Nyhetsbrev steigan.no 18.09.2022
Ideologisk gambling med menneskeliv – en blackout vil føre til svært mange dødsfall i Tyskland
Zelensky selger bokstavelig talt Ukraina til amerikanske selskaper på Wall Street
Tredje fase i Ukraina-krigen: NATO mot Russland
Strømstøtte til bedriftene – bedre enn ingenting? (og irrelevante argumenter fra NVE)
«Hastemøtet» i Stortinget: Rødts forslag
New Zealand dropper de fleste Covid-restriksjoner
Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy – del 5
Kommer Norge til å godkjenne en GMO?
Ideologisk gambling med menneskeliv – en blackout vil føre til svært mange dødsfall i Tyskland
Av red. PSt - 18. september 2022
https://steigan.no/2022/09/ideologisk-gambling-med-menneskeliv-en-blackout-vil-fore-til-svaert-mange-dodsfall-i-tyskland/
Tyskland utenriksminister Annalena Baerbock sa nylig: «Jeg vil sette Ukraina først uansett hva mine velgere mener og uansett hvor vanskelig livet deres blir» Hun var klar og tydelig på at det betydde å fortsette sanksjonene mot Russland, sjøl om det vil føre til energikrise i Tyskland.
Dette øker faren for at Tyskland eller deler av Tyskland vil oppleve blackout, kanskje i dagevis, og kanskje til vinteren.
Myndighetene i kretsen Rheingau-Taunus har gjennomført en simulering av hva en slik blackout ville bety for dem, og storavisa Frankfurter Allgemeine Zeitung har gjengitt resultatet: Mer enn 400 døde de første 96 timene.
På fire døgn ville man altså ifølge denne simuleringa ha 400 ekstraordinære dødsfall i et tysk distrikt med mindre enn 190.000 innbyggere. Tyskland har 85 millioner innbyggere, så hvis vi antar at demografien og forutsetningene er de samme over hele landet (det er de sikkert ikke, men la oss for diskusjonens skyld anta det) ville det tilsvare 177.000 døde – på fire døgn!
Artikkelen i Faz er bak betalingsmur, men vi gjengir innholdet etter Wochenblick:
Distriktet Hessian Rheingau-Taunus er det første av 401 tyske distrikter og urbane distrikter som har fått et spesialistfirma i Berlin til å undersøke og simulere hva som truer ved en eventuell blackout for å være forberedt på den stadig mer sannsynlige hendelsen.
Ifølge dette kunne 400 dødsfall forventes innen 96 timer. Etter 24 timer ville husdyr dø, transformatorstasjoner ville svikte og vanntanker ville gå tørre. Da ville det blitt plyndring, branner og økonomiske skader i størrelsesorden hundrevis av millioner euro. I motsetning til den føderale økonomiminister Robert Habeck, anser distriktsbranninspektør Christian Rossel for tiden risikoen for en blackout som mye mer sannsynlig enn mangel på gass, noe som ikke ville ha så dramatiske konsekvenser, selv om man også forberedte seg på det.
Ved utbredt strømbrudd fungerer imidlertid ingenting lenger. Internett, fasttelefoni og varmesystemer ville svikte først, tett fulgt av mobilkommunikasjon og digital radio. Bensinstasjoner ville gå tom for bensin, elektroniske penger og betalingssystemer ville svikte, mat kunne ikke lenger kjøles ned. Hvor lenge klinikker, omsorgsanlegg og vannleverandører og avfallsbedrifter kan holde på avhenger av deres respektive utstyr. Rossel gjorde det klart at distriktet ikke kunne sikre strømforsyningen. I likhet med Landsberg råder han innbyggerne til å hamstre mat og drikkevann.
Gerd Landsberg, daglig leder i den tyske sammenslutningen av byer og kommuner (DStGB) , har oppfordret innbyggerne til å hamstre vann og mat for 14 dager. Ifølge Landsberg skal du være klar over at ved strømbrudd vil det ikke renne vann, du kan ikke fylle på og du kan ikke lade mobilen etter to dager. I tillegg er det fare for «underforsyning» på grunn av den planlagte nedstengningen av de tre siste kjernekraftverkene, slik at hele elektrisitetsbehovet i Tyskland i visse områder ikke lenger kan dekkes. Da ville store strømforbrukere som industribedrifter måtte slås av frivillig eller med tvang.
Han frykter også hackerangrep og overbelastning av strømnettet – ikke minst på grunn av de 650.000 varmeviftene som ble solgt i år dersom gasstilførselen svikter. Landsberg klager over at Tyskland «på ingen måte» er forberedt på et slikt scenario. Selv om den føderale regjeringen har erkjent faren, gjør den for lite. Befolkningen følger heller knapt anbefalingene fra Bundesamt für Bevölkerungsschutz und Katastrophenhilfe (BBK) Så sent som i juli sa den føderale økonomiminister Robert Habeck : «Faktum er: vi har for tiden et gassproblem, ikke et elektrisitetsproblem.» Den gang var uttalelsen en del av hans propagandastrategi for å hindre fortsatt drift av de tre gjenværende tyske atomkraftverkene.
Dermed hadde Habeck bare presset en stor del av de 650.000 innbyggerne til å kjøpe varmevifter, som DStGB-sjef Landsberg nå frykter at de vil gjøre slutt på det tyske strømnettet av. Den landsomfattende « varslingsdagen », hvor funksjonen av sivile vernetiltakene skal testes ved hjelp av en prøvealarm, vil i år finne sted 8. desember – selv om den egentlig er planlagt andre torsdag i september hvert år.
Det siste forsøket for to år siden, 10. september 2020, mislyktes imidlertid totalt fordi ikke engang advarselsappene fungerte. I tilfelle en faktisk katastrofe ville mange innbyggere ikke ha blitt advart i det hele tatt.
Kommentar: Vanvittig gambling med menneskeliv
Energi- og strømkrisa i Tyskland skyldes ikke naturkrefter, men kommer av ideologiske og politiske valg. Av ideologisk-politiske grunner har tyske politikere bestemt seg for å gjennomføre et «grønt skifte» som allerede gjør strømforsyninga ustabil og sårbar for blackout. Videre har de, også av ideologisk-politiske grunner valgt å kutte ut importen av russisk gass – uten å ha alternativer.
Og de lar seg ikke rokke til å forlate disse ideologisk-politiske dogmene, sjøl om alle data de har tilgang til viser at dette blir katastrofalt. I stedet for å finne pragmatiske løsninger for å garantere folk en god og sikker strømforsyning og muligheten til å varme opp hjem, skoler og institusjoner, kommer de med ideologisk-politiske appeller om at folk må «holde ut» «uansett hvor vanskelig livet deres blir».
Dette er altså politikere som er villige til å ofre titusenvis av menneskeliv på noen få dager bare for å klamre seg til dogmer. Hva skal man kalle sånt? Hva skal man med slike politikere?
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Zelensky selger bokstavelig talt Ukraina til amerikanske selskaper på Wall Street
Av Ben Norton - 18. september 2022
https://steigan.no/2022/09/zelensky-selger-bokstavelig-talt-ukraina-til-amerikanske-selskaper-pa-wall-street/
Ukrainas leder Volodymyr Zelensky åpnet New York Stock Exchange (NYSE) og fortalte Wall Street at landet hans er «åpent» for utenlandske selskaper til å utnytte det med 400 milliarder dollar i statlige salg.
Av Ben Norton, Multipolarista.
Ukrainas veststøttede leder Volodymyr Zelensky åpnet praktisk talt New York Stock Exchange om morgenen 6. september, og ringte symbolsk på klokken via videostrøm.
Zelensky kunngjorde at landet hans er «åpent for forretninger» – det vil si at utenlandske selskaper står fritt til å komme og utnytte dets rikelige ressurser og lavtlønnet arbeidskraft.
I en tale som lanserte det nyliberale utsalgsprogrammet Advantage Ukraine, tilbød Zelensky Wall Street «en sjanse for dere til å investere nå i prosjekter verdt hundrevis av milliarder av dollar».
Den finansielle nyhetstjenesten Business Wire publiserte en pressemelding fra den ukrainske regjeringen der Zelensky skrøt:
Investeringsalternativene på $400+ [milliarder] på AdvantageUkraine.com spenner over offentlig-private partnerskap, privatisering og private virksomheter. Et USAID-støttet prosjektteam av investeringsbankfolk og forskere utnevnt av Ukrainas økonomidepartement vil jobbe med bedrifter som er interessert i å investere.
Det siterte også presidenten for NYSE Group, Lynn Martin, som sa:
Som den største børsen globalt står vi for frihet, investorbeskyttelse og uhemmet tilgang til kapital. Vi er glade for å ønske president Zelenskyy virtuelt velkommen til NYSE klokkepodiet, et symbol på friheten og muligheten våre amerikanske kapitalmarkeder har muliggjort over hele verden. Vi er beæret over at presidenten har valgt NYSE for å markere startskuddet til Advantage Ukraine og engasjere seg med verdens næringsliv.
Pressemeldingen siterte ledere fra amerikanske bedriftsgiganter Google, Alphabet og Microsoft, som siklet over de økonomiske mulighetene som Ukraina tilbyr.
Reuters bemerket at den ukrainske regjeringen hyret det britiske PR-firmaet WPP til å drive markedsføringsoperasjonen for Advantage Ukraine.
Zelensky koordinerte sitt publisitetsstunt i New York Stock Exchange med en lederartikkel i Wall Street Journal som bønnfalt amerikanske kapitalister om å » Investere i Ukrainas fremtid .»
«Jeg forpliktet min administrasjon til å skape et gunstig miljø for investeringer som ville gjøre Ukraina til den største vekstmuligheten i Europa siden slutten av andre verdenskrig,» skrev Zelensky.
Han fortsatte:
For å skape et trygt, transparent miljø for forretningsengasjement, forfølger Ukraina investeringsgarantier fra både Group of Seven og EU, reformerer landets skattesystem og etablerer et sterkt nytt juridisk rammeverk.Landet vårt har allerede vedtatt regler og lover for å tillate selskaper å bygge gjennomsiktige bedriftsstrukturer, lettere tiltrekke utenlandske investeringer og bruke ytterligere mekanismer for å beskytte immaterielle eiendeler. Gunstige forhold vil tillate oss å etablere Ukraina som en kraftig IT-hub og implementere innovative forretningsideer raskt og effektivt.
Multipolarista har tidligere rapportert om et møte mellom vestlige regjeringer og selskaper i Sveits i juli, der de planla hard nyliberal økonomisk politikk å påtvinge Ukraina.
De vestlige deltakerne publiserte dokumenter som oppfordret til å kutte arbeidslovgivningen, «åpne markeder», senke tollsatser, deregulere industrier og «selge statseide virksomheter til private investorer».
Les: Ukrainas arbeiderfiendtlige lover er planlagt lenge
I et intervju med Multipolarista sammenlignet økonomen Michael Hudson de nye nødlovene mot arbeidskraft som ble innført av den ukrainske regjeringen med den brutale nyliberale politikken implementert av Chiles høyreekstreme Pinochet-diktatur etter et CIA-støttet kupp i 1973.
«Man mister munn og mæle,» sa Hudson om Zelenskys Wall Street Journal kronikkd. «Det er som en parodi på hva en sosialist ville ha skrevet om hvordan klassekrigen ville bli satt i verk av en fascistisk regjering.»
«Så selvfølgelig ble han ønsket velkommen på børsen for å avskaffe arbeidstakernes rettigheter,» la Hudson til. «Du kunne ikke hatt et mer svart-hvitt eksempel» på klassekrig.
«Dette er nøyaktig hva [den franske presidenten] Macron sa da han sa ‘slutten på overflod’. Den ukrainske arbeidsstyrken har nettopp opplevd slutten på velstand, nyliberal stil.
«Og som Mr. Zelensky sa, det kan være slutten på velstanden for arbeidsstyrken, men det kommer til å bli en bonanza for dere investorer på New York Stock Exchange. Kom inn og bli med på festen!»
«Noens tap blir omgjort til noen andres gevinst. Og det er det som skjer i en klassekrig. Det er et nullsumspill. Det er ikke noe forsøk på å heve levestandarden.»
«Ukraina er det fattigste landet i Europa – men Zelensky sa at det ikke er fattig nok. Han sa, du tror dette er noe, vent til vår nye lov trer i kraft. Det vil virkelig vise deg hva det vil si å være det fattigste landet i Europa.»
«Men det vil også være det rikeste landet i Europa for 1%,» konkluderte Hudson.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Multipolarista.
Les også: Zelenskijs økonomiske politikk er nyliberalisme av Pinochet-typen
Kommentar:
Den må være givende dager for krigsentusiaster på venstresida; ikke bare heier de entusiastisk på NATOs krig mot Russland med ukrainere som kanonføde, de støtter også et naziinfiltrert regime som innfører arbeidslivslover av Pinochet-typen og selger landets ressurser på billigsalg til utenlandsk kapital.
Vi minner igjen om at den redaksjonelle politikken til steigan.no er at vi er imot denne krigen, fra den startet i 2014 og i den nye fasen med Russlands invasjon i Ukraina. Vi har i alle disse årene pekt på hvordan CIA og andre vestlige etterretningstjenester har tatt kontroll over Ukraina og bidratt til å sette inn politikere som fullt og helt tjener den vestlige kapitalens interesser. Helt fra 2014 advarte vi om at dette kunne føre fram til en storkrig i Europa, men ingen politikere med posisjoner på venstresida har interessert seg for dette; ikke på høyresida heller, for den del.
Red.
Tredje fase i Ukraina-krigen: NATO mot Russland
Av Scott Ritter - 18. september 2022
https://steigan.no/2022/09/tredje-fase-i-ukraina-krigen-nato-mot-russland/
Russland kjemper ikke lenger mot en ukrainsk hær utstyrt av NATO, men en NATO-hær bemannet av ukrainere. Til tross for tilbakeslaget ved Kharkiv vil Russland fortsatt vinne, skriver militæranalytikeren Scott Ritter.
Av Scott Ritter, Consortiumnews 12. september 2022
Den ukrainske hæren startet en stor offensiv mot russiske styrker utplassert i regionen nord for den sørlige byen Kherson 1. september. Ti dager senere hadde ukrainerne utvidet omfanget av sine offensive operasjoner til å omfatte regionen rundt den nordlige byen Kharkov.
Mens Kherson-offensiven ble kastet tilbake av russerne, med store tap for de ukrainske styrkene i både mannskap og materiell, viste Kharkov-offensiven seg å være en stor suksess , med gjenerobring av tusenvis kvadratkilometer territorium som tidligere var okkupert av russiske tropper.
I stedet for å starte sin egen motoffensiv mot ukrainerne som opererer i Kharkov-regionen, kom det russiske forsvarsdepartementet (MOD) med en kunngjøring som mange mennesker syntes var sjokkerende: «For å oppnå de uttalte målene for den spesielle militæroperasjonen om å frigjøre Donbas,» kunngjorde de via Telegram, ble det «besluttet å omgruppere russiske tropper … for å øke innsatsen i Donetsk-retningen.»
I en bagatellisering av forestillingen om en retrett, erklærte den russiske MOD at «for dette formål ble det under tre dager gjennomført en operasjon for å nedskalere og organisere overføringen av [russiske] tropper til territoriet til Folkerepublikken Donetsk.
Under denne operasjonen», heter det i rapporten, «ble det utført en rekke distraksjoner og demonstrasjonstiltak, som indikerer troppenes reelle handlinger» som, erklærte russerne, resulterte i at «mer enn to tusen ukrainske og fremmedkrigere ble ødelagt, samt mer enn hundre enheter med pansrede kjøretøy og artilleri.»
For å sitere den udødelige Yogi Berra, det var «déjà vu på nytt».
Faser av krigen
Den 25. mars holdt sjefen for det operative hoveddirektoratet for generalstaben til de væpnede styrker i den russiske føderasjonen, generaloberst Sergei Rudskoy, en orientering der han kunngjorde slutten på det han kalte Fase én av Russlands «spesielle militæroperasjon». ” (SMO) i Ukraina.
Målene for operasjonen, som startet 24. februar da russiske tropper krysset grensen til Ukraina, var å forårsake «slik skade på militær infrastruktur, utstyr, personell fra de væpnede styrker i Ukraina» at det ville forhindre enhver betydelig forsterkning av de ukrainske styrkene utplassert i Donbas-regionen.
Rudskoy kunngjorde da at russiske tropper ville trekke seg tilbake og omgruppere seg slik at de vil være i stand til å «konsentrere seg om det viktigste – den fullstendige frigjøringen av Donbas.»
Dermed begynte Fase to.
Den 30. mai publiserte jeg en artikkel i Consortium News hvor jeg diskuterte nødvendigheten av en Fase tre. Jeg skrev at
«Både fase én og fase to av Russlands operasjon var spesielt skreddersydd for de militære betingelsene som var nødvendige for å eliminere trusselen mot Lugansk og Donetsk fra oppbyggingen av ukrainsk militærmakt i Øst-Ukraina. … Russland kommer snart til å kunngjøre at de har beseiret de ukrainske militærstyrkene som er oppstilt i øst, og dermed gjøre slutt på tanken om den overhengende trusselen som ga Russland den juridiske begrunnelsen for å påta seg operasjonen.»
Et slikt utfall, skrev jeg, ville «etterlate Russland med en rekke uoppfylte politiske mål, inkludert denazifisering, demilitarisering, permanent ukrainsk nøytralitet og NATOs samtykke til et nytt europeisk sikkerhetsrammeverk i tråd med linjene som ble utarbeidet av Russland og lagt fram som traktatforslag i desember 2021. . Hvis Russland skulle stoppe sin militære operasjon på dette tidspunktet,» erklærte jeg, «ville det være å gi politisk seier til Ukraina, som ‘vinner’ ved ikke å tape.»
Denne tankegangen var basert på min tro på at «mens man tidligere kunne hevde at en overhengende trussel ville fortsette å eksistere så lenge de ukrainske styrkene hadde tilstrekkelig kampkraft til å gjenerobre Donbas-regionen, kan et slikt argument ikke fremsettes i dag .»
Kort sagt, jeg trodde at drivkraften for Russlands utvidelse til en tredje fase ville oppstå først etter at de hadde fullført oppdraget med å frigjøre Donbas i fase to. «Ukraina,» sa jeg, «selv med den massive tilførselen av militær bistand fra NATO, ville aldri igjen være i en posisjon til å true en russisk erobring av Donbas-regionen.»
Jeg tok feil.
Anne Applebaum, en neokonservativ stabsskribent for The Atlantic , intervjuet nylig generalløytnant Yevhen Moisiuk, nestkommanderende for de ukrainske væpnede styrkene, om den vellykkede ukrainske offensive operasjonen. «Det som virkelig overrasker oss,» sa Moisiuk, «er at de russiske troppene ikke slår tilbake.»
Applebaum satte sin egen spinn på generalens ord. «Tilbydd valget mellom å kjempe eller flykte,» skrev hun om de russiske soldatene, «ser mange av dem ut til å rømme så fort de kan.»
I følge Applebaum har den ukrainske suksessen på slagmarken skapt en ny virkelighet, der ukrainerne, konkluderer hun, «kan vinne denne krigen» og dermed «gjøre slutt på Putins regime».
Jeg tok ikke så feil.
Sovjet- og NATO-doktrine
Krig er en komplisert virksomhet. Applebaum virker uvitende om dette. Både Ukraina og Russland har stor krigsmakt, med profesjonelle organisasjoner støttet av institusjoner designet for å produsere kvalifiserte krigere. Begge militærene er godt ledet, godt utstyrt og godt forberedt til å påta seg oppdragene de er tildelt. De er blant de største militære organisasjonene i Europa.
Det russiske militæret er dessuten bemannet av offiserer av høyeste kaliber, som har gjennomgått omfattende opplæring i militærkunst. De er eksperter på strategi, operasjoner og taktikk. De kan sin virksomhet.
På sin side har det ukrainske militæret gjennomgått en radikal transformasjon i årene siden 2014, der doktriner fra sovjettiden har blitt erstattet av en hybrid som inkorporerer NATOs doktriner og metoder.
Denne transformasjonen har blitt akselerert dramatisk siden den russiske invasjonen, med det ukrainske militæret som praktisk talt gikk over fra eldre tungt utstyr fra sovjettiden til et arsenal som i større grad gjenspeiler organisasjonen og utstyret til NATO-nasjoner, som gir milliarder av dollar med utstyr og opplæring.
Ukrainerne er, i likhet med sine russiske kolleger, militære fagfolk som skjønner nødvendigheten av å tilpasse seg til virkeligheten på slagmarken. Den ukrainske erfaringen er imidlertid forvansket av at de prøver å kombinere to forskjellige doktrinære tilnærminger til krig (sovjettiden og moderne NATO) under kampforhold. Denne kompleksiteten skaper muligheter for feil, og feil på slagmarken resulterer ofte i tap – betydelige tap.
Russland har utkjempet tre forskjellige krigsstiler i løpet av de seks månedene siden de gikk inn i Ukraina. Den første var en manøverkrig, designet for å gripe så mye territorium som mulig for å forme slagmarken militært og politisk.
Operasjonen ble utført med omtrent 200 000 russiske og allierte styrker, som stod opp imot et aktivt ukrainsk militær på rundt 260 000 soldater støttet av opptil 600 000 reservister. Standard 3:1 angriper/forsvarer-forhold gjaldt ikke – russerne forsøkte å bruke fart, overraskelse og dristighet for å minimere Ukrainas tallmessige fordel, og i prosessen håpet de på en rask politisk kollaps i Ukraina som ville forhindre større kamper mellom russiske og ukrainske væpnede styrker.
Denne planen lyktes i noen områder (i sør, for eksempel rundt Kherson), og bandt opp ukrainske tropper og forårsaket avledning av forsterkninger bort fra kritiske operasjonssoner. Men det mislyktes strategisk – ukrainerne kollapset ikke, men hardnet til – og sikret en lang, hard kamp fremover.
Den andre fasen av den russiske operasjonen fikk russerne til å omgruppere seg for å fokusere på frigjøringen av Donbas. Her tilpasset Russland sin operative metodikk, ved å bruke sin overlegenhet i ildkraft til å gjennomføre en langsom, bevisst fremrykning mot ukrainske styrker som var gravd ned i omfattende defensive nettverk, og ved å gjøre det oppnådde de en uhørt tapsratio, med ti eller flere ukrainere drept eller såret for hvert russiske offer.
Mens Russland sakte rykket fremover mot ukrainske skyttergravsstyrker, ga USA og NATO Ukraina militærutstyr for milliarder av dollar, inkludert tilsvarende flere pansrede divisjoner (tanks, pansrede kampvogner, artilleri og støttekjøretøyer), sammen med omfattende operasjonell opplæring i bruk av dette utstyret ved militære installasjoner utenfor Ukraina.
Kort sagt, mens Russland var opptatt med å ødelegge det ukrainske militæret på slagmarken, var Ukraina opptatt med å rekonstruere den hæren, og erstatte ødelagte enheter med friske styrker som var ekstremt godt utstyrt, godt trent og godt ledet.
Den andre fasen av konflikten så Russland ødelegge den gamle ukrainske hæren. I dens sted sto Russland nå overfor mobiliserte territorielle og nasjonale enheter, støttet av rekonstituerte NATO-trente styrker. Men hoveddelen av de NATO-trente styrkene ble holdt i reserve.
Den tredje fasen – NATO vs. Russland
Dette er styrkene som har vært engasjert i de nåværende kampene. Russland befinner seg i en fullverdig stedfortreder-krig med NATO, og står overfor en militærstyrke i NATO-stil som blir logistisk støttet av NATO, trent av NATO, forsynt med NATO-etterretning og arbeider i harmoni med NATOs militære planleggere.
Hva dette betyr er at den nåværende ukrainske motoffensiven ikke bør sees på som en forlengelse av fase to-kampen, men snarere initieringen av en ny tredje fase som ikke er en ukrainsk-russisk konflikt, men en NATO-russisk konflikt.
Den ukrainske slagplanen har «Made in Brussels» stemplet over seg. Styrkesammensetningen ble bestemt av NATO, det samme var tidspunktet for angrepene og retningen for angrepene. NATOs etterretning lokaliserte nøye sømmene i det russiske forsvaret og identifiserte kritiske kommando- og kontroll-, logistikk- og reservekonsentrasjonsnoder som ble mål for ukrainsk artilleri, som opererer på en skytskontrollplan laget av NATO.
Kort sagt, den ukrainske hæren som Russland møtte i Kherson og rundt Kharkov var ulik noen ukrainsk motstander den tidligere hadde møtt. Russland kjempet ikke lenger mot en ukrainsk hær utstyrt av NATO, men snarere en NATO-hær bemannet av ukrainere.
Ukraina fortsetter å motta milliarder av dollar i militær assistanse, og har for tiden titusenvis av tropper som gjennomgår omfattende trening i NATO-nasjoner.
Det vil komme en fjerde fase, og en femte fase … så mange faser som nødvendig før enten Ukraina uttømmer sin vilje til å kjempe og dø, NATO uttømmer sin evne til å fortsette å forsyne det ukrainske militæret, eller Russland uttømmer sin vilje til å kjempe en endeløs konflikt i Ukraina. Tilbake i mai kalte jeg beslutningen fra USA om å gi milliarder av dollar i militærhjelp til Ukraina for «en spillskifter».
Massiv etterretningssvikt
Det vi er vitne til i Ukraina i dag er hvordan disse pengene har endret spillet. Resultatet er flere døde ukrainske og russiske styrker, flere døde sivile og mer ødelagt utstyr.
Hvis Russland skal seire, vil de måtte identifisere sine mange feil som ledet opp til den vellykkede ukrainske offensiven og tilpasse seg deretter. Først og fremst representerer den ukrainske offensiven rundt Kharkov en av de mest alvorlige etterretningssviktene av en profesjonell militær styrke siden den israelske unnlatelsen av å forutsi det egyptiske angrepet på Suez-kanalen som startet Yom Kippur-krigen i 1973.
Ukrainerne hadde signalisert at de hadde til hensikt å gjennomføre en offensiv i Kherson-regionen i mange uker. Det ser ut til at da Ukraina satte i gang sine angrep langs Kherson-linjen, antok Russland at dette var den etterlengtede offensiven, og sendte raskt reserver og forsterkninger til denne fronten.
Ukrainerne ble slått tilbake med store tap, men ikke før Russland hadde forpliktet sine reserver. Da den ukrainske hæren angrep i Kharkov-regionen noen dager senere, ble Russland overrumplet.
Og så er det i hvilken grad NATO hadde integrert seg i alle aspekter av ukrainske militæroperasjoner.
Hvordan kunne dette skje? En etterretningssvikt av denne størrelsesorden tyder på mangler i både Russlands evne til å samle etterretningsdata, samt manglende evne til å produsere rettidige og nøyaktige vurderinger for den russiske ledelsen. Dette vil kreve en topp-til-bunn-gjennomgang for å bli tilstrekkelig behandlet. Kort sagt, hoder vil rulle – og det snart. Denne krigen stopper ikke med det første, og Ukraina fortsetter å forberede seg på fremtidige offensive handlinger.
Hvorfor Russland fortsatt vil vinne
Til slutt tror jeg fortsatt at sluttspillet forblir det samme – Russland vil vinne. Men kostnadene ved å forlenge denne krigen har blitt mye høyere for alle involverte parter.
Den vellykkede ukrainske motoffensiven må settes inn i riktig perspektiv. Ofrene Ukraina led, og fortsatt lider, for å oppnå denne seieren er uholdbare. Ukraina har brukt opp sine strategiske reserver, og disse vil måtte rekonstrueres dersom Ukraina skal ha noe håp om å fortsette et fremskritt i denne retningen. Dét vil ta måneder.
Russland har i mellomtiden ikke mistet noe mer enn noen uforsvarbare områder. Russiske tap var minimale, og tap av utstyr ble lett erstattet.
Russland har faktisk styrket sin militære stilling ved å skape sterke forsvarslinjer i nord som er i stand til å motstå ethvert ukrainsk angrep, samtidig som de øker tilgjengelig kampkraft for å fullføre oppgaven med å frigjøre de resterende delene av Donetsk-folkerepublikken som fortsatt er under ukrainsk kontroll.
Russland har langt mer strategisk dybde enn Ukraina. Russland begynner å treffe kritiske infrastrukturmål, som kraftstasjoner, som ikke bare vil lamme den ukrainske økonomien, men også landets evne til å flytte store mengder tropper raskt via tog.
Russland vil ta lærdom av Kharkov-nederlaget og fortsette sine uttalte mål.
Bunnlinjen – Kharkov-offensiven var så god som den kunne bli for Ukraina, mens Russland ikke har vært i nærheten av å nå bunnen. Endringer må gjøres av Russland for å fikse problemene identifisert gjennom Kharkov-nederlaget. Å vinne ett slag er én ting; å vinne en hel krig noe helt annet.
For Ukraina betyr de enorme tapene deres egne styrker lider, kombinert med den begrensede skaden som er påført Russland, at Kharkov-offensiven i beste fall er en pyrrhosseier, en seier som ikke endrer den grunnleggende realiteten at Russland vinner, og vil vinne, konflikten i Ukraina.
*
Bearbeidet maskinoversettelse, Derimot.no
Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Consortiumnews
Copyright © Scott Ritter , Consortiumnews , 2022
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Strømstøtte til bedriftene – bedre enn ingenting? (og irrelevante argumenter fra NVE)
Av Odd Handegård - 18. september 2022
https://steigan.no/2022/09/stromstotte-til-bedriftene-bedre-enn-ingenting-og-irrelevante-argumenter-fra-nve/
Regjeringen la fredag (16.9.2022) fram en strømstøtteordning til 20.000 mindre og middels store bedrifter der minst 3 % av omsetningen må være strømutgifter: 3 milliarder skal fordeles i tillegg til at det etableres en fastprisordning og en støtteordning med Enøk-tiltak for strømsparing (og mer vindkraft i Norge ble framstilt som en grunnleggende forutsetning i planen). Det kom umiddelbart en del kommentarer i Stortinget.
Av Odd Handegård.
Høyre var fornøyd med at ordningen «nå endelig kom». Listhaug mente at tiltakene var «skuffende» og ville resultere i et «konkursras». SV pekte på at støtten måtte gis til bedrifter som virkelig trenger støtten, og ikke som bonus til eierne. Men det var Rødt (Mimir Kristjansson) som pekte på det egentlige problemet: «Næringslivet trenger ikke almisser og subsidier fra staten» — «Staten må slutte å selge strøm til mange tusen prosent av hva den koster å produsere». «Det er superprofitten til kraftselskapene som må reduseres». Listhaug og Kristjansson var begge for maxpris på strøm. – Et par artikler i Aftenposten i går sier mer om tiltakspakkens intensjoner enn næringsministeren på pressekonferansen. Den ene var en artikkel av adm.dir. Kjetil Lund (NVE) og den andre var et intervju med bl.a. Erna Solberg.
Kjetil Lund stilte først spørsmålet: Hva skyldes energimangelen i Norge og Europa? Svaret var den irrelevante lista han stadig repeterer: Putin. Fransk kjernekraftproduksjon har kollapset. Gass og kjernekraft har sviktet. Tysk energiproduksjon har «vært for optimistisk» (!?!). Norske eksportkabler «øker ikke strømprisen i seg selv». «Heller ikke kraftmarkedet øker strømprisen i seg selv». Det blir «ikke mer kraft tilgjengelig av å avvikle markedet»: «Den underliggende realiteten er at det er energimangel i Europa». Du snakker om – Kjetil Lund mener altså at energikrisen i Europa skyldes energimangel! Utrolig! Litt av en sirkelargumentasjon.
Hva ønsker så Lund å gjøre? Jo, tilbakebetale husholdningene litt av det beløpet kraftbransjen raner folk for, ellers ingenting. Men han serverer likevel en rekke merkverdigheter om kraftsituasjonen. «De siste månedene er det blitt produsert svært lite kraft fra vintermagasiner i det sørlige Norge». Ja, hvordan i all verden skal man eksportere når mange magasiner allerede er tømt? Det siste året har vært «det tørreste på Sør- og Østlandet på 26 år». Irrelevant: Lite nedbør det siste året er blitt et problem fordi krafta i helårsmagasinene m.m. i Agder og Rogaland er eksportert til EU (og sløst bort til elektrifisering av sokkelen).
Men Lunds mest forvrengte økonomiske betraktninger kommer til slutt: Norge kan styrke kraftbalansen ved energieffektivisering av bygg (som regjeringen i liten grad har engasjert seg i), og ved å bygge ut mer kraft (særlig vindkraft i Norge). Og så skriver han: «Kraftbalansen er forskjellen mellom hvor mye kraft vi produserer og forbruket i Norge. Den forskjellen er netto eksport. Styrket kraftbalanse betyr derfor flere timer med krafteksport. Men husk at krafteksport er et uttrykk for at norske kraftpriser er lavere enn prisene i utlandet. Det er når vi importerer at prisene hos oss er høyere enn i landene rundt oss».
Lund mener åpenbart at «kraftbalanse» og «nettoeksport» er det samme: Jo høyere nettoeksport, jo lavere strømpris – fordi vi angivelig eksporterer når prisen er høy, og importerer når prisen er lav. Alle erfaringer viser at virkeligheten for norske forbrukere er nøyaktig den motsatte. Jo høyere eksport, jo høyere pris til forbrukerne. Vi importerer ikke først og fremt kraft, men høye kraftpriser. Men Lund skriver: «Strømprisene blir markert lavere ved en sterk enn ved en svak kraftbalanse» (altså ved en høy nettoeksport).
Erna Solberg er det enklere å referere. Hun beklager at Sørfold og Fauske kommuner (inkludert de fleste Høyre-representanter) har sagt nei til en omfattende vindkraftutbygging i Salten som skulle gitt energi til et «grønt» stålverk – Selskapet «Blastr Green Steel har nå i stedet tatt kontakt med finske interesser. Solberg sier at «prosessen i Salten er et stjerneeksempel på hvordan ting ikke bør gjøres» og at «lokale politikere ble ekstremt presset av aksjonister» (fra Motvind-bevegelsen). «Motstanden lokalt ble så sterk».
Solberg vil ha større naturinngrep for å få mer vindkraft
Jeg tar med dette fordi eksemplet viser at den lokale vindkraft-motstanden er avgjørende for opposisjonen også mot andre deler av den meningsløse elektrifiseringen av Norge. Vinner vi kampen mot vindkraft i Norge, vinner vi også mot overdrivelsene i elektrifiseringsprosessen (hydrogen, batterier, sokkelen og fangst og lagring av CO2). Det er kommunevalg om et år.
«Hastemøtet» i Stortinget: Rødts forslag
Av Ove Bengt Berg - 18. september 2022
https://steigan.no/2022/09/hastemotet-i-stortinget-rodts-forslag/
Av Ove Bengt Berg.
Etter press har Stortinget med mange ukers varsel kalla inn til det Stortinget kaller et «hastemøte». De somler ikke på Stortinget…
Noen tror at når det først blei et «hastemøte», så skulle Stortinget debattere og fatte vedtak. Fortrinnsvis til gunst for befolkninga og næringslivet. Men sånn blir det ikke. Energiministeren skal holde en innledning, og så skal alle forslag oversendes til komiteene der i de i praksis skal gravlegges. For det er overveldende flertall i Stortinget for at grunnlaget for at det blir så høye strømpriser, ikke skal røres. Markedet og hva EU vedtar skal få bestemme prisfastsettinga, mener Ap, Høyre, Venstre, MDG og KrF — med Senterpartiets støtte så lenge SP er med i regjeringa.
Rødt sitt forslag blir enten nedstemt eller gravlagt i en komite. SV har dessuten uttalt at de mener Rødts forslag er urealistisk. Likevel legges det fram her til allmenn politisk orientering. Forslaget har nok langt større oppslutning i befolkninga enn på Stortinget.
Forslaget er gjengitt fra VG.no 12.09.2022.
Rødts forslag til stortingsmøtet 19.09.2022:
Stortinget ber regjeringen sørge for at det innføres en makspris på strøm til alle kunder i Norge, gjennom pålegg for kraftprodusenter. Denne settes til tre ganger konsesjonspris, det vil si om lag 35 øre/kWt. Inntil nødvendige endringer av lov og/eller forskrift er på plass skal strømstønadsordningen forsterkes for månedlig forbruk inntil 3500 kWt med 100 % dekning når strømprisen er over 35 øre/kWt.
Stortinget ber regjeringen stille umiddelbare krav til produsentene om å stanse kraftproduksjon til eksport fra magasiner som kan lagre vann til vinteren. Om det må gjøres lovendringer for å gjennomføre dette, bes regjeringen legge dette fram for Stortinget innen 3. oktober. Om nødvendig for å oppnå dette må regjeringen gå i forhandlinger om eksisterende avtaler som regulerer strømeksport.
Stortinget ber regjeringen utrede en toprismodell gjennom avgifter på strøm. Regjeringen bes på bakgrunn av utredningen legge fram et forslag som tar hensyn til forbruk, energistandard, husstandens størrelse og geografi.
Stortinget ber regjeringen inngå en tilleggsavtale med Enova SF med investering i energirådgivning, etterisolering, installering av varmepumper og solenergi hos private husholdninger.
Stortinget ber regjeringen innføre et energispareprogram for offentlig sektor med tilbud om rådgivning og krav til jevnlig rapportering.
ble publisert på Politikus.
PS:
Kommentatoren Linn Stalsberg i Agenda Magasin:
Vi kan også lære om samfunn ved å se på ordbruk, språk og retorikk. Selv den korteste politiske setning kan avsløre et stort politisk prosjekt, eller en politisk kapitulasjon. Det siste kanskje, da daværende energiminister Marte Mjøs Persen i januar på Stortingets talerstol slo fast under strømdebatten at «markedet har en viktig funksjon og må få virke uten innblanding».
Den setningen forteller oss mye både om arbeidernes parti i 2022, og politisk maktesløshet i vår tid.
New Zealand dropper de fleste Covid-restriksjoner
Av Foreningen lov og helse - 18. september 2022
https://steigan.no/2022/09/new-zealand-dropper-de-fleste-covid-restriksjoner/
Av Terje, Foreningen Lov og Helse.
Statsminister Jacinda Arden i New Zealand, som er en av hardlinerne i covid-føljetongen har annonsert at det meste av pandemi-restriksjonene vil bli avsluttet, skriver blant annet The Guardian.
Jacinda Ardern har erklært at det er «på tide å bla om til en ny side» når det gjelder New Zealands Covid-19-restriksjoner, og skrotet alle unntatt en håndfull gjenværende regler.
I artikkelen sies det videre:
Maskebruk vil ikke lenger være obligatorisk på offentlige steder, og de siste vaksinemandatene vil bli droppet om to uker under omfattende endringer annonsert av statsministeren mandag.
Syv-dagers isolasjon ved sykdom (positiv pcr-test) gjelder dog fortsatt:
Imidlertid holder regjeringen seg til en syv-dagers isolasjonsperiode for personer med virus, og trosser oppfordringer om å forkorte isolasjonen til fem dager.
New Zealand er riktignok i en annen del av verden, den sørlige hemisfære, og det er mulig at slike meldinger fra den del av verden heller må sammenlignes med fasen vi var i Europa/Vesten i mars i år, både sesongmessig og ikke minst politisk.
Som en liten digresjon kan også nevnes at statsminister Arden kom med følgende uttalelser om munnbindbruk – en uttalelse som ble ivrig kommentert på bl. annet Twitter:
“we all just need to respect people’s individual decisions”.
Nye og en smule hykleriske toner der i gården, for det å respektere folks individuelle valg har ikke akkurat vært gjennomgangsmelodien i denne pandemien, heller ikke i New Zealand.
Covidomaniac: New Zealand går til nasjonal lockdown på grunn av EN positiv PCR-test
I karantene på New Zealand
New Zealands statsminister: Vi ønsker å dele samfunnet i to ulike klasser
Covidkultens siste dager
Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy – del 5
Av skribent - 18. september 2022
https://steigan.no/2022/09/ukraina-cias-75-ar-gamle-proxy-del-5/
Victoria Nuland delte ut kaker på Maidan i Ukraina i desember 2013. Shutterstock
Av professor Gerald Sussman, CovertAction Magazine, 12. September 2022.
President Biden og andre offentlige tjenestemenn har gjentatte ganger brukt uttrykket «uprovosert angrep» for å karakterisere Russlands motiver som ikke noe mer enn territorial aggresjon. Slike påstander fremsettes uten troverdige bevis, som om påkallingen av navnet Putin er nok til å etablere noen mening om ham, eller den russiske staten, som bevis, bare ved å bli uttalt.
Del 1: Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy
Del 2: Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy – del 2
Del 3: Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy, del 3
Del 4: Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy – del 4
Propagandakrigen
Problemet, som mange observatører har bemerket, er at hovedstrømsmedia, (MSM) tjener som lite mer enn et nasjonalt og internasjonalt overførings- og forsterkningsverktøy av forestillinger for staten og konsensusen til styrings-klassen. Dette er selvfølgelig ikke noe nytt, ettersom mer enn 400 journalister fra MSM ble avslørt for å ha tjent som CIA’s øyne og ører under store deler av den kalde krigen, som rapportert av Watergate-journalisten Carl Bernstein. Det er også bevis på at noen journalister fortsetter å fungere som budbringere for byrået.
Disse Washingtons «Beltway» innsidefolk, har problemer med å forstå hva som utgjør en provokasjon. Uelsen av fiendtlige amerikanske- og NATO-styrker, krigsspill som føres videre til Russlands porter, inkludert planen om å legge Ukraina og Georgia til listen over medlemmer, er tydelig provokasjoner. Hvis Bidens minne i det hele tatt er intakt, vil han huske hvordan Kennedy-administrasjonen behandlet tilstedeværelsen av en enkelt sovjetisk militærbase på den vestlige halvkule (på Cuba) som en trussel mot USAs sikkerhet. I så fall viste Sovjet god fornuft ved å trekke seg tilbake.
Maidan-kuppet i 2014, som til og med den amerikanske marionettpresidenten, Porosjenko, innrømmet var grunnlovsstridig (dvs. ulovlig) og det påfølgende forbudet mot det russiske språket og kravet om en generell etno-rensing i offentlige institusjoner og medier, utført av hans regjering, var provokasjoner. Det samme var de militære angrepene i Donbas-regionen, ansporet av den USA-væpnede og -trente nynazistiske Azov-bataljonen, som startet i 2015. Like før den russiske invasjonen satte Kiev en massiv formasjon av tropper på grensen til utbryter oblastene, Donetsk og Luhansk.
Løsrivelsen av Kosovo, etter 78 dager med amerikansk bombing av russisk allierte Serbia, hadde Washingtons fulle støtte og for russere fungerte det som en presedens for Krim-bruddet. Før den russiske invasjonen lanserte Volodymyr Zelensky autoritære utrenskninger av opposisjonspartier som ble anklaget for å gi stemme til russisktalende ukrainere. Porosjenko og Zelensky nektet å overholde Minsk-avtalene. Dette var også provokasjoner.
Faktisk er den 75-årige historien om USAs innsats for å ødelegge sovjet- og russiske staters suverenitet en uendelig provokasjon. USA og NATO-aggresjonen mot russiske allierte i Syria og Serbia (og Kina) og «fargerevolusjonene» i Hviterussland, Serbia, Georgia, Ukraina og andre steder i den tidligere sovjetregionen, og den voksende listen over sanksjoner mot Russland er ytterligere former for aggresjon. Hukommelsen i MSM av denne nyere tids historie, ville være vanskelig å fatte hvis det ikke var for forståelsen av at de faktisk tjener som instrumenter for statspropaganda, det Louis Althusser kalte ideologiske statsapparater.
Som Noam Chomsky uttrykte det: «Det er ganske interessant at i amerikansk diskurs er det nesten obligatorisk å referere til invasjonen som den ‘uprovoserte invasjonen av Ukraina.’ Slå det opp på Google, du finner hundretusenvis av treff. Selvfølgelig ble det provosert. Ellers ville de ikke referere til det hele tiden som en uprovosert invasjon. Hvis Chomsky ikke er overbevisende nok, kan kanskje de amerikanske / NATO-krigerne gi akt til pave Frans, absolutt ingen russofil, som konstaterer at invasjonen er et resultat av «bjeffingen til NATO ved Russlands porter …. Jeg kan ikke si om det ble provosert, men kanskje ja.»
