Nyhetsbrev steigan.no 20.04.2022
Dagens overskrifter:
Larry Fink, leder for BlackRock, om det grønne skiftet
Biden: – Målet er å vaksinere alle på planeten, over alt
Hvordan geopolitikk fungerer, og hva det egentlig handler om i Ukraina
NRK bryter all presseskikk i sin kampanje mot steigan.no
Den britiske regjeringas hemmelige medieprogram og deres etterfølgere i dagens hatkampanje
Musks forsøk på å kjøpe Twitter møter motstand
Larry Fink, leder for BlackRock, om det grønne skiftet
Av Erik Plahte - 20. april 2022
https://steigan.no/2022/04/larry-fink-leder-for-blackrock-om-det-gronne-skiftet/
Av Erik Plahte.
Del 4 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.
Mange, eller de aller fleste, tenker sikkert at det grønne skiftet dreier seg om å legge om fra en fossilbasert økonomi til en grønn økonomi som tar vare på naturen. Så feil kan man ta. Framsynte politikere og bedriftsledere har skjønt at fossilalderen har gått ut på dato, og at samfunnet og produksjonslivet må omstilles i en eller annen form for «grønt skifte». Men om du tror at her har miljøbevegelsen allierte i kampen for natur og miljø, bør du lytte til Larry Fink, leder for BlackRock, verdens største forvaltningsfond med en forvaltningskapital på 10 000 milliarder dollar. Han gir klar beskjed om hva det grønne skiftet virkelig er.
«Jeg tror at å gjøre den globale økonomien karbonfri vil skape de største mulighetene til investeringer vi vil se i vår levetid. De bedriftene som ikke tilpasser seg, vil havne i bakleksa, uansett hvilken bransje de er i», skriver han i sitt brev til verdens næringslivsdirektører 2022, The Power of Capitalism (min utheving). Men fall ikke for fristelsen til å tro at her finner vi en mektig alliert i miljøkampen. «Vi fokuserer ikke på bærekraft [«sustainability»] fordi vi er miljøvernere, men fordi vi er kapitalister og står i et tillitsforhold til klientene våre.»
Dette er klar tale, men for dem som må ha det inn med skjeer: Kapitalistens fremste mål er profitt, avkastning på kapitalen. Mange kapitalister er sjølsagt for naturvern – på sin spesielle måte. Finks poeng er jo nettopp at framtidas kapitalister må være det. Framsynte kapitalister vil ta vare på naturen fordi de ser på den som kapital – naturlig kapital. Kapitalister investerer for å høste profitt, ikke for å drive naturvern. «De største mulighetene til investeringer» er også de største mulighetene til profitt. Det langsiktige profittkravet må være styrende for den framsynte kapitalens miljøengasjement. Men som vi skal se, profittkravet lar seg nettopp ikke forene med å ta vare på naturen.
Fink understreker hvor avgjørende viktig det er med sikker og rimelig tilgang på energi:
Mens vi strever mot disse ambisiøse målene [netto null] – som vil ta tid – må regjeringer og bedrifter sikre at folk fortsatt har tilgang til pålitelige og ikke for dyre energikilder. Bare på denne måten kan vi skape en grønn økonomi som er rimelig og rettferdig og unngår sosial splid.
Ingen som jeg har sett, har kunnet forklare hvordan disse tre kravene kan oppfylles samtidig: 1) fossilfri energi, 2) pålitelig energitilførsel, dvs uten variabel tilførsel eller avbrudd, og 3) stadig mer rikelig. Sol- og vindenergi er variabel og upålitelig, arealkrevende og krever store og stadig større mengder råvarer til anlegg og overføringslinjer. I tillegg skal den grønne energien være rimelig.
BlackRock gir en klar og utvetydig marsjordre til lederne i de firmaene de har investert i. Et brev med tittel Bærekraft [«sustainability»] som BlackRocks nye standard for investeringer som de sendte til sine klienter i 2020, inneholder en klar advarsel: «Basert på det grunnlaget vi allerede har lagt og den økende investeringsrisikoen når det gjelder bærekraft, vil vi i stadig økende grad tendere mot å stemme mot bedriftsledelsen dersom bedriften ikke har gjort tilstrekkelige framskritt.»
Midlet er interessentkapitalisme (stakeholder capitalism)
Det vil kreves sterke statsmakter å gjennomføre «det grønne skiftet». Nyliberalismen har gått ut på dato. Framsynte kapitalkrefter hevder at løsninga er en eller annen form for «Green New Deal». Også noen partier, organisasjoner og enkeltpersoner som kaller seg «venstre», støtter dette. Men den virkelige løsninga til kapitalkreftene, som de ikke snakker så høyt om, er stakeholder capitalism, (interessentkapitalisme ifølge Språkrådet). Interessentkapitalisme har vi skrevet om nærmere førti ganger på steigan.no. Her er min tidligere oppsummering fra 2016.
De transnasjonale storkonsernene, mega-bankene og finansfyrstene finner seg ikke lenger i å bli holdt utafor det tradisjonelle globale beslutningssystemet som bygger på nasjonalstatene og de internasjonale FN-institusjonene. De vil være med å bestemme, og de vil sjøl legge føringene for hvordan dette skal skje. De vil altså sette de demokratiske og folkevalgte organene til side, uten å sjalte dem helt ut. De skal fortsatt få være med, men i et nytt, mer omfattende system der de transnasjonale konsernene og kapitalkreftene – etter eget ønske og ut fra sine egne interesser – skal styre på lik linje med nasjonalforsamlinger, nasjonalstater og de internasjonale, mellomstatlige institusjonene.
Interessentkapitalismen skal tjene til å gjennomføre et grønt skifte på de store kapitalkreftenes premisser, og BlackRock har staket ut kursen.
Midlet er «grønn», målet er kapitalisme og avkastning på kapitalen
Det er dette programmet som nå skal settes ut i livet i grønn forkledning. I The Power of Capitalism gir Fink klar beskjed om hva det egentlig dreier seg om (uthevinger av forfatteren):
Interessentkapitalisme dreier seg ikke om politikk. Det er ikke en sosial eller ideologisk agenda. Det er ikke «woke». Det er kapitalisme, drevet av gjensidige, fordelaktige relasjoner mellom deg [dvs bedriftslederen] og de tilsatte, kundene, leverandørene og samfunnet, som bedriften din må stole på og er avhengig av for å bli framgangsrik. Dette er styrken i kapitalismen.
I dagens globale, sammenvevde verden må en bedrift skape verdi for og bli verdsatt av hele bredden av interessenter [«stakeholders»] for å levere verdier til aksjonærene i det lange løp. Det er ved en effektiv interessentkapitalisme at kapitalen blir plassert på gunstigste vis, bedriftene oppnår varig lønnsomhet og verdi blir skapt og opprettholdt i det lange løp. Ikke misforstå, det er fortsatt den rettferdige jakten på profitt som skaper liv i markedet. På grunnlag av den langsiktige lønnsomheten er det markedet som til sjuende og sist vil avgjøre hvor vellykka bedriften din er.
Suksesskriteriet er altså ifølge Fink ikke å skape en økonomi som gjenoppretter og opprettholder en natur som trygger menneskenes leveforhold i framtida. Suksesskriteriet er å opprettholde en økonomi som trygger profitten til de store kapitalistiske konsernene, trass i at alt tyder på at dette vil gjøre Jorda stadig mindre beboelig og skape miljøkriser vi knapt kan forestille oss. Dersom denne politikken vekker protester, noe den sikkert vil gjøre, må motstanden nedkjempes med de midlene som trengs. Interessentkapitalismen er nettopp et middel til å undergrave demokratiet og nasjonalstatene og gi kapitalkreftene en mye mer direkte politisk styring. Den økonomiske styringa har de jo allerede.
Du vil finne alle de publiserte delene ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Biden: – Målet er å vaksinere alle på planeten, over alt
Av red. PSt - 20. april 2022
https://steigan.no/2022/04/biden-malet-er-a-vaksinere-alle-pa-planeten-over-alt/
Det hvite hus har kunngjort sin deltakelse i det andre globale COVID-toppmøte 12. mai 2022.
Målet med dette nye toppmøtet har som mål å «bringe løsninger for å vaksinere verden for alle, overalt.»
De driver fortsatt med de eksperimentelle vaksinene som går ut i løpet av noen måneder, og som gir enorme skadevirkninger blant annet i form av livsvarige skader og dødsfall.
Hvordan geopolitikk fungerer, og hva det egentlig handler om i Ukraina
Av Thomas Röper - 20. april 2022
https://steigan.no/2022/04/hvordan-geopolitikk-fungerer-og-hva-det-egentlig-handler-om-i-ukraina/
Jeg må stadig vekk konstatere at leste mennesker ikke skjønner så mye av geopolitikk. Derfor vil jeg her poengtere noen grunnleggende ting som vil kunne bidra til forståelsen.
Av Thomas Röper (Anti-Spiegel)
De fleste mennesker er sterkt følelsesmessig påvirket av hendelsene i Ukraina. Det kan være på grunn av sjokkerende bilder, det kan være fordi det er krig i Europa, eller fordi de frykter en ny verdenskrig, eller en kombinasjon av disse og andre faktorer.
Geostrategi og følelser
Disse emosjonelle reaksjonene er tilsiktet, for når man er sterkt følelsesmessig påvirket, altså rasende, redd, oppbrakt og så videre, er man ute av stand til å tenke rasjonelt. Og den som ikke tenker rasjonelt, men emosjonelt, kan lett styres gjennom sine følelser. Det er et middel som har vist seg å fungere når man vil styre massene. Men om vi vil forstå geopolitikk, må vi analysere helt tørt og «følelsesløst». Geopolitikk er som et sjakkparti, og vi vet alle at ingen ennå har vunnet et sjakkparti ved hjelp av følelser, men at det alltid er den som analyserer best og mest kaldblodig, som vinner. Det gjelder også for tilskuerne til sjakkpartiet, som bare da vil kunne forstå spillet og spillernes strategier om de betrakter spillet på en like kald og saklig måte som spillerne.
I geopolitikken er disse observatørene av spillet analytikerne, og jeg regner meg selv blant dem. Man må se på de politiske hendelsene som et sjakkparti. Hvis man i sjakk ved et såkalt «bondeoffer» har medfølelse med bonden som blir slått og fjernet fra brettet, da har man ikke forstått spillet. Bonden er bare en brikke, og den ble ofret for å oppnå en fordel, for eksempel i bytte mot en løper.
Det geopolitiske sjakkbrettet
I geopolitikken er land og befolkninger brikker i spillet. Om man vil forstå geopolitikk, må man tenke som en geostrateg. Og for en geostrateg er det fullstendig likegyldig om et land ødelegges, og hundretusener av mennesker blir drept i denne prosessen. For geostrategen er det eneste som teller, at hans side dermed har fått en fordel, og at motstanderen har blitt svekket. Det ødelagte landet og de hundretusener av uskyldige døde er bondeofferet. Og geostrategen har akkurat like liten medfølelse med dem som sjakkspilleren har med bonden av tre, som han gav bort i bytte mot en løper.
Det er kynisk, men det er dette som er realiteten i geopolitikken. Jeg er glad for at jeg «bare» er analytiker. Jeg følger med på det som skjer og klarer – når jeg arbeider med mine analyser – å koble ut følelsene. Jeg ville ikke kunne være en geostrateg som «om nødvendig» tar slike avgjørelser som medfører døden for hundretusener av mennesker.
For å forstå geopolitikk må vi være klar over at den fungerer på en slik måte som jeg her har beskrevet, og at beslutningstakerne ser på verden som et sjakkbrett, hvor landene og deres befolkninger er brikkene. De mektige statene – framfor alt USA, Russland og Kina – er spillerne, og alle andre stater er brikker i spillet. Slik må vi prøve å forestille oss det, selv om dette er en noe forenklet framstilling. Og de ulike landene er ikke like viktige og mektige, noen er bare bønder, andre er løpere, springere og tårn. Men de er avhengig av spillernes avgjørelser, og de er stadig bare brikker i spillet.
Interesser eller vennskap?
Når vi først har forstått at geopolitikk ikke har mye med menneskelighet å gjøre, gir svaret på spørsmålet om det finnes vennskap mellom stater seg selv. Svaret er nei, det finnes ikke noen vennskap i geopolitikken, selv om politikerne liker å fortelle oss at for eksempel USA eller Frankrike er Tysklands venner.
I geopolitikken handler det om konkrete interesser. At for eksempel Russland og Kina i dag har et «nært vennskap», skyldes at de har de samme interesser på veldig mange områder. De har begge interesse av at det er stabilitet i Asia da ingen stat setter pris på uroligheter i nærheten av sine grenser. For Russland er Kinas teknologi og industrielle makt av interesse, mens Kina trenger Russlands råstoffer og også dets støtte på de teknologiområdene hvor Russland er ledende.
Dessuten blir de to statene regelrett tvunget til å samarbeide av USA da USA har erklært begge statene som sine motstandere, som USA har bekjempet med sanksjoner og andre midler i årevis. USA ønsker å bevare sin status som den største verdensmakten, altså å beholde verdensherredømmet. Det kalles en unipolar verden, der det bare finnes én maktpol.
Russland og Kina har dermed begge interesse av å bryte denne maktpolen som har erklært dem som sine fiender og som bekjemper dem. De tilstreber en verdensorden der det ikke finnes noen dominerende makt som kan og vil påtvinge alle andre sine regler. De ønsker seg en multipolar verden, der det finnes flere likeverdige maktpoler som diskuterer sine interesser på likefot, og prøver å finne løsninger uten at den ene dominerer den andre.
Når stater slår seg sammen, er det ikke vennskap som ligger bak, men det faktum at de har felles interesser.
Det er – i grove trekk – den aktuelle konstellasjonen på det geopolitiske sjakkbrettet.
Forhistorien
USA er for tiden på defensiven på brettet. Dette landet nådde høydepunktet av sin makt i 1990- og i 2000-årene, Sovjetunionen var oppløst, Russland var svakt, Kina var fremdeles et tilbakestående land. USA kunne skalte og valte som det ville i verden og gjorde det også. USA var verdensmakten, imperiet, som er den betegnelsen historikere bruker på en verdensmakt.
Men i 2000-årene kom Russland under Putin seg på beina igjen, og også Kinas utvikling skjedde i et voldsomt tempo. I 2010-årene var Kina allerede en selvbevisst verdensmakt, Russland var fremdeles mer tilbakeholdende og enda ikke virkelig sikker på sin egen styrke.
I Russlands tilfelle ble hendelsene i Maidan i 2014 utslagsgivende da Russland så seg tvunget til å konfrontere USAs ambisjoner i Russlands «bakgård». Det viste seg at Russland allerede var økonomisk sterkt nok til å motstå sanksjonene som USA straffet Russland med for dets «opprør». Sanksjonspresset gjorde til og med Russland enda sterkere, noe som til å begynne med bare irriterte de ansvarlige i Washington, men deretter nok gjorde dem mer og mer engstelige. Sanksjonene prellet jo rett og slett bare av på Russland.
Les: RAND Corp. tenker høyt om krig mot Kina
Først senere tok USA for seg Kina. Det skjedde fra og med 2017 under president Trump, som erklærte Kina som sin hovedmotstander da Kina hadde begynt å true USAs økonomiske dominans. Men USAs økonomiske dominans er grunnlaget for landets militære dominans, og det er grunnen til at Kina for USA faktisk er en viktigere motstander enn Russland.
Eurasia
Nøkkelen til verdensmakt, til «worldwide dominance» som USA kaller det, er dominans over Europa og Asia, det såkalte eurasiske kontinentet. Den som hersker over det, hersker over hele verden. Det er grunnen til at USA anser Russland for å være en farlig motstander. Russland selv har ingen aggressive hensikter mot noen. Russland har mer land og ressurser enn landet trenger og kunne ha brukt de neste hundre årene på å utvikle sitt kjempestore land. Men det er det som er problemet: Russland er et kjempestort land på det eurasiske kontinentet og dermed et problem for USA om det ikke underordner seg USAs vilje. Og det er nettopp en slik underordning Russland, som igjen er blitt selvbevisst under Putin, ikke er villig til å akseptere.
At Russland ikke på noen måte har noen aggressive hensikter, er ikke et produkt av min blomstrende fantasi eller russisk propaganda, det konkluderte en av de mektigste tenketankene i USA, RAND Corporation, med i en studie allerede i 2019. Det var noe som man ikke akkurat gledet seg over i USA, man var i stedet irritert og begynte å gjøre seg tanker om hvordan man kunne gå fram for å provosere Russland slik at landet da endelig ville reagere på en aggressiv måte, studiens detaljer finner du her.
Les: RAND Corps stridsplan mot Russland er offentlig
Det kan nok høres uforståelig ut, men det er en logisk konsekvens når man tenker geopolitisk. USA måtte danne en koalisjon for å tvinge Russland i kne, for landet er, så lenge det ikke adlyder USA, selv uten å true noen, på grunn av sin størrelse alene til hinder for USAs krav på å være den dominerende makten i Eurasia.
Men hvordan danner man en koalisjon mot en fredelig nabo? Ganske enkelt: Idet man provoserer landet så sterkt at det ikke lenger reagerer fredelig, og da kan man si til de andre: «Se her, Russland er farlig, vi må slå oss sammen og stoppe Russland!»
Så kynisk fungerer geopolitikken, og derfor var Rand Corporations erkjennelse av at Russland ikke hadde noen aggressive hensikter en dårlig nyhet for USA.
Brikkene i spillet
Ukraina var etter Sovjetunionens sammenbrudd det landet med størst potensial i Øst-Europa. Landet hadde en – riktignok skrantende – men likevel effektiv industri med avgjort konkurransedyktige produkter. Det hadde flyproduksjon, skipsbygging, romteknologi, atomteknologi og tungindustri, dessuten er Ukraina rikt på ressurser som kull og har den mest fruktbare jordbunnen i Europa, ja sannsynligvis til og med i hele verden.
Men i Vesten ville man ikke ha noen konkurranse i industrien, og da passet det godt at kortsiktig tenkende, grådige oligarker sikret seg landets filetstykker i den privatiseringen som ble fremmet av Vesten. Ukraina utnyttet aldri sitt potensial, landet forble en lettvekter i Europa, i sjakk ville man ha kalt landet en bonde. Det kunne ha blitt til en dronning, men hvem er det nå som har interesse av at en potensiell motstander plutselig har en dronning stående på brettet?
På grunn av de tette familiære båndene mellom menneskene siden Sovjet-tiden og de nære økonomiske forbindelsene mellom Ukraina og Russland var imidlertid Ukraina en veldig viktig bonde. Sammen med Russland kunne Ukraina ha blitt til en dronning, og Russland selv kunne ha utviklet seg mye raskere.
Å forhindre det var allerede i 90-årene et av de viktigste målene for geostrategene i Washington, noe som den innflytelsesrike geostrategen Zbigniew Brzezinski allerede i 1997 forklarte utførlig i sitt viktige standardverk «Den eneste verdensmakten». I den boken kan man i grunnen lese det som kom til å skje i de to etterfølgende årtiene. USA støttet massivt de antirussiske kreftene i Ukraina for å drive inn en kile mellom Russland og Ukraina. Dermed forble Ukraina, den potensielle russiske dronningen, en svak bonde.
At menneskene i Ukraina har levd i fattigdom i 30 år, spiller da ingen rolle for geostrategene, for geopolitikk er nå engang kynisk og ikke menneskevennlig.
Kampen om bonden
Da Russland stadig ble sterkere, vokste fra USAs synspunkt faren for at Ukraina og Russland kunne finne sammen, for Russland ble for mange naboer en attraktiv partner. Hvis det å gå sammen med Russland kunne føre til mer velstand for ukrainerne, ville Ukraina kunne komme til å forlate USAs innflytelsessfære. Fra USAs synspunkt var dette noe som det var om å gjøre å forhindre.
Russland hadde andre interesser, Russland ville ikke gjøre Ukraina til en satellitt. Russland var på grunn av NATOs utvidelser mot øst og EUs stadig mer konfronterende politikk interessert i en bro til Europa. Ukraina burde fra et russisk synspunkt for det første ha blitt til en buffer mellom NATO og Russland og for det andre en bro til Europa, som ville legge forholdene til rette for næringsliv, handel og kulturell utveksling.
Russlands interesse og Putins store mål, som han allerede skisserte i sin tale i den tyske Forbundsdagen i 2001, var det store felles området fra Lisboa til Vladivostok, hvor europeisk industri og teknologi sammen med russiske mineralressurser og arbeidskraft ville kunne danne en felles makt, hvor EU og Russland ville ha vært avhengig av hverandre uten at en av partene ville kunne dominere den andre. Ukraina var den siste nøkkelen til dette målet etter at USA hadde trukket de baltiske statene inn i det USA-dominerte NATO, og Hvite-Russland hadde blitt utstøtt av Vesten.
Derfor var USAs fremste mål i Europa endelig og permanent å skille Ukraina fra Russland. Maidan-kuppet, som ble orkestrert og finansiert av USA, og som brakte antirussiske, ja til og med nynazistiske regjeringer til makten, var en viktig seier for USA. Men USA hadde lært av sine erfaringer, for det hadde allerede vært en oransjerevolusjon, som imidlertid ikke ledet til en permanent forandring da det viste seg at en heller prorussisk president igjen vant valget. Denne presidenten lyktes man med å fjerne i Maidan-kuppet.
Les: Det skjedde et kupp i Kiev natt til 22. februar 2014
For å forhindre en gjentakelse av «uønskede» valgresultater trengte USA noe som kunne drive inn en ugjenkallelig kile mellom Ukraina og Russland. Og hva er det nå som egner seg bedre til det enn en krig? I boken min om Ukraina-krisen fra 2014, som nå kommer i en revidert utgave, viser jeg at det var CIAs sjef som gav de daværende makthaverne i Kiev ordre om å gå til krig i Donbass. Han var til stede inkognito i det avgjørende møtet i det ukrainske sikkerhetsrådet i Kiev, noe Det hvite hus måtte innrømme bare noen dager senere.
Krigen i Donbass var USAs egentlige seier, for dermed kunne man samle den ukrainske befolkningen mot Russland. Og framfor alt hadde man ved å sørge for at det russisk befolkede Krim og det russisk befolkede Donbass ikke lenger kunne delta i valg i Ukraina, sikret at bare antirussiske krefter kunne vinne valgene. Bonden Ukraina hadde endelig kommet under USAs kontroll.
Bondeofferet
USA hadde deretter fremdeles som sitt store mål å beseire sine to motstandere i kampen om makten i Eurasia, Maidan var bare et lite, men viktig skritt. Kampen mot Kina er et annet tema, så derfor holder vi oss nå til Russland.
Russland ble likevel stadig sterkere, heller ikke alle sanksjonene som under alle mulige påskudd har blitt innført siden 2014, har kunnet endre på det. Mens vestlige eksperter i 2014 spådde Russlands snarlige statsbankerott og sammenbrudd, ble Russland likevel stadig sterkere, økonomien vokste, valutareservene ble fordoblet, og folkets velstand ble opprettholdt.
I 2019 skrev den allerede nevnte tenketanken RAND Corporation en ny studie på 354 sider, hvor den i detalj viser hvordan man vil kunne svekke Russland. Jeg har viet studien en serie på 20 artikler, hvor jeg har vist hva USA har planlagt å gjøre for å svekke Russland. Nesten alt det som ble foreslått i studien, har deretter blitt gjennomført. Disse geostrategene i USA har en makt som vanskelig kan overvurderes.
Den beste metoden til å svekke en geopolitisk motstander er å drive han inn i en dyr stedfortrederkrig. Prinsippet er ikke nytt, vi kjenner det fra Vietnam og Afghanistan. En stedfortrederkrig er dyr for motstanderen, den koster menneskeliv, noe som kan føre til innenlandsk utilfredshet, ustabilitet og uro, og den kan utnyttes til propagandaformål ved å få andre land til å vende seg mot motstanderen og slik svekke han utenrikspolitisk.
RAND Corporations strategi gikk blant annet ut på å provosere Russland ved å utplassere atomvåpen nær landets grenser. Når det gjelder Ukraina, kunne man i RAND Corporations studie lese svart på hvitt at USA på ingen måte har noen interesse av en fred i Donbass, men at landet ønsker å bruke krigen der etter behag for å irritere Russland og for å påføre Russland utgifter.
Den ukrainske presidenten Selensky truet i slutten av februar på sikkerhetskonferansen i München med å utvikle og å stasjonere egne atomvåpen i Ukraina. Når en president sier noe slikt offentlig, er jo ikke det et resultat av et lunefullt innfall. Da har han enten allerede gjennomført det, eller så er han i ferd med å gjøre det. Og Selensky ville ikke ha kunnet komme med en slik erklæring uten ryggdekning fra Washington.
Dermed var det nettopp den situasjonen som hadde oppstått som RAND Corporation hadde tilstrebet: Russland hadde valget mellom pest og kolera. Russland kunne tillate at det ved landets grense ble utplassert atomvåpen, som på toppen av det hele var kontrollert av en stat som er regjert av radikale antirussere, eller forsøke å forhindre det militært i siste øyeblikk. Russland bestemte seg for det siste alternativet, noe som var fullt og helt i RAND Corporations og dermed USAs interesse.
I Ukraina pågår det nå en stedfortrederkrig som er dyr for Russland, og som USA utnytter maksimalt for å svekke Russland økonomisk og for å danne koalisjoner mot Russland, og så videre.. USA håper med denne stedfortrederkrigen endelig å svekke Russland permanent og å kunne tvinge Russland i kne, noe som de jo også sier helt åpent når det i Washington heter at målet er å ødelegge Russlands økonomi. Som sagt, geopolitikk er menneskeforaktende og kynisk. Men det er nå engang slik den fungerer.
Å holde følelsene kokende
Dette er jo likevel bare noe de færreste mennesker vet, de lar seg i stedet påvirke følelsesmessig av skrekkelige bilder og krever tiltak mot den angivelig sataniske fienden, også når det skader dem selv. Nå kommer det for eksempel til uttrykk i slagord som «Frys mot Putin». Når de hører slike slagord, gleder geostrategene, som naturligvis ikke kommer til å fryse, seg over dumheten hos de menneskene som ikke har forstått hva det egentlig handler om.
De «dumme» massene er nå engang lette å lede, det visste allerede senatorene i det gamle Roma da de fortalte folket at de måtte ofre sine sønner i krigen mot Karthago da Karthago ofret sine barn til hedenske guder, noe som virkelig var barbarisk. Det var, som arkeologer etter hvert har funnet ut, akkurat like mye oppdiktet krigspropaganda som dagens slagord om menneskerettigheter. Det eneste som er viktig, er å få de «dumme» massene til å reagere emosjonelt, slik at de er villig til å lide, til å ofre noe, eller til og med til å dø som soldater for å nå målene til de rike og mektige.
Og som jeg nevnte i begynnelsen av denne artikkelen, er det største problemet i dag igjen at folk er så sterkt følelsesmessig påvirket at de kobler ut sin analytiske tenkning. Det gjør massene så lette å kontrollere. Man må bare sørge for å holde følelsene kokende.
Og det har vi jo mediene til…
Oversatt av Rune G for Derimot.no
Originalens tittel: Wie Geopolitik funktioniert und worum es in der Ukraine wirklich geht
NRK bryter all presseskikk i sin kampanje mot steigan.no
Av red./KAJ - 20. april 2022
https://steigan.no/2022/04/nrk-bryter-all-presseskikk-i-sin-kampanje-mot-steigan-no/
NRK brukte hele morgensendinga på Politisk kvarter 19. april 2022 til å angripe steigan.no. Motstandere av vår nettavis fikk boltre seg fritt med en rekke heller tvilsomme påstander. Men målet for angrepet, steigan.no og vår sjefredaktør fikk ingen mulighet til å svare eller kommentere påstandene.
Dette er et totalt brudd med både vanlig folkeskikk og etablert presseskikk.
Sjefredaktør i steigan.no, Pål Steigan, rettet en henvendelse til kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen der han skrev:
Har ikke NRK brutt alt som er av presseskikk når dere lager et Politisk kvarter om meg og steigan.no der jeg ikke en gang er invitert til å svare på angrep, enn si delta på like fot med kritikerne?
Det står i veileder for presse.no at:
«Den angrepne skal gis en reell mulighet til samtidig imøtegåelse. Redaksjonene skal anstrenge seg for å få den angrepne i tale.»
Det kan ikke herske tvil om at når ei avis og avisas redaktør angripes så massivt som i dette tilfellet og utsettes for så sterke beskyldninger, så har avisa og dens redaktør en klar rett til samtidig imøtegåelse. NRK gjorde ingen forsøk på å gi Steigan denne muligheten.
NRK og Politisk kvarter har dermed brutt den presseskikken de har forpliktet seg til å følge. Det er også et svik mot leserne og seerne.
Vi forventer en beklagelse fra kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og at Steigan får mulighet til å svare på påstandene, fortrinnsvis i Politisk kvarter.
Redaksjonen i steigan.no
Den britiske regjeringas hemmelige medieprogram og deres etterfølgere i dagens hatkampanje
Av Pål Steigan - 20. april 2022
https://steigan.no/2022/04/den-britiske-regjeringas-hemmelige-medieprogram-og-deres-etterfolgere-i-dagens-hatkampanje/
Den britiske regjeringa opprettet i 2015 et prosjekt for å drive svart propaganda mot Russland. Prosjektet ble kalt Integrity Initiative og hadde sin egen nettside som ble brukt for å fremme de ulike kampanjene som programmet drev. I dag er nettsida nedlagt, og det kommer av at hele prosjektet ble så grundig avslørt, blant annet av oss, at det mistet all troverdighet.
Les om Integrity Initiative her.
Les også Tord Björk: How Integrity Initiative and Atlantic Council is exposed in Norway
Den britiske regjeringa måtte innrømme at ikke bare utenriksdepartementet, men også hæren og forsvarsdepartementet har finansiert Institute for Statecraft (en konto som nå er parkert) som sto bak en meget skitten kampanje mot Labour-leder Jeremy Corbyn.
Dette «instituttet» driver noe som kalles The Integrity Initiative, som er et hemmelig program som er opprettet for å drive svart propaganda mot Russland. Det er lekket ut dokumenter som viser hva slags metoder de bruker:
Utvikle «klynger» i ulike land og utvikle klyngemetoder der.
Sørge for et regjeringa, tenketanker, det militære og journalister ser «det store bildet»og få folk til å akseptere at vi er under et samordnet og bevisst hybridangrep fra Russland.
Øke hastigheten i å utvikle respons, mobilisere nettverket for aktivisme i jakten på «det gyldne øyeblikket».
Den fullstendige lista over metodene viser at dette ikke er ordinær skribentvirksomhet. Denne klyngen er påvirkningsagenter som skal påvirke pressa, akademia, regjeringa og beslutningstakere til å ta stilling mot Russland. Og de skal være aktive og operative for å «møte lokale utfordringer».
Norske påvirkningsagenter
Det gikk også fram at de hadde bygd klynger i 35 land, og blant dem Norge. Det står i dokumentene at den norske klyngen ledes av en «tidligere statstjenestemann» og har ei gruppe i Oslo og en annen i Tromsø. Prinsippet for disse gruppene er at de skal jobbe via journalister som på diskret vis planter artikler i mediene på oppdrag fra det britiske programmet.
Takket være lekkasjene kjenner vi også navnene på medlemmene av den norske «klyngen». Den «tidligere statstjenestemannen» er antakelig Chris Prebensen, som var sekretær i Den norske atlanterhavskomité fra 1997 til 2010. Den øvrige medlemmene av «klyngen» er Jardar Østbø, Institutt for forsvarsstudier, Kristin Ven Bruusgaard, Institutt for forsvarsstudier, Tor Bukkvoll, Forsvarets forskningsinstitutt og Henning André Søgaard, Forsvarets forskningsinstitutt.
Henning André Søgaard var forresten skribent for Ny Tid da han ble tatt for plagiat i 2007. Han har også vært blogger hos Huffington Post, men ble i 2011 bannlyst av redaksjonen på grunn av flere tilfeller av plagiat. Likevel opptrer han fortsatt i norsk presse med artikler om cyberkrig og om den angivelige trusselen fra Russland.
Tor Bukkvoll gjorde seg bemerket da han forsvarte det at ukrainske barn ble kalt ut til å grave skyttergraver med at dette var å betrakte som «dugnad».
Fra deres egne dokumenter framgår det hvordan de jobber. Her er et eksempel fra den spanske klyngegruppa og hvordan de mobiliserte mot utnevnelsen av Pedro Baños som sjef for den nasjonale sikkerhetsmyndigheten. Dette var i juni 2018. Klokka 14 får lederen for den spanske klyngen beskjed om at dette bør hindres. Han gir beskjed til klyngemedlemmene om å utarbeide et dokument mot Baños for å spre det i spanske medier. De bruker Twitter for å dra dette i gang. Klokka 15.45 ber den spanske gruppa britene om å dra i gang en internasjonal støttekampanje på Twitter. Det britiske senteret lager ei gruppe på WhatsApp for å koordinere kampanjen på Twitter. Kort etter har den spanske gruppa klar artikler og materiell som skal publiseres i El Païs og El Mundo og sendes til den britiske og den franske ambassaden.
Trussel mot det offentlige ordskiftet
Disse menneskene var alle ansatt av den norske staten og betalt av norske skattepenger. Men de opptrer altså fordekt og koordinert fra et hemmelig britisk initiativ. Bare dette burde få det til å blinke røde varsellamper i alle norske redaksjoner. Det tyske magasinet Der Spiegel ble rystet av en skandale der den prisbelønte journalisten Claas Relotius har vist seg å ha skrevet en serie falske reportasjer og artikler. TV2-journalist Øystein Bogen har jobbet med Atlantic Council for å brennemerke norske politikere, nettsteder og enkeltpersoner som «pro-russiske». Også Atlantic Council er i denne sammenhengen å oppfatte som et utenlandsk politisk agentur.
Vi har her altså en uhellig allilanse mellom journalister, statsorganer, media og utenlandske militære og sivile agenturer for å påvirke norsk opinion i en bestemt retning. Dette er ikke å kjempe med blanke våpen. Dette er ikke å praktisere et demokratisk ordskifte. Det er derimot en trussel mot demokratiet. Og kanskje er det bare toppen av isfjellet. Hvor mange flere i norsk akademia og norske medier har solgt pennene sine til NATO og utenlandske agenturer?
«Klynger» mot demokratiet og det frie ordskiftet
Basert på dokumentene fra Integrity Initiative kunne vi avsløre hvem i hvilke land som deltok i denne svarte propagandaen på oppdrag fra den britiske hæren:
«Klyngelederne» til Integrity Initiative
Søkelys på «klyngelederne» i Integrity Initiative – del 2
Integrity Initiative – et initiativ uten integritet. Del 3.
Integrity Initiative, klynger mot demokratiet (del 4)
Vår gjennomgang viser at Integrity Initiative faktisk hadde bygd opp et nettverk av klynger med klyngeledere i store deler av Europa. Dette hemmelige nettverket har hatt til oppgave å drive påvirkning av presse, andre medier, politikere og beslutningstakere til å føre en mer anti-russisk og pro-NATO-politikk. De er sammen om å drive svart propaganda når det trengs og samordne pressa og den sivile offentligheten med de militære.
Det våre undersøkelser også viser er at det er et svært internasjonalt nettverk rundt EU, NATO, USA og de store korporasjonene av desinformasjonssyystemer der Institute for Statecraft bare utgjør en liten del. En masse av de såkalte «faktasjekkerne» inngår i dette, samt at etterretningstjenestene naturligvis er djupt involvert. Vi har bare tatt opp et glass vann fra havet for å studere ett eksempel, en liten biotop av svart propaganda og påvirkningsagenter. Og det vannet var ikke mye reint.
Integrity Initiative måtte gå under jorda fordi de ble så grundig avslørt. Men det er ingenting som tyder på at virksomheten deres har tatt slutt. Slik nesten samtlige norske medier ser ut i dag, ser det tvert imot ut som om de fortsatt er aktive og at de har hatt stor suksess.
Fire av medlemmene i den norske klyngen den gangen hadde bakgrunn fra Institutt for forsvarsstudier og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).
Den nåværende kampanjen mot steigan.no startet med at fagdirektør Eskil Sivertsen ved FFI ble intervjuet av Faktisk.no og påsto at Steigan.no har laget saker basert på innhold hentet fra russisk-kontrollerte sider.
Eskil Sivertsen er blant annet medforfatter av rapporten Hvordan gjøre samfunnet mer robust mot uønsket påvirkning i sosiale medier
Eskil Iversen fulgte bare opp et dokument fra utenriksdepartementet i USA og et dokument fra USAs UD med tittelen Pillars of Russia’s Disinformation and Propaganda Ecosystem.
Etter dette skrev Faktisk.no en stor artikkel i VG under tittelen Slik spres russisk propaganda i norske alternative medier, som var planket etter opplegget fra US State Department og FFI.
I artikkelen finner man både begrepsbruken og tenkemåten til US State Department, og Faktisk har fulgt dreieboka til siste komma.
Les: I sitt angrep på steigan.no følger Faktisk dreieboka til USAs utenriksdepartement
Deretter gikk opplegget fra Faktisk sin seiersgang i alle de store norske mediene helt fram til den pågående heksejakta i Rødt.
Dette er en klassisk militær desinformasjonkampanje som er en del av USAs og Storbritannias totale krigføring. Det er ikke en gang vanskelig å følge sporene av den. Det er godt mulig at de som driver denne hatkampanjen i Rødt ikke vet det, men de opptrer som om de skulle være marionetter for USAs UD, og som om hensikten er å ødelegge partiet Rødt og alt som heter utenrikspolitisk opposisjon i Norge.
Hensikten er naturligvis også å prøve å utrydde den eneste opposisjonsavisa i Norge, nemlig steigan.no. Vi kan love leserne at vi ikke gir etter for svart propaganda, men tvert om vil intensivere vårt arbeid for også å avsløre sånt.
«En forræder mindre»: Zelensky fører tilsyn med kampanje for attentat, kidnapping og tortur av politisk opposisjon
Av Max Blumenthal - 20. april 2022
https://steigan.no/2022/04/en-forraeder-mindre-zelensky-forer-tilsyn-med-kampanje-for-attentat-kidnapping-og-tortur-av-politisk-opposisjon/
Max Blumenthal og Esha Krishnaswamy
Samtidig som han hevder å forsvare demokratiet, har Ukrainas Volodymyr Zelensky forbudt opposisjonen, beordret arrestasjon av sine rivaler og ledet forsvinninger og attentateter mot dissidenter over hele landet.
Ukrainas president Volodymyr Zelensky har utformet sitt lands krig mot Russland som en kamp for selve demokratiet. I en nøye koreografert tale til den amerikanske kongressen 16. mars uttalte Zelensky: «Akkurat nå avgjøres skjebnen til landet vårt. Skjebnen til folket vårt, om ukrainere vil være frie, om de vil være i stand til å bevare sitt demokrati.»
Amerikanske hovedsrømsmedier har reagert med å overøse Zelensky med beundrende presse, drevet en kampanje for å få ham nominert til Nobels fredspris og inspirerte til en flamboyant musikalsk hyllest av ham og det ukrainske militæret under 2022 Grammy-utdelingen 3. april.
Vestlige medier har imidlertid sett den andre veien, når Zelensky og topptjenestemenn i hans administrasjon har sanksjonert en kampanje for kidnapping, tortur og attentat mot lokale ukrainske lovgivere anklaget for å samarbeide med Russland. Flere ordførere og andre ukrainske tjenestemenn har blitt drept siden krigsutbruddet, mange skal ha blitt drept av ukrainske statsagenter etter å ha deltatt i deeskaleringssamtaler med Russland.
«Én forræder mindre i Ukraina», uttalte innenriksdepartementets rådgiver Anton Geraschenko i sin støtte til drapet på en ukrainsk ordfører anklaget for å ha samarbeidet med Russland.
Zelensky har ytterligere utnyttet krigsatmosfæren til å forby en rekke opposisjonspartier og beordre arrestasjonen av ledende rivaler. Hans autoritære dekreter har utløst forsvinninger, tortur og til og med drap på en rekke menneskerettighetsaktivister, kommunistiske og venstreorienterte organisatorer, journalister og myndighetspersoner anklaget for «pro-russiske» sympatier.
Den ukrainske SBU-sikkerhetstjenesten har fungert som håndhevingsarmen til den offisielt autoriserte undertrykkingskampanjen. Med opplæring fra CIA og tett koordinering med Ukrainas statsstøttede nynazistiske paramilitære, har SBU brukt de siste ukene på å fylle sin enorme skjærgård av torturfangehull med politiske dissidenter.
På slagmarken har det ukrainske militæret i mellomtiden engasjert seg i en rekke grusomheter mot tilfangetatte russiske tropper og stolt vist frem sine sadistiske handlinger på sosiale medier. Også her ser det ut til at gjerningsmennene har fått godkjenning til overgrep mot menneskerettighetene fra det øvre sjiktet av ukrainsk ledelse.
Mens Zelensky sprøyter omkring seg om forsvaret av demokratiet foran tilbedende vestlige publikummere, bruker han krigen som et teater for å gjennomføre en bloddryppende utrenskning av politiske rivaler, dissidenter og kritikere.
«Krigen blir brukt til å kidnappe, fengsle og til og med drepe opposisjonsmedlemmer som uttrykker seg kritiske til regjeringen,» kommenterte en venstreorientert aktivist slått og forfulgt av Ukrainas sikkerhetstjenester i april. «Vi må alle frykte for vår frihet og våre liv.»
Tortur og tvangsforsvinninger «vanlig praksis» fra Ukrainas SBU
Da en USA-støttet regjering tok makten i Kiev etter Euromaidan-regimeskifteoperasjonen i 2013-14, satte Ukrainas regjering i gang en landsomfattende utrensning av politiske elementer som ble ansett som pro-russiske eller ikke nasjonalistiske nok. Vedtakelsen av lover om «avkommunisering» av det ukrainske parlamentet lettet ytterligere forfølgelsen av venstreorienterte elementer og rettsforfølgelsen av aktivister for politiske ytringer.
Post-Maidan-regimet har fokusert sin vrede på ukrainere som har tatt til orde for en fredsløsning med pro-russiske separatister øst i landet, de som har dokumentert menneskerettighetsbrudd fra det ukrainske militæret, og medlemmer av kommunistiske organisasjoner. Dissidenter har blitt møtt med konstante trusler om ultranasjonalistisk vold, fengsling og til og med drap.
Den ukrainske sikkerhetstjenesten kjent som SBU har fungert som den viktigste håndheveren av post-Maidan-regjeringens kampanje for innenrikspolitisk undertrykkelse. Pro-vestlige overvåkere inkludert FNs høykommisjonskontor (UN OHCR) og Human Rights Watch har anklaget SBU for systematisk å torturere politiske motstandere og ukrainske dissidenter med nær total straffrihet.
I 2016 fant UN OHCR fant i at «vilkårlig internering, påtvungne forsvinninger, tortur og mishandling av slike konfliktrelaterte fanger var vanlig praksis for SBU … En tidligere Kharkiv SBU-offiser forklarte: ‘For SBU eksisterer loven praktisk talt ikke for alt som er ulovlig kan enten klassifiseres eller forklares ved å referere til nødvendighet for staten.»
Yevhen Karas, grunnleggeren av den beryktede nynazistiske C14-enheten, har beskrevet det nære forholdet gjengen hans og andre ekstreme høyrefraksjoner har hatt med SBU. SBU «informerer ikke bare oss, men også Azov, høyresektor, og så videre,» skrøt Karas i et intervju fra 2017.
Kiev støtter offisielt å myrde ukrainske ordførere for forhandlinger med Russland
Siden Russland startet sin militære operasjon inne i Ukraina, har SBU jaktet på lokale tjenestemenn som bestemte seg for å ta imot humanitære forsyninger fra Russland eller forhandlet med russiske styrker for å arrangere korridorer for sivile evakueringer.
1. mars ble for eksempel Volodymyr Strok, ordføreren i den østlige byen Kreminna på den ukrainsk-kontrollerte siden av Lugansk, ifølge hans kone, kidnappet av menn i militæruniform, og skutt i hjertet.
3. mars dukket det opp bilder av Stroks synlig torturerte kropp. En dag før drapet på ham, hadde Struk angivelig oppfordret sine ukrainske kolleger til å forhandle med pro-russiske tjenestemenn.
Anton Gerashchenko, en rådgiver for det ukrainske innenriksdepartementet, feiret mordet på ordføreren, og erklærte på sin Telegram -side (se nedenfor): «Det er én forræder mindre i Ukraina. Ordføreren i Kreminna i Luhansk-regionen, tidligere stedfortreder for Luhansk-parlamentet, ble funnet drept.»
I følge Geraschenko hadde Strok blitt dømt av «domstolen av folkets tribunal».
Den ukrainske tjenestemannen leverte med det en skremmende melding til alle som velger å søke samarbeid med Russland: gjør det og mist livet.
7. mars ble ordføreren i Gostomel, Yuri Prylipko, funnet myrdet. Prylipko hadde angivelig inngått forhandlinger med det russiske militæret for å organisere en humanitær korridor for evakuering av byens innbyggere – en rød linje for ukrainske ultranasjonalister som lenge hadde vært i konflikt med ordførerens kontor.
Deretter, den 24. mars, la Gennady Matsegora, ordføreren i Kupyansk i det nordøstlige Ukraina, ut en video (nedenfor) som appellerte til president Volodymyr Zelensky og hans administrasjon om løslatelse av datteren hans, som hadde blitt holdt som gissel av agenter fra den ukrainske SBU-etterretningen. byrå.
….
Resten av artikkelen kan leses på steigan.no
Musks forsøk på å kjøpe Twitter møter motstand
Av Martin Langvad - 20. april 2022
https://steigan.no/2022/04/musks-forsok-pa-a-kjope-twitter-moter-motstand/
Av Martin Langvad, journalist i steigan.no.
Mandag 4. april kjøpte Elon Musk 9.2% av Twitters aksjer. Med det gikk han såvidt forbi Vanguard og Morgan Stanley, og ble den største individuelle eieren av twitteraksjer en kort stund, før Vanguard annonserte 8. april at de har økt sin andel til 10.3%.
Musk ble først tilbudt plass i Twitters styre. Det så i utgangspunktet ut som at han ville takke ja, men han gjorde ikke det. Tilbudet innebar at han ikke fikk eie mer enn 14.9% av Twitters aksjer.
13. april kom Musk med tilbud om å kjøpe alle aksjene til Twitter. Hans foreslåtte pris per aksje er på 54.20 dollar, som innebærer en totalpris på 43 milliarder dollar, 6 over markedsverdi. Musk er verdt rundt 260 milliarder dollar.
Sammen med tilbudet kom følgende uttalelse fra Musk til Twitters styre:
«Jeg har investert i Twitter fordi jeg tror på dens potensial som en plattform for frie ytringer for alle på planeten, og fordi jeg mener ytringsfriheten er avgjørende for at demokratiet skal fungere.
Men, siden jeg investerte i selskapet har jeg nå innsett at det ikke kommer til å klare seg bra, ei heller tjene denne avgjørende funksjonen i sin nåværende tilstand. Twitters transformasjon må skje som et privat selskap.
Derfor tilbyr jeg å kjøpe 100% av Twitters aksjer… Tilbudet er mitt beste og siste tilbud, og hvis det ikke blir akseptert, må jeg revurdere min rolle som aksjonær.
Twitter har ekstraordinært potensial. Jeg skal sørge for at det nås.»
Hvilke endringer ønsker Musk?
Musk, som beskriver seg selv som «ytringsfrihets-absolutist», satt seg ned med TED-Talks noen timer etter at tilbudet ble kjent. Han ønsker blant annet at Twitters algoritme skal være tilgjengelig for offentligheten, altså åpen kildekode. Hvis en twittermeldings innhold eller rekkevidde manuelt endres av Twitter skal endringen stå synlig oppført, sa Musk.
Ifølge Business Insider er det foreløpig fire endringer vi kanskje kan forvente hvis Musk tar over Twitter. Den første er algoritmen som nevnt over. Nummer to er mindre moderering, og høyere terskel for fjerning av innhold og brukere. Blant annet har Musk vært kritisk til at Donald Trump ble fjernet fra Twitter mens han var president. Nummer tre er fjerning av falske kontoer som forsøpler kommentarfeltet, og forsøker å svindle brukerne. Til slutt foreslår de at Musk kan komme til å innføre en redigeringsmulighet, slik at folk kan rette skrivefeil og hyperlenker.
Møter motstand
Musks oppkjøp har blitt møtt med motstand fra Twitters styre. På fredag annonserte de en «giftpille»-strategi. New York Post skriver:
«Twitter har gått til kamp mot Elon Musks fiendtlige overtakelsestilbud ved å tilby sine aksjonærer muligheten til å kjøpe mer av selskapets aksjer til en rabattert pris – en forsvarstaktikk kjent blant investorer som en «giftpille».»
Styret har minst én god grunn til å frykte Musks overtakelsestilbud. Hvis han kjøper selskapet og gjør det om til et privat selskap (ikke børsnotert), så har ikke lengre styremedlemmene en godt betalt deltidsjobb som lønnes med 2-3 millioner kroner i året.
Til TED sa Musk at han har en plan B hvis overtakelsestilbudet feiler, men ønsket ikke å gå i detalj. Han har ansatt Morgan Stanley for å hjelpe med kjøpet.