Nyhetsbrev steigan.no 18.09.2021
Stort tilbakeslag for Bidens vaksinekampanje. FDA og CDC anbefaler ikke generell «booster»-vaksine
Av red. PSt - 18. september 2021
https://steigan.no/2021/09/stort-tilbakeslag-for-bidens-vaksinekampanje-fda-og-cdc-anbefaler-ikke-generell-booster-vaksine/
I et overraskende vedtak i det rådgivende panelet for USAs CDC og FDA med 16 mot 2 stemmer blir det avvist å støtte en generell tilleggsvaksine, en såkalt «booster»-vaksine, til befolkninga. Dette melder AP.
Avstemninga i det rådgivende organet for de to byråene som styrer vaksinepolitikken i USA er et tungt slag mot Biden-administrasjonens omfattende innsats for gjennomføre ekstravaksinering av befolkninga. Avstemninga er ikke bindende, men den kommer altså fra en innflytelsesrik komité av eksterne eksperter som gir råd til Food and Drug Administration. FDA vil vurdere gruppas råd og ta sin egen beslutning, sannsynligvis innen noen dager. Og Centers for Disease Control and Prevention vil vurdere det i neste uke. Medlemmene i rådgivingsgruppa siterte mangel på sikkerhetsdata omnår det gjelder ekstra doser og reiste også tvil om verdien av massevaksinering med «boostere», i stedet for de som er målrettet bestemte grupper. Når det gjelder folk over 65, ga imidlertid rådgivingsgruppa sin anbefaling.
Vedtaket kom etter en intens diskusjon i det rådgivende panelet der mange av panelets uavhengige eksperter, inkludert smittvernleger og statistikere, utfordret de dataene som ble brukt for å begrunne en bred utrulling av ekstra skudd, rapporterte New York Times.
Spørsmålet om hvorvidt boostere skal godkjennes eller ikke, har blitt stadig mer omstridt, og har splittet forskere både utenfor og innenfor FDA, inkludert to forskere som nylig kunngjorde at de forlater byrået på grunn av press fra Biden -administrasjonen for å godkjenne boostere, til tross for mangel på data for å støtte et tredje skudd. Biden -administrasjonen hadde håpet FDA ville godkjenne et tredje skudd av Pfizer -vaksinen i tide for å begynne å rulle ut boostere for Pfizer -mottakere neste uke.
Helsetopper i USA advarer Biden mot å gå inn for «booster»-vaksine
Den massive enigheten på helsetoppen i USA sprekker. New York Times melder at lederne for FDA og CDC advarer Biden-administrasjonen mot å gå inn for såkalte «booster»-vaksiner. Avisa skriver:
Dr. Janet Woodcock, fungerende leder i Food and Drug Administration (FDA), og Dr. Rochelle P. Walensky, som leder Centers for Disease Control and Prevention (CDC), advarte Det hvite hus torsdag om at deres etater kan være i stand til å bestemme i det kommende uker om å anbefale boostere bare for mottakere av Pfizer-BioNTech-vaksinen – og muligens bare noen av dem for å starte.
Enda så forsiktig dette er formulert, så er det en bombe. FDA og CDC har vært bulldozere for vaksinekampanjen i USA og Biden-administrasjonen hadde planlagt å bruke en anbefaling fra dem til å starte en booster-kampanje 20. september.
Frankrike kaller umiddelbart tilbake sine ambassadører til USA og Australia
Av red. PSt - 18. september 2021
https://steigan.no/2021/09/frankrike-kaller-umiddelbart-tilbake-sine-amvassadorer-til-usa-og-australia/
Den franske utenriksministeren Jean-Yves Le Drian sa fredag kveld 17. september 2021 at Frankrike umiddelbart tilbakekaller sine ambassadører til USA og Australia på grunn av den kansellerte ubåtavtalen mellom Frankrike og Australia. Le Drian sa i en uttalelse at avgjørelsen, som er besluttet av president Emmanuel Macron, «er begrunnet i det eksepsjonelle alvoret i kunngjøringene» fra Australia og USA. Han sa at Australia har inngått en stor kontrakt om å kjøpe franske konvensjonelle ubåter og at det å bryte avtalen og erstatte dem til fordel for atomdrevne ubåter bygget med amerikansk teknologi er «uakseptabel oppførsel».
«Avlysningen av programmet for produksjon av ubåter i Attack-klassen har vært bindende for Australia og Frankrike siden 2016, og kunngjøringen om et nytt partnerskap med USA med formål å starte studier om et mulig fremtidig samarbeid om atomdrevne ubåter, utgjør en uakseptabel oppførsel mellom allierte og partnere, hvis konsekvenser direkte påvirker den visjonen vi har om våre allianser, om våre partnerskap og om Indo-Stillehavets betydning for Europa,» sa han.
Det mest sentrale i denne avtalen var kunngjøringen om at USA nå ville dele sin atomdrevne ubåtsteknologi med Australia. Målet med dette er å intensivere forsøk på militær innringing av Kina, sjøl om de tre landene ikke sa det direkte. Ubåtspakten innebar imidlertid at Canberra plutselig skrotet en avtale på 43 milliarder dollar med Frankrike om å bygge 12 slike ubåter, et trekk som provoserte forbannelse og raseri fra høytstående embetsmenn i Paris. De anklaget USA for forræderi.
Den franske utenriksministeren Jean-Yves Le Drian uttalte: «Denne ensidige, brutale, uforutsigbare avgjørelsen ligner veldig på det Trump gjorde.»
NATO-landet Frankrike blir altså regelrett forrådt av sin såkalte allierte USA og får både et stort pprestisjetap, men ikke minst et økonomisk tap og et stort tap av arbeidsplasser. Dette slår et gapende hull i Joe Bidens påstander om at USA vil gjenforene seg med Europa etter konfliktperioden under Donald Trump. Sett fra Paris er ikke Storbritannia Europa, og det spørs jo hvor lenge Frankrike og andre EU-land vil finne seg i å være dørmatter og ved- og vannbærere for USA i konfrontasjonen med Kina, når de sjøl taper så gedigent på det.
Les:
USA får Frankrike til å rase og Kina til å advare gjennom ubåtavtale med Australia
I Paris omtales avtalebruddet og opptredenen til USA og Australia som «et dolkestøt i ryggen» mot Frankrike.
I Beijing peker den offisielle avisa Global Times på at den såkalte AUKUS-avtalen også er et slag mot India og Japan, som deltar i Quadrilateral Security Dialogue, også kjent som the Quad. Nå gir nemlig USA Australia en spesialbehandling som de to andre landene ikke får.
Biden-administrasjonen har altså begått det diplomatiske mesterstykket at de både har krenket sine «allierte» Frankrike, India og Japan og har provosert Kina til å trappe opp sine militære forberedelser til en mulig krig i Sørkinahavet.
Dette heller kaldt vann i blodet til dem i India som måtte ønske å bli regelrette allierte med USA. I New Dehli snakket det om at «India har høyere ambisjoner enn som så».
Dr. Michael Yeadons advarsel til menneskeheten
Av red. PSt - 18. september 2021
https://steigan.no/2021/09/dr-michael-yeadons-advarsel-til-menneskeheten/
– Stopp dette før det er for seint!
I dette videofordraget leverer Dr. Michael Yeadon en knusende kritikke av hele narrativet om «pandemien» og om det uvitenskapelige i lockdown, sosial distansering, maskeplikten. Han sier at de påleggene og tiltaken myndighetene har kommet med ikke har noen basis i vitenskapen og at de bryter mot alle protokoller for pandemihåndtering. Han kritisere også sin egen yrkesgruppe, legene og de medisinske forskerne for å ha brutt sin legeetikk, enten av feighet eller av ønsket om å tjene mer.
Dr. Yeadon advarer mot vaksinene som nå tvinges på folk, ikke fordi han er imot vaksiner, han har levd et forskerliv for å utvikle trygge vaksiner, men fordi disse vaksinene er farlige og skadelig for dem som får dem.
Dr. Yeadon advarer også så sterkt han kan mot å tillate innføring av vaksinepass, for da kan løpet være kjørt, sier han.
Transkripsjon av foredraget finnes her (pdf).
Gå til videoen her eller klikk på bildet:
En musikalsk reise i Italia – eller hvordan jeg lærte å elske Hegel
Av Geir Johnson - 18. september 2021
https://steigan.no/2021/09/en-musikalsk-reise-i-italia-eller-hvordan-jeg-laerte-a-elske-hegel-2/
Av Geir Johnson. -26. september 2020
Nyutgivelse.
Med Hegel på solveien.
27. august 2020 var det 250 år siden filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel ble født. Vi forsømte oss og ga ham ikke den omtalen burde ha hatt på dagen. Som en kompensasjon til leserne bringer vi i stedet komponisten og musikeren Geir Johnsons refleksjoner over Hegel, musikk og trafikken i Italia.
1.
Du har akkurat leid deg en bil i Italia, og har tenkt å begi deg ut på en tur i det ukjente. Vet du hva det betyr, ikke minst i Italia? Dette er ikke en tekst for å skremme noen vekk fra å kjøre, det gjør likevel de fleste guidebøker aldeles utmerket. Nei, dette er et forsøk på å forstå det tilsynelatende uforståelige, ikke for å gi system og oversikt, men gi en slags forklaring på hvorfor det ikke finnes system noen steder, og plenty system andre steder, og samtidig hvordan fraværet av overganger mellom disse sfærene utfoldes og gjør at alle – eller i hvert fall de fleste – likevel finner fram.
2.
Vi hadde leid bil på flyplassen i Bergamo en fredag i slutten av juli med sikte på å dra følgende rute:
Bergamo-Vicenza-Bassano del Grappa-Cortina d’Ampezzo-Bassano-Venezia-Padova-Bologna-Roma. Dette er en strekning på omlag 1000 km som innbefatter en lang rekke ulike veimuligheter og nivåer i trafikkbildet, og ikke minst mange ulike sfærer å oppleve italiensk bilkultur i.
Som guidebøker hadde vi et kart over Italia fra det tyske Falk-forlaget, populært kalt ”Gamle Falk”, og – etter hvert – utvalgte sitater fra Hegels filosofiske skrifter.
Tidspunktet var ikke tilfeldig valgt. Ei heller stedet. Fredag 30.juli var dette året synonymt med den dagen italienerne forlot sine hjem i byene og dro til kysten. Der hadde de planlagt å oppholde seg i tre-fire uker for så å vende hjem. Det betydde selvsagt at vi kunne risikere å bli stående fast i et trafikkaos uten like, men vi trodde ikke det, og det viste seg å stemme. Reisen var planlagt å gå stort sett utenom alle muligheter for å bli stående fast i et trafikalt mareritt, og vi ville for all del unngå kysten.
3.
Skal man feriere i det indre av Italia, skal man gjøre det i august. Halve landet – inklusive byene – stenger virksomheten. Romerne tar Roma tilbake, og for noen uker kan det faktisk være enkelt å ferdes pr bil i denne byen, også for nykommere. Motorveiene kan selvsagt pakkes tett av og til av trafikkork, men det må man være forberedt på, og ha bord, stoler, parasoll og ikke minst mat og drikke i bagasjerommet. Italienske motorveier blir sosiale møtesteder i flere timer når en kork inntreffer, og mange er de som har forbrent seg på dette.
Når jeg sier ”vi” betyr det to personer. Jeg reiste med min kamerat Pål, som er atskillig mer bevandret i italiensk kultur og språk enn jeg, men hans interesser hadde hovedsakelig ligget i de sydlige regioner, mens jeg var opptatt av overgangen mot det tyske og sveitisiske. Nå skulle vi starte i nettopp denne regionen og begi oss sydover for å forsøke å forstå den transisjonen som er så interessant med Italia, fra et sentraleuropeisk perspektiv, med mer kontakt med det overordnete og systematiske og forstå bevegelsen mot det mer uoversiktlige. For dette er jo en myte som mange har vært med å befeste, at Italia befinner seg i en form for kulturell splittelse der det ulogiske får predominans over det logiske, og der tingene tilsynelatende framstår kaotisk for den ikke-kjente reisende. Jeg gjorde meg så dum som jeg måtte framstå som, og forsøkte en ekspedisjon inn i denne mytologien med veisystemet som fenomen og objekt.
4. HVORFOR HEGEL?
TESE Bergamo – Bassano del Grappa
Vi skulle altså fra Bergamo til Bassano, en strekning på omlag 100 km, som skulle være mulig å gjøre unna på omlag en time.
Bassano del Grappa – Venezia
ANTITESE Cesena -Citta di Castello
Autostrada del Sole
SYNTESE Roma
Luigi Nono Contrappunto dialettico alla mente
Italienske veier Contrappunto dialettico e geografica alla mente
5. NEDSTIGNINGEN FRA DET ABSTRAKTE TIL DET KONKRETE
Hegels teoretiske arbeid kommer til uttrykk på mange plan i Italias trafikale univers. Nettverket av sideveier som er overordnet og underordnet hverandre i et uforklarlig system, men som oppleves som en riktig bevegelse ovenfra og nedad eller nedenfra og oppad er det mest opplagte eksemplet.
MINERVAS UGLE
Jeg hadde alltid stusset på formuleringene i de historiefilosofiske tekstene til Hegel der han plutselig åpenbarer et bilde om Minervas ugle. Faktisk var akkurat dette det eneste jeg skjønte av teksten på mange sider, og det skyldes ikke at jeg er spesielt god fuglekjenner. Det var noe med den indre logikken som ikke umiddelbart kom leseren i møte, for å si det forsiktig.
6. INGEN TING ER HVA DET GIR SEG UT FOR Å VÆRE
Med andre ord er en tur på motorveiene i Italia en eksemplifisering av forholdet mellom ”sein” og ”schein”. Du kjører langs A14 i retning Bergamo og ser fortvilet etter skiltet til byen. Tross alt ligger det en flyplass der, det er en by som også finnes nedtegnet i historien. Men kommer det noe skilt opp for Bergamo? Nei. Derimot kommer en rekke mindre byer med store skilt, byer som ikke en gang finnes på ordinære kart. Eller omvendt, man kommer til et sted som moterveiskilttegnerne har skaffet massiv gratisreklame, og som så viser det seg å være et vegkryss! Et sted som Rotevecchio er kjent over hele Italia. Hvorfor? Jo fordi A45(?) slutter akkurat der. Om de overhodet har noe annet på lager etter mange års branding på motorveiene? Ikke vet jeg, jeg kom meg aldri dit.
Men like ved ligger en by som burde fortjent bred omtale, Rovereto. Hvorfor det? Jo, fordi byen kanskje er den eneste by i verden med en støysirene i stedet for kirkeklokker, laget av Fortunato Depero, en av de opprinnelige futuristene fra begynnelsen av 1900-tallet. Du tror det ikke før du har hørt det, men når klokken er 12 og folk går hjem til lunsj, er lyden som et tordenskrall mellom husveggene, en tåkelur uten tåke. Folk burde kjørt fra fjern og nær for å høre dette – i det minste hver torsdag – for da kunne de samtidig blitt til kvelden og hørt den massive og kjempemessige utendørs stormklokken som klinger kl 23.45, sannsynligvis for å skremme byens befolkning til ro. Man skulle i det minste tro den varslet krig og undergang. Men nei, som alle sanne turistattraksjoner synes innbyggerne dette er ganske normalt, og defor går livet som normalt i Rovereto, med lunsj kl 12 annonsert av skrallende sirener, og med dundrende aftenklokker som perfekte for en framføring av 1812-ouverturen. Men det gjelder altså først om du finner Rovereto… Og dette stedet står på kartet, men du finner neppe et veiskilt som leder dit.
7. NEDSTIGNINGEN
Nå tror den observante litterære leser leser kanskje at dette plutselig dreier seg om Stein Mehrens skildring fra British Museum, som Arne Nordheim så glimrende har tonesatt i et verk for sopran, barnekor, elektronikk og orkester. Men nei, det handler ikke om det, snarere om nedstigningen innover i det italienske samfunnet. For når man forlater motorveiene, der man betaler dyrt for å være befridd fra problemene med å orientere seg, og der man derfor befinner seg på overflatens polerte nivå, når altså ens ferd på dette nivået er over og man begir seg ned på neste nivå, oppstår det en ny dynamikk som treffer en desto sterkere: konflikten mellom det som er, og det som det tilsynelatende gir seg ut for å være.
8. DIALEKTIKKENS SENTRUM – ET REISEMÅL?
Min påstand er at det finnes en rekke steder langs de italienske motorveier som bare eksisterer i navnet, men ikke i realiteten. Et slikt sted er DUEVILLE, som skal befinne seg et sted nord for Vicenza, og som jeg har nærmet meg fra utallige vinkler uten noen sinne å oppdage. Det kan stå skilt til Dueville fra høyre og venstre, fra nord og sør, og det er alltid et par km igjen. En tilsvarende effekt kan man også oppnå i Norge, det skal sies. Om man kjører opp Numedal fra Kongsberg, kommer man til Flesberg, og der, ved kirken, står en pil som peker til venstre til Sentrum. Kjører man så til venstre, kommer man til en jernbaneovergang og et utsalg for tre- og jernvarer. Så er det over. Sentrum? Periferi? Flesberg Sentrum er øyensynlig fjernet av noen, av uforståelige grunner. Forskjellen på Norge og Italia er at i Italia opplever man dette hele tiden. Og Dueville blir et perfekt bilde på dialektikkens sentrum. Når er man egentlig dialektisk? Det er jo utelukkende en prosess, en måte å bevege seg intellektuelt, historisk eller samfunnsmessig mellom to punkter på. Og alle veier peker mot dialektikken, men har noensinne sett dialektikkens sentrum?
Jeg vil foreslå en gruppereise til Dueville for å feire dette umulige reisemål!
9. AVSTANDER
Ikke regn med avstander i Italia. Eller – for å si det annerledes: regn med avstander i Italia, og regn med at de er annerledes enn du forestilte deg. Fartens bedrag er ett fenomen. Det er nok en grunn til at Hegel i så liten grad er opptatt av fart. Det er en alvorlig svakhet ved hans system. I Italia synes man at man kjører i 120 km hele veien, men regner du ut etter en time har du stort sett kjørt i gjennomsnitt 80. Det går altså ikke særlig fortere enn i Norge, til tross for at folk kjører mye hardere. Dette ble eksemplifisert i tidsskriftet Det Beste en gang da jeg var barn og ivrig leser: To mann skulle kjøre fra nord til sør av Italia på Autostrada del Sole, den ene så fort han bare orket, den andre skulle ta pauser når det passet. Da de kom frem til Napoli, var avstanden 13 minutter! Eller med andre ord, omtrent det samme som halve Vivaldis Årstidene. Men hvem gidder vel kjøre tvers gjennom et helt land for å spare inn tid nok til å høre halve Årstidene?
10. HEGEL OG ROMERNE
Italia er altså i sin essens et contrappunto dialettico e geografica alla mente – et dialektisk og geografisk kontrapunkt for hjernen. Og sentrum ligger i Dueville.
Den italienske komponisten Luigi Nono har en fantastisk tittel på et orkesterverk fra 1960-tallet, ”Contrappunto dialettico alla mente” – dialektisk kontrapunkt for hjernen. Skjønt ”mente” betyr jo både ”minne” og ”hjerne”, det er altså noe mer aktivt enn det enkle norske ordet. For det er den aktive instansen man trenger hele tiden når man kjører bil i Italia. I dette verket har Nono tonesatt lange passuser av Karl Marx’ filosofiske tekster, uten at det nødvendigvis gjør musikken mer revolusjonær. Dette orkesterverket kom jeg til å tenke på mer enn en gang i løpet av bilturen. For Hegel må ha hatt et eget forhold til romerne. Roma – eller rettere ”veiene til Roma” er jo innbegrepet på hegelianismens drøm om å kontrollere virkeligheten. Alt kan forstås og fortolkes inn i det hegelianske univers, som detaljer som bare utfolder seg som krusninger på totalitetens overflate.
Utsagnet ”Alle veier fører til Rom” har samme totalitære pretensjon. Og det verste er at det sannsynligvis er sant, i hvert fall om jeg skal stole på egne erfaringer. Jeg mener, man gruer seg jo første gang man kjører inn i Roma, ikke sant? Man har hørt om det forferdelige trafikkbildet, om den uopphørlige tutingen, om de umulige systemene, man stålsetter seg idet man nærmer seg. Jeg tok i hvert fall ingen sjanser, men ringte mitt hotell som ligger 200 meter fra Piazza del Popolo da jeg befant meg 100 km unna byen, for å være sikker på ikke å komme galt av sted. Har man kjørt rundt Roma en gang for mye, så har man gjort det, og da vil man gjerne finne riktig inngang eller utgang neste gang. Så jeg ringte som sagt hotellet 10 mil før jeg kom fram, og følgende samtale utspant seg:
Norsk bilist: ”Hei, hvordan kommer jeg fram til hotellet?
Resepsjonist: ”Hvor er du?
Norsk bilist: ”Jeg er ca 10 mil nord for byen, har kommet ned A1 og kommer snart til motorveien med bompenger.”
Resepsjonist: OK, da kjører du inn på motorveien. Når du kommer til første lyskryss tar du til høyre, og så holder du rett fram til Piazza del popolo.”
Norsk bilist: Hæ?
Resepsjonist (gjentar): Du kjører inn på motorveien, tar til høyre i første lyskryss og så er det rett fram til du er på Piazza del popolo.”
Alvorlig talt. Går det an å tro på slikt? Jeg mener, vi snakker om 100 km, og innkjøringen til en by med kanskje 5 millioner mennesker (og like mange biler…), og så skal jeg svinge én gang til høyre? Men hva med alle rundkjøringene, hva med alle advarslene, skrekkhistoriene? Jeg kunne fortsatt ikke tro hva han hadde sagt, men måtte jo forsøke. Anvisningen var riktig den. Jeg bommet med 200 meter, bare fordi jeg ikke stolte på resepsjonisten. Da fikk jeg til gjengjeld gjort unna noen ekstra kilometer opp og ned langs Tiber inntil en taxisjåfør forklarte meg hvordan jeg skulle komme på sporet igjen.
Derfor er Roma syntesen, og det faktum at alle veier fører til Roma er den endelige bekreftelsen på at Hegel hadde rett. Men parkeringen overlot jeg til en av pikkoloene.
GEIR JOHNSON
Vaksinetvang mot ungdom
Av leserinnlegg - 18. september 2021
https://steigan.no/2021/09/vaksinetvang-mot-ungdom/
Vaksinerte skoleungdommer ligger på gulvet og gråter. Ingen lege er til stede.
Vi har mottatt dette innlegget fra en leser. Innsender er utdannet vernepleier, og jobber som miljøarbeider og lærer på en større ungdomsskole i en middels norsk by.
Av T.D.
I forkant av massevaksineringen, hadde jeg gitt beskjed til rektor om at jeg ikke ville delta eller bistå på noe vis under vaksineringen, men at jeg kunne bistå med andre ting. Det endte med at jeg hadde mye inspeksjon både friminuttene, men også i noen av skoletimene. Dette medførte at jeg observerte hele seansen fra det startet kl 1100 til 1230, pluss et friminutt senere på dagen. Samt på slutten av dagen. Det vil si jeg observerte over en tid:
Da er vaksineringen av ungdommene i gang. Først kjenner jeg en veldig til intens hodepine, jeg skal ikke si at det er noe sammenheng. Jeg bare konstaterer at den er der. Det er en urolig stemning i gangen. Mange av ungdommen er ute i gangene. Stemningen blant ungdommene er veldig spent og veldig avventende. Man kan føle at det ligger en spenning i luften.
De blir hentet klassevis av skolens helsepleier. For deretter å bli satt i kø utenfor vaksinerommet på skolen som til vanlig er et grupperom. Grupperommet ved siden er det lagt ut matter som elevene kan få ligge på. Jeg legger merke til senere på dagen at noen av disse mattene er flyttet til klasserommet rett over. Hvorfor det? Har det ligget flere samtidig på forskjellige rom?
Etter hvert som ungdommene har blitt vaksinert og kommer ut, så ser jeg flere som gråter. Det er flere som sier de er kvalme og jeg ser flere som ligger på gulvet med bena i været nå inne på sitt klasserom med sin klassekontakt ved siden av seg. En annen sykepleiere er ved siden av en annen elev i samme klasse. Det vil si at det er flere i en klasse som ligger nede. Jeg legger merke til at det ikke var leger til stede eller i teamet som hadde ansvar for vaksineringen. Jeg kjenner noen av de som utførte vaksineringen fra før. Noen var aktive sykepleiere på ulike skoler i byen, men flesteparten av de som var der var damer i pensjonsalder.
En ny oppdatering. Mange barn svimte av, noen ble kjørt hjem, noen lå på gulvene og sa de besvimte, noen gråt, noen var bleike, mange var meget tankefulle og stille etter vaksineringen. Det var veldig trykkende stemning i dag. Mye spente og urolige ungdom å se.
Lærer kommenterte til meg at dette var en merkelig dag, veldig trykkende og rar stemning og at ingen undervisning i løpet av dagen gikk som planlagt…
Ny utanriksminister
Av Hans Olav Brendberg - 17. september 2021
https://steigan.no/2021/09/ny-utanriksminister/
Eg vedgår det – eg har heilt urealistiske visjonar for kva slags utanriksminister vi kan få i ei ny regjering.
Eg drøymer om at vi får ein utanriksminister som landar hardt på Korvald-doktrinen, «Noreg er eit lite land i verda». Du kan seia mykje om Korvald, men framleis ligg handelsavtalen han forhandla fram med EF i botn for vårt tilhøve til mange av våre viktigaste naboland. Ei strengt realistisk tilnærming kan gje utmerka resultat.
Når det gjeld Noregsveldet, vonar eg den nye utanriksministeren ikkje freistar kompensera tapt territorium i Afghanistan med nye ambisjonar i Mali. Mali er sikkert bra, men det ligg langt frå Noreg. Og trass i alt som blir sagt om nært samarbeid med dei lokale styrkane: Uansett kor tett vi samarbeider, er det aldri nokon som er i tvil kven som er 91 Stomperud, og kven som er lokale. Sjølv på 2-300 meters avstand vil det aldri vera tvil. Dette oppdraget kjem aldri til å gli lett og naturleg.
I staden for ambisjonar om å vinna land i Asia og Afrika, bør Noreg i staden tvihalda på Svalbard. Det kan bli vanskeleg nok. Der oppe er vi vaktmeister, og dei andre som har rettar til bustadblokka har lenge kviskra om at dei ikkje er nøgde med vaktmeisteren. Her er det ikkje nok å bli sitjande å smugrøyka på vaktmeisterkontoret – her må ting gjerast, og ryddast opp. No. Og det er utanriksministeren sin jobb.
So vonar eg ogso at den nye utanriksministeren får samarbeidet med svenskane og finnane på skjener igjen. Ja – til og med danskane ser ut til å vera tilsnakkande for tida. Med litt språktrening, burde det vera mogleg å kunna føra samtalar med substans.
So har vi jo hatt nokre episodar med islendingane, som då ein einvis islending trudde ein kunne opna festspela i Bergen utan å synga «nystemten». Slikt er sjølvsagt pinleg. Men det stikk ikkje so djupt, og i verste fall kan den nye utanriksministeren ta med seg fiskeriministeren når han fer til Reykjavik. Dette burde vera mogleg å få orden på.
Godt naboskap og gjestfridom, altso. Men ikkje so mykje gjestfridom at naboane tømer norske kraftmagasin som ein slags Tor på gjesting hjå Utgards-Loke.
Men utanom desse tinga, vonar eg vi får ein utanriksminister som ikkje drøymer om å fly kloden rundt og fiksa alt og ingenting. Vi treng ikkje ein ny Erik Solheim. Eg vil altso ikkje ha ein ung og ambisiøs utanriksminister. Eg vil ha ein eldre, kompetent utanriksminister – gjerne so grå sosialdemokrat som mogleg. Ein utanriksminister som forstår logikken bak Gerhardsens basepolitikk. Ein utanriksminister som ikkje blir hengande på Harvard eller Council on Foreign Relations berre avdi han får skryt og merksemd. Men som i staden vil heim til fredagsvafler, og turar i skog og mark. Mindre Titten Tei, meir sjonkel Rolf.
Ein reservert, ordknapp, Frydenlundaktig type, som er solid kompetent, og som ikkje må ty til «sjå -der fer eit ekorn»-trikset når han snakkar med Lavrov. Ein som ikkje syng «We are the World» saman med dei andre NATO-utanriksministrane, men som kan framføra «De nære ting» på truverdig vis når partiveteranar skal heidrast på Lambertseter.
Eg drøymer altso ikkje om å «make America great again», men om å gjera Noreg greit igjen.
USA får Frankrike til å rase og Kina til å advare gjenom ubåtavtale med Australia
Av red. PSt - 17. september 2021
https://steigan.no/2021/09/usa-far-frankrike-til-a-rase-og-kina-til-a-advare-gjenom-ubatavtale-med-australia/
I sitt heseblesende kjør for å bygge opp en ny kald krig mot Kina i Stillehavet og Sørkinahavet har USA og Storbritannia inngått en militæravtale med Austraila, den såkalte AUKUS-avtalen. Det er et kvalitativt nytt militært samarbeid som knytter de tre engelsktalende statene sammen i et tett forbund mot Kina.
Det mest sentrale i denne avtalen var kunngjøringen omer at USA nå ville dele sin atomdrevne ubåtsteknologi med Australia. Målet med dette er å intensivere forsøk på militær innringing av Kina, sjøl om de tre landene ikke sa det direkte. Ubåtspakten innebar imidlertid at Canberra plutselig skrotet en avtale på 43 milliarder dollar med Frankrike om å bygge 12 slike ubåter, et trekk som provoserte forbannelse og raseri fra høytstående embetsmenn i Paris. De anklaget USA for forræderi.
Den franske utenriksministeren Jean-Yves Le Drian uttalte: «Denne ensidige, brutale, uforutsigbare avgjørelsen ligner veldig på det Trump gjorde.»
NATO-landet Frankrike blir altså regelrett forrådt av sin såkalte allierte USA og får både et stort pprestisjetap, men ikke minst et økonomisk tap og et stort tap av arbeidsplasser. Dette slår et gapende hull i Joe Bidens påstander om at USA vil gjenforene seg med Europa etter konfliktperioden under Donald Trump. Sett fra Paris er ikke Storbritannia Europa, og det spørs jo hvor lenge Frankrike og andre EU-land vil finne seg i å være dørmatter og ved- og vannbærere for USA i konfrontasjonen med Kina, når de sjøl taper så gedigent på det.
Frankrike vet meget godt at det ligger invitasjoner til dem om økt samarbeid i Beijing, hvis de ønsker å plukke dem opp.
Og i atomvåpenlandet velger Le Monde (helt korrekt) å legge vekt på at AUKUS-avtalen betyr økt fare for spredning av atomvåpen i Stillehavsregionen: Sous-marins australiens : des risques de prolifération nucléaire dans la zone Indo-Pacifique.
Avisa siterer Antoine Bondaz i Fondation pour la recherche stratégique (FRS) som peker på at Frankrike og Europa legger mye energi og prestisje i å hindre spredning av atomvåpen til Iran, samtidig som USA aktivt bidrar til å spre atomvåpen til Stillehavet. Undertekst: Hvor lenge skal vi holde på med det?
I en annen artikkel peker Le Monde på at denne avtalen er en seier for Boris Johnsons «Global Britain» strategi.
I Kina skriver den offisielle avisa Global Timesat avtalen kan gjøre Australia til et potensielt mål for kjernefysisk angrep.
Vi ser altså konturene av at Biden-doktrinen betyr en omgruppering av USAs strategi i retning av en mer reindyrka anglo-amerikansk allianse med Kina som hovedfiende. Det åpner for at de svake europeiske statene kan bli tvunget til å søke seg i retning av silkeveibeltet. Dominobrikkene faller fort for tida.