Nyhetsbrev steigan.no 19.02.2023
Båndet mellom Kina og Iran på rett side av historien
‘En vakker strøm av raseri’ – The Observer, The Great Peace March og Nord Stream
Israel drepte flere sivile i flyangrep på boligområde i Damaskus
The Lancet: Å være smittet av covid gir langvarig og sterk immunitet
Hvem startet egentlig krigene i Ukraina?
Spesialsending fra Hell-konferansen
Når startet flyktningestrømmen fra Ukraina?
Båndet mellom Kina og Iran på rett side av historien
Av Bhadrakumar - 19. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/bandet-mellom-kina-og-iran-pa-rett-side-av-historien/
Det tre dager lange statsbesøket til Irans president Ebrahim Raisi i Kina 14.-16. februar er en skjellsettende begivenhet som påvirker regional politikk og internasjonal sikkerhet. Velkomsten på den røde løperens som ble ble president Raisi til del antydet den store betydningen Beijing legger på det omfattende strategiske partnerskapet mellom Kina og Iran i det rådende internasjonale miljøet.
Av M. K. Bhadrakumar.
I en åpningssalutt på mandag skrev Global Times at besøket «viser Raisi-administrasjonens urokkelige besluttsomhet for å fremme «Look to the East»-politikken».
Avisen som er et organ for KKPs sentralkomité fortsatte deretter med en viktig uttalelse: «Irans «Look to the East»-politikk har betydd overgangen fra Irans politikk med negativ balansering og ikke-tilpasning til å bygge allianser med ikke-vestlige verdensmakter som Russland og Kina.»
Dette må være første gang Beijing eksplisitt hyllet Irans overgang til en allianse med ikke-vestlige verdensmakter som ikke kvalifiserer som liberale demokratier – «som Russland og Kina». Denne karakteristikken blir ledemotivet for Raisis besøk i Kina. Beijing, Moskva og Teheran seiler i samme båt som pionerer for en demokratisert verdensorden som trosser USAs hegemoni.
Dagen etter, i en lang lederartikkel, dvelte Global Times ved de strategiske konsekvensene, og bemerket at «utenfor USA-vestblokken og dens innflytelsessirkel, er det enormt rom og potensial for vinn-vinn-samarbeid» mellom Beijing og Teheran. Det sto:
«Kinas dypere samarbeid med Iran har også anti-hegemoni og anti-trakassering. Både Kina og Iran opprettholder en uavhengig utenrikspolitikk, forsvarer bestemt prinsippet om ikke-innblanding i indre anliggender og ivaretar utviklingslandenes felles interesser. Dette bidrar til å fremme multipolarisering og en variert utvikling av verden, noe som samsvarer med tidens generelle trend…
«På grunn av Washingtons handlinger blir verden splittet og omstrukturert, med den ondskapsfulle trenden med å danne blokker og leire igjen, som setter den ikke-vestlige verden i en vanskelig situasjon og igjen stiller den overfor historiske valg. Det USA-ledede internasjonale systemet er utformet for å trakassere og utbytte utviklingsland og fremvoksende land. Nå mener Washington fortsatt at det ikke er praktisk nok, at utviklingslandenes interesser har økt i betydning, og ønsker å konstruere et nytt internasjonalt system med en sterkere tendens, noe som utvilsomt er en stor utfordring for den ikke-vestlige verden og må møtes med motstand gjennom å skape en felles innsats.»
Denne fascinerende tanken dukket opp i åpningserklæringen til Kinas president Xi Jinping på møtet med Raisi tirsdag i Folkets store sal i Beijing da han sa at «Med de dyptgripende endringene i den internasjonale situasjonen har Kina og Iran stadig konsolidert sin strategisk gjensidige tillit og stadig fremmet pragmatisk samarbeid. De har utviklet sine felles interesser og opprettholdt internasjonal rimelighet og rettferdighet, og de har skrevet et nytt kapittel for vennskap mellom Kina og Iran.»
Xi understreket at «Kina støtter Iran i å ivareta landets suverenitet, uavhengighet, territorielle integritet og nasjonale verdighet, samt motstå unilateralisme og hegemoni. Kina motsetter seg forsøk fra eksterne krefter på å blande seg inn i Irans innenrikssaker og undergrave landets sikkerhet og stabilitet.»
Det store bildet omfatter tre nøkkelelementer her: Moskvas ‘vennskap uten grenser’ med Beijing, Irans eurasiske integrasjon, og den russisk-iranske alliansen i støpeskjeen. Shanghai Cooperation Organization gir en plattform for alle tre landene for å styrke kommunikasjon og koordinering i en ånd av gjensidig respekt og tillit og i fellesskap arbeide med regionale sikkerhetsspørsmål.
Raisis besøk vil fremskynde implementeringen av den 25-årige avtalen som ble signert i 2021 mellom Iran og Kina. Programmet, som omfatter energi, handel og infrastruktur, møtte hindringer på grunn av pandemien og eskaleringen av amerikanske sanksjoner. Men ting er i ferd med å endres. Kina ser at Russland ligger et hakk foran, selv om deres 25-årige avtale med Iran fortsatt er under arbeid.
Samtalene i Beijing fokuserte på hvordan man kan fremme det praktiske samarbeidet mellom Iran og Kina, selv når Kina kommer ut av de selvpålagte restriksjonene under pandemien, er i ferd med å komme i gang igjen og tar tak i beltet og veien (altså det vi har kalt silkeveibeltet, o.a.)
Det som imidlertid ennå ikke har sunket inn er at et viktig resultat av konfrontasjonen mellom Russland og NATO-landene er at Iran er satt til å bryte gjennom den vestlig inneslutningen gjennom de siste fire tiårene siden revolusjonen i 1979. Beijing ser at Russland gir strategisk dybde for Iran i et vinn-vinn-engasjement.
Rett før Raisi tok fatt på statsbesøket i Beijing, uttalte den nye guvernøren i Irans sentralbank, Mohammadreza Farzin i Teheran at «Den finansielle kanalen mellom Iran og verden gjenopprettes». Faktisk kunngjorde han at Iran og Russland har tatt et betydelig skritt i retning av å koble sammen bankinfrastrukturen sin midt oppe i vestlige sanksjoner.
Etter mange års arbeid har de to landene klart å koble Irans nasjonale SEPAM-tjeneste for finansielle meldinger til Russlands finansielle meldingssystem til Bank of Russia (SPFS), den russiske ekvivalenten til SWIFT, som har som mål å knytte seg til andre stormakter som Kina og India. Sammenbindingen betyr at Moskva i dag har politisk vilje til å gå videre med et optimalt partnerskap med Iran, ettersom de også satser på større bruk av sine nasjonale valutaer i handelen.
Dessuten oppretter Russland og Iran en brannmur for å fjerne sitt forsvarssamarbeid fra USAs nysgjerrige blikk. Moskva er i ferd med å overføre banebrytende militærteknologi til Teheran, inkludert de berømte Su-35 flerbruks 4+ generasjons jagerfly som en del av en våpenavtale på 3 milliarder dollar som også inkluderer to S-400 luftvernsystemer. Ingenting av dette unnslipper Beijings oppmerksomhet. (Interessant nok deltok Irans sentralbanksjef Mohammad Farzin i Raisis delegasjon til Beijing.)
Beijing forstår at konfrontasjonen mellom Russland og USA jobber til fordel og en nøkkel til to regionale makter, Nord-Kora og Iran for å bryte ut av det vestlige kvelertaket av sanksjoner og realisere sitt fulle potensial. Dette har dype implikasjoner for kraftdynamikken i Asia-Stillehavet og Vest-Asia. Lederen for stabssjefene for de iranske væpnede styrkene, general Mohammad Bagheri, hilste nylig den nyutnevnte nordkoreanske motparten general Pak Su-il med en oppfordring om utvidelse av militære bånd «for å konfrontere ethvert tiltak som forstyrrer global sikkerhet.»
Forholdet mellom Kina og Iran går inn i interessante tider. Tilfeldigvis frikopler selv Gulfstatene seg nå fra den amerikansk-israelske strategien for å piske opp anti-Iran-vanvidd. I mellomtiden forbedres Irans forhold til Saudi-Arabia stadig, og sistnevnte utvikler også sammensatte eksterne forbindelser med vekt på partnerskap med Kina og Russland. Den økende likheten i det siste i de respektive diplomatiske banene til Iran og Saudi-Arabia vil gradvis ha en beroligende effekt på Gulf-sikkerheten og eliminerer muligheten for amerikansk innblanding i GCC-samspillet (Gulf Cooperation Council) med Kina (og Russland.)
President Xi fremhevet for Raisi viktigheten av stabilitet i Vest-Asia, og sa at opprettholdelse av stabilitet betyr noe for velferden til landene og menneskene i regionen og har også stor betydning for verdensfreden, global økonomisk utvikling og stabiliteten i energiforsyningen.
Xi bemerket spesielt at «Kina setter pris på Irans vilje til aktivt å forbedre forholdet til nabolandene, og støtter landene i regionen i å løse sine konflikter gjennom dialog og konsultasjon for å realisere godt naboskap.»
Dette paradigmeskiftet i Gulfsikkerheten plasserer det kinesisk-iranske partnerskapet på rett side av historien.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
‘En vakker strøm av raseri’ – The Observer, The Great Peace March og Nord Stream
Av skribent - 19. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/en-vakker-strom-av-raseri-the-observer-the-great-peace-march-og-nord-stream/
Av Media Lens, 17. februar, 2023
20 årsdagen for den illegale, uprovoserte amerikansk-britiske aggresjonskrigen mot Irak kommer på et vanskelig tidspunkt for en britisk presse som for tiden undertrykker sannheten om den ulovlige, provoserte russiske invasjonen av Ukraina. Det er spesielt vanskelig for våre fryktløse vaktbikkjer å huske den store antikrigsmarsjen den 15. februar 2003, da de i 2023 er opptatt med å kvele dissens som protesterer mot USAs forferdelige stedfortrederkrig i Ukraina.
I Observer skrev Tim Adams et stykke under den gledelige tittelen:
«En vakker utgytelse av raseri»: forandret Storbritannias største protest noensinne verden?
Irak har ikke betydd noe, eller en gang eksistert, for britisk presse i årevis. Nå som det ikke spiller noen rolle kan Guardian Media Group tillate en av sine journalister å fremstille protesten som «vakker». Ironisk nok er Adams’ stykke en stygg avvisning av alt den bekjenner seg til å beundre. Denne kommentaren sier alt:
«Når vi vet det vi vet nå, var de som samlet seg den dagen i hovedstaden på rett side av historien.»
Og faktisk den 15. februar 2003 var det helt klart at vi demonstranter «var på riktig side av historien» på grunnlag av det vi visste da! Men 20 år senere, som om han var fanget i en tidsforskyvning, fortsetter Adams med tidens falske «mainstream»-fokus:
De marsjerende på den tiden var ikke enige om alt, men de delte en forpliktelse til å prøve å stilne trommevirvelen for krig, eller i det minste å gi FNs våpeninspektører mer tid til å finne de sagnomsuste masseødeleggelsesvåpnene som retorikken til Blair og president George W. Bush var avhengig av (dagen før, hadde Hans Blix, lederen for disse inspektørene, igjen informert FN om at det ennå ikke var funnet slike våpen.»
Og videre:
«The Observer var splittet på midten om hvorvidt de skulle støtte regjeringen i dens desperate forsøk på å få et FN-mandat for krig.
Selv om nyhetsseksjonen i datidens Observer var i solid ærefrykt over fredsmarsjen, antydet lederspalten andre steder at «som det minst verste alternativet» gikk den motvillig sammen «med et flertall i Storbritannia som ville akseptere militær aksjon hvis den ble støttet av FNs sikkerhetsråd».
Det er greit å nevne at dette faktisk var «mainstream» besettelsen på den tiden, men ikke uten å påpeke at det hele var nonsens. Hele fokuset på ‘masseødeleggelsesvåpen’ (WMD) var falskt, et grovt bedrag. Det var ingen «masseødeleggelsesvåpen» igjen i Irak i 2002, som FNs øverste våpeninspektør Scott Ritter, fortalte alle som ville lytte i 2002 og 2003. Men selv om det hadde vært det var de slagmarksvåpen, artillerigranater, laget med vestlig hjelp av en irakisk regjering som ikke hadde noen som helst tilknytning til terroristene den 11. september; en regjering som ikke hadde vist noen som helst interesse for å føre en terrorkampanje mot USA eller Storbritannia, land som hadde brukt en hvilken som helst fabrikkert unnskyldning for å torturere landet til underkastelse gjennom folkemordssanksjoner i 13 år.
Det var aldri snakk om at Irak skulle ha atomvåpen. Men selv om det hadde vært biologiske og kjemiske våpen på slagmarken, og selv om Irak hadde hatt forbindelser med al-Qaida, ville Storbritannia og USA ikke hatt noen rett til å invadere et land som de verken hadde blitt angrepet eller engang truet av. Og hva ville Saddam Hussein, som åpenbart stod overfor et fullstendig oljeran fra supermakten, muligens tjene ved å angripe eller støtte angrep på Vesten? Ethvert slikt angrep ville ha økt risikoen for hans eget liv dramatisk, uten noen praktisk gevinst.
Men selv om Storbritannia og USA hadde blitt angrepet av Irak, ville de ikke hatt rett til å ødelegge landet med en helt uforholdsmessig invasjon og okkupasjon. Vil vi hevde at Irak hadde rett til å invadere, okkupere og ødelegge USA og Storbritannia som svar på «våre» luftangrep og invasjon?
Vi tviler sterkt på at Observers daværende redaktør, Roger Alton, var «i solid ærefrykt» for fredsmarsjen. I januar 2003, da krigen truet, fortalte Alton sin stab:
«Vi må stå skulder ved skulder med amerikanerne.» (Nick Davis, Flat Earth News, Chatto & Windus, 2008, s.350)
I september 2006 rapporterte Evening Standard at Alton hadde vært på «litt av en guttetur» i Alpene. Hans følgesvenner inkluderte Jonathan Powell, ‘Tony Blairs mest pålitelige assistent’, Denis MacShane. Han var parlamentsmedlem og trofast blairist og propagandist, . (Gideon Spanier, ‘In the air’, Evening Standard, 6. september 2006)
Noen dager etter marsjen øste den ledende Observer-spaltisten Nick Cohen forakt over:
Tilfredsstillelsen av en antikrigsbevegelse som overtalte en million mennesker til å fortelle irakere at de må fortsette å leve under et tyranni …» (Cohen, ‘Venstresidens uhellige allianse med religiøse fordommer’, The Observer, 23. februar 2003)
Hva tenker Adams når han skriver om «vite det vi vet nå»? Selvfølgelig mener han at det ikke fantes noe masseødeleggelsesvåpen og at resultatene av krigen var katastrofale for irakerne (men ikke for USA-Storbritannia; krigen var slett ikke en «fiasko», som det ofte hevdes). Men det er en liten del av det vi nå vet, og det er ikke takket være The Observer og Guardian. Som vi rapporterte i fjor, kan en hvilken som helst leser, google ‘BP og Irak’ og finne:
«I 2009 ble BP det første internasjonale oljeselskapet som returnerte til Irak etter en periode på 35 år».
«I dag samarbeider BP, PetroChina og BOC om å bygge ut Rumaila, det nest største produserende feltet i verden, som anslås å ha rundt 17 milliarder fat utvinnbar olje igjen».
Alle kan google ‘Exxon og Irak’ og finne:
I januar 2010 signerte ExxonMobil Iraq Limited (EMIL), et datterselskap av Exxon Mobil Corporation, en avtale med South Oil Company i Iraks oljedepartement, om å rehabilitere og ombygge West Qurna I-feltet i Sør-Irak.
I oktober 2011 signerte ExxonMobil seks produksjonsdelingskontrakter som dekker mer enn 848.000 hektar i Kurdistan-regionen i Irak.
I fjor brøt BBC på en eller annen måte med sin mangeårige tradisjon for å ignorere amerikansk-britiske forbrytelser i Irak for å rapportere:
‘BP i oljefelt der’ kreft er som influensa »
BBC kommenterte:
«Prof Shukri Al Hassan, en lokal miljøforsker, fortalte oss at her florerer kreft så det er «som influensa».
Med andre ord, «å vite hva vi vet nå» må virkelig inkludere det faktum at sluttresultatet av den ulovlige angrepskrigen, som kostet mer enn en million irakere livet, var at Storbritannias BP og Amerikas Exxon fikk tak i oljen. Og irakerne betaler nok en gang prisen.
Men det er ikke kontroversielt, eller til og med nyheter, for Tim Adams, eller noen andre i Observer og Guardian, som feirer 2003s «vakre raseriutbrudd».
Vel vitende om hva vi vet nå, får en rapport fra november 2001, i Guardian, med tittelen «Blant venner på Blair Petroleum», faktisk en ny og forferdelig betydning:
Anji Hunter vil være blant New Labour-venner når hun begynner i sin nye jobb som kommunikasjonsdirektør i BP, med kallenavnet Blair Petroleum for sine nære forbindelser med regjeringen.
«Administrerende direktør John Browne er nær statsministeren, og en takknemlig Mr. Blair la til en adelstittel til oljemannens ridderskap, etter at han bidro til å avslutte drivstoffprotestene i fjor sommer.’ (Kevin Maguire, The Guardian, 9. november 2001)
Rapporten fortsatte:
Lord Simon var styreformann i BP frem til mai 1997, da han gikk av for å bli handelsminister i Blairs første regjering, noe som utløste en krangel, da det viste seg at han fortsatt eide en betydelig aksjepost i selskapet. BP ser ut til å ha blitt omfavnet av New Labour-etablissementet og antas å være regjeringens favoritt oljegigant.
Når vi vet det vi vet nå, synes det klart at Blair sluttet seg til George W. Bush i å utnytte grusomheten den 11. september for å gi en falsk begrunnelse for å frigjøre Irak fra sin olje til fordel for ‘Blair Petroleum’. Det leses som en skrekkhistorie.
Når vi legger til de siste nyhetene om at ‘BPs årlige overskudd mer enn doblet seg, til 28 milliarder dollar (23 milliarder pund) i 2022, etter at en kraftig økning i gassprisene knyttet til Ukraina-krigen økte inntjeningen’ i en tid da klimaet kollapser, når vi trenger å Just Stop Oil*, lyder det som dystopisk science fiction. *(Miljøvernaksjon for å stoppe oljeutvinning. Overs.merkn.)
I stedet for å diskutere noen av disse virkelige problemene fokuserte Adams på:
«Det enestående mangfoldet av demonstranter … fanget på forsiden av Observers rapport fra marsjen, skrevet av min avdøde, dypt savnede kollega, Euan Ferguson:
«Det var nonner. Småbarn. Kvinnelige advokater. The Eton George Orwell Society. Arkeologer mot krig….»‘
Ah, ‘mangfold’, praktisk talt det eneste etiske anliggendet for ‘mainstream’ media; universelt favorisert fordi det ikke utgjør noen utfordring til ‘topartidiktaturet … i trelldom under gigantiske selskaper ‘identifisert av Ralph Nader som tre ganger har vært presidentkandidat i USA. (Intervju med The Real News Network, 4. november 2008).
En annen artikkel i Guardian av Clea Skopeliti, dukket opp tre dager etter Adams’ artikkel under tittelen, «It changed my life»: demonstranter ser tilbake på Stop the War-marsjen i 2003. Mangfold var igjen i fokus, og refererte bemerkelsesverdig til og med til det samme sitatet:
«Det var en protest preget av bredden, med Euan Ferguson som skrev i Observer: «Det var nonner. Småbarn. Kvinnelige advokater. The Eton George Orwell Society. Arkeologer mot krig …»
Protest presentert som et skuespill, en sosial begivenhet. Argumentene som motiverte demonstrantene, at USA var en imperialistisk røverstat motivert av grådighet, at det ikke skulle være «blod for olje», at et allerede knust irakisk samfunn ville bli fullstendig ødelagt av enda en krig, ble ikke undersøkt på nytt i lys av historien. Hva skjedde egentlig med Irak tjue år senere? Spiller det ingen rolle? Hva er tilstanden til demokratiet, menneskerettighetene, helsevesenet, den frie pressen, friheten? Seriøs politikk, en voksen analyse erstattes av tomme, vemodige refleksjoner om fortiden. Spørsmålet om olje ble ikke nevnt i noen av stykkene.
La tyskerne fryse – USAs terrorangrep mot Nord Stream
Den kyniske opportunismen i The Observers angivelige hengivenhet for antikrigsmarsjene i 2003, står i sterk motsetning til avisens fullstendige utblanking av den Pulitzer-prisvinnende journalisten Seymour Hersh nylige påstand om at USA var ansvarlig for terrorangrepet på Nord Stream-gassrørledningene under Østersjøen, i september i fjor.
Rørledningene fra Nord Stream 1, den første fasen av infrastrukturen, leverte allerede billig russisk gass til Tyskland og andre steder i Europa. USA hadde lenge gjort det klart at de var imot at Nord Stream 2 ble drevet videre fremover. 6. februar 2022, mer enn to uker før Russlands invasjon, sa USAs president Joe Biden:
Hvis Russland invaderer, betyr det stridsvogner eller tropper som krysser … grensen til Ukraina igjen, så blir det … ikke lenger en Nord Stream 2. Vi, vi vil få en slutt på det.»
På spørsmål om hvordan dette ville bli gjort, gitt at prosjektet er under tysk kontroll, sa Biden:
«Jeg lover deg, vi vil være i stand til å gjøre det.»
I januar 2022 uttalte Victoria Nuland, USAs viseutenriksminister for politiske saker:
«Jeg vil være tydelig med dere i dag, hvis Russland invaderer Ukraina, vil Nord Stream 2 på en eller annen måte ikke gå videre.»
I kongressens vitnesbyrd i januar hoverte Nuland:
«Jeg tror administrasjonen er veldig fornøyd med å vite at Nord Stream 2 nå, som du liker å si, er en haug av metall på havets bunn».
På Jimmy Dore Show delte Aaron Maté en ekstraordinær videosamling av amerikanske tjenestemenn som insisterte på, før bombingen, at Nord Stream måtte ‘stoppes’, ‘drepes’, ‘stenges’, ‘kanselleres’.
Hersh sin rapport, som siterer en ikke-navngitt kilde «med direkte kjennskap til den operative planleggingen», forteller hva som skjedde. I juni 2022, under dekke av en marineøvelse, plantet dykkere fra US Navy eksplosive innretninger på tre av de fire Nord Stream-rørledningene. I september ble disse deretter eksternt detonert på Bidens ordre. Dette skjedde med bistand fra den norske hemmelige tjenesten og marinen, men uten Tysklands eller andre vestlige alliertes kjennskap.
Hvis Hersh sin beretning er korrekt, var dette et massivt amerikansk terrorangrep på en av sine egne allierte (Tyskland), i tillegg til å være en av verdens verste miljøkatastrofer, som forårsaket et enormt utslipp av metangass med global oppvarming. De dødelige konsekvensene av angrepet for Europas folk har blitt nesten fullstendig ignorert. I november undersøkte The Economist sammenhengen mellom «drivstoffpriser og overhyppighet i dødsfall»:
«Selv om hetebølger får mer oppmerksomhet i pressen, er kalde temperaturer som regel dødeligere enn varme. Mellom desember og februar dør 21% flere europeere per uke enn fra juni til august».
Rapporten fortsatte:
«Tidligere har endringer i energiprisene hatt en liten effekt på dødsfallene. Men årets kostnadsøkninger er bemerkelsesverdig store … Hvis tidligere mønstre vedvarer, vil dagens strømpriser drive dødsfall over det historiske gjennomsnittet, selv i den mildeste vinter».
«Eksakte dødelighetstall avhenger fortsatt av andre faktorer, spesielt temperatur. I en mild vinter kan økningen i dødsfall være begrenset til 32 000 over det historiske gjennomsnittet (med hensyn til endringer i befolkningen). En hard vinter kan koste totalt 335.000 ekstra liv.»
Det amerikanske angrepet vil helt sikkert ha bidratt til disse titusener eller hundretusener av overtallige dødsfall, forferdelige tall gjort styggere av den enorme fortjenesten til slike som BP og Shell. Mens vi skrev dette varselet, rapporterte BBC:
«Den britiske gasseieren Centrica har bokført enorme overskudd etter at energiprisene steg i fjor».
«Centricas helårsresultat nådde 3.3 milliarder pund for 2022, mer enn det tredobbelte av de 948 millioner pund det gjorde året før».
«Energiselskaper har hatt rekordhøye inntjeninger siden olje- og gassprisene hoppet etter Russlands invasjon av Ukraina».
Hersh kommenterte:
«Poenget er at Biden har bestemt seg for å la tyskerne fryse i vinter. USAs president vil heller se Tyskland fryse enn at Tyskland muligens slutter å støtte Ukraina, og det er for meg en ødeleggende ting for dette Hvite hus…
«De involverte i operasjonen så at presidenten ønsket å fryse Tyskland for sine kortsiktige politiske mål, og det forferdet dem.»
Begrave Seymour Hersh
Skribent og medieanalytiker Alan MacLeod beskrev i detalj hvordan Hersh beretning om Nord Stream-angrepet har blitt begravd, ute av syne i amerikanske foretaksmedier:
En MintPress News-studie analyserte de 20 mest innflytelsesrike publikasjonene i USA, ifølge analyseselskapet Similar Web, og fant bare fire omtaler av rapporten blant dem.
«Hele de store mediebedriftenes oppmerksomhet rundt historien besto av:
‘En 166-ords minirapport i Bloomberg;
‘Ett fem minutters segment på «Tucker Carlson Tonight» (Fox News);
‘En 600-ords runde opp i The New York Post;
En skingrende angrepsartikkel i Business Insider, der overskriften stempler Hersh som en «diskreditert journalist» som har gitt en «gave til Putin».
De 20 utgiverne som er studert er, i alfabetisk rekkefølge:
‘ABC Nyheter; Bloomberg Nyheter; Business Insider; BuzzFeed; CBS Nyheter; CNBC; CNN; Forbes; Fox News; The Huffington Post; MSNBC; NBC Nyheter; The New York Post; The New York Times; NPR; People Magazine; Politisk; USA Today, The Wall Street Journal og The Washington Post.
Mye av det samme gjelder britiske statlige foretaksmedier. Spesielt har BBC News, Guardian og Observer ganske enkelt ignorert Hersh’ historie, bortsett fra en forbigående omtale som understreker benektelser fra Det hvite hus i en direkteblogg fra Guardian, den 12. februar. Merkelig nok, til tross for at han skrev i dybden om Nord Stream i mars i fjor, har George Monbiot, Guardians angivelige dissident-fikenblad, ikke nevnt Hersh sin rapport, annet enn å retweete en tråd som inneholdt denne kommentaren:
‘… Kort sagt, de offentlig tilgjengelige dataene bekrefter ikke Hersh’ rapportering. Jeg bør snart ha flere sporingsdata over fartøy, og hvis det viser noe annet, vil jeg oppdatere her ‘.
Husk at Hersh er en kjent reporter som avslørte USAs My Lai-grusomhet i Vietnam, Nixon-tidens CIA-spionering på venstreorienterte dissidenter, og Abu Ghraib-skandalen i Irak.
The Independent klarte totalt 324 ord under den politisk korrekte overskriften:
«Det hvite hus benekter journalistens påstander om at de sprengte russisk gassrørledning».
Det hvite hus hevdet at Hersh’ rapport var «fullstendig falsk og fullstendig fiksjon».
Daily Mail viet 600 ord til historien. Tragikomisk, i form av «balanse», inkluderte Mail en James Bond lignende grafikk under tittelen:
«Hvordan Putins styrker kan ha sabotert Nord Stream-rørledninger».
Vi fant også en enkelt omtale i The Times, skjult bak betalingsmuren.
Media Lens har ikke ressurser til å gjennomsøke eteren for mulige omtaler på radio og tv.
En artikkel av Snopes, «nettstedet for faktasjekking», avviste Hersh analyse, feilstavet navnet hans tre ganger som «Hersch» og hevdet at den baserte seg på én enkelt «allmektig anonym kilde». Men i virkeligheten gjorde Hersh det klart i et intervju med Radio War Nerd at han hadde fått bekreftet sin beretning med andre kilder. Realiteten i det som skjedde var, sa han, «velkjent» i rørledningsindustrien:
«La meg bare si noe til deg: Dette er ikke en vanskelig historie å finne.»
Jeffrey Sachs, en verdenskjent økonom og direktør for Senter for bærekraftig utvikling ved Columbia University kommenterte:
«Selv journalister i våre aviser som er involvert forteller meg «selvfølgelig» (gjorde USA det), men det dukker ikke opp i våre medier.»
Det er også verdt å merke seg at Hersh i sin bok fra 2018, ‘Reporter – a Memoir’, skrev:
Jeg bestemte meg tidlig for at jeg aldri ville publisere informasjon fra noen på innsiden uten å verifisere det andre steder, selv om en annen kilde insisterte på at jeg måtte late som om han ikke eksisterte.
Ingenting av dette betyr noe for den «frie pressen». Og likevel ville det rasjonelle journalistiske svaret på Hersh’ påstander være å følge dem opp, sjekke dem, utfordre dem, teste dem. Som Craig Murray kommenterte, er den «vanlige» behandlingen av Hersh «en klar indikator på at friheten forsvinner fra våre såkalte vestlige demokratier». Vi har faktisk gått inn i en ny og urovekkende fase med ekstrem «mainstream»-sensur ved utelatelse.
DE og DC, Media Lens
Denne artikkelen ble først publisert av Media Lens:
‘A Beautiful Outpouring Of Rage’ – The Observer, The Great Peace March And Nord Stream
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Israel drepte flere sivile i flyangrep på boligområde i Damaskus
Av red. PSt - 19. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/israel-drepte-flere-sivile-i-flyangrep-pa-boligomrade-i-damaskus/
Mens Syria teller sine døde og sårede etter jodskjelvkatastrofen og nektes humanitær støtte fra de vestlige landene som hevder å være humanitære har Israel bombet boligområder i Damaskus og drept minst fem mennesker.
Al Jazeera skriver:
Israelske missilangrep på den syriske hovedstaden Damaskus har drept fem mennesker og skadet flere boligbygg, ifølge tjenestemenn og medieoppslag.
Raidene tidlig på søndag rammet en bygning sentralt i Kafr Sousa-området i Damaskus nær et stort, tungt bevoktet sikkerhetskompleks nær iranske installasjoner, sa nyhetsbyrået Reuters som siterer vitner.
Det syriske nyhetsbyrået SANA som siterer en militærkilde sa at Israel utførte angrepene rettet mot flere områder i hovedstaden like etter midnatt og forårsaket fem dødsfall og 15 skader blant sivile, samt skade på flere boligbygg.
«Det forårsaket skade på flere sivile hjem og materielle skader på en rekke nabolag i Damaskus og i nærheten,» sa hæren i en uttalelse.
Opptak lagt ut av statlige medier viste at en 10-etasjes bygning ble hardt skadet i angrepet, og knuste strukturen i de nedre etasjene.
– Angrepet på søndag er det dødeligste israelske angrepet i den syriske hovedstaden, sa Rami Abdel Rahman, leder av Syrian Observatory for Human Rights.
Så langt har vi ikke hørt noen fordømmelser fra norske politikere. Og vi regner oppriktig talt ikke med å høre stort. Israel har frikort til å begå de krigsforbrytelser regimet måtte ønske uten at det får noen konsekvenser for landet eller regjeringa.
The Lancet: Å være smittet av covid gir langvarig og sterk immunitet
Av red. PSt - 19. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/the-lancet-a-vaere-smittet-av-covid-gir-langvarig-og-sterk-immunitet/
I en artikkel som er publisert i det prestisjetunge medisinske tidsskriftet The Lancet legger ei gruppe forskere fram resultatene av en omfattende studie av immunitet etter covidsmitte:
Past SARS-CoV-2 infection protection against re-infection: a systematic review and meta-analysis
Studien konkluderer med blant annet følgende:
Infeksjonservervet immunitet reduserte risikoen for sykehusinnleggelse og død fra en Covid-reinfeksjon med 88 % i minst 10 måneder.
«Dette er virkelig gode nyheter, i den forstand at beskyttelse mot alvorlig sykdom og død etter infeksjon egentlig er ganske vedvarende etter 10 måneder,» sa Dr. Christopher Murray, direktøren for Institute for Health Metrics and Evaluation ved University of Washington og hovedforfatter av studien.
Studien var den største metaanalysen til dags dato for å se på immunitet etter infeksjon. Den inkluderte 65 studier fra 19 land og sammenlignet risikoen for å utvikle Covid igjen hos personer som hadde kommet seg etter infeksjoner med personer som ikke hadde blitt smittet fram til september.
Dr. Bob Wachter, leder av avdelingen for medisin ved University of California, San Francisco, sa at han ikke forventet at beskyttelsen mot infeksjon skulle være så robust som metaanalysen viste.
«Beskyttelsen mot alvorlig infeksjon, både omfanget og lengden av den på nesten ett år, er virkelig overraskende høy,» sa Wachter, som ikke deltok i denne forskningen.
Studien var finansiert av Bill & Melinda Gates Foundation, J Stanton, T Gillespie, og J og E Nordstrom.
Kommentar:
Under hele koronakampanjen fra 2020 har det vært en gjenganger å bagatellisere, snakke ned og rent ut håne alt som har å gjøre med naturlig immunitet. Mantraet har vært at bare vaksiner kan redde deg. Så viser det seg at disse «vaksinene» ikke egentlig er vaksiner, men genterapier, at de ikke beskytter mot smitte og at de kan føre til svært alvorlige vaksineskader, inkludert plutselige og uventede dødsfall. Mens altså på den andre sida viser det seg at det menneskelige immunsystemet igjen viser sin styrke.
Kontroll eller bare troll?
Av Niels Gerhard Johansen - 19. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/kontroll-eller-bare-troll/
Av Niels Gerhard.
Mobbing er med lov blitt forbudt i den norske skolen og derfor er mobbing blitt henvist til samfunnets mørke kroker.
Og som alle vet, består samfunnets mørke kroker primært av partipolitikken, den offentlige debatten og gutterommene.
I sistnevnte finner vi nett-trollene. De som raser over alt godt og kaster dritt og vulgariteter på alt som er rent og vakkert i et uhederlig forsøk på å få konTROLL på livet. De trives i trolldumhetens mørke, men blir stille og ukomfortable i dagens lys.
TROLLDOM er lett å få kontroll over, men ikke TROLLDUM, for fornuften og gode argumenter preller av som vann på gåsen. Noen mener at nett-troll kan fanges i eget nett – bare nettet gjøres mer finmasket, men mon ikke det er bedre bare å sparke de ut av gutterommene – ut i livet – før det går for mye troll i ord…
Vennlig hilsen
Niels Gerhard
Samfunnsengasjert satirekunstner og inspirasjonsteoretiker
Hvem startet egentlig krigene i Ukraina?
Av skribent - 19. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/hvem-startet-egentlig-krigene-i-ukraina/
Av Ted Snider, 16. februar, 2023
Selv om de blir utkjempet i forvirringen av en enkelt katastrofal konflikt, er det fire nært beslektede, men forskjellige, kriger som utkjempes i Ukraina. Den første er krigen i Ukraina. Den andre er krigen mellom Russland og Ukraina. Den tredje er stedfortrederkrigen mellom NATO og Russland. Og den fjerde er den direkte krigen mellom USA og Russland. Å dekonstruere denne ene konflikten i sine fire virkelige kriger kan være nødvendig for å forstå problemene som må løses hvis en forhandlet løsning skal være mulig.
De latente innenlandske problemene som har blitt revet opp av denne krigen er ikke nye. De er det opprevne stoffet i den ukrainske nasjonen. De strekker seg tilbake lenge før krigen og den vil ikke bli løst på en trygg måte før også de er endelig løst.
Ukraina har alltid vært en delt nasjon: nordvestlige og sentrale Ukraina, som en gang hadde vært en del av det polsk-litauiske samveldet og deretter det østerriksk-ungarske imperiet, har alltid vendt vestover til Europa; sørøst, lenge en del av det russiske imperiet, har alltid vendt øst mot Russland. Historisk har Vest-Ukraina stemt på presidentkandidater med europeisk orientert politikk, og Øst-Ukraina har stemt på presidenter med russisk-orientert politikk. Det er en nasjonal dragkamp som alltid risikerte å rive landet i to.
Dragkampen ble åpenbar under valget i 2004, mellom Viktor Janukovitsj og hans russisk-orienterte østlige base og Viktor Jusjtsjenko og hans amerikanske og europeisk-orienterte vestlige base. Da Jusjtsjenko ble tvunget til å utnevne Janukovitsj som sin statsminister, ble nasjonen og dens regjering farlig trukket i motsatt retning.
For første gang var det nasjonalistiske synet som bare så det vestlige, europeiske Ukraina som virkelig ukrainsk, representert, gjennom Jusjtsjenko, i regjering. Det polariserte nasjonen. Snart var styret hans den mest upopulære regjeringen i Ukrainas historie, og seks år senere ville Jusjtsjenko bare få 5,5% av de nasjonale stemmene. Janukovitsjs påfølgende valg var et bittert nederlag for nasjonalistene. Nicolai Petro, professor i statsvitenskap ved University of Rhode Island og forfatter av The Tragedy of Ukraine, sier at «det ble sett på som et svik som beviste at valg alene ikke lenger kunne stoles på for å garantere ukrainsk uavhengighet». Det satte scenen for kuppet fire år senere.
Det USA-sponsede kuppet i 2014 tok Janukovitsj, som var akseptabel for Russland, ut av makten og erstattet ham med en vestlig orientert president som ble håndplukket av onkel Sam. De vestlige og nasjonalistiske deltakerne i kuppet så det som et redskap for å trekke Ukraina tilbake fra Russland og returnere det til sin europeisk-ukrainske identitet. Petro siterer Igor Guzhva, som sier at «for første gang i moderne ukrainsk historie hadde det skjedd et regimeskifte gjennom angrep fra en del av landet mot rettighetene til en annen (del av landet)». De etnisk russiske regionene i Ukraina hadde blitt beseiret i et kupp. (Overs.tillegg og utheving)
Den nye regjeringen garanterte amnesti for alle voldshandlinger som forsvarte kuppet. (Det var mange.) Petro forklarer at den nye regjeringen måtte stole på radikale, nasjonalistiske elementer og deres militser. De etniske russerne i Donbass ville senere bli utsatt for angrep på deres språk, deres kultur, deres rettigheter, deres eiendom og deres liv.
Den første valgte regjeringen etter kuppet, Pjotr Porosjenkos regjering, ble, med Petros ord, «hovedsponsoren … av ukrainsk nasjonalisme.» Richard Sakwa, professor i russisk og europeisk politikk ved Kent, sier: «Porosjenko arvet en regjering som i stor grad besto av militante.» Hans regjering representerte «en monistisk* visjon om Ukrainas statsdannelse som benektet det pluralistiske alternativet som Donbas krevde …» (*monisme: «er en forklaring på mangfoldet i verden ut fra én substans eller ett grunnprinsipp. Den står i motsetning til dualisme og pluralisme». Snl.no. Overs. merkn.)
Donbass gjorde opprør mot kuppregjeringen, og i mai 2014 hadde de godkjent folkeavstemninger som erklærte en form for autonomi. Krigen i Ukraina hadde begynt.
Det var det USA-støttede kuppet som utnyttet den iboende konflikten i Ukraina og var katalysatoren for den første krigen.
Hvis USA bærer en stor del av skylden for krigen i Ukraina, bærer Russland skylden for krigen mellom Russland og Ukraina.
Det er ikke det samme som å akseptere det vestlige mantraet om den «uprovoserte» krigen. Russland har legitime sikkerhetsbekymringer og kan virkelig ha følt at de, med ordene til sin ambassadør til USA, hadde «kommet til et punkt der vi ikke har rom for å trekke oss tilbake». Men det rettferdiggjør ikke angrepet på Ukraina. Krigen var et valg tatt av Russland uten autorisasjon fra FN eller et umiddelbart behov for selvforsvar. Det er en ulovlig krig. Og Russland bærer ansvaret for å starte den.
I en kronikkartikkel i The New York Times den 7. februar spør Christopher Caldwell: «Russland startet krigen mellom Russland og Ukraina. Hvem startet krigen mellom Russland og USA?»
USA og dets NATO-allierte forsyner Ukraina med penger, våpen, trening, etterretning og mål for å bekjempe Russland. De leverer planene og krigsspillene. De tilbyr en stadig økende liste over avanserte våpen som krysser tidligere selvpålagte røde linjer. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov har sagt at «NATO er i hovedsak engasjert i en krig med Russland gjennom en stedfortreder og bevæpner denne stedfortrederen. Krig betyr krig.» Speaker i den russiske dumaen trakk en lignende konklusjon: «USA deltar i de militære operasjonene i Ukraina. I dag koordinerer og konstruerer Washington i utgangspunktet militære operasjoner, og deltar dermed direkte i de militære aksjonene mot vårt land.»
I sin Times-artikkel påpeker Caldwell at «I en tid med smarte enheter, robotikk og fjernkontroll har USAs involvering i krigen alltid vært større enn den så ut til.» Han forklarer at «De fleste av de nye våpnenes destruktive kraft kommer fra at de er bundet til et amerikansk informasjonsnettverk … Så USA deltar i disse militære operasjonene i det øyeblikket de skjer. Det er å kjempe.»
Så USA og NATO bærer sin del av det militære ansvaret for stedfortrederkrigen mot Russland. Men de bærer også ansvaret diplomatisk. To ganger, i mars og april 2022, var Ukraina og Russland klare til å forhandle om en slutt på krigen som tilfredsstilte begges interesser. Men to ganger grep USA og Storbritannia inn og satte en stopper for disse forhandlingene.
Frem til det øyeblikket var krigen mellom Russland og Ukraina, Russlands ansvar; fra det øyeblikket delte USA og Storbritannia ansvaret. Krigen ble nå utkjempet, ikke for å forsvare Ukrainas interesser, men for å fremme amerikanske og NATO-interesser i «en krig som på mange måter er større enn Russland [og] større enn Ukraina», med de tilstående ordene til utenriksdepartementets talsmann Ned Price.
Det er USA som bærer hoveddelen av ansvaret for sin stedfortrederkrig mot Russland.
«CIA hevdet at … det måtte være skjult … Alle forsto hva som sto på spill… Hvis angrepet kunne spores tilbake til USA, ‘er det en krigshandling.’»
Ifølge rapportering fra Seymour Hersh var dette den interne diskusjonen i USAs regjering før den bestemte seg for å angripe Nord Stream-rørledningen, som drives i fellesskap av Russland og Tyskland, den 26. september 2022.
Hvis Hersh har rett, er USA ansvarlig for, til nå ukjent, direkte krig mot Russland. «Det er en krigshandling», som medlemmene av Bidens autoriserte arbeidsgruppe, som ble ledet av den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Jake Sullivan og inkluderte representanter for fellesstaben, CIA, utenriksdepartementet og finansdepartementet, var fullt klar over.
Deres første møte ble holdt i desember 2021. Hersh påpeker at tidslinjen avslører at president Biden hadde begynt å planlegge en krigshandling mot Russland «to måneder før de første russiske stridsvognene rullet inn i Ukraina».
USA er ansvarlig for den direkte krigen mot Russland.
Det utkjempes fire kriger samtidig i krigen i Ukraina. Russland bærer ansvaret for den som får all medieoppmerksomhet: Russlands krig mot Ukraina. Men Washington bærer et betydelig ansvar for de tre krigene som ikke får nok oppmerksomhet: krigen i Ukraina, USAs og NATOs stedfortrederkrig mot Russland, og den direkte amerikanske krigen mot Russland. Hvis en omfattende og varig løsning på krigen i Ukraina skal ha en sjanse til å lykkes, kan det være nødvendig å analysere krigen i de fire relaterte, men forskjellige, konfliktene og å forstå årsakene og problemene bak hver.
Om Ted Snider
Ted Snider er fast spaltist og skriver om amerikansk utenrikspolitikk og historie på Antiwar.com og The Libertarian Institute. Han er også en hyppig bidragsyter til Responsible Statecraft og The American Conservative, samt andre utgivere.
Who Really Started the Ukraine Wars?
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Spesialsending fra Hell-konferansen
Av red. PSt - 19. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/spesialsending-fra-hell-konferansen/
Sjefredaktør Pål Steigan i steigan.no var blant innlederne da Journalistlagets Hell-konferanse diskuterte temaet «Vi løper i flokk». De andre innlederne var Trond Andresen, Helge Lurås, Reidun Kjelling Nybø og Vebjørn Selbekk. steigan.no hadde et lite team på plass og filmet det hele. Her er en redigert video.
Vi tar gjerne i mot kommentarer for dette er samtidig en del av våre eksperimenter med å utvikle en ukentlig Lørdagsrevy.
Vår deltakelse på Hell-konferansen førte til en enorm økning i antall lesere og sidevisninger på steigan.no. Noen dager lå vi oppe i en tredobling og nettstatistikken viste at over 160.000 personer har vært innom steigan.no de siste dagene.
Abonner på
https://www.youtube.com/@steiganlive
Les Steigan innlegg her:
I promised to give you Hell
Når startet flyktningestrømmen fra Ukraina?
Av Arbejderen - 19. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/nar-startet-flyktningestrommen-fra-ukraina/
Altfor mange er uvitende om at minst én million russere flyktet fra Ukraina på grunn av en åtte år lang krig som startet i 2014, som media og vestlige politikere og kommentatorer har ignorert. Det var først 24. februar 2022 at vi hørte om ukrainske flyktninger. Men Ukraina-konflikten startet tidligere.
Av Arne Lennartz, København.
Ved årsskiftet 2018-19 blev antallet af flygtninge fra Østukraine til Rusland anslået til omkring én million (Dagbladet Information 10. januar 2019). Det var russere, der havde boet dér i årtier eller generationer. Andre kilder har opgivet et tal på op til 1,5 millioner, inden Rusland greb ind militært den 24. februar 2022.
I den officielle version af konflikten i Ukraine eksisterer kun flygtningene efter Ruslands intervention. Og næppe mange, som måtte vide mere om, hvad der gik forud, kan tro, at mindst én million russiske flygtninge blev drevet bort af egne militser eller russiske soldater.
Sammenholdt med russiske flygtninge fra Vestukraine bliver Rusland vel den største modtager af flygtninge fra Ukraine. Én af de første, der sammen med sin familie i sommeren 2014 forlod sin hjemby, Krasnodonsk i Luhansk-regionen, var den dengang 44-årige Valerij. Forinden var hans søn, Igor, der tjente under de indenrigske sikkerhedsstyrker, i februar blevet sendt til Ukraines hovedstad Kiev for at håndhæve lov og orden under Maidan-urolighederne.
– Vi stod dér med stort set kun hjelme og knipler mod bevæbnede demonstranter, fortæller Igor, hvis enhed blev sendt til storbyen Donetsk for på de nye magthaveres vegne at slå ned på modstanden mod Maidan-kuppet, der afsatte den prorussiske præsident Janukowich. Igor nægtede at “skyde på mit eget folk” og tilsluttede sig separatisterne.
– Vi er russere og har altid været russere (af nationalitet, AL.) – Og problemet er, at der er en nation, der har bildt sig ind, at den er et stort folk, og at vi skal ’ukrainiseres’, siger Valerij, som også fortæller, at det startede allerede ved den første såkaldte Maidan-revolution i 2004. – De begyndte at ukrainisere vore skoler ved at erstatte russisk med ukrainsk som undervisningssprog. (Information 9. august 2014).
Maidan-kuppet og neofascisme
Valerijs og Igors udtalelser til Informations udsendte svarer godt til begivenhederne før, under og efter ’Maidan-opstanden’. 24 dage før afsættelsen af Janukowich, der havde vundet valget i 2010 med 48,5 procent af stemmerne, havde USA’s viceudenrigsminister og toprådgiver for både Obama og siden Joe Biden, Victoria Nuland, en lækket telefonsamtale med USA’s ambassadør i Ukraine Jeffrey Pryatt. (YouTube 4. februar 2014).
Heri iscenesætter hun åbenlyst den rabiat antirussiske Arseniyu Yatsenyuk som kommende premierminister. Han indsættes fire dage efter Maidan-bataljerne, hvor de toneangivende demonstranter på pladsen og fra det besatte rådhus i Kiev hejste nynazistiske og fascistiske bannere. Et mindesmærke for ukrainske dødsofre i kampen mod Nazityskland blev ødelagt, og symboler for SS og ’White Power’ hejses over en væltet Lenin-statue.
Som bekendt blev 48 faglige aktivister, der protesterede mod Maidan-kuppet, mordbrændt af fascistiske elementer i en fagforeningsbygning i Odessa kort tid efter. “Chokoladekongen” Petro Porosjenko blev præsident i maj 2014, og han fik efter Irak-krigeren Anders Foghs fratræden som NATO-generalsekretær denne som toprådgiver. Yatsenyuk blev fyret som premierminister af Porosjenko i februar 2016.
Porosjenko, Ukraines rigeste mand, satte sammen med andre oligarker for alvor den ukrainske stat, de offentlige og private virksomheder, jord og råstoffer på udsalg. Alt var til fals for vestlige investeringer, hvor usle dollars var bedre end den galoperende devaluering af den lokale valuta. Regimet var og blev gennemkorrupt, og bistand til “demokratisering” – også dansk – forsvandt som dug for solen.
Apartheid og neokolonialisme
13 love mod den samlede arbejderklasses faglige, politiske og økonomiske interesser i Ukraine er siden vedtaget i Kiev-parlamentet, hvor modstandere er blevet bortvist, samtidig med at oppositionelle organisationer, nyhedsmedier og journalister er blevet ekskluderet, sortlistet på den berygtede Myrovets-liste eller tilmed likvideret. Tre af lovene var allerede vedtaget inden Ruslands invasion. Dette betyder, at landet er lagt helt åben for vestlig kapitals kommende udbytning: nyliberalisme og neokolonialisme.
Forbud mod brug af russisk sprog og læring i undervisning, forbud mod og massedestruktion af russisk litteratur, kunst og litteratur i biblioteker og skoler. Forbud mod debatter og koncerter med og om russiske forfattere, musikere og komponister som Sjostakovitj og Gorki og ødelæggelse af russiske mindesmærker hører til dagens orden. Den russisk ortodokse kirke er lukket og dens bygninger ransaget og beslaglagt.
Samtidig hyldes nazisten Stepan Bandera, der stod bag drab på tusinder af jøder og polakker under Anden Verdenskrig, med helligdage og mindemarcher. Lovprisningen af Bandera og andre fascister fordømmes af såvel Den Jødiske Verdenskongres, Simon Wiesenthal Center, Amnesty International med flere. Men Zelenskij, Porosjenkos efterfølger, har indrulleret den morderiske nynazistiske Azov-bataljon i regeringshæren.
Donbass: Krigens udbrud
I Luhansk og Donetsk amter afholdt man folkeafstemning, og et stort flertal stod bag erklæringen om uafhængighed i maj 2014. Kiev sendte store troppestyrker til regionen, og en krig, der varede otte år – inden Moskvas intervention – kostede 13.000-14.000 dræbte, herunder mindst 3.000-4.000 civile. Én af de længste krige i Europa – uden nogen reel dækning eller debat i Danmark…
Putin-regimets “begrænsede militære aktion” 24. februar 2022 betød en optrapning af krigen. Selv om der var underskrevet en fredaftale tidligere. Med fransk og tysk mellemkomst underskrev Ukraine og Rusland den første Minsk-aftale i 2014 og Minsk II i 2015. Den gav Luhansk og Donetsk særlig status/autonomi indenfor rammerne af den ukrainske stat. FN’s Sikkerhedsråd, USA inklusive, bekræftede aftalen i resolution 2202.
De højreradikale i Ukraine var imod aftalen. Hverken Porosjenko eller Zelenskij, præsident fra 2019, gjorde noget for at gennemføre den. I sidste instans var den, som eks-kansler Angela Merkel siden har afsløret det, ren svindel fra vestmagternes side, så Ukraine kunne “vinde tid til oprustning”, hvilket Porosjenko allerede bekræftede som aftalens formål på tysk tv i 2022. Den tid blev så kontant brugt i Luhansk og Donetsk.
I 2017 blev samarbejdet med USA og NATO for at opbygge en professionel hær forstærket. Over 100.000 soldater var klar til at tage Krim og Donbass tilbage, da Zelenskij i 2021 udsendte sit dekret om at generobre Krim. Det var en klar overtrædelse af Minsk-aftalen, som ville medføre endnu flere russeres og russisktalende menneskers liv og yderligere øge flygtningestrømmen. (Se også nedenfor: afsnittet om Krim, red.)
Derfor var Rusland ifølge Putin nødt til at gribe ind for at undgå denne katastrofe. Som den russiske ledelse så det, havde Rusland intet valg. Interventionen blev også forudsagt af flere militæranalytikere i USA.
Under et besøg sent sidste år ved frontlinjen Pjatronasha, Donetsk, talte den prisbelønnede canadisk-amerikanske journalist Eva Bartlett med lokale militsfolk, som i deres skyttegrave kun havde håndvåben mod ukrainske granatangreb. En af dem, en tidligere minearbejder med dæknavnet “Vydra”, sagde:
– Vi nærer ikke had mod Ukraine. Vi hader de nationalister, der kom til magten. Men almindelige ukrainere? Hvorfor? Mange af os taler ukrainsk. Vi forstår dem, de forstår os. Mange af dem taler russisk.
Og en anden, “Kabar”: – USA kører showet her. Den baserer udenrigspolitik på, hvordan dets indenrigspolitik er sat sammen, hvilket er gennem konflikt med lande udenfor. De er vant til overfor deres folk at demonstrere deres magt gennem terror rundt om i verden, opildner til brand i Syrien, i Østen. De spillede kortet ekstrem islamisme dér. (Reportage i NGO’en Covert Action Magazine, CAM, 19. november 2022).
Krim – og Ukraine som et delt land
I slutningen af 2021 skrev den tidligere amerikanske ambassadør i Moskva og Prag Jack F. Matlock: “Indblanding fra USA og dets NATO-allierede i Ukraines civile kamp har forværret krisen i Ukraine, undermineret muligheden for at bringe de to østligste provinser tilbage under Kievs kontrol…” (Ukraine: Tragedy of a Nation Divided).
Staten Ukraine i sin nuværende geografi stammer fra Sovjetunionen. Ukraine blev uafhængigt af Sovjetunionen den 24. august 1991, umiddelbart før Sovjetunionens opløsning samme år. Det er et land med en mangfoldighed af nationaliteter, etniske grupper, sprog og religioner. Historiske og aktuelle forfølgelser og diskrimination af “de andre” deler stadig befolkningen. Minsk-aftalerne skulle råde bod på et centralt element i denne splittelse – med et overvejende russisk flertal i øst og syd, og cirka 8,5 millioner russere i alt.
Krim blev med Khrustjovs velvilje overført til Ukraine i 1954. Den 20. januar 1991 – før Ukraines uafhængighed – blev befolkningen opfordret til ved afstemning at vælge mellem at forblive under Kiev eller vende tilbage til status før 1954, som betød at blive administreret fra Moskva. 93,6 procent stemte for tilknytning til Rusland, og – efter et kort mellemspil – erklærede Krim den 5. maj 1992 sin selvstændighed og vedtog egen forfatning.
De næste år var præget af spændinger mellem Krim og Kiev og bekymringer hos det russisktalende mindretal i Ukraine. Dette førte den 31. maj 1997 til en venskabstraktat mellem Ukraine og Rusland. Den fastslog princippet om Ukraines grænsers ukrænkelighed, men, vel at mærke, til gengæld for garanti for “nationale mindretals etniske, kulturelle, sproglige og religiøse originalitet på deres territorium”.
De historiske fakta tilbageviser altså Vestens påstand om russisk annektering af den selvstyrende republik Krim. Efter kuppet mod Janukovich forstærkede russerne ganske vist deres tilstedeværelse på Krim, hvor Rusland har en stor, strategisk vigtig flådebase. Ikke et skud blev løsnet.
Efter Maidan-kuppet i februar 2014 annullerede kupregimet venskabstraktaten fra 1997 og altså forpligtelserne over for den russiske befolkning. Efter krav fra halvøens egen befolkning besluttede Krims parlament derfor den 6. marts 2014 at afholde en folkeafstemning om at forblive i Ukraine eller vende tilbage til Rusland. Herefter bad Krims regering Moskva om tilknytning til Rusland.
Ifølge et interview med Putin den 4. marts 2014 havde Rusland inden Maidan-kuppet ingen særlig grund til at gøre krav på dette territorium, fordi den gældende baseaftale løber til 2042.
Tid til fredsforhandlinger
Som det fremgår, kæmper Zelenskij-regimet næppe for frihed og demokrati, men legemliggør et udpræget apartheidregime med profascistiske kendetegn. Og den ultra-liberalistiske økonomiske kurs rummer – med åben dør-politikken for vestlig kapital og med kommende NATO-medlemskab og dertilhørende a-våbenførende baser – meget lidt statslig/national selvstændighed eller suverænitet. Dertil ønskes et politisk-økonomisk stavnsbånd til EU-treenigheden: finanskapital, Kommission og Europæisk Centralbank.
Til Haaretz har Zelenskij udtalt, at Ukraine vil blive et “stort Israel”, og at “I alle institutioner, supermarkeder biografer vil der være mennesker med våben”. Så en fredsløsning med Zelenskij-regimet synes umulig. USA har magten til at stoppe ham, hvis det ikke kan/vil fortsætte med NATO’s stedfortræderkrig mod Rusland, støttet af EU. Men ellers kan de ukrainske arbejdendes og fattiges fortsatte ofre på slagmarken og fratagelsen af deres rettigheder måske gøre en ende på regimet, før end vi aner.
Kan nogen for alvor tro – bortset fra for eksempel Enhedslistens parlamentariske NATO-klakører – at der venter andet end fortsat krig, blodbad, ulighed og social nød, hvis USA/NATO “vinder” over Rusland? Og er man ikke enten naiv, uvidende eller kynisk, hvis man tror, at “de villiges koalition” har andre mål i Ukraine end i Mellemøsten og Afrika – med ødelæggelse, ruinering og folkedrab med lukrative sidegevinster?
Flere våben til regimet er en farlig dødssejler sammen med de drakoniske sanktioner, som primært rammer Europas arbejdere med dyrtid og massearbejdsløshed. Våbenindustrien profiterer. Den vil ikke producere til lager og er ligeglad med sortbørshandlen til alskens bander og terrorister verden rundt.
I mange europæiske lande har været – og bliver – afholdt massedemonstrationer og strejker, hvor krav om fred og forhandling, stop for våbenleverancer på bekostning af social velfærd og stop for sanktionerne er på dagsordenen. I Tjekkiet har hundredtusinde i flere omgange været på gaden i Prag. Græske havnearbejdere har blokeret skibe med våben til Ukraine. Alt sammen uden ringeste dækning i danske medier.
Også herhjemme må de fortsatte lidelser søges stoppet – sammen med den voksende fare for atomkrig. “Kamp mod krigen” må parolen lyde. Ingen tvangsudskrivelse af flere soldater i begge stater, for våbenhvile, og forhandlinger om fred og overvåget sikring af tilbagetrækning af tropper – med garantier for de nationale mindretals og andre gruppers rettigheder. S’føli’ i mindre målestok, men alligevel: Den salomoniske løsning for det danske og tyske mindretal i Slesvig og Sønderjylland – og sikkert andre steder – til efterlevelse!
(Reference og tak (hvor ikke angivet) – først og fremmest til Leidulf Husjord, Trønderrrød, for artiklen ”Fra Afghanistan til Ukraina”)
Arne Lennartz,
Freelance journalist
Medlem af DEMOS
Denne artikkelen ble først publisert i den danske avisa Arbejderen