Nyhetsbrev steigan.no 17.12.2022
Uro i Mongolia: Hvem kan vinne på det?
Kina: En viktig del av den nye verdensordningen
Er krigen i Ukraina på vei inn i sin avgjørende fase?
Nortura ute med et nytt tilbud – «Min bonde»
Dokumenter fra Pentagon viser at USA finansierte laboratorier for miltbrannbakterier i Ukraina
Serbia søker om utplassering av NATO-soldater i Kosovo
Uro i Mongolia: Hvem kan vinne på det?
Av Bhadrakumar - 17. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/uro-i-mongolia-hvem-kan-vinne-pa-det/
Kreml-talsmannen Dmitrij Peskov sa i et TV-intervju i Moskva søndag, da han ble spurt om hvor forholdet mellom Russland og Vesten beveger seg: «Vel, vi beveger oss ikke. Vi har allerede ankommet en stasjon som heter ‘Konfrontasjon’, og vi må være reserverte, sterke og ha underliggende styrke, fordi vi må leve i miljøet til denne konfrontasjonen.»
Av M. K. Bhadrakumar.
Det er ingen fredssamtaler og ingen ende i sikte på konflikten i Ukraina. President Putin sa i forrige uke at Moskvas nesten totale tap av tillit til Vesten ville gjøre en eventuell løsning i Ukraina mye vanskeligere å oppnå, og advarte om en langvarig krig.
I et slikt apokalyptisk scenario blir Russlands umiddelbare nabolag til sterkt omstridte soner for supermaktskonfrontasjoner, ettersom USA og EU prøver å omringe Russland med en ring av uvennlige stater.
Slik konfrontasjon kan ha ulike former. I den transkaukasiske regionen tar den vestlige innsatsen sikte på å erstatte Russland som mekler mellom Armenia og Aserbajdsjan. EU har presentert seg som et alternativ til russisk mekling og fredsbevaring.
Moskva så tidligere på slike forsøk på en nokså selvtilfreds måte, men har i det siste begynt å bekymre seg for at bakken under føttene forskyver seg i Transkaukasia. Det vestlige trikset er å gradvis albue ut den russiske fredsbevarende styrken som er utplassert til regionen etter den fornyede konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan i fjor om utbryterregionen Nagorno-Karabakh.
Moskva spiller begge sider i konflikten, og ganske åpenbart er en slik trapesøvelse veldig delikat og belastende. I perioden siden Moskvas spesielle militæroperasjon startet 24. februar, har EU således lykkes med å etablere et «overvåkingsoppdrag» i Armenia og fremmer sin plan om å etablere en OSSE-oppdrag til regionen, som vil utfordre Russlands monopol i fredsbevaring på grensen mellom Armenia og Aserbajdsjan.
Et annet aktivt stridsteater er Kasakhstan, hvor Vesten hele tiden jobber for å undergrave landets nære forhold til Russland. Kasakhstans multivektor utenrikspolitikk rettet mot å tiltrekke vestlige investeringer har skapt provestlige interessegrupper blant landets eliter. Kasakstans nasjonalitetsspørsmål skaper også følsomhet i forholdet til Russland. Kasakhstan er et spill med høy innsats for Vesten, siden det også grenser til Kina.
Les: Hva er «multivektorpolitikken»?
Til sammenligning utgjør den skjulte vestlige rollen i å gi næring til de nylige sammenstøtene mellom Kirgisistan og Tadsjikistan, samt i å oppmuntre Dusjanbe til å sørge for en «transitkorridor» for anti-Taliban-opprørerne i Panjshir-dalen en direkte utfordring for Russland på sikkerhetsområdet. Men til stor skuffelse for USA, ettersom spenningene mellom Tadsjikistan og Kirgisistan blusset opp i september i fjor og soldater fra Kirgisistan og Tadsjikistan utvekslet skudd langs flere punkter av landenes uavklarte grenser, valgte Moskva og Beijing å forbli på sidelinjen.
Riktignok var konflikten blant de alvorligste mellomstatlige militære eskaleringene i Sentral-Asias historie siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Konflikten utgjorde en stor forlegenhet for Moskva og Russland-ledede regionale sikkerhetsorganisasjoner i Sentral-Asia.
Hvis den vestlige rollen i den kirgisisk-tadsjikiske konflikten var en skjult rolle, er det ikke tilfelle med dens stadig mer proaktive grep for å bygge opp Panjshiris i Afghanistan som en «moderat» motstandsbevegelse for å styrte Taliban-regjeringen i Kabul, som har et hjertelig forhold til Russland. Panjshiriene nøt beskyttelse av den franske etterretningen under den anti-sovjetiske kampen på 1980-tallet, og de gamle koblingene har blitt gjenopplivet. Den franske presidenten Emmanuel Macron har tatt en praktisk rolle for å dyrke sin tadsjikiske motpart Emomali Rahmon.
Ganske åpenbart, både i tilfellet med kirgisisk-tadsjikiske fiendtligheter og i det spøkelset som ligger i en ny runde med borgerkrig i Afghanistan, står Russland overfor store sikkerhetspolitiske utfordringer. Russland er fortsatt den dominerende makten i Sentral-Asia, og på ledernivå har Moskva mye innflytelse i Bisjkek og Dusjanbe. Men med disse stridighetene innad i regionen og ustabiliteten der skapes grobunn for vestlig manipulasjon av de regjerende elitene.
Den siste bølgen av uro i Mongolia bærer imidlertid illevarslende tegn på en fargerevolusjon. Som i Kasakhstan og Kirgisistan er sosiale medier aktive for å vekke protester. Protestene startet for en uke siden mot «kullmafiaen», som angivelig har tjent på å gjøre forretninger med kinesiske selskaper. Men ulike konspirasjonsteorier spres på Twitter, inkludert at det vil bli en intern maktkamp i de regjerende partielitene.
Regjeringen reagerte umiddelbart med at kabinettet bestemte seg for å offentliggjøre en gransking av ni kontrakter knyttet til det statlige gruveselskapet som er i hjertet av saken. Den kunngjorde at alle fremtidige forretningsavtaler om kulleksport vil være offentlig tilgjengelige. Regjeringen varslet videre at en parlamentarisk komité vil etterforske skandalen.
