Nyhetsbrev steigan.no 20.07.2023
Russland trapper opp: havna i Odessa ødelagt og blokkert
Data viser tydelig at covid-vaksinene er en katastrofe for gravide kvinner
En hetebølge er ikke verdens undergang
Boligpolitikkens mål: superfortjeneste for de få
Hvorfor maser jeg om overnasjonal makt og kontroll igjen?
Cornel West og kampanjen for å få slutt på politisk apartheid
Pentagonsjef: Ukraina-krigen er i en «fastlåst situasjon»
Russland trapper opp: havna i Odessa ødelagt og blokkert
Av red. PSt - 20. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/russland-trapper-opp-havna-i-odessa-odelagt-og-blokkert/
For første gang under krigen i Ukraina har Russland rettet omfattende angrep mot Odessa og ikke minst Odessa havn. Dette er Ukrainas eneste havn av betydning ved Svartehavet.
Angrepet er omtalt på Miltary Summary Channel:
Det betyr at Ukraina har mistet sin eneste havn for import og eksport.
Dette ble fulgt opp med at Russland har innført fullstendig blokade mot skipstrafikk inn og ut fra Odessa:
Dette skjer etter et NATO-toppmøte som viste at det ikke er noen vilje i NATO til å risikere medlemslandenes sikkerhet for å hjelpe Ukraina. Ukraina fikk beskjed om å fortsette fortsette å kjempe og dø mot Russland, men bortsett fra løfter om mer våpen fikk Zelensky stort sett en kald skulder.
Russland advarte om at fra torsdag vil alle skip som seiler til Ukrainas havner i Svartehavet bli sett på som potensielt å frakte militærlast, da Kiev anklaget Moskva for å utføre «helvete» over natten som skadet korneksportinfrastrukturen, skriver Reuters.
Russlands forsvarsdepartement sa flaggstater for skip som reiser til ukrainske havner vil bli ansett som parter i konflikten på ukrainsk side. Forsvarsdepartementet sa ikke hvilke tiltak det kan iverksette. De sa også at Russland har erklært sørøstlige og nordvestlige deler av Svartehavets internasjonale farvann for midlertidig utrygge for navigering.
Russland er også på offensiven på østfronten og samler styrker rundt Liman og Kupyansk:
Advarsel
Vi har gjennom et stort antall artikler siden 2014 advart om at krigen i Ukraina kan lede til en europeisk storkrig, eventuelt et kjernefysisk ragnarok. Derfor har vi også gått imot den hysteriske vestlige krigsentusiasmen som dominerer norske partier og norske medier. Denne entusiasmen holdes oppe av en illusjon om at Russland (oftest omtalt som «Putin») står rett foran nederlaget og at de heroiske ukrainske strykene (anført av nazister og finansiert og væpnet av Vesten) snart vil drive de russiske styrkene ut fra «hver tomme ukrainsk jord».
Den ukrainske «motoffensiven» ble en total fiasko, og den er nå avløst av en russisk offensiv som det ennå ikke er mulig å si hvor ender.
USA tar avstand fra angrepene på Odessa havn, men det er foreløpig ingen ting som tyder på at Washington vil risikere mer for denne krigen som allerede har kostet dem over 100 milliarder dollar (som riktignok i stor grad har gått til rustningsindustrien).
Brasils president Luiz Inacio Lula da Silva, Lula, sier at «verden er trøtt av Ukraina-konflikten» og at ei gruppe land arbeider med å få til fredsforhandlinger.
Data viser tydelig at covid-vaksinene er en katastrofe for gravide kvinner
Av Steve Kirsch - 20. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/data-viser-tydelig-at-covid-vaksinene-er-en-katastrofe-for-gravide-kvinner/
CDC sa at COVID-vaksinene var helt trygge for gravide kvinner. De løy og de fortsetter å lyve for det amerikanske folket. Her er beviset, og du kan bekrefte det selv.
Vaccine Adverse Event Reporting System (VAERS) er den amerikanske regjeringens offisielle database for rapportering av uønskede hendelser etter vaksinasjon. Det er «gullstandarden» for å oppdage sikkerhetsproblemer. Alle amerikanere som har en uønsket hendelse etter vaksinasjon oppfordres av den amerikanske regjeringen til å rapportere det til VAERS.
VAERS-dataene viser tydelig at COVID-vaksinene er de farligste vaksinene gjennom tidene. Det er rapportert flere uønskede hendelser for covid-vaksinene enn for alle andre vaksiner kombinert i 33-årshistorien til VAERS.
I denne artikkelen vil jeg undersøke antall dødfødsler og spontanabortrapporter sammenlignet med alle andre amerikanske vaksiner gitt de siste 33 årene.
Så vidt jeg vet har ikke dette blitt gjort før.
Det jeg fant burde alarmere alle på planeten: det absolutte antallet dødfødsler og spontanaborter rapporter knyttet til covid-vaksinene er bokstavelig talt «utenfor alle tabeller»: 4 ganger høyere enn for alle andre vaksiner til sammen.
Fordi VAERS er rundt 100 ganger underrapportert, betyr det at COVID-vaksinene sannsynligvis har forårsaket anslagsvis 360.000 overflødige dødsfall.
Du trenger ikke tro meg. Alle, selv mainstream media, kan bekrefte dette for seg selv på mindre enn 60 sekunder. Jeg skal vise deg hvordan i denne artikkelen.
De to søkene nedenfor er for alle vaksiner over den 33-årige rapporteringshistorien til VAERS.
Spørsmål om spontanabort / spontanabort
Det første søket var etter rapporter om spontanabort for alle vaksiner.
Det var 673 spontanabortrapporter for COVID-vaksinen med startdato på dag 0, noe som betyr at de betydelige uønskede hendelsene fra vaksinen STARTET på dag 0. Dette tallet kom fra en Medalerts-forespørsel, og dekket verdensomspennende rapporter fra 7.7.23. VAERS data. Den samme spørringen på CDC Wonder ga 667 for dag 0.
Merk at i noen tilfeller kan spontanabort ikke være på samme dag som startdagen. For eksempel kan en person bli fullstendig slått ut på vaksinasjonsdagen og være ute av stand til å bevege seg. Aborten kan skje dager senere (noen ganger ved neste legetime). Startdagen er fortsatt 0, men ytterligere uønskede hendelser (som selve spontanaborten eller kjennskap til spontanabortet) kan skje senere.
For eksempel, her er det første treffet for COVID-vaksine, dag 0 debut. Dette var en selvrapportert kvinne som fikk Pfizer-skuddet 30.12.20, hadde tegn på spontanabort bare 4 timer senere, og offisielt aborterte 31.12.20.
Jeg var gravid i sjette uke da jeg gjenoppfrisket Pfizer Covid-vaksine. Alt gikk tilsynelatende bra med graviditeten min inntil ca 4 timer etter at jeg fikk vaksinen da jeg gikk på do og tørket og så rosa utflod på toalettpapiret. Jeg begynte da å få milde lavmagekramper. Magekrampene og vaginale blødninger økte jevnt og trutt i alvorlighetsgrad i løpet av de neste 24 timene til jeg til slutt hadde en åpenbar spontanabort kvelden 31.12.2020. Jeg kan ikke unngå å tro at vaksinen på en eller annen måte fikk kroppen min til å avvise graviditeten. Sammen med spontanabortet hadde jeg også ekstrem tretthet med GI-forstyrrelser 31.12.20 – 1.02.2021.
Av denne grunn er det viktig å sjekke de underliggende bivirkningsrapportene hvis du ønsker å få den mest nøyaktige datoen for debut for en BESTEMT bivirkning.
Den nest høyeste vaksinen var HPV-vaksinen med 84 rapporter med start på dag 0. Enhver annen vaksine i historien hadde ubetydelige utslag.
