Nyhetsbrev steigan.no 18.10.2024
Raytheon betaler over 950 millioner dollar for å slippe dom for bestikkelser
Zelensky byr fram Ukrainas mineraler til Vesten
Mellom Russland og Iran er alt bra som ender godt
45 milliarder til de rikeste i elbil-støtte — har ikke råd til lokale skoler
Da det begynte å skje «masse rart»
Koronahendelsen: Oppsummering og konklusjon
Vestlige mediers konstruerte narrativ: Vil Norge og Vesten noensinne våkne?
Beklager man for å få tilgivelse?
Raytheon betaler over 950 millioner dollar for å slippe dom for bestikkelser
Av red. PSt - 18. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/raytheon-betaler-over-950-millioner-dollar-for-a-slippe-dom-for-bestikkelser/
Selskapet inngikk avtaler om utsatt påtale i separate saker i føderal domstol i Brooklyn og Massachusetts, gikk med på å ansette uavhengige overvåkere for å overvåke overholdelse av lover mot korrupsjon og anti-svindel og må vise god oppførsel i tre år.
Pengene selskapet skylder inkluderer straffer i straffesakene, så vel som sivile bøter, restitusjon og tilbakebetaling av fortjeneste fra oppblåst fakturering fra forsvarsdepartementet og forretninger fra påståtte bestikkelser betalt til en høytstående Qatar-militær tjenestemann fra 2012 til 2016 .
Den største delen er et sivilt forlik på 428 millioner dollar for angivelig å ha løyet til regjeringen om arbeids- og materialkostnader for å rettferdiggjøre dyrere kontrakter uten bud og øke selskapets fortjeneste, og for å ha dobbeltfakturert regjeringen på en våpenvedlikeholdskontrakt.
Totalen inkluderer også nesten 400 millioner dollar i straffestraff i Brooklyn-saken, som involverer de påståtte bestikkelsene, og i Massachusetts-saken, der selskapet ble anklaget for å øke kostnadene med 111 millioner dollar for missilsystemer fra 2011 til 2013 og driften av et radarovervåkingssystem i 2017.
Norge er med
Oljefondet har investert 10,3 milliarder i RTX.
Zelensky byr fram Ukrainas mineraler til Vesten
Av red. PSt - 18. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/zelensky-byr-fram-ukrainas-mineraler-til-vesten/
NATOs generalsekretær Mark Rutte har gjort det klart at alliansen ikke har det travelt med å godkjenne Zelenskys «seiersplan», som han innrømmet «har mange aspekter» som «må hamres ut» med Kiev-regimet.
Det er kanskje ikke så rart, siden «seiersplanen» ikke er noen plan, men en ønskedrøm fra Zelenskys side. Det innrømmer til og med medier som CNN.
Punkt én i «planen» er at Ukraina skal bli med i NATO. Det vil ikke skje. Punkt to er å «styrke Ukrainas forsvar», det vil si mer penger og våpen.
Punkt tre er nok interessant for NATO.
«Ukraina foreslår å utplassere en omfattende ikke-kjernefysisk strategisk avskrekkingspakke på sitt territorium, som vil være tilstrekkelig til å beskytte Ukraina mot enhver militær trussel fra Russland».
Kommentatoren Simplicius skriver:
«Det er vagt, men vi kan bare anta at dette bare er oppfordringen til å distribuere store NATO-systemer, kanskje til og med slik som gjort i Polen med det kommende Aegis Ashore-skjoldet som lar de vertikale MK 41-rørene med dobbelt bruk skyte opp offensive Tomahawk-missiler. Men gitt den vage karakteren av hans uttalelse, kan Zelensky til og med sikte til en slags NATO «defensiv» utplassering av «støvler på bakken» i bakre «avskrekkings»-stillinger med missiler rettet mot Russland.
Det kan også åpenbart referere til en storstilt oppbygging av Ukrainas luftvåpen med omfattende langdistanse-angrepskapasitet».
Gilbert Doctorow, en analytiker for internasjonale relasjoner og russiske anliggender, sier at siden «Ukraina ikke har noen suverenitet å tape» og «har en sviktende økonomi», har dens «eneste mest synlige ressurs», nemlig svart jord-land «allerede blitt betydelig (40%) solgt til internasjonale konsortier av landbruksvirksomhet».
Byr fram Ukrainas mineraler til Vesten
I Zelenskys «seiersplan» fastsettes det at USA og EUs skal felles utnyttelse av Ukrainas kritiske naturressurser og dets økonomiske potensial.
«Det er kritiske metaller i Ukraina verdt billioner av amerikanske dollar», sa Zelensky, og refererte til uran, titan, litium, grafitt og andre «strategisk verdifulle ressurser».
Hvilke sjeldne metaller Ukraina har og hva er Vestens interesse for dem:
Uran: Ukraina var verdens tiende største produsent av uran i 2023, med en årlig produksjon på rundt 1000 tonn.
Titan: Landet har omtrent 7% av de registrerte verdensreservene av titanmalm. Årlig produksjon var på 5.400 tonn. Beliggenhet: Dnepropetrovsk, Zhitomir (nord-vestlige Ukraina), Kirovograd (sentrale Ukraina) regioner.
Litium: Ukraina har nær 500.000 tonn litiumoksid, en kilde til litium; det gjør landets litiumreserver til en av de største i verden. Sted: Kirovograd, Zhitomir (sentrale Ukraina) regioner.
Grafitt: Ukraina produserte 5 200 tonn grafitt i tidligere år, og utgjorde 0,5% av den globale produksjonen. Sted: Odessa (sørlige Ukraina) og Kirovograd-regionene.
Det er dette den såkalte «hjelpen» til «frigjøring» av Ukraina handler om.
Man må være lettlurt venstresosialist for ikke å skjønne det.
Mellom Russland og Iran er alt bra som ender godt
Av M. K. Bhadrakumar - 18. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/mellom-russland-og-iran-er-alt-bra-som-ender-godt/
Mysteriet om det hastig arrangerte «arbeidsmøtet» mellom Russlands president Vladimir Putin og hans iranske kollega Masoud Pezeshkian i Ashgabat, Turkmenistan, fredag har bare blitt dypere etter møtet. Dette var deres første møte noensinne. Putin hadde ikke engang en pressekonferanse etterpå.
Hvorfor et slikt møte ble ansett som nødvendig blir en spennende tanke, ettersom de to lederne skal møtes i Kazan i løpet av noen dager på sidelinjen av BRICS-toppmøtet 22.-24. oktober.
Russland og Iran har hatt et vanskelig forhold gjennom århundrer. Det er fortsatt komplisert, slik de langvarige forhandlingene om deres strategiske partnerskapsavtale har vist. De har alvorlige interessekonflikter, som den kontroversielle ideen om Zangezur-korridoren tydeliggjør.
De to landene er potensielle konkurrenter i Europas energimarked. Begge er tøffe utøvere av strategisk autonomi. Deres partnerskap i en fremtidig multipolar verdensorden motsier en generell spådom.
I Ashgabat foreslo Pezeshkian for Putin at signeringen av deres foreslåtte strategiske traktat skulle fremskyndes. Putin er kjent for å ha godkjent avtaleutkastet så langt tilbake som 18. september. Det som holder tilbake signeringsseremonien krever en forklaring. Pezeshkian foreslo at seremonien kunne finne sted i Kazan. Men den russiske siden sleper beina etter seg.
Ambivalensen minner om den urimelige forsinkelsen for noen år siden i Russlands overføring av S-300 mobilt overflate-til-luft missilsystem til Iran selv etter at Teheran hadde betalt for systemet. I ren fortvilelse anla Iran et søksmål på 4 milliarder dollar mot Russlands forsvarseksportbyrå og tok fatt på produksjonen av sitt eget langtrekkende, mobile luftvernsystem, Bavar-373.
Enkelt sagt kom Russland under amerikansk-israelsk press. Geopolitiske hensyn fortsetter å råde i Russlands våpenoverføringer med Iran. Pezeshkian avslørte etter hjemkomsten til Teheran til media at han hadde fortalt Putin at Russland burde «handle mer effektivt i forhold til forbrytelsene begått av det sionistiske regimet i Gaza og Libanon».
Tilsynelatende provoserte den anspente utvekslingen i Ashgabat en åpenhjertig bemerkning senere av den russiske viseutenriksministeren Sergej Ryabkov til Tass, det statlige nyhetsbyrået. Ryabkov sa: «Vi følger nøye og engstelig med hendelsene [i konflikten mellom Israel og Iran], risikoen for en storstilt konflikt er virkelig høy. Tendensen til å eskalere til en fullskala konflikt er en reell fare. Vi oppfordrer alle parter til å vise tilbakeholdenhet. Vi er i intensiv dialog med landene i regionen. Og nok en gang – en storkrig kan unngås, men alle må vise tilbakeholdenhet». [Uthevelse lagt til.]
Faktisk fortsetter Moskva pragmatisk med sin ‘nøytralitet’, noe som selvfølgelig ikke hjelper Teheran. Samtidig skal Putin ikke ha tatt en telefon nylig fra Israels statsminister Benjamin Netanyahu! Antagelig har russisk-israelske forbindelser forsvunnet under jorden.
Det er forståelig, siden Russland nøye overvåker banen for forholdet mellom USA og Israel. Paradokset er at mens kraftige angrep på Irans infrastruktur er umulig uten amerikansk hjelp og enhver israelsk plan for å angripe Iran vil kreve forutgående diskusjoner med Pentagon, håper Biden-administrasjonen at Netanyahu holder dem oppdatert om planlagte militære aksjoner, og holder pusten mens de gjør det.
På den annen side er USAs vilje til å hjelpe til med å planlegge en offensiv mot Iran også usikker. Forrige uke siterte avisen Nezavisimaya Gazeta en russisk analytiker ved nevn Vladimir Frolov som pleide å være ansatt ved den russiske ambassaden i USA: «Jeg tror Biden & co ikke ønsker en eskalering [med Iran.] Israels forhold til Biden er uopprettelig skadet. Netanyahu bare lyver for ham… Netanyahu venter på Donald Trump».
Det gjør det tosomt. I likhet med duoen i Samuel Becketts eksistensielle skuespill Waiting for Godo , venter Putin og Netanyahu på Trump som kanskje ikke en gang dukker opp når det kommer til stykket. Hva skjer da? Ganske åpenbart, mens Russland foretrekker et Trump-presidentskap for å reparere de brutte båndene med USA, vil Iran være langt mer komfortabel med Kamala Harris.
Søndag gjentok talsmannen for det iranske utenriksdepartementet, Esmaeil Baghaei Hamaneh, at Teheran er fast bestemt på å forfølge sin rett til å straffeforfølge gjerningsmennene for attentatet til generalløytnant Qassem Soleimani.
For å sitere Baghaei Hamaneh, «Denne feige urettmessige handlingen, anerkjent som ulovlig og vilkårlig av FN, innebærer internasjonalt ansvar fra USAs regjering så vel som individuelt straffeansvar for gjerningsmennene. Iran er fast bestemt på å forfølge sin rett til å straffeforfølge gjerningsmennene, ettersom saksbehandlingen pågår i en domstol i Teheran».
På den annen side er det en følelse av uro i Moskva over intensjonene til den pezesjkiske regjeringen, som har prioritert gjenopptakelse av forhandlingene med Vesten. Den diplomatiske trafikken på høyt nivå mellom Teheran og Moskva er ikke lenger så tett som den pleide å være under presidentskapet til avdøde Ebrahim Raisi.
I forrige uke gikk topp amerikanske tjenestemenn ut for å bekrefte at til tross for spenninger med Israel, «oppgraderer» ikke Teheran sin kjernefysiske doktrine. En talsperson for kontoret til direktøren for nasjonal etterretning (ODNI) i Washington la til de offentlige uttalelsene tidligere i uken av CIA-direktør William Burns, som sa at USA ikke hadde sett noen bevis på at Irans øverste leder reverserte sin beslutning fra 2003 om å suspendere våpenprogrammet.
Interessant nok kommenterte Nournews, som er identifisert med sikkerhetsetablissementet i Teheran, at den amerikanske etterretningsvurderingen «kan bidra til å forklare USAs motstand mot ethvert israelsk angrep på Irans atomprogram som gjengjeldelse» – det vil si at USA fortsatt kan holde et øye med fremtidige atomforhandlinger med Iran.
På Ashgabat-møtet sa Pezeshkian til Putin at Iran og Russland har gode gjensidige og komplementære potensialer og kan hjelpe hverandre. Pezeshkian understreket at Irans bånd med Russland er «oppriktige og strategiske». Han la til: «Våre posisjoner i globale spørsmål er mye nærmere hverandre enn mange andre land».
Ifølge Kreml-referatet sa Putin til Pezeshkian, «Vårt forhold til Iran er en prioritet for oss, og det utvikler seg veldig vellykket… Vi samarbeider aktivt på den internasjonale arenaen, og deler ofte nære eller til og med konvergerende vurderinger av den pågående utviklingen».
Imidlertid bemerket Pezeshkian på sin side at «vi må sikre at forholdet vårt forbedres og blir sterkere fremover. Vi har mange muligheter til å nå dette målet, og det er vår plikt å bistå hverandre i dette arbeidet. Vi deler lignende visjoner, og det er mange likheter når det gjelder vår respektive internasjonale anseelse».
Når det gjelder Ukraina-konflikten, er Teherans holdning lik Indias tilnærming. Interessant nok skrev den iranske utenriksministeren Abbas Araghchi i et innlegg på X i helgen at i hans nylige interaksjoner i New York med topp EU-tjenestemenn sa han kategorisk til dem «Militærsamarbeid mellom Iran og Russland er ikke nytt; det har en historie, lenge før den ukrainske krisen begynte… Jeg sa tydelig, og gjentar nok en gang: vi har IKKE levert ballistiske missiler til Russland. Hvis Europa trenger en sak for å blidgjøre Israels utpressing, bør du finne en annen historie».
På Ashgabat-møtet hevdet verken Putin eller Pezeshkian en strategisk konvergens i betydningen av de to lands respektive utenrikspolitikk. Pezeshkian forsikret likevel Putin om at han så frem til å delta på det kommende BRICS-toppmøtet, og «vi vil gjøre alt som trengs for å godkjenne og signere dokumentene på agendaen».
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
45 milliarder til de rikeste i elbil-støtte — har ikke råd til lokale skoler
Av Ove Bengt Berg - 18. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/45-milliarder-til-de-rikeste-i-elbil-stotte-har-ikke-rad-til-lokale-skoler/
Over hele landet legges skoler ned og mange elever må ut på lange miljøbelastende daglige reiser samtidig som lokalsamfunn forvitrer. I stedet bruker staten rundt 45 milliarder kroner året for å betale de rikeste av oss til å kjøpe og bruke elbil nesten gratis.
De slipper unna med lavere bompenger og slipper unna å finansiere kollektivtrafikken. Dette har det norske samfunnet råd til, men ikke til lokaleskoler. Politikerne, enten det er Høyre eller Ap, lokalt eller sentralt, prioriterer ned helt grunnleggende behov for en sivilisert velferdsstat — lokale skoler.
De norske elbilsubsiene har ingen innvirkning på miljø og klima lokalt eller internasjonalt. Det er en rein overføring av penger fra de fattigste til de rikeste, samtdig som skoler legges ned.
I en kronikk i Dagens Næringsliv 02.11.2017 skreiv forsker i Statistisk sentralbyrå, Geir Bjertnæs at denne subsidieringa inntil 01.01.2025 vil koste 280 milliarder 2017-kroner, det vil si drøyt 347 milliarder med dagens kroneverdi. Årlig utgift er 45 milliarder i året. Skattlegginga av bilkjøp har utgjort ca 7,5 prosent av skatteinntektene som gikk det nødvendig offentlig behov. Nå utgjør de samme inntektene bare rundt 2 prosent. Derfor må mye skjæres ned på. Som skoler i nærmiljøet.
Ikke hjelper disse skattenedsettingene til de rikeste noe som helst for miljø og klima. Norske biler utgjør mindre enn 3 promille av verdens biler. Det blir ikke merkbart mindre CO2-utslipp i verden med de norske elbilene. Bjørn Lomborg skriver i en Wall Street Journal-artikkel i 09.09.2022:
Oljeinntekter utgjør en stor del av Norges økonomi. Landet betaler så høye subsidier for så små CO2-reduksjoner at det må selge 100 fat olje, som slipper ut 40 tonn CO2, for å subsidiere en elbil som vil kutte utslippene bare ett tonn.
og:
«Standard klimamodeller brukt av Intergovernmental Panel on Climate Change antyder at dette vil redusere globale temperaturer med bare 0,0001 °C innen 2100».
Stein Storlie Bergsmark har skrivi om elbilpolitikken: Elbilpolitikken i Norge – Rådyr feilsatsing helt uten klimaeffekt.
Regjeringene og lokaldemokratiet, enten de er styrt av «høyre» eller «venstre», prioriterer ikke vanlige folks og samfunnets behov. Det viser skolenedleggelsene. De prioriterer å gjøre seg populære i utlandet og bruker oljepengene på andre enn nordmenn.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
Da det begynte å skje «masse rart»
Av Foreningen lov og helse - 18. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/da-det-begynte-a-skje-masse-rart/
WHO’s database for innrapporterte bivirkninger etter de forskjellige Covid-19-vaksinene heter VigiAccess og er et interessant skue, og burde egentlig være gjenstand for dypere og lengre analyser.
Av Terje Hansen, Foreningen lov og helse.
Jeg søkte på bivirkninger bare for Pfizer-BioNtech-vaksinen, og åpnet bivirkningskategorien Infections and infestations:
Det er hele 27 kategorier bivirkninger og underlisten bare for kategorien Infections og infestations er nærmest “uendelig” lang. Jeg har gjentatt til det kjedsommelige at det både er innrømmet offisielt og i tillegg er det også helt tydelig for dem som har øyne å se med at Covid19-sykdom er en av de hyppigste konsekvensene av å ta Covid19-vaksinene. På skjermbildet over ser man da også at den soleklart hyppigste innrapporterte bivirkningen etter Pfizer’s Covid19-vaksine er Covid-19, faktisk nesten 7 ganger så hyppig som nr. 2 på listen. Nr. 2 på listen er for øvrig influensa (!). Vi kan for øvrig se at nr. 3 på listen er en herpesvariant, og litt lenger ned er det en annen herpesvariant. Det er allerede kjent at en rekke hudsykdommer er bivirkninger av vaksinen mot Covid-19.
Naomi Wolf og en stor gruppe fagfolk og medhjelpere har gått gjennom de såkalte “Pfizer-files” og gitt det ut i bokform. Veldig kort fortalt har dokumentene vist at Pfizer og FDA m.fl. hele tiden har vist at vaksinen ikke virker og i tillegg skader og dreper. Kjetil Tveit har en lengre gjennomgang den 15. oktober i år av boken på sin Facebook-profil, hvor han blant annet skriver:
I boken står det: (…) en av de vanligste bivirkningene i Pfizer-dokumentene er COVID.
Tilbake til WHO’s database. Når man etter en liten “evighet” nærmer seg bunnen av bivirkningslisten for kategorien Infections and infestations dukker plutselig dette opp:
Det er altså innmeldt 6 tilfeller av monkeypox som bivirkning av vaksinen. Vi ser videre at også i skjermbildet over er det diverse herpestilstander, og herpes og lignende betennelsestilstander med symptomer i huden går igjen gjennom hele den “eviglange” listen, også utenom de to skjermbildene jeg har vist her.
Da folk begynte å bli syke og dø av «masse rart«
Jeg skal nå innføre terminologien “masse rart”. Dette er riktignok på ingen måte en medisinsk eller tungt faglig terminologi, men heller en fenomenologisk terminologi, og henviser her til et fenomen som startet omtrent i midten av 2021, merkelig nok akkurat da massevaksineringen startet. Termen er satt sammen av de to ordene masse og rart. Ordet masse refererer til at fenomenet var/er stort og omfatter mange symptomer, og i tillegg høyt antall av en rekke av disse symptomene, og ordet rart refererer til at alle “klør seg i hodet” over det hele; det som skjer/skjedde er rett og slett veldig mystisk og rart.
Som de overnevnte lister fra WHO’s database over bivirkninger viser er spekteret og omfanget av innmeldte bivirkninger av et ekstremt omfang. Og selv om det helt sikkert er tilfeller hvor det ikke er en reell årsakssammenheng mellom innmeldt skade og vaksinen er på den andre siden omfanget av mørketall trolig ekstremt høyt, noe vi i Lov og Helse har gjennomgått flere ganger. Nå har det også kommet frem sterk dokumentasjon på dette i Tyskland, hvor det snakkes om at reelle tall for vaksinebivirkninger ser ut til å være omtrent 36 ganger høyere (!) enn det som er innrapportert. Den tyske Charité-forskeren Harald Matthes snakket for øvrig tidlig i “pandemien” om 70 % (!) underrapportering i Tyskland.
Videre, man kan av og til bli klokere av å høre på personlige beretninger om folks opplevelser, uten å nødvendigvis snakke om tall, altså mer fenomenologisk tilnærming. Det hele blir ganske sterkt hvis tall kombineres med de helt reelle fenomenene som ble observert på norske sykehus og legekontor. Jeg har fått slike beretninger direkte fra en rekke helsearbeidere som jobbet på slike steder i aktuelle tidsperiode. De har fortalt meg at da massevaksineringen ble gjennomført opplevde helsepersonell at det raste inn et stort antall folk på sykehus (spesielt akuttavdelinger) og legekontor med de “rareste” sykdommer og symptomer. Dette ble da også snakket om internt, og leger og sykepleiere gikk rundt i gangene eller satt ved lunsjbordet og “klødde seg i hodet” over alt det “rare” som plutselig skjedde.
Hva kunne dette veldig tydelige men «rare» fenomenet som startet våren og sommeren 2021 skyldes? Ikke godt å si; virkelig mystisk det hele.,
Jeg siterer ordrett når jeg sier at flere av dem jeg har snakket med fortalte meg at leger med lang fartstid erklærte at de aldri hadde opplevd lignende før i sin karriere. Dette ble selvfølgelig erklært bare internt, “i gangene” og på pauserommet, og ikke utad, med noen få og delvise unntak, blant annet her fra Drammen sykehus hvor vi ser konturene av fenomenet.
Det norske helsearbeidere opplevde var altså at det begynte å skje masse rart fra våren 2021.
Men lignende ting har faktisk skjedd før, og jeg skal nå gjøre et hopp litt tilbake i tid og til en annen vaksine og en annen verdensdel. Nemlig Guinea Bissau og DFT-vaksinen (difteri, stivkrampe, kikhoste). Peter Aaby er antropolog og lege fra Danmark, og han stod for en del år siden bak en studie på barn i Guinea Bissau. Hva Aaby et al. fant i studien, ble omtalt slik av Trond Skaftnesmo i første utgave av tidsskriftet Libra i 2020 i hans artikkel Tvangsvaksinering – et helsetilbud man ikke kan si nei til:
Meget kort fortalt har Aaby og hans team i Guinea Bissau avdekket at verdens mest brukte vaksine, DTP (difteri, stivkrampe, kikhoste) øker den generelle dødeligheten hos barn i dette Vestafrikanske landet. Innenfor de vaksinerte gruppene dør rettnok færre barn av de sykdommer vaksinen er rettet mot. Likevel har barn vaksinert med DTP 10 ganger høyere dødelighet i løpet av de første 6 måneder enn uvaksinerte.
De som ble vaksinert begynte altså også i denne saken å dø av forskjellige ting, eller masse rart, i perioden etter vaksineringen. Studien til Aaby’s og hans gruppe resulterte i en uttalelse fra WHO hvor det ble erklært at de skulle “holde et våkent øye med tematikken”; tematikken er altså non-spesific effects of vaccines, eller masse rart som jeg kaller det i denne gjennomgangen.
Her må det tillegges at det er en distinksjon i forhold til Covid19-vaksinene, for tallene i studien til Aaby et al. indikerte at sykdommene det ble vaksinert mot ble noe redusert i tallene. Slik er det ikke med Covid19-vaksinene, hvor du i tillegg til å få stor økt sannsynlighet for å bli syk eller dø av masse rart også får økt sannsynlighet for å få selve sykdommen det vaksineres mot (Covid-19) og i tillegg å dø av den (immunforsvar og helse blir svakere og svakere), for hver dose man tar.
Tilbake til Covid19-vaksinene. Sikkerhetssignalene er som kjent voldsomme, og det store antallet og ikke minst voldsomt brede mangfoldet av type sykdom/symptomer/skader hos WHO’s VigiAccess speiler de ovennevnte personlige og konkrete beretningene fra norske sykehus om at det plutselig begynte å skje masse rart.
Norske “toppeksperter” som mediene bruker helt slavisk for sin narrativbygging, slike som Gunveig Grødeland og Anne Spurkland m.fl, synes for øvrig vi vaksinekritikere tøyser enormt. De kan tvert imot helt faglig sett berolige oss med at overdødeligheten og dette fenomenet masse rart som plutselig inntraff fra omtrent midten av 2021 mer trolig skyldes krigen i Ukraina og varme somre.
Det store spørsmålet for meg er stadig og til det kjedsommelige: når skal tilstrekkelig antall nordmenn generelt, og helsearbeidere spesielt, ta på alvor det som har trått frem rett foran øynene deres, altså fenomenene (også kalt virkeligheten), og slutte å stole blindt på de såkalte ekspertene og myndighetene?
(NB vi har på ingen måte gjennomgått alt arbeidet til Naomi Wolf et. al eller boken deres som er vist til i starten, men tar det likevel med da det meste av deres arbeid baserer seg på uomtvistelige dokumenter fra Pfizer, og hvor dette med at vaksinen mot Covid-19 fører til sykdommen Covid-19 er temmelig ukontroversielt og dokumentert godt andre steder per i dag.)
Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.
Koronahendelsen: Oppsummering og konklusjon
Av skribent - 18. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/koronahendelsen-oppsummering-og-konklusjon/
«Pandemien» var et mentalt fenomen uten forankring i fysisk virkelighet. Skadene ble ikke påført oss av naturen, men var resultat av menneskelig svik(t).
Av Kim Borgen.
Status 2024
Perioden 2020-2023 førte til disiplinering av borgerne, konsentrasjon av velstand, sentralisering av makt og en omfattende kartlegging av menneskers genom.
En disiplinerende fryktkampanje viste seg effektiv. Majoriteten oppga sin suverenitet av hensyn til «det felles beste».
Helsevesenet sviktet i å ivareta etiske prinsipper for medisinsk behandling. Hippokratisk medisin ble erstattet av teknokratiske, protokolldrevne dekreter.
Nasjonalstater tappet borgernes kjøpekraft ved å øke pengemengden, og overførte verdien til pandemiindustrien.
Beslutninger ble tatt av stadig færre på vegne av stadig flere. Inngripende avgjørelser ble sentralisert, med minimalt rom for tilpasning til lokale eller individuelle forhold.
Én kur for alle: Nær 6 milliarder mennesker ble injisert med snaut 14 milliarder doser. I vestlige land inneholdt disse injeksjonene gensekvenser.
Gjennom såkalte covid-tester delte mennesker sin DNA-profil. Koblet til personnummer og injeksjonshistorikk utgjør dette en nær komplett oversikt over menneskehetens arvestoffer – på individnivå.
En ny og lønnsom æra ble åpnet for symbiosen av nasjonalstat og pandemiindustri.
Vilje trumfet vitenskap
Perioden demonstrerte hvor effektivt vitenskap tilsidesettes når viljen er sterk nok. Eksempelvis skal vi godta at det tok 4 uker fra første meldte sykdomstilfelle til «viruset» var isolert, sekvensiert og en virustest utarbeidet og godkjent. Og vi skal akseptere at overdødeligheten som følger etter vaksineringen ikke er forårsaket av den.
De som ennå holder seg til etablerte vitenskapelige kriterier, fastslår:
Det var ingen pandemi.
Dødeligheten i pandemiåret 2020 oversteg ikke en vanlig sesonginfluensa (med unntaket nevnt nedenfor). Dødeligheten varierte ikke i samsvar med naturlig «virusspredning», men med ulikhet i strategier mellom tilstøtende regioner. Lidelsene ble påført oss av mennesker, ikke naturen.Det ble aldri påvist et nytt og farlig virus.
Det er ikke identifisert et nytt og farlig patogen fra dyr (zoonose) eller fra laboratorium (lab-leak). Det er aldri vitenskapelig bevist at en partikkel som fikk navnet SARS-CoV-2 overfører sykdom mellom mennesker.Det oppsto ingen ny sykdom.
«Covid-19» skiller seg ikke vesentlig fra andre respiratoriske infeksjonssykdommer. «Oppdagelsen» av sykdommen skjedde ved at kjente symptomer ble stokket om og samlet under nytt navn.
Vilje ble politikk
Politikerne mottok råd fra helseinstitusjoner og tilsyn influert og finansiert av pandemiindustrien, især farmasøytiske selskaper. Slike råd fritar ikke politikere fra å søke balanserende informasjon. Vitenskapsbasert uenighet om «pandemien» og tiltakene var tilgjengelig tross tiltakende sensur. Ved flere tilfeller vedtok politikere tiltak som gikk lengre enn rådene tilsa, i visshet om at utrygge velgere verdsetter handlekraft.
Tiltakene svekket befolkningen:
De frarøvet innbyggerne grunnleggende trygghet, frihet og sosialt liv.
En fryktkampanje uten sidestykke i moderne vestlig historie utgikk fra helsemyndighetene, formidlet av en ukritisk presse.
Borgerne ble splittet i verdige og uverdige utfra vaksinestatus.
Helsevesenet påførte skade
Et panikkslagent helsevesen feilbehandlet pasienter innlagt med respirasjonssvikt våren 2020, noe som ga overdødelighet i mars og april. Feilmedisineringen tjente som bekreftelse på «pandemiens» ekstreme dødelighet og økte derved handlingsrommet for kommende tiltak.
Leger ble sjaltet ut av diagnostiseringen, som nå ble overlatt til maskiner (PCR-test). Pasienter uten «riktig» diagnose mistet rett til behandling, også når den var ansett livsviktig.
Ettersom naturlig immunitet ble neglisjert, ble «kuren» injisering av en gensekvens som var «trygg og effektiv» mot smitte og sykdom. Nå vet vi at den aldri var testet for smittehindring og at utrullingen samvarierer med overdødelighet.
Helsevesenet tilsidesatte etiske medisinske prinsipper
Politiske og helsemessige avgjørelser ble tatt i et moralsk og politisk vakuum. Regjering, helsebyråkrater og den medisinske profesjon feilet i å opprettholde de etiske prinsipper som har innrammet og begrenset leveransen av helsetjenester. Dette ledet til vesentlig og unødig lidelse og skapte en svært farlig presedens.
Leger og sykepleiere protesterte i liten grad mot protokollene som erstattet deres egne vurderinger. De oppga individuell behandling til fordel for maskinell massediagnostisering og en-kur-for-alle. Slik ble viktige etiske prinsipper, som pasienttilpasset behandling og selvbestemmelse basert på informert samtykke, tilsidesatt av hensyn til det «felles beste». Som vi siden har sett, brøt praksisen også mot prinsippene om å gjøre vel og – framfor alt – å ikke gjøre skade.
Hippokratisk medisin vek for Teknokratisk medisin, som utgikk ovenfra ved sentraliserte beslutninger fattet av WHO globalt og silt gjennom nasjonale byråkratier og politikere – uten vesentlige regionale tilpasninger.
Et særlig ansvar påhviler helsearbeidere som deltok i vaksineutrullingen, en injisering av genmateriale uten historikk som garanterer sikkerheten. Blandingen ble også injisert i mennesker med lav eller ingen sykdomsrisiko, inkludert barn og gravide. Dette strider ikke bare mot sunn fornuft, men også mot føre-var-prinsippet, og var helt uansvarlig.
Regjeringer overstyrte befolkningen
Regjeringer vedtok tiltak uten å forankre dem blant folkets representanter i nasjonalforsamlingen. Disse prosessene hadde autoritære trekk vi ikke forbinder med vestlige demokratier, og de fulgte da heller ikke demokratiske spilleregler. Dessverre er lovverket nå modifisert i en rekke land, slik at fremtidige regjeringer står fritt til å gjøre det samme straks WHO erklærer krise.
Feilrapporteringen var systematisk
Helsemyndigheter produserte statistikker som ble formidlet med sensasjonsoppslag av en ukritisk presse.
Smittefrykten ble igangsatt av PCR-testen, uegnet til å påvise infeksjonssykdom, som drev «smittetallene» i været i takt med testens utbredelse. Dødsfall ble rapportert som «Covid-dødsfall» ved positiv test, også når døden ikke skyldtes respirasjonssvikt.
Utarbeiding av statistikk som underbygget vaksinen som «trygg og effektiv» skjedde blant annet ved at dødsfall blant nyvaksinerte ble feilklassifisert som dødsfall blant uvaksinerte. Slik fremkom en beskyttelseseffekt hos vaksinerte som de uvaksinerte tilsynelatende manglet.
Statens rolle
Hvordan kunne dette skje? Hvorfor vernet ikke staten borgerne mot pandemiindustriens interesser og overnasjonale byråkraters maktutøvelse?
Staten og pandemiindustrien har sammenfallende interesser
Pandemiindustriens nyetableringer er attraktive for staten. Den lønnsomme industrien gir arbeidsplasser, skatteinntekter og sikrer statens vekst. Med sin kommersielle oppdragsforskning er farmasøytisk industri dessuten sentral i å utpeke nye farer som bare staten og det medisinsk-militære industrielle kompleks (1) kan avverge.
Begge parter ser seg tjent med den andres ekspansjon.
Statene har gjort avtaler der vaksineprodusenten fraskriver seg ansvar for bivirkninger. De er direkte engasjert i nyetableringer, især i farmasøytiske fabrikker som produserer genteknologien som skal injiseres i morgendagens borgere. Det er nå flere titalls mRNA-produkter på vei fra laboratorier via fabrikker og statsapparatet til borgernes vev, alt under oppsyn av staten som deltaker, pådriver og garantist.
Staten trenger konflikt
Stater må holde seg med fiender, indre og ytre. Skillet mellom oss og dem er nasjonalstatens vesen, og trusselen fra «andre» dens eksistensberettigelse. I 2020 var den ytre fienden et påstått virus, i 2022 var den indre fienden uvaksinert og den ytre fienden russer.
Staten trenger kriger, det være seg mot virus eller mennesker. Krigen er den ultimate bekreftelsen på fiendebildet. Den samler massene om det bestående, marginaliserer de ulydige og gir albuerom for de styrende.
Staten finansierer gjerne opprusting og krig i det skjulte gjennom inflasjon, altså økning i pengemengden. Fra og med viruskrigen 2020 økte sentralbankene pengemengden og tappet derigjennom befolkningens kjøpekraft. Verdien av denne kjøpekraften tilfalt i første omgang staten, og dernest det medisinsk-militære industrielle kompleks, gjennom en opprusting av et omfang som vanskelig kunne finansieres ved skattlegging.
Staten ser seg ikke nødvendigvis tjent med sannhet
Staten innrømmer nødig svikt overfor borgerne før de ansvarlige er dødd ut. Derfor hemmeligstemples dokumenter om Covid-19 for generasjoner fremover, og derfor får ikke forskere rådataene som lå til grunn for statistikkene som rettferdiggjorde tiltakene.
Dette gir staten monopol på den offentlige sannheten, og plagsomme innvendinger kan lettere imøtegås. Så lenge den finner det nødvendig, vil staten dyrke narrativet om pandemien som ville drept oss – om det ikke var for staten. Dette av hensynet til «stabilitet», stillstanden som utgjør dens fundament.
Stater må nødvendigvis føre en viss kontroll med borgerne. I 2020 lot de seg friste til omfattende overvåking og frihetsberøvelse – uten andre konsekvenser enn tillitstap hos et lite mindretall. Det bekreftet at et visst fryktnivå garanterer underkastelse og betingelsesløs lydighet, tross vår tids påståtte individualisme og rasjonalitet.
Erfaringen utvidet utvilsomt handlingsrommet for autoritære krefter blant styringseliten.
Staten som organisme
Staters uttalte mål er å ivareta borgernes sikkerhet, frihet og velferd. Deres uutalte mål er egen opprettholdelse. For i likhet med organismer er organisasjoner primært opptatt av å videreføre seg selv. Og som organismer søker også organisasjoner sin utvidelse, gjennom henholdsvis reproduksjon og vekst.
Fra 2. verdenskrig har vi i Vesten sett fremveksten av den demokratiske velferdsstaten, som langt på vei oppfylte begge målene: Borgernes velferd og statens vekst. Dette falt imidlertid sammen med en økende regulering av menneskelige aktiviteter gjennom lover, forskrifter, pregning og pålegg.
Koronaperioden viste oss at vi står ved en skillevei: Statens vekst og reguleringsiver var uforenlig med individets frihet og suverenitet. Staten regulerte det vi anså som privatlivets sfære.
Det første som ryker i autoritære regimer er forsamlingsretten. Virologien er perfekt til dette, da den gjør din neste til en trusel. Neste gang staten ber deg bli hjemme, er det grunn til å være årvåken.
(1) Uttrykket illustrerer sammenslåingen av medisinsk og militært personell under påskudd av beskyttelse mot biologiske og kjemiske trusler, herunder påståtte våpen.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kim Borgen.
Vestlige mediers konstruerte narrativ: Vil Norge og Vesten noensinne våkne?
Av skribent - 18. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/vestlige-mediers-konstruerte-narrativ-vil-norge-og-vesten-noensinne-vakne/
Den pågående konflikten i Ukraina, mye som tidligere vestlige militære intervensjoner i Irak og Afghanistan, har blitt formet av et nøye konstruert narrativ, fremmet av tankesmier, medier og forsvarskontraktører. I Norge, som i resten av Vesten, har vi stort sett kjøpt denne historien, troende at den representerer den objektive sannheten. Men under overflaten er de samme aktørene som oppfordret til tidligere kriger, og de samme interesser som tjente på dem, de som driver den nåværende konflikten, og holder offentligheten uvitende om de virkelige motivene bak disse geopolitiske manøvrene.
Av Jon Anders Lorentzen.
Et mønster av krigslobbyisme: Fra Irak til Ukraina
Kagan-familien—fremtredende talsmenn for Irak-krigen—spiller nå en sentral rolle i å forme oppfatninger om Ukraina-konflikten gjennom sin innflytelse på Institute for the Study of War (ISW) og andre neokonservative tankesmier. Kaganenes involvering i å fremme militær eskalering, både i Irak og Ukraina, avslører et vedvarende mønster av krigslobbyisme. Med dype bånd til forsvarsindustrien har de kontinuerlig presset for militære løsninger fremfor diplomati, noe som sikrer at konflikten forblir en lønnsom virksomhet for våpenprodusenter.
I Irak argumenterte Kagan-familien og deres neokonservative allierte sterkt for invasjonen i 2003, noe som resulterte i en av de mest destabiliserende krigene på 2000-tallet. Den samme dynamikken spiller nå ut i Ukraina, hvor ISW og tankesmier som Center for Strategic and International Studies (CSIS) fremmer narrativer som nedprioriterer diplomatiske løsninger og i stedet legger vekt på behovet for vestlig militær intervensjon.
Som Glenn Diesen har avdekket i sin artikkel om saboteringen av fredsforhandlingene i Istanbul, underminerte vestlige makter—ledet av USA og Storbritannia—aktivt potensielle fredssamtaler som kunne ha avsluttet krigen tidlig. I stedet presset de Ukraina til å avvise forhandlinger, noe som sikret at konflikten eskalerte, til stor fordel for forsvarsindustrien.
Misinformasjon og media: Hvordan folk i Norge og Vesten har blitt villedet
Mainstream media, spesielt i Norge, har stort sett ekkoet disse krigerske tankesmienes posisjoner, og framstilt Ukraina-konflikten som en enkel kamp mellom godt og ondt: et heroisk Ukraina som forsvarer seg mot en uprovosert russisk invasjon. Dette narrative speiler medienes fremstilling av Irak i 2003, der komplekse geopolitiske dynamikker ble redusert til en moralsk kamp mot Saddam Husseins tyranni.
Dette forenklede bildet fører til en skjev offentlig diskurs. Offentligheten blir bombardert med krav om mer våpen, flere sanksjoner og mer militær involvering, mens enhver kritisk undersøkelse av krigens virkelige motiver blir ignorert. Figurer som John Mearsheimer og Jeffrey Sachs, som tilbyr mer kritiske perspektiver, blir marginalisert i mainstream media. Mearsheimer har hevdet at NATOs utvidelse og Vestens manglende vilje til å ta Russlands sikkerhetsbekymringer på alvor er sentrale årsaker til konflikten. Sachs har påpekt at Vestens sanksjoner mot Russland skader verdensøkonomien mer enn de svekker Russland. Disse stemmene blir ofte ignorert, noe som sikrer at offentligheten kun hører en ensidig versjon.
I Norge, hvor tilliten til media er høy, blir disse narrativene sjelden utfordret. Denne blinde troen på mainstream media og institusjoner gjør det enkelt for offentligheten å akseptere det dominerende narrative uten å stille spørsmål ved dets nøyaktighet eller motiver. Ytringsrommet i Norge er så trangt at hvis du i det hele tatt antyder at noe av det som formidles i mainstream media ikke er sant, blir du umiddelbart stemplet som en konspirasjonsteoretiker eller som pro-russisk. Det finnes knapt rom for nyanser, noe som skaper et miljø der kritisk tenkning undertrykkes.
Stoltenberg i søkelyset: Narrativet rakner
Nye utviklinger rundt Jens Stoltenberg, tidligere generalsekretær i NATO, kompliserer dette narrativet ytterligere. Stoltenberg står nå overfor alvorlige anklager om å ha orkestrert Ukraina-konflikten. Ifølge den belgiske advokaten Philippe Vanlangendonck kan Stoltenberg risikere livsvarig fengsel under belgisk lov for sin rolle i å utløse konflikten, noe som satte sikkerheten til alle NATO-medlemsland og deres borgere i fare. Vanlangendonck, som representerer den franske forskeren Patrick Pasin, hevder at Stoltenbergs handlinger krever alvorlige juridiske konsekvenser, siden dødsstraff ikke er tillatt i Belgia.
Denne saken bidrar til økende bekymringer rundt NATOs rolle i å forlenge Ukraina-konflikten. Etter hvert som Stoltenbergs handlinger blir gransket, blir det tydelig hvor langt det er mellom det nøye konstruerte medienarrativet og de bekymringsfulle realitetene rundt hvordan vestlige ledere har håndtert krigen.
Vil Norge våkne, eller vil narrativet vedvare?
Etter hvert som krigen i Ukraina trekker ut, blir det stadig tydeligere at det mainstream narrativet—formet av tankesmier finansiert av forsvarsindustrien og spredt av mediene—ikke kan holde for alltid. Men spørsmålet gjenstår: Vil offentligheten våkne i tide, eller vil vi fortsette å gå i søvne gjennom denne konflikten, som vi gjorde i Irak og Afghanistan?
Den triste realiteten er at dagens metoder for å forme offentlig opinion er langt mer sofistikerte enn tidligere. I 1945, etter Hitlers død og det tredje rikets fall, ble tyskerne tvunget til å konfrontere de grusomhetene som ble begått i deres navn. I dag er vi imidlertid langt mer isolert fra krigens konsekvenser. Krig er noe som skjer langt unna, kjempet av andre, i land vi knapt kjenner til.
Her i Norge, hvor over 80% av befolkningen angivelig tror at Kamala Harris vil vinne det amerikanske presidentvalget i 2024, er tilliten til mediene og institusjonene fortsatt sterk. Denne blinde tilliten gjør det lite sannsynlig at den norske offentligheten vil våkne til den fulle rekkevidden av manipulasjonen rundt Ukraina-krigen.
Den harde sannheten: Å kontrollere massene
Den virkelige tragedien er at den vestlige offentligheten, inkludert nordmenn, er blitt betinget til å akseptere disse narrativene uten spørsmål. Forsvarsindustrien, med sin enorme økonomiske makt og politiske innflytelse, sikrer at dette narrativet forblir dominerende. Kagans, Stoltenberg og andre nøkkelaktører stoler på offentlig apati og regner med at innen sannheten blir avslørt, vil det være for sent.
Den ubehagelige sannheten er at vi i dag ikke bare blir villedet—vi blir styrt. De samme kreftene som presset for krig i Irak og Afghanistan sitter fortsatt ved makten, og de har blitt enda bedre på å kontrollere offentlig diskurs. Så lenge vi forblir naive og trofaste mot narrativene de mater oss med, vil vi fortsette å gå i søvne gjennom historien, uvitende om de virkelige kreftene som former vår verden.
Kilder:
Diesen, Glenn. “Sabotage of the Istanbul Peace Agreement”
Mearsheimer, John. “Why the Ukraine Crisis Is the West’s Fault”, Foreign Affairs.
Sachs, Jeffrey. Intervju om Ukraina-krisen, The Jimmy Dore Show.
The American Conservative, “The Kagan Family Business: War”.
TASS, “Anklager mot Jens Stoltenberg”.
Beklager man for å få tilgivelse?
Av Eva Thomassen - 18. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/beklager-man-for-a-fa-tilgivelse/
Ved å beklage slipper politikere unna med alt fra mislighold av skattebetalernes penger til krigsforbrytelser. Som eksempel beklaget daværende utenriksminister Huitfeldt at mannen gikk bak ryggen hennes og drev med innsidehandel med aksjer. For det mistet hun utenriksministerposten.
Etter å ha vært på tørkeloftet noen måneder ble hun forfremmet til den gjeveste ambassadørposten i Washington. Videre beklaget hun at man måtte dra fra Afghanistan. På spørsmål om hva hun beklaget var at vi fikk ikke til å innføre demokrati. Nylig avgåtte NATO-generalsekretær og tidligere statsminister Stoltenberg fikk spørsmål om han angret på noe han hadde gjort. Han beklaget at oppdraget i Afghanistan varte så lenge.
Stoltenberg har ikke beklaget at han var medskyldig i drapet på Gadaffi og ødeleggelsen av Libya. Tvert imot. Stoltenberg fikk spørsmål om akkurat det 10 år etter invasjonen av Libya. Han svarte han ville gjøre det igjen.
Daværende utenriksminister Støre har heller ikke beklaget at Norge invaderte Libya. Tvert i mot har han ment at det var riktig.
Lysbakken, derimot, etter 13 år beklager at han støttet krigen mot Libya. Han nærmest førte seg lurt.
Libya 2011
Kjente Lysbakken til at Norge samarbeidet med CIA og Al-Qaida i Libya?
Stoltenberg satt i Det hvite hus i oktober 2011 sammen med daværende president Obama, da det ble kjent at Gadaffi var drept. Obama skrøt av Stoltenberg. Han sa at Norges innsats var helt avgjørende for Gadaffis fall. Norge tok på seg oppdrag ingen andre NATO-land ville gjøre. 588 bomber. Ingen beklagelse. I stedet ble Stoltenberg forfremmet til NATO-sjef. Så dyktig var han i den rollen at han stadig fikk forlenget oppdraget. Det står i arbeidsinstruksen til en NATO sjef at man skal promotere kriger og å selge krigen som «demokrati og våre verdier». Lysbakken fikk kjøpt kriger til tilbudspris. Han kjøpte krigen i Libya, krigen i Syria og krigen i Ukraina. Nå angrer på kjøpet av krigen i Libya. Han kjøpte så å si katta i sekken. Det beklager han. Overfor hvem? Han står jo ikke tiltalt for krigsforbrytelser?
Lysbakken og regimeskiftekrigen i Syria
Man kan ikke beklage at man støttet krigen i Libya og samtidig støtte krigen i Syria. Krigen i Libya var forspillet og oppskriften for krigen i Syria. Ødeleggelsen Libya og drapet av Gadaffi var en forutsetning for Israel og USAs regimeskiftekrig i Syria. Våpen, terrorister, CIA kom over Middelhavet til Syria. På brygga sto Al-Qaida og IS og ventet. Her et frigitt dokument som bekrefter dette.
Leser man Wikileaks finner man Hillary Clintons modeller for regimeskifte som kunne være aktuelle for Syria.
Irak ble regimeskifte utført med amerikanske boots on the ground. I Egypt ble massemobilisering av folk i gatene og en hær som fløy i alle retninger og mistet kontrollen. I Libya drepte de presidenten. I Syria ville man forsøke å bruke modellen fra Libya, men som Clinton sier, det er vanskeligere logistikk i Syria.
Hun landet på modellen i Libya. Bruk av terrorister og med hjelp fra USA til å likvidere president Assad.
Hvis Gaddafi faller i løpet av de neste månedene, vil det være en annen modell for regimeendring: den med begrenset, men målrettet militær støtte fra Vesten kombinert med et identifiserbart opprør. Ikke at dette enkelt kan brukes i Syria. Det har ikke engang vært lett å bruke i Libya, og Syria ville være en mye vanskeligere nøtt å knekke. Videre er den syriske opposisjonen langt fra samlet eller i stand til å etablere et Benghazi-lignende tilfluktssted som man kan sette i gang et opprør fra og som det kan sendes bistand til.
Wikileaks 2011
https://wikileaks.org/clinton-emails/emailid/18328
https://wikileaks.org/clinton-emails/emailid/12601
Bekreftelsen på at Al-Qaida var på plass i Syria finner vi i denne mailen sendt av Jake Sullivan, nåværende nasjonal sikkerhetssjef for president Biden og daværende håndlanger for Hillary Clinton: «AQ is on our side». Al-Qaida er på vår side-
Wikileaks 2012
https://wikileaks.org/clinton-emails/emailid/23225#efmAGIAHu
Nei til gjenoppbygging. Ja til sanksjoner. Tja til bistand
I et intervju i ABC-nyheter fra 2018 støtter Lysbakken regimeskiftekrigen i Syria. Han støtter sanksjonene og han sier nei til gjenoppbygging av Syria. Han mener regimeskifte er en forutsetning for at han skal gi støtte til det syriske folket.
SV:
SVer imot å støtte gjenoppbygging av det krigsherjede Syria der flertallet bor – i områder styrt av Assads regjering. SV mener Assad ikke er opptatt av å gjenoppbygge som vil gavne hele befolkningen. Derfor vil ikke SV gå inn for å gi bistand til. Per i dag er regime-skifte viktigere for SV. Imidlertid mener SV at de støtter forsøk på å nå alle som er rammet av krigen i Syria med humanitær bistand, uavhengig av hvilke områder de befinner seg i, svarer partileder. Altså nødhjelp til hele befolkningen, eller?SV mener sanksjoner som er rettet mot regimet bør bli opprettholdt så lenge det er et realistisk virkemiddel for å skape press for fredsforhandlinger. Samtidig mener vi humanitær hjelp som redder liv, fortsatt bør være høyt prioritert, skriver Lysbakken. Lysbakken har ikke presset regjeringen til å endre sanksjonspolitikken som hindrer bistand.
Hva har Lysbakken med krigen i Syria å gjøre? Han har jo beklaget støttet til krigen i Libya? Kan man beklage støtten til krigen mot Gadaffi – regimet og samtidig støtte krigen mot Assad-regimet i Syria? Svaret er nei. Intensjonen med krigen i Libya er den samme som intensjonen med krigen mot Syria. Forskjellen er at USA og Israel ikke har klart å drepe president Assad. Ikke enda. Landet derimot er ødelagt og det er folket også. Av sanksjoner Lysbakken støtter.
Å være politiker på nasjonalt nivå som Lysbakken og ikke kunne lese geopolitikk i nåtid gjør Lysbakken til en nyttig idiot for norsk NATO-politikk. Krigen i Libya, i Syria, i Irak, i Libanon, i Palestina og Iran henger sammen. Det handler om Israel og USAs geopolitiske interesser. Det gjør også krigen i Ukraina. Vi andre som har trodd på Lysbakken kan bare beklage at vi har gjort det.
Sånn er'n bare
Tilbud til våre lesere. 20 prosent rabatt på konsertbilletter.
Førstkommende tirsdag braker det løs med bokbadskonsert! Få billetter igjen!
Lesere av steigan.no kan skaffe seg billetter med rabatt.
Meld deg på via denne lenken og få 20% rabatt: https://folketeateret.eventim-billetter.no/webshop/webticket/shop?mc=bok20&event=1555
