Nyhetsbrev steigan.no 18.04.2023
Bangladesh fant en kreativ omvei rundt USAs sanksjoner
Den internasjonale småbrukerdagen – kampen for retten til matsikkerhet og matsuverenitet
Debatt i Rødt om våpen til Ukraina
Hvordan NATO-land sponset ICC-aktoratets arrestordre på Putin (del 1)
USA: Stor økning i svangerskapsdødsfall
Krigsdagbok del 53 – 12. til 20. mars 2023
Kontrollorganer som skal regulere farmasøytisk industri er finansiert av den
Bangladesh fant en kreativ omvei rundt USAs sanksjoner
Av red. PSt - 18. april 2023
https://steigan.no/2023/04/bangladesh-fant-en-kreativ-omvei-rundt-usas-sanksjoner/
Bangladesh finner en alternativ måte å betale Russland for atomkraftverk på: med yuan. Å bruke Kinas valuta for å unngå bankrestriksjoner kan irritere vestlige partnere. Dette skriver AsiaNikkei.com.
Bangladesh ser ut til å ha funnet en løsning for å gjøre opp stoppede betalinger landet skylder Russland for et atomkraftverk: å betale dem i kinesiske yuan.
Med amerikanske og europeiske sanksjoner som blokkerer Russland fra store deler av det internasjonale banksystemet, har Dhaka lett etter måter å betale regninger til en sum av 110 millioner dollar for atomkraftverket Rooppur som fortsatt under bygging. Men i forrige uke ble en delegasjon på høyt nivå fra Russland og Bangladeshs finansdepartement enige om at regningene kunne betales i yuan.
Uttam Kumar Karmaker, assisterende sekretær for departementets økonomiske avdeling for utenlandske relasjoner (ERD), fortalte Nikkei Asia at tilbakebetaling til Moskva i Kinas valuta så ut til å være det mest levedyktige alternativet under de nåværende omstendighetene.
«På grunn av sanksjonene mot russiske banker,» sa Karmaker, «kunne vi ikke behandle betalinger i amerikanske dollar. Russland ba oss om å gjøre opp betalingene i deres valuta, rubler, men det var ikke gjennomførbart. Så vi valgte begge å bruke yuan.»
Rooppur vil når det er ferdig være i stand til å generere 2400 megawatt kraft. Det skal være et avgjørende element i Bangladeshs planer om å generere mer energi og redusere avhengigheten av kull. Den nye ordningen, som skal bidra til å sikre at prosjektet går fremover, kommer midt i økende oppfordringer fra globale sør-nasjoner og andre om å bevege seg bort fra dollaren og redusere dominansen til vestlig-ledede finansinstitusjoner.
I henhold til pakten vil Bangladesh løse betalinger med Russland via en kinesisk bank, sannsynligvis ved å trekke på Dhakas egne reserver av yuan. Russiske mottakere vil motta midler gjennom Kinas Cross-Border Interbank Payment System (CIPS), et yuan-drevet alternativ til det dollardominerte SWIFT-systemet.
For Bangladesh er Kina handelspartner nr. 1. Russland bygger og finansierer over 90% av Rooppur-anlegget på 12,65 milliarder dollar – Bangladeshs største infrastrukturprosjekt.
Ypperlig illustrasjon
Denne saka er en ypperlig illustrasjon av to forhold.
For det første viser den at USAs sanksjoner hensynsløst rammer tredjeland, også fattige utviklingsland, i sin økonomiske krigføring mot Russland. Så mye for USAs såkalte «rettsbaserte orden» som også de norske stortingspartiene har sluttet seg til.
For det andre illustrerer den poenget til USAs finansminister Janet Yellen, da hun i et øyeblikk av sjølinnsikt innrømte at «USAs sanksjonspolitikk mot Russland og andre land fra USAs side setter dollarens dominans i fare når de nasjonene som rammes søker etter et alternativ.»
«Det er en risiko når vi bruker økonomiske sanksjoner som er knyttet til dollarens rolle at det over tid kan undergrave dollarens hegemoni,» sa Yellen på CNN.
«Selvfølgelig skaper det et ønske fra Kinas, Russlands og Irans side om å finne et alternativ,» sa hun til nettverkets Fareed Zakaria i et intervju.
Opprøret mot dollarhegemoniet lar seg ikke stanse
Uttalelsene fra Janet Yellen viser at det har begynt å trenge gjennom i den amerikanske herskerklassen at den sjøl gjennom sine sanksjoner bidrar til å framskynde dollarens fall.
Men det skulle bare mangle at de ikke fikk øynene opp for det. Flere ganger i uka kommer det jo meldinger fra store og viktige land om at de tar sikte på å fri seg fra dollarhegemoniet.
Det siste var uttalelsene fra Brasils president Lula i Beijing:
Lula i Beijing: Slutt å handle i dollar – stans våpensendingene til Ukraina
Samtidig kunne den nye sjefen for BRICS-banken, Brasils venstreorienterte eks-president Dilma Rousseff, avsløre at de gradvis beveger seg bort fra amerikanske dollar, og lover minst 30% av lånene i lokale valutaer til medlemmene.
BRICS-banken avdollariserer: lover 30% av lånene i lokal valuta
USA og Janet Yellen har oppdaget dette for seint. Denne prosessen er kommet for langt. Den lar seg ikke stanse. Og USA har langt på vei seg sjøl å takke.
Den internasjonale småbrukerdagen – kampen for retten til matsikkerhet og matsuverenitet
Av Romy Rohmann - 18. april 2023
https://steigan.no/2023/04/den-internasjonale-smabrukerdagen-kampen-for-retten-til-matsikkerhet-og-matsuverenitet/
I går 17. april var den internasjonale småbrukerdagen, det er en viktig dag for alle småbrukere og småbrukervenner, NBS markerte den foran Stortinget hvor småbrukere og gjester var samla rundt et felles måltid.
Av Romy Rohmann.
Den 17.april i 1996 ble 19 småbrukere i Mato Grosso i Brasil skutt, fordi de satt seg imot at internasjonale selskap skulle få ta over jorda deres til industriell soyadyrking. Disse henrettelsene gjorde at 17. april blei verdens Småbrukerdag og hvert år bruker småbrukere og småbrukervenner verden over denne dagen til å sette lys på aktuelle problemstillinger.
For to år sien, den 19.Mars 2020 skreiv vi om denne saken på Steigan.no:
https://steigan.no/2020/03/en-menneskerett-a-leve-overleve/
FN vedtok i november 2018 en erklæring: Rettigheter for bønder, småbrukere og andre arbeidsfolk i bygder og den slår fast i artikkel 5; tilgang til og bruk av naturressurser; «bønder og andre arbeidsfolk i bygder har rett til tilgang til og bærekraftig bruk av de naturressursene som finnes i deres samfunn og som er nødvendig å bruke for å få gode levevilkår ….»
Denne erklæringa har det vært jobba med å få vedtatt i over 20 år. Organisasjonen LA VIA CAMPESINA har gått i front for å få vedtatt for denne erklæringa og jeg er stolt av at denne organisasjonen er en av NBS`s samarbeidsorganisasjoner.
Hvordan står det så til med denne retten som slås fast i Artikkel 5.1: at bønder og andre arbeidsfolk i bygder har rett til tilgang til og bærekraftig bruk av de naturressursene som finnes i deres samfunn og som er nødvendig å bruke for å få gode levevilkår?
Artikkel 5.1 forsetter med dette: «De har også rett til å delta i forvaltninga av disse ressursene.»
Vi dere i Artikkel 5.2 står det: «Stater skal sette i verk tiltak for å sikre at all bruk av naturressurser som bønder og andre arbeidsfolk på landsbygda gjennom tradisjon står for eller forvalter er i tråd med Artikkel 2» (Statlige plikter overfor bønder) – her vil jeg spesielt trekke fram artikkel 2.5 «Stater skal gjøre alle nødvendige tiltak for å sikre at ikke-statlige aktører som de har mulighet til å påvirke, som private og organisasjoner, transnasjonale selskap og andre forretningsforetak respekter og styrker rettighetene til bønder og andre arbeidsfolk i bygdene.»
I Norge ser vi at Solbergregimet sentraliserer og legger opp til en avfolking og avvikling av distriktsNorge og samtidig legger til rette for at utenlandske kapitalkrefter lettere kan kjøpe rettighetene til naturressursene som tilhører det norske folk. Et svekka demokrati og ei avfolka landsbygd vil ikke med samme tyngde kjempe mot oppkjøp av områder for vindturbiner eller gruvedrift – mange kraftverk har utenlandske eiere. Fiskeripolitikken og kvotesalget er også et eksempel på denne vanvittige politikken regjeringa fører, men den lar jeg ligge. Store statseiendommer blir også solgt til private investorer, noe som svekker den allmenningsretten vi har vært så stolte over i landet vårt.
Dette var kanskje en grunn til at Norges FN delegasjon ikke stemte for denne resolusjonen! Nå stemte de heller ikke imot som enkelte andre nasjoner som bla USA, Israel og Australia – vi kan vel «late som» dette kommer av at våre FN delegater bare er litt treige og vil ratifisere denne erklæringa etter hvert dersom vi legger press på dem. Men som mye annet viktig er dette noe vi egentlig ikke har hørt noe særlig om i Norske medier – erklæringa er ikke engang offisielt oversatt til norsk.
Olav Randen har oversatt denne for NBS, du finner den her: https://www.smabrukarlaget.no/media/0grchegb/fn-fra-segn-om-boenders-rettar.pdf
Det vi veit er at småbrukere på verdensbasis produserer minst 70 prosent av maten, på en langt mindre andel av den dyrka jorda.
Småbrukere får altså langt mer mat ut av jorda enn det industrilandbruket gjør. Denne maten er sunn og variert, og den blir vanligvis produsert på måter som bygger opp og ikke bryter ned naturen og som ikke bidrar til global oppvarming.
Det er industrilandbruket og ikke småbrukerne som står for overforbruket av kunstgjødsel, sprøytemidler, drivstoff og antibiotika og det er industrilandbruket som står for en monokulturell matproduksjon som ødelegger natur og gir oss et ensidig og usunt kosthold.
Denne erklæringa, som blei vedtatt av FNs generalforsamling desember 2018, blir regna som det største gjennomslaget for den globale småbrukerbevegelsen til nå. Den kan brukes som et verktøy av småbønder verden over dersom de blir ikke blir hørt når det kommer til å ivareta sine rettigheter eller utsatt for urett.
Norge tilhører et mindretall i verden som ikke har stemt for denne erklæringa. Det var Solberg-regjeringa sitt ønske at Norge skulle stemme avholdende.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag ønsker at dagens regjering gjør ei ny vurdering, dette blei tydelig formidla på gårsdagens markering foran stortinget.
Norsk Bonde og Småbrukarlags leder Tor Jacob Solberg hadde sjølsagt ordet og snakka om Solidaritet, fellesskap, sjølforsyning og lønna til bøndene.
Et av de viktigste sakene NBS har på dagsorden i årets Jordbruksoppgjør er lønna til bøndene. Dersom vi skal fortsette å ha bønder i dette landet, må det være mulig å leve av å være heltidsbonde.
Det regjeringsoppnevnte Grytten-utvalget har slått fast at medianinntekta i landbruket er 212 000 kroner pr årsverk. Dette skal dekke kostnader til bygninger og utstyr i tillegg til inntekt til bonden.
For å få til økt sjølforsyning, som Regjeringa har vedtatt i Hurdalserklæringa må vi ha landbruk i hele Norge. Vi kan ikke fortsette å satse på import av mat fra andre land, det er viktig både i et beredskapsperspektiv og i en verden hvor sulten øker.
Det var gjester både inn og utland på denne markeringa. Vi fikk høre et sterkt innlegg fra en representant fra Malawi som fortalte om angrep på bønders rettigheter, sterke men også gjenkjennelige angrep på bønders rett til å dyrke og høste for å holde liv i sine familier.
I tillegg var det gjester fra: Ungdom mot EU, Bygdekvinnelaget, Framtiden i våre hender, Natur og Ungdom, KRFU, SV og Rødt. Det er også mulig at jeg har glemt noen. Flere av disse holdt også appeller.
Landbruksministeren var til stede, Jan Davidsen som også holdt appell, det var også Robert Mood som tidligere har tatt opp betydninga av sjølforsyning i et beredskapsperspektiv. Vi skrev om dette 4.april på Steigan.no
Verdal Bondelag inviterte til landbrukspolitisk debatt på Stiklestad den 30.Mars. Der sa generalløytnant Robert Mood at norske bønder er svært viktig for Norges totalberedskap og forsvarsvilje. Han foreslår større overføringer over statsbudsjettet. Dette skriver Nationen den 31.Mars.
Generalløytnant Robert Mood mener landbruket bør få langt mer penger over statsbudsjettet for den viktige rollen bønder spiller i den norske totalberedskapen. Nationen siterer Mood slik:
På spørsmål om han mente at bøndene bør få mer penger over statsbudsjettet, svarte han et klart og tydelig ja. Han mente penger kunne tas fra forsvarsbudsjettet.
https://steigan.no/2023/04/skjebnetider-for-landbruk-i-norge/
(privat bilde RR)
Leder for internasjonalt Utvalg i NBS Margit Fausko ledet oss gjennom et svært flott arrangement hvor vi også fikk ertesuppe, flatbrød og fenalår. Et godt måltid prega av solidaritet og felleskap, hvor viktigheten av mat og bønders arbeid sto på dagsorden.
Debatt i Rødt om våpen til Ukraina
Av Lars Birkelund - 18. april 2023
https://steigan.no/2023/04/debatt-i-rodt-om-vapen-til-ukraina/
Raudt Voss inviterte Lars Birkelund og ‘våpentilhengeren’ Terje Kolbotn til å innlede debatt om Rødts holdning til våpenstøtte til Ukraina 13. april. Her er Birkelunds innlegg.
10% eller mer av den norske befolkningen er mot å sende våpen til Ukraina, har flere målinger vist. Det er egentlig ganske mye når man tar i betraktning at nesten alle medier og politikere har propagandert for det motsatte. Ute i Europa er motstanden til dels langt større, samt voksende. Og utenfor ‘NATO-bobla’ av informasjon enda større.
Hvis Rødt endrer standpunkt, vil denne ganske store minoriteten i Norge være uten representasjon på Stortinget. Enigheten på Stortinget var like stor da Norge var med på å bombe Jugoslavia og Libya, da Norge sluttet seg til krigen mot Syria og da Norge støttet kuppet i Ukraina i 2014, samt kuppmakernes krigføring til denne dag.
Hvorfor er de som vil løse konflikter uten vold/krig så dårlig representert i Norge? Dette ser jeg på som en systemfeil med røtter i NATO og Norges våpenindustri, en feil som fører til at de beste politikerne presses ut før de når opp til de høyeste posisjonene.
Mot slutten av februar i fjor ble det plutselig nærmest obligatorisk å gjøre det motsatte av det som hadde tjent Norge vel siden 1959, nemlig at Norge ikke skal sende våpen til land i krig. Norge sendte derfor IKKE våpen til Vietnams, Nicaraguas, Afghanistan, Iraks, Libya og Syrias forsvar mot USAs kriger. Norge har heller ikke sendt våpen til palestinernes forsvar mot Israel eller til Irans forsvar mot Irak på 1980-tallet. Finnes det tilstrekkelig gode grunner til å bryte med denne regelen bare fordi det denne gangen var Russland som brøt Folkeretten?
Den snuoperasjonen Rødt står i fare for å gjøre nå bygger, slik jeg ser det, på en feilaktig oppfatning om at Russlands imperialisme kan sidestilles med USAs eller Vestens imperialisme, at de er to sider av samme sak. Som da Klassekampens Bjørgulv Braanen for ca en måned siden likestilte USAs angrep på Irak i 2003 med Russlands invasjon av Ukraina i fjor, noe som faller på sin egen urimelighet, da USAs angrep var helt uprovosert og rettet mot et land i en annen verdensdel, mens Russland invaderte et naboland hvis ledere siden 2014 hadde sagt at de fører krig mot Russland.
Regimet hadde også latt seg væpne av NATO til å føre denne krigen, sabotert Minsk-avtalene, indoktrinert sine barn til å hate russere osv. Fortjener dette regimet vår støtte? (Det har vært tre presidenter, men samme slags regime med samme utenrikspolitikk siden 2014). Det er heller ikke Russland som har militærbaser over hele verden og et uttalt mål om å dominere verden, det er USA. Det å likestille Russlands imperialisme med USAs imperialisme er derfor feil.
Den norske/vestlige mentaliteten som går ut på at vi har lov til å blande oss inn i andre land, men ikke de hos oss, er roten til mye ondt. Den er også medvirkende til krigen i Ukraina. Der har naturligvis også Russland blandet seg inn. Men hva kom først, høna eller egget?
Hva slags krig har vi i Ukraina? I dag er det lett å glemme at krigen begynte som en borgerkrig, som følge av statskuppet i 2014, også kalt revolusjon.
La oss gå tilbake til 2004 og den såkalte Oransjerevolusjonen. Også da var Ukraina på randen av krig, etter presidentvalget i november 2004. Også da blandet USA og EU seg inn med påstander om valgjuks, etter at Viktor Janukovitsj vant over USA, NATO og EUs kandidat Viktor Justsjenko.
Valgresultatet er uakseptabelt, lød det fra EU da, 26. november 2004. «USA-kampanje bak uroen i Kiev»,1 lød det i The Guardian samme dag.
«Separatist-trusselen har sittet løst siden 1991, siden 1991. At de regionale lederne snakker om separatisme er derfor ikke uventet» (Hans-Wilhelm Steinfeld på Dagsrevyen, 28. november).
Fylkestinget i Donetsk vedtok med 139 av 150 folkevalgte representanter at området må bli en autonom selvstyrt republikk i Ukraina. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov advarer mot fare for splittelse av Ukraina (Dagsrevyen 1. desember, Lavrov advarte altså mot splittelse).
Det ble vedtatt nyvalg 26. desember. USA og EU med Norge var altså aktive i å presse fram et nyvalg i Ukraina.
De østlige regionene ønsker autonomi hvis Jusjtsjenko vinner. «La oss håpe at borgerkriger har gått ut på dato» (Dagsrevyen 12. desember).
Justsjenko vant nyvalget og ble innsatt 23. januar 2005 Gleden var stor i vestlige regjeringer og redaksjoner. Men hvem var/er denne Viktor Justsjenko?
«Russerne i Ukraina frykter status som annenrangs borgere hvis Jusjtsjenko vinner». «Antisemittismen vil øke og bli mer åpen med Jusjtsjenko». Dette ble sagt på Dagsrevyen 5. desember 2004, under intervjuer utført av Hans-Wilhelm Steinfeld og snart viste det seg at Justsjenko utropte fascisten Stepan Bandera til nasjonalhelt, noe som opprørte mange i Ukraina. Naturligvis også i Russland.
Fra og med 2008 gikk Jusjtsjenko inn for å knytte Ukraina nærmere til NATO og EU, altså er det ikke vanskelig å se hvorfor USA og EU (og norske ledere) ivret for at han skulle bli president. Jusjtsjenko truet også med å kaste ut Russland fra flåtebasen på Krim. Dette provoserte Russland, som truet med grenserevisjoner. Men det hindret som kjent ikke USA/NATOs bestrebelser på å få et motvillig land inn i NATO. Det var stort flertall mot NATO-medlemskap i Ukraina på dette tidspunktet, og i alle fall til 2014.
Hva syntes ukrainerne om Justsjenkos politikk? Under parlamentsvalget i mars 2006, 15 måneder etter nyvalget, stemte kun 14% på hans parti. Janukovitsjs Regionpartiet fikk mer enn dobbelt så mange stemmer (32) og gjorde nærmest rent bord i de østlige regionene.
Under presidentvalget i 2010 fikk Viktor Janukovitsj sin revansje. Jusjtsjenko, USA/NATO/EUs favoritt, ble slått ut i første valgomgang, da han kun fikk 5,5 %. Hans form for nasjonalisme, hans «ukranifiseringspolitikk» og hans ambisjoner om å ta Ukraina inn i NATO ble altså ikke tatt vel imot av folket. USA/Vesten aksepterte denne gangen Janukovitsj seier, i alle fall offisielt. For i virkeligheten begynte USA å øke støtten til opposisjonen.
Det var en lang rekke omstendigheter over mange år som førte til krig i Ukraina. Men det som fikk snøballen til å rulle langt fortere var kuppet 22. februar 2014. Og ikke minst måten det foregikk på, etter tre måneder som inkluderte gatekamper, okkupasjoner, ildspåsettelser og drap samt det som antagelig var aller mest skjebnesvangert, at fremmede makter med USA i spissen betalte folk for å gjøre det. Dette så store deler av den ukrainske befolkningen på som forræderi. Særlig de på Krim og i Donbass, Det ødela siste rest av deres tro på at det var mulige å bevare Ukraina slik det hadde vært inntil da.
«En rekke bekreftelser om at Washington driver de voldelige protestene i Ukraina med våre skattepenger har kommet inn fra lesere. Washington har ingen penger til matkuponger eller til å hindre at folk blir kastet ut fra hjemmene sine, men rikelig med penger til å undergrave Ukraina (…) Jeg har ingen innvendinger mot at ukrainere protesterer mot regjeringskorrupsjon (…) Det jeg protesterer mot er mangelen på bevissthet fra demonstrantenes side om at ved å tillate seg å bli manipulert av Washington, presser de verden mot en farlig krig» (min kursiv).2
Paul Graig Roberts skrev dette 17. februar 2014 (samt at han også hadde krevet om det tidligere). Fem dager etterpå var kuppet et faktum, mens krigen i Ukraina startet få måneder seinere.
USAs støtte til kuppet foregikk helt åpent. Som da senator John McCain 15. desember 2013 på en stor utendørs scene og til jubel fra demonstrantene i Kiev sa at han er med dem, «I am with you».3 Som da han samme helg spiste middag med opposisjonsledere, inkludert det ekstreme høyre-partiet Svoboda. Som da statssekretær Victoria Nuland delte ut sandwicher til demonstrantene.4 Og som da Nuland under en tale sa at USA fra 1991 til 2013 hadde brukt mer enn 5 milliarder dollar på å støtte såkalt pro-demokratiske krefter i Ukraina.5 Oransjerevolusjonen viste oss hva slags krefter det faktisk var.
2. desember 2013 meldte Dagsrevyen: «Demonstrantene blokkerte et regjeringsbygg. Ingen kom seg på jobb Faren er at Ukraina revner i det pro-europeiske vest og det prorussiske øst». «Nå pågår det en debatt om at ikke de ultraekstreme nasjonalistene som angrep presidentens kontor tar over demonstrasjonene for da kan de bli et blodbad» (Steinfeld).
Allerede da var det med andre ord kjent at denne prosessen mot statskupp, kunne føre til krig. Likevel fortsatte Vestens ledere å støtte prosessen.
18. februar 2014, fire dager før kuppet: «Hvem er det som står igjen på Maidanplassen og demonstrerer og protesterer nå», spør Dagsrevyens Jarle Roheim Håkonsen. «Det er ikke så mange som demonstrerer, det er flere som sloss, og de er høyrenasjonalister ledet av Svoboda, et ganske ytterliggående og aggressivt nasjonalistparti. Dette er folk som ikke vil ha fred», svarer Hans-Wilhelm Steinfeld fra Kiev.
Tre dager seinere, 21. februar ble det avtalt at opposisjonen skal bli med i ny samlingsregjering og nytt presidentvalg i løpet av året.
Dagen etter avsatte Parlamentet Janukovitsj. Altså dagen etter avtalen om samlingsregjering med Janukovitsj som president inntil nyvalg (også tidligere kompromisser ble avvist av opposisjonen).
Hva skjedde egentlig i parlamentet da Janukovitsj ble avsatt? Hvorfor denne plutselige endringen dagen etter et omfattende kompromiss? Dethar kommet troverdige rapporter om at avstemningene skjedde under trusler om vold hvis man ikke stemte for å avsette Janukovitsj og at Janukovitsj flyktet grunnet drapstrusler. Fortjener et slikt regime vår hjelp?
FN-sambandet konkluderte med at det var et kupp, fordi «de folkevalgte ikke fulgte de prosedyrer, og ikke hadde det 3/4 flertall, som grunnloven krever for en slik avgjørelse». Det nye regimet forandret derimot Ukrainas grunnlov, blant annet med en bestemmelse om at Ukraina skal bli med i NATO! Janukovitsj, som USA/NATO/EU med Norge bidro til å styrte, hadde fått skrevet nøytralitet eller alliansefrihet inn i grunnloven.
Det skulle ha vært nytt presidentvalg ca et år etter kuppet. Hvorfor aksepterte ikke disse ukrainerne det som hadde vært ukrainsk prosedyre inntil da, å velge president? Det ville både ha vært mer demokratisk og helt i tråd med Ukrainas grunnlov. Og det ville neppe ha ført til krig. Men noen valgte vold istedenfor valg. Det var aldri noe flertall i folket for ‘revolusjonen’, noe som forteller oss at kuppmakerne ikke hadde tro på å vinne fram med demokratiske midler.
«Mange av representantene har bakgrunn fra ytterste høyre og har vært med å etablere fascistiske og nazistiske organisasjoner»6 heter det i en NRK-artikkel av 6. mars 2014 om det nye regimet. Fortjente dette regimet å få vår hjelp? Det syntes norske myndigheter da som nå. «Jeg opplever det som en god og representativ regjering», sa utenriksminister Børge Brende da.
Ingen bør være forundret over at det ble krig i Ukraina med sånne folk i regjering. Men hvordan kunne norske politikere finne på å støtte så ytterliggående krefter, særlig på bakgrunn av at det allerede 2. desember 2013 ble kjent at statskuppet, som da var i gjæring, kunne føre til krig? Vel, svaret ligger snublende nært. For det var mer eller mindre de samme politikerne som bomba Libya vel to år tidligere. Norge har politikere som støtter væpna revolusjoner i andre land, men de vil ikke ha noen revolusjon mot seg sjøl.
Som det går fram av det som skjedde under Oransjerevolusjonen, fantes det en naturlig motstand mot en viss type ‘vestvendte’ politikere på Krim og i Donbass. Så det var ikke nødvendig for Russland å skape et opprør, som det ofte blir påstått.
Dagsrevyen 24. februar 2014: «Den er ikke så stor demonstrasjonen i Donetsk, øst i Ukraina, og heller ikke særlig velorganisert. Men slike mindre demonstrasjoner dukker nå opp flere steder øst i landet. Og mange snakker om at de ønsker at landet deles». Det trekkes en sammenligning med den fredelige splittelsen av Tsjekkoslovakia. Slike demonstrasjoner førte til at rådhus og andre offentlige bygninger ble overtatt,
Snart ble allikevel både USA/NATO og Russland involvert. Og i løpet av mai satte det nye regimet inn flyvåpenet mot befolkningen i øst. Syrias Assad fikk mye kritikk for bruk av flyvåpen mot egen befolkning, men det skjedde først et år inn i krigen, mens Ukrainske ledere gjorde det allerede etter to- tre måneder, UTEN å få kritikk fra norske/vestlige ledere. Fortjener dette regimet å få hjelp?
Dmytro Yarosh er tilhenger av Stepan Bandera og foreslo å forby Regionpartiet, det største partiet i ukraina fram til 2014, så vel som kommunistpartiet i Ukraina. I 2008 sa han at ‘før eller senere er vi dømt til å utkjempe en krig med Moskva-imperiet’. Ukrainas nye myndigheter i 2014 tilbød ham en stilling som visesekretær for Ukrainas nasjonale sikkerhets og forsvarsråd.
Dette gjentok seg i 2019. Alexey Arestovich, som ble rådgiver for president Zelenskyj, sa i et intervju i mars 2019 at han så på «en større krig med Russland» som noe som kunne kvalifisere Ukraina for NATO-medlemskap og at krigen vil komme innen få år, grunnet Ukrainas partnerskap med NATO. «En fredelig løsning på konflikten er helt umulig», sa han.7 Ved en annen anledning lovpriste han IS. Og det var han Zelensky valgte som rådgiver. Fortjener virkelig dette regimet vår hjelp?
I løpet av 2022 innrømte både Porosjenko, Merkel og Hollande at de saboterte Minsk-avtalene. Fortjener virkelig dette regimet vår hjelp? «Vestens troverdighet ødelegges ytterligere ved at den virkelige intensjonen bak Minsk-avtalene nå er kjent», kommenterte kinesiske Asia Times.7
Regimet siden 2014 har også forbudt en rekke medier og politiske partier. VG meldte 3. februar 2021 (altså vel et år før Russlands invasjon) at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj hadde stengt tre TV-kanaler i «et oppgjør med ubehagelige medier. Fortjener virkelig dette regimet vår hjelp?
NATOs opprustning av Ukraina fra 2014 var så stor at Ukraina hadde Europas sterkeste hær etter Russland på det tidspunktet Russland invaderte, og den hadde ellers de siste ukene før Russlands invasjon trappet opp krigføringen i Donbass til et nivå da Russland ikke lenger så noe annet alternativ enn å invadere.
«Extending Russia», en mye omtalt rapport fra Rand Corporation, som er knytta til USAs militærindustrielle kompleks, sa i 2019 at krigen var en belastning for Russland og anbefalte samtidig å trappe opp den militære støtten til Ukraina, noe som ble gjort.
USA-generalen Joseph Hilbert sa at Russland gjorde en stor feil, og det var at Russland ventet så lenge med å invadere. Det norske forsvarets Karen Anna Eggen sa for et par måneder siden at det er denne væpningen og treningen som er årsaken til at Ukraina har klart seg såpass godt mot Russland. Tyskland, Frankrike og Storbritannia ville IKKE ha klart det, sa hun.
Var Russlands invasjon lovlig? Nei. Men her dreier det seg ikke om hva som er lovlig, men om realpolitikk, hva stormakter faktisk gjør når de føler seg truet. Enhver stormakt hadde gjort det samme gitt samme situasjon og USA hadde gjort det for flere år siden. USA/NATO har helt siden 1990-tallet ført en politikk de visste kunne føre til krig. Joe Biden sa det sjøl i 1997. Men da han ble president førte han samme politikk som sine forgjengere.
Russlands invasjon skyldtes også at USA/NATO nok en gang avviste Russlands krav om at Ukraina ikke skulle bli med i NATO, noe NATO lovte i 1990, samt at Zelensky hadde antydet at han ville skaffe atomvåpen.
NATO-utvidelsene henger også sammen med planer om å splitte opp Russland, ala Jugoslavia på 1990-tallet. Er dette mer enn en konspirasjonsteori?
I «A Geostrategy for Eurasia»,9 et berømt essay fra 1997, tok Zbigniew Brzezinski, som blant annet hadde vært Jimmy Carters sikkerhetspolitiske rådgiver, til orde for det han kalte et «løst konføderert Russland».
Men et «løst konføderert Russland» betyr også et Russland der delstatene vil få mer makt på bekostning av sentralmakten i Moskva. Et slikt Russland vil fort kunne bli et Russland som ikke kan forsvare sine egne grenser eller suverenitet, altså et Russland det vil bli lettere å invadere og okkupere. Og det vil bli lettere å etablere militærbaser der, slik at omringningen av Kina kan fullbyrdes. Vestlig støtte til tsjetsjenske separatister og andre separatister, som Alexej Navalnyj, hører med til dette bildet. Og, ikke minst: forsøk på regimeskifte i Hviterussland, Georgia, Iran og eventuelt andre land.
Dick Cheney tok, kort tid etter Sovjetunionens sammenbrudd, til orde for at Vesten må «fullføre prosjektet som begynte i 1991» ved også å oppløse Russland, heter det i en artikkel10 av Casey Michel i The Atlantic 27. mai 2022.
Dick Cheney ble George Bushs visepresident og han har blitt regnet som USAs mektigste visepresident noensinne, den egentlige presidenten fra 2001 til 2009. Han var med på å planlegge krigene mot Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Obama. Og han var (vise)president da hele sju nye land ble med i NATO (Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia). Ni med Albania og Kroatia, som ble medlemmer i 2009 (forberedelsene til at de ble medlemmer begynte før 2009). Og aller viktigst: det var under Bush/Cheney at intensjonen om å ta Ukraina og Georgia inn i NATO ble slått fast. Dette, sammen med NATO-utvidelsene, passer naturligvis godt inn som del av en enda større plan for å feste grepet over hele ‘Eurasia’, dvs Europa og Asia.
Det er i det hele tatt mange aspekter ved krigen som blir utelatt i norske mediers dekning av den, men som er velkjente blant russere og andre over hele verden. Det er naturligvis også årsaken til at nesten hele verden utenfor NATO fører en annen politikk.
Mange ukrainere er likeglade til om de blir styrt fra Moskva eller Kiev, som blant annet Aftenposten og KK har fortalt.
Over 8 millioner ukrainere har dessuten rømt landet. Det er helt sikkert flere grunner til det, blant annet det at mange ukrainere ikke vil risikere livet for et regime som har lovet fred, men ført krig, og som de ser på som fjernstyrt av USA. Hvor mange vet vi ikke. Men uvissheten er i seg sjøl noe som bør mane til forsiktighet. Og hvor viktig syns vanlige ukrainere det er å beholde Krim og Donbass, med befolkninger som etter alt å dømme heller vil være del av Russland? Det siste gjelder i alle fall Krim. Det vet vi heller ikke noe om.
