Nyhetsbrev steigan.no 17.09.2021
Nå er strømprisen på nytt rekordnivå: – Kan ende med rasjonering
Av red. PSt - 17. september 2021
https://steigan.no/2021/09/na-er-stromprisen-pa-nytt-rekordniva-kan-ende-med-rasjonering/
Blir det et opprør mot de økte strømprisene?
Slik situasjonen er nå må en vanlig husholdning punge ut tre ganger så mye som normalt når strømregningen kommer. Nå kommer kraftanalytiker med advarsel. Dette skriver nettavisa E24. De fortsetter:
Strømprisen sør i landet har ligget på over én krone kilowattimen i 12 av 15 septemberdager så langt. I tillegg til strømmen i seg selv, betaler kundene også et påslag til strømselskapene, samt nettleie og avgifter.
Torsdag ligger strømprisen i Sør-Norge på 1,23 kroner kilowattimen utenom påslag, nettleie og avgifter, ifølge strømbørsen Nord Pool. Det er årets desidert høyeste snittpris, også godt over nivåene midtvinters på starten av året.
For Midt-Norge er prisen 64 øre kilowattimen utenom nettleie, avgifter og påslag til strømselskapene, og 60 øre i Nord-Norge. Prisen er lavere her – blant annet på grunn av bedre magasinfylling og begrenset nettkapasitet sørover.
Høye priser i Europa
Kraftanalytiker Tor Reier Lilleholt i Volue Insight sier til E24 at torsdagens prisrekord ikke kommer som en stor overraskelse.
Bakgrunnen for de høye strømprisene i Europa er i tur at produksjonskostnaden på kull- og gasskraftverkene er høy, med høye kullpriser, gasspriser på rekordnivå og CO₂-priser som har steget videre til rekordnivåer på over 60 euro per tonn.
– Prisene i Europa er langt høyere enn de nordiske og norske, på grunn av ekstreme gasspriser som har gjort nye hopp. Da blir nordiske og norske priser dratt etter hårene av de europeiske prisene.
Dette er det samme som vi og ikke minst Odd Handegård har advart mot. Kraftkablene til kontinentet fører til at vi importerer høye kraftpriser i Europa til Norge. Norske forbrukere som i prinsippet kunne forsynes med billig, utslippsfri vannkraft, blir så i stedet forsynt med dyr kraft fra Europa, gjerne fra kullkraftverk, samtidig som markedsmekanismen drar prisen på den norske strømmen opp til europeisk nivå.
Dette er en villet politikk.
Fare for rasjonering og tvangsutkopling
E24 skriver videre:
Oppvarming av hus har knapt vært nødvendig i Sør-Norge frem til nå, men med større behov for fyring er det logisk nok slik at prisene også vil bli høyere.
I tillegg skal den norsk-britiske strømkabelen settes i drift om to uker, noe som kan sende de norske prisen enda høyere.
– Det som er forskjellen nå i forhold til før er at det er massivt høye priser allerede i september. Med de vannmagasinprognosene vi har, så må man snakke om at her kan det bli rasjonering til våren, sier Lilleholt.
– Det betyr at da vil forbruket tvangsutkobles. NVE og Energidepartementet tar over disponeringen av vannet som er igjen i magasinene, og det kan være at de som har stor knapphet vil bli tvunget til å holde igjen på vannet, advarer han.
Valgkampen peker i retning av enda dyrere strøm
Under valgkampen overgikk politikerne hverandre med løfter om å redusere de norske CO2-utslippene. De så fullstendig bort fra at Norge har en av de aller grønneste strømforsyningene i verden, men la grunnlaget for en politikk som må drive strømprisene i Norge til himmels – fordi «klima».
Odd Handegård skriver:
Prisstigningen er ellers knyttet til den overdrevne elektrifiseringen av Norge, (bygging og bruk av eksportkabler, sløsingen av kraft til elektrifisering av sokkelen, utbyggingen av det norske innenlandsnettet, byggingen av datasentre og batteribedrifter, byggingen av vindturbiner og hydrogenutbygging). Myndighetene jobber systematisk for å endre vårt kraftoverskudd, til et kraftunderskudd. Samlebetegnelsen for den politikken som etter hvert skal firedoble den norske strømprisen, kalles «det grønne skiftet». Formålet er offisielt å redusere de norske CO2-utslippene, mens konsekvensene er mindre og ustabil kraft og økte strømpriser.
Blir det et folkeopprør mot de økte strømprisene?
Det er en ulmende motstand mot denne rå klassepolitikken fra statens og kapitalens side. Vanlige folk merker de høye strømprisene på trang privatøkonomi. For den «grønne» overklassen betyr ikke noen tusenlapper i økning noe som helst, men for arbeidsfolk kan det være skillet mellom å akkurat få det til å gå rundt – til ikke å få det til å gå rundt.
Derfor er det et ulmende opprør mot de økte strømprisene blant folk. Facebookgruppa Vi som krever billigere strømhar (17. september 2021) 25.500 medlemmer. Det er ganske mye. Hvis den raskt kan doble seg eller mer, vil den være i posisjon til å påvirke den politiske dagsordenen. Det så vi ikke minst med den bevegelsen som ble til Motvind. Det samme skjedde med protestene mot Acer i fagbevegelsen. Og det interessante er at alle disse tre bevegelsene handler om det samme. Dette er klassekamp, miljøkamp og kamp mot overnasjonal styring via EØS i et sammensatt hele.
Forutsetningene for et folkeopprør til stede, men for å oppnå virkelige resultater burde disse kampene samordnes i høyere grad.
Men hvor skal strømmen komme fra?
Av Odd Handegård - 17. september 2021
https://steigan.no/2021/09/men-hvor-skal-strommen-komme-fra/
Av Odd Handegård.
Elektrifiseringen av Norge vil kreve 30-80 TWh, avhengig av hvor informasjonen kommer fra, og hvor mye som skal elektrifiseres. De illusoriske planene i norsk industri er enorme på sokkelen, innen havvind, batteri- og hydrogenproduksjon, transport og CCS (lagring av CO2) etc. Noen politikere fantaserer om at det innen 2030 vil kunne bygges betydelige mengder «flytende» havvind, mens regjeringen, LO og NHO er kommet til at vindkraft i Norge er den rette løsningen. Hva resultatet blir får vi se nå etter valget.
Nå har et av de regionale (offentlige) kraftselskapene (Agder Energi) funnet en ny løsning som hittil har vært lite drøftet. Mange av de offentlige kraftselskapene er som kjent etter hvert blitt medeiere i selskaper som planlegger både batteri- og hydrogenproduksjon. Ideen er derfor å bruke den vannkrafta de regionale kraftselskapene selv eier, og bare kreve av NVE og Statnett at de i en fei skal sikre at nytt kraftnett bygges der det trengs. Kraftnæringen hevder altså at bransjen har den krafta som trengs – det er nettet som mangler.
Grønn industri sprenger kraftnettet
Denne kortslutningen overrasker kanskje mange – hvordan i all verden kan et av våre største kraftselskaper ønske å bruke 7-27 TWh av norsk vannkraft uten å ta i betraktning at det bor over 5 mill. mennesker i Norge som også trenger kraft?
Forklaringen er den historiske utviklingen som har skjedd med norsk kraftindustri: Sammenslåingene og sentraliseringen i bransjen har gradvis fjernet den lokale, kommunale, folkelige innflytelsen i selskapene, og gitt makta til direktører uten samfunnsmessige perspektiver og uten sans for annet enn bedriftenes overskudd. Og bedriftenes overskudd kommer logisk nok når krafta brukes til andre formål enn til rimelig kraft til norske husstander – som dermed får vesentlig høyere strømpris – også pga det planlagte kraftunderskuddet.
Blir det noen endringer i maktforholdene i kraftnæringen med ny regjering?
”Skjer’e no’ her i kveld’a?”
Av Geir Johnson - 17. september 2021
https://steigan.no/2021/09/skjere-no-her-i-kvelda-2/
Av Geir Johnson, 17. april 2017.
Komponisten, forfatteren og kulturentreprenøren Geir Johnson døde 16. september 2017. Johnson var en entusiastisk og engasjert støttespiller for steigan.no og kom svært ofte med gode kommentarer, forslag og innspill både til kilder og argumenter, med også til hvordan vi kunne utvikle nettavisa videre. Det var også hans forslag at Mot Dag-konferansen 2019 ble lagt til Parkteatret. Han var initiativtakeren til å gjøre den gamle kinoen Parkteatret i Oslo om til en kulturscene, noe som har lykkes over all forventning. Her nypubliserer vi hans egen fortelling om hvordan dette prosjektet oppsto. Sammen med de ansatte på Parkteatret har Geir Johnson gjort en enorm innsats for å redde kulturhuset Parkteatret etter at koronatiltakene holdt på å slå det fullstendig over ende. Den innsatsen har ført til en ny giv, og det ser lovende ut. Konsertprogrammet er nærmest fullt fram til neste høst. De ansatte møttes 16. september for å minnes vår avdøde styreleder.
Her foreller Geir Johnson sjøl om hvordan det hele startet.
Pål Steigan, redaktør av steigan.no og partner med Geir Johnson på Parkteatret.
”Skjer’e no’ her i kveld’a?”
Hvordan Parkteatret på Grünerløkka ble gjenoppdaget.
Av Geir Johnson
”Det var en mørk og stormfull natt…” Omtrent slik var det faktisk, den kvelden jeg oppsøkte det gamle teateret på Oslos østkant, for å se om det kunne bli et kulturhus for det 21.århundre.
Jeg hadde blitt oppringt noen dager tidligere av en professor på Norges Musikkhøgskole, som fortalte at han satt i styret for Fegerstens stiftelse. De eide Parkteatret, en gammel kino på Grünerløkka, og nå ville de tilby meg å låne lokalet gratis 100 dager i året dersom jeg kunne fylle det med interessante konserter.
Jeg hadde i utgangspunktet ikke noe behov for å arrangere flere konserter enn jeg allerede gjorde. Ultimafestivalen var vanskelig nok å finne penger til, og det var en kamp hele tiden å finne lokaler som var rimelige nok og dessuten i god nok stand til å betjene de stadig stigende kravene fra kunstnerne. Men jeg bestemte meg for å ta turen opp og se på stedet.
Antakelig var dette en kveld i slutten av oktober 2001. Jeg gikk av trikken på Olaf Ryes plass, skrådde over gaten, det regnet, løvet dekket bakken, hele gaten var mørklagt og ikke et menneske var å se. Jeg hadde fått låne nøkler til teateret og gikk bort til den gamle porten foran kinoinngangen. Det var ikke noe lys innenfor, og det vokste et tre i inngangsdøren, som om ingen hadde brydd seg om stedet på lang tid. Over inngangen kunne man fortsatt se rester av neonlysene som en gang hadde vært Grünerløkkas mest lokkende lyskilde. Fasaderekken mot parken var mørklagt, dette var en del av byen som fortsatt var uoppdaget.
Mens jeg sto der alene i mørket, i høstregnet, og fomlet med nøkkelen til porten kom en gammel fyllik ganske overraskende bort til meg. ”Skjer’e no’ her i kveld’a?” sa han til meg. Jeg kvapp til. Et slikt spørsmål hadde jeg aldri fått utenfor en konsertsal før. Og jeg har sett en del av dem, fra Carnegie Hall til Universitetets Aula, fra Hanoi Opera til kulturfabrikken på Verftet i Bergen. Men aldri hadde jeg fått dette spørsmålet så direkte, så tilsynelatende interessert fra en som man vanligvis ikke regner med blant kulturlivets faste brukere. Jeg mumlet fram et svar, og låste meg inn. Den mørklagte kinofoajeen var full av toaletter som ikke fungerte, vinduene mot gaten var blendet. Jeg kom meg inn i salen, fikk slått på lyset og så meg omkring. Kinostolene var der fortsatt, det var et palass uten keiser, og jeg følte meg plutselig hensatt til Cinema Paradiso.
Det demret plutselig for meg at dette spørsmålet fra fylliken likevel hadde en historie i mitt liv, som gjenklang fra en av favorittnovellene til Somerset Maugham, den gang jeg strevde med å lære engelsk. Den handlet om den gamle kirketjeneren som ble oppsagt fordi han ikke kunne lese og skrive, og som i sin fortvilelse så seg om etter et sted å kjøpe tobakk. Han endte opp med å drive noe helt annet da at han ikke kunne livnære seg som kirketjener, da en innskytelse endret hans liv. Slik opplevde jeg også denne henvendelsen fra en boms på Grünerløkka.
Det å få et slikt hus stilt til rådighet så plutselig gjør at man også gjerne vil vite noe om husets tilblivelse. Denne viktige bygningen ved Olaf Ryes plass ble oppført i 1871-72 av Tøger Christian Killde, murmester fra Rakkestad. Killde opererte som utbygger i Kristiania fra 1870 til begynnelsen av 1890-tallet.
Olaf Ryes plass 11 var opprinnelig en leiegård, og den hadde da en enkel, senklassisistisk fasade. Ved folketellingen i 1875 bodde 32 mennesker i gården, blant dem språklærer Rasmus Rosing Bull og gårdeiersøstrene Hovelsrud. Huset skiftet stadig eiere, og henimot århundreskiftet tilhørte eiendommen fanejunker Bakstad. I år 1900 bodde 14 mennesker i gården, og det er sannsynlig at restauratrise Martine Sørum, som var en av gårdens beboere, drev sin bevertningsvirksomhet i første etasje. Flere av hennes ansatte bodde også i gården, og dessuten bodde sporveisvognfører Petter Andersen her.
I 1907 åpnet Kristiania Bryggeri Grünerløkkens Kinematograf i bygningen. Kinematograflokalene ble tegnet av arkitekt Frithjof Aslesen, en gammel forretningsforbindelse av murmester Killde. Gården ble ytterligere om- og påbygget i 1911, denne gang ved en G. Lund.
I 1913 skiftet etablissementet navn til Grünerløkkens Verdenstheater. I 1918-22 ble det foretatt en større ombygging, der fasaden fikk ny utforming, og kinoen fikk navnet Parkteateret. Den nye fasaden ble utformet i nyklassisistisk stil av arkitekten Erik Waldemar Glosimodt, og kjennetegnes av enkle og svakt utstikkende kolossalpilastre i annen og tredje etasje. I første etasje er vinduene store og rundbuede. Den kunstneriske utsmykningen av 1932 ble utført av maleren Paul Ansteinsson, parallelt med arkitekt Jens Dunkers ominnredninger. En ny ominnredning ble foretatt i 1950-årene, mens lysreklamen ble satt opp på 1960-tallet.
Parkteatret kino holdt det gående som kommunal kino fra 1926 før virksomheten ble avviklet i 1991. Dette var også noe vi erfarte i gjenoppbyggingsperioden, at det var utrolig mange som hadde et nært og sentimentalt forhold til kinosalen Parkteatret. Hvem har vel ikke ”klint” på bakerste benk der? Vi har møtt mange. Men selv om det i en viss forstand bare handlet om å børste støv av neonlysene og fylle huset med liv, like sikre var vi på at Parkteatret Scene måtte bli noe nytt. Det handlet ikke bare om å gjenskape en kino, men først og fremst om å gjenskape et sted der folks drømmer om kunst og kultur i videste forstand kunne oppfylles – på ny og på ny.
Jeg gikk inn i teateret den første kvelden, sugde inn atmosfæren i halvmørket, så meg omkring, og etter å ha snakket med noen gode venner besluttet jeg meg til å svare Fegerstens stiftelse at vi dessverre ikke kunne benytte oss av tilbudet om å låne Parkteatret gratis i 100 dager. Men vi kunne godt leie det i 30 år. Og slik ble det. Jeg spurte Pål Steigan om han kunne tenke seg å være med på dette prosjektet, og han sa ja. Ingen oss hadde vel tenkt oss at vi skulle komme til å drive en av de beste kulturscenene i Norge, men slik ble det altså.
1.april 2002 ble driften overtatt av Parkteatret Scene AS, som også driver Parkteatret Bar. Foajeen og salen ble restaurert og ombygd under ledelse av arkitekt Henrik E. Nielsen.
”Skjer’e no’ her i kveld’a?” Det spørsmålet har jeg aldri glemt. Og siden 2002 har vi forsøkt å levere svaret: Ja, det skjer no’ her i kveld, og alle andre kvelder.
Se nettsidene til Parkteatret
Dominoene faller. USA henger Saudi-Arabia ut til tørk.
Av red. PSt - 17. september 2021
https://steigan.no/2021/09/dominoene-faller-usa-henger-saudi-arabia-ut-til-tork/
Washington har valgt å trekke sine luftforsvarssystemer tilbake fra Saudi-Arabia. Dette henger kongedømmet ut til tørk i et øyeblikk når Ansar Allah (houthiene) øker sine angrep ved hjelp av droner og missiler. Dette er en av etterdønningene etter det geopolitiske jordskjelvet da USA og Vesten gikk på sitt ydmykende nederlag i Afghanistan. Dominoene er begynt å falle.
Southfrontskriver:
Prince Sultan Air Base, et sentralt Saudi-ledet koalisjonsanlegg, pleide å huse en luftforsvarsenhet for store høyder (THAAD) og et missilforsvarssystem i tillegg til Patriot-missilbatterier. I dag står rampene tomme, og Pentagon innrømmer at «visse ressurser» ble fjernet. I desperasjon har Saudi-Arabia til og med akseptert et Patriot anti-fly missilbatteri og en utplassering av 120 soldater for å jobbe med systemet. I mellomtiden, mot dette bekymringsfulle bakteppet sett fra Riyadh, øker Iran gradvis sitt arsenal av lokalt produserte ubemannede droner, som det overfører til sine allierte i regionen. Fjerninga av de amerikanske forsvarssystemene er et oppmuntrende tegn for Iran. Som et resultat vil tilbudet av angrepsdroner, som i hovedsak er kopier av USA-produserte RQ-170 Sentinel til Houthiene, sannsynligvis fortsette og til og med øke.
Saudi-Arabia håper på Russlands S-400 missiler som erstatning
Saudi-Arabia ser på det russiskproduserte S-400 «Triumf» langdistanse luftforsvarssystemet som en mulig erstatning for de missilforsvarssystemene som nylig ble trukket tilbake fra kongedømmet av USA, rapporterte London-baserte al-Arab 16. september 2021.
Systemet har evnen til å skyte ned ballistiske missiler så vel som droner fra sikker avstand.
I løpet av de siste årene har det vært mange rapporter om saudiske planer om å kjøpe S-400. Disse planene ble hindret av press fra USA, som sanksjonerer NATOs allierte Tyrkia om en lignende avtale med Russland. Selv om Saudi-Arabia i dag ser ut til å være nærmere enn noen gang til å kjøpe det russiske luftforsvarssystemet, kan press fra Washington stoppe en slik avtale.
Russland og Saudi-Arabia undertegner avtale om militært samarbeid
Russland har undertegnet en viktig militær samarbeidsavtale med en av USAs aller viktigste allierte i Midtøsten, nemlig Saudi-Arabia. Undertegnelsen fant sted i Riyadh 23. august 2021. Fra russisk side var det forsvarsminister Sergej Sjojgu(engelsk: Shoigu) som arrangerte undertegninga. Signaturene ble satt av den russiske viseforsvarsministeren, generalmajor Alexander Fomin og hans saudiarabiske motpart prins Khalid bin Salman.
Disse nyhetene kommer mens det tydeligvis er full skjæring mellom Washington og Riyadh. Kommentatoren Abdel Bari Atwanskriver:
Forholdet mellom kongeriket Saudi-Arabia og dets mangeårige allierte USA går tydeligvis fra ille til verre. De siste to ukene har det vært en enestående økning i spenninga mellom de to sidene, noe som kan få politiske og økonomiske konsekvenser i dagene og månedene som kommer. Flere av de siste utviklingene vitner om dette.
Les:
Et gigantisk politisk jordskjelv i Midtøsten
Kommentatoren Moon of Alabama mener at dette ikke handler om Partriot-missilene, som uansett hadde vist seg ubrukbare mot houtienes droner eller ryktene om en mulig fornyelse av USAs signatur på atomavtalen med Iran.
Han mener at disse brikkene passer inn i et større puslespill, og da tenker han på en større strategisk omlegging av USAs politikk i hele Midtøsten.
Saudi-Arabia er ikke en stat, det er en kriminell organisasjon
Det saudi-arabiske kongedømmet er en svært ustabil konstruksjon. To eksperter på regionen, yes og Alex de Waal, skrev i en artikkel i The Atlantic i 2016:
«I virkeligheten er ikke Saudi-Arabia noen stat i det hele tatt. Det er to måter å beskrive dette på: som et politisk prosjekt med en smart, men i det lange løp grunnleggende dødsdømt forretningsmodell, eller som en enhet som er så korrupt at den tilsvarer en vertikalt og horisontalt integrert kriminell organisasjon.»
De to srgumenterte for at USA bør innstille seg på at kongedømmet kan gå i oppløsning: Preparing for the Collapse of the Saudi Kingdom. It can’t last. The U.S. better get ready.
Pandemitraktaten: fornuftig forebygging eller farlig trussel?
Av skribent - 17. september 2021
https://steigan.no/2021/09/pandemitraktaten-fornuftig-forebygging-eller-farlig-trussel/
For å forebygge, skal det utarbeides en juridisk bindende internasjonal pandemitraktat. EU støtter starten på en WHO-prosedyre for å utarbeide en slik traktat. En mulig tiltredelse av EU ligger i lufta. Men på den ene side det en slående likhet mellom utkastet og programmene til økonomisk sterke stiftelser. Og på den annen side: ønsker vi til og med alt dette?
Av Erik Pauer (Tyskland).
«Etter pandemien er før pandemien.» Med disse ordene fikk Angela Merkel folks oppmerksomhet våren 2021. Hun understreket viktigheten av forebygging av pandemier. For å forebygge, skal det utarbeides en juridisk bindende internasjonal pandemitraktat. Interessen fra media var kort, siden både de dominerende og alternative medier konsentrerte seg om vaksinasjonsspørsmålet.
Jeg tror dette er feil, fordi pandemitraktaten kan ha stor innvirkning på den «nye normalen» som vi har blitt truet med siden mars 2020. Det reiser også det ubehagelige spørsmålet om hvilke aktører som bestemmer over våre liv.
Traktaten
Pandemitraktaten, som har det vanskelige navnet «Internasjonal traktat for forebygging og beredskap mot pandemier», er for tiden (sommeren 2021) under utarbeidelse. Det vil trolig ta lengre tid før de deltakende statene ratifiserer den; et spesialmøte i WHO vil mer intensivt behandle utarbeidelsen av traktaten mot slutten av 2021. EU støtter igangsetting av en WHO-prosess for å utarbeide en pandemitraktat. En mulig tiltredelse av EU ligger i lufta.
På nettstedet til Europarådet [1] kan du finne ut hva traktatens mål er, som jeg oppsummerer her kort:
Tidlig oppdagelse og forebygging av pandemier.
Sterkere internasjonale rammer for helseområdet, med WHO som koordinerende byrå for globale helseproblemer.
Styrking av internasjonalt samarbeid på områder som overvåking, varsling og respons.
Global kamp mot «falsk informasjon»
Disse målene kan nås gjennom «økt laboratorie- og overvåkingskapasitet» og «bedre varslingssystemer». «Digital teknologi og nyskapende instrumenter for innsamling og utveksling av data» bør også spille en nøkkelrolle.
Følgende land har allerede signert en intensjonserklæring: Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Spania, Nederland, Norge, Italia, Hellas, Albania, Ukraina, Romania, Serbia, Portugal, Kypros, Tunisia, Indonesia, Sør -Korea, Kenya, Rwanda, Senegal, Sør -Afrika, Chile, Costa Rica.
Samme dagsorden som Rockefeller Foundation
Det er merkbart hvor mye innholdet i den planlagte pandemitraktaten ligner konseptene til Rockefeller Foundation (forkortet RF). RF bygger et «Pandemic Prevention Institute» [2]. Målet er å massivt utvide kapasiteten for sekvensering av genomer, for å identifisere farlige patogener. Ifølge RF er det rundt 200 potensielt farlige utbrudd hvert år. RF ønsker at disse hendelsene skal begrenses innen 100 dager. Posisjonsdokumentet «Accelerating National Genomic Surveillance» [3] er av spesiell interesse. Det handler spesifikt om variantene (=virusmutasjoner). Ifølge dem, bør de raskt identifiseres ved gen-sekvensering. Gen-sekvensering bør ikke forveksles med PCR-testene. Mens sekvensering er en nøyaktig genetisk analyse, fastslår PCR-testen bare tilstedeværelsen av viralt RNA. RF advarer sterkt om uoppdaget spredning av nye varianter. Posisjonsdokumentet er adressert til den amerikanske regjeringen og gjør det klart at Biden-administrasjonen må investere mye mer penger i gensekvensering. Det siste kapitlet gjør det imidlertid klart at RF følger globale mål. Tittelen på dette kapitlet har også den beskrivende tittelen: «Bygging av et globalt overvåkingssystem».
Det er interessant at mange av hovedpunktene i pandemitraktaten er i tråd med ideene til RF (utvidelse av kapasitet, varslingssystemer, utvikling av globale overvåkningssystemer). Under min granskning fant jeg også det faktum at infografikken om pandemitraktaten og infografikken fra posisjonspapiret til RF er veldig like. Men det er muligens helt tilfeldig…
En annen bekymring for RF er kampen mot såkalt «falsk informasjon om pandemien». De investerer derfor 13,5 millioner dollar i «innovative prosjekter som styrker tilliten til Covid-19-vaksinasjoner og motvirker falsk informasjon» [4]. Dette punktet finnes også i utkastet til pandemitraktaten.
RF har forfulgt målet om global overvåking av helserisiko i lang tid. I 2007 ble programmet “Disease Surveillance Networks Initiative” startet med sikte på å etablere globale overvåkningssystemer for smittsomme sykdommer [5].
Bill Gates og konseptet «Pandemic Preparedness»
Bill Gates har også promotert konseptet om forebygging av pandemier i lang tid. I et foredrag fra 2018 advarer han om at det blir gjort for lite for forebygging av pandemier. Han rettet dramatiske ord til publikum: «The world needs to prepare for pandemics the way the military prepares for war» («Verden må forberede seg på pandemier slik militæret forbereder seg på kriger») [6]. Bill Gates advarer også om at den neste pandemien vil være «10 ganger verre» [7].
Han oppfordrer statene til å investere milliarder hvert år for å forhindre den neste pandemien. I følge Gates bør det komme «megaomfattende testende diagnostiske plattformer» (Mega testing diagnostic platforms) som gjør det mulig å teste 20 prosent av befolkningen hver uke. Han etterlyser også etablering av et globalt «pandemisk brannvesen» som raskt kan sendes til stedene med epidemier.
Også her er det merkbart hvor mange av Bill Gates sine ideer som gjenspeiles i den foreslåtte pandemitraktaten.
De truende konsekvensene
Så langt, i hvert fall i Østerrike, har det vært slik at dramatiske inngrep i grunnleggende rettigheter måtte begrunnes med en forestående kollaps av helsevesenet. Et slik kollaps har aldri truet i Østerrike. [8]. Det skjedde heller ikke i Tyskland, hvor tallene for bruk av intensivsenger ble manipulert av myndighetene [9].
Med andre ord: Politikere kunne bare komme seg forbi grunnloven og begrensningene i grunnleggende rettigheter ved hjelp av tvilsomme tall.Pandemitraktaten kan imidlertid endre denne situasjonen fordi den traktatsmessige forpliktelsen til å overvåke i betydningen et «tidlig varslingssystem» kan bety at restriksjoner også kan implementeres forebyggende. Selv om dette ikke er spesifikt nevnt, er det vanskelig å forestille seg at man når målene uten obligatorisk testing og begrensninger i frihet.
I tillegg til tvangstiltakene man bør frykte, må den berørte befolkningen forvente en annen ulempe. Dette er fordi forebygging vil være veldig dyrt, og det må forventes at skattebetaleren blir bedt om å betale. Profitten vil komme bioteknologiske og farmasøytiske selskaper eller finanskapitalen bak dem til gode.
Pandemitraktaten kan bli ratifisert av EU i løpet av de neste par årene. Dette vil trolig bli fulgt opp av et tilsvarende EU-direktiv, som medlemslandene må implementere i nasjonal lov.
Etableringen av et senter for tidlig varsling i Berlin bør også ses i sammenheng med pandemitraktaten [10]
Lovgivning i et post-demokrati
Denne saken reiser mange ubehagelige spørsmål:
Hvem tjener politikken egentlig?
Hvorfor er det ingen bred offentlig diskusjon om denne potensielt viktige traktaten?
Hvorfor er utkastet til juridisk bindende traktat så likt konseptene til Rockefeller Foundation og Bill & Melinda Gates Foundation?
Noen ganger oppstår inntrykket av at de virkelig viktige politiske avgjørelsene ikke blir fattet demokratisk, men er diktert av økonomisk sterke aktører. Offentlig aksept kan oppnås gjennom mediekampanjer. De tradisjonelle mediene har ryggen til veggen økonomisk, ettersom knapt noen bruker penger på aviser lenger. Derfor tar disse mediene gjerne i mot penger fra stiftelsene. Bill & Melinda Gates Foundation bruker store summer hvert år, for eksempel mottok den anerkjente Guardian 3,5 millioner dollar i 2020 for «rapportering om globale helseproblemer». [11] Andre ledende globale medier som er finansiert av denne stiftelsen inkluderer Le Monde, Spiegel, Financial Times og BBC.
Den store innflytelsen som disse milliardfondene har på opinionen, er selvfølgelig ikke begrenset til korona. Et eksempel er George Soros sitt Open Society Foundation, som også betaler store summer til medieselskaper og journalister år etter år. Og det er velkjent at du ikke biter i hånden som mater deg.
Men kapitalens innflytelse går mye lenger, fordi offentlige institusjoner også raskt trenger penger. For eksempel har Robert Koch-instituttet i Tyskland, Det medisinske universitet i Wien og den engelske helseforetaket «Public Health England» mottatt penger fra Bill & Melinda Gates Foundation.
Alt Bill Gates gjør er ikke ille. Pandemitraktaten inneholder også nyttige elementer, for eksempel forbedret internasjonal koordinering i tilfelle en epidemi. Det jeg derimot uttrykkelig kritiserer, er det faktum at slike viktige, langsiktige politiske beslutninger uten at den berørte befolkningen er innvolvert. Ønsker vi virkelig ha alt dette? Bør ikke det frie ansvaret til de frie innbyggerne styrkes? Burde det ikke handle mer om å fremme en sunn og bærekraftig livsstil?
Befolkningens tillit til politikk og media har allerede falt kraftig. Dette viser en nylig studie fra Tyskland, der 42 prosent «har en tendens til ikke å stole på regjeringen» [12]. I USA er 56 prosent av respondentene enige i følgende uttalelse: «Journalister og journalister prøver bevisst å villede folk ved å si at ting de vet er falske eller krasse overdrivelser» (Journalists and reporters are purposely trying to mislead people by saying things they know are false or gross exaggerations.).[13]
Med andre ord: rundt halvparten av befolkningen har mistillit til politikk og media. Og dessverre med god grunn. Derfor bør det holdes en åpen og demokratisk samtale om hvordan vi skal håndtere pandemier i fremtiden, fordi pandemitraktaten handler om intet mindre.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten.
Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
LOs sponsing av hoppsporten: Kan ikke bruke kontingentpenger til å motarbeide arbeidstakerretter
Av Ove Bengt Berg - 17. september 2021
https://steigan.no/2021/09/los-sponsing-av-hoppsporten-kan-ikke-bruke-kontingentpenger-til-a-motarbeide-arbeidstakerretter/
Av Ove Bengt Berg.
Hver måned betaler LO-medlemmene en ganske stor medlemskontingent. Den går til å støtte tilsattes rettigheter på arbeidsplassen, konkret og generelt. LO betaler også mye penger til Arbeiderpartiets næringspolitikk, noe som ikke er så lett å forstå. Men hvorfor LO sentralt skal bruke av alle LO-medlemmenes månedlige innbetalinger for å betale penger til en kommersiell del av sporten i Norge, er det vanskelig å se noen god grunn til. Særlig når LO vil støtte et forbund som ikke vil følge de arbeidslivsreglene som LO legger i bånn. Uten at sportssjef Clas Brede Bråthen får fast jobb etter 17 år, er det ikke politisk mulig for LO å opprettholde bruken av medlemskontingenten til å støtte arbeidsgiverne i Skiforbundet til å motarbeide alt LO står for.
LOs sponsing av toppidrett er et eksempel på at klassekampen oppheves og at medlemmene i interesseorganisasjonene fratas organisasjonene sine mens lederne derfra smeltes sammen i et felles styringssjikt. Et viktigere samfunnstrekk enn rettsliggjøringa av politikken.
Sponsinga omstridt i LO
Tre forbundsledere stemte imot da LO-sekretariatet vedtok millionavtale med Norges Skiforbund. Daværende leder i LO, Gerd Kristiansen, ba om enstemmighet i LO-sekretariatet for å sponse hopplandslaget i 2016. Men tre stemte imot:
«EL og IT Forbundets leder Jan Olav Andersen, Fellesorganisasjonens leder Mimmi Kvisvik og leder i Transportarbeiderforbundet, Lars Johnsen, valgte alle tre å stemme nei da forslaget om å inngå en avtale med hoppseksjonen i Norges Skiforbund var oppe til avstemning i LO-sekretariatet mandag 12. september [2016]. Dette er en avtale med en varighet på tre år og med en ramme på 10 millioner kroner i året. Den innebærer at LO blir hovedsamarbeidspartner for hopplandslagene og også hovedponsor for Lillehammer under den nye norske hoppturneringen.»
Jan Olav Andersen, leder i EL og IT Forbundet var «i sterk tvil om det er rett av LO å sponse landslag innen toppidretten. Her er det jo snakk om betydelige beløp over flere år.»
I 2019 inngikk LO-sekretariatet en ny avtale om å betale for norsk hoppsport til en kostnad på 39 millioner kroner, gjeldende fra 01.05.19-30.04.22.
LO-reklame side om side med våpensalg til Israel og Jemen
Både LO og den norske våpenprodusenten Nammo sponser de norske landslagshopperne. LOs største forbund, Fagforbundet, protesterer nå på at logoene til Nammo og LO står side om side:
– Vi er skeptiske til at LO skal profileres side om side med Nammo. Grunnen er at Nammo omgår norske våpeneksportregler, som forbyr salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig, borgerkrig eller risiko for krig. Vi misliker sterkt at Nammo gjør dette, blant annet gjennom datterselskap i utlandet, sier Sissel M. Skoghaug, nestleder i Fagforbundet til Fagbladet. ammunisjon fra Nammo har blitt solgt til Israel og land som er aktiv i krigen i Jemen.
LO-ledelsen bløffer om inntekter på 155 millioner for å sponse hopplandslaget
LO-sekretariatet opplyser at undersøkelser viser at hele 58 prosent av medlemsmassen ikke visste at LO sponser hopplandslagene. Det blei oppgitt at 77 prosent av medlemmene støtta sponsingen, 16 prosent var imot. Om det var av alle medlemmene, eller mindretallet på 42 prosent, blei ikke oppgitt.
Samtidig påstås det at LO tjener på denne avtalen, hele 155 millioner kroner. Det er fordi firmaet Sponsor Insight har beregna at verdien av synligheten er verdt 155 millioner kroner. Men dette er jo bare tull, dette er ikke penger og finnes ikke i noe reelt regnskap. Bare et beløp sponsorbransjen har finni på.
Kontingentpenger til ikke-faglige tiltak er bortkasta nettverksbygging
Det er merkelig at LO har så god råd at de har millioner å bruke på toppidrett. De kan umulig ha dokumentasjon på at sånn sponsing fører til flere medlemmer eller gjør LO til en mer kampkraftig organisasjon på arbeidsplassene. Sannsynligheten er større for at kampkrafta svekkes med at LO-ledelsen kommer i inngrep med stadig flere aktører som det er viktig å unngå konflikt med. Dette framstår mer som personlig nettverksbygging for ledelsen som får bedre grunnlag for en karriere utafor LO. Og som vi ser, sponsinga fører til politisk splittelse innad i LO.
Kan ikke sponse noen som motarbeider formålet
Det beste er å sette ned kontingenten framfor å sponse kommersiell toppidrett. Så kan medlemmene sjøl betale inn til det de vil. Men skal det først sponses, så må det være for noen som står for LOs politiske formål, ikke noen som motarbeider dem — som ledelsen i Norges Skiforbund. Som har holdt det gående med en midlertidig ansettelse i hele 17 år, gjentatt med jamne mellomrom og ikke har kommet opp med en grunn for det som reelt er en oppsigelse. Sannsynligvis fordi begrunnelsen ikke holder i en arbeidsrettssak.
Hva er det med Clas Brede Bråthen?
Bråthen er en høyt respekt leder for hopperne for begge kjønn og treneren. Tittelen er sportssjef. Det har ikke vært nevnt overgrep eller trakassering av utøvere og trenere fra Bråthen. Da burde han i så fall heller ikke ha fått fullført avtalen som går til etter skisesongen i 2022. Det er i administrasjonen og de tingvalgte lederne i Skiforbundet at han ikke er likt. Det skal være noe med «kommunikasjonsformen».
Det vil nok noen i Arbeiderpartiet i Mjøndalen, i tidligere Nedre Eiker kommune, også si. Bråthen var en av de Ap-medlemmene som stemte nei til sammenslåing med Drammen i kommunestyret i Nedre Eiker, i samsvar med det Arbeiderpartiet i kommunen gikk til valg på og som en folkeavstemning i kommunen om dette i 2016 sa nei til. Så snakka «noen» i Mjøndalen Ap sammen, og gikk mot både partiprogrammet de blei valgt på og folkeavstemninga. Bråthen er åpenbart en person som har ryggrad til ikke å bøye seg for de korrekte meningene til dem med makt. (Nedre Eiker fikk Ap-ordfører alt i 1908 (som landets første kommune?) og var inntil innlemminga i Drammen den eneste kommunen i landet der hovedgata heter Arbeidergata).
Så har han altså vært midlertidig ansatt i 17 år, han vil fortsette og hans underordna ønsker han. Bare ikke ledelsen i Skiforbundet.
Også Skiforbundet er en arbeidsgiver
Idretten og Skiforbundet er ikke bare en frivillig organisasjon der alle jobber gratis på fritida. Skiforbundet er som en bedrift med ansatte. Da gjelder arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljøet i Skiforbundet er ikke av det beste viser en arbeidsmiljøundersøkelse der: Knusende mobbetall i Skiforbundet – alvorlig trist.
Mange lederstillinger i staten er ansatt på åremål i seks år, med mulighet til én forlengelse. Fotballtrenere har avtaler der de kan sies opp på timen hvis det blir for mange skåringer i feil mål. Bråthen har en administrativ stilling, og går neppe inn under noen av disse tiltaka.
LO-advokat Marit Håvemoen sier til TV2 Sport 20.08.21:
«Det er etter vår oppfatning ikke tilstrekkelig for midlertidig ansettelse i idretten at det er inntatt «sport» i stillingstittelen. Bråthen vil ha en rettslig avklaring på om han i den stilling som han har hatt siden 2004, med hovedsakelig administrative oppgaver, er omfattet av det unntaket som følger av arbeidsmiljølovens regler om midlertidig ansettelse».
Forbundsleder i Handel og Kontor i Norge, Christopher Becham, uttalte til HK-nytt 8. september i år:
– 17 år i samme jobb er ikke lenger midlertidig. Vi anser Bråthen som fast ansatt. Dette er også et viktig prinsipp for HK i Norge, sier Beckham til NRK om Bråthen, som har vært sportssjef for hopperne siden 2004.
Skiforbundet må gjøre som de vil, men de kan ikke få penger av dem de motarbeider
Med penger kommer ikke frihet, men bindinger
Etter at Bråthen fikk mye mediesympati i begynnelsen, har nå flere sportsjournalister snudd og er opptatt av at Skiforbundet må få ansette hvem de vil, og at sponsorene ikke skal få bestemme idrettspolitikk eller hvem som skal ansettes. Ja, riktig. Men ingenting er gratis i slike sammenhenger. Den som får masse penger av noen, beholder ikke full frihet, men får bindinger. Kanskje ikke formelle bindinger, men reelle. Å praktisere ansettelsesregler og ansettelsesforhold i strid med sin velgjørers viktigste formål — trygge lønns- og ansettelsesforhold — går selvfølgelig ikke. Med Skiforbundets personalpolitikk er det meningsløst å inngå en sponsoravtale med LO, det burde de skjønt på forhånd.
LO kan bare ikke sponse Skiforbundets ansettelsespolitikk, ingen andre idretter eller bedrifter heller
Skiforbundet setter med denne ansettelsespolitikken LO i skammekroken. LOs aksept av denne personalpolitikken vil bli brukt mot LO i andre sammenhenger. Som at gode norske hoppresultater er viktigere enn LOs eget formål og rekrutteringsgrunnlag.
Med denne sponsinga beveger LO seg ut over sitt formål: Å arbeide for medlemmenes interesser i arbeidslivet. Som OBOS går også LO med dette ut over sine kjerneområder. I sin konsekvens er dette et uttrykk for at interessekampen i samfunnet svekkes, ved at alle interesser smelter sammen i en felles suppe i et nytt samfunnssjikt der stillinger og posisjoner skifter. Klassekampen oppheves, arbeiderne fratas organisasjonene sine og toppsjiktet avgjør politikken i bøttekottene der mediene aksepterer at ingenting skal rapporteres fra.
LO må slutte med sponsing av toppidrett. Hvis det skal betales ut mer kontingentpenger til Skiforbundet, må Bråthen få fortsette.
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.
Adgangen til ekstraordinære smitteverntiltak bør ikke forlenges
Av red. PSt -17. september 2021
https://steigan.no/2021/09/adgangen-til-ekstraordinaere-smitteverntiltak-bor-ikke-forlenges/
– Vi skal være varsomme med å videreføre regler som er et resultat av hastverk.
Dette skriver åtte av Norges fremste eksperter på jus, samfunnsforhold og medisin i en kronikk i Aftenposten. De åtte er: Hans Petter Graver, professor, Universitetet i Oslo, Anna Nylund, professor, Norges arktiske universitet UiT, Ørjan Olsvik, professor, Norges Arktiske Universitet, UiT, Magnus Løberg, Universitetet i Oslo, Lise Mørkved Helsingen, universitetslektor, Universitetet i Oslo, Einar Øverenget, professor i filosofi, Høgskolen i Innlandet, Michael Bretthauer, Universitetet i Oslo og Mette Kalager, professor, Universitetet i Oslo.
De skriver om regjeringa Solbergs forslag om å forlenge forskrifter om karantenehotell, isolering, smittekarantene og koronasertifikat.
«Er det bedre å ha beredskapshjemler klare i tilfelle en krise, eller er det best ikke å regulere om dette på forhånd? Dette er en gammel diskusjon. Den ble sist aktualisert etter beredskapshjemmelslovutvalgets forslag for to år siden.
Problemet med å ha hjemler i beredskap er at terskelen for å bruke dem kan bli senket.
Problemet med ikke å ha dem, er at akutte situasjoner kan tvinge frem hjemler som blir mer omfattende og dårligere enn om man hadde hatt dem på forhånd.»
I kronikken peker de på at de forskriftene regjeringa vil forlenge oppsto under press, at de var dårlig forberedt, at de ikke var belyst gjennom offentlig høring og debatt. Derfor er det svært uheldig å forlenge dem.
Utarbeidet under press
«De siste to årene har illustrert dette siste punktet til fulle. Koronahjemlene i smittevernloven ble utarbeidet under press, uten regulær lovbehandling eller bred utredning, høring og alminnelig politisk debatt i Stortinget.
Det gjør at hjemlene antagelig ikke avveier de forskjellige hensyn mot hverandre så godt som de kunne og burde ha vært.»
Mangler kontrollmekanismer
«De inneholder heller ikke de kontrollmekanismene som burde vært på plass. Dette gjør det betenkelig å forlenge de nåværende reglene.
Fortsetter man å forlenge, så blir midlertidige hastehjemler lett normen. Det kan legitimere uheldige mønstre for senere kriser. Det er også et moment at den offentlige opinionen fortsatt er preget av det vi har vært gjennom, og at grensene for hva som anses akseptabelt, kan være flyttet sammenlignet med hva som anses som akseptabelt under mer normale forhold.»
Det bør nedsettes et utvalg som kan gi noen retningslinjer
De åtte foreslår at det blir satt ned et offentlig utvalg av personer med kompetanse innen kunnskapshåndtering, derunder vurdering av forholdsmessighet, smittevern og rettssikkerhet.
«Utvalget bør ha som mandat å vurdere hvordan man kan gi regjeringen de nødvendige fullmaktene samtidig som man kan sikre at de tiltakene som vedtas, vurderer inngrepenes karakter, rekkevidde og forholdsmessighet.
Utvalget bør videre gi konkrete anbefalinger for hvordan myndighetene kan legge til rette for å generere ny kunnskap i en krisesituasjon.»
Det fantes beredskapsplaner før 12. mars 2020. Hvorfor ble de ikke brukt?
«Det var ikke slik at vi sto tomhendte 12. mars 2020. Vi hadde Smittevernloven, og vi hadde Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa fra 2014. Kunne pandemien vært håndtert i henhold til smittevernloven slik den var før 12. mars 2020? Hvis ikke, hvorfor ikke? Og videre: Kunne pandemien vært håndtert i henhold til beredskapsplanen fra 2014? Hvis ikke, hvorfor ikke?»
Hva loven gir hjemmel for og hva den ikke gir hjemmel for
De åtte kronikkforfatterne peker på at i en situasjon der smittevernloven tas i bruk gir den hjemmel til en lang rekke tiltak fra myndighetenes side, men:
«Loven gir ikke hjemmel for landsomfattende isolering av personer eller begrensninger i deres bevegelsesfrihet. Den gir heller ikke hjemmel for karantene for ikke smittede personer (nærkontaktkarantene), innreiseforbud eller koronasertifikat.»
Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa fra 2014
Den planen som forelå før 20. mars 2014 var en plan for å håndtere en pandemi. Tankegodset i denne planen ble stort sett forkastet av regjeringa under håndteringen av koronapandemien.
«I planen frarådes nemlig aktivitetsbegrensninger for hele eller deler av befolkningen, å stenge grenser eller sette mistenkt smittede i karantene. Dette fordi slike tiltak sannsynligvis har «liten effekt, er ressurskrevende og strider mot prinsippet om ikke å bremse normal aktivitet unødig».»
Les:
Hvorfor kastet man bort alt man hadde av pandemiplaner og gjorde 180 graders vending?
Det foreligger ingen begrunnelse for «de mest inngripende tiltak i Norge i fredstid»
«Ett av hovedfunnene i Koronakommisjonens rapport var at regjeringens pandemihåndtering representerte et «paradigmeskifte» fordi man i stor grad, og over lang tid, stengte ned samfunnet og ila befolkningen strenge restriksjoner for å slå ned og holde smitten på et lavt nivå.
Det er imidlertid ingen som har gitt noen utfyllende begrunnelse for hvorfor «de mest inngripende tiltak i Norge i fredstid» var nødvendig.»
Prosessen som ført fram til stenging av Norge er ikke dokumentert
«Ifølge Koronakommisjonen er prosessen og vurderingene som ledet frem til denne konklusjonen, ikke dokumentert skriftlig noe sted.»
Les:
Myndighetenes håndtering av koronapandemien
Ikke viderefør forskrifter lagd i hastverk
Kronikken konkluderer med at Stortinget ikke bør godta forslaget å forlenge de midlertidige forskriftene:
«Vi er av den oppfatning at vi skal være varsomme med å videreføre regler som er et resultat av hastverk – og som ikke åpenbart var nødvendige gitt de mulighetene man allerede hadde i Smittevernloven og Pandemiplanen for 2014.»