Nyhetsbrev steigan.no 18.08.2024
Pinlig for Russland, avslørende for Vesten og farlig for verden
USA forsøker å opprettholde hegemoni og skremme verden med atomvåpen
Viktig og god medisinsk forskning blir ikke nødvendigvis publisert. Hvorfor?
Heimfallsretten er helt avskaffet – unntatt i tenkte tilfeller som ikke vil skje
Pinlig for Russland, avslørende for Vesten og farlig for verden
Av Pål Steigan - 18. august 2024
https://steigan.no/2024/08/pinlig-for-russland-avslorende-for-vesten-og-farlig-for-verden/
«Det er pinlig på alle måter for Russland», sier Palle Ydstebø, hovedlærer ved Krigsskolen til NRK.
Ydstebø forklarer at det er grundig planlegging over tid som gjør at Ukraina har klart å få store styrker helt fram til grensa uten å bli oppdaget.
Dessuten reagerte Russland for seint, mener hovedlæreren.
Det er vanskelig å være uenig med Ydstebø i akkurat dette, men det avslører også hva som later til å ha vært et av hovedmålene med angrepet, nemlig å påføre Russland og Vladimir Putin et prestisjenederlag. Og det er jo ikke akkurat noen analyse hovedlæreren leverer.
Svært kostbar karamell for Ukraina
Ydstebø og Zelensky må så gjerne fortsette å suge på denne karamellen. Men går man under overflaten vil man se at denne militærpsykologiske invasjonen antakelig koster langt mer enn den smaker.
Det ukrainske inngrepet i Russlands Kursk-oblast har enda verre konsekvenser for Ukraina enn det som har vært kjent så langt, skriver Moon of Alabama.
I løpet av de siste seks månedene, som hevn for ukrainske angrep på russisk infrastruktur, spesielt oljeraffinerier, skapte de russiske styrkene alvorlige skader på Ukrainas elektrisitetsnett. Nesten alle konvensjonelle kraftproduksjonsanlegg i Ukraina har blitt skadet. Halvparten av Ukrainas 18 Gigawatt elektrisitetsproduksjonskapasitet er tatt frakoblet. De skadede kraftstasjonene ble ofte også brukt til å gi oppvarming til store blokker med leiligheter av sovjetisk type. Uten strøm og varme vil det bli en svært vanskelig vinter for mange mennesker i Ukraina.
Den moralske løftet for de ukrainske styrkene som ble skapt av angrepet på Kursk er allerede i ferd med å avta. Russland har ikke trukket noen av sine tropper ut av kampsonene i Donbass for å forsvare Kursk. Den russiske hæren har i stedet trukket reserver fra andre steder. En av de effektene av Kursk-inngrepet som Kiev må ha håpet på skjer dermed ikke.
Og Ukrainas angrep var bare mulig ved å trekke noen av deres beste tropper bort for den østlige frontlinja. Der savnes de sårt av dem som er igjen. Russland rykker nå raskt fram på mange steder langs kontaktlinja.
Dette blir også dokumentert av det svært Ukraina-vennlige Institute for the study of war.
Her er deres kart fra 17. august av frontlinja ved Toretsk:
Og dette kartet til ISW viser fronten ved Pokrovsk:
I område etter område skaper den russiske hæren «gryter» som omringer de ukrainske styrkene som så må flykte eller bli tilintetgjort. Ved Pokrovsk nærmer også russerne seg et knutepunkt som er strategisk viktig for hele Ukrainas krigføring. Tar Russland kontrollen der, kan det få helt avgjørende betydning for krigens videre gang.
Dessuten har artilleriforsyninger, som allerede var problematiske, blitt enda knappere. New York Times skriver:
Soldater som kjempet i Donetsk-regionen sa at de hadde blitt oppløftet av invasjonen i Russland. Men de sa også at det ville bruke opp våpen og ammunisjon som de trenger. En sjef stasjonert i en intens kampsone på østfronten sa at brigaden hans hadde færre enn fire bombekastere for å forsvare sin posisjon, og at de bare kunne skyte 10 granater om dagen per bombekaster.
Hver dag taper Ukraina mer terreng i øst. I mellomtiden har Kursk-invasjonen allerede kulminert, og det vil være en dødelig kamp å holde på det terrenget de har erobret.
Ukraina har hentet inn styrker av høy verdi for å hindre russiske reserver i å nå fram til området. Men nær frontlinja har styrkene deres vanskeligheter med å overleve.
Ukraina sprengte ei bru over Seym-elva i Kursk oblast, men russerne hadde umiddelbart ei pongtongbru på plass etter sprengninga. Samtidig tapte Ukraina 3 HIMARS og 3 Patriot missilbatterier. Det er dyrekjøpt «seier».
New York Times skriver at det egentlige målet med Kursk-kampanjen fra Ukrainas side var å overbevise Vesten om at Kiev fortsatt kan slåss, og derfor fortjener mer penger.
De virkelige målene for operasjonen er kanskje ikke på slagmarka i Russland.
Etter fiaskoen i Ukrainas mye annonserte motoffensiv i fjor og de pågående tapene i øst, ser det ut til at de prøver å endre krigens narrativ.
Ukrainerne prøver kanskje å overbevise Vesten om at de ikke vil gi opp, og at spesielt USA bør la dem bruke amerikanske langdistanse kryssermissiler inne i Russland.
Avslørende for Vesten
Vestlige medier skriver nå jevnlig at det er første gang siden annen verdenskrig at Russland er blitt invadert. Og det er sant. Men de sier ikke at den gangen var det Nazi-Tyskland som gjorde det og at dermed blir feiringa deres avslørende. Og for russerne er det ti ganger mer avslørende. Hvis noen tror at det svekker russernes kampmoral å se ukrainske soldater med nazisymboler henrette russiske sivile, må de tro om igjen. Dette bekrefter tvert om for den vanlige russer at Putin har rett – dette er en kamp for å redde Russland fra Vestens aggresjon.
Og dersom de skulle trenge ytterligere bekreftelse kan de se på en tysk general forklare invasjonen i Kursk:
Det at Ukraina bruker HIMARS inne i Russland viser at USA har godkjent det og at også dette angrepet er et de facto USA-angrep på Russland.
Det er naturligvis uhyre farlig og konsekvensene kan bli vidtrekkende.
Sporet av fredsfølere
Washington Post skriver at det var i gang en virksomhet på bakrommene for å få i stand noe som kunne bli fredsforhandlinger, men at Kursk-angrepet sprengte dette arbeidet i stykker.
Ukraina og Russland skulle sende delegasjoner til Doha denne måneden for å forhandle frem en landemerkeavtale som stopper angrepene på energi- og kraftinfrastruktur på begge sider, sa diplomater og tjenestemenn som er kjent med diskusjonene, i det som ville ha utgjort en delvis våpenhvile og tilbudt en utsettelse for begge land.
Men de indirekte samtalene, med qatarerne som meglere og møter separat med den ukrainske og russiske delegasjonen, ble avsporet av Ukrainas overraskende inngrep i Russlands vestlige Kursk-region forrige uke, ifølge tjenestemenn.
Diplomaten som er kjent med samtalene sa at Qatar har diskutert ordningen for et energistreikemoratorium med Kiev og Moskva de siste to månedene. Tjenestemannen sa at de to sidene gikk med på et toppmøte i Doha med bare mindre detaljer som gjenstår å utarbeide.
«Etter Kursk trakk russerne seg», sa en annen person som er kjent med samtalene.
Dersom Kursk-angrepet har overbevist den russiske hærledelsen om noe, så er det at de ikke må sky noen anstrengelser for å knuse Ukrainas evne til å invadere Russland igjen.
Var det en seier å rope hurra for i Kiev?
Kampen for fred
I motsetning til hovedlæreren på Krigsskolen er vi ikke begeistret for en krig som legger Europas største land vest for Russland i ruiner. Dette kunne vært unngått hvis Washington ikke hadde vært så knallhardt innstilt på å bruke Ukraina som et slagvåpen mot Russland. Vi advarte mot denne krigen i 2014, og dessverre fikk vi rett i våre advarsler.
Det er fortsatt mulig å hindre en full europeisk storkrig, men det gjøres ikke ved å heie fram invasjon i Russland. Dessverre er det ingen partier eller politikere på Stortinget som begriper dette. De er fullstendig tåkelagt av sin egen krigsrus.
USA forsøker å opprettholde hegemoni og skremme verden med atomvåpen
Av Bertil Carlman - 18. august 2024
https://steigan.no/2024/08/usa-forsoker-a-opprettholde-hegemoni-og-skremme-verden-med-atomvapen/
USA har bombet Japan to ganger med atomvåpen. Ingen annen atommakt har (ennå) brukt atomvåpen. Ved et par markeringer av atombombingen av Japan har foredragsholdere unngått å nevne hvem som utførte bombingen, inkludert Ursula van der Leyen.
USA-generalen Douglas MacArthur, en militärledare under Koreakriget, föreslog användning av kärnvapen mot Kina under kriget mot Koreas folk, eftersom Folkets frigjøringshær deltog i försvaret mot USA:s angrepp. Hans förslag avslogs dock av president Harry S. Truman. Truman var en relativt självständig president i USA; något som inte längre är fallet. USA ägnade sig på Trumans tid ännu åt diplomati; något som USA inte gjort på några årtionden.
Eftersom USA-imperialismen nu är i tydlig kollaps, är den desperat. Vad desperata krafter kan komma att göra, det går inte att förutsäga. När USA fällt atombomberna över Japan, sade Mao Zedong i en intervju med Anna Louise Strong, att atombomben är en papperstiger. Det var ett strategiskt uttalande, som pekade på att inte ens ett fruktansvärt hot får hindra folken i deras befrielsekamp. Samtidigt är det ett reellt hot, ett hot som måste hanteras med klokskap. Därför lägger den kinesiska statsledningen idag ner enormt med tid på diplomati och åt att samla alla krafter som kan samlas, i en väl genomtänkt politik för att så gott det går neutralisera ”den store satan” الشيطان العظيم.
Bertil Carlman
USA forsøker å opprettholde hegemoni og skremme verden med atomvåpen
Uttalelse fra utenriksdepartementet i Kina.
Kina motsätter sig bestämt det så kallade «kinesiska militära hotet» som USA och Japan har blåst upp för att hitta på ursäkter för sina närmare militära band, provocera fram blockkonfrontation och underminera regional fred och stabilitet, sade den kinesiske försvarstalesmannen överste Zhang Xiaogang på fredagen.
Vid sitt senaste «2+2»-ministermöte tillkännagav USA och Japan att de skulle ombilda US Forces Japan (USFJ) och uttryckte oro över Kinas pågående och snabba expansion av kärnvapenarsenalen. Lloyd Austin, USA:s försvarsminister, sade vid det första amerikansk-japanska ministermötet om utökad avskräckning att «utökad avskräckning» är kärnan i alliansen mellan USA och Japan.
När han ombads att kommentera dessa svarade överstelöjtnant Zhang att som vi alla vet utgör USA det största kärnvapenhotet mot världen. I besittning av den största kärnvapenarsenalen i världen följer USA en kärnvapenpolitik som tillåter första användning av kärnvapen. Under de senaste åren har USA investerat kraftigt i miniatyrisering av kärnvapen, sänkt tröskeln för deras användning i verklig strid och använt kärnvapen som ett lockbete för att kapa sina allierade och partners.
«Dess oansvariga beslut och handlingar har resulterat i spridningen av nukleära risker, och dess försök att upprätthålla hegemoni och skrämma världen med kärnkraft har blivit fullständigt avslöjade», sade talespersonen.
Han påpekade vidare att Japan, som det enda land som fallit offer för kärnvapenattacker, inte lär sig läxan av historien, utan ger efter för USA för att få den så kallade «kärnvapenavskräckningen». Detta kommer bara att förvärra de regionala spänningarna och öka risken för kärnvapenspridning och kärnvapenkonflikter.
Zhang betonade att Kina följer en nukleär strategi för självförsvar, och har förbundit sig till policyn att inte använda kärnvapen i första hand. Kina deltar inte i någon kärnvapenkapprustning med något annat land, och håller sin kärnvapenkapacitet på den miniminivå som krävs för nationell säkerhet. Länder som inte använder eller hotar att använda kärnvapen mot Kina kommer aldrig att hotas av Kinas kärnvapen.
«Vi uppmanar USA och Japan att överge sin kalla kriget-mentalitet, erkänna att ett kärnvapenkrig inte kan vinnas och aldrig får utkämpas, minska kärnvapnens roll i nationell och kollektiv säkerhetspolitik och vidta konkreta åtgärder för att främja global strategisk stabilitet, i stället för att göra det motsatta», tillade han.
Viktig og god medisinsk forskning blir ikke nødvendigvis publisert. Hvorfor?
Av Jarle Aarstad - 18. august 2024
https://steigan.no/2024/08/viktig-og-god-medisinsk-forskning-blir-ikke-nodvendigvis-publisert-hvorfor/
Viktig medisinsk forskning har blitt neglisjert, men skjer det i dag? Ja, og jeg illustrerer det med henvisning til empiri som sannsynliggjør hvorfor det nå er ulik dødelighet i europeiske land. Tross robuste funn har den blitt møtt med slakt. Hvis årsaken er svak metode, hvorfor falsifiserer ikke kritikerne funnene?
(Å falsifisere er å avkrefte, altså å vise eller finne ut at en påstand ikke er riktig. Uttrykket falsifisere brukes vanligvis i forbindelse med vitenskapelig forskning, der man kan falsifisere en foreløpig antagelse (hypotese) gjennom et eksperiment eller en annen empirisk undersøkelse. Store norske leksikon.)
Viktig forskning
La oss anta at en i ulike geografiske populasjoner observerer variasjon i dødelighet sammenlignet med en historisk referanseperiode. Siden referanseperiode benyttes kan variasjon i dødelighet henføres andre årsaker enn helsemessige forhold i utgangspunktet, men er det av medisinskfaglig og allmenn interesse å belyse hvorfor? Ja, tror jeg de fleste vil mene, og et PubMed-søk som viser mer enn 1,5 millioner treff på «mortality» (1), dvs. mer enn 4 prosent av alle 36 millioner bidrag, indikerer at den type forskning er viktig.
God forskning
La oss i fortsettelsen anta at det er påvist en signifikant sammenheng mellom en gitt variabel og variasjon i dødelighet i populasjonene. Siden de fleste enes om at forklaringer på dødelighet er viktig forskning, er dette et tilstrekkelig grunnlag for at funnene publiseres? Ikke nødvendigvis.
Ett kriterium er at sammenhengen ikke er triviell, dvs. at den ikke er åpenbart sannsynlig. Hvis noen geografiske populasjoner eksempelvis ble rammet av en naturkatastrofe blir ikke det viktigste forskningsspørsmålet om det har påvirket dødelighet, men omfang.
Et annet kriterium, i alle fall for publikasjon i toneangivende tidsskrifter, er at sammenhengen har en nyhetsgrad, dvs. at den ikke er påvist i mange andre studier.
Et tredje, kanskje ikke kriterium i seg selv, men som kan styrke studiens gjennomslagskraft, er om funnene har implikasjoner for få eller mange. For eksempel vil forskning på dødelighet i den allmenne befolkningen vies større oppmerksomhet enn forskning på dødelighet hos noen med en sjelden diagnose. Tilsvarende vil forskning som har avdekket en sammenheng mellom en gitt variabel og dødelighet ha større gjennomslagskraft i dess flere og større populasjoner den er observert.
Et femte kriterium er om en kan anta en kausal sammenheng, dvs. om den gitte variabelen henføres som forklaring på dødelighet. I det klassiske eksperimentet med randomisering av grupper eksponert for ulike stimuli, kan en med stor sannsynlighet hevde at signifikante sammenhenger også er kausale, dvs. at et gitt stimuli forårsaker en effekt. I populasjonsstudier er imidlertid randomisering umulig, og spesifikke kausalitetskriterier blir da nødvendig å vurdere. Ett, jf. John Stuart Mill, er å utelukke at dødelighet i vårt tilfellet ikke påvirker den gitte variabelen, dvs. motsatt kausal retning (2, sitert fra Cook og Campbell, s. 18-20). Et annet er å utelukke alternative forklaringer, dvs. at sammenhengen mellom variabelen vi har identifisert og dødelighet ikke forklares av andre variabler. (Det klassiske eksperimentet med randomisering oppfyller nevnte kausalitetskriterier. For å vurdere kausalitet er det også i noen tilfeller mulig å estimere med instrumentelle variabler, ofte spesifikt Mendelian randomisering i medisinsk forskning. Se f.eks. Burgess, Small and Thompson (3)).
God eller ei i lys av nivåfeilslutning
Robinson (4) illustrerte hvordan kausalitetsvurderinger kan være kritiske i populasjonsstudier. Han fant at leseferdigheter var høyere i amerikanske stater med høy innvandring enn i de med lav innvandring, dvs. en positiv korrelasjon på geografisk populasjonsnivå. Imidlertid fant han på individnivå en negativ korrelasjon, dvs. at immigranter hadde lavere leseferdigheter enn ikke-immigranter. Det som forklarte de motstridende funnene, omtalt som Robinson-paradokset, var at stater med høye leseferdigheter i utgangspunktet tiltrakk seg immigranter med lave leseferdigheter, og studien gir to viktige implikasjoner. Først illustrerer den behovet for å avdekke tidsasymmetri, dvs. tidsfastsettelsen av variabler en ønsker å analysere, for å unngå feil konklusjon om kausal retning. Dernest illustrerer den at forhold på statlig nivå ikke nødvendigvis reflekterer forhold hos immigranter som en minoritet. Hvis en uriktig i det aktuelle tilfellet antar at leseferdigheter på statlig nivå reflekterer individuelle immigranters leseferdigheter står en i fare for å gjøre en såkalt nivåfeilslutning, på engelsk «ecological fallacy» (5).
Simpson-paradokset (6, 7), beslektet med Robinson-paradokset, illustrerer også hvordan populasjonsstudier kan konkludere feil ved å ignorere alternative forklaringer. Eksempelvis indikerer Figur 1 på populasjonsnivå at inntak av en bestemt type næringsstoff fører til økt dødelighet. Grunnen er at individer i populasjonen høyest inntak også har høyest dødelighet. Imidlertid observerer en på individnivå innad i populasjonene at høyt inntak motsvarende reduserer dødeligheten, og forklaringen på dødelighet i populasjonen med høyt inntak må sannsynligvis være en annen, f.eks. høy dødelighet der i utgangspunktet. Derfor kan en igjen gjøre en såkalt nivåfeilslutning om en konkluderer at sammenhenger på populasjonsnivå gjenspeiler sammenhenger på individnivå, men som ikke alltid er tilfellet.
Ignorering og motstand
I lys av diskusjonen om kriterier for viktig og god forskning viser imidlertid historien at de ikke alltid har vært utslagsgivende for faglig aksept. Et kjent eksempel er Semmelweis’ (1818-1865) påvisning av sammenhengen mellom helsepersonells håndhygiene og reduksjon i dødelig barselfeber blant fødende, men som ble ignorert av samtiden (8, 9). «Even when mortality at his maternity clinic sextupled after his death … handwashing was still rejected», forteller litteaturen (8, s. e39).
Dr. Semmelweis’ (1818-1865) påvisning av sammenhengen mellom helsepersonells håndhygiene og reduksjon i dødelig barselfeber blant fødende ble ignorert av samtiden. «Even when mortality at his maternity clinic sextupled after his death … handwashing was still rejected».
Et norsk eksempel på faglig motstand, riktignok ikke fra medisin men geofysikk, er Storetvedt (1935-) ved Universitet i Bergen, som etter han forkastet kontinentaldriftsteorien ble anklaget for å så griller i hodene på studentene, ble presset ut av undervisningen og utsatt for telefonterror (10). Til slutt måtte han hemmeligholde reiser så familien kunne få fred. «Erkjennelsen om alvorlig feil i vitenskapen sitter normalt langt inne», medgir Storetvedt (10, s. 23), og «the history of science demonstrates that the acceptance of proposals … implying that a ‘world view’ everyone has embraced should be given up – has always been met by massive resistance» (11, s. 397).
Karsten M. Storetvedt, prof. em. i geofysikk ved UiB:
«Erkjennelsen om alvorlig feil i vitenskapen sitter normalt langt inne», og «the history of science demonstrates that the acceptance of proposals … implying that a ‘world view’ everyone has embraced should be given up – has always been met by massive resistance».
Hvorfor?
Hva er da årsakene til at viktig forskning ignoreres, og at aksept for nye – og forkastelse av etablerte teorier sitter langt inne? Storetvedts forklaring er at «naturvitenskap er en menneskelig aktivitet, og som sådan infiltrert av dagliglivets politiske og psykososiale mekanismer. Kampen bak kulissene – om ære, posisjoner og penger – gir dermed næring til det akademisk falskspillet» (10, s. 23).
Storetvedt:
«Naturvitenskap er en menneskelig aktivitet, og som sådan infiltrert av dagliglivets politiske og psykososiale mekanismer. Kampen bak kulissene – om ære, posisjoner og penger – gir dermed næring til det akademisk falskspillet».
Psykologiske forklaringer kan være «confirmation bias» hvor en selektivt søker bekreftende informasjon om meninger en i utgangspunktet har (12), kognitiv dissonans hvor en ignorerer eller bortforklarer ubehagelig informasjon som forstyrrer bestående oppfatning (13), forsterket forsvar for handlinger når en åpenbart har gjort feil (14) og gruppetenkning med illusjon av uangripelighet, enighet og moralsk overlegenhet samt sanksjonering av avvikende meninger og konformitetspress (15). En illustrasjon på at konformitetspress påvirker adferd er Aschs (16) eksperiment hvor forsøkspersoner i ett av tre tilfeller tilkjennega en åpenbar feilaktig respons i nærvær av andre som var instruert om å respondere uriktig.
I dag?
Popper argumenterer at vitenskapelige teorier har to egenarter (17). De må kunne utfordre, dvs. gå på tvers av aksepterte antagelser og bestående teorier. Dernest, som en demarkasjon fra pseudoforskning, må en kunne og være villig til å falsifisere, dvs. forkaste dem. Dette betyr ikke nødvendigvis at teorier bør eller må utfordre eller forkastes, men de må kunne ha disse egenartene, hvilket impliserer at aktører som agerer på tvers av samtidens konsensus ikke radbrekkes. I lys av Semmelweis og Storetvedts erfaringer har ikke Poppers tilnærming alltid har vært fremtredende i akademia, men møter utfordrende teorier (jf. Semmelweis) og forsøk på falsifikasjon av etablerte (jf. Storetvedt) også motstand i dag?
For å belyse spørsmålet henviser jeg til Figur 2 hvor den blå linja viser gjennomsnittlig dødelighet i 31 europeiske land, EU pluss EØS, mellom januar 2022 og mai 2023 målt i prosent sammenlignet med gjennomsnittlig dødelighet i de samme månedene mellom 2016 og 2019 som referanseperiode (data fra Eurostat (18) vektet for befolkningsstørrelse). De stiplede linjene viser 5- og 95-persentiler og den røde standardfeil av gjennomsnitt. Gjennom perioden har det vært overdødelighet, særlig i juli og desember 2022, med unntak av februar 2023. Spennet i de stiplede linjene indikerer særlig høy variasjon i dødelighet i måneder med høy gjennomsnittsdødelighet og reflekteres av standardfeilestimater.
Kovid-assosierte dødsfall falt i Europa på vårparten 2022 (19), så hva forklarer da overdødelighet samt variasjon i dødelighet mellom landene over tid, og er disse spørsmålene viktige? I tråd med innledende diskusjon er de viktige, og særlig når en i etterkant av høy dødelighet gjennom kovidpandemien kunne forvente lavere. Har da mange studier belyst spørsmålene? Nei, men to har med høy statistisk sannsynlighet påvist en forklaring uten lykkes med publikasjon i anerkjente tidsskrifter (20, 21). De har referert til relevant litteratur, benyttet anerkjente datakilder og statistiske metoder samt håndtert kausalitet, inkludert Robinson- og Simpson-paradoksene, så hvorfor avvisning? Kan det være fordi funnene bryter med gjeldende paradigmer, og derfor, i tråd med psykologiske forklaringer og Semmelweis og Storetvedts erfaringer, møter motstand? Jeg utelukker ikke det.
Slakt, men ingen falsifisering
«As much as 90 percent of the published medical information that doctors rely on is flawed», ifølge Stanford-epidemiologen Ioannidis. Tilsvarende hevder Smith, tidligere redaktør i BMJ, at «medical journals often contain poor science» «[where] most of what is published … is just plain wrong or nonsense».
Er da studiene uangripelige? Nei, knapt noen er det, og i likhet med annen forskning er også de eksponert for Poppers falsifikasjonskrav. Og om studiene mot formodning skulle bli falsifisert er de uansett i godt selskap siden «as much as 90 percent of the published medical information that doctors rely on is flawed», ifølge Ioannidis (22). Tilsvarende hevder Smith, tidligere redaktør i British Medical Journal, at «medical journals often contain poor science» (23, s. 115) «[where] most of what is published … is just plain wrong or nonsense» (24, for mer diskusjon se 25, 26).
Hvis forskningen er så feilaktig som opponentene mener, hvorfor falsifiserer de den da ikke?
At de kontroversielle studiene som forklarer dødelighet ikke har blitt publisert i anerkjente tidsskrifter betyr imidlertid ikke at forskningen har unngått oppmerksomhet. Den første har blitt presentert i to YouTube innslag sett over en million ganger (27, 28), nådd seks millioner X-brukere (29) og blitt sitert i det britiske parlamentet (30). Dette indikerer interesse, men forskningen har likefult blitt slaktet av norske helsebyråkrater (31), noe de selvsagt er i sin fulle rett til å gjøre. Imidlertid er det svak kritikk som lett tilbakevises (32), og hvis forskningen er så feilaktig som opponentene mener, hvorfor falsifiserer de den da ikke? Mistanken er at kritikerne lar være i frykt av at heller ikke de kan falsifisere kontroversielle funn, og i påvente av at også andre studerer forskningsspørsmålet jeg har diskutert finner jeg det å være den mest plausible forklaringen.
Referanser
1. PubMed – National Library of Medicine [Available from:
https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov
2. Cook TD, McCleary R, McCain LJ, Reichardt CS, Fankhauser G, Campbell DT. Quasi-experimentation : design & analysis issues for field settings. Boston: Houghton Mifflin Co.; 1979.
3. Burgess S, Small DS, Thompson SG. A review of instrumental variable estimators for Mendelian randomization. Statistical Methods in Medical Research. 2017;26(5):2333-55.
4. Robinson WS. Ecological Correlations and the Behavior of Individuals. Am Sociol Rev. 1950;15(3):351-7.
5. Hsieh JJ. Encyclopedia Britannica. Ecological fallacy 2017, September 4 [Available from: https://www.britannica.com/science/ecological-fallacy.
6. Simpson EH. The Interpretation of Interaction in Contingency Tables. Journal of the Royal Statistical Society: Series B (Methodological). 1951;13(2):238-41.
7. Blyth CR. On Simpson’s Paradox and the Sure-Thing Principle. J Am Stat Assoc. 1972;67(338):364-6.
8. Santos A, Morris DS, Rattan R, Zakrison T. Double-blinded manuscript review: Avoiding peer review bias. Journal of Trauma and Acute Care Surgery. 2021;91(1):e39-e42.
9. Funk DJ, Parrillo JE, Kumar A. Sepsis and septic shock: a history. Critical Care Clinics. 2009;25(1):83-101.
10. Hustad J. En bergensk kjetter. Forskerforum. 2006;6:21-3.
11. Storetvedt KM. Global Wrench Tectonics: Theory of Earth Evolution. Bergen: Fagbokforlaget; 2003.
12. Nickerson RS. Confirmation Bias: A Ubiquitous Phenomenon in Many Guises. Review of General Psychology. 1998;2(2):175-220.
13. Festinger LA. Theory of cognitive dissonance. Evanston, IL: Row, Peterson; 1957.
14. Staw BM. Knee-deep in the big muddy: a study of escalating commitment to a chosen course of action. Organizational Behavior and Human Performance. 1976;16(1):27-44.
15. Janis IL. Victims of groupthink: A psychological study of foreign-policy decisions and fiascoes. Oxford, England: Houghton Mifflin; 1972. viii, 277-viii, p.
16. Asch SE. Effects of group pressure upon the modification and distortion of judgement. In: Guetzkow H, editor. Groups, Leadership and Men. Pittsburgh: Carnegie Press; 1951.
17. Internet Encyclopedia of Philosphy. A Peer-Reviewed Academic Resource. Karl Popper: Philosophy of Science [Available from: https://iep.utm.edu/pop-sci/#:~:text=Popper’s%20falsificationist%20methodology%20holds%20that,might%20reveal%20to%20be%20false.
18. Eurostat. Excess mortality by month [Available from: https://ec.europa.eu/eurostat/databrowser/view/DEMO_MEXRT__custom_1210067/bookmark/table?lang=en&bookmarkId=fc27a3a9-082b-461d-830b-a4c7b36caf4f.
19. Our World in Data. Coronavirus (COVID-19) Vaccinations. [Available from: https://ourworldindata.org/covid-vaccinations.
20. Aarstad J, Kvitastein OA. Is there a Link between the 2021 COVID-19 Vaccination Uptake in Europe and 2022 Excess All-Cause Mortality? Preprints: Preprints; 2023.
21. Aarstad J. An Update on the Link between COVID-19 Vaccination and Mortality. Preprints: Preprints; 2023.
22. The Atlantic. Lies, Damned Lies, and Medical Science 2010 [November:[Available from: https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2010/11/lies-damned-lies-and-medical-science/308269/.
23. Smith R. The trouble with medical journals. J R Soc Med. 2006;99(3):115-9.
24. Times Higher Education. Slay peer review ‘sacred cow’, says former BMJ chief 2015 [April 15:[Available from: https://www.timeshighereducation.com/news/slay-peer-review-sacred-cow-says-former-bmj-chief/2019812.article.
25. Ioannidis JP. Why most published research findings are false. PLoS medicine. 2005;2(8):e124.
26. Lose G, Klarskov N. Why published research is untrustworthy. International Urogynecology Journal. 2017;28(9):1271-4.
27. YouTube. Vaccination v excess deaths, correlation study 2023 [Available from:
28. YouTube. Vaccinated Countries Have Highest EXCESS DEATH Rates – New Study 2023 [Available from:
29. Altmetric. Is there a Link between the 2021 COVID-19 Vaccination Uptake in Europe and 2022 Excess All-Cause Mortality? [Available from: https://www.altmetric.com/details/142758124/twitter.
30. YouTube. Vaccine damage, Sir Christopher Chope 2023 [Available from:
31. Dagbladet. Slakter norsk coronastudie 2023 [28. februar:[Available from: https://bergen.dagbladet.no/nyheter/slakter-norsk-coronastudie/78562462.
32. Jarle’s Substack. Nakstad og Folkehelseinstituttets slakt 2023 [Available from:
.
Denne artikkelen ble publisert på Jarle Aarstads Substack.
Du skal ikke stjele!
Av Julie Foss - 18. august 2024
https://steigan.no/2024/08/du-skal-ikke-stjele/
Det var forrige søndag. Jeg sier i hvert fall forrige, fordi det høres så mye finere ut enn «søndagen som var». Men strengt tatt, var det søndagen som var.
Jeg tok den faste «avisrunden». Jeg skriver avis (og runden) i anførselstegn fordi det er jo ikke aviser i det hele tatt*. Det var x-twitter, det var Pams astrologi, – og det var Face(it)B(r)ook. Jeg innser i det samme jeg skriver dette foregående, at dette lett kan klippelimes inn på «Antivaksere og deres nyhetskanaler» og slik sett være til stor glede for dem. Men når sant skal sies er det få mennesker foruten dem, jeg tenker det kan være nyttig å glede. Men nok snikk-snakk. Til sist, søndagen som var, kom jeg over en tekst. Det var ikke mange linjene jeg leste, før det gikk en støkk i meg.
«Fordi jeg er født i 1981, er det i år min tur. Om en uke begynner jeg i ny jobb, enten jeg vil eller ei».
Hva, tenkte jeg! Hva har skjedd? Å nei, Guro. Jeg leste videre.
«Uten å bli spurt om jeg ønsker, har jeg måttet signere en 10-årskontrakt. Jeg har blitt fortalt siden jeg ble født, at sånn bare er det. I min nye hverdag venter det meg: Åpent kontorlandskap med 27 kollegaer. Det eneste vi har til felles er at vi er født samme år. 80% av arbeidsoppgavene gir ingen mening for meg. Jeg fungerer best når jeg får jobbe med hendene mine, være i bevegelse og være kreativ, men denne jobben skal i hovedsak utføres på skjerm. På fritiden prøver jeg å unngå skjerm, men jeg er pålagt å ta med arbeidet hjem, så det er ikke så enkelt. Stiller jeg kritiske spørsmål, blir jeg enten ignorert eller bedt om å ikke stille spørsmål. Opponerer jeg, får jeg først en advarsel, deretter nedsatt lønn».
Dype pust. Tankene for gjennom hodet mitt. Så leste jeg videre.
«Jeg må be om lov til å gå på do. I lunsjpausen ser vi på gårsdagens Dagsrevyen. Aller helst vil jeg bare spise maten min i stillheten. Eller bli bedre kjent med kollegaer. Jeg har ingen rett til sykemelding. Viser jeg tegn til arbeidsvegring, kan jeg bli sett på som en arbeidsvegrer som må fikses. At det kanskje er arbeidsplassen det er noe galt med, tas ikke opp til vurdering. Blir jeg utilpass og urolig, blir jeg sendt til bedriftshelsetjenesten, får en diagnose og kanskje medisiner. Problem løst!»
Fantastisk, tenkte jeg. Fantastisk! Snakk om å få budskapet frem! Tidenes virkemiddel! Hurra! De kjede-brevene altså! SÅ genialt!
Jeg var så oppskjørtet og oppglødd at jeg ikke for et sekund nølte, vurderte eller re-vurderte hvorvidt jeg skulle dele den videre. Så, jeg gjorde plikten min. Kjente gleden over å kunne få være en del av noe utrolig flott. Kunst, nærmest! Før jeg, i ekte kjedebrev-stil, kopierte teksten i sin helhet, endret «1981» til «1983» åpenbart, – og trykket publiser.
Snakk om å kjempe for barna! Snakk om metode for virkelig å belyse hvordan det er å være elev, dag ut og dag inn. Hvilken genistrek, for å få flere til å reflektere over hverdagen til barna våre. Livene deres. År, etter år, etter år. Jeg vil si, de beste årene av livene deres, antakeligvis. Det som en gang var en magisk, hellig, skjermet og isolert liten verden. Og stor verden. Selve barndommen! Nå derimot, var den ikke mye hellig og isolert lenger. Vi voksne hadde ikke bare kikket inn nøkkelhullet. Vi hadde slått ut døren, revet ned veggene og satt opp overvåkningskameraer!
Og de fikk ikke engang gå på do! Denne, for mange, uvesentlige detaljen, men som sier så grusomt mye. Som jeg, personlig, har snakket om i videoer før. Retten til å gå på do, for God’s sake! Er det vi snakker om her. Og så veldig mye annet. Da ungene mine fortalte meg at de ikke bare måtte spørre om å gå på do (også vi måtte det. Men det var selvsagt kun en formalitet. En hyggelig en, sådan. Men jeg kan love at det aldri ville falt frøken Elisabeth inn å nekte oss det), men at de fikk nei til svar oftere enn ja, gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Og mer enn sint, ble jeg trist. Uendelig, uendelig trist.
Konsekvent nekter jeg, når jeg uttaler meg, å konstatere det åpenbare. At det finnes kloke lærere. Og lærere som lar barna gå på do. Det gidder jeg ikke. For jeg antar at jeg snakker (snakke-skriver, om noen vil rette på meg) med voksne mennesker her. Og ærlig talt, mennesker! Ærlig talt!
Jeg ble så rystet, kvalm og provosert etter å ha lest teksten i sin helhet. Tenkte på hva i all verdens riker og dager vi har gjort. For det er også meg. Også jeg har vært en del av det. Fullstendig bevisstløs. Vel, kanskje ikke helt og fullstendig. Litt kred, vil jeg gi meg selv. Det var da jeg som fjortenåring så skolesystemet rundt meg, at jeg bestemte meg for å bli lærer. Jeg ville bevise overfor meg selv, og verden, at det kunne være annerledes. Og annerledes ble det, med meg. Det ble ikke fullt så rigid og det ble mye latter. Men systemet, reglene og rammene sugde til slutt livsenergien ut av meg. Det å se dem var det vi fikk gjort minst. Og det å se barn. Høre dem. Lære av dem. Se dem utfolde seg. I sitt naturlige miljø. Er noe av det vakreste jeg vet. Minst fikk jeg gjort det på jobben. Og det preget meg. Men takk for alt jeg fikk se. Slik at jeg så. Det var en mening i det og. En langt ifra ubetydelig en.
Men ja. Jeg var så utmattet og trist, men også håpefull om fremtiden. Om endringen, at jeg brydde meg null, niks og nada om hvilke kommentarer som eventuelt ville komme. Stryk eventuelt. De ville komme. Alle mener noe om skole. De aller fleste mener sterkt om skole. Men jeg var fylt med fred, og satt på episoden med Pam og Veda, hvor de tok for seg genistreken vann. Så plutselig, pep det borti hjørnet. Meldingen startet med «Jeg tror det er Guro …». Der og da visste jeg det. Jeg har aldri hatt så mange svette-emojier i ansiktet i virkeligheten. Årets plagiat går dermed til meg. Årets tekst, rett og slett, går til fantastiske Guro Høgberg.
Takk, Guro. Og beklager at jeg stjal teksten din (svette-emoji).
P.S. For deres informasjon, har Guro Høgberg godkjent omtalen, samt plagiatet, her i dag.
P.P.S. Jeg hadde ikke tenkt å ta for meg de ti bud, men hvem vet?
*Jeg har blitt avholdsmann ^. Jeg har ikke rørt en avis siden 2021. Men det er klart. Jeg følger fortsatt med på hva som rører seg i miljøet. Jeg oppdaterer meg på hvor giftig det er. Hvor mange penger jeg har spart. Og hvor bra det har vært for helsen min.
^ Jeg nekter konsekvent å si «avholdskvinne». Det er ikke det som er feminisme for meg. Akkurat som det å sette «kvinne» bakerst i noen ord skulle stagge oss. Glem feminisme. Glem kvinnekamp. Det er bevisstgjøring. Break New Ground. Og det klarer vi helt fint selv. Jeg har sett gjennom alt sammen. Og det høres selvsagt ikke bra ut for en dame å si «avholdsmann», men likevel kommer jeg til å si det igjen. Og igjen. Og igjen.
Kina og sosialismen
Av Rolf Galgerud - 18. august 2024
https://steigan.no/2024/08/kina-og-sosialismen/
Man støter stadig på påstanden om at Kina er et sosialistisk land – ikke så rart når de politiske lederne hevder at de bygger på marxismen/leninismen og det styrende partiet heter Kinas Kommunistiske Parti.
Av Rolf Galgerud, tidligere leder av Heismontørenes Fagforening.
Men jeg får ikke kartet til å stemme med terrenget. I partiets ledelse sitter det flere multimillionærer har jeg lest. (*) Bare at de finnes i Kina i dag, 75 år etter revolusjonen, bør jo være et tankekors. Og hvorfor i ledelsen for et parti som ifølge Lenin skal være spydspissen i arbeiderklassens kamp?
I diskusjoner om Kina har jeg møtt påstanden om at jeg ikke har forstått marxismen, ikke har lest nok av Marx og at jeg har et romantisk syn på revolusjon.
Man behøver ikke å gjøre ting vanskeligere enn det de er. Hovedinnholdet i marxismen kan kortes ned til en setning: Arbeiderklassens overtakelse av eiendomsretten til produksjonsmidlene. Dette er marxismens kjerne. Er ikke kjernen til stede, er alt annet rundt bare tomt skall – i marxistisk forstand.
Jeg har en rekke spørsmål om Kina, spørsmål som jeg ikke klarer å finne svar på ut ifra hva jeg mener er en marxistisk analyse. Har også noen vurderinger.
Jeg nummerer disse slik at den/de som ønsker å kommentere, eventuelt korrigere meg, enkelt kan henvise til hva de kommenterer.
1. Kina er et kapitalistisk land
I boka «Marxismen-Leninismens grunnlag» fant jeg den historiske bakgrunnen til at Kina aldri ble et sosialistisk land. Boka ble utgitt i 1960 i Sovjetunionen og er skrevet av «en gruppe vitenskapsmenn, partifunksjonærer og publisister». På side 614, under kapittelet om «Nasjonalisering av storindustrien, samferdselsmidlene og bankene» finner jeg følgende tekst:
I Kina fikk nasjonaliseringen vesentlige særdrag. Til å begynne med innskrenket folkeregjeringen seg til å nasjonalisere tungindustribedrifter som tilhørte det øvre lag av det byråkratiske kompradorborgerskapet, storbankene og jernbanene og å opprette kontroll med utenrikshandelen og valutatransaksjonene. Men nasjonaliseringen berørte ikke eiendom som tilhørte betydelige lag av det nasjonale borgerskap i Kina, som hadde samarbeidet med arbeiderklassen under frigjøringskrigen og folkerevolusjonen.
Når det gjaldt den videre fredelige omdannelsen av den kapitalistiske eiendommen i Kina, ble det i omfattende utstrekning nyttet ymse former for statskapitalisme – fra og med enkel regulering og kontroll til og med etablering av blandede statlig-private bedrifter.
Som det framgår av siste del av dette sitatet: «den videre fredelige omdannelsen av den kapitalistiske eiendommen i Kina,» så forventes det en videre nasjonalisering av den kapitalistiske virksomheten i Kina. Dette er skrevet for ca. 65 år siden. Hvis det er en prosess, så er den i hvert fall særs langsom.
Hverken Marx, Engels eller Lenin har noen sted som jeg vet om, definert et samfunn som i stor grad er kapitalistisk for sosialistisk.
Min fortolkning av dette er at det i Kina aldri har vært etablert et sosialistisk system.
Jeg har fått med meg at det i Kina er en stor del statlig eid produksjon, banker og finansinstitusjoner, ved siden av tilsvarende private og også utenlandske produksjonsbedrifter.
2. Hvem har betalt regningen
for Kinas formidable framgang, fra u-land til en av verdens ledende industrinasjoner på ufattelig kort tid?
Høy kvalitet og stort volum på teknisk utdanning har vært en viktig faktor. Men jeg tror de fleste forstår at framgangen i all hovedsak skyldes at den kinesiske arbeiderklassen har levd på et reelt eksistensminimum i minst to generasjoner. Denne framgangen hadde simpelthen ikke vært mulig uten disse store ofre fra den kinesiske arbeiderklasse. Når så mange varer bydes ut på verdensmarkedet for «nesten ingen ting» så kan dette kun gjøres dersom arbeidskraften er særs billig.
Har dette vært de kinesiske arbeideres ønske og vilje?
Kina har i mange år lagt til rette for at multinasjonale selskaper skal lokalisere seg i Kina og å bruke billig kinesisk arbeidskraft i sin produksjon. Spørsmålet jeg stiller meg er; hva med arbeidernes forhandlingsrett, muligheter for opprettelse av lønnsavtaler, retten til å danne fagforeninger? Disse for arbeiderklassen sentrale spørsmål, ser jeg aldri omtalt i noen tekster om Kina.
Hvordan stemmer så dette med den marxistiske teorien som det kinesiske samfunn skulle bygge på?
Hele grunnlaget for marxismen er at det arbeidende folk skal frigjøre seg fra den utbytting som alltid foregår i det kapitalistiske system, i alle kapitalistiske land. En utbytting som er en forutsetning for kapitalismens eksistens.
Det helt primære i marxismen er at arbeiderne skulle få en radikalt forbedret livsstandard. Det andre som Marx, Engels og også Lenin understreket var at en sosialistisk revolusjon vil virkeliggjøre et reelt demokrati for arbeiderklassen, at de for første gang skal få si – og bli hørt – om hvordan samfunnet skal styres.
Fra før nevnte bok står det på side 591:
Et trygt vern for de arbeidendes rettigheter og friheter
Det proletariske demokrati innebærer at man forlater det formelle demokrati i den borgerlige republikk og går over til et samfunn hvor de arbeidende masser er med i ledelsen av staten i virkelig forstand, – altså en overgang til det som utgjør demokratiets virkelige vesen. «….proletariatets diktatur,» skrev Lenin, «må ubetinget, ikke bare i sin alminnelighet, føre til en forandring i demokratiets former og institusjoner ….., men til en forandring av selve innholdet i demokratiet, føre til at de som har vært kustet av kapitalismen, at de arbeidende klassene virkelig selv bruker demokratiet i en utstrekning uten sidestykke i verden.» Det proletariske demokrati innebærer ikke bare at det blir gjort slutt på alle særrettigheter på grunn av rasetilhørighet eller på grunn av tilhørighet til en bestemt nasjonalitet, kjønn religiøs tro eller dannelsesnivå. Det legger vekten særlig på å skape forutsetninger for at de arbeidende også skal kunne bruke sine rettigheter.
Finner man dette realisert i Kina i dag? Hvordan ble arbeiderklassen spurt, for 50 – 60 år siden om hvilke ofre de var villig til å gi for at Kina skulle ble «stort igjen»? Ble de spurt?
3. Kina og u-hjelp
Så langt jeg har klart å registrere så skjer den bistanden som Kina gir til fattige land i form av investeringer og lån som skal tilbakebetales til en avtalt tid, med renter, men med renter og en lånetid som er gunstigere enn Verdensbanken sine. Og det skulle bare mangle, Verdensbanken er en blodsugende parasitt i verdenssamfunnet.
Det er mulig jeg er feilinformert, men jeg mener å vite at den hjelp som Sovjet og bl.a. DDR ga f.eks. til afrikanske land, at det var gaver, et håndslag «fra folk til folk».
Og det er jo logisk. Hvis Kina i dag, i 2024 uten vanskeligheter kan unnvære de pengene som de i dag gir som lån, hvorfor skulle de ha et større behov for å få disse pengene tilbake om ti – tjue år, med renter? Det smaker mer av kapitalisme enn av internasjonal solidaritet.
4. Kina og co2-hysteriet
Kina deltar i CO2 – hysteriet med solpanel, vindmøller og ikke minst, el-biler. Hvorfor? Har man ikke i Kina naturvitenskaplig kunnskap som kan avsløre bløffen om CO2? Hvorfor kommer denne kunnskapen ikke fram? Skal jeg være så stygg å si at jeg tror at dette skyldes at det i Kina er svært ulønnsomt å si noe annet enn det ledende politikere har sagt. En annen mulighet er at de ikke har noen kanal å formidle sin kunnskap gjennom. Den tredje mulighet er at Kina deltar bevisst, at de er en brikke i WEFs spill.
5. Kina og kovid-19
Kina deltok med full kraft i Kovid-19 sirkuset. Viruset ble utviklet i et laboratorie i Kina i samarbeid med USA. I min naivitet spør jeg meg hvorfor bruker man masse ressurser til å utvikle et slikt virus i et laboratorie?
Man laget film med «døde» statister liggende i gatene. Hvorfor? Man sperret av og stengte inne store områder, laget hysteri. Hvorfor? Folk gikk med ansiktsmasker (frivillig eller under tvang?) masker som jo egentlig ikke er til nytte mot virus. Hvorfor? De deltok i vaksinasjonsopplegget. Hvorfor?
Kina må ha kompetanse nok til å vite at Kovid-influensaen i farlighet/dødelighet var tilnærmet lik alle andre influensaepidemier.
6. Kina og WEF
Går man inn på World Economic Forums sine sider og titter på hvem som er med i komiteer og styrer så finne man svært mange navn med adresse Kina. Det var neppe det forumet som Marx så for seg at den proletariske internasjonalismen skulle dyrkes.
Kan noen forklare meg hva disse gjør der, hvorfor de er der?
7. Eksperiment med samfunn uten kontante penger
Jeg har lest en melding om at man i Kina, i enkelte distrikt, er i ferd med eller skal starte et eksperiment med kontantløse samfunn. Et samfunn uten kontanter som betalingsmidler er et WEF-opplegg.
8. Kina i verden
Kina spiller i dag en svært progressiv rolle i verdenspolitikken. Sammen med Russland har de skapt BRICS som stadig utvikler seg og vokser. Dette svekker USAs globale «grep» og styrker både Kina og Russlands forhold til verdenen utenfor Europa og Nord-Amerika. Men man bør være forsiktig med å trekke konklusjonen at Kina og Russland derved er progressive. Jeg ser dette som en fornuftig og kanskje den eneste måte å omgå USAs sanksjonspolitikk på og å styrke deres nasjoners posisjon i verden. Husk at Putin for noen år siden søkte om medlemskap for seg og sitt parti i den europeiske sammenslutningen av konservative partier. Den samme som Erna Solberg og Høyre er med i. Han fikk aldri svar, men det forteller oss hvor han selv plasserer seg ideologisk.
Kinas forsøk på å få stanset de pågående kriger, deres forsøk på å få i gang meklinger for fredsavtaler, tjener dem til all ære.
Når Vesten, særlig USA, utroper Kina til å være en stor trussel mot dem, så er vel «trussel» en språklig kortform for «økonomisk trussel». Jeg har ikke på noen måte sett eller hørt om noen militær trussel i fra Kina rettet mot «Vesten». Mot denne økonomiske trusselen vil altså USA/NATO bruke militær makt.
Dette forteller i klarspråk hva som er alle krigers «mor», krigenes egentlige bakgrunn. Penger. Man klarer, for svært mange, å skjule dette med flagg, paroler om nasjonal stolthet osv. Men i bunnen ligger alltid penger.
9. Oppsummering
Hva får jeg så ut av dette? Hvordan ser jeg på Kina i dag? Ytre sett kan man finne en del trekk ved den kinesiske revolusjonen i 1949 som ligner den franske (1789 – 1792). Man avsatte monarkiet, svekket religionens makt, fikk etablert et nytt borgerskap, mens folket fikk beholde sin fattigdom.
Jeg finner i det kinesiske samfunn av i dag, beklagelig nok, flere likheter med det italienske samfunn for snart hundre år siden. Volden som særpreget Mussolinis Italia, ser man ikke i Kina. Har man full kontroll er vold unødvendig og destruktivt.
De ytre tegn er svært forskjellig, men bak flagg, paroler, symboler, slagord og store taler, finner man:
Stort samarbeid mellom stat og kapital, en korporativ stat.
En bunden arbeiderklasse uten reell organisasjonsfrihet. Så langt jeg vet, så mangler de retten til å danne alternative partier eller fagforeninger. Se pkt. 2.
Husker at det for en del år siden var streiker i noen industribedrifter og at det var i gang forsøk på organisering av en alternativ fagbevegelse. Jeg har ikke hørt noe mer om hva som skjedde med dette.
Har kineserne tale- og pressefrihet? Har ikke hørt om opposisjonspresse i Kina, men det kan selvfølgelig være mine ører det er noe i veien med.
Intet demokrati, hverken sentralt eller lokalt. Smak på disse sitatene: I Kinas system blir ledere og tjenestemenn evaluert av sine overordnede, ikke av den ukvalifiserte og uinformerte ‘mannen i gata’…….Den ubeleilige sannhet er at lokalbefolkningen, velgerne, ikke har noen måte å vite om en ordfører er god eller dårlig, inkompetent eller korrupt, fordi de mangler verktøy og kunnskap til å utføre en fornuftig evaluering. (*) (Mener at tjenestemenn her er en forsvenskning av det norske embetsmenn, at oversetter har bodd mye i Sverige. R.G.). Man velges ikke i Kina, man utpekes etter en evaluering. Sitat: På hvert trinn, med hver regjering eller bedriftspostering, blir de etablerte evaluert ut fra et stort utvalg av kriterier. De som fortsetter å framheve seg, vil fortsette å utvikle seg til oppgaver med økt visjon og ansvar. De som ser ut til å ha nådd sin grense, vil bli satt på sidelinjen. De vil ikke bli fjernet eller sparket, men vil bli gitt oppgaver som står i forhold til deres evner, over hvilket nivå de ikke kan stige. Fra alt dette har Kina det eneste regjeringssystemet i verden som sikrer kompetanse på toppen.(*)
For meg er en politiker nødvendigvis ikke et geni, men et menneske med visjoner om hvordan samfunnet skal utvikle seg og som har fått fullmakt fra sine velgere til å søke disse visjoner gjennomført. Den nødvendige praktiske kunnskapen finner embetsverket. Politikerens rolle er å se til at målsetningen oppfylles, ikke å detaljstyre prosessen.
Det systemet som her beskrives klassifiserer jeg som fascisme. Og her er Pål Steigans definisjon av fascisme (steigan.no 12/8-24): «Da fascismens grunnlegger, Benito Mussolini, skulle definere denne ideologien og politikken la han hovedvekt på den totalitære og voldelige staten. Samfunnet skulle være militarisert. Den fascistiske staten skulle være altomfattende og ta seg av alle sider ved livet til undersåttene, alt fra det åndelige til idrett, kultur, arbeid og økonomi. Samfunnsborgerne hadde å vise disiplin og lydighet. Økonomisk skulle fascismen styres av en korporativ stat med en sammensmelting ovenfra mellom staten og næringslivet.» Ser man bort i fra det voldelige, som i Kina til nå har vært unødvendig, så stemmer dessverre resten.
Det geniale med å beholde partiet – med navn og symboler er jo at marxismen er «konfiskert», ingen som vil skape forandring i Kina i dag, vil ty til marxismen for å hente hjelp og forståelse. Marxismen er ufarliggjort. De vil neppe stifte et KKP II.
Min konklusjon er at Kina ikke er, og har heller aldri vært en sosialistisk stat i en marxistisk forståelse av begrepet sosialisme.
Å komme til denne konklusjonen er smertelig for meg som helst så at alle land ble sosialistiske. Det å stryke et land, og til og med verdens mest folkerike, fra en allerede kort liste gir ingen god følelse. Men å juge, enten for seg selv eller for andre, fører sjelden til noe godt, maks. en kortvarig glede, men oftest til feilaktige konklusjoner og desto større skuffelser når sannheten innhenter en.
Før jeg lar Lenin få siste ordet vil jeg gi en svært enkel og kort forklaring for de av leserne som ikke er kjent med det mer enn hundreogfemti år gamle språket. Proletariatets diktatur betyr arbeiderklassens konfiskering, overtakelse av produksjonsutstyret – maskiner og bygninger som var i kapitalistenes eie/hender.
Så lar jeg Lenin forklare hvorfor Kina ikke et sosialistisk land. Han sier i boka: «Staten og revolusjonen»: «Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelse av proletariatets diktatur. Dette er den dypeste forskjellen mellom marxisten og vanlige små- (så vel som stor-) borgeren. Dette må være prøvesteinen for den virkelige forståelse og anerkjennelse av marxismen.»
(*) Sitatene er hentet fra «Valg av Kinas regjeringsledere», publisert på steigan.no den 9/12 -22. Om forfatteren står det at han er oversatt til 32 språk, og bland mye mer: «Larry Romanoff er pensjonert ledelseskonsulent og forretningsmann. Han har hatt ledende stillinger i internasjonale konsulentfirmaer, og eide en internasjonal import-eksportvirksomhet. Han har vært gjesteprofessor ved Shanghais Fudan University, og presenterer casestudier i internasjonale saker til senior EMBA-klasser. Romanoff bor i Shanghai og skriver for tiden en serie på ti bøker generelt relatert til Kina og Vesten.»
Jeg finner ingen grunn til å betvile hans faktakunnskap og vil sterkt anbefaler lesing av hans artikkel. Den gir innsikt i hvordan det politiske systemet i Kina fungerer i dag.
Debatt om Kina
Vi ser gjerne at dette innlegget blir debattert på steigan.no.
Red.
Heimfallsretten er helt avskaffet – unntatt i tenkte tilfeller som ikke vil skje
Av leserinnlegg - 18. august 2024
https://steigan.no/2024/08/heimfallsretten-er-helt-avskaffet-unntatt-i-tenkte-tilfeller-som-ikke-vil-skje/
Hvorfor nekter politikerne å innrømme dette faktum?
Av Tom Olsen, heimfall.no
Det som har skjedd med det største og mest verdifulle av vannkraftanleggene med konsesjonskrav om heimfall etter 60 år, Røldal-Suldal Kraft (RSK), skulle være bevis nok for de fleste for å forstå at heimfallsretten er avskaffet.
(Hjemfall eller heimfall er et juridisk begrep som brukes om tilfeller der eiendom «faller tilbake» vederlagsfritt til den opprinnelige eier; normalt det offentlige i form av staten eller kronen. Wikipedia. Red.)
RSK skulle ha gått til 100% heimfall, den 21.12.2022. Dvs. at RSK skulle nå vært 100% eid av fellesskapet her i landet, altså av oss alle i fellesskap. Den norske stat skulle eid det meste. Vertskommunene skulle eid «inntil 1/3» slik det fortsatt står i to lover. Kun dette er heimfall!
Størrelsen av de «inntil 1/3» bestemmes av stortinget og kan i teorien settes ned mot null slik at nesten alt går til staten.
Det ble imidlertid 0% heimfall for RSK. Fellesskapet ved staten fikk ingenting. Vertskommunene fikk heller ingenting. I stedet tusket Hydro, med hjelp fra Lyse, til seg kraftverket gratis og tidsubegrenset ved en byttehandel der Hydro fikk mesteparten: ca 80% av den kraftmengde som selskapet har hatt fra RSK. Det «offentlig eide» Lyse måtte nøye seg med netto ca. 20%.
To statsministere – Jens Stoltenberg (Ap) og Erna Solberg (H) – hadde nemlig fått stortingspolitikerne i løpet av nesten to tiår, til å endre lovene ved å vedta nye lovtekster som slår ihjel de gamle bestemmelsene om heimfall. De gamle bestemmelsene står riktig nok fortsatt i de to aktuelle lovene, men så lenge Høyesterett ikke har kjent det ulovlig det å bruke de nye lovendringene mot gamle konsesjoner med heimfallskrav, kan heimfallsbestemmelsene settes ut av spill dersom den private konsesjonæren ønsker seg en (gratis) tidsubegrenset forlengelse av konsesjonen utover den opprinnelige konsesjonstiden.
Hvordan kan det være så vanskelig for politikere å forstå betydningen av de nye lovtekstene som de selv har vedtatt?! Det gjelder følgende nye bestemmelser:
Vannfallrettighetsloven «§ 10. Omgjøring av konsesjonsvilkår»
«Søknad om omgjøring av tidligere fastsatte vilkår om tidsbegrensning og hjemfall, skal innvilges så fremt erververen oppfyller vilkårene i § 5″.Vassdragsreguleringsloven «§ 9. Omgjøring av konsesjon»
«Søknad om omgjøring av tidligere fastsatte vilkår om tidsbegrensning og hjemfall skal innvilges hvis reguleringsanleggets eier oppfyller vilkårene i vannfallrettighetsloven § 5″.
Legg spesielt merke til ordene SKAL INNVILGES i de to paragrafene. Det er ord som ikke gir rom for tolkning! Det var da også bestemmelsen «skal innvilges» daværende energiminister Tina Bru la særlig trykk på da hun ble bedt om å forklare hvordan Hydro kunne få en gratis og tidsubegrenset forlengelse av konsesjonen for RSK.
I følgende nye lovtekst spikres utvetydig fast at de to nye lovtekstene ovenfor, også skal gjelde for gamle konsesjoner med heimfallskrav i den opprinnelige konsesjonen:
Vassdragsreguleringsloven «Kapittel 8 Sluttbestemmelser»
(0 Endret ved lov 21 juni 2017 nr. 101 (ikr. 1 jan 2018 iflg. res. 15 des 2017 nr. 2034).)
«§ 37. Ikrafttredelse og forholdet til eldre lovgivning».
«Loven gjelder for reguleringsanlegg som er utført med konsesjon etter tidligere lovgivning».
Disse nye lovtekstene ble brukt av Hydro (og Lyse) for å tilegne seg RSK rett før eierskapet skulle gå tilbake til staten og vertskommunene. At disse lovendringene er ulovlige, og/eller ble brukt ulovlig da RSK ble tatt, skal vi ikke tenke på akkurat nå. Vi konsentrerer oss om spørsmålet øverst:
Hvorfor nekter politikerne å innrømme det åpenbare faktum at heimfallsretten i praksis er avskaffet?
Hvis de mener de har gjort noe som er bra, og lovlig, ved å avskaffe heimfallsretten, må de da være villig til å begrunne og forsvare det de har gjort!
Likeså er de forpliktet til komme med sin begrunnelse dersom de fornekter at heimfallsretten i praksis er avskaffet! Det enste politikere gjør er imidlertid å late som om heimfallsretten består. Bare noen ytterst få innrømmer at den er avskaffet.
Bondevik-2-regjeringen fikk i 2004 fjernet heimfall for vannkraftverk mellom 1000 og 4000 naturhestekrefter, og Stoltenberg-2-regjeringen fikk heimfall avskaffet i 2008 for nye, store vannkrafterk som måtte komme etter 2008 – begge deler sterkt i strid med folkeviljen. Men la oss med en gang nevne de tenkte tilfeller der heimfall vil kunne skje, men som i praksis nå etter lovendringene neppe noen gang vil inntreffe. Det vil gjelde for alle de relativt få vannkraftverkene som fortsatt har heimfallskrav i konsesjonene:
Dersom den private konsesjonæren ikke klarer å finne en såkalt «offentlig eier» som billig, eller gratis, vil bli medeier i konsesjonen, eller dersom den private konsesjonæren er blitt lei av de enorme inntektene selskapet har hatt fra kraftverket, og derfor ikke ønsker å være konsesjonær lenger, DA vil det bli heimfall.
De som mener at det er realistisk, må svare på hvem som frivillig vil gi fra seg en gullgruve som stadig får påfyll av gull, og hvem som sier nei-takk til å bli medeier i en slik gullgruve. RSK, og våre ennå gjenstående vannkraftverk med heimfallskrav i konsesjonene kan sidestilles med gullgruver som stadig får påfyll av gull.
En representant for landets største parti, og leder av partiet Høyre i Vestland fylke, Noralv Distad (H) fra Aurland innerst i Sognafjorden, sto imidlertid den 19. og 20. mars i fylkestinget og påsto sånt som at
«Ja, fylkesordførar. Altså heimfallsretten står jo fast«.
Noralv Distad gjentok dette flere ganger de to dagene. Løy han bevisst, eller trodde han på usannhetene han framførte? Begge alternativene er meget kritikkverdige for talspersonen for det største partiet!
Vi skrev til Noralv Distad, med kopier til alle som hadde hatt ordet om aktuelle sak, Sak 14, og forsøkte å opplyse ham om at det var åpenbare usannheter han hadde servert for fylkestinget.
Han svarte bare
«Eg har ikkje noko å leggja til utover det som eg sa i fylkestinget, og som eg står for«.
Vi utfordret han da til å påpeke i alle fall én faktafeil i det vi hadde skrevet til ham om heimfallsretten. Ikke overraskende så tok Noralv Distad ikke den utfordringen…
Det er en alvorlig svakhet i vårt politiske system når det mangler en ordning for å hindre at slike uetterrettlige individ får maktposisjoner, eller for å luke dem ut fra slike etter at det er avslørt hva de er.
Hadde det bare vært denne ene høyre-politikeren, som kanskje tror på usannheten at heimfallsretten fortsatt er reell! Men det var heller ingen av de andre politikerne som sa ett ord om at det i praksis ikke vil bli mer heimfall for norske vannkraftverk.
Du kan høre å se og høre saksbehandlingen i Vestland fylkesting den 19. fra 4:55:49, samt noen innlegg, bl.a. av Noralv Distad, og avstemmingen den 20. fra 4:52:52, i streamingene som velges her:
Video-opptakene fra fylkestinget i Vestland fylke
Det gjelder Sak 14 (innbyggerinitiativ) som kommer langt ut på dagen i begge streamingene fra angitte tidspunkt.
Hvordan politikerne avskaffet heimfallsretten er i detalj dokumentert på de følgende to nettsidene:
https://www.heimfall.no/heimfallsvindelen/lovdom/lov.html
og
https://www.heimfall.no/heimfallsvindelen/kronologisk.html
Frykten ødelegger demokratiet
Av leserinnlegg - 18. august 2024
https://steigan.no/2024/08/frykten-odelegger-demokratiet/
Som samfunnsdebattant med et hjerte for rettferdighet og likhet, foretrekker jeg å stå ut som en unik stemme fremfor å være en del av den tause majoriteten, engstelig for hva omverdenen måtte mene.
Jeg vil mye heller bli stemplet som «bygdeoriginal» enn å holde kjeft om det jeg anser som urettferdig og ting i samfunnet som går mot min samvittighet og sans for rettferdighet.
Det er bekymringsfullt at så få voksne mennesker våger å engasjere seg i samfunns- og politikkdebatter utenfor de politiske kretsene. Altfor mange tier av frykt for fordømmelse fra samfunnet, kolleger eller naboer.
Men hvem gagner denne frykten?
Denne kulturen av ‘jantelov’, mistenksomhet og egoisme bidrar kun til å undertrykke oppriktighet og viljen til å adressere reelle samfunnsproblemer, urettferdighet og det pengestyrte maktmisbruket som omgir oss.
Når vi som vanlige borgere ikke tør å ytre oss, svekkes demokratiet vårt. Det begrenser ytringsfriheten og rettighetene som våre foregående idealister kjempet hardt for å etablere. Politikere, spesielt de med en bakgrunn der politikk og makt «går i arv» kan ha skjulte agendaer drevet av penger og .. ja ønske om makt.
Dersom alminnelige borgere krever mer innflytelse, trues de rike og mektige’s posisjoner. Basert på min erfaring fra aktiv deltakelse i to politiske partier på begge sider av det politiske spekteret ser jeg at avvikende meninger ofte møtes med «utestengelse». Dette bekrefter vanskelighetene med å endre en politisk kultur som favoriserer lydighet over individuelt engasjement. Mitt engasjement i politikken var drevet av et ønske om et rettferdig samfunn, styrt av logikk, praktisk fornuft, empati og forståelse, ytringsfrihet og deltakelse, fremfor rigide partilinjer.
Det er viktig at vanlige borgere, de som ikke er politikere, er politisk bevisste. Vi er like viktige, om ikke viktigere, for samfunnet enn politikere. I politiske partier er man ofte tvunget til å følge de på toppen og deres interesser. Som enkeltpersoner i samfunnet tenker vi derimot oftere på rettferdighet for «vanlige folk» og er friere til å uttrykke våre meninger og forfølge våre verdier.
Du skal ikke begå folkemord
Av Chris Hedges - 18. august 2024
https://steigan.no/2024/08/du-skal-ikke-bega-folkemord/
Å motsette seg folkemord er et moralsk, ikke et politisk valg.
Det er bare én måte å få slutt på det pågående folkemordet i Gaza. Det er ikke gjennom bilaterale forhandlinger. Israel har rikelig demonstrert, blant annet med attentatet på Hamas ledende forhandler Ismail Haniyeh, at de ikke har noen interesse av en permanent våpenhvile. Den eneste måten å stoppe Israels folkemord på palestinerne, er at USA avslutter alle våpenforsendelser til Israel. Og den eneste måten dette vil finne sted på er hvis nok amerikanere gjør det klart at de ikke har til hensikt å støtte noen presidentkandidat eller noe politisk parti som gir næring til dette folkemordet.
Argumentene mot en boikott av de to regjeringspartiene er kjente: Det vil sikre valget av Donald Trump. Kamala Harris har retorisk vist mer medfølelse enn Joe Biden. Vi er ikke mange nok til å ha innflytelse. Vi kan jobbe innen Det demokratiske partiet. Israel-lobbyen, spesielt American Israel Public Affairs Committee (AIPAC), som eier de fleste medlemmene av Kongressen, er for mektig. Forhandlinger vil etter hvert føre til at slaktingen opphører.
Kort sagt, vi er impotente og må gi fra oss vår handlefrihet for å opprettholde et prosjekt med massedrap. Vi må akseptere forsendelsen av hundrevis av millioner dollar i militærhjelp til en apartheidstat, bruken av vetoer i FNs sikkerhetsråd for å beskytte Israel og aktiv hindring av internasjonal innsats for å få slutt på massemordet – som normal styring. Vi har ikke noe valg.
Folkemord, den internasjonalt anerkjente forbrytelsen av forbrytelser, er ikke et politisk anliggende. Det kan ikke sidestilles med handelsavtaler, infrastrukturlover, friskoler eller immigrasjon. Det er et moralsk spørsmål. Det handler om utryddelsen av et folk. Enhver overgivelse til folkemord fordømmer oss som nasjon og som art. Det kaster det globale samfunnet ett skritt nærmere barbari. Den utsletter rettsstaten og håner enhver grunnleggende verdi vi hevder å hedre. Det er i en kategori for seg selv. Og å ikke, med hvert fiber av vårt vesen, bekjempe folkemord er å være medskyldig i det Hannah Arendt definerer som «radikal ondskap», ondskapen der mennesker, som mennesker, blir gjort overflødige.
Overfloden av Holocaust-studier burde ha gjort dette uutslettelige poenget. Men Holocaust-studier ble kapret av sionister. De insisterer på at Holocaust er unikt, at det på en eller annen måte er atskilt fra menneskets natur og menneskets historie. Jøder blir guddommeliggjort som evige ofre for antisemittisme. Nazister er utstyrt med en spesiell form for umenneskelighet. Israel, som U.S. Holocaust Memorial Museum i Washington konkluderer, er løsningen. Holocaust var ett av flere folkemord som ble utført på 19- og 20-tallet. Men historisk kontekst blir ignorert og med den vår forståelse av dynamikken i masseutryddelse.
Den grunnleggende lærdommen fra Holocaust, som forfattere som Primo Levi understreker, er at vi alle kan bli villige bødler. Det skal veldig lite til. Vi kan alle bli medskyldige, om så bare gjennom likegyldighet og apati, i ondskap.
Levi, som overlevde Auschwitz, skriver:
«Det finnes monstre, men de er for få i antall til å være virkelig farlige. Farligere er vanlige mennesker, funksjonærene som er klare til å tro og handle uten å stille spørsmål».
Å konfrontere ondskap – selv om det ikke er noen sjanse for å lykkes – holder liv i vår menneskelighet og verdighet. Det lar oss, som Vaclav Havel skriver i «The Power of the Powerless», leve i sannhet, en sannhet de mektige ikke vil ha uttalt og søker å undertrykke. Det gir et lys å følge til dem som kommer etter oss. Det forteller ofrene at de ikke er alene. Det er «menneskehetens opprør mot en påtvunget posisjon» og et «forsøk på å gjenvinne kontrollen over ens ansvarsfølelse».
Hva sier det om oss hvis vi aksepterer en verden der vi bevæpner og finansierer en nasjon som dreper og sårer hundrevis av uskyldige hver dag?
Hva sier det om oss hvis vi støtter en orkestrert hungersnød og forgiftning av vannforsyningen, der polioviruset har blitt oppdaget, noe som betyr at titusenvis vil bli syke og mange vil dø?
Hva sier det om oss hvis vi i 10 måneder tillater bombing av flyktningleirer, sykehus, landsbyer og byer for å utslette familier og tvinge overlevende til å slå leir ute i det fri eller finne ly i simple telt?
Hva sier det om oss når vi aksepterer drap på 16.456 barn, selv om dette sikkert er et underrapportert tall?
Hva sier det om oss når vi ser Israel eskalere angrep på FNs fasiliteter, skoler – inkludert Al-Tabaeen-skolen i Gaza by, der over 100 palestinere ble drept mens de utførte Fajr, eller morgenbønn – og andre tilfluktsrom?
Hva sier det om oss når vi tillater Israel å bruke palestinere som menneskelige skjold ved å tvinge sivile i håndjern, inkludert barn og eldre, til å gå inn i potensielt minelagte tunneler og bygninger foran israelske tropper, til tider kledd i israelske militæruniformer?
Hva sier det om oss når vi støtter politikere og soldater som forsvarer voldtekt og tortur av fanger?
Er det slike allierte vi ønsker å styrke? Er det denne oppførselen vi ønsker å omfavne? Hvilket budskap sender dette til resten av verden?
Hvis vi ikke holder fast ved moralske imperativer, er vi fortapt. Ondskapen vil seire. Det betyr at det ikke er noe rett og galt. Det betyr at alt, inkludert massemord, er tillatt. Demonstranter utenfor Demokratenes nasjonalkonvent i United Center i Chicago, krever en slutt på folkemordet og USAs bistand til Israel, men innenfor dørene blir vi matet med en kvalmende konformitet. Håpet ligger i gatene.
Et moralsk standpunkt har alltid en pris. Hvis det ikke er noen kostnad, er det ikke moralsk. Det er bare konvensjonell tro.
«Men hva med prisen for fred?», spør den radikale katolske presten Daniel Berrigan, som ble sendt til føderalt fengsel for å ha brent vernepliktsdokumenter under krigen i Vietnam, i sin bok «No Bars to Manhood:»
Jeg tenker på de gode, anstendige, fredselskende menneskene jeg har kjent i tusenvis, og jeg undrer meg. Hvor mange av dem er ikke så plaget av normalitetens ødeleggende sykdom at hendene deres, selv når de erklærer seg for freden, strekker seg ut med en instinktiv krampe i retning av deres bekvemmeligheter, deres hjem, deres sikkerhet, deres inntekt, deres fremtid, deres planer – den femårsplanen for studier, den tiårsplanen for profesjonell status, den tjueårsplanen for familievekst og enhet, den femtiårsplanen for anstendig liv og hederlig naturlig død. «Selvfølgelig, la oss ha fred,» roper vi, «men la oss samtidig ha normalitet, la oss ikke miste noe, la livene våre stå intakte, la oss verken kjenne fengsel eller dårlig rykte eller brudd på båndene.» Og fordi vi må omfavne dette og beskytte det, og fordi våre håp for enhver pris – for enhver pris – må marsjere etter planen, og fordi det er uhørt at et sverd i fredens navn skulle falle, og løsrive det fine og utspekulerte nettet som våre liv har vevd, fordi det er uhørt at gode mennesker skal lide urettferdighet eller familier bli splittet eller godt rykte gå tapt – på grunn av dette roper vi fred og roper fred, og det er ingen fred. Det er ingen fred fordi det ikke finnes noen fredsstiftere. Det er ingen fredsskapere fordi det å skape fred er minst like kostbart som å skape krig – minst like presserende, minst like forstyrrende, minst like utsatt for å bringe skam og fengsel og død i kjølvannet.
Spørsmålet er ikke om motstand er mulig. Det er om motstand er riktig. Vi er pålagt å elske vår neste, ikke vår stamme. Vi må ha tro på at det gode trekker til seg det gode, selv om de empiriske bevisene rundt oss er dystre. Det gode er alltid legemliggjort i handling. Det må sees. Det spiller ingen rolle om det bredere samfunnet er sensurert. Vi er kalt til å trosse – gjennom handlinger av sivil ulydighet og manglende overholdelse – statens lover, når disse lovene, som de ofte gjør, er i konflikt med moralloven. Vi må stå, uansett hva det koster, med jordens korsfestede. Hvis vi ikke klarer å innta dette standpunktet, enten det er mot det militariserte politiets overgrep, umenneskeligheten i vårt enorme fengselssystem eller folkemordet i Gaza, blir vi korsfesterne.
Chris Hedges-rapporten er en leserstøttet publikasjon. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt, bør du vurdere å bli en gratis eller betalt abonnent.
Artikkelen er hentet fra Chris Hedges Substack:
Thou Shalt Not Commit Genocide
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i 15 år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet «The Chris Hedges Report».
MERKNAD TIL LESERNE: Det er nå ingen måte igjen for meg å fortsette å skrive en ukentlig kolonne for ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show uten din hjelp. Murene lukker seg inn, med oppsiktsvekkende hurtighet, for uavhengig journalistikk, der elitene, inkludert Det demokratiske partiets eliter, roper etter mer og mer sensur. Vær så snill, hvis du kan, registrere deg på chrishedges.substack.com slik at jeg kan fortsette å legge inn min mandagskolonne på Scheerpost og produsere mitt ukentlige TV-show, «The Chris Hedges Report».