Nyhetsbrev steigan.no 18.03.2024
Putin vant presidentvalget i Russland – Vesten misfornøyd
Burkina Faso tar kontroll over sin egen gullproduksjon
Hvordan angripe Russland uten at russerne forstår at Tyskland står bak?
Huitfeldt som ambassadør: Utvidelse av politikernes retrettmuligheter
Norge som arktisk frontlinjestat?
Hungersnød som våpen
Av leserinnlegg - 18. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/hungersnod-som-vapen/
Nødhjelp til Gaza.
Av Torolv Stunes, leserinnlegg.
Fra FNs og de fleste nødhjelpsorganisasjoner meldes om at resterende befolkning i Gaza, ut over de over 30 000 som allerede er drept av israelernes bomber og krigshandlinger- er i ferd med å dø grunnet mangel på mat, rent vann og medisiner.
I første rekke går dette ut over de svakeste: Barn, gamle og kvinner. Det meldes allerede om et høyt antall barn som har sultet i hjel!
Bare få vogntog med nødhjelp slipper ikke inn i Gaza, grunnet Israels stenging av grenseovergangene, godt hjulpet av et kynisk inhumant egyptisk regime.
Nødhjelpsmanipulasjon
Denne situasjon har opprørt befolkningen i de fleste land – som krever umiddelbar våpenhvile- og full tilgang til nødhjelp i Gaza.
Retorisk støtter også ledelsen i de fleste NATO-landa dette kravet.
Mens de i praksis lar de seg styre av USA/Israels standpunkt om fortsatt krig, og stopp av humanitær hjelp.
Dette sprike mellom en hjemlig opinion og USA/Israels fortatte krig og utsulting av befolkningen i Gaza, har bidratt til at blant annet NATO-landene, nå har gått inn for, ikke å få åpnet grenseovergangene, men å sende skip med nødhjelp fra Kypros til Gaza.
Kaiene i Gaza- som kunne ha vært i stand til å losse nødhjelp skipet- er ødelagt av Israels bombing. Dette er selvsagt USA/Israel klar over.
Nå brukes dette som argument for at det ikke er mulig å losse nødhjelpen.
Nødhjelp og presidentvalget i USA
Denne form for nødhjelpstrategi må sees i sammenheng med forestående president-valg i USA. Fra nominasjonsmøtene til det demokratiske parti meldes det om et stort antall blanke stemmer på Biden, grunnet manglende innsats for å stoppe krigen i Gaza.
Gjennom nødhjelpskipene kan Biden-administrasjonen vise til stor humanitær innsats, samtidig som det er uttalt at det vil ta minst to måneder å få bygget en nødhavn, slik at hjelpen kan landsettes. På denne måte kan krig, utsulting og død for palestinerne holde uforminsket fram, og Biden-administrasjonen kan vise til aktiv innsats for nødhjelp, med håp om å vinne tilbake proteststemmene ved presidentvalget!
Godstransport fra skip til land uten kai
Jeg vokste opp på en liten plass ved Ofotfjorden. Eneste forbindelse med utenverden var lokalbåten. Stedet hadde ingen kai, slik at ekspedisjon av lokalbåten måtte foregå med en litt større lettbåt (robåt), som fraktet passasjerer, meierimelkespann og post til og fra lokalbåten. Vanligvis rodde ekspeditøren til et berg som lå litt ut i havet, men på fjære sjø var det å vade i land – så da gjaldt støvler som fottøy.
Så hente det at liv-dyr (hester og kyr) skulle fraktes med lokalbåten. Da var det laget tømmerflåter for dyrene. Flåtene med dyrene ble slept til lokalbåten, og heist inn.
Bruk av militære landgangsprammer
Etter 1940 bygde den tyske okkupasjonsmakten flere kanonstillinger ved fjorden (innløpet til Narvik) ikke langt fra hjemplassen. I tillegg anla de en brakkeby. Utstyret til dette måtte komme sjøveien.
Jeg kan huske at de anvendte «landgangs-prammer» for å få utstyret i land. Dette var rektangulære stålprammer som, med sterkt avgående baug, og lang skråplans landgang var beregnet på landsetting av militære kjøretøy. Prammene kjørte helt opp i fjæra.
Bevisst forsinkelse av nødhjelpen
Så går jeg ut fra at NATO-landa har lignende fartøy, som foruten rene «hjemsnekrede» flåter kunne vært brukt for hurtig å få i land nødhjelpen.
Forlengelse av hungersnød og krigføring
Når dette ikke skjer, kan det se ut som USA/Israel og de øvrige NATO-land vil gi Israel tid til ytterligere å drepe og sulte ut Gazas befolkning.
Belgian PM warns Israel against using hunger as ‘weapon of war’ in Gaza
Putin vant presidentvalget i Russland – Vesten misfornøyd
Av red. PSt - 18. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/putin-vant-presidentvalget-i-russland-vesten-misfornoyd/
President Vladimir Putin vant med et rekordstort valgskred i Russland søndag og befestet sitt allerede faste grep om makta i landet, skriver Reuters.
Putin vant 87,8 % av stemmene, det høyeste resultatet noensinne i Russlands post-sovjetiske historie, ifølge en meningsmåling utført av Public Opinion Foundation (FOM). Det russiske Public Opinion Research Center (VCIOM) hadde Putin på 87%. De første offisielle resultatene indikerte at meningsmålingene var nøyaktige. USA, Tyskland, Storbritannia og andre nasjoner har sagt at avstemningen verken var fri eller rettferdig på grunn av fengsling av politiske motstandere og sensur.
Heller ikke Espen Barth Eide. I en kommentar til valget sier han til NTB:
– Det såkalte valget i Russland var verken fritt eller rettferdig gjennomført. Det har ikke vært et valg slik vi kjenner det fra demokratier.
Nå vet ikke vi hvilke stater Barth Eide har som forbilder når han sier dette. Det kan umulig være USA der valgfusk, manipulasjon og juksing med resultater har vært kjent i et par menneskealdre, og der det har blitt ekstremt ille siden 2016.
Kan det være Tyskland, der myndighetene nå seriøst drøfter om de skal forby landets største opposisjonsparti, AfD, et parti som i en del tyske forbundsstater har over en tredjedel av velgerne bak seg?
Eller kanskje Barth Eide ville ha det som ved valget i Russland den gangen Boris Jeltsin ble valgt i et valg som åpent var rigget av CIA?
Da USA gikk tungt inn for å påvirke valget i Russland
Den pro-vestlige Boris Jeltsin hadde rukket å bli ekstremt upoulær i Russland fordi hans økonomiske politikk hadde vært katastrofal for russisk økonomi og ført til et fall i BNP på 50%.
Det var hyperinflasjon, gallopperende kriminalitet, sammenbrudd i helsevesenet, pensjonssystemet, svikt i matvareleveransene og et dramatisk fall i forventet levealder.
I 1993 vedtok Jeltsin ved presidentdekret å oppløse parlamentet. Som svar på dette okkuperte parlamentarikerne parlamentsbygningen. Jeltsin brukte etteretningsdata fra USA da han satte inn hæren mot de folkevalgte og bombarderte parlamentet og drepte kanskje så mange som 2000 mennesker. Det ar denne ”demokratiets mann” USA hjalp med å vinne valget i 1996.
USAs intervensjon i valget var ikke akkurat noen hemmelighet på den tida. Time hadde dette som hovedoppslag 15/7-1996 med forsidetittelen ”Yanks to the rescue”.
Magasinets egen ingress sier at det handler om
The secret story of how four U.S. advisers used polls, focus groups, negative ads and all the other techniques of American campaigning to help Boris Yeltsin win.
Den tisiders artikkelen forteller i detalj om tre amerikanske agenter som opprettet et hovedkvarter i Russland og jobbet der i fire måneder for å sikre Jeltsin seieren. De tre var Joe Shumate, George Gorton og Richard Dresner.
USA betalte dem 250.000 dollar, samt at de hadde ubegrenset budsjett for utgifter, meningsmålinger, fokusgrupper og andre tiltak. De opptrådte under dekke av å være salgsagenter for flatskjermTV. Russiske politifolk væpnet med maskinpistoler bevoktet huset de bodde i.
Uansett hva Vesten måtte mene om Putin – han har Russlands mandat
Alle meningsmålinger på forhånd sa at Vladimir Putin er massivt populær. Vi har ingen forutsetninger for å vurdere hvordan valget ble gjennomført formelt og teknisk. Men at sluttresultatet er i samsvar med Putins posisjon i folket, er det neppe noen tvil om. Og så kan man gjerne mene at russiske medier favoriserer Putin, og det gjør de sikkert. Det er jo et forhold Vesten ikke er ukjent med. Norske medier favoriserer jo alltid storkoalisjonen mellom Arbeiderpartiet og Høyre, så Barth Eide er jo ikke ukjent med hvordan dette fungerer.
Den tidligere analytikeren for US State Department, Scott Bennett, sa i en kommentar:
«Den rekordhøye valgdeltakelsen til det russiske folket og rekordskredet til Vladimir Putin … indikerer følgende»: sa den tidligere hæroffiseren. «Det ene, at det russiske folk ser [at] president Putin er det beste håpet for å føre folket og kulturen og landet framover på en velstående, sunn, tradisjonell måte. For det andre ser det russiske folket seg forent med én stemme, og sammen motsetter de seg den voldelige økonomiske, diplomatiske og informasjonsmessige krigen som har blitt ført mot dem og president Putin av Vesten de siste 10 årene».
Se analysen fra den russiske kanalen Sputnik Her: Putin Has Won. What to Expect From His Next Six-Year Term?
Som alltid unnlater vi å ta stilling til valgkamper i andre land, og vår oppgave er ikke å støtte noe land eller noen regjering.
Vi konstaterer at Vladimir Putin har fått et solid mandat, og det er dette også Vesten må forholde seg til framover.
Vindkraftidiotiet i nord
Av skribent - 18. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/vindkraftidiotiet-i-nord/
Eivind Salen fra Motvind Norge er på reise i Nord-Norge og har deltatt på Tromsø-konferansen 2024 Natur og folk i nord – hva skjer og hvorfor? På Facebook skriver han om vindkraft, naturødeleggelser og kraftlinjer:
Troms i dag – Finnmark i morgen.
For en som er glad i naturen og i landets historie, og landskapets identitet og folks tilhørighet, så er det vanskelig å være vitne til det som skjer uten å engasjere seg. Bård S. Solem sendte nettopp over siste serie kart, han er en av dem som arbeider utrettelig for å vise frem hva som egentlig foregår, og få folk til å våkne.
Kartet over disse linjene er en oversikt over vindkraftverk og kraftlinjer sånn som situasjonen er i dag. Kartet oppe til venstre er slik de har tenkt seg det. Prosessen er en slendrian landet vårt ikke før har sett, siden det ble sivilisert og samlet i en stat med statsforvaltning. Det er en komplett tragedie, der helten «Det grønne skiftet» ender opp med å bli selve skurken.
I det grønne skiftets navn skal Melkøya LNG-terminal som vel den eneste av Europas godt over 100 LNG-terminaler elektrifiseres, Finnmark skal ende opp som bildet til høyre, for energiholdig gass skal produseres med elekrisitet og så fryses ned i flytende form med elektrisitet, før den brukes til å sende et LNG-skip Europas lengste kystlinje, til kontinentet, hvor gassen blir brukt.
Krafta er allerede lovet bort. Linjenettet er ennå ikke bygd. Det er liksom blitt hastverk å bygge ut, prosesser kuttes ut, og konsekvensutredninger og høringsrunder blir pro forma, linja må jo uansett bygges, for å transportere den elektrisiteten som liksom skal elektrifisere den norske gassen over i et annet klimabudsjett.
Så må man også ha vindkraftverk, for å late som man har kraft å fylle kraftlinjene med. All kraft i Nord-Norge er ikke nok.
Det er sterkt å høre mennesker på Tromsø-konferansen uttrykke sin frykt til politikere som ikke engang møter opp. Når elektrisiteten benyttes til gassutslippstransport utenlands, hva da med folka i husan og det vesle næringslivet ellers, som har behov for litt elektrisitet. Ellers er det jo primærnæringene man lever av her, kan man hilse sørover og si.
De fem vindkraftprosjektene i Lebesby kommune – se Nordkinn, med Kjøllefjord, anlegget hittil utbygd – skal behandles i et og samme kommunestyremøte. Det er tut og kjør, med Finnmarks natur og Finnmarks levende samfunn i potten. Rundt om i landet står folk som vet hva dette her er, skrekkslagne, og lurer på hva i all verden de kan gjøre for å hjelpe.
Vi har i mot oss en stat som bryter menneskerettighetene for å bygge vindkraft. Og som forsvarer menneskerettighetsbruddet, og foretrekker å betale den som blir utsatt for det å betale for det, heller å reparere det. Enn om noen gjorde det med andre mennsekrettigheter? Tvang noen til å akseptere å bli utsatt for dem, for en pengesum man blir enige om etter to års press?
Pengesummen er cirka 7 millioner, forstår jeg, cirka den samme som Statkraft-sjefen får i bonus. Det er forresten han som er leder for selskapet som utfører bruddet.
Idiotien vindkraft ser dere av den manglende vinden, og den manglende krafta, og lysene som slokkes over hele vår nordlige landsdel, mens karrierepolitikere sørpå uten fnugg av peiling står og snakker og snakker sånn at de skal slippe å høre, slippe å se, slippe å måtte forholde seg til den uretten de begår og menneskene som blir utsatt for den.
Støtt Motvind Norge.
Ødelagte turbinblader i Kvenndalsfjellet vindkraftanlegg på Fosen byttes ut
Burkina Faso tar kontroll over sin egen gullproduksjon
Av Pål Steigan - 18. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/burkina-faso-tar-kontroll-over-sin-egen-gullproduksjon/
I løpet av året vil Sahel-staten Burkina Faso lansere sitt eget gullraffineri.
Burkina Fasos gruvesektor står for 16 % av BNP og 80 % av eksporten, og mye av dette er gull. Men verdiene av alt gullet har ikke kommet folket i det fattige landet til gode. Det ønsker militærregjeringa i Ouagadougou å gjøre noe med.
For å øke sektorens bidrag til økonomien vil de bygge et raffineri for å behandle gull lokalt i stedet for å eksportere malmen til raffinering i utlandet.
Burkina Fasos president, Ibrahim Traoré, la ned grunnsteinen for et nasjonalt gullraffineri 23. november 2023. Med en årlig raffineringskapasitet på 150 tonn vil anlegget begynne å produsere raffinert gull i løpet av året. Prosjektet er utviklet i samarbeid med Marena Gold, et lokalt selskap.
Raffineriet blir det første i landet. Det vil huse en smykkebutikk og det fremtidige hovedkvarteret til Société Nationale des Substances Précieuses, som fører tilsyn med prosjektet på vegne av staten. Anlegget skal skape 100 direkte arbeidsplasser og over 5000 indirekte arbeidsplasser, ifølge myndighetene.
«Vi vil ikke lenger raffinere gullet vårt i utlandet, men få det raffinert. Og vi vil vite hva den virkelige verdien av rågullet som kommer ut av gruvene våre er«, understreket president Traoré.
Lokal foredling blir etter hvert en prioritet for flere afrikanske gruveland, som lenge har eksportert sin råproduksjon. Spesielt i gullsektoren får de fleste av kontinentets produsenter gullet sitt behandlet i raffinerier i Sør-Afrika, Sveits eller Kina. Som Afrikas tredje største gullprodusent innen 2022, kunne Mali følge i fotsporene til naboen Burkina Faso, etter at de undertegnet en avtale med Russland for bygging av et gullraffineri.
Mali og Burkina Faso har også undertegnet en avtale om en plan for å koordinere sin gullproduksjon og -eksport.
Burkina Faso har hatt et problem med at en god del av utvinninga av gull blir drevet av små, private produsenter. De har smuglet gullet ut av landet for å unngå avgifter, noe som har fratatt landet både inntekter og styring.
Militærregjeringa ønsker nå å få en bukt med dette samtidig som de ønsker å få de små produsentene over på sin side, antakelig gjennom å opprette produksjonskooperativer.
Bloomberg gjør et poeng av at Burkina Fasos gulleksport har falt siden militærkuppet, men det kommer jo nettopp av at landet tar kontroll over produksjon og eksport og trenger tid til å reorganisere sektoren. Når det nye systemet er på plass vil svært mye mer av verdiskapinga bli igjen i landet for å bidra til velferd og utvikling i dette rike, men akk så fattige landet.
På toppen av dette kommer at det nylig er gjort nye gullfunn i Burkina Faso.
Les mer på steigan.no om Burkina Faso.
Hvordan angripe Russland uten at russerne forstår at Tyskland står bak?
Av derimot.no - 18. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/hvordan-angripe-russland-uten-at-russerne-forstar-at-tyskland-star-bak/
Full utskrift av telefonsamtalen mellom tyske offiserer.
Fredag 2. mars publiserte den russiske kringkasteren Russia Today (RT), et opptak av en avlyttet telefonkonferanse mellom tyske Bundeswehr-offiserer. I samtalen drøftet inspektøren for det tyske føderale luftvåpenet, generalløytnant Ingo Gerhartz og andre høytstående Bundeswehr-offiserer mulig bruk av tyske «TAURUS»-kryssermissiler i Ukraina. Offiserene forberedte en briefing av forsvarsminister Boris Pistorius om saken. I løpet av samtalen luftet deltakerne også hvordan Bundeswehr i dølgsmål kunne bistå med å bruke TAURUS-missiler til å ødelegge Kertsch-brua mellom Krim og fastlands-Russland.
Dokumentiert: Das „Taurus Leak“ zum Nachlesen
Derimot.no har publisert samtalen i sin helhet i en norsk oversettelse fra tysk gjort av Paul J. Midtlyng. Ingen har bestridt ektheten i gjengivelsen eller at samtalen fant sted. Les og bedøm den sjøl, og husk at Norge svært fort kan bli dratt inn i noe slikt gjennom den bilaterale samarbeidsavtalen som Norge har inngått med Tyskland.
Tyske offiserer vil planlegge missil-angrep mot Kertsch-brua
Fullstendig utskrift av samtalen.
Ingo Gerhartz: Som dere vet, ønsker ministeren (forsvarsminister Boris Pistorius, jW) å gå dypt inn i «TAURUS»-spørsmålet. Vi har kun en halvtime til forelesningen. Så la oss være realistiske: Vi kommer ikke til å få denne tingen(TAURUSpjm) til å fly på kort sikt. (…)
Udo Fenske: Det sentrale spørsmålet vil være hvor kommer dataene fra? (…) Dataoverføringen mellom Büchel (flybase med hovedkvarteret til Tactical Air Force Squadron 33 i Rheinland-Pfalz, jW) og Schrobenhausen (hovedkvarteret til «TAURUS»-produsenten MBDA i Bayern, jW) kan man få til på en eller annen måte. Under visse omstendigheter kan man selvfølgelig også sende datafilen til Polen og ha overleveringen et sted i Polen; noen kjører dit i bilen sin. (…) Men da får vi problemet med reaksjonstid; selv om det gjøres veldig raskt kan det likevel ta seks timer fra ordren til utførelse. Og da har vi dessverre kun en presisjon på over tre meter, som likevel kan være tilstrekkelig, avhengig av målet. Men hvis jeg vil ha høyere presisjon og modellere målet fra satellittbilder, så er jeg fort oppe på tolv timer. I hvert tilfelle er det avhengig av målet. Jeg har aldri sett på dette i detalj, men jeg tror det burde fungere om man har en tilsvarende datalinje.
Gerhartz: Du må jo alltid gå ut fra hva annet ukrainerne allerede gjør. Vi vet jo at det er mange med amerikansk aksent som går rundt i sivile klær, så man sier jo at de kunne gjøre det selv relativt raskt, fordi alle har satellittbildene.
Fenske: Jeg vil kort ta opp ytterligere ett aspekt. Spørsmålet blir da: Hvordan overvinner man luftvernet? Det kan vi meget godt fordi vi selvfølgelig kan jobbe i lav høyde («im Tiefflug») og har NDK-dataene fra ISG for det. Vi må definitivt gjøre dette (datagrunnlagetpjm) tilgjengelig for dem slik at de kan planlegge optimalt og fly rundt eller under de aktuelle systemene. Hvis jeg stiller dette til rådighet vil det sannsynligvis bli raske læringseffekter. Imidlertid dukker spørsmålet umiddelbart opp om antall missiler. Hvis jeg går ut fra min erfaring med «Storm Shadows» (eller «SCALP», britisk-fransk kryssermissil, jW), så blir det veldig fort avfyrt 50 missiler.
Gerhartz: Det må være klart for oss: Dette vil ikke endre krigen. Til det har vi slett ikke (…) og vi vil ikke gi bort alle heller. Man kan jo si 50 i den første leveransen, og hvis de skulle presse oss nok en gang, kanskje 50 til, men da ville det vært slutt («Ende Gelände»). Dette er selvsagt atter en gang storpolitikk. Men jeg vet fra mine britiske og franske kolleger at de (våre missilerpjm)er like gode som Winchester med «Storm Shadow» og «SCALP». Og selvfølgelig kan de si at før vi leverer noe igjen (det har vi allerede gjort), så bør Tyskland nå vennligst trå til.
Fronstedt: Kan jeg introdusere en pragmatisk tilnærming: Det finnes to interessante målkomplekser: ett er ammunisjonslagre, der vi kommer inn. Broen i øst (Kertch-brua som forbinder det russiske fastlandet med Krim-halvøya, jW) er nå en gang vanskelig å nå, og brokarene er relativt små. Men til ammunisjonslagrene kommer vi gjennom. Hvis du tenker på hvor mange «Storm Shadows» de skjøt på disse (og fortsatt ikke nådde målet, jW), så plukket jeg ut tre ruter og spurte meg selv, er det prinsipielt gjennomførbart? Og jeg kom frem til at det prinsipielt ville fungere. Den begrensende faktoren er hvor mange SU-24 fly som kan bære missilene har de fortsatt? Jeg tror antallet ligger i det ensifrede området (samtykkende mumling) (…)
Oppdragsplanlegging for oss tar omtrent to uker, det skjer relativt raskt. Men når jeg ser brua for meg, er ikke CET fra «TAURUS» nok, jeg trenger bilder av den som «TAURUS» kan behandle. (…) Det er et annet spørsmål enn med ammunisjonslagrene. (…)
Fenske: Jeg vil gjerne komme inn på brua igjen. Vi tok en nærmere titt på den, og dessverre er den som en flyplass på grunn av størrelsen. Det betyr at jeg kanskje trenger ti eller tjue missiler til dette. Og selv da har du kanskje bare et hull i brokaret, og så står vi der. For å få en gyldig uttalelse, måtte man faktisk selv…
(…)
Gerhartz: Vi vet alle at de ønsker å ta ut broa. Vi vet også hva det til syvende og sist innebærer. Den er ikke bare viktig for militære forsyninger, den er også et politisk mål. I dag er brua ikke lenger av så overveldende betydning fordi de nå har sin landforbindelse dit (til Krimpjm), men det er politiske betenkelig dersom det blir en så direkte forbindelse fra våre væpnede styrker inn i Ukraina. Kan man omgå dette ved hjelp at trikset med å tilordne våre folk til MBDA (TAURUS-produsentenpjm) slik at det for omverdenen kun blir direkte forbindelse mellom MBDA og Ukraina? Det er mindre ille enn om det var en direkte linje til luftvåpenet vårt.
Frank Gräfe: Jeg tror ikke det gjør noen forskjell. (…) Hvis vi nå forteller ministeren – jeg overdriver – at vi planlegger datagrunnlaget og så kjører det over til Polen med bil slik at ingen legger merke til det, så er det en krigsrisiko. Vi vil ikke klare å gjennomføre det hele med noen form for åpen deltakelse fra vår side. Skal dette gjøres gjennom selskapet, så må MBDA først gå med på om de i det hele tatt ønsker å gjøre det. Men da spiller det ingen rolle om vi lar våre folk planlegge det i Büchel eller (hos MBDApjm) i Schrobenhausen. Deltakelse er deltakelse, og jeg tror ikke vi kommer over dette hinderet. Det ville være den røde linjen.
Enten må vi dele opp opplæringen i et kort og et langt kurs. I det lange kurset er de her i fire måneder og lærer alt riktig; hvordan gjør jeg det med brua, og det korte kurset handler om rask utplassering, hvor de på to uker lærer de hvordan de skal treffe ammunisjonslagrene. Eller, det andre alternativet; i fasen hvor vi trener ukrainerne spør vi britene om de kan ta over målplanleggingen så lenge. Etter min mening er alle disse midlertidige løsningene uakseptable. Bare tenk om det kommer ut til pressen at vi har våre innsatsplanleggere i Schrobenhausen eller vi kjører gjennom Polen – ingenting av dette går an.
Gerhartz: Man kan snu det på denne måten: hvis den politiske viljen allerede er til stede så (…) må vi bare vite: er det politiske kravet «ikke mer direkte deltakelse i innsatsplanlegging»? Det må da være tydelig at opplæringen tar litt lengre tid og at kompleksiteten i oppgavene avtar over tid. For da har de allerede fått litt erfaring, og vi kan se hvilke andre høyteknologiske ting Ukraina bruker. Hvis kravet er: «Ingen direkte deltakelse» og vi ikke kan gjøre oppdragsplanleggingen – og jeg kan tenke meg at dette er den røde linjen for Tyskland – så må det være klart at opplæringen tar litt lengre tid (… ) Vi bare må sørge for at de kan behandle hele databasen, dvs. innsatsdataene, selv – ikke sant?
Gräfe: Da ville jeg kjørt ett «Quick Track» og ett «Long Track». Poenget er jo å oppnå en rask effekt. Og hvis ditt kortsiktige mål er å ødelegge ammunisjonslagrene, så må man gjøre den raske treningen først slik at man kan kan oppnå effekt. Jeg tror ikke IABG-dataene (Bundeswehrs eget analyseselskappjm) er så kritiske fordi de ikke er knyttet til en spesifikk frontstilling, den må de utforske selv. I denne kretsen har vi allerede snakket om at de godt kunne overleveres, for i øyeblikket er de «bare for tyske øyne». Men generiske, ikke relatert til et spesifikt mål.
Gerhartz: Det er det sentrale punktet. Selv med ammunisjonslagrene finnes det under dagens forhold ingen enkel planlegging på grunn av det tette luftvernet. Da må man gå i dybden dypt for å finne en vei. Man må si: «La oss prøve det» for å kunne gi bedre politiske råd. Man må først få den prinsipielle godkjenningen og så starte. For øyeblikket har vi ikke et klart bilde av hvor alle luftvernsystemene er.
(Bakgrunnsrop): Men det har ukrainerne.
Gerhartz: Forhåpentligvis vil de ha det. Her ser vi bare hvor radarenhetene står. Men for detaljert planlegging trenger man dessuten informasjon om hvor utskytningsenhetene befinner seg. Jo mer vi slanker oss, jo mindre presis blir planen vår og jo mindre sannsynlig er det at den blir gjennomført. Vi har et superverktøy: hvis vi har dataene kan vi planlegge relativt nøyaktig om vi skal lykkes. Alt som vi eliminerer på grunn av på grunn av tid eller kompleksitet eller fordi treningen ennå ikke er så har kommet langt nok reduserer også vår evne til å hevde oss. Men det er ingen grunn som ville utgjøre en «showstopper» og som ville få deg til å si at det kan man ikke gjøre. (…)
Ministeren er en svært kul fyr å ha med å gjøre, i motsetning til modellene før ham. Det er viktig for meg at dere presenterer ting nøkternt og ikke finner på hindringer som ingen vil tro på uansett, så lange andre nasjoner leverer «SCALP» og «Storm Shadow». Men jeg roper heller ikke hurra for dette: Vi overleverte tre av tolv PATRIOT-radarer, og ble det lange ansikter i luftvernmissilstyrken. Men disse skyter nå ned raketter i Ukraina, som ikke lenger kan treffe oss. (…)
Oversettelse fra tysk for Derimot.no ved Paul J. Midtlyng
Huitfeldt som ambassadør: Utvidelse av politikernes retrettmuligheter
Av Ove Bengt Berg - 18. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/huitfeldt-som-ambassador-utvidelse-av-politikernes-retrettmuligheter/
Det viktigste ved utnevnelsen av yrkespolitiker Anniken Huitfeldt til ambassadør, Norges representant, i USA, er ikke det at det er en partiutnevning. Det viktige er at dette utvider området for jobber som politikere kan få som godt lønna karriere- og retrettstillinger. Lokkemiddelet for å bli politiker øker, enda flere områder utvides for å gi plass til avsatte politikere og dem som blir lei etter å ha gått direkte fra skolebenken til statsrådspost og ønsker seg større individuelt handlingsrom for egne private behov. Uten sånne lokkemidler blir det vanskelig å rekruttere politikere til det gjennomførte uniformerte politiske livet i dag.
Like før Anniken Huitfeldt blei avsatt, skreiv statsviterprofessor Janne Haaland Matlary i sin faste spalte i Dagens Næringsliv at Huitfeldt ikke var kvalifisert for jobben som utenriksminister etter det hun hadde vist etter at hun tiltrådte. Mye kan tyde på at det var alle andre kvalifikasjoner enn de som trengtes til utenriksminister som gjorde at Huitfeldt fikk jobben. Som interne partihensyn, hensynet til regjeringspartner Sps partikabal og hensynet til det viktige kvalifikasjonskravet kjønn. Det blei sagt at Huitfeldt ikke hadde egen handlingsevne som statsråd, men måtte ha beskjed for hvert eneste lille skritt hun skulle ta. Når det passa sånn var det lett å fjerne henne når det var nødvendig å ha en sterkere og mer sjølstendig minister og derfor mer egna utenriksminister som Espen Barth Eide.
Det er som Ap-høvdingen Thorbjørn Berntsen sa og som han blei miljøvernminster på: «Hvem vil danse med Anniken Huitfeldt?». Huitfeldt har likevel et sterkt internt partinettverk, så det er ikke bare bare å kaste henne så sterkt mot hennes vilje som hun offentlig nærmest parti-illojalt uttrykte da hu blei avsatt. Mange hensyn må tas da videre. Såret må plastres og pleies for at det ikke skal utvide seg.
Viken ville gi Ap mange verv
Både Huitfeldt og nestleder Tonje Brenna var begge imot at det meningsløse fylket Viken skulle oppløses. Deres argument var at den eneste måten å gjøre det mulig for Ap som parti å få et fylkesflertall på Østlandet var at velgerne fra Østfold og Buskerud var med og oppveide Høyres store oppslutning i Oslo og Akershus. Ved avgjørende innsats fra Aps tidligere partisekretær Martin Kolberg som argumenterte med nærhet mellom styrende og styrte som et viktig demokratisk prinsipp, måtte partikoryfeene Huitfeldt og Brenna gi seg. Men med uten sjans til flertall på fylkesnivå, hva slags retrettstillinger skulle Aps håpefulle karrierister da lokkes med? Og alle dem som Støre avsetter. Ledende partimedlemmer må få en «forsikring» — at de aldri blir kasta under hjula.
Å bli ambassadør en en utmerka, behagelig og passe uviktig stilling når utenrikspolitikken blir viktigere og viktigere og nesten nærmest må styres av regjeringa ned til minste detalj. Å gjøre ambassadørstillingene til en utvida del av belønnings- og retrettsystemet vil virke tiltrekkende for mange for å få dem medlemmer.
I USA har det vært vanlig at en blir ambassadør fordi en har gitt mange penger til den seirende presidentens valgkamp. I Norge har det å være ambassadør vært et fag. Med et ekstremt høyt kvalifiseringskrav der bare fem med ekstrem høy faktakunnskap kommer inn på utdanninga hvert år. (De som ikke blir blant de fem blir ofte journalist i stedet).
Av tidligere politikere som blei ambassadør etter at den politiske karrieren var over, er Aps tidligere partileder Reiulf Steen i Chile fra 1992 til 1996. Steen blei nærmest utvist av Norge for å ikke lage vansker for den seirende Ap-lederen Gro H. Brundtland. Fra 2003 til 2007 var tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal ambassadør i Tyskland og Høyres tidligere partileder og utenriksminister Jan Petersen i Østerrike fra 2009 til 2014.
Om Huitfeldt blir en god ambassadør i USA? Hun blir i praksis en politisk sekretær, et sterkt styrt politisk postbud. Det er ikke så viktig. Viktigst for Støre er at hun ikke er utenriksminister lenger, og at hun har fått vakkert plaster på såret så verken hun eller hennes nære partifeller blir et problem for partileder Støre eller for partimedlemskapets karrieremuligheter.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
Norge som arktisk frontlinjestat?
Av Glenn Diesen - 18. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/norge-som-arktisk-frontlinjestat/
USA åpner 12 militærbaser i Norge for å konfrontere Russland i Arktis.
NATO starter nå sitt krigsspill Nordic Response 2024, en øvelse som vil være den største for alliansen innenfor polarsirkelen på en generasjon. Dette skriver The Barents Observer. Professor Glenn Diesen kommenterer dette på X / Twitter.
– Hovedmålet med USAs baser i Norge er å bestride Russlands nordlige sjørute og de russiske krav på energiressurser i det russiske Arktis.
– USA har ikke ratifisert FNs havrettskonvensjon, og anerkjenner ikke de russiske eller kanadiske arktiske suverenitetskravene. USA anser dette for å være «internasjonalt farvann» hvor det vil utøve «navigasjonsfrihet».
– Norge har en politikk om ikke å tillate utenlandske baser på sin jord, men dette problemet ble løst ved å kalle de amerikanske militærbasene for «dedikerte områder». Norge overfører suveren kontroll over territorier til det amerikanske militæret utenfor som faller inn under USAs juridiske jurisdiksjon, men de kan ikke omtales som militærbaser. Det er som å omtale tortur som «avanserte avhørsteknikker» for å legalisere tortur.
– Under den kalde krigen hadde Norge en politikk om å være en god nabo for russerne og en god alliert for amerikanerne. Balansen betydde at vi var en del av NATO som et avskrekkende virkemiddel, men at vi ikke inviterte utenlandske tropper til nordområdene eller var vertskap for utenlandske militærbaser, da det ville være provoserende for russerne og utløse en reaksjon.
– Denne politikken er borte. I tradisjonen med NATO-inkrementalisme hadde Norge først amerikanske tropper i Norge på rotasjon for å antyde at de ikke var permanent utplassert og dermed ikke bryter vår politikk om ingen utenlandske baser. I 2021 ble Norge og USA enige om noen få militærbaser, men kalte dem «dedikerte områder» og forsikret oss om at de ikke skulle målrette Russland. Nå vil det være 12+ amerikanske militærbaser og Washington skjuler ikke lenger sine intensjoner.
– Vi skrev en advarsel i norske medier i 2019 om at vi ble omgjort til en amerikansk frontlinjestat i Arktis, et arktisk Ukraina. Dette ble avvist som russiske samtalepunkter da USA tilsynelatende ikke har noen annen interesse i Arktis enn å tilby gratis beskyttelse.
– Norges interesse er å opprettholde fred og stabilitet på den russiske grensen, mens USA søker å destabilisere russiske grenser. RAND, en tenketank knyttet til etterretningsbyråene, skrev en rapport sponset av den amerikanske hæren i 2019 om hvordan destabilisere russiske grenser. Ukraina, Hviterussland, Moldova og Sentral-Asia ble identifisert som nøkkelregioner for å «strekke» Russland og tappe det for ressurser. I en fremtidig oppdatering kan Norge bli lagt til denne listen.
Les RAND Corp: Extending Russia.
– Vesten suspenderte også samarbeidet med Russland i Arktisk råd, en organisasjon for positivt sum og vennlig samarbeid som tidligere var skilt fra geopolitikken. Med Sveriges og Finlands inntreden i NATO er alle arktiske stater foruten Russland NATO-stater. Russland inviterer deretter Kina, India og andre ikke-arktiske makter i øst til å samarbeide i det russiske Arktis. Hvorfor er det ingen debatt om logikken i å suspendere diplomati når det er konflikt?
– Man skulle tror kanskje at det ville bli en heftig debatt om å forlate den balanserte utenrikspolitikken og i stedet bli en frontlinjestat. Men du ville tatt feil. Alle diskusjoner er dummet ned til en fortelling om godt mot ondt. Vi kan trygt sette ut vår utenrikspolitikk og territorium til amerikanerne ettersom de er våre allierte og deres interesser er dermed visstnok identiske med våre, mens russerne er fiender med onde hensikter så det er ingen grunn til å diskutere våre provokasjoner. Å antyde at retningslinjene våre er provoserende og kan undergrave vår egen sikkerhet, blir avfeid som «russisk propaganda»
– I denne NBC-artikkelen om å konfrontere Russland i Arktis, poserer amerikanske soldater i Norge med et HIMARS-system:
U.S. Marines join NATO exercises on freezing Norway tundra, as new battlefield emerges in Arctic
Denne artikkelen ble publisert på engelsk. Vi er ansvarlige for oversettelsen til norsk. – Red.
Misbruket av Fridtjof Nansen
Av Terje Alnes - 18. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/misbruket-av-fridtjof-nansen/
Å kalle dagens våpenpakker til Ukraina for «NANSEN-programmet» er å øve vold mot både Fridtjof Nansen og historien, og å stjele goodwill fra en hedersmann og nasjonalhelt.
I 1922 ble Fridtjof Nansen tildelt Nobels fredspris. Begrunnelse: «Hans arbeid for krigsfanger og sultende mennesker sikret ham fredsprisen». I sin tale sa Nobelkomiteens leder om Nansens humanitære arbeid at «dets omfang og betydning var så store at Nobelkomiteen fant det verdig til den store utmerkelsen som Nobels fredspris er.»
Det ekte NANSEN-programmet
Det opprinnelige NANSEN-programmet ble gjennomført under vestmaktenes blokade av det nye, revolusjonære styret i Russland. Her arbeidet Fridtjof Nansen for repatriering av krigsfanger og for hjelp til flyktninger. Han forsøkte å få igjennom nødhjelp til Russlands befolkning, som var rammet av hungersnød som følge av blokade og borgerkrig. Borgerkrigen pågikk fra 1918 til 1922, og ble drevet frem av anti-kommunister som fikk støtte fra utenlandske makter.
I april 1920 ble Nansen utpekt til Høykommissær for flyktninger av Folkeforbundet. Ett grep han gjorde var å utstede det såkalte «Nansenpasset» til statsløse flyktninger. På kort tid ble 427.886 fanger fra 26 land sendt tilbake til sine hjemland. Fridtjof Nansens humanitære arbeid huskes ennå internasjonalt. Så sent som i 2011 ble det satt opp en statue i Armenias hovedstad Jerevan for å hedre hans minne. Der finner vi også «Fridtjof Nansen Museum».
Nansen ble bedt om å holde Nobeltalen i 1926. Der fremhevet han samarbeid som eneste løsning på motsetningene i Europa. Vi skal «løse våre vanskeligheter med fredelige midler. Bort med geværer, mitraljøser og kanoner. Rydd vei for megling, voldgift og fred!»
Fridtjof Nansen er det nærmeste vi kommer en norsk nasjonalhelt på 1900-tallet. Han var polarforsker, vitenskapsmann, humanist, politiker og tenker. I 2000 ble han like godt utropt til «århundrets nordmann».
Det er denne nasjonalheltens humanitære gjerninger og politiske budskap regjeringen misbruker når de oppkaller sitt våpenprogram til Ukraina etter ham.
Det falske «NANSEN-programmet»
Istedenfor å arbeide i Fridtjof Nansens ånd har regjering og Storting stilt seg bak NATO-løgnen om at «våpen er veien til fred» i Ukraina. Konsekvensene er katastrofale. Etter all sannsynlighet er 100.000vis av ukrainske soldater drept i en krig som kunne vært over allerede etter en måned, hvis ikke USA og NATO hadde sagt nei til den fredsløsningen som Zelensky var klar til å signere i mars 2022.
Les også: Kynismens triumf i Ukraina
Etter en massiv propagandakampanje for fortsatt krig har hele Stortinget sluttet seg til det nye, falske «NANSEN-programmet», som øver vold mot alt Fridtjof Nansen sto for. Det består av et militært og sivilt støtteprogram på 75 milliarder kroner for perioden 2023–2027. Programmet er den største støtteordningen til et land i krig i norsk historie. Pengene er planlagt fordelt med 15 milliarder kroner hvert år.
Den sivile støtten omfatter også humanitær bistand. Den humanitære biten blir imidlertid fullstendig sabotert, all den tid intensjonen bak programmet er å bidra til at krigen fortsetter. Det hjelper ikke å plastre lik. Våpenhvile og fredsforhandlinger ville vært et virkelig humanitært bidrag for Ukrainas folk, men ALLE på Stortinget sier ja til å sende mer våpen og ammunisjon. Bak det hele ligger den falske illusjonen om at Ukraina kan vinne en militær seier.
Stortinget vraket hevdvunnet prinsipp
I 1959 gjorde Stortinget et vedtak om at Norge ikke bør tillate salg til områder med krig eller der krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig.
Det tok bare noen få dager etter den russiske invasjonen 24. februar 2022 før Norge vraket disse prinsippene. Først donerte vi panservernvåpen, deretter artilleriskyts, så NASAM-luftvern, før vi kjørte på med panservogner, stridsvogner, ulike typer ammunisjon og missiler. Nå skal vi støtte et F-16 program og bygge opp en ukrainsk marine sammen med Storbritannia.
I 2023 ble 10 milliarder kroner fra «NANSEN-programmet» brukt til direkte militær støtte til Ukraina. Det militære aspektet var altså det klart dominerende, ikke det humanitære.
I tillegg til donasjoner fra nasjonale lagre har vi samarbeidet internasjonalt om å donere militærmateriell som er anskaffet fra industrien. Også pengene til dette hentes fra det falske «NANSEN-programmet».
Det er f.eks. inngått en kontrakt med Nammo AS der Norge, Sverige og Danmark går sammen om å produsere ammunisjon til Ukraina. 1 milliard ble tatt fra «NANSEN-programmet» i januar for å finansiere Norges andel. Samtidig tok regjeringen ytterligere 1 milliard fra programmet til andre prosjekter i norsk forsvarsindustri. Nylig besluttet regjeringen å gi inntil 1,6 milliarder kroner til et tsjekkisk artilleriammunisjonsinitiativ, også dette penger tatt fra programmet.
Penger fra programmet brukes ogsåtil militær trening og opplæring av ukrainere. I Storbritannia har norske instruktører opprettet et 5-ukers «amo-kurs» som skal «gjøre ukrainske rekrutter klare for den brutale krigen hjemme i Ukraina». Her får sivilister innføring i «grunnleggende stridsteknikk og overlevelsesferdigheter». Hørte vi 5 uker? Hvor mange av disse sivilistene er i live 5 uker etter at de er sendt til fronten?
Hva Fridtjof Nansen ikke gjorde
Fridtjof Nansen brukte altså sitt internasjonale navn og gode rykte til humanitært arbeid. Han hjalp flyktninger hjem, og skaffet hardt tiltrengt nødhjelp til den russiske sivilbefolkningen som var sultet ut av blokade og borgerkrig.
Fritjof Nansen hadde ikke med seg våpen eller ammunisjon til den nye russiske regjeringen, slik at de kunne slå tilbake de anti-kommunistiske styrkene, som var tungt støttet av fremmed makter. Det er forresten et historisk paradoks at mange av de samme maktene i dag bidrar tungt til våpenforsendelsene inn til krigssonen i Ukraina.
Kilder:
«Fridtjof Nansen», wikipedia.org, Fredrik S. Heffermehl «Medaljens bakside. Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter», s. 193 og s. 200 (Svein Sandnes Bokforlag, 2020), «Nansen-programmet for Ukraina», Meld.St.8 (2023-2024) regjeringen.no, «En milliard kroner til Nammo», nrk.no 17.01.24, «Regjeringen forserer leveransene av artilleriammunisjon til Ukraina», forsvarsforeningen.no 07.03.24, «Han er klar for å kjempe til døden», forsvaretsforum.no 31.01.24
Denne artikkelen ble publisert av Spartakus.