Oversvømmelsen av MSM-propaganda mot Russland og blokaden av mot-stemmer som stiller spørsmål ved den offisielle historien om kuppet i 2014 og Russland-Ukraina-konflikten, avslører det amerikanske demokratiet som en modell som ikke er verdig til etterfølgelse. Det er få, om noen, autoritære stater der undertrykkelse av nyheter er av en slik størrelsesorden og så institusjonelt forankret som i USA.
Tidligere har jeg diskutert den brede tilstedeværelsen av forhenværende militære og etterretningsrepresentanter med bånd til forsvarsindustrier som fyller nyhetene i kringkastings- og kabelkanalene som «ekspertanalytikere», og bruken av hvitt herredømme ideologi av MSM-reportere for å skildre fordrevne ukrainere som en spesiell gruppe «verdige ofre».
Et sentralt trekk ved MSM-rapporteringen og kjendiskulturen har vært skildringen av Zelensky som en «helt», som uselvisk forsvarer Ukraina mot tyranni. Heltebildet i Amerika er en gammel forestilling tatt fra en lang rekke av slike større enn-livet militære eksemplarer som inkluderer John Waynes karakterer under andre verdenskrig, oppbyggingen av krigsforbryteren John McCain til «krigshelt», hønsehauken Ronald Reagan, Rambo, den indiske morderen Daniel Boone og så mange andre.
En president under beleiring? Zelenskys på forsiden av Vogue magasinet. [Kilde: vogue.com]
Propaganda er nå helt åpent en stor del av det amerikanske krigsarsenalet, og regjeringen gjør lite for å skjule det faktum. I tillegg til de massive våpen-forsendelsene som USA og NATO-allierte leverer ukrainere for å drepe innenlandske og utenlandske russere, har rundt 150 amerikanske og andre globale PR-firmaer, ifølge PRWeek, inkludert et britisk selskap med nære bånd til det regjerende konservative partiet, tilbudt å forsyne Ukraina med propagandaverktøy – våpen til massebedrag.
Samtidig har det nesten ikke vært rapportering om Zelenskys mindre enn rene rulleblad angående korrupsjon, et endemisk problem for Ukraina, som er rangert av USA-, Storbritannia- og det foretaksfinansierte Transparency International, som det mest korrupte landet i Europa. I tillegg til å unnlate å felle oligarkene som styrer landet (hvorav 50 av dem har 45% av landets rikdom), inkludert Zelenskys egen beskytter, den korrupte og USA-godkjente ukrainsk-israelsk-kypriotiske milliardæren Igor Kholomoisky, har Zelensky selv blitt avslørt i Pandora Papers som en svindler, med millioner gjemt bort i offshore-kontoer på De britiske jomfruøyene og i eiendommer i London. Hans lukking av hele opposisjonen innenfor politikk, media og det intellektuelle, gjør det vanskelig for ukrainere å få snusen i hans mindre heroiske akrobatikk på det økonomiske feltet.
Avsløring av disse realitetene i amerikanske og britiske sosiale medier eller i bøker og tidsskrifter fører til merking som f.eks. russisk «bot» eller «Putins nyttige idiot.» Kanskje den virkelig nyttige idioten er Russiagate Rambo Adam Schiff, demokrat fra California og leder av House Permanent Select Committee on Intelligence, som i anledning Trumps riksrettshøringer i januar 2020 sa: «Vi kjemper mot Russland der borte, slik at vi ikke trenger å kjempe mot dem her.»
Dette går for å være pålitelig i Kongressen.
Takeaways
Man må ta innsikten til den tyske politiske teoretikeren Carl Schmitt på alvor, han argumenterte for at mektige nasjonalstater må ha fiender for å definere hvem de er, og at deres «politiske handlinger og motiver kan reduseres til skillet mellom venn og fiende». For Schmitt trenger ikke «fienden» tolkes som ond, men for USA er fienden alltid innebygd med religiøse forestillinger om umoral.
Schmitt lånte til slutt sitt intellekt til det tredje rikets tjeneste, men USA selv, bekreftet av sine tidlige «stay-behind» -handlinger i Ukraina og andre deler av Europa, at det var forberedt på å adoptere noen av de samme taktikkene, om ikke ideologi, som deres nazistiske rekrutter.
Konstrueringen av Sovjetunionen, senere Russland, som fiende hadde minst tre nyttige konsekvenser: skape en nasjonal trussel for å avlede offentlig oppmerksomhet fra de massive ulikhetene i den kapitalistiske økonomien av konserner; rettferdiggjøre byggingen av en nasjonal sikkerhet (politi, imperialistisk) stat, og et imperium, bygget på et militærindustrielt mediekompleks, med et ekstraordinært nivå av militære utgifter som en sikring mot økonomisk depresjon; og organisere et bredt propagandakompleks, modellert på Office of War Information under andre verdenskrig, for å opprettholde statens legitimitet som en moralsk kraft i en verden truet av onde ledere som søker å ta bort amerikanernes frihet.
I virkeligheten er det USA selv som stripper landet for sine lovprisede «fire friheter» og nekter andre land, spesielt i den tredje verden, deres uavhengige veier til utvikling og frihet.
Hovedpoenget med det antiimperialistiske argumentet er ikke å forsvare krigen i Ukraina, men å se dypere inn i årsakene. USA har lenge vært et svært militarisert samfunn og har faktisk vært uten krig i bare 15 år av sin eksistens.
Og når USA ikke invaderer direkte (i 84 land til dags dato), sponser det invasjoner og kupp mot land som beveger seg mot USAs strategiske interesser (Chile, Nicaragua, Indonesia, Jemen, Brasil, Argentina, Angola, Venezuela, D. R. Kongo, Gaza, Hellas, Ecuador, Ghana og mange andre).
Ukraina-krisen er også en sponset krig, ettersom Kievs angrep på Donbas-regionen til syvende og sist er i USAs interesse, ettersom ressursene, inkludert en «høyt utviklet kullindustri, ferro-metallurgiindustri, maskinbygging, kjemisk industri og byggeindustri, enorme energiressurser, diversifisert landbruk og et tett transportnettverk» er begjært av transnasjonal kapital og finans.
Utenfor Ukraina ligger Russlands enorme territorium og utallige rikdommer: energi, strategiske mineraler og andre ressurser som roper ut til et globalt ekspansjonistisk, militaristisk og konsernkapitalistisk system som USA. Det er absolutt veier ut av den nåværende krisen i Ukraina, men det krever at Ukraina blir nøytralt og dets konvertering til en demilitarisert stat som med den amerikanske alliansen respekterer og håndhever rettighetene og likestillingen til sin etniske russiske befolkning.
Vesten må også på et eller annet nivå erkjenne Russlands legitime sikkerhetsinteresser, som har blitt kompromittert av horden av NATO-styrker altfor nær grensene. Begrepet statssikkerhet er nedfelt i FNs charter, og unngåelsen av en enda større katastrofe krever at USA handler i samsvar med FN-retten for fred og fjerner sine hindringer for et forhandlet oppgjør, som er i langtidsinteressene til Ukraina, Russland og resten av verden.
CovertAction Magazine: https://covertactionmagazine.com/2022/09/12/ukraine-the-cias-75-year-old-proxy/
Gerald Sussman er professor i internasjonale forhold og forfatter av en rekke bøker, inkludert Branding Democracy: U.S. Regime Change in Post-Soviet Eastern Europe (2010).
Prof. Sussman kan kontaktes på sussmang@pdx.edu. For mer informasjon, se hans nettside på: https://www.pdx.edu/global-studies/profile/gerald-sussman.
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
Kommer Norge til å godkjenne en GMO?
Av Romy Rohmann - 18. september 2022
https://steigan.no/2022/09/kommer-norge-til-a-godkjenne-en-gmo/
Nå har norske myndigheter for første gang mottatt søknad om godkjenning av en GMO gjennom Matloven. Denne første søknaden gjelder rapsoljen «Aquaterra» som er tenkt brukt i fiskefôr.
Av Romy Rohmann
Mattilsynet ber Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) om en vitenskapelig risikovurdering av rapsoljen, og fristen for innspill er mandag 19. september. Så nå går det raskt unna.
EU ønsker å løse matkrisa ved å tillate mer bruk at genmodifisering, skreiv vi på Steigan.no i juli i år.
Vi skreiv videre i samme artikkel:
Norge har ført en restriktiv politikk når det gjelder genmodifisert mat. I tråd med dette er det satt strenge krav til godkjenning og merking av slik mat. Hittil er ingen genmodifiserte produkter godkjente som matvarer i Norge.
Det foregår nå et massivt press for å akseptere endringer i EUs regelverk. Noen går så langt at de mener at EUs regelverk for genredigering hindrer innovasjon og konkurransekraft, og kan skape handelskonflikter. Det hevdes også at flere av produktene som er fremstilt med genredigering har mulighet til å gjøre landbruket mer klimavennlig, og vil kunne bidra EUs Green Deal og FNs bærekraftsmål om et mer robust og bærekraftig landbruk. Og nå med matmangels-spøkelset hengende over oss spørs det hva de bestemmer seg for i EU.
Teknologien selges inn på ulike måter, den mye diskuterte CRISPR teknologien vil gjøre oss i stand til å bare klekke ut hanefrie kyllinger og med den manglende bruken vi har og behandlingen hanekyllinger får vil nok mange juble over denne typen «framskritt».
https://steigan.no/2022/07/eu-vil-lose-matkrisa-ved-a-tillate-mer-bruk-at-genmodifisering/
Litt seinere skreiv vi også en artikkel om diskusjonen som forgikk på Arendalsuka i år litt seinere; Står det GMO-frie Norge for fall, artikkelen sto på Steigan.no 18. august. Der kom Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg, professor ved Institutt for plantevitenskap, NMBU med følgende oppsiktsvekkende uttalelse etter en regelrett hyllest Crispr teknologien. Hun mente at vi ikke trengte å bekymre oss, og nevnte at vi alle er genmodifisert i perioder med MRNA vaksiner (ca 24.min uti sendinga) Hun sa videre at uten at vi tok i bruk denne teknologien i Norge vil vi få et handicap i forhold til mat- og forproduksjon.
Les: Står det GMO-frie Norge for fall?
Og nå er vi altså der, Norge skal behandler en søknad om godkjenning av genmodifisert rapsolje.
Denne genmodifiserte rapsoljen som er tenkt brukt i fiskefôr er utviklet av selskapet Nuseed, er genmodifisert for å få økt innhold av omega-3.
Det forsøkes å endre begrepsbruken, antakelig for å gjøre genredigering noe mer «spiselig» og lettere å tillate i land med fortsatt restriktive regler om dette. I Storbritannia foreligger det nå et lovforslag om å svekke eller delvis fjerne regulering og kontroll av genredigering. Lovforslaget kalles «the Genetic Technology (Precision Breeding) Bill».
https://www.gmonettverket.no/nyheter/precision-breeding-et-misvisende-begrep/
GMO nettverket skriver dette på sine sider:
I et internasjonalt opprop fra over 50 forskere heter det at begrepet «precision breeding» er misvisende og bør erstattes. De begrunner påstanden med at genredigering hverken er presis eller det samme som konvensjonell foredling/avl (breeding). Dette gjøres det rede for i oppropet, med kildehenvisninger.
Forskerne som alle har doktorgrad/professortittel, protesterer mot at begrepet «precision breeding» blir brukt om genredigering i lovforslaget. Forskerne hevder at «precision breeding» blir brukt av lobbyister for å villede Parlamentet, regulerende myndigheter og offentligheten både i UK og EU.
Forskerne som har underskrevet oppropet mener at usikkerheten forbundet med bruk av genredigering er betydelig og at kunnskapsgrunnlaget for denne påstanden ikke er omstridt. Dette er en utbredt oppfatning blant forskere hevder de, spesielt blant forskere som arbeider med å forbedre presisjon og forutsigbarhet ved bruken av genredigering.
I stedet for det unøyaktige begrepet «precision breeding»; bør vitenskapelige og teknisk nøyaktige begreper som genredigering, genmodifisering eller «genetic engineering» brukes, spesielt i lovsammenheng. I tråd med dette foreslås det en navneendring på lovforslaget til “Genetic Modification Technologies (Food, Feed and Agriculture) Bill”.
Det vises til dette oppropet: https://docs.google.com/document/d/1bTXTWZwwDHfReRaiA4Kt25Jfrqab4iNyAlLAsEGTPR4/edit
Det er fortsatt stor uenighet om bruken av denne typen genredigering rundt i verden og Dr. Fran Supek ved Institute for Reaserch in Biomedicine (IRB) i Barcelona leder en forskergruppe som har funnet at genredigering med CRISPR-Cas9 kan føre til giftighet i celler og til ustabile genomer.
GMO nettverket har oversatt deler av denne artikkelen og skriver:
«Slike uønskede konsekvenser oppstår når cellens eget forsvarsgen, p53, aktiveres etter at bruddet i DNA har skjedd. p53-genet kan da registrere den genredigerte cellen som «ødelagt» og den blir eliminert så den ikke skal kunne føre til skade i neste omgang. I tillegg til p53-genet virker forskjellige epigenetiske faktorer i området inn på disse forsvarsprosessene.
Risikoen for å aktivere p53 og epigenetiske faktorer under genredigering er spesielt stor i visse områder på genomet, som forskerne kaller «risky spots», og slike bør man holde seg unna. For dersom genredigering i en celles «risky spot» blir vellykket kan det være fordi cellens p53-gen ikke fungerer som det skal. Dette p53-genet vil kanskje heller ikke greie å eliminere andre mutasjoner i det samme området. Det betyr i så fall at slike celler er ekstra utsatt for videre muteringer, noe som øker risikoen for å utvikle sykdomstilstander. Forskerne mener dette kan føre til at genredigeringen ender opp med å favorisere cellepopulasjoner med defekte p53-gener, som er toksiske og som har ustabile genomer.
Ved hjelp av computere har forskerne behandlet kjente data fra genomer som er redigert med CRISPR-Cas9 og funnet 3 300 målområder som viser sterk toksisk effekt. De fant også at omtrent 15% av det menneskelige genomet inneholder minst ett redigeringspunkt med slik effekt. Studien er utført på humane celler og publisert i Nature Communications.»
Artikkelen kan leses i sin helhet her:
https://phys.org/news/2022-08-gene-crisprcas9-cell-toxicity-genome.html
Det skal bli interessant å følge med på hva resultatet bli på denne søknaden. Vi skal forsøke å oppdatere dere på dette. Vil du lese mer om dette er GMO-nettverkets sider interessante å følge med på. Jeg sitter som representant for Norsk Bonde- og Småbrukarlag i nettverket.
GMO-nettverket består av 18 medlemmer og støttemedlemmer:
Coop Norge SA- Debio – Greenpeace – Natur og Ungdom – Naturvernforbundet – Norges Bondelag – Norsk Bonde- og Småbrukarlag – Norges Bygdeungdomslag – Norges Bygdekvinnelag – Norsk Landbrukssamvirke – Økologisk Norge – Spire – Utviklingsfondet – Biologisk-Dynamisk Forening – Norges Birøkterlag – Denofa og Bondens marked Norge.