Nyhetsbrev steigan.no 20.12.2021
Dagens overskrifter:
E-poster avslører at Fauci & co gikk til bakholdsangrep på kritiske forskere
De eier bankene, våpenindustrien, merkevarene, mediene og teknogigantene
BlackRock har snart en kapital på utrolige 10.000 milliarder dollar
Kjære Gunnar Stavrum!
Den nye nett-tariffen – og noe til
Tusener demonstrerte i Melbourne mot tvangsvaksinering
Ønsker USA krig? Hvor er Europa?
E-poster avslører at Fauci & co gikk til bakholdsangrep på kritiske forskere
Av red. PSt - 20. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/e-poster-avslorer-at-fauci-co-gikk-til-bakholdsangrep-pa-kritiske-forskere/
Fra 2. til 4. oktober 2020 var American Institute for Economic Research vertskap for en liten konferanse for forskere for å diskutere Covid-19-nedstengingene. Bare fire dager seinere ville Dr. Francis Collins, den avtroppende direktøren for National Institutes of Health (NIH), kalle de tre av de tilstedeværende forskerne “fringe epidemiologists,”, i et direktiv han sendte til Anthony Fauci og andre seniormedarbeidere ved byrået hans. De var «frynsepidemiologer» fordi de var modne nok til å spørre om nedstengningene i 2020 var effektive. De tre, Martin Kulldorff fra Harvard, Sunetra Gupta fra Oxford og Jay Bhattacharya fra Stanford gjorde ganske enkelt det enhver god forsker ville gjort: De fulgte bevisene.
De skrev Great Barrington-erklæringen [GBD] da de skilte selskap på AIER, og la den ut for alle å se.
Så hvorfor var Dr. Collins så innstilt på å anklage disse tre forskerne? Det er vanskelig å vite nøyaktig, mest fordi enhver vitenskapsmann som er verdt saltet burde vært glad for å se ytterligere forskning bli gjort. Det er tross alt hvordan uvitenhet erstattes av kunnskap. Men Collins var tydeligvis ikke i humør til å erstatte sin egen mulige uvitenhet med noen form for kunnskap. Han var ganske sikker på at han visste alt han måtte vite; og dette er en av de farligste posisjonene en forsker kan ta.
I en e-post innhentet av AIER gjennom en forespørsel fra Freedom of Information Act, fortalte Collins Anthony Fauci , med kopi til Lawrence Tabak, assisterende etikkrådgiver ved NIH, at han ønsket «et rask og ødeleggende angrep (sic)» på Great Barrington-erklæringens premisser.
Les: Den store Barrington-deklarasjonen
De eier bankene, våpenindustrien, merkevarene, mediene og teknogigantene
Av Pål Steigan - 20. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/de-eier-bankene-vapenindustrien-merkevarene-mediene-og-teknogigantene-2/
Mange forestiller seg at de kapitalistiske selskapene er frittstående enheter som konkurrerer med hverandre på et marked. Dette samsvarte med virkeligheten for om lag 150 år siden.
Allerede omkring år 1900 hadde det vokst fram monopolkapitalistiske grupper som kontrollerte tusenvis av selskaper og som i realiteten hadde delt verden mellom seg. I dag er maktkonsentrasjonen kommet mye lengre. Faktum er at de er de samme selskapene som eier og kontrollerer disse sektorene:
Bankene og finansinstitusjonene
Storindustrien, deriblant våpenindustrien og Big Pharma
Merkevareselskapene
Mediene
IT-selskapene
Dette er ikke noen hypotese eller noen dristig antakelse. Det er fakta som lett lar seg dokumentere ved bruk av utelukkende åpne kilder. Og ikke bare er det så få som tre grupper som er største eiere i alle disse strategiske sektorene – de har også store eierinteresser i hverandre.
Imperialismens gjennombrudd
Rundt 1900 hadde frikonkurransen blitt avløst av et system med karteller og truster der selskaper slo seg sammen om å kontrollere hele bransjer både vertikalt («fra gruve til butikk») og horisontalt (de dominerende selskapene i en sektor). Dette ble påvist av forfattere som J. A. Hobson i boka Imperialism (1902), Rudolf Hilferding (1910) ‘Finance Capital. A Study of the Latest Phase of Capitalist Development’ Ed. Tom Bottomore Routledge & Kegan Paul, London, 1981 og ikke minst Vladimir Lenin i den epokegjørende boka «Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium» (pdf).
To verdenskriger og noen store finanskriser seinere har kapitalismen blitt mye mer konsentrert og mye mer sammenfiltret enn den var for 120 år siden. Dette er i samsvar med den forståelsen av kapitalismens vesen som alt Karl Marx la for dagen. Han skjønte at den logiske konsekvensen av konkurransen måtte bli monopol. Og vi har fått monopol på anabole steroider. La oss se på fakta.
Konsentrasjonen av bankvesenet
På 1990-tallet hadde USA 35 storbanker. Gjennom IT-krisa i 2001 og ikke minst finanskrisa i 2008 ble antallet redusert til 4.
Av de femten største bankene i USA var det bare fem som overlevde som sjølstendige enheter i 2008 (Citigroup, Bank of America, JP Morgan Chase, Wells Fargo og PNC Financial). Av de ti finansbankene var det bare to som overlevde som sjølstendige enheter (Goldman Sachs og Morgan Stanley), og begge stod under regjeringas beskyttelse.
De største Wall Street-bankene fikk hemmelige lån fra det amerikanske Federal Reserve på 1200 milliarder dollar meldte Bloomberg.
Den største låntakeren i denne hemmelige operasjonen var Morgan Stanley, som fikk så mye som 107,3 milliarder. Citigroup fikk 99,5 milliarder og Bank of America 91,4 millarder.
Finansbankene skapte krisa i den formen den fikk, og var sjøl de største profitørene på krisa.
Krisa førte også til en enorm konsentrasjon av finanskapitalen i noen få mega-banker. Denne plansjen fra The Federal Reserve viser hvordan 35 banker er blitt til fire siden nittitallet:
De fire gjenværende storbankene er Citigroup, JPMorgan Chase, Bank of America og Wells Fargo. I tillegg kommer finansinstitusjonene Berkeley Hathaway, Goldman Sachs og Morgan Stanley. Disse selskapene kontrollerer amerikansk og store deler av internasjonal finansverden. Makta over dem ligger i hendene på noen få mennesker. Og de bruker denne makta for å bli enda rikere.
Enda mer interessant blir det når man begynner å se på eierskapet til disse supermaktene av noen finansinstitusjoner. Vi har brukt børsinformasjon om eierskap i amerikanske børsnoterte selskaper. På grunnlag av det som kommer fram der ser vi at disse bankene dels eier hverandre og dels har noen interessante fellesnevnere. Som man vil se er det fire selskaper som utmerker seg:
Fire selskaper finnes som storaksjonærer i alle disse selskapene. Det er State Street Group, Vanguard Group, FMR (Fidelity Management and Research) og BlackRock. Aksjepostene deres kan synes små (typisk 1-4%, av og til litt mer), men når de er blant de største er dette likevel en betydelig maktposisjon, og særlig når den styrkes av krysseierskap. Dessuten eier også disse hverandre. Vanguard, FMR og BlackRock er store aksjonærer i State Street.
Før monopolkapitalismens gjennombrudd var bankene institusjoner som tjente industrikapitalen. Men for om lag 120 år siden ble maktforholdet snudd. Finanskapitalen tok kontrollen.
I dag er det fortsatt slik, men finanskapitalen i Vesten er sjøl blitt så konsentrert at den framstår som et kartell eller en megakorporasjon.
Og nå har BlackRock etablert seg i Kina.
Les mer: Det militærindustrielle farmasøytiske komplekset
BlackRock har snart en kapital på utrolige 10.000 milliarder dollar
Av Pål Steigan - 20. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/blackrock-har-snart-en-kapital-pa-utrolige-10-000-milliarder-dollar/
Verdens største kapitalforvalter har gjort enorm profitt under pandemien.
I midten av oktober 2021, da BlackRock kunngjorde resultatene for tredje kvartal, sa selskapet at de bare var hårfint unna 10 billioner dollar (10.000 milliarder) i kapital under sin forvaltning. Det er en enorm sum, «omtrent tilsvarende hele det globale hedgefondet, private equity og venturekapitalindustrien til sammen», og en nesten ti-dobling på bare en håndfull år for et firma som først passerte 1 billion dollar så seint som 2009.
I 2020 hadde BlackRock en kapital på 7,3 billioner i sin forvaltning. Halvannet år med pandemi har brakt denne kapitalistiske mastodonten en vekst på over 30%.
Nå kommer inflasjonen for alvor, og toppsjef Larry Fink tror den kommer til å vare, og gjett hvem som kommer til å tjene på den også.
BlackRock er det største investeringsselskapet i verden. De kontrollerer kapital i en størrelse av Tysklands årlige BNP, og gjennom sitt inesteringsverktøy Aladdin, kontrollerer de indirekte en kapital som er på nivå med det årlige BNP i USA. Investeringsmilliardæren Carl Icahn, som sjøl er en råtass av en Wall Street-investor, kalte i sin tid BlackRock for «et ekstremt farlig selskap». Og han tilføyde: «Mafiaen har en bedre etisk standard enn dere, folkens.»
Styrer den økonomiske politikken til Joe Biden
På et tidspunkt da Joe Biden ennå ikke var helt sikker på at han ville stille som presidentkandidat, hadde han et møte i New York med BlackRock-mogulen Larry Fink. Møtet gikk bra for Fink, hvis vi skal tro The Atlantic.
I januar dro han til New York-kontorene til BlackRock, det største investeringsselskapet, for et møte med administrerende direktør Larry Fink. De snakket om tilstanden i verden og landet, om hva som skjer i markedene.
Mot slutten sa Fink til Biden: «Jeg er her for å hjelpe,» ifølge folk som fortalte om samtalen. Biden tok det som et tilbud om å støtte kampanjen. «Jeg er 70 prosent der, men jeg er ikke helt dit,» sa Biden til Fink.
Og nå som Biden sitter i Det hvite hus, har han gitt de økonomiske og finansielle tøylene til BlackRock.
Biden utnevnte Brian Deese til å være direktør for National Economic Council, presidentens viktigste rådgiver for økonomisk politikk. Deese kom fra BlackRock hvor han var Global Head of Sustainable Investing.
Aladdins programvareplattform
BlackRock driver en teknologiplattform, Aladdin, som tilbyr tjenester for salg, analyse og sporing av finansmarkedet. Det har vekselvis blitt beskrevet som «sentralnervesystemet» for både investeringsbransjen så vel som ikke-finansielle selskaper, eller «som oksygen» – et produkt som trengs for selskaper «skal være i stand til å fungere.» Minst 21,6 billioner dollar i kapital ligger på plattformen, tilsvarende 10% av globale aksjer og obligasjoner, og tilsvarende det årlige BNP i USA, den totale amerikanske aksjemarkedsverdien, og fire ganger verdien av alle kontanter i verden.
Delvis på grunn av sitt Aladdin-system fikk BlackRock en rolle som kontraktør for Federal Reserve Bank of New York for å administrere noen av deres COVID-19-relaterte verdipapirinnkjøpsprogrammer, i en gjentakelse av en rolle de spilte etter 2008-krisa.
– Tre gigantfond er største eier i 88 prosent av børsnoterte selskaper i USA
BlackRock, Vanguard og State Street forvalter utrolige $ 15 billioner i samlede eiendeler, tilsvarende mer enn tre fjerdedeler av størrelsen på den amerikanske økonomien. Den raske veksten til de tre store fondsforvalterne,gir dem en enorm kontroll over finansmarkedene og prioriteringene til Corporate America. Til sammen er BlackRock, State Street og Vanguard den største eieren i 88% av S & P 500-selskapene, ifølge et dokument fra American Economic Liberties Project. For eksempel har de tre store ledende andeler i selskaper som Apple (AAPL), JPMorgan Chase (JPM) og Pfizer (PFE). Dette skrev CNN Business i november 2020.
Faste lesere av steigan.no vil vite at vi oppdaget denne tendensen for mange år siden og at vi jevnlig har informert våre lesere om hvor eksplosivt de vanlige mistenktes makt og kapital vokser. Nå er denne innsikten til en viss grad blitt mainstream.
Pandemien har ruinert de små, tatt rettigheter og lønn fra arbeiderne – og gjort de rikeste vanvittig mye rikere.
Eier de største av de største
De bare på disse eksemplene:
Nyhetsbrevet fortsetter etter bildet.
Kjære Gunnar Stavrum!
Av Anna Liljenroth Norstad - 20. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/kjaere-gunnar-stavrum/
Du virker som en klok mann. Hvorfor gir du så ukritisk støtte til et så totalitært tiltak som coronapass?
Av Anna Liljenroth Norstad.
Undertegnede oppdaget Nettavisen for alvor under pandemien. Ganske raskt noterte jeg meg at det så ut til å være litt mer takhøyde i deres redaksjon enn hos de andre store mediehusene, og jeg har selv fått spalteplass hos dere, blant annet med et innlegg mot coronapass.
Jeg vet at flere tidligere har omtalt dere som det foretrukne etablerte mediet i en ganske så ensidig og ubalansert nyhetsstrøm, og dere skal ha ros for at debattredaksjonen deres slipper til alternative stemmer. Du personlig, slo meg som en hederlig, real og kanskje til og med litt klok fyr, med journalistisk integritet, og som en genuin forkjemper for demokratiet, med ønske om friske meningsutvekslinger på din plattform. Dette til tross for at vi selvsagt langt fra er enig om alt.
Det var derfor med skuffelse jeg leste at du i «Nett på sak» 12. november så unyansert uttaler støtte til coronapass uten å i det hele tatt berøre de problematiske sidene av en så totalitær inngripen i borgernes liv, og at du tilsynelatende ukritisk opplever det som helt innafor å splitte befolkningen.
Dog skal du ha for at du i et innlegg 22. november tar selvkritikk for manglende omtale av protestene mot coronapass i Oslo 20. november. https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/ tusenvis-i-demonstrasjonstog-forbi-stortinget-i-protest-mot-koronapass/o/5-95-344043 Her anerkjenner du at det finnes valide argumenter mot vaksinene, og relevante innvendinger mot coronapass. Du mener at det ikke finnes noen grunn til å idiotforklare mennesker som er bekymret for bivirkninger eller frykter svært inngripende tiltak mot individuell frihet. Det er fint å høre at du mener dette, til tross for at du i innlegget ditt to uker tidligere hevder å ha lite medlidenhet med vaksineskeptikere, da det ifølge deg er en «liten jobb å oppsøke gratis vaksinering.»
For de som med god grunn frykter bivirkninger, eller allerede har fått kjenne dem på kroppen, er det å måtte ta vaksinen, eller påfyll av den, nok ingen «liten jobb».
Du skriver videre at et «demokratisk samfunn må tåle og akseptere avvikende meninger – på samme måte som vaksinemotstandere og folk som er imot koronatiltak må tåle å høre at vi bør gjøre det vi kan for å redusere alvorlig sykdom og dødsfall under pandemien.»
Du presenterer altså dette som at det ene utelukker det andre, og antyder dermed at vaksineskeptikere og folk mot vaksinepass, vaksinerte som uvaksinerte, ikke nødvendigvis ønsker å redusere alvorlig sykdom og dødsfall hvis de ikke er udelt positive til å innføre et så omstridt og udemokratisk tiltak som coronapass.
Når artikkelen din i tillegg innledes med: «Samtidig som verden nærmer seg 5,2 millioner koronadødsfall, går folk i demonstrasjonstog i Norge mot koronasertifikatet», insinueres det at skeptikere mot koronapass til og med er så frekke at de finner på å gå i protesttog mot noe så trivielt som koronapass når så mange dør.
Det blir rett og slett uryddig.
Du tillegger også motstandere mot koronapass «avvikende» meninger, når ironisk nok, den uoffisielle meningsmålingen under din egen artikkel i skrivende stund tydelig viser at majoriteten av dine egne lesere som har stemt er mot coronapass.
Nok om det. Du har rett til din mening, og jeg kommer nok over min skuffelse.
Viktigere er det at det ikke bare er protestene mot coronpass som hovedstrømsmediene lister seg forbi i stillhet. Det er en mengde spørsmål rundt håndteringen av denne pandemien som både vaksinerte og uvaksinerte stiller seg, og som ikke berøres nevneverdig av denne delen av pressen, så siden du nå først er på banen Gunnar, ønsker jeg å stille deg en håndfull av dem:
Hva er grunnen til at Nettavisen ikke har omtalt funnene det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet publiserte i en artikkel 20. november, hvor det på det sterkeste advares mot å stigmatisere uvaksinerte, da de ikke utgjør noen betydelig større smittetrussel enn vaksinerte?
Legemiddelverket innrømmet i oktober et overveldende antall registrerte bivirkninger, og det er avdekket et massivt etterslep på behandlingene av disse meldingene. Sannsynligvis er det også underrapportering av mistenkte tilfeller av vaksinesvikt, og store mørketall.
Jeg undrer meg over hvor det har blitt av intervjuene med alle de som har fått livene sine ødelagte av vaksinen, for de ser vi ikke noe til i media. Et hederlig unntak her er TV2 som har omtalt noen av de mange kvinnene som har fått store menstruasjonsforstyrrelser etter vaksinen.
Hva mener du; kan det tenkes at fraværet av grundig dekning av bivirkninger og bivirkningsoffere i media kan være noe av årsaken til at enkelte tror at alvorlige bivirkninger og dødsfall etter vaksinen kun eksisterer oppi tinnfoliehattbærende hoder?
Hva tenker du om private aktørers innflytelse i WHO? Som for eksempel at Bill & Melinda Gates Foundation i 2018-2019 bidro med 9,8% av WHO’s budsjett, og dermed var den største økonomiske bidragsyteren etter USA?
Ja, helt riktig – den samme stiftelsen som gir betydelige summer til vaksineutviklingen. Man skulle tro at det i en hvilken som helst annen sammenheng både ville være rasjonelt og nødvendig å adressere en slik interessekonflikt i et demokrati, og at man ikke trenger å være tilhenger av noen 5G-teori for å lukte den stramme fjøseimen av både bukk og havre.
Hvorfor forteller du oss ikke om EU-parlamentarikerne som i en pressekonferanse i oktober kritiserer koronapassene, og de sterkt sensurerte kontraktene mellom vaksineprodusentene og EU, som de selv ikke får innsyn i?
Jeg har ikke hørt et pip fra deg eller din nyhetsredaksjon vedrørende tilstanden i Australia? Jeg tenker da spesifikt på politivolden, totalitære lovforslag, myndighetenes overgrep mot egen befolkning, og ikke minst hvordan de behandler urbefolkningen i smittevernets navn?
Dette er bare toppen av isfjellet med spørsmål som mange vil ha svar på, og som du og dine kollegaer i Akersgata, meg bekjent, ikke har besvart.
Det oppleves som et enormt svik.
Du har tidligere gått ut og tatt avstand fra rykter om at «redigerte medier er talerør for det politisk korrekte, og at de er underlagt en form for styring», og du skriver at ansvaret for hva som får komme på trykk eller ei er redaktørs helt og holdent. Det er selvsagt fint, og skulle bare mangle i et demokrati der media betegnes som den fjerde statsmakt, men et spørsmål mange nå likevel stiller seg er symbiosen mellom media og myndigheter med tanke på Smittevernloven §4-8:
«Ved et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom kan departementet eller Helsedirektoratet pålegge etterhvert innelandsk medium å ta inn meldinger til hele befolkningen eller avgrensede grupper av den. Den som har formidlet en melding etter bestemmelsen, har krav på vederlag. En klage har ikke utsettende virkning for iverksetting av vedtaket.»
Helsedirektoratet skriver at NRK ble pålagt dette i starten av pandemien, og NRK svarte på spørsmål fra Hemali tidligere i høst at denne paragrafen kun er tatt i bruk ved én anledning, og ikke har påvirket NRK’s dekning for øvrig.
Det må likevel være lov å stille spørsmål om dere og noen av de andre mediehusene også har blitt pålagt dette av myndighetene? Og hva kan dette isåfall bety i praksis?
Det er forståelig at medier i visse krisetilfeller er nødt til å gå ut med informasjon fra myndighetene til folket, men i hvilket omfang snakker vi? Og finnes det et potensial for at dette nå, eller i fremtiden, vil kunne påvirke den redaksjonelle friheten i en eller annen grad? Jeg kjenner overhodet ikke til forpliktelsene i et slikt pålegg, eller eventuelle restriksjoner medier teoretisk sett skulle kunne bli ytterligere pålagt eller pålegge seg selv i kjølvannet av en slik, og jeg har heller ingen illusjon om å få svar på det.
Likevel; hvis dette er tilfelle, kan i så fall da noe av forklaringen til tausheten rundt visse temaer ligge her? Ikke vet jeg – men det jeg vet, er at mengder av vesentlig informasjon ikke når frem til folket via deres kanaler, og at det derfor må være lov å stille spørsmål rundt dette. Det er jo iallefall rimelig åpenbart at myndighetene ikke har noe å tjene på å bli utfordret på ting som rokker ved de til enhver tid offentlig godkjente versjonene av sannheten. Vi vet jo alle hvordan det gikk da Fredrik Solvang våget å utfordre Bent Høie om munnbind, og følgelig ble advart mot å skape usikkerhet.
Avslutningsvis vil jeg også sitere deg på dette: «Argumenter møtes best med åpenhet og motargumenter, og de mest faktaresistente og konspiratoriske teoriene kan enkelt legges død.»
Jeg er glad for at du hyller åpenhet, men får ikke helt tak på hva du hevder å være rene fakta og konspiratoriske teorier i en forvirrende tid, der det rådende helsepolitiske synet på vaksineeffekt og effektive tiltak ser ut til å endre seg nærmest daglig. Minner i den forbindelse om at det ikke er lenge siden det både var ansett som fakta, og en offentlig godkjent sannhet, at nevnte munnbind ikke burde brukes, og at AstraZeneca’s covid-vaksine var helt trygg.
Ta det som et tillitstegn at det er akkurat deg av alle redaktører jeg henvender meg til Gunnar. Jeg velger nemlig fremdeles å tro og håpe at ditt standpunkt er at en regimekritiker ikke er det samme som en konspirasjonsteoretiker, og at din holdning til annerledestenkende innerst inne er fundert på nysgjerrighet, og ikke forakt.
Det tas forbehold fra min side om at jeg kan ha oversett noen artikler den siste tiden – men etter min mening fortjener disse temaene både dyptpløyende reportasjer og hovedoppslag, og de har iallefall glimret med sitt fravær.
Jeg skulle gjerne hatt en prat med deg over en øl på en av hovedstadens mange utesteder når de omsider åpner igjen, for å høre hvordan du tenker – for jeg kan bare ikke forstå det. Så får du si fra hvis du tar utfordringen – det bør uansett isåfall foregå i god tid før en eventuell innførsel av det segregeringspasset som jeg, og mange med meg, er så prinsipiell motstander av.
Alt godt.
Den nye nett-tariffen – og noe til
Av Odd Handegård - 20. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/den-nye-nett-tariffen-og-noe-til/
Av Odd Handegård.
Kraftselskapene med Energi Norge og adm.dir. Knut Kroepelien i spissen, har gått amok om avtalen mellom regjeringen og SV om å utsette den foreslåtte effekt-tariffen. Og ufattelig nok er også EU mobilisert (RME): «Systemene er allerede endret. Det er snakk om en omfattende systemomlegging og våre medlemmer sier at det ikke lenger kan endres». – Bare tull. Selvfølgelig kan alle nettselskaper bruke den tariffen de har brukt i mange år, og i samme slengen legge det planlagte systemet tilbake i arkivet. Det er bare å trykke på et par taster. Hvis direktørene ikke klarer det, får de søke seg ny jobb i en annen bransje.
Det er ikke stort mer komplisert å droppe den vanvittige og kostbare nye nett-tariffen, enn å legge ribba i frysen, og i stedet ta fram et Fjordland-produkt fra kjøleskapet. Da blir det riktignok ikke julaften på energibransjen, men det kan jo en fordel for mange andre som kanskje kan få råd til både ribbe og poteter. Ellers er det ganske ufattelig at kraftnæringen åpenbart mener at det er umulig å endre på vedtak fattet av Solberg-regjeringen. Stortinget skal behandle ordningen på tirsdag. – Her er et av mange innlegg om saken:
Energi Norge: Ikke mulig å utsette innføringen av ny nettleieordning
Les også:
Flere irrelevante argumenter i energidebatten
Ingen «vidunderkur mot høye strømregninger»
Det handler ikke om klima, men om å endre norsk økonomi til det verre
Tusener demonstrerte i Melbourne mot tvangsvaksinering
Av red. PSt - 20. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/tusener-demonstrerte-i-melbourne-mot-tvangsvaksinering/
Tusenvis av demonstranter tok til gatene i Melbourne i fire timer 18. desember 2021 og sang til politiet «dere tjener oss», da nok en planlagt protest hadde startet i Queensland på lørdag, hvor opptil 10.000 demonstranter marsjerte i protest mot pandemipolitikken.
Folkemengden samlet seg på gaten utenfor Victorias delstatsparlament ved middagstid på lørdag før de omringet Melbourne West politistasjon.
Noen demonstranter ba tilskuere om å bli med dem og sa «våkn opp, kan du ikke se hva som skjer?»
Omikron-frykten overdrevet i Australia også
Australske myndigheter og medier har pumpet opp frykten for omikron-varianten, men sjøl Australias Dr Nick Coatsworth, også kalt vaksinekampanjens ansikt utad, må innrømme at denne frykten er overdrevet, skriver RebelNews.
Australian Medical Association (AMA) sendte i november ut ei melding der det het:
«Framveksten av Omicron COVID-19-varianten understreker behovet for Australia for å utvikle et nettverk av dedikerte karantenefasiliteter og følge opp utrullinga av boosterskudd mer kraftig.»
«Vaksinefasiliteter» er en australsk eufemisme for de interneringsleirene som bygges over hele landet for å tvangsinternere mennesker.
Les: Australia bygger konsentrasjonsleire kalt karantene-fasiliteter
Dr Nick Coatsworth var ikke imponert og kritiserte AMA for å overdrive.
«Vi er fire uker inne i Omicron-varianten. Å antyde at vi på noen måte er bak på booster-programmet er – etter mitt syn – et uansvarlig bidrag til å øke frykten blant den australske befolkningen,” sa han. «Jeg synes AMA (Australian Medical Association) bør gjøre mye bedre enn det, og bør være mer ansvarlig i sin kommentar.»
Omicron er en av Covids mange naturlige mutasjoner, skriver RebelNews. Det har vært presentert som en veldig mild versjon av viruset. Så mild at noen eksperter i Sør-Afrika og Europa har foreslått at Omicron bør spres for å øke befolkningens flokkimmunitet mot farligere varianter som Delta.
Nyhetskanalen viser til Afrika. Og Science skriver:
The pandemic appears to have spared Africa so far. Scientists are struggling to explain why
Science skriver:
Selv om Afrika rapporterte sin millionte offisielle COVID-19-tilfelle i forrige uke, ser det ut til å ha klart pandemien relativt godt så langt, med færre enn ett bekreftet tilfelle for hver tusende mennesker og bare 23.000 dødsfall så langt. Likevel antyder flere antistoffundersøkelser at langt flere afrikanere har blitt smittet med koronaviruset – et avvik som forvirrer forskere rundt om på kontinentet. «Vi har ikke noe svar,» sier immunolog Sophie Uyoga ved Kenya Medical Research Institute–Wellcome Trust Research Programme.
Og Science spør videre:
Hvis titalls millioner afrikanere allerede har blitt smittet, reiser det spørsmålet om kontinentet bør prøve seg på «flokkimmunitet» uten vaksine – den kontroversielle ideen om å la viruset gå sin gang for å la befolkningen bli immun – kanskje samtidig som de skjermer de mest sårbare. Det kan være å foretrekke fremfor kontrolltiltak som lammer økonomier og kan skade folkehelsen mer i det lange løp.
Scientists mystified, wary, as Africa avoids COVID disaster
Færre enn 6 % av befolkningen i Afrika er vaksinert. I flere måneder har WHO beskrevet Afrika som «en av de minst berørte regionene i verden» i sine ukentlige pandemirapporter.
Det de ikke nevner er at afrikanere regelmessig bruker hydrochloroquine og kinin mot malaria.
Det kan vises til 298 vitenskapelige forsøk med bruk av hydrochloroquine for å behandle COVID-19. Studiene har vist en suksessrate på 64 % i tidlige behandlingsforsøk og en suksessrate på 75 % i tidlige dødelighetsstudier.
Data fra Danmark slår beina under omikron-hysteriet
Data fra helsemyndighetene i Danmark viser også at personer med Omicron både har mindre sannsynlighet for å bli innlagt på sjukehus enn de med andre varianter og utskrevet fra sjukehuset mye raskere – i tråd med det sørafrikanske helsemyndigheter har rapportert.
Fredag rapporterte for eksempel danskene at det totale antallet sjukehuspasienter med Omicron siden epidemien startet nådde 77, opp med 20 pasienter fra torsdag. Men antallet Omicron-pasienter som for øyeblikket er innlagt på sjukehus økte bare med åtte mellom torsdag og fredag, fra 17 til 25. Dermed ser det ut til at 12 av de 17 Omicron-pasientene torsdag har blitt sluppet ut over natta.
Mer enn 76% av dem med omicron-smitte i Danmark er vaksinerte, noe som også slår hull i myten om at dette er «de uvaksinertes pandemi».
Ønsker USA krig? Hvor er Europa?
Av Bjørn Nistad - 20. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/onsker-usa-krig-hvor-er-europa/
Av Bjørn Nistad.
Den 17. desember overleverte Russland USA og Nato et forslag til en sikkerhetspakt mellom USA, Nato og Russland. De viktigste punktene i forslaget er at de vestlige landene må avgi en folkerettslig bindende garanti om at Ukraina, Georgia og andre stater ikke skal bli opptatt i Nato, at Nato forplikter seg til ikke å utplasserer tropper og militært utstyr i de østeuropeiske og baltiske statene som har blitt opptatt i militæralliansen siden 1997, og at USA og dets allierte og Russland avstår fra militær aktivitet i den andre partens nærområder.
USA og dets allierte har allerede avvist forslaget. USA sender våpen til Ukraina, tar til orde for et ukrainsk Nato-medlemskap og oppfordrer Kiev til å innta en uforsonlig holdning til Russland. Resultatet vil kunne bli en russisk militær intervensjon i Ukraina.
For å vurdere situasjonen vi i dag befinner oss i, som vil kunne føre til krig i Europa, er det nødvendig med et kort historisk tilbakeblikk.
Da Østblokken gikk i oppløsning i 1989–90, ble Mikhail Gorbatsjov og sovjetledelsen av vestlige politikere gitt muntlige garantier – men ingen juridisk bindende avtale – om at Nato ikke ville bli utvidet østover. Prinsippet om at Nato ikke skulle utvides østøver kom til uttrykk i avtalen om gjenforening av Øst- og Vest-Tyskland i 1990, som fastslo at Nato-styrker ikke skulle utplasseres på det som hadde vært østtysk territorium.
Hadde de vestlige landene i denne i denne situasjonen tatt rimelig hensyn til russiske intersser og følelser, primært ved ikke å utvide Nato, ville et all-europeisk sikkerhetssystem ha kunnet latt seg etablere.
De vestlige landene valgte i stedet å utvide Nato østover, slik at selv de baltiske statene ble innlemmet i militæralliansen. Samtidig tråkket Vesten på russiske følelser ved å bombe Serbia og å gjøre Balkan til skytefelt. I 2001 – kort tid etter at Putin, som et svar på 11. september-angrepet, hadde lovet USA full støtte i kampen mot terror og fått de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene til å tilby amerikanerne baser med tanke på en militæraksjon mot Afghanistan – sa USA opp den såkalte IBM-avtalen, og undergravde dermed den kjernefysiske maktbalansen mellom USA og Russland. Og i 2003 gjennomførte USA og dets allierte, mot protestene til Frankrike, Tyskland, Kina og det store flertall av statene i verden, et folkerettsstridig angrep på Irak som ødela den irakiske staten og kastet Midtøsten ut i kriser og oppløsning.
I 2004 førte den såkalte Oransjerevolusjonen i Ukraina, som de vestlige landene støttet og finansierte, til innsettingen av en russiskfiendtlig president.
Alt dette var hendelser et svekket Russland måtte avfinne seg med, og som provoserte mange russere.
I 2008 satt Russland for første gang foten ned da landet – som svar på et georgisk angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia, som USA etter alt å dømme hadde oppmuntret – markerte sin vilje til å forsvare sine interesser i egne nærområder ved å gjennomførte en kortvarig, men knusende krig mot Georgia.
I 2013, da EU og Russland konkurrerte om innflytelse i Ukraina, foreslo Putin å etablere et trekantsamarbeid mellom EU, Russland og Ukraina. Dette ble avvist av de vestlige landene som i stedet støttet et statskupp i 2014 mot landets lovlig valgte president og innsettingen av et rabiat anti-russisk regime.
Som svar tok Russland – som nå var sterkt nok til å forsvare sine interesser, og som handlet slik det var grunn til å forvente at landet ville handle som svar på det vestligstøttede kuppet – over kontrollen av Krim, som etter en folkeavstemning ble innlemmet i Den russiske føderasjon, og støttet også et separatistisk opprør i Øst-Ukraina.
De vestlige landene svarte med økonomiske sanksjoner og utløste dermed en sanksjonskrig med Russland. Dette rammet selvsagt russisk økonomi, men det rammet også Tyskland og EU. Den eneste som tjente på sanksjonskrigen og svekkelsen av Russland og Europa, var USA.
Og så til dagens situasjon. Tilsynelatende forstod Berlin og Paris at man hadde gått for langt med statskuppet i Ukraina i 2014, at konfrontasjonen med Russland var farlig og økonomisk skadelig, og at man måtte løse krisen i Ukraina og gjenoppbygge forholdet til Russland. Resultatet ble de såkalte Minsk-avtalene i 2015 – fremforhandlet av Frankrike, Tyskland og Russland med USA plassert på sidelinjen – som tok sikte på å løse konflikten i Ukraina gjennom desentraliserende reformer, som ville gi det russiskvennlige Øst-Ukraina mulighet til å blokkere at Ukraina orienterte seg ensidig mot Vesten, for eksempel ved å melde seg inn i Nato.
Men Tyskland og EU gjorde aldri noe for å presse Kiev til å oppfylle Minsk-avtalene, for eksempel ved å true med økonomiske sanksjoner. Tvert imot lot man USA forsyne Ukraina med våpen og oppmuntre til kompromissløshet, samtidig som man lukket øynene for fremveksten av fascistiske bander og grov undertrykkelse av etniske russere og russiskspråklige i Ukraina. Og som om dette ikke var nok, støttet de vestlige landene i 2020 et absurd forsøk på statskupp i Hviterussland – som gjorde at Hviterussland ble knyttet enda tettere til Russland.
Et ukrainsk Nato-medlemskap eller utplassering av raketter og andre offensive våpensystemer i Ukraina er like uakseptabelt for Russland som en mexikansk militærallianse med Kina eller utplassering av kinesiske raketter er uakseptabelt for USA. Alle vet at en mexikansk militærallianse med Kina eller utplassering av kinesiske raketter i Mexico ville utløse et amerikansk angrep på landet. Det bør ikke være noen tvil om at et mulig ukrainsk Nato-medlemskap eller utplassering av raketter eller andre offensive våpen i Ukraina vil utløse et russisk militært angrep.
Det er også opplagt hva som ville bli utfallet av en slik russisk militær intervensjon. Hverken USA eller noen andre land ville risikere en krig med kjernevåpenmakten Russland for å komme Ukraina til unnsetning. Som Georgia i 2008 ville Ukraina bli stående alene, og landet ville bli knust.
For Europa ville dette – en krig i hjertet av kontinentet – være en katastrofe. USA, derimot, ville tjene på en russisk-ukrainsk krig som garantert ville føre til en opptrapping av sanksjonskrigen mellom Vesten og Russland til skade for både Russland og EU. Faktisk kan den amerikanske støtten til Ukraina, for eksempel i form av våpenleveranser, vanskelig oppfattes som noe annet enn som et forsøk på å sabotere den såkalte Nord Stream 2-gassledningen mellom Russland og Tyskland ved å fremprovosere en russisk-ukrainsk konflikt som ville gjøre det vanskelig for europeiske politikere ikke å skjerpe de økonomiske sanksjonene mot Russland.
Det eneste som fra et europeisk perspektiv gir håp i denne dystre situasjonen, er at USA er svekket på grunn av indre problemer og konflikter, at landet ikke har nok ressurser til å håndtere en alvorlig konflikt med både Russland og Kina, og at det for den amerikanske ledelsen er viktigere å bekjempe det sterke Kina enn å holde Russland nede og å svekke Europa. Det kan begrense den amerikanske viljen til å fremprovosere en russisk-ukrainsk krig.
Vestens problem er at både USA og Europa mangler gode ledere. Den amerikanske eliten befinner seg mentalt på 1990-tallet da USA – i en situasjon der Sovjetunionen var brutt sammen og Kina fremdeles var svakt – kunne behandle resten av verden etter eget forgodtbefinnende. Resultatet var at landet skaffet seg et imperium i form av allianser, forpliktelser og klientstater det ikke lenger har nok ressurser til å forsvare, samtidig som det rotet seg inn i en mengde konflikter. Kina, Russland, Iran, Syria, palestinakonflikten, Nord-Korea, dette er noen av de utfordringene og konfliktene USA i dag må forholde seg til. Og det er mye for landet, noe det enorme amerikanske budsjettunderskuddet vitner om. USA lider kort og godt av ”imperial overstretch” (imperial overanstrengelse) som neppe vil ende godt.
Det USA trenger, er realistiske ledere som klarer å skille mellom hva som er vitalt for USAs interesser, og som derfor må forsvares, og hva som ikke er det, og som derfor må ofres – og som dessuten forstår å inngå de nødvendige kompromisser og avtaler med stater man ikke nødvendigvis liker, slik Nixon og Kissinger gjorde slutt på konflikten med Maos Kommunist-Kina.
Trump var en slik leder som forstod at USA ikke hadde nok ressurser til å opptre som verdens politimann, og at landet burde konsentrere seg om sine egne problemer. Men han ble felt av den amerikanske eliten og de elitelojale massemediene som bekjenner seg til en amerikanskledet verdensorden basert på militær overlegenhet, en selverklært rett til å blande seg inn i andre staters indre forhold og militære intervensjoner.
Europas problem er at europeiske ledere og politikere ikke står opp for europeiske interesser, for eksempel ved å gi Russland garantier om at Ukraina aldri vil bli medlem av Nato og å tvinge Kiev-regimet til å oppfylle Minsk-avtalene, for dermed å avslutte konflikten med Russland. Bare ved å utvikle normale forbindelser til Russland – og videre til Kina og Asia – vil Europa unngå å bli en bakevje i den globale kampen om ressurser og markeder.
Eller hvorfor skal Europa støtte USA i konflikten med Kina, som Europa har mye å tape og ingenting å vinne på?
For noen tiår siden fantes det europeiske ledere som forsvarte europeiske interesser; det er nok å nevne navn som Charles de Gaulle og Willy Brandt. I dag finnes de ikke. Og det er heller ingen som etterspør denne type ledere.
Det er ille.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad