Nyhetsbrev steigan.no 17.08.2022
Hold førstesida! Journalistene er forsvunnet!
En familiebedrift for evig krig
Kina truer ikke USA, men USAs imperium
Roger Gjerstad: «Krig og konflikt»
Vil Tyrkia slutte fred med Syria?
Sjokkerende tall i Tyskland: høy overdødelighet, synkende fødselstall
PFU – en fare for ytringsfriheten
Opprøret blant bøndene sprer seg, nå protesterer også bøndene i Serbia
Hold førstesida! Journalistene er forsvunnet!
Av John Pilger - 17. august 2022
https://steigan.no/2022/08/hold-forstesida-journalistene-er-forsvunnet-2/
Denne artikkelen ble først publisert på nettsidene til John Pilger. Vi publiserte den første gang på steigan.no 1. oktober 2018. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.
Av John Pilger, 20. september 2018.
Robert Parrys død tidligere i år føltes som et farvel til journalist-æraen. Parry var «en banebryter for uavhengig journalistikk», skrev Seymour Hersh, som han hadde så mye til felles med.
Hersh avslørte My Lai-massakren i Vietnam og den hemmelige bombingen av Kambodsja. Parry avslørte Iran-Contra, en konspirasjon av narkotika- og våpensalg som ledet til Det hvite hus. I 2016 la de hver for seg fram grundige bevis på at Assad-regjeringen i Syria ikke hadde brukt kjemiske våpen. De ble ikke tilgitt.
Bortvist fra «hovedstrømmen» må Hersh publisere arbeidet sitt utenfor USA. Parry etablerte sin egen, uavhengige nyhetsside på nettet, Consortium News. I en siste artikkel før slaget refererte han til journalistikkens ærbødighet for «godkjente meninger», mens «ikke godkjente bevis blir avfeid eller ringeaktet – uavhengig av kvaliteten.»
Selv om journalistikk alltid har vært en løselig forlengelse av den etablerte makten, er det noe som har endret seg de senere år. Meningsforskjeller som ble tolerert da jeg begynte å arbeide i en nasjonal, britisk avis i 1960-årene, har blitt redusert til en metaforisk undergrunn etter som liberal kapitalisme beveger seg mot en form for korporasjonenes diktatur. Dette er et jordskjelv av en endring, der journalister kontrollerer den nye «gruppetenkingen», som Parry kalte det, der de fordeler myter og avledningsmanøvrer, og forfølger sine fiender.
Heksejakt og hysteri
Heksejakten på flyktninger og immigranter, «Metoo»-fanatikernes bevisste skrinlegging av vår eldste rettighet: uskyldig inntil det motsatte er bevist, anti-Russland-rasismen og anti-Brexit-hysteriet, den voksende anti-Kina-kampanjen og undertrykkingen av advarsler om verdenskrig, vitner om dette.
I en situasjon der mange, kanskje de fleste, uavhengige journalister er nektet adgang til «hovedstrømmen», er et hjørne av internett blitt en avgjørende kilde til avsløringer og evidensbaserte analyser: sann journalistikk. Nettsteder som wikileaks.org, consortiumnews.com, ZNet zcomm.org, truthdig.com, globalresearch.org, counterpunch.org og informationclearinghouse.info er obligatorisk lesing for dem som forsøker å finne ut av en verden der vitenskap og teknologi gjør fantastiske fremskritt, mens politisk og økonomisk liv i de fryktsomme «demokratiene» trekker seg tilbake, bak en media-fasade av narsissistisk oppstyr.
I Storbritannia er det bare én nettside som tilbyr uavhengig mediekritikk. Det er den bemerkelsesverdige Media Lens – bemerkelsesverdig fordi grunnleggerne, og de eneste skribentene, David Edwards og David Cromwell, helt siden 2001 har rettet søkelyset ikke bare mot de vanlige «mistenkte», les: Tory-pressen, men mot forbildene for vel ansett liberal journalistikk: BBC, Guardian og Channel 4 News.
Et sjeldent lyspunkt
Metoden deres er enkel. De er omhyggelig i sine undersøkelser, de er respektfulle og høflige når de spør en journalist hvorfor hun eller han har produsert en så ensidig artikkel eller mislykkes i å avdekke essensielle fakta, eller promotert tvilsomme myter.
Svarene de får er ofte defensive, til tider uforskammete, noen er hysteriske, som om de har skjøvet til side en skjerm foran en beskyttet art.
Jeg vil hevde at Media Lens har knust stillheten rundt korporasjon-journalistikk. I likhet med Noam Chomsky og Edward Herman i Manufacturing Concent, representerer de en femte statsmakt som plukker fra hverandre og avmystifiserer medias makt.
Det som er spesielt interessant med dem, er at ingen av dem er journalister. David Edwards er tidligere lærer, David Cromwell er havforsker. Likevel er deres forståelse av journalistikkens moral – et sjelden brukt uttrykk, la oss kalle det sann objektivitet – en forfriskende kvalitet ved Media Lens’ rapporter på nett.
Etter min mening er arbeidet deres heltemodig og jeg ville ha plassert en kopi av deres nylig publiserte bok, «Propaganda Blitz», ved alle journalistutdanninger som tjener korporasjonssystemet – noe de alle gjør.
Ta kapittelet «Dismantling the National Health Service» (Demontering av det offentlige helsevesenet), der Edwards og Cromwell beskriver den avgjørende rollen journalister spilte under krisen det banebrytende britiske helsevesenet sto overfor.
Krisen i NHS (det offentlige britiske helsevesenet, overs. anm.) er resultatet av det politikere og media kaller «innstramminger», med sitt villedende, sleipe språk om «effektivitets-gevinster» (BBC-begrepet for å kutte offentlig forbruk) og «tøffe valg» (en villet demontering av premissene for sivilisert liv i det moderne Storbritannia).
Finansgigantene har plyndret Storbritannia
«Innstramminger» er en oppfinnelse. Storbritannia er et rikt land med en gjeld som er eid av landets uhederlige bankvesen, ikke av folket. Ressursene, som uten problemer kunne finansiere det offentlige helsevesenet, har blitt stjålet ved høylys dag av de få som blir tillatt å unngå, og slippe unna, milliarder i skatt.
Det offentlig finansierte helsevesenet blir med vitende og vilje strupt av fritt marked-fanatikere som bruker et vokabular hentet fra storselskapenes eufemismer for å rettferdiggjøre at det selges ut. Jeremy Corbyns Labour-parti kan kanskje framstå som om de er motstandere av dette, men er de? Svaret er sannsynligvis nei. Lite av dette er antydet i media, og langt mindre forklart.
Edwards og Cromwell har inngående analysert «Health and Social Care Act» (Helse- og sosialloven) fra 2012, en lov hvis harmløse navn står i skarp motsetning til dens skjebnesvangre konsekvenser. For mesteparten av befolkningen er det ukjent at denne loven gjør slutt på den britiske regjeringens juridiske forpliktelse til å sørge for et allment, gratis helsetilbud: fundamentet som NHS ble bygd opp på etter Andre verdenskrig. Private selskaper kan nå trenge gradvis inn i NHS, bit for bit.
Men hvor var journalistene?
Hvor var BBC mens dette skjellsettende lovforslaget gikk sin gang gjennom parlamentet?, spør Edwards og Cromwell. Med en lovfestet forpliktelse til å «sørge for en bred synsvinkel» og å informere befolkningen på en skikkelig måte i «spørsmål om offentlig politikk», la BBC aldri detaljert fram trusselen som ble framsatt mot en av nasjonens mest verdsatte institusjoner. En overskrift i BBC lød: «Lov som gir makt til almenpraktiserende leger vedtatt». Dette var ren statspropaganda.
Det er en slående likhet med BBCs dekning av statsminister Tony Blairs ulovlige invasjon i Irak i 2003, som etterlot millioner døde og mange flere fordrevne. En undersøkelse fra University of Wales i Cardiff fant at BBC gjenspeilte regjeringens linje i «overveldende» grad, mens de prioriterte ned rapporter om sivilbefolkningens lidelser. En undersøkelse fra Media Tenor plasserte BBC på bunnen i en liga av vestlige kringkastere når det gjaldt sendetid for motstandere av invasjonen. Korporasjonens «prinsipp» om upartiskhet, som de skryter mye av, var aldri vurdert.
Svertekampanjen mot Assange
Ett av de mest treffende kapitlene i «Propaganda Blitz» beskriver svertekampanjen som ble satt i gang av journalister mot dissidenter, uavhengige politikere og varslere. Guardians kampanje mot grunnleggeren av WikiLeaks, Julian Assange, er den mest foruroligende.
Assange, hvis legendariske lekkasjer gjennom WikiLeaks brakte Guardian berømmelse, journalistpriser og donasjoner, ble latt i stikken da han ikke lenger var til nytte. Deretter ble han utsatt for et sterkt klandrende – og feigt – stormangrep nesten uten sidestykke.
Uten at WikiLeaks fikk så mye som en øre, åpnet en opphausset Guardian-bok for en lukrativ avtale om en Hollywood-film. Bokens forfattere, Luke Harding og David Leigh, beskrev Assange – ubegrunnet – som «kynisk» og en «ødelagt personlighet». De avslørte også det hemmelige passordet han hadde gitt avisen i fortrolighet, et passord som var utviklet for å beskytte et digitalt arkiv som inneholdt telegrammer fra USAs ambassade.
Med Assange fanget i Equadors ambassade, skrev en skadefro Harding, som sto sammen med politiet på utsiden, følgende i bloggen sin: «Scotland Yard kan komme til å le sist».
Guardian-spaltist Suzanne More skrev: «Jeg vedder på at Assange stapper i seg overkjørte forsøkskaniner. Han er virkelig den verst tenkelige drittsekk.»
More, som beskriver seg selv som feminist, klaget senere over at hun hadde vært gjenstand for «forferdelige skjellsord» etter sitt angrep på Assange. Edwards og Cromwell skrev til henne: «Det er fryktelig, leit at du opplevde dette. Men hvordan vil du beskrive det å kalle noen «den verst tenkelige drittsekk»? «Forferdelige skjellsord?»
More svarte at nei, det ville hun ikke. Og la til: «Jeg vil anbefale dere å slutte å være så fordømt nedlatende.»
Hennes tidligere Guardian-kollega, James Ball, skrev: «Det er vanskelig å forestille seg hvordan det lukter i Equadors London-ambassade fem og et halvt år etter at Julian Assange flyttet inn.»
Uintelligent ondskapsfullhet
Den slags uintelligent ondskapsfullhet dukket opp i avisen som blir beskrevet av redaktøren, Katharine Viner, som «tankevekkende og progressiv». Hva ligger i bunnen av denne hevngjerrigheten? Er det sjalusi, en pervers anerkjennelse av at Assange har oppnådd flere journalistiske høydepunkter enn snikskytterne rundt ham kan påberope seg i et helt liv? Er det at han nekter å bli «en av oss», og bringer skam over dem som har forrådt journalistikkens uavhengighet?
Journaliststudenter burde studere dette for å forstå at kildene til «falske nyheter» ikke bare er trolling eller slike som Fox news, eller Donald Trump, men en journalistikk som har salvet seg selv med falsk anstendighet: en liberal journalistikk som hevder å utfordre korrupt statsmakt, men som i realiteten smisker for og beskytter denne – og samarbeider med den. De amoralske årene med Tony Blair, som Guardian ikke lyktes med å gi oppreisning, er dens ekko.
«(Det er) en tid der mennesker lengter etter nye ideer og nye alternativer,» skrev Katharine Viner. Hennes politiske skribent, Jonathan Freedland, forkastet lengselen hos unge mennesker som støttet den beskjedne politikken til Labour-leder Jeremy Corbyn, som «en form for narsissisme».
«Hvordan kom denne mannen i det hele tatt på stemmeseddelen?» skrålte Guardians Zoe Williams. Et kor av avisens veslevoksne skravlebøtter stemte i, og endte deretter opp i køen av alle som kuttet seg på sine egne, sløve sverd, da Corbyn var på nippet til å vinne valget i 2017 – på tross av media.
Journalistikk erstattes av psykologisk krigføring
Kompliserte historier blir rapportert gjennom et kult-liknende formular av fordommer, rykter og utelatelser: Brexit, Venezuela, Russland, Syria. Når det gjelder Syria, er det bare undersøkelser fra uavhengige journalister som har tatt til motmæle mot dette, og dermed avslørt nettverket av angloamerikansk støtte til jihadistene i Syria, deriblant dem som er beslektet med IS.
Med støtte fra en «psyops»-kampanje (psykologisk krigføring, overs. anm.) finansiert av det britiske utenriksdepartementet og USAID (føderal etat i USA med ansvar for det meste av landets ikke-militære utviklingshjelp, overs. anm.), er målet å føre den vestlige offentligheten bak lyset og få fart på avsettelsen av regjeringen i Damaskus – uten hensyn til det middelalderske alternativet og risikoen for krig med Russland.
Syria-kampanjen, klargjort av PR-byrået Purpose i New York, finansierer en gruppe kjent som Hvite Hjelmer, som urettmessig hevder å være «Syrias sivilforsvar». De blir kritikkløst vist fram på TV-nyheter og i sosiale media mens de tilsynelatende redder bombeofre, som de filmer og redigerer selv. Det siste er det lite sannsynlig at seerne får vite. George Clooney er blant deres fans.
Hvite hjelmer er en front for terrorister
Hvite hjelmer er vedheng til jihadister, som de deler adresse med. Deres vestlige intendanter sørger for deres media-smarte uniformer og øvrig utstyr. At de store nyhetsorganisasjonene ikke stiller spørsmål ved bedriftene deres, er en indikasjon på hvor sterkt media er påvirket av statsstøttet PR. Som Robert Fisk nylig påpekte: ingen «mainstream»-journalister rapporterer om Syria, fra Syria.
I det som er kjent som en nedrakkings-jobb, fikk Guardian-reporter Olivia Solon, stasjonert i San Francisco og uten å noen sinne ha satt sine ben i Syria, anledning til å sverte arbeidet til de uavhengige journalistene Vanessa Beeley og Eva Bartlett når det gjaldt Hvite hjelmer. Arbeidet ble omtalt som «spredt på internett av et nettverk av anti-imperialist-aktivister, konspirasjonsteoretikere og nettroll med støtte av den russiske regjeringen.»
Denne utskjellingen ble publisert uten å tillate en eneste korreksjon, langt mindre med tilsvarsrett. Kommentarfeltet i Guardian var blokkert, som Edwards og Cromwell dokumenterer. Jeg så listen over spørsmål Solon sendte til Beeley. Den framstår som et anklage-skjema fra McCarthy-tida – «Har du noen gang vært invitert til Nord-Korea?»
Så stor del av hovedstrømmedia har falt til dette nivået. Subjektivitet er alt, slagord og raseri er bevis nok. Det eneste som gjelder er «oppfatninger».
Om å utnytte uvitenheten i krigspropaganda
Mens han var USAs øverstkommanderende i Afghanistan erklærte general David Petraeus det han kalte «en krig om oppfatninger… ført uavbrutt i nyhetsmedia». Det som var avgjørende var ikke fakta, men hvordan historien utspilte seg i USA. Den ikke-erklærte fienden var, som alltid, en informert og kritisk offentlighet i hjemlandet.
Ingen ting er endret. I 1970-årene møtte jeg Leni Riefenstahl, Hitlers filmregissør, hvis filmer trollbandt den tyske offentligheten.
Hun fortalte meg at «budskapet» i filmene hennes ikke var avhengig av «ordrer ovenfra», men av det «underdanige tomrommet» i en ikke-informert offentlighet.
«Omfattet det også det liberale, utdannete borgerskapet?» spurte jeg.
«Alle», svarte hun. «Propaganda vinner alltid, hvis du tillater det.»
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
En familiebedrift for evig krig
Av innsendt/red - 17. august 2022
https://steigan.no/2022/08/en-familiebedrift-for-evig-krig/
Denne artikkelen er skrevet i 2015 av Robert Parry (1949–2018) fra Consortium News. Vi publiserer den for å vise hvordan den familien Kagan/Nuland som er tungt involvert i krigen i Ukraina i dag, er de samme som sørget for å sette den i gang for åtte år siden, og samtidig vise hvordan krig er en forretningsmodell. Det er den samme familiebedriften som står bak blant annet Institute for the Study of War (ISW), som brukes mye som sannhetsorakel i Ukraina-krigen. Det er vanskelig å overvurdere deres betydning når det gjelder å forme Vestens oppfatninger av Ukraina-konflikten.
Av Robert Parry
Den neokonservative punditen – forståsegpåeren – Robert Kagan og hans kone, assisterende utenriksminister Victoria Nuland, driver en bemerkelsesverdig familiebedrift: hun har utløst en varm krig i Ukraina og hjulpet til med å starte den andre kalde krigen med Russland, og han følger opp for å kreve at kongressen skal øke militærutgiftene for at USA skal kunne møte disse nye sikkerhetstruslene.
Denne ekstraordinære mann-og-kone-duoen gjør one-two punch – for det militærindustrielle komplekset, et team som både på innsiden og utsiden skaper behov for mer militærutgifter, bruker politisk press for å sikre høyere bevilgninger og bivåner takknemlige våpenprodusenters overdådige tilskudd til likesinnede hauker i Washingtons tenketanker.
Ikke bare kommer dette det bredere fellesskapet av neokonservative til gode, men også til andre medlemmer av Kagan-klanen, inkludert Roberts bror Frederick ved American Enterprise Institute og hans kone Kimberly, som driver sin egen butikk kalt Institute for the Study of War.
Robert Kagan, en senior stipendiat ved Brookings Institution (som ikke avslører noen detaljer om hvem de er finansiert av), brukte på fredag sin skattede vaglepinne på Washington Posts kronikkside til å lokke republikanerne til å forlate sequester caps som begrenser budsjettet til Pentagon, som han beregnet til rundt 523 milliarder dollar (tilsynelatende ikke medregnet ekstra utgifter til krig). Kagan oppfordret de republikanske lovgiverne til å legge til minst 38 milliarder dollar og helst et beløp et sted mellom 54 og 117 milliarder dollar:
«Det faktum at [talsmenn for mer utgifter] står overfor en kamp i bratt oppoverbakke for å få selv et slikt redusert beløp vedtatt av en republikansk-kontrollert kongress, sier mye om republikansk hykleri. Republikanerne kan høylytt fordømme [president Barack] Obama for å ha svekket nasjonens sikkerhet, men når det gjelder å betale for utenrikspolitikken som all den barske retorikken deres bærer bud om, er for mange av dem ingensteds å finne.
«Redaksjonsskribentene og spaltistene som har banket opp Obama og heiet på republikanerne, må fortelle de republikanerne, og sine egne lesere, at nasjonal sikkerhet koster penger og at brev og taler er verre enn meningsløse uten.
«Det vil irritere den delen av den republikanske basen som ønsker å se regjeringen krympe, elsker sekvestøren og ikke bryr seg om hva den gjør med Forsvaret. Men lederskap betyr av og til å fortelle folk det de ikke vil høre. De som ønsker å lede USA i årene som kommer, republikanere og demokrater, må vise hva slags politisk mot de har, akkurat nå, når de avgjørende budsjettbeslutningene tas.»
Så måten å vise «mot» på ifølge Kagans syn er å øse stadig flere milliarder inn i det militærindustrielle komplekset, og dermed sette penger der de republikanske messer angående behovet for å «forsvare Ukraina» og motstå «en dårlig atomavtale med Iran.»
Likevel, hadde det ikke vært for Nulands innsats som assisterende utenriksminister for europeiske anliggender, ville Ukraina-krisen kanskje ikke eksistere. Nuland, en neocon-gjenganger som ga råd til visepresident Dick Cheney, fikk forfremmelser under tidligere utenriksminister Hillary Clinton og fikk også støtte fra nåværende utenriksminister John Kerry.
Etter å ha blitt bekreftet til sin nåværende jobb i september 2013, påtok Nuland seg snart en ekstraordinær innsats for å fremme «regimeskifte» i Ukraina. Hun oppfordret personlig næringslivsledere og politiske aktivister til å utfordre valgte president Viktor Janukovitsj. Hun minnet bedriftsledere om at USA hadde investert 5 milliarder dollar i sine «europeiske ambisjoner», og hun delte bokstavelig talt ut kjeks til anti-regjeringsdemonstranter på Maidan-plassen i Kiev.
Victoria Nuland delte ut kaker på Maidan i Ukraina i desember 2013. Shutterstock
I samarbeid med andre sentrale neocons, inkludert presidenten i National Endowment for Democracy Carl Gershman og senator John McCain, gjorde Nuland det klart at USA ville støtte et «regimeskifte» mot Janukovitsj, noe som ble mer og mer sannsynlig ettersom nynazister og andre høyreorienterte. militser strømmet inn i Kiev fra det vestlige Ukraina.
Tidlig i februar 2014 diskuterte Nuland de endringene USA ønsket å se med USAs ambassadør i Ukraina Geoffrey Pyatt (selv en veteran fra en «regimeendring»-operasjon ved Det internasjonale atomenergibyrået, og hjalp til med å installere den amerikanske ja-mannen Yukiya Amano som generaldirektør i 2009).
Nuland behandlet sin foreslåtte nye oppstilling av ukrainske tjenestemenn som om hun byttet baseballkort, kastet noen til side mens hun verdsatte andre. «Yats er mannen» sa hun om favoritten Arseniy Yatsenyuk.
«Fuck the EU» fnøs hun foraktfullt om den mindre aggressive europeiske unionen, og brainstormet om hvordan hun ville «lime sammen denne greia» mens Pyatt grunnet på hvordan han skulle “være jordmor for denne greia”. Den usikre telefonsamtalen deres ble avlyttet og lekket.
Ukrainas «regimeskifte»
Kuppet mot Janukovitsj utspilte seg 22. februar 2014, da de nynazistiske militsene og andre voldelige ekstremister overkjørte regjeringsbygninger og tvang presidenten og andre tjenestemenn til å flykte for livet. Nulands utenriksdepartement erklærte raskt det nye regimet for «legitimt» og Yatsenyuk tok over som statsminister.
Russlands president Vladimir Putin, som hadde ledet vinter-OL i Sotsji, ble overrumplet av kuppet hos naboen av og holdt et krisemøte for å finne ut hvordan de skulle beskytte etniske russere og en russisk marinebase på Krim, noe som førte til Krims løsrivelse fra Ukraina og annektering av Russland for et år siden.
Selv om det ikke var noen bevis for at Putin hadde initiert Ukraina-krisen, og faktisk indikerte alle bevisene det motsatte, solgte utenriksdepartementet inn et propagandatema til de godtroende amerikanske nyhetsmediene om at Putin på en eller annen måte hadde orkestrert situasjonen i Ukraina slik at han kunne sette i gang invasjon av Europa. Tidligere utenriksminister Clinton sammenlignet Putin med Adolf Hitler.
Da den nye Kiev-regjeringen satte i gang en brutal «antiterroroperasjon» for å dempe et opprør blant de store gruppene av etnisk russisk befolkning i det østlige og sørlige Ukraina, presset Nuland og andre amerikanske neocons på for økonomiske sanksjoner mot Russland og krevde våpen til kuppregimet. [Se Consortiumnews.coms «What Neocons Want from Ukraine Crisis.»]
Midt i floken av «informasjonskrigføring» rettet mot publikum både i USA og verden forøvrig, tok en ny kald krig form. Fremtredende neocons, inkludert Nulands ektemann Robert Kagan, en av grunnleggerne av Project for the New American Century som var hovedarkitekter av Irak-krigen, hamret på det innenlandske temaet at Obama hadde vist seg å være «svak», og inviterte dermed til Putins «aggresjon».
I mai 2014 publiserte Kagan et langt essay i The New Republic med tittelen «Supermakter kan ikke pensjonere seg», der Kagan kritiserte Obama for ikke å opprettholde amerikansk dominans i verden og krevde en mer muskuløs amerikansk holdning overfor motstandere.
I en artikkel i the New York Times rapporterte skribent Jason Horowitz om hvordan essayet tok form og ettervirkningene av den, at Kagan og Nuland delte et felles verdensbilde så vel som profesjonelle ambisjoner, med Nuland som redigerte Kagans artikler, inkludert den som gikk løs på hennes tilsynelatende sjef .
Selv om Nuland ikke ville kommentere spesifikt om ektemannens angrep på Obama, indikerte hun at hun hadde lignende synspunkter. «Men det er nok å si,» sa Nuland, «at ingenting som jeg ikke synes er verdig hans talenter kommer ut av huset. La oss si det sånn.»
Horowitz rapporterte at Obama var så bekymret for Kagans angrep at presidenten reviderte sin innledningstale på West Point for å avlede noe av kritikken og inviterte Kagan til lunsj i Det hvite hus, fra hvor en kilde fortalte meg at det var som «et møte mellom likeverdige». .» [Se Consortiumnews.coms «Obama’s True Foreign Policy ‘Weakness.'»]
Torpedering av fredsavtale
Og uansett når fred truer med å bryte ut i Ukraina, hopper Nuland inn for å sørge for at krigens interesser blir beskyttet. I forrige måned la Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Francois Hollande frem en plan for en våpenhvile og et politisk oppgjør, kjent som Minsk-2, som fikk Nuland til å engasjere seg i mer bak-kulissene-manøvre for å sabotere avtalen.
I en annen overhørt samtale – i München – hånet, ifølge den tyske avisen Bild, Nuland fredsavtalen som «Merkels Moskva-greie» og siterte anonyme kilder, sannsynligvis fra den tyske regjeringen, som kan ha avlyttet konferanserommet i det luksuriøse Bayerischer Hof. hotellet og deretter lekket detaljene.
Etter å ha fått med seg Nulands forakt for Merkel, kalte en annen amerikansk tjenestemann Minsk-2-avtalen for europeernes «Moskva-pisspreik».
Nuland antydet at Merkel og Hollande bare brydde seg om de praktiske konsekvensene av Ukraina-krigen på Europa: «De er redde for skade på økonomien sin, motsanksjoner fra Russland.» I følge Bild-historien la Nuland også en strategi for å motarbeide Merkels diplomati ved å bruke skarpt språk om Ukraina-krisen.
«Vi kan slåss mot europeerne, vi kan kjempe med retorikk mot dem,» sa Nuland.
NATOs Commander Air Force – general Philip Breedlove ble sitert på å si at å sende flere våpen til den ukrainske regjeringen ville «øke kostnadene på slagmarken for Putin». Nuland sa til de tilstedeværende amerikanske politikerne at «jeg vil sterkt oppfordre dere til å bruke uttrykket «defensive systemer» som vi vil levere for å motarbeide Putins «offensive systemer».»
Nuland fremstod fast bestemt på å senke fredsinitiativet til Merkel og Hollande selv om det ble arrangert av to store amerikanske allierte og ble velsignet av president Obama. Og denne uken ser det ut til at avtalen virkelig har blitt sprengt i filler av Nulands håndplukkede statsminister Yatsenyuk, som la inn en giftpille i lovgivningen som skulle implementere den politiske overenskomsten i Minsk-2.
Det ukrainske parlamentet i Kiev la til en klausul som i realiteten krever at opprørerne først overgir seg og lar den ukrainske regjeringen organisere valg før en føderalisert struktur blir bestemt. Minsk-2 hadde bedt om dialog med representantene for disse opprørske østlige territoriene på vei til valg og etablering av bred autonomi for regionen.
I stedet, noe som gjenspeiler Nulands harde linje, nektet Kiev å snakke med opprørsledere og insisterte på å etablere kontroll over disse territoriene før prosessen kan gå videre. Hvis lovverket blir stående, vil resultatet nesten helt sikkert bli en gjenopptakelse av krig mellom militære styrker støttet av atomvåpen-bevæpnede Russland og USA, en svært farlig utvikling for verden. [Se Consortiumnews.coms «Ukraine’s Poison Pill for Peace Talks.»]
Ikke bare vil den ukrainske borgerkrigen gjenopptas, men det vil også den kalde krigen mellom Washington og Moskva med masse penger å tjene for det militærindustrielle komplekset. På fredag kjørte Nulands ektemann, Robert Kagan, hjem det siste punktet i neoconavisen Washington Post.
Belønningen
Men ikke tro at denne utbrettingen av de amerikanske skattebetalernes lommebøker bare handler om dette ene paret. Det vil være mye penger å tjene for andre neocon-tenketankere rundt omkring i Washington, inkludert Frederick Kagan, som jobber for det høyreorienterte American Enterprise Institute, og hans kone, Kimberly, som driver sin egen tenketank, Institute for The Study of War [ISW].
I følge ISWs årsrapporter var dens opprinnelige støttespillere stort sett høyreorienterte stiftelser, som Smith-Richardson Foundation og Lynde og Harry Bradley Foundation, men den ble senere støttet av en rekke entreprenører innen nasjonal sikkerhet, inkludert store som General Dynamics , Northrop Grumman og CACI, samt mindre kjente firmaer som DynCorp International, som drev opplæring av afghansk politi, og Palantir, et teknologiselskap grunnlagt med støtte fra CIAs avdeling for venturekapital, In-Q-Tel. Palantir leverte programvare til amerikansk militær etterretning i Afghanistan.
Siden det ble stiftet i 2007, har ISW fokusert mest på kriger i Midtøsten, spesielt Irak og Afghanistan, inkludert tett samarbeid med general David Petraeus da han kommanderte amerikanske styrker i disse landene. Imidlertid har ISW nylig begynt å rapportere omfattende om borgerkrigen i Ukraina. [Se Consortiumnews.coms «Neocons Guided Petraeus on Afghan War.»]
Med andre ord, familien Kagan har nærmest en selvopprettholdende, sirkulær forretningsmodell som arbeider i regjeringsmaktens indre korridorer for å stimulere kriger og samtidig påvirke den offentlige debatten gjennom tenketank-rapporter og kronikker til fordel for mer militærutgifter og deretter samle inn tilskudd og annen finansiering fra takknemlige militære entreprenører.
For å være rettferdig, er Nuland-Kagan-familiebedriften egentlig bare et mikrokosmos av hvordan det militærindustrielle komplekset har fungert i flere tiår: analytikere i tenketanker genererer begrunnelse for militære utgifter, regjeringsbyråkratene implementerer den nødvendige krigspolitikken, og militærentreprenørene tjener masse penger før de sender noe av det tilbake til tenketankene – slik at den blodige, men lønnsomme syklusen igjen kan snurres.
Det eneste som kanskje gjør Nuland-Kagan-operasjonen spesiell er at hele denne prosessen skjer innad i familien.
Undersøkende reporter, avdøde Robert Parry leverte mange av artiklene om Iran-Contra-saken for The Associated Press og Newsweek på 1980-tallet. Du kan kjøpe hans siste bok, America’s Stolen Narrative, enten på trykk her eller som e-bok (fra Amazon and barnesandnoble.com).
Denne artikkelen ble publisert på Consortium News 20. mars 2015: A Family Business of Perpetual War
Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
Kina truer ikke USA, men USAs imperium
Av Caitlin Johnstone - 17. august 2022
https://steigan.no/2022/08/kina-truer-ikke-usa-men-usas-imperium/
Så mange argumenter fra imperiets apologet er avhengig av å late som om det amerikanske imperiet ikke eksisterer; å late som om USA bare er et normalt land som sitter der og passer på sine egne saker. Hvis du gjør det, ser det virkelig ut som Russlands og Kinas handlinger overfor Ukraina og Taiwan er helt uprovosert.
Hvis du opptrer som om USA ikke er navet i et imperium som projiserer makt over hele kloden, så blir det faktum at det har en hånd i enhver større internasjonal konflikt tilslørt, og det ser bare ut som onde barbariske utlendinger gjør onde ting uten noen god grunn. Ta imperiet ut av ligningen og Assad reagerte ikke på en vestlig støttet regimeskifte-proxy-krig, han drepte bare sitt eget folk fordi han liker å drepe mennesker. Kina reagerer ikke på amerikansk omringing, det er bare aggressivt mot sine naboer fordi det er ondt.
Fordi den verdensomspennende maktstrukturen som er løst sentralisert rundt USA er et ukjent, uoffisielt imperium som ikke ser ut som fordums imperier, kan dets apologeter bare insistere på at det ikke eksisterer, slik mafiaadvokater pleide å gjøre med mafiaen. Ved å gjøre det kan de tildele andre ansvar for imperiets forbrytelser.
En stor mengde imperiets apologi i 2022 er også bygd rundt å late som om provokasjon ikke finnes At dette konseptet vi alle har levd hele livet med å vite om og forstå plutselig er en vanvittig og latterlig oppfinnelse av Moskva og Beijing.
Hvis jeg provoserer noen til å gjøre noe dårlig, så er de skyldige i å gjøre det dårlige, men jeg er også skyldig i å provosere dem. Dette er handlingen bak enhver film eller serie med en sleip eller manipulerende skurk. Det er ledemotivet for hele Shakespeare-skuespill, som i Othello. Jeg sier ikke noe nytt her. Denne forestillinga er ikke noe som nylig er funnet opp.
De fleste av oss lærer dette som barn med søsken som sparker den andre under bordet eller hva som helst for å fremprovosere et høyt utbrudd, og vi har forstått det siden. Men i 2022 later alle som om dette ekstremt grunnleggende konseptet på barnehagenivå er en slags bisarr romvesensludder.
❖
Kina utgjør ingen trussel mot landet USA. Det Kina utgjør en trussel mot er det amerikanske imperiet og dets hegemoniske unipolaristiske ambisjoner. Det er det ulike offentlige etater snakker om når de beskriver Kina som «trussel» nummer én.
❖
Å snakke om Kinas territorielle konflikter med sine naboer uten å snakke om det amerikanske imperiets forsøk på å etablere strategisk dominans over disse områdene er det samme som å lyve.
❖
Normal person: Kinas ugjerninger har blitt sterkt overdrevet av vestlig propaganda, og USA er målbart mye mer morderisk og destruktivt.
Gal person: Å så du tror Kina er en perfekt kommunistisk utopi og KKP aldri gjør noe galt?? Hvorfor flytter du ikke dit ??
❖
❖
Å late som om den amerikanske regjeringa har blitt overtatt av marxister lar den «populistiske høyresida» føle at deres skrik om kommunisme slår oppover og kjemper mot makta, når de egentlig bare legger til rette for langvarige neocon-agendaer mot Kina og langvarige CIA/FBI-agendaer mot vestlige sosialister.
❖
Det var skummelt da Russiagate først startet og liberale begynte å bli til zombier fra den kalde krigen. Du kunne umiddelbart se at hjernevasken skulle brukes til å få dem til å samtykke til stygge, farlige ting. Hjernevaskinga om Kina er enda skumlere, og det er bare begynnelsen.
❖
Hvis regjeringa di viser en klar interesse for utfallet av en utenlandsk krig, og ditt første svar ikke er å foreta noen strenge og intellektuelt ærlige undersøkelser om hvorvidt din regjering spilte en rolle i å starte den krigen, så er det noe galt med din tenkemåte.
Hvis dette gjelder deg, ikke føl deg dårlig: det er noe galt med de flestes tenkemåte. Det som er galt med de fleste menneskers tenkemåte er at de mektige øser en enorm mengde energi inn i å manipulere dem mot deres egne interesser. Dette har vært kjent om og studert i lang tid .
❖
Det er virkelig en utbredt, mainstream overbevisning om at det er jobben til nyhetsmediene og vaktbikkjeorganisasjonene å hjelpe Ukraina med å vinne en propagandakrig mot Russland:
Forstår folk virkelig ikke at det å ønske at media og vaktbikkjeorganisasjoner skal fortelle sannheten og at forvente at de skal hjelpe Ukraina med å vinne en informasjonskrig er to gjensidig utelukkende konsepter? Du kan ikke ha begge deler. Enten vil du bli løyet for eller så vil du bli fortalt sannheten.
❖
Amerikanere er den mest propagandiserte befolkninga på jorda, og amerikansk militærpersonell er de mest propagandiserte amerikanerne.
❖
Liberale brukte hele Trump-administrasjonen på å rope om den truende trusselen fra fascisme, bare for å avslutte cheerleading for den jævla spionasjeloven.
❖
Etter en stund begynner du å legge merke til at folk som bare støtter sunne agendaer av partipolitiske grunner egentlig ikke støtter sunne agendaer. Demokratene motsatte seg egentlig ikke Irak-krigen, de motsatte seg bare Bush. Republikanerne er egentlig ikke imot FBI, de støtter bare Trump.
Hvis du bare motsetter deg noe fordi det er politisk opportunt, vil du slutte å motsette deg det så snart det slutter å være politisk opportunt. Alle disse «antikrigsdemokratene» fra Bush-tida ga null motstand mot Obamas krigsagenda og støtter fullt ut Bidens krigsagenda. Jeg pleide å bli håpefull når jeg så ting som mainstream-republikanere uttrykke skepsis til CIA eller hva som helst, men så la jeg merke til at skepsisen forsvant fullstendig når CIA rettet seg mot regjeringer de ikke liker og så dem heie på Mike Pompeo. Det er bare bullshit.
Jeg har funnet ut at det er mye mer nyttig å bare jobbe for å så sunne ideer rundt omkring slik at de kan slå rot enn å prøve å bruke tilsynelatende sunne følelser som bare oppstår ut fra partiskhet. Hvis det er partisk, er det falskt. Den vil ikke vare et minutt utover sin politiske nytteverdi.
❖
Ting du kan tjene penger på:
Krig
Økomord
Sjukdom
Begrensede varer
Ting du ikke kan tjene penger på:
Fred
En blomstrende biosfære
Helse
Energikilder du ikke kan kontrollere
Mens vi bruker penger som målestokk for å verdsette ting, vil vi aldri bli fri.
Roger Gjerstad: «Krig og konflikt»
Av Terje Alnes - 17. august 2022
https://steigan.no/2022/08/roger-gjerstad-krig-og-konflikt/
På utstillingen «Krig og konflikt» i Åsane Kulturhus stiller Roger Gjerstad ut noen av sine mest politiske bilder. Hør hva kunstneren selv sier om verkene.
Store bilder på treplater, skåret ut og bearbeidet med motorsag, der temaene er mordet på Olof Palme … krigen i Jugoslavia … … 69 drap på Utøya 22. juli 2011 har blitt til en vegg med 69 bilder av den norske nasjonalfuglen fossekallen … Libyakrigen og drapet på Gaddafi … folkemordet på de nordamerikanske indianerne.
Les også om Roger Gjerstad: Kunstens politiske sprengkraft
Bergen kommunes presentasjon av utstillingen
Denne videoen ble først publisert av Spartakus.
Opptrapping av lærerstreiken
Av Romy Rohmann - 17. august 2022
https://steigan.no/2022/08/opptrapping-av-laererstreiken/
Oppdatering: Det er tydeligvis i Vestland det skal skje – men det er forts stille fra Utdanningsforbundet.
Av Romy Rohmann
Skolenes landsforbund meldte den 15. august om opptrapping av streiken. Tidligere har Lektorlaget meldt sitt uttak, og de har i første omgang tatt ut ti medlemmer i streik på Bergen Katedralskole fra mandag 15. august. Norsk Lektorlag tok ikke ut noen i streik i juni.
Vi har tidligere skrevet om lærerstreiken:
Hva vet vi om lærerstreiken?
Hva med skolen høsten 2022 – Hva skjer når UDF trapper opp streiken?
Skolenes landsforbund trapper opp og tar ut 28 medlemmer i Vestland i streik fra og med 22. august. Dette kommer i tillegg til de tre medlemmene som har vært i streik siden 8. juni.
Skolenes landsforbund har varslet plassfratredelser fra arbeidsdagens start 22. august ved disse skolene i Vestland:
Slåtthaug videregående skole (fem medlemmer)
Os videregående skole (fem medlemmer)
Årstad videregående skole (åtte medlemmer)
Laksevåg og Bergen maritime videregående skole (fem medlemmer)
Austevoll videregående skole (fem medlemmer) Organisasjonene har fire dager på seg å varsle opptrapping så det vil nok ikke være lenge før vi får høre fra Utdanningsforbundet.
Vil Tyrkia slutte fred med Syria?
Av red. PSt - 17. august 2022
https://steigan.no/2022/08/vil-tyrkia-slutte-fred-med-syria/
Tyrkia har vært en av de viktigste av de krigførende partene i den lange krigen mot Syria som begynte med det såkalte opprøret i 2011. Det er fra Tyrkia den største mengden med våpen og utenlandsk støtte er kommet. Det er blant annet den veien Norge har sendt sin støttet til terroristene i Syria, og det er i Tyrkia Al-Nusra og de andre terrororganisasjonene har hatt sitt bakland. Men vil dette endre seg nå? Vil Erdogan endelig slutte fred med Assad, spør Hasan Ünal, som er professor i statsvitenskap og internasjonale relasjoner ved Maltepe universitetet i Istanbul. Han skriver om dette i en artikkel i The Cradle:
Peace Syria: The final piece in Turkey’s foreign policy puzzle
Bakgrunnen for analysen til professor Ünal er møtet mellom Erdogan og Putin i Irans hovedstad Teheran. Vi gjengir et utdrag av artikkelen:
Tyrkias holdningsendring til Syria
Selv om få detaljer har blitt frigitt etter det lukkede møtet, er det interessant å merke seg den merkbare endringen i Ankaras holdning til Syria siden den gang.
Det er nå alvorlig snakk om normalisering med Damaskus og en fornyelse av den syrisk-tyrkiske Adana-avtalen fra 1998, som vil innebære en felles innsats for å bekjempe USA-sponsede kurdiske separatister i Syria, spesielt rådene øst for Eufrat hvor sistnevnte streber etter å etablere en USA-støttet liksomstat.
Slik situasjonen er nå, er det ingen grunn til at Erdogan og Putin ikke skulle kunne klare å få til en avtale for å få slutt på den syriske konflikten, spesielt siden Ankara – i en 18-måneders prosess med diplomatisk forbrødring med regionale fiender – i stor grad har gitt opp sin muslimske brorskap – orienterte utenrikspolitikk ved å reparere båndene med Egypt, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og til og med Israel.
I dag er Erdogans personlige stahet overfor Syria fortsatt den største snublesteinen som hindrer en generell fred med Tyrkias krigsrammede nabo i sør.
Hvorfor slutte fred?
Den tyrkiske presidenten har absolutt mye å tjene på en godt orkestrert tilnærming til den syriske regjeringen. Til å begynne med kan Ankara og Damaskus bli enige om en protokoll for å repatriere millioner av tyrkisk-baserte syriske flyktninger tilbake til deres opprinnelsessteder, og fornye Adana-avtalen for å skape en felles front mot Kurdistan Workers Party (PKK) og dets syriske tilknyttede avleggere.
Det kan tenkes at Erdogan til og med kan be Damaskus om å anerkjenne den tyrkiske republikken Nord-Kypros – en hjertesak for Ankara – i retur for Tyrkias fulle støtte til gjenopprettingen av syrisk suverenitet over alle detsritorier, inkludert de områdene som for tiden er under tyrkisk okkupasjon.
Med sterk russisk veiledning er det ikke helt utenkelig at de to statene kan vende tilbake til et komfortabelt naboforhold med handel, investeringer og gjenoppbyggingsaktiviteter som de viktigste sakene.
Det ville være langt fra den syrisk-tyrkiske «gyldne æra» fra 1998 til 2011, da Ankara flittig arbeidet for å styrke det vennlige forholdet til Damaskus, i en slik grad at det av og til ble holdt felles regjeringsmøter mellom administrasjonene til Syrias president Bashar al-Assad og Erdogan, der sistnevnte omtalte førstnevnte som «min bror».
I dag gjør den fremvoksende multipolare orden et diplomatisk og økonomisk nyengasjement desto mer gunstig, fordi som NATOs toppmøte i Madrid demonstrerte, trenger Vesten Tyrkia mer enn noen gang, og et initiativ fra Ankara for å normalisere forholdet til Damaskus neppe vil medføre betydelige kostnader for Tyrkia enn det ville ha gjort før Ukraina-krisen brøt ut.
Faktisk, selv før hendelsene i Europa utspilte seg, gjennomførte Tyrkia flere militære operasjoner mot PKK/Syrian Democratic Forces (SDF) i Nord-Syria, til Washingtons forferdelse og forargelse.
Problemer nærmere hjemmet
Dessuten har Erdogans administrasjon vært plaget av det omstridte innenriksspørsmålet om de millioner av syriske flyktninger som er igjen i Tyrkia. Dagene da presidenten og hans nære medarbeidere forkynte islamsk solidaritet til forsvar for å være vertskap for syriske flyktninger er for lengst forbi.
Stemningen over hele Tyrkia har endret seg dramatisk midt i økende inflasjon, en kollaps av liraen og allmennhetens misnøye med det regjerende partiet for rettferdighet og utvikling (AKP). For første gang siden Erdogans tiltredelse til makten i 2003, føler massene at hans en gang uslåelige, islamistisk tilbøyelige populistiske parti kan bli beseiret i det kommende presidentvalget som er planlagt til mai-juni neste år.
Normalisering med Syria er den nye normalen i Tyrkia
Professor Ünals analyse støttes av denne artikkelen i al-Monitor: ‘Normalization’ with Assad is the new normal in Turkey
Hayati Yazici, som er nestleder i Erdogans parti mer enn antyder at en delegasjon på høyt nivå fra Tyrkia til Damaskus kan være nært forestående. Salih Muslim som er med-talsmann for SDFs administrasjon i Nordøst-Syria later til å ha innsett at det er den veien det går, sjøl om han omtaler en avtale mellom Erdogan og Assad som et «tvangsekteskap».
Også al-Monitor mener at møtet mellom Putin og Erdogan har spilt en nøkkelrolle for Tyrkias nyorientering. Og de viser også til de harde økonomiske realitetene Erdogan står overfor på hjemmefronten. Ifølge Financial Times koster Tyrkias okkupasjon av deler av Nord-Syria 2 milliarder dollar i året, og med tyrkisk økonomi i fritt fall er dette tall som teller. Prisen for å ha 3,7 millioner syriske flyktninger i Tyrkia er også enorme. 40 milliarder dollar i året, sier regjeringa. Fem ganger så mye, sier opposisjonen.
Les også:
Iran-Russland-Tyrkia-møtet avsetter USA som verdenspoliti
Nullstilling mellom Russland og Tyrkia demper regionale spenninger
Sjokkerende tall i Tyskland: høy overdødelighet, synkende fødselstall
Av red. PSt - 17. august 2022
https://steigan.no/2022/08/sjokkerende-tall-i-tyskland-hoy-overdodelighet-synkende-fodselstall/
Bildet har vært det samme over hele verden siden 2021: Flere mennesker dør, færre blir født. Hvis mainstream av og til nedlater seg til å rapportere om det, diskuteres ikke årsakene til dette i detalj – eller «klimaendringer» får skylden for det. Tall er nå også tilgjengelig for Tyskland. Over 25 000 flere mennesker har allerede dødd i år, flere enn i det påståtte kriseåret 2020. Dette skriver Report 24, som fortsetter:
Hva dør alle disse menneskene av? Totalt, ved slutten av første halvår, hadde en hel liten by dødd mer enn i det påståtte kriseåret 2020 med den angivelig økte overdødeligheten på grunn av den påståtte Covid 19-pandemien. La oss si at denne pandemien var så forferdelig som vi blir fortalt – hvorfor dør så mange flere mennesker nå etter tre til fire «sikre og effektive» genterapisprøyter?
Tallene er publisert av statistikktjenesten Destatis. De viser at 484 230 mennesker døde i Tyskland mellom januar og juni 2020, men 509 387 mennesker døde mellom januar og juni 2022. Disse fordeler seg relativt jevnt , flere døde i hver måned enn i samme måned 2020. Det kan utelukkes at disse personene dør av koronavarianten «Omicron» i 2022, fordi dette viser det milde forløpet den har vist seg å ha.
DeStatis: Mortality figures in July 2022 12% above the median of previous years
Samtidig ble det født betydelig færre barn fra januar til april 2022 enn de foregående åtte årene. Ser man på årene 2019 til 2021, har fødselsraten falt med 10 prosent.
Eurostat: In the second quarter (April-June) of 2022, the death rate in the European Union was around 108 % of the average number for the same period in 2016-2019
Flertallet av innbyggerne fortsetter å være systemlojale og stiller ingen spørsmål. Det er tilsynelatende mer praktisk for mange å akseptere dødfødsler og spontanaborter og slektningenes merkelig plutselige og uventede død enn å åpent si hva som har endret seg i helsevesenet siden 2021. I stedet for å kreve en detaljert undersøkelse av genvaksiner og deres konsekvenser, aksepterer man forvirrede eventyr om «SADS» (sudden adult death syndrome) og den angivelig dødelige globale oppvarmingen.
Taiwan har en nedgang i fødselsraten på 28 prosent med en vaksinasjonsrate på 82 prosent
Ungarn registrerte også en dramatisk nedgang i fødsler
Vaksineutløst infertilitet også i Sverige?
Dødfødsler økte også i Tyskland med 24 prosent. Holder teorien om klimaendringer?
Vaksine-forbilde Portugal sliter med den høyeste overdødeligheten i Europa
PFU – en fare for ytringsfriheten
Av Thore K. Aalberg - 17. august 2022
https://steigan.no/2022/08/pfu-en-fare-for-ytringsfriheten/
Av Thore K. Aalberg.
I flere tiår var jeg styreleder for en av de eldste pasientforeninger, og til nå den eneste innen alternativ medisin, Norsk Homøopatisk Pasientforening, NHPF. Jeg er nå utmeldt etter at den ble for sekterisk. NHPF er en forening som skal ivareta de som velger homøopati som behandlingsform og å promotere homøopati. En behandlingsform som er bannlyst i Norge av helsemyndigheter, politikere, media, ikke minst NRK, samt mennesker med en vitenskapsforståelse som går ut på at virkeligheten er det som kan måles, veies og kvantifiseres, altså en positivistisk tilnærming. I den gruppen er politisk radikale mennesker ofte godt representert. Homøopati er riktignok en behandlingsform som er sidestilt med etablert medisin i flere store land i Europa og ikke minst i Asia, men det er ikke tema for dette innlegget.
Den såkalte «Folkeopplysningen» med humanetikeren, Andreas Wahl, som programleder i NRK, startet for ca. ti år siden. Jeg klagde på vegne av foreningen til Kringkastingsrådet, med bl.a. med henvisning til Vær Varsom-plakaten, pkt. 1.2. Vi fikk ikke medhold, men daværende nestleder i rådet, Sylfest Lomheim, medga at noen av formuleringene kunne være uheldige. Siden da har jeg som privatperson en rekke ganger klaget både til Kringkastingsrådet og PFU. Det jeg oftest har lagt til grunn, er brudd på VVP pkt. 1.2. Det er uhyre enkelt å klage til Kringkastingsrådet, og etter det jeg får opplyst, blir alle klagene lest av rådet. Hva det i praksis innebærer, er jeg usikker på. Å klage til PFU er langt vanskeligere. De forutsetter i realiteten at du er digital, og skal du klage på TV2, må du abonnere på kanalen for å kunne laste ned den lenken til det programmet det gjelder. Jeg kan vel si at jeg har opparbeider meg en viss klagekompetanse og mye erfaring hvordan klagene blir håndtert.
Klage med utgangspunkt i en konkret sak
16.7. hadde VG en leder som promoterte covid-19 vaksine uten noen som helst motforestillinger. Det er et eklatant brudd på VVP pkt. 1. som sier Ytringsfrihet, informasjonsfrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri uavhengig presse er en av de viktigste institusjoner i et demokratisk samfunn. I pkt.1.2. står det Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. I tillegg er det etter mitt syn også brudd på flere av punktene i VVP pkt. 2.1. – 2.9. som omhandler Integritet og troverdighet. Det gjelder spesielt 2.3. Vis åpenhet om bakenforliggende forhold …, 2.6. Svekk aldri det klare skillet mellom journalistikk og reklame, og 2.8. som handler om skjult reklame og kommersielle interesser.
Jeg sendte en klage noen dager etter publiseringen, men klagen ble avvist av rådgiver, Trude Hansen, i PFU-sekretariatet. Hun ser i realiteten ut til å ha blitt pålagt å være sensurinstans for PFU ved å begrunne avslag på å behandle klager. Hun skriver:
Vi bekrefter å ha mottatt din henvendelse til Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Til orientering må vi avvise klagen fordi den ikke innfrir våre krav.
Klager må være direkte berørt
Når man ikke selv er omtalt og identisk med den eller dem saken gjelder, kreves det samtykke fra direkte berørt part. Send i så fall et skriftlig samtykke på epost. Årsaken til at vi krever samtykke er at vi må vite om den direkte berørte parten selv opplever publiseringen som et presseetisk overtramp.
Klagen må være begrunnet og gjelde en presseetisk krenkelse
Slik sekretariatet ser det, hører dine innspill mer hjemme i den offentlige debatt enn i klagesystemet til PFU. Vi vil derfor minne deg om muligheten for å sende dine synspunkter i form av et leserinnlegg til den aktuelle redaksjonen, eventuelt andre medier. Dersom du likevel skulle ønske å klage til PFU, må vi be deg skrive en klage med en utfyllende begrunnelse for hvorfor du mener mediet har brutt god presseskikk og ikke fulgt retningslinjene i Vær Varsom-plakaten (VVP). Når klagen ikke gjelder deg eller du er omtalt i saken, må vi be deg skaffe samtykke til klagen fra en berørt part (se punkt 1 ovenfor).
Generell anbefaling
Vi gjør oppmerksom på at det er ansvarlig redaktør i mediet som har ansvaret for alt som publiseres. Det er derfor redaktøren som best kan svare for hvilke valg som er gjort i den aktuelle publiseringen. Det er også redaktøren som avgjør om det eventuelt skal foretas endringer. Av den grunn vil vi anbefale deg å ta kontakt med redaktøren for å gjøre oppmerksom på innvendingene du har, og se om det er mulig å komme til enighet om saken gjennom dialog. Du kan som nevnt over også sende dine synspunkter i form av et leserinnlegg til redaksjonen. Du kan lese mer om kravene til klagen, hvordan klager behandles, etc. på våre nettsider. Klageskjema finner du her. Vedtektene for PFU finner du her.
Jeg svarer ved å sende kommentar og spørsmål:
Jeg er direkte berørt. Jeg skriver ikke på vegne av andre. Jeg har dårlig erfaring med å ta kontakt med redaktøren, og leserinnlegg har jeg heller ikke erfaring med at avisen tar inn. Jeg tar til etterretning at PFU hindrer ytringsfrihet ved å avvise klager ved å bruke standardsvar. Jeg antar at PFU har en definisjon på hva «direkte berørt» innebærer. Hvilke kriterier legges til grunn? Har PFU oversikt over hvor stor del av dem som har sendt klager til PFU og blitt anbefalt å kontakte redaktøren og/eller skrive leserinnlegg som har fått gjennomslag? Jeg imøteser svar.
Til min overraskelse får jeg svar, og det raskt:
Å være «direkte berørt» innebærer at man er direkte omtalt i publiseringen, altså at man er omtalt med navn eller andre tydelige kjennetegn (f.eks. avbildet).
Noen ganger kan man også være «direkte berørt» uten å være omtalt med navn, typisk i omtale av rettsreferat og lignende der tiltalte/domfelte er anonymisert.
Andre ganger kan man være «direkte berørt» uten å være omtalt, som pårørende f.eks. ved omtale av dødsulykker. Da vil familien/pårørende til avdøde være direkte berørt.
I de tilfeller der direkte berørt er en gruppe, et land eller lignende, krever vi samtykke til klagen fra en offisiell talsperson for gruppen. F.eks. har vi hatt klager som gjelder et land der ambassaden/ambassadøren klager. Eller at leder for en interesseorganisasjon klager på vegne av omtalte gruppe.
Når det gjelder oversikten du spør om, så har vi ikke noe sånt.
Da jeg klagde la jeg til grunn brudd på VVP pkt. 1.1 og 1.2. I PFU vedtekter fant jeg følgende:
I enkelte tilfeller kan alle klage. Dette gjelder:
Klage på VVPs kapittel 2: Integritet og troverdighet
Klage på omtale av barn under 15 år. Foresatte skal i slike klager orienteres via innklaget redaksjon. For barn over 15 år, kreves det at barna klager selv/gir samtykke til klagen.
26.7. sender jeg følgende svar til PFU:
Jeg takker for raskt og informativt svar. Jeg ser av vedtektene at i enkelte tilfeller kan alle klage på grunnlag av kapittel 2 i VVP. Jeg opprettholder klagen min ved å henvise til kapittel 2, spesielt 2.3. 2.6. og 2.8.
Jeg er skeptisk til en vaksine som er eksperimentell og hvor den endelige godkjennelsen er utsatt med et år. Det VG driver med er i realiteten reklame for legemiddelindustrien.
Pkt. 2.3. handler om åpenhet, pkt. 2.6. og 2.8. om reklame.
9.8. svarer PFU:
Det stemmer at det finnes unntak fra samtykkekravet når det gjelder klager knyttet til del 2 av Vær Varsom-plakaten, men for at man skal kunne henvise til disse, må punktene være relevante for klagegrunnlaget, og klagen må inneholde en presseetisk begrunnelse.
Viser derfor igjen til vårt første svar. Avvisningen opprettholdes.
10.8. svarer jeg:
Jeg kan ikke se at lederen i VG ivaretar «Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet». Heller ikke «Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet». Leseren kan få inntrykk av at nye doser vaksine er et nødvendig tiltak. Det stemmer ikke overens med de som har vurdert de ulike tiltakene, som for eksempel nedstengingen. Heller ikke bakenforliggende forhold hvor flere uavhengige forskere mener å dokumentere at vaksinen ikke hindrer smitte, bivirkningene er store og det er grunn til å anta at dødeligheten er større blant vaksinerte enn uvaksinerte. FHI gir ikke lenger info om fordelingen mellom de to gruppene når det gjelder sykehusinnleggelser. Klagen opprettholdes. Hvis klagen nok en gang blir avvist, ber jeg om definisjon og eller eksempler på hva en presseetisk begrunnelse inneholder.
11.8. får jeg følgende svar:
En presseetisk begrunnelse innebærer at man argumenterer for hvordan avisen bryter et punkt i Vær Varsom-plakaten (VVP) og derigjennom påfører en presseetisk krenkelse/skade. Dersom man for eksempel mener avisen har brutt VVP 2.2, må man vise til konkrete dobbeltroller, verv eller lignende som innebærer at redaktøren/journalisten står i en interessekonflikt eller er inhabil. F.eks. om en journalist intervjuer lederen for en organisasjon journalisten er medlem av, vil det innebære en dobbeltrolle som kan skade journalistikkens troverdighet. Når man er uenig i det avisen skriver på lederplass, eller har andre synspunkter og meninger om det avisen velger å vinkle på og skrive om, må man heller skrive motinnlegg og delta i det offentlige ordskiftet. Avvisningen opprettholdes.
Kommentar
Dette viser i realiteten hvor ensporet og naive PFU er, siden de anbefaler klageren, gang på gang, å skrive leserinnlegg og å kontakte redaktøren. Derfor mener jeg at PFU, muligens med de aller beste intensjoner, i realiteten driver med sensur og derved hindrer ytringsfriheten. Det ser altså ut til at Vær Varsom-plakaten ikke gjelder for PFU – som altså er satt til å ivareta dens intensjoner.
Jeg kan ellers nevne at en gang jeg på samme sak, med noen ukers mellomrom, klagde på Aftenpostens Ingeborg Senneset, fikk jeg ulik begrunnelse for avslag. Første gang ble det påstått at klagen var foreldet. Det var den ikke siden det var nyopptrykk. Andre gang var begrunnelsen at jeg ikke var berørt.
Et sentralt spørsmål i samfunnsvitenskapene er: «Hvem tjener og taper på ulike tiltak»? Hvis en ser på PFU som et tiltak, kan jo spørsmålet gjentas. I medstrømsmedias festtaler tales det varmt om demokrati og ytringsfrihet. Men hvem sine interesser ivaretar egentlig PFU? Jo, de journalister og redaktører som hegner om definisjonsmaktens interesser. Det vil i denne sammenheng si Big Pharma, Big Tech, helsemyndigheter og medstrømspolitikere. Jeg undres på om PFU og de store mediene, som er representert i dets styre, er fullt klar over at medstrømsmedia, slik jeg ser det, hver dag bryter VVP. Kanskje det er derfor de gjør nåløyet så trangt at det nesten er umulig få behandlet en klage. Det fører sikkert til mindre klager og økt prestisje. Og kanskje til og med en bedre arbeidssituasjon for de ansatte i PFU. Det hører med til sjeldenhetene at jeg ser at medstrømsmedia ivaretar siste setning i VVP, pkt. 1.4: Det er pressens plikt å sette søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
Det er en myte å tro at det gamle laugsvesenet er avskaffet. Men fordelen med det, var at da visste man at det var egoismen og profesjonsinteressene som var det styrende mantraet. Men i dag pakkes egeninteressen inn i bomull. Det er nok å høre på medisinernes omtanke for sine pasienter. Riktignok er det noen få leger, ofte emerituser, som tør å snakke makta midt imot. Gjennom pandemien er det flere eksempler på det. Men svært få av dem har blitt formidlet av medstrømsmedia. Fra den fjerde statsmakt er det langt færre kritiske ytringer. Lojaliteten til egne eller, kollegers og redaktørens meninger er vel det mest dominerende.
Etter at Ytringskommisjonen la frem sin innstilling har festtalene stått i kø i medstrøms- media. Senest på Nyhetskanalen på TV2 16.8. hvor lederen av kommisjonen, Kjersti Løken Stavrum, tidligere leder av bl.a. PFU uttalte at det står veldig bra til med ytringsfriheten, men hun advarer mot en negativ debatt. Kulturministeren, Anette Trettebergstuen mener det er bra at vanlige folk får delta i den offentlige debatten, og Trygve Svensson, fra Tankesmien Agenda skrøt av at alle kan si hva de mener, men var bekymret for ekkokammer. Ingen av de tre nevnte med et ord at de var bekymret for at dem som stiller spørsmål ved myndighetenes helse- og ernæringspolitikk slipper til ordet i medstrømsmedia. Intervjueren bidro heller ikke at dette ble belyst.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Opprøret blant bøndene sprer seg, nå protesterer også bøndene i Serbia
Av Romy Rohmann - 17. august 2022
https://steigan.no/2022/08/opproret-blant-bondene-sprer-seg-na-protesterer-ogsa-bondene-i-serbia/
Bøndene blokkerer hovedveier i flere byer, norske medier er som vanlig tause.
Av Romy Rohmann
Den 13. august reiste misfornøyde bønder fra Šumadija inn til sentrum av Kragujevac og demonstrerte. Innbyggerne ønsket dem velkommen og serverte dem bla kaffe. En av arrangørene for demonstrasjonen opplyser at representanter fra ulike sektorer som er avhengig av råvarer fra bøndene også vil og komme og delta i demonstrasjonene, bakere, møllere og slaktere.
Bøndene protesterer mot de økte prisene på alle innsatsfaktorer i landbruket, alt bøndene tjener går med til å betale på dyre lån og ekstrautgifter. De krever at forbudet mot eksport av korn og oljefrø må opphøre, de krever også en minstepris for hvete. Videre krever de at regjeringa reduserer avgiftene på drivstoff. Bøndene vil også ha bedre betalt for Solsikkefrø.
Det foregår også protester nord i Serbia, i Vojvodina i byen Novi Sad, der blokkerte de veier utfra hva vil kan leser langt utover kvelden den 15.8.
Bøndene blokkerer også hovedveier mot Topola og Beograd.
Utfra hva vi kan se har demonstrasjonene fortsatt den 16.8 ifølge Radio Genova.
En av representantene for de demonstrerende og misfornøyde bøndene, Slavko Ilić, sa at han forlot forhandlingene med statsminister Ana Brnabić, fordi han er overbevist om at forhandlingene ikke vil bære frukter.
«Jeg forlot møtet, fordi statsministeren umiddelbart begynte å skulle overbevise oss om at vi hadde skylden,» sa Ilić.
Dette møtet den på morgenen den 15, ble beskrevet med følgende overskrift: Skandale i regjeringen i Serbia: Brnabić angrep bøndene på møtet og sa at de var skyldige.
Ifølge ham er bøndene klare for forhandlinger og ønsker å komme frem til en løsning for alle.
Dersom kravene ikke innfris, opplyser Ilić at bøndene vil fortsette demonstrasjonene og blokadene. Dette sa han til media i et intervju 15.august.
Statsminister Ana Brnabić sa 16. august at det så ut til at en avtale med de protesterende bøndene er nær og at de er «nærmere en avtale enn de var i går klokken 10 om morgenen, da forhandlingene startet», men at «hvis vi gi alle alt de vil ha, det er ikke mer budsjett der, det er ikke lenger Serbia».