Nyhetsbrev steigan.no 17.12.2024
Biden gir Pfizer og Moderna beskyttelse mot søksmål for vaksineskader og dødsfall
Strømprisene: – En helt syk uke
Ernæringsfysiolog advarer mot «å stille til debatt over en lav sko»
Skandalen vokser rundt CNNs Clarissa Ward: iscenesatte fengselsscene i Syria
USA og Israel ødela Syria og kalte det fred
Dagen da media bestemte at militant jihadisme er OK
McCarthyisme – i europeisk stil: Elitens angrep mot Ukraina-dissens
De som ofret alt for å gi oss lave strømpriser
Krigsdagbok del 141 – 25. til 27. november 2024
Den store pandemibløffen i Italia
Biden gir Pfizer og Moderna beskyttelse mot søksmål for vaksineskader og dødsfall
Av red. PSt - 17. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/biden-gir-pfizer-og-moderna-beskyttelse-mot-soksmal-for-vaksineskader-og-dodsfall/
Ikke bare har Joe Biden gitt sin sønn Hunter Biden beskyttelse mot å ta ansvar for hva han måtte ha begått av forbrytelser fra 2014 til 2024. Nå har han også gitt de farmasøytiske gigantene Pfizer og Moderna beskyttelse fram til 2029. Beskyttelsen gjelder eventuelle søksmål for vaksineskader og dødsfall som skyldes vaksinen.
Så mye for «sikker og effektiv».
Ingen trenger rettslig beskyttelse hvis de har lagd en sikker og effektiv vaksine.
Har de derimot lagd en farlig og ineffektiv vaksine, kan det jo være svært nyttig for dem med en slik beskyttelse.
Det er naturlig å se dette i sammenheng med at Donald Trumps kandidat til jobben som helseminister Robert F. Kennedy jr. har lovt å ta et grundig og hensynsløst oppgjør med kjeltringene i vaksinebransjen.
Aksjekursene til BigPharma falt da Trump nominerte Kennedy:
Vaccine maker stocks tumble after Trump picks RFK Jr. for health secretary
Disse to nyhetene er nok til å fortelle deg at BigPharma har noe svært alvorlig å skjule.
Strømprisene: – En helt syk uke
Av red. PSt - 17. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/stromprisene-en-helt-syk-uke/
Det er uke 50, lett å huske, og den 12.12.2024 var strømprisen rekordhøy mellom klokka 17 og 18 en ettermiddag med 3 grader pluss, etter en lang og fuktig høst, med mye vann i magasinene. Det er komplett uforståelig at vi i vannkraftlandet Norge og særlig vannkraftbastionen NO2 skal ha strømpriser på 13,16 kr/KWh inkludert moms.
Dette skriver Eivind Salen fra Motvind Norge på Facebook.
Han fortsetter:
Det er absolutt ingen unnskyldning, det som energiminister – og dermed ansvarlig for skandalen – Terje Lien Aasland, fremhever en «strømstøtteordning», og oppfordrer bedriftene til å tegne «fastprisavtaler». Vi kan legge til grunn at bedrifteiere tar bedriften sin alvorlig, de gjør hva som helst for at det skal gå rundt, selvsagt ville de tegne avtaler, om det var mulig å gjøre det til en gunstig pris.
Vi har stort kraftoverskudd av kraft det koster 12-13 øre/KWh å produsere. Det er regulerbar vannkraft, nedbetalte magasin, gratis regnvann, det er helt spinnvilt at Høyre og Arbeiderpartiet skal innrette hele samfunnets energiforsyning at de som eier slike vannkraftverk, skal tjene mest mulig penger på det.
For dette blir Høyre og Arbeiderpartiet straffet så det holder på meningsmålingene. I Arbeiderpartiet knaker det i sammenføyningene, men Arbeiderpartiet bør spørre seg selv om de egentlig har lyst til å ofre seg selv og sine tillitsvalgte, eller om de kanskje skal lytte til argumentene som nå hamrer inn fra alle kanter: Energipolitikken er sinnssyk, og det går ut over alle oss som lever her.
Energiministeren om skyhøye strømpriser: – En helt jævlig situasjon
– De prisene som er i morgen, er helt hinsides. Jeg skjønner veldig godt at folk reagerer, fordi det er en helt jævlig situasjon, sier energiminister Terje Aasland (Ap) til NTB.
Snittprisen ligger per kilowattime på 4,087 kroner i Sørvest-Norge torsdag. Maksprisen blir på 10,53 kroner mellom klokken 17 og 18 – men dette er før avgifter, strømstøtte og andre faktorer.
Tar man med moms, forbruksavgift og avgift til Enova, øker den til 13,39 kroner.
Strømstøtten gjør godt
Men Aasland påpeker at det ikke er dette folk skal betale. Etter strømstøtte blir prisen i realiteten 2,14 kroner i Sørvest-Norge.
Det hjelper ikke at energiministeren har begynt å banne i mediene. Den jævlige situasjonen er skapt av ham og hans kolleger.
De kunne ha brakt strømprisen ned til 30 øre på fast basis, hvis de ville. Men de er fanatiske motstandere av å gå tilbake til det som var norsk sosialdemokratisk energipolitikk i mange tiår, og som tjente både husholdningene og industrien på en utmerket måte.
Og det er jo mer enn en smule patetisk at energiministeren trøster folk med at den prisen de må betale denne dagen var «bare» 18 ganger så høy som produksjonsprisen.
Og det er Høyres, Aps og Senterpartiets politikk som også produserer søkkrike tradere og toppledere i kraftbransjen:
Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gått inn for å skrote to utenlandskabler til Danmark, når de går ut på dato i 2026.
Det vil bli negativt for hele Europa, mener Sveriges energiminister Ebba Busch.
– Det vil være en fullstendig katastrofe. Det kommer til å påvirke både Sverige, Danmark, Norge og Polen og ha ringvirkninger over hele energisystemet i Europa, sier Busch til NTB.
Hun vil ha en ny union med Norge (!).
Ernæringsfysiolog advarer mot «å stille til debatt over en lav sko»
Av Julia Schreiner Benito - 17. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/ernaeringsfysiolog-advarer-mot-a-stille-til-debatt-over-en-lav-sko/
I en Facebookgruppe for ernæringsfysiologer skriver John Martin Fredriksen at «vi har mye å tape og lite å vinne på å gå i debatt. Å miste tillit og troverdighet i befolkningen må ikke tas lett på».
John Martin Fredriksen er klinisk ernæringsfysiolog ved Sørlandet sykehus. Kommentaren hans fra en intern Facebookgruppe for ernæringsfysiologer lyder:
«Jeg anbefaler å IKKE stille opp i muntlig debatt mot alternative aktører over en lav sko. Det er lettere for dem å dikte opp argumenter, ramse opp mekanistisk plausible hypoteser, eller appellere til anekdoter og følelser.
En eventuell debatt burde enten skje i skriftlig format, eller under svært kontrollerte forhold med nøytrale moderatorer og tydelig definerte regler. Man burde også ha omfattende trening på å debattere muntlig, da dette er en ganske annen ferdighet enn å være en nøye akademiker eller å debattere skriftlig.
Vi har mye å tape og lite å vinne på å gå i debatt. Å miste tillit og troverdighet i befolkningen må ikke tas lett på. En situasjon som i USA, hvor alternative aktører plutselig sitter med stor politisk påvirkningskraft kan fort skje her hjemme også.»
«Vi lever i en tid da offentlige institusjoner og myndigheter er under angrep».
John Martin Fredriksen
Hvorfor mener du at en slik advarsel må til?
Fredriksen:
– Fordi vi lever i en tid da offentlige institusjoner og myndigheter er under angrep. Det er viktig at vi tar debatten, men med forbehold om premissene for den. Tydelig definerte spørsmål og påstander, utveksling av kilder på forhånd, moderasjon og en felles forståelse av grunnleggende prinsipper slik som evidenshierarki, vil heve kvaliteten på faglige diskusjoner. Både for de som debatterer, og for publikum. Sagt på en annen måte, ønsker jeg å se mer logos og mindre patos.
Poleszynski:
– Vi er tilhengere av en fri, åpen debatt, som må oppfylle krav til saklighet. Poenget må være å få fram ulike synspunkter og underbygge disse med relevant informasjon. Jeg er enig i at vi må unngå polarisering på linje med politisk debatt i USA. Blant annet må vi ta andre oppfatninger på alvor uten å avvise dem på forhånd.
– Offentlige institusjoner og myndigheter bidrar til sensur og meningsundertrykking. Mediene er forpliktet til å framlegge ulike synspunkter på en saklig måte, og myndighetene må vise respekt for at de ikke nødvendigvis kjenner «sannheten» i alle saker.
Hva mener du med «angrep»?
Fredriksen:
– Vi ser fra USA at alternative aktører ender opp med stor innflytelse og rekkevidde når tilliten til kunnskapsinstitusjoner bli svekket.
Poleszynski:
– Det er gode grunner til at tilliten svikter: De som taler «Roma midt imot», risikere å bli utestengt, sensurert eller straffet. Mange institusjoner er ikke uhildet, også offentlige.
– De som arbeider innenfor helse, har en rekke kunnskapshull. For eksempel lærer leger lite om ernæring, og ernæringsfysiologer lærer ikke noe om ortomolekylær medisin. De som behandler sykdom, har bare lært en liten del om terapier og metoder som brukes i mange større land og som ville gitt pasientene bedre behandling.
Myndigheter og offentlige institusjoner må bli mer synlige, men det blir bare rot dersom ikke premissene og kildene er avklart på forhånd.
Fredriksen:
Helsedirektoratets troverdighet trues av deres ensidige synspunkter og en totalt manglende vilje til å lytte til andre enn deres egne.
Poleszynski:
Hvem er slike «alternative aktører»?
Fredriksen:
– Aktører som har det som prinsipp å ta et kontrært standpunkt på en rekke helsefaglige- og naturvitenskapelige spørsmål, uten å gå frem på en systematisk måte. Det er altså ikke uenigheten i seg selv jeg kritiserer, men fremgangsmetoden, eller mangelen på en systematisk fremgangsmetode, sier Fredriksen.
Med mindre debatten skjer på tydelige premisser, er den bortkastet tid, mener Fredriksen.
– Myndigheter og offentlige institusjoner må bli mer synlige, men det blir bare rot dersom ikke premissene og kildene er avklart på forhånd.
Poleszynski:
– Myndighetene er allerede svært synlige, og statsapparatet slipper ikke til ulike oppfatninger. Et godt eksempel er helse- og ernæringsmyndighetene, som i mange årtier har hatt monopol på «sannheten» og har håndplukket «eksperter» fra samme fagmiljøer uten å slippe til noen med andre synspunkter.
Du tror ikke at slike advarsler som du ga hindrer fri debatt?
Fredriksen:
– Nei. Det bør være en form for moderering, det vil heve kvaliteten på debatten.
Poleszynski:
– Debatten blir allerede moderert (les: begrenset) ved at de dominerende mediene, inkludert NRK, ikke slipper til ulike synspunkter. Dette gjelder for eksempel innen ernæring og helse, mobiltelefoni, klimadebatt, landbrukspolitikk og utdanning.
Hvem kan med rette kalle seg «ernæringsekspert»?
– Jeg anser en ekspert for noen som, gjennom systematisk arbeid, har tilegnet seg dyp kunnskap om et spesifikt tema og kan vise til denne kunnskapen via publikasjoner. Dette vil stort sett si en som har doktorgrad, eller master og har jobbet over flere år med et spesifikt tema.
– Når det er sagt, kan jeg også forstå at det kan være naturlig på folkemunne å anse bachelorgrad og oppover som eksperter i en mer generell forstand. Men for min del, betyr ekspert at man har reell, dokumentert dybdekunnskap.
Poleszynski:
– Mange «eksperter» mangler et helhetsperspektiv. En doktorgrad er ingen garanti for objektivitet, og det finnes mange selvlærte med dyp innsikt og dybdekunnskap.
Hva truer Helsedirektoratets troverdighet i spørsmål om ernæring?
– Alle kjemper om oppmerksomhet og publisitet, men offentlige institusjoner har etiske retningslinjer å forholde seg til. De har altså ikke den samme retoriske verktøykassen som andre formidlere har tilgang på, til å nå ut til et stort publikum. Det er også lettere å skape mistillit enn å skape tillit.
Poleszynski:
– Helsedirektoratets troverdighet trues av deres ensidige synspunkter og en totalt manglende vilje til å lytte til andre enn deres egne.
Forskere betales av bedrifter, byråkratene administrerer forskning og oppnevner eksperter.
Poleszynski.
Under 3 prosent av befolkningen følger kostholdsrådene. Når mye av Helsedirektoratets litteratur er betalt forskning – som fra Mills – kan det være en grunn til den manglende oppslutningen?
– Den lave etterlevelsen etter nasjonale kostråd handler trolig mer om at vi har et samfunn som er tilrettelagt for overkonsum og inaktivitet, kombinert med økte matpriser og andre sosioøkonomiske faktorer. Om du ser til andre land, inkludert Brasil som ofte brukes som eksempel fordi de har inkludert ultraprosessert mat i sine kostråd, vil du finne at både kostrådene og bakgrunnsdokumentene til kostrådene sier det samme som norske kostråd. Har en liten norsk bedrift bestemte kostrådene i Brasil, Japan, Tyskland og andre deler av verdenen også?
– Det er helt naturlig at fagpersoner som spesialiserer seg innen et tema, også ender opp med å jobbe for eller i samarbeid med bedrifter innenfor dette temaet.
Poleszynski:
– Myndighetene i nesten alle verdens land påvirkes av og i noen tilfeller blir bestukket av økonomiske og faglige interesser.
– Det er åpenbart et problem at byråkrater, forskere og kapitaleiere samarbeider. Forskere betales av bedrifter, byråkratene administrerer forskning og oppnevner eksperter. Politikere toer sine hender og unngår å ta standpunkt eller å forlange at parter med motstridende syn blir representert i råd og utvalg.
Denne artikkelen ble publisert i Helsemagasinet.
Skandalen vokser rundt CNNs Clarissa Ward: iscenesatte fengselsscene i Syria
Av Wyatt Reed - 17. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/skandalen-vokser-rundt-cnns-clarissa-ward-iscenesatte-fengselsscene-i-syria/
Opptak som viser CNNs regime-endringsgale korrespondent, som angivelig løslater en glemt fange fra et syrisk fengsel, har blitt avslørt som en skandaløs svindel, men nettverket fortsetter å sende det på nytt, mens de forsvarer sin korrespondent.
The Grayzone, 16. desember 2024.
«I nesten tjue år som journalist var dette et av de mest ekstraordinære øyeblikkene jeg har vært vitne til».
Det er slik CNNs veteran-journalist Clarissa Ward, beskrev sitt inntog i et syrisk fengsel 12.desember, hvor hun umiddelbart hevdet å ha reddet en glemt innsatt som hadde sittet tre måneder i fengsel. Men det var bare ett problem med det «ekstraordinære øyeblikket»: en gjennomgang av denne dramatiske historien, skildret av CNN, avslører en rekke iøynefallende inkonsekvenser, hvorav den største er at mannen står anklaget for å være en bedrager.
Etter at utallige brukere av sosiale medier makulerte CNNs historie, har en organisasjon for faktasjekking, med bånd til den amerikanske regjeringen, avslørt at fangen som tilsynelatende ble frigjort i Wards teaterforestilling, viser seg å ha vært en syrisk etterretningsoffiser på lavt nivå, fengslet for korrupsjon og overgrep.
CNN tok endelig opp den voksende skandalen 15. desember og erklærte at den ville undersøke innholdet i Wards artikkel. Nettverket fortsetter imidlertid å beskytte korrespondenten som er ansvarlig for den journalistiske skrønen, mens de kringkaster den iscenesatte rapporten som sine synspunkter dag etter dag.
Med Ward fortsatt stasjonert i jihadistkontrollerte Damaskus, ser det ut til at sjefene hennes nekter å la noen redaksjonelle standarder eller profesjonell etikk komme i veien for en vellykket, vestlig støttet operasjon for regimeendring.
«Det beveget seg! Er det noen der?»
I CNNs opprinnelige videoreportasje fra 11. desember, går Ward inn i et fengsel hun sier tidligere ble operert av det syriske luftforsvarets etterretning, som hun hevder var «ett av mange hemmelige fengsler over hele [Damaskus]» – og hadde «spesifikt i oppgave å overvåke, arrestere og drepe alle regimekritikere». Ward lette tilsynelatende etter tegn på Austin Tice, en amerikansk journalist som den amerikanske regjeringen hevder ble holdt av Assad-regjeringen før dens fall.
«Vi finner ingen spor av Tice», insisterer Ward i en senere innspilt kommentar, «men [vi] kommer over noe ekstraordinært». På dette tidspunktet «får vakten oss til å slå av kameraet mens han skyver låsen av celledøren», sier hun. Seerne blir ikke vist at de trer inn. Etterpå dukker Ward og hennes følge opp i en ren, men vindusløs celle, hvor et teppe ligger i en haug på gulvet.
«Det beveget seg!» utbryter Ward, før hun spør teppet, på engelsk: «Er det noen der?»
Etter å ha blitt dyttet i av sin væpnede opprørsguide, kryper en mann ut fra under teppet og avslører seg for CNN-mannskapet. Øynene utvides, han løfter armene. «’Jeg er sivil,’ sier han, ‘jeg er sivil,’» oversetter Ward. «Han forteller krigeren at han er fra byen Homs og har vært i cellen i tre måneder». Ward vises i bakgrunnen, med hånden dramatisk plassert på brystet.
«Han griper godt tak i armen min med begge hender», sier hun, stemmen hennes dirrer av følelser. Så spør hun andpusten: «Er det noen som har noe vann?» Noen utenfor skjermen gir en flaske, som mannen drikker raskt. Når han går ut, ser han opp. «Herregud, lyset», sier han, mens han stirrer direkte og urokkelig opp mot himmelen. «Etterlatt alene i flere dager uten mat, vann eller lys, var mannen uvitende om at Bashar al-Assads regime hadde falt», erklærer Ward alvorlig.
Etter hennes uttalte beregning hadde han blitt etterlatt for å dø og fratatt all mat og vann i minst fire dager. En studie fra 2022, publisert i Science, fastslo at «til tross for tilpasninger for å minimere dehydrering, kan mennesker bare overleve i -3 dager uten å konsumere vann». Det aktuelle etterretningsfengselet Mezzeh Air Force, ble angivelig passert av antiregjeringsmilitante den 6.desember, hele fem dager før rapporten ble publisert.
Men i stedet for umiddelbart å søke medisinsk behandling for mannen etter løslatelsen, trekker en opprørskriger frem en stol, og CNN-teamet velger å gjennomføre et intervju med den antatte tidligere fangen. På et tidspunkt gir noen ham en tallerken med mat, og han kollapser i armene til Ward etter å ha tatt en bit av maten. «Han kan knapt løfte den til munnen. Men kroppen hans takler det ikke», erklærer Ward sørgmodig.
Segmentet avsluttes med at mannen, som Ward identifiserer som «Adil Gharbal», blir ledet inn i en ambulanse av menn iført Røde Halvmåne-jakker. «Det er slutten på et veldig mørkt kapittel for ham og for hele Syria», konkluderer Ward.
Og det ville det kanskje vært – hvis det faktisk skjedde. Men det ser nå ut til at mannen som ble reddet av CNNs Clarissa Ward, var en korrupt syrisk embetsmann, ikke en uskyldig politisk fange.
Amerikansk regjerings-tilknyttet nettsted avslører CNNs fengselsteater i Syria
Ifølge en vestlig støttet organisasjon for faktasjekking, kjent som Verify, er «Adil Gharbal» faktisk Salama Mohammad Salama, som de identifiserte som «en premierløytnant i det syriske luftforsvarets etterretning», en skikkelse de hevder var «beryktet for sine aktiviteter i Homs».
Verify, som beskriver seg selv som «en verifisert underskriver av International Fact-Checker Network (IFCN) og en pålitelig partner av Facebook i MENA-regionen siden 2019», skriver at «innbyggere i Al-Bayyada-nabolaget identifiserte ham som ofte stasjonert ved et sjekkpunkt i områdets vestlige inngang, beryktet for sine overgrep».
Ifølge Verify ble Salama fengslet på grunn av hans involvering i «tyveri [og] utpressing», og «hans nylige fengsling – som varte mindre enn en måned – skyldtes en krangel om profittdeling» av «utpressede midler».
IFCNs modergruppe, «Poynter Institute», har mottatt enorme summer fra organisasjoner, inkludert George Soros Open Society Foundation (OSF) og CIA-fronten National Endowment for Democracy. I 2017 tok Poynter inn hele $ 1,3 millioner fra OSF og Omidyar Foundation, flaggskipet for pengebruk fra milliardæren Pierre Omidyar, tilknyttet Det demokratiske partiet. Gitt sine USA-tilknyttede økonomiske bånd, har Verify svært lite insentiv til å undergrave CNNs fortellinger om regimeendring.
Sammen med hundrevis av brukere av sosiale medier, har Verify også påpekt at tidslinjen beskrevet av CNN rett og slett ikke står til troende. Som geopolitisk analytiker Arnaud Bertrand bemerket, «De fleste mennesker kan ikke overleve uten vann i 4-5 dager, spesielt hvis det heller ikke er mat og under stressende fengselsforhold. I det minste ville de ha ekstremt tørre, sprukne lepper og munn, sterkt innsunkne øyne, en veldig stram gråaktig hud, og de ville ikke være i stand til å snakke sammenhengende».
Mannen CNN hevder å ha løslatt viser imidlertid ingen tegn til langvarig fengsling, og fremstår i stedet som velernært, ryddig og relativt glattbarbert. Et annet populært innlegg trakk oppmerksomhet til «de velstelte neglene til en mann som var i et syrisk fangehull uten lys i 3 måneder, til CNN reddet ham».
Antiimperialistiske kommentatorer var ikke de eneste som presset tilbake mot CNNs umotiverte propaganda. Én kurdisk aktivist skrev at hendelsen «reiser noen alvorlige, alvorlige spørsmål om journalistisk integritet», fordi «luftforsvarets etterretningsfengsel ble inntatt av de syriske opprørerne og alle celler [var] allerede åpnet» to dager før CNN dukket opp. «Fengselet har vært frigjort i flere dager nå; flere syriske journalister var der allerede – familier har kommet for å lete etter levningene av sine familiemedlemmer – fengsler ble gjennomsøkt av leteteam [sendt] av den tyrkiske regjeringen; men på en eller annen måte ignorerte alle denne 1 fengselscellen? – med nøyaktig 1 fange inni, til tross for at dette er en fengselscelle for flere fanger?»
Den samme aktivisten påpekte at til og med journalister tilknyttet Hayat Tahrir Al-Sham, den USA-utnevnte terrorgruppen som i stor grad førte tilsyn med omveltingen av den syriske regjeringen, spottet CNNs dekning i et innlegg på Telegram: «Hvis det ikke var et skuespill for å oppnå et scoop for CNN og le av Vestens dumhet, er det mer sannsynlig at en av de arresterte ikke har noe sted å gå og foretrekker å bli i fengsel og sove der».
Andre, som hevder å ha blitt fengslet av den tidligere syriske regjeringen, stilte også spørsmål ved rapporten, med en som kommenterer: «Jeg ble arrestert to ganger i Syria. Jeg tror dette er iscenesatt. CNN bør undersøke. Glad for å bli bevist feil». En annen antydet at video-reportasjen gjorde de som faktisk var blitt fengslet en bjørnetjeneste: «CNN-journalist Clarissa Ward fabrikkerte en scene som viser en fange inne i Syrias notorisk brutale fengsler. Dette er nedverdigende og utnyttende mot syriske fanger. Som en tidligere syrisk fange oppfordrer jeg til boikott av henne og avsløring av hennes handlinger».
Wards historie som skamløs heiagjengleder for regimeskifte, samarbeid med AQ-figurer
Det er absolutt ikke første gang Ward har blitt anklaget for å fabrikkere en historie og iscenesette en scene for å øke seertallene sine. Mens hun dekket Israels angrep på Gaza etter 7.oktober, mottok Ward utbredt hån da hun falt til bakken og tok dekning fra et rakettangrep fra Hamas, da det faktisk ikke falt noe ammunisjon noe sted i nærheten av henne.
To uker senere fremprovoserte Wards skjeve dekning av det israelske folkemordet i Gaza, en viral konfrontasjon fra den egyptiske journalisten Rahma Zein, som kritiserte CNN-korrespondenten i en viral video: «Dekk dette! Si sannheten! Vi forstår… Du er bare en marionett, du er bare et talerør», proklamerte hun, men på mange måter «representerer du regjeringen din».
«Vi ser på en okkupasjon» og det er «resultatet av din taushet», konkluderte Zein.
Wards tilstedeværelse i Damaskus, der jihadistmilitser har tatt kontroll mens israelske styrker tar syrisk territorium uten kamp, representerer kulminasjonen av over et tiår med propaganda for regimeendring.
Tilbake i 2012 hevdet Ward å ha «sneket seg inn i et smug i [Damaskus] gamleby, tatt på seg et hodetørkle og bodd sammen med noen aktivister i en uke». Hun kom tilbake med en de facto reklame for Den frie syriske hæren, en Contras-liknende milits, som ble opprettet med CIA-våpen og støtte.
I 2017 ble Ward innvilget spesiell innreise til Idlib, Al Qaida-skapningen i Nordvest-Syria, beskyttet av det tyrkiske militæret. For å få tilgang til jihadistledere, ansatte Ward Bilal Abdul Kareem, en amerikaner som sluttet seg til den syriske grenen av al-Qaida i 2012 og deretter fungerte som dens fremste engelskspråklige propagandist, som hennes fikser. Da Ward vant en Peabody Award for sin rapport inne i Idlib, tok Kareem til Twitter for å klage over at CNN «knapt nevnte navnet mitt! Jeg sier dere, på en eller annen måte må CNN ha glemt at det var jeg som filmet det, jeg antar at de glemte det».
Ward dukket snart etter opp i FNs sikkerhetsråd som gjest hos USAs delegasjon. Der beskrev hun «de islamistiske fraksjonene» i Idlib-provinsen som «helter på bakken» som har «fylt tomrommet» i krigen for å styrte den syriske regjeringen.
I 2019, da The Grayzones Max Blumenthal la ut en Twitter-tråd som inneholdt ikke-iscenesatte bilder og videoer, som dokumenterte hans besøk til Damaskus, inkludert hans intervjuer med syrere som hadde blitt såret eller torturert av vestlig-støttede opposisjonsstyrker, fløy Ward inn i et smålig vanvidd, og hevdet at hun «fikk hjertebank» som gikk over til «spasmer av raseri», og lurte til og med på om Blumenthals kritiske rapportering var drevet av narkotikaavhengighet.
Nykter eller ikke, da Ward deltok i en tydelig iscenesatt fangeredning – det hun kalte «et av de mest ekstraordinære øyeblikkene» i sin mediekarriere – var hun tydelig beruset av sin egen berettigelse og besettelse av å fremme prioriteringene til den amerikanske maskinen for regimeendring. Og selv om nettverket hennes ser ut til å beskytte henne, ser det ut til at dagen derpå endelig har kommet.
Denne artikkelen er hentet fra The Grayzone:
Scandal deepens around CNN’s Clarissa Ward staging Syria prison scene
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
John Mearsheimer: Israel Could Regret Syria’s Collapse
Col. Jacques Baud | Russia & Iran Leaving Syria: Strategic Move or Catastrophic Defeat?
Graham E. Fuller: How the West is Self-Destructing in Syria While Russia Avoids the Trap
Larry C. Johnson: Assad Breaks Silence After Losing Power!
Wyatt Reed er administrerende redaktør for The Grayzone. Som internasjonal korrespondent har han dekket historier i over et dusin land. Følg ham på Twitter på @wyattreed13.
USA og Israel ødela Syria og kalte det fred
Av Jeffrey Sachs - 17. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/usa-og-israel-odela-syria-og-kalte-det-fred/
Netanyahus ambisjon om å transformere regionen gjennom krig, går nesten tre tiår tilbake og utspiller seg foran øynene våre, skriver Jeffrey Sachs.
Common Dreams, Consortium News, 13. desember 2024
I de berømte linjene til Tacitus, den romerske historikeren: «Å herje, å slakte, å tilrane seg falske titler, kaller de imperium; og der de lager en ørken, kaller de det fred».
I vår tid er det Israel og USA som lager en ørken og kaller det fred.
Historien er enkel. I sterkt brudd på folkeretten hevder Israels statsminister Benjamin Netanyahu og hans ministre retten til å herske over 7 millioner palestinske arabere.
Når Israels okkupasjon av palestinske landområder fører til militant motstand, stempler Israel motstanden som «terrorisme» og oppfordrer USA til å styrte regjeringene i Midtøsten som støtter «terroristene».
USA, under ledelse av Israel-lobbyen, går til krig på Israels vegne.
Syrias fall denne uken er kulminasjonen av Israel-USAs kampanje mot Syria, som går tilbake til 1996 med Netanyahus ankomst som statsminister. Den israelsk-amerikanske krigen mot Syria eskalerte i 2011 og 2012, da USAs tidligere president Barack Obama i det skjulte ga CIA i oppdrag å styrte den syriske regjeringen i Operasjon Timber Sycamore.
Denne innsatsen ble endelig «realisert» denne uken, etter mer enn 300.000 dødsfall i den syriske krigen siden 2011.
Syrias fall kom raskt på grunn av mer enn et tiår med knusende økonomiske sanksjoner, krigens byrder, USAs beslagleggelse av Syrias olje, Russlands prioriteringer angående konflikten i Ukraina, og mest umiddelbart, Israels angrep på Hizbollah, som var den viktigste militære støtten for den syriske regjeringen.
Det er ingen tvil om at Assad ofte spilte sin egen hånd feil og møtte alvorlig intern misnøye, men regimet hans var blinket ut som mål for kollaps i flere tiår av USA og Israel.
Før den amerikansk-israelske kampanjen for å styrte Assad begynte for alvor i 2011, var Syria et fungerende, voksende mellominntektsland. I januar 2009 hadde IMFs hovedstyre dette å si:
«Administrerende direktører ønsket Syrias sterke makroøkonomiske resultater de siste årene velkommen, som manifestert i den raske BNP-veksten utenom olje, komfortabelt nivå på valutareserver og lav og synkende statsgjeld. Denne ytelsen reflekterte både solid regional etterspørsel og myndighetenes reforminnsats for å skifte mot en mer markedsbasert økonomi».
Siden 2011 har den israelsk-amerikanske evige krigen mot Syria, inkludert bombing, jihadister, økonomiske sanksjoner, USAs beslagleggelse av Syrias oljefelt og mer, senket det syriske folket ned i elendighet.
I løpet av de to umiddelbare dagene etter regjeringens sammenbrudd gjennomførte Israel rundt 480 angrep over hele Syria, og ødela den syriske flåten i Latakia fullstendig.
Statsminister Netanyahu forfulgte sin ekspansjonistiske agenda og hevdet ulovlig kontroll over den demilitariserte buffersonen på Golanhøydene og erklærte at Golanhøydene vil være en del av staten Israel «for evigheten».
Netanyahus ambisjon om å transformere regionen gjennom krig, som går nesten tre tiår tilbake, utspiller seg foran øynene våre. På en pressekonferanse den 9.desember skrøt den israelske statsministeren av en «absolutt seier», og rettferdiggjorde det pågående folkemordet i Gaza og eskalerende vold i hele regionen:
«Jeg ber dere, bare tenk, hvis vi hadde sluttet oss til dem som fortalte oss gang på gang: ‘Krigen må stoppes’ – vi ville ikke ha gått inn i Rafah, vi ville ikke ha erobret Philadelphia-korridoren, vi ville ikke ha eliminert Sinwar, vi ville ikke ha overrasket våre fiender i Libanon og hele verden i en dristig operasjon-strategi, vi ville ikke ha eliminert Nasrallah, vi ville ikke ha ødelagt Hizbollahs undergrunnsnettverk, og vi ville ikke ha avslørt Irans svakhet. Operasjonene vi har utført siden begynnelsen av krigen demonterer aksen stein for stein».
Den lange historien om Israels kampanje for å styrte den syriske regjeringen er ikke allment forstått, men den dokumentariske historien er klar.
Israels krig mot Syria begynte med amerikanske og israelske neokonservative i 1996, som utformet en «Clean Break»-strategi for Midtøsten, for Netanyahu da han kom til embetet.
Kjernen i «clean break»-strategien oppfordret Israel (og USA) til å avvise «land for fred», ideen om at Israel ville trekke seg tilbake fra de okkuperte palestinske landområdene i bytte mot fred.
I stedet ville Israel beholde de okkuperte palestinske landområdene, herske over det palestinske folket i en apartheidstat, trinnvis etnisk rense staten og håndheve såkalt «fred for fred» ved å styrte naboregjeringer som motsatte seg Israels landkrav.
Clean Break-strategien hevder: «Vårt krav på landet – som vi har klamret oss til i håp, i 2000 år – er legitimt og edelt», og fortsetter med å si:
«Syria utfordrer Israel på libanesisk jord. En effektiv tilnærming, og en som amerikanerne kan sympatisere med, ville være om Israel grep det strategiske initiativet langs sine nordlige grenser ved å engasjere Hizbollah, Syria og Iran, som de viktigste aggresjonsagenter i Libanon…».
I sin bok Fighting Terrorism fra 1996, skisserte Netanyahu den nye strategien. Israel ville ikke bekjempe terroristene. De ville bekjempe de statene som støtter terroristene. Mer nøyaktig, de ville få USA til å kjempe for Israel. Som han utdypet i 2001:
«Det første og mest avgjørende å forstå er dette: Det er ingen internasjonal terrorisme uten støtte fra suverene stater … Ta bort all denne statlige støtten, og hele stillaset av internasjonal terrorisme vil kollapse til støv».
Netanyahus strategi ble innlemmet i amerikansk utenrikspolitikk. Å ta ut Syria var alltid en sentral del av planen. Dette ble bekreftet av general Wesley Clark etter 11. september 2001.
Han ble fortalt, under et besøk i Pentagon, at «vi kommer til å angripe og ødelegge regjeringene i syv land i løpet av fem år – vi skal begynne med Irak, og så skal vi flytte til Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og Iran».
Irak ville være først, deretter Syria og resten. (Netanyahus kampanje for Irak-krigen er beskrevet i detalj i Dennis Fritz nye bok, Deadly Betrayal. Israel-lobbyens rolle er beskrevet i Ilan Pappes nye bok, Lobbying for Zionism on Both Sides of the Atlantic).
Opprøret som rammet amerikanske tropper i Irak satte den fem år lange tidslinjen tilbake, men endret ikke den grunnleggende strategien.
USA har nå ledet eller sponset kriger mot Irak (invasjon i 2003), Libanon (USAs finansiering og bevæpning av Israel), Libya (NATO-bombing i 2011), Syria (CIA-operasjon i 2010-årene), Sudan (støtte opprørere for å bryte Sudan fra hverandre i 2011) og Somalia (støtte Etiopias invasjon i 2006).
En mulig amerikansk krig med Iran, ivrig etterspurt av Israel, er fortsatt under behandling.
Hvor merkelig det enn kan virke, har CIA gjentatte ganger støttet islamistiske jihadister for å utkjempe disse krigene, og jihadister har nettopp styrtet det syriske regimet. CIA bidro tross alt til å skape Al-Qaida i utgangspunktet, ved å trene, bevæpne og finansiere mujahedin i Afghanistan fra slutten av 1970-tallet og fremover.
Ja, Osama bin Laden vendte seg senere mot USA, men bevegelsen hans var likevel en amerikansk skapelse. Ironisk nok, som Seymour Hersh bekrefter, var det Assads etterretning som «tipset USA om et forestående Al Qaida-bombeangrep på hovedkvarteret til den amerikanske marinens femte flåte».
Operation Timber Sycamore var et hemmelig CIA-program til flere milliarder dollar, lansert av Obama for å styrte Bashar al-Assad. CIA finansierte, trente og ga etterretning til radikale og ekstreme islamistiske grupper.
CIA-innsatsen involverte også en «rottelinje» for å sende våpen fra Libya (angrepet av NATO i 2011) til jihadistene i Syria. I 2014 beskrev Seymour Hersh operasjonen i sitt stykke «The Red Line and the Rat Line»:
«Et strengt klassifisert vedlegg til rapporten, som ikke ble offentliggjort, beskrev en hemmelig avtale som ble oppnådd tidlig i 2012, mellom Obama- og Erdogan-administrasjonene. Det gjaldt rottelinjen. I henhold til vilkårene i avtalen kom finansiering fra Tyrkia, samt Saudi-Arabia og Qatar, CIA, med støtte fra MI6, var ansvarlig for å få våpen fra Gaddafis arsenaler inn i Syria».
(Rottelinje er et begrep som stammer fra seilskutene. Rottene flyktet langs tauverket i riggen. Seinere ble det brukt om nazistenes fluktruter fra Europa i 1945.)
Kort tid etter lanseringen av Timber Sycamore, i mars 2013, på en felles konferanse mellom president Obama og statsminister Netanyahu i Det hvite hus, sa Obama:
«Med hensyn til Syria fortsetter USA å samarbeide med allierte og venner og den syriske opposisjonen for å fremskynde slutten på Assads styre».
For den amerikansk-israelske sionistiske mentaliteten, blir en oppfordring til forhandlinger fra en motstander tatt som et tegn på motstanderens svakhet. De som oppfordrer til forhandlinger på den andre siden, ender vanligvis opp med å dø – myrdet av Israel eller amerikanske støttespillere.
Vi har nylig sett dette utspille seg i Libanon. Den libanesiske utenriksministeren bekreftet at Hassan Nasrallah, tidligere generalsekretær i Hizbollah, hadde gått med på en våpenhvile med Israel bare dager før han ble myrdet.
Hizbollahs vilje til å akseptere en fredsavtale i henhold til den arabisk-islamske verdens ønsker om en tostatsløsning er langvarig. På samme måte, i stedet for å forhandle om å få slutt på krigen i Gaza, myrdet Israel Hamas politiske sjef, Ismail Haniyeh, i Teheran.
På samme måte i Syria, i stedet for å tillate en politisk løsning å dukke opp, motsatte USA seg fredsprosessen flere ganger.
I 2012 hadde FN forhandlet frem en fredsavtale i Syria som ble blokkert av amerikanerne, som krevde at Assad måtte gå på fredsavtalens første dag. USA ønsket regimeendring, ikke fred.
I september talte Netanyahu til Generalforsamlingen med et kart over Midtøsten, delt mellom «Velsignelse» og «Forbannelse», med Libanon, Syria, Irak og Iran som en del av Netanyahus forbannelse.
Den virkelige forbannelsen er Israels vei til kaos og krig, som nå har oppslukt Libanon og Syria, med Netayahus inderlige håp om å trekke USA inn i krig med Iran også.
USA og Israel hevder at de har lykkes med å ødelegge enda en motstander av Israel og en forsvarer av den palestinske saken, med Netanyahu som krever «æren for å ha startet den historiske prosessen».
Mest sannsynlig vil Syria nå bukke under for fortsatt krig blant de mange væpnede hovedaktørene, slik det har skjedd i de tidligere amerikansk-israelske operasjonene for regimeendring.
Kort sagt, amerikansk innblanding, på befaling fra Netanyahus Israel, har etterlatt Midtøsten i ruiner, med over en million døde og åpne kriger som raser i Libya, Sudan, Somalia, Libanon, Syria og Palestina, og med Iran på randen av et atomvåpenarsenal, som blir presset mot sine egne tilbøyeligheter – til denne muligheten.
Alt dette er i tjeneste for en dypt urettferdig sak: å nekte palestinere deres politiske rettigheter i tjeneste for sionistisk ekstremisme basert på Josvas bok fra 700-tallet før vår tidsregning.
Bemerkelsesverdig nok, ifølge denne teksten – en som Israels egne religiøse fanatikere stolte på – var israelittene ikke engang de opprinnelige innbyggerne i landet. I stedet, ifølge teksten, instruerer Gud Josva og hans krigere om å begå flere folkemord for å erobre landet.
Med dette bakteppet har de arabisk-islamske nasjonene, og faktisk nesten hele verden, gjentatte ganger forent seg i kravet om en tostatsløsning og fred mellom Israel og Palestina.
I stedet for tostatsløsningen har Israel og USA laget en ørken og kalt det fred.
Denne artikkelen er fra Common Dreams, gjengitt på Consortium News:
US & Israel Destroyed Syria & Called it Peace
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommisjonær for FNs bredbåndskommisjon for utvikling.
Dagen da media bestemte at militant jihadisme er OK
Av Jonathan Cook - 17. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/dagen-da-media-bestemte-at-militant-jihadisme-er-ok/
Jonathan Cook om den vestlige pressens plutselige evne – når det gjelder Syria – til å skille mellom jihadister og islamske nasjonalister.
Jonathan-Cook.net, Consortium News, 12. desember 2024
Her er en veldig merkelig ting. I årevis har vestlige medier og politikere vært hensynsløst likegyldige til det faktum at Hamas ikke er en jihadistbevegelse, som al-Qaida eller Den islamske staten, men en spesifikt *palestinsk* nasjonal motstandsbevegelse – om enn som understøttes av en islamistisk ideologi, som skiller den fra sekulære palestinske nasjonale bevegelser som Fatah.
Kort tid etter Hamas angrep på Israel 7. oktober 2023, sto Israels statsminister Benjamin Netanyahu ved siden av USAs utenriksminister Anthony Blinken og hevdet uimotsagt: «Hamas er ISIS [Den islamske staten] … og Hamas bør behandles nøyaktig slik ISIS ble behandlet».
Men Hamas, i motsetning til al-Qaida og Den islamske staten, søker ikke å gjenskape et kalifat som omfavner alle muslimer uansett hvor de bor, uavhengig av nasjonale grenser. De ønsker å opprette en palestinsk stat i Palestina. Israel er fast bestemt på å stoppe enhver palestinsk stat som dukker opp, selv om det betyr å begå folkemord.
Hamas krever ikke streng overholdelse av religiøse lover, og de prioriterer ikke islam fremfor palestinsk nasjonal identitet.
Den er ikke, som Israel og dets apologeter i Vesten prøver å overbevise oss om, en del av et islamsk korstog, som fører en global krig mot verdiene til en antatt jødisk-kristen «sivilisasjon».
Hamas undertrykker ikke kristne (et kristent samfunn eksisterte ganske fredelig i Gaza inntil Israel begynte å bombe kirkene deres), eller tvinger kvinner til å bære slør.
Storbritannias utpeking av Hamas som en terroristorganisasjon, både dens militære og politiske velferdsfløy, har i stor grad blitt rettferdiggjort med denne feilaktige fremstillingen av Hamas ideologiske karakter.
Jeg tar ikke opp denne saken for å rose Hamas (se den juridiske ansvarsfraskrivelsen nedenfor), men for å fremheve det nåværende, opprørende hykleriet til hele det vestlige mediekorpset.
Vi har nå en al-Qaida-avlegger i Syria, omdøpt til HTS (Hayat Tahrir al-Sham). Vestlige journalister, som alltid ledet av BBC, er fra seg av entusiasme for å forklare hvordan gruppen over natten har forvandlet seg fra halshuggende jihadisme til en moderat, «mangfoldsvennlig» syrisk nasjonal motstandsbevegelse.
Mediene er plutselig dypt opptatt av å klargjøre forskjellen mellom militant jihadisme og islamsk nasjonal motstand, og insisterer på at sistnevnte er respektabel.
Det, blir selvfølgelig presentert som begrunnelsen for den britiske og amerikanske regjeringen til raskt å avslutte klassifiseringen av HTS som en terrororganisasjon, selv om de samme regjeringene i sin helhet holder Hamas forbudt. Det er grunnen som er gitt for å omfavne denne al-Qaida-versjonen som en god syrisk nasjonalistisk bevegelse, og en som angivelig er opptatt av å forene landet.
Poenget er: vestlige medier er fullt i stand til å forstå forskjellen mellom jihadister og islamske nasjonalister når de vil. Men det vil de bare når de britiske og amerikanske nasjonale sikkerhetsstatene ber dem om det.
Det er oppførselen til det vi blir fortalt er en «fri presse».
JURIDISK ANSVARSFRASKRIVELSE:
Observasjonene ovenfor er gjort for rent analytiske formål og er ikke ment på noen måte å «oppmuntre til støtte» til Hamas, noe som ville være i strid med paragraf 12 i Storbritannias terrorlov.
Når alt kommer til alt, hvem er vi til å stille spørsmål ved regjeringens klokskap i å bruke antiterrorlovgivning til å fengsle journalister i opptil 14 år, for å påpeke den inkonsekvente bruken av dens politikk?
Hvem er vi til å stille spørsmål ved det britiske politiets rett til å raide hjemmene til uavhengige journalister, etterforske og arrestere dem, slik det har skjedd med Richard Medhurst og Asa Winstanley, for angivelig ikke å ha holdt seg tett nok til den britiske regjeringens holdning til Hamas?
Hvem er vi til å stille spørsmål ved hvorfor britiske medier, som opprettholder en strålende tradisjon for pressefrihet, ikke rapporterer om politiets arrestasjon og etterforskning av uavhengige journalister, for angivelig brudd på paragraf 12 i forhold til Hamas, når politiet ser ut til å være fullstendig uvillige til å håndheve paragraf 12 i forhold til HTS?
Ingenting av det foregående bør på noen måte sees på som en antydning om at Storbritannia ikke er fullt ut demokratisk, eller at det viser noen tegn til å bli en politistat.
LETTER FROM LONDON: On the UK Terrorism Act.
Denne artikkelen er fra Jonathan Cook.net, gjengitt på Consortium News:
The Day the Media Decided Militant Jihadism Is OK
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jonathan Cook er en prisbelønt britisk journalist. Han var basert i Nasaret, Israel, i 20 år. Han returnerte til Storbritannia i 2021. Han er forfatter av tre bøker om Israel-Palestina-konflikten: Blood and Religion: The Unmasking of the Jewish State (2006), Israel and the Clash of Civilizations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East (2008) og Disappearing Palestine: Israel’s Experiments in Human Despair (2008). Hvis du setter pris på artiklene hans, kan du vurdere å tilby din økonomiske støtte.
McCarthyisme – i europeisk stil: Elitens angrep mot Ukraina-dissens
Av skribent - 17. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/mccarthyisme-i-europeisk-stil-elitens-angrep-mot-ukraina-dissens/
Utenriks- og akademiske eksperter kritiserte, men «Kreml-talerør» viste seg å ha rett.
Responsible Statecraft, 12. desember 2024
Mens krigen mellom Russland og Ukraina er fremstilt av de regjerende politikerne og kommentatorene i Europa og Amerika som en del av en påstått global kamp mellom demokratier og autokratier, har kvaliteten på demokratiet i Vesten selv fått et slag.
De dominerende stemmene som tar til orde for Ukrainas seier og Russlands nederlag, begge definert i maksimalistiske og stadig mer uoppnåelige ordelag, er innstilt på å kvele mer gjennomtenkte og nyanserte perspektiver, og dermed frata offentligheten en demokratisk debatt om de eksistensielle spørsmålene om krig og fred.
I et kjent mønster over hele Vesten har respekterte akademikere som korrekt forutså den hengemyra Ukraina og Vesten nå befinner seg i, blitt svertet og delegitimert som Kreml-talerør, utsatt for trakassering, marginalisering og utstøtelse.
Situasjonen er spesielt alarmerende i Europa. Mens Ukraina-debatten i USA i bekymringsfull grad er formet av pro-militaristiske tenketanker, som Atlantic Council, politikere som er krigshauker og neokonservative forståsegpåere, har en motbevegelse bestående av stemmer for tilbakeholdenhet vokst. De inkluderer Defense Priorities, CATO Institute, publikasjoner som The Nation på venstresiden og The American Conservative på høyresiden, og akademikere som Stephen Walt, John Mearsheimer og Jeffrey Sachs, blant andre. Det er mer plass til alternative stemmer i amerikansk ordveksling.
I Europa, derimot, har utenrikspolitiske debatter en tendens til ganske enkelt å gjenspeile de mest krigshissende stemmene i Washingtons Beltway, byens politiske kulturlandskap.
Sverige er et spesielt talende eksempel på denne trenden. Etter Russlands invasjon av Ukraina gikk den svenske regjeringen og den politiske klassen raskt over til å bli med i NATO. Likevel, som en av de ledende svenske forskerne på internasjonale relasjoner, Frida Stranne, fortalte meg i et intervju: «Det ble ikke holdt noen ordentlig debatt om nøkkelspørsmålene, som om Russlands aggresjon mot Ukraina faktisk var en så umiddelbar sikkerhetstrussel for Sverige, at landet måtte droppe den nøytrale statusen det nøt selv under den kalde krigen?» (Jeg kan selv bevitne, fra mitt arbeid som senior utenrikspolitisk rådgiver i Europaparlamentet tidlig i 2022, at selv noen medlemmer av det daværende regjerende svenske sosialdemokratiske partiet, var forferdet over at regjeringen tråkket på alternative syn på NATO).
Videre, i en samtale med meg, pekte Stranne, samtidig som hun erkjente at Russlands invasjon av Ukraina var «et grovt brudd på folkeretten», på amerikansk politikk siden 2001, som invasjonen av Irak, og bemerket at de «har bidratt til å undergrave internasjonale rettsprinsipper og satt presedens for andre land som handler ‘forebyggende’ mot oppfattede trusler».
I det samme intervjuet advarte hun også for at «en avvisning av å akseptere en forhandlet løsning på krigen i Ukraina, fører verden faretruende nær randen av en vesentlig militærkonflikt mellom NATO og Russland».
Mens slike poenger rutinemessig blir fremsatt av ganske mainstream-forskere i USA, utløste de i Sverige en ondskapsfull kampanje fra media og utenrikspolitiske kretser mot Stranne og gjorde henne nesten urørlig. Ledende medier bakvasket henne som en USA-hater og en «putinist».
Tyskland er et annet eksempel på hvordan tvungen gruppetenkning førte til en marginalisering av avvikende perspektiver i politiske debatter. Det som er spesielt bemerkelsesverdig er hastigheten og radikalismen som haukene i tenketanker, media og politiske partier klarte å redefinere debatten med, i et land som tidligere var kjent for sin nå nedlagte Ostpolitik, en politikk for pragmatisk engasjement med Sovjetunionen og senere Russland.
En av Tysklands mest fremtredende utenrikspolitiske eksperter, Johannes Varwick fra Universitetet i Halle-Wittenberg, har lenge trosset trenden og tatt til orde for diplomati. I desember 2021 advarte han, sammen med en rekke høytstående tidligere militæroffiserer, diplomater og akademikere, om at en massiv forverring av relasjonene med Russland kunne føre til krig – delvis på grunn av Vestens avvisning av å ta Russlands sikkerhetsbekymringer på alvor, hovedsakelig knyttet til utsiktene til NATOs utvidelse østover.
Likevel ga slike synspunkter Varwick anklager om å «tjene russiske interesser». Som et resultat, som han fortalte meg i et intervju, ble hans «bånd til de politiske partiene og departementene, som er ansvarlige for å føre Tysklands utenriks- og sikkerhetspolitikk kuttet».
Eksperter i nøytrale land ble heller ikke spart for marginalisering. Den østerrikske professor Gerhard Mangott, en av de mest fremtredende ekspertene på Russland i den tysktalende verden, pekte på et «delt ansvar» for Russland, Ukraina og vestlige land, for at de ikke klarte å løse den ukrainske konflikten etter 2014 på fredelig vis. En slik analyse, som Mangott fortalte meg, førte til hans «umiddelbare ekskommunikasjon av det tysktalende vitenskapelige samfunnet, som raskt vendte seg til politisk aktivisme og ble part i krigen».
Den tragiske ironien er selvfølgelig at disse utstøtte stemmene har vist seg å ha rett i de fleste henseender om denne krigen.
Da den russiske invasjonen av Ukraina, til tross for hans advarsler, fant sted, oppfordret Varwick, som fordømte den som ulovlig og uakseptabel, til ytterligere innsats for å finne en realistisk forhandlet løsning på konflikten. Som han fortalte meg, bør dette «for det første inkludere en nøytral status for Ukraina, med sterke sikkerhetsgarantier for landet. For det andre vil det være territorielle endringer i Ukraina, som ikke vil bli anerkjent i henhold til folkeretten, men som må aksepteres som en midlertidig modus vivendi*, og for det tredje må utsiktene til suspensjon av noen sanksjoner i tilfelle en endring i Russlands oppførsel, tilbys».
*(modus vivendi er en foreløpig ordning som bevarer freden inntil en endelig avgjørelse finner sted. O.a. Kilde: snl.no)
I mars 2022 var både Ukraina og Russland nær en avtale, stort sett langs de samme parameterne. Det fungerte ikke, blant annet fordi Vesten oppmuntret Ukraina til å tro at en militær «seier» var mulig. Den daværende britiske statsministeren Boris Johnsons rolle i å undergrave samtalene, er nå generelt anerkjent. Det som imidlertid er spesielt slående er at Johnson nylig selv innrømmet at han så på krigen i Ukraina som en stedfortrederkrig mot Russland – en påstand fremsatt av Stranne og Quincy Institutes Trita Parsi, i deres bok fra 2023, også på svensk, «The Illusion of American Peace», som de ble kritisert for, angivelig å presse russiske narrativer.
Spol frem til slutten av 2024, og stilt overfor økende vanskeligheter på slagmarken, signaliserer Ukrainas president Volodymyr Zelensky nå at han kan gå med på noen av elementene skissert av Varwick; nemlig å akseptere noen de facto, i realiteten, territorielle tap for å forhindre enda større, hvis krigen fortsetter.
I dag er Ukraina lenger unna å oppnå noe som ligner på en militær seier, enn på noe tidspunkt siden februar 2022. I motsetning til forventningene i USA og EU, har sanksjoner verken svekket Russlands økonomi eller endret politikken på de måtene Vesten søkte.
I Vesten selv er politiske krefter som oppfordrer til forhandlinger for å få slutt på krigen på fremmarsj, som det fremgår av valget av Donald Trump som president i USA og fremveksten av antikrigpartier i Tyskland, Frankrike og andre EU-land. Offentlige meningsmålinger viser konsekvent at flertallet av europeerne foretrekker en forhandlet slutt på krigen.
Realiteten er, uavhengig av utfallet av krigen i Ukraina, at en modus vivendi mellom Vesten og Russland må gjenopprettes for å sikre, med Varwicks ord, «deres sameksistens i en kald krig 2.0 uten en permanent eskalering». Å gjenopprette en åpen demokratisk debatt om dette viktige spørsmålet er på høy tid.
Å lytte til ekspertene som har en dokumentert merittliste for korrekt analyse vil være et nødvendig første skritt.
Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:
McCarthyism, European style: The elite crackdown on Ukraine dissent
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også Frida Stranners hjemmeside: About dr. Stranne — Frida Stranne
Eldar Mamedov er en Brussel-basert utenrikspolitisk ekspert
De som ofret alt for å gi oss lave strømpriser
Av leserinnlegg - 17. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/de-som-ofret-alt-for-a-gi-oss-lave-strompriser/
Min far, og tre av hans brødre var med og bygde kraftverk. De jobbet på tunnellsiden – maskiner, fjell, sprenging og dammer.
Resultatet var at vi fikk billig, «evigvarende» kraft, som det i dag koster 12 øre pr kWh å produsere.
Jeg spurte min far, etter han ble pensjonist, hva kostet dette, hvor mange av dine arbeidskamerater måtte du bære ut død, i arbeidet?
Han talte på fingrene, kom fram til 8. Åtte arbeidskamerater som ofret livet for at Norge skulle få billig strøm, moderniseres, bli velferdssamfunn. I dag er topprisen over 10 kr pr kWh, og «tradere» får millionbonuser for å selge arvesølvet.
Min far og hans arbeidskamerater fra Røssåga, Sundsfjord, Grytåga, Eidfjord og Jostedalen ville rotert i gravene hvis de visste hvordan deres livsverk ble misbrukt.
Undres dere over at AP i dag er under 15%?.
La alle stortingspartier i dag komme under sperregrensen, la oss se hva som dukker opp da.
Krigsdagbok del 141 – 25. til 27. november 2024
Av Pål Steigan - 17. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/krigsdagbok-del-141-25-til-27-november-2024/
Dette er 141. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022.
25. november
Legg igjen merke til hvem som roper på sensur. Det er Aage Borchgrevink fra Helsingforskomiteen, som reposter en tweet som tar til orde for å forby TikTok. Det hadde han ikke gjort hvis NATOs kandidat i Romania hadde vunnet første valgomgang.
Her kort fra NRKs omtale av saken: «Prorussisk presidentkandidat leder i Romania (…)
Når 98,6 prosent av stemmene er talt opp i første valgrunde har Georgescu 22,59 prosent (…) Hovedkonkurrenten er sittende statsminister, proeuropeiske Marcel Ciolacu som har 19,55 prosent av stemmene (…) Den andre valgrunden er 8. desember».
Seinere samme dag:
Calin Georgescu ligger an til å bli president i NATO-landet Romania. USA/NATO/EU kommer til å gjøre mye for å hindre det. De har allerede begynt mobbingen av Georgescu, ved å kalle ham høyreekstrem, ‘Putin-venn’ osv.
Seinere samme dag:
Om USA/NATO/EUs ‘moral’
Før sa disse kolonimaktene at vi må støtte Kievs krigføring fordi det er det ukrainerne vil. Nå som flertallet av ukrainerne vil ha øyeblikkelige fredsforhandlinger sier de egentlig at vi må støtte krigføringen likevel, fordi ukrainerne ikke vet sitt eget beste.
Dette er også ‘moralen’ til Stortinget, Regjeringen og mediene deres, som er de fleste og største i Norge.
Det er ikke lenger en krig mellom Russland og Ukraina. Det er en krig der USA/NATO/EU kjemper en desperat, men håpløs krig for å beholde 1) den innflytelsen de har hatt over Ukraina. 2) Verdenshegemoniet, som de også taper, mens de fortsetter å skyve ukrainerne foran seg i døden.
Seinere samme dag:
Det har blitt sånn at hvis det dukker det opp en politiker med mot og integritet og som snakker sant, kan du være nesten sikker på at norske medier vil mobbe dem.
Da Trump ga Tulsi Gabbard en viktig stilling som sikkerhetssjef, var det lett å forutse at mobbingen ville bli mye kraftigere enn før. De siste dagene har jeg vist hvordan Aftenposten, ved Christina Pletten, og Nettavisen ved Anders Magnus har gjort det. I dag var det NRKs Dagsnytt 18 sin tur.
Dagsnytt 18 begynte med programleder Lin Beate Gabrielsens løgner og fortsatte med ‘eksperten’ Eirik Løkke, som Dagsnytt 18 hadde invitert for å gjøre løgnene mer troverdige. NRKs USA-korrespondent, Tove Bjørgaas, bør vite bedre. Men hun bidro også til svertingen av Gabbard.
Det er nemlig sånn mediene opererer: hvis de ønsker negativ omtale av noe eller noen vet de akkurat hvilke ‘eksperter’ de skal spørre. Det samme gjelder når de ønsker positiv omtale, som de ønsker av for eksempel Jens Stoltenberg.
Mitt råd er som vanlig: lytt til hva folk sier, ikke hva NRK og andre NATO-medier og deres ‘eksperter’ sier om dem.
26. november
Stortinget og ikke minst Regjeringen knytter seg stadig tettere til et USA som både er svekket innad og når det gjelder innflytelse og anseelse i verden. De tillater at USA okkuperer mer og mer av Norge, så langt med 12 militærbaser. Alle har kommet de siste 5-7 årene.
Hva kan slike irrasjonelle handlinger skyldes? Vi vet at USA overvåker allierte politikere. Jeg er derfor overbevist om USA har materiale som de bruker til å presse/true norske politikere med. Hvor stor betydning det har vet vi ikke. Men det kan absolutt forklare det at de overgir Norge til USA.
I det siste har vi også sett en del norske politikere ivre for at Norge må inn i EU, jo før jo heller. Dette på et tidspunkt da EU svekkes på samme måte som USA, blant annet fordi BRICS framstår som et mer attraktivt alternativ. Nå innrømmer til og med EUs Joseph Borrell det:
«Han uttalte videre at det er en alvorlig risiko for at Ukraina-konflikten kan bidra til å styrke en koalisjon av ‘resten mot Vesten’. Han pekte på forrige måneds BRICS-toppmøte i Kazan, Russland, og understreket at en slik koalisjon også kan materialisere seg i Sahel, med FNs fredsbevarende styrker som forlater Mali i slutten av 2023».
https://www.rt.com/news/608201-borrell-eu-in-danger/?
Seinere samme dag:
Ine Eriksen Søreide har tidligere vært Norges utenriksminister og kan, skrekk og gru, bli det igjen fra neste høst. Da er Espen Barth Eide tross alt bedre.
Kina er «tungt involvert» i Russlands krig mot Ukraina, presterte hun å si på Dagsnytt 18 i debatt med Trygve Slagsvold Vedum. Det er en løgn. Men det er en politisk korrekt løgn, så den får passere hos NATO-kringkasteren NRK. Skjønt debatt, de to er enige, bortsett fra om hvor mange milliarder av våre skattepenger som skal gis til det korrupte Kiev-regimet.
Søreide sa for noen år siden også at hun var stolt av Norges bombing av Libya. Sånne sadister bør minst av alle slippe til i norske medier. Men så er det altså nettopp de som dominerer der.
Løgnen om at Kina er «tungt involvert» er også et symptom på at norske/vestlige politikere blir mer og mer desperate. For nå begynner de omsider å skjønne at de ikke kan vinne krigen og at tiden er på Russlands side. Det burde de ha tenkt på før de yppet til krig mot Russland.
Søreide uttrykte ellers mistillit til regjeringen ved å si at Høyre har egne kontakter inn til Kiev-regimet og at regjeringen ikke gir Stortinget gir den informasjonen hun mener Stortinget har krav på.
Det er i sannhet en betenkelig adferd, som også sier noe om panikken/paranoiaen som brer seg blant norske politikere, som spiller uskyldige, men som faktisk er medskyldige i at det ble krig.
27. november
Godt tiltak fra Pål Henrik Hagen på X, om en liste med folk som oppfordrer til «drastisk økning» av våpenstøtten til Kiev:
«De rundt 100 spissborgerne bak oppropet i VG i dag, er kjent for å anklage alle som ønsker forhandlinger for ‘russiske agenter’. Det er på høy tid å snu dette rundt. Krigshaukene må undersøkes nøye for bindinger til amerikanske våpenprodusenter, NGO-er og andre krigsprofitører».
Noen sa at Helsingforskomiteen var initiativtaker til oppropet i VG. Det er i så fall typisk, da komiteen finansieres av blant NED, som regnes som en gren av CIA.
Undersøkelser av den typen Hagen krever er egentlig noe norske medier burde ha gjort for over to år siden. Men også de har bindinger til det militær-industrielle kompleks, så det kommer de ikke til å gjøre. Så da må andre gjøre det. Sjøl har jeg gjort en del for å avsløre Helsingforskomiteen, i artikler som denne:
Spissborgere, som Pål Henrik Hagen kaller dem, er faktisk en dekkende karakteristikk på mange av disse navnene:
Alexander Tymczuk, Andreas C. Halse, Andreas Tjernshaugen, Andreas Østhagen, Anna Sandman, Anne Holt, Arild Berg, Arne Bård Dalhaug, Arnfinn Løvoll-Nordbø, Arve Hansen, Asbjørn Dyrendal, Atle Grønn, Atle Staalesen, Berit Nising Lindeman, Berit Svendsen, Bernt Sverre Mehammer, Bjart J. Holtsmark, Bjørn Johan Berger, Bjørn Olav Utvik, Bård Larsen, Cathrine Lagerberg, Cathrine Lagerberg, Dag Harlem Stenersen, Dag Mossige, Dagfinn Foldøy, Einar Wigen, Eirik Holmøyvik, Eirik Løkke, Erik Fosnes Hansen, Erika Fatland, Erlend Bollman Bjørtvedt, Erling Holmøy, Ernst Rune Egelid, Eskil Grendahl Sivertsen, Fredrik Mellem, Geir Flikke, Gunhild Hoogensen Gjørv, Gunnar Ekeløve-Slydal, Halvor Harsem, Harald Wollebæk, Håkon Lunde Saxi, Ina Holst-Pedersen Kvam, Ingunn Lunde, Ivar Dale, Jakub M. Godzimirski, Jan Ottesen, Jardar Elvis Flaa, Jette F. Christensen, John Færseth, Jon Ramberg, Jonas Bals, Thomas Nilsen, Jørn Sund-Henriksen, Karen-Anna Eggen, Kari Aga Myklebost, Karsten Friis, Katarzyna Zysk, Kate Hansen Bundt, Kjell Høibraaten, Kjetil Skogrand, Kjetil Skogrand, Kjetil Storesletten, Knut Vindenes, Kristin Clemet, Kurt Inge Angell, Kåre Verpe, Lars Rowe, Lasse Josephsen, Louise Dedichen, Magnus Håkenstad, Marianne Marthinsen, Marit Bjerkeng, Marthe Handå Myhre, Martin Paulsen, Mats Tangestuen, Michael Gentile, Monica Mattsson Kämpe, Morten Wetland, Nataliya Yeremeyeva, Nuno Marques, Olav Berstad, Olav Slettebø, Ole Kvåle, Ove Vanebo, Per G. Norseng, Richard Storevik, Richard Utne, Roger Schjerva, Roger Solheim, Rolf Tamnes, Rolf Vestvik, Steffen Kverneland, Stein Skjervold, Stian Grøthe, Sturla Berg-Olsen, Sven G. Holtsmark, Terje Håkstad, Thorgeir Holm, Tobias Sæther, Tom Røseth, Tor Arne Morskogen, Tor Erling Bjørstad, Torbjørn Giæver Eriksen, Tore Wig, Torgrim Eggen, Torkel Brekke, Trygve Ulf Helgaker, Ulf Sverdrup, Veslemøy Maria Svartdal, Øystein Tunsjø, Aadne Aasland, Aage Borchgrevink, Anders Romarheim, Yngvild Sørbye.
Seinere samme dag:
Rob Bauer, NATOs militære leder, sier nå at europeerne må finne seg i å gi opp «luksuriøse velferdsgoder», grunnet hans og andre vestlige eliters hellige krig mot Russland.
For det første er det lite velferd å snakke om i mange europeiske land. For det andre vet vi at Bauer, Jens Stoltenberg og likesinnede aldri vil ofre noe annet enn andres liv og andres penger og at deres velferd vil fortsette å stige. Når det skal kuttes vet vi av erfaring at det går mest ut over de som har minst fra før.
Jeg håper og tror det vil bli et opprør mot denne galskapen. For vestlige ledere har rett og slett ikke peiling på hva de gjør (med mindre målet er evig krig). Hvis de hadde hatt peiling hadde de klart å gi gode resultater. https://x.com/DagnyTaggart963/status/1861706822056300730
Seinere samme dag:
USA/NATO/EU med Norge skyver stadig yngre ukrainere foran seg i sin hellige krig mot Russland. Det er åpenbart at den krigen, som de sjøl framprovoserte, er viktigere for dem enn alt annet.
White House presses Ukraine to lower draft age to meet manpower needs against Russia
(Artikkelen er fjernet fra nettsidene til ABC News, men finnes fortsatt på webarchive.org.)
Hitler brukte til slutt 12-åringer. Vil Stortinget trekke i bremsen før det går så langt, eller vil de også oppmuntre barn til å dø for seg? Med løfter om 12 jomfruer når de blir martyrer?
Det går i hvert fall i den retningen. Spanske El Pais International meldte 14. oktober om et eksploderende antall desertører:
Alarm in Ukraine over increasing number of army deserters
Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok
Den store pandemibløffen i Italia
Av Foreningen lov og helse - 17. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/den-store-pandemibloffen-i-italia/
Mange har med god grunn kalt Italia for Ground Zero for pandemibløffen vi har gjennomlevet de siste årene. I vår lengre gjennomgang av hvordan det ble jukset med tallene slik at det kunne skapes inntrykk av en pandemi, her del 1 og del 2, tok vi også for oss litt av det som fant sted i Italia.
Av Terje Hansen, Foreningen lov og helse.
I Norge har det vært en Koronakommisjon som har “evaluert” pandemien og myndighetenes opptreden i den forbindelse, og slik som det alltid er i Norge har denne kommisjonen i stor grad fungert som et tildekkingsorgan for misæren. Også i Italia har det vært en en høring og evaluering. Det er fullt mulig også denne i stor grad fungerer som en tildekking, men noe interessant har dog kommet frem.
Robin Monotti, en amerikaner med italiensk bakgrunn er en av dem som har kommentert et sentralt element i pandemibløffen i Italia, og hva som har kommet frem i høringen:
Som jeg viste i artikkelen vår i to deler, lenket til lenger opp, var narrativet de skulle ha oss til å tro på at det døde såpass mange i Italia og spesielt Bergamo at militæret rett og slett måtte steppe inn for at myndighetene skulle klare å håndtere alle likkistene. Realiteten var derimot at det ble portforbud i Italia, og da fikk ikke de andre aktørene lov å frakte likkister! Det var altså ikke slik at de ordinære begravelsesbyråene eller transportbyråene m. fl. ikke klarte å håndtere de strie strømmene med lik, de fikk ikke lov av myndighetene å gjøre jobben sin. Dette med militæret og likkistene var helt sentralt i den psykologiske operasjonen dette må betegnes som, på et avgjørende tidspunkt tidlig i den erklærte pandemien. Her som eksempel er NRK i sving den 22. mars 2020:
Dette kommer også frem i høringen i Italia, hvor de lange kolonnene med militærkjøretøy viste seg å være innrettet slik at hvert kjøretøy bare fraktet én kiste hver (!), (hvis de faktisk hadde en eneste kiste overhodet). Et glimrende triks for at hele verden kunne få tro at “pandemien virkelig herjet” i Italia og lange kolonner måtte til for å transportere vekk alle likene, et triks som for øvrig temmelig sikkert må ha vært beordret fra øverste hold i maktstrukturene.
Her beskriver Monotti det i en kort video:
Jeg skal ta med én ting til fra høringen i Italia:
Som oversatt til norsk blir noe sånt som dette:
Covid-kommisjonen: “vår tillit har blitt sveket, for i stedet for å få behandling på sykehusene, terapier, endte det med døden for våre kjære” – advokat Eleonora Colletta, visepresident for den nasjonale komiteen for familiene til Covid-ofre.
Det hun her påpeker er altså at håndteringen av pasienter og behandlingsprotokollene og så videre på sykehusene faktisk tok livet av pasienter i stedet for å hjelpe dem, noe som skjedde i stor skala i mange andre land også, som Storbritannia og USA med flere. Det er svært viktig å være bevisst på at det er nøyaktig dette som trolig har størsteparten eller nærmest all skyld for den overdødeligheten som fant sted i i noen land i enkelte begrensede tidsvinduer i 2020; henholdsvis april og litt ut på høsten 2020.
Advokat Eleonora Coletta: «Covid ble en unnskyldning for å la pasienter dø uten behandling».
Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.