Flere hundre demonstranter samlet seg i isende kulde på den sentrale Sukhbaatarplassen i Ulan Bator i løpet av helgen og marsjerte til presidentboligen der noen mennesker forsøkte å tvinge seg inn i bygningen. De ropte slagord og sang mens de trampet med føttene for å holde seg varme – ikke uten likheter med kuppet i Kiev i 2014.
Det som forhekser tablået, fra et geopolitisk perspektiv, er at Kina er målet for det meste av Mongolias eksport av kull, kasjmir, husdyr og andre produkter.
Forsøket på å forvandle protestene til en fargerevolusjon pågår fortsatt. I følge Associated Press har «Økonomiske forhold med omtrent 3,3 millioner innbyggere forverret seg ettersom inflasjonen har steget til 15,2%, noe som har blitt forverret delvis på grunn av Russlands invasjon av Ukraina.»
Tilfeldigheter eller ikke, protestene i Ulaanbaatar fulgte etter statsbesøket av Mongolias president Ukhnaagiin Khurelsukh i Beijing forrige måned. Dette var det andre møtet mellom Xi og Khurelsukh på to måneder. Beijing forstår at det også befinner seg i trådkorset for Vestens diplomati i Mongolia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Afghanistan. Alle disse landene faller inn i den første sirkelen av kinesiske interesser på en eller annen måte.
De gir «strategisk dybde» til Kina; de økonomiske båndene med disse ressursrike landene er ikke bare enormt fordelaktige, men vokser også raskt; de er uerstattelige partnere for Belt and the Belt and Road-initiativet; og regional sikkerhet og stabilitet er felles bekymringer.
Paradokset er, til tross for sammenfallet av interesser og sterke politiske og økonomiske forhold, og selv om deres kjerneinteresser er involvert, blir det stadig mer usikkert om Russland eller Kina kan levere på regionale sikkerhetsgarantier. Moskva er under vestlige sanksjoner og Beijing er fortsatt ekstremt på vakt mot å konfrontere USA eller EU – selv om Mongolia er et land i Sentral-Asia hvor kjerneinteressene til Russland og Kina overlapper hverandre.
Beregningene til USA og EU går ut på at dette er den beste muligheten til å konsolidere og utvide sin innflytelse i Russlands transkaukasiske, kaspiske og sentralasiatiske bakgård. Det er klart at vestmaktene med vilje tråkker inn i de regionale spenningene, og sannsynligheten for at den russiske og kinesiske motstanden mot den kommer til kort kan ikke utelukkes.
Den geopolitiske innsatsen er høy. Mongolia er transittlandet for den foreslåtte gassrørledningen Power of Siberia 2 som kanaliserer opptil 50 milliarder kubikkmeter gass fra Yamal-halvøya i det russiske Arktis til det østlige Kina, og byggearbeidene skal starte i 2024. Tilsvarende har Kina, Mongolia og Russland utvidet omrisset av utviklingsplanen for etablering av den økonomiske korridoren Kina-Mongolia-Russland med fem år, noe som vil frigjøre et stort økonomisk potensial og oppgradere Mongolias rolle som et transittknutepunkt.
Kina-Mongolia-samarbeidet om bygging av transportruter og korridorer har blitt kraftig styrket de siste årene, noe som har styrket logistikken mellom Kina og Mongolia og kraftig økt deres transportkapasitet for bulkvarer, spesielt mineralprodukter. De to landene ønsker å forbinde flere nye jernbanelinjer med kinesiske havner.
USA og EU vil gjøre sitt ytterste for å trekke Mongolia vekk fra den kinesisk-russiske banen, uansett hva som kreves. Interessant nok reiste en NATO-militær delegasjon fra Brussel til Ulan Bator i forrige uke og gjennomførte to dager med samtaler med de mongolske militære lederne. Mongolia presenterer en brennbar blanding der alle nøkkelelementene i USAs konfrontasjon med Russland og Kina er til stede, alt fra NATOs snikende framrykning mot Asia-Stillehavet til BRI og Russlands energieksport og selvfølgelig de enorme forekomstene av sjeldne jordarter på steppene.
Originalen:
Posted on December 12, 2022 by M. K. BHADRAKUMAR
Unrest in Mongolia: Who Stands to Gain?
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Kina: En viktig del av den nye verdensordningen
Av Bertil Carlman - 17. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/kina-en-viktig-del-av-den-nye-verdensordningen/
Kinadebatten fortsetter. Etter innlegget fra Rolf Galgerud Hva slags stat er Kina? har Bertil Carlman i Sverige skrevet et svar som vi gjengir nedenfor. Galgeruds artikkel var en reaksjon på Larry Romanoffs Valg av Kinas regjeringsledere. – Red.
Kina: En viktig del av den nya världsordningen
Av Bertil Carlman.
”Og det melder seg et stort spørsmål når jeg leser at «kun» 7 av 25 i det kommunistiske partiets politbyrå har bakgrunn i rikdom.” I denna misstanke döljer sig en oförståelse av vad det socialistiska samhället egentligen är – ett övergångssamhälle. Rolf G. är en romantiker – en som vill hoppa direkt in i ett tänkt idealsamhälle. Han förstår inte att vägen dit är krokig och mödosam. Han förstår inte att krökarna dessutom kommer att se olika ut i olika länder på jorden, och att det är därför som man nu i Kina talar om ”socialism med kinesiska förtecken”. Han förstår inte heller, att det är Kinas nuvarande politik, som är en av huvudingredienserna i framväxten av en ny multipolär världsordning. Det finns skäl till att Sergej Lavrov och Xi Jinping var de som drog till sig störst intresse i de för ett tag sedan avslutade mötena G20, ASEAN med flera möten i Sydostasien. Det finns skäl till att MBS och hans skröplige far, tillsammans med andra statschefer i de mer eller mindre feodala länderna i Västasien rullar ut röda mattan och bugar djupt när Xi Jinping kommer på statsbesök. Alldeles uppenbart är de inte intresserade av att göra om sina länder till socialistiska stater. De vill kunna konsolidera sin makt, och för att göra det vill de också utveckla sina länders ekonomi. Det kräver pålitliga handelsförbindelser och under senare tid har de tröttnat på de opålitliga handelsförbindelserna med Väst, framförallt USA. Kina erbjuder inte en massa tomt prat om demokrati, Kina erbjuder pålitlig handel. BRI, BRICS+, SCO med flera är exempel på projekt i den nya framväxande världsordningen. Alla kan med egna ögon se hur de verkligen utvecklas. De står i stor kontrast till Joe Bidens B3, som ”utvecklats” till B3W (Build Back Better World). Vem kommer idag ihåg denna skapelse som G7-länderna lanserade som en motvikt till BRI?
”Artikkelen er gjennomsyret av en lovprising av elitedyrkelse, av forakt for demokrati, av forakt for «mannen i gata» og skisserer et samfunn styrt av eksperter hentet fra eliten.” skriver Rolf G. vidare. Javisst är det kinesiska samhället styrt av experter. Det är styrt av experter hämtade från det socialistiska Kinas elit. Det är en elit som vuxit fram ur främst det kinesiska folket alltsedan sådär 1921, då det kinesiska kommunistpartiet bildades. Mao Zedong skriver en hel del om den skapelsen i ”Om ny demokrati” från 1940. Klasserna i Kina, Kina som stat och de olika samarbetena mellan klasserna i kampen mot t.ex. den japanska imperialismen analyseras noga. Och varför skulle inte det kinesiska folket vara stolt över denna sin elit? ”Forakt for ’mannen i gata’” visar Jonas Gahr Støre och Ulf Kristersson, men dessa två statsministrar kommer från Norges och Sveriges borgarklasser och har närmast nyliberalism som sin ideologi. De ger struntar i norrmäns och svenskars grundläggande behov. Samtidigt uppträder de som vasaller åt i sista hand USA-imperialismen och går utan tvekan med på till exempel sanktioner som illa drabbar Norge och Sverige.
Som kontrast till det kan man gärna lyssna på vad professor Victor Gao säger om ”Hur demokrati fungerar i Kina”. Lägg märke till att Victor G. inte är medlem i KKP utan i ett annat kinesiskt parti. How does whole-process people’s democracy work? – YouTube.
Kampen mellan Sovjetunionen och Kina 1969 över Damanskyön i Ussurifloden (på kinesiska Zenbaoön i Wusulifloden) visar på, att kommunisterna i respektive land då ännu inte utvecklat tillräcklig kunskap om hur man löser vissa konflikter på ett fredligt sätt. Då gällde det fortfarande att framhäva vem som var ”bäst” på marxismen-leninismen. Idag har Kinas kommunistiska parti (KKP) vänskapliga förbindelser med tre olika kommunistpartier i Nepal. KKP har också vänskapliga förbindelser med Rysslands nuvarande kommunistparti (det näst största i det ryska parlamentet) samtidigt som det kapitalistiska Ryssland och det socialistiska Kina har ett idag synnerligen väl fungerande samarbete staterna emellan.
I ”Om ny-demokrati” skriver Mao Zedong även om hur ”den kommande proletära världsrevolutionen” var oundviklig. Han skrev också om att Sovjetunionen (1940!) stod inför skapandet av en kommunistisk stat, vilket skulle innebära, att övergångsformen socialism stod inför sitt slut i Sovjetunionen någon gång efter andra världskriget. Vi vet hur det gick, men det är både lätt och löjligt att vara efterklok. Slutsatser har dock KKP utan tvekan dragit. Världsrevolutionen talar man inte längre om, men gärna ”win-win”-samarbete med alla länder som är intresserade av handelssamarbete.
En annan viktig slutsats som dragits finner vi i en artikel av den brasilianske forskaren Gabriel Martinez. ”Reform- och öppningspolitiken, som initierades av Kinas kommunistiska parti 1978, har skapat viktiga förändringar i landets ekonomiska sfär. Omvandlingen av hur egendom struktureras fick så småningom den grundläggande strukturen för egendomsförhållandena i landet att ändras till ett system där den statliga offentliga ekonomin ansågs vara dess ryggrad, men samexisterar med flera former av egendom, vilka alla existerar och utvecklas tillsammans (inklusive inhemsk och utländsk privat egendom). Dessa omvandlingar åtföljdes av en rad ideologiska förändringar, förändringar som har inflytande på de mest skilda sektorerna av det sociala livet. Detta inflytande kan ses i befolkningens levnadssätt, i ekonomin, i kulturen, i konsten och även i politiken. Det kinesiska samhället har, ur ideologisk synvinkel, blivit mer «diversifierat», och en sådan diversifiering har uppenbarligen inte bara positiva aspekter, utan ger också negativa konsekvenser och medför nya utmaningar för socialismens utveckling i Kina. I den här artikeln kommer jag att försöka beskriva några aspekter av Kinas kommunistiska partis formuleringar om ideologiskt arbete och hur detta arbete får en ny roll i Kina som leds av Xi Jinping.” Ideological work in the new era of socialism in China – Friends of Socialist China.
(Friends of Socialist China publicerar regelbundet intressant material. Steigan.no har tidigare publicerat en artikel därifrån.) Förra året kunde man se en mycket intressant intervju på RT:s ”Going underground”. Afshin Rattansi intervjuade en kinesisk riskkapitalist och frågade om hur en som han kunde arbeta i ett land styrt av kommunister. (Eftersom vi nu i det ”demokratiska” Europa förbjudit yttrandefrihet för ryska åsikter hittar jag inte längre intervjun. Men Afshin Rattansi har flyttat från London till Dubai och ”Going underground” kan åter ses, nu i en ”autokrati”. Här är t.ex. den första nya intervjun: Alastair Crooke: Europe a total vassal of the US, destroying itself over Ukraine-Russia war!)
Rolf G. upprepar sig när han skriver “Så langt jeg kunne lese ut fra artikkelen, så er det ‘tjenestemenn’ i møte med de andre ‘tjenestemenn’. Og da er avstanden til «mannen i gata» stor, så stor at det neppe finnes kontakt.” Hur var det med en av dem som vi i dag räknar som grundare av marxismen, Friedrich Engels? Hur långt var avståndet mellan honom och «mannen i gata»? Han försörjde både sig själv och delvis Karl Marx genom sin goda inkomst i ett kapitalistiskt företag som hans far grundat, om jag minns rätt. Och vad gäller ”neppe finnes kontakt” så visar det på en generande oförmåga att ta reda på fakta. Kinesiska källor som Global Times och CGTN samt rapportörer som Danny Haiphong, Ben Norton, Cyrus Jansen och Angelo Guiliano rapporterar regelbundet om hur ‘tjenestemenn’ arbetar tillsammans med «mannen i gata». Ett bra exempel på det finns globalpolitics.se (Kina utrotar fattigdomen, vill hjälpa andra.) Rolf G. har inte bara ett svårt romantiskt sätt att se på tillvaron. Det är också ett mycket ytligt synsätt, eller åtminstone delar av det.
Eftersom jag inte är kines, är för mig det mest intressanta med Kinas politik den utrikespolitiska delen av den. Inrikespolitiken är en fråga som främst är kinesernas angelägenhet. I centrum för den nu framväxande nya världsordningen står som sagt samarbetet mellan i första hand Kina och Ryssland. I framväxande skapelser som de tre jag nämnt ovan (BRI, BRICS+, SCO), är Kina, en mycket viktig del. Det är landet bland annat i kraft av att vara världens näst största ekonomi. Denna nya världsordning synes mig vara nödvändig för att det skall bli ett slut på de krig och de konflikter som vi i Väst regelbundet skapar. Det i sin tur är nödvändigt för att det någon gång skall kunna bli en utveckling till ett mer hållbart utnyttjande av jordens resurser. Och det anser jag trots Rysslands krig mot Nato i Ukraina.
I en artikel på Global Times från den 12:e december framgår det klart att nu även den kinesiska regeringen, som sedan tidigare den ryska, klart ser att samarbete med Väst är nästintill omöjligt. Våra västliga diplomaters handlande kring Minsk-avtalet visar hur all trovärdighet raserats. Real intention behind Minsk agreements further destroys credibility of the West. Här på steigan.no har det skrivits mycket om det. Och detta totala sammanbrott av trovärdighet ser naturligtvis ledarna för länderna i det Globala Syd. Samtidigt ser de också trovärdigheten hos de stater som står i täten för den nya världsordningen.
‘Til slutt må jeg selvfølgelig avgi en tilståelse.’ När jag läste Deng Hsiaopings uttalande om ”att färgen på katten inte spelade någon roll, bara den var bra på att fånga möss”, när jag läste om att det i Shenzhenskapats en ”speciell ekonomisk zon”, ja då tänkte jag, att nu är det slut med det socialistiska Kina. Det var för cirka 40 år sedan. Jag var då som Rolf Galgerud är nu, jag var en romantiker. Det var min gode vän Anders Persson (1944-2021), som efter sin återkomst från arbete i England åter sparkade igång mitt och vårt stora intresse för Kina. (Det finns ett antal artiklar av Anders P. på steigan.no) Vi visste naturligtvis redan båda, att när det gällde utrikespolitik, framför allt gällande länder som USA/Eu/Nato ogillade, så kunde vi inte lita på SR, SVT, Dagens Nyheter med flera, utan vi fick gå till böcker och informationskanaler liknande de jag beskrivit ovan. Erfarenhet/ålder och studium av vad som verkligen sker, kan ofta råda bot på skadliga delar av ett romantiskt synsätt.
Er krigen i Ukraina på vei inn i sin avgjørende fase?
Av red. PSt - 17. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/er-krigen-i-ukraina-pa-vei-inn-i-sin-avgjorende-fase/
Samtale mellom Michael Vlahos og oberst Douglas MacGregor i biblioteket til Army-Navy Club, Washington, D.C.
Douglas MacGregor er en dekorert krigsveteran, forfatter av fem bøker, med en doktorgrad og erfaring som forsvars- og utenrikspolitisk konsulent. Han fikk oppdrag i den vanlige hæren i 1976 etter 1 år ved VMI og 4 år på West Point. I 2004 trakk Macgregor seg med rang som oberst. I 2020 utnevnte presidenten Macgregor til å tjene som seniorrådgiver for forsvarsministeren, en stilling han hadde til president Trump forlot vervet. Han har en MA i sammenlignende politikk og en doktorgrad i internasjonale relasjoner fra University of Virginia.
Biografien til Douglas MacGregor ligger her.
Michael Vlahos er seniorstipendiat ved Institute for Peace and Diplomacy. Kompetanse: Nasjonal sikkerhet, militærhistorie og strategi. Michael Vlahos er forfatter av boka Fighting Identity: Sacred War and World Change. Over flere tiår har han undervist i krig og strategi ved Johns Hopkins University, Naval War College og Centro de Estudios Superiores Navales (CDMX) og han er ukentlig bidragsyter til The John Batchelor Show. Følg ham på Twitter @Michalis_Vlahos, og på bloggen hans, anewcivilwar.com
Nortura ute med et nytt tilbud – «Min bonde»
Av Romy Rohmann - 17. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/nortura-ute-med-et-nytt-tilbud-min-bonde/
Samvirkebedriften Nortura har nå lansert pilotprosjektet Min Bonde, de startet opp tidlig i desember med noen få utvalgte bønder. Prosjektet drives av vekstlaben i Nortura, som jobber med strategisk innovasjon for samvirkeselskapet. Nå kan du kjøpe ferskt kjøtt rett fra bonden, og få det levert på døra.
Av Romy Rohmann.
Nortura skriver at med pilotprosjektet «Min Bonde» ønsker de å knytte tettere bånd mellom forbruker og produsent. På nettbutikken Min Bonde kan forbrukere nå kjøpe julekasser direkte fra bonden, og få varene levert hjem på døra.
Tanken er at Nortura tar jobben med salg, markedsføring og distribusjon på vegne av bøndene. Dette er oppgaver som oppleves som flaskehalser for de som selger eget kjøtt gjennom Norturas nisjeordning, forteller prosjektleder Britt Signe Granli i Nortura.
Prosjektet er ledet av Vekstlaben, Nortura sin avdeling for strategisk innovasjon. Dette er ei avdeling som har som oppgave å finne og teste ut nye forretningsområder, og finne flere ben å stå på, både for samvirkeselskapet og datterselskapene til Nortura.
I arbeidet med nettbutikken Min Bonde, har de gjort intervjuer og tester for å avdekke behov og flaskehalser i forbindelse med direktesalg av lokalmat. Både for bonden og forbrukeren.
Tilbakemeldingene vi har fått fra forbrukere er at de setter pris på rettferdig betaling til bonden, at dyrene har hatt det bra og at de kan få tilgang på lokalmat fra en bonde i nærområdet, forteller Granli.
Pilotprosjektet Min Bonde ble sluppet helga 3. og 4. desember og nettsiden var oppe kort tid etter.
https://minbonde.shop/
Dette er et pilotprosjekt og målet på sikt er å inkludere flere bønder og produkter av flere dyreslag. Foreløpig er «Min Bonde» tilgjengelig i Trøndelag.
Det gjenstår fortsatt mye arbeid før man eventuelt kan lansere en slik nettbutikk i full skala. Vår oppgave er å teste gjennomføring og lønnsomhet, før man eventuelt kan sette to streker under svaret. Men som første steg på veien kan vi se for oss å utvide med flere bønder, og regioner i flere piloter, sier Granli.
Prosjektet er støttet av Trøndelag Fylkeskommune og gjøres i samarbeid med T-Lab på Steinkjer, masterstudenter fra NMBU Innovasjon og entreprenørskap og Nortura Steinkjer.
Prosjektet er initiert av Nortura, med direktesalg fra produsenter til forbruker. Målet er å levere på forbrukers ønske om mer lokalmat og bedre betaling til bonden. Mange forbrukere ønsker å få kunnskap om hvor dyrene kommer fra, det får de her og det kan gi forbrukere en større trygghet på at dyrene har hatt det godt, det er også er en viktig del av prosjektet.
Vi har tidligere her på Steigan.no skrevet om Samvirkebedriftene Nortura, TINE og Felleskjøpet Agri som har satset på tettere samarbeid og åpnet sine medlemsbutikker for alle. Det er bra, her selges kvalitetsmat fra den norske bonden.
https://steigan.no/2022/11/bondenes-samvirke-apner-for-salg-av-matvarer/
Det er foreløpig fire produsenter i Trøndelag som er plukket ut til å være med på første del av prosjektet:
Elvarheim Gård i Steinkjer
Vinje Gård i Inderøy
Brede Bacon Gård i Snåsa
Skilbrigt Gård i Levanger
Nå selges det julekasser, men over jul planlegges det også å selge produkter med både storfe og småfe, utpå våren kan det for eksempel være aktuelt å tilby en «grillkasse».
Når en bestilling er mottatt vil dyrene bli slaktet og foredlet ved Norturas anlegg i Steinkjer, og her sørges det for at riktig slakt kommer til rett kunde.
Jula er tida for tradisjonsmat og vi serverer nok mer kjøttmat i denne tida enn ellers i året. For oss som ikke har en bonde å kjøpe direkte fra minner jeg om REKO ringene, som er en omsetningskanal for lokalprodusert mat – direkte til deg fra bonde og mathåndtverker. På hjemmesida deres finnes oppdatert kart om hvor disse finnes.
https://www.rekonorge.no/
Dokumenter fra Pentagon viser at USA finansierte laboratorier for miltbrannbakterier i Ukraina
Av red. PSt - 17. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/dokumenter-fra-pentagon-viser-at-usa-finansierte-laboratorier-for-miltbrannbakterier-i-ukraina/
Judicial Watch i USA har fått utlevert dokumenter fra Defense Threat Reduction Agency (DTRA), som er en del av forsvarsdepartementet i USA. Judicial Watch fikk utlevert dokumentene etter å ha gått til sak etter Freedom of Information Act (FOIA). Sjøl om dokumentene var tungt redigert og mange sider var strøket helt ut, framgår det tilstrekkelig dokumentasjon for å kunne slå fast at USA finansierte biologiske laboratorier i Ukraina i 2018 som forsket på utvikling av miltbrannbakterier.
Miltbrann, eller antraks, er en sjukdom som normalt angriper husdyr som sauer og storfe, men kan også overføres til mennesker. Sykdommen skyldes bakterien Bacillus anthracis. Miltbrannbakterien er blitt brukt innen biologisk krigføring, blant annet under første verdenskrig.
FNs konvensjon om biologiske våpen av 1972 forbyr produksjon og lagring av biologiske våpen, og er undertegnet av over 100 medlemsland, i forbindelse med de grusomme virkningene slike våpen har.
I dokumentet Phase 2 On-the-Job Training Report, December 11-13/December 26, 2018 framgår det at det ble drevet trening med miltbrannbakterier 28. desember 2018 i dette laboratoriet.
PACS [Pathogen Asset Control System] on-the-job training was conducted for users of the [redacted (b)(3)] on December 11-13, under Phase 2 implementation activities, Anthrax Laboratory activities were conducted on December 28, 2018.
PACS existing configuration and customization were checked jointly with the on-site PACS Working Group
Phase 1 implementation activities including progress and current status were reviewed; issues and problems discussed and resolved;
Standard Operating Procedure (SOP) for PACS use at [redacted (b)(3)] was updated to include Subculturing Operation process – the updated SOP submitted to the on-site Working Group.
Virksomheten ble utført av Black & Veatch, som er finansiert av Pentagon.
Blant dokumentene er en oversikt over støtte fra Pentagon datert 1. august 2019 til et beløp av $11,289,142.00.
Dokumentene omfatter også en serie med treningsrapporter fra laboratoriet.
USAs ambassade i Kiev hevder at dette bare handler om hvordan man skal redusere faren for bruk av biologiske våpen. Men Judicial Watchs president Tom Fitton sier at dokumentene viser at USA har vært involvert i håndteringa av patogener i ukrainske laboratorier.
Dette ble også bekreftet av Victoria Nuland under en høring i Senatet 8. mars 2022 der hun innrømte at Ukraina hadde såkalte «biologiske forskningsfasiliteter».
Uro i Kosovo (igjen)
Av derimot.no - 17. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/uro-i-kosovo-igjen/
Av Derimot.no
EUs utenrikskommissær ber om umiddelbar slutt på urolighetene i Kosovo. Det vitner om EUs fullstendige fiasko i regionen som ble ulovlig løsrevet fra Jugoslavia for 23 år siden.
Se rapport fra German Foreign Policy
EUs utenrikskommissær Josep Borrell ber om en umiddelbar slutt på urolighetene i Kosovo. «Denne situasjonen må ta slutt», krevde Borrell i går med tanke på protestene som brøt ut sist helg på grunn av utplasseringen av albansktalende politi, inkludert spesialstyrker, i det serbisktalende nordlige Kosovo, som inkluderte oppføring av blokkader av forskjellige veier. Et kjøretøy fra EUs EULEX-oppdrag i Kosovo ble også angrepet.
Serbias president Aleksandar Vučić ba om utplassering av serbiske undertrykkende styrker i det nordlige Kosovo – for å beskytte den serbisktalende minoriteten. Kosovos president Vjosa Osmani anklaget Vučić for å ha en «mentalitet» fra 1990-tallet, som på den tiden hadde ført til «krig» og «drap av 150 000 sivile.» Kosovos statsminister Albin Kurti formanet Serbia og kalte det en pro-asiatisk stat – antagelig et negativt motstykke til et «pro-amerikansk» Kosovo. Mer enn 23 år etter at Kosovo ble skilt fra Jugoslavia gjennom den ulovlige angrepskrigen, har EUs innsats for å bygge opp den fattige regionen vist seg å være en total fiasko.
Løsrivelse i strid med folkeretten
Kosovo – stedet for de nåværende urolighetene – ble de facto løsrevet fra Jugoslavia av NATOs ulovlige angrepskrig tilbake i 1999. Verken dens kriminelle aggresjon, som sådan, eller de utallige krigsforbrytelsene, noen begått av NATOs bombeflypiloter,[1] eller av Kosovos UÇK-milits som opererer som NATOs bakkestyrker,[2] noen gang blitt stilt tilstrekkelig for retten.
Kosovos offisielle løsrivelse – også et brudd på folkeretten – i februar 2008, har også forblitt uten juridiske konsekvenser for dets vestlige hovedpersoner og deres partisaner i Kosovo. Vestmaktene har absolutt ikke lyktes i å oppnå global anerkjennelse av Kosovos løsrivelse slik de har prøvd. Bare 99 av 193 FN-medlemsnasjoner – hovedsakelig bestående av vestlige stater – anerkjenner for tiden Kosovo som en legitim nasjon.[3]
EU har ikke engang klart å forplikte alle sine medlemmer til å ta dette steget. Spania, Slovakia, Romania, Hellas og Kypros nekter fortsatt å følge etter. Innflytelsesrike makter, utenfor Vesten, som BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika), anser fortsatt med rette Kosovos militære løsrivelse som et brudd på folkeretten.
Fattigdomsrammet region
I løpet av de mer enn 23 årene siden Kosovos de facto løsrivelse har de vestlige landene, spesielt EU, ikke klart å bidra til å skape anstendige levekår i regionen, selv om EU offisielt hadde forpliktet seg til å gjenoppbygge området. Ifølge FNs barnefond (UNICEF) er Kosovo en av de fattigste regionene i Europa, med anslagsvis 23 prosent av befolkningen som lever i fattigdom. Kosovos BNP per innbygger er bare en fjerdedel av gjennomsnittet i EU. Til tross for dette bruker Pristina bare 8,5 prosent av BNP på sosial beskyttelse, sammenlignet med et gjennomsnitt på 28 prosent i EU. Tilgang til helsetjenester og utdanning er like begrenset.[4] Ungdomsledigheten var på rundt 48,7 prosent i fjor. De som har jobb, har ofte lav lønn og dårlige arbeidsforhold.[5]
Nummerskiltstriden
Spenningen mellom den albansktalende majoriteten og den serbisktalende minoriteten i Kosovo har vedvart med uforminsket styrke på bakteppet av uendret regional utarming. I løpet av de siste ukene og månedene har de til og med eskalert, denne gangen forårsaket av statsminister Albin Kurtis regjerings forsøk på å påtvinge Kosovo-nummerskilt på den overveldende serbiske majoriteten av befolkningen nord i regionen.
Fordi den serbisktalende minoriteten anser Kosovos løsrivelse i strid med folkeretten – som nesten halvparten av landene over hele verden – nekter den å godta Kosovo-skiltene. Kurtis regjerings forsøk på å løse konflikten, for all del, til sin egen fordel, har vist seg nytteløst. Nesten alle serbisktalende offentlige verv i nord har trukket seg fra stillingene sine i protest. Derfor var det opprinnelig planlagt nyvalg i disse kommunene 18. desember. Striden har nå blitt begrenset under press fra EU.
Serbia har gått med på å avstå fra å utstede nye serbiske bilskilt til innbyggere i nordlige Kosovo. Og Kurtis regjering vil avstå fra å straffe serbisktalende innbyggere for å bruke gamle serbiske bilskilt.[6]
Eskalerende spenninger
Imidlertid ble kompromisset åpenbart oppnådd for sent til å forby ytterligere eskalering av konflikten. Forrige uke begynte regjeringen i Kosovo å sende et stort antall albansktalende politifolk til de fleste serbisktalende områdene nord i regionen. Dette er i strid med avtaler, som sier at en slik utplassering kun kan gjøres med samtykke fra de serbisktalende kommunene.
Denne regelen er utformet for å hindre en eskalering av spenninger.[7] Nettopp den nåværende utplasseringen av albansktalende politi har resultert i denne eskaleringen. Rundt slutten av forrige uke begynte serbisktalende innbyggere i Nord-Kosovo å barrikadere gatene. Albansktalende politifolks arrestasjoner av serbisktalende innbyggere i Kosovo har drevet eskaleringsspiralen enda en runde høyere.
I mellomtiden har Kosovos regjering besluttet å utsette kommunevalget til april. Serbias regjering under president Aleksandar Vučić har endelig uttalt seg i helgen. Med henvisning til FN-resolusjon 1244 fra 1999, krever president Vučić at Serbias undertrykkende styrker skal tillates å beskytte den serbisktalende minoriteten i Nord-Kosovo.
“Pro-asiatisk og krigsfremmende”
Med dette kan neste runde med opptrapping nærme seg. FNs resolusjon 1244 har aldri blitt offisielt opphevet og er derfor i prinsippet fortsatt gyldig i dag. Ikke desto mindre hevder vestlige land og Kosovo-regjeringen at siden Kosovo har løsrevet seg – om enn ulovlig – er resolusjonen de facto uholdbar.
Det virker utelukket at NATO vil gå med på at Serbia sender sine undertrykkende styrker inn i det nordlige Kosovo. Spenningene blir ytterligere forsterket av ville verbale angrep som kommer fra Pristina. Nylig anklaget Kosovos president Vjosa Osmani Vučić for å ha en «mentalitet» som hadde «eksistert i Serbia på 90-tallet» og hadde ført «til krig, ødeleggelse og drap av 150 000 sivile.»[8] Det er uklart hvor » 150 000 sivile” skulle ha blitt drept i Kosovo på 90-tallet.
For mange år siden kom en bred folketelling, som startet i januar 1998 og sluttet i desember 2000, som teller ikke bare albansktalende ofre, men også serbisktalende ofre, til totalt rundt 13 000 ofre.[9] Statsminister Kurti ba NATO om å «straffe» de serbisktalende protestene. Kosovo, sier han, er «en europeisk, demokratisk og pro-amerikansk stat», mens han hevder at Serbia er «autokratisk, pro-asiatisk og krigshærende».[10] Vesten må gripe inn.
EULEX i trådkorset
I mellomtiden har EU blitt målet for protester. For eksempel har et kjøretøy som tilhører EUs EULEX-oppdrag – som siden 2008 har forsøkt å opprette en rettsstat i Kosovo, uten nevneverdig suksess – blitt angrepet.[11] I går ba EUs utenrikskommissær Josep Borrell om en umiddelbar slutt på uroen i Kosovo. Det er rapportert at EUs utenriksministre har blitt enige om en ny meklingsplan for en rask løsning av konflikten. Detaljer er selvfølgelig ikke offentliggjort ennå. Tiltak for å lempe på situasjonen skulle forhandles i dag, onsdag. Sjansene for suksess er dårlige.
[1] Se også Die zivilen Opfer der Kriege.
[2] Se også Die Mafia als Staat og Die Mafia als Staat (II).
[3] Kosovo: Hvorfor blusser det opp problemer mellom serbere og den albansk-ledede regjeringen? bbc.co.uk 12.12.2022.
[4] UNICEF Kosovo-program: Årsrapport 2021.
[5] Bashkim Bellaqa, Besim Gollopeni: Sysselsetting og arbeidsledighet for ungdom i Kosovo. I: Corporate Governance and Organizational Behavior Review, bind 5, utgave 2, spesialutgave, 2021. S. 212-224.
[6] Michael Martens: Gefahr im Norden des Kosovos. Frankfurter Allgemeine Zeitung 05.12.2022.
[7] Bojan Ellek: Politiarbeid i Nord-Kosovo etter Brussel-avtalen. k-s-pag.org.
[8] Thomas Gutschker: Neuer Schwung dank Moskau. Frankfurter Allgemeine Zeitung 07.12.2022.
[9] Helmar Dumbs: Kosovo-Krieg: Tausende Opfer und keine Täter. diepresse.com 14.06.2014.
[10] Alice Taylor: Nord-Kosovo-angrepene intensiveres, Beograd ber NATO sende inn militære. euractiv.com 12.12.2022.
[11] Bernd Riegert: EU-Außenminister verlieren Geduld mit Kosovo und Serbien. dw.com 12.12.2022.
Les også: Kosovo 1999: Krigen ble gjort mulig av propaganda
KRIG I VÅR TID
Fra tap til seier?
Av Jan Christensen - 17. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/fra-tap-til-seier/
Dommen i Borgarting lagmannsrett har falt: Stortingets vedtak i 2018 om tilslutning til EUs energipakke 3 (ACER), var «ikke inngripende». Denne kjennelsen kommer fra den samme domstol som for knapt ett år siden mente at dette var en «ikke-sak». Når vi i dag ser konsekvensene av lagrettens første og siste vedtak, både for folk og næringsliv, er det grunn til å stille spørsmål ved domstolens vurderingsevne.
Av Jan Christensen.
Lagretten bestod av 3 fagdommere og 2 lekdommere. I hvilken grad rammes de av strømpriskrisa? I hvilken grad representerer de folkemeninga og vanlige folks interesser? Lagretten kunne hatt 4 lekdommere. Hvorfor bare 2?
Nei til EU har vedtatt å anke lagrettens dom til Høyesterett.
Det er en klok avgjørelse. Etter 5 rettssaker virker det dumt å gi seg i forkant av den siste.
Allikevel er det sånn at en ny domstolsbehandling koster enda mer penger. Vi blir enda mer «advokatmat». Med utømmelige finanser til bl.a. å kjøpe de «klokeste hodene», kan Staten produsere haugevis med nye og «overbevisende» argumenter – mer forvirrende enn oppklarende.
Det er også usikkert i hvilken grad som Storting og regjering vil rette seg etter en eventuell dom i Nei til EUs favør.
Rett nok kan de bli «avkledd», men så lenge ACER forsøker ties i hjel i mange dominerende massemedia, hva så?
Aftenposten har eksempelvis ikke med et ord nevnt lagmannsrettens kjennelse i ACER-saken.
Stortingsvedtaket om å tilslutte Norge til EUs energipakke 3 – selve grunnlaget for ACER-rettssaken – vil stå fast så lenge vi er bundet av EØS-avtalen. Uansett hva Høyesterett måtte si.
I 2018 ville vedtaket gått gjennom med 3/4 flertall, dog ikke med minst 2/3 av representantene til stede i Stortingsalen som grunnlovens paragraf 115 foreskriver. Til det mangla 17 representanter, deriblant FrPs Sylvi Listhaug som den gang – sammen med hele sin partigruppe – var for avtalen. Senterpartiet, SV, Rødt og Kristelig Folkeparti stemte den gang mot energipakke 3.
Med energipakke 4, enda mere ACER, er det noe mer usikkert. Men med både et Arbeider-parti og et Høyre-parti som kappes om å avgi stadig flere områder av landets styring til EU – for selv å slippe å ta ansvar – ser det mørkt ut.
Med et fortsatt vinglete FrP og KrF – som bytter regjerings-taburetter mot prinsipper – kan, om nåværende meningsmålinger legges til grunn, pakka bli vedtatt i neste stortingsperiode. Selv med krav om kvalifisert 3/4 flertall. Da er det fritt fram både for flere utenlandskabler, enda mer strømeksport og tømte vannmagasiner.Om Ap/Høyre skulle presse fram en avgjørelse i denne stortingsperioden, har Senterpartiet truet med å forlate regjeringssamarbeidet.
Energipakke 4 kan for Norge også bli delt opp i småpakker/etapper. Den gjøres da mer spiselig, og det kan ta noen ekstra år før Norge er fullverdig ACER-medlem. Hver for seg er kanskje disse småpakkene «lite inngripende». Vanlig flertall er da tilstrekkelig, kan tilhengerne hevde. At vi bit for bit gir fra oss kontrollen med nasjonal strømstyring og ender opp i fullstendig EU-underkastelse, er for dem mindre viktig. Miljø- og solidaritetsargumenter trumfer det meste.
Mange mener det er tvilsomt å bruke rettsapparatet i kamp mot politiske avgjørelser. Rettsapparatet er ikke alltid nøytralt.
Samtidig er det kostbart å gå rettens vei. Det binder både tid og krefter.
Rettsapparatet kunne neppe ha hindret norsk medlemskap i EU verken i 1972 og 1994.
Med bare 17 stortingsrepresentanter mot EU/EF i 1972, ville vi den gang nærmest automatisk blitt EU-medlem. Folket – og ikke minst Nei til EU – tvang fram en annen avgjørelse gjennom grasrot-mobilisering og krav om folkeavstemning.
Kunne ressursene i forbindelse med ACER-rettssakene i stedet blitt brukt på økt grasrotmobilisering?
For enda bedre å forklare sammenhenger mellom eksempelvis EØS-avtalens markedsøkonomi, frie flyt, høye strømpriser og dyrtid?
Til å spre lett-forståelig-kunnskap og få flere medlemmer?
Til å samle større tyngde bak kravet om snarest mulig folkeavstemning både om ACER og EØS-avtalen?
Klarer vi å gjenskape tidligere tiders entusiasme, vinner vi for 3. gang.
I bunn og grunn handler ACER om atter å bli herre i eget hus. En prosess som begynte med Grunnloven i 1814 og som endte med unionsoppløsningen i 1905 og tyskernes kapitulasjon i 1945.
Vi ville ikke være styrt av fremmede makter, enten de kom fra øst, vest eller sør.
Samarbeid til gjensidig fordel er bra.
Underkastelsen som ACER-pakkene og EØS-avtalen innebærer, er ødeleggende både for folks levekår, for vårt næringsliv, for vårt folkestyre, og for vår selvstendighet.
Denne artikkelen er hentet fra nyhetsbrevet til Drammen NEI til EU.
Serbia søker om utplassering av NATO-soldater i Kosovo
Av skribent - 17. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/serbia-soker-om-utplassering-av-nato-soldater-i-kosovo/
Beograd spurte formelt NATO om alliansens tropper kunne returnere til det nordlige Kosovo, en anmodning som neppe vil bli innvilget.
Av Dave DeCamp, Anti-War, 15. desember 2022
Serbia har formelt spurt NATO om de kan utplassere opptil 1.000 soldater i det nordlige Kosovo, der Serbias president Aleksandar Vucic sier at etniske serbere blir «terrorisert» av Kosovo-regjeringen i Pristina.
Vucic sendte forespørselen til sjefen for NATO-styrkene i Kosovo, kjent som KFOR. Serbiske tjenestemenn sier at en FN-resolusjon som formelt avsluttet Kosovo-krigen tillater utplassering av opptil 1000 serbiske soldater i Kosovo, men Vucic forventer fortsatt ikke at forespørselen vil bli innvilget.
«Forespørselen sier at et visst antall (serbiske soldater), fra hundre til opptil 1000, returnerer til Kosovo,» sa han.
Spenningen har vært høy i Nord-Kosovo siden sommeren da Pristina forsøkte å gjennomføre en politikk som ville kreve at etniske serbere skaffet seg bilskilt utstedt av Kosovo. Serbere i området anerkjenner ikke regjeringen i Pristina og bruker fortsatt Beograd-utstedte dokumenter for å krysse grensen.
Serbia og Kosovo klarte ikke å komme til enighet i samtalene tilbake i november, ettersom Pristina ønsker at enhver avtale skal innebære anerkjennelse fra Beograd. Ifølge RT har serbere barrikadert grenseoverganger mellom Serbia og Kosovo for å protestere mot utplasseringen av etnisk albansk politi i området.
Serbia ønsker å utplassere soldater for å sikre grenseovergangene og sier NATO-styrker ikke kan beskytte kosovoserberne mot etniske albanere. KFOR truet tidligere med å gripe inn dersom «stabiliteten settes i fare» i Nord-Kosovo da spenningen var høy i løpet av sommeren, og ville trolig iverksette tiltak dersom Serbia gikk videre med troppeutplasseringen.
KFOR har vært til stede i utbryterprovinsen Kosovo siden USA og NATOs bombekampanje mot Serbia i 1999. Kosovo erklærte formelt sin uavhengighet i 2008, men det er ikke anerkjent av nok land til å ha et sete i FN. For tiden er det rundt 3.700 NATO-soldater utplassert under KFOR oppdraget, inkludert over 600 amerikanske soldater.
Originalen:
Serbia Seeks Troop Deployment in Kosovo
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.