Nyhetsbrev steigan.no 19.06.2023
Covid-injeksjonen er enda farligere enn vi fryktet
Ukrainas motoffensiv lider forferdelige nederlag
Russlands nye veikart for en multipolar verden
Er det noe Ingvild Kjerkol og WHO er redde for at vi skal få vite?
Skruen strammes stadig mere til
Hva har Heimevernet i Georgia å gjøre?
Covid-injeksjonen er enda farligere enn vi fryktet
Av skribent - 19. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/covid-injeksjonen-er-enda-farligere-enn-vi-fryktet/
Dr. Peter McCullough: Blodproppene forårsaket av piggproteinene er enormt motstandsdyktige mot blodfortynnende midler.
Av Swebbtv.
Risken från ”covidvaccinet” kan bestå i minst två år. Det varnar nu den amerikanska specialistläkaren Peter McCullough för, under ett vittnesmål i senaten i Pennsylvania. Enligt läkaren orsakar sprutorna stora, gummiliknande blodproppar som inte löses upp.
Det så kallade covidvaccinet, som av läkare bland annat kallats för det farligaste läkemedlet någonsin, är ännu farligare än man trott.
Enligt den världsledande kardiologen Peter McCullough skapar det motståndskraftiga blodproppar. Risken kan bestå i minst två år.
Detta förklarade han i en utfrågning i senaten i Pennsylvania.
Sprutorna producerar coronavirusets giftiga spikprotein.
– Vaccinen orsakar otvetydigt blodproppar genom mekanismen att det producera spikproteinet. Spikeproteinet, som nu finns i kroppen hos alla som har tagit dessa vaccin, främjar blodproppar – stora blodproppar, förklarar Peter McCullough.
Sedan hänvisar han till en FDA-studie som beskriver tusentals blodproppar i ett prov. De gick ända från fotleden upp till höften.
– De största blodpropparna vi någonsin sett. De går upp i lungorna. 11 procent av fallen var dödliga. Min erfarenhet av dessa blodproppar är att de är enormt resistenta mot blodförtunnare. Vi använder alla olika typer av blodförtunnande medel, lägger till ytterligare läkemedel, men de försvinner inte som karakteristiska blodproppar.
– Studier visar att spikproteinet finns inuti blodpropparna, viker ihop sig och bildar vad som kallas amyloidstrukturer. Amyloidstrukturer är som gummi i människokroppen. De ser ut som gummi, och blodpropparna är stora och gummiliknande, och de löses inte upp. En mycket oroväckande artikel nyligen publicerad hade ett urval av miljoner och åter miljoner patienter från 2021. De hade ovaccinerade och vaccinerade. De gjorde noggranna näthinneskanningar.
– Detta är häpnadsväckande: de fann astronomiska nivåer av blodproppar i näthinnans artärer och näthinnevener hos de vaccinerade jämfört med de ovaccinerade. Och det var bara med två doser skott från 2021.
Enligt Peter McCullough finns det en åtminstone tvåårig risk för alla som tog sprutorna 2021.
– Två år senare finns de kvar, de är fortfarande kvar, fortsätter han. Risken finns där. Så vad jag säger är, att dessa vaccin har en mycket lång effekt i människokroppen. Och när vi ser blodproppar i artärerna, små artärer och ögonven, reflekterar det vad som händer i kroppen. Blodpropparna kommer från annat håll.
Se hela hans vittnesmål HÄR.
Se kortare klipp HÄR.
Ukrainas motoffensiv lider forferdelige nederlag
Av red. PSt - 19. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/ukrainas-motoffensiv-lider-forferdelige-nederlag/
Et desperat behov for å «levere noe» før NATOs toppmøte driver Ukrainas ledelse til å sende tusenvis av egne soldater til den sikre død mot vel forberedte russiske styrker.
David Petraeus, amerikansk general og tidligere sjef for CIA, sa rett før den ukrainske offensiven til The Guardian:
Jeg tror at denne motoffensiven kommer til å være veldig imponerende.
Min følelse er at de vil oppnå kombinerte våpeneffekter med andre ord, de vil lykkes med kombinerte våpenoperasjoner der du har ingeniører som bryter hindringene og sprer minefeltene og så videre; rustning følger rett på gjennom beskyttet av infanteri mot anti-tank missiler; luftvern som holder russernes fly unna dem; elektronisk krigføring blokkerer deres radionettverk; logistikk rett bak dem; artilleri og mortere rett foran dem.
Og viktigst av alt … er at ettersom hovedelementene uunngåelig kulminerer etter 72-96 timer, fysisk er det omtrent så langt du kan gå, og de vil ha tatt tap … du har oppfølgingsenheter som vil presse rett på gjennom og utnytte freamgangen og opprettholde momentumet og jeg tror det kan få hele det russiske forsvaret i det området i bevegelse, så tror jeg du har andre muligheter som vil åpne seg på flankene også.
Offensiven er på vei inn i sin tredje uke, og alt har gått helt annerledes, og forferdelig mye verre for Ukraina enn Petraeus spådde.
Det er ingen «framgang» eller noe «momentum» å utnytte. Det er ingen åpninger å sende friske styrker gjennom.
De ukrainske styrkene har ikke en gang kommet fram til de første forsvarslinjene til russerne. Til enorme kostnader i folk og materiell har de lykkes i å komme inn i feltet foran de første russiske forsvarslinjene. Russerne viker litt tilbake og gjør det området ukrainerne har rykket inn på til et helvete av ild og granater. Ukrainerne mister Leopard tanks og Bradley-panservogner i stort antall og slagmarka er strødd med falne ukrainske soldater.
Dette er selvmordsoppdrag.
Nederlaget ble klart allerede den første dagen av offensiven.
Washington Post skrev:
Mennene fra Ukrainas 37. brigade var nyopplært og bevæpnet med vestlig leverte våpen, i oppgave med et første dytt gjennom russisk-okkupert territorium i de første dagene av en etterlengtet motoffensiv.
De fikk betale en høy pris.
Innen 20 minutter etter deres fremrykning 5. juni sør for Velyka Novosilka, i den sørøstlige Donetsk-regionen, eksploderte morterer rundt dem, sa soldater. En 30 år gammel soldat kjent som Lumberjack så to av mennene i kjøretøyet hans bløde kraftig; en mistet en arm mens han ropte etter familien sin. Lumberjack krøp inn i et krater, men splinten fra en mørtel gikk gjennom jorden og stakk gjennom skulderen hans.
«Vi ble etterlatt der i feltet, uten stridsvogner eller tung utrustning,» sa Lumberjack, som snakket med The Washington Post på betingelse av at han bare ble identifisert av kallesignalet fordi han ikke var autorisert til å diskutere slaget. «Vi ble beskutt med mørtler fra tre sider. Vi kunne ikke gjøre noe.»
Det var færre enn 50 menn i enheten, sa han, og 30 kom ikke tilbake – de ble drept, såret eller tatt til fange av fienden. Fem av enhetens pansrede kjøretøy ble ødelagt i løpet av den første timen.
Ukraina brukte fire brigader i den første angrepsbølgen og de hadde tap på 30% om vi skal tro New York Times:
Russerne prøver å påføre så mange skader og ødelegge så mange kjøretøy som mulig i en kampsone foran hovedforsvarslinjen, og utslette ukrainske styrker før de når den. Faktisk gjør det området foran hovedforsvarslinjen til en drepesone.
Hvis den russiske strategien viser seg å være effektiv, kan Ukraina miste for mange av sine nytrente tropper – som teller titusenvis – og for mange stridsvogner og infanterikampkjøretøyer til å bryte hovedlinjen.
Selv om de kommer så langt, kan styrkene være for svekket til å strømme sørover og bidra til å oppnå et hovedmål: å kutte den såkalte landbroen som forbinder Russland med den okkuperte Krim-halvøya. Dette ville gjøres ved å nå Azovhavet, omtrent 60 mil unna.
Denne erkjennelsen har trengt igjennom i de to dominerende avisene i USA, men i Norge tror man fortsatt at ukrainerne går fra seier til seier.
I krig er det alltid grunn til å være kritisk hva de krigførende partene sier om egne og motstanderens tap. Med det i mente er det likevel interessant å merke seg hva det russiske forsvarsdepartementet sier om ukrainernes tap hittil. Om tapene på ett frontavsnitt på Zaporozhye-avsnittet sier de:
I Zaporozhye-retningen var fiendens tap over 200 ukrainske soldater, 33 stridsvogner, 30 infanterikampkjøretøyer og 35 pansrede kampvogner.
I Sør-Donetsk-retningen, nær Vremevkaskråningen, og som et resultat av avgjørende motangrep fra russiske tropper, luftfart og artilleri, har fire fiendtlige angrep med en taktisk bataljonsgruppe blitt slått tilbake av russiske styrker nær Novodonetskoye, Rovnopol (Folkerepublikken Donetsk) og Novodovarovka (Zaporozhye-regionen).
Fiendens tap var opptil 380 ukrainske soldater, 35 stridsvogner, 33 infanterikampvogner, inkludert to Bradley-kjøretøyer, samt 38 pansrede kampvogner, inkludert Striker pansret personellvogn, samt en D-20 haubitser.
Military Summary Channel, som henter informasjon fra både det ukrainske og det russiske forsvarsdepartementet gir samme inntrykk:
De hevder også at det nå pågår massedesertering av ukrainske soldater:
Krigen i Ukraina er i stor grad en mediedrevet krig. Det er mediene som har skapt det politiske grunnlaget for den mest storstilte militariseringa og militære opprustning i Vesten siden annen verdenskrig og det er mediene som har fått folk, i hvert fall i Nord-Europa til å tro at Ukraina kan «drive ut de russiske styrkene «fra hver tomme jord». Dermed har man kunnet avvise ethvert fredsforslag og ethvert forslag til fredsforhandlinger. Prisen for denne forblindede krigspolitikken er det ikke minst ukrainske soldater som får betale.
I stedet for å få vite hva som faktisk skjer på slagmarka, kjører de store tabloidene stadig nye runder med Putin-hat.
Det bidrar til at krigen blir mer langvarig enn den hadde behøvd å bli og at Ukraina taper mye mer enn de hadde trengt å tape i mennesker, materiell og landområder.
Vi har vært imot denne krigen siden den startet i 2014 og advart om at den kan føre oss helt inn i en ny verdenskrig. Men det har vært nesten umulig å få taletid for nøkterne analyser og appeller og våpenhvile og fred. Historien vil felle en streng dom over den vanvittige politikken Vesten med USA i sSpissen har ført minst siden 2007 for å provosere til krig mot Russland.
Russlands nye veikart for en multipolar verden
Av Pepe Escobar - 19. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/russlands-nye-veikart-for-en-multipolar-verden/
Pepe Escobar har besøkt St. Petersburg International Economic Forum (SPIEF) og han formidler her sine inntrykk fra en del av de mange paneldiskusjonene under arrangementet. Dette er diskusjoner som berører temaer som vil bli mer og mer viktige i tida som kommer, men som er nesten totalt fraværende i norske medier, for ikke å snakke om hvor tilsynelatende uvitende og likegyldige norske politikere er. Som en introduksjon til disse temaene formidler vi Pepe Escobars inntrykk fra én enkelt dag på forumet i hans karakteristiske stil.
Red.
St. Petersburg International Economic Forum (SPIEF) er ikke bare den fremste plattformen for å diskutere alt som betyr noe innen næringsliv og geoøkonomi angående Russland og det bredere Eurasia. Det er et privilegert rom hvor trender fra fortid, nåtid og fremtid utforskes i detalj: et mikrokosmos av multipolaritet i praksis. Forretningsprogrammet er vanligvis en intellektuell fest. Det er umulig å formidle bredden og rekkevidden på bare noen få linjer, for ikke å nevne den spennende atmosfæren ved å hoppe fra rom til rom på jakt etter den perfekte eksponeringen. Det som følger kan betraktes som en slags ufullstendig Greatest Hits of the SPIEF – med nok kraft til å drive multipolaritetstunge debatter i uker om ikke måneder fremover. Det tungvektsladede panelet How The Russian Economy Will Develop inneholdt guvernør i den russiske sentralbanken Elvira Nabiullina, finansminister Anton Siluanov og topphjelper for Putin Maksim Oreshkin.
Den uforanderlige Nabiullina understreket nå at «interoperabilitet» vil hjelpe «det russiske betalingssystemet å bli integrert i det globale systemet». Hun er fortsatt for «utvalgt privatisering», å beholde «tilliten til kapitalmarkedene» og lav inflasjon.
Siluanov var opptatt av «behovet for å endre paradigmet»; viktigheten av at staten skaper etterspørsel; og behovet for å redusere subsidiene. Makrostabilitet er viktig – «men vi bør ikke overdrive det.» Oreshkin er enig: regjeringen bør kvitte seg med eiendeler «den egentlig ikke trenger». Et de-dollariseringspanel diskuterte sannsynligheten av å gå over fra amerikanske dollar til en «fundamentalt ny overnasjonal valuta, overvåket av et bredt konsortium av stater som opererer etter partnerskapsprinsipper». Det er egentlig det som diskuteres i hjertet av både Eurasia Economic Union (EAEU) og BRICS.
Russlands fremtid sto i sentrum for Horisont 2040-debatten. Andrey Bezrukov, president for Technological Sovereignty Exports Association og professor ved MGIMO, understreket hvordan Russland i 2024 har formannskapet i BRICS: Det er på tide, akkurat nå, å «gjøre det ikke bare om til en allianse av likeverdige partnere, men også en finansiell, teknologisk og økonomisk kraft.»
Alexander Dugin engasjerte seg i en fantastisk presentasjon, og forklarte veier mot utvikling parallelt med hvordan russere burde forstå identitet. Det førte til en uunngåelig kritikk av etnosentrisme: «Vesten velger seg selv som det eneste subjektet. Den har et verdisystem som anses å være universelt – som alle andre må følge.» Det er «Vesten som hele menneskeheten», kombinert med en drivkraft for å «avsubjektifisere resten. Vestens globale subjektivitet er innebygd”. Dugin beskrev det som «et virus», utviklet «over århundrer.» Integrasjon i det globale vesten, ifølge Dugin, «etterlater Russland uten en fremtid.» Russland burde heller erklære Vesten for å være «en styrke blant flere. Ikke en eksistensiell trussel.» Russland kan «proklamere seg selv som en suveren stat. Utøv en «mental avkolonisering av samfunnet.» Det er slik en «sivilisasjonsstat som definerer sine egne mål» bør handle. Ved å vise et diagram i tre trinn, «mellom rødt og lilla», illustrerte Dugin hvordan Russland kan utføre overgangen fra «å forstå seg selv i den vestlige verden» til «suveren utvikling».
Alt om SCO, EAEU, ASEAN, INSTC, BRICS
Zhang Ming, SCO-generalsekretæren, og Bakhtiyer Khakimov, Putins spesielle representant ved SCO, var spesielt hjelpsomme i et panel som kom med en gamechanger: akkurat som BRICS, med sin nye utviklingsbank (NDB), SCO jobber også med å opprette en utviklingsbank, integrert i en «åpen verdensøkonomi» mot sanksjoner.
SCO-sekretariatet i Tasjkent fungerer allerede som et forum for lokale og sentralasiatiske myndigheter. Dette er en ekte multilateral organisasjon hvis medlemmer allerede er ansvarlige for ikke mindre enn 2/3 av den globale handelslastomsetningen. Sergey Pavlov, første viseadministrerende direktør for russiske jernbaner, opprettet en nøkkelforbindelse: SCO-INSTC. Potensialet til den internasjonale nord-sør-transportkorridoren, sa han, er «utrolig». Han minnet alle om at Russland nylig signerte en avtale om å bygge «den manglende delen av INSTC i Iran». Og han understreket hvordan den strategiske grensen mellom Kasakhstan og Kina ved tørrhavnen i Khorgos er klar for en eksportboom.
En mye etterlengtet BRICS-diskusjon undersøkte hvordan ulike mekanismer kan forbedre sosioøkonomisk bærekraft. Et enormt potensial skal utforskes av det afrikanske kontinentale frihandelsområdet: 1,3 milliarder mennesker, overveldende unge.
Alexander Isaev, en ekspert fra Direktoratet for internasjonale transportkorridorer, understreket viktigheten av «logistikkkjeder av god kvalitet». Siden utenrikshandel er grunnleggende basert på sjøtransport, vil BRICS og fremtidige BRICS+-medlemmer måtte gjøre leksene sine om «havneinfrastruktur og veiforbedringer». For ikke å snakke om å begrense byråkrati: «Bedrifter bruker 50 % av den totale tiden på transitt. Vi må fremskynde prosessen med å krysse grenser.»
Et sentralt spørsmål ble stilt: Når blir det en «Made in BRICS»? Ikke før «harmoniseringen av tekniske forskrifter», da det allerede skjer med «flere grupper» som jobber mellom Kina og Russland. Et uhyre viktig rundebord fokuserte på INSTC, med representanter fra Iran, Pakistan og Aserbajdsjan samt Evgenii Moskvichev, leder av en Duma-komité og en av verdens ledende transporteksperter. Den iranske transportministeren, Mehrdad Bazrpash, var opptatt av å understreke at Iran har «et enormt logistisk potensial».
ASEAN deltok i et viktig panel som feiret 5-årsjubileet for et memorandum of understanding med EAEU om økonomisk samarbeid samt det strategiske partnerskapet mellom Russland og ASEAN. Denne sammenkoblingen mellom Eurasia og Sørøst-Asia har et enormt potensial innen transport, logistikk, digital økonomi og selvfølgelig betalingssystemer som omgår den amerikanske dollaren. Den uunnværlige Sergey Glazyev, Eurasia Economic Commissions minister for integrering og makroøkonomi, måtte være en del av diskusjonen. Evgeny Zaganyov, Russlands representant ved ASEAN (de har et Jakarta-kontor), understreket hvordan tiden nå er inne for å «sette opp ASEAN som et knutepunkt for global vekst»; arbeide mot et «felles skattemiljø»; og investere i transportforbindelser. Alt dette innenfor den avgjørende rammen av «gjensidige oppgjør i lokale valutaer». Filippinene er i mellomtiden opptatt av å regne seg selv som den ideelle inngangsporten for EAEU for å nå ASEAN.
Desintegrasjon?
Den tradisjonelle Valdai Club-diskusjonen forsøkte å kortfattet identifisere den nye verden allerede i tittelen: «Den nye verdensøkonomien: ikke global, men sammenkoblet». Russlands første visestatsminister Andrey Belousov kom med en nødvendig kort oppsummering, og pekte på hvordan «den store globaliseringsmottakeren på 1990-tallet var Kina, som doblet sitt BNP.» Men så, «i andre halvdel av 2000-tallet begynte amerikanerne å demontere standardene.» Proteksjonisme ble normen. Belousov «tror ikke at WTO vil bli vekket til live igjen.» Han foretrekker å fokusere på de «nye landene» som vil være nøkkelspillere i den nye verdensordenen: Brasil, India, Indonesia, Mexico.
Han ser tre mulige scenarier fremover: en ny «Pax Americana basert på digital teknologi, proteksjonistisk, en lukket vestlig klubb», med bruk av makt i utgangspunktet regimentert mot Kina; en «regionalisering rundt utviklingssentre», som Kina, India og Vietnam; eller «kontrollert kaos», underkastet matkrisen og vannressurskrisen. Gong Jiong, fra University of International Business and Economics (UIBE), fokuserte på det han definerte som «The Great Re-Orientation». Kina er selvfølgelig i sentrum: dets største handelspartner er faktisk ASEAN.
Parallelt økte Kinas handel med Russland med 40% i fjor, og den kan nå «langt mer enn 200 milliarder dollar innen utgangen av 2023», med ikke mindre enn 70% avgjort i yuan og rubler. Den russiske sentralbanken har allerede 40% av sine reserver i yuan. Velkommen til den multipolare valutaverdenen. Eldor Aripov, fra Usbekistan, tilbød et verdifullt sentralasiatisk perspektiv. Kostnaden for matimport er «betydelig»; i mange tilfeller «bruker lastebiler fra Europa 2 og ½ måned å nå Usbekistan – med transportkostnadene doblet.» Likevel forventer Tasjkent en heftig vekst på 5,5% i år. Det minste man kan si er at spådommen «Eurasian Balkans» (av avdøde Zbig Brzezinski) kollapset. Usbekistan er nå fokusert på – hva ellers – transportkorridorer; via Afghanistan til Sør-Asia, samt det kinesiske prosjektet med en Kina-Kirgisistan-Usbekistan-jernbane. Belousov på sin side bemerket at Russland er i stand til å bruke ikke mindre enn fire grunnleggende korridorer. To er i drift: den østlige korridoren, utviklet for kull og nå restrukturert for gjødsel, og den sørlige korridoren, via Svartehavet til Tyrkia.
De to utviklingskorridorene er Nordsjøruten – kortere og to uker raskere sammenlignet med Suez – og de tre grenene til INSTC: Øst, til Kasakhstan og Turkmenistan via Iran; det transkaspiske hav – med Astrakhan som hovedhavn via Iran i sør; og Vestlig korridor – også en alternativ transitt til Suez. Ikke overraskende for å få det hele til å fungere, som urverk, krever «mye investeringer og politisk stabilitet.» Benedict Weerasena, fra Bait al-Amanah tenketank i Malaysia, introduserte et ungdommelig, muntert, optimistisk element i saksgangen, og understreket hvordan ASEANs BNP per innbygger, som samler 690 millioner mennesker, er «mye høyere enn det globale gjennomsnittet». Han ble lyrisk over fremveksten av ASEAN Monetary Fund (AMF), og understreket hvordan «regionale organer må kjempe mot IMFs overherredømme. AMF er ikke bare en drøm.»
Arvind Gupta, fra India, engasjerte seg i en skarp kritikk av militarisering av teknologi, finansielle systemer og av forsyningskjeder som «blir tvunget inn i nasjoner. Han kom med en ryddig formulering: «Det nåværende systemet fremmer enten teknologi for profitt eller for overvåking.» India prøver å «fremme teknologi for det gode, for utvikling.» Så det var bare et utvalg av en hel dag med diskusjoner på forumet. Ingenting som er eksternt likt, og graving så dypt, finner sted overalt i det kollektive Vesten.
Velkommen til St. Petersburg som en sann hovedstad i den fremvoksende multipolare verdenen.
Escobar: Russia’s New Roadmap For Multipolar World
Er det noe Ingvild Kjerkol og WHO er redde for at vi skal få vite?
Av red. PSt - 19. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/er-det-noe-ingvild-kjerkol-og-who-er-redde-for-at-vi-skal-fa-vite/
De såkalte «redaktørstyrte mediene» i Norge har vært svært tause om en av de mest skjebnesvangre avtalene som noen gang har vært diskutert, og som svært snart kan legge Norge inn under et internasjonalt diktatur som vil sette alt som heter folkestyre og demokrati til side.
Nettavisen har som første av hovedstrømsmediene sluppet inn et prioritert leserinnlegg om revideringa av WHO-traktaten.
Innlegget er skrevet av Morten Walløe Tvedt, førsteamanuensis i rettsvitenskap, Høyskolen Innlandet i Lillehammer. Og jan spør:
Denne uken, 12. til 16. juni, forhandler verdens land en ny Pandemic Accord. De siste ti dagene i mai 2023 møttes medlemslandene i WHO i Genève til World Health Assembly. Norge stilte med 26 delegater. Høyt på agendaen sto det å legge til rette for forhandling av ny global pandemi-jus.
Innenfor WHO pågår det to forhandlinger om to ulike internasjonale avtaler om hvordan verden skal styres i fremtiden (Pandemic accord og International Health Regulations). Tidsfristen for begge forhandlingsgruppene er mai 2024. «Deliver the pandemic accord on time.» – «lever den nye avtalen i tide!» sa Generaldirektøren i WHO under en diskusjon den 21. mai 2023.
Det legges med andre ord nå et stort press på medlemslandene om å bli enige, men verden får ikke vite hva som skjer i disse lukkede forhandlingene.
Kun åpningen av møtet og avslutningen er tilgjengelige på nett og for observatører. Dette er uvanlig.
Avtaleforslagene innebærer et én person, direktøren i WHO, alene skal kunne pålegge Norge å stenge skoler, butikker, restauranter – arbeidsplasser, grensene til Sverige og pålegge oss og alle medlemsland vaksinasjon med en helt ny og u-utprøvd vaksine.
Sist WHO lot verden få se forslagene til endringer, var de allerede svært vidtrekkende:
WHO skal kunne:
1) Bestemme hva som skal til for å sette noen i isolasjon.
2) Velge hvilke medisiner alle leger i alle land skal bruke mot en aktuell sykdom.
3) WHO skal selv godkjenne nye vaksiner og medisiner.
4) Velge de produsentene av vaksine som skal brukes i alle medlemsland.
5) Bestemme om de som ikke vil ta en vaksine skal tvangsvaksineres.
6) Innføre ett digitalt globalt vaksinasjonssertifikat.
7) Bestemme hvordan identifiserbare helseopplysninger som handler om én person skal kunne offentliggjøres.
8) Bestemme hvor lenge folk skal sitte i karantene selv om de ikke selv har symptomer på sykdom.
Morten Walløe Tvedt oppsummerer rekkevidden av den reviderte WHO-traktaten:
Dette vil innebære at Norge mister selvbestemmelsen og overfører råderetten til Generaldirektøren i WHO. Er det mer overnasjonal styring av helseretten WHO og Helse- og omsorgsministeren ikke vil at det norske folk skal få vite om?
Og han avslutter med følgende spørsmål:
Hemmeligholdes forhandlingene og dokumentene fordi WHO eller helse- og omsorgsminister Kjerkol er redde for at Norge skal ha en debatt om dette?
Helseminister Kjerkol: – Vi må konsolidere WHO som et byrå som har nulltoleranse for feil oppførsel
At helseminister Kjerkol sjøl er entusiastisk tilhenger av å overføre norsk sjølråderett til en ikke-valgt mann i WHO kan det være liten tvil om.
På WHOs møte i Genève 23. mai 2022 leverte helseminister Ingvild Kjerkol fra seg Norges sjølstendighet på et sølvfat. Hun ikke bare sluttet seg til at WHO i framtida skal få makt til å overstyre nasjonale regjeringer og parlamenter og gi globale direktiver. Hun gjorde det med stor entusiasme da hun sa (oversatt fra den engelske originalen på regjeringas nettsider):
«Jeg er oppmuntret over at vi har blitt enige om at vi skal forhandle frem en pandemiavtale, styrke det internasjonale helseregelverket (International Health Regulations) og bringe WHOs finansiering på vei mot bærekraft. Jeg er også oppmuntret av WHOs kapasitet til å håndtere humanitære helsekriser. Norge vil fortsette vår støtte til disse avgjørende aspektene ved WHO-mandatet.
Vi har nå muligheten til å sikre at helse ivaretas av mer effektive systemer, sterkere ansvarlighet og tillit, og av rettferdighet, solidaritet og menneskerettigheter. Vi forventer at generaldirektøren også vil gripe dette øyeblikket og sørge for ansvarlighet for WHO som holder de høyeste etiske standardene. Vi må konsolidere WHO som vår effektive, ansvarlige og dyktige leder innen multilateralisme, og et byrå som har nulltoleranse for feil oppførsel.»
«Nulltoleranse for feil oppførsel»
Regjeringa vil altså gi fra seg makt til det ikke-valgte WHO slik at de kan vise «nulltoleranse for feil oppførsel». Hva er dette for noe? Har Ap og Senterpartiet en mal for hva som er «feil oppførsel» og hva det vil si å ha «nulltoleranse» overfor denne? Når ble dette lagt fram for det norske folk? Når ble det diskutert i Stortinget? Står det noe sted i Norges lover?
På overtid begynner noen å skjønne det forferdelige ved WHOs nye traktat
Den britiske avisa The Telegraph skriver:
WHO kan få fullmakter til å innføre lockdown i Storbritannia
Parlamentsmedlemmer frykter at ny traktat designet for å øke organisasjonens fullmakter vil gjøre den i stand til å håndheve grensestenginger og vaksinepass.
Nedstengningstiltak kan bli pålagt Storbritannia av Verdens helseorganisasjon (WHO) under en fremtidig pandemi under vidtrekkende nye fullmakter, frykter ministrene.
Medlemsstater vil være forpliktet til å følge byråets instruksjoner når de reagerer på pandemier, inkludert ved å innføre vaksinepass, grensestenginger og karantenetiltak, under et utkast til oppdatering av regelverket.
En ny «pandemitraktat» som er under diskusjon vil også tvinge Storbritannia til å bruke fem prosent av helsebudsjettet sitt på å forberede seg på et nytt virusutbrudd.
Vi har forstått at ministre er skremt av planer om å øke WHOs fullmakter som gjør det mulig for dets styrende organ å kreve at land overleverer oppskriften på vaksiner, uavhengig av immaterielle rettigheter, og for å motvirke feilinformasjon.
Konservative parlamentsmedlemmer har skrevet til ministrene for å advare om en «ambisjon som er åpenbar … for WHO om å gå fra en rådgivende organisasjon til en kontrollerende internasjonal myndighet».
WHOs nye avtaletekst krever at alle land «skal slå ned på» kritikk av deres pandemipolitikk
Verdens helseorganisasjon har annonsert planer om å straffe såkalte ‘konspirasjonsteoretikere’ ved å frata menneskerettighetene til alle som sprer ‘desinformasjon’ om dem på internett. WHO la nylig ut nullutkastet til sin internasjonale traktat om pandemien. Avtalen vil gi det ikke-valgte globale organet nye fullmakter til å «slå ned» på alt det anser for å være «falsk, villedende, usant eller feilinformasjon».
WHO delte også nylig en video som sier at «antivaksinasjonsaktivisme» er dødeligere enn «global terrorisme».
Skruen strammes stadig mere til
Av Foreningen lov og helse - 19. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/skruen-strammes-stadig-mere-til/
Av Terje, Foreningen lov og helse.
Vi lever nå i en tid hvor det enkelte menneskes frihet er under notorisk angrep fra alle kanter. Arbeidet med å få på plass den nye WHO-traktaten og endringene i WHOs IHR 2005, som vi har omtalt her og her, er en av de mest betydningsfulle prosjektene i så måte. Nyeste steg i den sagaen snakket WHOs generaldirektør Tedros Ghebreyesus om nå nylig, da han omtalte det nye “helsepasset” (kontrollpasset/1984-passet) til WHO. Dette er i forbindelse med at koronasertifikatet blir lagt ned, og et nytt mye mer omfattende system, nemlig EUs digitale infrastruktur, blir adoptert av WHO til det verdensomspennende helsepasset. Tedros sier i klartekst at det blir et vaksinepass, men at det skal utvides til helseopplysninger og at det skal brukes i “fremtidige epidemier, konflikter, kriser og klimakriser” og andre krisesituasjoner. Hvis vi ser dette i lys av Camilla Stoltenbergs innrømmelse til Aftenposten 5. januar 2023 blir tegnene til et tiltakende kontrollregime sterkere:
“….et eksempel er koronasertifikat. Der har Norge en forpliktelse overfor EU. Da må vi kutte
andre steder i FHI for å finansiere det i 2023. Det kan bli permanent, sier Stoltenberg.”
De fleste “konspirasjonsteoretikere” visste lenge før koronapasset i det hele tatt ble omtalt at det ville komme og at det naturligvis var planlagt lenge i forveien. Camilla Stoltenberg lille kommentar var bare et ledd i bekreftelsen på dette, og nyeste episode i den sagaen har kommet nå nylig hvor WHO selv skrev:
In June 2023, WHO will take up the European Union (EU) system of digital COVID-19 certification to establish a global system that will help facilitate global mobility and protect citizens across the world from on-going and future health threats, including pandemics.
Sikkerhet og trygghet for oss borgerne her altså.
Norske myndigheter elsker kontroll, overvåking og hemmelighold, og nå skal det “midlertidige” regimet som de utrolig nok fikk på plass da pandemi-narrativet fortsatt gjaldt permanent på plass, her omtalt i Aftenposten av Harald Stanghelle:
Advokat Helge Morset som med rette har vært sterkt kritisk til mye av det som har skjedd i pandemien ironiserer betimelig over dette:
Jøss, enda en “konspirasjonsteori” som ble konspirasjonsfaktum altså.
Jeg er en særdeles kraftig kritiker av norsk hovedstrømsmedier, som jeg anser for nå å være på et så løgnaktig og intellektuelt lavt nivå at de nå må regnes som en reell trussel mot hele vårt samfunn. Men når de da gjør unntak må de da også få ros, og Aftenposten og Stanghelle fortjener det for å ta opp permanentgjøringen av Covid19-lovverket. Det samme gjelder Svein Egil Omdal og Stavanger Aftenblad da førstnevnte 06. februar 2021 skrev noe viktig om tiltaksregimet:
“Se godt på de frihetene og rettighetene du nå gir fra deg i angst for pandemien. Du får dem neppe igjen.”
Og videre fra samme artikkel:
“Gang på gang har statsminister, statsråder og helsedirektører rost oss for vår lojalitet. Likevel gjør de som makten normalt gjør i kriser: De sikrer seg større handlingsrom for den dagen de ikke synes vi er lojale nok. Portforbudet skal selvsagt ikke brukes nå, det skal bare henge der som et damoklessverd hvis vi blir lei den lange dugnaden og oppfører oss på en måte som Helsedirektoratet ikke liker.”
Motstemmer arresteres
Dette avsnittet kunne vært langt, men jeg skal gjøre det kort. Siste episode i denne sagaen skjedde nå nylig da Kit Klarenberg, journalist for The Grayzone, landet med fly i London hvor han ble arrestert av antiterrorpoliti. Ifølge The Grayzones egen forklaring ville de blant annet spørre ham om følgende:
“They quickly escorted him to a back room, where they grilled him for over five hours about his reporting for this outlet. They also inquired about his personal opinion on everything from the current British political leadership to Russia’s invasion of Ukraine.”
Kit Klarenberg og The Grayzone er en klar motstemme til hovedstrømsmedienes rabiate propaganda og kritiserer jevnlig myndighetene i vesten for flere ting. Gjør du noe slikt i 2023 blir du altså arrestert av antiterrorpoliti. Ikke i Burkino Faso, eller Nord Korea, men i UK. Og politiet beslaglegger din mobil og elektroniske enheter, avhører deg, og så slipper deg. Eneste stedet i Norge jeg har sett denne sensasjonelle hendelsen bli omtalt er foreløpig på Steigan.no.
For ca et år siden ble journalist Vanessa Beeley for øvrig også anholdt da hun gikk av flyet i London. Hun har blant annet vært en sterk kritiker av vestens krig mot Syria samt diverse myndigheter i forskjellige forbindelser. Og akkurat som med Klarenberg tok de fra henne mobiltelefonen. Angående det med mobiltelefon kan det i både tilfellet med Klarenberg og Beeley i teorien være to ting – enten at det skjedde ifm. en såkalt sikkerhetsvisitasjon av en anholdt/pågrepet person, eller det kan være såkalt bevissikring (for sikre seg telefonen for å hente ut informasjonen der). Det er ikke helt tydelig i fremstillingen av saken, men det kan se ut som det var ifm. å tømme telefonene for informasjon. Det å tømme informasjon fra mobiltelefonen o.l. fra journalister på syltynt (formoder vi) og kanskje oppkonstruert rettslig grunnlag er jo ikke en rettstat verdig. For vi som har fulgt med på UK ila. pandemien er det ikke lenger noen tvil om at UK er en tilnærmet bananrepublikk hvor de nå ikke en gang prøver å late som de styrer etter demokratiske prinsippereller som en rettsstat.
Overvåking
Også her kunne det vært skrevet mye, men jeg skal nok en gang nøye meg med å bruke en kommentar fra advokat Helge Morset for å illustrere mitt poeng:
Som Morset sier det; “demokrati på nårsk” er et fascinerende skue. Norsk militær etterretningstjeneste får altså anledning til masseinnhenting og lagring av all datakommunikasjon som krysser Norges grenser. Ikke bare får de lov til det, de får lov til å starte før den nye loven er vedtatt og før høringsprosessen er ferdig, hvor begge deler har avstedkommet reaksjoner, her Elisabet Haugsbø i Tekna:
– Kanskje det ikke er intensjonen, men når de åpner opp for at en skal teste systemet før systemet egentlig er ferdig på høring, eller hele lovverket er på plass, så blir det å undergrave hele høringsprosessen.
Haugsbø viser til at systemet potensielt kan bidra til masseovervåkning av norske borgere. Hun reagerer kraftig på at det nå ikke lyttes til fagmiljøene som kommer med kritiske spørsmål.
– En mye bedre løsning hadde vært å vente i alle fall til høringsfristen hadde gått ut, pluss de tre ukene som en normalt bruker til å lese gjennom høringssvarene.
Det at de får lov å starte overvåkingen før høringsprosessen er gjennomført og før loven er vedtatt, viser så inderlig tydelig at høringsprosessen er en skinnprosess og at det hele allerede er vedtatt. Prosessene med høring osv. er bare kjedelige formaliteter som man dessverre må gjennom.
Sensur
Vi har gjennom pandemien opplevd strukturert, notorisk og nesten allestedsværende sensur. The Economist hadde 29. mai i år en artikkel hvor de viser hvordan sensuren har økt fra 2020. Nok en gang kan jeg bare finne dette omtalt i Norge på Steigan.no. At sensuren øker er skremmende nok, for sensur er naturligvis den totale destruksjon av et demokrati på lengre sikt, men det mest beklagelige og egentlig sjokkerende er at et stor antall i den norske befolkningen er ganske eller til og med veldig fornøyd med dette. Vi må “skånes for desinformasjon”, må vite.
Relatert til dette temaet er det litt komisk å se hvordan den kompakte majoritet i Norge omtaler Elon Musk og hans inntreden i Twitter. Jeg for min del er ingen fan av Musk, og tror han er en falskspiller. Men en ikke ubetydelig og bra ting han tross alt gjorde da han overtok Twitter var at en del av sensuren opphørte (riktignok ser det for meg ut som det er en del sensur igjen på Twitter). I tillegg bidro han til å avsløre den rabiate sensuren Twitter hadde utført i samarbeid med amerikanske myndigheter ila. pandemien, før Musk tok over selskapet. Musk slipper nå til noe så kjettersk som høyrestemmer, og det som omtales med det totalt meningsløse og ødelagte begrepet “desinformasjon”. Dette er mange rasende for, her to tilfeldig utvalgte trolig ganske “vanlige” nordmenn:
Erik sin “konsekvente” analyse er at hvis den ene presidentkandidaten i USA får slippe til på Twitter er “ikke dette stedet for demokratisk samtale”. Thor deler samme syn, og frykter at Musk vil lette på moderasjonen slik at “desinformasjonen” øker (og Trump og andre ekstremister slipper til). Jeg er på ingen måte heller noen Trump-fan, men at noen i ramme alvor mener det er korrekt og tipp-topp at den ene politiske hovedfløyen (venstresiden) som akkurat nå sitter med makten skal få innføre autoritær sensur som rammer deres politiske motstandsfløy (høyresiden) er utrolig.
Havforsker Øivind Bergh fra Bergen, som har retweeted tweeten nedenfor, vi antar fordi han synes den er helt strålende, er en av dem i Norge som ser ut til å virkelig elske sensur:
Eller her, hvor Musk blir “republikanernes venn” fordi høyre-stemmene ikke lenger blir sensurert bort i samme grad som før:
Bergh har jo på en måte rett. Siden det nå har blitt avdekket at Twitter pre Musk beskjeftiget seg med omfattende sensur av høyresiden i USA, vil jo det at Musk stanser denne politiske sensuren være bra for republikanerne. De vil nå få like vilkår som demokratene til å både poste sanne og usanne poster på Twitter. Dette synes Bergh og hans likemenn er forferdelig og en trussel mot demokratiet. Altså, det at det nå blir mindre sensur er en trussel mot demokratiet. Tankene går til Orwells bok 1884 hvor virkeligheten og verden blir snudd opp-ned, krig blir fred osv.
Det komiske er for øvrig at personer som Bergh og hans likemenn rett og slett ikke evner å forstå at omtrent alt det de forfekter vil potensielt ramme dem selv umiddelbart i det øyeblikk deres “motpart” eventuelt skulle komme til makten. I det øyeblikk et autoritært høyreregime, i stedet for et autoritært venstreregime som nå regjerer, sitter ved makten og skulle finne på å følge Berghs egne prinsipper så vil Bergh selv bli sensurert ut i det store intet. Berghs m.fl. mener også at det at de selv misliker noen sterkt, er grunnlag for sensur. Og igjen treffes han i fjeset av sine bomerang-aktige holdninger, for iom. at det er ganske mange som ikke liker Øivind Bergh i Norge har han med ett legitimert sensur av seg selv. Men slike svært ukompliserte prinsipielle og logiske slutninger er for vrient å trekke for Bergh og hans likemenn.
Øivind Berghs tilsvar
Vi sendte Øivind Bergh dette avsnittet om sensur hvor han omtales. Her er hans svar han ville ha med:
«De såkalte «Twitter files» er i ettertid avslørt som «opp som en hjort og ned som en hjort». Effekten av Musk’s maktovertakelse er at rasistisk og antidemokratisk retorikk har økt kraftig og målbart, for eksempel med en voldsom økning av bruk av «n-ordet». Musk representerer en konsentrasjon av finansiell makt og mediemakt som er direkte farlig.
Jeg kan ikke se at noe medium kan løpe fra sitt redaktøransvar. Twitter er underlagt amerikansk lov, og kan selvsagt gjøre hva man vil innenfor dette lovverket. I den grad Twitter velger å bryte europeiske lover, vil jeg applaudere demokratiske politikere som krever respekt for loven.
Jeg tar sterk avstand fra påstander om «rabiat sensur» fra amerikanske (og norske) myndigheter under pandemien. Kritikk av myndigheter er selvsagt fullstendig lovlig, og nødvendig. Demokratiets pris er jo at også mange forvirrede meninger slipper fram. Men jeg kan ikke se at f eks antivaksere og alternativmedisinsk propaganda skal ha noe krav på å ikke bli imøtegått av fagfolk og faginstanser. Det er fo røvrig påfallende at disse miljøene er spesielt kritisk til seriøs journalistikk fra f eks «Faktisk» og informasjon fra FHI.»
(sitat slutt).
Avslutningsvis kan vi si at myndigheter, presse og det vi oppfatter som sensurelskende nordmenn som Bergh jobber jevnt og trutt for å stramme skruen inn på de demokratiske prinsippene som vi har hatt i hvert fall noe av i Vesten, men som nå sakte men sikkert fjernes bit for bit.
Denne artikkelen ble først publisert på nettsidene til Foreningen lov og helse.
Hva har Heimevernet i Georgia å gjøre?
Av red. PSt - 19. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/hva-har-heimevernet-i-georgia-a-gjore/
Agder og Rogaland heimevernsdistrikt 08 har nylig sammen med The National Guard of Georgia (GNG) gjennomført en felles øvelse, skriver Forsvaret på sine nettsider.
De norske offiserene presenterte fiktive hendelser som georgierne løste. Dette var alt fra å håndtere sammensatte trusler, fordeling av styrker til objektsikring.
– På denne turen støtter vi en brigade og en bataljon med å gjennomføre en stabsøvelse. Vi har laget en kommandoplass-øvelse som hovedsakelig trener staben i bataljonen, forteller prosjektleder og major Otto Tøndel.
Målet med en slik øvelse er å trene de forskjellige delene i staben i ulike stabsprosesser. Planlegging, ordregiving og bygging av situasjonsbilde blir vektlagt, slik at stabene blir enda bedre til å lede soldatene sine og ta gode beslutninger. Under en stabsøvelse er krigsspill et viktig moment for å teste ut planen.
Tøndel, som har vært involvert i samarbeidet siden 2015, har sett en stor fremgang i GNG siden han først ble med i prosjektet.
– Jeg merker at offiserene er mer profesjonelle, bedre organisert og bedre utrustet, forteller majoren.
Han forklarer at det georgiske Heimevernet nå har flere krigsskoleutdannede offiserer fra flere land, blant annet Tyskland, USA og Storbritannia. Mange offiserer har også deltatt på utenlandsoperasjoner i Afghanistan og Irak i regi av NATO.
Man burde jo ikke være overrasket over at Heimevernet nå integreres i NATO-strategien, ikke bare innad i Norge, men også internasjonalt. Men det er nyttig å få det avklart.
«Selv om Heimevernet skal operere i Norge er det viktig å kunne samarbeide med andre nasjoner, spesielt om HV skal sikre alliert mottak.»
Georgia er jo ikke en gang en alliert, men Heimevernet ser dette samarbeidet som viktig for at «HV skal sikre alliert mottak».
At «forsvaret» i stadig større grad konsentrerer seg utenlands er også denne søknaden etter folk en god dokumentasjon på. Krigen i Ukraina skal holdes i gang. Vi skal ikke ha fred. Europa skal militariseres. Vi gjør oss klar for storkrig.
Operasjon Interflex er et britisk initiativ som bidrar til opptrening av ukrainske soldater. I løpet av fem intensive uker får disse en grunnleggende soldatutdanning i Storbritannia.
Heimevernet leder det norske bidraget som akkurat nå gir ukrainske soldater verdifull læring og trening nord i Storbritannia. Fra i høst styrker vi bidraget og søker flere som ønsker å delta.
Ha ingen illusjoner. Norge og det norske «Forsvaret», inkludert Heimevernet er nå fullstendig integrert i det vestlige imperialistiske krigsapparatet, og som resten av NATO gjør «vi» oss klare for storkrig. Og da kan gjerne «Heimevernet» drive øvelser i Kaukasus.
Mikheil Saakasjvili
Av Lars Birkelund - 19. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/mikheil-saakasjvili/
Man kan nesten gå ut ifra at internasjonale politikere som får god omtale i norske medier er ‘råtne egg’. Og god omtale fikk Mikheil Saakasjvili, i alle fall de første åra.
Under den såkalte Roserevolusjonen i november 2003 var USA/NATO/EU/Norge støttespillere for en prosess som førte til nyvalg 4. januar 2004, da Saakasjvili vant og ble president. Han er nok et typisk eksempel på hva slags politikere USA/NATO/EU med Norge fremmer i andre land, og kanskje særlig i Øst-Europa, der første prioritet for å få støtte fra Vesten synes å være at politikerne må være antirussiske og ønsker NATO-medlemskap.
«Georgia truet av borgerkrig», meldte Dagsrevyen 14. nov 2003.
«Demonstranter stormet parlamentet. Presidenten innførte unntakstilstand» (Dagsrevyen 22. november).
«President Eduard Sjevardnadse trekker seg» (og Dagsrevyen gleder seg over det, 23. november).
«USA har gitt sin støtte til revolusjonen (…) Putin er skeptisk» (Dagsrevyen 24. nov 2003).
Mikheil Saakasjvili ble gjenvalgt i januar 2008, fulgt av protester om valgjuks.
Georgias utenriksminister: Granting Norwegian democracy award to Saakashvili “insulting” given past violations
Hvorfor var det så viktig for USA/NATO/EU/Norge at Saakasjvili skulle bli president? Kan det ha vært fordi han ønsket å ta Georgia inn i NATO og EU? I alle fall fikk han i 2008 et løfte om at Georgia kunne bli med i NATO, på sikt. Og det kan ha vært det løftet som førte til at han angrep Sør-Ossetia seinere samme år, i håp om å gjenforene området med Georgia (bildet der Saakasjvili ‘spiser’ slipset sitt sies å vise et nervøst anfall han fikk etter at han skjønte hva han forårsaket med angrepet på Sør-Ossetia).
Var Saakasjvili/Georgias angrep avtalt spill med USA? Det vet ikke jeg. Men i så fall må både USA og Saakasjvili ha blitt skuffet. USA fordi Russland reagerte så resolutt, ved å invadere Georgia og ‘gjenopprette ro og orden’, og Saakasjvili fordi han ikke fikk hjelp av USA/NATO, som det sies at han hadde regnet med. I alle fall visste både Georgia og USA/NATO at Russland hadde sagt strengt nei til at Georgia (og Ukraina) skulle bli med i NATO. Så de kunne ikke se bort fra at Russland ville reagere, men gikk kanskje ut fra at Russland ikke ville reagere så sterkt.
Ca tre måneder etter denne mislykkede krigen ble Saakasjvili mottatt på rød løper av statsminister Jens Stoltenberg, som jeg viser her:
Sør-Ossetia er en utbryterrepublikk fra Georgia som har vært sjølstyrt etter krig tidlig på 1990-tallet. Russland hadde soldater der som del av en flernasjonal fredsbevarende styrke og ti russiske soldater skal ha blitt drept under Saakasjvili/Georgias angrep, noe som fikk Russland til å invadere Georgia og seinere anerkjenne Sør-Ossetia som egen stat. Da lærte dessuten USA/NATO noe om hvordan Russland kunne komme til å reagere ift Ukraina. Men de tok ikke konsekvensen av det.
Mikheil Saakasjvili ble en omstridt mann også på hjemmebane. Wikipedia:
«Senere i 2007 nådde Georgia sin verste krise siden roserevolusjonen. En serie med demonstrasjoner mot regjeringen i oktober, med anklager om mord, korrupsjon. Irakli Okruasjvili var den fremste talsmannen for anklagene. Protestene fikk sitt klimaks tidlig i november 2007, og involverte flere opposisjonsgrupper og media-mogulen Badri Patarkatsisjvili. Selv om demonstrasjonene døde ut raskt, bestemte regjeringen seg for å bruke politi mot de gjenværende demonstrantene. Dette resulterte i gateslag i Tbilisi 7. november. Presidenten innførte unntakstilstand i perioden 7. til 16. november og restriksjonene pålagt noe media, førte til hard kritikk av Saakasjvili-regjeringen fra både inn- og utland». https://no.wikipedia.org/wiki/Mikheil_Saakasjvili
Etter grunnloven i Georgia kunne ikke Saakasjvili være kandidat ved neste presidentvalg, i 2013. Da vant Giorgi Margvelashvili mens Saakasjvili forlot landet kort tid etterpå. Følte han at det brant under føttene? I alle fall tok påtalemyndigheten i Georgia ut tiltale mot ham snart etterpå.
Så fulgte en periode da Saakasjvili ble guvernør av Odessa i Ukraina. Men han måtte først få ukrainsk statsborgerskap. Ukrainas korrupte president Petro Porosjenko, allerede da i krig mot Russland, ifølge egne ord, fant altså ikke en ukrainer til å ta jobben som guvernør i Odesa, Ukraina. Så var utnevnelsen mer enn kameraderi?
Wikipedia:
«Saakashvili støttet Ukrainas Euromaidan-bevegelse og ‘Revolution of Dignity’. Den 30. mai 2015 utnevnte Ukrainas president Petro Porosjenko Saakashvili til guvernør i Odesa Oblast. Han ble også gitt ukrainsk statsborgerskap, og på grunn av begrensninger på dobbelt statsborgerskap under georgisk lov, ble han fratatt sitt georgiske statsborgerskap.
Den 7. november 2016 trakk Saakashvili seg som guvernør mens han beskyldte president Porosjenko personlig for å ha muliggjort korrupsjon i Odesa og i Ukraina generelt. Fire dager senere kunngjorde han målet sitt om å opprette et nytt politisk parti kalt Movement of New Forces.
26. juli 2017 ble Saakashvili (da oppholdt han seg i USA) fratatt sitt ukrainske statsborgerskap av Petro Poroshenko, og ble en statsløs person. Han kom inn i Ukraina igjen med en gruppe støttespillere gjennom Polen, men ble arrestert i februar 2018 og deportert. Saakashvili flyttet til Nederland, hvor han fikk permanent opphold. 29. mai 2019 vendte han tilbake til Ukraina etter at den nyvalgte presidenten Volodymyr Zelenskyy gjenopprettet statsborgerskapet hans.
1. oktober 2021, like før lokalvalget, kunngjorde Saakashvili via Facebook at han returnerte til Georgia etter åtte års fravær. Informasjonen ble opprinnelig ikke bekreftet av MIA; Men senere samme dag holdt statsminister i Georgia Irakli Garibashvili en pressebriefing, hvor han kunngjorde at Saakashvili ble arrestert i Tbilisi. Ifølge etterforskningen kom Saakashvili inn i landet i hemmelighet, og gjemte seg i en semitrailer lastet med melkeprodukter. Han krysset ulovlig delstatsgrensen til Georgia, utenom tollkontrollen. Han ble plassert i fengselsanstalt nr. 12 i Rustavi. President i Georgia Salome Zourabichvili uttalte at hun ‘aldri’ ville benåde Saakashvili, som senere kunngjorde en sultestreik»
Historien om Saakashvili er altså litt av en såpeopera.
Det har vært urolig i Georgia i år også. Ting tyder på at USA prøvde å få til en ny ‘revolusjon’ til støtte for dagens pro-vestlige georgiske president Salome Zourabichvili, som har en mer Russland-vennlig opposisjon. Nylig klarte opposisjonen å få gjeninnført flyreiser mellom Georgia og Russland, til protester fra presidenten og fra Vesten.
«Georgia, som tiltrekker seg mange russiske turister og driver mye med handel med naboen, har så langt nektet å slutte seg til vestlige sanksjoner som ble innført mot Moskva midt i konflikten i Ukraina. Flytrafikken mellom de to landene ble gjenopptatt i mai i henhold til et dekret signert av president Putin» (RT 17. juni). Men når det gjelder Saakashvili er presidenten på linje med opposisjonen. I RT-artikkelen kommer det fram at hun ikke vil gi etter for krav fra Ukraina om å slippe Saakashvili løs fra fengsel.
«I et intervju med avisen Ukrainskaya Pravda torsdag ble Zourabichvili spurt om hvorfor hun hadde avslått forespørsler fra Kiev om å løslate Saakashvili for behandling i Ukraina. Den tidligere georgiske presidenten har et ukrainsk pass, som han fikk i 2015 før han ble utnevnt til guvernør i Odessa-regionen. Imidlertid ble han i jobben i bare ett år og trakk seg midt i en skandale, og anklaget Ukrainas ledelse for å være korrupt.
Fredag (16. juni) svarte Saakashvili på Zourabichvilis intervju og skrev et notat på russisk. Han hevdet at han var ‘et offer for [den russiske presidenten Vladimir] Putin’ på grunn av hans støtte til Ukraina og at anklagene mot ham ble overdrevet.
Saakasjvili stemplet Zourabichvili som en ‘hykler’ for å ha fordømt Moskvas militære operasjon mot Kiev, samtidig som hun nektet å hjelpe ham».
Litt av en såpeopera, som sagt.