Nyhetsbrev steigan.no 19.04.2022
Dagens overskrifter:
Pakistan stikker kjepper i det pasjtunske vepsebolet
En bombe av et innlegg om vaksineskader i australsk parlament
Å «parkere» ubeleilig vitenskap
Tidslinje: Hva har skjedd i Ukraina siden 1991?
Krigsdagbok, 24. til 27. februar 2022
Pakistan stikker kjepper i det pasjtunske vepsebolet
Av Bhadrakumar - 19. april 2022
https://steigan.no/2022/04/pakistan-stikker-kjepper-i-det-pasjtunske-vepsebolet/
Av M. K. Bhadrakumar.
De pakistanske luftangrepene på lørdag 16. april 2022 mot de østlige Afghanistan-provinsene Kunar og Khost som drepte dusinvis av mennesker, kan ved første øyekast virke som en grov reaksjon på bakholdet i Nord-Waziristan dagen før, der syv pakistanske soldater ble drept. Men det er en viss hensikt bak det som skjedde.
Pakistans militærledelse måtte vite at slike hensynsfulle drap på sivile har potensial til å utløse uante reaksjoner. Den gode delen for dem er at verken Washington eller noen regional hovedstad – eller den nye statsministeren i Islamabad – ga uttrykk for noen misbilligelse.
Men, forutsigbart nok, reagerte Talibans midlertidige regjering kraftig. Dette er virkelig en ydmykende krenkelse av Taliban fra dets tidligere mentorer. Glorien over å ha beseiret en supermakt forsvinner når det viser seg at Taliban-regjeringa ikke er i stand til å forsvare sine innbyggere mot et eksternt angrep.
Dette er et tilbakeslag for Taliban-regjeringas kampanje for internasjonal anerkjennelse. Ting gikk ganske bra i det siste med Russland som sluttet seg til noen andre regionale stater for å gi akkreditering til en Taliban-nominert til å lede de afghanske misjonene i deres hovedsteder – et hakk lavere enn formell anerkjennelse, men de facto anerkjennelse, likevel.
Les: Kinas diplomati i full sving i Kabul
På samme måte har det momentumet som er skapt av det nylige møtet mellom utenriksministrene i Afghanistans naboland i Tunxi, Kina, fått et tilbakeslag. Ironisk nok jobbet Kina hardt for å generere et slikt momentum. Og, på bakgrunn av Ukraina-krisa, var Russland fullt med på å forsikre om at de regionale statene skulle beholde initiativet til å navigere fram en vei for Taliban-regjeringen.
Utenriksminister Wang Yi besøkte Kabul i denne forbindelsen. Men nå viser det seg at Beijings Iron Brother har opphevet alt dette med et enkelt slag. Beijing holder tyst om de pakistanske angrepene på lørdag, som utgjør et åpenbart brudd på Afghanistans suverenitet og territorielle integritet.
Denne siste delen er viktig fordi et konsekvent prinsipp er at Beijing har hjulpet Afghanistan med å forsvare sin suverenitet og territorielle integritet. Faktisk, så seint som 31. mars, understreket Kinas president Xi Jinping i en spesiell melding til toppdiplomatene i Afghanistans naboland at Afghanistan har kommet til «et kritisk overgangspunkt fra kaos til orden». Han sa:
«Afghanistan er en felles nabo og partner for alle deltakende land, og vi danner et fellesskap med en felles fremtid knyttet sammen av de samme fjellene og elvene som vil stige og falle sammen … Kina respekterer alltid Afghanistans suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet, og har forpliktet seg til å støtte dens streben etter fred, stabilitet og utvikling.»
Beijing tok selvfølgelig en så høy posisjon med et øye til USA. Nå skaper de pakistanske angrepene en presedens. Fra nå av; hva er det som skal hindre USA i å gjennomføre militære operasjoner i Afghanistan? Det gikk ikke opp for Bajwa at Afghanistan sliter med å gjenvinne sin suverenitet, og et kårdestøt på dette tidspunktet kan gi dødelig skade.
Men så er det ingen tvil om at Bajwa kjølig vurderte at Washington ville være sympatisk innstilt mot hans disiplinering av Taliban. Faktisk, med denne enkelthandlingen, demonstrerte han at det pakistanske militæret ikke lenger har noen følelsesmessige bindinger til Taliban, til tross for deres tidligere symbiotiske forhold gjennom flere tiår.
Antagelig er Pakistan på vei nærmere den vestlige leiren, selv om de regionale statene ledet av Kina og Russland har undergravet den vestlige eksepsjonalismen og konstruktivt engasjert Taliban i en robust regional prosess. (Forresten, Det hvite hus bestemte seg i siste liten for å ta avstand fra den felles uttalelsen fra Kina, Russland og Pakistan på det nylige møtet med den såkalte utvidede troikaen i Tunxi.)
Dette er et spill med høy innsats, siden Wang Yi formelt har foreslått for Taliban-regjeringens ledelse i Kabul om å utvide Kina-Pakistan økonomiske korridor til Afghanistan og fungerende visestatsminister Mullah Abdul Ghani Baradar faktisk ønsket ideen velkommen.
I ettertid var det Bajwas fjerning av generalløytnant Faiz Hameed som ISI-sjef i oktober i fjor (overvunnet tidligere statsminister Imran Khans motstand) som viste seg å være det avgjørende øyeblikket i tilbakestillingen av ligningene mellom GHQ i Rawalpindi og Taliban. Hameed hadde hatt et godt forhold til Taliban-ledelsen og nøt deres tillit. Kort sagt, Taliban fornemmet ganske nøyaktig de tungtveiende tvangshandlingene bak Bajwas stahet – personlig, politisk og geopolitisk – for å erstatte Hameed som ISI-sjef samtidig som de risikerte en kamp med Imran Khan.
Etter avsettelsen av Hameed var ting aldri det samme igjen mellom Taliban og Rawalpindi. Da Imran Khans innflytelse begynte å avta, trakk Taliban, som er godt orientert om den bysantinske politikken i Pakistan, noen passende konklusjoner. Talibans initiativ overfor de europeiske maktene, USA, India, etc. kan nå forstås bedre. Afghanerne søker instinktivt å balansere et pakistansk press. Men i dette tilfellet feilberegnet Taliban, siden Bajwa er så mye mer nyttig for Washington – i det minste på kort sikt.
Den afghanske opinionen over hele lina har fordømt de pakistanske angrepene, inkludert Talibans bête noire kjent som National Resistance Front (NRF). Når det er sagt, tar imidlertid NRF (som danner motstandsgruppene mot Taliban som i stor grad er hentet fra sikkerhetsetablissementet til det gamle regimet i Kabul) også mot Taliban.
Selv om vi sterkt fordømmer de pakistanske angrepene, sier NRF-uttalelsen også:
«Vi fordømmer denne aggresjonen og de blinde angrepene fra pakistanske styrker, og anser Talibans okkupasjonsregime som hovedårsaken til utenlandsk aggresjon i Afghanistan. Vi legger vekt på demonteringen av okkupantene og proxy-gruppene i Afghanistan.»
Forskjellen mellom det pakistanske militære og Taliban setter NRF i et dilemma, siden deres hovedplanke er at Taliban bare er en stedfortreder for ISI med en agenda for å projisere pakistansk makt inn i Afghanistan. Den planken løsner når NRF angivelig forbereder seg på å starte sin geriljakrig i Afghanistan fra sine baser i Tadsjikistan.
Magasinet Foreign Policy tilknyttet Washington Post rapporterte nylig at geriljakrigen skal starte til sommeren. Russiske rapporter nevner også at vestlige utsendinger i stillhet har vært på besøk i Tadsjikistan for å binde sammen løse tråder. Det paradoksale er at Bajwa og NRF-leder Abdullah Saleh nå har blitt sengekamerater som nyter amerikansk beskyttelse!
Likevel er Bajwas avgjørelse risikabelt uansett hvordan han brisker seg. Forhåpentligvis avstår Bajwa fra å ta det neste logiske skrittet som vil være å splitte Taliban – noe som vil glede amerikanerne. Men han pirker borti pasjtunsk etno-nasjonalisme. Dette er svært følsomt på et tidspunkt da den pakistanske maktbalansen i seg sjøl er så sterkt dominert av punjabi-elitene. Den enorme bølgen av støtte til Imran Khan blant pasjtunere er opplagt utfra størrelsen på protestmøtene i Peshawar og Karachi.
I overskuelig framtid vil Taliban også ha bruk for etnonasjonalisme, gitt deres manglende evne eller vilje til å dele makt og danne en «inkluderende» regjering. Etter all sannsynlighet vil dette manifestere seg som større radikalisering og militante holdninger hos Tehrik-i-Taliban Pakistan (pakistanske Taliban). Det afghanske Taliban vil bli hemmet sjøl om det ønsker å tøyle TTP i disse nye omstendighetene etter regimeskiftet i Pakistan med amerikansk støtte.
Originalens tittel: Pakistan stirs up Pashtun hornet’s nest
En bombe av et innlegg om vaksineskader i australsk parlament
Av red. PSt - 19. april 2022
https://steigan.no/2022/04/en-bombe-av-et-innlegg-om-vaksineskader-i-australsk-parlament/
En parlamentarisk komité i delstatsparlamentet i Queensland, Australia har gjennomført en omfattende høring om delstatens og Australias behandling av covid-19 og om vaksineskadene og er kommet med en bombe av en kritikk.
Høringa ligger her: COVID Under Question: A cross-party inquiry
Parlamentsmedlemmet Malcolm Roberts, som var en av de ansvarlige før høringa, holdt en tale i delstatsparlamentet der han leverte et flengende oppgjør med delstatens og landets covid-19-politikk. Australia har som kjent vært blant de mest ekstreme i verden.
Malcolm Roberts drops bombshells in Senate after COVID Under Question inquiry
Her er en maskinoversettelse av talen:
Som en tjener for folket i Queensland og Australia, snakker jeg i kveld om dette parlamentets terapeutiske respons på COVID-19 og den forferdelige medisinske skaden og tapet av liv i denne reaksjonen.
I forrige uke kom ledende australske parlamentarikere sammen i en begivenhet jeg organiserte kalt COVID Under Question for å presentere dokumenterte bevis og offervitnesbyrd som beviser en katastrofal svikt i Australias regelverk. COVID-vaksineskader er skjult bak anonyme myndighetsdata, mens antatt skade på COVID-viruset spres over prime time. Det minste vi kan gjøre for ofrene for covid-vaksiner er å si navnene deres – ofre som Caitlin Georgia Gotze, en sunn og livlig 23-åring som studerer ved Griffith University for å bli veterinær mens hun jobbet som hestebande. Caitlin falt død på jobb av et hjerteinfarkt etter et andre Pfizer-skudd. Hennes død ble registrert som astma, en tilstand som Caitlin aldri hadde hatt. Nevrokirurger ved Royal Brisbane and Women’s Hospital tilskrev hans død til et slag, til tross for ingen familiehistorie og en ren helseerklæring. De nektet å rapportere hans død til TGA – nektet! Hennes død ble registrert som astma, en tilstand som Caitlin aldri hadde hatt.
Reginald Shearer, en tidligere frisk og aktiv mann, gikk raskt nedoverbakke og døde av effekter som begynte etter å ha mottatt AstraZeneca-vaksinen. Daniel Perkins, en 36 år gammel frisk far fra Albion Park, døde av et hjerteinfarkt i søvne etter sin andre Pfizer-injeksjon. Douglas James Roberts døde etter å ha tatt AstraZeneca. Familien hans er bekymret for at fastlegen hans ikke advarte ham om bivirkningene av vaksinen. Det ble med andre ord ikke innhentet noe informert samtykke.
Nevrokirurger ved Royal Brisbane and Women’s Hospital tilskrev hans død til et slag, til tross for ingen familiehistorie og en ren helseerklæring. De nektet å rapportere hans død til TGA – nektet! en tidligere frisk og aktiv mann, gikk raskt nedover og døde av effekter som begynte etter å ha mottatt AstraZeneca-vaksinen.
Daniel Perkins, en 36 år gammel frisk far fra Albion Park, døde av et hjerteinfarkt i søvne etter sin andre Pfizer-injeksjon.
Douglas James Roberts døde etter å ha tatt AstraZeneca. Familien hans er bekymret for at fastlegen hans ikke advarte ham om bivirkningene av vaksinen. Det ble med andre ord ikke innhentet noe informert samtykke. Nevrokirurger ved Royal Brisbane and Women’s Hospital tilskrev hans død til et hjerneslag, til tross for ingen familiehistorie og en ren helseerklæring. De nektet å rapportere hans død til TGA – nektet! døde av et hjerteinfarkt i søvne etter sin andre Pfizer-injeksjon. Nevrokirurger ved Royal Brisbane and Women’s Hospital tilskrev hans død til et hjerneslag, til tross for ingen familiehistorie og en ren helseerklæring.
Australian Health Practitioner Regulatory Agency, Ahpra, har mobbet leger til å ikke rapportere eller til og med snakke om skaden de ser. TGA slettet 98 prosent av de 800 vaksinedødsfallene – 98 prosent slettet! – som leger rapporterte. TGA gjorde dette uten obduksjon eller passende vurdering av alle pasientens medisinske data. TGA, ATAGI og Ahpra er de tre apene i den farmasøytiske industrien: hør ikke ondt, se ikke ondt, snakk ikke ondt.
Seksjon 22D(2) av Therapeutic Goods Act 1989 krever at sekretæren for helsedepartementet sørger for at kvaliteten, sikkerheten og effektiviteten til vaksinene er tilfredsstillende etablert for hver kohort som det gis godkjenning for. Data nylig avslørt i rettspapirer i USA viser tydelig at vaksineskade var tydelig i de kliniske forsøkene som Pfizer, BioNTech og andre gjennomførte. Denne informasjonen, hvis ATAGI hadde brydd seg med å be om den, burde ha resultert i avslag på søknaden om midlertidig bruk. Ingen data ble gitt til sekretæren angående individuelle testpersoner – teknisk anonymiserte kliniske pasientdata. Ingen uavhengig analyse av de grunnleggende spørsmålene rundt nye mRNA-vaksiner ble utført i Australia – ingen i Australia! I stedet tok sekretæren Pfizer,
Jeg vil si det igjen: Sekretæren tok farmasøytiske selskapers ord for sikkerheten til produktene deres. Dette er de samme legemiddelselskapene som har blitt bøtelagt om og om igjen for kriminell oppførsel. AstraZeneca fikk en bot på USD 355 millioner for svindel og, separat, en bot på USD 550 millioner for å ha fremsatt ubegrunnede påstander om effektivitet. Pfizer fikk en bot på 430 millioner dollar for å fremsette ubegrunnede påstander om effektivitet, og en bot på 2,3 milliarder dollar – det er milliarder dollar – for å ha fremsatt ubegrunnede påstander om effektivitet og for å betale tilbakeslag.
Det er denne Liberal-Nationals, Labour and Greens – vår egen farmasøytiske lobby – ønsker å betale mer penger til. Det er ikke på grunnlag av omfattende lokale tester og undersøkelser, det er bare på grunnlag av å ta farmasøytiske selskapers sikkerhetsgarantier. Det er ingen testing. Det er en forsikring som er gjort enkelt ved å holde skadeserstatning mot enhver skade som vaksinene forårsaker. Hvilket bedrag! Hvilken kriminell inkompetanse! Arbeiderpartiet og Liberal-National Party har akseptert 1 million dollar hver fra det farmasøytiske etablissementet alene i denne valgsyklusen. Flere milliarder blir satt av i denne ukens budsjett for å betale farmasøytiske selskaper for å holde Covid-19-saustoget i gang. Hvilken stor verdi dette parlamentet gir for disse valgdonasjonene.
TGAs beslutning om å forby trygge, fullt godkjente og allment aksepterte alternativer til COVID-19-vaksiner bør nevnes. Dette inkluderer hydroksyklorokin og ivermektin; vitaminer, mineraler og naturlige antivirale midler; samt bevist budskap rundt sunn mat og livsstil. Beslutningen om å forby utprøvde, trygge, rimelige og tilgjengelige alternative behandlinger som fungerer over hele verden ble tatt for å sikre raskest og bredest mulig adopsjon av vaksinene. TGAs egne kunder finansierer TGA. Det betyr at farmasøytiske selskaper finansierer sitt eget produkts godkjenning. Det klarer ikke pubtesten. Hvor er kontrollene og balansene? Det er ingen.
Australian Bureau of Statistics er skyldig i denne skandalen og tilsløringen. Australian Bureau of Statistics sitt årlige budsjett er på 400 millioner dollar. De siste dødelighetsdataene de gir er fra november i fjor, fire måneder etter. Den siste inndelingen av dødelighet etter årsak og alder er fra 2020. De siste dataene om levendefødte er fra 2020. Før var fødselsdata tilgjengelig seks uker etter, ikke 15 måneder og tellende. Skjuler de spontanaborter?
På hvilket tidspunkt anser vi handlingene til TGA, ATAGI og Australian Bureau of Statistics som å forstyrre senatets drift? Fagfellevurderte og snart publiserte data som må kreve at sekretæren kansellerer den foreløpige godkjenningen av vaksinene, har blitt frigitt fra utenfor regjeringen.
La meg gå gjennom disse raskt slik at senatet fullt ut forstår i hvilken grad vi har blitt villedet. For det første indikerer frihetsdokumenter at TGA ikke har klart å vurdere reproduksjonstoksikologien til COVID-vaksinene. Informasjonsfrihetsdokumenter indikerer at TGA ikke har klart å vurdere virkningen av mikroRNA-sekvenser og relaterte molekylærgenetiske problemer på menneskekroppen. Fagfellevurdert og publisert in vitro-forskning viser at genbaserte vaksinegenererte piggproteiner kan migrere inn i menneskelige cellekjerner for å forstyrre DNA-reparasjonsmekanismer. TGA har håndtert dette avgrunnen – morderisk?
Vaksineavledet RNA kan omvendt transkriberes, noe som fører til mulig integrasjon i det menneskelige genomet, noe TGA benekter, kun basert på farmasøytiske selskaper som ber dem om å nekte det. Interne Pfizer-data utgitt i februar indikerer at de godtar 1272 forskjellige uønskede vaksinehendelser, inkludert lammelser og død. Tyske og amerikanske forsikringsaktuardata tyder på at TGAs database med varslinger om uønskede hendelser underrapporterer bivirkninger ni ganger. Informasjonsfrihetsdokumenter fra 2018 viser at TGA har to databaser med varslinger om uønskede hendelser: en intern, som viser alle skaderapporter; og en offentlig, som bare viser en del av disse. Dette betyr at vaksineskaden mest sannsynlig er betydelig høyere enn rapportert.
Uten ærlige og nøyaktige data har senatet ingen mulighet til å avgjøre hvor mye skade som er for mye skade. Tyske patologer beskriver patologiske aggregater av piggproteiner og lymfocyttinfiltrasjoner i betente organer i obduksjoner relatert til død etter vaksinasjon. Som svar unnlater TGA å gjennomføre obduksjoner av de 800 australierne som pasientenes egne leger har rapportert som døde av vaksinene. Hva i helvete skjuler TGA?
Varslere til British Medical Journal ga rapporter om mangler, uregelmessigheter og mulig uredelig praksis i Pfizer-vaksineforsøket – du vet, den samme rettssaken som TGA tok Pfizers ord for. Fra et moderne immunologisk perspektiv risikerer to hyppige vaksiner for luftveisvirus å desensibilisere immunresponsene mot viruset, og det fører til hypoimmunitet og verre sykdom enn uten immuniseringen. For å si det enkelt: gjentatt vaksinasjon gjør mer skade enn nytte.
Dette er sakene jeg i dag forsøkte å henvise til Senatets utvalgte komité for COVID-19 uten å lykkes. Jeg takker senatorene Hanson, Abetz, Rennick og Antic for deres støtte, integritet og mot. Sannheten er at den utvalgte komiteen for COVID-19 har drevet en beskyttelsessvindelen for den farmasøytiske industrien, og dagens avstemning beviser det. Dette enestående sviket mot det australske folket må umiddelbart henvises til en kongelig kommisjon. Til statsministeren, helseministeren, det føderale helsedepartementet og alle de i Senatet og Representantenes hus – alle dere som har begått denne forbrytelsen – retter jeg ett spørsmål: hvordan i helvete forventer dere å slippe unna med det ? Vi skal ikke la dere slippe unna med det. Vi lar dere ikke slippe unna med det. Vi kommer etter dere. Vi har utholdenhet til å jakte det ned, og det har vi fordømt oss til å gjøre.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Å «parkere» ubeleilig vitenskap
Av skribent - 19. april 2022
https://steigan.no/2022/04/a-parkere-ubeleilig-vitenskap-%ef%bf%bc/
Av Louis Slesin, Microwave News.
Denne artikkelen ble først publisert i Microwave News 10. januar 2022, og er skrevet av redaktør og utgiver Louis Slesin. Artikkelen er oversatt til norsk av Ingrid Wreden Kåss og Therese Lucile Engh.
Louis Slesin grunnla industri- og myndighetsuavhengige Microwave News i New York i 1981 og har siden den gang rapportert om helse- og miljøpåvirkninger av elektromagnetiske felt (EMF) og andre typer ikke-ioniserende stråling, med særlig vekt på mobiltelefoner og kraftledninger. Han beskriver seg selv som en «tolk» – en «oversetter» av dypt komplekse (og politisk betente) vitenskapelige problemstillinger, til hjelp for journalister og andre interesserte.
Dette er et eksempel på en sak som omhandler produkters påvirkning på helse og miljø, der sterke økonomiske interesser har kuppet forskningsområdene, begraver funn som skaper problemer og kjøper de resultatene de vil ha. Samme fremgangsmåte er sett når det gjelder for eksempel asbest og sprøytemidler.
Dette er et bidrag fra en ekstern forfatter og står for forfatterens regning.
Hvordan stråle-forskning på blod-hjerne-barrieren ble nedlagt – igjen
Refleksjoner ved Leif Salfords 80-årsdag
Leif Salford feiret sin 80-årsdag 7. desember. Som emeritusprofessor ved universitet i Lund i Sverige og i egenskap av å være en kjent nevrokirurg, brukte Salford store deler av sin karriere på å behandle pasienter med hjernesvulster. I løpet av årene ble han frustrert fordi han altfor ofte ikke klarte å redde dem med skalpellen.
I 1987 kom Salford over en artikkel i Neuroscience Letters fra en gruppe ved Universitetet i Vest-Ontario, som hadde funnet ut at rotter som ble utsatt for det som tilsvarer strålingen fra en rutinemessig MR-skanning, fikk påvist endringer i blod-hjerne-barrieren (BHB). BHB er en membran som hindrer potensielt giftige stoffer i blodet fra å komme inn i hjernen. Barrieren er ikke perfekt – den kan lekke. Kanadierne rapporterte at noe ved de elektromagnetiske eksponeringene under MR-skanningen hadde økt permeabiliteten [gjennomtrengeligheten] til rottenes BHB, og gjort den mer gjennomtrengelig.
Hvis mikrobølger (her: RF) brukt i MR var årsaken til dette, tenkte Salford, kunne han kanskje åpne BHB ved å bruke fokusert stråling og tilføre et terapeutisk medikament for å drepe hjernesvulster uten kirurgi. Slik begynte Salfords karriere nummer to. I samarbeid med Bertil Persson, en Lund-professor i strålingsfysikk, jobbet Salford med mikrobølger og BHB de neste 20 årene.
Salford og Perssons egne eksperimenter med rotter bekreftet, i hvert fall for dem selv, at mikrobølgestråling – noen ganger på svært lave nivåer – kunne endre BHB-gjennomtrengeligheten. Ved hjelp av en annen Lund-kollega, Arne Brun, professor i nevrokirurgi, påviste de videre at kjemikalier som hadde gått inn i hjernen kunne drepe nevroner.
Lund-forskerne ville komme til å kalle seg ”De tre BHB-musketerene”.
Etter hvert som bruken av mobiltelefoner skjøt voldsom fart på 1990-tallet, ble det som hadde startet som en mulig ny kreftbehandling til en stor helsekontrovers. Milliarder av mennesker holdt nå en mikrobølgesender ved siden av hjernen; noen holdt den der i lang tid. Hva om mikrobølgene skadet hjerneceller, noe som kunne føre til Alzheimers eller andre nevrologiske sykdommer?
Salford og Persson reiste mye rundt og presenterte funnene sine på vitenskapelige workshops og konferanser. De publiserte artikler i fagfellevurderte tidsskrifter. Alle som forsket på mikrobølger og helse fikk kjennskap til arbeidet deres med BHB.
På møter var det lett å legge merke til Salford selv: Vennlig og gemyttlig til det ytterste – han er den perfekte middagsgjest – Salford snakker med en slående engelsk aksent.
Mot slutten av tiåret 2000–2010 trådte Salford og Persson tilbake, og uten dem bleknet interessen for mikrobølger og BHB. Vendepunktet hadde kommet noen år tidligere, på en workshop i 2003, holdt på Reisenburg slott, omtrent 30 km øst for Ulm i Tyskland.
Etter Reisenburg ble BHB-temaet “parkert”, fortalte Persson meg nylig i en e-postutveksling.
Forrige måned, på Salfords bursdag, fortalte Persson ham en kort historie om deres BHB-erfaringer. Han hadde skrevet og utgitt et smalt verk for anledningen. Boken inneholder ikke bare deres vitenskapelige resultater, men også bakgrunnshistorien om hvordan noen hadde forsøkt å diskreditere denne forskningen. »Håpet,» fortalte Persson meg, var å puste liv i tematikken igjen.
Tittelen på boken er hentet fra et foredrag Salford holdt under en konferanse i Thessaloniki i Hellas i mai 2008. «Det er mer sannsynlig enn usannsynlig,» sa han, «at ikke-termiske elektromagnetiske felt fra mobiltelefoner og basestasjoner har virkninger på den menneskelige hjernen.»
Dette var en variant av en advarsel Salford hadde kommet med flere år tidligere og som hadde blitt et meme for den latente frykten for mikrobølger. Den verdensomspennende bruken av mobiltelefoner er «verdens største biologiske eksperiment noensinne,» sa han til Europaparlamentet i juni 2000. (En kopi av powerpoint-lysbildene hans er her.)
Fortellinger fra slottet Reisenburg
Mye av boka handler om det som skjedde på workshopen i Reisenburg. Møtet ble drevet av FGF – forkortelse for Forschungsgemeinschaft Funk – en gren av den tyske telekomindustrien, som var etablert for å føre tilsyn med helseforskning. Omtrent alle som var interessert i virkninger av mikrobølger på BHB var der, omtrent 50 deltakere i alt. Blant dem var Monika Asmuss fra det tyske strålevernet (BfS), som er landets [finansielle] hovedsponsor for studier på helsevirkninger av mikrobølger; Konstantin Hossmann, direktøren for Max Planck-instituttet for nevrologisk forskning i Köln, som gjorde mikrobølge-BHB-eksperimenter for Motorola; Dariusz Leszczynski fra STUK, den finske strålevernmyndigheten; og Bernard Veyret, leder av Universitetet i Bordeaux’ mikrobølgeforskningsgruppe. Det amerikanske luftforsvaret sendte et medlem av sin Directed Energy Bioeffects Division ved Brooks luftforsvars-base i Texas. Det var en stor kontingent fra FGF, samt representanter fra Nokia, T-Mobile og Vodafone [mobilselskaper]. Jeg hadde invitert meg selv, og Gerd Friedrich, FGFs administrerende direktør, sa ja til å la meg komme.
Salford og Persson hadde i utgangspunktet vært ambivalente til å delta i workshopen. »De inviterte oss hit for å skyte oss,» fortalte Persson til meg under middagen den første kvelden vår på slottet Reisenburg. »Det er så mye politikk, men vi følte at vi måtte komme.»
Salford dukket opp en dag for sent. Han hadde truffet dronningen av Sverige, fortalte han fra talerstolen før han tok for seg vitenskapen. Hun er interessert i dette, la han til. »Hun sender sin hilsen.» Salford fortsatte med å gi sin standardpresentasjon, og beskrev hvordan mikrobølger kunne åpne BHB og tillate molekyler å komme seg inn i hjernen der de kan skade nevroner. De hadde publisert disse funnene i Environmental Health Perspectives tidligere på året – en artikkel som vakte stor oppmerksomhet. (Microwave News publiserte en forsideartikkel.)
Mikrobølgehodepine
Pierre Aubineau, forskningsdirektør ved University of Bordeaux National Centre for Scientific Research, hadde bestemt seg for å komme til Reisenburg i siste liten og fikk en plass i programmet. To år tidligere hadde han og kollegaen Fatma Töre vist at GSM-stråling tillot proteiner å lekke fra små blodårer i hjernens dura mater [dvs. den ytterste hjernehinnen, også kalt senehinnen] og inn til [de innerste] hjernehinnene. Proteinene virker irriterende, hadde han hevdet, og dette kan være årsaken til at mobiltelefonbrukere har klaget over hodepine. «Proteinene forårsaker betennelse og ødem [væskeopphopning], som kan gi hodepine,» fortalte han meg den gangen (dette ble en annen forsidehistorie).
To måneder før workshopen hadde Aubineau sendt inn et manuskript ¹ til The Lancet, der han spekulerte om hvorvidt mikrobølger kunne forårsake «patologiske hendelser» [skader] blant storbrukere av mobiltelefoner. Men da vi møttes under en kaffepause på workshopen, var han mer interessert i å fortelle meg om sin samarbeidspartner – eller mer korrekt, sin tidligere samarbeidspartner – Bernard Veyret.
Aubineau gjorde rede for bakgrunnshistorien. Veyret hadde rekruttert ham til å bli med i mikrobølgeteamet. På hans forslag hadde Aubineau søkt om statlig tilskudd. »Jeg var overbevist om at jeg ikke ville finne noe,» sa han. »Siden ville jeg gå videre til andre prosjekter.» Slik ble det ikke.
Aubineau så endringer. Han og Veyret utarbeidet et manuskript for publisering. Men ut av det blå, etter måneder med redigering, snudde Veyret tvert og ba om at navnet hans ble fjernet fra fagartikkelen. Han hadde vært medforfatter av to av Aubineau og Töres konferanseabstrakter; nå ville han ut av samarbeidet. «Bernard kunne ikke akseptere konklusjonen,» fortalte Aubineau meg i Reisenburg. «Jeg ble opprørt over oppførselen hans. Jeg kommer aldri til å jobbe med ham igjen.»
I 2003 var Veyret et ledende medlem av “mikrobølgeetablissementet”. Tidlig i karrieren hadde Veyret ønsket å følge i fotsporene til en annen Bordeaux-forsker, Antoine Prioré, som hevdet at han kunne bruke elektromagnetisk stråling for å kurere kreft. Dette var i fortiden; nå var Veyret et ubøyelig medlem av “den termiske skolen“ [dvs. de som mener at skadevirkninger av denne typen stråling kun skjer som følge av varmeskapende (termiske) strålenivåer som er høye nok til å gi skadelig oppvarming, oversetters anmerkning]. Tre år tidligere hadde han blitt valgt inn i Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse mot ikke-ioniserende stråling (ICNIRP).
Som man kunne forvente av en ICNIRP-akolytt, nektet Veyret å anerkjenne at Salford og Persson rapporterte om en ikke-termisk virkning. På dette tidspunktet i karrieren hadde Veyret aldri publisert noen artikkel om BHB.
Veyret forsto at Aubineau – om enn indirekte – bekreftet de svenske funnene. Aubineau fant nemlig også lekkasje, om enn i andre blodårer. Men det kan tolkes som et prinsippbevis. Ved hver sving i Reisenburg avfeide Veyret denne typen argumentasjon.
STUKs Leszczynski la mer brensel på Salford-Persson-bålet. Han hadde identifisert molekylære baner som kunne forklare hvordan RF kunne føre til økt BHB-permeabilitet. Mye av det Leszczynski presenterte i Reisenburg hadde blitt publisert i tidsskriftet Differentiation et år tidligere. For å understreke at det han så ikke hadde noe med oppvarming å gjøre, begynte tittelen på Leszczynskis artikkel: «Ikke-termisk aktivering …»
Workshop-arrangørene hadde invitert David Begley fra blod-hjerne-barriere-gruppa ved King’s College i London til å virke som en uformell ordstyrer. »Jeg går fra dette møtet mer overbevist enn noen gang om at det finnes en RF-virkning,» sa han under den avsluttende økten. Begley trakk frem Leszczynskis funn som spesielt overbevisende. »Dariusz sine resultater var slående,» sa han, «de viser veldig, veldig klare biologiske virkninger.»
Likevel ville ikke Begley trekke noen forhastede konklusjoner. Han ville vite mer. »Vi har disse observasjonene,» sa han. “Men hvor viktige er de? Er de betydelige eller ubetydelige?”
Salford var helt enig: Mer arbeid måtte gjøres. »Vi må finne det ut,» sa han. »Jeg ville vært veldig, veldig glad hvis det viser seg at [det vi ser] ikke utgjør noen forskjell for den menneskelige hjernen.” Men, insisterte han: «Vi bør finne ut om det er farlig.» Han var spesielt bekymret for barn som bruker mobiltelefoner.
Leszczynski følte det på samme måte. Eventuelle «endelige konklusjoner» er det fortsatt for tidlig for, sa han. Han mente også det var viktig med flere studier for å avklare saken.
Penger strømmer til Bordeaux
Etter Reisenburg, trappet Leszczynski, Persson og Salford ned forskningen på BHB. De hadde alle gått tom for penger.
Når det gjelder Aubineau, trakk han seg vekk og så seg aldri tilbake. “Jeg er lei av å jobbe på dette feltet; det er mer politikk enn vitenskap,” fortalte Aubineau meg like før han reiste hjem. »Jeg skal trekke meg tilbake og seile i Tyrkia.» Han ser ut til å ha gjort akkurat det. Aubineau publiserte aldri den vitenskapelige artikkelen han hadde sendt inn til The Lancet. Han forsvant ut av syne og jeg hørte aldri fra ham igjen.
Det var én klar vinner. Etter workshopen ble Veyrets Bordeaux-laboratorium oversvømmet av penger til BHB-forskning. Innen få måneder tildelte Tysklands BfS [det tyske strålevernet] et treårig stipend på €300 000 (~$350 000) til Isabelle Lagroye, et seniormedlem av forskningsgruppen hans, for å gjenta det vitenskapelige arbeidet til Salford-Persson. France Telecom og Bouygues Telecom betalte laboratoriet for å gjøre lignende eksperimenter.
I løpet av samme periode ga to ledende mobiltelefonhandelsgrupper – Mobile Manufacturers Forum (MMF) og GSM Association (GSMA) – Veyrets forskergruppe penger til andre studier på mikrobølger og helse.
På slutten av hvert prosjekt kom Bordeaux-gruppen til den samme grunnleggende konklusjonen: De så ingen andre skadevirkninger enn de som var forårsaket av overoppheting. Deres foretrukne tidsskrift var Radiation Research, som har en lang historie med å publisere negative resultater på ikke-termiske virkninger. (John Moulder, en hovedansvarlig ved Radiation Research, hadde en sidejobb som konsulent for telekom-industrien.)
«Funnene fra studien vår bekreftet ikke de tidligere resultatene til Salford et al.,» rapporterte Lagroye og Veyret i en artikkel fra 2009 om arbeidet de hadde gjort for MMF og GSMA [organisasjoner for telekombransjen]. Deres endelige rapport for BfS, innlevert to år tidligere, kom til samme konklusjon: “Resultatene til Salford et al. støttes ikke.»
Merkelig nok tok det Bordeaux-gruppen ti år å publisere resultatene av BfS-prosjektet deres. De dukket endelig opp i Scientific Reports i 2017. Det var veldig lite, om noe i det hele tatt, som var nytt i den artikkelen eller som ikke allerede hadde stått i Lagroyes BfS-rapport fra 2007. Under «forfatternes takk» takket de Monika Asmuss, som var deres BfS-prosjektleder. På den tiden var Asmuss medlem av ICNIRP.
Gjennom årene hadde Asmuss også hatt befatning med rundt et dusin BfS-forskningsstipender til Alexander Lerchl, en tysk professor som har viet mye av sin karriere til å latterliggjøre helseeffekter fra mikrobølger og angripe dem som var uenige med ham.
Det amerikanske luftforsvaret ser ingen lekkasje
USAF-gruppen [U.S. Air Force] ² ved luftforsvars-basen i Brooks kjørte også BHB-eksperimenter. Patrick Mason, som hadde ansvaret, hadde utpekt et samarbeidsprosjekt mellom flere forskningssentre. Men da de publiserte i 2009, var de eneste forfatterne fra Brooks. Ingen ble overrasket over at de heller ikke så noen mikrobølgeindusert lekkasje. »Ved å bruke en veldig lik eksperimentell tilnærming har vi ikke vært i stand til å bekrefte [resultatene]» til Salford og hans kolleger, skrev de.
USAF-artikkelen ble også publisert i Radiation Research. Den hadde fått godkjent fagfellevurdering med en utrolig hastighet – på mindre enn seks uker. Begge Bordeaux BHB-papirene hadde brukt mer enn sju måneder på å bli akseptert.
ICNIRP: «Ingen bevis for noen virkning»
For 18 måneder siden, i mai 2020, publiserte ICNIRP sine oppdaterte retningslinjer for eksponering for mikrobølgestråling. Dette var den første revisjonen på mer enn 20 år, og den inkluderer en ni-siders vurdering av helselitteraturen. ICNIRPs eksponeringsgrenser tar kun høyde for termisk risiko [risiko for oppvarmingsskader], ettersom kommisjonen aldri har anerkjent ikke-termiske virkninger. Bare fem linjer med tekst er viet til BHB:
«Det har også vært rapporter om radiofrekvente EMF [elektromagnetiske felt] som induserer lekkasje av albumin gjennom blod-hjerne-barrieren hos rotter, men på grunn av metodologiske begrensninger ved studiene og mislykkede forsøk på å få til en uavhengig bekreftelse av resultatene, er det fortsatt ingen bevis for en slik virkning.»
Det er én referanse til arbeidet til Salford-gruppen, men ingen til noen av de «mislykkede forsøkene».
Veyret forlot ICNIRP i 2012 etter en 12-års periode, som er det maksimalt tillatte. Lagroye, som ble utnevnt til vitenskapelig ekspert i ICNIRP i 2009, er fortsatt aktiv i kommisjonen. Den desidert største sponsoren til ICNIRP er BfS [det tyske strålevernet].
Alt har skjedd før
Salford og Persson var ikke de første som viste at mikrobølger kunne endre gjennomtrengeligheten til BHB. De var i den andre bølgen. 3 Den første ble ledet av Allan Frey – den samme Allan Frey som har vært i nyhetene i nyere historier om Havana-syndromet. I den sammenhengen refererer »Frey-effekten» til hans oppdagelse av at det er mulig å «høre» pulserte mikrobølger.
Den andre Frey-effekten er mikrobølgeindusert BHB-lekkasje, som først ble rapportert i Annals of the New York Academy of Sciences i 1975. «Det ser ut til at elektromagnetisk energi i RF-spekteret påvirker hjernens permeabilitet og funksjon,» skrev Frey den gang.
Freys motivasjon var omtrent som Salfords. »En del av min tankegang var å bruke [EMF] til å åpne BHB for å behandle hjernesvulster med medisiner som metotreksat [en cellegift, o.a.],» fortalte han meg nylig via e-post.
Arbeidet med Frey-effekten på BHB ble i stillhet undertrykt av Det amerikanske luftforsvaret og Marinen. Nicholas Steneck presenterer en fullstendig beretning om denne dekkoperasjonen i sin bok fra 1984, The Microwave Debate . 4 På den tiden var Steneck professor i historie ved Universitetet i Michigan (han er nå emeritus).
Frey var som alltid uavhengig, og fortsatte med arbeidet sitt og utvidet det til også å omfatte øyets blod-glasslegeme-barriere, som er en mindre ekvivalent til BHB. På en konferanse i Washington, DC, i 1981, hørte jeg Frey beskrive hvordan pulsert mikrobølgestråling kunne forårsake lekkasje også der. Dette, i likhet med Aubineaus [funn av] hodepine, er en ytterligere indikasjon på den generelle påstanden om at mikrobølger kan få membraner til å lekke.
Den amerikanske marinen prøvde å hindre Frey i å publisere arbeidet sitt om øye-blodbarrieren. (Også dette er i Stenecks bok.) Freys forskningsartikkel ble publisert i 1984 i Journal of Bioelectricity, som hadde blitt grunnlagt av Andrew Marino noen år tidligere, for å tjene som et alternativ til Bioelectromagnetics, som da var kontrollert av marinen.
Frey avsluttet sin artikkel om øyebarrieren med å påpeke at det kan være andre lignende membraner som også er følsomme. »Det bør også tas hensyn til at det er andre blodbarrierer i kroppen som er av betydning; en av disse er morkakebarrieren, og den fortjener oppmerksomhet,» skrev han.
Som oppsummering av Freys BHB-historie, fordømte Steneck [den tidligere nevnte forfatteren av boka, The Microwave Debate] hvordan det vitenskapelige samfunnet tillot «sosialt, økonomisk og politisk press» å undergrave troverdigheten til vitenskapelig forskning.
____________________
Mens jeg forberedte denne artikkelen, spurte jeg Leszczynski, som nå er delvis pensjonert, om å oppsummere hva som hadde skjedd med ham og de andre under den andre bølgen. »Forskning på blod-hjerne-barrieren ble avsluttet for tidlig,» svarte han. »Det er absolutt vitenskap som ble «parkert”.»
Salford og Persson vil sikkert være enige.
______________________
1. Aubineau ga en kopi av manuskriptet sitt til Leszczynski, som gjorde det tilgjengelig for Microwave News.
2. James Merritt fra Brooks luftforsvarsbase, en av Freys antagonister på slutten av 1970-tallet, var medforfatter av Masons mislykkede gjentakelse av Salford-forsøkene rundt 30 år senere. Merritt døde i 2019.
3. I løpet av årene har andre studert mikrobølge-BHB-interaksjoner. Senest har Bahriye Sirav og Nesrin Seyhan fra Gazis Senter for beskyttelse mot ikke-ioniserende stråling i Ankara, Tyrkia, også rapportert om skadevirkninger. Se deres artikler fra 2009 og 2011 i Electromagnetic Biology and Medicine, samt en artikkel i Journal of Neuroanatomy i 2016. (Senteret er ved Universitetet i Gazi; Seyhan er nå pensjonert.) Disse og andre BHB-artikler, publisert mellom 2007 og 2017, er oppsummert av Henry Lai i en litteraturgjennomgang av nevrologiske effekter fra RF-stråling (CRC Press, 2018). En kinesisk studie fra 2015, publisert i Brain Research, støtter både funnene av mikrobølgeindusert BHB-lekkasje og Leszczynskis mekanistiske funn.
4. N. Steneck, The Microwave Debate, MIT Press, 1984, kapittel 7, s.169-176.
Denne artikkelen har også vært publisert av Binders-initiativet.
EU skal innføre digital euro
Av red. PSt - 19. april 2022
https://steigan.no/2022/04/eu-skal-innfore-digital-euro/
Og Norge vil følge etter uten at du får noe å si
EU-kommisjonen har lagt ut til høring et forslag om å innføre en digital euro. Høringa har en frist til 14. juni 2022 og forslaget ligger her:
En digital euro til EU
I det danske resyméet heter det:
Med dette initiativ vil vi fastlægge og regulere væsentlige aspekter af den digitale euro som en ny form for centralbankpenge, som kan udstedes af Den Europæiske Centralbank/Eurosystemet på linje med
sedler og mønter.Initiativet vil omfatte centrale designelementer og andre vigtige aspekter af den digitale euro.
Efter vedtagelse af forordningen kan Den Europæiske Centralbank/Eurosystemet udstede den digitale euro i overensstemmelse med sine mål og beføjelser.
I følgeskrivet fra kommisjonen heter det blant annet (vår oversettelse):
Funksjonen til digital euro vil kreve behandling av personlige data, inkludert sensitive personopplysninger, i full overensstemmelse med GDPR rammeverk. Spesifikke design (f.eks. enkel ombordstigning og bruk, offline peer-to-peer-betalinger) av den digitale euroen kan hjelpe sårbare deler av EUs samfunn og dermed støtte økonomisk inkludering i den digitaliserte økonomien.
Det betyr på godt norsk at alle transaksjoner vil bli registrert og kontrollert og koplet med alt om deg som finnes i ulike databaser. Dette gjør det mulig å kontrollere hvordan du bruker penger og om du skal få lov til å bruke penger på dette – altså den totale digitale kontroll fra vogge til grav.
Les også: The Eurosystem’s retail payments strategy
Norge vil bli inkludert uten at det norske folket får noe å si
I diskusjonslista til Electronic Frontier Norway (EFN) skriver Per Inge Østmoen:
Da skal vi også tenke over at på grunn av EUs overnasjonale prinsipp, vil enhver rettsakt som går gjennom i EU-parlamentet og -rådet bli automatisk bindende for samtlige land som inngår i EUs jurisdiksjonsområde.
I den forbindelse er det nær irrelevant at hver EU-medlemsstat har sin kommissær og en representant i EU-parlamentet, selv om dette benyttes som argument av de som ivrer for fullt medlemskap i EU: Et folk som måtte ønske å forkaste et EU-direktiv, vil ikke kunne gjøre det uten et flertall blant også alle de andre representantene.
Dette innebærer at demokratiet effektivt er satt ut av spill, fordi de enkelte folkenes folkevalgte forsamlinger er satt til side og må føye seg etter det overnasjonale diktatet. Et folk som er mot en EU-rettsakt, vil aldri ha noen muligheter til å stoppe den ved flertallsvotering eller ved å kaste/stemme ut de aktuelle representantene, slik det er mulig med de enkelte folkenes egne folkevalgte forsamlinger. EU-systemet er følgelig ikke et demokrati.
EU-systemet og overnasjonaliteten er derfor en dyptgripende underminering av selve demokratiet, og vil med sikkerhet føre til svekket respekt for demokratiske prosesser og institusjoner når systemet selv setter demokratiske prinsipper om selvbestemmelse til side.
Kommentar:
Gjennom EØS-systemet er Norge juridisk bundet til EU. De lovene som EU vedtar blir nærmest automatisk norsk lov, og de folkevalgte er knapt inne i bildet. Et slikt system innført i EU vil straks bli implementert i Norge. Vi er med på den tvungne ferden inn i EUs totalitære – og nære – framtid. Et ansiktsløst byråkrati, kanskje bare en algoritme, vil kontrollere om ditt forbruk er politisk korrekt eller «bærekraftig». Systemet gjør det ikke bare mulig å innføre et sosialt kredittsystem, slik som man har i Kina. For EU vil dette høyst sannsynlig være basert på en SDG-score, altså i hvilken grad du lever opp til de såkalte Sustainable Development Goals.
Tidslinje: Hva har skjedd i Ukraina siden 1991?
Av Arbejderen - 19. april 2022
https://steigan.no/2022/04/tidslinje-hva-har-skjedd-i-ukraina-siden-1991/
Få et overblikk over de viktigste begivenhetene i Ukraina fra 1991 som gikk forut for Russlands angrep 24. februar 2022.
Av den danske avisa Arbejderen.
9. november 1989: Berlinmuren falder.
9. februar 1990: USA’s udenrigsminister James Baker siger til Sovjetunionens leder, Michail Gorbatjov, “at der ikke ikke vil ske nogen udvidelse af NATO’s jurisdiktion en tomme mod øst.” (Citatet er midt på side 6.)
6. marts 1991: Et møde mellem USA, Storbritannien, Frankrig og Tyskland aftaler, at “NATO ikke bør udvide mod øst, hverken officielt eller uofficielt”.
10. marts 1990: Den vesttyske forbundskansler Helmut Kohl udtaler: “Vi mener ikke, at NATO bør udvide sit aktivitetsområde”.
26. december 1991: Sovjetunionen opløses.
24. august 1991: Ukraine erklærer sig som selvstændig nationalstat med kapitalisme som økonomisk model. Det er svært af få landet til at hænge sammen og opbygge fælles stat med flere folkeslag indenfor samme grænser.
31. oktober 2004: Præsidentvalg hvor Victor Janukovitj bliver erklæret som officiel vinder af første valgrunde.
21. november 2004: Victor Janukovitj bliver erklæret som officiel vinder af anden valgrunde.
– Han bliver dog anklaget for valgsvindel, og hans modstander, Viktor Jusjtjenko, nægter at acceptere valgresultatet.
22. november 2004: Den såkaldte Orange-revolution bliver indledt. Den er organiseret af provestlige kræfter ledt af blandt andre Julia Timosjenko og Viktor Jusjtjenko, der ønsker tilnærmelse til EU.
13. januar 2005: Omvalg sikrer den provestlige Viktor Jusjtjenko sejren.
14. februar 2010: Viktor Janukovitj fra Regionernes Parti – der tabte omvalget i 2004 – vinder præsidentvalget over Julia Timosjenko, en af lederne af den såkaldte Orange-revolution i 2004.
– Den nye regering siger, at den ønsker at være neutral over for både NATO og EU og Rusland. De suspenderer ansøgningen om medlemskab af NATO.
– Samtidig forlængede regeringen en aftale om den russiske flådebase på Krim-halvøen, som gav Rusland ret til at bruge den indtil 2042 – til den provestlige oppositions stærke protester.
5. februar 2010: Rusland vedtager en forsvarsdoktrin. Den ser NATO’s tilstedeværelse i nabolandene som en direkte trussel mod Ruslands uafhængighed og interesser i regionen.
September 2013: Vladimir Putin foreslår at etablere et trekantssamarbejde mellem EU, Rusland og Ukraine på grund af uenighederne om Ukraines rolle som midtpunkt mellem øst og vest. Det bliver afvist af EU og de vestlige lande.
21. november 2013: Ukraines præsident Viktor Janukovitj suspenderer underskrivelsen af en EU-associeringsaftale.
21. november 2013: Demonstrationer om aftenen i Ukraines hovedstad Kijev imod præsidenten og for EU-associeringsaftalen.
17. december 2013: Putin lover milliardstøtte til Ukraine for at holde sig ude fra EU.
8. december 2013: Demonstranter vælter en statue af Vladimir Lenin i Kyjiv.
24. januar 2014: Pro-EU-demonstranter besætter hovedstaden Kyjivs rådhus og Maidan-pladsen i byen.
21. februar 2014: Med EU-lande som mægler bliver der indgået en aftale mellem Ukraines præsident Victor Janukovitj og oppositionen om at fremskynde nyvalg.
22. februar 2014: Parlament og præsidentbolig stormes af fascistgruppen Right Sector (Pravyi Sektor). Præsidenten jages af bevæbnede grupper. Præsidenten må flygte til Rusland.
– Den højreorienterede del af Ukraines parlament underkender aftalen, undertegnet dagen før mellem Ukraines præsident og EU-lande.
– Samtidig bliver såkaldt “prorussiske” parlamentsmedlemmer fysisk forhindret i at deltage i debatten og kan ikke stemme nej til at udpege en ny formand for parlamentet og en ny premierminister.
22-25. februar 2014: 83 demonstranter, der er imod regeringen bliver dræbt under protester i Kijev, heriblandt 18 betjente.
– Kilder fra blandt andet EU-lande og USA mener, at demonstranterne blev skudt af russisktrænede snigskytter fra Ukraines hær og politi eller efterretningsvæsen.
– Ifølge andre kilder hyrede højreekstreme ukrainere blandt demonstranterne snigskytter fra det provestlige Georgien til at skyde både politi og demonstranter for at skabe kaos på Maidan-pladsen i Kijev og give Ukraines myndigheder skylden for drabene.
22. februar 2014: Parlamentet afsætter præsidenten og udskriver præsidentvalg til den 25. maj.
22. februar 2014: Ukraines nye regering – bestående af konservative og liberale – tiltræder og bliver timer efter anerkendt af EU og USA.
27. februar 2014: Det fascistiske Svoboda-parti indtræder i regeringen.
26. februar 2014: Politiske ledere i den østlige del af Ukraine erklærer, at parlamentet i Kyjiv ikke repræsenterer dem.
25-28. februar 2014: Parlamentet i Kyjiv vedtager, at russisk ikke længere skal være officielt sprog i Ukraine.
– I det sydlige og østlige Ukraine bor en stor gruppe russisktalende. Også ungarsk er et minoritetssprog, der ikke længere bliver betragtet som officielt sprog.
– Ud af Ukraines cirka 44 millioner indbyggere er 77,8 procent etniske ukrainere, mens den største etniske minoritet i landet er russere, som udgør 17,3 procent.
– Mindst en tredjedel af befolkningen i Ukraine taler russisk, viste en folketælling i 2001, mens andre ukrainere taler moldovisk, ungarsk, rumænsk, græsk og polsk.
16. marts 2014: Ved en folkeafstemning – organiseret af Krims parlament – siger et stort flertal ja til at løsrive Krim fra Ukraine. Flertallet af indbyggerne på Krim-halvøen er etniske russere. 13 ud af de 15 medlemmer af FN’s Sikkerhedsråd stemte for at betragte Krim-valget som ugyldigt.
– Frem til 1954 tilhørte Krim-halvøen den russiske del af Sovjetunionen. Ledelsen i Sovjetunionen bestemte på det tidspunkt at tilføje Krim til den ukrainske del. Krim var fortsat en del af Sovjetunionen, men var administreret af Den Ukrainske Sovjetrepublik. Krim fik i 1955 eget parlament.
17. marts 2014: Krims parlament erklærer Krims uafhængighed og søger optagelse i Den Russiske Føderation.
27. marts 2014: Den fascistiske milits Pravyi Sektor stormer atter parlamentet i Kyjiv. De ønsker total krig mod “opørsrepublikkerne” Donetsk og Lugansk og beskylder regeringen for at være alt for fodslæbende. Det kommer til voldsom uro foran parlamentet.
6. april 2014: Regeringsbygninger og politistationer i det østlige Ukraine bliver besat af russisktalende demonstranter.
Foråret 2014: Ruslands præsident Vladimir Putin underskriver en traktat, der officielt indlemmer Krim-halvøen i Den Russiske Føderation.
– En resolution bliver vedtaget af 100 ud af 195 lande i FN’s Generalforsamling om, at Krim stadig tilhører Ukraine.
8. april 2014: Parlamentsmedlemmer fra det fascistiske parti Svoboda fjerner fysisk formanden for Ukraines Kommunistiske Parti, Petro Simonenko, fra talerstolen i parlamentet.
9. april 2014: Der bliver sat ild på Ukraines Kommunistiske Partis centrale hovedkvarter i Kyjiv.
2. maj 2014: Fascister og fodboldhooligans sætter ild til Fagforeningernes Hus i Odessa og dræber derved 48 primært russisktalende mennesker i bygningen. Blandt de dræbte er ungkommunister og aktivister fra den politiske ungdomsbevægelse Borotba.
11. maj 2014: Ved folkeafstemninger i de østukrainske regioner Lugansk og Donetsk stemmer over 90 procent for løsrivelse fra Ukraine.
2014-2019: Ifølge FN-observatører er cirka 13.000 mennesker blevet dræbt i Lugansk og Donetsk, siden krigen begyndte i 2014.
25. maj 2014: Rigmanden Petro Porosjenko bliver valgt til præsident i Ukraine.
17. juli 2014: Malaysia Airlines flight MH17 bliver skudt ned over Østukraine.
23. juli 2014: Parlamentsmedlemmer angriber fysisk formanden for Ukraines Kommunistiske Parti, Petro Simonenko, i parlamentet.
5. september 2014: Forslag om våbenhvile i Østukraine. Men den fascistiske milits Højre Sektor nægter at anerkende våbenhvilen og fortsætter angreb i Østukraine.
16. september 2014: EU-parlamentet godkender associeringsaftale med Ukraine.
25. oktober 2014: Vadym Troyan udpeget af regeringen til politichef i Kijev-regionen. Troyan er tidligere næstkommanderende for Azov-bataljonen og medlem af den ultrahøjreorienterede milits, Ukraines Patrioter.
2. november 2014: Præsident- og parlamentsvalg i de to regioner Donetsk og Lugansk i det sydøstlige Ukraine. Valget bliver ikke anerkendt af styret i Kyjiv.
Januar 2015: Ny ukrainsk regering af liberal-konservativ observans udpeges i Kyjiv efter parlamentsvalg – uden deltagelse af fascisterne fra Svoboda og UNA-UNSO. I stedet deltager det fascistiske Det Radikale Parti i fem-parti-regeringen.
10. februar 2015: Endelig våbenhvileaftale underskrives i Minsk i Hviderusland. Våbenhvilen brydes dog kort efter.
11. februar 2015: Ukraines justitsministerium gentager kravet om forbud mod Ukraines Kommunistiske Parti (UKP) ved Kyjivs Regionale Forvaltningsdomstol. Sagen kører stadig ved retsvæsenet, da den er appelleret af UKP. Partiet er derfor ikke forbudt.
11. februar 2015: Minsk-2-aftalen bliver underskrevet af Ukraine, Rusland, Tyskland og Frankrig.
– Minsk 2-aftalen indebærer blandt andet “dialog om lokale valg i overensstemmelse med loven om selvstyre i særlige områder af Donetsk og Luhansk”.
– Minsk 2-aftalen forudsætter, at Ukraine omdannes til en føderation med vidtgående selvstyre for regionerne.
– Ifølge Minsk 2-aftalen skal folkerepublikkerne Donetsk og Lugansk skal efter en genindlemmelse i Ukraine til og med have ret til at have sine egne væbnede styrker i form af en folkemilits.
12. februar 2015: Rusland erklærer, at hvis ikke Ukraine i løbet af en kort tidsfrist – for eksempel en måned – fuldt ud gennemfører Minsk 2-aftalen, vil Rusland anerkende folkerepublikkerne Donetsk og Lugansk.
8. februar 2017-5. november 2021: Vadym Troyan bliver viceindenrigsminister med ansvar for den nationale politistyrke. Troyan er tidligere vicechef for det nationale politi og næstkommanderende for Azov-bataljonen og medlem af den ultrahøjreorienterede milits, Ukraines Patrioter.
12. marts 2015: Ukraine gennemfører ikke Minsk 2-aftalerne. Det fører i de kommende år til, at Frankrig og Tyskland presser Ukraine til at efterleve den.
Marts-april 2015: De stærkt højreorienterede paramilitære bataljoner Azov og Pravyi Sektor indrulleres i Ukraines Nationalgarde.
– Begge grupper er højrenationalister og følger ideologen Dmytro Dontsov, der betegnede russerne som undermennesker, fordi de er asiatere, der har været underlagt mongolske tatarer, hvorimod ukrainerne er hvide mennesker, der har forbindelser til den europæiske civilisation.
– Det internationale jødiske Wiesenthal-center udtrykker “foruroligelse” over rapporter om nynazistisk indflydelse blandt Azov-bataljonens rekrutter.
– World Jewish Congress, Amnesty International og Human Rights Watch udgiver en fælles rapport, der advarer om, at Ukraines regering er ved at miste monopolet på magtanvendelse i landet, da højreekstremistiske bander opererer ustraffet.
– FN’s Menneskerettighedsråd anklager Azov-bataljonen for menneskerettighedskrænkelser, herunder tortur.
Marts 2015: Ifølge en amerikansk nyhedsportal har USA’s udenlandske efterretningstjeneste CIA siden 2015 haft “et intensivt militært træningsprogram i Ukraine” for ukrainske elitestyrker, der kan udføre specialoperationer, hvis Rusland invaderer.
9. april 2015: Ukraines parlament vedtager et forbud mod kommunistisk og nazistisk propaganda og forbyder brug af kommunistiske og nazistiske symboler.
– Forbuddet sker gennem lovpakke 2558, der kriminaliserer “offentlig benægtelse af de sovjetiske og nazityske totalitære regimers forbryderiske karakter”.
– Forbuddet gælder også kommunistiske og nazistiske symboler. Overtrædelse af loven kan give op til 10 års fængsel. At citere Vladimir Lenin er også forbudt.
– Lovpakken påbyder alle ukrainere at ære og vise respekt for “frihedskæmperne fra Ukraines Oprørshær (UPA)”. UPA udryddede sammen med Nazityskland under Anden Verdenskrig tusinder af sovjet-ukrainske partisaner, jøder og civile polakker.
23. juli 2015: Fascistiske Pravyi Sektor demonstrerer i Ukraine for fortsat krig mod Lugansk og Donetsk.
29. september 2017: Ukraines præsident Petro Porosjenko underskriver ny lov for uddannelserne i Ukraine, som nedtoner undervisning i minoriteters sprog. Den gør ukrainsk til det eneste undervisningssprog i alle offentlige grundskoler i landet fra 2020.
– 30 procent af befolkningen i Ukraine taler russisk, 68 procent taler ukrainsk, men andre taler moldovisk, ungarsk, rumænsk, græsk og polsk.
– Med stemmerne 280 mod 33 opfordrer lovforslag 1736 i det ukrainske parlament til at “opfordre regeringen til at genvinde kontrollen” med Donbas-regionen i det østlige Ukraine “med alle midler”.
28. januar 2018: Azov-bataljonens mest aktive militære korps, Nationalkorpset, bliver udsendt til alle egne af landet sammen med det regulære politikorps, overvåget og koordineret af det ukrainske Indenrigsministerium.
Marts 2018: Den nazistiske kampgruppe C14 i hovedstaden Kyjiv underskriver en aftale med bystyret, der tillader C14 at patruljere gaderne.
– C14 modtager statsstøtte til “national-patriotisk uddannelse”.
– C14 og andre nazistiske og fascistiske grupper tilbyder at udføre spektakulære voldshandlinger på vegne af alle, der er villige til at betale, også forskellige styrende organer og magtfulde eliter i hele Ukraine.
– C14 erklærer, at sikkerhedstjenesten giver dem og andre højreekstreme grupper informationer.
Maj 2018: Rusland er åbne overfor fredsbevarende styrker fra FN i oprørsrepublikkerne Donetsk og Lugansk.
September 2018: Ukraines parlament stemmer ja til en lov, der gør ukrainsk til det eneste officielle sprog i Ukraine.
22. november 2018: Den ukrainske regering opretter Ministeriet for Veterananliggender. Ifølge den hollandske journalistgruppe Bellingcat spiller højreradikale politikere med forbindelser til Azov-bataljonen en “overdimensioneret rolle” i ministeriet, der åbent viser fotos med Azov-bataljonens rød-sorte fane.
25. december 2018: Den ukrainske regering indfører 1. januar som officiel mindedag for Stepan Bandera. Den højreekstreme nationalist er beskyldt for at samarbejde med Nazi-Tyskland under Anden Verdenskrig og føre en politik for etnisk udrensning og drab på kommunistiske partisaner, jøder og polakker.
21. januar 2019. Indenrigsministeriet giver Azov-bataljonen bemyndigelse til at beskytte valgsteder op til præsidentvalget i april.
10. marts 2019: NATO har sat Ukraine på listen over “aspirantlande” på sin hjemmeside. Det er lande, der står på venteliste til at blive fuldt medlem af NATO. De tæller for nuværende Bosnien-Hercegovina, Georgien og Makedonien.
21. april 2019: Voldomyr Zelenskij vinder det ukrainske præsidentvalg med over 70 procent af stemmerne på et program imod den antirussiske nationalisme og deling af samfundet.
– Præsidentens valgkampagne er især betalt af rigmanden Igor Kolomoisky, der samtidig har finansieret Azov-bataljonen og andre ekstremistiske militser.
– Præsident Zelenskij lover at afslutte krigen i det østlige Ukraine og tale med Putin.
25. april 2019: Ukraines parlament vedtager med 270 mod 39 stemmer en lov om fuld ukrainifisering og stempler ifølge mange kritikere russisktalende ukrainere som andenrangsborgere.
– Ifølge loven skal alle offentlig ansatte udelukkende tale ukrainsk, både i tjenesten og når de optræder offentligt.
– Ansatte i butikker og restauranter skal svare på ukrainsk, hvis de bliver tiltalt på ukrainsk.
– I en overgangsperiode skal undervisning på lavere klassetrin delvis kunne foregå på nationale minoriteters sprog.
25. oktober 2020: Lokalvalg i Ukraine. Ukraines Kommunistiske Parti må ikke deltage på grund af forbuddet mod kommunistiske symboler.
September 2019: Rapport fra amerikansk tænketank advarer om, at “Ukraine i dag fremstår som et knudepunkt i det bredere netværk af hvid-magt-grupper, og landet tiltrækker udenlandske rekrutter fra hele verden”. 17.000 nazister og fascister har fået våbentræning i landet, og de strømmer til Ukraine.
10. oktober 2019: Præsident Zelenskij, der er af jødisk afstamning, tilbageviser, at nazister og fascister har stor indflydelse i Ukraine. Men kritikere fastholder, at han både er afhængig af dem ved frontlinjen i det østlige Ukraine, samtidig med at han er urolig over deres militante handlinger.
10. oktober 2019: Præsident Zelenskij holder møde med Azov-bataljonen, dets militante militærkorps Nationalkorpset samt andre ukrainske militser. Med på mødet er Yehven Karas, leder af den militære nazistiske C14-enhed, kendt for angreb på romaer.
20. oktober 2021: Kendt fascist bliver udpeget som rådgiver for den øverstbefalende for den ukrainske hær.
1. december 2021: Ved markeringen af 30-årsjubilæet for folkeafstemningen om ukrainsk uafhængighed i 1991 udnævner Ukraines præsident Vladimir Zelenskij soldaten Dmitro Kotsjubajlo med ærestitlen “Ukraines Helt”.
– Dmitro Kotsjubajlo er medlem af den fascistiske milits Pravyi Sektor (Højre Sektor) og kommandant for en militsafdeling i krigen mod oprørsrepublikkerne i Østukraine.
17. december 2021: Rusland overleverer USA og NATO et forslag til en sikkerhedspagt og foreslår, at de vestlige lande afgiver en folkeretsligt bindende garanti om, at Ukraine, Georgien og andre stater ikke bliver optaget i NATO.
– Rusland foreslår desuden, at NATO forpligter sig til ikke at placere tropper og militært udstyr i de østeuropæiske og baltiske stater, som er optaget i NATO siden 1997.
NATO og USA afslår.
2. februar 2021: Den ukrainske regerings Nationale Sikkerhedsråd vedtager at lukke tre russisktalende TV-stationer, der gik ind for fred i Østukraine.
16. april 2021: Ukraines højreorienterede indenrigsminister Arsen Avakov, som ifølge flere kilder er tæt knyttet til Azov-bataljonen, opfordrer alle “patrioter” om at gøre sig klar til at beskytte “fædrelandet” fra truslen fra Rusland.
3. januar 2022: Det internationale jødiske Wiesenthal Center protesterer imod en massemarch i Kyjiv nytårsaften for at markere Stepan Banderas fødselsdag. Banderas samarbejdede med de tyske nazister i 1941, og hans bevæbnede enheder deltog aktivt i massemordene på tusindvis af jøder og andre civile.
2. februar 2022: Ukraines udenrigsminister Dmytro Kuleba siger i en erklæring, at oprørsrepublikkerne Donetsk og Lugansk ikke får nogen “særlig status i Ukraine”.
19. februar 2022: Den ukrainske præsident Voldomyr Zelenskij erklærer i en tale på Sikkerhedskonferencen i München, at Ukraine godt kan opgive sin atomvåbenfrie status, og at landet hurtigt kan skaffe sig atomvåben.
21. februar 2022: Ruslands præsident Vladimir Putin erklærer, at Rusland anerkender de to oprørsrepublikker Donetsk og Luhansk i det østlige Ukraine som uafhængige.
21. februar 2022: Putin kritiserer i talen Vladimir Lenin for at have været for blid mod ukrainske nationalister, og han angriber ham for at have for lidt omtanke på Rusland.
24. februar 2022: Rusland indleder et omfattende angreb på Ukraine med det formål at “demilitarisere og afnazificere” Ukraine.
– Angrebet overtræder dog FN’s Pagt og dets artikel 2, stykke 4 om, at “Alle medlemmer skal i deres mellemfolkelige forhold afholde sig fra trussel om magtanvendelse eller brug af magt; det være sig mod nogen stats territoriale integritet eller politiske uafhængighed eller på nogen anden måde, der er uforenelig med FN’s formål”.
– FN-pagten er en del af international folkeret, der regulerer forhold mellem stater i modsætning til national ret, der regulerer forholdene for borgerne i den enkelte stat.
– Ifølge folkeretten kan stater kun “udfolde deres magtapparat inden for deres eget territorium”.
25. februar 2022: FN’s Generalforsamling “beklager” det russiske angreb på Ukraine.
27. februar 2022: Ukraines officielle Nationalgarde deler video på sin Twitterkonto af medlemmer af Azov-bataljonen, der smører ammunition ind i svinefedt, så tjetjenske soldater af muslimsk oprindelse i den russiske hær bliver krænket, hvis de bliver ramt.
2. marts 2022: Præsident Zelenskij udpeger en ny regional administrator i storbyen Odessa, Maksym Marchenko, der er tidligere chef for den højreekstreme Aidar-bataljon – anklaget af Amnesty International for at have begået krigsforbrydelser i det østlige Ukraine.
Der er anvendt både ukrainske, europæiske, amerikanske, danske og russiske kilder i denne tidslinje.
Krigsdagbok, 24. til 27. februar 2022
Av Lars Birkelund - 19. april 2022
https://steigan.no/2022/04/krigsdagbok-24-til-27-februar-2022/
basert på mine daglige notater om utviklingen i krigen i Ukraina etter Russlands invasjon, en krig som allerede bærer mye preg av å være en verdenskrig, blant annet fordi USA, Ukraina og andre prøver å presse alle verdens land med på deres side.
Jeg ble, som de fleste andre, også inkludert en del utenrikspolitiske hauker, overraska og sjokkert over Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022. Og det av mer eller mindre samme årsak: vi trodde rett og slett ikke at Putin/Russland ville ta sjansen på å invadere Europas nest største land, som har blitt rustet veldig opp av NATO-land siden 2014, med 40 millioner innbyggere og der de fleste er antirussiske. «Et land som i så fall ville ha fått støtte fra nesten hele Europa samt USA og Canada m fl», som jeg skrev i et leserinnlegg som ble refusert av Aftenposten 24. januar, altså nøyaktig en måned før invasjonen. Videre sa jeg ved andre anledninger at en sånn krig antagelig ville ha utviklet seg til en hengemyr ala det Sovjetunionen erfarte i Afghanistan på 1980-tallet. Denne ydmykende og traumatiske opplevelsen medvirket til at Sovjetunionen ble oppløst i 1991 og de fleste kommentatorer i Norge trodde tilsynelatende at Russland ikke ville risikere noe sånt en gang til.
Spørsmålet er om USA lurte eller provoserte Russland til å invadere Ukraina ala det som skjedde ved juletider 1979, da Sovjet gikk inn i Afghanistan. For forspillet ligner. Jeg siterer meg sjøl fra artikkel av 9. mars: «Krig som bestilt? (…) I Afghanistan hadde det et års tid pågått et islamistisk opprør, støttet av blant USA, noe som førte til at Afghanistan ba Russland om hjelp, første gang i mars 1979. Russland svarte da nei, fordi de fryktet konsekvensene, men ombestemte seg etter mordet på Nur Muhammad Taraki, den afghanske lederen i oktober 1979. Zbigniew Brzeziński, som var sikkerhetspolitisk rådgiver for USAs president Jimmy Carter, sa seinere at USA støtta islamistopprøret for å lure Sovjet inn i en felle. Og det lyktes som kjent over all forventning».
Les: Krig som bestilt?
Forspillet til Russlands invasjon av Ukraina ligner på dette, da USA/NATO/EU i 2014 støtta et statskupp som installerte et nytt antirussisk regime. Dette førte til gjenforeningen mellom Krim og Russland og et opprør fra Russland-vennlige ukrainere i Øst-Ukraina. Opprøret eskalerte til krig da Ukrainas myndigheter i mai/juni 2014 satte inn bombefly mot sine landsmenn i øst (som siden 2014 har bedt Russland om hjelp, men ikke, inntil 24. februar, har fått så mye hjelp som de ønsket, nok en parallell til utviklingen i Afghanistan).
USA/NATO/EU har oversvømt Ukraina med våpen og militære instruktører i alle de åtte årene som har gått siden kuppet, slik at de nærmest har blitt snikinnmeldt i NATO. Det finnes til og med et opptak av USA-senatorene Lindsey Graham og John McCain fra 2016, der de lover Ukraina all den støtte de trenger i krigen mot Russland. «Deres kamp er vår kamp, det er på tide at Russland betaler en høyere pris», sier Graham til Ukrainas militære og president Poroshenko.
Klarere kan det neppe sies. Det kan derfor ikke være tvil om at USA og andre i flere år har sett på denne krigen som en mulighet til å svekke Russland, der de bruker Ukraina som proxy, slik de brukte Osama bin Laden og åndsfrender som proxyer mot Sovjetunionen under den bedrøvelige krigen i Afghanistan på 1980-tallet. Etter invasjonen har som kjent NATO-lands, inkludert Norges, støtte til Ukrainas væpnede styrker økt betraktelig og det er sannsynlig at den vil øke enda mer.
Krigen i Ukraina har vært plagsom for Russland så vel som for ukrainere og var en av grunnene til Russlands invasjon. I ettertid har jeg tenkt, eller innsett, at jeg undervurderte i hvor stor grad Russland så på 1. denne krigen. 2. NATO-utvidelsene. 3. NATO-lands opprustning av seg sjøl og ikke minst av Ukraina og 4. USA/NATOs mangel på vilje til kompromisser overfor Russland som en økende trussel mot sin egen sikkerhet, slik at invasjonen av 24. februar bærer preg av et forkjøpsangrep (som er forbudt iht Folkeretten). Jeg snakker altså om summen av alle disse faktorene, samt at USA/NATO/EUs kriger mot land som Jugoslavia, Irak, Afghanistan, Irak, Libya og Syria naturligvis også har satt en støkk i Russland. Den siste uka før Russlands invasjon skal Ukraina også ha trappet opp krigen i øst, ifølge russisk ‘propaganda’, som man imidlertid ikke kan se bort fra bare fordi det er ‘propaganda’. Særlig ikke når man tar i betraktning hva Graham og McCain sa.
Så til ‘dagboka’:
24. februar 2022.
Jeg har vanskelig for å tro at Russland har bomba Kiev. Men i så fall har jeg tatt skammelig feil.
Seinere samme dag: Jeg fordømmer Russlands angrep på Ukraina. Nå får man bare håpe at norske og andre myndigheter lar være å gjøre vondt verre med militær støtte til Ukrainas nazi-infiserte myndigheter.
Kommentator: det tok som kjent ikke mange dager før norske og andre myndigheter gjorde det de ikke burde ha gjort. Det at Ukrainas myndigheter er nazi-infiserte er velkjent for lesere av Steigan.no.
25. februar 2022
«Faren er at Ukraina revner i det pro-europeiske vest og det prorussiske øst», ble det meldt på Dagsrevyen 2. desember 2013, knapt to uker inn i de vestlig-støttede protestene som førte til statskupp 22. februar 2014. Allerede da visste altså norske, amerikanske og andre vestlige ledere at deres støtte til disse demonstrantene kunne føre til krig. Allikevel, og til tross for protester fra bl.a. Russland, fortsatte de med sin støtte til denne prosessen som endte med en svært blodig maktovertagelse. Så her er det ingen grunn til å spille uskyldig fra norske og andre vestlige myndigheters side.
Det styret som fantes i Ukraina og som ble styrtet med blant annet Norges støtte var korrupt og autoritært, ja. Men det var folkevalgt, i 2010, i et valg som ble anerkjent av Vesten, og kunne dermed også ha blitt fjernet ved valg. Og det var i det minste såpass pragmatisk at det klarte å holde landet sammen og balansere mellom vestlig og russisk innflytelse, i steden for å underkaste seg USA og gjøre den Russland-vennlige befolkningen til fiender med sin fiendtlig politikk.
Jeg tror Russlands angrep på Ukraina vil vise seg å være det dummeste de har gjort siden de gikk inn i Afghanistan jula 1979, og at det kan bli enda mer skadelig for landet. Jeg kan ikke skjønne hvordan Russland kan komme godt ut av dette. I 1979 hadde Russland i det minste en invitasjon fra den afghanske regjeringen, som et års tid hadde vært plaget av et islamistisk opprør støttet av blant annet USA. Allikevel gikk det dårlig.
Angrepet på Ukraina skjer dessuten i Europa, og i Vesten er det langt større aksept for de krigene som skjer i Midtøsten og i land som Afghanistan og som det vanligvis er USA og andre NATO-land som står bak. De krigene fører aldri til sanksjoner eller andre straffereaksjoner fra Norge og andre NATO-land. Russlands angrep på Ukraina i går kan muligens best sammenlignes med USAs angrep på Irak i 2003, som Kjell Magne Bondeviks regjering støttet i det skjulte, en krig som pågår den dag i dag, men på andre måter.
Ellers er det viktig å ha i mente at en del av de som støtter Russlands angrep på Ukraina gjør det fordi de har venner og slektninger i Donbass som har blitt bombardert og drept av ukrainske regjeringsstyrker, som blant annet har brukt bombefly mot befolkningen der. De har altså sine grunner for å støtte angrepet, uten at det etter mening rettferdiggjør det. Men husk at store deler av Norges befolkning, samt Stoltenberg-regjeringen og et samlet storting støttet krigene mot Libya og Syria, som også pågår den dag i dag.
Jeg tok feil da jeg sa at jeg ikke trodde Russland ville invadere hele Ukraina, i likhet med tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og mange andre man har sett i mediene de siste ukene. Men jeg fikk rett da jeg i desember 2013 sa at vold avler vold, med andre ord at det pågående statskuppforsøket ville kunne få en motreaksjon. Og det fikk det så til de grader, ved at Krim ble gjenforent med Russland til store protester fra NATO-land, ved at Russland-vennlige krefter i øst tok over administrasjonen der, så ved at Ukrainas antirussiske kuppmakere svarte ved å sette inn bombefly mot dem. Og nå dette, som offisielt skjer for at Russland skal beskytte denne befolkningen især mot nazister.
Om ikke Ukrainas myndigheter er nazister så har de ytt støtte til nazistiske grupper, latt være å forfølge nazisters forbrytelser osv. Det har til og med NATO-tilknyttede Atlantic Council sagt, så det er langt mer enn bare russisk propaganda: «It sounds like the stuff of Kremlin propaganda, but it’s not. Last week Hromadske Radio revealed that Ukraine’s Ministry of Youth and Sports is funding the neo-Nazi group C14 to promote “national patriotic education projects” in the country» (20. juni 2018).
Les Atlantic Council: Ukraine’s Got a Real Problem with Far-Right Violence (And No, RT Didn’t Write This Headline)
Men igjen: det rettferdiggjør ikke Russlands invasjon, like lite som USA/NATO/Norges kriger mot Irak, Libya og Syria var rettferdige.
Seinere samme dag: «En angrepskrig vi ikke har sett siden andre verdenskrig», presterte Venstres Sofie Høgestøl å si på Dagsrevyen i det hun tok til orde for å bruke Oljefondet for å straffe Russland. Jeg mener: det er ille nok som det er om man ikke skal gjøre det enda verre. Og Høgestøl er tross alt gammel nok til å huske USAs krig mot Irak i 2003 og bør dessuten kjenne til USAs kriger mot blant annet Vietnam. Da ble hverken Oljefondet eller annet brukt for å straffe USA. Snakker vi her om selektiv hukommelsestap eller kunnskapløshet fra Høgestøls side?
27. februar 2022
«Russerne kommer til å ødelegge Ukraina før de tillater at landet blir medlem av Nato», sa John Mearsheimer for mange år siden. Hva sa Jens Stoltenberg i forrige måned? At han og NATO ønsker å hjelpe Ukraina inn i NATO. Og krig ble det.
Seinere samme dag: «VG har snakket med flere sentrale norske eksperter som var tett på de historiske beslutningene. De kjenner til at det ved flere anledninger ble advart mot å utvide Nato østover. Men advarslene ble ikke hørt».
Endelig forteller VG sannheten om dette, som Aftenposten og andre har blånektet for til denne dag. Bedre seint enn aldri. Men hvorfor kunne de ikke ha sagt det før krigen, slik jeg og mange andre gjorde? Hvis VG og andre større medier, i Norge og andre NATO-land, hadde gjort det, samt lagt press på politikerne om å holde løftene til Russland kunne de ha hindret krigen.
Seinere samme dag: «Send våpen til Ukraina. Venstre-leder Guri Melby ber regjeringa si ja til å sende våpen direkte til Ukraina. – Norge har våpen som Ukraina kunne ha trengt, for eksempel panservernraketter, sier hun».
Slik legger Melby til rette for at krigen skal bli mer blodig og langvarig. Dessuten bryter hun med nøytraliteten, noe som kan føre til tiltak fra Russland.
Seinere samme dag: Det eneste som kan restarte Vestens forhold til Russland etter dette er at Putin går av som president, seinest ved valget i 2024. Men i mellomtiden er det fare for eskalasjon til verdenskrig og dermed fare for at hverken vi, russere eller andre får valgt noe som helst. Og faren øker med graden av NATO-lands, og andres, støtte til Ukraina.
Seinere samme dag: Hvis Trump er så prorussisk som mange sier ville det neppe ha blitt krig. For da ville han ha gitt Russland noe av det de ba om, som en garanti mot flere NATO-utvidelser. Tulsi Gabbard er en av få USA-politikere som snakker fornuft og ønsker fred. Hun er også mislikt av NATO-mediene. Morten Myksvoll, han som tok til orde for å bombe Syrias presidentpalass, kalte henne ‘koko’ fordi hun ikke er krigersk nok.
Seinere samme dag: «EU to ban RT and Sputnik News”. Da er sensuren et faktum. Jeg har forståelse for at Russland og Ukraina sensurerer sine medier, da de er i krig. Men dette betyr at EU og dermed Norge også bedriver krigs-sensur, som om vi også er i krig, for å sikre at informasjonsflommen blir enda mer ensidig enn den har vært. Norske Steigan.no kan nå stå for tur. Det vil mange i Norge bli glade for. Men da mister de også retten til å kalle seg sjøl for demokrater.