Nyhetsbrev steigan.no 19.07.2023
Krefttilfeller skyter i været etter massevaksinasjon
Totale sivile tap under krigshandlingene i Ukraina sammenlignet med USAs kriger
Sikkerhetspolitisk spill i Indo-Stillehavet
Irsk bondeprotest mot ekstrem «grønn» politikk
Klagen til menneskerettsdomstolen på stømmålerne er sendt
USA skylder Nicaragua 31 milliarder dollar i erstatning
Aggressivt amerikansk press for militært overherredømme i Arktis kan utløse atomkrig
Rapport: USA nedskalerte nesten NATOs kommuniké om Ukraina etter Zelensky-tweet
Krefttilfeller skyter i været etter massevaksinasjon
Av skribent - 19. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/krefttilfeller-skyter-i-vaeret-etter-massevaksinasjon/
Fra SwebbTV
Den såkalte vaksinen mot covid-19 kan ikke bare svekke kroppens evne til å bekjempe kreft. Det kan til og med være at det fremmer kreft, hevder den amerikanske kardiologen Peter McCullough i et intervju med Prather Point.
Kritikken mot den såkalte covid-vaksinen fortsetter.
Nå hevder den verdensledende kardiologen Peter McCullough at injeksjonene undertrykker kroppens evne til å bekjempe kreft.
Piggproteinet, som «vaksinen» får kroppen til å produsere, kaller han det mest sykdomsfremkallende proteinet noensinne.
McCullough peker på en studie som han sier viser at skuddene kan undertrykke kroppens system for å kontrollere svulster.
– Noe som gjør at vår evne til å holde kreftcellene i sjakk går tapt, sier Peter McCullough i Prather Point.
Men ikke bare det. De har også funnet noe som han kaller svulstfremmende.
– Så vi har nå en situasjon, og dataene begynner å tårne seg opp, hvor disse mRNA-injeksjonene fremmer kreft, fortsetter den verdenskjente legen. Vi ser hvordan krefttilfellene skyter i været. Vi kan ikke definitivt si at vaksinen forårsaker det, men akkurat nå er det ingen annen forklaring. I alle land som gjennomgikk massevaksinasjon, skyter kreftratene i været.
Ifølge legen kan kreft oppstå flere år senere. «Kunne ikke vært verre!», skriver han på Twitter.
I fjor hevdet en svensk overlege i Kalmar at den såkalte covid-vaksinen kan gi aggressiv kreft. Hun foreleste privat om dette. «I videoklippene reiser hun sin sterke mistanke om at covid-vaksinen forårsaker «turbokreft»», skrev Läkartidningen.
Se hele intervjuet HER
Totale sivile tap under krigshandlingene i Ukraina sammenlignet med USAs kriger
Av Terje Valen - 19. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/totale-sivile-tap-under-krigshandlingene-i-ukraina-sammenlignet-med-usas-kriger/
Krigen i Ukraina har pågått siden våren 2014 og hadde fram til den russiske invasjonen 24. februar 2022 kostet 14.000 mennesker livet, svært mange av dem sivile. Med den russiske invasjonen skiftet krigen karakter og den blir nå ført over hele Ukraina, og den har også ført til store sivile tap. Hvert krigsoffer er et krigsoffer for mye, og denne krigen kunne ha vært unngått. Men samtidig må man også kunne se denne krigen i forhold til andre kriger, og som kjent er det USA som siden 1945 har ført flest kriger i flest land og med de største tapene av menneskeliv. Terje Valen har, ut fra den statistikken som foreligger, sett på de sivile tapene i Ukraina i forhold til de tidligere krigene som USA har vært ansvarlig for.
Red.
Av Terje Valen.
Fra 24. februar 2022, som markerte starten på det væpnede angrepet fra Russland, til 4. juni 2023, registrerte OHCHR (FNs høykommissær for menneskerettigheter) 24.425 sivile tap i landet: 8.983 drepte og 15.442 sårede. Dette inkluderte:
19 682 tapte (6 979 drepte og 12 703 skadde) i territorium kontrollert av regjeringen da tapene skjedde:
I Donetsk- og Luhansk-regionene: 9.877 tapte (4.081 drepte og 5.796 skadede); og
I andre regioner[1]: 9.805 tapte (2.898 drepte og 6.907 skadde).
I andre regioner[1]: 9 805 tapte (2 898 drepte og 6 907 skadde).
4.743 tapte (2.004 drepte og 2.739 skadde) i territoriet okkupert av Russland da tapene skjedde:
I Donetsk- og Luhansk-regionene: 3.202 tapte (716 drepte og 2.486 skadede); og
I andre regioner[2]: 1.541 tapte (1.288 drepte og 253 skadde).
[1]Byen Kiev, og Cherkasy, Chernihiv, Ivano-Frankivsk, Kharkiv, Kherson, Kirovohrad, Kiev, Mykolaiv, Odesa, Sumy, Zaporizhzhia, Dnipropetrovsk, Khmelnytskyi, Lviv, Poltava, Rivne, Ternopil, Vinnytsia, Volyn og Zhytomyr regioner.
[2]Regionene Tsjernihiv, Kharkiv, Kherson, Kyiv, Mykolaiv, Sumy og Zaporizhzhia.
Dette betyr at rundt 7000 sivile har blitt drept på ukrainsk side av russiske tropper og tropper fra Donbass og Lugansk, under krigshandlingene frem til 4. juni 2023 og til sammen på begge sider av frontlinje er det 8.983 eller rundt 9000 drepte.
Selv om tallet kan være en del høyere enn dette er det svært lave tall sammenlignet med andre kriger. Vi kan også sammenligne det med tall for antall drepte i trafikkulykker i Ukraina
Antall drepte i trafikkulykker i Ukraina
Men tallene viser at det opp til nylig hvert år har blitt drept bortimot like mange i trafikken i Ukraina, som antallet drepte sivile i denne krigen til nå. Det gir oss et perspektiv på hvor dødelig denne krigen hittil har vært for sivilbefolkningen i landet.
Antall drepte i USAs kriger
Korea-krigen
Tap (fra wikipedia)
Koreakrigen var relativt kort (juni 1950 til juli 1953), men usedvanlig blodig sammenlignet med andre kriger. Nesten 3 millioner mennesker døde. Mer enn halvparten av disse, om lag 10 prosent av Koreas førkrigsbefolkning, var sivile. Denne frekvensen av sivile tap var høyere enn i andre verdenskrig og Vietnamkrigen. Nesten 10.000 nord- og sørkoreanske soldater ble også drept i kamp før krigen i det hele tatt begynte. Nordkoreanske tap utgjør rundt 600 000 sivile og 406 000 soldater. Dette betyr at det ble drept en halv million sivile i året.
Vietnamkrigen
Tap
I 1995 offentliggjorde Vietnam sitt offisielle estimat over antall mennesker drept under Vietnamkrigen: så mange som 2.000.000 sivile på begge sider og rundt 1.100.000 nordvietnamesiske og Viet Cong-krigere. Ettersom krigen varte i rundt 10 år ble det altså i gjennomsnitt drept 200 000 sivile i året. Det amerikanske militæret har anslått at mellom 200.000 og 250.000 sørvietnamesiske soldater døde. Vietnam Veterans Memorial i Washington, DC, viser mer enn 58.300 navn på medlemmer av de amerikanske væpnede styrker som ble drept eller forsvunnet i kamp. Blant andre land som kjempet for Sør-Vietnam, hadde Sør-Korea mer enn 4000 døde, Thailand rundt 350, Australia mer enn 500 og New Zealand rundt tre dusin.
Kilde: https://www.britannica.com/question/How-many-people-died-in-the-Vietnam-War
Laos
Jeg har ikke funnet tall på drepte under USA sin hemmelige og illegale krig mot Laos, men her er noen opplysninger.
Fra 1964 til 1973 slapp USA mer enn 2,5 millioner tonn bomber over Laos under 580 000 bombetokt – tilsvarende en flylast med bomber hvert åttende minutt, 24 timer i døgnet, i ni år – noe som gjorde Laos til det mest bombede landet per innbygger i historien. Bombingen var en del av den amerikanske hemmelige krigen i Laos for å støtte den kongelige Lao-regjeringen mot Pathet Lao og for å avskjære trafikken langs Ho Chi Minh-stien. Bombeangrepene ødela mange landsbyer og fordrev hundretusener av laotiske sivile i løpet av niårsperioden.
Opptil en tredjedel av bombene som ble sluppet eksploderte ikke, og etterlot Laos forurenset med store mengder ueksploderte våpen (UXO). Over 25.000 mennesker er drept eller skadet av UXO i Laos siden bombingen opphørte. Krigens sår merkes ikke bare i Laos. Da amerikanerne trakk seg ut av Laos i 1973, flyktet hundretusener av innbyggere fra landet, og mange av dem bosatte seg til slutt i USA.
Her er noen andre oppsiktsvekkende fakta om den amerikanske bombingen av Laos og dens tragiske etterspill:
Over 270 millioner klasebomber ble sluppet over Laos under den amerikanske hemmelige krigen i Laos; Opptil 80 millioner detonerte ikke.
Over 5 tiår senere har 1% av disse ammunisjonene blitt ødelagt. Mer enn halvparten av alle bekreftede tap av klaseammunisjon i verden har skjedd i Laos.
Hvert år er det nå i underkant av 50 nye omkomne i Laos, ned fra 310 i 2008. Nær 60% av ulykkene resulterer i død, og 40% av ofrene er barn.
Mellom 1993 og 2016 bidro USA i gjennomsnitt $ 4.9M per år for UXO-klarering i Laos; USA brukte 16 millioner dollar per dag (i 2023-dollar) i ni år på å bombe Laos.
På bare ti dager med bombing av Laos brukte USA 130 millioner dollar (i 2013-dollar), eller mer enn de har brukt på opprydding de siste 24 årene (118 millioner dollar).
Kilde: https://www.legaciesofwar.org/legacies-library/
Se også en illustrasjon av bombingen: https://www.tvalen.no/2023/01/15/dette-er-terrorkrig/
Irak-krigen
En halv million irakere døde i krigen, ifølge ny studie
Husholdningsundersøkelsen registrerer dødsfall av alle krigsrelaterte årsaker, 2003 til 2011.
AvDan VerganoNational Geographic
Publisert oktober 16, 2013
Krig og okkupasjon krevde direkte og indirekte livet til rundt en halv million irakere fra 2003 til 2011, ifølge en banebrytende undersøkelse av 1.960 irakiske husholdninger. Volden toppet seg i 2006 og 2007, sier folkehelseeksperter som var en del av studien.
Den 19. mars 2003 invaderte en USA-ledet koalisjon Irak, og begynte en bakkekrig som kulminerte i den raske erobringen av Bagdad og styrtingen av regimet ledet av Saddam Hussein. En koalisjonsledet okkupasjon av Irak varte til 2011, preget av gjentatte bombeangrep, et al-Qaida-tilknyttet opprør, militskrigføring og annen blodsutgytelse i nasjonen på 32,6 millioner mennesker.
I den nye PLOS Medicine journal-undersøkelsen, ledet av folkehelseekspert Amy Hagopian fra University of Washington i Seattle, spurte et internasjonalt forskerteam ledere av husholdninger og søsken over hele Irak. Forskerne, inkludert noen fra det irakiske helsedepartementet, hadde som mål å oppdatere og forbedre tidligere estimater av de menneskelige kostnadene ved krigen og okkupasjonen.
– Vi tror det er rundt en halv million døde. Og det er sannsynligvis et lavt anslag, sier Hagopian. «Folk trenger å vite kostnadene i menneskeliv ved beslutningen om å gå til krig.»
Svarene fra undersøkelsen peker på rundt 405.000 dødsfall som kan tilskrives krigen og okkupasjonen i Irak fra 2003 til 2011. Minst 56.000 dødsfall bør legges til totalen fra husholdninger som er tvunget til å flykte fra Irak, anslår studieforfatterne. Mer enn 60 prosent av de overskytende dødsfallene til menn, kvinner og barn rapportert fra 2003 til 2011 var det direkte resultatet av skyting, bombing, luftangrep eller annen vold, ifølge studien. Resten kom indirekte, fra stressrelaterte hjerteinfarkt eller ødelagte sanitærforhold og sykehus.
– Kriger dreper mennesker på alle mulige måter, ikke bare i skyteepisoder. Og det er en belastning både for inntrengerne og de invaderte, sier Hagopian. Rundt 4 804 amerikanske, britiske og andre medlemmer av koalisjonens væpnede tjeneste døde i invasjonen og okkupasjonen av Irak.
Tidligere estimater av irakere drept i krigen og okkupasjonen har variert mye. Den amerikanske hærens krigslogger utgitt av Wikileaks i 2010 pekte på mer enn 100.000, mens en mye kritisert studie utført av Opinion Research Business, et London-basert meningsmålingsbyrå, estimerte Irak-krigsdødsfall til 1,2 millioner mennesker gjennom 2007.
«Vi hadde alle irakere som banket på dører for å stille spørsmålene til disse husholdningene,» sier Hagopian, og forklarer en svarprosent på 98 prosent rapportert fra undersøkelsen. Husstandsoverhoder ble spurt om familiedødsfall, og husstandsmedlemmer ble spurt om søskendødsfall som strekker seg flere tiår tilbake.
«Dette er et virkelig seriøst og troverdig stykke arbeid,» sier epidemiolog Leslie Roberts fra Columbia University i New York, som har ledet krigstidsdødelighetsundersøkelser i Den demokratiske republikken Kongo, Zimbabwe og Irak. – Jeg tror det er ekstremt viktig å ha en nøyaktig oversikt over hva som skjedde, sier han og viser til en kommentar fra USAs daværende president George Bush i 2005 som antydet at bare rundt 30.000 sivile irakere hadde dødd i konflikten.
Roberts var enig med Hagopian i at husholdningsundersøkelsen sannsynligvis er konservativ, fordi den baserte seg på ufullkomne erindringer fra husstandsmedlemmer og i stor grad savnet de 1,1 millioner irakerne som bodde i leirer for internt fordrevne eller i andre land.
Samlet sett peker resultatene fra undersøkelsen på Bagdad som episenteret for voldelige dødsfall under krigen. Koalisjonsstyrkene fikk skylden for 35 prosent av drapene, etterfulgt av militser på 32 prosent. Rapporten viste at krigføringen var spesielt intens i 2007, etterfulgt av en kraftig nedgang i 2008.
Dessverre fortsetter volden, bemerker Salman Rawaf, direktør for Verdens helseorganisasjons samarbeidssenter for folkehelseutdanning og opplæring, i en skriftlig kommentar som følger med undersøkelsen. Rundt 5.000 irakere er drept i bombeangrep og skyteepisoder i år, ifølge anslag fra det franske pressebyrået AFP. Gjenkomsten av sekterisk vold betyr at «det å leve i Irak i dag ikke lenger handler om hvor mange som har dødd, men hvordan fremtidige dødsfall skal forhindres», sier Rawaf.
Følg Dan Vergano på Twitter.
Dessuten må vi legge til de som døde av de amerikanske sanksjonene. Vel kjent er det at over 500 000 barn ble drept på denne måten (og minst like mange voksne). Og vi husker også Madelaine Albrights kommentar om det var verd det.
Libya-krigen 2011 og etter
I løpet av Libya-krigens første 100 dager ble det drept over 1000 mennesker, svært mange av disse var sivile. Dette var krigen som USA og Frankrike satte i gang da Gaddafi foreslo å opprette en afrikansk valuta som kunne bli en konkurrent til dollaren. Norge var dypt involvert i krigen, med mange hundre bombetokt i landet. Ifølge wikipedia ble et velorganisert, men hardt styrt land ødelagt i løpet av ganske kort til og litt av resultatet gir seg av tallen ovenfor her.
Men det er ikke alt. Da Gaddafi sitt velorganiserte styre brøt sammen forsvant åpnet det også døren for en enorm flyktningestrøm fra flere deler av Afrika til Europa. Fra 2014 til 2022 druknet rundt 26 000 flyktninger i Middelhavet.
Kilde: https://www.statista.com/statistics/1082077/deaths-of-migrants-in-the-mediterranean-sea/
Den andre Libya-krigen (2014-2020), som kom som en følge av den første, var enda mer blodig. I første del av krigen skal det ha vært rundt 6 000 drepte og for andre del er tallene uklare.
Det viktigste resultatet av krigen i 2011 var ikke antall drepte, men at landet ble kastet tilbake i den ytterste elendighet med store flyktningestrømmer til andre land.
Krigen i Syria
I januar 2016 rapporterte Syrian Center for Policy Research (SCPR) at 470.000 dødsfall hadde blitt forårsaket av konflikten i Syria, enten direkte eller indirekte. Dette er en dramatisk økning fra de totalt 250.000 omkomne som tilskrives FN i nyhetsrapporter de siste årene. Men FNs høykommissær for menneskerettigheter sluttet å oppdatere dødstallene fra borgerkrigen i Syria i januar 2014.
Kilde: https://www.globalsecurity.org/military/world/war/libya-civil-war-2.htm
I dag er selvfølgelig tallet på døde enda høyere. Sammen med en del fortsatte krigshandlinger er USA-imperiets sanksjoner og den amerikansk-kurdiske okkupasjonen av Syrias rikeste østlige del viktige årsaker til dette.
Sluttkommentar
Vi skal ikke snakke ned de lidelsene som påføres sivilsamfunnet i Ukraina gjennom krigshandlingene der. Men likevel må vi kunne sette dette i perspektiv ut fra antall sivile drept i andre kriger. Og det er et tankekors at antall trafikkdrepte i Ukraina har vært på høyde med de antallet som er drept i krigen. Det var ikke mange som bekymret seg om dette i Vesten da. Det som virkelig er bekymringsverdig, er at USA/NATOs våpensendinger til Zelenski-regimet forlenger krigen og drepingen av soldater. Allerede i februar i fjor var Zelenski klar til forhandlinger, men påvirkning fra USA og England hindret dette og har fortsatt å gjøre det. Uavhengige observatører sier at mellom 500 og 1000 ukrainske soldater blir drept hver dag under det som kalles den ukrainske offensiven. Når USA nå skal gi klasevåpen til Ukraina så vil det gjøre det hele enda verre, og store jordbruksområder kan bli liggende farlige og ubrukte i lang tid. Erfaringen fra Laos skal vi ikke kimse av.
Her er det særlig aktuelt å sammenligne denne krigen med de krigene USA har ført og fører for «den frie verden», «demokrati» og «kvinnefrigjøring».
Vi ser at det, sammenlignet med USAs kriger, har blitt drept usedvanlig få sivile i løpet av krigshandlingene i Ukraina. Det betyr at den russiske hæren, ut fra vanlige mål, er svært opptatt av å unngå sivile tap.
Hvis vi sammenligner med antall drepte årlig i verden på grunn av amerikanske sanksjoner så blir bildet enda tydeligere. Bare i Venezuela regner de med at noen titalls tusen mennesker dør hvert år på grunn av amerikanske sanksjoner. Det skal også være rundt 40 land som er rammet av slike sanksjoner og alle steder fører det til tap av menneskeliv.
På grunn av fokuseringen til de amerikanske oligarkenes medier på de relativt få sivile tapene i Ukraina og publiseringen av bortimot hver eneste ukrainske sivilist som blir drept, og deres fullstendige taushet om alle som blir drept hvert år på grunn av deres egen regjerings sanksjoner, blir opinionen i «Vesten» hisset opp til våpenforsendelse til Zelenski-regjeringen og til krig mot Russland. Mens systemet med sanksjonsdrap ikke får noen oppmerksomhet.
Terje Valen, onsdag 12. juli 2023.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Terje Valen.
Sikkerhetspolitisk spill i Indo-Stillehavet
Av Bhadrakumar - 19. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/sikkerhetspolitisk-spill-i-indo-stillehavet/
Av M. K. Bhadrakumar.
På mandag 17. juli, mens han holdt hovedtalen på det årlige China Business Summit som ble holdt i Auckland, gikk New Zealands statsminister Chris Hipkins inn på maktdynamikken i Indo-Stillehavet.
(I sikkerhetspolitikken og havbiologien omtales ofte Indiahavet og Stillehavet som en Indo-Pacific, eller Indo-Stillehavet, o.a.)
New Zealands vurderinger betyr noe fordi det er et lite land i det sørlige Stillehavet som er sterkt avhengig av handel med Kina for å bevare sin velstand og likevel en av Five Eyes (sammen med USA, Storbritannia, Australia og Canada), den eksklusive hemmelighetsfulle sikkerhetsgruppen til anglosaksiske land.
Hipkins’ tale kom bare tre uker etter at han kom tilbake fra Beijing på et offisielt besøk med en forretningsdelegasjon da han møtte Kinas president Xi Jinping. I mellomtiden hadde Hipkins nettopp kommet tilbake fra NATO-toppmøtet i Vilnius i forrige uke. New Zealands statsministere har begynt å delta på NATO-toppmøtene siden i fjor som en av «IP4», alliansens fire Indo-Stillehavspartnere (med Australia, Japan og Sør-Korea.)
Det kinesiske referatet av president Xis møte med Hipkins i Beijing 27. juni tilskrev følgende bemerkninger til sistnevnte: «Han [Hipkins] sa at New Zealand verdsetter forholdet til Kina… (og) mener at bilaterale forbindelser ikke bør defineres av forskjeller, og det er viktig at de to sidene har ærlig kommunikasjon, gjensidig respekt og harmoni uten enhetlighet. New Zealand er villig og klar til å opprettholde kommunikasjonen med Kina for å hjelpe øystater med å utvikle seg.»
Men i Auckland på mandag la han til advarsler: «Kinas fremgang og hvordan det søker å utøve den innflytelsen er også en viktig driver for den økende strategiske konkurransen, spesielt i vår bredere hjemregion, Indo-Stillehavet. Regionen vår blir mer omstridt, mindre forutsigbar og mindre sikker. Og det utgjør utfordringer for små land som New Zealand som er avhengige av stabiliteten og forutsigbarheten til internasjonale regler for vår velstand og sikkerhet.» (Se dagens China Daily-rapport med tittelen New Zealands statsminister oppfordrer til å utdype økonomisk, miljømessig samarbeid med Kina.)
Det som kommer frem er at de tradisjonelle sikkerhetskonseptene for balansering og halehengspolitikk er utilstrekkelige for å forstå hvordan mindre stater som New Zealand reagerer på rivalisering mellom USA og Kina. (Se USIP-kommentaren New Zealand Draws Closer Nato with a Wary Eye.)
Dette var også ledemotivet i de utenriks- og sikkerhetspolitiske valgene som ble demonstrert av sørøstasiatiske land på ASEAN-toppmøtet og tilknyttede begivenheter i Jakarta i helgen. Den amerikanske utenriksministeren Antony Blinkens målrettede oppdrag i Jakarta var å samle ASEAN-medlemmer under det amerikanske banneret. Men ASEAN-landene velger sin egen vei, som ikke er å velge side mellom USA og Kina.
Til og med Singapore, USAs nærmeste allierte i Sørøst-Asia, har begynt å markere avstand. Utenriksminister Vivian Balakrishnan sa til journalister i forkant av ASEAN Regional Forum i Jakarta fredag at ASEAN-landene ikke ønsker å bli splittet eller å bli vasallstater, «eller enda verre, en arena for stedfortrederkriger».
USA undervurderer styrken og motstandskraften til samarbeidsrelasjonene som har blitt smidd mellom ASEAN-landene og Kina. Enkelt sagt viste det diplomatiske og politiske engasjementet mellom Kina og ASEAN i Jakarta forrige uke at det er en felles vilje til å ikke la forskjeller og tvister forstyrre nasjonal eller regional utvikling. Handelsvolumet mellom ASEAN og Kina nådde 431,3 milliarder dollar i første halvår i år, ifølge siste offisielle data, en økning på 5,4 prosent sammenlignet med samme periode i fjor.
Møtene i Jakarta fredag indikerte at ASEAN-landene ikke ønsker at USA skal gjøre regionen til nok en arena for sine destruktive maktspill. Fullføringen av andre lesing av teksten for en etiske retningslinjer i Sør-Kinahavet, og vedtakelsen av et retningslinjedokument for å praktisere dem, sendte ut et klart signal om at ASEAN-regionen ikke vil tillate noen frø av uenighet å slå rot. Selvfølgelig tjener dette momentumet Kinas interesser mens det undergraver USAs forsøk på å skape friksjon i ASEANs forhold til Kina.
Indonesias president Joko Widodo sa til regionale utenriksministre som var samlet i Jakarta fredag at ASEAN ikke skulle bli en stedfortreder for noen makt. Interessant nok, med henvisning til de vestlige forsøkene på å splitte ASEAN, understreket Widodo overfor de regionale utenriksministrene som ga ham en høflighetsvisitt (som inkluderte QUAD-utenriksministrene, Australia, India, USA og Japan) at ASEAN er forpliktet til å styrke sin enhet, solidaritet og sentralitet i opprettholde fred og stabilitet i regionen. «ASEAN kan ikke bli en konkurranse, den kan ikke bli en stedfortreder for noe land, og internasjonal lov bør respekteres konsekvent,» sa han.
Faktisk var det 18 nasjoners toppmøte i Øst-Asia, som ble holdt under ASEAN-toppmøtet, for første gang vitne til konseptet om nøytralitet i kombinasjon med konseptet om ASEAN Outlook on the Indo-Pacific.
Bemerkelsesverdig nok holdt utenriksministeren i Indonesia Retno Marsudi sist onsdag, i forkant av ASEAN-toppmøtet, et trilateralt møte med den kinesiske KKP-sentralkomiteens utenrikspolitiske sjef og politbyråmedlem Wang Yi og hans russiske motpart Sergey Lavrov i Jakarta. De kinesiske og russiske referatene (her og her) viser en høy grad av tilfredshet med at ASEAN setter seg i respekt, noe som styrker overgangen til en multipolar verdensorden. Og naturligvis har nok et nøkkelpunkt i diskusjonen vært Indonesias BRICS-medlemskap.
Indonesia vil være en strategisk ressurs for BRICS. Historisk sett oppsto sikring som begrep ut av dialektikken mellom de tradisjonelle sikkerhetskonseptene balansering og bandwagoning (haleheng). Men Indonesia tar saken kreativt til et «post-sikring»-paradigme der store og små stater går over til å gjøre økonomisk politikk til den meningsfulle indikatoren på sikkerhetstilpasning. Enkelt sagt ønsker de sørøstasiatiske statene et stabilt geopolitisk miljø for å fokusere på deres egen økonomiske utvikling og ønsker ikke å bli tvunget til å «ta side» i noen hegemonisk rivalisering.
Denne overgangen vil imidlertid ikke være uten hindringer. USA militariserer økonomisk og teknologisk tilkobling, noe som gjør det til en kilde til geopolitisk makt og sårbarhet. Hvis militarisert gjensidig avhengighet gjør at mer økonomisk og teknologisk politikk oppfattes som et nullsumspill, krymper i prinsippet det politiske rommet for sikring av egne interesser.
Men så kan en regjering velge kinesiske telekommunikasjonsleverandører utelukkende basert på kostnader, utrullingshastighet og overlegen kvalitet, og se bort fra Vestens paranoia om risikoer for nettverkssikkerheten. Dette skjer allerede i Gulf-regionen. De mindre nasjonenes motivasjon kan ikke undervurderes.
Dessuten har Kina fått et forsprang. Lanseringen av RCEP (Regional Comprehensive Economic Partnership) og utviklende investeringsstrømmer ser ut til å styrke de sterke økonomiske båndene mellom ASEAN og Kina ytterligere. ASEAN-Kina-handelskorridoren som strekker seg fra de kalde og tørre steppene i Nord-Kina til den tropiske jungelen i Indonesia genererer et mangfold av kommersiell aktivitet, med hver geografi utstyrt med sine egne konkurransefortrinn.
Dermed er Kinas Pearl River Delta, Thailand og Vietnam, for eksempel, alle viktige produksjonsknutepunkter, mens Indonesia og Malaysia er rike på naturressurser. Hong Kong og Singapore er internasjonale finanssentre, og Shenzhen er i ferd med å bli Asias Silicon Valley.
Den potensielle økonomiske effekten vil være enorm. ASEAN-handelen til Kina beveger seg oppover i verdikjeden. I fremtiden vil grønn utvikling og fremming av innovasjon være sentrale strategiske fokusområder. Og disse ambisjonene vil bli realisert gjennom investering. På samme måte som den kinesiske økonomien gjennomgår en teknologidrevet transformasjon, vil dens hjemmelagde innovasjoner eksporteres til andre land. ASEAN er en førsteklasses kandidat.
Kinesiske selskaper bygger allerede datasentre og 5G-nettverk over hele ASEAN-regionen. Den kinesiske ambassadøren til ASEAN Hou Yanqi kalte nylig Kina-ASEAN-fellesrommet for «vekstens episentrum» i verdensøkonomien.
Irsk bondeprotest mot ekstrem «grønn» politikk
Av Romy Rohmann - 19. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/irsk-bondeprotest-mot-ekstrem-gronn-politikk/
Bønder protesterer i Irland, bøndene mener at myndighetenes tiltak betyr at de må slakte 200 000 kyr.
Bønder og ansatte i matindustrien deltok i store protester i flere byer i Irland forrige uke, de kom til fots, i traktorer og lastebiler og samlet seg i tettstedene i protest mot myndighetenes «grønne politikk». Myndighetene vil ha en nedgang fra en maksimal beholdningsgrad på 250 kg nitrogen per hektar på melkebruk til 220 kg. Dette vil påvirke melkebøndenes inntekter, antakelig vil mange miste sitt levebrød og bygdesamfunn vil avfolkes.
Det var bønder med fra andre sektorer i landbruket også, bøndene frykter også hva konsekvensene av regjeringens nitrogenkutt vil få for dem på sikt.
I flere taler fra Irish Farmers Association ble det høylytt fordømt kuttene som medfører at bøndene må redusere sine besetninger eller få tilgang til mer land.
Denne reduksjonen vil bety én av to ting, enten må bøndene redusere antall kyr de har, eller så må de ut å kjøpe eller leie mer jord, denne trusselen har også ført til uro i jordleiemarkedet.
Hvis noen bønder må bli større for å beholde den dyrebestanden de har, betyr det at vi totalt sett vil ha færre bønder til slutt.
I Norge har vi hatt samme diskusjonen om kyrnes nitrogenutslipp her har vi landa på å fore kyra med kraftfor tilsatt Bovaer, også omtalt som 3-NOP.
De neste fire årene skal landbruksnæringen bruke 40 millioner kroner på å redusere metanutslippet fra norsk melke- og kjøttproduksjon med 30 prosent. Dette prosjektet vil være med å løse landbrukets største klimautfordring og blir en bærebjelke for å redusere metanutslippet fram mot 2030, sier forskningssjef i TINE og leder av prosjektet MetanHUB, Eirik Selmer-Olsen.
De skriver videre at innen 2030 skal landbruksnæringen redusere klimagassutslippene med 5 millioner tonn CO2, og MetanHUB er ett av prosjektene landbruket må lykkes med for å nå målet.
De har med seg flere melkebønder på dette prosjektet og kuene får et spesielt fôr, som gjør at de raper og promper mindre av klimagassen metan.
Tine forteller at de har forsket på ulike metanhemmere i mange år allerede og i samarbeid med NMBU, Nortura og Geno vil de gå videre etter det de kaller lovende resultater. Målet er at alle drøvtyggere som bidrar til melk- og kjøttproduksjon skal få metanhemmere i fôret fra 2027, og at melkekuer vil få dette enda tidligere.
Vi skriver om dette her:
Myndighetenes beslutning i Irland har kommet etter at 27 land i EU ble enige og å redusere utslippene av klimagasser (GHG) med minst 55 prosent innen 2030. For noen land er målet ikke så lett å nå.
Det har vært forhandlinger mellom bønder og myndigheter om reduksjoner av utslipp, og mens forhandlingene pågikk, har en rapport fra EPA gått til EU-kommisjonen.
EPA (Environmental Protection Agency) har i en rapport vist at nitrater «forblir for høye i elver, grunnvann og elvemunninger i sørøst, sørvest og midtlandet og østlige regioner». Denne rapporten er en del av den midlertidige gjennomgangsprosessen for vannkvalitet i Nitrathandlingsprogrammet. En slik rapport ble krevd av kommisjonen som en del av å gi Irland et nitratunntak.
Bøndene krever at forhandlingene tas opp igjen og at nitratunntaket gjelder inntil forhandlingene er avsluttet.
Frustrasjon over at de har gjort alt som ble bedt om av dem, og likevel er vi her – og dette er en forskrift vi står overfor som vil redusere vår evne til å betale våre lån og overleve som bønder uttaler Cork Central-formann av Irish Farmers’ Association O’Leary til Irish Examiner.
Mr O’Leary sier også at bøndene har «foretatt en rekke tiltak» for å forbedre vannkvaliteten nylig, men «vi har ikke fått tid til å ta hensyn til dem».
https://www.irishexaminer.com/farming/arid-41183401.html
OpIndia skriver 16.juli:
Europeiske land jobber «hardt» for å nå sine » klimaendringsmål «, og midt i innsatsen har noen «herlige» ideer som trenger en gullside i historien blitt en realitet. Den irske regjeringen vurderer en slik idé, da de ønsker å drepe rundt 200 000 friske kyr for å nå sine klimaendringer. Bøndene protesterer mot forslaget. Den irske regjeringen ønsker å drepe 65.000 kyr hvert år i tre år, og hvis de lykkes, vil det redusere landets husdyr med 10 prosent.
Conor O’Leary, leder av Cork Centrals Irish Farmers Association, sier i et inervju med OpIndia:
«Det er så mange bønder som vil bli berørt av dette. Vi har gjort alt som har blitt bedt om av oss i 15 år, og vi sier at bedre tiltak kan gjøres. For en typisk bonde vil det bety omtrent litt mer enn 10 prosent reduksjon i tallet på kyr.»
Dette forslaget har også fanget også oppmerksomheten til Elon Musk, som har sagt om dette forslaget: «Dette må virkelig stoppe. Å drepe noen kyr betyr ikke noe for klimaendringene.»
OpIndia skriver videre:
Et slikt prosjektet vil ifølge The Trumpet koste Irland 640 millioner dollar, og det vil resultere i å redusere utslippet med 25 prosent over syv år. Forslaget vil bli tilbudt de «aldrende bøndene» som en «pensjoneringsordning». Det betyr at de eldre bøndene kan ta pengene (5000 euro per ku) og la myndighetene drepe kyr for å redusere klimagassutslippene.
Denne såkalte «grønne politikken» kjenner vi igjen fra hele den vestlige verden, Nederland, Tyskland, Norge med flere. Dette er The Great Food reset, det er på tide at vi alle sier tydelig ifra!
Klagen til menneskerettsdomstolen på stømmålerne er sendt
Av Einar Flydal - 19. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/klagen-til-menneskerettsdomstolen-pa-stommalerne-er-sendt/
– En milepæl er nådd!
Advokatfirmaet Schjødt AS sendte 17. juli en klage til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg på vegne av åtte personer bosatt i Norge. Saken gjelder tvangsinnføringen av nye strømmålere som gir mange mennesker helseplager. Her kan du laste ned hele klagen – på norsk.
Vi i aksjonen Vi tar AMS-målerne for retten! takker de rundt 2000 hjelperne som har bidratt helt siden 2018 med små og store beløp til å gjøre rettssakene vi har ført om AMS-målerne og helseskadelige virkninger mulig.
Med klagen til EMD har vi nådd en milepæl, men vi er ikke ved veis ende: Om klagen slippes inn for behandling, går vi en spennende og enda en krevende periode i møte!
Denne følgende pressemeldingen er sendt ut til nyhetsbyråene og en lang rekke norske aviser:
FRA AKSJONEN Vi tar AMS-målerne for retten!
STRØMMÅLERNE KLAGES INN FOR MENNESKERETTSDOMSTOLEN
Advokatfirmaet Schjødt AS sendte i dag en klage til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg på vegne av åtte personer bosatt i Norge. Saken gjelder tvangsinnføringen av nye strømmålere.
De åtte hevder at de som el-overfølsomme får vesentlige helseplager av målerne og at målerne forsterker andre helseproblemer de allerede har.
Deres klage er første norske klage til EMD om menneskeretter knyttet til elektromagnetisk stråling og biologiske skadevirkninger.
De åtte har tapt i tingretten mot nettselskapet Elvia, både tapt og vunnet i lagmannsretten, og fått avslått sin anke til høyesterett. De åtte hevder i klagen at norsk rett ikke har gjort noen reell vurdering av kjernen i saken – som er om klagernes innvendinger mot AMS-målerne er «åpenbart grunnløse», men ensidig har lagt myndighetenes standpunkt til grunn. Klagerne har dermed vært utsatt for rettsnekt, som er et menneskerettsbrudd.
Klagerne hevder også at gjeldende grenseverdier er utilstrekkelige og fastsatt i strid med gjeldende etablert medisinsk og biologisk kunnskap, og at fritak fra installasjon har vært hindret av myndighetene. Dermed er, i følge klagen til EMD, flere paragrafer i Den europeiske menneskerettskonvensjonen krenket, og føre-var-prinsippet brutt.
En rekke saker har vært ført for norsk rett om AMS-målerne, dels utfra helseproblemer, dels utfra personvern, samfunnssikkerhet, brannfare og energipolitikk. I hovedsak er alle tapt.
Arbeidet med å få fram en pilotsak om helsesiden som nå er blitt til en klage til EMD, tok til i 2018. Advokatkostnadene er blitt finansiert gjennom små og store bidrag fra rundt 2 000 personer og organisert av aksjonen Vi tar AMS-målerne for retten! , ledet av Einar Flydal, pensjonert forsker og strategirådgiver i Telenor ASA og fhv. univ.lektor II ved NTNU. Klagernes advokat er Hugo P. Matre, Advokatfirmaet Schjødt AS.
PRESSEMELDING SLUTT
Hele klagen til EMD, med støtteskriv og vedlagt dokumentasjon, kan lastes ned (delvis anonymisert av personvernhensyn) her: https://wp.me/P55Jqa-krv.
Kontakter:
Advokat Hugo P. Matre: telefon 40016000, eller hugo.matre@schjodt.com. Einar Flydal kan kontaktes på telefon 22239494/90049913 eller via einar.flydal@gmail.com.
Bilde vedlagt:
Pakken med klagen som er sendt Menneskerettsdomstolen (fri bruk)
Bakgrunnsstoff til redaksjonen
Nye og mer biologisk utfordrende teknologier utvikles stadig. Eksponeringen for elektromagnetiske felt i mikrobølgeområdet har – målt i intensitet i typiske byrom – økt med svimlende 1 000 000 000 000 000 000 ganger siden tidlig på 1950-tallet. Grenseverdiene tar ensidig utgangspunkt i den gjennomsnitlige intensiteten man utsettes for, fordi den kan skape oppvarmingsfare (som i en mikrobølgeovn). Men forskningen viser at det ikke er nok, ettersom det er flere andre egenskaper ved strålingen som gir biologiske skadevirkninger selv når den gjennomsnitlige intensiteten er svært svak:
Helseplagene har fulgt de digitale AMS-målerne siden starten – verden over, til tross for at intensiteten i gjennomsnitt er svært svak. Forskning har lenge vist at denne strålingen – i form av ekstra lavfrekvente (ELF) digitale og meget skarpe, sterke og vedvarende pulser – er spesielt skadelig. Men forskningen har tidligere ikke vært så solid som den er nå. Nå foreligger det “avgjørende bevis” på at risikoen for skadevirkninger er reell og vesentlig, og fordeler seg over en rekke mekanismer, med oksidativt stress som en særdeles tydelig og godt påvist mekanisme over mer enn 60 år.
Dette synet deles av særdeles mange forskere og framgår av statistikken, som viser at de langt fleste forskningsartiklene finner helseskadelige virkninger ved eksponering langt svakere enn dagens grenseverdier, og særlig når strålingen inneholder ELF-pulser. ELF-pulser skapes også av moderne elektronikk og sprer seg i det elektriske feltet rundt husets ledninger som «overharmoniske», dvs. slik som overtoner vi kjenner fra lydfrekvenser. Mye av dette foregår utenfor de frekvenser som er regulert i tekniske standarder.
De tekniske og biologiske mekanismene er slik at all biologi vil påvirkes i sine grunnleggende funksjoner, men kan kompensere for eksponeringen over lang tid, før det eventuelt oppstår en eller annen helsesvikt der denne belastningen er medvirkende eller dominerende årsak. I tillegg er anslagsvis 5% av befolkningen ekstra vare for slik eksponering og får akutte helseplager (el-overfølsomhet). Symptomene kan være svært ulike og diffuse og også skyldes mange andre faktorer. Typiske akutte virkninger er blant annet søvnproblemer, hodepine, tinnitus, utmattethet, synsproblemer, leggkramper, tanketåke, irritasjon, inflammasjoner.
Underveis har det fagmiljøet som aksjonen har skapt, produsert og spredt tusenvis av sider norsk (populær)faglig litteratur om virkningene av kunstig skapt elektromagnetisk stråling på helse og miljø og har oversatt en rekke forskningsartikler om emnet. Dette er tilgjengelig på
http://einarflydal.com
. Der finner man også skjema og prosessbeskrivelse utformet i henhold til lagmannsrettens dom 2022 for hvordan legeattest og søknad om fritak fra AMS-måleres sendere og fra skitten strøm skal skrives for å berettige fritak.
Einar Flydal, den 17. juli 2023
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Einar Flydal.
USA skylder Nicaragua 31 milliarder dollar i erstatning
Av Ben Norton - 19. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/usa-skylder-nicaragua-31-milliarder-dollar-i-erstatning/
…men nekter fortsatt å respektere 1986-dommen fra Den internasjonale domstolen.
37 år etter en avgjørelse fra Den internasjonale domstolen i 1986, nekter USA fortsatt å betale Nicaragua erstatningene landet lovlig skylder. Den nicaraguanske regjeringen krever at FN tar grep.
Geopolitical Economy Report, 28. juni 2023.
Den internasjonale domstolen i Haag avgjorde i 1986 at den amerikanske regjeringen hadde brutt folkeretten i sine angrep på Nicaragua, og at den skyldte den sentralamerikanske nasjonen erstatning.
27. juni 2023 var 37-årsdagen for denne kjennelsen, og Washington nekter fortsatt den dag i dag å betale Nicaragua pengene de lovlig skylder dem.
Den internasjonale domstolen (ICJ) er FNs juridiske arm. (Den må ikke forveksles med Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som er uavhengig av FN. ICJ ble grunnlagt i 1945, for å avgjøre tvister mellom stater; mens ICC først ble dannet i 2002, for å straffeforfølge enkeltpersoner.)
I 1986 fastslo ICJ at USA gjentatte ganger brøt folkeretten ved å:
trene, bevæpne, utruste, finansiere og forsyne de paramilitære Contras i Nicaragua;
angripe nicaraguansk infrastruktur;
legge miner i Nicaraguas havner;
innføre en embargo mot Nicaragua; og
oppmuntre Contras til å begå grusomheter som bryter internasjonal humanitær rett.
Nicaraguas nåværende regjering har offentlig oppfordret USA til å oppfylle sine folkerettslige forpliktelser.
Den 26. juni sendte Nicaraguas president Daniel Ortega et brev til FNs generalsekretær António Guterres, med krav om at Washington betaler erstatning.
‘’Det eksisterer en historisk gjeld til det nicaraguanske folket som 37 år senere ikke har blitt gjort opp av USA’’, sier Ortega. «Det er en forpliktelse som er klart etablert i en endelig dom fra den høyeste internasjonale juridiske myndighet, Den internasjonale domstolen».
Den nicaraguanske presidenten skrev:
Listen over direkte skader inkluderer menneskelige skader, direkte materielle skader, forsvarsutgifter og tap forårsaket av embargoen. Også andre skader som sosiale tap i utdanning, helse, arbeid, sosial sikkerhet, samt mulige tap for utvikling og produksjon.
Fra alle synspunkter ble nasjonens rett til utvikling uopprettelig påvirket.
…
Den estimerte verdien av skadene i mars 1988, datoen da rapporten ble presentert sammen med all støttedokumentasjon, ble anslått til 12 milliarder dollar. Dette beløpet reflekterer ikke skader etter nevnte dato, hvis konsekvenser for øyeblikket er verifiserbare.
For eksempel, til denne dag, fortsetter landets trygdesystem å betale pensjoner til de som ble skadet i krigen og deres slektninger, inkludert de som var en del av de kontrarevolusjonære kreftene ulovlig finansiert av USA, som aldri antok de sosiale kostnadene ved nevnte ulovligheter.
Justert for inflasjon vil 12 milliarder dollar i 1988 være mer enn 31 milliarder dollar i 2023.
USAs terrorkrig mot Nicaraguas sandinistregjering
Etter triumfen til Nicaraguas sosialistiske sandinist-revolusjon i 1979, opprettet USA en ytrehøyre-terrorhær som voldelig forsøkte å styrte den nye revolusjonære regjeringen.
CIA bevæpnet og trente dødsskvadroner kjent som Contras, en forkortelse for «kontrarevolusjonære».
Med amerikansk støtte brukte Contras systematisk terrorisme for å destabilisere det nicaraguanske samfunnet.
En tidligere Contras-leder fra en av landets mektigste oligarkiske familier, Edgar Chamorro, publiserte et åpent brev i New York Times i 1986, der han innrømmet at «terror er ‘contras’s mest effektive våpen».
Det «var overlagt politikk å terrorisere sivile ikke-stridende for å hindre dem i å samarbeide med regjeringen. Hundrevis av sivile mord, lemlestelse, tortur og voldtekter ble begått i forfølgelsen av denne politikken», husket han.
Med henvisning til Contras som «CIA-marionetter» og «en proxy-hær kontrollert av den amerikanske regjeringen», skrev Chamorro at «contras’ brenner ned skoler, hjem og helsesentre like fort som sandinistene bygger dem».
Chamorro sa at USA-støttede Contras tok fattige landsbyer, og deretter «valgte de sivile de mistenkte for å sympatisere med regjeringen og skjøt dem med kaldt blod som en lærepenge».
I 1984 anla den nicaraguanske regjeringen en sak for FNs juridiske organ, Den internasjonale domstolen (ICJ), og krevde rettslige skritt mot USA for angrepene.
Den amerikanske regjeringen nektet å representere seg selv i retten, og boikottet saken. Dermed nektet Washington å akseptere legitimiteten til den FN-støttede ICJ, og undergravde den såkalte «regelbaserte internasjonale orden» som USA hevder de støtter.
ICJ-saken ble offisielt kalt «Militære og paramilitære aktiviteter i og mot Nicaragua (Nicaragua mot USA)».
Dommerne skrev i 1986 at retten:
Beslutter at USA, ved å trene, bevæpne, utstyre, finansiere og forsyne kontrastyrkene eller på annen måte oppmuntre, støtte og hjelpe militære og paramilitære aktiviteter i og mot Nicaragua, har handlet mot Republikken Nicaragua i strid med sin forpliktelse i henhold til folkerettslig sedvanerett om ikke å gripe inn i en annen stats anliggender;
…
Beslutter at USA, ved visse angrep på nicaraguansk territorium i 1983-1984, nemlig angrep på Puerto Sandino 13. september og 14. oktober 1983; et angrep på Corinto den 10. oktober 1983; et angrep på Potosi marinebase den 4./5. januar 1984; et angrep på San Juan del Sur den 7. mars 1984; angrep på patruljebåter ved Puerto Sandino den 28. og 30. mars 1984. Og et angrep på San Juan del Norte den 9. april 1984; og videre ved de intervensjonshandlinger som er nevnt i nr. 3 herav, som innebærer bruk av makt, har handlet mot Republikken Nicaragua i strid med dens forpliktelse i henhold til folkerettslig sedvanerett om ikke å bruke makt mot en annen stat;
…
Beslutter at USA ved å legge ut miner i Republikken Nicaraguas indre eller territorialfarvann i løpet av de første månedene av 1984 har handlet mot Republikken Nicaragua i strid med sine forpliktelser i henhold til folkerettslig sedvanerett om ikke å bruke makt mot en annen stat, ikke å gripe inn i dens anliggender, ikke å krenke dens suverenitet og ikke forstyrre fredelig maritim handel;
…
Finner at USA, ved å produsere i 1983 en håndbok med tittelen Operaciones sicológicas [sic] en guerra de guerrillas, og spre den til contras-styrker, har oppmuntret dem til å utføre handlinger som er i strid med generelle prinsipper i humanitærretten;
…
Bestemmer at USA, ved angrepene på nicaraguansk territorium … og ved å erklære en generell embargo på handel med Nicaragua den 1. mai 1985, har begått handlinger beregnet på å frata sitt formål og formål traktaten om vennskap, handel og navigasjon mellom partene undertegnet i Managua 21. januar 1956;
…
Bestemmer at USA er forpliktet til umiddelbart å opphøre og avstå fra alle slike handlinger som kan utgjøre brudd på de foregående juridiske forpliktelsene;
…
Bestemmer at USA er forpliktet til å yte erstatning til Republikken Nicaragua for all skade påført Nicaragua på grunn av brudd på forpliktelser i henhold til internasjonal sedvanerett som er oppregnet ovenfor.
Den lange historien om amerikanske invasjoner, angrep og økonomiske blokader av Nicaragua
ICJ-kjennelsen vurderte bare forbrytelsene Washington hadde begått mot Nicaragua på 1980-tallet.
USA har en historie med å invadere og militært okkupere den sentralamerikanske nasjonen, ved flere anledninger.
Etter flere tiår med militær okkupasjon ble US Marines utvist fra Nicaragua i 1933, på grunn av et væpnet opprør ledet av den revolusjonære generalen Augusto Sandino.
For å opprettholde sin politiske og økonomiske kontroll over landet etterlot Washington seg en nasjonalgarde ledet av Anastasio Somoza García. Somoza myrdet Sandino, før han senere tok statsmakten for seg selv, med amerikansk støtte.
Somoza-dynastiet styrte Nicaragua som et brutalt høyreorientert diktatur. Somoza Garcías sønn, Anastasio Somoza Debayle, fulgte i sin fars fotspor og styrte landet med jernhånd, til han ble styrtet i sandinistrevolusjonen i 1979.
På 1980-tallet led Nicaraguas sivilbefolkning under grusomhetene i den USA-sponsede terrorkrigen, så vel som en ødeleggende økonomisk blokade, som forårsaket hyperinflasjon og førte til mangel på mange varer.
Washingtons trussel om å fortsette å føre denne krigen og pålegge blokade, førte til at nicaraguanere stemte i 1990-valget, for den høyreorienterte presidentkandidaten Violeta Chamorro, fra det velstående oligarkiske dynastiet som lenge har forsøkt å kontrollere landet (i allianse med USA).
Chamorros valgseier var resultat av massiv amerikansk innblanding og manipulasjon. CIA og andre amerikanske myndigheter brukte millioner av dollar på å skape, støtte og gi råd til Chamorros kampanje.
I 1991 fortalte Chamorros USA-installerte regjering ICJ at den ikke hadde planer om å fortsette saken mot Washington.
Chamorros beslutning om å avbryte saken var imidlertid et direkte resultat av de samme amerikanske bruddene på folkeretten og angrepene på nicaraguansk suverenitet som ICJ hadde avgjort i utgangspunktet.
Nicaraguas suverene regjering har rett til å gå tilbake til ICJ-saken i dag og kreve at dens juridisk bindende avgjørelse blir iverksatt.
I sitt brev til FNs generalsekretær påpekte president Daniel Ortega, at Chamorros regjering i 1991 «avsluttet Nicaraguas saksbehandling for domstolen for å bestemme skyldig beløp, men ikke på noe tidspunkt frafalt den betalingen av gjelden, det vil si retten til å motta kompensasjon«.
Ortegas brev gjorde det klart at Chamorros beslutning om ikke å gå videre med saken ikke endrer Washingtons juridiske forpliktelse til å betale erstatning.
Den nåværende nicaraguanske presidenten skrev til FN:
Nicaragua mottok aldri noe som de ikke hadde krav på (for eksempel retten til ikke å bli angrepet) i bytte mot å avbryte rettssaken for domstolen.
I stedet for å motta kompensasjon som det moralsk og juridisk tilsvarer, fortsetter Nicaragua å være gjenstand for en ny type aggresjon. Det er i denne sammenhengen, der Nicaragua igjen har vært offer for angrep, nå eufemistisk kalt sanksjoner, og offer for et kuppforsøk, at folket i Nicaragua husker den historiske dommen fra Den internasjonale domstolen.
…
Nicaragua benytter anledningen til å minne om at dommene fra Den internasjonale domstolen er endelige og uunngåelig overholdelse, og derfor har USA en juridisk forpliktelse til å overholde erstatningene som ble beordret i dommen av 27. juni 1986.
Denne artikkelen ble først publisert av Geopolitical Economy Report:
US legally owes Nicaragua reparations, but still refuses to honor 1986 Int’l Court of Justice ruling
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Aggressivt amerikansk press for militært overherredømme i Arktis kan utløse atomkrig
Av Jeremy Kuzmarov - 19. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/aggressivt-amerikansk-press-for-militaert-overherredomme-i-arktis-kan-utlose-atomkrig/
CovertAction Magazine, 14. juli 2023.
Fra 1959 til 1966 lagret USA atomvåpen ulovlig på Grønland som forberedelse til et atomangrep på Sovjetunionen og bygde et underjordisk vitenskapelig forskningssenter som rett ut av en James Bond-film.
Det resulterte i fordrivelse av innfødte og har etterlatt en rest av miljøødeleggelser i Arktis som sannsynligvis vil bli forsterket i den kalde krigens del II.
2.juni kunngjorde utenriksminister Antony Blinken at USA ville åpne sin nordligste diplomatiske stasjon i den norske ishavsbyen Tromsø, den eneste diplomatiske stasjonen nord for polarsirkelen.
Flyttingen kommer mens konkurransen med Russland om Arktis ressurser intensiveres, ettersom polarissmelting åpner tilgang til rike mineralressurser og den nye kalde krigen varmes opp.
I 2019 snakket daværende president Donald Trump om å kjøpe Grønland i «vår tids største eiendomsavtale», som ville bidra til å sikre en landmasse tilsvarende en fjerdedel av størrelsen på USA.
Danmarks statsminister Mette Frederiksen kalte budet «absurd» og sa at Grønland ikke var til salgs. (Danmark er Grønlands suverene eier.)
Utover Trumps selvforherligelse lå en kalkulerende imperialistisk strategi der USA ville bruke Grønland, der USA allerede har Thule Air Base, for å projisere sin makt inn i Arktis, en voksende arena for geopolitisk og militær konkurranse.
I 2018 lanserte Kina Polar Silk Road-initiativet som forsøkte å samkjøre kinesiske arktiske interesser med Belt and Road-initiativet, som involverte bygging av ny infrastruktur og sammenkobling av Kinas økonomi med sine regionale allierte og land rundt om i verden.
Som en del av Silkevei-initiativet begynte Kina å skape nye fraktruter som strekker seg inn i Arktis, som lettere ville muliggjøre utvinning av naturressurser, mens de lanserte en ny satellitt for å spore skipsruter og overvåke endringer i sjøisen der.
Russerne har også vært opptatt med å utvide skipsruter inn i Arktis som er farbare på grunn av global oppvarming, og har fullført utrustningen av seks militærbaser på Russlands nordlige kyst og på den ytre arktiske øya, mens de planlegger å åpne 10 arktiske søk- og redningsstasjoner, 16 dypvannshavner, 13 flyplasser og 10 radarstasjoner for luftforsvaret, over hele sin arktiske periferi.
New York Times rapporterte i fjor at som svar på Russlands militære oppbygging nær polarsirkelen, har den amerikanske regjeringen investert hundrevis av millioner dollar for å utvide havnen i Nome, på vestkysten av Alaska, som kan endres til et dypvannsknutepunkt som betjener kystvakt- og marinefartøyer som navigerer inn i polarsirkelen.
Pentagon har videre planer om å øke sin tilstedeværelse og kapasitet, med hæren som lanserer sin første strategiske plan for å «Gjenvinne arktisk dominans.» US Air Force har overført dusinvis av F-35 jagerfly til Alaska, og kunngjør at staten vil være vert for «flere avanserte jagerfly enn noe annet sted i verden.»[1]
Frem til nå har konkurransen i Arktis i stor grad vært forhandlet gjennom Arktisk råd, grunnlagt i 1996, som inkluderer Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA, og fremmer forskning og samarbeid. Rådet har imidlertid ikke en sikkerhetskomponent, og snart vil alle medlemmer bortsett fra Russland være medlemmer av Den nordatlantiske traktats organisasjon (NATO).
Admiral Alexander Moiseyev, kommandør for Peter den store, flaggskipet i den russiske nordflåten, anklaget NATO-styrker og USA for militære handlinger i Arktis som økte risikoen for konflikt.
«Det har ikke vært så mange av styrkene deres her på mange år. Tiår. Ikke siden andre verdenskrig,» sa han til en BBC-reporter som fortalte ham at NATO ga Russland skylden for økningen i spenningen. «Vi ser på slik aktivitet som provoserende så nær den russiske grensen hvor vi har veldig viktige ressurser. Med det mener jeg atomstyrker.»
[Kilde: wtokensw.com]
Første iskalde krig
Kristian H. Nielsen og Henry Nielsen,[2] viser i sin siste bok Camp Century: The Untold Story of America’s Secret Arctic Military Base Under the Greenland Ice, at dagens farlige situasjon har røtter i den opprinnelige kalde krigen.
USAs militæringeniører bygde da den underjordiske byen, Camp Century, under Grønlandsisen nær polarsirkelen, under dekke av å utføre polarforskning, og undersøkte muligheten for Project Iceworm, en plan for å lagre og lansere hundrevis av ballistiske missiler med atomstridshoder rettet mot Sovjetunionen fra innsiden av isen.
Beskrevet av to danske journalister som «et monstrøst fantasifoster som kunne vært med i en tidlig James Bond-film»,[3] ble Project Iceworm rettferdiggjort under 1950-tallets militære doktrine om «massiv gjengjeldelse», og Eisenhower-administrasjonens «New Look»-politikk som talte for en massiv konvensjonell og kjernefysisk våpenoppbygging for å motvirke potensiell sovjetisk aggresjon.
[Kilde: rolstonhistory12.weebly.com]
USA hadde fått rett til å etablere militærbaser på Grønland i henhold til vilkårene i en forsvarsavtale fra 1951, signert av Danmark og USA, som var basert på NATOs vilkår.
To år senere gjorde en endring i den danske grunnloven formelt Grønland til en del av det forente kongeriket Danmark, og satte landet på et administrativt nivå med et dansk fylke.
USAs utenriksminister James Byrnes (1945-1947) hadde forsøkt å kjøpe Grønland for 1 milliard dollar fra Danmark, men til ingen nytte.
USA ønsket på den tiden å bygge en «arktisk festning» på Grønland, for å beskytte amerikansk territorium fra ethvert mulig kjernefysisk eller konvensjonelt militært angrep fra Sovjetunionen.
I 1946 beskrev general Henry «Hap» Arnold, kommandør for US Army Air Forces under andre verdenskrig, til National Geographic, hvordan et overraskende fiendtlig angrep i fremtiden ville kunne komme «fra verdens tak», med mindre «vi er i besittelse av tilstrekkelige flybaser som utflankerer en slik innflygingsrute».[4]
James F. Byrnes [Kilde: wikipedia.org] «Hap» Arnold [Kilde: wikipedia.org]
Arnolds kommentarer eksemplifiserer den amerikanske tendensen til å fremstille militær aggresjon og imperialistisk ekspansjon som rent defensiv av natur.
Hans visjon, som vant støtte fra mange andre militære ledere i sin tid og fortsatt er grunnlaget for Pentagons strategi, ble kalt «polarkonseptet». Den ble omfavnet av Strategic Air Command (SAC), som iverksatte Operasjon Nanook som involverte rekognosering og kartlegging i Alaska, den aleutiske øygruppen, Sibir og Nord-Grønland.
I 1951 kjøpte Truman-administrasjonen den fortsatt operative Thule Air Base på Grønland, etter å ha signert en avtale om å flytte lokalbefolkningen som besto av 27 innfødte inuit-familier, med tre ukers varsel.
I november 1952 ankom de første Lockheed F-94B «Starfire» jagerflyene for å gi luftvern rundt Thule-basen, som var en viktig komponent i den amerikanske polarstrategien.
En del av målet med Thule-basen var å tanke langtrekkende Boeing B-29 «Super-fortress» bombefly, som kunne fly direkte fra USA til Sovjetunionen med atomvåpen, inkludert hydrogenbomben.[5]
Basen fungerte også som radarstasjon. Fra 1958 til 1965, med hemmelig sanksjonering av den danske statsministeren H.C. Hansen, lagret den ulovlig atomvåpen, inkludert Nike-, Hercules- og Iceman-missiler med atomstridshoder, som ville kunne nå mål i Sovjetunionen raskere enn Minuteman-missilene som ble lagret på Great Plains i USA.[6]
I 1958 begynte USA i hemmelighet å fly over Grønland med B-52 som fraktet kjernefysiske enheter som en del av en luftbåren varslingsstrategi, ment å garantere at Amerika kunne sette i gang massive atomangrep mot Sovjetunionen på kort varsel.[7] Thule Air Base var også knyttet til Ballistic Missile Early Warning System (BMEWS), bygd mellom 1958 og 1960.
Amerikanske forsvarsmyndigheter som drev det amerikanske romprogrammet hadde på den tiden fattet stor interesse for Nord-Grønland, dels som oppskytningssted og praktisk kommunikasjonsterminal for satellitter, og dels som treningssted for astronauter.
BMEWS-stasjonens deteksjonsbuer. [Kilde: upload.wikimedia.org]
Byen under isen – et science-fiction-scenario som går i oppfyllelse
I 1960 begynte den amerikanske hæren å sette i gang forskningsprosjekter nær Camp Thule på den underjordiske, atomdrevne Camp Century, som ble etablert som et slags science-fiction-scenario fra virkeligheten.
Prosjektene hadde som mål å forstå miljø og klima på innlandsisen, slik at USA bedre kunne etablere og sikre sin nordligste militære posisjon.
[Kilde: blogs.egu.eu]
Forskerne og militært personell ble fløyet inn til Camp Centurys beskjedne flystripe. De bodde i underjordiske bunkere som var koblet til kjøkken- og bofasiliteter som inkluderte et bibliotek, samt deres forskningsstasjon, i et nettverk av underjordiske tunneler som strekker seg mer enn 6000 fot.[8]
Sistnevnte ble gravd ved hjelp av en sveitsisk oppfinnelse, Peter Plough, som brukte roterende blader for å fjerne et en til to fots lag med snø av overflaten, blåse det høyt opp i luften og ut til den ene siden.
Peter Plough brukt i bygging av underjordiske tunneler i Camp Century. [Kilde: justacarguy.blogspot.com]
Installasjonen av en atomreaktor inni Grønlandsisen på Camp Century, var en enorm og vanskelig ingeniørinnsats, og en forbløffende prestasjon.
Forskerne var i stand til å bore helt til bunnen av isen og trekke ut en ubrutt kjerne av isen, 1.390 meter (4.560 fot) lang, en prøve som hjalp danske og amerikanske glasiologer til å oppnå en ny og dypere forståelse av jordens klima de siste hundre tusen årene.
Nesten alle journalistene som ble invitert til å besøke Camp Century tidlig på 1960-tallet, feiret de store vitenskapelige prestasjonene, samtidig som de minimerte den kalde krigens kontekst og militære formål bak leiren.
Karakteristisk var CBS sin stjernereporter (og fremtidige ankermann) Walter Cronkite, som dro til den nybygde Camp Century sommeren 1960, og produserte en mye sett TV-sending, «The City Under Ice», som ble sendt i januar 1961.
«The City Under Ice» inkluderte et intervju med kaptein Thomas Evans, lederen av Camp Century, som beskrev hærens prestasjon som å ha erobret «en av jordens siste grenser», ved å stasjonere en hel enhet inne i isdekket.
Programmet demonstrerte at livet i Camp Century, «byen under isen», var ganske komfortabelt og trygt, selv om temperaturen i vintermånedene «faller til 70 under null [-57 Celsius] og vinden uler med en hastighet på 100 miles [161 km] i timen».
Cronkite forklarte sine amerikanske seere at Grønland var en dansk øy «på toppen av verden» og at Danmark, «et annet NATO-medlem», hadde vært så snill å gi amerikanerne tillatelse til å sette opp en viktig radarstasjon og en stor flybase ved Thule, i tillegg til Camp Century, som ligger på iskappen.
Walter Cronkite [Kilde: newsweek.com]
Til tross for disse uttalelsene understreket Cronkite først og fremst de vitenskapelige og teknologiske aspektene ved Camp Century, med vekt på kampen for å undertrykke naturen, ikke Sovjetunionen.
Ved å akseptere denne offisielle informasjonen som et «vitenskapelig anlegg», skjulte Cronkite at forskerne som jobbet fra Camp Century var involvert i å skaffe lite kjent informasjon om de geografiske og meteorologiske forholdene på Grønland og Arktis, som var nødvendig for å realisere polarstrategien og etablere amerikansk militær overlegenhet i Arktis.[9]
Mer åpenhjertig var en amerikansk journalist som skrev under pseudonymet «Ivan Colt», som i en artikkel publisert i oktober 1960, inkluderte en levende beskrivelse av baser for utskytning av missiler under overflaten av isdekket, som ville være «i stand til å pulverisere alle større sovjetiske byer, H-bombedepoter og missilanlegg».
Dristig kaldkrigsprosjekt
I 1997 var en gruppe danske historikere i stand til å finne et klassifisert dokument som viste at USA så Camp Century som det første skrittet mot et kolossalt tunnelsystem som ville gjøre det mulig for den amerikanske hæren å starte et angrep med atomraketter på nesten alle mål i Sovjetunionen.[10]
Disse missilene vil bli beskyttet på grunn av deres avstand fra det amerikanske fastlandet, og plassering i et hemmelig underjordisk anlegg.
Camp Century. [Kilde: silodrome.com]
Nielsen og Nielsen skriver at «Danmark var like overrasket som Grønland over avsløringen av det enorme og dristige kaldkrigsprosjektet, som hadde blitt planlagt i ytterste hemmelighet av strateger i Pentagon.»[11]
Helse- og miljøskader og farene ved at historien gjentar seg
Camp Century ble stengt i 1966, da tunnelsystemet under overflaten på Grønlandsisen var ekstremt vanskelig og kostbart å vedlikeholde, og utviklingen av Polaris-atomraketter som kunne skytes ut fra ubåter gjorde den stort sett foreldet. Imidlertid kan restene snart dukke opp igjen på grunn av global oppvarming.
Grønland, i dag en stort sett selvstyrt del av Danmark, truet med å bringe saken inn for FNs internasjonale domstol dersom Danmark ikke straks tok på seg ansvaret for oppryddingen av Camp Century-området.
Det resterende vrakgodset, om lag 35-70 meter (115-230 fot) under overflaten av isen, er kjent for å inneholde ikke bare bygninger og strukturelle elementer, men også radioaktivt, kjemisk og biologisk avfall.[12]
Gjennom årene utviklet mange arbeidere på Thule-basen kreft fra strålings-eksponering, og det samme gjorde medlemmer i et oppryddingsmannskap som ble kalt inn for å samle snø forurenset med plutonium for transport til USA, etter at en B-52 Stratofortress med hydrogenbomber krasjet syv kilometer fra Thule Air Base i 1968.[13]
Helse- og miljøødeleggelsen er et eksempel på en enorm og ukjent kostnad av den kalde krigens våpenkappløp, som dessverre blir gjenopplivet i dag.
Etter hvert som Russland, Kina og USA konkurrerer om fornyet kontroll over Arktis og setter opp enda flere militærbaser der, vil nedfallet igjen være betydelig, selv om atomvåpnene aldri blir utplassert, og tragedien i Camp Century vil bli gjentatt.
Jeremy Kuzmarov er administrerende redaktør for CovertAction Magazine.
Han er forfatter av fire bøker om amerikansk utenrikspolitikk, inkludert Obamas Unending Wars (Clarity Press, 2019) og The Russians Are Coming, Again, with John Marciano (Monthly Review Press, 2018).
Han kan nås på: jkuzmarov2@gmail.com.
I 2018 etablerte NATO en ny operativ kommando basert i Norfolk, Va. hvis formål er å forsvare Atlanterhavsrutene, Skandinavia og Arktis. Den 4. juni rapporterte The New York Times videre at Canada utvidet militærøvelser på den arktiske grensen nær Nunavut ved hjelp av inuittsoldater da inuittene hadde en lang historie med å bli manipulert av den kanadiske regjeringen. Norimitsu Onishi, «I maktkampen om Arktis vender Canada seg til de som kjenner det best», The New York Times, 4. juni 2023, A1. ↑
Kristian og Henry Nialsen er professorer ved Aarhus Universitet i Danmark. ↑
Kristian H. Nielsen og Henry Nielsen, Camp Century: The Untold Story of America’s Secret Arctic Military Base under the Greenland Ice (New York: Columbia University Press, 2021), 256. ↑
Nielsen og Nielsen, Camp Century, 8. ↑
Den danske hysj-hysj-politikken om amerikanske fly som krysser grønlandsk luftrom med atomvåpen og om hemmelig lagring av slike våpen på Thule Air Base og eksponering av ansatte for stråling, ble avslørt i den danske journalisten Poul Brinks bok, The Thule Affair: A Universe of Lies. ↑
Lagring av atomvåpen var ulovlig fordi det danske parlamentet aldri godkjente det. Det var først i 1995 at den amerikanske regjeringen innrømmet å ha lagret våpnene. ↑
Under president Kennedy ble den luftbårne operasjonen offentlig kjent som «Chrome Dome», som holdt minst et dusin B-52-fly bevæpnet med kjernefysiske enheter i luften til enhver tid, dag og natt. ↑
Planer var på plass for å forbinde de underjordiske tunnelene med en undergrunns-jernbane som ville forbinde Camp Century og Thule Air Base, selv om konstruksjonen aldri ble realisert. ↑
I 1950 etablerte US Army Corps of Engineers et nytt vitenskapelig institutt kalt Snow, Ice, and Permafrost Research Establishment (SIPRE), hvis oppgave var å «gi det militære etablissementet data, som kan brukes som grunnlag for å øke effektiviteten av militære operasjoner i et miljø dominert av tilstedeværelsen av snø, is, sesongfrossen eller permafrost.» ↑
I april 1997 ble kontrollen over Thule Air Base overført fra US North Atlantic Command til SAC, og statusen ble endret fra en støttebase med tankfly til en faktisk operasjonsbase for strategiske bombefly. ↑
Nielsen og Nielsen, Camp Century, 3, 4. ↑
Nielsen og Nielsen, Camp Century, 1. ↑
Tuk Erik Jørgen-Jensen, en ansatt i det danske forsvarets etterretningstjeneste (DDIS), stasjonert på Grønland fra mars 1960 til august 1963 på Thule Air Base, møtte en kaptein Page som jobbet på atomreaktoren PM-2A på Camp Century. Page kom til å se mer og mer syk ut, og forlot plutselig leiren. Jørgen-Jensen er overbevist om at Page hadde blitt utsatt for et overskudd av stråling da reaktoren ble startet i oktober/november 1960, og at det var problemer med strålingsnivåer som oversteg de tillatte grensene. ↑
Denne artikkelen ble publisert i CovertAction Magazine:
Aggressive U.S. Push for Military Supremacy in the Arctic Could Trigger Nuclear War
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Rapport: USA nedskalerte nesten NATOs kommuniké om Ukraina etter Zelensky-tweet
Av Dave DeCamp - 19. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/rapport-usa-nedskalerte-nesten-natos-kommunike-om-ukraina-etter-zelensky-tweet-2/
Zelensky kalte ordlyden i Natos kommuniké «absurd».
Washington Post rapporterte torsdag at amerikanske tjenestemenn på NATO-toppmøtet i Vilnius var så sinte over Ukrainas president Volodymyr Zelenskys kritikk, at de nesten nedskalerte forpliktelsen til Ukraina i NATOs kommuniké.
Mens alliansen jobbet med ordlyden i sitt kommuniké på tirsdag, tok Zelensky til Twitter for å lufte sin misnøye over at Ukraina ikke fikk en formell invitasjon til å bli med i NATO, og kalte det «enestående og absurd».
Den endelige formuleringen i kommunikeet var vag med hensyn til Ukrainas fremtidige medlemskap, og sa bare at NATO vil «være i stand til å gi en invitasjon til Ukraina om å bli med i Alliansen når de allierte er enige og betingelsene er oppfylt».
Kilder fortalte The Post at den amerikanske delegasjonen var «rasende» over Zelenskys tweet. NATO-tjenestemenn holdt uformelle samtaler for å bestemme hvordan de skulle svare på den ukrainske lederens kritikk. Ifølge europeiske tjenestemenn ønsket USA å kvitte seg helt med linjen om Ukrainas fremtidige invitasjon.
Men til slutt ble den amerikanske delegasjonen enige om å holde seg til originalspråket. Rapporten sa at Frankrikes president Emmanuel Macron presset på for å beholde linjen om Ukrainas invitasjon i kommunikéet og ble støttet av sentraleuropeiske land og de baltiske statene.
Uenigheten fremhevet splittelsene innen NATO og mellom USA og Ukraina, mens alliansen prøvde å vise enhet. Dagen etter sa den britiske forsvarsministeren Ben Wallace at Ukraina burde vise mer takknemlighet for de titalls milliarder i militærhjelp de har mottatt fra sine vestlige støttespillere.
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War:
Report: US Almost Scaled Back NATO Commitment for Ukraine Over Zelensky Tweet
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp