Nyhetsbrev steigan.no 17.11.2023
Israelsk bedrag avslørt: Det var ikke noe kommandosenter under al-Shifa sykehus
Xi Jinping til USA: – Vi ønsker fred og samarbeid
Gaza har massive olje- og gassreserver
Ukraina – verdens største pengevaskemaskin
Færre bønder driver like mye jord
Mer enn retorikk: Iraks motstandsfront utvides til den amerikansk-israelske krigen mot Gaza
Statens opprinnelse var en konsekvens av skriftspråket
Israelsk bedrag avslørt: Det var ikke noe kommandosenter under al-Shifa sykehus
Av skribent - 17. november 2023
https://steigan.no/2023/11/israelsk-bedrag-avslort-det-var-ikke-noe-kommandosenter-under-al-shifa-sykehus/
Gareth Porter skriver at påstanden om at det største medisinske senteret på Gazastripen gir dekning for Hamas er det lengste temaet i israelsk krigspropaganda, som går tilbake nesten 15 år. Les: Israeli Deceit & the Ongoing Battle of Shifa Hospital. Vi bringer et utdrag av artikkelen med noen tilleggsopplysninger.
Biden forsvarer Israels inngrep i al-Shifa-sykehuset mot Hamas ‘hovedkvarter’ – The Hill. «Du har en omstendighet der den første krigsforbrytelsen blir begått av Hamas ved å ha deres hovedkvarter, deres militære, skjult under et sykehus. Og det er et faktum, det er det som har skjedd, sa Biden onsdag.
Nesten 24 timer etter sykehusangrep er ingen kommandosentral, gisler, Hamas-krigere eller arsenal funnet – POLITICO (AP)
«Israel har ennå ikke kommet med funn som bekrefter påstandene om at al-Shifa sitter på toppen av et Hamas-hovedkvarter og var sentral i den militante gruppens operasjoner i det nordlige Gaza.» – Washington Post, torsdag kl. 14.00 EST.
Det israelske militæret har angrepet og okkuperer deler av al-Shifa sykehus i en pågående operasjon nord i Gaza. Det er det største og mest moderne sykehuset i Gaza, som har sluttet å fungere normalt på grunn av mangel på strøm, mens titusenvis av fordrevne Gaza-innbyggere søker ly i det.
Et angrep på et sykehus anses normalt som et klart brudd på krigens regler. De israelske forsvarsstyrkene rettferdiggjør det med å hevde at Shifa lenge har tjent som sivil medisinsk dekning for kommandosenteret for hele Hamas krigsoperasjoner og våpenlager.
Denne påstanden fra IDF har stadig blitt sitert i israelsk propaganda som et argument for at Shifa – og andre sykehus i Gaza – ikke bør tildeles normal juridisk sykehusimmunitet mot angrep.
Israelske styrker siktet seg inn mot Shifa mens de de siste dagene krevde at personalet og pasientene som er igjen på sykehuset skulle evakueres umiddelbart. CNN rapporterte mandag kveld at «Biden-administrasjonen har nå signalisert at den støtter den israelske holdningen, slik nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan erklærte på CNNs State of the Union søndag: «Du kan til og med se fra åpen kildekode-rapportering at Hamas bruker sykehus,» sammen med mange andre sivile fasiliteter, for kommando-og-kontroll, for oppbevaring av våpen, for å huse sine krigere.
Disse Sullivan-bemerkningene var et åpenbart grønt lys for IDF til å presse på for fullstendig evakuering av sykehuset.
Problemet med den «åpen kildekode-rapporteringen» er at det aldri er noe mer enn ikke-dokumenterte påstander basert på ren antakelse. Faktisk, når historien om angivelig fordømmende avsløringer om Shifa-sykehuset som gir dekning for Hamas militære aktiviteter undersøkes mer nøye, blir det klart at det ikke har vært mer enn en tynt tilslørt unnskyldning for IDF for å angripe og stenge Gazas viktigste leverandør av medisinsk behandling for befolkningen i Gaza.
En historie om bedrag
Den israelske påstanden om at Shifa-sykehuset ga et slikt dekke for en militær tilstedeværelse av Hamas, er faktisk det lengste temaet i israelsk krigspropaganda på Gaza, som dateres tilbake nesten 15 år til de første dagene av Gaza-krigen i januar 2009.
Det var da Yuval Diskin, sjefen for Israels innenlandske etterretningstjeneste Shin Bet, sa til Amos Harel i avisen Haaretz at «mange» høytstående Hamas-tjenestemenn «antas» å gjemme seg i «kjellerne» på Shifa-sykehuset, og at israelerne visste alt om de underjordiske nivåene på sykehuset, fordi de opprinnelig var blitt bygget av egypterne før 1967 og omfattende pusset opp av israelerne selv på midten av 1980-tallet.
Diskin forklarte også til Harel at Hamas var trygg på at den ikke ville bli angrepet, på grunn av pasientene i de øverste etasjene.
Det IDF la fram som bevis for pressa var dette:
Ti rifler, tre skuddsikre vester, et par hærstøvler, tre granater, noen kuler – IDF hevder at dette er et Hamas «kommando- og kontrollsenter», dets «operative hovedkvarter», ved Al Shifa sykehus.
Denne propagandaen er nå avslørt som totalt usann.
Xi Jinping til USA: – Vi ønsker fred og samarbeid
Av red. PSt - 17. november 2023
https://steigan.no/2023/11/xi-jinping-til-usa-vi-onsker-fred-og-samarbeid/
Nøkkelpunkter fra president Xi Jinpings 1,5-timers tale på APEC Business Forum i San Francisco:
Kina er klar til å bli en partner og venn av USA.
De grunnleggende prinsippene i forholdet mellom Kina og USA bør være gjensidig respekt, fredelig sameksistens og vinn-vinn-samarbeid.
Kina vil være glad for å se et selvsikkert, åpent, stadig voksende og velstående USA.
Belte- og veiinitiativet samt Global Development Initiative (GDI), Global Security Initiative (GSI) og Global Civilization Initiative (GCI) foreslått av Kina er åpne for alle land, inkludert USA.
Det kinesiske folket er imot er krig, det de ønsker er stabilitet, og det de håper på er varig verdensfred. Den store foryngelsen av den kinesiske nasjonen kan ikke oppnås uten et fredelig og stabilt internasjonalt miljø.
Kina er det eneste store landet som har skrevet fredelig utvikling inn i landets grunnlov
Kina inviterer 50 000 unge amerikanere til Kina på utvekslings- og studieprogrammer de neste fem årene.
Amerikanerne satt som tente lys under den kinesiske presidentens tale.
Og hvem var invitert til Xis bord under soiréen?
BlackRock Inc.s Larry Fink og Stephen Schwarzman fra Blackstone Inc. var blant de fremste amerikanske lederne som satt ved president Xi Jinpings bord på en eksklusiv middag i San Francisco, hvor den kinesiske lederen presenterte sin nasjon som en positiv kraft for verdensfred.
De fikk selskap av USAs handelsminister Gina Raimondo og USAs ambassadør til Kina Nicholas Burns, på et arrangement som ble holdt på sidelinjen av toppmøtet for Asia-Pacific Economic Cooperation. Andre store navn ga en plass ved siden av Kinas mektigste leder siden Mao Zedong på arrangementet, inkludert Apple Inc.s Tim Cook, Bridgewater Associates’ Ray Dalio og Peng Zhao fra Citadel Securities, ifølge Bloomberg News.
President Biden blamerte seg ved å kalle Xi Jinping en diktator og utenriksminister Blinken var tydelig nervøs for at presidenten hans skulle gjøre enda flere skandaler.
Det var en sjølsikker og vennlig supermakt som presenterte seg for et USA i ytre og indre krise. Finansgigantene vet helt sikkert hvor de skal putte pengene sine.
Men San Francisco hadde i hvert fall ryddet gatene for uteliggere og søppel før den kinesiske presidentens besøk og vitsene i byen går slik: Hvordan sørge for reine gater i San Francisco? Invitere president Xi en gang i uka!
Gaza har massive olje- og gassreserver
Av red. PSt - 17. november 2023
https://steigan.no/2023/11/gaza-har-massive-olje-og-gassreserver/
Dem har Israel allerede tatt kontroll over.
Siden krigen startet har Israel allerede tildelt et dusin olje- og gassletelisenser i Palestina til seks forskjellige store oljeselskaper, inkludert BP og ENI.
For fire år siden publiserte FNs konferanse om handel og utvikling (UNCTAD) en rapport om «det urealiserte potensialet til palestinske olje- og gassreserver». Rapporten anslår at disse reservene kan generere «hundrevis av milliarder dollar» for den som utvikler dem. Den kritiserer også Israel for å hindre palestinere i å utvikle disse ressursene som en måte å lindre deres massive fattigdom. Du kan lese den her:
The unrealized potential of Palestinian oil and gas reserves
Les: Gaza Gas Project
Det er et bredt spekter av økonomiske og logistiske insentiver for USA og Israel for å avfolke Gaza, inkludert bygging av et kanalalternativ til Suez, som lar dem dominere maritim handel og gi dem viktige militære fordeler. Den foretrukne kanalruten går rett gjennom Gaza. De har planlagt dette prosjektet i flere tiår, og nå har de en historisk mulighet.
Den økonomiske korridoren India-Midtøsten-Europa (IMEC) er en massiv offentlig diplomatioperasjon som ble lansert på det nylige G20-toppmøtet i New Delhi, komplett med et memorandum of understanding (et ikke bindende dokument som uttrykker en enighet i prinsippet, o.a.) signert 9. september. IMEC kan passe godt til Israels og USAs planer.
USA vurderte på sekstitallet et forslag om å bruke 520 atombomber for å skape et alternativ til Suez-kanalen gjennom Israel ifølge et avklassifisert memorandum.
Planen ble aldri realisert, men å ha en alternativ vannvei til Suez-kanalen kunne vært nyttig i mars 2021, da et lasteskip som satt fast i den smale stien blokkerte en av verdens mest vitale skipsruter.
I følge memorandumet fra 1963, som ble avklassifisert i 1996, ville planen ha vært avhengig av 520 atombomber for å skjære ut vannveien. Notatet ba om «bruk av kjernefysiske eksplosiver for utgraving av Dødehavskanalen over Negev-ørkenen.»
Historikeren Alex Wellerstein kalte planen et «beskjedent forslag for Suez-kanalsituasjonen» på Twitter 24. mars 2021.
Ukraina – verdens største pengevaskemaskin
Av Pål Steigan - 17. november 2023
https://steigan.no/2023/11/ukraina-verdens-storste-pengevaskemaskin/
Milliarder av dollar, euro og kroner strømmer inn i Ukraina. De havner åpenbart ikke hos det ukrainske folket som er enda fattigere enn før, men de havner i et svært lukrativt marked der de inngår i verdens største pengevaskingsanlegg for så å dukke opp på kontoene til oligarker, våpenhandlere, spekulanter eller amerikanske senatorer og investorer.
Dette skjer samtidig som BlackRock står i spissen for å kjøpe opp alt som er av verdi i Ukraina. Og disse to elementene henger sammen – bistanden og rovdyrkapitalen.
BlackRock tar over
I november i fjor signerte den ukrainske presidenten Volodymyr Zelensky et memorandum of understanding (MoU), det vil si en prinsippavtale, med BlackRock som vil gi firmaets Financial Markets Advisory (FMA) – en spesiell konsulentenhet opprettet etter krakket i 2008 for å samarbeide med kriserammede regjeringer – en posisjon til å gi råd til Ukrainas økonomiske departement. De skal utforme et veikart for gjenoppbygging av det krigsherjede landet. Med BlackRocks ord har avtalen som «mål å skape muligheter for både offentlige og private investorer til å delta i den fremtidige gjenoppbyggingen og utvinningen av den ukrainske økonomien.»
Avtalen formaliserer et sett med samtaler fra september 2022 mellom Zelensky og BlackRocks styreleder og administrerende direktør Larry Fink, der presidenten understreket at Ukraina må «være et attraktivt land for investorer» og at det var «viktig for meg at en struktur som denne blir vellykket for alle involverte parter.» Ifølge en uttalelse fra presidentens kontor hadde BlackRock allerede gitt råd til den ukrainske regjeringen «i flere måneder» innen utgangen av 2022. De to hadde blitt enige om å fokusere på «koordinering av innsatsen til alle potensielle investorer og deltakere» i ukrainsk gjenoppbygging, og «kanalisere investeringer inn i de mest relevante og virkningsfulle sektorene i den ukrainske økonomien.»
La oss være tydelige: Dette betyr at BlackRock har tatt kontrollen over Ukrainas finansdepartement. Ukraina er konkurs og har verken vilje eller evne til å stå opp mot verdens største investeringsfond med 20–30 billioner dollar bak seg. Med dette blir finansdepartementet i Kiev en filial av BlackRock, og landet, eller den delen av det som Kiev kontrollerer, legges for Larry Finks føtter.
Pengevaskemaskinen
Financial Times skrev i sommer at BlackRock and JPMorgan help set up Ukraine reconstruction bank, altså BlackRock og USAs største bank skal opprette en «gjenoppbyggingsbank» i Ukraina. Banken får en åpningskapital på 411 milliarder dollar.
På Ukrainas Ukraine Recovery Conference i London 22. juni lovet noen av Ukrainas allierte ikke-militær hjelp verdt milliarder av dollar for å hjelpe landet med å gjenoppbygge infrastrukturen og fremme dets innsats for å bli medlem av EU.
På konferansen møttes delegater fra mer enn 60 land, deriblant Norge, for å diskutere Ukrainas fremtid. Norge lovte å stille med krigsforsikringsfond på 300 millioner for å garantere for de private investeringene i landet. EU-kommisjonens president Ursula Von der Leyen forpliktet seg til å gi 55 milliarder dollar i støtte fram til 2027, mens Tyskland lovet 416 millioner dollar i humanitær bistand. USA, som var representert av utenriksminister Antony Blinken på konferansen, lovet mer enn 1,3 milliarder dollar i tilleggshjelp, inkludert mer enn 500 millioner dollar som ville bli øremerket for å gjenopprette landets skadede energinett. Storbritannia tilbød i mellomtiden 3,8 milliarder dollar i Verdensbankens lånegarantier for Ukraina sammen med 305 millioner dollar i bistand.
Alle disse bistandspengene, eller en vesentlig del av dem, vil bli forvaltet av BlackRock og JP Morgan. Og dette er virkelige penger.
Det de to finansgigantene har gått inn med foreløpig er finansgarantier, det vil si elektroniske «penger» som de har skapt ev rein luft bare gjennom å utstede dem. Men med investeringene fra Vesten, inkludert Norge, fylles fondet opp med virkelige penger, og det er da det begynner å bli morsomt.
Og med de virkelige pengene fra vestlige skattebetalere er spekulantenes investeringer praktisk talt risikofrie. Og siden det skjer i krigssonen er forrentninga helt eksepsjonell.
Disse virkelige pengene som er gitt av vestlige politikere på vegne av sine skattebetalere går da inn som garantier for rovdyrkapitalistenes plyndring av Ukrainas ressurser, og gjennom «gjenoppbyggingsbanken» kan de ta veien ut på det internasjonale grå og svarte markedet og noen av dem finner veien til kontoene til amerikanske senatorer som stemmer for krigsbevilgningene, og det meste havner vel i skatteparadiser der de kan finansiere alt fra narkotika til våpen- og menneskehandel.
Dette er den største pengevaskemaskinen som noensinne har blitt skapt.
Og det fine er at det ikke er noen kontroll. Det vil si BlackRock «garanterer for kontrollen». Vestlige givere får et papir fra gjenoppbyggingsbanken som viser at pengene er kommet vel fram og den kan de vise til sine riksrevisjoner og sine velgere. De gir jo blaffen i hvor det blir av pengene. De skal bare kjøpe seg tillit hos velgerne og dermed gjenvalg.
Dette er jo et fantastisk system, et pyramidespill av de helt sjeldne. Og derfor må også vestlige politikere sørge for at krigen pågår så lenge som mulig. At noen hundretusen flere ukrainske soldater må dø i prosessen er ikke noe de bryr seg så mye om. De har ikke brydd seg om det hittil, så hvorfor skulle bry seg om det nå? Og dette systemet er velsignet fra alle politikere fra høyre til venstre, og venstresida har til og med døpt det «internasjonal solidaritet» og «kamp mot imperialismen».
Færre bønder driver like mye jord
Av Pål Steigan - 17. november 2023
https://steigan.no/2023/11/faerre-bonder-driver-like-mye-jord/
Ferske tall fra Landsbruksdirektoratet viser: Færre bønder og færre husdyr, men omtrent like mye jord holdes i hevd.
Av Romy Rohmann
Det har vært en nedgang i jordbruksforetak som søkte om produskjonstilskudd på 200 fra i fjor viser helt ferske tall fra Landbruksdirektoratet.
Det var en liten økning i det totale jordbruksarealet som er i drift, en økning på 21.000 daa, tilsvarende 0,2 prosent, sammenlignet med tallene for 2022. Vi ser at det effktivitetskravet som det legges opp til i landbruket nås om ikke annet.
Dette var venta, som vi skreiv på steigan.no 12. juli: Mer enn 400 bønder må legge ned.
Dette er konsekvensene nå som jordbruksforhandlingene blei vedtatt i Stortinget. For å oppnå de inntektsmulighetene som ligger i det framforhandla resultatet ligger det et effektivitetskrav som betyr at minst 400 bruk må legges ned.
Budsjettnemnda for jordbruket legger inn et effektiviseringskrav som forutsetning i grunnlagstallene for jordbruksforhandlingene. Kravet er ei framskriving av arbeidstidsforbruket og betyr at bøndene hvert år må redusere arbeidsforbruket for å oppnå beregna inntekt. For 2022 var effektivitetskravet 2,9%.
Effektiviseringa skal oppnås ved at bøndene bruker mindre tid på de samme oppgavene. Løsningen som ofte velges er økt mekanisering. Det trengs for eksempel færre arbeidstimer per ku om du har melkerobot enn andre måter å melke på. Andre løser det ved å produsere mer enn før, for samme inntekt som før. Har man ikke ønske om eller mulighet til å være med på denne karusellen, synker inntekta.
Men over halvparten av alt jordbruksareal leies i dag ut. Når noen ikke vil drive jorda si, men likevel bo på gården, velger de fleste å leie den ut. En slik utvikling gjør oss svake, færre aktive bønder svekker beredskapen og det tradisjonelle familielandbruket i Norge. Satsninga på større bruk basert på leiejord, krever med mer og større maskiner som igjen betyr større driftskostnader og stor gjeld. En slik utvikling gjør landbruket og sjølforsyninga mer sårbar. Et slikt effektivitetskrav er en hån mot det norske landbrukets tradisjonelle verdier om bærekraft og nøysomhet. Mister vi de de små og mellomstore gårdsbrukene i dag, blir vi en mye fattigere nasjon om noen tiår. Vår felles historie, vårt vakre kulturlandskap, faller i gapet på markedsliberalistenes streben etter økonomisk vekst, billig produksjon og billige varer.
De 10. juni i år skreiv vi her på steigan.no en artikkel om Totalberedskapskommisjonens rapport som blei lagt fram mandag den 5. juni, hvor justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) åpna med å snakke om at statens viktigste oppgave er å sikre trygghet for sine innbyggere, og at dette betyr trygghet hvor du bor i hele Norge. Da skreiv vi at familiedrevne gårdsbruk over hele landet, lys i alle husa – det er svaret.
Dersom alle små bruk i en dal legges ned og det bare sitter en bonde igjen, vil det ikke ta lang tid før også denne gir opp. Det er få steder i Norge som egner seg for de store landbruksgigantene, og som vi har sett i blant annet Nederland er ikke store enheter heller ønskelig. De er bare mye lettere å «ta over av kapitalkrefter» som har alt annet i tankene enn matproduksjon på bærekraftig tradisjonelt vis.
Vi trenger mange, også de små brukene i Norge, vi trenger familiebruk og en sterk odelsrett, vi trenger produksjon av mat på alle egna områder. Det er bare 3% av Norges landareal som egner seg til å dyrke mat på. Vi trenger beitedyr, seterdrift og matforedling overalt. Det er slik vi sikrer beredskapen. Dette påpekes av de som veit noe om de utfordringene som kan oppstå, dersom det oppstår vansker med import og transport. Vi trenger verksteder og maskindeler nær oss, vi trenger veterinærer, slakterier og meierier, og vi trenger lagringsplass til poteter og grønnsaker og kornlagre over hele landet.
Riksrevisjonen er også kritisk til flere aspekter ved driften av den norske matjorda, og mener at når over halvparten av all jord leies bort, kan det få noen konsekvenser. Riksrevisjonen har tidligere avdekket at leid jord dreneres i mindre grad.
Grim Jardar Aasgård er en av dem som fikk leie jord da naboen la ned drifta. Nationen skreiv i en artikkel 6. november dette:
Hver dag når jeg går over tunet til fjøset, tenker jeg på naboen min som sluttet. Det tar bort mye av gleden, og berører meg sterkt personlig sier Aasgård.
Samtidig som Aasgård fikk nytt fjøs, ble lysene slukket i fjøset på nabogården. På en måte var det flaks, fordi det betydde at Aasgård fikk leie naboens jord, som han trengte for å betale for det nye fjøset.
Jeg skulle hatt en nabo som forstår hva det går ut på hvis jeg har trøbbel med noe, som snakker samme språk og fag, sier melkebonden.
Aasgård mener jordleie ikke er uproblematisk. Jeg må også bruke mange år for å lære om jorda som naboen har drevet. Det er mye kunnskap knyttet til det å drive jord og eiendom, som blir borte. Teknologi kan ikke erstatte det.
Det gjør meg trist, for det gjør oss så svake og sårbare i en større sammenheng.
Det var også nedgang i tallene på husdyr i 2023 sammenliknet med 2022.
Det var en nedgang i antall melkekyr på 3500, ammekyr på 1 461 og øvrige storfe på nesten 17.900. Antallet med melkegeiter har gått ned med nesten 800 dyr, og det er også en nedgang på 600 ungpurker mens tallet på avlspurker er stabilt. Det er også nedgang i antallet verpehøner, her er det en reduksjon på 105.000 dyr. I de innrapporterte tallene for sau og lam som har gått på beite i utmarka er det også stor nedgang, totalt 104.000 færre dyr.
Direktoratet melder om små endringer i de ulike planteproduksjonene, det er nedgang i produksjon av potet på 3,5 prosent, nedgang i grønnsaksproduksjon på 1,2 prosent og nedgang for bær på 1,7 prosent. For frukt er det en økning på 2,1 prosent.
Det er en økning i areal som drives økologisk på 7800 dekar fra i fjor.
Mer enn retorikk: Iraks motstandsfront utvides til den amerikansk-israelske krigen mot Gaza
Av skribent - 17. november 2023
https://steigan.no/2023/11/mer-enn-retorikk-iraks-motstandsfront-utvides-til-den-amerikansk-israelske-krigen-mot-gaza/
Denne artikkelen dokumenterer at den arabiske motstanden mot Israels og USAs krig mot Gaza er noe langt mer enn demonstrasjoner og erklæringer. For første gang går motstandsgruppene i Irak og Syria direkte inn i kampen mot den amerikanske okkupasjonen og gjør seg klare til å går inn på palestinsk side på de israelskokkuperte palestinske områdene, og de har allerede foretatt raid mot israelske styrker der. Dette betyr også at krigen er i ferd med å spre seg til et langt større område og at palestinerne langt fra er alene i den militære kampen. – Red.
For første gang noensinne kaster den irakiske motstanden sin militære vekt rett bak sin palestinske motpart ved å plassere tropper på to av Israels grenser og intensivere angrepene på amerikanske okkupasjonsstyrker.
Siden 17. oktober har irakiske motstandsfraksjoner engasjert seg aktivt i de vestasiatiske konfliktene som har utspilt seg i kjølvannet av den Hamas-ledede operasjonen Al-Aqsa Flood.
Disse fraksjonene, som opererer som en del av regionens motstandsakse, lanserte omtrent 50 angrep på amerikanske militærbaser i Syria og Irak, ved å bruke droner og Grad- og Katyusha-missiler. De har også truet med å bruke presise lang- og mellomdistansemissiler mot disse målene. En bemerkelsesverdig hendelse resulterte i at 20 amerikanske soldater ble skadet, noe som er erkjent av det amerikanske forsvarsdepartementet.
Den irakiske motstanden har også satt i gang bakkeoperasjoner mot israelske militærbaser i de okkuperte palestinske områdene. Imidlertid ble disse handlingene møtt med motstand fra amerikanske luftvernssystemer i Jordan og Israel.
Viktigere, og for første gang siden 2003, markerer disse operasjonene irakisk samarbeid med den palestinske motstanden mot Israels okkupasjon. De tjener også til å demonstrere de betydelige egenskapene som er utviklet av Popular Mobilization Units (PMU) de siste årene, diskret støttet av Iran.
Irak svarer på den amerikansk-israelske krigen mot Gaza
Etter deres seier over ISIS, har Iraks motstandsfraksjoner operert i et komplekst politisk og sikkerhetsmessig miljø, som inkluderer en direkte amerikansk militær tilstedeværelse i staten, sporadiske irakiske myndigheters fiendtlighet mot fraksjonene (tidligere president Mustafa al-Kadhimi), en skarp intern irakisk politisk splittelse, og pågående ekstern innblanding, spesielt fra Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater.
Til tross for disse omstendighetene har fraksjonene fortsatt å bygge missil- og dronekapasiteter og ytterligere konsolidere alliansen med et annet aksemedlem, Libanons Hizbollah.
Men et definitivt skifte oppsto etter den palestinske motstandsoperasjonen 7. oktober og Israels nådeløse angrep på det beleirede Gaza og dets 2,2 millioner innbyggere. Disse hendelsene fikk de irakiske motstandsfraksjonene – for første gang – til å gå inn i konflikten til støtte for sine allierte i Gaza.
Ifølge deres uttalelser blir krigen mot Gaza oppfattet som en amerikansk-israelsk krig, og de har utstedt advarsler om at de vil utøve press på den amerikanske okkupasjonsstyrken, spesielt hvis det er noen direkte amerikansk militær intervensjon på vegne av Tel Aviv.
Til dags dato inkluderer de viktigste prestasjonene til Iraks motstandsfraksjoner:
Først definerer amerikanske okkupasjonsstyrker i Irak og Syria som legitime mål for den irakiske motstanden. Spesielt avstår det amerikanske militæret fra å svare innenfor irakisk territorium fordi det for øyeblikket ikke kan bære konsekvensene av en eskalering i Irak som vil presse motstandsfraksjonene til å intensivere og utvide sine mål til nye amerikanske steder og interesser. De amerikanske styrkene fokuserer i stedet på å angripe Syria, der de hevder å sikte seg inn mot «Iran-støttede» grupper.
For det andre demonstrerer den irakiske motstanden offentlig sin militære støtte til sine palestinske kolleger. Til tross for at dette er det første, har de irakiske fraksjonene vært tidlige, konsekvente og pålitelige aktører i å gi erklært og aktiv støtte til den palestinske motstanden innen en uke etter Israels angrep på Gaza.
For det tredje, å sende en melding til den amerikansk-israelske alliansen om Iraks fremtidige engasjement i sentrale regionale spørsmål. Dette er enestående på mange måter, og signaliserer at disse fraksjonene har til hensikt å spille en rolle i militære aksjoner mot deres akse, inkludert i Palestina og Libanon.
For det fjerde, etter å ha lovlig etablert PMU som en formidabel politisk og militær styrke i Irak, vil denne politiske maktbalansen være vanskelig å snu, spesielt ettersom dens operasjoner mot amerikanske okkupasjonsstyrker – og potensielt israelske – nyter folkelig støtte i den bredere arabiske verden.
Venter på «nulltimen»
Den irakiske Hizbollah-brigadens talsmann Jaafar al-Husseini bekrefter at angrep på amerikanske baser vil fortsette og eskalere som svar på Israels aggresjon på Gaza. Han understreker evnen til fraksjonene til å angripe alle amerikanske styrker i Irak – selv de i landets kurdiskkontrollerte nord – og sier: «Amerikanerne kjenner godt til motstandens militære og menneskelige evner.»
En fraksjon av den irakiske islamske motstanden, Waad al-Sadiq Corps, har tatt på seg ansvaret for droneangrep på Ain al-Assad-basen, den største amerikanske basen i landet, som svar på de pågående grusomhetene begått av sionistene i Gaza.
I mellomtiden sier gruppens generalsekretær Muhammad al-Tamimi: «Motstandskjemperne venter på nulltimen for å storme grensen til Israel,» og bemerker at «motstanden er klar til å gå inn i slaget ved Gaza uten noen forsinkelse.»
En kilde i en av de væpnede motstandsfraksjonene avslører til The Cradle at fraksjonen hans alene gjennomførte «Mer enn 17 angrep mot Ain al-Assad og Harir-basene i Irak, og de amerikanske styrkene stasjonert ved Conoco-feltet i det [syriske] nordøstlige området på landsbygda i Deir Ezzor.»
Kilden legger til: «På bare én dag, 7. november, gjennomførte motstandsfraksjonene over fem angrep mot de amerikanske okkupasjonsbasene i Ain al-Assad, Harir, Erbil lufthavn og Al-Tanf-basen i Syria.»
Pentagon-talsmann John Kirby kunngjorde i en uttalelse at amerikanske styrker «under ledelse av president Joe Biden, lanserte presise defensive luftangrep på den irakisk-syriske grensen, rettet mot anlegg brukt av væpnede grupper som deltar i angrep på amerikanske anlegg i Irak.»
Til tross for inderlige amerikanske diplomatiske anstrengelser – via omanske og qatarske meklere – for å fraråde motstandsaksen-landene (Iran, Irak, Syria, Libanon og Jemen) åpent å støtte Gaza, har angrepene mot amerikanske okkupasjonsstyrker i Syria og Irak bare eskalert.
Disse amerikanske innsatsene inkluderer skremselstaktikker som å mobilisere sin marineflåte i Middelhavet som grenser til Libanon og Palestina, to store medlemmer av aksen. Men disse tiltakene mislyktes, noe som førte til USAs utenriksminister Anthony Blinkens besøk i Bagdad den 5. november for å presse Iraks regjering og utstede trusler mot dens iransk-støttede motstand.
I følge en uttalelse fra det amerikanske utenriksdepartementet, skal Blinken ha diskutert med Iraks statsminister Muhammad Shiaa Al-Sudani «nødvendigheten av å ikke utvide omfanget av konflikten» og oppfordret den irakiske regjeringen til å «straffe de ansvarlige for angrepene mot amerikanske styrker.»
Disse oppfordringene ble møtt med omfattende folkelig og politisk avvisning. Irakiske politiske aktivister krevde å kutte forholdet til USA og fjerne dets militære styrker fra Irak, mens lederen av den Sadri-bevegelsen Muqtada al-Sadr ba om stenging av den amerikanske ambassaden i Bagdad.
Angrep mot amerikanske baser i Irak og Syria
For tiden er amerikanske styrker stasjonert på 22 militære steder over hele Irak, inkludert ti hovedbaser på så forskjellige steder som Sinjar, Mosul, Qayyarah, Al-Tun Kubri, Halabja, Balad, Mansouriya, Al-Taji og Al-Baghdadi (Ain al)-Assad).
Amerikanske soldater er også utplassert i tre leire og andre baser i Kirkuk, Victory Base på Bagdad International Airport – som brukes til kommando, kontroll, etterforskning og etterretningsinformasjon – og Habbaniya Base. Okkupasjonsstyrkene har etablert konsentrasjonspunkter i Albukamal på den irakisk-syriske grensen i Albukamal, nær den strategiske Al-Walid-krysset, og ved Al-Tanf-basen (med britiske styrker) ved den syrisk-jordanske-irakiske grensetrekanten.
Ifølge etterretningsrapporter er det over 22.000 militært personell og kontraktører inne i amerikanske militærbaser i Irak, som dekker ulike roller som soldater, rådgivere, trenere, overvåkingsoffiserer, informasjonsanalytikere, teknikere og luftforsvaret.
Parallelt opprettholder amerikanske styrker en tilstedeværelse i 20 baser og militære steder inne i Syria under påskudd av å bekjempe ISIS og trene irakiske styrker. Hovedbasene er lokalisert på Tabqa flyplass, Rmelan, Al-Malikiyah, Tal Tamr, Farzeh, Manbij og Ain al-Arab.
Det er ytterligere tre militære steder i Al-Hasakah Governorate og to i Manbij. Regionale strategiske eksperter hevder at denne betydelige utplasseringen av amerikanske styrker går langt utover en rådgivende rolle, og er i tråd med det bredere amerikansk-israelske prosjektet med å balkanisere regionen.
Mobilisering ved grensen til Jordan
Bortsett fra angrepene på amerikanske baser i Irak og Syria, opplyser kilder til The Cradle at hundrevis av irakiske motstandskjempere allerede har krysset inn i Syria og Libanon i påvente av en eskalering i den regionale krigen. Om dette sier en militær tjenestemann fra en av fraksjonene:
«Den irakiske motstanden fikk uvurderlig erfaring i bykrigføring og utfordrende terreng under konflikter mot den amerikanske okkupasjonen og ISIS. Flertallet av motstandsbevegelsene har studert slagmarken på israelsk side i detalj, og overgangspunktene fra landene som grenser til de palestinske områdene, og hvis nulltimen kommer, vil israelerne bli overrasket over krigernes ankomst til de okkuperte palestinske territoriene.»
Samtidig har irakiske fraksjoner mobilisert tusenvis av menn langs Iraks grense til Jordan for å presse Amman til å åpne passasjen.
Mens det nærmeste irakiske grensepunktet er 550 kilometer unna Gaza by og 373 kilometer fra den jordansk-palestinske grensen – noe som gjør kryssingen utfordrende uten jordansk godkjenning – har dette ikke avskrekket over 4000 irakere fra å samles nær den irakisk-jordanske grensen. Disse personene er ikke bare medlemmer av Iraks motstandsfraksjoner, men inkluderer også irakiske stammeaktivister fra alle irakiske sekter.
The Cradle besøkte nylig Trebil-grenseovergangen (575 kilometer vest for Bagdad), hvor det er etablert en provisorisk leir for tusenvis som støtter palestinerne. Som Abu Jaafar, en av sit-in-arrangørene, avslører:
«Denne folkebevegelsen stammer fra en følelse av ansvar overfor det palestinske spørsmålet, og et forsøk på å formidle en stemme til verden for å vise undertrykkelsen av det palestinske folket og for å vise at det palestinske spørsmålet er et spørsmål som gjelder alle muslimer, ikke palestinerne alene.»
Hassan al-Daraji, som deltar i sit-in, sier til The Cradle at «de tilstedeværende her er en liten del av dem som har ønsket om å nå den palestinske grensen. Tusenvis av mennesker venter på nulltimen for å krysse grensen.»
Noen pro-vestlige medier har forsøkt å snu det som for tiden er en sivil samling ved grensen mellom Irak og Jordan til noe mer uhyggelig – en samling av militser som forsøker å krysse den jordanske grensen. Abu Jaafar avviser påstanden helt:
«Målet med sit-in er fredelig solidaritet og å gi moralsk støtte til Gaza, da organisasjonskomiteen for sit-in arbeidet med å samle inn donasjoner av matvarer i et håp om å la oss levere dem langs hele Jordan- palestina grensen, og vi er her for å prøve å legge press på det internasjonale samfunnet.»
Kort sagt, handlingene til irakiske motstandsfraksjoner i kjølvannet av Al-Aqsa-flommen og Israels aggresjon i Gaza markerer et betydelig skifte i deres regionale rolle og utvidede kapasiteter.
Ved å sikte mot den lokale amerikanske militære tilstedeværelsen – Israels primære støttespiller og muliggjører – redefinerer disse fraksjonene ikke bare på folkemunne utenlandske styrker som legitime mål, men demonstrerer også en enestående direkte militær støtte til den palestinske motstanden.
Statens opprinnelse var en konsekvens av skriftspråket
Av Halvor Næss - 17. november 2023
https://steigan.no/2023/11/statens-opprinnelse-var-en-konsekvens-av-skriftspraket/
Halvor Næss
“Nothing in biology makes sense except in the light of evolution” Theodosius Dobzhansky.
En av historiens store gåter er hvordan de første stater klarte å etablere seg. Jeg har skrevet flere artikler om dette på steigan.no (her, her og her) og vil her spekulere videre over hvordan dette kunne skje, men først en liten oppsummering. Det moderne menneske oppsto for 2-300.000 år siden. De fleste antropologer ser ut til å være enige om at jeger sanker samfunnene var egalitære. Høvdingen var bare den første blant likemenn og ingen hadde «legitim» rett til å tvinge andre mot sin vilje. Det var mye vold i jeger sanker samfunnene, men det fantes ingen dominerende elite. Menneskene var autonome.
Jordbruket oppsto for 11.000 år siden og de første byene for minst 9000 år siden, men folket fortsatte å leve i egalitære samfunn. Unntaket var at jordbruk ga overskudd og mulighet for å holde slaver, men slavene var i hovedsak krigsfanger fra andre stammer. For 5000 år siden etablerte de første bystatene seg i Sumer. For første gang i historien klarte en elite å tilegne seg monopol på vold og rett til å beskatte befolkningen. Senere etablerte det seg stater i Egypt, Kina, Indusdalen, Mellom Amerika og Sør Amerika uavhengig av hverandre.
Det er flere likheter mellom de første statene. For det første oppsto de i jordbrukssamfunn hvor ulike kornsorter var viktigste matkilder. Korn egnet seg særlig godt for beskatning og var avgjørende for det overskuddet som statene kom til å basere seg på. Men korn og felles kornsiloer hadde bøndene hatt i minst 6000 år uten etablering av noen stat. Det manglet en viktig faktor. Jeg tror at denne faktoren var eksternalisering av autoritet (se under) i form av skriftspråk og muligens monumentale byggverk som templer og statuer av guder. Det ser ut til at der skriftspråk ble oppfunnet, fulgte det statsdannelse i løpet av relativt kort tid. Skriftspråk ble oppfunnet uavhengig av hverandre alle steder der de første statene oppsto.
Skriftspråkene ble trolig oppfunnet av private aktører og bruksområdene var i begynnelsen administrative for registrering av handel samt eiendom. En utilsiktet ringvirkning var at skriftspråk gjorde det mulig for en elite bestående av skriftlærde og presteskap å dominere over resten av befolkningen med tvang. Spørsmålet er hvorfor autonome mennesker i egalitære samfunn for første gang i historien fant seg i denne underkastelsen? Dette er av interesse da den enorme velstanden i vår tid ikke skyldes staten, men desentralisert, frivillig samhandling blant uavhengig aktører. Denne frivillige samhandlingen er i tråd med våre forfedres egalitære kultur i kanskje flere hundre tusen år før den første staten. Perioden med stat er et avvik i vår historie, men likevel tror nesten alle nå at staten er en nødvendighet for menneskers interaksjoner.
Jeg tror grunnen til at våre forfedre for 5000 år siden aksepterte den første staten er at skriftspråk representerte et radikalt skifte i vår kultur som våre forfedre (og vi) ikke var genetisk forberedt på. Før skriftspråket var alle kulturer muntlige. All kommunikasjon skjedde fra munn til øre i sann tid. Folket levde i et fellesskap basert på en allmennspråklig plattform. Muntlig språk var et spontant resultat av utvungen kommunikasjon mellom mennesker som alltid var til stede. Ingen sentral elite styrte språkutviklingen. Den eneste måten å bevare kunnskap på var i hukommelsen. Hukommelsen er skjør, og vi glemmer lett. Barder og skalder med særlig god hukommelse brukte ulike hukommelsesteknikker som rim for å bevare viktig informasjon, men denne informasjonen kunne bare formidles videre muntlig med andre mennesker til stede. Selv med de beste hukommelsesteknikkene gikk kunnskap til grunne etter få generasjoner. I muntlige kulturer var det trolig umulig for en sentral elite å etablere dominans over resten. Autoriteten (makten) i disse samfunnene var distribuert internt i det muntlige fellesskapet. (Se Walther Ong).
Dette endret seg med etableringen av skriftspråk og førte til oppløsning av den egalitære samfunnsstrukturen. Det avgjørende skiftet var trolig at skriftspråk eksternaliserte kunnskap på bestandig materiale som leirtavler, steintavler, palmeblader og papyrus. Bevaring av kunnskap var ikke lenger avhengig av hukommelsen til enkeltindivider. Kommunikasjon mellom tilstedeværende mennesker i sann tid var ikke lenger nødvendig for formidling av kunnskap og frigjorde kommunikasjonen fra den muntlige tales begrensninger i tid og rom. Bevaring over lang tid gjorde at skriftlig kunnskap fikk en autoritær posisjon som muntlig kunnskap basert på skjør hukommelse ikke kunne konkurrere med. Denne autoriteten var ikke lenger distribuert internt blant alle, men partikulær gjennom forankring i konkrete, eksternaliserte, skriftlige kilder. Gjennom kontroll av disse kildene fikk skriftlærde og presteskapet en ny og unik maktposisjon i befolkningen. Etter hvert var det gudekongen som inntok den øverste maktposisjonen. Han hentet sin autoritet fra gudene ved hjelp av skriftlige kilder og monumenter, og empiri viser at folket underkastet seg denne nye autoriteten.
Et viktig faktum som skiller mennesker fra andre dyr, er at vi er usedvanlig kreative. De færreste av oss er teknologisk kreative, men de fleste er sosialt kreative. Vi er flinke til å finne nye kreative måter å organisere samarbeid med eller mellom mennesker. Dette startet for flere millioner år siden da våre forfedre samarbeidet om jakt på byttedyr på savannene. Våre forfedre var sosialt kreative når det gjaldt organisering av arbeid i leiren, kriger, straffeforfølgelse, ritualer og mye mer. Det kanskje viktigste eksemplet på sosial kreativitet er arbeidsdeling. I muntlige kulturer skjedde den sosiale kreativiteten i frivillig samarbeid da autoriteten i gruppen var distribuert i det språklige fellesskapet.
De skriftlærdes kontroll over den skriftlige kunnskapen åpnet nye veier for sosial kreativitet og for første gang kunne denne kreativiteten inkludere tvang /vold da autoriteten i samfunnet ikke lenger var distribuert blant alle, men lokalisert til de som kontrollerte de skriftlige kildene. De skriftlærde befestet sin posisjon ved å kapre religionen og utøvde tvang ved å vise til autoritative skriftlige, religiøse kilder og gudemonumenter. Den første sosiale kreativiteten basert på tvang var kanskje beskatning av befolkningen. Kanskje ble frivillig ofring til gudene med tiden gjort obligatorisk som skatt. Skatt var en forutsetning for en sentral stat og gjorde videre sosial kreativitet basert på tvang mulig.
Våre forfedre klarte ikke å bekjempe den nye dominerende eliten. De var ikke arvelig disponert for det da en dominerende elite var umulig i den muntlige kulturen som hadde preget menneskene i kanskje hundretusener av år. Det motsatte synes også tilfelle. Slik tilfelle er med de fleste dyr, har vi latente tilbøyeligheter for kontroll av andre med tvang dersom mulighetene byr seg. Slike muligheter fantes ikke i de muntlige kulturene, men skriftspråket frigjorde vår disposisjon for å dominere andre og svekket samtidig kreftene mot å bli dominert. En illustrerende parallell til dette er at vi ikke er arvelig disponert mot overspising av søtsaker som var sjeldne i steinalderen, og det er grunnen til fedmeeksplosjonen i vår tid.
Det er min påstand at skriftspråket ødela den distribuerte autoriteten som preget muntlige kulturer i årtusener og beredte grunnen for en dominerende elite som kontrollerte en ny autoritet forankret i skriftlige kilder. Staten og hierarki var derfor en uunngåelig konsekvens av skriftspråket. Dette er den negative konsekvensen av skriftspråket. Den positive konsekvensen er at skriftspråk utløste en enorm sosial, kulturell og teknisk kreativitet basert på frivillig samhandling. Historiens gang de siste fem tusen årene kan ses på som en konflikt mellom de negative og positive konsekvensene av skriftspråket. Noen ganger dominerer frivilligheten og befolkningen opplever vekst og gode tider ved hjelp av skriftspråket. Til andre tider dominer statens monopol på vold og et tungt byråkrati med stagnasjon og kollaps til følge. Vi kan ikke lenger leve uten skriftspråket, men jeg tror vi kan leve uten monopol på vold i tråd med det som en gang var vår omgangsform.
Papirtigeren
Av Jon Nordmo - 17. november 2023
https://steigan.no/2023/11/papirtigeren/
For et par dager siden holdt den arabiske ligaen, sammen med organisasjonen for muslimske land, et toppmøte i Riyadh, Saudi Arabia.. Tema for møtet var krigen mot Gaza og hvordan de arabiske og muslimske landene skulle stille seg. Mange hadde forventninger om at toppmøtet ville kunne bidra til at den nådeløse krigen ville ta slutt. Tross alt var det snakk om et toppmøte mellom land som i tiår etter tiår hadde krevd rettferdighet for det palestinske folket. Et toppmøte mellom land som identifiserte seg med det palestinske folkets lidelser og som sto last og brast på deres side. Et toppmøte mellom land som, hvis de ville, hadde økonomisk og politisk makt og styrke til å tvinge Europa og USA til å skifte kurs, og dermed få Israel til å avslutte sitt folkemord og komme seg til forhandlingsbordet.
Dessverre, forventningene slo ikke til. Det som kunne ha blitt et betydningsfullt bidrag til å presse frem en våpenhvile og deretter en fredsavtale, ble bare enda et møte i den lange rekken av møter hvor Israel og USA / NATO ble bedt om å avslutte krigen mot det palestinske folket i Gaza.
Landene kunne ikke bli enige om annet enn:
Å be / kreve at USA måtte være så snill å få Israel til å slutte å bombe Gaza, i alle fall i en periode.
Å be / kreve at Sikkerhetsrådet i FN vedtar at det skal være våpenhvile. At Israel avslutter sine dødelige bombeangrep. I Sikkerhetsrådet har som kjent USA og to andre NATO land, England og Frankrike, vetorett mot enhver resolusjon. Alle tre støtter Israel aktivt med våpen og penger slik at de kan føre sin krig mot Gaza og vil selvfølgelig nedlegge veto mot resolusjoner som krever avslutning av krigen. (pr i dag har USA nedlagt veto mot 43 resolusjoner i Sikkerhetsrådet som fordømmer Israelske overgrep!)
Vi vet i tillegg at Israel er det landet i verden som, flest ganger, har nektet å imøtekomme Sikkerhetsrådets påbud, selv der vedtakene er gjort uten noe veto. Uten å bli møtt med sanksjoner av noe slag. Til sammen har de nektet å etterkomme 28 vedtatte resolusjoner i Sikkerhetsrådet. (Som medlem i FN er alle land lovpålagt å etterkomme sikkerhetsrådets beslutninger.)
Å kreve at Gaza stripen i fremtiden måtte forbli en del av den fremtidige palestinske staten og ikke bli en ny del av Israel.
President Bashir Assad fra Syria oppsummerte skuffelsen etter møtet i en kort setning:
Hvis vi ikke har verktøy til å presse Israel, så vil ethvert skritt vi tar, enhver tale, ikke ha noen som helst betydning.
Det var på dette punktet at motsetningene på møtet ble uovervinnelige:
Skulle de arabiske og muslimske landene, nøye seg med høflige anmodninger / krav, eller skulle de true med økonomiske og diplomatiske konsekvenser hvis ikke USA / NATO fikk Israel til å avslutte sitt folkemord.
De følgende fem punktene ble lagt frem av de landene som krevde noe mer enn ord.
Alle land på toppmøtet skulle forhindre at USA og andre land, overførte våpen til Israel fra sine mange baser i de arabiske landene.
Alle skulle fryse alle diplomatiske og økonomiske kontakter med Israel
De oljeproduserende landene skulle true med å bruke oljeboikott mot land som støttet Israel militært.
Alle land på toppmøtet skulle nekte fly som skulle til og fra Israel å fly over deres landområder
Toppmøtet skulle sende en delegasjon til Europa, USA og Russland. De skulle forsøke å få statslederne i de nevnte landene til å gå inn for en våpenhvile.
Ingen tvil. Dette var ikke tomme ord. Her var det snakk om alvorlige konsekvenser for USA og NATO landene hvis de ikke gikk inn for fred.
Toppmøtet kunne, som skrevet tidligere, ikke enes om disse tiltakene. De som stemte imot var: Saudi Arabia, De Forente Arabiske Emiratene, Bahrain, Jordan, Egypt, Sudan, Marokko, Mauritania og Djibouti. Altså 9 av de 22 medlemmer i Den Arabiske Ligaen. Nesten halvparten.
Det er selvfølgelig flere årsaker til denne mangelen på vilje til å presse Israel / USA / NATO. De to viktigste er kanskje at alle de nevnte landene er nære allierte av USA! Videre at de styres av eneveldige konger og prinser eller av generaler som er kommet til makten ved militærkupp mot folkevalgte regjerninger. Dvs de styrende står ikke til ansvar for folket sitt. De har sin egen dagsorden. Ofte går den ut på å berike seg selv og sine.
Det å være nær alliert av USA, betyr at de høyere offiserene i landet er utdannet der – militært og politisk og har dermed knyttet personlige og økonomiske bånd til USA og dets militære apparat. Det betyr at våpnene er amerikanske og kan i en håndvending gjøres tilnærmet ubrukelig. Det betyr at eliten har sine enorme personlig formuer syltet ned i luksus eiendommer og fete bank konti i USA og Vest Europa. Og alle vet hva som kan skje med disse formuene hvis man utsetter seg for USA sin vrede. Barna til eliten går på amerikanske elite universiteter. Flere av landene er helt avhengige av lån fra internasjonale organisasjoner som Verdensbanken og Det Internasjonale Valutafondet som begge kontrolleres av USA og deres allierte… I det hele tatt, å gå på tvers av USA sine interesser medfører ganske alvorlige konsekvenser. Kanskje man til og med blir styrtet i et kupp og en ny hersker blir satt inn…
For å gjøre konsekvensene helt klare for de gjeldene landene, så har den amerikanske utenriksministeren Anthony Blinken vært travelt opptatt siden krigen mot Gaza startet.
Han har besøkt de mest sentrale landene i området. Land med tyngde; Jordan, Egypt, Bahrain, Saudi Arabia, De forente Arabiske Emiratene, Iraq, Qatar og Tyrkia. De fem første var, som skrevet, blant de 9 som stemte mot konkrete tiltak.
Militært samarbeid
Å være et land alliert med USA, innebærer at USA har store militærbaser i landet.
Til sammen har de 16 flybaser, 7 flåtebaser og tre øvrige baser i de ulike arabiske landene.
Basene bekrefter to ting:
USA sitt grep på området, militært. De har til sammen noe sånt som 40 000 soldater stasjonert i Midt Østen! Og har regelmessige øvelser med sine arabiske kollegaer.
De arabiske statslederes allianse med USA. Landet som aktivt har støttet Israel i alle sine overgrep mot det palestinske folket gjennom historien, og som også i dag sørger for at slaktingen i Gaza kan få lov til å fortsette.
På kartet under er de ulike amerikanske militærbasene i de arabiske landene tegnet inn.
Papirtigeren
Hos det alminnelige folk i alle arabiske land, er det raseri over at Israel kan få lov til å fortsette med sitt folkemord. Det er raseri over at palestinernes liv er så lite verdt i forhold til en europeers, amerikaners, israelers eller ukrainers for den sakens skyld. Det er raseri over sine egne myndigheters tafatthet i forhold til den uretten som blir begått.
Dette raseriet må myndighetene forholde seg til. Selv om de er diktatorer, med alle statens maktmidler til sin disposisjon. (noe Sisi i Egypt enkelt demonstrerte da han slaktet ned over 1000 ubevæpnede demonstranter på Tahrir plassen, da han kuppet seg til makten). Makthaverne kan ikke åpent erkjenne sine preferanser når det gjelder samarbeid med Israel / USA. Også nå i denne krisesituasjonen. De må tillegge seg en retorikk som er passende slik at folket kan se at deres eget raseri og frustrasjon deles av de styrende.
Men lenger enn det vil de styrende ikke gå.
Langt nok til å markere seg som human, pro palestinsk, solidarisk, mot urett osv, men ikke så langt at det vil endre noe som helst.
I sannhet en papirtiger, Med et fryktinngydende brøl, alvorlige sylspisse hoggtenner, lange livsfarlige klør … men til syvende og sist – en papirtiger. Ikke noe mer.