Nyhetsbrev steigan.no 18.12.2024
Solenergiselskapet Norsun er konkurs
En tyrkisk invasjon i Syria «nært forestående»
Staten kaster 1,5 milliarder kroner ut av vinduet til Morrow batterifabrikk
Vår forskningskritikk av WHO går til topps internasjonalt!
Trump antyder at han kan avslutte USA-støttede langdistanseangrep på Russland
Bygg en folkebevegelse for sykelønna
Eskalering og fare for atomkrig
Solenergiselskapet Norsun er konkurs
Av red. PSt - 18. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/solenergiselskapet-norsun-er-konkurs/
Det eneste gjenværende norske selskapet som produserer komponenter til solcellepaneler, er slått konkurs.
– Det kommer til å bli innlevert en oppbudsbegjæring i dag, sier konsernsjef Eirik Løkke-Øwre i Norsun til E24.
Norsun driver med gjenvinning av materialer fra solceller og har en fabrikk i Årdal i Vestland fylke.
– Solmarkedet har vært under kjempepress fra lavprisprodukter fra Kina. Vi har så langt stått mot den kinesiske dominansen og har vært den eneste aktøren utenfor Kina som produserer disse produktene, sier Løkke-Øwre.
– Hva tenker du om å måtte gjøre dette?
– Det er ekstremt trist, for selskapet, de ansatte og eiere som har stått bedriften bi og vært med på å utvikle den. Det er kjempesynd. De ansatte har virkelig fått til gode forbedringer.
– Men dere kan ikke klare konkurransen mot Kina?
– I denne omgangen ser vi at vi ikke greier konkurransen mot Kina. Vi har hverken penger til å betale lønn eller til å betale våre leverandører. Da er det ikke grunnlag for videre drift.
Sogn Avis omtalte saken først.
Flere statlige eiere
De største eierne i Norsun er statlige Nysnø Klimainvesteringer med 17,7 prosent, Statkraft Ventures med 16,7 prosent, ABN AMRO med 16,6 prosent, Scatec Innovation med 15,5 prosent og Arendals Fossekompani med 11,5 prosent.
Selskapet har blant annet fått 600 millioner kroner i støtte fra EUs innovasjonsfond, som en av få gjenværende vestlige produsenter av solcellewafere.
Nysnø Klimainvesteringer er styrt av Siri Kalvig og 100% eid av Næringsdepartementet. Dette er et av de mange «klima»kapitalistiske selskapene i Norge der staten liksom driver næringsvirksomhet via taleføre lobbyister.
Det private markedet for solkraft har falt med 75 prosent det siste året, skriver Nationen. I tillegg har salget av solceller til næringsbygg gått ned med 40 prosent, ifølge Andreas Strømsheim-Aamodt, fagsjef for næringspolitikk i NHO Elektro.
Det internasjonale markedet for produksjon av solceller er totalt dominert av Kina. Seks av de sju største produsentene er kinesiske.
En tyrkisk invasjon i Syria «nært forestående»
Av skribent - 18. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/en-tyrkisk-invasjon-i-syria-naert-forestaende/
Amerikanske tjenestemenn advarer om at en «grenseoverskridende operasjon er nært forestående» når Tyrkia nå samler sine tropper på sin sørlige grense.
Dette skriver The Cradle.
Den tyrkisk-støttede syriske nasjonale hæren (SNA) kunngjorde starten på en operasjon mot de kurdisk-ledede syriske demokratiske styrkene (SDF) i den nordlige syriske byen Kobani (Ayn al-Arab) 17. desember.
Kunngjøringa kom midt i en oppbygging av tyrkiske tropper på den syriske grensen som forberedelse til en mulig invasjon sammen med sine stedfortredere i SNA.
Al Mayadeens korrespondent uttalte at «Tyrkia vil ha et 30 kilometer bredt sikkerhetsbelte på grensa til Syria», og understreket at de «er nær ved å nå sitt mål».
Det tyrkiske militæret har bygd en betongbarriere mellom Kobani og grensa til Tyrkia, mens tyrkiske krigsfly kan sees fly over byen.
Amerikanske medier har rapportert at Tyrkia bygger opp styrkene sine langs grensen som forberedelse til en mulig invasjon.
Wall Street Journal (WSJ) rapporterte at ifølge en amerikansk tjenestemann, «kan en tyrkisk grenseoverskridende operasjon være nært forestående».
WSJ legger til at SNA-krigere og tyrkiske uniformerte kommandosoldater og artilleri i stort antall nå er konsentrert nær Kobani, en by med kurdisk flertall i Syria på den nordlige grensen til Tyrkia.
Tyrkia begynte å bygge opp sine styrker nær grensa for to uker siden da militante fra Hayat Tahrir al-Sham (HTS), en FN-utpekt terrorgruppe, styrtet regjeringa til den syriske presidenten Bashar al-Assad og okkuperte hovedstaden Damaskus.
Kurdiske styrker under People’s Protection Units (YPG) begynte å ta kontroll over områder med kurdisk flertall i Syria i 2012, med krigsutbruddet i 2011.
Tyrkia har forsøkt å hindre kurdere i å danne sammenhengende regioner i områder av Syria på dens sørlige grense, som strekker seg fra Afrin i nordvest til Kobani i nordsentrum og til Hasaka i nordøst.
Tyrkia støttet først ISIS og sendte deretter sine egne styrker for å invadere Nord-Syria flere ganger for å forhindre at en slik kurdisk region ble etablert.
Det amerikanske militæret samarbeidet med YPG for å opprette de syriske demokratiske styrkene (SDF) i 2015. USA og SDF okkuperte land utenfor tradisjonell kurdisk kontroll, inkludert sunni-arabiske områder som inneholder Syrias oljefelt og hveteproduserende regioner.
USA har forsøkt å holde Syria delt, under sanksjoner, og ute av stand til å gjenoppbygge siden krigen tok slutt i 2019.
Den kurdiske tjenestemannen Ilham Ahmed oppfordret påtroppende president Donald Trump til å forhindre en ny tyrkisk invasjon.
Tyrkias mål er å «etablere de facto kontroll over [kurdisk] land før [Donald Trump] overtar vervet, og tvinge [USA] til å engasjere seg med dem som herskere over [kurdisk] territorium», skrev Ahmed til Trump i et brev sett av WSJ. «Hvis Tyrkia fortsetter med sin invasjon, vil konsekvensene bli katastrofale».
En talsmann for Tyrkias ambassade i Washington svarte ikke umiddelbart på WSJs forespørsler om kommentar.
USAs lange krig mot Syria
Av Glenn Diesen - 18. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/usas-lange-krig-mot-syria/
I løpet av de senere årene har USA og NATO utviklet en mal for regimeskifte under dekke av å forsvare liberale demokratiske verdier. I utgangspunktet er det forsøk på å så splittelse i den målrettede staten og deretter gi politisk, økonomisk og militær støtte til opposisjonsgrupper. Hvis opposisjonsgruppene kan velte regjeringen, så feirer USA og NATO det som en «demokratisk revolusjon» over en autoritær regjering. Hvis regjeringen beseirer opposisjonsgruppene, kan USA eller NATO gripe inn militært under begrunnelsen for å hindre regjeringen i å «drepe sitt eget folk». Denne modellen ble også brukt på Syria i det som ble en lang krig.
Å dele og destabilisere Syria
USA begynte å produsere etniske splittelser i Syria og la grunnlaget for en borgerkrig på 1980-tallet. Et avklassifisert CIA-notat fra 1986 avslører en strategi for å oppildne etniske splittelser i Syria for å gjennomføre et regimeskifte:
«Vi tror at en fornyelse av gjensidig vold mellom alawier og sunnimuslimer kan inspirere sunnimuslimer i militæret til å vende seg mot regimet… Overdreven maktbruk fra myndighetene i å dempe slike forstyrrelser kan av sunnimuslimer bli sett på som bevis på en regjeringsvendetta mot alle sunnimuslimer, som utløser enda større protester fra andre sunnigrupper. Selv om regimet har ressurser til å knuse en slik satsing, tror vi brutale angrep på sunnimuslimske sivile kan få et stort antall sunnimuslimske offiserer og vernepliktige til å desertere eller iscenesette mytterier til støtte for dissidenter, og Irak kan forsyne dem med tilstrekkelig med våpen til å starte en sivil. krig».[1]
Da den kalde krigen tok slutt i 1989 og sovjeterne ble passive, forsøkte USA å dra fordel ved å eliminere sovjetiske allierte som da sto uten forsvar. Etter den første Gulf-krigen i 1991, hevdet den amerikanske underministeren for forsvar for politikk på den tiden, Paul Wolfowitz, at USA måtte rydde opp i regionen mens landet var i en dominerende posisjon:
«Med slutten av den kalde krigen kan vi nå bruke militæret vårt ustraffet. Sovjeterne vil ikke komme inn for å blokkere oss. Og vi har fem, kanskje 10, år på oss til å rydde opp i disse gamle sovjetiske surrogatregimene som Irak og Syria før den neste supermakten dukker opp for å utfordre oss”.[2]
Etter 11. september-angrepene i 2001 ble Syria utsatt for en rekke opportunistiske kriger. Den tidligere øverste sjefen for NATO, USAs general Wesley Clark, avslørte at han ble overlevert et notat som «beskriver hvordan vi skal ta ut syv land om fem år. Starter med Irak, og deretter Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og avslutter Iran». [3]
Etter invasjonen av Irak begynte fokuset å skifte mot å ødelegge Syria som Irans landbro for å støtte Libanon og Palestina. I 2005 rapporterte Wall Street Journal at «Presset for regimeskifte i Damaskus er økende», og tidligere Pentagon-rådgiver Richard Perle fremhevet muligheten for at «Assad aldri har vært svakere, og det bør vi dra nytte av». [4] I et intervju med president Bashar Al-Assad i 2005 snakket CNN-reporter Christiane Amanpour åpent om planene for regimeskifte i Syria:
«Mr. President, du vet at retorikken om regimeskifte er på vei mot deg fra USA. De leter aktivt etter en ny syrisk leder. De gir visum og besøk til syriske opposisjonspolitikere. De snakker om å isolere deg diplomatisk og kanskje et statskupp eller at regimet ditt smuldrer opp. Hva tenker du om det?»[5]
Washingtons propagandaforsøk for å utnytte etniske og religiøse splittelser fokuserte først og fremst på klager fra den kurdiske minoriteten og frykten for at sunnimuslimer blir underordnet av sjiamuslimer på grunn av Syrias partnerskap med Iran. [6] Et lekket diplomatisk dokument fra den amerikanske ambassaden i Syria i 2006 anbefalte å «spille på sunni-frykten for iransk innflytelse» selv om frykten for Iran er «ofte overdrevet», og USA bør samarbeide med Saudi-Arabia og Egypt for å «publisere og fokusere regional oppmerksomhet på problemet». [7] Den amerikanske ambassaden tok til orde for å oppmuntre til et opprør, og samtidig skape frykt i regjeringen om et kupp da det «øker muligheten for en selvødeleggende overreaksjon». [8] En voldssyklus kan dermed bli satt i gang og forverret.
RAND Corporation, en amerikansk tenketank som er på linje med etterretningsmiljøet, presenterte også en strategi for å dele det syriske samfunnet med «skjult handling, informasjonsoperasjoner, ukonvensjonell krigføring» for å følge en «splitt og hersk»-strategi. RAND tok til orde for at USA skulle «kapitalisere på den ‘vedvarende sjia-sunni-konflikt’-banen ved å ta parti for de konservative sunni-regimene mot [Iran-allierte sjiamuslimske empowerment-bevegelser i den muslimske verden]. Rapporten anerkjente også hvordan terrorister kunne brukes: «Det geografiske området med påviste oljereserver faller sammen med maktbasen til mye av det salafi-jihadistiske nettverket». [9]
Krigen begynner
Krigen mot Syria ble endelig sluppet løs i 2011 da stedfortrederne ble aktivert. En New York Times-artikkel bekreftet at CIA hadde brukt mer enn en milliard dollar på å bevæpne og trene opprørere mot den syriske regjeringen, og mye av våpnene havnet i hendene på jihadistgruppen Al-Nusra som kjempet sammen med CIA-støttede krigere. [10] Media solgte hendelsene som at regjeringen angrep fredelige demonstranter.
En Pentagon-rapport fra august 2012 bekrefter at amerikanske militærplanleggere forutså at jihadister ville forsøke å etablere territoriell kontroll i Øst-Syria:
«Hvis situasjonen utløses, er det mulighet for å etablere et erklært eller ikke-erklært salafistisk fyrstedømme i Øst-Syria (Hasaka og Deir Ezzor), og det er nettopp dette støttemaktene til opposisjonen ønsker, for å isolere det syriske regimet, som er betraktet som den strategiske dybden av sjia-ekspansjonen (Irak og Iran)».[11]
Roland Dumas, den tidligere utenriksministeren i Frankrike, hevdet at britene bidro til amerikansk innsats i 2009 ved å finansiere regionale «gunmen«, som var motivert av oljeinteresser og som et geopolitisk trekk mot Iran. [12] Peter Ford, den tidligere britiske ambassadøren i Syria fra 2003 til 2006, kritiserer på samme måte sin egen regjering for den «usammenhengende og groteske» politikken overfor Syria. Ford hevder at krigen i Syria ble startet og foreviget av en vestlig regimeendringsagenda, som resulterte i å bruke jihadi-terrorister som fullmektiger. [13]
Da Russland grep inn i 2015 for å redde den syriske regjeringen, forsøkte USA å trekke Russland inn i en lang krig for å tappe ressursene. Den amerikanske representanten til Syria, James Jeffrey, hevdet at målet for USA i Syria var å skape en varig konflikt for å svekke Russland: «Min jobb er å gjøre det til en hengemyr for russerne». [14] Dana Stroul, den demokratiske medlederen for Syria Study Group, hevdet i november 2019 at USAs mål var å kontrollere syriske naturressurser som en kilde til innflytelse over enhver fremtidig politisk oppgjør, og å hindre gjenoppbyggingshjelp for å sikre at det regjeringskontrollerte territoriet forblir en «ruin». [15]
Regimskiftet ble til slutt vellykket i desember 2024 ettersom Syria hadde blitt svekket, Tyrkia hadde forberedt en jihadistisk proxy-hær, Russland ble distrahert av en lang krig i Ukraina, og Israel hadde svekket Hizbollah i Libanon. Mens proxy-krigen har gått gjennom ulike stadier, har media konsekvent og flittig solgt fortellingen om en organisk grasrotbevegelse av demokratiske krefter som reiser seg mot det syriske diktaturet. USA representerte angivelig det «internasjonale samfunnet», en motvillig og dydig forsvarer av det syriske folket.
[1] Van Wagenen, W., Creative Chaos: How US Planners Sparked the Anti-Government Protests of the So-Called Arab Spring in Syria, The Libertarian Institute, 31. januar 2022.
[2] Sachs, J., 2018. Ending America’s War of Choice in the Middle East. Horizons: Journal of International Relations and Sustainable Development , (11), s.20-33.
[3] Clark, W., 2007. Intervju med general Wesley Clark, Democracy Now , 2. mars 2007.
[4] WSJ 2005. Syria Debate Exposes Iraq Fault Lines, The Wall Street Journal , 6. desember 2005.
[5] CNN 2005. Al-Assad: ‘Syria har ingenting med denne forbrytelsen å gjøre’, CNN , 12. oktober 2005.
[6] Hersh, S., 2007. The Redirection, The New Yorker , 5. mars 2007.
[7] Wikileaks 2006, Influencing the SARG i slutten av 2006, Wikileaks , 6. desember 2006.
[8] Wikileaks 2006, Influencing the SARG i slutten av 2006, Wikileaks , 6. desember 2006.
[9] RAND 2008. Unfolding the Future of the Long War: Motivations, Prospects, and Impplications for the US Army, RAND Corporation , Pittsburgh, s.171.
[10] Mazzetti, M., Goldman, A. og Schmidt, MS, 2017. Behind the Sudden Death of a $1 Billion Secret CIA War in Syria, The New York Times , 2. august 2017.
[11] Judicial Watch 2015, ‘Forsvar, utenriksdepartementets dokumenter avslører Obama-administrasjonen visste at al-Qaida-terrorister hadde planlagt Benghazi-angrep 10 dager i forveien’, Judicial Watch , 18. mai 2015.
[12] Guardian 2013, Syria-intervensjonsplan drevet av oljeinteresser, ikke bekymring for kjemiske våpen, The Guardian , 31. august 2013.
[13] Hadjimatheou, C., 2021. Mayday: How the White Helmets og James Le Mesurier ble trukket inn i en dødelig kamp for sannheten, BBC , 27. februar 2021.
[14] Brennan, D., 2020. Den amerikanske representanten for Syria sier at jobben hans er å gjøre krigen til en «kvadmire» for Russland, Newsweek , 13. mai 2020.
[15] CSIS 2019. Syria i gråsonen, Senter for strategiske og internasjonale studier , 1. november 2019.
Artikkelen inneholder utdrag fra boken min «Russophobia: Propaganda in International Politics»
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Glenn Diesen.
Eventuelle feil eller svakheter i oversettelsen fra engelsk er vårt ansvar.
Staten kaster 1,5 milliarder kroner ut av vinduet til Morrow batterifabrikk
Av red. PSt - 18. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/staten-kaster-15-milliarder-kroner-ut-av-vinduet-til-morrow-batterifabrikk/
Morrow batterifabrikk får et statlig lån på 1,5 milliarder, slik de har søkt om. Det opplyser Innovasjon Norge.
Morrow skal ha fått tilbud om å få låne 500 millioner skattekroner, men klagde over at det ikke er nok, og nå har de fått en milliard til. Det får de fra den nye støtteordningen for «grønne» industriprosjekter.
Fascinerende hvor frekk det går an å bli, skrev Nettavisen.
I dette tilfellet må vi si oss enige med Frp-leder Sylvi Listhaug. Hun reagerer på tildelingen, og retter krass kritikk mot regjeringa:
– Samtidig som det kuttes kraftig i kjerneoppgaver som skole, helse og eldre på små og store steder over hele landet, finner Arbeiderpartiet alltid penger til nye og ulønnsomme subsidier og lån til prosjekter de trolig aldri ville investert sine egne penger i, sier Listhaug.
Morrow-sjef Lars Christian Bacher har tidligere gitt uttrykk for at lånet er av stor betydning for å få driften opp å stå. Han har pekt på at det gir en risikoavlastning som gir trygghet for kundene og nye investorer.
Og sjølsagt sier han det. Det er ikke han som skal betale når konkursen kommer.
Lars Christian Bacher har en fastlønn på 4,39 millioner kroner i 2023. Til Agderposten 17. november, 2023, sier styreleder i selskapet at årslønnen er 4,7 millioner kroner. I tillegg har han i følge Dagens Næringsliv (23. mai) fått kompensert 5,5 millioner kroner for aksjetap, inkludert dekning av skattefordelen kompensasjonen medfører.
Så selskapet brukte skattepenger for å dekke direktørens tap på spekulasjon. Sånt har Arbeiderpartiet penger til.
Morrow er nærmest et datterselskap under kraftselskapet Å Energi AS som eier 49% av aksjene. Å er eid av 30 kommuner i Agder og Buskerud, samt Statkraft. Det offentlig har allerede brukt 1,7 milliarder på Morrow. Nå skal det øses ute 1,5 milliarder til.
Den svenske kollegaen til Morrow, Northvolt, kjemper mot konkurs. Datterselskapet deres hadde en gjeld på 6,9 milliarder kroner da det ble slått konkurs.
Og i Fredrikstad gikk det ikke bedre:
Under reklameskiltet «det grønne skiftet» har det blitt mulig for alle slags svindlere å rane statskassa og dermed skattebetalerne for millioner og milliarder. Jo større luftslott, jo flere milliarder. Og politikerne fra alle partier har vært villige tjenere og for noen partiers del direkte medskyldige. Og mediene har vært mikrofonstativer og medhjelpere hver gang.
Kina produserer allerede alle de batteriene verden trenger
Bloomberg skrev nylig: China Already Makes as Many Batteries as the Entire World Wants.
Etter hvert som USA øker innsatsen for å gjøre litiumionbatteriforsyningskjeden innenlands, dukker det opp en ubehagelig sannhet: Verden er oversvømmet av batteriproduksjonskapasitet, og det kommer til å gjøre livet svært vanskelig for nye aktører.
BloombergNEF anslår at etterspørselen etter litium-ion-batterier for elbiler og stasjonær lagring kom på rundt 950 gigawattimer i fjor. Den globale batteriproduksjonskapasiteten var mer enn det dobbelte, på nærmere 2600 GWh. Kinas batteriproduksjon i 2023 alene var lik den globale etterspørselen.
USA er ikke alene om å prøve å øke sin andel av det globale batterimarkedet. Canada matcher de amerikanske insentivene, mens Europa, India og andre også gir subsidier for å stimulere batteriindustrien. Dette betyr at overforsyningsbildet kommer til å bli verre før det blir bedre.
BNEF har sporet 7,9 TWh årlig batteriproduksjonskapasitet som er annonsert for slutten av 2025. Det er å sammenligne med etterspørselsprognoser på 1,6 TWh, og selv det forutsetter jevn vekst i etterspørselen etter elbiler og veldig rask vekst i batterier for lagringsapplikasjoner. Selv halvparten av den totale annonserte kapasiteten vil være nok til å utstyre nesten alle biler som selges i verden neste år med en 50 kWh batteripakke.
Kina har noe ikke Norge har
DN skriver: «Norge har kanskje penger, men ikke god nok kompetanse, til å konkurrere med Kina om batteriproduksjon».
Norge skal altså svi av et foreløpig ukjent antall milliarder kroner for å starte opp en batteriproduksjon i et marked som allerede er mer enn oversvømmet av kapasitet, og der de mest erfarne og kompetante produsentene allerede produserer 100% av den kjente etterspørselen.
Hva kan gå galt?
Vår forskningskritikk av WHO går til topps internasjonalt!
Av Einar Flydal - 18. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/var-forskningskritikk-av-who-gar-til-topps-internasjonalt/
Når en norsk forskningsartikkel om stråling og helse får internasjonal oppmerksomhet og legges til grunn av klodens fremste forskere, må det være lov å bedrive litt selvskryt.
En studie skrevet av min tidligere Telenor-kollega Else Nordhagen og meg selv løftes nå opp og fram, deriblant av tungvekteren James C. Lin.
Vår studie påviser omfattende slagside og direkte juks i en stor satsning som et WHO-kontor – «The International EMF Project» – for tida driver på med. Dette WHO-kontoret er knøttlite, men trekker på store ressurser utenfra, først og fremst fra den bransjenære stiftelsen ICNIRP. Satsningen skal framskaffe et slags vitenskapelig grunnlag for dagens retningslinjer innen strålevern, som i neste omgang kopieres rått av land som Norge – med ganske unødige helseplager og skader fordelt utover befolkningen som resultat.
Ekstra tungt teller det at James C. Lin, som er et sentralt medlem i klodens mektigste IKT-ingeniørforening IEEE, fremhever vår studie og tydeligvis har lest den grundig. Han bruker den til å underbygge sin kritikk av hele WHO-kontorets store satsning, og viser at hver forskningsstudie som har kommet ut av denne satsningen så langt, er slett og tendensiøst håndverk som først og fremst tjener en politisk hensikt: å forsvare dagens foreldede grenseverdier for ikke-ioniserende stråling.
James C. Lin har selv vært ICNIRP-medlem, men har gradvis «kommet ut av skapet». Han har forsiktig og litt etter litt skjerpet sin kritikk av ICNIRP, av denne stiftelsens ensidige faglige grunnlag, og av dens sterke og svært dominerende rolle som premissleverandør til WHOs kontor for globalt vern mot ikke-ioniserende stråling. Lins kritikk har kommet, som også nå, gjennom ganske korte og konsentrerte kommentarartikler i tidsskriftet IEEE Microwave Magazine.
James C. Lin mener nå også at det er på høy tid at WHO skaffer seg et vitenskapelig mer balansert grunnlag for sine vurderinger og anbefalte retningslinjer. Han skriver også at under normale omstendigheter ville den foreliggende forskningen være mer enn nok til at WHO skulle klassifisert radiobølget stråling i en strengere kreftfareklasse enn i dag. I dag er all radiobølget stråling gitt fareklassen 2B «mulig kreftframkallende for mennesker».
Lin bygger sin kritikk på en rekke av egne og andres fagartikler. Men vår artikkel er sentral i hans bevisføring. Det er vi selvsagt stolte av. Vi får håpe at hans artikkel også blir lagt merke til i Norge. Vi har omtalt vår kritikk også på norsk og forsøkt å få vår omtale inn i norske medier. Så langt har vi ikke lykkes.
Vår artikkel er svært kritisk, kommer med sterke anklager mot hvordan WHO-kontorets retningslinjer for forskningen det bestiller, dikterer at en mengde relevante studier og forskningsresultater siles ut, og vi skriver at studien vi kritiserer (og forskningsprotokollen den bygger på), burde trekkes tilbake siden konklusjonene ikke har dekning i dataene som er lagt til grunn. Eller for å si det rett ut: Konklusjonene er bestilt og forskningen tilpasset gjennom små og store triks som vi omhyggelig gjennomgår, for å underbygge dem.
Hva har så langt vært reaksjonen fra WHO og ICNIRP på vår kritikk?
På X skrev ICNIRPs nye leder kjekt og litt nedlatende at han gikk ut fra at de som ble kritisert av oss, kom til å svare etter hvert. Og så kritiserte han oss for «åpenbart ikke å ha kjennskap til hvordan metastudier foretas». (Metastudier er studier av studier, der man om mulig slår sammen resultater for å finne samlede mønstre.) Da jeg ba ham være mer presis i kritikken, svarte han bare at vi ikke hadde henvist til Cochrane, en forfatter bak en normgivende metodikk for slike studier.
ICNIRPs leder hadde åpenbart gått ganske overflatisk til verks og ikke sett at vi faktisk hadde hele seks referanser til Cochrane i artikkels utfyllende vedlegg. Noe mer saklig respons har vi ikke fått fra den kanten.
Einar Flydal, den 15. desember 2024
PDF-versjon: EFlydal-20241215-Var-forskningskritikk-av-WHO-gar-til-topps.pdf
Referanser
J. C. Lin, «World Health Organization’s EMF Project’s Systemic Reviews on the Association Between RF Exposure and Health Effects Encounter Challenges [Health Matters],» in IEEE Microwave Magazine, vol. 26, no. 1, pp. 13-15, Jan. 2025, doi: 10.1109/MMM.2024.3476748.
E. K. Nordhagen and E. Flydal, «WHO to build neglect of RF-EMF exposure hazards on flawed EHC reviews? Case study demonstrates how “no hazards” conclusion is drawn from data showing hazards», Rev. Environ. Health, Jul. 2024.
Trump antyder at han kan avslutte USA-støttede langdistanseangrep på Russland
Av Dave DeCamp - 18. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/trump-antyder-at-han-kan-avslutte-usa-stottede-langdistanseangrep-pa-russland/
Den nyvalgte presidenten kalte Bidens beslutning om å støtte slike angrep «en veldig dum ting å gjøre».
Antiwar.com, 16. desember 2024.
Påtroppende president Donald Trump antydet på en pressekonferanse på Mar-a-Lago mandag, at han kunne reversere president Bidens beslutning om å støtte langtrekkende missilangrep på russisk territorium.
Trump sa det var en «stor feil» av Biden-administrasjonen å gi grønt lys for eskaleringen uten å spørre ham hva han mente. På spørsmål om han kunne omgjøre beslutningen, sa den nyvalgte presidenten: «Jeg kan kanskje det, ja. Jeg syntes det var en veldig dum ting å gjøre».
Kommentarene markerer andre gang de siste dagene at Trump uttrykte sin bekymring over langdistanseangrepene som Ukraina har lansert med amerikanske ATACMS-missiler og britiske Storm Shadow-missiler.
I et intervju med Time Magazine som ble publisert i forrige uke, sa Trump at han var «heftig» uenig i Bidens beslutning. Kreml noterte seg Trumps kommentarer og sa at Russland var enig med den nyvalgte presidenten.
«Uttalelsen i seg selv er helt i harmoni med vår posisjon. Det vil si at våre visjoner om årsakene bak eskaleringen er sammenfallende. Og selvfølgelig liker vi det», sa Kreml-talsmann Dmitrij Peskov.
Biden signerte for langdistanseangrep i Russland til tross for at Moskva gjorde det klart at eskaleringen ville risikere atomkrig. Som svar på handlingen endret Russlands president Vladimir Putin formelt Russlands atomdoktrine, som senket terskelen for bruk av atomvåpen.
På sin pressekonferanse sa Trump også at Ukrainas president Volodymyr Zelensky burde være klar til å inngå en avtale med Russland for å avslutte krigen. «Han burde være forberedt på å inngå en avtale. Det er alt. For mange mennesker blir drept», sa han.
Trump drev valgkamp for å få slutt på stedfortrederkrigen, men har ikke artikulert hvordan han vil gjøre det. På spørsmål om han ville presse Ukraina til å avstå territorium, ville ikke Trump gi et direkte svar.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
Trump Suggests He Could End US-Supported Long-Range Strikes on Russia – News From Antiwar.com
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Scott Horton : How DC Provoked the New Cold War
LtCol Karen Kwiatkowski : Who Is Biden Fooling?
Prof. Jeffrey Sachs: Can Netanyahu Steal Syria?
Col. Larry Wilkerson: Will Israel’s Expansion Policies Trigger Catastrophic Consequences?
Ukraine Assassinates Russian General w/fmr CIA Analyst LARRY JOHNSON
Moscow Furious After Kirillov Killing; Promises Punishment; Kiev Pokrovsk Counterattack Fails
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Bygg en folkebevegelse for sykelønna
Av skribent - 18. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/bygg-en-folkebevegelse-for-sykelonna/
Nå må vi organisere politisk streik og demonstrasjoner over hele Norge.
Av Helge G. Galtrud
Tidligere hovedtillitsvalgt for Fagforbundet på Lillehammer.
Kapitalens klasseorganisajon NHO og alt som kan krype og gå av høyrekrefter går til angrep på sykelønnsordninga.
NHO er vist også begeistra for svenske lover som straffer virksomheter som har tariffavtaler om full lønn under sykdom. Jeg tør vedde på at høyrekreftene i Norge vil gå med på noe liknende om de får politisk flertall.
Ansatte i offentlig sektor må ikke være naive. Tariffavtalene alene er ikke god nok garanti. Vi vet at lovlige streiker i tariffoppgjør rutinemessig blir stoppa av lønnsnemnd.
LO sin ledelse vil ikke delta på NHO sin årskonferanse. Fint at de markerer sitt standpunkt på den måten, men det er langt fra nok. Det må bygges en folkebevegelse mot kutt i sykelønna.
At toppene i Unio, YS og Akademikerne er mer forsiktige og vil drive diplomati er neppe representativt for mange av medlemmene.
Jeg kjenner mange lærere, barnehagelærere, sykepleiere og medlemmer i YS som veldig godt vet at lønn under sykdom er avgjørende i yrker der mange blir syke av arbeidsforholdene. Ja, til og med folk med mastergrad kan få kreft eller langvarige depresjoner.
Vi må bygge på erfaringene fra kampen om Arbeidsmiljøloven i 2015. Vi klarte å mobilisere utrolig mange på tvers av hovedorganisasjonene, til politisk streik og demonstrasjoner for å bevare viktige bestemmelser i loven.
Vi har ingen tid å miste for å bygge en folkebevegelse for sykelønna. Bare på den måten kan vi presse politikerne hardt nok fram mot stortingsvalget.
Denne artikkelen ble publisert som leserinnlegg i Fri Fagbevegelse.
Eskalering og fare for atomkrig
Av Terje Alnes - 18. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/eskalering-og-fare-for-atomkrig/
Verden står på randen av atomkrig, men nesten ingen snakker om det. Flere kriger og konflikter har potensiale til å bli den utløsende faktoren.
Det verkar som om både frykta for kjernevåpen og redsla for ein tredje verdskrig er svekt … No er det berre Jurgen Habermas som er redd for atombomba, og han er 95 år gammal og skal snart døy.
– Kaj Skagen i Dag og Tid
Vi har aldri vært nærmere en atomkrig enn vi er nå, men det er nesten ingen som snakker om det. De som snakker om det er på Habermas sin alder, eller 20-30 år yngre. Jeg kan ikke huske å ha hørt en ungdomspolitiker snakke om det. Heller ikke noen på Stortinget. Muligheten for en atomkrig er rett og slett et ikke-tema. Og slik må det være, tenker jeg, når et samlet Storting i praksis gjennom sine handlinger arbeider hver dag for å realisere en 3. verdenskrig. Dessverre virker representantene for dumme og kunnskapsløse til å skjønne det selv.
Det er bare å minne om at vitenskapsfolkene i The Bulletin of the Atomic Scientists i januar i år satte «dommedagsklokka» til 90 sekunder på midnatt, det nærmeste en atomkrig vi noen gang har vært. Begrunnelsen deres var krigen i Ukraina. «En varig slutt på Russlands krig i Ukraina virker fjern, og det er fortsatt en alvorlig mulighet for at Russland vil bruke atomvåpen i konflikten», sa pressemeldingen fra kjernefysikerne i januar i år. I januar 2025 skal klokka justeres igjen, og et tips kan være at den stilles ytterligere ti sekunder frem, til 80 sekunder på midnatt. Igjen begrunnet i utviklingen i krigen i Ukraina.
Men jeg skal komme tilbake til det. Det er nemlig andre kriger/konflikter som også kan føre til at atomvåpen blir brukt for første gang siden 1945.
Nord-Korea/Sør-Korea
Dette har muligens gått under radaren til de fleste, men for noen dager siden var Sør-Koreas forsvarsminister nær ved å forårsake atomkrig.
President Yoon Suk Yeols erklærte unntakstilstand den 3. desember. Han beskyldte sine politiske motstandere fra Det demokratiske partiet for angivelig å «sympatiserer med Nord-Korea» og «støtte statsfiendtlige aktiviteter som har til hensikt å oppildne til opprør». Yoon insisterte på at unntakstilstanden var et «nødvendig tiltak for å utrydde disse skamløse pro-nordkoreanske antistatlige kreftene».
Nasjonalforsamlingen slo imidlertid tilbake og stemte enstemmig for å oppheve presidentens unntakstilstand. Forsvarsminister Kim Yong-hyun ble fengslet. Han forsøkte å begå selvmord mens han satt i varetekt.
Forsvarsministeren beordret nemlig at en sverm av droner skulle sendes opp mot Pyongyang for å fremprovosere et angrep fra Nord-Korea. President Yoon skulle bruke dette som påskudd for å erklære unntakstilstand. Det er helt klart at forsvarsministeren ikke gjorde dette av egen vilje. Det spekuleres om det i realiteten var USA som beordret Yoon til å iverksette operasjonen, for å sikre eskalering i forholdet til Nord-Korea og – like viktig – også Kina.
Det er bare å minne om at det ikke er inngått noen fredsavtale mellom Nord- og Sør-Korea, det er derimot en eksisterende våpenhvile som ble inngått i 1953. Under Koreakrigen ivret amerikanske generaler for å atombombe Nord-Korea, men de måtte nøye seg med å gjøre det nordlige Korea til en grushaug. Nå er jo Nord-Korea blitt en atomvåpenstat, så dette er virkelig farlig.
Om USA er interessert i å fremprovosere en krig i Korea vil det kunne trekke Kina inn. Og nettopp konflikten mellom USA og Kina har et potensiale til å bli en krig der atomvåpen brukes.
Kina/Taiwan/USA
I konflikten mellom USA og Kina er Norge gjennom NATO dratt inn på amerikansk side. Folk flest, og uopplyste norske politikere, er propagandisert til å hate og frykte Kina. Denne anti-kinesiske propagandaen er en psykologisk desinformasjonskampanje initiert av USA, der Senatet har satt av 325 millioner dollar årlig frem til 2027, i det som kalles «The Countering Chinese Influence Fund». Hensikten er å motvirke «den ondartede innflytelsen» fra det kinesiske Kommunistpartiet globalt. Særlig er det viktig å sverte «The Belt and Road Initiative» (BRI), som nå omfatter 150 nasjoner og organisasjoner.
I 2020 tok en av de verste krigshaukene i Senatet – Marco Rubio – han som nå skal bli Trump sin utenriksministrer, initiativ til å opprette «The Inter-Parliamentary Alliance on China». Organisasjonen består av USA-vennlige parlamentarikere fra mange land, og er et uttrykk for USAs febrilske forsøk på å sikre sitt gamle hegemoni, slik at de fortsatt kan diktere «verdensordenen». Fra Norge sitter Venstres partileder Guri Melby i styret.
Dette er et uttrykk for desperasjon fra den fallerte hegemonen USA sin side. Verdens suverent sterkeste imperialistmakt opplever seg alvorlig utfordret, og gjør alt i sin makt på å bekjempe alle som kan true deres posisjon. De bruker alle de klassiske propagandatriksene i boka, ved å fremstille seg som forsvarere av demokrati og ytringsfrihet og en «regelbasert verdensorden».
«Kina deler ikke våre verdier», sa Jens Stoltenberg da han var NATOs generalsekretær. Nei, det er riktig. Mens USA provoserer frem konflikter over hele verden, har Kina fremmet økonomisk utvikling, løftet hundrevis av millioner ut av fattigdom, bygget infrastruktur og oppmuntret til vinn-vinn-samarbeid med hele verden.
Derfor gjør USA alt de kan for å knuse Kina, i verste fall gjennom en varm krig, der alliansebygging med Japan, Sør-Korea, Taiwan, Filippinene og andre USA-protektorat i Asia inngår. USA har over 300 militærbaser i området. Og NATO kommer inn for fullt. Nå er de to eneste operative norske fregattene bygget om, slik at de kan operere i tropiske strøk. Marinens største skip, logistikk og forsyningsskipet «KNM Maud», skal også fungere som støtteskip for amerikansk-ledede hangarskipsgrupper i Sør-Kinahavet.
Høsten 2021 ble boken “Strategy of Denial: American Defense in an Age of Great Power Conflict» utgitt. Den er skrevet av Elbridge A. Colby, medlem av Council on Foreign Relations. Colby var hovedarkitekten bak den nasjonale forsvarsstrategien lansert av Trump-administrasjonen i 2018, den viktigste revisjonen av USAs forsvarsstrategi på en generasjon. Her legger Colby ut hvordan USAs forsvar må endres for å møte Kinas voksende makt og ambisjoner.
I boken tar Colby til orde for om nødvendig å starte «en begrenset krig» mot Kina, noe som kan innebære bruk av atomvåpen.
Ukraina/Russland
28. november vedtok Europaparlamentet en ny Ukraina-resolusjon – «Styrking av EUs urokkelige støtte til Ukraina mot Russlands angrepskrig og det økende militære samarbeidet mellom Nord-Korea og Russland».
I resolusjonen krever Europaparlamentet at europeiske stater forsyner Ukraina med de langtrekkende kryssermissilene som trengs for å føre krigen dypt inn i Russland, og oppfordrer medlemslandene til ikke å la seg avskrekke av noen russiske trusler om å svare på dette med atomvåpen. Mer spesifikt oppfordrer den medlemslandene til umiddelbar levering til Ukraina av jagerfly som er i stand til å bære langtrekkende kryssermissiler.
Bruk av slike missiler vil kreve kvalifisert militærpersonell fra NATO, noe som dermed vil gjøre NATO til en aktiv part i krigen.
Fra før har jo Biden-administrasjonen i en siste krampetrekning også akseptert at Ukraina kan angripe mål langt inne i Russland. Dette har gjort at Russland nå har endret sin atomdoktrine. Russlands opprinnelige doktrine tillot bare bruk av atomvåpen hvis Russland sto overfor et atomangrep eller et konvensjonelt angrep, som truer Den russiske føderasjonens eksistens.
Når USA, Storbritannia og andre NATO-land nå støtter langtrekkende missilangrep inne i Russland, sier Putin at det vil bety at NATO er i krig med Russland. Den nye doktrinen vil betrakte et angrep på Russland fra en ikke-kjernevåpenstat som støttes av en kjernevåpenmakt, som et felles angrep, og den tillater bruk av kjernevåpen som svar på et konvensjonelt angrep som utgjør en «kritisk trussel mot russisk suverenitet».
For å illustrere hvor totalt uansvarlig den amerikanske administrasjonen opptrer kan vi vise til Bob Woodwards nye bok «War», der det fremkommer sjokkerende opplysninger. Amerikansk etterretning anslo i september 2022 at det var 50% sjanse for at Russland ville bruke taktiske atomvåpen i Ukraina. Etterretningsinformasjonen viste til «svært sensitive, troverdige samtaler i Kreml» om at president Vladimir Putin seriøst vurderte å bruke atomvåpen for å unngå store tap på slagmarken. Dette var på et tidspunkt da 30.000 russiske soldater var omringet i Kherson. Omtrent samtidig sa president Biden offentlig at risikoen for et kjernefysisk «armageddon» var høyere enn den hadde vært noen gang siden Cubakrisen.
Til tross for den enorme risikoen for atomkrig, endret ikke Biden kurs. USA, med NATO på slep, var altså villige til å gamble med et kjernefysisk «armageddon», der oddsene var så høye som 50%!
Senere har jo situasjonen på slagmarken snudd. Det er Russland som har overtaket, og på tross av massiv støtte fra vestlige land ser det ut som Ukraina snart må akseptere forhandlinger for å stoppe krigen. Sjansen for at Russland skal bruke atomvåpen er kanskje redusert, til tross for den nye atomdoktrinen. Det er også sannsynlig at Russland vil vente med en motreaksjon for å se om Trump virkelig vil gjøre noe for å avslutte krigen.
Men kan det tenkes at det ukrainske lederskapet, i et siste desperate forsøk på å komme på offensiven, er villige til å bruke atomvåpen?
Professor i kjernefysikk ved Universitetet i Bergen, Dieter Röhrich, sa nylig på Antikrigs-Initiativets konferanse at Ukraina har det som skal til for å kunne lage en atombombe, og at det kan skje relativt fort, i løpet av noen måneder. Kanskje er denne bomben allerede i produksjon nå som nederlaget nærmer seg?
Iran/Israel
Veldig aktuelt akkurat nå er Syria. Assads fall er en lenge etterlengtet regimeskifteoperasjon fra USAs side, og Israel ser nå snittet til å realisere et Stor-Israel. Siden de har kvittet seg med Syria, er det nå kun Iran som gjenstår på lista over regimer som USA og Israel i fellesskap vil styrte.
Israel er jo en atomvåpenstat. De ekstreme sionistene i Israel, i tospann med neokonservative, kristenfundamentalister i USA, vil nå rette all energi på å styrte Iran. Trump-administrasjonen består av hauker som i årevis har ivret etter en krig mot Iran, og nå ligger alt til rette.
Poenget her er at for å kunne hindre Iran i å utvikle atomvåpen, noe som Iran er i stand til og noe som nå er høyaktuelt siden trusselen fra USA/Israel er mer alvorlig enn noensinne, så må det brukes atomvåpen.
Irans vil om mulig utvikle atomvåpen dypt inne i fjell eller langt under jorden. For å kunne slå ut disse våpenfabrikkene er det bare et atomvåpen som gjør nytten, konvensjonelle missiler vil ikke kunne gjøre det.
Et scenario der Israel angriper Iran med atomvåpen, under påskudd av å hindre Iran fra å utvikle samme type våpen, er derfor ikke usannsynlig.
Atombombemål i Norge
Etablering av 12 amerikanske militærbaser i Norge øker sannsynligheten for atomvåpen på norsk jord, i norske farvann og i norsk luftrom. Dette gjør at Norge både kan brukes til å skyte ut atommissiler mot Russland og at Norge blir et naturlig mål for russiske atommissiler.
Dette er en politikk som norske politikere har gått inn for med åpne øyne, og det er kriminelt uansvarlig!
Blant de mulige målene som Financial Times har offentliggjort (12. august 2024), basert på informasjon fra vestlige etterretningstjenester, er den franske vestkysten, militære installasjoner i Norge, Tyskland og Estland, samt den britiske havnebyen Barrow-in-Furness, hvor det bygges atomubåter. Avisen skriver:
«Den russiske Østersjøflåtens mål befinner seg i stor grad i Norge og Tyskland – inkludert marinebasen i Bergen, samt radaranlegg og spesialstyrkefasiliteter».
Artikkelen i Financial Times avslører at Russland har en mye lavere terskel for å bruke taktiske atomvåpen enn det som noen gang er blitt innrømmet offentlig. Planer er utarbeidet for overveldende angrep i en tidlig fase av en potensiell krig mot NATO.
I august skrev Forsvarets Forum en kort sak om avsløringene i Financial Times og nevner Rena, der de norske spesialstyrkene i Telemark bataljon har tilholdssted, flybasen på Rygge, der det norske Luftforsvarets ledelse befinner seg, og marinebasen Haakonsvern, som mål for russiske atomangrep.
NATO er en atomvåpenallianse
Avslutningsvis: Det er ikke mulig å være tilhenger av NATO og samtidig være mot atomvåpen. La oss rydde den villfarelsen av banen en gang for alle. Dette går særlig til SV, som nå er blitt et JA-til NATO parti. Alle partier som sier JA til NATO er samtidig JA-til-atomvåpen-partier!
Fordi vi et medlem av atomvåpenalliansen NATO vil Norge aldri signere FNs atomvåpenforbud, som nå er internasjonal lov, etter at 73 stater har skrevet under. Utenriksdepartementet svarte dette på direkte spørsmål om hvorfor Norge ikke signerer atomvåpenforbudet:
«Norge kan ikke slutte seg til Avtalen om forbud mot kjernevåpen da det ville komme i konflikt med vårt NATO-medlemskap. Ingen NATO-land har signert eller ratifisert avtalen, ei heller noen stater med kjernevåpen».
Å arbeide for en verden fri for atomvåpen er altså uforenlig med å være medlem i NATO. Så lenge Norge er med i denne atomvåpenalliansen bidrar vi aktivt til en eskalerende krigføring, som i sin konsekvens truer selve eksistensen til fortsatt liv på planeten.
Denne artikkelen ble holdt som en innledning på styremøte i Antikrigs-Initaitivet 16. desember 2024. Dessuten har den vært publisert av Spartakus.