Nyhetsbrev steigan.no 20.06.2022
Vesten ved vendepunktet i Ukraina-krigen
Alvorlige vaksineskader i Norge
Demokratiet avvikles ved hjelp av demokrati
Det statligindustrielle mediekomplekset må bekjempes
Kupp og kriger for regimeskifte viser den nakne USA-imperialismen
Nord-Korea, det urokkelige regimet
Uttalelse: Norge må etterleve vedtaket i FNs Sikkerhetsråd
Vesten ved vendepunktet i Ukraina-krigen
Av Bhadrakumar - 20. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/vesten-ved-vendepunktet-i-ukraina-krigen/
Av M. K. Bhadrakumar.
Henry Kissinger spådde for tre uker siden at Ukraina-krigen var farlig nær ved å bli en krig mot Russland. Det var en forutseende kommentar. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg fortalte i et helgeintervju til den tyske avisen Bild am Sonntag at etter alliansens vurdering kan Ukraina-krigen pågå i årevis.
«Vi må forberede oss på at det kan ta år. Vi må ikke gi slipp på å støtte Ukraina. Sjøl om kostnadene er høye, ikke bare for militær støtte, også på grunn av økende energi- og matpriser, sa Stoltenberg. Han la til at levering av toppmoderne våpen til ukrainske tropper ville øke sjansen for å frigjøre Donbass-regionen fra russisk kontroll.
Bemerkningen betyr et djupere NATO-engasjement i krigen basert på troen på ikke bare at Russland kan bli beseiret i Ukraina («viske ut Russland»), men kostnadene burde ikke ha betydning. NATO-sjefene tar tradisjonelt signalet fra Washington, og Stoltenberg talte bare fjorten dager før alliansens toppmøte i Madrid.
Merkelig nok utfylte Storbritannias statsminister Boris Johnson i en artikkel for Londons Sunday Times etter et overraskelsesbesøk i Kiev på fredag, Stoltenbergs ord, og understreket behovet for å unngå «trøtthet i Ukraina». Johnson bemerket at med russiske styrker som vinner terreng «tommer for tomme» var det viktig for Ukrainas venner å demonstrere sin langsiktige støtte, noe som betydde å sikre at «Ukraina mottar våpen, utstyr, ammunisjon og trening raskere enn inntrengeren».
Johnson skisserte «fire viktige skritt for å rekruttere tid til Ukrainas sak.» Først sa han, «vi må sikre at Ukraina mottar våpen, utstyr, ammunisjon og trening raskere enn inntrengeren, og bygge opp sin kapasitet til å bruke vår hjelp.» For det andre, «vi må bidra til å bevare levedyktigheten til den ukrainske staten.»
For det tredje, «Vi trenger en langsiktig innsats for å utvikle alternative landveier» for Ukraina slik at økonomien «fortsetter å fungere.» For det fjerde, og avgjørende, må den russiske blokaden av Odessa og andre ukrainske havner oppheves, og «vi vil fortsette å levere våpnene som trengs for å beskytte dem.»
Johnson innrømmet at alt dette krever «en målbevisst innsats … som varer i måneder og år.» Men imperativet for å styrke president Zelenskys kapasitet til å føre krigen er også avgjørende for å «beskytte vår egen sikkerhet like mye som Ukrainas». Stoltenberg og Johnson tok til orde etter at EU-ledelsen anbefalte at Ukraina offisielt bør anerkjennes som en kandidat til å slutte seg til blokken (som forventes å bli godkjent på et toppmøte som er satt til 23.-24. juni.)
I mellomtida markerer russiske styrker stadig taktiske suksesser i Donbass-regionen og i stabiliseringen av frontlinjen i andre sektorer. De mest intense kampene pågår i Severodonetsk-Lysichansk-området og rundt Slavyansk, men situasjonen er også spent i Kharkiv-regionen og i Mykolaiv og Kherson-regionene i sør.
De russiske styrkene ryster den militære infrastrukturen og utstyrsdepotene til ukrainske styrker. Ifølge det russiske forsvarsdepartementet ser det ut til at 1800 ukrainske soldater er drept og 291 deler av militært utstyr og 69 anlegg med militær infrastruktur ble ødelagt i den fem-dagers perioden mellom 13-17 juni alene.
Et nederlag i Donbass vil være katastrofalt for Zelenskij, ettersom ødeleggelsen av de beste militære enhetene som er utplassert der, praktisk talt etterlater de sørlige regionene som lavthengende frukter for russiske styrker. Også for NATO vil deres internasjonale status bli alvorlig svekket. Fredag ble to amerikanske krigsveteraner arrestert i Donetsk-frontlinjen vist på russisk TV og appellerte til familiene deres om hjelp. Flere slike bilder kan forventes i løpet av de kommende dagene.
Johnson skrev alarmerende at Putin-doktrinen gir Russland en evig rett til å «ta tilbake» ethvert territorium som noen gang har vært bebodd av slaver, og dette «ville tillate erobringen av store deler av Europa, inkludert NATO-allierte.» Dette er en beregnet overdrivelse. For å ta sine østlige og sørlige territorier tilbake, vil ukrainerne virkelig måtte føre en lang krig, men de vil også være kritisk avhengige av enorm militær, finansiell og økonomisk bistand fra Europa. På den annen side er europeisk enhet skjør, og det er «trøtthet» som setter inn.
Det er heller ingen sammenhengende visjon om det endelige NATO-målet. Ukraina er et svart hull som er uverdig en Marshall-plan. Ikke overraskende er det stor forsiktighet fra Tysklands side for å kaste bort ressursene sine over Ukraina.
Til slutt er den stadig dypere økonomiske krisa i Vesten – høy inflasjon og levekostnader og økende sannsynlighet for resesjon – står ved portene som ulver som hyler i et vinterlandskap. Den europeiske offentligheten blir ikke lenger sentimental ved synet av ukrainske flyktninger. Alibiet om at Putin er ansvarlig for alt dette vil ikke fly.
I bunn og grunn står de vestlige økonomiene overfor ei systemkrise. Den sjøltilfredse forestillinga om at den reservevalutabaserte amerikanske økonomien er immun mot gjeldsvekst; at petrodollar-systemet tvinger hele verden til å kjøpe dollar for å finansiere deres behov; at flommen av billige kinesiske forbruksvarer og billig energi fra Russland og Gulfstatene ville holde inflasjonen i sjakk; at renteøkninger vil kurere strukturell inflasjon; og framfor alt at konsekvensene av å bruke en handelskrigshammer i et komplekst nettverkssystem i verdensøkonomien kan håndteres – disse forestillingene står avslørt.
Da pengetrykkpressene surret i Europa og Amerika, var det ingen som følte seg urolige for de strukturelle feilene i systemet. I en tåke av ideologisk opprør, gjorde ikke Biden-administrasjonen og dens juniorpartner i Brussel noen risikovurdering før de sanksjonerte Russland og dets energi og ressurser. Europa har det mye verre enn Amerika. Inflasjonen i Europa er for lengst tosifret. En europeisk statsgjeldskrise kan allerede ha begynt.
Den akselererende inflasjonskrisa truer statusen til vestlige politikere, ettersom de vil møte ekte folkelig sinne når inflasjonen tærer på middelklassen og høye energipriser utsletter bedriftens profitt.
Hvordan stanse den politiske skredet som utfolder seg langsomt for både Europa og USA? Den logiske måten er å tvinge Zelenskij til å gå til forhandlingsbordet og diskutere et forlik. Fortellingen om å fortsette utmattelsen mot russiske styrker i de kommende månedene, for å påføre Russland vondt, hjelper ikke europeiske politikere. Mariupol, Kherson og Zaporizhzhia har falt. Donbass kan også falle snart. Hva er den neste røde linja? Odessa?
Paradoksalt nok kunne den lange krigen i Ukraina bare virke til Russlands fordel. President Putins tale ved SPIEF i St. Petersburg fredag viser hvor grundig Moskva studerte det vestlige finansielle og økonomiske systemet og identifiserte dets strukturelle motsetninger. Putin er flink til å bruke motstandernes vekt og styrke til sin egen fordel i stedet for å møte slag direkte med slag. Vestens overutvidelse kan til syvende og sist være dens undergang.
Det er der det faktiske vendepunktet ligger i dag – de strukturelle motsetningene i de vestlige økonomiene har modnet til kaos. Putin ser på Vestens framtid som dyster, samtidig rammet av tilbakeslaget fra dets egen innføring av sanksjoner, og den resulterende økningen i råvareprisene, men mangler smidighet til å avlede slagene på grunn av institusjonelle stivheter.
Det store spørsmålet i dag er på hvilket tidspunkt Russland tar igjen mot de landene som er involvert i våpenleveransene til Ukraina hvis de fortsetter på den galeien. Luftangrepene fra russiske jetfly sist torsdag mot de militante terrorgruppene som ligger i den amerikanske garnisonen ved Al-Tanf på den syrisk-irakiske grensen kan godt ha vært ei melding til amerikanerne.
Den opprinnelige artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar: West at inflection point in Ukraine war
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Alvorlige vaksineskader i Norge
Av red. PSt - 20. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/alvorlige-vaksineskader-i-norge/
De vaksinene som egentlig burde kalles genterapier er fortsett bare godkjent på prøve, og det er usikkert når de eventuelt får endelig godkjenning. Injeksjonene fører til langt flere vaksineskader enn noen tidligere vaksiner i norsk historie.
Advokat Jørgen Heier i advokatfirmaet Campbell & co skriver:
Til bekjempelse av COVID-19 har helsemyndigheter over store deler av verden gjennomført massevaksinasjon i et historisk omfang, nok en gang med hurtigutviklede vaksiner. Vaksinene ble bragt til markedet etter komprimerte testfaser, og distribueres fortsatt i medhold av betingede godkjenninger, som forlenges for ett år av gangen. Ved koronavaksinenes introduksjon i 2020 ble det opplyst at endelig godkjenning kunne forventes å foreligge tidligst 2023. Legemiddelverket opplyser nå på sine hjemmesider at det er uklart når koronavaksinene kan forventes å få endelig godkjenning.
Ifølge Legemiddelverket har ca. 4 330 000 mennesker fått én eller flere koronavaksinedoser i Norge, og ifølge Legemiddelverkets siste bivirkningsrapport (side 4 flg.) har det innkommet 59 303 meldinger om mistenkte bivirkninger i den forbindelse. Den som eventuelt tror at man er alene om å oppleve ubehagelige bivirkninger etter vaksinasjon, skal altså vite at man ikke er den eneste, og at det er all grunn til å oppsøke hjelp. Av innkomne meldinger er foreløpig bare 36 065 meldinger behandlet. 6 256 av de behandlede meldingene har blitt kategorisert som alvorlige, og blant disse er det 2 940 meldinger om sykehusinnleggelser og 260 meldinger om dødsfall. Meldinger inngis basert på mistanke, og utgjør ikke i seg selv bevis for årsakssammenheng. Enkelte sammenhenger begynner imidlertid å avtegne seg.
Europeiske og norske helsemyndigheter legger nå til grunn at det er sammenheng mellom koronavaksinene og betennelser i hjertet. Norske helsemyndigheter har også funnet økt forekomst av menstruasjonsforstyrrelser i kjølvannet av vaksinasjon. Hva angår blodpropper, har europeiske helsemyndigheter konkludert med sannsynlig årsakssammenheng med AstraZeneca (og Janssen), mens man foreløpig følger dette nøye med hensyn til Pfizer og Moderna, der sammenhengen synes å foreligge i enkelte studier, men foreløpig ikke anses like sikker.
Helsemyndighetene legger til grunn at fem av de seks dødsfallene som er meldt i tilknytning til AztraZeneca skyldes blodpropper som ovenfor nevnt, og vaksinen ble raskt tatt ut av det norske vaksinasjonsprogrammet. De første 100 meldingene om dødsfall etter vaksinasjon med Pfizer på norske sykehjem, ble gjenstand for nærmere undersøkelse. Årsakssammenheng ble ansett som «sannsynlig» i 10 av tilfellene, og «mulig» i ytterligere 26. For de resterende 154 meldingene om dødsfall etter Pfizer og Moderna, som har påløpt suksessivt og sammenfallende i tid med vaksinasjon ned gjennom yngre aldersklasser, er noen tilsvarende undersøkelse ikke publisert. På bakgrunn av den offisielle statistikken i Dødsårsaksregisteret oppgir imidlertid FHI henholdsvis 19 + 22 dødsfall for 2021 der koronavaksine var henholdsvis «underliggende» og «medvirkende» årsak.
Kommentar: Sannsynligvis store mørketall
Av grunner som det ikke er vanskelig å gjette seg til har myndigheter over hele verden gjort sitt beste for å gjemme bort vaksineskadene. Men de har ikke lykkes helt. Det som har lekket ut gjør det rimelig å anta at det kan være store mørketall. De offisielle tallene Heier viser til er derfor antakelig bare toppen av isfjellet.
Les: Tyske forskere: Tallet på vaksineskader kan være 40 ganger høyere enn antatt
En bombe av et innlegg om vaksineskader i australsk parlament
Europeisk database viser mange vaksineskader og et stort antall dødsfall
Demokratiet avvikles ved hjelp av demokrati
Av Kari Elisabet Svare - 20. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/demokratiet-avvikles-ved-hjelp-av-demokrati/
Av Kari Elisabet Svare.
Toppmøtene står i kø for tida: Kaksene i WEF møttes i Davos 22.-26. mai. WHO startet sin møteuke i Genève den 23. mai. 28.-30 juni skal militærmakta NATOs topppmøte avholdes i Madrid.
Globalt helsekupp
Regjeringa har foreslått vedtak om å forlenge reglene for koronasertifikat fram til 30. juni 2023. Hvorfor? Overlege Preben Aavitsland «ser ikke poenget med koronapass for reiser i Europa nå, særlig fordi også vaksinerte blir smittet og kan smitte videre.» Ni jurister oppfordrer i Advokatbladet til «å legge ordningen i skuffen.»
Forslaget har vært på høring for andre gang. Til tross for kort tidsfrist kom det inn 22339 høringssvar. De negative var dominert av privatpersoner, hvile ble avfeid, mens aktører som Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet Helse Sør-Øst RHF, St. Olavs hospital HF, Helse Bergen HF, YS og Nasjonalforeningen for folkehelsen med flere ble hørt. Samtlige partier støtter regjeringas forslag. Er de klar over hvor inngripende tiltakene er? Isolering, utestengning fra jobb og skole, tvangsvaksinering. Ordninger som ikke hører hjemme i et demokrati.
Verdens Helseorganisasjon,WHO, har større planer enn digitale koronapass. Helseminister Kjerkol deltok på møtet den 23. mai, og uttrykte stor begeistring over arbeidet med å framforhandle et internasjonalt helseregelverk. Dette skal etter planen være klart innen 2024. Land, som skriver under, overfører suveren makt til WHO, som dermed kan overstyre nasjonale helsetiltak, ja til og med Høyesterett. Ordlyden i pandemitraktaten har blitt utvidet til «helsekriser» eller «public health emergency of international concern» (PHEIC) Det behøver ikke være snakk om smittsomme sykdommer. De som nekter vil være kneblet av juridisk bindende fullmakter og bruk av sensur- og overvåking. Ikke-statlige aktører blir pålagt å samarbeide med regjeringer for å bekjempe desinformasjon. Hvilke aktører? Og hvor langt vil avdemokratiseringa gå?
WHO-traktatens «nulltoleranse for feil oppførsel» applauderes av Kjekhol Heldigvis har hun ikke alle nasjoner med seg. Delegaten fra Botswana formidlet motstand på vegne av 47 afrikanske land. Brasil, Russland, Kina, Sør-Afrika, Iran og Malaysia vil heller ikke at befolkningen underlegges et WHO-regime. Men med Norge er det altså verre.
«WHO holder de høyeste etiske standarder,» hevder Kjerkol.Hvordankan det da ha segat pandemien har fostret 40 nye farmamilliandærer? Mens sulten øker blant fattigdommens ofre? Hvor etisk er det at Moderna og Pfizer tjener 1000 dollar hvert sekund grunnet monopol på covid-vaksiner, som de har frasagt seg alt ansvar for i tilfelle bivirkninger. Oxfam forteller at formuen til verdens milliardærer økte med 36 billioner dollar under koronaperioden. Samtidig vil 263 millioner flere av oss rammes av dyp fattigdom innen året er omme. Å avgi nasjonal styring til slike aktører er katastrofalt.
Kari Elisabet Svare
Sivilisasjonens ulver
Forfatter Kari Elisabet Svare
Fortellinga om vår tids siviliserte ulver er basert på realiteter og skrevet inn i tidsramma våren 2015. Selv om personer, steder og plott er diktet, har hendelsene rot i dagens reelle verdensspill om makt og dominans. Er det mulig å utføre eksperimentelle giftdrap i Norge? Og kan man sende levende lik ut av landet? Er slike hendelser totalt usannsynlige? Dette er min første og kan hende eneste krim. Opprinnelig skulle jeg aldri bidra i denne sjangeren der vold er underholdning i og med at det er for mye av den slags allerede. Men nå har jeg altså gjort det. Mitt prosjekt består i å belyse skyggesider og komme med innspill i en verden som kjører i feil fil. «Den ukjente gravør» er utgitt i 2014 på «Liv» forlag. Ei kommenterende og refleterende diktbok. «Drømt virkelighet-virkelig drøm» utgitt i 2016 på «Lyst» forlag. Personlig utvikling som fører til engasjement den ytre verden. «Litt som sola selv» ble utgitt i 2010 på eget initiativ: Et vitnesbyrd over et vennskap, samt en hyllest til nøysomt forbruk. I «Sivilisasjonene ulver» er jeg innom aktuelle temaer som overvåkning, papirløshet, de fattigste utsatthet og viktigheten av at vann forblir i fellesskapets eie samt en profittstyrt og kriminell legemiddelindustri. Ellers har jeg vært en aktiv samfunnsskribent og levert hyppige avisinnlegg i over 10 år.
Det statligindustrielle mediekomplekset må bekjempes
Av Halvor Næss - 20. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/det-statligindustrielle-mediekomplekset-ma-bekjempes/
Av professor og overlege Halvor Næss.
Det begynner med at staten påtar seg ansvaret for håndteringen av et problem (reelt eller fiktivt). Håndteringen blir delegert til private virksomheter som ofte har drevet lobbyvirksomhet overfor staten på forhånd. Media som er avhengig av overføringer fra staten (blant annet pressestøtte) og publisering av nyheter om problemet, støtter både staten og den private håndteringen. Byråkrater, politikere, privat næringsdrivende og media har både finansielle og maktmessige fordeler av dette samarbeidet. Dette konglomeratet kan kalles det statligindustrielle mediekomplekset og lever på bekostning av skattebetalerne.
Dette ble særlig tydelig under covidpandemien hvor Big Pharma leverte «løsninger» på et problem definert av myndighetene, og skattebetalerne finansierte løsningene (vaksinene). Robert Kennedy jr. dokumenterer dette detaljert i sin bok om pandemien og viser at dette samarbeidet mellom Big Pharma og myndigheter på bekostning av skattebetalerne har foregått i mange år. Ved siden av å bidra til stor vekst av Big Pharma har dette samarbeidet ført til etablering av svære byråkratier med betydelig makt.
Lignende samarbeid har pågått mellom politikere, byråkrater og privat krigsindustri i mange år. President Eisenhower advarte i sin tid mot det han kalte det militær industrielle kompleks. Også her bidrar media med å formidle myndighetenes syn nesten uimotsagt. Vesten sender store mengder våpen til Ukraina til fordel for krigsindustrien. Media heier på dette, og skattebetalerne betaler direkte gjennom skatter eller indirekte gjennom inflasjon.
De senere år har lignende samarbeid tatt av når det gjelder det angivelige globale oppvarmingsproblemet. Byråkrater og politikere definerer problemet (trussel om menneskeskapt klimakatastrofe) og subsidierer private virksomheter for «løsningene» (vindmøller osv). Forskere betalt av staten leverer de vitenskapelige begrunnelsene for det grønne skiftet. Media gjennom å være avhengige av overføringer fra staten og publisering av mulige katastrofenyheter, bidrar til at skattebetalerne nok en gang betaler uten å protestere.
Mønsteret som går igjen, er at byråkrater og politikere ved hjelp av media samarbeider med private virksomheter for utnytting av skattebetalerne. Skattebetalernes muligheter til å protestere mot dette synes i praksis å være minimal. Byråkrater og forskere er fast ansatte og er ikke ansvarlige overfor skattebetalerne (velgerne). Politikere risikerer å tape valg, men byråkrater og media bearbeider systemet slik at politikerne i alle partier er relativt enige når det gjelder grunntrekkene i de angivelige problemene, og alle partier er enige om at myndighetene har ansvaret for å levere «løsningene». At alle Stortingspartier er noenlunde enige både når det gjelder klimapolitikk, Ukrainapolitikk og covidhåndtering viser dette med all tydelighet. Det finnes ikke motkrefter på Stortinget mot politikken på disse områdene. Dette er oppsiktsvekkende da mange kompetente fagpersoner er meget kritiske til denne politikken, og det etterlater liten tvil om at det politiske systemet er rigget på bekostning av folket.
Forskere er som regel offentlig ansatte og leverer resultater eller tolkning av resultater som antas ønsket av myndigheter, media og private virksomheter. Forskning skal i utgangspunktet være objektiv og uavhengig av finansieringskilden (som regel skattebetalerne gjennom staten), men det er mange måter å formidle objektive resultater på. En vanlig teknikk er å bruke ordet kan. Der det er usikkerhet, presenteres framskrivninger og ulike potensielle scenarioer som kan skje.
Media hjelper så til med å fokusere på de alvorligste vitenskapelige framskrivningene og scenarioene selv om disse er svært usannsynlige. De alvorligste scenarioene gir de mest salgbare overskriftene. Det som kan skje løftes opp til «objektive sannheter» og nåde den som ikke følger vitenskapen. Dette har vi sett gang på gang når det gjelder covidpandemien og den globale oppvarmingen. Allerede i mars 2020 viste tall at covid med stor sannsynlighet var en relativt mild infeksjonssykdom, men med et mulig om enn svært usannsynlig potensiale for å være alvorlig. Dette usannsynlige potensiale kom til å dominere den politiske håndteringen til fordel for helsebyråkrater, forskere, media og Big Pharma med de negative konsekvensene dette har ført til for folk flest. Tilsvarende er klimapolitikken basert på mulige, men svært usannsynlige alvorlige konsekvenser.
Verdens økonomiske forum arbeider for å styrke samarbeidet mellom stat, private virksomheter og media videre. Dette omtales som stakeholderkapitalisme, men er i praksis det samme som det statligindustrielle mediekomplekset. Et økonomisk system som bygger på skattepenger og inflasjon (trykking av fiatpenger) er ikke levedyktig over tid og vil kollapse til slutt. Troen på dette økonomiske systemet minner om baron von Münchhausen som løftet både seg selv og hesten etter bukseselene ut av en hengemyr.
I øyeblikket synes skattebetalerne (velgerne) å være maktesløse overfor det statligindustrielle mediekomplekset, men det er mulige lyspunkt. Både politikere og media er redde for kritikerne av dette komplekset. Dette er kanskje den viktigste grunnen til at det foreslås og innføres lover og reguleringer som skal hindre angivelig feilinformasjon (desinformasjon) eller misvisende informasjon (misinformasjon). Big Tech er rekruttert for å sensurere sosiale medier. I USA ble det til og med opprettet et «Sannhetsministerium» som riktignok er lagt på is inntil videre etter kraftig kritikk. Gro Harlem Brundtland var tidlig ute med bekymring for manglende kontroll av hva folk blir fortalt. «Faktasjekkere» skal skille sannhet fra usannhet. Steigan.no blir utsatt for massivt mediekjør for å publisere artikler med kritikk av NATO, USA og EU i forbindelse med Ukrainakrigen.
Denne sensureringen av meningsmotstandere er noe nytt og står sterkt i strid med vår liberale arv hvor ytringsfrihet er en bærebjelke. Redselen for kritikk kan tyde på at det statligindustrielle mediekomplekset føler seg sårbar. Det betyr at kritikken må øke. Vi må støtte plattformer som tillater og oppmuntrer til kritiske artikler om de rådende meninger blant politikere og hovedstrømsmedia. Tidvis kan vår kritikk romme feil, men det må ikke stoppe oss. Det er mange flere måter å ta feil på enn ha rett så feil er uunngåelige. Men vi lærer av våre feil, og det gjør oss sterkere i kampen mot det statligindustrielle mediekomplekset.
Kupp og kriger for regimeskifte viser den nakne USA-imperialismen
Av Abby Martin - 20. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/kupp-og-kriger-for-regimeskifte-viser-den-nakne-usa-imperialismen/
Abby Martin taler på People’s Summit for Democracy i 2022 om USAs historie med imperialisme i Latin-Amerika, og utforsker hvordan imperiet fortsetter å påtvinge sine økonomiske interesser gjennom ensidige sanksjoner, tvangsgjeld, privatisering og økonomisk krigføring, som alle har resultert i masselidelse og død i regionen.
Velkommen til sannhetsskolen!
Av Tom Green - 20. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/velkommen-til-sannhetsskolen/
Av psykologspesialist Tom Green.
I tidligere artikler på Steigan og Binders, er overgangen fra Trygghetsskolen til Sannhetsskolen i livet, beskrevet som avgjørende for utvikling av human bevissthet til et Plussnivå.
Human bevissthet er tidligere definert som det opplevelsesmessige resultat av vår evne til å vurdere om andres liv er like viktig som vårt eget.
Når vi har human bevissthet på et Plussnivå, så er meninger, ønsker og behov hos andre, som er motsatte av de vi selv har, en inspirasjon for læring og personlig utvikling.
Inspirasjon for personlig utvikling oppstår av menings-, ønske- og behovs-forskjeller og motsetninger, fordi vi som vesener har bevissthet. Ingen av oss ville hatt noe som helst human bevissthet uten disse forskjellene og motsetningene.
For å illustrere, opplevelsen vår av lys ville vært fraværende uten mørke. Det er en kjensgjerning at det er ingen opplevelse av lys uten mørke, og omvendt. Uten kontraster ingen opplevelse, ingen bevissthet.
I samfunn som viser liten eller null toleranse for forskjeller og motsetninger i meninger, ønsker og behov, vil det derfor stilles mange kritiske spørsmål, av medmennesker med høyere nivå av human bevissthet.
Disse medmenneskene går på Sannhetsskolen, og har mer personlig frihet, og fred med seg selv.
Velkommen til Sannhetsskolen.
Frihet og fred med deg selv
Så la oss starte med et kritisk spørsmål som ofte kommer frem i Alternativ media, her i en litt ny vri; – formes virkelighetsopplevelsen vi lever og ånder i hver dag, av planer, til medmennesker som har bestemt seg for at omfattende forandringer i samfunnet skal gjennomføres, uten med bruk av demokratiske prosesser, og med hjelp av Massemedia?
Dette spørsmålet adresserer om ditt personlige forhold til frihet og fred med deg selv, er direkte påvirket av myndighetskrefter helt utenfor din kontroll.
En situasjon med vide psykologiske implikasjoner.
Dine utfordringer med forholdet til frihet og fred med deg selv, har psykologien stort sett forklart med dine oppvekst-erfaringer, familiedynamikk, eller problemer med relasjoner for eksempel i tilpasning til arbeidslivet. Dette er påvirkningsfaktorer for din psykologiske utvikling, som har med deg å gjøre, men som bare indirekte er påvirket av myndighetskrefter.
Sånn så verden ut før
Nå, derimot, tydeliggjort med covid-tiden, har vi sett at ditt forhold til psykisk og fysisk frihet i livet, kan bli direkte påvirket av at for eksempel fastlegen din ikke informerer deg om mulige bivirkninger av vaksinering med mRNA teknologi. Fordi han eller hun risikerer å miste jobben eller lisensen.
En observasjon som reiser følgende kritiske spørsmål:
Bør du reflektere over, om det kan finnes myndighetskrefter rundt deg som ønsker å forme din virkelighetsopplevelse i motsatt retning av hva du psykisk og fysisk kanskje egentlig vil og har potensial til, når det gjelder frihet og fred med deg selv?
Med andre ord, og i tråd med tidligere artikler på Steigan og Binders, er det nødvendig for deg å vurdere om det kan finnes myndighetskrefter rundt deg som prøver å motvirke ditt opptak på Sannhetsskolen, og som ønsker å beholde deg på Trygghetsskolen?
Myndighetskrefter
Legen din kan altså ikke bare overstyres av myndighetskrefter hvis hun eller han velger å aktivere såpass mye faglig helsemessig empati for deg at hun eller han snakker med deg om ubesvarte spørsmål rundt genterapi, eller snakker om alternative og kanskje mer sikre behandlinger, som hun eller han har lest om at flere tunge internasjonale medisinske eksperter anbefaler.
Legen din kan da risikere å miste jobben eller lisensen sin.
En faglig etisk kinkig situasjon for din lege, vel og merke hvis hun eller han ser på sin oppgave som sannferdig å bidra til at du kan oppnå en naturlig personlig fysisk og psykisk frihet og fred med deg selv.
En situasjon med vide helsemessige implikasjoner.
For, når din lege risikerer å miste jobb eller lisens, ved å være sannferdig i forhold til tilgjengelig medisinsk informasjon, som kan ta vare på og bedre din helse, hvor løst henger da jobb og lisens for andre helsearbeidere?
La meg få bruke meg selv som eksempel.
Jeg jobber som psykolog. Hva om du som klient hadde spurt meg om hva du skal gjøre for å oppnå mer frihet og fred med deg selv. Hva om jeg hadde svart at da er det like nødvendig for deg å reflektere over hvordan myndighetskrefter former din virkelighetsforståelse, som hvordan oppvekst, familie og dine relasjoner til andre, gjør det?
Hva om jeg hadde lagt til at for å løfte nivået av din analyse, og oppnå en størst mulig bevissthet om og fred med deg selv, så er det helt nødvendig å være åpen for motsatte perspektiver på hvordan myndighetskrefter former din bevissthet, enn de perspektivene som blir formidlet gjennom Massemedia og det tradisjonelle Akademia?
Hadde jobben eller lisensen min hengt i en tynn tråd da?
I så fall det gjorde det, så kan det ikke være fordi jeg har brutt noe ´psykolog- ed´, eller noen etiske retningslinjer og grunnleggende regler om respekt, ansvar, integritet og kompetanse. Fordi, økt bevissthet i de forskjellige rollene du inntar i livet, om det er i forhold til deg selv, partner, familie, jobb eller til samfunnet du lever i, er en dyd. Det er en dyd på alle disse arenaene, å reflektere, og analysere og forstå mer og mer bevisst hvilken virkelighet du er en del av.
En oppdiktet situasjon
Så, la oss derfor forestille oss en situasjon der jeg blir innkalt på teppet, av helsemyndighetene, og møter den oppfatningen at både min jobb og min lisens ikke er ønsket. Det er en oppdiktet situasjon, men la oss forestille oss at det skjedde.
I lys av resonnementet innledningsvis, hvilket nivå av human bevissthet ville det i så fall vært uttrykk for, fra myndighetenes side?
Hadde ikke en slik situasjon først og fremst vært uttrykk for en virkelighetsforståelse der forskjeller og motsetninger i meninger, ønsker og behov, ikke er kilde til inspirasjon?
Det er som vist innledningsvis, logisk, hvilket forhold slik inspirasjon står i til en virkelighetsforståelse som sammenfaller med human bevissthet på et Plussnivå. Ingen av oss ville hatt noe som helst human bevissthet uten disse forskjeller og motsetninger i meninger, ønsker og behov.
Er det ikke derfor et helt berettiget spørsmål, om myndighetene, i den oppdiktede situasjonen vi forestiller oss, uttrykker en virkelighetsforståelse som sammenfaller med en human bevissthet på et Minusnivå?
Når du har en human bevissthet på et Minusnivå, så vil ikke forskjeller og motsetninger i meninger, ønsker og behov, inspirere til læring og utvikling, – det er i følge resonnementet ovenfor, logisk umulig.
Det er logisk i følge resonnementet ovenfor, at forskjeller og motsetninger i meninger, ønsker og behov, vil føre til bare større og større motsetninger og ufrihet både i deg selv og i mennesker rundt deg, når du har en human bevissthet på et Minusnivå.
Lakmustesten
De siste årene har vært en Lakmustest på hvor nysgjerrige helsemyndigheter og politikere er på å bli inspirert av måter å tenke på, som avviker fra deres egen.
Resultatet på Lakmustesten tyder på en virkelighetsforståelse hos veldig mange myndighetspersoner og politikere som sammenfaller med en human bevissthet på et Minusnivå. Med den følgen at fler og fler humane bevisste mennesker på et Plussnivå reiser kritiske og kloke spørsmål om ´hva ting egentlig handler om´.
Det er logisk at en myndighetsperson eller en politiker, vil forveksle kritiske og kloke spørsmål om ´hva ting egentlig handler om´, med konspirasjon, når hun eller han har en human bevissthet på et Minusnivå.
Vurderinger som avviker fra, eller står i kontrast til deres egen, vil de da oppleve som et angrep, som de må forsvare seg mot, som er sammenfallende med at de holder seg fast i plassen sin på Trygghetsskolen, istedenfor å stille seg i køen til Sannhetsskolen.
Den oppdiktede situasjonen der jeg blir innkalt på teppet, av helsemyndighetene, og møter den oppfatningen at både min jobb og min lisens ikke er ønsket, kan forhindres i fremtiden, men bare ved økt opptak på Sannhetsskolen.
Samtidig som det er forståelig og ´menneskelig´, at overgangen fra Trygghetsskolen til Sannhetsskolen vil ta tid, kan vi som profesjonelle helsearbeidere være pådrivere i denne overgangen.
Vi kan fremskynde overgangen ved for eksempel å engasjere oss i kritiske analyser av hvorvidt helsefaglig utdanning i dag inspirerer oss i tilstrekkelig grad til utvikling av humane bevissthetsnivåer, som gjør at klienter opplever vi virkelig kan bidra til bedre psykisk og fysisk helse.
Noen av mine mest kjente psykolog-kollegaer som arbeider med å analysere forholdet forskjellige yrkesroller står i til human bevissthet, i teknokratiske samfunn, er Jordan Peterson og Mattias Desmet.
Andre artikler av Tom Green.
Nord-Korea, det urokkelige regimet
Av Lars Birkelund - 20. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/nord-korea-det-urokkelige-regimet/
Del 2, krigen, 1950-1953
«Hvorfor ble Koreakrigen aldri møtt med protester ala protestene mot krigen i Vietnam? Alt ved krigen i Vietnam hadde sin forløper i Korea: vår støtte til et korrupt tyranni, grusomhetene, napalmen, masseslaktingen av sivile, byene og landsbyene som ble ødelagt, den kalkulerte styringen av nyhetene, sabotering av fredssamtaler. Men det amerikanske folket var overbevist om at krigen i Korea var et klart og entydig tilfelle av en uprovosert invasjonskrig. Et tilfelle av skurkene som angrep de gode gutta som ble reddet av enda bedre gutter; uten de historiske, politiske og moralske usikkerhetene som var knyttet til dilemmaet Vietnam. Oppfatningen var at Koreakrigen begynte på en bestemt måte: Nord-Korea angrep Sør-Korea tidlig om morgenen den 25. juni 1950, mens Vietnam … ingen syntes å vite hvordan det hele begynte, eller når, eller hvorfor. Og det fantes knapt beskyldninger om amerikansk ‘imperialisme’ i Korea. USA kjempet tross alt som en del av en FN-hær. Hva var det å protestere mot»?
Dette er fra innledningen til kapittelet om Koreakrigen i William Blums Killing Hope – U.S. Military and CIA Interventions Since World War II, som regnes som et standardverk om USAs militærintervensjoner etter andre verdenskrig. 1
Som omtalt i del 1 hadde det da krigen «brøt ut» allerede i opptil flere år vært borgerkrig innad i Sør-Korea, samt også en mengde krigshandlinger mellom nord og sør.
«De to sidene hadde hatt sammenstøt over grensen i flere år. Det som skjedde den skjebnesvangre dagen i juni, kan dermed ikke betraktes som mer enn en eskalering av en pågående borgerkrig. Den nordkoreanske regjeringen har hevdet at den sørkoreanske hæren eller politiet bare i løpet av 1949 begikk 2617 væpnede streiftog inn i nord for å utføre mord, kidnappinger, plyndring og brannstiftelser (…) Pyongyang-regjeringen uttalte at tusenvis av soldater var involvert i enkelte slag, med mange døde som resultat. En tjenestemann i utenriksdepartementet, ambassadør Philip C. Jessup, sa det slik, i april 1950: ‘Det er konstant kamper mellom den sørkoreanske hæren og bander som infiltrerer landet fra nord. Det er veldig virkelige slag, som involverer kanskje en eller to tusen menn. Når du går til denne grensen, som jeg gjorde… så ser du troppebevegelser, befestninger og krigsfanger’. Sett i denne sammenhengen får spørsmålet om hvem som avfyrte det første skuddet 25. juni liten betydning». 1
Langt de fleste av disse krigshandlingene var det Sør-Korea som sto bak, ifølge A. B. Abrams, 2 som også viser at meningen med disse i økende grad var å provosere Nord-Korea til en større invasjon. I februar 1950 gjorde USA det klart at de ikke ville gi mer hjelp hvis Sør-Korea gikk med på en fredelig gjenforening med Nord-Korea, dette mens et stort flertall blant de politiske kreftene i sør som i nord ønsket umiddelbare forhandlinger om fredelig gjenforening. Men i Sør-Korea fantes en USA-innsatt diktator, Syngman Rhee, samt offiserer og andre som hadde samarbeidet med de japanske koloniherrene, nå med USA.
Parlamentsvalget 30. mai 1950, da Syngman Rhees ‘Liberal party’ kun klarte å beholde 22 av 210 seter, ga håp om kraftige endringer på flere måter, samt at kravet om gjenforening ble enda sterkere uttalt. Fra nord kom det 7. juni et forslag om en landsdekkende folkeavstemning kommende august, samt en snarlig (15. til 17. juni) konferanse om dette mellom nord og sør. Dette ble tvert avvist av Rhee og USA. Deretter ble militære provokasjoner trappet opp (Abrams side 43).
«For mange i USAs lederskap, inkludert general McArthur, var krig i Korea en effektiv måte å få til en større konfrontasjon med kommunistiske krefter i Øst-Asia, i håp om å reversere kommunistenes seier i nabolandet Kina og gjenopprette vest-allierte Guomindang som klient-regjering i Beijing (…) Rhees regjering hadde alt å vinne på å framprovosere en krig og om mulig skape et inntrykk av at den skyldtes en nord-koreansk invasjon. For det ville garantere støtte fra USA, de store Guomindang-styrkene på Taiwan og sannsynligvis andre land i den vestlige blokken (NATO), noe som ville berge Rhees sterkt svekkede regjering og muliggjøre dens ekspansjonistiske ideer. Utbruddet av åpen krig i Korea mot slutten av juni skyldtes i alle fall delvis dette» (Abrams, side 46 og 47).
7. juli lyktes USA allikevel med å få FNs Sikkerhetsråd til å vedta en resolusjon mot Nord-Korea som bygde på at invasjonen 25. juli 1950 var uprovosert og som ga mandat til å tvinge Nord-Koreas tropper tilbake til 38. breddegrad (dagens grense mellom Nord og Sør-Korea).
Da Nord-Korea til slutt gikk til en større invasjon av Sør-Korea 25. juni 1950 var «internasjonale observatører» ikke i stand til å avgjøre hvem som skjøt det første skuddet. Heller ikke USAs ambassade i Seoul, Sør-Korea. Det samme gjaldt FNs egen undersøkelseskommisjon. I og med at Sør-Korea inntil da hadde stått for langt de fleste krigshandlingene var det også statistisk sett mest sannsynlig at de skjøt først også 25. juni 1950. Uansett var dette spørsmålet nærmest irrelevant i og med at det i praksis hadde vært krig i et par år allerede, 3 særlig etter at Sør-Korea 15. august 1948 erklærte seg som en egen stat, samt også påberopte seg myndighet over Nord-Korea. Så det var i juni/juli 1950 vanlig å se på invasjonen som en fortsettelse av disse krigshandlingene, en prosess som egentlig begynte med USAs tvangsoppløsning av Folkerepublikken Korea, som omfattet hele Korea, og deretter den brutale undertrykkingen av tilhengerne av denne republikken (se del 1), som hadde tilhengere over hele Korea.
USAs president Harry Truman brukte tross dette ikke mer enn noen timer på å slå fast at det var Nord-Korea som skjøt først, ifølge Abrams (side 47). Truman/USA skal også delvis ha vært motivert av å få fart på våpenindustrien, som hadde hatt fallende inntekter etter andre verdenskrig. Det fantes en frykt for fred i USAs lederskap allerede da, grunnet den negative effekten på USAs økonomi. 4 Til og med general Douglas McArthur, som snart etter dette ble øverstkommanderende for USA/FNs styrker mot Nord-Korea, sa at det virker som om det blant politikerne råder «en større frykt for fred enn for krig» (Abrams, side 51). Politikerne rundt omkring i USAs delstater, hvor USAs våpenproduksjon befinner seg, hadde med andre ord allerede da skjønt at krig var «good for business» (i alle fall så lenge krigene kan føres i andre land enn USA).
Koreakrigen bidro ifølge Abrams også til det som inntil da hadde vært svært kontroversielt, nemlig remilitarisering av Japan og (Vest) Tyskland, som dessuten ble med i NATO fra 1955, og faste militærbaser for USA i Japan (etter Koreakrigen også i Sør-Korea).
FN hadde i 1950 kun 52 medlemsland der nesten alle var i et avhengighetsforhold til USA. Også FNs daværende generalsekretær, norske Trygve Lie, var under USAs påvirkning. Kun fire av landene i ‘Sovjetblokken’, de kommende Warzawapakt-landene, var medlemmer og mange av de 193 landene som i dag er medlemmer av FN var i 1950 kolonier under NATO-landene Storbritannia, Frankrike, Portugal, Belgia og Nederland. Kina var representert ved USAs klienter på Taiwan. Nord-Korea fikk, som «aggressor», ikke anledning til å uttale seg til Sikkerhetsrådet og USA holdt tilbake bevis som talte til Nord-Koreas fordel (Abrams side 67 og 68).
Det at Taiwan (med et territorium som er en halv prosent av territoriet til ‘fastlandskina’, Folkerepublikken Kina, og med en befolkning som da utgjorde omtrent 1,3 prosent av Folkerepublikkens) representerte Kina i Sikkerhetsrådet helt fram til 1971 kan trygt kalles en absurditet, en svært urettferdig absurditet. Men det skyldtes at USA og andre NATO-land m fl ikke hadde gitt opp krigen for å styrte Maos regime og erstatte det med de som, tross USAs støtte, tapte den kinesiske borgerkrigen og som befant seg på Taiwan. Sovjetunionen protesterte i 1950 mot dette ved å boikotte avstemningen om Korea i Sikkerhetsrådet. Jeg har prøvd å finne ut hvorfor Sovjet ikke heller la ned veto, men ikke funnet noe svar.
Et veto ville neppe ha hindret USAs krig mot Nord-Korea, som var i gang før den første FN-resolusjonen. Men FN-resolusjonen ville ha ført til at krigen var ulovlig og at den sannsynligvis ikke ville ha utartet som den gjorde. Uten resolusjonen ville krigen ha vært USAs krig, ikke ‘verdenssamfunnets’ krig. Dwight D. Eisenhower, som i januar 1953 ‘arvet’ krigen etter president Harry Truman, sa at FN-resolusjonen ga USAs krig en moralsk autoritet den ellers ikke ville ha hatt. Uten resolusjonen ville USAs krig mot Nord-Korea ha framstått som «et brutalt eksempel på imperialisme», sa Eisenhower (Abrams, side 70).
Det beste hadde nok vært at USA hadde tillatt at den koreanske folkeviljen hadde fått råde. Da kunne krigen ha vært unngått. Da kunne det ha blitt en fredelig gjenforening av landet allerede før 1950. Og da hadde ikke Nord-Korea sett seg nødt til å bli så autoritært samt å bevæpne seg med atomvåpen. Nord-Korea kunne kanskje ha utviklet noe som ligner på Norges sosialdemokrati når man ser på det politiske programmet de la fram før krigen (se del 1).
Nord-Korea hadde, tross lavere bemanning og dårligere bevæpning av de væpnede styrkene, stor framgang i den første fasen av krigen. Dette rett og slett fordi store deler av befolkningen i sør nærmest så på troppene fra nord som frigjørere. Ja, det er en klisje. Men allikevel mye mer enn en klisje når man tar vanstyret og brutaliteten til Syngman Rhee i betraktning. Og både i nord og sør var det da vanlig å se på myndighetene i nord som en fortsettelse av de populære myndighetene som USA forbød i desember 1945. Denne oppfatningen blant vanlige koreanere ble reflektert i massedeserteringer blant Sør-Koreas soldater, der kampmoralen var lav fordi få var villige til å risikere døden for regimet til Rhee og offiserer som fem år tidligere hadde tjent de japanske koloniherrene.
Før USA/FNs intervensjon var det derfor vanlig å tro at krigen ville være over i løpet av to uker. «De nordkoreanske styrkene (…) tok kontroll over rundt 90 prosent av Sør-Korea, før USA kom Sør-Korea til unnsetning». 5 Altså i løpet av ti dager. Nord-Koreas framgang fortsatte, men langsommere, i to-tre måneder også etter at USA satte inn soldater i begynnelsen av juli og etter FN-resolusjonen av 7. juli, da alle FNs medlemsland ble oppfordret til å sende tropper.
Russland eller Sovjetunionen hadde vært med på å bygge opp og bevæpne Nord-Koreas hær, slik USA bygde opp Sør-Koreas hær. Det at USA ikke klarte å slå tilbake Nord-Korea de første månedene var både overraskende og pinlig for USA, som innad, i lederskapet, innrømmet at de hadde undervurdert Nord-Korea og utad bortforklarte med en propaganda som gikk ut på at Sovjet og Kina var mye mer involvert enn de faktisk var. Men hvis Sovjet hadde vært involvert i en nord-koreansk plan for å overta Sør-Korea må man gå ut ifra at de hadde lagt ned veto mot FN-intervensjon i Sikkerhetsrådet, samt bidratt mer på Nord-Koreas side.
Les: Hemmelige CIA-dokumenter avslører USAs bruk av biologiske våpen i Korea-krigen
Allerede ved slutten av juli 1950 skal USA/FN-troppene til sammen ha vært dobbelt så store som Nord-Koreas (140 000 mot 70 000), samt langt bedre utstyrt. Nord-Korea var praktisk talt uten flyvåpen og marine og Sovjet skal ikke ha levert nyere våpen til Korea før etter krigen. I alle fall ikke under denne første fasen av krigen. Kina involverte seg først under USA/NATOs motoffensiv høsten 1950 da USA gikk inn i Nord-Korea og dessuten foretok bombetokter inn i Kina.
Time Magazine skrev dette 6. oktober 1950: «Hvis Russland og Kina (fra begynnelsen av) hadde hatt til hensikt å intervenere i Korea, hadde de gjort det tidligere, mens de hadde muligheten til å presse FN-troppene tilbake til havet (to the sea)». Dette sa USA/FNs militære øverstkommanderende Douglas McArthur seg enig i. Russland og Kinas motvilje når det gjaldt å sende flere våpen til Nord Korea under den første fasen av krigen skyldtes at de ikke ønsket den konfrontasjonen med Vesten som det ville ha medført og at de heller ikke ønsket eskalasjon av krigen (Abrams, side 56). Men hvis de hadde gjort det kunne de ha løst Nord-Koreas økende problemer med forsyninger i en situasjon da det innen USAs lederskap ble diskutert utrekning fra krigen grunnet Nord Koreas overraskende innsats. Allerede ved midten av september hadde USA hatt 20 000 ‘casualties’, dvs drepte/sårede.
Alle USAs operative militære divisjoner, bortsett fra USAs 82. luftbårne styrker i Vest Tyskland ble satt inn i Nord-Korea og vendepunktet kom da USA 15. september satte inn 80 000 soldater ved Incheon, nord for frontlinjen i sør, men 100 km sør for den 38. breddegrad, grensen mellom sør og Nord-Korea. Det ødela nord-koreanernes forsyningslinjer og førte til at deres tropper ble drevet tilbake til der de kom fra.
Sikkerhetsrådets resolusjon 84 autoriserte USA til på vegne av FN å lede en militæroperasjon for å tvinge Nord-Korea tilbake til den 38. breddegrad (dagens grense) og oppfordret alle FNs medlemsland til å delta. Men det ble til at USAs soldater utgjorde 90 prosent av styrkene. Norge deltok med feltsykehus og medisinsk hjelp. Regjeringen og Stortinget sa offisielt nei til å sende norske kampstyrker til krigen. Men ifølge DE TAUSHETSBELAGTE MENN – den ukjente historien om norske soldater i Koreakrigen, en masteroppgave av Knut Rødseth Kjosås fra 2017, foregikk det allikevel i hemmelighet. Noen av soldatene skal ha blitt drept, andre ble dekorert av USA. Dette fikk de overlevende taushetsplikt om i Norge. Disse bidragene, både de offisielle og hemmelige, har naturligvis farget den offisielle norske historien om Koreakrigen.
Resolusjonen ble vedtatt 7. juli 1950. Sovjet boikottet som nevnt, mens Egypt, India og Jugoslavia avsto fra å stemme. USA hadde imidlertid større planer enn å drive Nord-Korea tilbake og ønsket et nytt FN-mandat til dette. Men på dette tidspunktet var Sovjetunionen tilbake i Sikkerhetsrådet og varslet veto. 7. oktober 1950 fikk USA allikevel tilstrekkelig flertall i FNs generalforsamling for et forslag om å bruke militær makt for å oppnå et samlet Korea. «Dermed var det gitt grønt lys, og FN-troppene kunne fortsette inn på nordkoreansk område» (Store norske leksikon).
Kina hadde tidligere varslet at de de ville gå inn i krigen hvis USA/FN gikk inn i Nord-Korea, også fordi Kina fryktet, med god grunn skulle det vise seg, at deres viktige industri i Mandsjuria, nord for Korea skulle bli rammet av krigen. Så fra og med da ble også Kina dypt involvert i krigen og skal ha mistet så mange som 600 000 soldater. Nord-Korea på sin side overrasket stadig med å tilpasse seg nye situasjoner, samt at de væpnede styrkene søkte tilflukt i fjell og underjordiske anlegg da de var på defensiven. Sammen med stadig større styrker fra Kina klarte de så å drive USA/FN tilbake til 38. breddegrad og en stund over den. Men Kina opptrådte til dels på egen hånd i Korea.
«I november 1950 støtte FN-kommandoens styrker sammen med de første militære enheter fra Kina. Etter hvert økte det kinesiske engasjementet vesentlig, og med 300 000 kinesiske soldater på vei inn i Korea ble FN-styrkene tvunget til retrett. På to uker ble troppene, herunder de amerikanske, drevet tilbake over den 38. breddegrad»(Store norske leksikon). Det skal ha vært 254 000 USA/FN-soldater og 230 000 kinesiske, ifølge Abrams, side 103.
Det blir for langt å gå inn på alle grusomhetene og bestialitetene i denne krigen, som inkluderer bruk av napalm og biologiske våpen, mange tilfeller av ren terrorbombing av sivile mål våpen samt at bruk av atomvåpen seriøst ble vurdert flere ganger, også mot Kina. Det er nærmest et under at det ikke skjedde. For dette ble foreslått på høyeste hold, samt at det var stor oppslutning om det i USAs propagandiserte befolkning. Men til sjuende og sist var det frykt for hvordan Sovjetunionen ville reagere på det, samt at USA anså at atomvåpen ikke ville være tilstrekkelig for å få Nord-Korea og Kina til å kapitulere, som avgjorde spørsmålet (USA hadde ikke så mange atombomber på dette tidspunktet). Et annet forslag, som ble fremmet av blant annet Albert Gore (faren til demokratenes presidentkandidat da George Bush vant med valgjuks i 2000), gikk ut på å legge områder av Nord-Korea og Kina øde med radioaktivt avfall (Abrams, side 130).
Blant det som faktisk ble gjort i tillegg til å bombe det aller meste av sivil bebyggelse, inkludert industri, jordbruk og fiske, var å bombe demninger, som førte til ytterligere sult og nød fordi rismarker og annet ble oversvømt og ødelagt av vannmassene. Abrams bemerket: «Det å bombe demninger for å sulte ut en fiendes befolkning var en alvorlig krigsforbrytelse, som få år tidligere hadde ført til at militære ledere fra Nazi-Tysklands ble hengt, etter dommer fra den USA-ledede domstolen ved Nuremberg. USAs gjerningsmenn slapp sjølsagt unna» (side 128).
«Wool Mal Che’s svigerdatter forsøkte å forsvare sin svigerfar da hun ble vitne til at amerikanske soldater torturerte ham. Amerikanerne bandt henne til et tre med hennes eget hår, skar av henne brystene, stakk enn treklubbe opp i hennes vagina, helte brennbar olje på den og satte fyr på den. Så helte de olje over hele henne og brant henne levende. Rundt 20 amerikanske soldater tok del i dette mordet» (Abrams, side 182).
Dette var langt ifra noe enestående eksempel, men del av et mønster, ifølge en rapport fra Commission of International Association of Democratic Lawyers, som Abrams siterer fra. 6 Rasisme, der koreanere ble sett på som undermennesker, om mennesker i det hele tatt, lå til grunn for at det var så utbredt. Hevn var nok også en viktig faktor, da disse «undermenneskenes» landsmenn kort tid i forveien var nær ved å drive amerikanske tropper på havet ved Sør-Koreas sørkyst.
For nærmere beskrivelser anbefaler jeg Abrams bok, samt at det finnes flere dokumentarer om krigen på Youtube. Begynn gjerne med «The Battle of Manchuria – The Forgotten Victory», en dokumentar om Sovjetunionens felttog mot Japan-okkuperte områder i august 1945, som inkluderte at Sovjet gikk inn i Korea.
Her kommer allikevel en oppsummerende uttalelse fra Douglas MacArthur, USA og FNs øverstkommanderende under krigen:
«Jeg har aldri sett slike ødeleggelser. Jeg har kanskje sett mer blod og katastrofer enn mer eller mindre alle nålevende menn, og det vrengte seg i magen min den siste gangen jeg var der (…) en nedslakting av mennesker uten like i menneskehetens historie» (Abrams, side 65).
Flere bomber og mer sprengkraft ble brukt mot Nord-Koreas 120 000 kvadratkilometer enn over det japanske imperiums 3 millioner kvadratkilometer under andre verdenskrig, dette også når man inkluderer de to atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Nord-Korea skal ha mistet opptil 30 % av sin befolkning, ifølge Abrams, side 65 og 66. Det gir seg sjøl at dette fortsatt setter sitt preg på landet og folket, særlig fordi USA ikke har gitt opp sine fiendtligheter og fordi det fortsatt finnes mengder av udetonerte bomber spredd rundt i landet.
Syngman Rhee hadde sagt hva han ville gjøre med ‘kommunistene’ i nord hvis han fikk anledning (og som han allerede hadde gjort i fem år i sør):
«Jeg kan ta meg av kommunistene. De røde kan grave ned geværene og brenne uniformene sine, men vi vet hvordan vi skal finne dem. Vi har bulldozere som vi kan bruke til å grave store grøfter med, fylle dem med kommunister og så begrave dem. Da vil de være virkelig undergrunn» (Abrams, side 84).
En CIA-operatør, oberst Donald Nichols, var vitne til slik praksis i Sør-Korea i begynnelsen av juli 1950:
«Jeg sto der hjelpeløs og så på. To store bulldozere arbeidet konstant. Den ene lagde en grøftelignende grav. Lastebiler med de dødsdømte ankom. De var allerede bakbundne. De ble i all hast stilt på linje ved kanten av den nye graven. De ble straks skutt i hodet og dyttet ned i graven» (Abrams, side 85).
Vestlige ledere og deres medier har mang en gang utropt den nye Hitler i land de ikke liker, nå for tiden særlig Putin. Men hvem fortjente denne betegnelsen bedre enn USA/NATOs Syngman Rhee?
Undersøkelser som en sør-koreansk sannhets og forsoningskomite gjorde i samarbeid med USA i årene 2005 til 2008 konkluderte med at minst 100 000 sør-koreanere ble massakrert, hvorav mange barn, fordi de var mistenkt for å ha sympatier med Nord-Korea. 7
Det hører med til historien at USA tidligere hadde gitt Nord-Korea skylda for disse massakrene, blant annet i «The Crime Of Korea», en propagandafilm fra 1950, produsert av US Army Signal Corps der Humphrey Bogart bidro med sin fortellerstemme. Den sør-koreanske sannhets og forsoningskomiteen frikjente imidlertid Nord-Korea for dette og konstaterte at det var Syngman Rhee og hans myndigheter som var ansvarlige (Abrams, side 85).
Det at USA tok krigen inn i Nord-Korea var også motivert av et ønske om hevn for de ydmykende nederlagene Nord-Korea ga dem de første månedene av krigen, samt at USA så på krigen mot Nord-Korea som del av krigen mot Kina. 8 Nord-koreanerne visste på sin side at det å overgi seg til USA og Syngman Rhee kunne bety politiske drap på ytterligere hundretusener eller flere av deres egne, seksuelt slaveri for nord-koreanske kvinner, 9 USAs evige okkupasjon og rasering av det de hadde klart å bygge av industri, landbruk mm i de fem årene før krigen (se del 1). Derfor var det å overgi seg utenkelig. Og det er det fortsatt.
For å vende tilbake til nord-koreanernes kampvilje var det dessuten en kulturell faktor, nemlig at regimet i nord bygde på koreansk kultur og tradisjoner og ga disse prioritet over sosialistiske/kommunistiske dogmer. Dette minste felles multiplum kan så ha vært nøkkelen til samholdet, dugnadsånden og dermed kampviljen og den økonomiske framgangen både i årene 1945-1950 og etter krigen. «Konfutsianske tradisjoner», som stammer fra Kina og som koreanerne også var påvirket av, skal ha hjulpet Nord-Korea gjennom de verste krisene, som på 1990-tallet, ifølge Selig S Harrison, ekspert på USAs utenrikspolitikk i Asia (Abrams, side 552). «I dag er Nord-Koreas største fortrinn antagelig det at landet har en enhetlig befolkning (…) som hyller sin leder også når de sulter», samt at Vesten nesten totalt har mislyktes med å påvirke deres tankegang og svekke deres vilje til motstand (side 559 og 574). Det at Nord-Korea er så ‘lukket’ har altså vært en fordel når det gjelder å motstå USAs mange tiltak for å styrte regimet fra 1953 til i dag. Dessuten får nord-koreanerne grundig undervisning i politikk. Jeg vil tro det inkluderer geopolitikk, og ganske særlig: læren om imperialismens vesen og hvem imperialistene er.
Nord-Korea ble dessuten sett på som en av de mer moderate kommuniststatene, også av USA. Dette kanskje best demonstrert ved god eller i alle fall grei behandling av nord-koreanske landeiere under prosessen med jordreformer, sier Abrams. Regimet i Nord-Korea er også mer tolerant overfor religion. Dermed fikk det lite motstand både fra landeiere og religiøse kretser. Nord-Korea har også vist pragmatisme under samtaler om gjenforening med Sør-Korea. Regimet har tatt til orde for en føderasjon der de to delene av Korea kan leve side om side sammen under forskjellige sosiale og økonomiske regimer, Abrams (side 543 og 544).
En pussig eller kanskje overraskende side ved Nord-Koreas kultur skal ifølge A. B. Abrams være at det er lite vold å se på tv-skjermer og i filmer og blader der. Virkningen av dette er at mange nord-koreanere, også soldater, kaster opp ved synet av bilder/illustrasjoner av USAs metoder for tortur og henrettelser under krigen 1950-53 (side 585).
Regimet i sør førte imidlertid fra første stund en politikk eller en mangel på politikk som førte til at samfunnet allerede i 1950, etter fem års avhengighet av USA, hadde blitt temmelig amerikanisert. Sør-koreanerne var altså fremmedgjorte i tillegg til å være fattige og lamslått av brutaliteten til styresmaktene. Så hva hadde de å slåss for?
Nord-Korea på sin side er i dag bortimot det eneste landet i verden som ikke er ‘forurenset’ av amerikansk kultur. «Viljen til det nordkoreanske folket er nesten 100 ganger sterkere enn viljen til sør-koreanerne», sa Kim Hyong Huk i 1977 under en tale til USAs kongress. Han var leder for Sør-Koreas CIA og estimerte også at levestandarden var høyere i nord. Ja, organet heter faktisk KCIA, ifølge Abrams (side 560).
Kilder:
2. Immovable Object: North Korea’s 70 Years At War with American Power https://www.amazon.com/Immovable-Object-North-Koreas-American/dp/1949762300
3. Som nevnt i del 1 finnes det historikere, som militærhistorikeren Allan R. Millett, som anser Jeju-opprøret (1948-49) som den egentlige begynnelsen på Koreakrigen. ‘NATO-narrativet’ om at krigen begynte med et uprovosert angrep fra nord er dermed tilpasset politiske hensyn. Først USAs behov for å få med seg FN og NATO på en krig for å drive Nord Korea tilbake til den 38. breddegrad, dernest for å legitimere ufred til denne dag.
4. Koreakrigen førte til flerdobling av USAs militærutgifter. Under sin avskjedsavtale i januar 1961 advarte president Dwight D Eisenhowers mot «utilbørlig innflytelse, ønsket eller uønsket, fra dette militær-industrielle komplekset». Og: «Potensialet for katastrofal vekst av maktmisbruk eksisterer og vil fortsette. Vi må aldri la vekten av alt dette føre til at våre friheter og våre demokratiske prosesser kommer i fare. Vi kan ikke ta noe for gitt». https://www.archives.gov/milestone-documents/president-dwight-d-eisenhowers-farewell-address
5. https://www.fn.no/Konflikter/Asia/korea2
6. https://archive.org/details/pdfy-eK4ChFV6c1B_C29s/page/n19/mode/2up
8. USA var involvert i borgerkrigen i Kina med 100 000 soldater på det meste, en krig USA tapte mot Folkerepublikken Kina med formann Mao Zedong i 1949. Men USA ga ikke opp håpet om å styrte Maos regime, med hjelp av de som tapte borgerkrigen, nemlig nasjonalistene i Guomindang med lederen Chiang Kai-shek, som søkte tilflukt på øya Taiwan. Øya ville ha kommet under ‘det egentlige Kinas’ eller Folkerepublikken Kinas kontroll allerede i 1949/50 hvis det ikke hadde vært for at USA hindret det, noe Koreakrigen bidro til, da den snart førte til at Kina ble involvert der. Koreakrigen var derfor også USAs proxykrig mot Kina. USAs militære intervensjoner mot Kina fortsatt til innpå 1960-tallet, blant annet gjennom støtte til Dalai Lamas bevegelse.
«På midten av 1950-tallet begynte CIA å rekruttere tibetanske flyktninger og eksil-boere i naboland som India og Nepal. Blant dem var medlemmer av Dalai Lamas voktere, ofte referert til, på pittoresk vis som ‘de fryktinngytende Khamba-rytterne’, og andre som allerede hadde engasjert seg i geriljaaktivitet mot Peking-styret og/eller de dype sosiale endringene som revolusjonen førte med seg (livegenskap og slaveri var, bokstavelig talt, fortsatt utbredt i Tibet. De utvalgte ble fløyet til USA, til en ellers ubrukt militærbase høyt oppe i Colorado-fjellene, en høyde omtrent som i deres fjellrike hjemland. Der, bortgjemt så mye som mulig fra lokalbefolkningen, ble de trent opp i paramilitær krigføring. Etter å ha fullført opplæringen ble hver gruppe tibetanere fløyet til Taiwan eller et annet vennlig asiatisk land og infiltrert tilbake til Tibet, eller andre steder i Kina, hvor de engasjerte seg i aktiviteter som sabotasje, minelegging av veier, kutting av kommunikasjonslinjer og angrep på mindre kommunistiske styrker. Aktivitetene ble støttet av CIA-fly og noen ganger ledet av byråets leiesoldater. Omfattende støttefasiliteter ble bygget nordøst i India. Operasjonen i Colorado ble opprettholdt til utpå 1960-tallet. Hvor mange hundre tibetanere som gikk gjennom slik trening der vil sannsynligvis aldri bli kjent» (side 25). https://www.cia.gov/library/abbottabad-compound/13/130AEF1531746AAD6AC03EF59F91E1A1_Killing_Hope_Blum_William.pdf
Se ellers «CIA Tibetan program». «Det tibetanske CIA-programmet var en nesten to tiår lang anti-kinesisk hemmelig operasjon fokusert på Tibet som besto av ‘politisk handling, propaganda, paramilitære og etterretningsoperasjoner’ basert på amerikanske regjeringers avtaler med brødrene til den 14. Dalai Lama. Målet med programmet var ‘å holde det politiske konseptet om et autonomt Tibet i live i Tibet og blant flere utenlandske nasjoner’ (…) Programmet ble avsluttet etter at president Nixon besøkte Kina for å etablere tettere relasjoner i 1972. Dalai Lama kritiserte denne beslutningen og sa at det viste at USA aldri gjorde det for å hjelpe folket i Tibet (…) CIAs tibetanske program var rettet mot å redusere innflytelsen, evnene og det territoriale omfanget av Kinas regjering». https://en.wikipedia.org/wiki/CIA_Tibetan_program
9. A. B. Abrams Immovable Object har fra side 317 en grundig omtale av hvordan Sør-Korea oppfordret til prostitusjon rettet mot USA-soldater for å bedre nasjonaløkonomien og hvordan USA lokket sine soldater til Sør-Korea med løfter om «comfort women». Mer om dette i neste artikkel.
Uttalelse: Norge må etterleve vedtaket i FNs Sikkerhetsråd
Av skribent - 20. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/uttalelse-norge-ma-etterleve-vedtaket-i-fns-sikkerhetsrad/
Av Antikrigs-initiativet.
Krigen i Ukraina har pågått i snart 4 måneder. Vårt svar blir igjen: Forhandlinger, avtaler og fred i Ukraina. Hvor er Norge i dette? Vi fremmet sammen med Mexico et forslag i FNs Sikkerhetsråd 6. mai som ble enstemmig vedtatt:
Uttalelse fra presidenten i Sikkerhetsrådet
På Sikkerhetsrådets 9028. møte, avholdt 6. mai 2022, i forbindelse med rådets behandling av punktet “Opprettholdelse av Ukrainas fred og sikkerhet“, kom presidenten i Sikkerhetsrådet med følgende uttalelse på vegne av rådet:
“Sikkerhetsrådet uttrykker dyp bekymring angående opprettholdelse av Ukrainas fred og sikkerhet.
Sikkerhetsrådet minner om at alle medlemsstater har påtatt seg, under FNs charter, plikten til å avgjøre sine internasjonale tvister med fredelige midler.
Sikkerhetsrådet uttrykker sterk støtte til generalsekretærens innsats i jakten på en fredelig løsning.
Sikkerhetsrådet ber generalsekretæren orientere Sikkerhetsrådet etter at denne uttalelsen er vedtatt.»
Dette er løsninger i tråd med FN-paktens klare linjer for konfliktløsning.
Hva gjør så Norge? Ignorer fullstendig et vedtak vi selv har fremmet og isteden sender mere våpen til Ukraina! Altså mere død og ødeleggelse! Nå sier forsvarsminister Bjørn Arild Gram at det er aktuelt for Norge å lære opp ukrainske soldater i våpenbruk, og han vil ikke utelukke at det kan skje på norsk jord.
Det er en skam for den såkalte fredsnasjonen Norge. Dette må bli slutt straks. Vi krever at Storting og Regjering tar tak i vedtaket fra FNs Sikkerhetsråd og går i gang med å få det satt ut i livet fortest mulig. Gjerne sammen med Mexico og andre land.
Antikrigs-Initiativet