Nyhetsbrev steigan.no 19.02.2024
Tyskland svømmer eller synker med NATO
Russofobi, hvem tjener på den?
Drømmen om Stor-Israel og det globale maktspillet
Blir folk skadet av frokostblandinger med tvilsomme kjemikalier?
USA gir Israel grønt lys til å drepe sivile i Rafah
Hvordan CIA destabiliserer verden
Tyskland svømmer eller synker med NATO
Av M. K. Bhadrakumar - 19. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/tyskland-svommer-eller-synker-med-nato/
Det kunne ikke vært en bedre metafor enn det en kinesisk analytiker brukte for å karakterisere NATO mens han kommenterte generalsekretæren Jens Stoltenbergs nylige bemerkning om at Vesten ikke søker krig med Russland, men likevel bør «forberede oss på en konfrontasjon som kan vare i flere tiår».
Den kinesiske kommentatoren sammenlignet Stoltenberg med en ansvarlig for et begravelsesfirma, «en butikkeier som har butikken full av kister og urner, men som ikke tjener penger i fredstid. Som begravelsesbyrå trenger NATO konflikt og blodsutgytelse for å skaffe inntekter. Så det sprer frykt og panikk for å sikre at medlemslandene fortsetter å bidra med militær finansiering».
Stoltenbergs bemerkning dukket opp i et intervju med den tyske avisen Welt Am Sonntag 10. februar, like etter Russlands president Vladimir Putins berømte intervju med Tucker Carlson der Kreml signaliserte at Russland ikke nektet og ikke nekter å ha forhandlinger for å avslutte krigen i Ukraina. Stoltenberg snakket uten tvil for Pentagon.
Moskva, som etter å ha oppnådd en uangripelig posisjon i krigen, er ikke interessert i en fullskala krig for å realisere sine mål, ettersom Vesten til slutt vil måtte sameksistere med Russland. Putins intervju med Carlson ble nøye timet – med knapt fjorten dager igjen før krigen går inn i sitt tredje år.
Putins «budskap» om at Russland er åpen for dialog tok Washington i et uoppmerksomt øyeblikk. For det første er båndbredden til Biden-administrasjonen dominert av Israel-Palestina-krisen. På den annen side er toårsjubileet for krigen preget av en symbolsk viktig seier på slagmarken for russiske styrker i den strategiske østlige byen Avdiivka, en inngangsport til Donetsk by, og effektivt i frontlinjen helt siden 2014 da konflikten i Donbass startet.
Alle forsøk fra russiske tropper på å knuse den store ukrainske basen i Avdiivka som truer Donetsk by, har mislykkes så langt. Avdiivka er nøkkelen til Russlands mål om å sikre full kontroll over de to østlige Donbass-provinsene – Donetsk og Luhansk. Erobringen av denne byen øker ikke bare den russiske moralen, men konsoliderer også Donetsk som et viktig russisk logistikknutepunkt for videre vestlige operasjoner i retning av elven Dnepr.
I politiske termer understreker det at hele den nesten 1000 km lange frontlinjen rykker russiske styrker for tiden frem. Det ukrainske militæret led et knusende nederlag i Avdiivka.
Bidens forsøk på gjenvalg vil bli humpete hvis slike foruroligende nyheter fortsetter å dukke opp fra Ukraina som fremhever alvoret i hans utenrikspolitiske katastrofe, mens NATO stirrer på nok et ydmykende nederlag etter Afghanistan. Donald Trump utfordrer Biden nådeløst i spørsmålet Russland-Ukraina og NATO. I motsetning til tidligere prognoser, har det amerikanske valget blitt en av de mest utslagsgivende faktorene i Ukraina-konflikten.
Veien framover i den amerikanske kongressen mot en militær hjelpepakke for Ukraina er usikker. Hovedhindringen var hele tiden Representantenes hus, der republikanerne har flertall. Bortsett fra at den republikanske presidenten i huset ikke har hastverk med å legge fram lovforslaget som er vedtatt av senatet, er kongressen også i ferd med å vende oppmerksomheten tilbake mot innenriks finanspolitikk, slik at lovforslaget om utenlandsk bistand rett og slett kan falle nedover på prioriteringslisten i den lovgivende agendaen.
I mellomtiden signaliserer høringen i Høyesterett om Trumps kandidatur at snakket om at han kan bli utestengt fra å stille som presidentkandidat kun er ønsketenkning. Det betyr at hvis Trump opprettholder ledelsen i primærvalgene i Sør-Carolina 24. februar, vil det republikanske løpet i hovedsak være over, og han vil være partiets antatte kandidat. Trump har også utvidet ledelsen over Joe Biden på meningsmålingene.
Pengeflommen til Ukraina er allerede i ferd med å ebbe ut og det er en dysterhet blant Ukrainas heiagjeng i Europa etter endelig å ha oppdaget at Kiev ikke vinner krigen. Vestens proxy-krig uten et klart fastsatt krigsmål betyr at det heller ikke finnes noen exit-strategi.
En Trump-seier ville sette de europeiske partnerne i et svært dårlig lys. Å tette finansieringsgapet fra Europa kommer til å bli svært problematisk. USA har så langt forpliktet €71,4 milliarder, mer enn halvparten av det i form av militærhjelp. Nummer to er Tyskland med 21 milliarder euro, etterfulgt av Storbritannia med 13,3 milliarder euro. Norge kommer på fjerde plass. Paradokset er at mens de tre største europeiske giverne alle er NATO-medlemmer, er det bare Tyskland som er medlem av EU.
Og Tyskland er ikke stort nok til å fylle gapet etter USA på egen hånd. Men den største hindringen for en felles europeisk respons er mangelen på felles grunnlag mellom Frankrike og Tyskland. Det spesielle fransk-tyske forholdet har i stor grad blitt en historisk gjenstand. De to EU-gigantene følger inkompatible økonomiske strategier – på finanspolitikk og atomenergi – og deres økonomier divergerer, og det samme gjør deres politikk og forsvarsstrategier.
Kansler Olaf Scholz har reorientert det tyske forsvarssamarbeidet bort fra Frankrike og mot USA. Maktkampen mellom EUs to største makter som hadde sin opprinnelse i mangelen på kjemi mellom den franske presidenten Emmanuel Macron og Olaf Scholz har blitt til en motsetning som manifesterer seg som to forskjellige visjoner om verden.
Macrons konsept om «strategisk autonomi», som krever at Europa ikke skal stole på makter utenfor i vitale områder som kan gi dem politisk innflytelse, kolliderer med Tysklands historiske avhengighet av amerikansk militærparaply (som Frankrike ikke krever).
Etter et møte med Biden i Det hvite hus i Washington 9. februar, sa Scholz: «La oss ikke gå rundt grøten: støtte fra USA er uunnværlig hvis Ukraina skal være i stand til å forsvare seg selv». Scholz tok sterkt til orde for å trappe opp militærhjelpen til Ukraina, og understreket et tvingende behov for å sende ut et «veldig tydelig signal» til Putin.
Som han sa det, «Vi må vise at han (Putin) ikke kan regne med at støtten vår avtar». Scholz la til: «Støtten vi gir vil være i stor nok skala og den vil vare lenge nok». Ved å hype opp den krigslignende atmosfæren, søker Tyskland å opprettholde NATOs relevans og finansielle stabilitet gjennom konflikten i Ukraina.
Biden svarte på at Scholz som en tilfreds og malende katt. Biden vil i neste omgang være vertskap for Polens president Andrzej Duda og statsminister Donald Tusk på et møte i Washington 12. mars. USA gir energi til sin koalisjon med Tyskland og Polen for neste fase av Ukrainakrigen. Frankrike står utenfor og ser inn, mens Storbritannia ligger i koma.
Enkelt sagt, mens den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskys vrangforestilling er at han kan vinne denne krigen, er NATOs vrangforestilling at den vil gjøre alt som trengs. Men begravelsesbyråets penger er i ferd med å ta slutt og ytterligere forretninger avhenger av å forlenge krigen.
Sløret har gått av den vestlige fortellingen – denne krigen handlet aldri om Ukraina. Fiendebildet av Russland har blitt selve hjørnesteinen i NATOs eksistensberettigelse og funksjon.
Det er absolutt ikke i Tysklands interesse å ta ordre fra en begravelsesbyrået. Den kjente tyske redaktøren Wolfgang Münchau skrev nylig om «en generell desorientering i Tyskland som følger med den geopolitiske og sosiale endringen» som manifesterer seg i den vaklende økonomien, den pågående avindustrialiseringen og fraværet av en postindustriell strategi for landet som sådan. .
Det er klart at europeiske interesser ligger i å ta ansvaret for eget forsvar og inngå fred med Russland for å rette oppmerksomheten mot økonomien. Tyskerne selv er i intern konflikt om denne krigen. Scholz er ikke en mann med karisma eller store ideer, bemerket Münchau, og tysk offentlighet stoler ikke lenger på ham. Men så er det også «det dypere problemet: det er egentlig ikke Scholz. Det er at Tyskland har blitt mye vanskeligere å drive».
Russofobi, hvem tjener på den?
Av Lars Birkelund - 19. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/russofobi-hvem-tjener-pa-den/
Russofobi kan ses på som en fordom, og fordommer fører til forhåndsdømming, på alle nivåer i et samfunn. Og i verdenssamfunnet.
Eksempler: de angivelige forgiftningene av Sergej og Julia Skripal og Alexej Navalny, og sabotasjen av Nord Stream. Fordomsfulle/russofobe journalister, redaktører, politikere, ‘eksperter’ og andre anklaget straks Russland, uten fnugg av bevis. Bevisene som kom etter hvert er også høyst diskutable, som jeg viste i en artikkelserie i fjor. Linker finnes nederst i denne artikkelen.
Russofobi er hovedsaklig et vestlig fenomen. Så etter Alexej Navalnys død 16. februar rister resten av verden igjen på hodet over hvordan NATO og NATO-land utnytter en situasjon mot Russland. For de bruker Navalnys dødsfall til nok et forsøk på å mobilisere mer støtte til krigen mot Russland i Ukraina. The Telegraph meldte at Joe Biden, David Cameron og Ursula von der Leyen krevde at «Putin må betale for ‘drapet’ på Navalny».
I USA har en ‘støttepakke’ til blant annet Ukraina blitt stanset i Kongressen. Joe Biden håper åpenbart at Navalnys dødsfall kan føre til en stemningsbølge der den likevel går i gjennom:
«Mr. Biden, som i 2021 lovet ‘ødeleggende’ konsekvenser dersom Navalny skulle dø i fengsel, sa at han vurderte et ‘antall alternativer’ som svar (…) På spørsmålet om Navalnys død ville overbevise republikanske ledere om å droppe sin motstand mot lovforslaget, sa han: ‘Jeg håper til gud at det hjelper'».
Som i tilfellet Nord Stream har altså Biden varslet om konsekvenser på forhånd, som om han visste noe skulle skje. Vi har altså en situasjon som kan ha vært planlagt, men det betyr ikke at den ble det. Mer om det etter hvert.
Norske ledere har naturligvis uttalt seg i tråd med dette, skjønt ikke så kraftig, mens Jens Stoltenberg kritiserer Kina for ikke å ha reagert på ‘riktig’ måte. Men faktum er at Kinas utenriksminister reagerte helt korrekt, ved å si Navalnys død er en «intern russisk sak».
Stoltenberg, på sin side, har for lengst mistet alt av skamvett og krevde i samme forbindelse at Kina bør reagere med å «støtte Ukraina i deres kamp mot de russiske invasjonsstyrkene».
Det gjør Kina naturligvis ikke. Og India uttalte seg på lignende vis: «India står ved sitt nære forhold til Russland, og nekter å slutte seg til fordømmelsen av Alexei Navalnys død».
Julia Navalny, Alexej Navalnys enke, befant seg ’tilfeldigvis’ i München under den årlige sikkerhetskonferansen der da ektemannen døde, samme dag som konferansen begynte. Der skal hun ha fått stående applaus i flere minutter etter sin appell, hvor hun ba verdenssamfunnet samle seg mot Russland. Hvis norske medier hadde vært frie, kritiske og uavhengige hadde de naturligvis undersøkt hvorfor hun var på konferansen i München og hvem som betalte for hennes reise og oppholdet.
Flere har krevd uavhengig gransking av dødsfallet. Uavhengig granskning høres fint ut, inntil man tenker seg om. For i dette tilfellet er det et inngrep i et annet lands indre anliggender. Det skjønner, som nevnt, Kinas utenriksminister og andre som tenker seg om. Men Stoltenberg, og andre som vil bruke det tragiske dødsfallet mot Russland for alt det er verdt, tenker ikke prinsipielt.
Utenfor NATO-bobla av informasjon og indoktrinering ler man igjen av vestlig hykleri og dumskap, av en type som ytterligere isolerer Vesten fra verden. For det er sjølsagt ikke første gang en person dør i fengsel, det har skjedd i Norge også. Og da den amerikanske journalisten Gonzalo Lira døde i et ukrainsk fengsel i januar ble det knapt nevnt i norske medier. INGEN vestlige politikere forlangte uavhengig granskning av hans dødsfall, som de nå gjør etter Alexej Navalnys tragiske død. Det gjorde de heller ikke da John McAfee og Jeffrey Epstein døde i fengsel under mystiske omstendigheter i hhv 2021 og 2019. Da slo vestlige politikere og mediene deres seg til ro med den offisielle forklaringen om selvmord. Og Julian Assange har i fem år sittet i britisk fengsel med sviktende helse uten at norske/vestlige myndigheter protesterer mot det.
Mange mener at tilfellet Navalny er spesielt og at det gir grunn til ekstraordinære tiltak. I Norge og andre NATO-land er han spesiell, ja. Men det skyldes at våre medier og politikere har dyrket og hyllet rasisten og separatisten på alle tenkelige måter i over ti år. Alexej Navalny tok blant annet til orde for at russere bør bevæpne seg mot «kakerlakker», som han kaller kaukasierne i den sørvestlige delen av Russland.
Utenfor Norge/Vesten er Navalny en ‘nobody’, eller i alle fall langt mindre spesiell. Dette også blant russerne, som misliker ham fordi han, som sagt, er separatist. Han ønsker å ‘kaste ut’ republikker med muslimsk flertall fra den russiske føderasjonen. Kaukasierne. Men det er det mange i Vesten som liker, fordi de ønsker å ødelegge/splitte opp Russland. Jeg tror det er den mest sentrale årsaken til USA/NATO/EU støtter/finansierer ham.
Ble Navalny drept? Hvis man skal dømme etter hvem som tjener på Navalnys død, må det i så fall ha vært et NATO-land eller Ukraina som drepte ham. Skjønt, lett kan det da ikke ha vært, siden han befant seg i fengsel i Sibir, med strenge sikkerhetstiltak, må man gå ut fra. Så jeg tror egentlig ikke det.
‘Putin’ kunne lett ha drept ham for mange år siden, før han ble superkjendis. Så jeg tror ikke det skjedde etter hans ordre. Men Navalny meldte flere ganger at han har vært syk mens han satt i fengsel. Han sultestreiket også en periode. Så vi kan sjølsagt ikke se bort i fra at han døde av naturlige årsaker. Men heller ikke at han fikk mangelfull omsorg i fengselet.
Norske politikere og mediene deres bestemte seg for at Putin har skylda så snart de hørte nyheten. Jeg avventer hva russiske myndigheter sier. De vet tross alt best, sjøl om vi ikke kan være sikre på at de snakker sant.
Jeg nevner likevel at Paul Barril, en fransk etteretningsoffiser, i 2017 fortalte at NATO-land med USA og UK i spissen driver med forgiftning etc. av Putin-motstandere, da de vet at vestlige medier, NATO-mediene, vil gi Russland skylda.
«Putin fryktet Navalny som motkandidat», blir vi fortalt, av de samme mediene som for mer enn ti år siden sa at Assad ville bli styrtet i løpet av noen måneder, og som allerede i april 2022 sa at Russland var i ferd med å gå tom for våpen.
Putin fryktet ikke Navalny som motkandidat, da det kun er få prosent av russerne som støtter ham. Men Navalny har sagt at han er villig til å styrte Putin med alle midler. Slikt frykter alle statsledere.
I fjor skrev jeg en artikkelserie i tre deler om russofobiens farlige konsekvenser. Her har du linker til dem:
Drømmen om Stor-Israel og det globale maktspillet
Av skribent - 19. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/drommen-om-stor-israel-og-det-globale-maktspillet/
I 1996 opprettet et reir av amerikanskfødte imperialister rundt Paul Wolfowitz, Dick Cheney, Donald Rumsfeld og Richard Perle en ny tenketank kalt «The Project for a New American Century».
Mens tankesmias prinsipielle mål i siste instans var avhengig av et nytt «Pearl Harbor-øyeblikk», som ville rettferdiggjøre en ny æra av kriger for regimeendringer i Midtøsten, involverte en sekundær, men like viktig del av formelen dominansen til Likud-fanatikere som tok makten etter mordet på Yitzhak Rabin. Disse fanatikerne jobber for et såkalt «Stor-Israel».
Det var mot starten av det nye regimet til statsminister Benjamin Netanyahu at Richard Perle skrev rapporten «Clean Break: A Strategy for Securing the Realm», som skisserte en rekke mål som skulle styre den strategiske visjonen til Washington og Tel Aviv de neste to tiårene. Den krevde:
Kansellering av grunnlaget for Oslo-avtalene som truet med å skape et fredsklima gjennom økonomisk samarbeid i Midtøsten under en tostatsløsning
Lansering av en ny doktrine om «retten til varm forfølgelse» som rettferdiggjør væpnede inngrep i palestinske territorier
Få USA til å styrte Saddam Husseins regime i Irak
Væpnede angrep i Libanon og mulige angrep mot Syria og Iran
I 2007 la general Wesley Clark frem enda flere detaljer til dette neocon-programmet, da han avslørte innholdet i en diskusjon han hadde med Wolfowitz og Rumsfeld 10 dager etter 11. september. General Clark uttalte at han ble fortalt om planlagte invasjoner av syv land, beregnet å finne sted innen fem år … nemlig: «Irak, Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og Iran».
Dette programmet var kort sagt en oppskrift på etableringen av det etterlengtede «Stor-Israel» fremmet av slike som Theodor Herzl, Vladimir Jabotinsky og rabbiner Abraham Isaac Kook for over hundre år siden.
Mens den anglo-sionistiske tidslinjen ble forstyrret i løpet av de påfølgende årene (noen ganger involvert av modig intervensjon fra enkeltpersoner i USAs etterretningssamfunn), forsvant aldri intensjonen innebygd i «Clean Break»- rapporten.
Med det kommende sammenbruddet av det overoppblåste vestlige finanssystemet på den ene siden og fremveksten av en levedyktig ny multipolar sikkerhets- og økonomisk arkitektur på den andre siden, ser det ut til at forbryterne som orkestrerte 9/11, myrdet Rabin (1995) og Arafat (2004), og gjenopplivet korstogene, har bestemt seg for å sparke sjakkbrettet over ende.
Å gjennomføre en rasjonell analyse av motivene for denne typen dynamikk utgjør en stor vanskelighet for enhver geopolitisk kommentator som er vant til å tenke i akademisk akseptable termer, som antar at rasjonell egeninteresse gir liv til deltakerne i et spill. I dette tilfellet er rasjonell egeninteresse infisert av store doser selvbedragersk hegemonisme, fanatisk imperiefanatisme og endetidstenkning med en messiansk vri (som tar både kristne og jødiske former).
Siler ut orden fra kaos
Netanyahu og hans neokonservative (se: uniparty) tilhengere i Amerika og Storbritannia ser ut til å støtte Israels ambisjon om å provosere frem en enorm regional krig på den ene siden, samtidig som de tror at de kanskje vil være i stand til å bruke Israel som en kile til å forstyrre russiske og kinesisk-ledede utviklingskorridorer (BRI, forkortelse for Belt and Road Initiative, og International North-South Transport Corridor) på den andre siden.
Rollen Israel forventes å spille i en anti-BRI-agenda er ment å ta form av tre store prosjekter innenfor dette elfenbenstårnets fantasispill av imperiale Rand*-stil scenariobyggere. *(Rand Corporation, Pentagon-støttet amerikansk tenketank. Oa.)
Disse er:
1) Den USA-ledede India-Middle East Europe Economic Corridor (IMEEC) kunngjorde på G20, 15. oktober 2023, som ser for seg et stort nettverk av jernbaner og veier som strekker seg fra India gjennom UAE, Saudi-Arabia, Israel og Europa. Dette foreslåtte enorme nettverket av jernbaner, rørledninger, skipskorridorer, havner og datakabler ville omgå Tyrkia og undergrave Kinas midtre og planlagte sørlige BRI-korridorer.
2) Gjenopplivingen av David Ben Gurion-kanalen, som først ble foreslått av amerikanske ingeniører i 1963. Denne planen gikk ut på å bruke 520 kjernefysiske detonasjoner for å kutte en nesten 260 km lang kanal fra Rødehavet til Middelhavet, utenom den strategisk verdifulle Suezkanalen.
3) Utnyttelsen av store offshore olje- og naturgassforekomster som har blitt oppdaget utenfor kysten av Gaza, mellom 1999 til i dag, noe som vil gjøre Israel til et primært oljeknutepunkt i verden med omfanget til topp OPEC-nasjoner.
IMEEC fantasien
Tatt i betraktning den lange og patetiske listen over USA-kontrollerte ‘jeg-kan-ikke-tro-det-ikke-er-BRI svindel’ som har blitt opphøyet til stor anerkjennelse og falt fra hverandre i løpet av sekunder etter unnfangelsen (dvs.: Build Back Better for the World, One Sun One World One Grid, Blue Dot Network, Green Global Gateway, Global Green Deal eller Green Belt Initiative), er det trygt å si at IMEEC er en ikke-starter, laget for geopolitiske våte drømmere av geopolitiske våte drømmere, ute av stand til å skjelne virkeligheten fra fantasi.
Ikke bare mangler Vesten økonomiske midler til å investere i langsiktige prosjekter som IMEEC, men det har også mistet ingeniørferdighetene som kreves for å bygge et slikt megaprosjekt. Denne perfekte stormen av inkompetanse gjør dette imponerende prosjektet ikke-levedyktig.
Det vil ikke bli gitt ytterligere bemerkninger om dette i denne artikkelen.
Fantasien om David Ben Gurion-kanalen
For utsiktene til en re-aktualisering av David Ben Gurion-kanalen, som har blitt en internettsensasjon de siste ukene, er et ord verdt å nevne, og noen feilslutninger bør avklares. Selv om dette først ble foreslått av ingeniører ved US Department of Energy i 1963 (og raskt hemmeligstemplet fram til 1993), er det ingen bevis for at institusjonell diskusjon har funnet sted om å gjenopplive dette prosjektet, de siste tiårene.
Mens mange online-kommentatorer hevder at prosjektet krever å «slippe hundrevis av atomvåpen på Gaza» (noe som antyder at israelske trusler om å atombombe Gaza er et dekke for å bygge denne kanalen), krevde den faktiske ingeniørstudien spesialdesignede kjernefysiske detonasjoner som bruker rettede eksplosjonsgeometrier som ikke er helt forskjellige fra TNT-detonasjoner i bygging av tunneler (selv om de er mange ganger sterkere). Enkel rå makt med å ‘slippe bomber’ på en ørken ville aldri fungere, og tekniske ferdigheter, kostnader og mange års konstruksjon som kreves, gjør prosjektet etter denne forfatterens mening, like urealiserbart som IMEEC.
Det virker mer sannsynlig at fanatikerne i Stor-Israel ganske enkelt ønsker å ta kontroll over Suezkanalen (etter at en krig kan fremprovoseres med Egypt, selvfølgelig), og derfor er byggingen av kanalen fra 1963 irrelevant i hodet til ‘det utvalgte folket’.
En reell bekymring: Tyveri av Gazas offshore energi
Olje- og gassfeltene offshore, i det østlige Middelhavet, er mye mer strategiske og gjennomførbare, og appellerer i stadig større grad i et desperat Europa, avskåret fra russisk drivstoff siden Russlands spesielle militæroperasjon (SMO) begynte i februar 2022.
Hvis utviklet, antas det at disse offshore-ressursene vil forvandle Israel til et globalt energiknutepunkt som støtter Stor-Israels herlighet som et nytt imperium, som ifølge amerikanske estimater fra 2010 representerer over «1,7 milliarder fat utvinnbar olje og et gjennomsnitt på 122 billioner kubikkfot utvinnbar gass» verdsatt til over 453 milliarder dollar.
Denne enorme forekomsten utenfor kysten av Gaza (og dermed under lovlig eierskap av folket i Gaza), ble først oppdaget i 1999 da et selskap som heter British Gas oppdaget forekomster på omtrent en billion kubikkfot naturgass 19 miles utenfor Gaza-kysten. Avtaler om å utvikle dette prosjektet til en kostnad på 1,2 milliarder dollar fulgte snart.
Selv om Yasir Arafat uttrykte en aktiv interesse for å utvikle disse ressursene for to tiår siden, arbeidet Israel utrettelig for å blokkere det palestinske investeringsfondet (fondet som er ansvarlig for å gjennomføre utviklingen) fra å utvide investeringer til prosjektet, ved å bruke argumentet om at «finansiering kan brukes til å støtte terrorisme». Da Hamas ble valgt i 2007, økte Israels innsats for å blokkere finansieringen av Gazas marine områder kraftig.
Dette er kanskje grunnen til at Hamas seier i 2007 ble feiret av ingen ringere enn den israelske etterretningssjefen Amos Yadlin, som sendte en melding til USAs ambassadør Richard Jones om at han ville være «glad» hvis Hamas dannet en regjering, fordi «IDF da kunne håndtere Gaza som en fiendtlig stat». I kabelen gjort tilgjengelig av Wikileaks, avviste Yadlin også bekymringer om iransk innflytelse i en Hamas-regjering «så lenge de [Hamas-kontrollerte Gaza] ikke har en havn».
Yadlins kommentarer ble gjentatt i 2019 av Netanyahu selv, som sa til Likud-medlemmer i Knesset: «Enhver som ønsker å motarbeide etableringen av en palestinsk stat må støtte styrking av Hamas og overføring av penger til Hamas … Dette er en del av vår strategi – å isolere palestinerne i Gaza fra palestinerne på Vestbredden». [uthevet av forf.]
Da et konsortium av israelske, amerikanske og australske energiselskaper oppdaget enda flere olje- og naturgassforekomster i Levantbassenget «utenfor Israels kyst» i 2010-2011, ble det vestlige Middelhavet en potensiell global gamechanger i oljerelatert geopolitikk, med USAs Innenriksdepartement sin 2010-rapport som estimerte «1.7 milliarder fat utvinnbar olje og et gjennomsnitt på 122 billioner kubikkfot utvinnbar gass i Levanten-bassenget». Eksperter anslår at disse forekomstene har minst 453 milliarder dollar i verdi.
Israels tidligere energiminister Karine El Harrar beskrev Israels ambisjon om å bli et globalt energiknutepunkt, etter å ha signert en intensjonsavtale (MOU) i 2022 med Egypt, som lovet å utvikle gassfeltene:
«Dette er et historisk øyeblikk hvor det lille landet Israel blir en betydelig aktør i det globale energimarkedet. Intensjonsavtalen vil gjøre det mulig for Israel for første gang å eksportere israelsk naturgass til Europa, og det er enda mer imponerende å se på det betydelige settet av avtaler vi signerte i løpet av det siste året, som posisjonerer Israel og israelske energi- og vannsektorer som en viktig global aktør».
El Harrers ord bar en bitter ettersmak da det allerede var bevist at Israel med vilje blokkerte utviklingen av disse offshore-feltene i to tiår – til skade for millioner av palestinske liv (og ironisk nok Israels egen økonomi). Dette faktum ble skissert i detalj i en 2019-rapport fra FNs konferanse om handel og utvikling (UNCTAD), som uttalte:
«Geologer og naturressursøkonomer har bekreftet at det okkuperte palestinske territoriet ligger over store reservoarer av olje- og naturgassrikdom, i område C på den okkuperte Vestbredden og Middelhavskysten utenfor Gazastripen.
«Men okkupasjonen fortsetter å hindre palestinerne i å utvikle sine energifelt for å utnytte og dra nytte av slike eiendeler. Som sådan har det palestinske folket blitt nektet fordelene ved å bruke denne naturressursen til å finansiere sosioøkonomisk utvikling og dekke deres behov for energi.
«De akkumulerte tapene er estimert i milliarder av dollar. Jo lenger Israel hindrer palestinerne i å utnytte sine egne olje- og naturgassreserver, jo større blir mulighetskostnadene og jo større blir de totale kostnadene ved okkupasjonen som palestinerne bærer.
«Denne studien identifiserer og vurderer eksisterende og potensielle palestinske olje- og naturgassreserver som kan utnyttes til fordel for det palestinske folket, som Israel enten hindrer dem i å utnytte eller utnytter uten å ta hensyn til folkeretten».
Hvis Israel ønsker å ha full kontroll over Gazas maritime olje-og gassreserver, kan de bare oppnå målet sitt hvis de lovlige eierne og mottakerne som bor i Gaza forsvinner.
13. oktober 2023 ble et policy-dokument forfattet av Israels etterretningsdepartement lekket. Den anbefalte «tvungen og permanent overføring av Gazastripens 2,2 millioner palestinske innbyggere til Egypts Sinai-halvøy», som +972 rapporterte.
Avisen la frem tre mulige scenarier for folket i Gaza. Det første innebærer at Hamas erstattes med de palestinske selvstyremyndighetene i Gaza. Det andre innebærer fremveksten av en ny lokal Gaza-myndighet (ikke Hamas eller PA), og det tredje inkluderer utvisning av alle sivile til Egypt. Rapporten identifiserer tydelig det tredje scenariet som det mest foretrukne alternativet. Rapportens forfattere skriver at dette tredje alternativet «vil gi positive, langsiktige strategiske resultater for Israel, og er et gjennomførbart alternativ. Det krever besluttsomhet fra det politiske miljøet i møte med internasjonalt press, med vekt på å utnytte støtten fra USA og andre pro-israelske land for bestrebelsene».
Selvfølgelig begynte USAs støtte for å flytte Gazas innbyggere inn på Sinai-halvøya, bokstavelig talt minutter etter 7. oktober. Dette vil skape et alvorlig problem for fremtidig gjengjeldelse fra ekstremt radikaliserte og traumatiserte mennesker, hvis familier har blitt drept av Israels forbrytelser i flere tiår. Hamas sitt Qatar-baserte muslimske brorskap, et lederskap av multimilliardærer, vil da lett kunne koordinere med Egypts muslimske brorskap for å fungere som agentprovokatører som angriper Israel.
Det muslimske brorskapet har fungert som en viktig organisasjonskraft ledet av anglo-sionistisk etterretning i flere tiår, de var medvirkende til å orkestrere den arabiske våren, og støttet styrtingen av Bashar al-Assad.
Kanskje hvis dette fortsatt var 1996, og ingen mektig koalisjon av Russland, Kina og Iran eksisterte til å forsvare Egypt mot den truende anglo-sionistiske krigen, ville kanskje PNAC Clean Break-A Strategy for Securing the Realm ha vært mulig. Beslutningen om å ignorere virkeligheten ved å gjenta dette foreldede programmet innebærer toppen av inkompetanse, som truer med å vokse langt utover en regional krig og inn i en global termonukleær brannstorm, raskere enn mange forestiller seg.
Dette forvarselet om en profetisk global krig for å innlede Messias (som mange kristne fundamentalister drømmer om), ble skissert i dybden av Stor-Israel-talsmann og Jabotinsky-samarbeidspartner Rabbi Abraham Isaac Kook for 100 år siden.
Kook var Storbritannias valg som ledende ashkenazirabbiner i Jerusalem og Palestina fra 1919 til 1935, og hans innflytelse i utformingen av flere generasjoner av radikale sionistiske fanatikere, som tok over kontrollen over mye av Israels regjering etter Seksdagerskrigen, en innsidejobb, er enorm. Hans profetiske bemerkninger skulle ikke lett avvises. I sin bok Orot, sa Kook:
«I kriger utkrystalliserer nasjonale karakterer seg. Israel, som den universelle refleksjonen av menneskeheten, drar nytte av dette. Messias hæler følger på verdensbrannen … I timen for den vestlige sivilisasjonens fall er Israel kalt til å oppfylle sin guddommelige misjon ved å gi det åndelige grunnlaget for en ny verdensorden». [uthevelse tillagt]
Det eneste håpet for å unngå denne ulykken og forstyrre denne flukten mot et Armageddon-scenario styrt av endetidens messianske kult-tilhengere, er å tvinge frem en våpenhvile, slik Russland, Kina og det store flertallet av verdensborgere (til og med amerikanere) krever.
Uten denne gjenopprettelsen av fornuften, vil verden som helhet risikere en opplevelse som vil få 13oo-tallets mørke Middelalder til å se ut som en ubehagelig hikke i verdenshistorien.
Denne artikkelen ble publisert av Internationalist 360.
The ‘Greater Israel’ Scheme and Its Global Power Play: A Delusional Recipe for Armageddon – INTERNATIONALIST 360°
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Om forfatteren:
Matthew Ehret
@matthewehret
Journalist, tegneserieskaper, direktør for Rising Tide Foundation, grunnlegger av Canadian Patriot Review, Senior Fellow ved American University i Moskva.
Blir folk skadet av frokostblandinger med tvilsomme kjemikalier?
Av Romy Rohmann - 19. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/blir-folk-skadet-av-frokostblandinger-med-tvilsomme-kjemikalier/
80 % av amerikanerne tester positivt for kjemikalier som kan forårsake infertilitet, endret fosterutvikling og forsinket «pubertet».
En studie som ble publisert i Journal of Exposure Science & Environmental Epidemiology 15.2 av Environmental Working Group( EWG) viser at fire av fem amerikanere blir utsatt for en lite kjent kjemikalie som finnes i populære havrebaserte matvarer som Cheerios og Quaker Oats. Dette er et skadelig tilsetningsstoff kalt Chlormequat chloride.
Dette svært giftige landbrukskjemikalie er tillatt å brukes på havre og andre kornprodukter som både dyrkes i og importeres til USA, ifølge EWG.
Når dette påføres havre- og kornavlinger, endrer Chlormequat chloride plantens vekst, det hindrer kornet å bøye seg og dermed gjør den lettere å høste, ifølge EWG.
Dette skriver New York Post den 15. februar 2024.
Dette er svært urovekkende og vi oppdaget kjemikalien i 92% av havrebaserte matvarer kjøpt i mai 2023, inkludert Quaker Oats og Cheerios, sa den ideelle organisasjonen i en rapport publisert sammen med gruppens funn.
General Mills, som lager Cheerios, og PepsiCo, som lager Quaker Oats, ønsket ikke å svare eller kommentere undersøkelsen som EWG sto bak.
EWG har undersøkt forekomsten av Chlormequat chloride i urin som de har samlet inn fra 96 personer mellom 2017 og 2023, der fant de både høyere nivåer og oftere påvisninger i 2023 prøvene. Chlormequat chloride ble påvist hos 69 % av studiedeltakerne i 2017, antallet økte til 74 %, mellom 2018 og 2022, og steg ytterligere til 90 % i 2023.
Sjøl om undersøkelser har vist at dette stoffet er skadelig for dyr, gjenstår undersøkelser om det også har samme virkning på mennesker, men er det tydelig at bruken av Chlormequat chloride har økt.
I studiene på dyr har det kommet fram at Chlormequat chloride skadet reproduksjonssystemer og forstyrret fostervekst, det har også endret utviklingen av hode og bein og endret sentrale metabolske prosesser.
EWG vil fortsette å studere Chlormequat chloride og dets skadelige effekter, og ber om at Food and Drug Administration setter i gang undersøkelser slik at amerikanske matvarer testes for dette stoffet.
Det var US Environmental Protection Agency under president Bidens administrasjon som tillot den første bruken av sprøytemiddelet på bygg, havre, triticale( en krysning mellom hvete og rug) og hvete dyrket i USA.
EWG var svært kritisk til denne avgjørelsen som ble tatt i april 2023, den blei tatt etter en forespørsel fra produsenten Taminco Co.
Taminco.Co er et datterselskap av Eastman Chemical Company. De tre største eierne er The Vanguard Group, Inc.,12%. BlackRock, Inc. 7.1% og JP Morgan Asset Management 4.8%. Dette er tall fra 29. nov. 2023.
Daily Mail hadde også en artikkel om dette.
Chlormequat Chloride CCC er en mye brukt plantevekstregulator. Den kan gjøre plantene korte og sterke, tykkere, forbedre fruktsettingshastigheten, forbedre «kvaliteten» og dermed øke utbyttet. Dette skrives i informasjonen/reklamen for denne type produkt.
Dette kjemikaliet brukes også i Norge, noe vi kan lese i denne rapporten gitt ut av NIBIO i 2016.
De skriver i sammendraget: Tidsperioden for analysen var ett fullt produksjonsår, og foralle data brukte vi gjennomsnittsverdier for tiåret 2001-2010.
Denne tabellen finner vi på side 10, her ser vi at Chlormequat chloride brukes som vekstregulator på Havre.
En føre-var tenkning tilsier vel at så lenge det er en potensiell fare for skade på mennesker, er det greit å ligge unna. Og hvorfor ikke velge økologiske produkter?
Hvem tjener på det?
Hvem eier General Mills? Ganske riktig, de vanlige mistenkte. BlackRock, Vanguard, State Street.
Oljefondet har en investering på 3,7 milliarder i General Mills.
Og hvem eier PepsiCo? Nei, hadde du sett!
Oljefondet er tiende største eier med en portefølje på 1,13%.
TV2: Hadde Svein rett?
Av Susanne Heart - 19. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/tv2-hadde-svein-rett/
Svein Østvik hadde rett, til slutt…! Munnbind hjelper ikke mye mot smitte (men kan bidra til at folk blir mer «lydige»… !) Se den viktige episoden av Norge bak fasaden på TV2.
Da Charter-Svein brant munnbindet ble han utstøtt. Venner vendte han ryggen, og en hel nasjon fordømte handlingen.
– Myndighetenes ansvar er å ikke sette befolkningen opp mot hverandre, sier lege og professor Mette Kalager. Men plutselig hadde vi alle disse syndebukkene.
Journalistene burde tatt makta men istedenfor tok de CharterSvein, sier hun.
Hvorfor ble ikke Kalager spurt om råd da Norge skulle stenge ned? Hun er lege, professor i samfunnsmedisin og forsker blant annet på epidemiologi.
– Jeg tror vi er programmert til å tenke at hvis noen gønner på og sier noe som strider mot det som er offentlig og «ok», så blir du fort regnet som gal, ifølge advokat Barbro Paulsen.
Lege Heiko Santelmann mistet sin legelisens av nettopp den grunn.
– Er det rom for å være vaksinemotstander, blir elevene spurt.– Jeg tror kanskje ikke det, i media blir man framstilt som ganske dum om man er vaksinemotstander, svarer Jakob.
– Har vi sovet i timen og på den måten vært med å støte ut de som mener noe annet, spør journalist Janne Amble i TV2.
– Vi var en del av flokken og videreformidla alt uten å være kritiske, sier journalist Kadafi Zaman.
– Det er skummelt.
Her er det mye fint å ta tak i! Nå på TV2 Play.
Takk for at jeg har fått blitt kjent med dere fine mennesker i denne tiden og at vi og så mange flere på hver vår måte har båret en viktig fakkel <3 Barbro, Mette, Svein og Heiko.
Se episoden her:
https://play.tv2.no/programmer/fakta/norge-bak-fasaden/sesong-4/norge-bak-fasaden-4-episode-6-1909122.html?play=true
Og les artikkelen her:
https://www.tv2.no/spesialer/Nyheter/charter-svein-munnbind/
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
Les også: Debatten med Svein Østvik: Kjennes det godt, NRK?
Les mer på steigan.no om ansiktsmasker.
USA gir Israel grønt lys til å drepe sivile i Rafah
Av Dave DeCamp - 19. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/usa-gir-israel-gront-lys-til-a-drepe-sivile-i-rafah/
Amerikanske tjenestemenn fortalte POLITICO at det ikke ville være noen konsekvenser for Israel hvis landet invaderer Rafah.
Anti-War, 13. februar 2024.
USA har gitt Israel grønt lys til å drepe sivile i Rafah, til tross for offentlige kommentarer fra amerikanske tjenestemenn som ber Israel om å komme opp med en plan for å beskytte sivile i byen, som er fullpakket med anslagsvis 1,5 millioner palestinere.
Amerikanske embetsrepresentanter fortalte POLITICO at Biden-administrasjonen ikke planla noen konsekvenser for Israel dersom den gikk videre med et stort angrep på Rafah, som uunngåelig vil drepe et stort antall sivile. «Ingen planer om reprimande er på trappene, noe som betyr at israelske styrker kan gå inn i byen og skade sivile uten å møte amerikanske konsekvenser», står det i rapporten.
John Kirby, talsmann for Det hvite hus sitt nasjonale sikkerhetsråd, gjorde det klart på en pressekonferanse mandag at USA ikke vurderte å avskjære Israel fra militærhjelp dersom de gikk videre med angrepet. På spørsmål om USA har truet med å holde tilbake bistand, sa Kirby: «Vi kommer til å fortsette å støtte Israel … Og vi kommer til å fortsette å sørge for at de har verktøyene og mulighetene til å gjøre det».
President Biden revurderer heller ikke sin helhjertede støtte til den israelske nedslaktingen i Gaza, til tross for rapporter om at han nedvurderer Israels statsminister Benjamin Netanyahu i private samtaler.
Kongressen er også om bord med å fortsette å støtte massedrap på palestinere, da senatet stemte for å vedta en lov om $ 95 milliarder til utenlandsk militærhjelp, som inkluderer $ 14 milliarder til Israel. Bare 20 republikanere stemte for lovforslaget, men opposisjonen skyldes mangelen på en grenseavtale, ettersom nesten alle republikanere er for ubetinget støtte til Israel, enda mer enn demokratene i Kongressen.
Rafahs førkrigsbefolkning var 275.000, noe som betyr at palestinere som er fordrevet fra andre områder av Gazastripen, har femdoblet befolkningen til anslagsvis 1,5 millioner mennesker. Flertallet av palestinerne i byen søker ly i telt i gatene, noe som gjør dem spesielt sårbare for israelske angrep. Israelske luftangrep mot Rafah natt til mandag morgen drepte 27 barn og 22 kvinner.
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War.
US Gives Israel the Green Light to Kill Civilians in Rafah
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Hvordan CIA destabiliserer verden
Av Jeffrey Sachs - 19. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/hvordan-cia-destabiliserer-verden/
Hvis bare CIAs useriøse operasjoner hadde blitt henvist til historien som følge av forbrytelsene avslørt av Church-komiteen, eller i det minste hadde brakt CIA under lovens kontroll og offentlig ansvarlighet. Men slik skulle det ikke bli.
Common Dreams, 12. februar 2024
Det er tre grunnleggende problemer med CIA: dets mål, metoder og uansvarlighet. Dets operasjonelle mål er hva CIA eller presidenten i USA definerer å være i USAs interesse på et gitt tidspunkt, uavhengig av folkeretten eller amerikansk lov. Dets metoder er hemmelighetsfulle og bedragerske. Dets uansvarlighet betyr at CIA og presidenten driver utenrikspolitikk uten offentlig innsyn. Kongressen er en dørmatte, et sideshow.
Som Mike Pompeo, en nylig CIA-direktør, sa om sin tid i CIA: «Jeg var CIA-direktør. Vi løy, vi jukset, vi stjal. Vi hadde hele opplæringskurs. Det minner deg om det amerikanske eksperimentets herlighet».
CIA ble etablert i 1947 som etterfølgeren til Office of Strategic Services (OSS). OSS hadde utført to forskjellige roller i andre verdenskrig, etterretning og undergraving. CIA tok over begge rollene. På den ene siden skulle CIA gi etterretning til den amerikanske regjeringen. På den andre siden skulle CIA undergrave «fienden», det vil si hvem som helst presidenten eller CIA definerte som fienden, ved hjelp av et bredt spekter av tiltak: attentater, kupp, iscenesatt uro, bevæpning av opprørere og andre midler.
Det er sistnevnte rolle som har vist seg å være ødeleggende for global stabilitet og USAs rettssikkerhet. Det er en rolle som CIA fortsetter å forfølge i dag. I virkeligheten er CIA USAs hemmelige hær, i stand til å skape kaos over hele verden uten noen som helst ansvarlighet.
Da president Dwight Eisenhower bestemte seg for at Afrikas stigende politiske stjerne, den demokratisk valgte Patrice Lumumba fra Zaire (nå Den demokratiske republikken Kongo), var «fienden», konspirerte CIA i attentatet på ham i 1961, og undergravde dermed de demokratiske håpene for Afrika. Han ville neppe bli den siste afrikanske presidenten som ble styrtet av CIA.
Omfanget av det vedvarende kaoset som følge av CIA-operasjoner som har gått galt, er forbløffende.
I sin 77-årige historie har CIA blitt holdt skikkelig, offentlig ansvarlig bare én gang, i 1975. Det året ledet Idaho-senator Frank Church en senatsgranskning som avslørte CIAs sjokkerende herjinger av attentater, kupp, destabilisering, overvåkning og Josef Mengele-type tortur og medisinske «eksperimenter».
Church-komiteens avsløring av CIAs sjokkerende ugjerninger har nylig blitt beskrevet i en ypperlig bok av gravereporteren James Risen, The Last Honest Man: The CIA, FBI, the Mafia and the Kennedys – and One Senator’s Fight to Save Democracy.
Den ene episoden med oversikt skjedde på grunn av et sjeldent sammenfall av hendelser.
I året før Church-komiteen hadde Watergate-skandalen veltet Richard Nixon og svekket Det hvite hus. Som etterfølger til Nixon ble Gerald Ford, en ikke-valgt,* tidligere kongressmann president, og motvillig til å gå imot Kongressens tilsynsprivilegier. Watergate-skandalen, som ble gransket av Senatets Ervin-komité, hadde også gitt Senatet makt og demonstrert verdien av Senatets tilsyn med maktmisbruk i den utøvende grenen. Avgjørende var at CIA nylig ble ledet av direktør William Colby, som ønsket å rydde opp i CIA-operasjonene. Også FBI-direktør J. Edgar Hoover, kilden bak gjennomgripende ulovligheter som også ble avslørt av Church-komiteen, døde i 1972. *(Nixons visepresident Spiro Agnew, trakk seg fra vervet i 1973, pga. korrupsjonsanklager. O.a.)
I desember 1974 publiserte den undersøkende reporteren Seymour Hersh, da som nå en stor reporter med kilder i CIA, en beretning om ulovlige etterretningsoperasjoner fra CIA mot den amerikanske antikrigsbevegelsen. Daværende majoritetsleder i Senatet, Mike Mansfield, utnevnte deretter Church til å etterforske CIA. Church selv var en modig, ærlig, intelligent, selvstendig og uredd senator, egenskaper som er kronisk mangelvare i amerikansk politikk.
Hvis bare CIAs useriøse operasjoner hadde blitt henvist til historien, som følge av forbrytelsene som ble avslørt av Church-komiteen, eller i det minste hadde brakt CIA under juridisk kontroll og offentlig ansvarlighet. Men slik skulle det ikke bli. CIA har fått seg en siste latter – eller rettere sagt, har brakt verden til tårer – ved å opprettholde sin fremtredende rolle i amerikansk utenrikspolitikk, inkludert oversjøisk undergraving.
Siden 1975 har CIA drevet hemmelige operasjoner som støtter islamske jihadister i Afghanistan, som fullstendig ødela Afghanistan mens de ga opphav til al-Qaida. CIA har sannsynligvis drevet hemmelige operasjoner på Balkan mot Serbia, i Kaukasus mot Russland, og i Sentral-Asia rettet mot Kina, alle utplasserte CIA-støttede jihadister. På 2010-tallet gjennomførte CIA dødelige operasjoner for å styrte Syrias Bashir al-Assad, igjen med islamske jihadister. I minst 20 år har CIA vært dypt involvert i oppildningen til den voksende katastrofen i Ukraina, inkludert den voldelige omveltningen av Ukrainas president Viktor Janukovitsj i februar 2014, som utløste den ødeleggende krigen som nå oppsluker Ukraina.
Hva vet vi om disse operasjonene? Bare de delene som varslere, noen få fryktløse undersøkende journalister, en håndfull modige forskere og noen utenlandske regjeringer har vært villige eller i stand til å fortelle oss, med alle disse mulige vitnene som vet at de kan møte alvorlig gjengjeldelse fra den amerikanske staten. Det har vært liten eller ingen ansvarlighet fra den amerikanske staten selv, eller meningsfylt tilsyn eller tilbakeholdenhet pålagt av Kongressen. Tvert imot har regjeringen blitt stadig mer besatt av hemmelighold, og forfølger aggressive rettslige skritt mot avsløringer av klassifisert informasjon, selv når, eller spesielt når, denne informasjonen beskriver de ulovlige handlingene fra staten selv.
En gang iblant slipper en tidligere amerikansk tjenestemann avsløringer, som da Zbigniew Brzezinski avslørte at han hadde fått Jimmy Carter til å gi CIA i oppdrag å trene islamske jihadister til å destabilisere regjeringen i Afghanistan, med sikte på å få Sovjetunionen til å invadere landet.
Når det gjelder Syria, lærte vi fra noen få historier i New York Times i 2016 og 2017 om CIAs undergravende operasjoner for å destabilisere Syria og styrte Assad, som ble beordret av president Barack Obama. Det er et tilfellet av en fryktelig feilslått CIA-operasjon, i åpenbar strid med folkeretten, som har ført til et tiår med kaos, en eskalerende regional krig, hundretusenvis av dødsfall og millioner av fordrevne mennesker, og likevel har det ikke vært en eneste ærlig erkjennelse av denne CIA-ledede katastrofen fra Det hvite hus eller Kongressen.
Når det gjelder Ukraina, vet vi at USA spilte en stor og skjult rolle i det voldelige kuppet som brakte Janukovitsj ned og som feide Ukraina inn i et tiår med blodsutgytelse, men den dag i dag kjenner vi ikke detaljene. Russland tilbød verden et vindu inn i kuppet ved å avskjære og deretter legge ut en samtale mellom Victoria Nuland, daværende amerikansk assisterende utenriksminister (nå viseutenriksminister) og USAs ambassadør til Ukraina Geoffrey Pyatt (nå assisterende utenriksminister), der de planlegger regjeringen for tiden etter kuppet. Etter selve kuppet trente CIA i hemmelighet spesialstyrker fra regimet som USA hadde bidratt til å bringe til makten. Den amerikanske regjeringen har vært stille om CIAs hemmelige operasjoner i Ukraina.
Vi har god grunn til å tro at CIA-operatører utførte ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningen, ifølge Seymour Hersh, som nå er en uavhengig reporter. I motsetning til i 1975, da Hersh var i New York Times på et tidspunkt da avisa fortsatt forsøkte å stille staten til ansvar, nedverdiger ikke Times seg til å se nærmere på Hersh sin beretning.
Å holde CIA offentlig ansvarlig er selvfølgelig en kamp i bratt oppoverbakke. Presidenter og Kongressen prøver ikke engang. Hovedstrømsmediene etterforsker ikke CIA, og foretrekker i stedet å sitere «høytstående ikke-navngitte tjenestemenn» og den offisielle tildekkingen. Er hovedstrømsmediene late, underkuede, redde for reklameinntektene fra det militærindustrielle komplekset, truet, uvitende eller alt det ovennevnte? Hvem vet.
Det er et lite glimt av håp. Tilbake i 1975 ble CIA ledet av en reformator. I dag ledes CIA av William Burns, en av USAs mangeårige ledende diplomater. Burns vet sannheten om Ukraina, siden han tjente som ambassadør til Russland i 2008 og skrev til Washington om den alvorlige feilen med å presse NATO-utvidelse til Ukraina. Gitt Burns sitt gode rykte og diplomatiske prestasjoner, ville han kanskje støtte den presserende nødvendige ansvarligheten.
Omfanget av det vedvarende kaoset som følge av CIA-operasjoner som har gått galt, er forbløffende. I Afghanistan, Haiti, Syria, Venezuela, Kosovo, Ukraina og langt utover, fortsetter de unødvendige dødsfallene, ustabiliteten og ødeleggelsene som er sluppet løs av CIAs undergraving, til denne dag. Hovedstrømsmediene, akademiske institusjoner og Kongressen bør etterforske disse operasjonene etter beste evne og kreve offentliggjøring av dokumenter for å muliggjøre demokratisk ansvarlighet.
Neste år er det 50-årsjubileum for høringene i Church-komiteen. Femti år senere, med presedens, inspirasjon og veiledning fra Church-komiteen selv, er det på tide å åpne persiennene, avsløre sannheten om det USA-ledede kaoset, og begynne en ny æra der amerikansk utenrikspolitikk blir gjennomsiktig, ansvarlig, underlagt rettsstaten både innenlands og internasjonalt, og rettet for global fred i stedet for undergraving av antatte fiender.
Denne artikkelen er fra Common Dreams.
Opinion | How the CIA Destabilizes the World
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommisjonær for FNs bredbåndskommisjon for utvikling. Han har vært rådgiver for tre generalsekretærer i FN, og er for tiden pådriver for bærekraftsmålene under generalsekretær António Guterres. Sachs er forfatter av A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism (2020). Andre bøker inkluderer: Building the New American Economy: Smart, Fair, and Sustainable (2017) og The Age of Sustainable Development, (2015) med Ban Ki-moon.
Vårt arbeid er lisensiert under Creative Commons (CC BY-NC-ND 3.0). Føl deg fri til å publisere og dele mye.
Se også Jeffrey Sachs utdype synspunktene i denne videoen: