Nyhetsbrev steigan.no 17.07.2022
Faktasjekk: Reddet “vaksinen” 20 millioner mennesker?
Har USA tatt den militære kontrollen over Filippinene?
Krisetid og manglende gode beredskapsplaner
Er vi i Norge med på å finansiere pedofili i såkalte opprørskontrollerte områder i Syria?
I mörknande tiden behövs kunskapen ljus
Russland og Kina har ikke engang begynt å stramme til skruene
Faktasjekk: Reddet “vaksinen” 20 millioner mennesker?
Av Glenn Richard Bergstø - 17. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/faktasjekk-reddet-vaksinen-20-millioner-mennesker/
Hvordan kan en “vaksine” som ikke gir immunitet og ikke stopper smitte redde 20 millioner mennesker?
Av Glenn Richard Bergstø.
Fantasi
Det kan den selvsagt ikke, og har ikke gjort det.
Helsemyndigheter verden over har måtte innrømme at mRNA sprøytene ikke gir immunitet eller hindrer smitte. Det eneste insentiv produsentene og deres helsetopper har igjen er at mRNA sprøytene gir mildere sykdomsforløp. Noe som blir oftere sagt enn bevist. Selv trippel vaksinerte blir smittet og smitter andre. Og faktisk så øker infeksjonsraten i takt med vaksinasjonsraten. Og øker igjen med antall doser. Pfizer sine egne studier viser 30% økt sjanse for smitte etter en dose og at de fleste som ble smittet to ganger var trippel vaksinert.[1] Selv FHI og helsedirektoratet sier at det er mer smitte i de mest vaksinerte land.[2] Og mer smitte gir økt sjanse for alvorlig sykdom eller dødsfall.
Denne nyheten om “20 millioner reddet” som autoritetssoldatene, pfizer-aktivistene og faktasjekkere har spredd den siste uke er ikke mer enn fantasi og bestillingsverk.
Studien heter : “Global impact of the first year of COVID-19 vaccination: a mathematical modelling study”.[3] Den er skrevet av seks leger fra MRC Centre for Global Infectious Disease Analysis, Imperial College London [4], og finansiert av Schmidt Science Fellowship i partnerskap med Rhodes Trust, WHO, UK Medical Research Council, Gavi-The Vaccine Alliance, Bill & Melinda Gates Foundation, National Institute for Health Research og Community Jameel.
Det er en studiemodell basert på antagelser og egne spesifikke selvdefinerte kriterier. Som f.eks at overdødelighet skyldes covid-19, selvom det var underdødelighet frem til vi startet med mRNA sprøytene, og overdødeligheten startet etter “vaksineringen”.
Den godtroende befolkning
Dr. Claire Craig, Hart Group [5], sier studien “prøver å teste godtroheten til publikum, og hvor langt de kan ta det”.[6]
Dr. Craig og Hart Group har laget et motsvar til denne bestillingsstudien hvor de viser kontrasten mellom fantasi og virkelighet.[7] Motsvaret er kort og enkelt. Ved å sammenligne tre typer tall/statistikk ser vi hvor absurd denne modellen fra MRC Imperial college er.
Bilde 1 viser at dødsfallene steg jevnt etter “vaksinering”, med ingen markant nedgang. (Dødsfallene er med covid, ikke av covid). Den sammenligner med modellen fra MRC Imperial College og demonstrer hvor stort avvik fra kurven det vil tilsvare fra samme tidspunkt, som er starten av vaksineringen.
Bilde 2 viser tall fra Bulgaria, Bosnia and Herzegovina, Ungarn, Kroatia, Slovakia, Slovenia, Moldova og Ukraina. Disse land har markant forskjellige vaksinasjonsrater fra 30 % til 66 %, men det er umulig å forutsi antall covid-dødsfall basert på hvilke land som hadde flere vaksinasjoner. Men ifølge MRC Imperial college skulle de mest vaksinerte vise mindre dødsfall, noe de ikke gjør.
Bilde 3 viser tall fra Sørøst Asia. Disse landene er sterkt vaksinert, og likevel har de med den siste Omicron-bølgen opplevd dødelighet på 300, 400 eller enda mer per million. Dette er samme størrelsesorden som Europa opplevde våren 2020, med den opprinnelige varianten og før vaksinasjon. Påstanden om at vaksinasjoner forhindrer 80%+ av covid-dødsfallene passer ikke med det som skjer i den virkelige verden.
Dr. Craig avslutter med: “Disse modellørene har plukket ut sporadiske små studier av dødelighet hos vaksinerte og uvaksinerte, som har sine egne skjevheter, men som produserer et resultat modellørene liker. Fra disse ekstrapolerer de for å produsere spådommer som ikke har noe forhold til den virkelige verden. Imperials modeller har aldri! blitt bevist å ha rett. Leksjoner ser aldri ut til å bli lært. Forutsetningene Imperial brukte for å lage denne modellen har ingen betydning for den virkelige verden”.
Finansiering og røde tråder
Hart Group sier legene bak modellen produserer ønsket resultat. Og jeg kaller det et bestillingsverk. Flere og flere mRNA sprøyter må kastes og antall mennesker som er villige til å ta flere doser er synkende. Dette viser at tilliten til covid narrativet blir mindre, og skremselspropagandaen har mindre effekt. Som betyr mindre profitt for både produsentene og div helsemyndigheter. Vaksine er Big Business, og kanskje den største business av dem alle.
I tillegg så må all pengebruk og vaksine skader/dødsfall rettferdiggjøres slik at en god del mennesker ikke blir ansvarlig og dermed straffeforfulgt.
Studien lister kort navnene på hvem som finansierer dem, men trenger ikke å vise en dypere åpenhet om disse navnene. Men når man går dypere så ser man ett navn mer enn andre: Bill Gates.
Schmidt Science Fellowship (og Rhodes Trust) [8] er sponset av Eric Schmidt, tidligere sjef for Google. Som sammen med Bill Gates, og andre, finansierer Pandemic Action Network.[9] WHO har også tilknytting til Bill Gates. Hvis vi tar en titt på world economic sitt forum ser vi at Bill & Melinda Gates Foundation gir mer til WHO enn alle land på jorden utenom USA.[10] Som utgjør ca 10% av totalbudsjettet. GAVI ble startet av Bill Gates og Bill og Melinda Gates Foundation er nå hoved partner.[11] Community Jameel er tilknyttet Gates Ventures, som er Bill Gates private investerings portfolio. Bill & Melinda Gates Foundation er selvsagt også tilknyttet Bill Gates.
Så uansett hvem som blir oppgitt som finansiør av denne studien så finner man at Bill Gates er involvert direkte eller indirekte. Bill er hovedsponsor, sammen med skattebetalerne i Storbritannia.
En morsom øvelse er å putte alle disse legene, organisasjonene, stiftelsene og finansiørene, deres ansatte og egne finansiører i en database og trekke røde tråder mellom de som har tilknytting. Først vil man se røde tråder overalt, så vil man se at trådene går i sirkler.
Mannen som tjener mer på vaksiner enn han gjorde på Microsoft finansierer en studie som sier vaksinene virker og redder liv…..
Foruten Bill Gates eget vaksineselskap; Moderna har Bill økonomisk tilknytting til alle produsenter av mRNA “vaksinene” og vaksiner generelt. Og han kaller vaksiner sin beste økonomiske investering.[12]
Feilslåtte spådommer
Men hva med de som utførte bestillingsverket, MRC Centre for Global Infectious Disease Analysis, Imperial College London?
På lik linje med FHI har MRC kommet med ville spådommer og modeller om smitte og spreding som ikke har vært i nærheten av realiteten. Og kun brukt som en del av fryktpropagandaen. Hvis en ikke kjenner til MRC så kjenner man kanskje til Neil Fergurson, som er en britisk epidemiolog og direktør for Jameel Institute for Disease and Emergency Analytics (J-IDEA), direktør for MRC Center for Global Infectious Disease Analysis, og leder for avdelingen for infeksjonsepidemiologi ved School of Public Health og visedekan for Akademisk utvikling ved Det medisinske fakultet, alt ved Imperial College London. Han ble kjendis da han ble tatt i å bryte tiltak/bestemmelser han selv var med på å utvikle.[13][14] Noe som beviste at han selv overhodet ikke trodde på modellene han skremte det britiske folk med.
Imperial college har kommet med brilliante spådommer som 50 000-150 000 dødsfall hos mennesker i 2002 på grunn av BSE-utbruddet (det var 177 dødsfall), 200 millioner dødsfall fra fugleinfluensa i 2005 over hele verden (det var 78) og 65 000 dødsfall fra svineinfluensa i Storbritannia i 2009 (det var 457). I 2020 kom Neil Fergurson og Imperial college teamet med nye dystre spådommer som mange mener var hovedårsak til at Storbritannia gikk i Lockdown. Og både han og MRC fikk mye kritikk for uforståelige og dårlige modeller og metoder.[15] Men selvom skaperen av modellene og lockdown tiltakene selv ikke trodde på dem, og tidligere har tatt så feil som det går ann å ta feil, gikk altså Storbritannia i et langvarig lockdown som har ødelagt liv og økonomi.[16]
Selvom Neil ikke lenger er direktør for MRC Center for Global Infectious Disease Analysis så er det den samme gjengen som tok feil i absolutte alle spådomsmodeller om smitte og dødsfall i 2020 som har laget modellen som viser at 20 millioner ble reddet av “vaksinen”.
Virkelighet
Samler man data fra alle land på jorden om smitte, sykdom, sykehusinnleggelser og dødsfall ser man at smitte, sykdom og dødsfall følger proporsjonalt vaksinasjonsraten. Og man ser at i de mest vaksinerte land er det nå mer smitte, sykdom og dødsfall fra covid-19 enn før vaksineringen begynte.[17][18] For noen i opp-ned land betyr dette at “vaksinen” er trygg og effektiv.
Det er laget andre uavhengige og objektive analyser og matematiske modeller, og de viser noe helt annet enn Imperial College.
Dopp/Seneff studien viser at for alle under 80 år er det høyere sannsynlighet å dø vaksinert enn uvaksinert ( uten noen doser).[19]
Beattie studien, som sammenligner tall fra 145 land, viser at vaksinen øker smitte, sykdom og dødsfall.[20]
Hvilke studier som har mest rett er ikke bare basert på tidligere spådommer eller hvem som finansierer, men det har absolutt noe å si.
Glenn Richard Bergstø
Menneskerettsforkjemper.
Kilder:
[1] https://www.fda.gov/media/159195/download
[2] https://rumble.com/v18ejyr-fhi-mrna-sprytene-ker-smitte-av-covid.html
[3] https://www.thelancet.com/action/showPdf?pii=S1473-3099%2822%2900320-6
[4] https://www.imperial.ac.uk/mrc-global-infectious-disease-analysis
[5] https://www.hartgroup.org/our-work/
[7] https://www.hartgroup.org/imperial-fantasy-of-20-million-lives-saved/
[8]
https://schmidtsciencefellows.org
[9]
https://www.pandemicactionnetwork.org
[11] https://www.gavi.org/our-alliance/about
[14] https://edition.cnn.com/2020/05/05/uk/neil-ferguson-imperial-coronavirus-sage-gbr-intl/index.html
[18] https://www.theguardian.com/world/2022/jun/21/covid-surges-europe-ba4-ba5-cases
[19] https://granitegrok.com/wp-content/uploads/2022/02/Seneff_costBenefit-COVID-death-all-cause.pdf
Har USA tatt den militære kontrollen over Filippinene?
Av Einar Ødegård - 17. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/har-usa-tatt-den-militaere-kontrollen-over-filippinene/
Fra Rodrigo Duterte til Ferdinand Marcos. Hva er situasjonen etter presidentvalget på Filippinene?
Av Einar Magnus Ødegård, oberstløytnant utenfor tjeneste bosatt på Filippinene.
Resultatet av presidentvalget i mai viste at Ferdinand Marcos hadde folkets tillit, han fikk 31 millioner stemmer. Valgkampløftene var å fortsette president Dutertes politikk med ro og orden i landet, bekjempe inflasjon og holde prisene på matvarer nede. Hans argeste konkurrent om presidentstolen var Dutertes visepresident Leni Robredo som fikk 14 millioner stemmer for sine uklare løfter om bedre menneskerettigheter i landet. Hun er også kjent for å være USA-vennlig.
Presidentskiftet foregikk den 30. juni med 5000 innbudte gjester tilstede bevoktet av 10 000 politi- og sikkerhetspersoner. Den slagne Robredos tallrike demonstrasjon under høytidlighetene resulterte i en håndfull skadde demonstranter etter angrep på politiet.
Under høytidligheten da Duterte ble erstattet av Marcos, så vi på TV-overføringen den nye presidenten som en høy og atletisk mann med et fast blikk, likevel ble ikke oppmerksomheten fullt ut festet på ham. Den måtte tidligere president Duterte få der han stod ved siden. Duterte viste seg som en ynkelig fremtoning, hodet bøyd mot gulvet med et trist uttrykk i ansiktet, krum rygg og armene hengende slakke langs kroppen. Vi så en knust tidligere filippinsk president som med korte subbende skritt tuslet ut fra scenen da skiftet var utført.
Hva er skjedd med den kraftfulle mannen som i 2016 under et møte mellom ASEAN-landene i Laos kalte USAs president Obama for en horesønn?
Hva hadde gått galt for Duterte?
I 1988 som nyvalgt ordfører i den gang Sør-Østasias mest kriminelle by Davao, ga Duterte politiet som står under ordførerens kommando, fullmakter til å fjerne kriminaliteten. Om den prosessen blir det hevdet at kanskje 1000 kriminelle ble avlivet. Da jeg i 2008 bodde noen dager der var inntrykkene av byen de aller beste. Jevn velstand, ryddig, rent og stille. Ambulanser og brannbiler under utrykning var store moderne kjøretøyer. På spørsmål til hotellbetjeningen om kriminalitet i byen var svarene at nasking forekom, med avslutning: Duterte har ordnet opp!
Dutertes valgkamp for presidentstillingen i 2015 var særegen, han ville fjerne narkotikaproblemet som da plaget landet. ‘Manila Bay skal flyte av narkolik’ var ett av utsagnene hans. I de første år som Duterte var president regnes at 15-20 000 narkobrukere og langere som ikke hadde overgitt seg til politiet forsvant. Politiet hevder at gatekriminaliteten i byene nå er blitt redusert til bare 15-20% av hva den var da Duterte overtok som president i 2016.
USA og EU reagerte på at kriminaliteten var redusert ved å klage på manglende menneskerettigheter, og iverksette sanksjoner. Dersom Duterte skulle reise til USA vil han bli arrestert og tiltalt for drap på uskyldige, tiltalen ligger klar. EU har bevilget noen Euro i direkte bistand til Filippinene, betinget av at menneskrettighetene blir bedret. ASEAN-landene kan eksportere landbruksprodukter til EU uten at de blir 20% tollbelagt, unntatt er Filippinene på grunn av europeernes beskyldninger om Dutertestyrets brudd på menneskerettighetene.
Dutertes neste kongstanke var å frigjøre Filippinene fra den amerikanske overstyring av Filippinene som hersket, den fantes i form av to ‘forsvarsavtaler’ som er blitt inngått etter at Filippinene ble et fritt land fra USAs kolonstyre fra 1898 til 1948.
Den første av disse ble inngått i 1952 ‘for å sikre et stabilt Stillehavsområde’ med klar adresse mot Kina. Avtaleteksten er uklar i omtalen av kriteriene for å sette inn militære styrker, noe som vi skal se på senere.
Den andre forsvarsavtalen med USA ble inngått i 1998 da Joseph Estrada var landets president. Den kalles ‘Visiting Forces Agreement’ (VFA), og består av to deler: Lagring av militært materiell og fast stasjonering av mindre amerikanske avdelinger på Clark Air Force Station og i Subic Bay Naval Station, og avvikling av to samøvelser mellom filippinske og amerikanske styrker i landet hvert år.
På slutten av president Beningo Aquinos regjeringstid i 2015 benyttet USA den USA-vennlige presidenten til ytteligere å øke sitt militære nærvær på Filippinene. Aquino undertegnet et tillegg i avtalen om VFA, som åpnet for at de to basene Subic Bay Naval Station og Clark Air Force Station igjen skulle disponeres av USA etter at de ble forlatt i 1992.
I tillegg godtok Aquino at USA skulle disponere åtte andre baseområer, en av dem er på øygruppen Batanes som ligger nord for Luzun ut mot Luzon Strait og Taiwan. En annen er i Laoag, provinshovedstaden i Ilocos som har internasjonal flyplass med to ukentlige fly fra/til Guangzhou (Canton) og tre daglige med Manila. I fjellprovinsen Nueva Ecija er en base for hærstyrker i Magsasay Military Reservation. På den store øya Palawan er blitt bygd en ny militær flystasjon kalt Antonio Bautista for filippinske treningsfly og en fast stasjonering av en skvadron A-10 lavangrepfly fra US Air Force. Ved Cebu midt i landet har USA en base ved Mactan International Airport og på frodige Mindanao brukes Lumbia Airport. Der er en ny amerikansk flystasjon under bygging.
Avtalearven med USA var altså hva Duterte fikk med seg da han ble president, noe han gikk i gang med å forandre da de hardeste kampene mot narkokriminaliteten var over.
Da USA fikk sjokk
20. februar 2020 terminerte Duterte VFA, som imidlertid hadde en ‘vente-og se-periode’ av ett års varighet før avtalen kunne iverksettes. Enhver kan tenke seg den panikk som da må ha oppstått i Pentagon og US State Department, ved tanken på at USA skulle miste basene som var blitt opprettet for å føre krig mot Kina.
På samme tid som bruddet med USA, kom Kinas leder Xi Jinping til Manila for at han og Duterte skulle signere tjuesju avtaler om kinesisk finansierte investeringsprosjekter. De omfattet bygging av infrastruktur, etablering av fabrikker for å foredle filippinske råvarer til salgbare produkter, direkte kinesiske investeringer i matvareproduksjon og annet.
Lite og intet om de motstridende amerikanske og kinesiske interesser på Filppinene er blitt skrevet og omtalt i massemedia. Den omfattende amerikanske militære virksomheten i landet er en nasjonal skamplett som skal holdes ukjent for folk flest. Allment kjent har vært at amerikansk militært personell oppholder seg i landet, og at samarbeidprosjektene med Kina er stanset i jungelen av lokale tillatelser som trengs for å sette spaden i bakken. En ny bro over Pasig River i Manila er eneste kjente kinafinansierte prosjekt som er blitt fullført.
USAs mange diplomater og representanter for deres tallrike ‘frivillige organisasjoner’ i landet, og samarbeidsvillige filippinske politikere og byråkrater har lyktes stort i å torpedere de kinesisk finansierte prosjektene.
I 2020 var som beskrevet VFA opphevet med ett år ventetid for iverksetting. Denne benyttet amerikanerne sannsynligvis til å forsere utbyggingen av de ti basene, og ved å sette inn et massivt press mot Dutertes regjering for å vende tilbake til å samarbeide med USA: VFA måtte bestå som kjernen i at USA kunne bygge ut Filippinene som base i en krig mot Kina. Hvordan presset foregikk med hvilke virkemidler er ukjent, men i en så for USA alvorlig sak var nok det meste tillatt. Tankene går unektelig i retning penger og grove trusler.
I den spente situasjonen mot USA, la Kina alt til rette for at de tjuesju utbyggingsprosjekter til beste for Filippinenene kunne starte, men uten nevneverdig fremgang. Motsetninger mellom USAs egoistiske militære utbyggingsplaner og Kinas fredelige samarbeidslinje til Filippinenes beste kan neppe bli større.
I denne sammenligningen defineres USAs utenrikspolitikk som består av tre elementer: Tilsagn og lovnader ved at et annet land samarbeider med USA, trusler om militære operasjoner dersom løfter ikke godtas, og iverksetting av slike mot USAs ‘ulydige’ land. Kinas utenrikspolitikk er annerledes med handel og samarbeid som virkemidler.
Kildene til hva jeg skriver er hva som er funnet på diverse nettsider. Den kritiske leser anbefales å søke på ‘Agreements on Defence US-Philippines’. Teksten avsluttes med 21 nothenvisninger. Ved søk på ‘Philippines-United States Relations’ følger 59 henvisninger, noen er sperret. Søk på ‘Clark Air Force Station’ og ‘Subic Bay Naval Station’ gir begrep om anleggenes dimensjoner.
Artikkelens etterfølgende tekst er annerledes fundert ved ene og alene bygge på de nyheter som har vært å finne på nettet, i aktuelle meldinger fra dataleverandøren, og i TV-sendinger fra Singapore og Japan. Av min interesse for politikk og militær virksomhet i Asia ble de mest aktuelle notert.
Krig uten kanonild i Sør-Kinahavet
Sør-Kinahavet er omgitt av Kina, Vietnam, Indonesia, Malaysia, Brunei og Filippinene. I nordvest finnes grunne områder ved Paraceløyene, midt i er det 200 x 200 NM store Spratlyområdet med et utall atoller og seilbare dypvannsrenner. Lenger øst er det mindre Scarborough Shoal. De tre grunntvannsområdene dekker store forekomster av olje og gass. Gjennom Sør-Kinahavet passerer tretti prosent av verdens varehandel.
I tidens løp har alle omliggende land drevet fiskerier ved ‘sine’ atoller i havområdet. Faste bosetninger er etablert. Malaysia krever eierskap på ni atoller hvorav fem har militære avdelinger, og Vietnam krever tjueen atoller. Havrettsdomsstolen i den Haag avsa i 2015 en dom som definerer Filippinenes økomiske sone. På et stort atoll i sonen er en fast bosetning, fem atoller har militære garnisoner.
Med henvisning til et gammelt kart krever Kina mesteparten av Sør-Kinahavet som sitt territorialfarvann. Konflikter mellom de forskjellig lands fiskere og innblanding av fiskerioppsynsskip fra flere land har forekommet.
Fra 2016 har Kina bygd komplette baser på sju kunstige øyer i Spratly og en på Paraceløyene. De har 3000 meter landingsbane, taxestriper og alskens bygninger på en komplett militær flystasjon, og er ifølge amerikansk etterretningstjeneste utstyrt med overvåkningsutsyr og raketter for bruk mot sjø- og luftmål. Dypvannshavn er mudret fra seilbare renner til hver av basene. Tre av de utbygde kinesiske basene ligger innenfor Filippinenes økonomiske sone.
Avstandene mellom basene forteller at de kan gi ildstøtte til hverandre. USA hevder at basene er bemannet, og at en åttende er under bygging i Spratly. Telegrambyrået AFP opplyste 29. april 2021 at Kina der ‘kontrollerer’ ytterligere fire atoller.
I samsvar med kunngjøringer til sjøfarende erklærte Kina i 2018 en 12 NM territorialgrense omkring de åtte basene i Sør-Kinahavet. Samtidig fortsatte US Navy sine seilaser kalt ‘Freedom of Navigation’ gjennom Spratly. Kina meddelte at alle skip som krysset inn i øyenes farvann ville bli beskutt. Hittil er truslene om beskytning begrenset til bruk av høyttalere, radio og vannkanoner da episoder er forekommet.
Den tidligere britiske kolonien Malaya tok som fritt land navnet Malaysia. Landet har et betydelig militært samarbeid med USA men ingen formelle amerikanske baser. Australia har en flybase i Malaysia hvor også en amerikansk avdeling med droner er stasjonert.
En pressemelding fra US Indo-Pacific Command på Hawai kunngjorde at i tiden 3.-7. april 2021 skulle hangarskipsgruppen Theodore Roosevelt sammen med malayiske stridskrefter drive trening i luft-, sjø-, og landgangsoperasjoner i Sør-Kinahavet.
Et amerikansk hangarskip har flere destroyere og undervannsbåter omkring seg som eskorte. I kjølvannet seiler tankskip, skip med ammunisjon, forsyninger, verksted og hospitalskip. Skal landgang utføres følger et førtiseks tusen tonn landgangsskip. Ombord er marineinfanterister fra US Marine Corps, et antall F-35 jagerfly og tallrike helikoptre. Landgangsskipet har egen eskorte av destroyere og undervannsbåter.
30. mars samme år ble utenriksministerne for Filippinene, Malaysia og Indonesia hasteinnkalt til Beijing for samtaler uten kjent årsak. På samme tid strømmet inn nyhetsmeldinger om at et stort antall kinesiske trålere fra deres sivilregistrerte marine med militiabesetninger lå spredt i Spratly. De mystiske trålerlignende skip har kraftig bygde skrog, panserforsterket baug og gjør 21 knop. Antakelig er fire-femhundre slike i daglig tjeneste. Ingen våpen er synlige på skipene, men mistanken er sterk om at forskjellige våpen mot luft- og sjømål finnes ombord og lett kan bringes i aksjon med betydelig ildkraft.
Da den US-Malayiske landgangsøvelsen i Sør-Kinahavet skulle starte lå opp til 240 kinesiske sivilregistrete skip oppankret i laguner ved store atoller som kreves av Malaysia og Filippinene, i de dypvannsrennene omkring lå små skipsgrupper og enkelte fartøyer. De ble ifølge nyhetsmeldinger anslått til mer enn 300 hundre i alt. De mange kinesiske skip i Spratly satte i gang en storm av protester fra Filippinene og Malaysia, med svar fra Kina at de hadde søkt nødhavn i dårlig vær.
Etter samøvelsen sendte US Indo-Pacicfic Command ut en lang pressemelding som roste det gode samarbeidet med malayiske stridskrefter. Et bilde av en liten formasjon fly fra begge land fulgte artikkelen, fotografenes yndlingsmotiv er soldater under landgangsoperasjoner. Slike bilder manglet, noe som er bevis på at landgang aldri fant sted.
12. april hadde alle de mange ‘Blå Skip’ seilt vekk fra Spratly og blitt erstattet av seks kinesiske kystvaktfartøyer.
En sammenheng mellom hasteinnkallingen av utenriksministerne fra Filippinene, Malaysia og Indonesia, kunngjøringen av den US-Malayiske landgangsoperasjonen og de tallrike Kinas ‘Blå Skip’ som trålerflåten også kalles er åpenbar: Kinesisk etterretningstjeneste hadde på et tidlig tidspunkt blitt kjent med operasjonsplanen for den felles US-Malayiske ‘landgangsøvelsen’. Med USMC på både malayiske og filippinsk krevde atoller, og med US Navy sterkt tilstede havet omkring skulle den kinesisk dominerte tilstanden i Spratly forandres til øylandenes fordel.
Videre er å anta at utenriksministerne fra Filippinene, Malaysia og Indonesia som ble hasteinnkalt til å møte den kinesisiske utenriksminister 30. mars 2021, ble gjort kjent med at USA hadde til hensikt å besette atoller i Spratly. Der i Beijing fikk de ganske sikkert vite at det amerikanske angrepet skulle Kina stanse.
VFA-øvelse, og ny samling ‘Blå Skip’ i Spratly
19.- 29. april 2021 ble en liten øvelse holdt i samsvar med avtalen om VFA, med tre hundre filippinske soldater og et tilsvarende antall USMC fra et stort landgangsskip. Øvingsmomentene var stabstjeneste og flystøtteøvelser som foregikk i flere militære skytefelt på Luzon, som er ett tusen kilometer lang. Landgangsskipet på 46 000 tonn beveget seg i samsvar med hærøvelsene mellom de mange øyene som danner arkipelet, og hangarskipet Theodore Roosevelt seilte samtidig i Stillehavet øst for Filippinene. Den vesle øvelsen ble avsluttet med svulmende ord fra USA ambassadør og forsvarsministeren i Manila.
Under denne vesle øvelsen i filippinsk farvann dukket ‘Blå Skip’ atter opp i Spratly. I en lagune i filippinsk EEZ hadde 46 kinesiske trålere ankret opp, i en annen 136. Mange andre lå i små grupper for anker i dypvannsrenner og som vaktbåter retning Filippinene.
De ‘Blå Skip’ ble denne gang eskortert av to store kinesiske missilstroyere, tre korvetter og en taubåt. Da den vesle militære øvelsen på Luzon var slutt seilte de alle tilbake til sine hjemmehavner, og bare et lite antall kinesiske kystvaktskip ble å se i Spratly.
Sammenhengen mellom det amerikanske landgangsskipets nærvær i filippinske farvann i tiden for samøvelsen 19.-29. april, og de mange kinesiske ‘Blå Skip’ med betydelig eskorte er klar som dagen: Kinesisk etterretningstjeneste visste at USA ville bruke øvelsen til fremføring av landgangsstyrker for innsetting i Spratly. Som mottiltak ble de ‘Blå Skip’ med eskorte satt inn. Stemningen blant opposisjonspolitikerne Manila var på kokepunktet rettet mot Kinas mange skip i filippinsk farvann.
24. april 2021 slapp den filippinske ambassadør i Washington en ikke overraskende nyhet i pressen, samøvelsen i rammen av VFA gikk da mot slutten: ‘USA venter bare på at vi skal be om deres hjelp i Spratly!’
Stille og rolig bemerket president Duterte i en nyhetssending på GMA-TV: ‘De mange kinesiske skip vil forsvinne av seg selv’.
USA hadde to ganger mislyktes med å sette militære styrker fast på atoller i Sør-Kinahavet. Kinas etterretningstjeneste kjente de amerikanske planer ved begge forsøk, Kinas utenrikspolitikk og de tallrike ‘Blå Skip’ hindret landgang i samøvelsen med Malaysia.
Da Filippinene en måned senere skulle ‘hjelpes’ av USA, gikk også den amerikanske angrepsplan mot Spratly i vasken grunnet eskorterte ‘Blå Skip’ og president Dutertes gode vurderingsevne.
President Duterte knuses av USAs av trusler om krig
Fra notatblokken siteres:
9/6-2021: President Xi meddeler president Duterte at Kina ønsker å utvikle forbindelsen.
15/6-2021: President Duterte utsetter den endelige avgjørelse om VFA i seks måneder.
12/7-2021: USAs utenriksminister Blinken avviser alle Kinas krav i Sør-Kinahavet, og gjentar forsvarspakten med Filippinene: Et kinesisk angrep på Filippinene vil automatisk resultere i amerikanske angrep mot mål i Kina.
17/7-2021: USA sender femten F-22 jagerfly fra California til Guam der Kina truer.
26/7-2021: USAs forsvarsminister Austin er i Manila for samtaler med president Duterte om Sør-Kinahavet, sikkerhetspørsmål og VFA.
27/7-2021: Pentagon sier at Kina ikke har rett til å dominere Sør-Kinahavet.
30/7-2021: President Duterte gjenoppretter VFA, men vil fortsette sin nøytrale politikk ved å søke partnerskap med andre land.
Kommentar til dette er unødvendig, president Duterte ble truet til enighet med USA. Etter hans sterke holdning som hindret USMC landgang på filippinske atoller i tiden 19.-29. april 2021 er den saken klar.
14/10-2021 okkuperte USA Filippinene, og innførte militær sensur i landet
En forklaring på hvorfor jeg 14/10-2021 klokken 1330 brøt den daglige rutinen og kikket på datamaskinen har jeg ikke, det var et innfall eller kanskje en styrelse. Den nyheten som skjermen da viste var mer enn dramatisk, og mer enn heldig var jeg som fikk lese den.
En melding.’ fra Greater Manila TV and News (GMA-News) viste et fotografi der to uniformerte menn håndhilste ved et kontorbord. Den tilhørende tekst var etter notater:
‘På kontoret til den filippinske forsvarssjef er i dag blitt inngått en avtale mellom USA og Filippinene, som går ut på at frem til 31/12-2021 skal USA utføre tre hundre militære aktiviteter på Filippinene. Avtalen ble signert av sjefen for US Indo-Pacific Command admiral John Aquelino, og den filippinske forsvarssjef Delfino Lorenzana.’
Nyhetsmeldingen stod på skjermen snaut fire time før den forsvant og senere ikke har vært å finne: USA hadde som den første av tre hundre militære aktiviteter innført militær sensur.
Bevis på amerikansk virksomhet er få, jeg har sett flere P-8 maritime rekognoseringsfly komme lavt fra Stillehavet retning Clark Air Force Station, og sett navigasjonslysene fra svært mange helikoptre etter mørkets frembrudd. Hva de ‘tre hundre militære aktiviteter’ innbærer er uvisst, men sammenhengen mellom dem og de to forsvarsavtalene USA har med Filippinene gir holdepunkter på hva som foregår.
Teksten i forsvarsavtalen av 1952 er uklar, som gir rom for tolkninger slik USA vil. At Filippinene kan be USA om bistand er klart definert, men hvis en del av teksten leses slik USA ønsker kan de uten anmodning fra Filippinene gruppere tropper i øylandet. Den gamle forsvarsavtalen og USAs egen tolking av den er årsak til ‘avtalen om tre hundre militære aktiviteter‘. Med en påtvunget ‘avtale’ unngår USA FORMELT å okkupere Filippinene, og unngår slik omverdens fordømmelse.
Det andre formelle grunnlaget for USAs virksomhet på Filippinene er de ti baser som VFA definerer. ‘Avtalen’ fra 14. oktober 2021 åpner for at de alle nå er fylt med amerikanske styrker. Stormaktens virksomhet i det asiatiske landet er neppe begrenset til basene.
Amerikanske flystyrker på Clark Air Force Station er bekreftet ved selvsyn, det må forutsettes at Subic Bay Naval Station er travelt opptatt med å bygge opp materiellagre for US Navy. Ut over dette har jeg ingen kjennskap til de amerikanske styrkene som befinner seg på Filippinene.
En sikker slutning kan likevel trekkes: Et baseområde der Clark og Subic Bay utgjør sentrum i grupperingen kan ikke ligge åpent for angrep fra luften og verdensrommet. Med absolutt sikkerhet er luftvernavdelinger av typen Patriot gruppert ut. De amerikanske basene i Sør-Korea, i Japan og på Guam har alle i tillegg til Patriot, avdelinger utstyrt med antiromvåpensystemet THAAD.
Dømt til slagmark, død og elendighet
Etter at US Navy to ganger i april 2021 mislyktes med å landsette styrker fra USMC på malayiske og filippinske atoller i Spratly har USA skiftet taktikk. En pressemelding fra det amerikanske utenriksdepartement den 12. juli 2022 sier: USA er forpliktet til å beskytte Filippinene dersom deres militære styrker, sivilregistrerte skip eller fly blir angrepet i Sør-Kinahavet…..osv….
Uten å ha bedt om amerikansk bistand, har USA inntatt rollen som Filippinenes ‘beskyttende stormakt’. Etter ni måneder til oppbygging forutsettes de amerikanske styrkene å være forberedt på å støtte en krig om naturressursene i Sør-Kinahavet. I Stillehavet ligger US Navy med USMC klar til å gjøre angrepsoperasjonene, Filippinene er det ideelle forsynings- og oppmarsjområde
Pressemeldingen fra USA bruker ordene ‘blir angrepet’ uten å definere hva et ‘angrep’ er. Ved å bruke det udefinerte ordet kan et filippinsk skip eller fly som mener seg kollisjonstruet av et kinesisk luftfarttøy eller skip, kalle episoden ‘angrep’, og slik utløse USAs lenge ønskede krig i Sør-Kinahavet.
Som base-, oppmarsj- og forsyningsområde kan konsekvensen av en amerikansk ildåpning bli katastrofal for Filippinene. En logisk reaksjonen fra Kina er: Når Kina kan vise til at amerikanske militære styrker har avgitt ild mot kinesiske skip/fly/baser i Sør-Kinahavet, vil kjente amerikanske baser og andre militære avdelinger på Filippinene bli utsatt for kinesisk hard og langvarig ildgivning i et såkalt preventivangrep.
Tilstrekkelige kraftige angrep over tid kan nedkjempe ethvert forsvarssystem. Clark Air Force Station, Subic Bay Naval Station og de andre åtte basene vil da bli skraphauger, omkring vil sivil infrastruktur bli ødelagt. Døde og sårede lokale innbyggere må forventes å bli tallrike.
Alternativet til den skisserte reaksjon fra Kina etter en amerikansk ildåpning er å skåne Filippinene for krigshandlinger, og la amerikanske styrker få drive sin egen erobringskrig av Spratly og Scarborough Shoal. Filippinene kan bli den trygge basen for US flystyrker, forsynings- og rekreasjonstjeneste som under Vietnamkrigen. Er dette alternativet sannsynlig?
Vel vitende om konsekvensen av USA virksomhet for Filippinene, forlot Rodrigo Duterte den storslåtte innsettingseremonien for Ferdinand Marcos som en slagen og knust mann.
Cavite, Filippinene 15. juli 2022
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Den russiske kapitalismen
Av Tollef Hovig - 17. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/den-russiske-kapitalismen/
Russisk kapitalisme skiftet karakter i årene etter Sovjetunionens sammenbrudd 1991, og oppdelingen til flere nasjoner med Russland som den førende og dominerende. Etter oppløsningen ble de russiske produksjonsmidlene for en stor del privatisert, noe som har gitt den russiske kapitalismen en helt spesiell utviklingsbane etter 1991.
Av Tollef Hovig.
Historiens ledetråder
For å forstå det som skjedde i 1991 og utviklingen til i dag, er det nødvendig både å se litt bakover i historien. Den russiske revolusjonen startet i 1917 og pågikk fram til 1921. Før revolusjonen var Russland et jordbruksland. Tsaren hadde riktignok bygget ut en del jernbanelinjer, for å kunne skape noe mer handel innenlands. Det første momentet vi må merke oss, er at mens man i Vest-Europa hadde drevet både utstrakt oversjøisk handel og regional handel basert på havtransport og skip, hadde Russland bare drevet småskala innenlands handel. Der det i Vest-Europa var bygget opp store kapitaler på private hender gjennom sjøhandelen, var det i Russland svært lite kapital på private hender, utover jordeierkapital knyttet til jorden. Den store industrialiseringsepoken i vest startet rundt 1870. Da hadde man både store private kapitaler og en del etablert industri, gjennom hardhendt utbytting av arbeidere i over 100 år. Oppgaven Russland, og mange andre land i Øst-Europa sto overfor, var å skape en industrialisert vareøkonomi, uten særlig mye kapital å hjelpe seg med. Å benytte staten til å løse oppgaven med å framskaffe tilstrekkelig kapital mens man industrialiserte, var den eneste muligheten. Det forelå to strategier for det. Den ene var å knytte staten til datidens herskende klasse i de forskjellige landene. For å målbære dette alternativet ble fascismen skapt. Kjernen i fascismen er nettopp statens rolle i utviklingen av samfunnet. Den andre muligheten var å grunnlegge et politisk parti som kunne kontrollere staten og utviklingen av den industrialiserte vareøkonomien. I Sovjetunionen ble det siste alternativet den førende strategien. Den første femårsplanen ble lansert i 1929, den ga også startskuddet til veksten i de fascistiske bevegelsene i mange av nabolandene. Se artikkel om den klassiske øst-europeiske fascismen.
Den «klassiske» fascismen i Øst-Europa
Problemet for industrialiseringen var fortsatt mangelen på kapital i Russland. For å skaffe fram tilstrekkelig kapital til industrialiseringen (det som kalles den opprinnelige akkumulasjonen) fantes en mulighet, å tyne kapitalen ut av jordbruksbefolkningen. Det var samme oppskriften som tidligere var fulgt i England, og senere skulle bli fulgt i Kina. Borgerlige kritikere har lett for å snakke om Stalins og Maos terror og antall døde bønder, mens de glatt overser forholdene i England, i den tilsvarende historiske epoken. For eksempel I Dudley, i Worcestershire, var forventet levealder for de som ble født mellom år 1841 og år 1850, om lag 18,5 år.
Metoden med statlig styrt utvikling av den industrialiserte vareøkonomien ga imidlertid resultater, og medførte en høy vekstkurve. Så kom den annen verdenskrig, og avsluttet diskusjonen om strategi for industrialisering i alle nabolandene. De fascistiske gruppene ble fjernet, og det ble etablert politiske partier i alle landene, for å følge den strategien for industrialisering som Sovjet hadde staket ut. Industrialisering gjennom statlig styrt planlegging fungerte ganske bra, og alle disse landene hadde en vekst de tidligere ikke hadde vært i nærheten av, kanskje med unntak av Tsjekkoslovakia som hadde utviklet seg ganske langt på forhånd.
Den statlige organiseringen av vareøkonomien og industrialiseringen viste seg å fungere best i de tidlige fasene av industrialiseringen, etter hvert medførte den type organisering et økende antall problemer. (Disse problemene er en interessant diskusjon, men er ikke tema for denne artikkelen.) Disse problemene kombinert med geopolitiske konflikter, førte fram til den store forandringen i Sovjetunionen i 1991. Da var ideen å skaffe private eiere til de statlige produksjonsmidlene, for å få en mer type vestlig kapitalisme.
Privatiseringen av statlige eie
Måten endringene som kom i 1991 ble gjennomført på, la føringer for utviklingen av den russiske kapitalismen i 30 år. Vi kan se på en graf som viser utviklingen i Russlands BNP for denne perioden. Det er en graf som viser BNP i det som statistikere kaller PPP (Purchase Power Parity), det betyr at den viser utviklingen for Russlands innbyggere, rensket for svingninger i forholdet mellom dollar og rubel.
Russlands BNP
Vi ser en kraftig nedgang som varer i 4-5 år etter privatiseringen, før det begynner en langsom vekst fra 1998. Dette fallet og den påfølgende veksten har sin årsak i måten privatiseringen blir gjennomført på.
Da staten skulle selge ut sine produksjonsmidler, var det svært lite kapital på private russiske hender som kunne kjøpe dem. Alternativet var å selge til utlandet, men det var ikke et alternativ som var ønsket i Russland. Resultatet ble at produksjonsmidlene blir solgt for om lag 5% av sin reelle verdi til private russere. Mange av disse kom som kjent fra den russiske politiske eliten. At produksjonsmidlene selges til så lav pris, medfører at det formelle krav til utbytte på investert kapital blir tilsvarende lavt. Disse selskapene er altså i stand til å skape en fortjeneste som er langt større enn det som er nødvendig å betale ut i utbytte. I de første fire, fem årene etter privatiseringen er det fullt kaos i den praktiske organiseringen, både av produksjon og distribusjon. Systemet skulle legges om fra statlig styret prising av varer (kø for billige varer), til privat prising (kun varer for de som har penger). Det fører til en ukontrollert prisstigning på varer (se graf under), noe som skjøv mange folk utfor fattigdomsstupet, og førte til det store fallet i BNP i den samme perioden.
Inflasjon i Russland
Oligarkenes tilblivelse
Da omleggingskaoset begynner å roe seg, satt en rekke personer med eierinteresser i russiske produksjonsmidler, som var priset til omtrent 5% av det de egentlig var verdt. Dette medførte to konsekvenser. Den ene konsekvensen var etableringen av det som kalles en innsider-økonomi, det andre er mange og aggressive eierskifter. Når bedriftene ble så lavt priset, betød det at de formelle kravene til utbytte som skulle gi avkastning på investert kapital ble tilsvarende lave. Det medførte at det ble store utbytter tilgjengelig i selskapene som kunne tas ut som annet enn utbytte. Det ble tatt ut i form av bonuser, høye lønninger, provisjoner osv. av bedriftens eiere og nøkkelpersonell. Det er innsiderne i bedriften som tar ut store beløp. Disse pengene legger grunnlaget for de russiske oligarkenes formuer. Som regel har pengene raskt blitt ført ut av landet gjennom konglomerater av selskaper, havnet i ulike skatteparadis, og senere blitt investert i vest-europeisk formueskapital, for eksempel boliger i London. Det er klart at det har vært hard konkurranse om sikre seg disse lukrative kommandoposisjonene i den russiske kapitalismen, noe som har ført til mange og aggressive eierskifter, med stadig høyere priser som konsekvens.
Foreldelse av russiske produksjonsmidler
En helt annen konsekvens var at dette lave kravet til formelt utbytte på produksjonskapitalen fører til en stimulans av vare- og tjenestesirkulasjonen i en ganske lang periode, noe som gjenspeiler seg i vekstkurven til Russlands BNP. Problemstillingen ble at veksten først og fremst måtte komme gjennom utvidelse av eksisterende produksjonskapasitet og teknologi. Det lave utbyttekravet kombinert med oligarkenes innsidetapping av overskudd, førte til at det blir relativt lite igjen til nye investeringer. Nye produksjonsmidler blir også uforholdsmessig dyre, fordi de må lages til full pris, i motsetning til langt lavere pris på eksisterende produksjonsmidler. Resultatet har blitt todelt, det ene er at Russland har fått en ganske gammel industripark, omtrent dobbelt så gammel som i vesten. Det andre ble en dreining av investeringer bort fra industri, i retning utvinning av råvarer, særlig den type råvarer som kan selges relativt dyrt i vesten. I sum fører dette til en begynnende stagnasjon i russisk økonomi rundt 2007. Det er svært liten vekst å spore i perioden 2007 – 2020.
Geopolitikk og samling bak eliten
Politisk har det i Russland skjedd en dreining bort fra et USA ledet Europa, i retning Kina og Eurasia. Putin håper nok at nye handelsmønstre skal gi Russland nye muligheter for vekst. Det er kanskje usikkert om det gjør det, men å gå fra et stagnerende USA-ledet Europa, til et Kina-ledet Eurasia med fortsatt mange vekstmuligheter virker logisk nok. Krigen i Ukraina kan fra den russiske elitens side, sees på som en måte å sikre Russlands vestlige flanke før denne dreiningen, men den kan også sees på som et ønske om indre russisk samling mot en ytre fiende, i en stagnerende russisk økonomi. De fleste kriger har et element av et slikt ønske om indre samling, rundt den herskende klasse, i seg.
Krisetid og manglende gode beredskapsplaner
Av Romy Rohmann - 17. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/krisetid-og-manglende-gode-beredskapsplaner/
Hvordan kan vi møte de utfordringene vi står overfor? En mulighet er å etablere individuelle og lokale sjølbergingssystemer og styrke fellesskapsnettverk.
Av Romy Rohmann.
(Fra Global Freedom movement.)
Vi står oppi ei tid preget av mange kriser, og den største og grunnleggende er det økonomiske krisa.
De andre krisene vi opplever er nært knytta sammen med denne, noen som en klar følge og noen som framprovosert og ønsket. Som Naomi Klein forklarer i sin bok Sjokkdoktrinen benytter finanseliten enhver mulighet de har til å føre interessekamp/klassekamp for å styrke deres makt. Pandemien, lockdownpolitikken, overføringer av kapital fra stat til private aktører var en slik mulighet, det grønne skiftet og energikrisa er en slik mulighet og krigen i Europa en slik mulighet. Dette er svært godt forklart i denne videoen.
Den økonomiske krisa har mulighet til å forskyve verdens maktbalanse, og det er ikke i finanseliten interessert i da, deres frie tilgang til det globale markedet kan bli begrenset. M. Hudson skriver om motstridende sfærer med uforenlige økonomiske filosofi her
Den nye kalde krigen deler verden i to motstridende økonomiske systemer
Hele hans foredrag ved Global University i Kina 11.juli 2022 The End of Western Civilization kan leses her.
Jeg har tidligere skrevet om matkrisa og våre myndighetens tilsynelatende manglende planer for å møte denne. Sjølsagt har de planer, denne krisa er også en mulighet. Vi ser det i Nederland vi ser hva slags planer de har. WEF har avslørt planer om å kjøpe opp land etterlatt av nederlandske bønder som blir satt ut av drift av den globale eliten, og med god hjelp av Statsminister Mark Rutte som er en av WEFs Young Global-ledere og har lovet å hjelpe til med å innlede ‘The Great Reset’, forstår vi hvorfor denne «grønne» omlegginga av nederlandsk landbruk kom på dagorden.
Vi må ikke tro at myndighetens manglende planer betyr at de ikke har planer, de har planer og de er åpne, lett tilgjengelige og kan leses av alle, og det er ikke få av våre ledere som har gått i skole hos Klaus Schwab, dette er også lett tilgjengelig.
Det som er underlig er at ikke venstresida, bevegelser som solidariserer seg med de som blir rammet av denne politikken og vil bli rammet av disse planene, har noen plan? Vi ser allerede opprør rundt i verden, på Sri Lanka, Nederland, Italia og det kommer til å komme opprør mange steder framover mot at vanlige folk får forverret sine levekår og må bære konsekvensene av de mektiges klassekamp.
Vi i Norge har høy grad av tillit til at myndighetene stiller opp og hjelper oss når ei krise oppstår. Jeg har tidligere skrevet om hvor mangelfulle disse kriseplanene er og sjøl om Norge som en del av WEF og dermed tydeligvis støtter seg på planen skissert i The Great Reset er ikke de særlig oppløftende for oss vanlige folk.
Det finansielle systemet og matforsyningen er to sentrale eksempler der det ser ut til å finne sted en bevisst dekonstruksjon, og argumentasjonen er at fordi systemene ikke lenger fungerer, må de «bygges opp på nytt» og dette nye systemet, som går under betegnelsen The Great Reset , er en type slavesystem som vil gjøre at vi, vanlige folk vil bli tildelt ressurser som mat og energi basert på lydighetskriterier.
Vi må sjølsagt jobbe på mange plan, også for å kunne være litt mer uavhengige, husk: ingen har makt dersom ingen adlyder- Become ungovernable. Det vi mye vi kan gjøre både som enkeltmennesker og i grupper.
To strategier som kan styrke den individuelle og lokale motstandskraften mot påkjenningene vi står overfor, er etableringen av lokale sjølbergingssystemer og styrking av fellesskapsnettverk.
Ved å bygge et sterkt lokalt sjølbergingssystem reduserer du matusikkerheten, og ved å bygge et fellesskapsnettverk av spesialister reduserer du effektene av et smuldrende finanssystem ettersom du ganske enkelt kan bytte varer og tjenester.
Sosialt samhold gir også mange psykologiske fordeler. Lokale sjølbergingssystemer og fellesskapsnettverk reduserer også enkeltpersoners avhengighet av statlige utdelinger, og i forlengelsen er det mindre sannsynlig at de blir tvunget inn i disse nye Great Reset-slavesystemene.
Hvordan etablerer man lokale sjølbergingssystemer og fellesskapsnettverk?
Da må vi lytte til og lære av bønder, fiskere, jegere, preppere og småbrukere og de som er sjølforsynt i eget og i andre land og de eldre vi har rundt oss som har erfaring med dette. Vi må dyrke overalt hvor det er mulig, anskaffe husdyr, lære oss å høste i naturen, lære oss hvordan preservere mat, skaffe oss alternative energikilder. Vi må også øke kompetansen vår på mange områder som har gått i glemmeboka for mange. Det fine er at det fortsatt er mange som kan og det er mange som vil lære bort.
Søker du på sjølberging på nett vil du finne alt fra bøker til nettsteder med tips for alle slags folk slik at du kan komme i gang. Og det viktigste er at du kommer i gang om ikke annet enn litt, da kan jeg love deg at du blir engasjert og gjerne vil lære og gjøre mer.
Men alle må ikke gjøre alt, kompetanse kan deles, varer og tjenester kan byttes, enten direkte eller med gangbar mynt. Derfor er det viktig å danne fellesskapsnettverk. Har du noe nødvendig og nyttig å tilby vil du være velkommen inn i fellesskapet. Det kan også hende du vil få en oppvåking når det kommer til ditt syn på nyttig kompetanse. Mange steder finnes det lokale bytteringer for varer og tjenester.
Det har også vært prøvd ut egen KV (Komplementær valuta) for slike nettverk. Når økonomien er i dårlig forfatning, har innføringen av komplementær valuta (KV) i lokalsamfunnet vært en suksess for individet og lokalsamfunnet, både økonomisk og sosialt. KV komplementerer, ikke erstatter, den nasjonale valutaen, mer om KV kan du lese her.
Reko-ringene som er lokalorganisert, er et slikt nettverk hvor du kan handle direkte fra produsent eller selge egenprodusert i ditt nærområde.
Slike fellesskapsløsninger er jo det som er utgangspunktet og grunnlaget for enhver samfunnsorganisering. Hva når våre myndigheter planlegger for samfunn som vi ser ikke tar vare på oss, da er det kanskje på tide å tenke og planlegge for en annen måte å organisere samfunnet på.
Er vi i Norge med på å finansiere pedofili i såkalte opprørskontrollerte områder i Syria?
Av leserinnlegg - 17. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/er-vi-i-norge-med-pa-a-finansiere-pedofili-i-sakalte-opprorskontrollerte-omrader-i-syria/
Av J. Chr. Thorkildsen, psykoterapeut.
Jeg gjengir her en del av et intervju som Mike Billington, knyttet til Executive Intelligence Review & the Schiller Institute gjorde med Colonel / Major i The United States Marines – Richard Black. Intervjuet med sin opprinnelige tittel – The U.S. Is Leading the World to Nuclear War – fant sted en gang i løpet av april i år og ble lagt ut på youtube den 26. april. Teksten som er gjengitt – er et transkript og en oversettelse, i begge tilfeller, uført av meg : J.Chr.Thorkildsen, Psykoterapeut.
Richard Black forteller i dette intervjuet om den grusomme skjebnen som blir enkene og deres barn i de såkalte opprørskontrollertmrådene i Syria til del. Grusomheter påført dem av terrorister som bekjenner seg til wahhabismen – og hvis nævær tjener som proxy for amerikanernes forsøk på regimeendring. Geopolitisk motivert, og ikke av noen annen grunn. Bestrebelser muliggjort av økonomiske bidrag fra blant annet vårt eget land – og det med våre skattepenger, som utgjør et av de mest vesentlige bidragene. Spørsmålet som kommer opp blir jo dermed dette – blir ikke vi med våre bidrag medskyldige i dette? Både de ansvarlige, men også de som stilltiende lar det skje.
Først noen ord om colonel / major Richard Black. En mann med førstehånds kjennskap til det som foregår. En syriakjenner. På ingen måte en konspirasjonsteoretiker. Richard Black har tjenestegjort i The United States Marines i hele 31 år. En del av denne tjeneste ble avtjent ved JAG ( Judge Advocate General ) og hvor han i en periode ledet Criminal Law Division i Pentagon. Med overtredelse av krigens lover som spesialfelt. Etter å ha avtjent sine 31 år i The United States Marines ble han valgt inn som representant i Virginia House of Delegates fra 1998 til 2006. Og deretter i Virginia Senate from 2012 til 2020. Som senator. Med andre ord. En sann patriot som kjenner dyp kjærlighet til sitt land. Derom kan det ikke være noen tvil.
Men så da – til det som Richard Black deler med oss. Og bare så at dere er advart. Dette er ikke noen hyggelig lesning for noen av oss, uansett hvordan man enn fordolder seg til det.
Dette er hva Richard Black sier …
Jeg er ikke noen ekspert på folkerett. Jeg er derimot ekspert på krigsforbrytelser. Å føre krig mot sivilbefolkning er en forbrytelse av svært stor betydning innenfor krigens lover.
Av de tingene vi gjorde da vi allierte oss med Al Qaida og – men også av og til med ISIS – var at vi kjempet mot ISIS, mens vi samtidig også engasjerte dem i å motarbeide den syriske regjeringen. Så det er på sett og vis en falsk lov, denne Caesar Syria Civilian Protection Act av 2019. En lov som gjør det mulig for den amerikanske regjering å innføre sanksjonerer overfor Syria og landets myndigheter. I et forsøk på å fremme misnøye i den syriske befolkning, og som en følge av det, velger å styrte den sittende regjering.
Vi har alltid samarbeidet med disse terroristene. De utgjorde selve kjernen. En del av den politikkene som ble fulgt, er at under denne ekstreme versjonen av islam – whabhismen – er at du eier den kvinnen som du griper med din sterke høyre arm. Armen som blir anvendt i kamp. Dette går tilbake til det syvende århundre. Vi la til rette for forflytning av islamske terrorister fra hundre ulike land. Og de kom og sluttet seg til ISIS, Al Qaida og the Free Syrian Army ( FSA ). Alle disse forskjellige grupperingene som jo finnes der.
En av tingene som de var seg bevisst da de kom, var at de med loven i hånd kunne myrde kvinnenes ektemenn. Og jeg snakker ikke nå bare om de militære, men om sivile. De kunne myrde ektemennene, drepe dem, og deretter ta konene og barna deres i eie. Og de gjorde det i stort antall.
Så det var tale om en voldtektskampanje, en organisert voldtektskampanje som bredte over hele landet Syria. Det oppsto slavemarkeder i enkelte av de såkalte opprørskontrollerte områdene. De hadde faktisk satt opp prislister over de forskjellige kvinnene. Og interessant nok. De høyeste prisene ble satt for de yngste av barna. Dette fordi det var et stort antall pedofile blant dem. Pedofile som ønsket å eie små barn fordi de i henhold til lovene som ble anvendt – fikk lov til å voldta disse barna gjentatte ganger.
De var i stand til å voldta enkene og barna til drepte soldater, og sivile – og være i besittelse av dem, ved å kjøpe og selge dem seg imellom. Dette fortsatte. Jeg sier ikke at CIA selv sto bak dette, men de kjente til at det var en utbredt, og aksepterte det. De har aldri kritisert dette på noen som helst måte.
Det ble etter hvert så ille at da jeg ved en anledning snakket med president Assad, meddelte han meg at de hadde satt i gang et arbeide … dette var under mitt besøk i 2016. Jeg besøkte en rekke kamp områder, og hovedstaden, og hvor jeg møtte presidenten. Og han sa at de på den tiden arbeidet med en lovbestemmelse i parlamentet med tanke på å endre bestemmelser vedrørende statsborgerskap. De hadde fram til da fulgt islamsk lovgivning som bestemmer at et barns statsborgerskap skal være det samme som barnets far. Men det var så mange – ti tusener, ja endog hundretusener av syriske kvinner som ble gravide gjennom sin kontakt med disse terroristene. Terrorister som ble importert til Syria.
Så det ble nødvendig å endre loven – slik at de kunne få syrisk statsborgerskap uten å måtte returneres til sin far tilsluttet ISIS i Saudi-Arabia, eller Tunisia. De kunne dermed forbli i Syria. Og jeg har sjekket dette senere, og den loven ble vedtatt og implementert.
Dette viser en annen form for grusomhet, ulik den som ellers blir omtalt. Når vi nå kjemper i disse krigene, er det ingen grenser for grusomhet og umenneskelighet vi er tilbøyelig til å påtvinge disse menneskene.
La oss ta inn over oss det major Black sier
Det er hva Richard Black hadde å si om dette … selv lå jeg våken den påfølgende natten etter å ha hørt det han hadde å fortelle. De få gangene jeg har fortalt om dette videre til andre – slår det meg hvor lett de lar det passere. For så å ikke la det gå inn over seg. Jeg tar dere, som psykoterapeut, derfor med på en reise gjennom de mange forskjellige aspekter ved barnas opplevelse av dette. Slik at vi sammen kan dvele ved dem og la inntrykkene av dem synke inn over oss. For vi kan simpelt hen ikke la dette passere.
Så – altså … vi snakker nå om små jenter helt ned i åtte årsaldren. Prøv å forestille deg dette. Tvunget til å leve sammen med en mann som nettopp har tatt livet av din far. Din egen far – denne trygge forankring, støtte og beskyttelsen under de rådende omstendigheter. Og nå til og med ført bort fra din mor. Helt alene i verden. Overlatt til og omgitt av fremmede. Helt fremmede uten noen som helst tanke for hva som er godt for deg. Ikke får du lenger kjenne gleden ved å være omgitt av kjærlig omsorg – fra dine nærmeste. Og fra alle dine venner. Alt dette og mere til tas i fra deg, i det du lever et liv i fangenskap. Som i et bur – holdt tilbake uten å kunne åpne deg opp for og ta del i barnlig spontanitet og lek. Ingen lek. Kun et altoverskyggende alvor. Mørkt og trist. Du får ikke lenger løpe omkring og kjenne gleden ved å være i bevegelse. I en kropp full av energi og virkelyst. Utfolde og virkeliggjøre alt det som er gitt deg. Ingen ting av dette. Ikke over hodet. I stedet må du kle deg i sort og dekke deg helt til. Uutholdellig varmt som det også må være.
Ingen skolegang. Ikke får du oppleve det stimulerende i å lære og utvikle deg. Ved å tilegne deg kunnskaper om alt det spennende som omgir deg. Adgangen til alt dette blir tatt ifra deg. Stillstand. Uten bevegelse.
Ingen kjærlighet. Ingen der som ser deg og som kjenner gleden ved å utforske det fantastiske mysterium som du jo utgjør.
Hva blir deg så i stedet til del. Dine unge år til tross blir du – uten å være psykisk eller fysisk moden for det – tvunget til å gifte deg eller leve sammen med din fars drapsmann. Hvis øyne er som en svart avgrunn uten den minste antydning til kjærlig nærvær og empati. Kald og følelsesløs – og om det likevel skulle være noen antydning til følelser, da kun i form av forakt. Ja, og endog hat. Ingen respekt eller vilje til se deg og dine behov. For han eier deg – med hud og hår – og gjør med deg som han vil. Og blir han lei av deg, fordi du ikke innfrir hans forventninger – ja, da selger han deg videre til andre. For høyest mulig pris. For du er kun en ting. Et objekt. En gjenstand.
En grusom skjebne dette. Å måtte være intim med en ondskapsfull pedofil. Frastøtende som du nå opplever ham. Med et langt og stivt skjegg som river opp den myke og sarte huden din. Hvorpå du blir opprevet og sår. Og vender deg bort i avsky. På grunn av den vonde lukten av dårlig ånde, svette og et skittent og forsømt underliv. Og det han så gjør er å tvinge deg til å legge deg ned og gi deg hen, mens han legger sin overvektige kropp over deg. Han holder deg fast og uten at du kan bevege deg. Han trenger inn i deg, lenge før du er fysisk i stand til å åpne deg opp for å kunne ta imot. Forestill deg den forferdelige smerten. Ulidelige smerten. Som om du er i ferd med å revne …
Og du føler deg skitten og tilgriset – med avsky for din egen kropp. Og du føler deg også fremmed overfor det som etter hvert blir din identitet – forårsaket både av alt det som sies til deg, og det som blir gjort med og påført deg. Hjemløs og redd. Uten lenger å føle at det finnes et trygt tilhold hverken i din fysikk eller psyke … med kun et ønske om å dø for å slippe unna det alt sammen. Et sant helvete. Og egentlig helt ubeskrivelig.
Dette har vi i vårt land vært med på å gjøre mulig. Gjennom å støtte dem økonomisk. Av frykt for å trosse våre allierte og deres forventninger om at vi stller opp når det blir krevet av oss. Og hvis ikke vi gjør det, er vi redd for at de ikke stiler opp for oss, i stunder hvor vi så sårt trenger det. Jeg minner i så måte om hva Richard Black så tydelig gir uttrykk for : at våre allierte gir fullstendig faen i hva som skjer med disse små. Og det er da jeg kommer til å tenke på, som det heter seg fra gammelt av : Den som er tro i det små, er også tro i det store. Den som ikke er tro i det små, er heller ikke tro i det store. Hvordan kan vi da tro at våre allierte stiller opp overfor oss, når de ikke en gang stiller opp for disse små.
De har lurt oss til å bli med på en reise som fører oss ned i avgrunnen. En avgrunn blottet for moral. Og hvor pengene og begjær etter makt og innflytelse alene råder. For en ting har jeg fått med meg gjennom et langt liv i meditasjon – nemlig dette, for å kunne bli et helt menneske, et yttrykk både Pål Steigan og Karl Marx anvender, må vi bli oss bevisst både den som påfører, og den som får det påført. For det er alt sammen ett i det jeg liker å kalle Communio – bevissheten om at det alt sammen er ett. Jeg er for øvrig overbevist om at de sosialistiske pionerene, i dypet av seg selv, var i berøring med noe av dette. Et Communio som utgør en gjennomtrengende intelligens, visdom og innsikt – som er seg selv bevisst. Og en hukommelse som rommer alt. Det er i lys av dette at disse ordene fra gammelt av gir fornyet mening : Alt dere gjør mot én av disse mine minste, det gjør dere mot meg. I det Communio taler til oss.
Ingen kan tjene to herrer samtidig – med det mener jeg, enten bevissheten om ovennevte eller våre allierte og alt det de holder på med – for vi vil holde oss til den ene og forakte den andre. Vi kan ikke være tro mot dem begge samtidig. Det er umulig.
Vårt land har allerede bevilget 16,5 milliarder kroner til disse folkene, og er nå klare til å bevilge ytterligere 1,5 milliarder kroner. Enten er de ansvarlige seg ikke dette bevisst, eller så vil de heller ikke høre noe snakk om det. Og kommer i stedet med et eller annet om at de forutsetter at pengene anvendes på den måten de er tiltenkt. De forteller oss og liker selv å tenke at de bidrar med humanitær hjelp – og at de fremmer frihet, demokrati og likestilling. Er det noen som fremdeles tror at de små jentene og deres mødre opplever det slik ? Er det ikke derfor et utslag av dårskap og naivitet ? Nå har de ansvarlige sjansen til å rette det opp igjen … jeg vil derrfor på det sterkeste oppfordre til at finansieringen av slike grusomheter opphører. Nå, i denne stund. Med en gang. For jeg fornemmer allerede nå de små jentenes og derers mødres anklager rettet mot oss …
J.Chr.Thorkildsen, psykoterapeut med spesialiserigen i behandlingen av Sjokk- og Utviklingstraumer.
I mörknande tiden behövs kunskapen ljus
Av Bertil Carlman - 17. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/i-morknande-tiden-behovs-kunskapen-ljus/
Till vänner och bekanta från ett hus i det inte alltför ”mörka Småland”.
Av Bertil Carlman.
Min dagliga nättidning är steigan.no. För mig är den lika självklar som morgonläsning, precis som VG ännu är för många norrmän, och DN ännu är för flera av oss svenskar. Jag skriver ännu då dessa båda ”drakar” liksom merparten av informationen, åtminstone när det gäller vad som sker utanför Skandinavien, är rent bedrövlig, och det blir alltmer uppenbart. Det gäller inte främst lögnerna, för ljugandet är en ganska svår konst vilken kräver fingertoppskänsla, något som merparten av journalisterna på VG och DN m.fl. inte behärskar, utan det gäller tystnaden. Vi såg tystnaden kring de gula västarna i Frankrike, vi såg den rörande de enorma bonde-och arbetardemonstrationerna i Indien, och vi såg den när det gälle den kanadensiska regeringens djävulska behandling av de kanadensare som deltog i lastbilsdemonstrationen förra året.
Nu fortsätter denna tystnadskultur, nu när vi alla i Skandinavien klart ser att våra regeringar inte har några för undersåtarna acceptabla planer för hur vi skall kunna möta en förväntad svår vinter. Hur har VG och DN skrivit om böndernas traktordemonstrationer i Holland, Tyskland och Polen t.ex.?
På steigan. no har jag idag läst:
Regjeringa i Nederland skader matproduksjonen med vilje for å bidra til «The Great Reset» | steigan.noMånga tror fortfarande att WEF:s planer är konspirationsteorier.
Den nye kalde krigen deler verden i to motstridende økonomiske systemer | steigan.no Ekonomen Michael Hudson analyserar hur vi i det av finanskapitalism styrda Väst med näbbar och klor kämpar mot ett ekonomiskt system som har till mål att trygga tillvaron för de egna ländernas befolkning.
Tyske bedriftsledere frykter at energiprisene kan føre til opprør | steigan.no Regeringar i Väst fruktar de egna befolkningarna.
Tør vi stole på myndighetene når det gjelder matsikkerhet framover | steigan.no Lite om vad svenska MSB och norska motsvarigheten DSB gör, nu när myndigheterna ser krisen komma.
Vi burde takke pilotene | steigan.no Kajsa Ekis Ekmans artikel från Expressen den 15:e juli, om hur nordiska arbetsköparill behålla sin makt på de anställdas bekostnad.
Det vi i Skandinavien nu ser tydligt komma, det kräver beredskap. Denna beredskaps viktigaste verktyg är kunskap. Kunskap får vi genom att söka fakta och tänka. Ett exempel: Häromdagen visade SVT en något äldre kvinna som gick omkring i Hongkong med flaggan som symboliserade det gamla engelska imperiet, the Union Jack. Enligt reportern på SVT var hon en del av frihetslängtan i Hongkong. Detta är ett utmärkt exempel på vilka oerhörda lögner som kan väntas serveras oss i Skandinavien, om vi inte har kunskap. Vårt alltmer hårdnande motstånd mot överhetens ”tilltag” kräver kunskap. För mig är ”netavisa”, steigan.no, en viktig kunskapsspridare.
Bertil C.
Russland og Kina har ikke engang begynt å stramme til skruene
Av Pepe Escobar - 17. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/russland-og-kina-har-ikke-engang-begynt-a-stramme-til-skruene%ef%bf%bc/
Av Pepe Escobar.
‘Sommerens Spektakulære Selvmordsshow’, som for tiden vises på skjermer over hele Europa, fortsetter i full mundur til stor forbauselse for praktisk talt hele det globale sør: en billig, woke nyinnspilling av Götterdämmerung, med Wagnersk grandios erstattet av twerking.
Dekadente romerske keisere viste i det minste en viss grad av patos. Her står vi bare overfor en giftig blanding av hybris, avskyelig middelmådighet, vrangforestillinger, grov ideologisk fåretenkning og direkte irrasjonalitet som velter seg i grumset til hvit rasisme/overlegenhet – alle symptomer på en dyp sjelesykdom.
Å kalle det Biden-Leyen-Blinken-vesten eller så vil være for simplistisk: tross alt er de stakkarslige politikere/funksjonærer som bare etterplaprer ordrer. Dette er en historisk prosess: fysisk, psykisk og moralsk kognitiv degenerasjon innebygd i NATOstans åpenbare desperasjon i å forsøke å begrense Eurasia, og tillate sporadiske tragikomiske utkast som da et NATO-toppmøte proklamerte woke-krig mot praktisk talt hele ikke-vesten.
Så når president Putin taler til det kollektive Vesten foran Duma-ledere og ledere av politiske partier, føles det som en komet som treffer en planet. Det er ikke engang et tilfelle av ‘oversettelsens tapte mening’. «De» er rett og slett ikke i stand til å fatte det.
«Dere har ikke sett noe ennå» -delen ble i det minste formulert slik at selv lavpanner kunne forstå:
«I dag hører vi at de ønsker å beseire oss på slagmarken, vel, hva kan jeg si, la dem prøve. Vi har hørt mange ganger at Vesten ønsker å kjempe mot oss til siste ukrainer – dette er en tragedie for det ukrainske folket. Dog ser det ut til at det er veien det bærer. Men alle burde vite at vi stort sett ikke har startet noe ennå.»
Faktum. Under Operasjon Z bruker Russland en brøkdel av sitt militære potensial, ressurser og toppmoderne våpen.
Så kommer vi til den mest sannsynlige veien videre i krigen:
«Vi nekter ikke fredsforhandlinger, men de som nekter bør vite at jo lenger det går, jo vanskeligere vil det være for dem å forhandle med oss.»
Som at skruene vil bli strammet til, sakte men sikkert, på alle fronter.
Men kjernen i saken ble berørt tidligere i talen: «å stramme til skruene» gjelder faktisk å demontere hele byggverket som er den «regelbaserte internasjonale orden». Den geopolitiske verden har endret seg. For evig.
Her er uten tvil hoveddelen:
«De burde ha forstått at de allerede har tapt helt fra begynnelsen av vår spesielle militæroperasjon, fordi dens begynnelse betyr begynnelsen på et radikalt sammenbrudd av den amerikanske verdensordenen. Dette er begynnelsen på overgangen fra liberal-globalistisk amerikansk egosentrisme til en virkelig multipolar verden – en verden basert ikke på egoistiske regler oppfunnet av noen for seg selv som kun handler om hegemoni, ikke på hyklerske dobbeltstandarder, men på folkeretten, på folks og sivilisasjoners sanne suverenitet, på deres vilje til å leve sin historiske skjebne, deres verdier og tradisjoner og bygge samarbeid på grunnlag av demokrati, rettferdighet og likhet. Og vi må forstå at denne prosessen ikke lenger kan stoppes.»
En tredelt plan
Det kan argumenteres for at Putin og Russlands sikkerhetsråd implementerer en tredelt manøver som har redusert det kollektive Vesten til en formløs flokk av hodeløse høner.
Taktikken blander løftet om forhandlinger – men kun når Russlands jevne fremskritt på bakken i Novorossiya blir tatt med i vurderingen; det faktum at Russlands globale «isolasjon» i praksis har vist seg å være tull; samt å stramme til de mest åpenlyse skruene av dem alle: Europas avhengighet av russisk energi.
Hovedårsaken til den glorete, dundrende fiaskoen til G20-utenriksministerens toppmøte på Bali er at G7 – eller NATOstan pluss den amerikanske kolonien Japan – ikke kunne tvinge BRICS pluss store aktører fra sør til å isolere, sanksjonere og/eller demonisere Russland.
Tvert imot: flere uttalelser fra land utenom G20 vitner om enda mer integrasjon i Eurasia. Her er noen få eksempler.
Den første transitt av russiske produkter til India via International North-South Transportation Corridor (INSTC) er nå i kraft, og krysser Eurasia fra Mumbai til Baltikum via iranske havner (Chabahar eller Bandar Abbas), Det Kaspiske hav og Sør- og Sentral-Russland. Avgjørende er at ruten er kortere og billigere enn å gå gjennom Suez-kanalen.
Parallelt bekreftet sjefen for den iranske sentralbanken, Ali Salehabadi, at et memorandum om banksamarbeid ble signert mellom Teheran og Moskva.
Det betyr et levedyktig alternativ til SWIFT, og en direkte konsekvens av Irans søknad om å bli et fullstendig BRICS-medlem, annonsert på toppmøtet i Beijing nylig. BRICS har siden 2014, da New Development Bank (NDB) ble grunnlagt, vært opptatt å utvikle sin egen finansielle infrastruktur, inkludert etablering av en felles reservevaluta i nær fremtid. Som en del av prosessen var samkjøringen av russiske og iranske banksystemer uunngåelig.
Iran er også i ferd med å bli et fullverdig medlem av Shanghai Cooperation Organization (SCO) på det kommende toppmøtet i Samarkand i september.
Parallelt befester Russland og Kasakhstan sitt strategiske partnerskap: Kasakhstan er et sentralt medlem av BRI, EAEU og SCO.
India kommer enda nærmere Russland over hele spekteret av handel – inkludert energi.
Og neste tirsdag vil Teheran være scenen for et avgjørende møte ansikt til ansikt mellom Putin og Erdogan.
Isolering? Virkelig?
På energifronten er det bare sommer, men dement paranoia herjer allerede flere steder i EU, spesielt Tyskland. Det blir komisk når Gazprom kan påpeke overfor Berlin at eventuelle forsyningsproblemer på Nord Stream 1 – pga. den nå beryktede turbinen til reparasjon i Canada – alltids kan løses ved å implementere Nord Stream 2.
Siden hele ‘Sommerens Spektakulære Selvmordsshow’ i Europa ikke er annet enn selvpåført tortur beordret av Mesterens Stemme, er det eneste seriøse spørsmålet hvilket smertenivå som vil tvinge Berlin til å faktisk sette seg ned og forhandle på vegne av legitime tyske industrielle og sosiale interesser.
Skittent spill er normen. Utenriksminister Lavrov oppsummerte det hele da han kommenterte om ministrene fra Dalende Vesten som lagde grimaser som bortskjemte unger for å unngå å bli sett sammen med ham i Bali: det var opp til «deres forståelse av protokollene og høflighet».
Det er diplomatisk for «gjeng med duster». Eller enda verre: kulturelle barbarer, siden de til og med ikke var i stand til å respektere de ekstremt høflige indonesiske vertene, som avskyr konfrontasjon.
Lavrov foretrakk istedet å prise det «felles strategiske og konstruktive» russisk-kinesiske arbeidet når han sto overfor et svært aggressivt Vesten. Og det bringer oss til det fremste mesterverket av skyggespill på Bali – komplett med flere lag med geopolitisk tåkelegging.
Kinesiske medier, diffuse som alltid, dristet seg til å skildre det over 5 timer lange møtet mellom utenriksminister Wang Yi og sekretær Blinken som «konstruktivt».
Det fascinerende her er at kineserne glapp ut med noe avgjørende i det endelige utkastet til rapporten deres – noe åpenbart godkjent av makthaverne.
Lu Xiang fra Det kinesiske akademi for samfunnsvitenskap gikk gjennom tidligere utskrifter – og understreket at denne gangen var Wangs «advarsler» til amerikanerne «den strengeste i ordlyden».
Dette er diplo-kode for «Pass Opp»: Wang som sier til Lille Blinken, «bare se hva russerne gjorde da de mistet tålmodigheten med krumspringene dine».
Uttrykket «blindvei» var tilbakevendende under Wang-Blinken-møtet. Til slutt måtte Global Times fortelle det som det virkelig er: «De to sidene er nær et oppgjør.»
«Oppgjør» er hva End of Days-fanatikeren og Tony Soprano-posøren Mike Pompeo inderlig forkynner fra hatpreikestolen sin, mens komboen bak den senile «lederen av den frie verden» som bokstavelig talt leser telepromptere aktivt jobber for å knuse EU – på flere måter enn én.
Gjengen ved makten i Washington «støtter» faktisk foreningen av Storbritannia, Polen, Ukraina og De Tre Baltiske Dvergene som en separat allianse fra NATO/EU – med mål om å «styrke forsvarspotensialet». Det er den offisielle stillingen til USAs NATO-ambassadør Julian Smith.
Så det virkelige imperialistiske målet er å splitte det allerede oppdelte EU i flere biter, alle ganske sårbare og tydeligvis mer «håndterbare», ettersom Brussel-eurokratene, blendet av grenseløs middelmådighet, åpenbart ikke kan se det komme.
Hva det globale sør kjøper
Putin gjør det alltid veldig klart at beslutningen om å starte Operasjon Z – som en slags forebyggende «kombinert våpen- og politioperasjon», definert av Andrei Martyanov – ble nøye beregnet, tatt i betraktning en rekke materielle og sosiopsykologiske vektorer.
Den angloamerikanske strategien på sin side retter seg mot én enkelt besettelse: Fordømt er enhver mulig omforming av den nåværende «regelbaserte internasjonale orden». Ingenting står i veien for å sikre opprettholdelsen av denne ordenen. Dette er faktisk Totalen Krieg – med flere hybridlag, og ganske urovekkende, med bare noen få sekunder til midnatt.
Og der ligger problemet. Desolation Row blir raskt Desperation Row, ettersom hele den russofobiske matrisen viser seg å være hul og blottet for noen ekstra ideologisk – og til og med økonomisk – sprengkraft for å «vinne», bortsett fra å sende en samling av HIMARS til et svart hull.
Geopolitisk og geoøkonomisk er Russland og Kina i ferd med å spise NATOstan levende – på mer enn én måte. Her er for eksempel et syntetisk veikart over hvordan Beijing vil fokusere på neste stadium av kvalitetsutvikling via kapitaldrevet industriell oppgradering, fokusert på optimalisering av forsyningskjeder, erstatning av maskinteknologi-import og «usynlige industriforkjempere».
Hvis det kollektive Vesten er blendet av russofobi, blir det drevet til vanvidd av regjeringssuksessen til det kinesiske kommunistpartiet – som i løpet av noen tiår forbedret livene til flere mennesker enn noen annen gang i historien.
Fra det nære samarbeidet mellom Russland og Kina startet har det ikke gått så lang tid. BRI ble lansert av Xi Jinping i 2013. Etter Maidan i 2014 lanserte Putin Eurasia Economic Union (EAEU) i 2015. Avgjørende var mai 2015, da en felleserklæring mellom Russland og Kina om samarbeidet mellom BRI og EAEU med en betydelig rolle gitt SCO, ble forseglet.
Arbeidet for enda tettere integrasjonen fortsatte via St. Petersburg-forumet i 2016 og BRI-forumet i 2017. Det overordnede målet: å skape en ny orden i Asia, og på tvers av Eurasia, i henhold til folkeretten, samtidig som de individuelle utviklingsstrategiene til hvert land blir opprettholdt og deres nasjonale suverenitet respektert.
Det er i hovedsak dette mesteparten av det globale sør kjøper seg inn i. Det er som om det er en grenseoverskridende instinktiv forståelse av at Russland-Kina, mot alle odds og overfor alvorlige utfordringer, fortsetter med prøving og feiling, er i forkant av Shock of the New, mens det kollektive Vesten, fortumlet og forvirret med fullstendig zombifiserte masser, blir sugd inn i en malstrøm av psykologisk, moralsk og materiell forfall.
Ingen tvil om at skruene vil bli strammet til, på mer enn én måte.
Originalens tittel: Russia and China haven’t even started to ratchet up the pain dial
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.