Nyhetsbrev steigan.no 20.02.2024
Johan Galtungs kritiske stemme vil bli savnet
Jemen har angrepet tre skip i Rødehavet
Bønder i Tsjekkia har åpnet egne butikker – lei av lav betaling
Pressens og myndighetenes holdning til overdødeligheten
Høyreekstreme ekspresidenter i Latin-Amerika krever at USA intervenerer i Venezuela
Krigsdagbok del 97 – 10. til 15. desember 2023
Johan Galtungs kritiske stemme vil bli savnet
Av Pål Steigan - 20. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/johan-galtungs-kritiske-stemme-vil-bli-savnet/
Av Pål Steigan.
Freds- og konfliktforskningas Grand old man, Johan Galtung, er død 93 år gammel. Han var æresdoktor ved 13 universiteter og var Norges antagelig mest siterte akademiker. Han var forfatter av 150 bøker og mer enn 1000 vitenskapelige artikler. Han grunnla fredsforskninga som disiplin og grunnla Institutt for fredsforskning (PRIO) i 1959.
Jeg ble kjent med Johan Galtung på 1960-tallet. For oss unge radikalere i Sosialistisk Ungdomsforbund ble han en læremester i noen år og han åpnet øynene våre for internasjonale perspektiver som ikke sto på pensum og som for all del ikke var tema i aviser og media. Han holdt en del intense foredrag for oss, blant annet om Kina, og han stimulerte oss til å tenke sjøl. Vi var 16-17 år gamle, og for oss var dette veldig inspirerende.
I 1967 gikk vi i SUF ut med en knallhard kritikk av Israels rolle i seksdagerskrigen og tok stilling for palestinerne. I vårt eget parti SF, ble vi fordømt. Den som støttet oss var Johan Galtung.
Johan Galtung var større internasjonalt enn i Norge. Her hjemme ble han møtt med uforstand og en hetsaktig kritikk, mens han ved universiteter og i akademiske forsamlinger på flere kontinenter ble møtt med stor aktelse.
Nå hadde også Galtung en stil som kunne erte på seg en stein. Han var utvilsomt arrogant i mange sammenhenger og han kunne komme med innfall og utfall som det var tynt med dekning for. Han var en ørn, men det betyr ikke at han alltid fløy like høyt. Han kunne levere glitrende analyser, men det betyr ikke at alt han produserte var gull.
Det må man tåle, ikke minst når hovedbildet var at Galtung hadde forstått mer av verdensutviklinga enn de fleste.
Etter bare å ha fulgt Galtung gjennom artiler og bøker gjennom noen tiår møtte jeg ham igjen. Det var under Protestfestivalen i Kristiansand i 2011. Temaet var Kina, og det morsomme var at vi fra hvert vårt utgangspunkt hadde svært sammenfallende analyser av hva Kinas framvekst ville bety for verdensutviklinga.
Se bare denne artikkelen hans fra 2013: The Real “Global South” Today: BRICS*
To grunnleggende fakta skiller seg ut i verdens økonomiske utvikling, og ser bort fra militær, politisk, kulturell og sosial utvikling:
* BRICS – et akronym som blir et sosialt faktum – dukker opp;
* USA-EU synker; ikke bare som markeder, også som produsenter.
Den gangen var det ikke mange som skjønte det, nå ser vi disse to faktorene endre verden foran øynene våre.
Denne artikkelen fra 2015 er også interessant: A Theory of China. Der viser Galtung hvor mye han hadde forstått av den kinesiske kulturens særegenheter.
Vesten, utkonkurrert av BRICS, begikk mer drap enn å de evnet å lære.
Kinas herskende klasse, gjennomsyret av kultur, koblet dynastiske sykluser til yin-yang-tanker, og handelsmenn til barbarer.
Se også Galtung Institut og TRANSCEND International.
Rune Ottosen, som kjente Galtung godt har skrevet fine Minneord ved Johan Galtungs død.
Ottosen innleder slik:
Johan Galtung er død 93 år gammel. Få intellektuelle i Norge har satt større spor etter seg. Han var æresdoktor ved 13 universiteter og var Norges antagelig mest siterte akademiker. Han var forfatter av 150 bøker og mer enn 1000 vitenskapelige artikler. Men han vil først og fremst bli husket som grunnlegger av fredsforskningen som disiplin. Han grunnla Institutt for fredsforskning (PRIO) i1959. De siste årene var han skeptisk til utviklingen ved PRIO. Han mente at PRIO etter hvert lignet mer på et tradisjonelt utenrikspolitisk institutt som norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Galtung var ikke bare en stor teoretiker. Han mente at fredsforskningen skulle bidra til aktive og konstruktive fredsløsninger, og deltok selv som megler i mange konflikter.
Jeg stiftet bekjentskap med Johan Galtung på det teoretiske planet da jeg leste artikkelen «Structural theory of imperialism» som stod på pensumliste på statsvitenskap grunnfag. Jeg falt øyeblikkelige for hans skarpe blikk, gode analyse og ikke minst det at han ikke bar beskrev skjevhetene i verden. Han tok stilling for det fattige sør i kampen mot det rike nord.
Jeg samarbeidet personlig med Galtung han da jeg som informasjonsleder ved PRIO på begynnelsen av 1990-tallet arrangerte årlige seminarer med Johan Galtung. Det var ikke mye han var i gamlelandet og reiste verden rundt på ulike oppdrag. Det var fint å bli kjent med ham, samtidig så jeg hans mindre sympatiske sider. En selvbevisst arroganse som viste at han var fullt klar over sin betydning. Den unorske stilen var jo bygget på en realitet: han var en akademisk rockestjerne, og var bevisst sin betydning.
Rockestjerne og ørn. Det passer bra, og det forklarer også hvorfor småtassene i norsk presse, som ikke har begått en analyse av betydning i sitt liv, prøvde å bli store ved å rakke ned på Galtung.
Det får meg til å tenke på Maos dikt, Svar til kamerat Kuo Mo-jo:
Ants on the locust tree assume a great-nation swagger
And mayflies lightly plot to topple the giant tree.
Hele diktet lyder slik:
On this tiny globe
A few flies dash themselves against the wall,
Humming without cease,
Sometimes shrilling,
Sometimes moaning.
Ants on the locust tree assume a great-nation swagger
And mayflies lightly plot to topple the giant tree.
The west wind scatters leaves over Changan,
And the arrows are flying, twanging.
So many deeds cry out to be done,
And always urgently;
The world rolls on,
Time presses.
Ten thousand years are too long,
Seize the day, seize the hour!
The Four Seas are rising, clouds and waters raging,
The Five Continents are rocking, wind and thunder roaring.
Our force is irresistible,
Away with all pests!
Galtung ville ha likt det.
Jemen har angrepet tre skip i Rødehavet
Av red. PSt - 20. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/jemen-har-angrepet-tre-skip-i-rodehavet/
Houthibevegelsen i Jemen har angrepet tre skip i Rødehavet på to dager: Rubymar, Sea Champion, and Navis Fortuna.
De har også skutt ned en av USAs viktigste angrepsdroner, MQ-9 Reaper. En drone til 30 millioner doller ble skutt ned av et missil til 10.000 dollar. Det sier noe om houthienes asymmetriske krigføring.
Det meldes også at houthiene for første gang har brukt en undervannsdrone mot skip i Rødehavet.
Ansarullah understreker at det er bare skip fra USA, Storbritannia og Israel som vil bli angrepet. Alle andre lands skip kan passere trygt.
Jemen har sagt at dersom Israel avslutter terrorkampanjen mot Gaza, vil de avslutte sine angrep i Rødehavet.
Konspirasjon og fake news
Av Kari Elisabet Svare - 20. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/konspirasjon-og-fake-news/
Til tross for at Støre har fått bytta ut halve regjeringa på grunn av snusk og fanteri, glir verre handlinger oljeglatt utenom offentlige søkelys. At politikere lyver, er velkjent. Jeg finner det påfallende at bare meningsmotstandere av gjengs eller gyldig oppfatning, kalles konspirasjonsteoretikere, og kun teorier som avviker fra det herskende syn fake news.
Begrep som valgflesk og politisk spill har for lengst glidd inn i vokabularet. Sånn er det bare, sier folk og rister litt på hodet. Også mediene er medskyldige siden de videreformidler alt fra uriktigheter til direkte feil forestillinger.
De, som konspirerer, benytter falske budskap for å oppnå en skjult hensikt. Hvor er Faktisk.no når politikerne sprer falske fakta? Klarer de å gjennomskue finansakrobatenes bakenforliggende målsetting? Eller hvordan veltalende lobbyister, konsulenter og såkalte eksperter påvirker politiske prosesser og vedtak? Det burde ikke være konspiratorisk å kalle godt betalte påvirkningsagenter for det de er.
Politikerne lyver om langt mer alvorlige saker enn reiseregninger, aksjekjøp og plagiering. Hvem står for eksempel bak «Fornybar Norge» og vil ha oss til å tro at alt som kalles grønt og bærekraftig ikke bare er utmerket, men tvingende nødvendig i kampen for klodens klima. Når de falske påstandene avkles, kommer en kamp mot, ikke for levelige kår til syne.
Les: Fornybaradelen på Arendalsuka
«Konspirasjon», skriver Store Norske, «betyr sammensvergelse eller komplott». De som slutter seg sammen i dag er de bemidlede. Det er ikke én mektig person som skal overmannes, men massevis av småfolk uten påvirkningskraft, midler og makt. De, som tror at demokrati er synonymt med folkemakt fordi vi kan putte en seddel i urna hvert fjerde år, lar seg bedra. Og alle som opprettholder illusjonen, sprer fake news. Selv om de tror på sitt virkelighetsbilde og ikke lyver bevisst.
Tenk om politikerne kunne innrømme at Energiloven inngått i 1991 har ført til feilslått praksis? Ble de lurt? Til å tro det var en fordelaktig lovendring? Først i etterkant forstår de fleste at å gjøre et nasjonalt gode om til en børsregulert markedsvare, bare er gunstig for topper i kraftbransjen, strømspekulanter og den slags. For folk og næringsliv derimot er det omvendt.
Les: Energiloven – Torpedoen under arken har endelig eksplodert
Utenlandskabler skulle føre til noen øres prisøkning. At dette var en gedigen løgn, oppdaget vi etter at vedtaket var blitt realitet, og ingen er blitt ansvarliggjort. Vi har fått flere lærepenger, men tilliten til politikerne er fortsatt større enn den burde være.
Når lederne for LO og NHO påstår at situasjonen i Norge er prekær fordi kraftbehovet øker, er dette en sannhet med modifikasjoner eller en løgn der viktige faktorer er utelatt. Droppes kraftkrevende og unødig virksomhet, som datalagring og elektrifisering av oljeplattformer, har vi faktisk nok. Googles nye senter, som skal bygges i Skien, vil forbruke 5% av hele Norges strømforbruk. Det er mye! Og kan føre til en betydelig økning av strømprisene i Sør-Norge. «Mer lønnsomt enn skogdrift», kommenterte godseier Løvenskiold, som ikke vil si hva han fikk for tomta han har solgt til Google, et pengemektig konsern i verdensklasse. Det er ikke grønt med ufornuftig forvaltning av kraftressursene vi har. Å forringe naturressurser og bygge vilt i vei, vil vise seg å bli nok et feilsteg. Men først i framtida, når reversering er umulig.
Les: Sannheten om Google og Skien
Det at Norge trenger dobbelt så mye kraft for å unngå høye strømpriser er absolutt fake news. Voldsom kraftutbygging gir ikke billigere kraft. Jo mer som produseres, uansett kraftkilde, jo mer eksporteres, så lenge vi beholder dagens system. Det glemmer de å si og håper at jo oftere dette med kraftbehovet gjentas, jo mer tror folk at det er sant.
Vi har politikere, som går imot råd fra eget klimautvalg og «Verdens Internasjonale Energibyrå», IEA, som bryter naturavtalen og cop-avtalen og får kjeft av EU fordi de har godkjent gruvedrift på havbunnen. Greenpeace og Natur og Ungdom vant nylig et klimasøksmål. Klimakonsekvensene ved godkjenning av tre nye olje- og gassfelt i Nordsjøen er ikke utredet, slik Høyesterett tidligere har stilt krav om. Dermed bør de stanses. Men hva gjør Staten? De anker.
Det å saksøke en stat, slik de to klima-og miljøorganisasjonene har gjort, er både tid- og ressurskrevende. Hvordan finansierer Staten sine saksomkostninger? Om ikke med norske skattekroner? Temmelig frekt vil jeg si. Alt for å pumpe olje så lenge det går. Eller til ekstreme værforhold gjør det umulig å fortsette.
Elektrifisering av oljeplattformer og storstilt vindmøllebygging er avslørt som ulønnsomt, men regjeringa fortsetter ufortrødent å snakke om solidaritet og redningsaksjon jordklode og misbruker grønnfargen grovt.
Les: Vanviddet i det «grønne skiftet»
Vindturbiner legger beslag på store naturområder, og etter omtrent 25 års drift vil vi ha digre dynger av ikke-gjenvinnbare rotorblader. Enkelte over 100 meter lange. En vindturbin er minst 50 ganger mer materialkrevende enn en gassturbin. Utvinninga av materialer som kobber, litium, nikkel og aluminium beslaglegger et 50 ganger større areal og produserer 50 ganger mer søppel og forurenser 50 ganger så mye, skriver Bjørn Vassnes i Klassekampen 25. januar. Uansett om tallene stemmer hundre prosent eller ei, er saken den samme: Tar vi alle sider ved produskjonen med blir sluttsummen ugunstig og gal.
Han fortsetter med å slakte grønn hydrogen. Framstillinga av denne enrgikilden krever så mye strøm at resultatet går i minus. Man får visstnok bare tilbake 1/3 av krafta som forbrukes i produksjonsprosessen. Dagens høye strømpriser skaper ytterligere ulønnsomhet. Et annet klimatiltak kalles «karbondyrking». «Logikken i denne prosessen er brutalt enkel, men potensielt ødeleggende for landbruket. Ved å la land ligge brakk reduserer bøndene klimagassutslippene», skriver Thomas Fazi. Ikke rart at bondestanden er rasende. Å legge ned jordbruk i ei tid med kriser, ikke ei men flere, i sikte. Hvor idiotisk er vel det?
Når Equinor ønsker å elektrifisere Melkøya handler det om en særnorsk CO 2-avgift som skal økes til 2000 kroner per tonn innen 2030. Dette skriver Hogne Hongset i Klassekampen. Derfor blir det billigere for dem å hente strømmen fra land, men dyrt for oss forbrukere. Med andre ord vil styresmaktene belaste oss for tiltak som gir null utslag på klodens klimaregnskap. Gassen, som frigjøres skal selvsagt selges og bli forbrent, et annet sted.
Les: Regjeringa vil elektrifisere Melkøya – vil støvsuge Finnmark og Troms for kraft
I et ideelt og fornuftstyrt samfunn ville kun overskuddsstrøm bli solgt ut og i beste fall erstatte kullkraft. Det grønne skiftet og fornybar-ideene kommer fra en finanssektor som har funnet nye kilder de kan utnytte og utbytte. Synd at venstresida ikke ser det, men lar seg villig bruke.
Falske nyheter og ekte konspirasjon gjelder ikke bare energisektoren og grønt bedrag. Løgnere, som rettferdiggjør og bidrar i krig, bør tiltales og ende i ICC. Denne internasjonale domstolen er opprettet for å straffeforfølge enkeltindivider.
Ellers har årets vintervær så langt vært til besvær for mange. Biler, busser, tog og fly satt ut av drift. Folk snødde inne. Nødnett lå nede. Ny teknologi volder besvær. Men hva hvis dette bare er starten? En gruppe forskere, som slapp til i «The Guardian», meddelte at orkanene på jorda har blitt så sterke at de sprenger dagens kategori fra 1 til 5. Skalaen for vindstyrke må derfor utvides.
Kari Elisabet Svare
Bønder i Tsjekkia har åpnet egne butikker – lei av lav betaling
Av Romy Rohmann - 20. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/bonder-i-tsjekkia-har-apnet-egne-butikker-lei-av-lav-betaling/
I den tsjekkiske byen Unčovice fikk bøndene nok av å få dårlig betaling for sine produkter og startet sin egen butikk og distribusjon. De store matkjedene Albert og Lidl må antakelig stenge da de ikke kan konkurrere mot bøndenes butikk verken på pris eller kvalitet. Nå har de organisert flere i området og bøndenes butikker selger til omtrent halve prisen, varene er friske og har bedre kvalitet.
De store kjedene i Tsjekkia er kjent for å selge dårlige og dyre varer, og lenge har de som bor nær grensa til Tyskland heller dratt over grensa for å handle. Der har de funnet både billigere og bedre varer. Tsjekkia har også hatt sterk prisvekst de siste åra, i 2022 var den på 16,2%.
I kommunen Litovel med sine rundt titusen innbyggere finner vi byen Unčovice med rundt 400 innbyggere hvor det hele startet, og det sprer seg. Butikken selger alt fra grønnsaker til kjøtt og egg. Ikke bare har de lave priser, varene er ferske og har god kvalitet.
I tillegg har det kommet i gang ei hjemmeside som knytter bønder sammen med forbrukere, Prosjektet: Finn din Bonde.
På hjemmesida skriver de om prosjektet:
Prosjektet Finn din bonde kommer fra verkstedet til Landbruksunionen i Tsjekkia og hovedmålet er å fremme direktesalg av mat fra tsjekkiske bønder. Vi tror at å kjøpe mat lokalt er gunstig både for miljøet og støtten til tsjekkisk landbruk, og vil også gi mye bedre kvalitetsmat.
Hvordan fungerer prosjektet?
På hovedsiden finner du et interaktivt kart hvor du kan se de nærmeste salgsstedene med mulighet for å se detaljer om butikken.
Hvis kartene ikke passer deg, kan du søke i listen i oppgaven etter regioner eller tilbudt sortiment. Du er derfor sikker på at du finner bonden din enkelt og raskt.
Hvordan registrere en butikk?
På nettsiden publiseres salgsstedene til medlemmer av Agricultural Union of the Tsjekkia, som er sikre på at de tilbyr ærlig, tsjekkisk mat. Hvis du er interessert i å publisere ditt salgssted, skriv til oss på info@najdizemedelce.cz
Her er oversikt over nettverket deres.
Dette er kanskje et eksempel til etterfølgelse også her i landet, vi har Gårdsbutikker og RekoRinger, noen har nok også kontakt med «sin bonde» og private nettverk, men organiserte utsalg/butikker drevet av bønder eller organisert samarbeid mellom produsent og kunde er det lite av.
Bøndenes samvirker har også utsalg av matvarer enkelte steder i landet, vi har skrevet om dette her på steigan.no den 14.november 2022.
Slike butikker kunne det vært mange flere av. Kanskje «kjedemakta» i Norge også hadde fått litt konkurranse og bonden en litt større andel av fortjenesten. Og ikke minst betyr det å bygge økonomiske samarbeidsstrukturer utenfor monopolenes grep. Dette har også politiske og sosiale dimensjoner.
Pressens og myndighetenes holdning til overdødeligheten
Av Svein Gustav Wilhelmsen - 20. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/pressens-og-myndighetenes-holdning-til-overdodeligheten/
Det begynte for et par år siden, etter masseinjiseringene, med meldinger om begravelsesbyråer som ikke har plass til å oppbevare det høye antallet døde. Allerede den gang var det tydelig at det pågikk en betydelig overdødelighet. Denne pågår fortsatt.
Siden har det fulgt en jevn strøm av meldinger om markante økninger i antallene sykdomstilfeller, sykemeldte, utmattede med diagnosen «trøtthet og slapphet» (her og her), medisinske akuttutrykninger, hjertesyke og døde av hjertesykdom. Alle økningene beskrives som «uforklarlige» eller «uforståelige», eller tilskrives på lettvint vis «senvirkninger» av det luftbårne patogenet. Det som ingen derimot vil røre ved, er den potensielle sammenhengen mellom de nevnte økningene, overdødeligheten og den mest logiske fellesnevneren: injeksjonene.
Burde ikke ansvarlige helsemyndigheter undersøke mulige sammenhenger mellom økninger i helserelaterte problemer, samt økningenes potensielle sammenheng med injeksjonene? Hvorfor gjør de ikke dette?
I stedet har myndighetene «tilfeldigvis» valgt å legge ned overvåkingssystemet for totaldødelighet og overdødelighet, midt i den største overdødeligheten. Et program som har pågått uavbrutt i syv år legges altså resolutt ned, når det endelig kunne komme til sin rett. Er ikke det påfallende? Myndighetene og pressen synes visst ikke det.
Hele tiden har myndigheter og makthavere, inkludert pressen, pekt på alle andre mulige forklaringsmodeller enn injeksjonene, som i denne sammenhengen har blitt forbigått i stillhet. Denne strutse-logikken har vært så konsekvent at den ikke kan betegnes som annet enn nettopp påfallende.
I løpet av denne lange tidsperioden, har det ved noen ytterst få anledninger hendt at et par-tre nyhetsmedier har pirket borti koblingen mellom injeksjonene og overdødeligheten. Hver gang har pressens innfallsvinkel vært at påstander fra «injeksjonsskeptikere» skal motbevises. Og pressen har da funnet sine svar hos myndighetene, det vil si hos de som har størst interesse av at det ikke skal finnes en slik kobling. Kan dette kalles for kritisk journalistikk? Det framstår som et mikrofonstativ for ansvarsfraskrivelse.
Ser folk hvor fjernt dette er? Her er det en potensiell bombe av dimensjoner, og omgangen med problemstillingen består i å putte den inn i en fordummende kontekst av «konspirasjonsteorier» som skal motbevises. En slik tåpelig innfallsvinkel er altså nivået av saklighet som norsk presse evner å produsere. Det er et uanstendig og uverdig lavmål.
Problemstillingen om en potensiell kobling mellom den pågående overdødeligheten og injeksjonene står tungt på egne bein, og den fortjener å bli grundig og seriøst belyst – av respekt for alt som er menneskelig.
Det er klart som et strutseegg at massene desperat ønsker å opprettholde likhetstegn mellom «sannhet» og narrespillets påståtte nødvendighet og effekt av masseinjiseringen. Samfunnet viser kraftig motstand mot å røre ved et tema som kan rokke ved en livsløgn.
Det er også påfallende og forstyrrende hvordan alvorlighetsgraden av injeksjonenes bivirkninger aktivt dysses ned, gjennom at makt og myndigheter ser en annen vei – helt til det ikke lenger går, for deretter å benytte et manipulativt maktspråk hvis eneste formål er å bagatellisere bivirkningenes omfang og alvorlighetsgrad. Myndighetenes fremste mål er åpenbart ikke å informere, men bagatellisere! Enhver med litt innsikt i retorisk spissfindighet vil raskt gjennomskue det underliggende budskapet fra myndighetene: «Det er ingenting å se her!»
https://substack.com/@wilhelmsen
Les mer på steigan.no om overdødelighet.
Den største svindelen
Av Svein Lund - 20. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/den-storste-svindelen-2/
Mange regjeringsmedlemmar og andre viktige personar i norsk politikk har fått gjennomgå for forskjellige variantar av uetisk oppførsel. Nokre har bidratt til innsidehandel med aksjar, nokre har fuska på eksamen, nokre har juksa med pendlarbustadar, nokre har stole solbriller og nokre har oppført seg uhøvelig overfor personar av motsett kjønn.
Det er bra om dei blir avslørte og må gå frå posisjonar dei aldri skulle hatt. Likevel kjem desse svindlane i skuggen av andre politikarar som har svindla heile det norske folk gjennom å stå fram som miljøvernarar, men samtidig gått god for store miljøøydeleggingar.
Det starta for alvor med Noregs og verdas første miljøvernminister, Olav Gjærevoll. Han brukte sin posisjon som professor i botanikk til å benekte dei store botaniske verdiane langs Guovdageaidnu-Alta-vassdraget, slik at dette kunne byggast ut, trass i at andre botanikarar omtalte det som «landets rikeste lokalitet overhodet når det gjelder konsentrasjon av sjeldne planter».
Blant dei fremste i å tvinge gjennom Alta-utbygginga var miljøvernminister/statsminister Gro Harlem Bruntland, som seinare gjorde internasjonal karriere som leiar for FN sin verdskommisjon for miljø og utvikling, og blei hylla som «mor til tanken om bærekraftig utvikling». Dersom dei to mest kjente miljøvernministrane hadde ønska å berge eit av landets mest verneverdige vassdrag mot utbygging, kunne dei trulig ha gjort det. Men dei gjorde det ikkje.
Da Ap kom i regjering i 2021, ville Støre ha Klima- og miljødepartementet under full kontroll, det skulle ikkje vere til hinder for gjennomføring av naturinngrep. Han sette derfor inn ein karrierepolitikar som aldri hadde vist noko interesse eller engasjement for klima- og miljøspørsmål. Ministeren si oppgåve blei å sitte stille i båten og seie ingenting, når Næringsdepartementet og Energidepartementet sa ja til den eine naturraseringa etter den andre, og samtidig reise på internasjonale konferansar og marknadsføre Noreg som føregangsland i miljøvern.
Da klimaministeren fikk opprykk for å erstatte utanriksministaren som måtte skiftast ut på grunn av innsidehandel, fikk Klima- og miljødepartementet ein mann dei færraste hadde hørt om, som aldri hadde tatt til orde for å ta vare på verken klima eller miljø. Altså var han ideell for denne jobben.
Andreas Bjelland Eriksen kjem inn i ei tid da Noreg tvert mot alle internasjonale råd og avtalar gir stadig nye leite- og utbyggingsløyver for oljeutvinning. Ikkje eit knyst frå ministeren for klima. I ei tid da vi står oppe i ei vindkraftutbygging som blir den største naturraseringa i Noregs historie. Ingen motførestilling frå ministeren for natur og miljø. Han kjem inn i ei tid da vindturbinane på Fosen er dømt ulovlige, mens dei som protesterer mot ulovligheitane blir bøtelagde. I ei tid da Noreg som første land i verda opnar for gruvedrift på havbotn, til protestar ikkje bare frå miljørørsla, men frå sjølvaste EU og ein tidligare miljøminister frå Høgre. Men ikkje frå den fremste ansvarlige for norsk miljøpolitikk.
Likevel kan vi i eit utal medier over heile landet no lese eit innlegg signert av klima- og miljøministeren: «La oss ta vare på naturen vår – sammen». «Vi bygger ned naturen i et skremmende tempo», skriv han. Kven er «vi»? Det er jo hans eiga regjering.
I Finnmark møter vi ei regjering som skal elektrifisere Melkøya med å rasere reinbeita og naturområda våre med vindkraft og kraftlinjer, som deler ut vidda til utanlandske gruveselskap, som lar oppdrettsmilliardærane øydelegge fiskefjordane. Det ser ikkje mye betre ut i resten av landet. Det skal byggast vindkraftanlegg i alle fylke unntatt Oslo. Skogar skal hoggast og myrer drenerast for datasenter. Fjordar, vassdrag og skogar fyllast med gruveavfall. Turistanlegg spiser opp fjellsidene. Skjær og holmar sprengast for oppdrettsanlegg og hydrogenfabrikkar blir planlagt på anna kvart nes etter kysten. Utan at ministeren har gjort noko for å stoppe denne utviklinga som hans eiga regjering ønsker. Likevel gir han i dette innlegget inntrykk av at denne regjeringa arbeider for å ta vare på naturen og for «arealnøytralitet», altså at inngrep i naturområde skal erstattast ved at andre område førast tilbake til naturen.
Dette er ein svindel som set alle småsvindlarane sine eksamensjuks, aksjehandlar og solbriller totalt i skuggen.
Uka som gikk: Uke 7, 2024
Av Pål Steigan - 20. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/uka-som-gikk-uke-7-2024/
Sjefredaktør Pål Steigan i steigan.no forteller om begivenhetene i uka som gikk.
Omtalte artikler:
Chris Hedges: La dem spise skitt
Amnesty: Israel «utsletter familier ustraffet» i Rafah
Det sensur-industrielle kompleks
Overveldende flertall i Australias parlament krever frihet for Julian Assange
Slaget om Avdiivka er over, Ukrainas hærsjef beordrer full retrett
Se også: • Uka som gikk: Uke 6, 2024
Støtt steigan.no Vipps: 116916 Kontooverføring: 9001 30 89050
Julian Assanges siste appell
Av Chris Hedges - 20. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/julian-assanges-siste-appell/
18. februar 2024
Julian Assange vil denne uka komme med sin siste appell til de britiske domstolene om å unngå utlevering. Hvis han blir utlevert, er det dødsdommen for pressens etterforskning av maktens indre virksomhet.
Hvis Julian Assange blir nektet tillatelse til å anke saken om sin utlevering til USA, foran et panel av to dommere ved High Court i London denne uka, vil han ikke ha noe alternativ igjen i det britiske rettssystemet. Hans advokater kan be Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) om utsettelse av iverksettelsen under regel 39, som er gitt under «eksepsjonelle omstendigheter» og «bare der det er en overhengende fare for uopprettelig skade». Men det er langt fra sikkert at den britiske domstolen vil gå med på det. Den kan beordre Julians umiddelbare utlevering før en regel 39-instruks, eller den kan beslutte å ignorere en anmodning fra EMD om å tillate Julian å få sin sak behandlet av retten.
Den nesten 15 år lange forfølgelsen av Julian, som har tatt en tung toll på hans fysiske og psykiske helse, gjøres under påskudd av utlevering til USA, der han skulle stilles for retten for angivelig å ha krenket 17 tiltalepunkter i spionasjeloven fra 1917, med en mulig dom på 170 år.
Julians «forbrytelse» er at han publiserte klassifiserte dokumenter, interne meldinger, rapporter og videoer fra den amerikanske regjeringen og det amerikanske militæret i 2010, som ble levert av Chelsea Manning, en varsler i den amerikanske hæren. Denne enorme samlingen av materiale avslørte massakre på sivile, tortur, drap, listen over fanger som ble holdt i Guantanamo Bay og forholdene de ble utsatt for, samt regler for engasjement i Irak. De som begikk disse forbrytelsene – inkludert de amerikanske helikopterpilotene som skjøt ned to Reuters-journalister og 10 andre sivile og alvorlig skadet to barn, alt fanget på Collateral Murder-videoen – har aldri blitt tiltalt.
Julian avslørte hva det amerikanske imperiet forsøker å viske ut av historien.
Forfølgelsen av Julian er en illevarslende melding til resten av oss. Trosser du det amerikanske imperium, avslører dets forbrytelser, og uansett hvem du er, uansett hvilket land du kommer fra, uansett hvor du bor, vil du bli jaktet, tatt til fange og brakt til USA for å tilbringe resten av livet i et av de verste fengselssystemene på jorden. Dersom Julian blir funnet skyldig vil det bety gravejournalistikkens død angående statsmaktens indre arbeid. Å eie, langt mindre publisere, klassifisert materiale – som jeg gjorde da jeg var reporter for The New York Times – vil bli kriminalisert. Og det er poenget, forstått av The New York Times, Der Spiegel, Le Monde, El País og The Guardian, som utstedte et felles brev som oppfordret USA til å droppe anklagene mot ham.
Australias statsminister Anthony Albanese og andre føderale lovgivere stemte på torsdag for at USA og Storbritannia skulle avslutte fengslingen av Julians, og bemerket at det stammet fra at han «gjorde jobben sin som journalist» for å avsløre «bevis for USAs misgjerninger».
Rettssaken mot Julian, som jeg har dekket fra begynnelsen og skal dekke igjen i London denne uka, har en bisarr Alice i Eventyrland-kvalitet, der dommere og advokater snakker i høytidelige toner om lov og rettferdighet, mens de gjør narr av de mest grunnleggende prinsippene i borgerrettigheter og rettsvitenskap.
Hvordan kan høringene fortsette når det spanske sikkerhetsforetaket ved den ecuadorianske ambassaden, UC Global, der Julian søkte tilflukt i syv år, leverte videofilmet overvåkning av møter mellom Julian og hans advokater til CIA, og opphevet dermed advokat-klient-privilegiet? Dette alene burde ha ført til at saken ble kastet ut av retten.
Hvordan kan den ecuadorianske regjeringen ledet av Lenin Moreno bryte folkeretten ved å oppheve Julians asylstatus og tillate London Metropolitan Police inn i den ecuadorianske ambassaden – Ecuadors suverene territorium – for å frakte Julian til en ventende politibil?
Hvorfor godtok domstolene påtalemyndighetens anklage om at Julian ikke er en legitim journalist?
Hvorfor ignorerte USA og Storbritannia artikkel 4 i deres utleveringsavtale, som forbyr utlevering for politiske lovbrudd?
Hvordan får saken mot Julian lov til å føres videre etter at nøkkelvitnet for USA, Sigurdur Thordarson – en dømt svindler og pedofil – innrømmet å ha fabrikkert anklagene han kom med mot Julian?
Hvordan kan Julian, en australsk statsborger, bli siktet i henhold til den amerikanske spionasjeloven når han ikke deltok i spionasje og ikke var basert i USA da han mottok de lekkede dokumentene?
Hvorfor tillater de britiske domstolene at Julian blir utlevert til USA når CIA – i tillegg til å sette Julian under 24-timers video og digital overvåkning mens han var i den ecuadorianske ambassaden – vurderte å kidnappe og myrde ham, planer som inkluderte en potensiell skuddveksling i Londons gater med involvering av Metropolitan Police?
Hvordan kan Julian bli fordømt som utgiver når han ikke, slik som Daniel Ellsberg gjorde, fikk tak i og lekket de klassifiserte dokumentene han publiserte?
Hvorfor anklager ikke den amerikanske regjeringen utgiveren av The New York Times eller The Guardian for spionasje, for å ha publisert det samme lekkede materialet i samarbeid med WikiLeaks?
Hvorfor blir Julian holdt isolert i et høysikkerhetsfengsel uten rettssak i nesten fem år, når hans eneste tekniske brudd på loven er brudd på kausjonsbetingelsene da han søkte asyl i den ecuadorianske ambassaden? Normalt vil dette innebære en bot.
Hvorfor ble han nektet kausjon etter at han ble sendt til Hans Majestets fengsel Belmarsh?
Dersom Julian blir utlevert vil den juridiske lynsjingen av ham bli verre. Hans forsvar vil bli hindret av amerikanske antiterrorlover, inkludert spionasjeloven og spesielle administrative tiltak (SAMs). Han vil fortsette å bli blokkert fra å snakke med offentligheten – bortsett fra i en sjelden anledning – og bli løslatt mot kausjon. Han vil bli stilt for retten i U.S. District Court for Eastern District of Virginia, der de fleste spionasjesakene er vunnet av amerikanske myndigheter. At juryen i stor grad trekkes fra de som jobber for eller har venner og slektninger som jobber for CIA, og andre nasjonale sikkerhetsbyråer, som har hovedkontor ikke langt fra domstolen, bidrar uten tvil til denne rekken av rettsavgjørelser.
De britiske domstolene har helt fra begynnelsen gjort saken notorisk vanskelig å dekke, sterkt begrenset antall seter i rettssalen, gitt videolinker som har vært dårlige, og i tilfelle høringen denne uken, forbyr noen utenfor England og Wales, inkludert journalister som tidligere hadde dekket høringene, fra å få tilgang til en lenke til det som skal være offentlige prosedyrer.
Som vanlig blir vi ikke informert om oversikt eller tidsplaner. Vil retten avsi en avgjørelse på slutten av den to dager lange høringen 20. og 21. februar? Eller vil den vente uker, til og med måneder, med å avsi en kjennelse, slik den har gjort tidligere? Vil retten tillate EMD å høre saken eller umiddelbart transportere Julian til USA? Jeg har min tvil om Høyesterett sender saken til EMD, gitt at Europarådets parlamentariske arm, som opprettet EMD, sammen med deres kommissær for menneskerettigheter, motsetter seg Julians «fengsling, utlevering og rettsforfølgelse» fordi det representerer «en farlig presedens for journalister». Vil retten respektere Julians anmodning om å være til stede under høringen, eller vil han bli tvunget til å forbli i høysikkerhetsfengselet til Hans Majestet, Belmarsh i Thamesmead, sørøst i London, slik det også har skjedd før? Ingen er i stand til å fortelle oss det.
Julian ble reddet fra utlevering i januar 2021, da distriktsdommer Vanessa Baraitser ved Westminster Magistrates’ Court, nektet å godkjenne forespørselen om utlevering. I sin 132-siders kjennelse fant hun at det var en «betydelig risiko» for at Julian ville begå selvmord på grunn av alvorlighetsgraden av forholdene han ville måtte tåle i USAs fengselssystem. Men dette var et tynt snøre. Dommeren aksepterte at alle anklagene fremsatt av USA mot Julian var innmeldt i god tro. Hun avviste argumentene om at saken hans var politisk motivert, at han ikke ville få en rettferdig rettssak i USA og at rettsforfølgelsen er et angrep på pressefriheten.
Baraitsers avgjørelse ble omgjort etter at den amerikanske regjeringen anket til High Court i London. Selv om Høyesterett aksepterte Baraitsers konklusjoner om Julians «betydelige risiko» for selvmord dersom han ble utsatt for visse betingelser i et amerikansk fengsel, aksepterte den også fire forsikringer i US Diplomatic Note no. 74, gitt til retten i februar 2021, som lovet at Julian ville bli godt behandlet.
Den amerikanske regjeringen hevdet i det diplomatiske notatet at dens forsikringer «svarer fullt og helt på bekymringene som fikk dommeren [i den lavere domstolen] til å avskjedige Mr. Assange». «Forsikringene» sier at Julian ikke vil være underlagt spesielle administrative tiltak, SAM. De lover at Julian, en australsk statsborger, kan sone sin straff i Australia dersom den australske regjeringen ber om hans utlevering. De lover at han vil få tilstrekkelig klinisk og psykologisk behandling. De lover at Julian, både før og etter rettssaken, ikke vil bli holdt i Administrative Maximum Facility (ADX) i Florence, Colorado.
Det høres betryggende ut. Men det er en del av den kyniske juridiske pantomimen som karakteriserer forfølgelsen av Julian.
Ingen holdes i forkant av rettssaken i ADX Florence. ADX Florence er heller ikke det eneste supermax-fengselet i USA der Julian kan bli fengslet. Han kan bli plassert i et av våre andre Guantanamo-lignende anlegg, i en kommunikasjonsstyringsenhet (CMU). CMU er svært restriktive enheter som kopierer den nesten totale isolasjonen pålagt av SAM. «Forsikringene» er ikke juridisk bindende. Alle kommer med unntaksklausuler.
Skulle Julian gjøre «noe etter tilbudet om disse forsikringene som oppfyller kravene for pålegging av SAM-er eller betegnelse til ADX» vil han, innrømmet retten, være underlagt disse strengere formene for kontroll. Hvis Australia ikke ber om en overføring, kan det «ikke være en grunn til kritikk av USA, eller en grunn til å anse forsikringene som utilstrekkelige for å møte dommerens bekymringer», heter det i kjennelsen. Og selv om det ikke var tilfelle, ville det ta Julian 10 til 15 år å anke dommen opp til USAs høyesterett, som ville være mer enn nok tid til å ødelegge ham psykisk og fysisk. Amnesty International sier at «forsikringene ikke er verdt papiret de er skrevet på».
Julians advokater vil forsøke å overbevise to høyesterettsdommere om å gi ham tillatelse til å anke en rekke av argumentene mot utlevering, som dommer Baraitser avviste i januar 2021. Hans advokater, dersom anken blir innvilget, vil argumentere for at rettsforfølgelsen av Julian på grunn av hans journalistiske aktivitet, representerer et «alvorlig brudd» på hans rett til ytringsfrihet; at Julian blir tiltalt for sine politiske meninger, noe som Utleveringsavtalen mellom Storbritannia og USA ikke tillater; at Julian er anklaget for «rene politiske lovbrudd,» Utleveringsavtalen mellom Storbritannia og USA forbyr utlevering under slike omstendigheter; at Julian ikke bør utleveres for å møte rettsforfølgelse der spionasjeloven «blir utvidet på en hittil usett og uforutsigbar måte»; at anklagene kunne endres, som kan resultere i at Julian står overfor dødsstraff; og at Julian ikke vil få en rettferdig rettssak i USA. De ber også om retten til å introdusere nye bevis om CIAs planer om å kidnappe og myrde Julian.
Dersom Høyesterett innvilger Julian tillatelse til å anke vil det bli planlagt en ny høring, i løpet av den tiden vil han argumentere for sin ankebegrunnelse. Dersom Høyesterett nekter å gi Julian tillatelse til å anke, er det eneste alternativet som gjenstår, å anke til EMD. Hvis han ikke er i stand til å ta saken til EMD, vil han bli utlevert til USA.
Beslutningen om å søke utlevering av Julian ble overveid av Barack Obamas administrasjon, ble videre forfulgt av Donald Trumps administrasjon etter WikiLeaks publisering av dokumentene kjent som Vault 7, som avslørte CIAs programmer for cyberkrigføring, inkludert de som er designet for å overvåke og ta kontroll over biler, smart-TV-er, nettlesere og operativsystemene til de fleste smarttelefoner.
Det demokratiske partiets lederskap ble like blodtørstig som republikanerne etter WikiLeaks publisering av titusenvis av e-postmeldinger tilhørende Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) og høytstående demokratiske embetsrepresentanter, deriblant de fra John Podesta, Hillary Clintons kampanjeformann under presidentvalget i 2016.
Podesta-e-postene avslørte at Clinton og andre medlemmer av Obamas administrasjon, visste at Saudi-Arabia og Qatar – som begge hadde donert millioner av dollar til Clinton-stiftelsen – var store finanskilder til Den islamske staten i Irak og Syria. De avslørte transkripsjoner av tre private samtaler Clinton ga til Goldman Sachs – som hun ble betalt $ 675,000 – en sum så stor at den bare kan betraktes som en bestikkelse. Clinton ble sett i e-postene som fortalte finanselitene at hun ønsket «åpen handel og åpne grenser» og mente Wall Street-ledere var best posisjonert til å styre økonomien, en uttalelse som motsa hennes kampanjeløfter om økonomisk reform. De avslørte Clinton-kampanjens selvbeskrevne «rottefanger»*-strategi, som brukte deres pressekontakter til å påvirke republikanske primærvalg ved å «heve» det de kalte «mer ekstreme kandidater», for å sikre at Trump eller Ted Cruz vant partiets nominasjon. De avslørte Clintons forhåndskunnskap om spørsmålene til en primærdebatt. E-postene avslørte også Clinton som en av arkitektene bak krigen og ødeleggelsen av Libya, en krig hun mente ville blankpolere hennes legitimitet som presidentkandidat. *(Pied Piper-Rottefangeren fra Hameln. O.a.)
Journalister kan argumentere for at denne informasjonen, i likhet med krigsloggene, burde ha forblitt hemmelig. Men hvis de gjør det, kan de ikke kalle seg journalister.
Det demokratiske lederskapet, som forsøkte å klandre Russland for valgnederlaget mot Trump – i det som ble kjent som Russiagate – hevdet at Podesta-e-postene og DNC-lekkasjene ble innhentet av russiske regjeringshackere, selv om en etterforskning ledet av Robert Mueller, den tidligere FBI-direktøren, «ikke utviklet tilstrekkelige akseptable bevis for at WikiLeaks visste om – eller til og med var forsettlig blind for» enhver påstått hacking av den russiske staten.
Julian blir forfulgt fordi han ga offentligheten den viktigste informasjonen om amerikanske regjeringsforbrytelser og løgnaktighet siden utgivelsen av Pentagon Papirene. Som alle store journalister var han upartisk. Målene for journalistikken hans var maktens indre virksomhet.
Han offentliggjorde drapene på nesten 700 sivile som hadde beveget seg for nær amerikanske konvoier og kontrollposter, inkludert gravide kvinner, blinde og døve, og minst 30 barn.
Han offentliggjorde de mer enn 15.000 ikke-rapporterte dødsfallene blant irakiske sivile og torturen og mishandlingen av rundt 800 menn og gutter, i alderen fra 14 til 89 år, i interneringsleiren Guantánamo Bay.
Han viste oss at Hillary Clinton i 2009 beordret amerikanske diplomater til å spionere på FNs generalsekretær Ban Ki-moon og andre FN-representanter fra Kina, Frankrike, Russland og Storbritannia, spionasje som inkluderte innhenting av DNA, iris-skanninger, fingeravtrykk og personlige passord.
Han avslørte at Obama, Hillary Clinton og CIA støttet militærkuppet i Honduras i juni 2009, som styrtet den demokratisk valgte presidenten Manuel Zelaya, og erstattet ham med et morderisk og korrupt militærregime.
Han avslørte at USA i hemmelighet lanserte missil-, bombe- og droneangrep mot Jemen, og at disse angrepene drepte dusinvis av sivile.
Ingen annen journalist i vår tid har vært i nærheten av å matche hans avsløringer.
Julian er den første. Vi er de neste.
Artikkelen ble publisert i The Chris Hedges Report:
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
The Chris Hedges-Report er en leserstøttet publikasjon. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt, bør du vurdere å bli en gratis eller betalende abonnent.
Se også professor John Mearsheimers appell for løslatelse av Julian Assange:
JOHN J. MEARSHEIMER – 18. FEBRUAR 2024
Jeg ble spurt av «Assange-forsvaret» om å gi en kort video om hans kommende utleveringshøring i London. Den organisasjonen har bedt en rekke prominente personer om å levere videoer, som vil strømmes live på YouTube-kanalen deres – fra 19. februar 2024, klokken 830 GMT.
Her er YouTube-siden «Assange Defense»:
I mellomtiden har David Sacks og Elon Musk tvitret videoen min om Assange, som er nedenfor:
Abonner på John’s Substack
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Høyreekstreme ekspresidenter i Latin-Amerika krever at USA intervenerer i Venezuela
Av skribent - 20. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/hoyreekstreme-ekspresidenter-i-latin-amerika-krever-at-usa-intervenerer-i-venezuela/
Av Ana Perdigón, Orinoco Tribune.
Efter Limagruppens misslyckande skapade den latinamerikanska högern en ny grupp för att fortsätta blanda sig i andra länders inre angelägenheter, till exempel genom att försöka störta Venezuelas president Nicolás Maduro.
Denna nya Limagrupp heter ‘Frihets- och demokratigruppen’, som består av de tidigare presidenterna Iván Duque från Colombia, Mauricio Macri från Argentina, Jorge Quiroga från Bolivia, Guillermo Lasso från Ecuador och Mario Abdo Benítez från Paraguay.
Idén till att skapa denna ”Lima Group 2.0” kom från den framlidne Sebastián Piñera, Chiles tidigare president.
Enligt Jorge Quiroga sa Piñera till honom, före den dödliga helikopterkraschen, att de skulle «förbereda ett utkast» för att svara USA, efter att USA:s utrikesdepartement utfärdat ett uttalande där man hävdade att det inte spelade någon roll vem som var oppositionens presidentkandidat i det venezuelanska presidentvalet i år.
Efter denna «begäran» från Sebastián Piñera skickade ’Liberty and Democracy Group’ ett brev till USA:s president Joe Biden onsdagen den 14 februari, och bad honom att se till att den venezuelanska högerextrema oppositionspolitikern María Corina Machado skulle finnas med på valsedeln.
I ett tydligt exempel på inblandning i Venezuelas angelägenheter hävdade denna ultrahögergrupp, att «det enda acceptabla och internationellt erkända valet kommer att vara det, där Machado står på valsedeln». «Allt annat kommer att krossa friheten och pulvrisera demokratin för alltid i landet», står det i brevet.
De högerextrema ex-presidenterna bad också Biden-administrationen att vidta åtgärder mot Venezuela, så snart som möjligt och inte, som tidigare meddelats förrän i april, med hänvisning till USA:s hot om att intensifiera blockaden mot Venezuela.
Quiroga sade vidare att de kan komma att ändra namnet på ’Frihets- och demokratigruppen’ och döpa om den efter Sebastián Piñera eftersom, enligt hans åsikt, «alla inser att de vid denna tidpunkt är synonyma».
Piñera, som nyligen omkom i en helikopterkrasch i Chile, var en av de mest ivriga anti-venezuelanska politikerna i Latinamerika. Förutom att vara en av grundarna av den nu upplösta Limagruppen, som stödde Juan Guaidósfalska «interimsregering», anstiftade han också massmigration från Venezuela, som en del av det USA-ledda hybridkriget. Under sin tid som president hävdade Piñera att venezuelanerna skulle få allt i Chile. Men väl i Chile har venezuelanska migranter fallit offer för systematiskt främlingsfientligt våld.
Av Ana Perdigón, med innehåll från Orinoco Tribune
Översättning: Bertl Carlman fra Orinoco Tribune
Krigsdagbok del 97 – 10. til 15. desember 2023
Av Lars Birkelund - 20. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/krigsdagbok-del-97-10-til-15-desember-2023/
Dette er 97. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
10. desember
Ukrainere bør få slippe å delta i samme idrettsarrangementer som russere, er en holdning som formidles gjennom norske medier, en holdning som det forventes at alle nordmenn skal ha. ‘Sportsjournalister’ som Dagbladets Esten O. Saether og NRKs Jan Petter Saltvedt er blant de ivrigste propagandistene for dette synet.
Men tenk da hvor fælt det må være for en libysk løper å løpe mot Ingebrigtsen, etter at Norge bomba og ødela Libya i 2011, var det en som svarte på X. Eller tenk på hvor fælt det må være for irakere, afghanere, syrere etc å konkurrere med folk fra USA, palestinere å konkurrere med israelere etc.
Hvis Sæther, Saltvedt og deres likemenn og kvinner hadde brukt hodet til mer enn å holde ørene fra hverandre hadde de skjønt dette.
11. desember
I norske medier ble Putin sammenlignet med Hitler i mange år før Russlands invasjon av Ukraina i fjor. Ja, USA utropte en ny Hitler nesten hvert år, noe som forplantet seg til norske medier, som ikke er i stand til å frigjøre seg fra de ledende mediene i USA og deres agendaer.
Men hvis det er en som virkelig fortjener å bli sammenlignet med Hitler så er det Netanyahu. Han tør norske medier imidlertid ikke å bruke sånne ord om.
Seinere samme dag:
«Stoltenberg bønnfaller USA og EU om fortsatt pengestøtte til Ukraina» – Dagens Næringsliv.
Dette burde Jens Stoltenberg ha tenkt på før han yppet til krig mot Russland. I stedet har han plassert seg sjøl i historiens skammekrok sammen med andre vestlige ledere, inkludert nesten alle på Stortinget. Og norske medier. Politikken kan også ende med NATOs fall. Det vil være bra. Da vil nordmenn også se at Norge klarer seg godt uten NATO. Skjønt norske politikere har ikke gitt Russland grunn til å vise godvilje overfor Norge heretter.
Seinere samme dag:
«Idrettspresident Zaineb Al-Samarai forteller at Norge aktivt har fremmet sitt standpunkt i debatten om russisk deltakelse i Paris-OL, men uten gehør» (Dagsavisen).
Det manglende «gehøret» for kravet om at Russland og Hviterussland skal utestenges skyldes rett og slett at det kun er få land som er så hyklerske som Norge, dvs idretts-Norge, medie-Norge og det politiske Norge, som synes å ha smeltet sammen til EN politisk enhet.
12. desember
Norske/vestlige politikere visste hva de gjorde. Bør de tilgis?
Avbildet: USAs løfte til Sovjetunionen om ikke å ekspandere øst for det daværende Vest-Tyskland, ikke så mye som en tomme (bilde 1). Det er datert 9. februar 1990 og på NATOs hjemmeside står noe lignende, datert 17. mai 1990 (bilde 2). http://nato.int/docu/speech/1990/s900517a_e.htm
Dette har vært kjent i mange år. Likevel finnes det såkalt ansvarlige, kompetente og seriøse mennesker i Norge – politikere, redaktører, journalister og andre – som enten blånekter for det eller prøver å bortforklare det. Hvorfor er det akkurat slike som styrer Norge? Eller: hvem styrer egentlig Norge?
Til tross for løftene til Russland og til tross for alle advarslene fra Russland og ansvarlige og kompetente mennesker i Vesten, har norske regjeringer og storting støttet alle de 18 NATO-utvidelsene til dags dato. Og hva førte det til om ikke krig, som det ble advart mot? Til og med Joe Biden advarte, i 1997. Men han fører samme politikk som sine forgjengere, den politikken han advarte mot i 1997.
Når avtaler blir inngått og løfter blir gitt finnes det grunner til det. Ofte svært gode grunner, som i dette tilfellet, der både USAs utenriksminister og NATOs generalsekretær sier at det gjelder Russlands sikkerhet. Og når man bryter avtaler/løfter kan det få konsekvenser. Det lærer vi allerede som barn. Men de som ‘styrer’ Norge har fortsatt ikke lært.
Fra USAs eget nasjonale arkiv: «Deklassifiserte dokumenter viser forsikringer til sovjetiske ledere mot at NATO skal utvide, fra Baker, Bush, Genscher, Kohl, Gates, Mitterrand, Thatcher, Hurd, Major og Woerner». https://nsarchive.gwu.edu/briefing-book/russia-programs/2017-12-12/nato-expansion-what-gorbachev-heard-western-leaders-early
Seinere samme dag:
Polen har fått ny statsminister som lover å fortsette krigen mot Russland. Det fører sjølsagt til glede i NATO-medier som NRK.
13. desember
Norge må være et av verdens mest ensrettede land. I alle fall blant de mest ensrettede i Europa. Og man undres hvordan det er mulig i et demokrati og særlig i et land der det sies at det dyrkes mangfold. Spørsmålet er riktig nok hvor demokratisk Norge egentlig er. Men det skal jeg ikke dvele ved her.
I virkeligheten dyrkes det mangfold i nær sagt alt bortsett fra meninger. For meningene som utgytes fra de store mediene og fra politikerne om de store sakene, er de samme uansett religion, seksuell legning eller etnisitet. Det finnes knapt en politiker i Norge som snakker så svulstig om ‘våre verdier’ som den iranske stortingspresidenten.
Mediene svikter når vi trenger dem mest, nemlig når harmonien og sjøldyrkingen råder som mest på Stortinget. Det er den faktiske virkningen av pressestøtten som skal skape mediemangfold i Norge (NRK og TV 2 får riktig nok ikke pressestøtte, men desto mer i andre statlige bevilgninger). Det vi så på Dagsnytt 18 i dag var ikke noen debatt, det var et ekkokammer.
Det finnes riktignok unntak fra regelen, som Israel/Palestina-konflikten. For det er en sak der regjeringer og Storting prøver å ri to hester, både å være humane og å tilfredsstille kolonimaktene i NATO og EU. Så det spørsmålet er det ‘lovlig’ å ha forskjellige meninger om.
Jeg trodde faktisk norske politikeres smisking for Z var i ferd med å avta. Men den er like unison som før, hvis man skal dømme etter det som skjedde på Stortinget i dag, der alle, så vidt jeg så, applauderte stående for ham. Nå vet politikerne dessuten at Z ønsket fred med Russland i mars i fjor OG at USA/UK saboterte freden. Men regjeringen, Stortinget og norske medier applauderer ham fordi han kriger videre i stedet for å applaudere det at han ønsket fred i fjor. Sannelig har regjeringen også nylig tatt ledelsen, påstår de, i å styrke Ukrainas marine.
Lederen for Europas mest korrupte land fikk i dag tale til Stortinget for andre gang, samt at han ble mottatt av kongehuset. Av alle verdens andre statsledere gjennom tidene er det bare Winston Churchill som har fått dette privilegiet. Men kun en gang, i 1948. Dette er et skremmende tegn på hvordan norske politikere, grunnet alliansen med kolonimakter i NATO og EU, har mistet retningssansen og ikke minst sansen for å se en større global helhet. Stortinget er Norges største ekkokammer, Stortinget – Norges største ekkokammer – steigan.no som jeg skrev i en artikkel i 2017, da om Syria-politikken, som også har feilet katastrofalt. Det er i det hele tatt få problemer som er så alvorlige at ikke regjeringer/storting klarer å gjøre dem verre.
Ensrettingen er en følge av politisk press fra ‘treenigheten’ USA/NATO/EU. Men likevel er mangfoldet større og ensrettingen mindre i andre NATO/EU-land, der det både finnes medier, politiske partier og enkelte framstående politikere som bryter med konsensusen. Det er flertall mot å levere våpen til Z både i Frankrike, Tyskland, Slovakia og Ungarn, har målinger vist. Kanskje også flere NATO/EU-land. Motstanden skyldes antagelig at disse landene rammes hardere av konsekvensene av krigen om Ukraina enn Norge. I Tyrkia er det dessuten rundt 80 % som er mot NATO.
Seinere samme dag:
» – Du sa Churchill var her. Så vi kommer til å vinne, sa Zelenskyj til ny rungende applaus.
– For fienden er den samme, fortsatte han».
Se Dagsavisen.
Dette applauderte Stortinget til tross for at Norge, Storbritannia og Russland var allierte under andre verdenskrig OG at Russlands bidrag til seieren var laaaaaangt større en de andre allierte makten til sammen.
15. desember
Plutselig ble det så viktig at fattige, korrupte, autoritære og mer eller mindre fascistiske Ukraina skal bli med i EU.
EU er nærmest NATO i Europa, eller den økonomiske grenen av NATO. Siden det ikke er realistisk at Ukraina blir med i NATO, tross løfter om det, ivres det nå for å få Ukraina inn i EU. Og hvis EU militariseres mer så oppnås nesten det samme som med NATO-medlemskap. Så dette er nok en slags erstatning.
Men hvordan skal det gå i hop økonomisk? Og hva fikk Orbán til å skifte standpunkt?
Tyrkia har blitt lokket med EU-medlemskap siden 1990-tallet uten at det har blitt noe. Jeg tror ikke det blir noe EU på Ukraina heller.
Seinere samme dag:
79% av ukrainerne som har flyktet til Canada ønsker ikke å returnere.
Da USA/NATO/EU/Norge førte krig mot Syria (den pågår faktisk fortsatt) gikk taktikken blant annet ut på å få syrere til å flykte ut, for å svekke landets evne til å forsvare seg og til gjenoppbygging. 6-7 millioner syrere, ca 1/4 av dem, har flyktet ut, mens omtrent like mange flyktet til sikrere områder av Syria, særlig Damaskus. Våre skattepenger brukes også for å hindre dem i å returnere, ikke bare fra Norge, også fra Jordan, som jeg viste i Norges krig mot Syria.
https://falkenforlag.no/Norges-Krig-mot-Syria-p515940094
Visste Jonas Gahr Støre, regjeringen og Stortinget hva de gjorde da de åpnet grensene for ukrainske flyktninger eller gikk de på autopilot fra foregående kriger? I alle fall har de i det siste skjønt at Ukraina trenger ukrainerne mer enn Norge. Så nå har de begynt å redusere velferdsgoder for ukrainere i Norge. Dette for å få dem til å returnere, helst til skyttergravene i Ukraina og krig mot Russland.
https://www.theglobeandmail.com/politics/article-displaced-ukrainians-want-to-settle-permanently-in-canada/
Seinere samme dag:
«Kina sier de har meklet fram våpenhvile i Myanmar» – Dagsavisen.
Kina – the peacemaker. USA, NATO, EU, Norge og Israel – the warmakers.