Hovedpoenget er dette: vi bruker nøyaktig de samme kriteriene for forskjellige vaksiner og COVID-vaksinen stikker ut som en sår tommel.
I tillegg var det en enorm andre topp på 519 rapporter ved 15-30 dagers begynnelse. Ingen annen vaksine i historien har vist noe som kan sammenlignes med dette.
VAERS kan være mer enn 100X underrapportert for hendelser av denne art, så det er viktig å ha det i bakhodet når du prøver å estimere antallet faktiske hendelser som har skjedd. Det ble rapportert 3 594 spontane aborter etter covid-vaksinasjoner, så antallet kan lett representere 360 000 overflødige dødsfall. Noen av disse dødsfallene kan selvfølgelig bare være tilfeldigheter.
Men det faktum at de rapporterte spontanabortene er svært lave for alle andre vaksiner over tid, tyder på at VAERS-rapportene bare blir laget når reporteren mener det er en assosiasjon med en vaksine. For eksempel: i 2019 da alle vaksinerte seg normalt, ble det bare rapportert 7 spontane aborter fra alle influensavaksiner til sammen, og 5 av de 7 hadde en dag 0-debut, og INGEN hadde en dag 1-debut.
Faktisk sier den medisinske litteraturen «Det er anslått at så mange som 26% av alle svangerskap ender i spontanabort», så hvis VAERS fanget noen av disse «bakgrunnshendelsene», ville tallene over 33 år være høyere enn grafene nedenfor indikerer.
Med andre ord, det er mer sannsynlig enn ikke at disse rapportene rapporterer faktiske hendelser forårsaket av en vaksine, og det faktum at forskjellige vaksiner har forskjellige hastigheter indikerer også følgende:
Spørsmål om dødfødsel
Her er søkeresultatene for dødfødsel. Et lignende mønster dukker opp. Denne gangen var den nest nærmeste vaksinen TDAP-vaksinen (i rødt). Enhver annen vaksine hadde ubetydelige utslag.
Fra og med 2012 og fortsetter til i dag, anbefalte CDC ALLE mødre å få Tdap-vaksinen under hver graviditet mellom 27 og 36 ukers svangerskap:
Så vi ser i utgangspunktet på 11 år med Tdap sammenlignet med 2,5 år med COVID-vaksinen. Alt annet likt bør vi se 4,4 ganger flere Tdap-rapporter enn COVID-rapporter.
I stedet er det 8,75 ganger mer for COVID-vaksinen på debutrapporter på dag 0, men faktisk lavere enn Tdap på dag 1.
Så det er ingen måte du kan argumentere for at dette er overrapportering. Hvis det er overrapportering, bør forholdet mellom covid/TDAP-rapporter med en start på dag 0 være sammenlignbart med forholdet på dag 1. Det er det ikke. Det er ingen annen måte å forklare dette på enn at vaksinen forårsaket overskuddet.
Flere spontanaborter for COVID-vaksinen enn alle andre vaksiner i historien til sammen!
Det er 3 836 rapporter av totalt 4 711 rapporter for alle vaksiner kombinert i den 33-årige historien til VAERS, uavhengig av startdato.
Så 81 % av alle rapportene i historien kommer fra COVID-vaksinen!
Det dette betyr er at COVID-vaksinene har FIRE GANGER så mange spontanaborter som alle vaksiner i VAERS’ historie til sammen.
Og myokardittrapporter er utenfor alle tabeller sammenlignet med alle vaksiner gjennom tidene!
Denne artikkelen er et utdrag av en artikkel på bloggen til Steve Kirsch:
BREAKING: VAERS data clearly shows that the COVID vaccines are an unmitigated disaster for pregnant women
En hetebølge er ikke verdens undergang
Av Thomas Fazi - 20. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/en-hetebolge-er-ikke-verdens-undergang/
Å redusere utslippene vil skade de fattige.
Mens jeg skriver dette, på min lokale favorittkafé i Roma, er temperaturen ute nær 40°C. Så ja, det er varmt. Likevel, takket være en relativt gammel oppfinnelse – klimaanlegg – kan jeg jobbe komfortabelt. Den 10 minutter lange sykkelturen hjem blir tøffere enn vanlig, men den vil ikke drepe meg. Som de fleste her, anser jeg disse temperaturene for å være en plage – men det er omtrent det.
Ifølge nyhetene skulle jeg imidlertid være fryktelig bekymret – livredd, faktisk. Alle de løpende overskriftshistoriene om det «ekstreme», «rekordslående» og «dødelige» varme været som feier over Asia, USA og ikke minst Europa skal sørge for det. Her ble hetebølgen uoffisielt kalt Cerberus, den flerhodede hunden som vokter portene til Hades, før den ble erstattet av Charon, mannen som frakter de døde dit. Roma blir kalt «helvetesbyen«. For å være ærlig, kan jeg tenke på flere mye verre helvetessteder rundt om i verden for øyeblikket – byer plaget av fattigdom, terrorisme og krig. Og likevel blir vi fortalt at de nåværende hetebølgene er en smak av «helvetet» som venter oss som følge av klimaendringer.
Dette avslører det klimahysteriet som har grepet Vesten – og dette hysteriet er et alvorlig hinder mot vår evne til å finne rasjonelle løsninger. Mange virker overbevist om at hvis vi ikke drastisk reduserer CO2-utslippene (eller eliminerer dem helt) innen vår urokkelige frist i 2030, vil klimaendringene utslette menneskeheten, om ikke alt liv på jorden. Vi blir fortalt at dette er fordi «vitenskapen forteller oss». Dette er nonsens.
Ja, klimaendringer og global oppvarming er reelle – og ja, de er i stor grad et resultat av menneskelig aktivitet – men planeten er ikke i ferd med å bli «ubeboelig». Vitenskapen er faktisk mye mer nyansert: ifølge FNs klimapanel (IPCC) er det langt fra klart om verden faktisk opplever mer tørke, flom eller orkaner, og heller ikke i hvilken grad endringer er påvirket av menneskelig atferd.
Forskere er ikke engang sikre på hva innvirkningen på landbruket vil være: en 2011-studie utført for FNs mat- og landbruksorganisasjon forutsier at klimaendringer ved midten av århundret kan redusere den globale avlingsproduksjonen med mindre enn 1 % av dagens produksjon. Som FNs klimapanel sa det (side 662 i rapporten):
«For de fleste økonomiske sektorer vil virkningen av klimaendringer være liten i forhold til virkningen av andre drivere [som] endringer i befolkning, alder, inntekt, teknologi, relative priser, livsstil, regulering, styresett og mange andre aspekter ved sosioøkonomisk utvikling.»
Selv om den generelle innvirkningen av klimaendringer på menneskeheten vil være negativ, forteller ingen steder vitenskapen oss at livet på jorden vil gå til grunne hvis vi ikke går til Net Zero innen 2030. Disse tidsfristene er tryllet frem av politikere, ikke vitenskapsmenn. Som et resultat er den apokalyptiske fortellingen som for tiden dominerer klimadebatten fullstendig ubegrunnet – og uetisk. I The Rhetoric of Reaction advarte Albert Hirschman om «fjernhetstesen» – hvordan folk vil avvise forebyggende handling på grunn av en fatalistisk tro på at det rett og slett er for sent å gjøre en forskjell. I dag kan dette fenomenet sees hos tusenvis av unge innbyggere i vest som lider av «klimaangst» og velger å ikke få barn. Ifølge FNs siste Human Development Report, verden er mer pessimistisk enn på noe tidspunkt mellom nå og før første verdenskrig – selv om livet på jorden på nesten alle målbare måter er bedre enn noen gang.
Les: First it was Covid – now we’re being scared into submission over the weather
Ikke bare hindrer denne retorikken om forestående undergang muligheten for å fikse problemet, den skaper også alle slags autoritære fantasier. Det har blitt en trosartikkel at det beste svaret er å redusere CO2-utslippene drastisk – og at dette bør gjøres uansett hva det koster. For hvis verden er i ferd med å gå under, er alt rettferdiggjort. De stadig mer voldelige formene for «øko-aktivisme» er også en del av denne trenden. Frykt, depresjon, desperasjon og autoritarisme er gjensidig forsterkende.
Likevel vil det ta flere tiår før enhver realistisk klimapolitikk gir resultater; selv om vi reduserer utslippene våre betydelig i de påfølgende årene, vil den totale mengden karbondioksid i luften fortsatt øke, men med en noe redusert hastighet. Dette gjelder spesielt for vestlige land, som vil stå for en mindre og mindre andel av de globale utslippene de neste årene og tiårene. Selv om rike land begrenser alle utslipp fullstendig (et umulig scenario), vil temperaturøkningen etter 80 år bare være 0,4°C mindre enn den ville ha vært ellers, ifølge estimater fra Bjørn Lomborg basert på en modell brukt av FNs panel av klimaforskere. Så selv om vestlige land var i stand til å oppfylle sine urealistiske klimamål, vil vi fortsette å oppleve de negative konsekvensene av klimaendringer – flom, stormer og hetebølger – i svært lang tid.
Dette betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe for å prøve å hindre at temperaturen stiger over en viss grense. Men hvis målet vårt er å faktisk redde liv – og vi har sikkert en større moralsk forpliktelse overfor de som lever i dag enn overfor fremtidige generasjoner – så bør vår prioritet være tilpasning: det vil si tiltak som vil hjelpe mennesker til å takle virkningene av klimaendring, og som ville redde liv her og nå.
Tilpasning har allerede redusert klimarelaterte dødsfall betraktelig, selv i møte med stigende temperaturer: det er grunnen til at dødsfall fra stormflo har gått ned selv når havnivået har steget; og hvorfor det mest sannsynlige fremtidsscenarioet er at færre mennesker vil dø av klimarelaterte flom – akkurat som varmerelaterte dødsfall har gått ned i visse land. Tilpasning er også grunnen til at dødsfall og ødeleggelser på grunn av skogbranner har falt dramatisk, og totalt sett har klimarelaterte dødsfall gått ned med omtrent 96 % i løpet av det siste århundret, til tross for en massiv økning i den globale befolkningen. Dette er vitnesbyrd om det sterke forholdet mellom økonomisk utvikling og klimaresistens.
I sammenheng med de nåværende hetebølgene betyr dette at i stedet for «klimatiltak», bør folk kreve subsidier for klimaanlegg og lavere energipriser fra myndighetene sine – enkle tiltak som drastisk vil redusere antallet varmerelaterte dødsfall, ikke tomme løfter som ikke vil utgjøre noen forskjell på kort sikt (og vil ha en ubetydelig innvirkning på lang sikt). Men dette er hva som skjer når mareritt og elitære fantasier erstatter de faktiske materielle forholdene til mennesker som grunnlag for politikk – «å redde planeten» blir viktigere enn å redde faktiske mennesker.
På denne måten forvrenger klimahysteriet vår oppfatning av verden fullstendig. I forrige uke fikk en rapport fra Verdens meteorologiske organisasjon om at begynnelsen av juli var verdens varmeste uke noensinne stor oppmerksomhet. Omtrent samtidig ble det publisert en annen rapport – denne gangen av FNs utviklingsprogram – som ble møtt med mindre interesse. Men det var uten tvil viktigere. Den estimerte at Covid-19-pandemien og den påfølgende økningen i inflasjon og lånekostnader hadde presset ytterligere 165 millioner mennesker ut i fattigdom, noe som brakte det totale globale tallet til 1,65 milliarder, over 20 % av verdens befolkning.
Klimaaktivister hevder ofte at de som bor i fattige land er de som vil lide mest av klimaendringene. Dette er sant. Men nok en gang er det ulogisk å påstå at vår prioritet, og deres, derfor bør være å redusere de globale utslippene så raskt som mulig. Fattige menneskers prioritet er ikke å være fattig. En global undersøkelse fra FN med nesten 10 millioner mennesker fant at klima er den laveste politiske prioriteringen blant de fattige, langt bak utdanning, helse og ernæring.
Selvfølgelig kan disse målene ikke alltid behandles isolert. Det er ofte avveininger: Å redusere eller eliminere verdens fattigdom krever mer vekst, noe som uunngåelig innebærer mer energi og derfor flere utslipp. Å takle effektene av klimaendringer er i seg selv energikrevende, slik klimaparadokset med klimaanlegg tydeliggjør. Overfor denne erkjennelsen fortsetter miljøvernere å dyrke forestillingen om at de fremtidige energibehovene til utviklingsland kan dekkes helt av fornybare energikilder – men dette er også en fantasi.
Som en rapport publisert i fjor av Breakthrough Institute gjør det klart, selv om fornybar energi (ideelt i kombinasjon med atomenergi, som er fullstendig karbonfri) har en rolle å spille i utviklingen av Afrika og andre fattige regioner, har mange av verdens fattigere land ikke noe annet valg enn å stole på fossilt brensel i årene som kommer: kull, olje og naturgass. «Fortsatt og økende forbruk av fossilt brensel er beklagelig, men det vil bety at flere mennesker vil bli mettet med mindre land, redusere avskoging og muliggjøre overgangen til moderne landbruk,» skriver rapportens to medforfattere, Vijaya Ramachandran fra Breakthrough Institute og Arthur Baker fra Development Innovation Lab ved University of Chicago. Husk, fattigdom er den fremste dødsårsaken i utviklingsland. Mer vekst i disse landene vil bety flere utslipp, men betydelig færre dødsfall. Dessuten vil det å hjelpe verdens fattigste vokse ut av fattigdom også gjøre dem mer motstandsdyktige i møte med klimaendringer.
Man kan tro at selv for de med miljøvennlige sympatier, er valget her ikke så vanskelig å ta: færre dødsfall er absolutt et mål verdt å forfølge. I stedet kobler utviklingsbanker og internasjonale finansieringsgrupper som Verdensbanken og Den europeiske investeringsbanken i økende grad finansiering til klimatilpasning og -demping, begrenser eller stopper deres finansiering av fossilt brensel eller atomprosjekter. Her kan vi observere det beste eksemplet på hvordan klimahysteriet presser oss til å ta stadig mer irrasjonelle – og til slutt svært farlige, om ikke dødelige – valg for fattige og marginaliserte mennesker overalt, i utviklingsland så vel som i rike land.
Dette betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe med klimaendringene. Det betyr at vi må finne den rette balansen mellom å forbedre menneskelig velferd – noe som innebærer flere utslipp på kort sikt – og demping av temperaturøkninger. Så lenge fattigdom fortsetter å drepe flere mennesker enn klimaendringer, bør miljøvernere som hevder at de bryr seg om å redde verden tenke på hvem de redder den for.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:
A heatwave isn’t the end of the world
Boligpolitikkens mål: superfortjeneste for de få
Av Ove Bengt Berg - 20. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/boligpolitikkens-mal-superfortjeneste-for-de-fa/
Nettavisen/Stavrum ivrer for velstående kapitalister og spekulanter.
Av Ove Bengt Berg.
19. juli 2023
Gunnar Stavrum slår et slag for tomteeierne og utbyggerne i Oslo, ved å kritisere MDGs byråd Arild Hermstad for å ikke bøye seg for Stavrums påståtte boligekspert, omtalt som «en av landets mest erfarne fagfolk». En som er boligutbygger og fikk 30 millioner i ekstrainntekt i 2021.
Tomteeierne og utbyggerne vil ikke bygge de boligene som er regulert byggeklare, for de vil heller bruke lang tid på å krangle med bygningsetaten for å få bygge flere mindre leiligheter til atskillig høyere kvadratmeterpris — i høyere blokker. For å tjene enda mer. Det har heller ikke blitt flere boliger og billigere boliger etter at leilighetene har blitt mindre.
Utbyggernes inntekter stiger: Siden 2015 har boligprisene økt med 55 prosent, mens lønningene har økt med 23 prosent. Tomteeierne får den største fortjenesten, viser Statistisk sentralbyrå.
Boligbransjen er like viktig som industrien i omsetning og antall sysselsatte, og mer utsatt for svingninger i finanspolitikken som endring i rentenivået. Boligbransjens betydning er så viktig for finansøkonomien at den kan skape nasjonale og internasjonale finanskriser, som bankkrisa i USA i 2008 som spredde seg til Europa.
Boligparet Stavrum/Nettavisen og Martinussen/Heimstaden
Det var 14. juli i år at Stavrums boligutbygger Andreas Martinussen på vegne av sitt utbyggingsselskap gikk ut og krevde:
– Det bør settes et mål om å bygge 5 000 nye ettroms leiligheter på maks 25 kvadratmeter i Oslo de neste fem årene, sier han.
– Ved å innføre forbud mot bygging av nye 1-romsleiligheter, har man fratatt mange muligheten til å skape seg en boligkarriere, sier Martinussen.
Han viser til at nesten halvparten av Oslos innbyggere lever i enpersonhusholdninger.
Det blir ikke lettere å komme inn på boligmarkedet med dette tiltaket enn det har vært før. Bare større fortjeneste til utbyggerne. Martinussens argument om at nesten halvparten av Oslo innbyggere bor i enpersons-husholdninger er et merkelig argument for å bygge flere hybler. Enpersonshusholdningene i Oslo har jo allerede en bolig!
Nettavisens kampanje for hyblene er en kampanje for økte inntekter til tomteeiere og utbyggere, markedsført som sosialhjelp.
Ett- og tomsleiligheter
I 2013 utgjorde andelen av én- og toromsleiligheter i Oslo 37 prosent. Samme året blei kravet til størrelsen på toromsleilighetene redusert fra 40 kvadratmeter til 35 kvm. I 2016, tre år seinere, var det ikke tegn på at prisene hadde gått ned etter at disse leilighetene blei mindre.
Ved begynnelsen av 2023 hadde andelen én- og toromsleiligheter stigi med én prosent til 38 prosent av alle Oslos leiligheter, 133 000 av totalt 350 000. Sjøl om nær halvparten (48 prosent) av alle husstander i Oslo bare har en person, er det vanskelig å forstå at det er mulig å leve tilfredsstillende sosialt med ett soverom på nåværende minstekrav 35 kvm. Så små leiligheter gjør det vanskelig å ha familie og venner på overnattingsbesøk. Med 25 kvadratmeter er det umulig.
Enpersonshusstander
Av statistikkbanken for Oslo kommune går det fram at det er 43 000 flere enpersonhusholdninger enn det er en- og toromsleiligheter i Oslo. Enpersonhusholdningene har dermed leilighet allerede! Hvem skal bruke de 5 000 nye hyblene til Stavrum?
Små leiligheter til salgs 17.07.2023 dobbelt så stor kvadratmeterpris
På finn.no var det 17. juli 2023 en del leiligheter i Oslo til salgs. Ikke mange små. Tre leiligheter i Oslo sentrum/Oslo øst på 28 kvadratmeter og en på 30 var til salgs. De blei lagt ut med prisantydning rundt 3,6 millioner med kvadratmeterpris på ca 125 000. En ny treroms leilighet på Helsfyr på 55 kvm blei lagt ut til en pris på 5,6 mill. med kvadratmeterpris på 98 000. En brukt treroms på samme størrelse i det samme området er verdsatt til 94 000 per kvadratmeter.
Det må legges til grunn at disse nye hyblene på 25 kvadratmeter vil bli solgt nye for minst 3,0 millioner. En ny leilighet på 50 kvm, som utgjør to hybler, blir bare solgt for maks 5,5 mill. Bruttofortjenesten ved å selge to 25 kvm hybler i stedet for en dobbelt så stor leilighet er altså en halv million kroner: (2 x 3) – 5,5 = 0,5. Ganger en den fortjenesten med de 1 000 leilighetene som er målet, blir det en ekstrafortjeneste på 500 000 000 kroner, altså en halv milliard. Gode penger å ha med seg, særlig når de kan innkasseres som almisser.
Industri og boligbransje
I 2022 var det 222 000 tilsatte i industrien, og 259 000 tilsatte i byggebransjen. Bruttoproduktet i industrien var 265 milliarder kroner, og 247 milliarder i byggeindustrien. Oppgitt av SSB.
Kapital.no skriver om resultatet for for byggebransjen i 2019: «dro inn nesten 300 milliarder»:
Kapitals oversikt over de 100 største selskapene i bransjen viser en samlet omsetning på 295 milliarder kroner i året som gikk (se tabell). Det er en økning på 6,2 prosent, opp fra 278 milliarder kroner året før. Det totale overskuddet til bedriftene, etter at kostnader og skatt var betalt, endte på 7,7 milliarder kroner i 2019, en stigning på 4,7 prosent fra året før.
I den samme artikkelen i Kapital.no skriver de om utsiktene framover. Bransjen er svært bekymra for den — i 2020. Analyseselskapet Menon spår i 2020 et årlig tap på 100 milliarder i året til og med 2022. På grunn av koronapolitikken. Da var ikke renteøkningene forutsatt. Så tomteeiere og utbyggere kan frykte at de gode tidene blir historie, så mye at de kan gå ut i velvillige medier og klage sin nød. Men de er veldig flinke til å opprettholde fortjenesten uansett om den økonomiske utviklinga går opp eller ned. Det er alltid vi som betaler for å bo i leilighetene som må ta støyten, ikke Nettavisens «fagfolk».
Det er i boligutbyggernes framtidsfrykt en må se på hvorfor de foreslår å bygge de tusen hyblene i Oslo hvert år. Nemlig for å opprettholde den gode fortjenesten.
Hvorfor stiger boligprisene?
Fra 2005 til 2015 økte boligprisene med 100 prosent (dobla seg), mens lønnsnivået bare økte med 50 prosent i samme periode. Fra 2015 til i år steig boligprisene med ytterligere 55 prosent, mens lønningene økte med bare 23 prosent. Statistisk sentralbyrå har for noen år sia vist til at det ikke er noen sammenheng mellom salgsprisen for en ny bolig og byggekostnadene. Det er er tomteeierne som stikker av med den største fortjenesten.
Boligutbyggerne klager på at det ikke er regulert nok boliger i Oslo. Det stemmer ikke. I november 2016 var det nesten 16 000 leiligheter som var regulert, men som ikke utbyggerne vil bygge. Flere tusen leiligheter i det området jeg bor i, er byggeklare. Men boligutbyggerne vil ikke bygge. Dels skylder de på «markedet», men mest er det dem sjøl som ikke vil bygge hvis de ikke får bygge blokker på 20 etasjer, bare hybler og blokkene tett i tett.
Rentepolitikken
Nå stiger kostnadene ved å betale ned på en leilighet. Med en gjeld på to millioner kan renteutgiftene utgjøre 7 000 kroner i måneden, avhengig av nedbetalingstid. Hyblene blir ikke så billig som annonsert. Men fortjenesten til utbyggerne — og bankene — desto mer.
«En av landets mest erfarne fagfolk» – kjemperik på boligbygging
Stavrums utnevnte boligekspert, Andreas Martinussen, er en av boligbransjens mange velstående personer. I desember 2021 fikk Martinussen utbetalt 30,1 millioner kroner for sitt arbeid med boligutbygging. Han avanserer fra toppstillinger i det ene utbyggerselskapet til det andre. Når han uttaler seg, er det sjølsagt for å sørge for en politikk som beriker han enda mer. Han jobber nå i selskapet Nordr som er et «konsortium» med Ivar Torkildsens Heimstaden som i Nordrs egne ord er «et av Europas største bolig – og eiendomsselskap». Heimstaden eier tusenvis av leiligheter i hele Europa og er en stor boligeier i Berlin. Et flertall i en folkeavstemning i Berlin stemte for at kommunen skulle tvangskjøpe Heimstadens leiligheter i Berlin. Fagpersonen som redaktør Gunner Stavrum mener har den boligpolitikken bystyret i Oslo må bøye seg for, er sjef i et firma som har denne målsettinga: «Eiernes ambisjon er å befeste Nordr sin sterke markedsposisjon som en ledende og rendyrket boligutvikler i Norden». Uten fortjeneste? Nei, for: «Styrets hovedoppgave er å sikre Nordrs verdiskapende fremgang og maksimere verdien av Nordrs portefølje.»
Det har tydeligvis ikke falt redaktør Gunnar Stavrum inn, ledende representant for den bransjen som markedsfører seg med å være «kritisk», at det kan være egne økonomiske interesser bak Martinussens forslag om å bygge hybler i stedet for boliger og bomiljø som det er godt å bo i. Som firmaet til Stavrums mann sjøl sier: «Maksimere verdien».
Tomteeierne og boligutbyggerne bestemmer boligpolitikken – ikke folk og heller ikke politikerne
Det er ikke vanlig for en journalist å stille kritiske spørsmål til og om den viktige boligbransjen. Journalistene har nøyd seg med å ta en telefon til direktøren i Boligprodusentenes Forening, og vips så har mediene fått «den eneste riktige meninga om boligpolitikken i Norge»: boligutbyggernes og tomteeiernes interesser. Og bankenes.
Stavrums hybelkamp går inn i et fast mediespor om boligpolitikken: Det er kun de som håver inn fortjenesten i den velstående byggebransjen som får legge premissene for debatten. Boligpolitikk er ikke en sak politikerne, lokalt som nasjonalt, lenger bryr seg om. Det overlates til tomteeiere, utbyggere og banker. Som utbyggerfirmaet Nordr skryter av: For å maksimere verdien.
Uriktig ros av MDG
Med kampen for utbyggernes hybler som Stavrum retter mot MDG, bidrar han til å gi et feilaktig positivt inntrykk av MDGs boligpolitikk i Oslo. MDG står for en boligpolitikk som ikke vil gi et godt bomiljø for innbyggerne. MDG ivrer for så høye blokker som mulig med små leiligheter, og med blokkene tett i tett uten areal og grønt mellom blokkene. For det mener MDG er klima- og miljøvennlig. Nok en gang jobber de rikeste sammen med entusiastene for «Det grønne skiftet». MDG er de velstående og rike utbyggernes viktigste støtteparti, særlig politisk. Å få fjerna MDG, boligbetongpartiet framfor noen, fra innflytelse på boligpolitikken er viktig for oss vanlige Oslo-folk.
Boligbransjen —spekulasjonskapitalens og bankenes eldorado
Med jamne mellomrom kommer byggebransjen opp med raske løsninger om tilbud av boliger og muligheten for innbyggerne å kjøpe de boligene utbyggerne tilbyr. Sist var i 2016 for Oslo. Da hadde Ap/SV/MDG-byrådet fått satt ned et boligvekstutvalg som leverte et forslag som med samme tiltak som tidligere, og nå: Mindre leiligheter. Byrådet vedtok også at tomromsleilighetene skulle bli mindre. Men det blei ikke endring på verken boligprisene eller antallet bygde boliger da, og det blir det heller ikke om Martinussen og Stavrum får gjennomslag. Deres er bare et gjentatt refreng med et pars års mellomrom.
Boliglån er helt avgjørende for bankene. De håver inn på boliglån. Særlig ordninga med skattefradrag for renter, bidrar til å holde boligprisene høye. Økte lånerammer og skattefordeler på investeringer i bolig gjør folk til gjeldsslaver, skriver Dag Einar Thorsen i Dagens Næringsliv 22.11.2016. Og fortsetter:
Slike investeringer, etter at byggene er satt opp, skaper hverken arbeidsplasser eller skatteinntekter. Når boligeiendom blir et attraktivt investeringsobjekt, og sparemidlene i hovedsak kanaliseres dit, går økonomien glipp av kapital som kunne skapt vekst. I siste instans fører det til at alle taper, fordi det blir mindre penger inn til finansiering av velferdsstaten.
Sosialistisk boligpolitikk
Det er ingen arbeidstakere eller studenter som bor på gata i Oslo. Men mange i Oslo har altfor små leiligheter. Det finnes barn og ungdommer i byen som må være hjemme på omgang, for leksearbeid og individuell utvikling. For det ikke er plass til alle barna samtidig. Å bygge og omgjøre leiligheter til mangeroms leiligheter er viktigere enn å bygge hybler, og vil redusere andre samfunnsproblemer og -utgifter.
Utviklinga til nå viser at det i byene bør det bli sånn at boligtilbudet må sosialiseres for rundt tre fjerdedeler av befolkninga. At et lands befolkning kan bo i en tilfredsstillende bolig, er en viktigere offentlig oppgave enn det er å bygge veier. Alt fra regulering til bygging og forvaltning kan det offentlige stå for, til en lånerente til 2,7 prosent som Husbanken hadde fra starten i 1946 til Ap-regjeringa på 1970-tallet heva den. Det blir noen rikinger som må se seg etter andre jaktmarker da, men dem er det likevel ingen grunn til å synes synd i.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
Hvorfor maser jeg om overnasjonal makt og kontroll igjen?
Av Julia Schreiner Benito - 20. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/hvorfor-maser-jeg-om-overnasjonal-makt-og-kontroll-igjen/
Fordi jeg frykter for din og min frihet. Frihet i alt fra helse til økonomi og ferdsel. Jeg trenger ikke elite og finanskapital til å passe på meg. Gjør du?
Overnasjonal makt: Når mektige organisasjoner kaller ledere og penger sammen, bruker de flagg som «global helse», «samarbeid» og «en bedre verden for alle». Litt naivt å tro på den sminken?
Hva om vi selv, fastlegen og vårt eget helsesystem fikk ivareta og rådgi om helsen vår? Sorry, våre helsemyndigheter later til å omfavne mer global styring. Slik stjeler de faglig skjønn, ansvar og frihet fra både fastlegen, deg og meg.
La oss feie blind tillit vekk og ta noen kritiske betraktninger. La oss i det minste debattere og problematisere at stadig mer makt og kontroll flyttes til stadig færre hender.
Hadde min frykt ennå vært konspirasjonsteorier… Men samrøret av offentlige og private penger og kontroll er fakta. Visste du at 80 prosent av WHOs budsjett kommer fra private hender? Miksen av private og offentlige penger øker i takt med kontrollen, og det skjer uten debatt.
Problemet med overnasjonal makt
Hva er så problemet med at globale organisasjoner allierer seg for å «skape en bedre verden» med økt sentralisering og privatisering via digitalisering?
For det første at det skjer uten at våre medier dekker det uavhengig og kritisk slik at vi kan debattere og utfordre det og eventuelt takke nei. Om det i det hele tatt ville vært mulig å si nei nå som opposisjonen i Stortinget har forduftet. Legg til at stadig mer ytringsmakt sklir fra media til tekgiganter og overnasjonale institusjoner som WHO og FN.
For det andre at mer overnasjonal makt betyr mindre makt hos folket.
Advokat Reikerås om WHO i Hemalipodden: – Det bør ringe en bjelle!
Avtaler underskrives uten vaktbikkjer
Her er noen eksempler på avtaler som inngås og makt som flyttes uten at våre riksmedier dekker det kritisk og uten at våre politikere diskuterer det:
I juni 2019 inngikk FN og WEF – World Economic Forum – Strategic Partnership Framework, altså en avtale mellom global storkapital og Forente nasjoner. Den ble undertegnet av FNs generalsekretær António Guterres og grunnlegger av WEF, Klaus Schwab og WEF-president Børge Brende.
Avtalen innebærer at WEF tar finansiell kontroll over FN. WEF, du vet, den politiske og økonomiske eliten som ankommer Davos i privatfly og diskuterer strammere klimatiltak for folket.
FNs nye forslag til Emergency Platform ble publisert i mars 2023: Our Common Agenda Policy Brief 2: Strengthening the International Response to Complex Global Shocks – An Emergency Platform.
FNs nye system for å slå ned på «feilinformasjon», handler om kontrollere ytringsrommet:
En “automatisert” faktasjekker for å motvirke “desinformasjon og hatprat” i et samarbeid mellom tekgigantene og Soros-finansierte organisasjoner.
Som svar på det FN stempler som “informasjonsforurensning” under en “global utfordring” definert av FN selv, lanseres iVerify.Dette verktøyet for “faktasjekking” ble utviklet av FN databehandlingssenter (UNICC) sammen med Facebook og den Google-finansierte faktasjekker Meedan, Meta-eide CrowdTangle og det Soros-finansierte International Fact-Checking Network (IFCN).
Flott om hatprat og feilinformasjon motarbeides, men særlig de siste tre år har vist meg at verken Facebook, WHO eller “faktasjekkere” har et uavhengig eller faktisk forhold til “sant” og “usant”.
FN vil snike seg inn på kontoen din for “sosial beskyttelse”
FN ønsker også et globalt system for digital identifikasjon knyttet til våre bankkonti. På side åtte i “policy brief” finner du beskriver av digital identifikasjon “knyttet til bank- eller mobilpengekonti”:
“Digitale ID-er knyttet til bank- eller mobilkonti kan styrke sosial beskyttelse og bidra til å nå kvalifiserte mottakere på en bedre måte. Digital teknologi kan bidra til å redusere lekkasje, feil og kostnader ved utforming av sosiale beskyttelsesprogrammer.”
Fint om noen eller noe passer på meg ved reelle farer, men jeg ønsker ikke den “beskyttelsen” som finanskapitalen har definert at jeg trenger.
Overnasjonal makt ved “pandemi” og “global krise”
Nye traktater og avtaler kan gi WHO og FN overnasjonal makt når disse erklærer «pandemi» eller «global krise». Begrepet «pandemi» har blitt utvannet til tynt av WHO siste år, og nytt er planen «One Health» som forbinder tre: menneskers og dyrs helse og klima.
Det betyr at «krise» kan erklæres under alle disse tre flagg, og medlemslandene forplikter seg til å respondere raskt. Responsen er definert av WHO og FN og vil ikke ta hensyn til medlemslandenes ulike demografi og andre forhold som burde tilsi nasjonal styring, ikke overnasjonal.
Ingvild Kjerkol har uttalt sin begeistring for WHOs nye traktater, regler og avtaler, som endelig skal stemmes over i mai 2024.
Når FN er vertskap for «Fremtidens toppmøte» i september 2024, er målet å gi FN enerådende nødfullmakter med den såkalte «Pact for the Future.»
Koronatiden og den siste tids økonomiske kriser har gitt de overnasjonale aktørene læring om hvordan det multilaterale systemet kan reagere «mer effektivt»:
Rask, forutsigbar og strukturert internasjonal respons
Økt Støtte fra finanskapital for «global respons»
Styrke FN og WHOs rolle
Tverrfaglig og internasjonal koordinering
Mer «ansvarlighet og forpliktelser»
Ifølge FN er slik makt nødvendig for å «sikre og ansvarliggjøre alle deltakere i å gjøre forpliktelser som kan bidra til responsen.»
Ifølge forslaget kan FNs generalsekretær utvide nødplattformen når vedkommende mener det nødvendig til tross for at dens varighet er for en «begrenset periode». En slik beslutning vil kunne skje uten samtykke fra medlemslandene.
Jeg liker ikke masekjerringer, men her risikerer jeg heller at du kaller meg en. For jeg har de beste intensjoner med maset mitt: Din og min frihet.
Ulike jurister gir ulike tolkninger av konsekvensene av WHOs arbeid. Her er relevante lenker og fakta:
Det internasjonale helsereglementet (IHR) er et internasjonalt regelverk som administreres av Verdens helseorganisasjon. Formålet skal være å forebygge og motvirke smittsomme sykdommer som kan spre seg på tvers av landegrenser.
IHR ble først vedtatt i 1969, men er revidert flere ganger. WHO legger ut dokumenter i prosessen her.
I tillegg forhandles det om en ny pandemiavtale som gjelder prinsipper og retningslinjer ved en pandemi. Det er satt ned et organ for dette,og det blir lagt ut rapporter fra arbeidet.
Forhandlingene er ikke tilgjengelige på WHOs nettside, kun åpning og avslutning på møtene er offentlige.
WHO skriver at den foreslåtte avtalen gjelder behovet for å sikre likeverdig tilgang til “verktøyene som trengs for å unngå pandemier, som vaksiner, medisinsk utstyr, informasjon, ekspertise og helsehjelp.”
Begge prosessene skal være ferdig i mai 2024. Medlemslandene til WHO skal møtes til flere forhandlingsmøter i året som kommer.
WHO har fjernet den farmakologiske definisjonen av vaksine fra sine nettsider. Der defineres altså ordet “vaksine” uten defarmakologiske kriteriene for det medisinske vaksinebegrepet.
– Det som foreligger nå, er bare forslag, og ikke noe som er vedtatt, uttaler professor ved Det juridiske fakultetet på Universitetet i Bergen, Eirik Holmøyvik til Faktisk.no Han mener at det er usannsynlig at medlemsstatene vil godta forslagene slik de ser ut nå.
Våre politikere kan bruke Norges suverenitet til å overgi til WHO, og andre overnasjonale organer, vår bestemmelsesrett med bindende effekt.
Endringer i IHR blir bindende for Norge hvis vi ikke protesterer innen 18 måneder etter at WHO har vedtatt endringene.
Vår regjering holder sitt syn hemmelig, og våre hovedstrømsmedier er tause eller ukritiske.
Opposisjonen på Stortinget kan spørre statsråden om innsyn, om Norges posisjon og om regjeringens syn på hvilke fullmakter WHO bør ha. Da plikter statsråden å svare.
Hemali bekjent har ingen på Stortinget spurt.
Denne artikkelen ble først publisert av hemali.
Cornel West og kampanjen for å få slutt på politisk apartheid
Av Chris Hedges - 20. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/cornel-west-og-kampanjen-for-a-fa-slutt-pa-politisk-apartheid/
De to regjeringspartiene har ødelagt demokratiet vårt. Å stemme på det ene eller det andre vil ikke bringe det tilbake.
16. juli 2023.
Det republikanske og demokratiske partiet har ingen intensjon om å slippe uavhengige og andre partier inn i deres eksklusive klubb. En rekke uforståelige lover og regler for valg gjør det ekstremt vanskelig for utenforstående å komme på stemmeseddelen, motta oppmerksomhet, samle inn penger, overholde forskrifter som er utformet for å fremme interessene til republikanere og demokrater, eller delta i offentlige debatter. Andre partier og uavhengige er effektivt fratatt stemmeretten, selv om 44 prosent av de stemmeberettigede identifiserer seg som uavhengige. Denne diskrimineringen er forskjønnende omtalt som «bipartisanship – toparti-tilhørighet», men det korrekte begrepet, som Theresa Amato skriver, er «politisk apartheid».
«En av de best bevarte hemmelighetene i amerikansk politikk er at topartisystemet lenge har vært hjernedødt, holdt i live av støttesystemer som statlige valglover som beskytter de etablerte partiene mot rivaler og av føderale subsidier og såkalte kampanjereformer,» bemerket statsviteren Theodore Lowi. «Topartisystemet ville kollapse på et øyeblikk hvis slangene ble trukket ut og den intravenøse næringen ble kuttet.»
Amato var nasjonal sjef for presidentkampanjene og intern rådgiver for Ralph Nader i valgene i 2000 og 2004. Hennes bok «Grand Illusion: The Myth of Voter Choice in a Two-Party Tyranny» er en tankevekkende beretning om vår politiske apartheid, basert på hennes erfaringer i Nader-kampanjene. Den skildrer i minste detalj, de ondsinnede mekanismene, spesielt de bysantinske reglene* som varierer fra stat til stat, for i det hele tatt å komme på stemme-seddelen. *(Komplisert og vanskelig og forstå. Overs. merkn.)
Partier som ikke allerede er kvalifisert for stemmesedler og uavhengige, må samle gyldige underskrifter på en underskriftskampanje for å stille som presidentkandidat. Noen stater krever et gebyr eller noen hundre signaturer. Andre krever titusenvis av underskrifter. Republikanerne og demokratene setter kravene i delstatsforsamlingene, og deretter, smekkfulle av konsern- penger og lag av advokater, trekkes uavhengige og kandidater fra andre partier for retten, for å utfordre gyldigheten av deres underskriftskampanje. Disse søksmålene brukes til å ugyldiggjøre underskrifter for å tvinge kandidater ut av stemmeseddelen, frata velgerne muligheten til å støtte andre kandidater, samt tømme kampanjebudsjettene til små konkurrenter. Republikanske og demokratiske partirepresentanter på delstatsnivå, enten valgt eller utnevnt, administrerer de føderale valgene for å tjene partiets fremgang.
Kravene for å komme på stemmeseddelen ligner reglene som ble opprettet under Jim og Jane Crow, for å forhindre at afroamerikanere kunne registrere seg for å stemme. Ohio, for eksempel, krever at underskriftskampanjer skrives fra bare ett fylke på hvert opprop, og tvinger partimedlemmer til å bære rundt stabler med fylkesbegjæringer. Staten Washington krever 10 dagers forhåndsvarsel publisert i en avis før det holdes en nominasjons-konvensjon. West Virginia krever at partiaktivister først får legitimasjon fra fylkesmannen, i hvert fylke, som må vises mens du samler inn signaturer. Nevada krever at hver underkskriftskampanje blir underskrevet av en domstol.
«For å komplisere saken ytterligere, på en kafkask måte, er mange av valgfunksjonærene redde for å si nøyaktig hva bestemmelser i deres statslov betyr; de ønsker ikke å bli innblandet i en juridisk kamp, så de hevder ofte at de ikke vet, at de ikke kan si, og at du ikke kan være sikker på noe av det de sier», skriver Amato. «Alternativt kan du få forskjellige meninger, basert på hvem du spør, eller møte valgfunksjonærer som bare ikke kjenner loven de håndhever, selv i noen av de største statene, som vi fant i 2004 i California.»
Kommisjoner og styrer opprettet for å overvåke valg, som The Federal Election Commission, består også nesten utelukkende av republikanere og demokrater.
Amato beskriver å mestre den føderale valgkommisjonens lover for kampanjefinansiering, som tilsvarende det å lære «et fremmedspråk på noen dager» og deretter prøve å lære det til kampanjeansatte og frivillige som har liten eller ingen erfaring med føderale forskrifter.
De nasjonale, statlige og lokale grenene av det republikanske og demokratiske partiet inngår kontrakter med leverandører og politiske konsulenter for å jobbe med hver kampanjesyklus. Dette er vanligvis ikke tilfelle for andre partier og uavhengige, som mangler ressurser og midler til å bygge en permanent organisasjonskampanje. De to regjeringspartiene kan også stole på Super Political Action Committees, eller Super PACs, for å skaffe ubegrensede mengder kontanter fra velstående individer, fagforeninger, selskaper og andre politiske handlingskomiteer. Super PAC-ene kan gjøre ubegrensede «uavhengige» utgifter på vegne av kampanjen, selv om de ikke er ment å gi direkte til kampanjen eller koordinere sine aktiviteter med føderale kandidatkomiteer.
Republikanere og demokrater, fordi de samler inn så mye penger, har de ikke noe motivasjon til å delta i det offentlige finansieringssystemet eller skape et alternativ som kan hjelpe andre partier og uavhengige.
«Hva har fattige kandidater fra andre partier og uavhengige kandidater?» skriver Amato. «De får føderal finansiering for parlamentsvalget, først etter det faktum, hvis, og bare hvis, de bryter grensa på fem prosent i den nasjonale stemmesummen. Den usikre muligheten for å få penger i ettertid, er omtrent ubrukelig for kandidaten som stiller i det nåværende valget, som ikke kan regne med det, selv om det kunne være nyttig for partiet neste gang».
Hvis andre partier og uavhengige er villige til å underkaste seg en automatisk og tyngende føderal revisjon, samt oppfylle en rekke presise krav til finansiering i minst 20 stater, og godta utgiftsgrenser i alle stater og generelt for deres kampanjer, kan de være godkjent til å kvalifisere for matchende midler til primærvalg.
Som boken «Third-parties in America» påpeker, er loven om føderal valgkommisjon «en lov om beskyttelse av de store partiene».
De som forsøker å utfordre kvelertaket til det republikanske og demokratiske partiets duopol, blir angrepet for å være ødeleggere, som naive eller selvsentrerte. Disse angrepene har allerede begynt mot Cornel West, som stiller til nominasjon for De grønne. Den underliggende antagelsen bak disse angrepene er at vi ikke har rett til å støtte en kandidat som forfekter våre verdier og bekymringer.
«I 2016 spilte De grønne en overdimensjonert rolle i tippingen av valget i retning Donald Trump,» skrev David Axelrod, sjefstrateg for Barack Obamas presidentkampanjer, «Nå, med Cornel West som deres sannsynlige kandidat, kunne de lett gjøre det igjen. Risikabel virksomhet.»
Dette er den samme meldingen som gjentatte ganger ble levert av representanter for Det demokratiske partiet, mediene og kjendiser, for å diskreditere Ralph Nader, som fikk mer enn 2,8 millioner stemmer i 2000-valget, da han var kandidat.
Uavhengige og andre partier utgjør ennå ikke en alvorlig trussel mot duopolet. De pleier å oppnå enkeltsifre, selv om Ross Perot fikk nesten 19 prosent av stemmene. De samler bare inn en liten brøkdel av de hundrevis av millioner dollar som er tilgjengelige for demokratene og republikanerne. Biden-Harris-kampanjen, Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) og deres felles innsamlingskomitéer, samlet for eksempel inn $ 72 millioner fra april til slutten av juni. Tidligere president Donald Trump, samlet inn mer enn 35 millioner dollar fra april til slutten av juni. Florida-guvernør Ron DeSantis samlet inn 20 millioner dollar i samme periode. Cornels kampanje har samlet inn $ 83,640.28, ifølge Jill Stein som administrerer Cornels kampanje.
Biden samlet inn 1 milliard dollar for å finansiere presidentvalget i 2020. Den totale kostnaden for 2020-valget var svimlende $ 14,4 milliarder, som gjør det, som Open Secrets påpekte, til «det dyreste valget i historien og dobbelt så dyrt som den forrige presidentvalgsyklusen».
Kandidater fra andre partier og uavhengige er likevel farlige for konsernorienterte republikanere og demokrater, fordi de avslører duopolets politiske fallitt, uærlighet og korrupsjon. Denne eksponeringen, hvis den får fortsette, vil kanskje gi næring til en bredere bevegelse for å bringe ned topartityranniet. Det republikanske og Det demokratiske partiet mønstrer av den grunn vedvarende kampanjer, forsterket av mediene, for å diskreditere et tredje parti og uavhengige rivaler.
Den regjeringsregisserte sensuren pålagt sosiale medier, som Matt Taibbi avslørte, er rettet inn mot å stenge ned kritikere fra venstre og høyre som angriper styringseliten.
Du vil høre langt mer sannhet, for eksempel om apartheidstaten Israel og palestinernes lidelser fra Cornel West, enn fra noen republikansk eller demokratisk kandidat, inkludert Robert F. Kennedy, Jr. som støtter den israelske regjeringen.
Det er mange problemer med vårt valgsystem: velgerundertrykkelse, vanskeligheter med å registrere seg for å stemme, den ofte tungvinte prosessen med å avgi stemme, de feilaktige mekanismene som brukes til å telle stemmer, de 30 eller 40 sittende representantene som kjører i hver valgsyklus for Kongressen, uten motstand, omorganisering av valgdistriktene, nekte innbyggere i Washington DC stemmeberettiget representasjon i Kongressen, nekte retten til å avgi stemme for president eller et stemmeberettiget medlem av Kongressen til folkene i amerikanske «territorier», som Guam og Puerto Rico, tap av stemmerett for over tre millioner ex-forbrytere og rensing av millioner av ikke-forbrytere fra velgerlistene, og absurditeten i Electoral College, som ser kandidater som George W. Bush og Donald Trump tape den populære stemmegivningen, men vinne presidentskapet.
Men disse problemene kan ikke sammenlignes med hindringene som er plassert foran andre partier og uavhengige som organiserer og kjører kampanjer.
De regjerende businesspartiene er seg akutt klar over at de har lite å tilby en desillusjonert offentlighet, annet enn flere kriger, mer innstramminger, mer statskontroll og inntrenging i våre liv, flere skattelettelser for Wall Street og selskapene, og mer elendighet for arbeidende menn og kvinner. De bruker sin kontroll over valgsystemet til å tvinge oss til å velge mellom middelmådigheter som Donald Trump og Joe Biden. Store demokratiske donorer som Lloyd Blankfein sa at de ville støtte Trump hvis Bernie Sanders var Det demokratiske partiets kandidat. De eneste valgbare, levedyktige kandidatene utenfor toparti-strukturen er de veldig rike, som Ross Perot eller Michael Bloomberg, som, som Amato skriver, er i stand til å «kjøpe seg rundt barrierene av begrensninger for tilgang til stemmesedlene og ikke-eksisterende mediedekning».
Velgerne stemmer ikke på hvem de vil. De stemmer mot dem de har blitt trent til å hate. Oligarkiet er i mellomtiden forsikret om at dets interesser er beskyttet.
Ingen republikansk eller demokratisk presidentkandidat har noen intensjon om å stoppe selskapenes plyndring. De vil ikke bremse fossilindustrien eller bekjempe mordet på økosystemet. De vil ikke gjenoppbygge vår forfalne infrastruktur og sviktende utdanningssystem. De vil ikke reformere vårt rovgriske profittbaserte helsevesen eller gjenopprette vår rett til privatliv ved å stanse statlig overvåkning. De vil ikke innføre offentlig finansiering av valg for å dempe de legaliserte bestikkelsene som definerer valgbare embeter. De vil ikke heve minstelønnen. De vil ikke gjøre slutt på våre permanente kriger.
Andre partier og uavhengige, selv om de skulle få valgresultat med ensifrede tall, er en trussel mot foretaksduopolet fordi de støtter reformer, som for eksempel økende skattesatser for selskaper og de rike, som har bred offentlig støtte. De avslører korrupsjonen i et system som, uten finansiering fra milliardærer og foretak, ville kollapse. I nesten alle store spørsmål, krig, handelspolitikk, militarisert politi, undertrykkelse av minstelønn, fiendtlighet mot fagforeninger, tilbakekalling av sivile friheter, store bankers oppblåste økonomiske krav til offentligheten, kredittkortselskaper, store legemiddel-selskaper og helsevesenet, er det liten eller ingen forskjell mellom republikanerne og demokratene.
Monolittisk makt forveksler alltid privilegium med moralsk og intellektuell overlegenhet. Det knebler kritikere og reformatorer. Den forfekter bankerotte ideologier, som nyliberalismen, for å rettferdiggjøre sin allmakt. Det fremmer intoleranse og et ønske om autokrati. Disse lukkede systemene gjennom historien, enten de er monarkiske eller totalitære, forvandles til bastioner av grådighet, plyndring, middelmådighet og undertrykkelse. De fører uunngåelig til tyranni eller revolusjon. Det er ingen andre alternativer. Å stemme på Biden og demokratene vil akselerere prosessen. Å stemme på Cornel West vil trosse den.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Chris Hedges:
Cornel West and the Campaign to End Political Apartheid
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Pentagonsjef: Ukraina-krigen er i en «fastlåst situasjon»
Av Dave DeCamp - 20. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/pentagonsjef-ukraina-krigen-er-i-en-fastlast-situasjon/
John Kirchhofer i DIA sier at ingen av våpnene USA og deres allierte bidrar med vil gjøre det mulig for Ukraina å «bryte gjennom».
Anti-War, 16. juli 2023.
En høytstående tjenestemann i Defense Intelligence Agency har beskrevet krigen i Ukraina som en «fastlåst situasjon» og sagt at ingen av våpnene USA og NATO bidrar med vil hjelpe ukrainske styrker til å «bryte gjennom» i sin motoffensiv.
«Vi er absolutt i en litt fastlåst situasjon», sa DIAs stabssjef John Kirchhofer på en konferanse torsdag, ifølge Bloomberg. «En av de tingene den russiske ledelsen mener, er at de kan holde ut lenger enn støtten fra Vesten».
(DIA er Pentagons militære etterretningsorganisasjon og har i oppgave å forsyne de militære styrkene med etterretning og analyser. John Kirchhofer er nummer tre i rang i DIA.)
Kirchhofer listet opp noen av våpnene NATO nylig begynte å levere, inkludert amerikanske klasebomber og britiske Storm Shadow-missiler. «Ingen av disse er dessverre den hellige gral som ukrainere leter etter og som vil tillate dem å bryte gjennom», sier han.
Ukrainske styrker har slitt med å få fremgang siden de startet sin motoffensiv i begynnelsen av juni. Amerikanske og europeiske tjenestemenn fortalte The New York Times i en rapport publisert lørdag, at 20% av alle Ukrainas våpen utplassert på slagmarken ble skadet eller ødelagt i løpet av de to første ukene av motoffensiven.
Tjenestemennene sa at tapsraten falt til 10% i de påfølgende ukene da ukrainske styrker nærmet seg russiske minefelt mer forsiktig. Tjenestemennene ga ikke tall på hvor mange ukrainske liv som er brukt i angrepet, ettersom Kiev holder et tett lokk om antall sårede.
I forkant av motoffensiven avslørte Discord-lekkasjene og medieoppslagene at USA ikke forventet at Ukraina skulle gjenvinne noe betydelig territorium. Men Biden-administrasjonen presset på for angrepet likevel, da den er imot ideen om en våpenhvile.
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War:
Pentagon Intelligence Official Says Ukraine War at a ‘Stalemate’
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp