Nyhetsbrev steigan.no 20.08.2023
Ukens byttetips: Mexicanerne klør seg i hodet
Sentral-Asia er den viktigste slagmarka i det nye store spillet
Flertall i Tyskland mot missilleveranse til Ukraina
Frankrike har normalisert sitt forhold til Venezuela
Den afrikanske union vil ikke støtte ECOWAS-intervensjon i Niger
Hva mener dere om Russlands ansvar for krigen i Ukraina?
Ukens byttetips: Mexicanerne klør seg i hodet
Av Guro Høgberg - 20. august 2023
https://steigan.no/2023/08/ukens-byttetips-mexicanerne-klor-seg-i-hodet/
Med mindre du går til innkjøp av Old El Pasos alternativ, da. Spørsmålet er imidlertid om dette kan kalles guacamole?
Vann, avokado (14%), tomater (10%), løk (7%), hvetemel, kremost, fløte, modifisert maisstivelse, rapsolje, potetflak (sulfitter), hvitløkspuré, myseekstrakt/valleekstrakt (melk), salt, krydder, limesaft konsentrat(sulfitter), mysepulver/vallepulver (melk), sukker, tørket glukosesirup, surhetsregulerende middel: glucono-delta-lactone, sitronsyre, tørket jalapeñopepper, urter, druesukker, antioksidant: askorbinsyre, fargestoff: kobber complex klorofyll, lutein; gjærekstrakt, kaseinat (melk), hvitløkpulver.
Vann og tilsetningsstoffer
Hjemmelaget guacamole kan lages på forskjellige måter, men hovedingrediensen er avokado. I tillegg en skvett limesaft, hvitløk, olivenolje og salt for å lage en enkel variant. Mexicanerne bruker ofte også grønn tomat. Et internettsøk gir flere ulike oppskrifter.
Vi har ikke for vane å se på pris i ukens byttetips, men denne uken er det vanskelig å la være. Hos Meny koster glasset, som hovedsakelig inneholder vann og tilsetningsstoffer og 14 prosent avokado, kroner 66,50,- Eller 207 kroner per kilo.
Prisen for en pakke med to avokado koster 35 kroner hos Meny. Prisen inkluderer skall og stein, som utgjør om lag 30 prosent av vekten. Med skall og stein er dette omtrentlig 360 gram, den spiselige delen cirka 250 gram. Vi legger derfor til grunn at det koster 35 kroner for 250 gram spiselig avokado, 140 kroner for en hel kilo.
Old El Pasos glass inneholder 320 gram. Av dette er kun 45 gram avokado. I praksis betaler du altså kroner 66,50,- for vann, stusselige 14 prosent avokado og en lang liste tilsetningsstoffer. Prisen for ferdig glass blir sju ganger dyrere enn om du handler inn avokado selv. Hvor mange ganger bedre fersk avokado er for helsen, er et regnestykke vi ikke begir oss utpå.
Ertamole -et kortreist alternativ
Det er heller ikke til å komme unna at avokado er en eksotisk og langreist matvare. Ertamole er et kortreist og billig alternativ unnfanget av Gry Hammer.
– Den bevisste forbruker har nok hørt om kartell-avocado fra Sør-Amerika, og vet kanskje også at det er en ganske vannkrevende plante enten den dyrkes konvensjonelt eller økologisk. Norge importerer også tonnevis med avokado fra Spania. Når det råder tørke i produksjonsland som sårt trenger sitt eget vann, bør vi kanskje finne måter å tilfredsstille våre ganer ved hjelp av våre egne naturressurser, sier Hammer.
Oppskrift på ertamole fra Gry Hammer.
Du trenger
2 dl grønne erter
1 ss urtesalt eller 1/2 ts uraffinert salt
3 fedd hvitløk
1/2 rødløk
1 tomat
2 dl koriander (evnt 1 ts tørket koriander)
1 ss seterrømme
1 ss edikk
Fremgangsmåte
Bløtlegg ertene i 8 dl vann over natten (mist åtte timer). Skyll godt og ha i en kasserolle. Tilsett vann slik at det dekker ertene godt (2 cm over). Ha i to fedd hvitløk. Kok opp og putre på lav varme i ca 45 min, eller til ertene er møre. Ta av lokket de siste 15 minuttene så vannet fordamper mest mulig. Hell av resten av kokevannet og la ertene kjøles ned. Mos til en kremet masse med stamper eller stavmikser. Bland inn rømme, edikk og urtesalt. Finhakk løk, koriander og tomat og rør inn til slutt. Helt til slutt presses ett fedd hvitløk inn i den ferdige massen.
Denne artikkelen ble først publisert av hemali.
Sentral-Asia er den viktigste slagmarka i det nye store spillet
Av Pepe Escobar - 20. august 2023
https://steigan.no/2023/08/sentral-asia-er-den-viktigste-slagmarka-i-det-nye-store-spillet/
Så lenge Russland og Kina forblir regionens dominerende politiske og økonomiske makter, vil hjertet av Sentralasia forbli et mål for USA og EU for trusler, bestikkelser og fargerevolusjoner.
Samarkand, Usbekistan – Det historiske hjertet – eller Sentral-Eurasia – er allerede, og vil fortsette å være, den viktigste slagmarka i det nye store spillet som utkjempes mellom USA og det strategiske partnerskapet mellom Kina og Russland.
Det originale Great Game satte de britiske og russiske imperiene opp mot hverandre på slutten av 1800-tallet og forsvant faktisk aldri: det metastaserte bare til USA-Storbritannia-ententen versus Sovjetunionen og seinere USA-EU versus Russland.
I følge det Mackinder-designede geopolitiske landskapet sett fra det britiske imperiet i 1904 er The Heartland historiens velkjente «krumtapp», og dens gjenopptatte historiske rolle fra det 21. århundre er like relevant som for århundrer siden: en nøkkeldriver for framveksten av multipolaritet.
Så det er ikke rart at alle stormakter er på jobb i Heartland/Central Eurasia: Kina, Russland, USA, EU, India, Iran, Tyrkia og i mindre grad Japan. Fire av fem sentralasiatiske «stans» er fullverdige medlemmer av Shanghai Cooperation Organization (SCO): Kasakhstan, Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan. Og noen, som Kasakhstan, kan snart bli medlemmer av BRICS+.
Det direkte geopolitiske sammenstøtet for innflytelse over hele The Heartland setter USA opp mot Russland og Kina på utallige politiske, økonomiske og finansielle fronter.
Imperiets modus operandi prioriterer – hva ellers – trusler og ultimatum. For bare fire måneder siden turnerte amerikanske utsendinger fra utenriksdepartementet, finansdepartementet og kontoret for utenrikskontroll (OFAC) The Heartland med en hel pakke med «gaver», som i åpenbare eller tynt forkledde trusler. Nøkkelmeldinga var: «hvis du hjelpe eller til og med handle med Russland på noen måte, vil du bli rammet av sekundære sanksjoner.»
Uformelle samtaler med bedrifter i Usbekistans Samarkand og Bukhara og kontakter i Kasakhstan avslører et mønster: Alle ser ut til å være klar over at amerikanerne ikke vil nekte seg noe når det gjelder å holde Heartland/Sentral-Asia i geværsiktet.
Konger av de gamle silkeveiene
Det er knapt et mer relevant sted over hele Heartland å observere det nåværende maktspillet enn Samarkand, det sagnomsuste «Østens Roma». Her er vi i hjertet av det gamle Sogdiana, det historiske handelskrysset mellom Kina, India, Parthia og Persia, en uhyre viktig knutepunkt for øst-vestlige kulturelle trender, zoroastrianisme og pre/post-islamske vektorer.
Fra 400-tallet til 800-tallet var det sogdianerne som monopoliserte karavanehandelen mellom Øst-Asia, Sentral-Asia og Vest-Asia, og transporterte silke, bomull, gull, sølv, kobber, våpen, krydder, pelsverk, tepper, klær, keramikk, glass, porselen, ornamenter, halvedelstener, speil. Smarte Sogdian-kjøpmenn brukte beskyttelse fra nomadiske dynastier for å styrke handelen mellom Kina og Byzantium.
Den meritokratiske kinesiske eliten, som resonnerer i form av svært lange historiske sykluser, er veldig klar over alt det ovennevnte: det er en nøkkeldriver bak New Silk Roads-konseptet, offisielt kjent som BRI (Belt and Road Initiative), som annonsert for 10 år siden av president Xi Jinping i Astana, Kasakhstan. Beijing planlegger å koble sammen med sine vestlige naboer som den nødvendige veien mot økt pan-eurasisk handel og tilkobling.
Beijing og Moskva har komplementære interesser når det gjelder forholdet til The Heartland og alltid under prinsippet om strategisk samarbeid. Begge har vært engasjert i regional sikkerhet og økonomisk samarbeid med Sentral-Asia siden 1998. SCO ble etablert i 2001 og er et faktisk produkt av den felles strategien mellom Russland og Kina, samt en plattform for non-stop dialog med The Heartland.
Hvordan forskjellige sentralasiatiske «stans» reagerer på det, er et spørsmål på flere nivåer. Tadsjikistan, for eksempel, økonomisk skjør og sterkt avhengig av det russiske markedet som leverandør av billig arbeidskraft, holder offisielt en «åpen dør»-politikk for alle slags samarbeid, inkludert med vesten.
Kasakhstan og USA har etablert et strategisk partnerskapsråd (deres siste møte ble holdt i fjor). Usbekistan og USA har en «strategisk partnerskapsdialog», satt opp sent i 2021. Amerikansk næringslivs tilstedeværelse er veldig synlig i Tasjkent, via et imponerende handelssenter, for ikke å nevne Cola og Pepsi i alle usbekiske landsbybutikker.
EU prøver å henge med, spesielt i Kasakhstan, hvor over 30 prosent av utenrikshandelen (39 milliarder dollar) og investeringer (12,5 milliarder dollar) kommer fra Europa. Usbekistans president Shavkat Mirziyoyev som er ekstremt populær for å åpne landet for fem år siden tok inn 9 milliarder dollar i handelsavtaler da han besøkte Tyskland for tre måneder siden.
Siden oppstarten av den kinesiske BRI for et tiår siden, investerte EU, til sammenligning, rundt 120 milliarder dollar over hele The Heartland: ikke så dårlig (40 prosent av totale utenlandske investeringer), men fortsatt under de kinesiske forpliktelsene.
Hva er egentlig Tyrkia driver med?
Imperiets fokus i The Heartland er forutsigbart i Kasakhstan, på grunn av dets enorme olje- og gassressurser. USA-kasakhisk handel representerer 86 prosent av all amerikansk handel med Sentral-Asia, som var upåklagelige 3,8 milliarder dollar i fjor. Sammenlign det tallet med USAs bare 7 prosents handel med Usbekistan.
Det er rettferdig å hevde at de fleste av disse fire sentralasiatiske «stanene» i SCO praktiserer «mangefasettert diplomati», og prøver å ikke tiltrekke seg uønsket imperialistisk iver. Kasakhstan, på sin side, går inn for «balansert diplomati»: det er en del av konseptet for deres utenrikspolitikk 2014-2020.
På en måte uttrykker Astanas nye motto en viss kontinuitet med det forrige, «multivektordiplomati», etablert under den nesten tre tiårige regimet til tidligere president Nursultan Nazarbayev. Kasakhstan, under president Kassym-Jomart Tokayev, er medlem av SCO, Eurasia Economic Union (EAEU) og BRI, men må samtidig være på vakt døgnet rundt ovenfor imperialistiske intriger. Tross alt var det Moskva og umiddelbar intervensjon fra den russisk-ledede Collective Security Treaty Organization ( CSTO) som reddet Tokayev fra et fargeevolusjonsforsøk tidlig i 2022.
Kineserne investerer på sin side i en kollektiv tilnærming, for eksempel styrket i høyprofilerte møter som Kina-Sentral-Asia 5+1-toppmøtet som ble holdt for bare tre måneder siden.
Så er det det ekstreme merkelige tilfellet av Organisasjonen av turkiske stater (OTS), tidligere Turkic Council, som forener Tyrkia, Aserbajdsjan og tre sentralasiatiske «stans», Kasakhstan, Usbekistan og Kirgisistan.
Dette OTS’ overordnede mål er å «fremme et omfattende samarbeid mellom tyrkisktalende stater.» Ikke mye i praksis er synlig over hele The Heartland, bortsett fra den merkelige reklamefilmen som promoterer tyrkiske produkter. Et besøk på sekretariatet i Istanbul våren 2022 ga ikke akkurat solide svar, bortsett fra referanser til «prosjekter om økonomi, kultur, utdanning, transport» og, enda viktigere, toll.
I november i fjor, i Samarkand, signerte OTS en avtale «om etablering av en forenklet tollkorridor». Det er for tidlig å si om dette ville være i stand til å skape en slags mini-Tyrkia Silk Road over The Heartland.
Likevel er det oppklarende å holde et øye med hva de kan finne på videre. Deres charterprivilegier «utvikler felles posisjoner i utenrikspolitiske spørsmål», «koordinerer tiltak for å bekjempe internasjonal terrorisme, separatisme, ekstremisme og grenseoverskridende forbrytelser» og skaper «gunstige forhold for handel og investeringer».
Turkmenistan – den idiosynkratiske sentralasiatiske «stan» som insisterer på sin absolutte geopolitiske nøytralitet – er tilfeldigvis en OTS-observatørstat. Iøynefallende er også et senter for nomadiske sivilisasjoner basert i den kirgisiske hovedstaden Bishkek.
Løse den russiske hjertelandsgåten
Vestlige sanksjoner mot Russland har endt opp med å tjene ganske mange Heartland-spillere. Fordi Sentral-Asias økonomier er nært knyttet til Russland, skjøt eksporten i været, like mye forresten, som importen fra Europa.
Ganske mange EU-selskaper flyttet til The Heartland etter å ha forlatt Russland – med den tilsvarende prosess med utvalgte sentralasiatiske tycoons som kjøpte eiendeler. Parallelt, på grunn av den russiske troppemobiliseringen, flyttet titusenvis av relativt velstående russere til The Heartland, mens ekstra mange sentralasiatiske arbeidere fant nye jobber, spesielt i Moskva og St. Petersburg.
I fjor skjøt for eksempel pengeoverføringer til Usbekistan opp til heftige 16,9 milliarder dollar: 85 prosent av dette (omtrent 14,5 milliarder dollar) kom fra arbeidere i Russland. I følge European Bank for Reconstruction and Development vil økonomien over hele Heartland vokse med 5,2 prosent i 2023 og 5,4 prosent i 2024.
Det økonomiske løftet er tydelig synlig i Samarkand: Byen er et gigantisk bygge- og restaureringssted i dag. Upåklagelig nye, brede bulevarder dukker opp overalt, komplett med frodig grønt landskap, blomster, fontener og brede fortau, alt skinnende rent. Ingen omstreifere, ingen hjemløse, ingen dophuer. Besøkende fra råtnende vestlige metropoler er helt lamslått.
I Tasjkent bygger den usbekiske regjeringen et enormt, interessant senter for islamsk sivilisasjon, sterkt fokusert på pan-eurasisk virksomhet.
Det er ingen tvil om at de viktigste geopolitiske vektorene over hele Heartland er forholdet til Russland. Russisk er fortsatt lingua franca på alle livets områder.
La oss starte med Kasakhstan, som deler en enorm 7500 km lang grense med Russland (men det er ingen grensetvister). Tilbake i USSR ble de fem sentralasiatiske «stanene» faktisk betegnet som «Sentral-Asia og Kasakhstan», fordi en stor del av Kasakhstan ligger sør i Vest-Sibir, og nær Europa. Kasakhstan ser på seg selv som typisk eurasisk – det er ikke rart siden Nazarbayev-årene har Astana privilegert Eurasia-integrering.
I fjor, på St. Petersburg Economic Forum, fortalte Tokayev Russlands president Vladimir Putin personlig at Astana ikke ville anerkjenne uavhengigheten til folkerepublikkene Donetsk og Lugansk. Kasakhiske diplomater fortsetter å uttrykke at de ikke har råd til å ha landet som en inngangsport for å omgå vestlige sanksjoner – selv om det i skyggen er det som skjer i mange tilfeller.
Kirgisistan på sin side kansellerte CSTO «Strong Brotherhood-2022» felles militærøvelser som var planlagt til oktober i fjor – det er verdt å nevne problemet i dette tilfellet ikke var Russland, men et grenseproblem med Tadsjikistan.
Putin har foreslått å opprette en gassunion Russland-Kasakhstan-Usbekistan. Slik det er, har ingenting skjedd, og vil kanskje ikke skje.
Alt dette må betraktes som mindre tilbakeslag. I fjor besøkte Putin alle fem sentralasiatiske «stans» for første gang på lenge. I speiling av Kina holdt de et 5+1-toppmøte også for første gang. Russiske diplomater og forretningsmenn kjører Heartland-veier på heltid. Og la oss ikke glemme at presidentene for alle de fem sentralasiatiske «stanene» selv var til stede i paraden på Den Røde Plass i Moskva på Seiersdagen i mai i fjor.
Russisk diplomati vet alt som er å vite om den store keiserlige besettelsen for å trekke de sentralasiatiske «stanene» bort fra russisk innflytelse.
Det går langt utover den offisielle amerikanske sentral-Asia-strategien 2019-2025 – og den har nådd hysteristatus etter USAs ydmykelse i Afghanistan og den forestående NATO-ydmykelsen i Ukraina.
På den avgjørende energifronten husker svært få i dag at rørledningen Turkmenistan-Afghanistan-Pakistan-India (TAPI), deretter redusert til TAP (India trukket ut), var en prioritet for den amerikanske (min kursiv) New Silk Road, laget av State Department og solgt av daværende utenriksminister Hillary Clinton i 2011.
Ingenting praktisk skjedd med den luftspeilingen. Det amerikanerne har nylig klart å gjøre, var å sløyfe utviklingen av en konkurrent, Iran-Pakistan (IP) rørledningen, ved å tvinge Islamabad til å kansellere den, i kjølvannet av hele krigføring via rettsapparatet-skandalen designet for å eliminere tidligere premier Imran Khan fra Pakistans politiske liv.
Likevel er TAPI-IP Pipelineistan-sagaen langt fra over. Med Afghanistan fri fra amerikansk okkupasjon, er Russlands Gazprom, så vel som kinesisk firmaer, veldig interessert i å delta i byggingen av TAPI: Rørledningen vil være en strategisk BRI-node, knyttet til Kina-Pakistan økonomiske korridor (CPEC) i krysset mellom Sentral – og Sør-Asia.
Det ‘fremmede’ kollektive vest
Så mye som Russland er – og vil fortsette å være – en kjent valuta over hele Heartland, er den kinesiske modellen uovertruffen som et bærekraftig utviklingseksempel som er i stand til å inspirere en rekke nasjoner i sentralasiatiske løsninger.
I kontrast, hva har imperiet å tilby? I et nøtteskall: Divide and Rule, via sine lokaliserte terrorarbeidere som ISIS-Khorasan, instrumentalisert for å fremme politisk destabilisering i de svakeste sentralasiatiske nodene, fra Ferghana-dalen til den afghansk-tadsjikiske grensen, for eksempel.
De mange utfordringene Heartland står ovenfor har blitt diskutert i detalj i møter som Valdai Central Asian Conference.
Valdai Club-ekspert Rustam Khaydarov kan ha laget den mest konsise vurderingen av forholdet mellom Vesten-Heartland:
«Det kollektive Vesten er fremmed for oss både når det gjelder kultur og verdenssyn. Det er ikke et eneste fenomen eller hendelse, eller element av moderne kultur, som kan tjene som grunnlag for et forhold og tilnærming mellom USA og EU på den ene siden og Sentral-Asia på den andre. Amerikanere og europeere har ingen anelse om kulturen og mentaliteten eller tradisjonene til folkene i Sentral-Asia, så de kunne og vil ikke være i stand til å samhandle med oss. Sentral-Asia ser ikke økonomisk velstand i sammenheng med det liberale demokratiet i Vesten, som i hovedsak er et fremmed konsept for landene i regionen.»
Med tanke på dette scenariet, og i sammenheng med et nytt flott spill som blir stadig mer glødende for hver dag, er det ikke rart at noen diplomatiske kretser fra Heartland er veldig interesserte i en tettere integrering av Sentral-Asia i BRICS+. Det er noe som definitivt vil bli diskutert på BRICS-toppmøtet i Sør-Afrika neste uke.
Den strategiske formelen lyder som Russland + Sentral-Asia + Sør-Asia + Afrika + Latin-Amerika – nok et eksempel på «Global Globe» (for å sitere Lukasjenko) integrasjon. Det hele kan starte med i Kasakhstan ble den første Heartland-nasjonen som ble godtatt som medlem av BRICS+.
Etter det er hele verden en scene for den gjenopplivede Return of the Heartland innen transport, logistikk, energi, handel, produksjon, investering, infoteknologi, kultur og – sist men ikke minst, i silkeveiens ånd, gammelt og nytt – «folk til folk-samarbeid ».
Originalen ble publisert av The Cradle:
Central Asia is the prime battlefield in the New Great Game
Flertall i Tyskland mot missilleveranse til Ukraina
Av red./KAJ - 20. august 2023
https://steigan.no/2023/08/flertall-i-tyskland-mot-missilleveranse-til-ukraina/
Et flertall på 52 prosent av tyskerne er imot levering av «Taurus»-kryssermissiler til Ukraina. ARD DeutschlandTrend viser at godkjenningen er størst blant de grønnes velgere.
Bør Tyskland forsyne Ukraina med luftavfyrte kryssermissiler av typen «Taurus»? Tyskerne er delt i saken, slik de nylig var i debatten om levering av kampfly. Dette viser den nye DeutschlandTrend for morgenmagasinet ARD.
52 prosent av de stemmeberettigede mener at Tyskland ikke bør levere kryssermissiler, som kan brukes mot mål på lengre avstander, til Ukraina, mens 36 prosent er for. Med 40 prosent er vesttyskere betydelig mer positive enn østtyskere (21 prosent). Tolv prosent kan eller vil ikke svare på spørsmålet.
Ser man på partitilhengerne, er det størst tilslutning hos De Grønne: 68 prosent er for leveranse av missiler, 23 prosent mot. Blant tilhengere av FDP, med 56 prosent, er det også flertall for leveransen, mens AfD har lavest godkjenning med 18 prosent.
CDU/CSU er nesten delt på midten (45 prosent for, 48 prosent mot) og det samme gjelder SPD-tilhengerne: Blant sosialdemokratene er både 42 prosent for og 42 prosent mot levering av kryssermissilene som Ukraina ønsker seg.
Se: Mehrheit gegen «Taurus»-Lieferung an Ukraine
Tyskerne er altså vesentlig mindre krigerske enn norsk og skandinavisk venstreside.
Frankrike har normalisert sitt forhold til Venezuela
Av red./KAJ - 20. august 2023
https://steigan.no/2023/08/frankrike-har-normalisert-sitt-forhold-til-venezuela/
Samtidig med at Frankrike blir drevet ut av Niger gjorde Macron en oppsiktsvekkende snuoperasjon ved å de facto anerkjenne Nicolás Maduro som president i Venezuela. Frankrike var blant de landene som ikke anerkjente det da Maduro ble valgt til president i 2018.
Men gjennom å utnevne Emmanuel Pineda til ny ambassadør i Venezuela har Macron gitt Maduro sin anerkjennelse skriver den franske avisa Le Monde.
Dermed har har Frankrike offisielt normalisert sine diplomatiske forbindelser med Venezuela. Emmanuel Pineda presenterte sin legitimasjon til president Maduro direkte på TV 16. august.
«Handlingen er svært symbolsk,» skriver Le Monde. «Den ble sendt direkte på venezuelansk offentlig fjernsyn og formaliserer utnevnelsen av den nye franske ambassadøren, Emmanuel Pineda som presenterte sin legitimasjon til president Nicolas Maduro onsdag 16. august og dermed normaliseringen av forholdet mellom de to landene, etter en periode med spenning forårsaket av ikke-anerkjennelse fra Paris av gjenvalget av statsoverhodet i 2018»,
Bak denne store diplomatiske tverrvendinga skjuler det seg en geopolitisk realitet som ingen kan benekte. Faktisk, siden krigen i Ukraina som kastet verden inn i en energikrise uten sidestykke, har Vesten forstått at det nå er avgjørende å stole på Afrika og Amerika for å sikre diversifisering av oljeressursene. .
Le Monde skriver:
Luis Angarita som er professor i internasjonale relasjoner ved Central University of Venezuela, bekreftet normaliseringen av forholdet mellom Paris og Caracas, og beskrev hendelsen som «dette er andre tider.»
Mr. Angarita understreker at den ukrainske krisa er et nøkkelelement: «Verden må diversifisere sine kilder [til oljeforsyning] med Afrika og Amerika. Venezuela, som har de største reservene i verden, går dermed inn i geopolitikken igjen! Frankrike har forstått dette.» Det franske oljekonsernet Maurel & Prom har også posisjonert seg i Venezuela.
Angarita minnet om at Paris ikke bare lot være å anerkjenne Maduro som den legitime presidenten i Venezuela i 2018, men den støttet til og med den USA-støttede og selverklærte midlertidige presidenten og opposisjonslederen Juan Guaido.
Tilnærmingen mellom Frankrike og Venezuela var imidlertid synlig i Egypts COP27-møte der Frankrikes president Emmanuel Macron møtte Venezuelas Nicolás Maduro.
På steigan.no vil du finne mange artikler om Venezuela.
Den afrikanske union vil ikke støtte ECOWAS-intervensjon i Niger
Av skribent - 20. august 2023
https://steigan.no/2023/08/den-afrikanske-union-vil-ikke-stotte-ecowas-intervensjon-i-niger/
Nigers populære militærregjering har nasjonal og regional støtte. ECOWAS derimot er plaget av splittelse og innenlandsk opposisjon etter å ha truet med militær intervensjon for å gjeninnsette den avsatte Mohamed Bazoum med støtte fra Frankrike og USA.
Av Pavan Kulkarni, PeoplesDispatch.
Den afrikanske union (AU) sa onsdag 16. august at den ikke vil støtte den militære intervensjonen som Economic Community of West African States (ECOWAS) planlegger med støtte fra Frankrike og USA for å gjeninnsette den avsatte Mohamed Bazoum som president i Niger. Bazoum ble avsatt i et populært militærkupp 26. juli.
10 dager etter utløpet av fristen som ECOWAS ga Nigers militære regjering for å gjeninnsette Bazoum, er den den regionale blokken preget av interne uenigheter og innenlandsk opposisjon i medlemslandene.
Etter at ECOWAS statsoverhoder beordret 10. august «utplassering av ECOWAS beredskapsstyrke» og instruerte «forsvarssjefene om umiddelbart å aktivere» den, skulle sjefene etter planen møtes 12. august for å sette hjulene i gang.
Men på grunn av «tekniske årsaker» ble møtet utsatt, først på ubestemt tid. I mellomtida nektet ECOWAS-medlemmet Cabo Verde å støtte den militære intervensjonen, som presidenten Jose Maria Neves sa til AFP bare vil «gjøre situasjonen verre, og gjøre regionen til en eksplosiv sone».
ECOWAS kunngjorde senere tirsdag at medlemslandenes stabssjefer vil møtes i Ghanas hovedstad Accra torsdag og fredag for å utarbeide ytterligere detaljer om troppeutplassering.
Ghanesiske parlamentsmedlemmer motsetter seg utplassering av troppene
I forkant av dette møtet ble det rapportert om et antikrigsmøte mandag 14. august i byen Takoradi i Ghana. Demonstrantene advarte Ghanas president, Nana Akufo-Addo, mot å trekke landet inn i en «proxy geopolitisk konfrontasjon». I protesten deltok opposisjonelle parlamentsmedlemmer som er imot utplasseringen av ghanesiske tropper som en del av ECOWAS-styrken.
«Militær utplassering vil være strået som knekker ryggen til kamelen når det gjelder «stabilitet» i mange vestafrikanske land. Det kan provosere til opprør, og fremskynde, snarere enn å stoppe, bølgen av statskupp som regionen opplever,» advarte Socialist Movement of Ghana (SMG).
Skulle Akufo-Addo velge å sende ghanesiske tropper, vil Ghana Union Movement (GUM), landets tredje største parti, «støtte en svært alvorlig demonstrasjon i landet», advarte grunnleggeren Christian Kwabena Andrews tirsdag.
Samuel Okudzeto Ablakwa, parlamentsmedlem fra det største opposisjonspartiet National Democratic Congress (NDC) og et høyt rangert medlem av parlamentets utenrikskomité anså «Akufo-Addos motstand mot å legge fram sin Niger-politikk for parlamentet» som «svært udemokratisk.» Han la til: «Vestafrikanske ledere som utgir seg for å forelese Niger om demokrati, må gå foran med et godt eksempel hjemme.»
Siden NDC har samme antall seter i parlamentet som det regjerende New Patriotic Party (NPP), kan Akufo-Addo slite med å sikre parlamentarisk godkjenning for å utplassere ghanesiske tropper.
ECOWAS-leder kan ikke få støtte fra sitt eget lands senat
Nigerias senat tidligere denne måneden nektet å støtte president Bola Tinubus plan om å utplassere tropper. Nigeria er Afrikas mest folkerike land og største økonomi, og utgjør rundt 67% av ECOWAS’ BNP. Landet har også det største militæret i blokken.
Drapet på 23 soldater 14. august i et bakholdsangrep fra terrorister i Nigerias Niger-stat er nok en påminnelse om viktigheten av senatorenes advarsel om at Nigerias militære «er svært dårlig utstyrt og ikke forberedt til å utkjempe noen krig».
Under omstendighetene, hadde de hevdet, «den føderale regjeringen burde fokusere på å løse problemet med bandittene Boko Haram … i stedet for å vurdere å gå til krig i et fremmed land.»
Likevel har ECOWAS fortsatt å true med militær intervensjon i Niger, selv om Tinubu, som er dens nåværende leder, ikke er i stand til å sikre støtte fra sitt eget senat for en slik intervensjon.
Antikrigsdemonstranter som viftet med flagg fra Nigeria og Niger gikk til gatene lørdag i Nigerias Kano-stat på grensa til Niger med slagordet: «Nigeriene er våre brødre – Nigerierne er også vår familie.» De fordømte planene om aggresjon mot sin nordlige nabo som «et komplott fra vestlige styrker».
Senegal og Benin har forpliktet et uspesifisert antall tropper for ECOWAS-invasjonen. På den sida står også Sierra Leone der president Julius Bio står overfor ei krise når det gjelder innenlandsk legitimitet etter å ha beholdt makta i juni i år etter et voldelig valg som er kritisert av innenlandske observatører fra USA, Storbritannia, Frankrike og EU.
Elfenbenskysten har forpliktet seg til å sende 850 til 1100 soldater. «Dette statskuppet er ikke akseptabelt,» fastholder presidenten Alassane Ouattara, som kom til makta i 2011 ved hjelp av en militæroffensiv støttet av USA og Frankrike mot den den daværende presidenten som Ouattara offisielt hadde tapt et omstridt valg overfor.
Liberia, sammen med Gambia – der ECOWAS tidligere hadde grepet inn i 2017 – har sittet på gjerdet og ennå ikke bestemt om de skal sende tropper eller ikke.
ECOWAS-støttespillere, Frankrike og USA, er uenige
Noe som ytterligere svekker ECOWAS er det faktum at det også dukker opp sterke uenigheter mellom dens viktigste støttespillere – Nigers tidligere kolonisator Frankrike, som har opptil 1500 soldater i landet, og USA, med ytterligere 1100 soldater fordelt på to baser.
Frankrike ivrer etter militær aksjon, og er ifølge meldingene motstander av USAs linje med å søke videre forhandlinger, og er ikke villig til å akseptere noe mindre enn gjeninnsettingen av sin nære allierte Bazoum.
Jean-Luc Mélenchon, et tidligere medlem av Frankrikes nasjonalforsamling og leder av France Insoumise, betegnet den franske støtten til en eventuell intervensjon fra ECOWAS som «uansvarlig amatørisme». Han insisterte på at «Frankrike ikke må delta i en militærekspedisjon mot» AUs beslutning om å motsette seg den.
Mens denne splittede koalisjonen mot Niger har vaklet etter å ha beordret «utplassering av ECOWAS Standby Force», har Niger mottatt solid støtte fra Mali, Burkina Faso og Guinea. Alle tre ble suspendert og sanksjonert av ECOWAS etter liknende åpopulære kupp støttet av anti-franske massebevegelser.
Mali og Burkina Faso, hvis populære militære regjeringer har beordret de franske troppene ut, har erklært at deres militære styrker vil komme til forsvar for Niger, og behandle ethvert angrep på det som et angrep også på dem sjøl.
Nigers militære regjering konsoliderer innenlandsk støtte
I mellomtiden har Nigers militære regjering, National Council for Safeguard of the Homeland (CNSP), som beordret de franske troppene ut kort tid etter kuppet mot Bazoum, konsolidert støtten innenlands.
Mens Frankrike har nektet å trekke seg fra Niger, og hevder at de bare anerkjenner Bazoums autoritet, protesterte tusenvis av nigerianere utenfor militærbasen i hovedstaden Niamey forrige uke.
Mandag kunngjorde CNSP at Bazoum ville bli stilt for retten tiltalt for «høyforræderi» for å ha invitert utenlandske makter til å invadere Niger. Dagen etter ble Abdoulaye Seydou, leder av M62-bevegelsen som hadde ledet protestene som krevde fjerning av franske og andre utenlandske tropper fra landet, løslatt fra fengselet.
Bazoums regime, som slo ned på den anti-franske bevegelsen, hadde arrestert Seydou i januar i det Frontline Defenders anså for å være en «vilkårlig internering … direkte knyttet til hans fredelige og legitime arbeid for å forsvare menneskerettighetene.»
Siden kuppet mot Bazoum har titusener deltatt i demonstrasjoner og demonstrasjoner som støtter CNSP mot Frankrike og Bazoum, som de oppfatter som den tidligere kolonimaktas marionett.
Denne artikkelen ble først publisert av PeoplesDispatch.
Les også: Den afrikanske union avviser enhver militær intervensjon i Niger:
Niger : l’Union africaine rejette toute intervention militaire et se désolidarise de la Cedeao
NB: Etter FN-pakten er edt bare Sikkerhetsrådet som har adgang til å godkjenne militær intervensjon i et medlemsland. En slik godkjenning kommer ikke Sikkerhetsrådet til å gi. En intervensjon fra ECOWAS vil dermed per definisjon være i strid med folkeretten.
Vet NVE hvor de er?
Av Svein Lund - 20. august 2023
https://steigan.no/2023/08/vet-nve-hvor-de-er/
Ei rekke adressater i Finnmark har nå fått brev fra NVE med tittelen «420 kV kraftledning Skaidi-Lebesby. Invitasjon til sluttbefaring.» NVE står for Norges Vassdrags- og Energidirektorat og har adresse på Majorstuen i 0301 Oslo. De skal nå på befaring i kolonien i Nord. Der skal de bygge ut kraftlinjer for å kunne føre strøm fra vindkraftfabrikkene som skal beslaglegge det som en gang var natur, som engang var reinbeiteområde, og som delvis fortsatt er det. Enn så lenge. For viddene skal nå bygges ned for å elektrifisere Melkøya og slik sikre videreføring av norsk olje- og gassindustri, slik at Norge kan fortsette å tjene på klimagassutslipp over store deler av verden, men nå på en slik måte at det ikke kommer på vår egen statistikk.
I brevet står det: «NVE viser til Statnetts konsesjonssøknad for ny 420 kV kraftledning mellom Skaidi og Lebesby i Hammerfest og Porsanger kommuner i Troms og Finnmark fylke.»
Der skal NVE på befaring og se på terrenget der det skal gjøres store inngrep og møte de innfødte i kolonien. Men hvilke steder var det og hvilke kommuner? Skaidi, Skadi som statministeren uttaler det eller Skáidi, som det heter på originalspråket, ligger i tidligere Kvalsund (Fálesnuorri) kommune, som for 3 år siden blei slått inn under Hammerfest. Ledningen skal gå til Lebesby. Er det et sted, eller er det en kommune? Ikke godt å vite ut fra teksten. Det er faktisk begge deler. Etter konsesjonssøknaden skal denne kraftledningen gå til en transformatorstasjon mellom Kunes (Gussanjárga) og Adamselv (Áttánvuotna) i Lebesby kommune, omlag 5 mil fra stedet Lebesby (Davvesiida), som tidligere var kommunesenter i kommunen av samme navn. Uansett hvilken variant av Lebesby, ligger det verken i Hammerfest eller Porsanger kommune.
Fra denne transformatorstasjonen skal det gå ny 132kV linje til et sted som i konsesjonssøknaden heter Ucha Sopmir. Søker man etter dette på Google, får man 4 – fire treff, alle viser til NVE og Statnetts dokumenter. Folk med en smule samiskkunnskaper vil kunne gjette at det er feilskriving for Uhca Sopmir, ut fra uhca=liten. Ucha, derimot kjenner undertegna bare fra polsk språk, der det er en bøyningsform av ucho=øre. F.eks. brak ucha = mangler øre. Og akkurat dette passer vel på NVE og regjeringa i denne saka. Formelt er planene på høring, men statsministeren har på sitt korte besøk i Hammerfest gjort det klart at denne skal bygges, om så havet brenner. Høringen er en formalitet. Regjeringa har vedtatt av Melkøya skal elektrifiseres, sjøl om omlag 80% av finnmarkingene er mot det. Her mangler det altså et øre eller to.
Konsesjonssøknaden er full av stedsnavn. Problemet for utrederne på Majorstuen er imidlertid at dette gjenstridige fylket er så fullt av stedsnavn med opphav i et for dem totalt uforståelige språk. Så langt som råd har man forsøkt å finne norske navn, men dessverre for dem blei ikke planene om fornorsking av alle stedsnavn i Finnmark fullført, så fortsatt må de slite med den vanskelige kunsten å skrive dem av bokstav for bokstav. Ucha eller Uhca er bare et eksempel på avskrivingens vanskelige kunst. På en rask gjennomseing av konsesjonssøknaden har vi funnet 5 andre stedsnavn som konsekvent eller inkonsekvent er skrevet feil. Tilfeldigvis (?) gjelder alle disse for samiske stedsnavn.
NVE har vært i Finnmark før. I mange år sto gamle NVE, som da omfatta også dagens Statnett og Statkraft, for planlegging og bygging av Alta kraftverk. NVE ønska å bygge ned halve vidda, inkludert å legge all bebyggelse under vann på en 10 mil lang strekning langs Guovdageaineatnu, også kalt Kautokeinoelva. Dette førte til den største miljøkampen i norsk historie. Nå er de på veg tilbake, og mye tyder på at de kan bli møtt med minst like stor motstand.
Kraftlinja som NVE vil bygge ut vil føre til betydelige arealinngrep og skade på natur og reindrift. De største skadene vil likevel ikke komme fra sjølve linja, men fra de enorme vindkraftverka som den skal hente strøm fra og de nye vannkraftverka som ennå ikke snakkes så høyt om, men som blir nødvendige for å balansere vindkrafta.
NVE/Statnett søker om: «Tillatelse til ekspropriasjon og forhåndstiltredelse for de omsøkte endringene.» Det betyr med andre ord at om noen av de som blir ramma går til rettssak for å stoppe dette, skal denne ikke ha oppsettende virkning. Det skal likevel bygges ut, uten gyldig tillatelse, slik det blei gjort på Fosen. Det betyr ei gjentaking av Fosen-skandalen. Denne regjeringa og dens forvaltningsapparat er virkelig uten ører.
Kraftlinja bygges ikke for forsyningsikkerhet til folket i Finnmark. Den er et tiltak for å støtte olje- og gassnæringa gjennom elektrifisering av Melkøya. Gjennom dette tiltaket skal oljealderen forlenges gjennom grønnmaling, på bekostning av natur og reindrift. Naturen skal raseres til evig tid, for noe som har det totalt misvisende navnet «grønt skifte». Ennå en gang får vi bekrefta orda fra 1848: «Finmarken har fra de ældste Tider været betraktet som en Colonie».
Svein Lund
Guovdageaidnu
Oligarki Ukraina
Av Kari Elisabet Svare - 20. august 2023
https://steigan.no/2023/08/oligarki-ukraina/
Demokratiet, det vi er så stolte av og som USA stadig prakker på andre land, betinger en velfungerende nasjonalforsamling som speiler folkets vilje. Oligarkier styres av pengemektige, og finanseliten rår. Det, som betyr folkestyre, fungerer på ymse vis. Det samme gjelder fåmannsvelder. I hvilken grad infiltreres norsk politikk av oligarkiske krefter? USA kan sies å være et oligarki, likeledes Russland og i særdeleshet Ukraina.
Fiffig valgkampanje?
«Folkets tjener» er en ukrainsk TV-serie. Volodymyr Zelenskiy står oppført som opphavsmann og produsent. Dessuten spilte han hovedrollen. En historielærer utgyter sin moralske vrede over korrupsjonen som gjennomsyrer landet. Før han aner ordet av det blir han valgt til president, slik også Volodymyr ble. Ville Zelenskiy inntatt presidentrollen i mai 2019 uten dette tv-stuntet? Og var han virkelig helt alene om produksjonen?
Der bestikkelser er normalen
Uten utbredt mistro ville nok ikke folket valgt en skuespiller. Folk i korrupte land mister tillit til politikerne. Der kan de rike betale for fordeler og eliminere ulemper. Det finnes for eksempel ingen oligarker ved den ukrainske fronten. Blodige slagmarker kan man kjøpe seg fri fra. Forøvrig vant Zelenskiy valget med løfter om å bekjempe korrupsjon samt skape fred og forsoning med den russisktalende befolkningen. Ingen av delene er oppfylt, tvert om. Minsk Avtalen var et rent bedragersk tiltak med tanke på å vinne tid så NATO kunne forberede Ukraina til krig. Avtalen skulle sørge for våpenhvile i borgerkrigen, så det kunne fremforhandles delvis selvstyre for de prorussiske opprørerne. I stedet ble det krig med Russland. Underveis har Zelenskyj brukt skuespillertalentet sitt utmerket. Jeg har aldri sett maken til oppvisning på verdens scener. Hvem legger til rette og slipper ham til?
«Det internasjonale samfunnet», det vil si 1/8-del av verdens befolkning, har tillatt krigsforbrytelser i Donbass utført av militante nazigrupper som Azov-bataljonen utstyrt med vestlige våpen. 14 000 drept siden 2014. Ellers har NATO-landene brukt milliarder på å bygge opp og væpne ukrainske styrker, og dessuten øst inn gigantiske summer etter at krigen var et faktum. Men obs, også hæren er korrupt.
Pandora papers
Allerede to år etter valgseieren, i oktober 2021, dukket presidentens samt navn på 38 ukrainske politikere opp da hemmeligholdte skatteparadiser fikk sprekker. Også partnere i underholdningsbransjen, spesielt hans nære venn og samarbeidspartner Serhiy Sefir, viste seg å eie selskaper på De Britiske Jomfruøyene, Kypros og Belize. Pandora Papers avslørte nesten 12 millioner dokumenter som blottla snuskete rikdom, skatteunndragelser og hvitvasking. Merkelig nok slapp korrupte politikerne, som Tony Blair samt USAs oligarker, unna. Zelenskiy ble forøvrig vasket på 100 grader og slapp fra det uten skjemmende flekker.
Luksusleiligheter og slott
Russlands opposisjonspolitiker, Navalnyj, lanserte filmen om Putins Palass ved Svartehavet. Det kunne gjort seg med en lignende film om Zelenskiys luksuskåker i Miami, Israel, London, Italia, Georgia, Kiev og Krim. Den prangende luksusboligen på Krim var han uheldig med. Den ble overtatt og solgt av russiske styresmakter.
Skårer høyt på korrupsjon
Ukraina, landet som gikk for å være blant klodens mest korrupte før krigsutbruddet, har ikke blitt bedre. I slutten av januar avslørte korrupsjonsindeksen, lansert av Transparency International, at nasjonen fortsatt befinner seg blant verdens verste. Jeg vil anta at krigen legger til rette for forverring. Jo mer som øses inn av penger, våpen og humanitær hjelp, jo mer kan stikkes unna. På NRK 19. februar i år sa våre fremste korrupsjonseksperter: «Vi må regne med at deler av Norges 75 milliarder havner i lomma til korrupte i Ukraina.» De mente likevel det var riktig å gi store summer i krigsstøtte uten kritikk og forsiktighetstenkning. Ukrainapsykotisk solidaritet er skapt av nyhetsformidling og lydige politikere. Hvorvidt følger de bud og føringer fra utenforstående, oligarkiske makter?
Demokratisk forkledning
«Ukraina kjemper for demokratiet.» Dette utsagnet har blitt gjentatt en rekke ganger. I slutten av februar slang USAs president Joe Biden seg på. «Kyiv står støtt. Ukraina står støtt. Demokratiet står støtt», utbrøt han entusiastisk, men glemte at Ukraina ikke er kategorisert som et fullstendig demokrati eller har vært det på lenge. Fokus på landets misforhold var ikke uvanlig før krigsutbruddet, men brått ble det slutt på slikt snakk.
Aftenposten, som stort sett støtter lojalt opp om den allmenne «sannhet», kunne i juni fortelle om penger funnet i en sofa på kontoret til sjefen for Ukrainas høyesterett. Dollarsedler til en verdi av 35 millioner kroner. Dommeren skal ha mottatt store bestikkelser i forbindelse med en rettssak, som en av Ukrainas oligarker vant.
Vidt og bredt og overalt
Korrupsjonen forgrener seg og går helt til topps. Både hær, rettsvesen og politikere er infiltrert. For eksempel skal Forsvarsdepartementet ha jukset med matinnkjøp til soldatene. Egg og poteter ble oppjustert til nærmere tre ganger markedsprisen i regnskapet. Forøvrig har Interpol fryktet for at vestlige våpen til Ukraina ville komme på avveie og havne i kriminelle hender. Ingen vet sikkert hvor alt blir av. Flust av sovende skandaler kan komme for dagen, etterhvert. Hvis USA og EU bestemmer seg for å trekke støtten til Ukraina, kan de med letthet avdekke graverende forhold som begrunner et slikt tiltak.
Hva når freden inntrer?
Hva slags realiteter vil det ukrainske folk våkne opp til? Når den ytre fiende er ute og de indre vender tilbake? På tross av alle milliardene som er overøst landet siden 2014, vil folket være fattigere enn før. Korrupsjon og styrtrike oligarker har hindret og vil fortsatt hindre enhver mulighet for demokrati.
Uten fagforeninger og meningsmotstand, ingen folkestyring. Begge deler er avskaffet under Zelenskiy. I mars 2022 innførte Ukrainas regjering krigslover for å motvirke russisk aggresjon. Opposisjonspartier ble forbudt. Det største av dem, «Opposition Plattform for Life», hadde 44 av de 450 setene i Ukrainas parlament, Rada. «Aktivitetene til disse politikerne rettet mot splittelse eller samarbeid vil ikke lykkes, men få et hardt svar. Ukrainas justisdepartement vil håndheve avgjørelsen», sa Zelenskiy. Det, å være kritisk til regjeringa eller «russervennlig» på annet vis, medfører konsekvenser, i verste fall tortur og drap.
Rettssikkerhet finnes ikke i korrupte regimer. Presse- og ytringsfrihet er erstattet av sensur, straff, fengsling.
Allerede solgt til profittører
Bygninger og infrastruktur vil være rasert når krigshandlingene opphører. Et stort ombyggingsarbeid står for tur. I tillegg må omtrent 200.000 kvadratmeter ryddes for russiske miner. Amerikanske klasebomber kommer i tillegg og vil gjøre arbeidet betydelig større.
Regjeringa har allerede outsourcet gjenoppbyggingsprosessen til det særdeles kyniske forvaltningsfirmaet Black Rock. I år ble også JP Morgan koblet inn, nok en versting på verdens spillebrett. Begge er giganter ribbet for humane intensjoner. Jo større ødeleggelser, jo bedre for dem. Med andre ord er det flere enn amerikanske våpenkonsern som ser seg tjent med at krigen fortsetter. Hvor mye som allerede er avgitt av makt og ressurser gjenstår å se.
Mens det offentlige Norge hyller ukrainernes frihetskamp, ser andre krigen som en katastrofe for folket.
Hva mener dere om Russlands ansvar for krigen i Ukraina?
Av red./RoR - 20. august 2023
https://steigan.no/2023/08/hva-mener-dere-om-russlands-ansvar-for-krigen-i-ukraina/
Vi har invitert leserne til å stille spørsmål til sjefredaktør Pål Steigan slik at han kan svare på dem i våre videosendinger. Første runde var lørdag 19. august klokka 19.00. Steigan svarte på spørsmål fra Lars:
Jeg ser jo aldri hos dere nesten eneste et vondt ord om f eks Putin, kun en håndfull ganger «selvsagt fordømmer vi invasjonen», men ikke så mye utdyping av hvorfor du/dere fordømmer invasjonen.
Steigan svarte:
I kveld søndag 20. august kommer et nytt svar. Denne gangen vil det handle om Afrika.
Har du spørsmål til vår sjefredaktør kan du sende dem til oss. Frist for neste runde er onsdag kveld 30. august.
Skriv til kontakt@steigan.no og merk innlegget «Spørsmål til redaktøren».
De som blir valgt til ukas spørsmålsstillere får tilsendt en steigankopp i posten.