Nyhetsbrev steigan.no 20.05.2023
Vi må snakke om norsk imperialisme
Storbritannias kongelige svindel
Finanskapitalens rolle i den franske pensjonsreformen
Ein grunnlovsdag med snev av bismak
Bevis: Amerikanske og norske myndigheter sprengte Nord Stream-rørledningene
Det ukrainske flyktningspørsmålet
Vi må snakke om norsk imperialisme
Av Terje Alnes - 20. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/vi-ma-snakke-om-norsk-imperialisme/
Hvorfor er ikke den norske venstresiden opptatt av det åpenbare? Norge er en betydelig imperialiststat, vi er alliert med verdens verste imperialistmakter, og bruker våre militære og økonomiske maktmidler for å sikre vestlige interesser.
Av Terje Alnes.
Ifølge tidligere statsminister Lars Korvald var Norge «et lite land i verden». 50 år senere er dette smålåtne og ydmyke perspektivet fjernt for norske maktpolitikere, som de siste tiårene har utviklet et grandiost selvbilde og spiller aktivt med på den politiske verdensscenen.
Alexis de Tocqueville beskrev USA som en unik, eller eksepsjonell stat, med et spesielt ansvar i verdenspolitikken. Dette ga amerikanerne rett til å intervenere i andre stater etter eget forgodtbefinnende. I dag kan vi snakke om en tilsvarende norsk eksepsjonalisme, der politikerne anser det som legitimt å bruke alle midler for spre «norske» verdier til andre folk og stater. Dette inkluderer deltakelse i folkerettsstridige kriger, sanksjoner som truer livsgrunnlaget til sivilbefolkningen i «fiendestater», og økonomiske investeringer som ødelegger utviklingsland.
Etter alle klassiske definisjoner er Norge i dag en imperialistisk stat.
Likevel er dette et ikke-tema for den norske venstresiden.
Kan en venstreside som ikke motarbeider, men tvert imot slutter opp om NATO, som sikrer økonomisk bonanza for våpenindustrien ved å stille seg bak massive nyinvesteringer i krigsmateriell, og som aktivt bidrar på NATOs/USAs/EUs side i Ukraina-krigen, egentlig omtales som venstreside?
I tilfelle, hvordan ser da høyresiden ut?
Russland er «en semi-kolonial annenrangsnasjon»
I sitt forsvar for å støtte våpenforsendelser til Ukraina argumenterer den norske venstresiden med at dette er nødvendig for å bekjempe russisk imperialisme.
Den velger da suverent å se bort ifra det åpenbare; at NATOs ekspansjon østover etter Warszawapaktens oppløsning ikke er noe annet enn amerikansk imperialisme for å åpne nye markeder for amerikansk/vestlig kapital. Den velger å ignorere at USA, gjennom aktiv intervensjon i Ukraina i mange tiår, har motarbeidet ukrainsk-russisk samarbeid og et nøytralt Ukraina. Målet har hele tiden vært å inkorporere Ukraina i det vestlige, kapitalistiske systemet og få kontroll over ressursene i landet, altså klassiske imperialistiske målsettinger. En underliggende agenda har hele veien vært å svekke og helst ødelegge Russland som stormakt.
Kan dagens Russland med noen som helst troverdighet betraktes som imperialistisk? Hva kjennetegner i så fall imperialismen?
I motsetning til kapitalismen, der eksport av varer var dominerende, er eksport av kapital det mest fremtredende under imperialismen. Gjennom kapitalinvesteringer i utlandet skapes større og større profitt ved utbytting av fremmede stater og deres naturressurser. Den nye finanskapitalen, som representerer sammensmeltingen av den gamle industrikapitalen og bankkapitalen, er drivkraften.
Vi får en god indikasjon på styrkeforholdet mellom imperialistmaktene ved å se på hvor stor innflytelse de har på det globale finansmarkedet. Hvordan hevder så den russiske finanskapitalen seg globalt sett? Svenske «Proletären» hadde en opplysende artikkel om dette i 2019. Konklusjonen var krystallklar:
I økonomisk forstand er Russland en nesten semi-kolonial annenrangsnasjon i konkurransen på det kapitalistiske verdensmarkedet, fullstendig prisgitt svingningene i de globale varebørsene.
Hvordan er situasjonen i dag?
På Forbes siste rangering av de 2000 største selskapene i verden, basert på fire estimater – salg, fortjeneste, eiendeler og markedsverdi, har USA flest selskaper på listen (590), etterfulgt av Kina/Hong Kong (351) og Japan (196). USA har fem av de ti mest verdifulle selskapene, Kina har tre, Saudi-Arabia og Japan ett hver.
Til sammenlikning har Russland 23 av verdens 2000 største selskaper, det største er Gazprom rangert på en 49. plass. Hva så med Norge? Jo, vi finner 8 norske selskaper på listen, med Equinor som det største på 70. plass.
I følge oversikten over verdens 100 største banker i 2022 var 19 av dem kinesiske, 12 amerikanske og 8 japanske. Russland har 1 bank blant de 100 største (Sberbank nr. 65), akkurat som Norge (DNB nr. 89).
Oversikten over verdens 50 største statskontrollerte investeringsfond er imidlertid mer interessant. Her er det norske oljefondet – Statens pensjonsfond utland – rangert som det 4. største (siden oversikten ble laget har verdien steget med 1.500 milliarder). Til sammenlikning ligger det russiske på 14. plass, men med en verdi som bare er en brøkdel av det norske.
Når det gjelder eksport av kapital – det mest karakteristiske trekk ved imperialismen – er det god grunn til å anse Norge som en betydelig større imperialistmakt enn Russland. Dette kan begrunnes i oljefondets størrelse. Fondet eier andeler i mer enn 9000 selskaper over hele verden. I gjennomsnitt eier fondet 1,5 % av alle børsnoterte selskaper i verden.
Oljefondet profitterer også stort på imperialistiske kriger og trusler om kriger. Fondet investerer bl.a. i selskaper som produserer atomvåpen: General Dynamics, L3 Harris Technologies, Leidos, Leonardo, Raytheon Technologies Corporation og Thales.
I 2019 viste en rapport laget av Framtiden i våre hender, Redd Barna, Norsk Folkehjelp og Changemakerat oljefondet kan ha investeringer i så mange som 400 våpenselskaper. I 2018 ble det kjent at fondet hadde investert 4,2 milliarder i Raytheon, som solgte bomber som Saudi-Arabia brukte i den blodige Jemen-krigen.
Statseide investeringsfond og selskaper plyndrer utviklingsland
I tillegg til å bruke den økonomiske makten som ligger i oljefondet til imperialistisk utbytting og erobring, har Norge andre investeringsfond og statseide selskaper med en betydelig utenlandsk virksomhet. Det har kommet en rekke stygge avsløringer om hvordan disse opererer i utviklingsland, på bekostning av lokale interesser.
Nylig skrev Klassekampen om Norfund, statens investeringsfond for utviklingsland, som har saksøkt den nye sosialdemokratiske regjeringen i Honduras. Sammen med private investorer har Norfund investert 280 millioner i solcelleanlegg i landet. Regjeringen i Honduras ønsker nå å ta politisk kontroll over strømforsyningen, noe som Norfund mener truer deres mulighet for profitt.
Grunnlaget for søksmålet finnes i overnasjonal lovgivning, en tvisteløsning mellom investor og stat, som gjør det mulig for private selskap å saksøke stater hvis de mener at de taper økonomisk på politikken som føres. Dette er et eksempel på hvordan mektige multinasjonale selskaper, i dette tilfelle i samarbeid med et norsk statlig investeringsfond, bruker internasjonal juss for å hindre en demokratisk valgt regjering i å føre en politikk til gagn for egne innbyggere.
En serie avsløringer om hvordan Statkraft, 100 % eiet av Nærings- og fiskeridepartementet, opererer i Sør-Amerika, på bekostning av urbefolkning og lokale interesser, viser at norske statseide selskaper ikke står tilbake for private selskaper når det kommer til imperialistisk utbytting og plyndring.
Bedre står det heller ikke til når vi gransker andre, delvis statseide selskapers virksomhet i utlandet, som Telenor, Yara eller Hydro.
Krigsnasjonen Norge
Vår økonomiske makt virker nå sammen med en vilje til å brukemilitærmakt for å sikre våre egne globale interesser.Siden 1990-tallet har vi på en eller annen måte deltatt i alle USAs kriger, et klart brudd med den politikken som Norge har stått for siden vi ble NATO-medlem i 1949. Etter Russlands angrep på Ukraina har det politiske Norge kastet de siste motforestillingene over bord. Det tok bare noen få dager før forbudet mot å eksportere våpen til krigssoner ble forlatt. I dag stiller alle partier på Stortinget seg bak NATO-løgnen om at «våpen er veien til fred».
Denne utviklingen, fra innbilt fredsnasjon til permanent krigsdeltaker, reflekterer bare et iboende trekk ved imperialismen. Imperialismen er en driver for krig, verdenskriger og lokale kriger. I dag står imperialiststaten Norge skulder ved skulder med de verste imperialiststatene i verden, der USA troner suverent på topp. Med 850 militærbaser på fremmede staters territorium er amerikanerne klare til å bruke militærmakt mot enhver som utfordrer deres interesser.
Det er denne verdensordenen norske politikere, inkludert den såkalte venstresiden på Stortinget, slutter opp om.
Kilder:
«är Ryssland ett imperialistisk land?», proletaren.se 09.08.19, «The global 2000», forbes.com, «List of largest banks», wikipedia.org, “List of countries by sovereign wealth funds”, wikipedia.org, Statens pensjonsfond utland, nbim.no, «Norges sparepenger skal ikke investeres i masseødeleggelsesvåpen», icaannorway.no, «Ny rapport om Oljefondet: Kan være investert i 400 våpenselskaper», vg.no 14.04.19, «Oljefondet har investert 4,2 milliarder i selskap som lager bomber brukt i Jemen», vg.no 21.08.18, “U-fond avviser u-sving», Klassekampen 13.05.23
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.
Storbritannias kongelige svindel
Av Michael Roberts - 20. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/storbritannias-kongelige-svindel/
Av Micael Roberts.
Så ble kong Charles III kronet. Ingen av de andre gjenværende monarkiene i Europa (Skandinavia, Nederland, Belgia, Spania) bryr seg om en kroning, men det britiske monarkiet har hatt en mye mer fremtredende rolle i å hjelpe den britiske staten med å bygge sitt enorme globale imperium på 1800-tallet. En kroning er en del av ritualene utviklet for å sementere denne føydale relikvien inn i statsmaskinen.
Kostnaden for kroningen til offentlige midler er estimert til 100 millioner pund. Den britiske kongefamilien hadde lett hatt råd til å betale for denne jamboreen selv. Nylige beregninger anslår den personlige formuen til Charles til 1,8 milliarder pund. Noen estimater legger det enda høyere. Den britiske monarken er «en av verdens rikeste individer» ifølge Financial Times, og eier eiendom verdt 15,6 milliarder pund samt 1,8 milliarder pund som er knyttet til landområder kalt hertugdømmene Cornwall og Lancaster. Brand Finance, et konsulentfirma for merkevarevurdering, setter hele familiens formue til 44 milliarder pund!
En sentral del av monarkens rikdom er landet som de hevder å eie. Kongefamilien eier mer enn 1% av alt land i Storbritannia – til sammenligning eier de 10 største grunneierne i USA til sammen 0,7 prosent av landet.
Familiens rett til disse landområdene og inntektene fra dem er tvilsom. Disse landområdene bør være en del av nasjonalgodset, ikke eiendommen til en familie. Faktisk er det slik at etter borgerkrigen i England på midten av 1640-tallet, da England hadde en republikk i ti år under Cromwell, ble disse landene nasjonalisert. Med gjenopprettelsen av monarkiet under den siste kong Charles, fikk Stuart-familien dem tilbake. Det var Labours politikk på 1930-tallet å bringe dem inn i offentlig eierskap – men Labour-regjeringen etter andre verdenskrig klarte ikke å gjennomføre det.
Eiendommen hertugdømmet Cornwall har vokst til mer enn 130.000 dekar i 20 fylker i det sørlige England og Wales. Eiendelene inkluderer jordbruksland og skogområder, samt den ovale cricketbanen i London, kontorer, ferieutleie og boligutvikling. Familien drar også nytte av Crown Estate – nok en samling av landområder, denne som stammer fra den normanniske erobringen på 1000-tallet. I dag inkluderer denne porteføljen på 15,6 milliarder pund (19,4 milliarder dollar) prestisjeeiendommer som Londons Regent Street, Windsor Estate, kjøpesentre, mye av kysten og til og med havbunnen ut til 12 nautiske mil utenfor kysten. Leieavtaler for vindparker på havbunnen bidrar til skyhøye overskudd.
Til forskjell fra hertugdømmene, administreres krongodset av regjeringen, og overskuddet går til statskassen. Men en fast prosentandel går deretter til de kongelige i form av «Sovereign Grant», øremerket for offisielle reiser og underholdning, vedlikehold av eiendom og ansattes lønn. En «gylden skralle»-klausul betyr at det årlige tilskuddet ikke kan gå ned selv om overskuddet gjør det. Den siste suverene bevilgningen beløp seg til 86,3 millioner pund – eller 1,29 pund per person i Storbritannia (omtrent 1,60 dollar). I tillegg betales sikkerhet for kongefamilien separat over hovedstadspolitiets budsjett, og dette anslås å være betydelig større enn statstilskuddet.
Andre deler av den britiske monarkens enorme rikdom er i obskure eiendeler som den kongelige filatelistiske samlingen, regnet som den beste frimerkesamlingen i verden, som inneholder hundretusenvis av frimerker, hvorav noen ble skaffet av oldefaren til Charles, George V, fra det britiske postkontoret og koloniene, verdt minst 100 millioner pund. Også Charles’ far Philip og kongens bestemor, dronningmoren, var ivrige samlere av kunst og kjøpte mange gjenstander til spottpriser som, hvis de ble solgt i dag, ville oppnå mange ganger den opprinnelige prislappen. De inkluderer en Monet kjøpt av dronningmoren i Paris like etter andre verdenskrig, da prisene var lave, for 2000 pund. En kunstekspert anslo at bildet nå kunne være verdt 20 millioner pund. I tillegg er nesten 400 kunstverk som er kjent (det kan være flere) i de «private» eller «personlige» kongelige samlingene verdsatt til 24 millioner pund. Mange av disse var ‘gaver’ fra utenlandske potensater.
Kronen som kong Charles III bar ved kroningen er fem pund i vekt av solid gull, fløyel, hermelin og edelstener. En annen krone er prydet med 2.868 diamanter. Charles ble også overrakt besmykkede septre, sverd, ringer og en kule. Etterpå reiste han gjennom Londons gater i en gyllen vogn. Faktisk er verdien av alle de 54 privateide juvelene ‘eid’ av monarken anslått til £533 millioner.
Og det er noen andre bisarre private rettigheter. Den nye kongen vil teknisk sett eie alle svanene i England og Wales, og en rekke sjødyr, inkludert alle hvaler, delfiner og niser i farvannet rundt Storbritannia.
Dette er de fysiske eiendelene, men også de kongelige får gratis tjenester, f.eks. bor de i palasser og andre hjem finansiert av staten, men til eget eksklusivt personlige bruk. Det er faktisk store problemer med å skille familiens private formue fra offentlig eierskap. Kongefamilien har en flåte av luksusbiler til bruk i offentlige aktiviteter og arrangementer. Men disse «statsbilene» brukes ofte privat, for eksempel da prinsesse Eugenie, som aldri har vært en fungerende kongelig, ankom bryllupet sitt i en «statlig» Rolls-Royce Phantom VI fra 1977 verdt 1,3 millioner pund.
En ny politikk sier at gaver mottatt i en «offisiell egenskap» er «ikke den private eiendommen» til kongefamilien. Likevel tillot tvetydigheten av «offisiell» avdøde dronning Elizabeth å kreve hester fra verdensledere som personlige gaver som ikke trengte å bli oppgitt.
Og så er det skatt. Eller mangelen på det. Charles betalte ikke en eneste krone i arveskatt på formuen den avdøde dronningen etterlot ham i fjor. Eiendommen til hertugdømmet Cornwall på £1 milliard – tidligere arvet av Charles og nylig gitt videre til hans arving prins William – er ikke ansvarlig for verken selskapsskatt eller kapitalgevinstskatt. Hertugdømmet Lancaster gir den som sitter på tronen lukrative årlige betalinger på rundt 20 millioner pund i året . Igjen, ingen skatt. Charles har «meldt seg frivillig» til å betale inntektsskatt. Som avisen Guardian sa det: «Det å være frivillig til å betale skatt føles litt som en ettersøkt kriminell som melder seg frivillig til å utlevere seg til myndighetene. Det ser ikke ut til å være noe resten av oss vanligvis får en mulighet til å velge.” Det er obligatorisk for oss andre som en del av en sosial kontrakt som ikke gjelder denne kongefamilien.
Det vanlige svaret på disse punktene er at den britiske monarken gjør landet en «offentlig tjeneste». Og kong Charles er tilsynelatende opptatt av å sikre at han blir sett når han gjør dette. Og enda mer at vi alle bør gjøre vårt. Charles har oppfordret alle til å feire hans kongedømme ved å hjelpe til i den lokale matbanken.
Det britiske monarkiet er et spesielt eksempel på en arkaisk føydal institusjon som har blitt omgjort til en kapitalistisk en med det formål å representere og styrke ideen om imperium. Det britiske imperiet, bygget opp fra midten av 1700-tallet til slutten av 1800-tallet, var et av de største imperialistiske prosjektene noensinne. Å opprettholde et arvet familiemonarki på toppen var en viktig ingrediens for å opprettholde imperiet.
Den nåværende britiske kongefamilien kalles Windsors. De hadde bare et svakt krav på å være den nåværende kongefamilien. Det kongelige nettstedet innrømmer at det var 52 kandidater med et bedre krav på tronen enn Windsors’ stamfar, Georg Ludwig, kurfyrst av Hannover, da han ble George I i 1714. Så de er av tysk opprinnelse og ble opprinnelig kalt ‘Saxe-Coburg and Gotha’ – inntil den første ordkrigen med Tyskland fremtvang et navneskifte i 1917. Familien var nært beslektet med både det tyske og russiske absolutte monarkiet.
Mange i familien har hatt ekstreme politiske synspunkter. En bok av den amerikanske biografen Kitty Kelley, som ble forbudt fra salg i Storbritannia, forteller at prinsesse Margaret, Elizabeth IIs søster, gikk ut av filmen Schindler’s List og klaget over «kjedelige filmer om Holocaust»: Kelley: «Det hun mislikte var den vedvarende stanken fra krigstidens tyske forbindelse som fortsatte å henge over familien hennes. Deres hemmeligheter med alkoholisme, narkotikaavhengighet, epilepsi, homoseksualitet, biseksualitet, promiskuitet, utroskap og illegitimitet bleknet sammenliknet med deres forhold til Det tredje riket. ”
Få husker kong Edward VIII (Margarets onkel) som ble tvunget til å abdisere i 1936 og som deretter støttet Nazi-Tyskland som Europas redningsmann. Det er fotografier av den fremtidige dronning Elizabeth som gjorde Hitler-hilsen som barn i 1933, coachet av hennes nazi-støttende onkel. Elizabeths ektemann, prins Philip av Hellas, hadde sine egne naziforbindelser. Søstrene hans giftet seg med tyske adelsmenn, hvorav en, prins Christoph av Hessen, var en SS-oberst i Heinrich Himmlers personlige stab. De kalte sønnen sin Karl Adolf til ære for der Führer.
De kongelige «tradisjonene» som praktiseres i dag strekker seg visstnok dypt tilbake i Storbritannias historie. Men ritualene med kroning, kongelige bryllup, statlige åpninger av parlamentet og statlige begravelser er faktisk et kunstig produkt utviklet på 1800-tallet for å opprettholde det britiske imperiet. Tilbake i 1952, da Elizabeth II startet sin regjeringstid, var over 70 land og territorier en del av «hennes» imperium. Men det imperiet var allerede i ferd med å forsvinne. Ved sin død forble Elizabeth statsoverhode i bare 14 land utenfor Storbritannia. Og nå har seks karibiske land indikert at de planlegger å gå samme vei som Barbados og avslutte forbindelsen med den britiske monarkistaten og dens utnyttelse av slaveriet på disse øyene.
Så lenge siden som i 1844, bemerket Engels at: «Denne avskyelige kulten av kongen … æren for en tom idé … er kulminasjonen av monarkiet». Likevel vil den nye monarkens kroning bli feiret og overvåket. Det britiske monarkiet beholder et flertall av støtten. Ifølge den siste meningsmålingen, av de spurte, var 62 % av britene for å beholde monarkiet. Men det er ned fra 75 % for bare ti år siden. Og 25 % ønsker at monarkiet erstattes av et valgt statsoverhode. Blant de yngste britene (18-24 år) ønsker dessuten bare 36 % å opprettholde monarkiet. Og et flertall av britene vil ikke at regjeringen skal betale for Charles’ kroning.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Michael Roberts:
Britain’s royal rip-off
Mose – viktig for jordhelsa
Av Romy Rohmann - 20. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/mose-viktig-for-jordhelsa/
Har du mose i hagen, så bare behold den. Mose er stamfaren til alle planter og gir mange fordeler til våre grønne områder.
En global studie ledet av UNSW Sydney har nå funnet ut at mose ikke bare er bra for hagen, men er like viktige for helsa til hele planeten når den vokser på matjord.
Gjennom en studie som nå er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature har de tatt jordprøver fra 123 ulike økosystemer rundt omkring i verden.
I en studie publisert i tidsskriftet Nature Geoscience , beskrev hovedforfatter Dr David Eldridge og mer enn 50 kolleger fra internasjonale forskningsinstitusjoner hvordan de samlet inn prøver av mose som vokste på jord fra mer enn 123 økosystemer over hele kloden, alt fra frodig, tropisk regnskog , til golde polare landskap, til tørre ørkener som de som finnes i Australia. Forskerne fant at mose dekker et like stort landområde som hele Canada til sammen.
Studien kan du finne her: https://www.eurekalert.org/news-releases/988077
I denne studien så forskerne på detaljer om mose og hva den faktisk gjør for miljøet. De så på hva som skjedde i jord dominert av mose og hva som skjedde i jord der det ikke var mose, og de ble overveldet over å hva de fant ut.
Det viser seg at mose er livsnerven i planteøkosystemene, at planter har godt av å ha mose som nabo. Forskerne fant ut at mose ga fordeler for jorda og andre planter. I jordflekker der det var mose, var det mer næringssirkulering, mer nedbrytning av organisk materiale og til og med kontroll av patogener som var skadelige for andre planter og mennesker.
I tillegg til dette fant forskerne ut at mose var medvirkende til å reabsorbere karbondioksid. De estimerte at sammenlignet med jord der det ikke var mose, vil mose bidra til lagring av 6,43 gigatonn ,eller 6,43 milliarder tonn karbon fra atmosfæren. Disse nivåene av karbonfangst er av samme størrelsesorden som nivåer av karbonutslipp fra landbrukspraksis som jordrydding og overbeiting.
Ikke bare legger mose grunnlaget for at planter kan blomstre i økosystemer rundt om i verden, den kan spille en viktig rolle for å redusere klimaendringene ved å fange store mengder karbon.
Forskerne sier at de positive økologiske funksjonene til mose sannsynligvis også er assosiert med deres innflytelse på overflatemikroklima, for eksempel ved å påvirke jordtemperatur og fuktighet.
Mose er annerledes enn mange andre planter, de har røtter og blader men røttene deres er svært annerledes, de har rotlignende vekster kalt rhizoider som forankrer dem til jordoverflaten.
Mose har heller ikke rør som en vanlig plante har, som vannet beveger seg gjennom, men overlever ved å plukke opp vann fra atmosfæren, og noen typer mose, som de i de tørre delene av Australia, krøller seg når de blir tørre, men de dør ikke. Vi har tatt mose ut av en pakke etter 100 år, sprutet dem med vann og sett dem komme til live, cellene deres går ikke i oppløsning slik vanlige planter gjør.
Forskerne sier at uten mose ville økosystemene våre vært i store problemer, og vil at vi ikke må se på mose som et problem i urbane omgivelser når den faktisk spiller en viktig rolle i og for naturen.
Mange tror at når det vokser mose på jorda er det noe galt med jorda, men mose gjør nytte for seg den forbedrer kjemien og tilfører karbon og nitrogen. Den fungerer også som stabilisator, holder jorda sammen slik at du unngår jorderosjon.
Mose kan til og med komme til unnsetning i økosystemer som er blitt forstyrret. Etter et vulkanutbrudd i Mount St Helens-vulkanen på begynnelsen av 1980-tallet, hvor det meste av floraen og faunaen var ødelagt i nærheten av fant ut at noe av det første som kom tilbake av livsformer var mose. Aller først kom noen blågrønne alger, fordi de er veldig primitive, og så kom det mose.
Det denne forskninga viser er at der du har mose har du et høyere nivå av jordhelse, for eksempel mer karbon og mer nitrogen. Så den hjelper til med å forberede jorda for retur av trær, busker og gress, og så til slutt ender mosen opp med å bli utkonkurrert i prosessen. Så de er de første som kommer inn og fikser ting, og så først som drar.
Det man ønsker å finne ut er om mose i byer kan skape sunn jord like effektivt som de som vokser i naturområder.
Mose har vært vanlig å bruke til mye, vi kan bruke mose til å oppbevare grønnsaker. Den holder på fuktighet, er lett å bære, er naturlig antiseptsik og er ypperlig å legge mellom rotgrønnsaker som skal lagres kjølig gjennom vinteren.
Mose har en konserverende effekt, og som har vært brukt for å forlenge holdbarheten på matvarer. Det er gjort forsøk som har vist at fisk som er blitt dekket med torvmose eller blitt gravd ned i ei torvmyr har holdt seg i lang tid uten å råtne. Dette er noe som turfolk kan ha i bakhodet når man skal ta vare på fisk eller annen mat på varme sommerdager i fjellet. Og tradisjonen med å vinterlagre rotgrønnsaker i torvmose for å gi økt holdbarhet, kan det nå altså gis en vitenskapelig forklaring på.
Ett av mange steder du finner mose er i myr, og myr er kanskje verdens beste karbonlager. Det kan du lese mer om her. https://forskning.no/klima-natur-om-forskning/verdens-storste-karbonlager-lekker-forskerne-maler-utslippene-og-forbedrer-fns-klimamodeller/2112119
Finanskapitalens rolle i den franske pensjonsreformen
Av Daniel Ducrocq - 20. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/finanskapitalens-rolle-i-den-franske-pensjonsreformen/
Av Daniel Ducrocq.
Slåsskamper mellom demonstranter og politiet, brennende bildekk, knuste butikkruter, dette er noen av de bildene som aviser og TV kanaler velger å vise oss fra protestene mot pensjonsreformen i Frankrike. Valg av sensasjonelle bilder går, denne gangen også, på bekostning av grundige analyser.
Hva står bak den franske pensjonsreformen som tar sikte på å forskyve pensjonsalderen med to år? Hvorfor presser den franske regjeringen gjennom en reform som 70% av befolkningen (i følge meningsmålingene) er mot, og som det ikke er parlamentarisk flertall for? Og hvorfor stilner ikke protestene?
Protestene er ikke bare rettet mot selve reformen, men også mot en gradvis oppløsning av kollektive pensjonsordninger. Lønnstakerne er nemlig oppfordret til å sikre sine fremtidige pensjonsinntekter gjennom privat sparing som for eksempel sparing i aksjefond. Oppfordringen er dårlig mottatt hos dem som i dag har vanskelig for å få endene til å møtes. Dessuten vet man hvor risikofullt det er å individualisere fremtidige pensjonsinntekter. Som følge av finanskrisen i 2008 mistet 925 000 eldre i USA sine pensjonsinntekter og måtte begynne å arbeide igjen. 104 000 var over 75 år. (Le Monde diplomatique, mars 2023). Å erstatte kollektive pensjonsordninger med privat sparing, etter modell fra USA, frister ikke de franske lønnstakerne.
Reformen begrunnes med hensyn til nasjonal økonomi. Det må arbeides mer i Frankrike, og det må til en kollektiv innsats for å redde statskassen (og miljøet), hevdes det. I denne »nasjonale dugnaden» har den franske arbeiderklassen all grunn til å føle seg alene. For på tross gode resultater, bidrar franske kapitaleiere mindre og mindre til statskassen.
Gode resultater for selskapene og aksjeeierne
Tidligere denne våren ble årsresultat for 2022 til de store selskapene offentliggjort (tall i euro):
BNP Paribas, overskudd 10,2 milliarder, utbetalt aksjeutbytte 9,8 milliarder.
Crédit agricole: overskudd 5,4 milliarder.
Total Energies: overskudd 20,5 milliarder, forventet utbetalt aksjeutbytte 10 milliarder.
Engie: overskudd 5,2 milliarder, forventet utbetalt aksjeutbytte 3,4 milliarder.
Stellantis (bilkonsern): overskudd 16,8 milliarder, utbetalt aksjeutbytte 4,2 milliarder.
LVMH (luksus varer): overskudd 14 milliarder.
MBDA (missiler): overskudd 4 milliarder.
I 2022 har 95% av franske selskap opprettholdt eller økt nivået for deres utbetaling av aksjeutbytte i 2022, i følge nettstedet til investoren Janus Henderson, sitert av den kommunistiske avisen La Forge. (se faksimile nedenfor)
Synkende beskatning av kapitalinntekter
Franske kapitaleiere bidrar mindre og mindre til statskassen. Beskatning av selskapene etablert i Frankrike har blitt redusert fra 50% på midten av åttitallet til 25% i dag. Denne reduksjonen utgjør for den franske staten et tap på 80 milliarder euro per år, i følge David Cayla som underviser i økonomi på universitetet i Angers.
https://lemediapourtous.fr/reforme-des-retraites-de-qui-macron-est-il-le-porte-flingue/
Hvorfor beskattes kapitalinntekter mindre og mindre? Det er, i følge Cayla, fordi sentralbankene i mindre og mindre grad låner ut penger. Dermed må landene låne på det private markedet, og konkurrerer seg imellom om å tiltrekke seg finanskapital. Allerede i 1998 foretok Irland en gradvis reduksjon av skattenivået. I 2003 betalte selskapene etablert i Irland 12,5% av overskuddet. Dette ga landet et betydelig konkurransefortrinn for å tiltrekke seg utenlandske selskaper.
Dette kappløpet mot lavere selskapsskatt fører til lavere inntekter til kollektive oppgaver (helse, utdanning, samferdsel, osv….). Med mindre og mindre beskatning av kapitalinntekter, hviler opprettelsen av velferdsstaten i større og større grad på arbeiderklassens skuldre. Det er lavere beskatning av kapital som er den grunnleggende økonomiske årsaken til pensjonsreformen. Pensjonsreformen er klassekamp.
EUs rolle i forlengelsen av arbeidsliv
Gjennomsnitts pensjonsalder i Frankrike er i dag 64 år. Ved å forskyve den med to år, sikter den franske regjeringen på et EU mål som innebærer forlenging av arbeidslivet. Den europeiske unionen har nemlig over lang tid vært pådriver for å forskyve pensjonsalderen. Allerede i 2002, erklærte toppmøtet i Barcelona at »Det må gjøres forsøk for å gradvis øke med cirka 5 år, alderen hvor profesjonelle aktiviteter avsluttes i den europeiske unionen.»
Med pensjonsreformen som er presset gjennom av den franske regjeringen, etter påtrykk fra EU, vil den kommende generasjonen måtte arbeide lengre enn den forrige. Dette er enestående i moderne historie hvor hver generasjon har hatt det bedre sosialt og materielt enn generasjonen før seg.
Det er nettopp fordi den franske pensjonsreformen rammer fremtidige arbeidere, at de unge protesterer høylytt i gatene. Dette må vi ha i tankene hver gang media viser oss sensasjonelle bilder, uten å forklare oss noe om bakgrunnen for det vi ser.
Daniel Ducrocq
Ein grunnlovsdag med snev av bismak
Av Marie Rørvik - 20. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/ein-grunnlovsdag-med-snev-av-bismak/
Av Marie Rørvik.
I skrivande stund kan eg sjå tilbake på ein strålande dag i Tvedestrand. Aldri har eg sett byen så vakker. Fargerike bunader frå ulike deler av landet skapte fryd for auga. Særleg inntrykk gjorde eit par sko ei ca. tre år gammal jente hadde på seg. Truleg trippa ho tillitsfullt rundt til livet på dei mest fasinerande skoa eg nokon gong har sett, men stemmer det som russepresidenten sa i talen sin; at vi har styresmakter vi kan stola på?
Vel heime etter den tradisjonelle feiringa bladde eg opp siste nytt frå USA. Joshua Philip frå Epoch Times tok for seg den nyleg frigitte Durham-rapporten om forfalska informasjon som har blitt brukt for å fjerna Trump frå makta. Ein misbrukt rapport frå Christopher Steel inneheldt påstandar at Trump hadde samarbeidd med Russland for å undergrave valet i 2016. FBI etterforska saka på falske premisser og med konstruerte «bevis». Dei mediene som formidla materialet, som var til fordel for Hillary Clinton og Joe Biden, har fått positive utmerkingar, mens journalistar som har kritisert det, har blitt sensurerte og trakasserte. Framleis ligg dette falske narrativet i hjarterota til NRK.
Joshua Philip ser saka som forsøk på statskupp frå innsida. I ein artikkel frå mai 2017 hevda han som første journalist at det ikkje fans bevis på det påståtte Trump-Russland-samarbeidet. Epoch Times har følgt saka og avduka kven som var involvert. For det blei dei stempla som konspirasjonsteoretikarar og sensurert frå fleire nettverk. The New York Times fekk Pulitzer–prisen i 2018 for nasjonal rapportering. 29.3.2019 skreiv Trump på Twitter: «Det er så morosamt at The New York Times & The Washington Post fekk ein Pulitzer-pris for si dekking (100% NEGATIV og FALSK) av Russland–samarbeid. Der var ikkje noko samarbeid, så dei var enten blitt lurt eller dei er korrupte.»
Crossfire Hurricane var namnet på eit oppdrag for å etterforske Trump og hans folk. Det førte til store overskrifter i mediene, og det undergrov Trump si regjering. Falske påstandar blei brukt av FBI til å forvirra folk før 2016-valget og i åra etter, og dei har delteke i å skyva under teppet innhaldet i Hunter Biden sin pc ved å påstå at det var russisk desinformasjon. Dei konstruerte påstandane har gitt demokratane majoritet til å stilla Trump for riksrett to gonger. Ved 2020-valet heldt demokratane fram med å forfalska realitetane. Reell informasjon ville truleg gitt valet 2020 eit heilt anna utfall.
No er den 316 siders Durham-rapporten frigitt, og den viser massiv bruk av løgner. I den siste utgåva av Verdibørsen på NRK undra dei seg over fenomenet Trump og hans «totalt skamlause løgner». Ikkje eitt einaste ord om avsløringane av demokratane sine løgn-kampanjar og Biden-familien sin ekstreme korrupsjon. Det er bevist at dei kanaliserer millionar av dollar gjennom minst 20 firma som ikkje har synlege tenester å tilby og som ikkje har utgåande fakturaer å visa til. Kva er verdien av Verdibørsen når kursen på fakta-aksjane er så lav?
Grovt maktmisbruk og løgn er ikkje eineståande for USA. I tider med universelt bedrag er det å sei sanninga ei radikal handling, skreiv Orwell i boka «1984». Andrew Bridgen er medlem av det britiske parlamentet. Hans konservative sinn er så revolusjonært at han blei kasta ut av partiet sitt rett etter at han 15. april var blant (dei ekstremt sanningssøkjande?) deltakarane på Spotlight-konferansen i Stavanger. Årsaka til eksklusjonen var haldningane hans til korona-vaksinane og at han hadde sitert ein påstand frå ein israelar om at biverknadene var på linje med Holocaust. Truleg var det eigne erfaringar frå den største rettsskandalen i britisk historie og bakgrunnen som biolog som gjorde han vaken for fenomen i tida. I Stavanger var eg heldig å få høyra han fortelja følgjande til oss ca. 300 frammøtte faktahungrige:
I 2010 blei Bridgen parlamentsmedlem for dei konservative. Då David Cameron kom inn i rom 14 for å danna ny koalisjonsregjering, hadde han på slep ein mann som ikkje var vald av folket. Bill Gates var kommen for å presentera nokon vaksinerer han skulle levera til verda. Men før Gates sine gigant-leveransar blei aktuelle, skjedde ein gigantisk svindeloperasjon i det engelske postverket:
Etter to veker i sitt nye verv fekk Bridgen besøk av ekteparet Rodkin, som begge hadde vore postsjefar i ein landsby. Posten var et firma der regjeringa hadde alle aksjane. I fleire tiår hadde Rodkin ikkje hatt nokon problem. Han var så høgt respektert at han blei vald til å representera alle under-postsjefane til å forhandla med hovudpostkontoret og andre interessentar. Han overlèt ansvaret for eige postkontor til kona mens han gjekk inn i sin rolle som nasjonal representant. Fleire år før det hadde alle postkontora fått på plass datasystemet Horizon, levert av it-giganten Fujitsu. I det nye vervet blei han innkalla til hovudkvarteret til dei som dreiv Horizon-systemet. I ettertid trur Rodkin at dei må ha blanda han med ein annan, for dei viste han rundt i bygningen og tok han ned til det det kalla “fyrrommet” der dusinvis av ingeniørar sat og arbeidde på Horizon-maskinane. Han spurte kva dei gjorde, og fekk til svar at dei retta på alt som var feil i systemet. Som postsjef var han blitt fortalt at ingen kunne endra systemet, så eventuell manko måtte i følge kontrakten betalast av eiga lomme.
Då Rodkin erklærte at han representerte alle underpostkontora, og at det han såg ikkje var rett, blei han utvist frå bygningen. Han kjørte heim og fortalde kona om det han hadde sett. Neste morgon vakna dei av at det banka på døra. Det var postkontorinspektørane som kom og sa: «Vi har dårlege nyheiter til deg. Kona di sin datamaskin viser 44.500 i manko.» Rodkin og frue blei arresterte og anklaga for bedrageri. Ingen i rettssystemet ville lytta til dei. Dei ble dømde, måtte selja det dei eigde og blei stempla som kriminelle.
Bridgen meinte dei to var truverdige, så han fekk med seg fire andre parlamentsmedlemmer på å etterforska saka. Fleire hadde fått brev om liknande erfaringar. Bridgen klarte å få til ei gransking av det eigarane meinte var eit heilt perfekt Roll-Royce-system. Bridgen spelte på den påstanden og fekk avtale om gransking. Av taktiske grunnar klarte han å få inn eit lite nisjeselskap, der ein venn av han med erfaringar frå etterforsking av banksystem var med. Etterforskarane fant Horizon-systemet fullt av feil. Det som skulle vera eit bombesikkert system viste 1,5 millionar pund i ikkje fullførte transaksjoner fleire år på rad, og dei pengane gjekk til nokon sin profitt.
Etterforskarane gav Bridgen dei originale rapportene, sidan dei offisielle rapportene var redigerte. Postkontoret prøvde å straffeforfølgja etterforskaren for brot på kontrakten, fordi Bridgen hadde fått posten til å betala oppdraget.
Etter tre år hadde Bridgen alle bevisa han trengte og ein frå Fujitsu som vitne. Han gjekk til mediene, men ingen av avisene eller tv–stasjonane ville snakka om det. Bridgen kalla det nyhets-formørkelse, og det gjekk 5–6 år til før saka kom fram i lyset endå regjeringa visste det i 2014, dei involverte parlamentsmedlemmene visste det, og postsystemet visste det. Det blei 250 millionar i saksomkostningar før posten tapte i retten etter å ha anka 4-5 gonger. Først då blei det nyhetsstoff.
Rodkin var ein av 736 som blei dømde for bedrageri. Tusenvis av postmeistrar hadde blitt tvinga til å betala tilbake pengar dei ikkje skulda. Det var den største rettsskandale i britisk historie, og det tok nesten 10 år å avduka den. «Kan dette skje med noko anna?» spurde Bridgen med klart hint til koronasituasjonen. Han tvilar ikkje på at vaksinane fører til omfattande skader, men ingen i tradisjonelle medier tar det opp til debatt. Ikkje i England og ikkje i Norge.
I dag har vi hatt nok ein kollektiv festdag for demokratiet med saluttar, champagne–frukost, soldatar i eggeløp, korpsmusikk, talar, flagg, kongen på balkongen, is og pølser. Men korleis er det med demokratiet
– når fuglar, insekt og vegetasjon blir øydelagt av stadig fleire vindmøller og stadig tettare elektronisk stråling?
– når folk som leverer fakta om Covid-19 og dei tvangspåførte vaksinane kan bli støytte ut av fellesskapet?
– når udemokratiske organ som WEF, FN og WHO med Klaus Schwab, Bill Gates og Tedros arbeider for å få totalitær makt og digital overvaking over medlemsnasjonane uten at politikarane og mediene tar det opp til diskusjon?
– når ytringsfridom og menneskerettar er utsette for grov hets?
– når klimarealistane knapt får visa seg på TV-skjermen medan det «grøne» skiftet held på å kvela økonomien vår?
– når det er tabu å diskutera konsekvensane av islamsk kultur?
– når regjeringa vil gi 3,3 milliardar til norsk landbruk og 75 milliardar til Ukraina?
– når politikarane gi makt over dei felles naturressursane våre til EU-organ?
– når kongehuset er engasjert i WEF?
… for å nemna noko av det som skurrar for meg på vår tohundreogniende grunnlovsdag, ein dag då tusenvis av 17-mai-talarar lovpriste land og kultur, og barn gledde seg over å få visa seg fram i finstasen. Ein del av det talarane formidla er i samsvar med fakta og verdiar vi kan samlast om. Samtidig ser eg at desinformasjon blir styrt av krefter eg er sterkt uroleg for, og som kan ruinera framtida til jenta i dei unike skoa. Sanning er samfunnets lim. Held vi på å gå opp i liminga? Opplever vi tidenes største politiske svik?
Bevis: Amerikanske og norske myndigheter sprengte Nord Stream-rørledningene
Av Eric Zuesse - 20. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/bevis-amerikanske-og-norske-myndigheter-sprengte-nord-stream-rorledningene/
The Duran.
Verdens mest berømte og høyt ærede gravejournalist Seymour Hersh hadde 8. februar 2023 overskriften på sin blogg «How America Took Out The Nord Stream Pipeline», og beskrev i bemerkelsesverdig detalj ikke bare Biden-administrasjonens start i desember 2021 planleggingen av operasjonen for å sprenge Nord Stream-rørledningene, men den betydelige opptakten til Bidens beslutning i desember om å autorisere den. Hersh beskrev også der Bidens bekymringer fra juni 2021, som hadde produsert den beslutningen av ham. Han beskrev også i detalj hvordan den operasjonen ble gjennomført, og den avgjørende involveringen av den norske regjeringen – det vil si også Norges konge – i å bistå den operasjonen.
Seymour Hersh: Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream rørledningene
Da artikkelen ble publisert, på den bloggen, var det stor forventning, blant de relativt få menneskene som fikk vite om den og som leste den, at store nyhetsmedier ville følge opp ved å gjøre sine egne undersøkelser for enten å verifisere eller ellers avkrefte det Hersh hadde rapportert.
Det var også, nesten universelt, blant personer som hadde lest artikkelen, en forventning om at de europeiske nasjonene, som nå betalte mer enn dobbelt så høye priser for energi som før avslutningen av disse rørledningene, at det ville bli offisielle undersøkelser for enten å bekrefte eller motbevise Hersh’ påstander.
Men ingen av disse forventningene ble oppfylt: Ikke bare gjorde ikke alle verdens store ‘nyheter’-media disse oppfølgingsundersøkelsene, men ingen av regjeringene i de skadede europeiske landene gjorde det heller.
Per i dag er Hersh’ beretning alt vi har (bortsett fra noen få åpenbart falske og noen til og med latterlige historier, som at ukrainske amatører hadde gjort det).
Så, den 11. april 2023, hadde den anerkjente gravejournalisten Jonathan Cook overskriften på Mint Press News og på bloggen sin, «HVORFOR MEDIENE IKKE VIL VITE SANNHETEN OM NORD STREAM-EKSPLOSJONENE» og rapporterte om den slående mangelen på nyhetsdekning av Hersh’ bemerkelsesverdige blockbuster, og om den totale uinteressen til ikke bare alle de vanlige nyhetsmediene, men alle regjeringene og landene som betalte kanskje så høyt som en billion dollar i tap på grunn av den vellykkede sprengningsoperasjonen.
Nå, over en måned etter Jonathan Cooks artikkel som oppfordret til en slutt på dette – det som da åpenbart var en massiv dekkoperasjon – fortsetter den totale black-outen. Det er fortsatt ingen oppfølging.
Alt dette hadde startet med Hersh’ journalistiske fortelling om hvem og hvordan den operasjonen ble utført; men nå har verden ekstremt viktige og overbevisende YTTERLIGERE bevis angående den kontoen; og det er dette:
Jo lenger denne black-outen fortsetter, jo større blir sannsynligheten for at Hersh’ beretning er sann og nøyaktig. Kanskje dette tilleggsbeviset er «bare indisier», men noen ganger kan indisier bli så sterke – sterkere hver eneste dag nå – og det er derfor stadig mer sannsynlig at de blir avgjørende, slik at de til og med, til slutt, kan overstige i sikkerhet, den strengeste rettssalsstandarden «utover en rimelig tvil.»
Har black-out nå fortsatt lenge nok, slik at fornuftige personer nå vil konkludere, utover enhver rimelig tvil, at Hersh’ beretning var «sann» – at hans fortelling utgjør den faktiske historien bak hendelsen?
Det tror jeg den har.
Det jeg finner spesielt bemerkelsesverdig i denne forbindelse, er at selv etter all tiden siden 8. februar 2023 har ingen ennå fremlagt noe bevis som er i strid med noe i Hersh’ fortelling. Biden og andre har sagt at den var falsk, men det er ennå ikke lagt fram bevis mot noe i Hersh’ beretning. Selvfølgelig, hvis noen slike motstridende bevis eksisterte, ville motivasjonen og midlene til å bringe det frem, til offentligheten, nesten helt sikkert allerede ha blitt presentert.
Jeg er derfor nå villig til å si at Hersh’ beretning har blitt bevist, utover enhver rimelig tvil, å ha vært sann.
Enhver mangel på tiltale på dette stadiet vil følgelig utgjøre en intensivering av black-outen. Denne massive kriminaliteten vokser seg dermed større, nå, hver dag, dag for dag. Det har blitt en forbrytelse av pressen, mot offentligheten, og også av regjeringens tjenestemenn i de skadede landene, som Tyskland – og ikke lenger bare en forbrytelse av gjerningsmennene til disse sprengningene.
En fornuftig person kan nå konkludere med at Hersh den 8. februar 2023 presenterte en sann og nøyaktig beskrivelse av hvordan denne forbrytelsen ble begått. Men dessuten: de voksende forbrytelsene begått av disse presseorganisasjonene, og av regjeringens tjenestemenn i de skadede landene, er nå ubestridelige, og hoper seg opp stadig mer og stadig alvorligere, hver eneste dag. Klokken tikker, ettersom straffefriheten til gangsterne som er ansvarlige for disse forbrytelsene mot offentligheten blir, hver eneste dag, sterkere og sterkere. Dette er regjeringer og presseorganisasjoner som må tas ned og erstattes. De kan ikke aksepteres innenfor et demokrati. Dette faktum er klart, nå. Det eneste gjenværende store spørsmålet har blitt hvordan man gjør det. Det er ikke bare et internasjonalt problem: det er også et nasjonalt, internt i mange land. Myten om at dette er «demokratier» er knust. Vi lever nå under ekstraordinære omstendigheter.
Denne artikkelen ble først publisert av The Duran:
Proof: U.S. & Norwegian Governments Blew Up the Nord Stream Pipelines
Oversatt av Bertil Carlman.
Det ukrainske flyktningspørsmålet
Av Seymour Hersh - 20. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/det-ukrainske-flyktningsporsmalet/
Ukrainas naboer presser på for at Zelensky skal søke fred mens millioner av fordrevne strømmer inn i Europa.
Forrige lørdag publiserte Washington Post en exposé av hemmeligstemplede amerikanske etterretningsdokumenter som viser at den ukrainske presidenten Volodymyr Zelensky, som jobber bak ryggen på Biden og Det hvite hus, tidligere i år presset hardt på for en utvidet serie med missilangrep inne i Russland. Dokumentene var en del av en stor mengde hemmeligstemplet materiale lagt ut på nettet av en mann fra luftforsvaret som nå er i varetekt. En høytstående tjenestemann i Biden-administrasjonen som ble spurt av Washington Post om en kommentar til den nylig avslørte etterretningen, sa at Zelensky aldri har brutt løftet sitt om aldri å bruke amerikanske våpen til å angripe i Russland. Etter Det hvite hus’ syn kan Zelensky ikke gjøre noe galt.
Zelenskys ønske om å ta krigen til Russland er kanskje ikke klart for presidenten og senior utenrikspolitiske medhjelpere i Det hvite hus, men det er det for de i det amerikanske etterretningsmiljøet som har funnet det vanskelig å få sin etterretning og sine vurderinger på høring i det ovale kontor. I mellomtiden fortsetter slaktingen i byen Bakhmut. Det ligner i idioti, om ikke i antall, på slaktingen i Verdun og Somme under første verdenskrig. Mennene som har ansvaret for dagens krig – i Moskva, Kiev og Washington – har ikke vist noen interesse selv for midlertidige våpenhvilesamtaler som kunne tjene som et forspill til noe permanent. Diskursen nå handler kun om mulighetene for en senvår- eller sommeroffensiv fra begge parter.
Men noe annet er i gjære, som noen i det amerikanske etterretningsmiljøet vet og i hemmelighet har rapportert, etter oppfordring fra myndighetspersoner på ulike nivåer i Polen, Ungarn, Litauen, Estland, Tsjekkia og Latvia. Disse landene er alle Ukrainas allierte og erklærte fiender av Vladimir Putin.
Denne gruppen ledes av Polen, hvis ledelse ikke lenger frykter den russiske hæren fordi dens prestasjoner i Ukraina har etterlatt glansen av suksessen i Stalingrad under andre verdenskrig i filler. Den har i det stille oppfordret Zelensky til å finne en måte å få slutt på krigen – selv ved å trekke seg, om nødvendig – og la prosessen med å gjenoppbygge nasjonen komme i gang. Zelensky rikker seg ikke, ifølge innhentede utsagn og annen data internt kjent i Central Intelligence Agency, men han begynner å miste den private støtten fra sine naboer.
En av drivkreftene for de stille europeiske samtalene med Zelensky har vært de mer enn fem millioner ukrainere på flukt fra krigen som har krysset landets grenser og registrert seg hos naboene under en EU-avtale om midlertidig beskyttelse som inkluderer rett til opphold, tilgang til arbeidsmarkedet, bolig, sosialhjelp og medisinsk behandling. En vurdering publisert av FNs høykommissær for flyktninger rapporterer at estimatet ekskluderer omtrent 3 millioner ukrainske flyktninger som rømte fra krigssonen uten visum til noen av de 27 europeiske nasjonene som har avskaffet grensekontrollen mellom hverandre under Schengen-avtalen. Ukraina, selv om det ikke er i EU, nyter nå alle fordelene ved Schengen-pakten. Noen få nasjoner, utmattet av den 15 måneder lange krigen, har gjeninnført noen former for grensekontroll, men den regionale flyktningkrisen vil ikke bli løst før det foreligger en formell fredsavtale.
UNHRC – FNs menneskerettighetsråd- rapporterer at gratis reise fra Ukraina til de baltiske statene og EU-statene i Vest-Europa «gjør det spesielt vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange ukrainere som har nådd EU de siste månedene, og hvor de er nå». Rapporten sier at «det store flertallet» av de ukrainske flyktningene er kvinner og barn, og at en tredjedel av dem er under atten år. Syttitre prosent av flyktningene i arbeidsfør alder er kvinner, mange med barn.
En analyse i februar av det europeiske flyktningespørsmålet av Council on Foreign Relations fant at «titalls milliarder dollar» i humanitær hjelp ble strømmet inn i Ukrainas naboland i løpet av krigens første år. «Når konflikten går inn i sitt andre år uten ende i sikte», heter det i rapporten, «bekymrer eksperter seg for at vertsland blir slitne.»
For noen uker siden fikk jeg vite at det amerikanske etterretningsmiljøet var klar over at noen tjenestemenn i Vest-Europa og de baltiske statene ønsker at krigen mellom Ukraina og Russland skal ta slutt. Disse tjenestemennene har konkludert med at det er på tide for Zelensky å «come around» ta til fornuft, – og søke en avtale. En kunnskapsrik amerikansk tjenestemann fortalte meg at noen i ledelsen i Ungarn og Polen var blant de som jobbet sammen for å få Ukraina med i seriøse samtaler med Moskva. «Ungarn er en stor aktør i dette, og det er Polen og Tyskland også, og de jobber for å få Zelensky til å «come around», » sa den amerikanske tjenestemannen. De europeiske lederne har gjort det klart at «Zelensky kan beholde det han har» – en villa i Italia og interesser i offshore bankkontoer – «hvis han inngår en fredsavtale selv om han må betales for det, om det er den eneste måten for å få til en avtale.»
Så langt, sa tjenestemannen, har Zelensky avvist slike råd og ignorert tilbud om store pengesummer for å lette retretten hans til en eiendom han eier i Italia. Det er ingen støtte i Biden-administrasjonen for et oppgjør som involverer Zelenskys avgang, og ledelsen i Frankrike og England «er for takknemlige» overfor Biden til å tenke på et slikt scenario. Det er en realitet som enkelte elementer i det amerikanske etterretningsmiljøet ikke kan ignorere, sa tjenestemannen, selv om Det hvite hus ignorerer det: «Ukraina går tom for penger, og det er kjent at de neste fire eller månedene er kritiske. Og østeuropeere snakker om en avtale.» Spørsmålet for dem, sa tjenestemannen til meg, «er hvordan få USA til å slutte å støtte Zelensky,» støtten fra Det hvite hus går utover krigens behov: «Vi betaler alle pensjonsfondene – 401k-ene – for Ukraina.»
Og Zelensky vil ha mer, sa tjenestemannen. «Zelensky forteller oss at hvis dere vil vinne krigen, må dere gi meg mer penger og flere ting. Han forteller oss: ‘Jeg må betale generalene.’ Han forteller oss «—hvis han blir tvunget ut av embetet—» går han til høystbydende. Han vil heller dra til Italia enn å bli og muligens bli drept av sitt eget folk.»
«All dette pratet blir rapportert og flyr nå rundt i det amerikanske etterretningssamfunnet, men som vanlig,» sa tjenestemannen, «er det ikke klart for etterretningsmiljøet hva presidenten og hans utenrikspolitiske medhjelpere i Det hvite hus vet om realiteten» av den europeiske diskusjonen om å finne en måte å avslutte krigen på. «Vi trener fortsatt ukrainere hvordan de skal fly våre F-16-fly som vil bli skutt ned av Russland så snart de kommer inn i krigssonen. Hovedstrømspressen er dedikert til Biden og krigen, og Biden snakker fortsatt om den store Satan i Moskva mens den russiske økonomien gjør det bra. Putin kan bli der han er» — ved makten — «til tross for at han ikke klarte å slette Ukraina fra kartet som en uavhengig stat. Og han trodde han ville vinne krigen med bare én luftbåren divisjon» – en sardonisk referanse til Russlands mislykkede innsats i krigens første dager for å erobre en viktig flyplass ved å sende inn en angrepsstyrke via fallskjerm.
«Europas problem,» sa tjenestemannen, når det gjelder å få en rask løsning på krigen, «er at Det hvite hus vil at Zelensky skal overleve mens det er andre» – i Russland og i noen europeiske hovedsteder – «som sier at Zelensky må vekk, uansett hva»
Det er ikke klart at denne forståelsen har kommet til det ovale kontor. Jeg har blitt fortalt at noe av den bedre etterretningen om krigen ikke når presidenten, uten skyld fra de som utarbeider de ofte motsatte vurderingene. Biden sies å stole på orienteringer og annet materiale utarbeidet av Avril Haines, direktør for National Intelligence, siden Biden-administrasjonen trådte i kraft. Hun har brukt mye av sin karriere på å jobbe for utenriksminister Anthony Blinken, hvis bånd til Biden og avtale med ham om saker knyttet til Russland og Kina går flere tiår tilbake.
Den eneste frelsende nåden for noen i miljøet, har jeg blitt fortalt, har vært CIA-direktør William Burns. Burns var ambassadør i Russland og visestatssekretær og blir sett på som en som har «come around» i opposisjon til noen av Det hvite hus’ utenrikspolitiske dårskap. «Han vil ikke være en rotte på et synkende skip,» sa tjenestemannen til meg.
På den annen side, har jeg blitt fortalt, er det ikke klart for de i CIA som utarbeider PDB – presidentens daglige brief – om Joe Biden faktisk leser etterretningsoppsummering deres. Dokumentet er vanligvis på tre sider. For flere tiår siden ble jeg fortalt – av en som tryglet meg om ikke å skrive om det på den tiden – at Ronald Reagan sjelden leste PDB før Colin Powell, den gang i Det hvite hus, begynte å lese den inn på video. Båndet skulle deretter spilles av for presidenten. Det er uklart hvem som, om noen, kan ta initiativet som Bidens Colin Powell.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Seymour Hersh:
THE UKRAINE REFUGEE QUESTION
Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
Fra den nye verden
Av Knut Erik Aagaard - 20. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/fra-den-nye-verden/
19.05.2023
Jeg vil i dag presentere den russiske Kina-eksperten Nikolai Vavilov, som særlig det siste året har stormet inn i russisk debatt og flittig brukes i alle kanaler. For han har en del å by på.
I USA og i Europa hadde vi mange kremlologer, for Sovjetunionen var et lukket land. Etter at Sovjetunionen oppløste seg selv, har vi fortsatt mange sinologer – vi hadde én i Norge også, Henry Henne (1918-2002) – for Kina er heller ikke et åpent land. I Russland kalles de kitaister, etter det russiske navnet på Kina – Kitai.
Mens kremlologene i sin tid ikke hadde stort å by på utover rekkefølgen av partitopper fra Lenin-mausoleet første mai, eller i køen bak kisten i de mange begravelser, har de russiske kitaistene, for eksempel Aleksej Maslov og Sergej Lusjanin i en årrekke levert glitrende analyser i russiske medier.
Det siste skudd på stammen er Nikolai Vavilov, f. 1985, som etter utgivelsen av «Den kinesiske maktstrukturen» i 2019 (en svært kompakt og tettskrevet mastodont på 650 sider) nok har inntatt førsteplassen i kommentariatet. Boken er så vidt jeg vet ikke oversatt til engelsk, og på russisk får du ikke kjøpt den i Norge. Selv måtte jeg be en kurér om å frakte den.
Vavilov var 20 år i 2005 og har bodd ti år i Kina, som student, forsker og næringsdrivende, men også som bidragsyter og kommentator i kinesisk presse, med en rik akademisk produksjon. Hans bestefar ved samme navn var en legendarisk sovjetisk botaniker og genetiker, som ble kritisert for darwinisme av Stalins favoritt Lysenko. Bestefar ble derfor dømt til døden.
Stammen i Vavilovs analyse av Kina under kommunismen er de tre maktsentra. Det første er hæren, Folkets Frigjøringshær, som med 22 år forutgår dannelsen av Folkerepublikken i 1949 og utgjør en konstituerende del av statsdannelsen, tett knyttet til Sovjetunionen inntil bruddet mellom de to land i 1960. Hæren har etter bruddet opprettholdt eller gjenopprettet båndet til det russiske militæret, og utgjør det særlig russiskvennlige elementet i kinesisk politikk.
Det andre senteret er «Ungkommunistene» (på russisk «Komsomol’tsy») som ville modernisere landet politisk etter ideer som minner om Gorbatsjovs perestroika. Det var denne politikken det ble satt en en stopper for på Den Himmelske Freds Plass 4. juni 1989, da tusener ble drept. Man kunne kalle retningen «den demokratiske».
Det tredje senteret er den økonomiske blokken, plassert i syd rundt Shanghai, som i tråd med Deng Xiaopings reformplaner frigjorde økonomien, med en uhørt økonomisk vekst, men beholdt partiets ledende rolle og strenge kontroll på de fleste samfunnsområder. Denne blokken er den «pro-amerikanske» faktor i kinesisk politikk, som legger stor vekt på verdenshandel og internasjonalt samspill.
De tre kinesiske blokkene har hatt makten etter tur etter Maos død i 1976. Først Ungkommunistene eller «demokratene», deretter de pro-amerikanske økonomene og siden 2012, da Xi Jinping kom til makten, hæren.
Hæren, som dannet staten, var svekket under Mao Zedong på grunn av bruddet med Sovjetunionen, og lå fortsatt litt lavt under «demokratene» og «økonomene» etter Maos død. Men både den økonomiske veksten og de skjerpede internasjonale konfliktlinjer etter Den kalde krigens opphør, førte hæren, med dens patriotisme, dens motstand mot blokkpolitikk, og med dens vekt på statssuverenitet, tilbake til makten, noe som i og for seg imøtekommer tidens krav i bevegelsen mot Den nye verden. Men at landet nå styres av en representant for hæren, betyr ikke på noen måte at de demokratiske og de økonomiske blokkene er ute av den kinesiske maktstrukturen. Partiet styrer alt og rommer alle.
Det nedenstående er tatt ned på øret fra to TV-debatter og kan inneholde unøyaktigheter. Mine kommentarer er sparsomt satt i klammeparenteser.
Vavilov (18.04.23): «Jeg begynner med besøket fra forsvarssjef Li Shanfu. Det er ikke noe nytt. Xi Jinping kommer fra hæren, han er selv sønn av en tidlig, sentral feltkommandant i Folkets Frigjøringshær, som samarbeidet tett med den sovjetiske militæretterretningen [og ble utrensket under Kulturrevolusjonen, rehabilitert først i 1980]. Xi Jinping er fullt ut hærens representant. Denne bakgrunnen er ikke fullt ut kjent og vil sikkert ikke blir offentliggjort på mange år ennå.
At Li Shanfu kommer først til Moskva betyr at Russland er Kinas viktigste strategiske partner. Alle nye forsvarsministre under Xi Jinpings første femårsperiode ble sendt til Moskva som første stopp på sine utenlandsreiser. Og dette vitner klart om Xi Jinpings vektor: Hvem er hans allierte og hvem hans fiende.
Folkets Frigjøringshær er mer enn en armé, den er Kinas statsdannende struktur. Den ble dannet allerede i 1927, mens Folkerepublikken ble dannet først i 1949. Hæren lå som et grunnlag for dannelsen av Den kinesiske folkerepublikken. [Det kommunistiske parti i Kina ble stiftet med hjelp av bolsjevikene, og etter 1917 var partiet i stor grad styrt fra Moskva, som medlem av Den tredje internasjonale. Etter seieren i krigen mot koloniherren Japan og deretter i borgerkrigen mot Kuomintang, prøvde Stalin etter etablert praksis å styre det kinesiske partiet, men det førte til gnisninger gjennom femtitallet og førte til brudd fra 1960 til 1989, og dessuten til små grensekonflikter ved elven Amur i 1969].
Hvis ministeren drar til Moskva på sin første visitt, så betyr det at Russland er den fremste strategiske partner. Det er viktig å fortolke siste ord ved avskjeden: Vårt samarbeide er mer enn en allianse. [Både Russland og Kina har blokkuavhengighet nedfelt i sine utenrikspoltiske doktriner]. Formuleringen må forstås slik at vårt strategiske partnerskap overgår de militære blokkene fra Den kalde krigens dager. Det er en evfemisme og betyr at vårt partnerskap er bedre, større, viktigere og mer effektivt enn NATO. Vårt politisk-militære partnerskap går dypere enn blokker som Warszawa-pakten og NATO. Disse blokkene hadde/har et lederskap som medlemslandene måtte underkaste seg [Moskva og Washington]. Vårt nåværende samarbeid er mellom to selvstendige land [med sammenfallende interesser]. Så spørsmålet om ledelse av blokkene faller bort. Dette er en ny og komplisert struktur. Xi Jinping er en tvers igjennom antiamerikansk leder. Det som skjer nå, i Gulehavet [mellom Korea og Kina], rundt Taiwan og i Sør-Kinahavet henger sammen nettopp med det.» [Kina førte en overveiende proamerikansk samarbeidspolitikk etter Nixons besøk i 1972 og frem til valget av Xi Jinping til generalsekretær i 2012, som representant for andre krefter i partiet].
Vavilov 17.05.23:
Programleder Olga Skabeeva: «Siste nytt fra Ukraina: Kinas spesialutsending til Eurasia Li Huei er i Kiev, den høyest plasserte kinesiske diplomat som besøker Ukraina siden begynnelsen av spesialoperasjonen. Ukrainas UD melder at de skal diskutere bilaterale forhold mellom Kina og Ukraina, men vi venter fremdeles på kinesiske kommentarer. Derfra reiser Li Huei til Europa gjennom Polen og han avslutter rundreisen i Russland.»
Nikolai Vavilov: «Ja, Li Huei er virkelig i Kiev. Forberedelsene til besøket er holdt strengt hemmelige, det er det første besøket på halvannet, kanskje to år. Kinesiske aviser kommenterer ikke denne reisen, men en avis i Singapore, hvor befolkningen stort sett er kinesere, som står Kina svært nær og har utfyllende opplysninger, kommenterer erklæringen fra kinesisk UD. Avisen anser at besøket og rundreisen til Li Huei foregår på et svært gunstig tidspunkt. Fredsbestrebelsene har stanset opp. Kina kan gi sitt avgjørende bidrag [til løsning av konflikten om Ukraina] og fremme sin egen fredsplan.
Mange forutsetninger for denne fredsplanen er virkelig allerede oppnådd: Vi kan nevne den store rundreisen til Wan I i februar i år, som ble avsluttet med avtalene i Moskva. Xi Jinpings ankomst i mars og de lange forhandlingene med Vladimir Putin. Og – etter alt å dømme – lange, grundige forhandlinger med ukrainerne bak kulissene. I tillegg har vi Wan Is lange, dels vellykkede forhandlinger med Jake Sullivan [sentral amerikansk sikkerhetsrådgiver], som også var hemmelige. Nå er det bekreftet at slike samtaler fant sted.
Kina anser at betingelsene foreligger for å gjøre Ukraina til en frossen konflikt. Den ukrainske utenriksministeren Kuleba hevder at Ukraina liksom ikke vil oppgi noen posisjoner, at Ukraina er helt uenig i en forhandlingsløsning, men det kan være et spill for galleriet. Vi forstår at USA er trengt opp i et hjørne nå, faktisk inn en blindvei, vi forstår at amerikanerne ikke kan sponse regimet i Kiev ytterligere [mer enn de allerede har gjort].
Så snart det ble kjent og erkjent i Kiev at Li Huei var på vei til Ukraina, gikk mye av luften ut av de aggressive utspillene om en motoffensiv i Donbass. Det er mulig at kineserne har foreslått noe for ukrainerne som de kan tenke seg å akseptere. Men denne prosessen vil bli svært langvarig. Tre til seks måneder er de mest optimistiske anslagene. Det handler foreløpig ikke om en snarlig våpenstillstand eller å fryse krigshandlingene nå, snarere tvert i mot. Jo sterkere vi presser Ukraina, jo sterkere vi slår tilbake væpnede provokasjoner langs fronten og den annonserte motoffensiven, desto sterkere blir vår forhandlingsposisjon på sikt i de forestående fredsforhandlingene.
Allerede nå er det klart at deler av EU, for eksempel Frankrike og delvis Italia, har gått over til kineserne, og faktisk mot amerikanerne. I hele Europa fører kineserne samtaler for å fremme det syn at denne konflikten bør fryses, og at normale forhold mellom Kina og Europa bør gjenopprettes. Det er klart at det er en prosess i gang overfor disse europeiske kreftene. Kineserne forhandler med land i EU, med Ukraina, med Ungarn separat, med Russland og så videre. At amerikanerne er henvist til å observere dette fra sidelinjen uten å være i stand til å forhindre prosessen – det er åpenbart.
Det sørafrikanske fredsinitiativet for Russland og Ukraina oppsto heller ikke uten en forhistorie [Sør-Afrika er medlem av det sino-russiskvennlige BRIX]. Forslaget dukket opp på bakgrunn av forhandlinger mellom Sør-Afrikas president og lederen i Singapore, som spiller en svært viktig supplerende rolle i denne prosessen. Dette er svært viktig: Om kineserne kan oppnå en viss forståelse hos europeerne, om behovet for å fryse striden om Ukraina, på betingelser som ikke helt motsier Russlands interesser, så vil USA ha fått [seg nok en] en ørefik. De trakk seg ut av Irak med halen mellom bena, de flyktet fra Afghanistan nærmest hals over hode (Irak har forresten begynt å gjøre opp for seg i yuan ..)»
[Her avbrytes Vavilov av programleder Olga Skabeeva, som ikke helt forstår]: «Men hva skal vi russere med en slik ny frossen konflikt [underforstått: Kan vi ikke heller bare okkupere Ukraina?]»
[Vavilov tar ufortrødent tråden opp]: «La generalene befatte seg med frosne konflikter. Mitt poeng er at europeerne helt klart er i drift i denne retningen [og dét har konsekvenser], kineserne er sterkt interesserte i en slik utvikling. Spørsmålet er om og hvordan Russland og Ukraina kan involveres. Jeg gjentar min tese: Ved fronten blir denne konflikten avgjort, ikke av diplomatene, men på bakken, avhengig av hvordan vi posisjonerer våre styrker. Denne prosessen er i gang. Kineserne handler ut fra en forståelse av det som foregår internt i USA. De forstår at USA ikke lenger ønsker å støtte regimet i Kiev. Amerikanerne begynner så smått å gi etter og se etter forhandlingsrom.
Men amerikanerne forstår på sin side at hvis kineserne i verdens øyne skulle lykkes i å etablere Ukraina som en frossen konflikt, slik de klarte å forene Saudi-Arabia og Iran, da vil det gå opp for hele verden at USA ikke lenger er hegemon, og at verdensvekten stadig oftere heller i retning Kinas økende innflytelse. Hva innebærer dette?
Det innebærer at amerikanerne, på sin vanlige Vill Vest-manér, kan få lyst til å slå spillet, dette sjakkbrettet, overende. ‘Dere kan dra Europa rundt med diplomatene deres, men vi tar ganske enkelt og styrter dette regimet i Kiev og innsetter Valerij Zaluzhnyj eller en annen [sånn en] som statsleder!’ [øverstkommanderende for de ukrainske styrkene på den russiske fronten, som ikke har vist seg offentlig på et par uker].
Jeg utelukker ikke, som dere forstår, at at USA med sine Vill Vest-manerer kan anvende slike metoder også overfor Ukraina (‘vi sprenger Nordstrøm I og II [gassforsyningen til tysk industri] uten å bry oss om hva verden måtte mene om det’). Det er derfor Zelenskij er så merkbart nervøs på sin frenetiske verdensturné. Kina og Europa kan ikke gi Zelenskij tilskrekkelig garanti for at han forblir statsleder, eller, i verste fall, at han overhodet blir å regne blant de levendes tall.»
Min kommentar:
Bakteppet for Vavilovs betraktninger er naturligvis de nye handelsruter øst-vest og nord-syd i en verdensakse som allerede er ny (Russernes parallelle prosjekt går fra Arkhangelsk til India, fem ganger raskere enn Suez-kanalen, billedlig talt). Amerikanerne har ikke lenger penger og våpen til å oppretteholde sitt verdenshegmoni når dollarens andel av verdens transaksjoner faller ned mot 40 prosent. Da ryker Europa, og USA vil måtte redusere pengemengden, som alle andre. Ingen kan leve av underbudsjettering. Det vil bli klart at dollaren er en papirtiger, verdt det papiret den trykkes på, men ikke så veldig mye mer. Dollaren har sin verdi fordi den er etterspurt. Inntil nylig ble jo de fleste transaksjoner gjort opp i dollar, men de dager er talte.