Folk på venstresida pleide å snakke om behovet for en ny og mer rettferdig verdensorden, til fordel for utviklingslandene. Men når det først skjer en slik utvikling, som følge av krigen om Ukraina, står størsteparten av venstresida sammen med høyresida og USAs militær-industrielle kompleks, i et forsøk på å bevare den nåværende verdensordenen med USA som kongen på haugen. Og nå er det fare for at Rødt gjør det samme.
Norge hadde ikke sendt så mye som en kruttlapp til Ukraina hvis ikke USA hadde forlangt det. Det at regjeringer og storting lar seg styre av USA er vi vant til. Men bør Rødt la seg styre av USA, til å støtte en krigføring som USA sjøl har et stort ansvar for og som etter alt å dømme er del av en større og enda farligere plan?
Krigen i og om Ukraina er forferdelig. Men denne utviklingen mot en ny verdensorden er en av sidene ved den. Og fred mellom Saudi og Iran, som det ligger an til etter Kinas megling, kan føre til fred i Yemen og på sikt i Syria, samt at Russland også har vist interesse for Kinas forslag til fredsløsning når det gjelder Ukraina. Dette kan være en forsmak på den nye verdensordenen og i så fall noe som venstresida bør slutte seg til, i stedet for å seigpine prosessen ved å forlenge krigen om Ukraina med ukrainere som slaktoffere. Kina sa at USA er sjefsbrannstifteren i Ukraina, mens et stort flertall av verdens land enten støtter Russland eller forholder seg nøytralt til krigen. Ja, mange fordømmer Russlands invasjon, men de fordømmer også provokasjonene som førte fram til invasjonen. Utviklingslandene, som har lidd mye under ‘vår’ imperialisme, forstår dette og Rødt bør lære av dem. For Rødt ønsker vel en mer rettferdig verdensorden?
En fredsavtale vil medføre at Ukraina taper territorium, ja. Så det er ingen ideell løsning. Men i et større, globalt perspektiv, er løsningen bedre enn alternativene. Kiev-regimet sløste dessverre bort mulighetene til å beholde Donbass da det saboterte Minsk-avtalene.
Fortjener dette regimet vår støtte? Jeg roper et rungende NEI. USA/NATO/EUs forsøk på å dominere verden på bekostning av fattigere og mer folkerike land fortjener heller ikke hjelp. Men det ukrainske folket fortjener hjelp, humanitær hjelp.
Sluttkommentar: Terje Kolbotn, som er vara for Rødt på Stortinget, fortalte at det var et sterkt møte med demonstrerende ukrainere utenfor Stortinget som fikk ham til å skifte mening. Hvis han isteden hadde møtt øst-ukrainere som siden 2014 har blitt bombet av Poroshenko/Zelensky, kunne han altså ha endt opp med motsatt syn på krigen.
______________________________
1. https://www.theguardian.com/world/2004/nov/26/ukraine.usa
3.
4.
5.
6. https://www.nrk.no/urix/disse-far-penger-av-norge-1.11587709
7. Fra ca 7 minutter:
Den samme Zelenskys rådgiver har snakket rosende om IS brutalitet:
https://twitter.com/bonanzamedia2/status/1509186838724063250
8. https://www.globaltimes.cn/page/202212/1281708.shtml
9. https://www.jstor.org/stable/20048199
10. https://www.theatlantic.com/ideas/archive/2022/05/russia-putin-colonization-ukraine-chechnya/639428/
Vi har tilbudt Terje Kollbotn at han kan få publisere sitt foredrag på steigan.no.
Red.
Trenger Europa å dele seg?
Av Thomas Fazi - 18. april 2023
https://steigan.no/2023/04/trenger-europa-a-dele-seg/
Delinga mellom øst og vest i Europa er tilbake med en hevn.
Av Thomas Fazi.
Emmanuel Macrons oppfordring til Europa om å redusere sin avhengighet av USA og utvikle sin egen «strategiske autonomi» forårsaket et transatlantisk raserianfall. Det atlantiske etablissementet, like mye i USA som i Europa, reagerte på en typisk uhemmet måte – og gikk dermed glipp av noe avgjørende: Macrons ord avslørte mindre om tilstanden til de euro-amerikanske relasjonene enn de gjorde om de intra-europeiske relasjonene . .
Veldig enkelt, det «Europa» Macron snakker om eksisterer ikke lenger, hvis det noen gang har gjort det. På papiret er nesten hele kontinentet forent under ett overnasjonalt flagg – EUs flagg. Men det er mer sprukket opp enn noen gang. På toppen av de økonomiske og kulturelle skillelinjene som alltid har plaget blokken, har krigen i Ukraina ført til at en massiv bruddlinje har dukket opp igjen langs grensene til jernteppet. Delinga mellom øst og vest er tilbake med hevn.
Dette ble understreket av reaksjonen på Macrons uttalelser. På den ene siden antydet Charles Michel, den belgiske presidenten for Det europeiske råd, at den franske presidentens posisjon gjenspeiler synspunktene til flere vesteuropeiske ledere, inkludert i Tyskland. På den andre talte Mateusz Morawiecki, Polens statsminister, for de fleste sentral- og østeuropeiske (CEE)-land da han uttalte: «Alliansen med USA er det absolutte grunnlaget for vår sikkerhet… I stedet for å bygge strategisk autonomi fra USA, foreslår jeg et strategisk partnerskap med USA.» Dette er ikke en taktisk eller en gang en strategisk uenighet; dette er to eksistensielt motstridende visjoner.
Kanskje vi ikke burde bli overrasket. Øst-vest-skillet har vært et av Europas definerende geografiske og politiske paradigmer i århundrer. Slutten på den kalde krigen og deretter CEE-landenes tiltredelse til EU litt over et tiår senere ble begge varslet som de postkommunistiske landenes etterlengtede «tilbakekomst til Europa«. Det var en utbredt oppfatning at EUs universalistiske prosjekt ville utjevne alle store sosiale og kulturelle forskjeller mellom Vest- og Sentral-Øst-Europa – noe som betyr at sistnevnte sakte ville bli mer lik førstnevnte. Et slikt hubristisk (og uten tvil imperialistisk) prosjekt var nødt til å mislykkes; ja, spenninger og motsetninger ble raskt tydelige mellom de to Europa.
Et tidlig tema for uenighet var, uunngåelig, Russland. Siden de kom ut av den sovjetiske okkupasjonen, har flere CEE-stater, spesielt de på eller nær grensen til Russland, vært mistenksomme overfor Moskvas geostrategiske intensjoner. Derimot styrket vesteuropeiske nasjoner, med Tyskland i spissen, de økonomiske båndene med Russland, spesielt på energiområdet. Noen så til og med for seg å bygge en integrert eurasisk geopolitisk blokk som teoretisk strekker seg fra Lisboa til Vladivostok. Fra et sentral-øst-europeisk perspektiv kan dette ha virket sprøtt, men fra et vest-europeisk perspektiv ga det perfekt mening, gitt de sterke historiske, kulturelle og til og med ideologiske båndene (spesielt i de landene med en gang mektige kommunistpartier) mellom Vest-Europa og Russland.
Gjennom årene har Amerika forsterket disse splittelsene. I 2003, for eksempel, på tampen av Irak-krigen, hånet Donald Rumsfeld som kjent Frankrike og Tyskland som det «gamle Europa», som han kontrasterte med vitaliteten til det «nye Europa» – CEE-statene som like etter ble inkludert i Nato. «Tyngepunktet flytter seg mot øst,» sa han.
Flere CEE-land – spesielt Polen, av åpenbare grunner – hadde også historiske klager mot Tyskland, og alvorlige bekymringer om framveksten av en potensiell russisk-tysk akse. Dette er grunnen til at Nord Stream-prosjektet nesten ble enstemmig motarbeidet av CEE-statene. Øst-Europas integrering i den tyske verdikjeden ble regnet som en av EUs suksesshistorier, forsterket regionens ambivalente forhold til Tyskland: mens Sentral-Øst-Europa tjente på å være en del av Tysklands mektige «samlebånd», vekket det også frykten for EU-Tysklands økonomiske imperialisme (i denne forbindelse var mange CEE-land smarte nok til ikke å slutte seg til eurosonen).
De mest uttalte øst-vest-spaltningene dukket imidlertid opp langs kulturelle linjer, snarere enn økonomiske eller geopolitiske. I 1993 var Samuel Huntington den første som spådde at jernteppet, som politisk og ideologisk hadde delt Europa i et halvt århundre, ville bli erstattet av kulturens «fløyelsteppet». Vest-Europa, skrev han, har hovedsakelig vært katolsk, protestantisk og anglikansk, mens Øst-Europa har vært overveiende ortodokse – og dette har ført til framveksten av svært forskjellige sosiale verdier. Der Vest-Europa utviklet en mer individualistisk og sekulær kultur som verdsetter «liberale» rettigheter og friheter, har Øst-Europa historisk sett hatt en mer kollektivistisk og familieorientert kultur, med større vekt på familie, fellesskap, sosiale relasjoner og religion. Etter den kalde krigen forsøkte CEE-statene å være mer politisk og sosialt på linje med Vesten. Men viktige forskjeller vedvarte på spørsmål som immigrasjon, abort og homofiles rettigheter, så vel som nasjonal suverenitet.
De siste årene har EUs aggressive forsøk på å påtvinge sine integrasjonistiske og sosialt progressive verdier på tvers av Sentral- og Øst-Europa ført til et stadig mer selvsikkert tilbakeslag. Resultatet har vært en forringelse av forholdet mellom EU og CEE, og økt koordinering mellom CEE-stater – for eksempel med Visegrád Group og Three Seas Initiative – for å øke deres autonomi.
Inntil nylig ble vendinga mot «illiberalt» eller «postliberalt» demokrati i forskjellige CEE-land – spesielt Ungarn og Polen – beskrevet som en av de største truslene mot EU, med disse nasjonene stemplet som blokkens bêtes noires (svarte får, o.a.). Men Russlands invasjon av Ukraina har endret dette. Over natta ble Polen, Slovakia, Ungarn og Romania EUs direkte grense mot en krigssone. Invasjonen forsterket også den geostrategiske betydninga til land som grenser til Russland eller russisk-kontrollerte Hviterussland (Litauen, Latvia, Estland og Finland), samt de som overser den strategisk avgjørende Northern Sea Route (Norge og Sverige). Konflikten har med andre ord dramatisk forskjøvet Europas geopolitiske maktbalanse fra vest til øst (og delvis til nord). Disse landene har fått enestående internasjonal oppmerksomhet, finansiering og, viktigst, militærutstyr.
Antall amerikanske soldater i Sentral-Øst-Europa, for eksempel, har mer enn doblet seg til over 14.000. De fleste av dem – rundt 10.000 – er i Polen, som også er det landet som har hatt størst fordel av denne utviklinga. Som den største og rikeste nasjonen i CEE (og den sjette største økonomien i EU), har den lenge etterstrebet en ledende rolle i den sentrale og nordøstlige kvadranten, i stand til å motvirke både Russland og den fransk-tyske aksen. Konflikten har gitt dette prosjektet et enormt løft.
Polen, som alltid har vært sterkt pro-USA og pro-Nato, hadde allerede før konflikten en av de mest formidable hærene i Europa. Og det siste året har den lansert en massiv opprustningsplan for å bygge en 300.000 mann sterk høyteknologisk hær og forvandle landet til Europas militære supermakt. Avgjørende er at denne strategien er rettet mot Tyskland (og EU) like mye som den er mot Russland: i august i fjor sammenlignet den polske utenriksministeren Zbigniew Rau «russisk imperialisme» med «imperialistisk praksis innen EU», spesielt i Tyskland.
I mellomtida har Polen tatt imot millioner av ukrainske flyktninger og gitt Ukraina hundrevis av stridsvogner og andre våpensystemer (inkludert noen MiG-29 jagerfly). Etter USAs beslutning om å gjøre Polen til en permanent base for den amerikanske hærens V Corps, som kommanderer den østlige flankens amerikanske landstyrker, har landet i realiteten blitt det logistiske knutepunktet for Natos krigsinnsats i Ukraina. Som et resultat blir Polens selvoppfatning som en aspirerende regional makt også mer uttalt. Forrige måned foreslo den polske ambassadøren i Frankrike at Polen kunne «gå inn i konflikten» hvis nødvendig. Og det er til og med en livlig debatt i Polen om hvorvidt landet skal slå seg sammen med Ukraina til en føderal eller konføderal stat.
Polens ambisjon stemmer helt klart overens med USAs mål om å flytte Europas maktbalanse mot det «nye Europa», noe som forklarer hvorfor USA har vært raskt ute med å gi det betydelig støtte, selv på bekostning av å så ytterligere splittelser på kontinentet. «Polen har blitt vår viktigste partner på det kontinentale Europa,» sa en høytstående amerikansk hærtjenestemann i Europa til Politico. Viktig nok: etter å ha besøkt Ukraina forrige måned, gjorde Biden bare ett ekstra stopp på sin europeiske reise: Warszawa.
Hvorvidt dette vil slå ut i et langsiktig skifte i politisk makt mot øst vil også avhenge av økonomisk dynamikk. Vest-Europa fortsetter å ha forrang på denne fronten, men dets økonomier, spesielt Tysklands, har fått et alvorlig slag som følge av konflikten og relaterte sanksjoner. Mye vil henge på om re-militariseringa av Europa blir et permanent innslag i de kommende årene, i så fall vil CEE og de baltiske landene – som for tiden investerer mest i sine forsvars- og teknologisektorer – også ha økonomisk fordel ved å skaffe seg en sentral rolle i EUs langsiktige forsvarsindustripolitikk.
En annen faktor vil være de økende bruddene forårsaket av konflikten i CEE. Ungarn, tidligere Polens nærmeste allierte i Visegrád-gruppen, har nektet å sende våpen til Ukraina, og har opprettholdt tette økonomiske bånd med Moskva, inkludert å fortsette å importere russisk energi på gunstige vilkår. Viktor Orbán har eksplisitt tatt side med Macron i spørsmålet om relasjoner mellom Europa og USA. «For øyeblikket vedtar EU ukritisk USAs posisjon, og amerikanske interesser blir ganske enkelt presentert som europeiske interesser,» sa Orbán i oktober i fjor. «Dette er nettopp derfor Europa i dag er en av taperne i denne krigen og USA er en av vinnerne.»
Ingenting av dette endrer imidlertid i vesentlig grad det faktum at øst-vest-skillet i Europa er større enn det har vært på flere tiår – og vil forbli det i overskuelig framtid. Til syvende og sist har Vest-Europa all interesse i å redusere sin avhengighet av USA og Nato, komme fram til en diplomatisk løsning på konflikten og, som Macron hevdet, å normalisere sikkerhet og økonomiske forbindelser med Russland. Sentral- og Øst-Europa har på sin side all grunn til å være redde for Russland og å favorisere tettere forhold til USA og Nato.
Det er derfor vanskelig å se hvordan interessene og ambisjonene til de to underblokkene noen gang kan forenes, spesielt i EU-politikken. Hvis land som Frankrike mener alvor med «strategisk autonomi», ser det ut til at de må gå alene.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
Does Europe need to split?
Les også: Polens doble agenda i Ukraina
USA vil blåse liv i imperialistprosjekt fra trettitallet
USA og balkanisering av Europa
Kommenter: Intermarium
I Polen finnes det en reaksjonær, nasjonalistisk drøm om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene» – det vil si en gjenreising av Polen-Litauen fra den gangen det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Denne ideen går tilbake til den polske lederen Józef Piłsudski , og det dreier seg om det såkalte «intermarium»-konseptet.
Det Pilsudski ønsket var å gjenreise storhertugdømmet Polen-Litauen fra dets glansdager da det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Det var etter undertegninga av Unionen av Krevo i august 1385, og forsterket etter freden i Dywilino i 1618. Det omfattet de østlige delene av dagens Polen, Ukraina (uten Donbass), Hviterussland, en snipp av Russland, det som i dag er Kaliningrad-eksklaven, samt det meste av Estland-Latvia og Litauen. Den mest ekstreme varianten av Intermarium tok også med seg Italia pluss Finland og Skandinavia.
Pilsudski var den første europeiske lederen som sendte gratulasjoner til Adolf Hitler da han ble kansler i 1933. Da Pilsudski døde sendte Hitler utenriksminister Ribbentropp til Warszawa som Nazi-Tysklands representant i begravelsen.
Hvordan NATO-land sponset ICC-aktoratets arrestordre på Putin (del 1)
Av Max Blumenthal - 18. april 2023
https://steigan.no/2023/04/hvordan-nato-land-sponset-icc-aktoratets-arrestordre-pa-putin-del-1/
ICCs sjefsanklager Karim Khan samlet inn millioner fra NATO-land ved å utforme en arrestordre på Vladimir Putin, mens han frøs etterforskningen av veldokumenterte amerikanske og israelske krigsforbrytelser. Underveis vant han mektige venner i Washington, London, Kiev og Hollywood.
Av Max Blumenthal, The Grayzone.
Karim Khan, sjefsanklageren for Den internasjonale straffedomstolen, sto foran et podium den 3. mars 2023 og utstedte en uvanlig kvalifisering: «Selvfølgelig har ICCs aktor ikke, uansett hvilken hengivenhet og respekt jeg måtte ha for mine kjære venner i Ukraina, ingen spesiell tilhørighet til noe bestemt land. Vi er ikke part i noen fiendtligheter.»
«Vi har en tilhørighet til lovlighet,» insisterte Khan på en aksent av britisk engelsk. «Vi har en tilhørighet og forpliktelse til rettsstaten.»
Khan kom med sin erklæring om juridisk uavhengighet mens han var øverste navn på «United for Justice»-konferansen, et arrangement personlig organisert i Lvov, Ukraina, av president Volodymyr Zelensky. Der håndhilste han på Ukrainas president og konfererte med den amerikanske justisministeren Merrick Garland, som hadde stoppet innom for å fremme Biden-administrasjonens bestrebelser på å trekke Russlands president, Vladimir Putin, for en internasjonal krigsforbryterdomstol.
Det var Khans fjerde besøk til Ukraina siden det russiske militæret invaderte landet i februar 2022.
17. mars 2023 introduserte Khan en formell ICC-arrestordre for Putins arrestasjon, og anklaget den russiske presidenten for «ulovlig deportasjon» av ukrainske barn til et «nettverk av leirer» over hele Russland. Arrestordren kom dager før 20-årsjubiléet for NATOs invasjon av Irak, en forbrytelse regissert av amerikanske og britiske embetsrepresentanter, som ICC har nektet å rettsforfølge til denne dag.
Som The Grayzone har rapportert, var ICCs arrestordre inspirert av en rapport finansiert av utenriksdepartementet, som ikke inneholdt feltrapportering, ingen konkrete bevis for krigsforbrytelser, og ingen bevis for at Russland faktisk målrettet ukrainsk ungdom med en massiv deportasjonskampanje. Faktisk erkjente etterforskerne å ha funnet «ingen dokumentasjon på mishandling av barn, inkludert seksuell eller fysisk vold, blant leirene referert til i denne rapporten». Dessuten fortalte granskningens hovedforfatter til The Grayzones Jeremy Loffredo, at «en stor mengde» av de russiske ungdomsleirene teamet hans undersøkte var «først og fremst kulturell utdanning, som, vil jeg si, teddy bjørn.»
Selv om Khan lovet sin absolutte uavhengighet i jakten på Putin, er han nært innordnet med de samme vestlige regjeringene som for tiden er engasjert i en stedfortrederkrig med Russland på den ukrainske slagmarken. I mellomtiden har han stanset ICCs sak mot Israel, og frustrert menneskerettighetsadvokater som representerer ofrene for grusom vold på den beleirede Gazastripen. I tillegg droppet Khan formelt den internasjonale domstolens sak mot det amerikanske militæret for deres handlinger i Afghanistan.
Gjennom sin oppmerksomhet på Ukraina har Khan presidert over en massiv økning i vestlig økonomisk støtte til sitt kontor, med mye av pengene øremerket for hans etterforskning av russiske tjenestemenn. ICCs utstedelse av Putins arrestordre falt tilfeldigvis sammen med en stor giverkonferanse for domstolen i London, England.
ICC-anklagerens politiske forviklinger stopper ikke der. Kjendisadvokaten Amal Clooney har jobbet som spesialrådgiver for Khans kontor samtidig som hun har gitt råd til den ukrainske regjeringen om dens initiativ til å ramme russiske tjenestemenn med rettsforfølgelse, enten av ICC eller et annet internasjonalt organ. Clooney har også fungert som et spesielt bindeledd til den britiske utenriksministeren.
Det er derfor kanskje ingen overraskelse at etter to tiår med vedvarende fiendtlige relasjoner til ICC, varmer nå det offisielle Washington plutselig opp sitt forhold til retten, og er tiltrukket av dens øverste anklager.
ICCs Khan inspirerer til «lettelsens sukk i Jerusalem», støtte fra USA
USAs president Joe Biden bidro til å sette tonen i Washington, for full hals, med påtegning av ICCs aktor Khans arrestordre mot Putin, og erklærte den «berettiget». På den republikanske siden av midtgangen var det amerikanske senatets mest entusiastiske heiagjeng for Ukrainas stedfortrederkrig, Lindsey Graham, enda mer fyldig i sin støtte til domstolens kampanje, og feiret ICCs aktor som en moderne nazijeger.
Washingtons plutselige omfavnelse av ICC, representerte et plutselig og klart opportunistisk brudd med to tiår med antagonisme.
Nesten så snart USAs president George W. Bush kom inn i Det hvite hus i 2001, introduserte hans administrasjon Lov om beskyttelse av tjenestemedlemmer, et tiltak som autoriserte en fremtidig amerikansk militærinvasjon av Haag, i tilfelle ICC anklaget amerikansk personell for krigsforbrytelser. Da lovforslaget passerte Senatet året etter, motsatte ikke ett medlem av det republikanske partiet seg det.
USA intensiverte sin kampanje mot ICC i 2019, etter at daværende sjefanklager Fatou Bensouda, kunngjorde en etterforskning av krigsforbrytelser begått av Israel i de okkuperte palestinske områdene. Mens utenriksminister Mike Pompeo personlig fordømte Bensouda, introduserte Senatet en tverrpolitisk resolusjon og oppfordret ham til å eskalere sine angrep på den «politiserte» ICC. Senator Graham var blant underskriverne av resolusjonen. (Biden-administrasjonen motsetter seg også ICCs etterforskning av israelske krigsforbrytelser).
Da Bensouda året etter erklærte sin intensjon om å etterforske både USA og Taliban for forbrytelser mot menneskeheten i Afghanistan, plasserte Washington aktor under sanksjoner og tilbakekalte hennes amerikanske visum.
Siden han erstattet Bensouda i 2021, har Khan jobbet for å berolige nervene til USA og landets mest voldsdisponerte allierte. The Jerusalem Post rapporterte juni 2022, at «det har vært noen lettelsens sukk i Jerusalem», ettersom Khan «ikke hadde kommet med en eneste offentlig uttalelse eller tatt en eneste offentlig handling angående Israel-Palestina» i sitt første år som aktor.
«Det har ikke vært noen betydelig fremgang eller tiltak iverksatt, etterforskningen [av israelske grusomheter] er ikke en prioritet for aktors kontor, og ingen saker har blitt reist ennå,» sa et medlem av det juridiske teamet som representerer ofre for israelsk vold på den okkuperte Gazastripen, til The Grayzone. «Hver gang saken blir tatt opp for Khan, tar han aldri stilling, og det har aldri kommet noen uttalelse».
Advokaten bemerket ironien i Khans besettelse med overføringen av sivile fra Ukraina til Russland, med tanke på at han har ignorert tvangsdeporteringen av hundretusener av palestinere fra territoriet som nå er kjent som «Israel», til okkuperte territorier og flyktningleirer over hele Midtøsten. «I Palestina har sivile blitt overført i flere tiår, det er den mest dokumenterte situasjonen på krigsforbrytelser i historien,» sa de. «Palestina bør være den endelige målestokken for domstolens troverdighet.»
Khan innsnevret også omfanget av ICCs Afghanistan-etterforskning, og beskyttet amerikanske styrker mot rettsforfølgelse ved utelukkende å vektlegge forbrytelser begått av Taliban. «Denne beslutningen forsterker oppfatningen om at disse institusjonene opprettet i Vesten og av Vesten, bare er instrumenter for Vestens politiske agenda,» klaget Shaharzad Akbar, tidligere leder av Afghanistans uavhengige menneskerettighets-kommisjon, til The Intercept.
«Dette var helt klart en politisk beslutning, det er egentlig ingen annen måte det kan tolkes på,» sa Jennifer Gibson, en amerikansk advokat som leder en etterforskning av amerikanske overgrep i Afghanistan, om Khans handling. «Det ga USA og deres allierte et frikort for å komme seg ut av fengsel.»
Med sine to mest omstridte etterforskninger ute av veien, en tydelig føyelig skikkelse på påtalemyndighetens kontor, og russiske tropper inne i Ukraina, opplevde det tidligere ramponerte ICC plutselig en flom av vestlig økonomisk støtte.
«I ukene etter 24. februar [2022, da Russland invaderte Ukraina], har [Den internasjonale straffe] domstolen blitt oversvømt med kontanter og utplasseringer,» rapporterte JusticeInfo.net.
Mye av pengene strømmet direkte til Khans kontor, med spesielle øremerking for tiltak rettet mot russiske tjenestemenn. Som Maria Elena Vignoli fra Human Rights Watch fortalte JusticeInfo.net: «I meldingene rundt de ulike løftene som ble gitt, var stater ikke alltid så forsiktige, og de gjorde ofte koblingen mellom deres bidrag og Ukraina, og skapte dermed denne oppfatningen av politisering eller selektivitet i domstolens arbeid.»
Washington og London baner vei for ICCs Khan
Det var 28. februar, 2022 da Khan annonserte hans intensjon om å «fortsette med å åpne en etterforskning av situasjonen i Ukraina, så raskt som mulig». Russlands militæroperasjon inne i Ukraina var på det tidspunktet bare fire dager gammel.
Noen dager senere, den 2. mars 2022, leverte den britiske ambassaden i Haag en henvisning til Khan, medundertegnet av over 40 amerikanske og britiske diplomater som oppfordret ham til å etterforske Russland for brudd på Roma-vedtektene til ICC.
Samme dag introduserte senator Graham en resolusjon i det amerikanske senatet som oppfordrer til at «Vladimir Putin og medlemmer av det russiske regimet må holdes ansvarlige for de mange krigshandlinger, aggresjon og menneskerettighetsbrudd som har blitt utført under hans vakt.» Selv om hauker som John Bolton advarte om at støtte til ICCs arrestordre kan validere fremtidige rettslige skritt mot amerikanske borgere, vedtok senatet resolusjonen enstemmig.
Bare timer etter at han utstedte sin resolusjon som fordømte påståtte brudd på folkeretten, tok Graham til Twitter for å oppfordre til drapet på Putin. «Finnes det en Brutus i Russland? Finnes det en mer vellykket oberst Stauffenberg i det russiske militæret?» bønnfalt senatoren 3. mars 2022. «Den eneste måten dette ender på er at noen i Russland tar ut denne fyren.»
3. april 2022 injiserte Biden ytterligere momentum i ICCs kampanje mot Russland, med stempling av Putin som «krigsforbryter» og krever at han blir trukket for «en krigsforbryterrettssak».
For å fremme Bidens mål, og i forlengelsen av det, ICCs, annonserte USAs utenriksdepartement i mai 2022, etableringen av et konfliktobservatorium for å samle åpen kilde bevis for påståtte russiske krigsforbrytelser og spre funnene «slik at påtalemyndigheten muligens til og med kan bygge straffesaker basert på materialet som er publisert».
Med amerikansk politisk vind i ryggen, la Khan ut på sin første offisielt turné for innsamling av bevis i Ukraina.
Fire regjeringsstyrte turer til Ukraina
Khan gjorde sitt første besøk til Ukraina 16.mars 2022, og ankom først Polen, hvor han møtte ukrainske migranter på et flyktningmottak. Deretter krysset han den ukrainske grensa for å konferere i Lvov med Irina Venediktova, den ukrainske statsadvokaten, før han holdt et virtuelt møte med Zelensky.
«Vi utfører vårt arbeid med uavhengighet, upartiskhet og integritet. Jeg har understreket at jeg ønsker å engasjere meg med alle parter i konflikten», insisterte Khan.
Hans andre besøk kom bare uker senere, i april, da Venediktova gjetet ham til byen Bucha, som russiske tropper hadde okkupert i flere uker før de trakk seg tilbake i begynnelsen av den måneden. Ukrainske tjenestemenn ledet samtidig flokker av vestlige journalister til lokale gravsteder, og presenterte gravplassen som bevis på at Russland hadde utført massehenrettelser i byen.
Bilder av lik strødd i Bucha fikk Zelensky til å anklage den russiske regjeringen for «folkemord», mens USAs president Biden krevde at Putin møter for en krigsforbryterdomstol. Bidens forespørsel kom til tross for at hans eget forsvarsdepartement innrømte at den ikke kunne «uavhengig og egenhendig bekrefte beretninger» om henrettelseslignende massakrer begått av russiske styrker i byen.
Da Khan besøkte Ukraina for tredje gang i juli 2022, dro han til Kharkov. Ledsaget nok en gang av den ukrainske riksadvokaten Venediktova, annonserte han at ICC planla å etablere et feltkontor i Kiev.
På det tidspunktet hadde Zelenskys regjering forbudt 13 opposisjonspartier, fengslet sin viktigste presidentrival, stengt alle kritiske medier, forbydd det russiske patriarkatet i den ortodokse kirken og var på vei til å arrestere dens øverste prest. Kiev kidnappet også og torturerte politiske motstandere og menneskerettighetsforkjempere som en del av en attentatkampanje rettet mot ukrainske tjenestemenn som anklages for å samarbeide med Russland. Nynazistiske militante hadde til og med filmet seg selv henrette mistenkte russiske sympatisører.
Samtidig trappet det ukrainske militæret opp angrepene mot sivile mål i de uavhengige republikanerne i Donetsk og Lugansk. Bombing av markeder og i ett tilfelle, massakrering av en busslast pendlere med et Tochka-U-missil. Ukrainske soldater ble også registrert henrette ubevæpnede russiske krigsfanger og skyting av dem i knærne.
Men mens Khan reiste rundt i Ukraina, forble han svært uinteressert i de dokumenterte overgrepene hans offisielle verter utførte rett foran nesen hans. Han hadde blikket festet på Putin, og på de sjenerøse vestlige donasjonene som drev hans oppdrag.
Bring våre jenter tilbake 2.0
I mars foretok Khan sin fjerde reise til Ukraina for å, med hans ord, «utdype vårt engasjement med nasjonale myndigheter». I Lvov ledet han en konferanse kalt «United for Justice». Personlig arrangert av Zelensky, var det uttalte formålet med arrangementet å «holde Russlands øverste ledelse ansvarlig for aggresjonsforbrytelsen mot Ukraina».
Reklamemateriellet til United For Justice-konferansen vektla et tilsynelatende nytt og følelsesmessig potent problem: Russlands angivelige deportasjon av ukrainske barn, og det presserende behovet for å bringe dem hjem.
Temaet inneholdt klare ekko av Kony 2012-kampanjen, lansert mot den ugandiske krigsherren Joseph Kony, som «kidnappet over 30.000 barn for å styrke hæren sin,» ifølge de nå vanærede online høkerne som initierte den. De minnet også om den humanitære intervensjonistkampanjen «Bring Back Our Girls», lansert av tidligere førstedame Michelle Obama og andre kjendiser, for å markere bortføringen av flere hundre skolejenter av den islamistiske militsen Boko Haram i Nord-Nigeria.
I United for Justice virket det som om NATOs embetsmenn hadde landet på et tema som garantert ville vekke raseriet til lett påvirkelige vestlige liberalere.
Over: Fra United For Justice reklametrailer. Under: Hollywood-skuespillere på Oscar-seremonien i 2016, forsterker Obama-administrasjonens Bring Back Our Girls-kampanje.
Gjennom hele United for Justice-konferansen rettet deltakerne gjentatte ganger påstanden om massedeportasjoner av ungdom til Russland. «Små barn blir kidnappet, hjernevasket og tvunget til å bli russiske statsborgere», hevdet Nederlands utenriksminister Woepke Hoekstra fra talerstolen og fordømte «den systemiske bortføringen av ukrainske barn».
Merrick Garland, USAs justisminister, sa etter sitt besøk i Lvov, at han «prøvde å finne folket» å identifisere og «bygge bevis mot» Russlands påståtte «forsøk på å tvangsdeportere barn».
Under sin egen tale knyttet Khan et besøk han gjorde til et barnehjem inne i Ukraina, til «påstander vi har mottatt om at barn har blitt deportert utenfor Ukraina, til territoriet til Den russiske føderasjonen». Han antydet imidlertid ikke at noen barn ble tatt fra barnehjemmet han besøkte.
ICCs nettsted har et fotografi av Khan poserende ved siden av tomme barnesenger på det ukrainske barnehjemmet han refererte til i talen, et tilsynelatende PR-knep, designet for å antyde at Putins undersåtter hadde snappet de små barna ut av sengene deres. Selv om dette barnehjemmet var langt fra frontlinjen, hadde Khan en beskyttende kevlarhjelm for ekstra effekt.
Men bare måneder før Khan utga seg for å være den faderlige beskytteren av ukrainske barn fra Kremls rovgriske klør, rammet en barnemishandlingsskandale nær hans eget hjem.
I mai 2022 trakk Khans bror, Imran Ahmad Khan, seg fra sitt sete i det britiske underhuset etter at han ble dømt for seksuelle overgrep mot en 15 år gammel gutt. Ahmad Khan sonet 18 måneder i fengsel etter at en dommer fant ham skyldig i å klatre opp i guttens køyeseng og beføle underlivet hans, mens han forsøkte å gi ham gin og pornografi. Etter domfellelsen anklaget en annen mann Ahmad Khan for å ha misbrukt ham som mindreårig.
Selv om det ikke er noe som tyder på at Karim Khan ga noen juridisk bistand til sin straffedømte bror, bemerket The Guardian at Ahmad Khan forblir «nær sin familie, spesielt brødrene Karim og Khaled, begge advokater, førstnevnte aktor ved Den internasjonale straffedomstolen i Haag».
Dette er første del av artikkelen
How NATO states sponsored ICC prosecutor’s Putin arrest warrant
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Sjefredaktøren for The Grayzone, Max Blumenthal, er en prisbelønt journalist og forfatter av flere bøker, inkludert den bestselgende Republican Gomorra, Goliath, The Fifty One Day War og The Management of Savagery. Han har produsert trykte artikler for en rekke publikasjoner, mange videorapporter og flere dokumentarer, inkludert Killing Gaza. Blumenthal grunnla The Grayzone i 2015 for å sette et journalistisk lys på USAs tilstand av evig krig og dens farlige innenlandske konsekvenser.
USA: Stor økning i svangerskapsdødsfall
Av Peter McCullough - 18. april 2023
https://steigan.no/2023/04/usa-stor-okning-i-svangerskapsdodsfall/
Av Dr. Peter McCullough.
Moderne fødselshjelp i USA har hatt en stor innvirkning på å redusere dødeligheten under svangerskap i flere tiår. Nå ser vi en reversering av denne gode trenden. Fra begynnelsen av pandemien har det vært rapporter med blandede resultater, for dødelighet blant svangre kvinner med covid-smitte og etter covid-vaksinasjon. Dessverre har mange kvinner fått begge deler i 2021 og fremover.
CDC rapporterer at rundt 65% av kvinnene har tatt en vaksine – de fleste før unnfangelsen, og resten i løpet av svangerskapet. Dette skjedde fordi CDC informerte gravide kvinner om å ta denne risikoen uten å garantere for helsen til moren eller babyen gjennom svangerskapet.
Nå rapporterer CDC rekordhøye dødsrater under svangerskap i 2021 sammenlignet med tidligere tiår, og som rapporten til Hoyert viser, en trinnvis økning for dødsfall under eller kort tid etter svangerskapet. Alle grupper har en økning, men det er mest alvorlig for afroamerikanske kvinner.
Mens nedstengninger, redusert tilgang til svangerskapsomsorg og en rekke faktorer kan være relatert til mødrenes utfall, overser CDC-rapporten bevisst store eksponeringer for smitte, akutt covid- sykdom som kunne ha spilt en rolle i 2020, og covid-vaksineringer som 65 % av mødrene hadde i 2021. CDC må være åpne om alle tall om covid-tilfeller og vaksineringer for forskerne, for en snarlig epidemiologisk evaluering av disse urovekkende trendene. Død blant gravide bør være en topp-prioritet for folkehelseforskere.
Kvinner i fertil alder og gravide bør avstå fra covid-vaksinering, spesielt med graviditets-kategori X-status, og usikkerheten med vaksinenes kort- eller langsiktige sikkerhet.
Av Dr. Peter McCullough, kardiolog, og tidligere professor ved Texas A&M University.
Oversatt fra engelsk av Northern Light for Derimot.no.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Dr. Peter McCullough:
US Maternal Death Rates Up Sharply
Krigsdagbok del 53 – 12. til 20. mars 2023
Av Lars Birkelund - 18. april 2023
https://steigan.no/2023/04/krigsdagbok-del-53-12-til-20-mars-2023/
Dette er 53. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
12. mars
Aldri i verdenshistorien har det skjedd at mediene har gitt en statsleder så mye gratis reklame som Zelensky har fått. Nå syns han at mediene har behandlet ham dårlig. Dette fordi de har antydet at Ukraina kan ha stått bak Nord Stream-sabotasjen.
Seinere samme dag.
Hvis USA/NATO/EU hadde holdt tidligere løfter og avtaler hadde det ikke blitt krig i Ukraina.
Krigen i Ukraina, eller rettere sagt Vesten og Russlands krig om innflytelse over Ukraina (de nevnte løftene/avtalene gir Russland størst rett til innflytelse over Ukraina), er også en krig om verdensordenen. USA, med NATO og EU som haleheng, ønsket å styrke sitt verdenshegemoni da de gjennomførte kuppet i Ukraina i 2014. Men det kan ende med det motsatte, da USA/Vesten synes å ha undervurdert hvordan krigen, etter Russlands invasjon i fjor, fungerer som katalysator i land som lenge har ventet på en anledning til å komme seg ut av disse kolonimaktenes klamme grep.
Ja, det var kolonimakter som dannet NATO og EU. Og sjøl om de formelt har gitt opp de fleste koloniene – i Midtøsten, Asia, Afrika og Sør-Amerika – etter å ha drept flere millioner mennesker, har de aldri gitt opp å gjenvinne kontrollen over dem. Krigen i Syria siden 2011 er et av mange eksempler på det. USA har siden 2015 okkupert de mest oljerike delene av Syria og stjeler oljen der.
Russland er det eneste landet kolonimaktene aldri klarte å kolonisere. Men etter Russlands invasjon i fjor ser de en ny sjanse, ved å ‘hugge’ på Russland fra utsiden og støtte separatister inne i Russland. ‘Huggingen’ omfatter forsøk på å skaffe marionettregimer i land som Hviterussland og Georgia. Jfr de vestlig-støttede demonstrasjonene i Georgia i det siste og i Hviterussland siden 2020.
Spørsmålet er, som sagt, om det ikke får motsatt virkning, da flere og flere land, som følge av krigen, ser på Kina som den nye verdenslederen. Det at Kina i det stille har meglet fram bedre forbindelser mellom Iran og Saudi Arabia kan bety slutt på den USA og Saudi-drevne krigen i Yemen, som også Norge har vært med på å forlenge. Men det er neppe den eneste grunnen til at dette blir godt mottatt i hele regionen, later det til, bortsett fra i Israel.
Seinere samme dag.
Norske kvinner og menn har INGEN innflytelse på Russlands politikk, så derfor er det helt nytteløst å kritisere den. Det bidrar bare til mer hat og mer krig. Derfor skal vi kritisere Norges politikk, da den har vært med på å drive fram krigen, samt å fortsette den. For Norges politikk er det mulig å gjøre noe med, hvis vi er mange nok. Så får russerne ta seg av Russlands politikk.
13. mars
Da jeg posta dette (se skjermdump) på Facebook for et år siden var det en som påsto at jeg hadde dikta opp hele greia. Ja, mange nordmenn er faktisk så propagandiserte at de knapt vet at krigen i Ukraina begynte 8 år før Russlands invasjon.
Seinere samme dag.
«Jeg tror Norge og USA sikter mot felles mål og håp for hva som er godt, hva som er fred og hva som er frihet» – Jonas Gahr Støre i 2006.
Seinere samme dag.
«Frykten sprer seg til flere land enn USA etter at Silicon Valley Bank krasjlandet» (INyheter).
Ny krise ala den i 2008? Det har blitt varslet i flere år allerede, som i årene før 2008. Vil amerikanerne i så fall akseptere at skattepengene deres brukes på nok en krig som ikke kan vinnes, denne gangen mot en atommakt?
15. mars
Tony Blair sier nå at han prøvde å unngå krigen mot Irak i 2003, men at han ble med på den allikevel, fordi han trodde at George Bush ville slutte å ringe til ham hvis han ikke ble med på krigen.
Denne mentaliteten er dessverre typisk for norske politikere også. De er så redde for ikke å kunne menge seg med ‘verdens herskere’ at de sluker kameler på tvers. https://www.bbc.com/news/world-64914542
17. mars
I en podcast av 11. mars snakker Tucker Carlson om hvor flau han er over at han ble lurt til å støtte USAs krig mot Irak, og om hvordan han etter mange år i mediebransjen, dvs Fox News, måtte erkjenne at mediene rett og slett er del av myndighetenes kontrollapparat.
Jeg tror dette gjelder alle verdens land. Og det inkluderer som kjent Norge, der mediene er talerør og propagandister for de sakene det er bred enighet om på Stortinget. Krigen mot Russland i Ukraina har vist oss det i ekstrem grad, der til og med Klassekampen er del av den store enigheten om det som er galt.
NB: dette betyr ikke at jeg støtter Carlson i alt og ett. Men jeg støtter hans ærlighet om egne erfaringer. Carlson er meg bekjent ikke på linje med Fox-ledelsen når det gjelder krigen. Jeg har forstått det sånn at han får lov til å fortsette fordi han er så populær.
Her link til det omtalte utdraget av podcasten:
Her link til hele podcasten:
I denne artikkelen omtaler jeg en tysk journalist, Udo Ulfkotte, som kom til mer eller mindre samme erkjennelse som Carlson etter mange år i et av Tysklands største medier: https://steigan.no/2020/08/udo-ulfkotte-brente-alle-broer/
18. mars
«Den internasjonale straffedomstolen med arrestordre på Putin» (NRK).
Dette vil få samme virkning som da USA ved Ronald Reagan ble dømt for krigsforbrytelser mot Nicaragua på 1980-tallet. Dvs ingen virkning, bortsett fra at nordmenn vil føle seg litt snillere, som bedre mennesker enn de fæle russerne, mens de som bor utenfor ‘NATO-bobla’ får nok en bekreftelse på hvor hyklerske NATO-landene (les kolonimaktene med vasaller som Norge) er. For hvis NATO-landene hadde vært opptatt av global rettferdighet ville både Reagan, Bush, Clinton, Bush, Blair, Obama, Stoltenberg, Trump og Biden ha havnet i kasjotten før Putin.
20. mars
NRK, TV 2 osv rapporterer om at Kinas leder er i Moskva, men ikke om at 40 afrikanske ledere er der samtidig.
Seinere samme dag.
«I Norge viser en fersk måling Respons Analyse har gjort på vegne av By- og regionforskningsinstituttet NIBR, at 81 prosent støtter våpenforsendelser til Ukraina. Rundt 11 prosent er helt eller delvis imot. Oppslutningen har holdt seg stabil siden april i fjor». (Aftenposten)
Det skulle man ellers ikke tror når man ser og hører hva norske medier sier. For på Stortinget og i mediene er det som vanlig 100 % oppslutning om USA/NATOs kriger. I Europa, derimot, er det økende motstand mot å levere våpen til Ukraina. Legg merke til at kun 36% av grekerne og 38 av slovakerne er for å sende våpen.
Krigsdagbok del 52 – 7. til 10. mars 2023
Krigsdagbok del 51 – 3. til 5. mars 2023
Krigsdagbok del 50 – 20. til 27. februar 2023
Krigsdagbok del 49 – 10. til 17. februar 2023
Krigsdagbok del 48 – 4. til 9. februar 2023
Krigsdagbok del 47 – 1. til 30. februar 2023
Krigsdagbok del 46 – 25. til 30. januar 2023
Krigsdagbok del 45 – 15. til 20. januar til 2023
Krigsdagbok del 44 – 6. til 14. januar 2023
Krigsdagbok del 43 – 30. desember 2022 til 5. januar 2023
Krigsdagbok del 42 – 16. til 25. desember 2022
Krigsdagbok del 41 – 12. til 13. desember 2022
Krigsdagbok del 40 – 2. til 11. desember 2022
Krigsdagbok del 39 – 22. november til 1. desember 2022
Krigsdagbok del 38 – 19. til 21. november 2022
Krigsdagbok del 37 – 1. til 15. november 2022
Krigsdagbok del 36 – 20. til 30. oktober 2022
Krigsdagbok del 35, 15. til 19. oktober 2022
Krigsdagbok del 34
Krigsdagbok del 33, 1. til 12. oktober 2022
Krigsdagbok del 32, 20. til 30. september 2022
Krigsdagbok del 31, 9. til 19. september 2022
Krigsdagbok del 30, 29. august til 8. september 2022
Krigsdagbok del 29, 21. til 28. august 2022
Krigsdagbok del 28, 7. til 18. august 2022
Krigsdagbok del 27, 28. juli til 6. august
Krigsdagbok del 26, 21. til 27. juli
Krigsdagbok del 25, 12. til 20. juli
Krigsdagbok del 24, 4. til 11. juli
Krigsdagbok del 23, 28. juni til 3. juli 2022
Krigsdagbok del 22, 15. til 26. juni 2022
Krigsdagbok del 21, 7. til 15. juni
Krigsdagbok del 20, 29. mai til 5. juni 2022
Krigsdagbok del 19, 23. til 28. mai 2022
Krigsdagbok del 18, 19. til 21. mai 2022
Krigsdagbok del 17, 11. til 18. mai 2022
Krigsdagbok del 16, 4. til 10. mai 2022
Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022
Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022
Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022
Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022
Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022
Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022
Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022
Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
@Krigsdagbok
Kontrollorganer som skal regulere farmasøytisk industri er finansiert av den
Av Julia Schreiner Benito - 18. april 2023
https://steigan.no/2023/04/kontrollorganer-som-skal-regulere-farmasoytisk-industri-er-finansiert-av-den/
– Legemiddelindustrien står for 85 prosent av finansieringen til EMA – European Medicines Agency, finner den uavhengige gravejournalisten Sonja Elijah. – Og kontrollorganets leder feilinformerer om hvor lenge mRNA-vaksinene forblir i kroppen.
Av Julia Schreiner Benito, redaktør i hemali.
EMA betalt og korrupt: Hemali traff gravesjournalist Sonja Elijah i Stavanger i forbindelse med konferansen Spotlight. Elijah har gjort en rekke avsløringer, mange av dem er publisert på TS News. Flere artikler ligger også på Elijahs Substack. Ikke bare har Elijah avdekket at bukken passer havresekken ved at de organer som skal kontrollere og overvåke farmasøytisk industri i stor grad er finansiert av industrien selv.
Lederen for kontrollorganet EMA feilinformerer om hvor lenge mRNA-vaksinene forblir i kroppen. Dessuten om at de kun finnes ved stikkstedet.
Lederen for EMA lyver
– Jeg har også funnet at Pfizers og Modernas data er fabrikkert. Dessuten at lederen av EMA Emer Cooke lyver om at innholdet i mRNA-vaksinene kun forblir ved stikkstedet og at de raskt brytes ned. Dokumentasjonen på det motsatte har vært tilgjengelig fra australske kontrollorganer siden 2021. I en av deres undersøkelser på rotter understreker de at vaksinene går til alt vev i kroppen. Cooke sprer feilinformasjon, det er en forbrytelse og ledelsen bør stå til ansvar, sier Elijah til Hemali.
Lekkede e-poster fra EMAs Evdokia Korakioniti avslører også at de ulike partiene – batchene – med mRNA-vaksinene varierer i kvalitet og effekt. Det er også funnene denne studien. Dette samsvarer ikke med informasjonen EMA fikk fra produsentene:
Studie viser forurensende bakterielt DNA i mRNA-vaksinene
Hemali traff også assisterende professor Jonathan Gilthorpe i Stavanger. Ha viser til nylige studier av Kevin McKernan som avslører at partier av mRNA-vaksinene fra Pfizer og Moderna inneholder mye forurensende bakterielt DNA. McKernan er ekspert på sekvenseringsmetoder for DNA og RNA.
– I alt står DNA for opptil 20-35 prosent av nukleinsyrene som finnes i hver av vaksinepartiene. De høye konsentrasjonene er alarmerende, de overstiger langt nivåene som anses som trygge av organisasjoner som European Medicines Agency (EMA).
– Det bekymrer meg også at det ikke er utført tester på om mRNA-vaksinene kan påvirke genene våre, sier assisterende professor Jonathan Gilthorpe.
Tester over ca 50 dager viste at nano-partikler fra vaksinen forble i kroppen, men lenger tidsperiode enn dette ble det ikke testet for.
Kjetil Elvevold, forsker, PhD var også blant foredragsholderne:
– Jeg er ikke alene om å bekymre meg for veien den medisinske forskningen har tatt. Også redaktørene av British Medical Journal og The Lancet har uttalt at denne forskningen mer eller mindre er kjøpt av farmasøytisk industri.
– Det bekymrer meg også at vi ser at andre molekyler fra vaksinene enn dem som skal gjøre jobben sin finnes i cellene. Noen av dem er giftige, noen av dem brytes ikke ned, og vi vet ikke hva som skjer med disse molekylene. Tester over ca 50 dager viste at nano-partikler fra vaksinen forble i kroppen, men lenger tidsperiode enn dette ble det ikke testet for. Altså vet vi ikke hvor lenge disse virker i kroppen etter at vaksinen er satt.
Riksdagsmedlem: – Ingen debatt om vaksinenes trygghet og effekt
Riksdagsmedlem Elsa Widding var også blant foredragsholderne i Stavanger 15. april:
– Som politiker er det min plikt å stille spørsmål og å debattere. Imidlertid er det ingen debatt om vaksinenes effekt og trygghet, og det er et svik mot de mange mennesker som er bekymret.
Advokat advarer om nye traktater fra WHO
Den sveitsiske advokaten Philipp Kruse frykter for makten WHO vil få dersom nye traktater blir vedtatt.
– Jeg er meget bekymret. Traktatene som WHO ønsker å innføre vil frata medlemslandene deres suverenitet. Dersom disse endringene i WHO blir vedtatt, fristen er mai 2024, vil vi miste basale rettigheter om blant annet medisinsk behandling. Kriselover kan gjøre at det i framtiden vil være WHO som enerådende bestemmer tiltak som nedstengning, vaksinering og bevegelsesfrihet. Basale menneskerettigheter kan bli fratatt oss dersom traktaten blir vedtatt. Vi kan miste kontrollen over våre privatliv, sier advokat Kruse.
Relevante referanser til artikkelen ovenfor
Geoghegan P. Cronyism and clientelism. London Review of Books 2020 Nov https://www.lrb.co.uk/the-paper/v42/n21/peter-geoghegan/cronyism-and-clientelism
The UK’s public health response to covid BMJ2020;369:m1932. doi:10.1136/bmj.m1932 pmid:32414712FREE Full TextGoogle Schola.
Pandemic preparedness: Government must release 2016 report, says information commissioner. BMJ2020;371:m3953. doi:10.1136/bmj.m3953 pmid:33046458FREE Full TextGoogle Scholar
Department of Health and Social Care. Policy paper. Annex B: Exercise Cygnus report. 5 Nov 2020. https://www.gov.uk/government/publications/uk-pandemic-preparedness/exercise-cygnus-report-accessible-report
Public Health England. Disparities in the risk and outcomes of COVID-19. 2020. https://assets.publishing.service.gov.uk/government/uploads/system/uploads/attachment_data/file/908434/Disparities_in_the_risk_and_outcomes_of_COVID_August_2020_update.pd.
Covid-19 and ethnic minorities: an urgent agenda for overdue action. BMJ2020;369:m2503. doi:10.1136/bmj.m2503 pmid:32576558FREE Full TextGoogle Scholar
Horton R. Tweet, 15 Oct 2020.
https://twitter.com/richardhorton1/status/1316711967554506753
Boseley S. Antibody tests bought by UK government “less accurate than maker claims.” Guardian 2020 Nov 12. https://www.theguardian.com/world/2020/nov/12/covid-antibody-test-bought-uk-government-less-accurate-than-makers-claim.
Covid-19: Government plans to spend £100bn on expanding testing to 10 million a day. BMJ2020;370:m3520. doi:10.1136/bmj.m3520 pmid:32907851FREE Full TextGoogle Scholar
Covid-19: mass population testing is rolled out in Liverpool. BMJ2020;371:m4268. doi:10.1136/bmj.m4268 pmid:33144291FREE Full TextGoogle Scholar.
Covid-19: rapid test missed over 50% of positive cases in Manchester pilot. BMJ2020;371:m4323. doi:10.1136/bmj.m4323 pmid:33158908FREE Full TextGoogle Scholar
Accuracy of UK Rapid Test Consortium (UK-RTC) “AbC-19 Rapid Test” for detection of previous SARS-CoV-2 infection in key workers: test accuracy study. BMJ2020;371:m4262.pmid:33177070Abstract/FREE Full TextGoogle Scholar
Covid-19: Government buried negative data on its favoured antibody test. BMJ2020;371:m4353. doi:10.1136/bmj.m4353FREE Full TextGoogle Scholar
Cohen K, Kupferschmidt K. The “very, very bad look” of remdesivir, the first FDA-approved COVID-19 drug. Science 2020 Oct 28. https://www.sciencemag.org/news/2020/10/very-very-bad-look-remdesivir-first-fda-approved-covid-19-drug
Transparency International. Corruption and covid-19—the story so far. 8 Jul 2020. https://www.transparency.org.uk/corruption-coronavirus-covid-19-latest
Ennals E. Government test tsar has £770,000 shares in drugs firm that sold us £13million of “pointless” antibody screening kits—after it emerged that Sir Patrick Vallance has a financial interest in company racing to find vaccine. Daily Mail 2020 Sep 26. https://www.dailymail.co.uk/news/article-8776339/Test-tsar-770-000-shares-firm-sold-13million-pointless-antibody-screening-kits.html
Covid-19: Government faces legal action over £75m contract for antibody tests. BMJ2020;371:m4427. doi:10.1136/bmj.m4427FREE Full TextGoogle Scholar
Denne artikkelen ble først publisert av hemali