Nyhetsbrev steigan.no 17.06.2022
Krigen mellom NATO og Russland puster til ilden mellom Tyrkia og Hellas
Douglas Macgregor: «Denne krigen ble tapt for lenge siden»
Nord-Korea, det urokkelige regimet, del 1, 1945–1950
Dystopi på høring II – Muligheten til å ta i bruk koronasertifikatet forlenges
«Top gun: Maverick» er militær propaganda og dokumenter beviser det
Framtida som brikke
Av Anders Björnsson - 17. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/framtida-som-brikke/
Av Anders Björnsson.
”Sverige och Finland är brickor i ett större spel”, skriver ledarskribenten Arvid Åhlund i Dagens Nyheter (15/5). Det är just det. Spelet nu gäller Sveriges och Finlands ansökningar om att bli upptagna som medlemmar i Nato. Spelet framöver kommer att handla om graden av våra länders förlorade självständighet. Redan nu gör den svenska regeringen allt för att tillmötesgå krav (”beveka turkarna”, som Åhlund uttrycker sig) och sätta tidigare officiella beslut och ställningstaganden ur kraft. Det bådar inte gott.
Framtiden som bricka är kanske vad som återstår för den som inte har något speciellt att komma med. Åhlund citerar en understreckare av diplomaten Ulla Gudmundson (Svenska Dagbladet 13/6), som dryper av faktafel (Konrad Adenauer var inte Västtysklands förste rikskansler, han var förbundskansler, och förbundsrepublikens upptagande i Nato 1955 var inte alliansens första utvidgning – Grekland och Turkiet anslöts redan 1952), där hon påstår, att Turkiet som Nato-medlem har ett omvittnat ”track-record” – alltså meritlista – som bråkstake. Bråkstake ska man inte vara i Nato. Där vinner man inflytande – lyder gängse gottköpsvisdom – genom att ”knipe keft”.
Men Turkiet håller inte käften, därför att detta land är av strategisk betydelse för militäralliansens östra flank och därför kan sätta press också på Storebror, inte bara på sina kurder (”bergsturkar”) och deras sympatisörer i främmande land. Turkiet sitter med trumf på hand; Sverige kommer att sitta med lankor. Turkiet har utvecklat sig till en regional stormakt, med ambitioner långt utanför landets gränser. Sverige som Östersjömakt är ett hjärnspöke i bästa fall, en krigsorsak i värsta. Sverige kan inte, som Turkiet, vara expansivt, bara en bricka, ett bondeoffer i det större spelet.
Åhlund har naturligtvis rätt, när han säger, att den rakryggade riksdagsledamoten Kakabave är ett sidospår. Men också Turkiet är ett sidospår. Erdogan kommer att tilltvinga sig eftergifter, men knappast av USA, Gudfadern. Detta är förvisso ett spekulativt uttalande från min sida, men i spel spekuleras det alltid, det bluffas och det är inte alltid bluffen avslöjas. Bluffen om att Sveriges säkerhet skulle tryggas med ett Nato-medlemskap måste dock anses avslöjad. Själva ansökningsförfarandet har skapat åtskilliga osäkerheter. Att uppgå i ett väpnat stormaktsförbund skulle göra oss känsliga för varje skiftning i det internationella klimatet. Fortsatt alliansfrihet – med möjlighet att välja sida, om det värsta skulle inträffa – hade mildrat riskerna.
Detta är huvudspåret.
Denne artikkelen er tidligere publisert på nettstedet Alliansfriheten.
Anders Björnsson, historiker og publisist, var en av huvudredaktørene til antologien Bevara alliansfriheten!
Krigen mellom NATO og Russland puster til ilden mellom Tyrkia og Hellas
Av red. PSt - 17. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/krigen-mellom-nato-og-russland-puster-til-ilden-mellom-tyrkia-og-hellas/
Midt under den pågående USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina stiger spenningene faretruende mellom NATO-medlemslandene Tyrkia og Hellas, i Egeerhavet. De to landene avholder krigsspill rettet mot hverandre, de utveksler beskyldninger om å ignorere internasjonale traktater og de overtrer hverandres grenser med jetjagere og krigsskip, skriver WSWS. Vi gjengir utdrag av artikkelen.
De tyrkiske væpnede styrkers (TSK) Ephesus-2022-manøver, avholdt i Egeerhavet med deltakelse av mer enn 10.000 militært personell, ble avsluttet i forrige uke. Trettisju land, deriblant USA og Italia, deltok i luft-, sjø- og landmanøvrer. Øvelsene ble avholdt i Seferihisar, bare 1,5 kilometer fra den nærliggende greske øya Samos i Egeerhavet, og var basert på scenariet en «militær landgang på ei øy». Dette ble bredt behandlet i tyrkiske medier som en trussel mot Hellas.
Greske medier rapporterte at under Hellas’ marinemanøver Storm 2022, som ble avsluttet den 27. mai, sendte Tyrkia «to F-16 jagerfly som krenket gresk luftrom, og kom bare to 2,5 nautiske mil fra den nordlige havnebyen Alexandroupoli».
Under Ephesus-2022-manøveren beskyldte den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan Hellas for å ha bevæpnet øyer i Egeerhavet i strid med internasjonale avtaler. Han advarte Athen «en siste gang» om dette: «Vi inviterer Hellas til å slutte å bevæpne øyene som har ikke-militær status, og til å handle i samsvar med internasjonale avtaler. Jeg spøker ikke, jeg snakker seriøst.»
Erdoğan truet med å militarisere tyrkiske øyer, om nødvendig, for å true Hellas, der han sa: «Vi advarer igjen Hellas om å unngå drømmerier, uttalelser og handlinger som vil føre til deres anger, akkurat som de gjorde for et århundre siden,» med en referanse til den tyrkiske uavhengighetskrigen mot den britisk-støttede greske invasjonen fra 1919 til 1922.
For ei uke siden anklaget den tyrkiske utenriksministeren Mevlut Çavuşoğlu Hellas for å ha brutt sine fredstraktater med Tyrkia: «Men hva er en annen grunn til at Hellas er aggressivt? Hellas’ brudd på statusen til øyene som ble gitt landet i Lausanne-traktaten fra 1923 og Paris-traktaten fra 1947, under forutsetning om ikke å bevæpne dem [de greske øyene i Egeerhavet], og at vi reiser denne overtredelsen innenfor rammeverket av folkeretten.»
Cavusoglu la til: «Det vil reises spørsmål om øyenes suverenitet dersom Hellas ikke avslutter landets krenkelser.» Denne trusselen om å «reise spørsmål ved» Hellas’ suverenitet over øyer de kontrollerer utgjør en trussel om å invadere dem, og gå til krig.
Det greske utenriksdepartementet reagerte på Ephesus-2022-manøveren og uttalelser fra tyrkiske embetsfunksjonærer på Twitter, og skrev: «Ankara utgjør en trussel mot den regionale freden og sikkerheten.» Den greske regjeringens talsmann Giannis Oikonomou avviste torsdag i forrige uke de tyrkiske påstandene, og kalte dem «ahistoriske påstander og grunnløse myter som verken kan utfordre eller, langt mindre, erstatte internasjonal lov og internasjonale traktater».
Der han anklagde Erdoğan for provokasjon, truet Oikonomou: «Det er klart for enhver at vårt land har oppgradert sitt geostrategiske og geopolitiske fotavtrykk, så vel som landets avskrekkende kapasitet, til når som helst å være i stand til å forsvare sin nasjonale suverenitet og sine suverene rettigheter.»
Kommentar: Gammel konflikt blusser opp
I 2020 kunne vi melde at begge lands flyvåpen har simulert angrep på det andre landets fly. USA-tidsskriftet The National Interest mener at faren for krig mellom de to NATO-landa da var reell.
Talsmenn for Hellas sa at «alle alternativer ligger på bordet». Fra tyrkisk side er det gjennomført seismiske undersøkelser etter olje og gass i det som er betegnet som omstridte områder. Og Hellas frykter at Tyrkia også skal begynne å bore etter olje i områder som Hellas regner som sine.
Frankrikes president Emmanuel Macron engasjerte seg på gresk side. Han forsøkte å få EU til å gjennomføre sanksjoner mot Tyrkia på grunn av provokasjonene mot gresk og kypriotisk område, og Frankrike har utstasjonert tre av sine militærfly på Kypros.
Europeiske ledere har begynt å skjønne at denne konflikten ikke bare handler om Egeerhavet, men om et mye større tyrkisk program for å revidere grensen som ble satt for hundre år siden. Regjeringsaviser i Tyrkia har begynt å publisere kart der Tyrkia har slukt flere områder i nabolandene. President Recep Tayyip Erdogan har sagt at han ønsker å revidere Lausanne-traktaten fra 1923. Det handler om grenseområdene mellom Tyrkia og nabolanda Hellas og Bulgaria og det handler om at Tyrkia i 1923 var nødt til å oppgi alle krav på øygruppa Dodekanesene i Hellas og overfor Kypros, Syria, Irak og Egypt. Det er også paragrafer i traktaten der Tyrkia oppgir krav på øya Akadele i Donau-deltaet i Romania, samt krav på den arabiske halvøya og i Libya.
Kort sagt er et krav om revisjon av Lausanne-traktaten fra Tyrkias side å åpne en Pandoras krukke av konflikter og mulige kriger.
Dette kartet over krav på økonomisk sone i det indre Middelhavet viser hvor konfliktfylt det er.
Les: Erdoğans stormaktsdrømmer
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Douglas Macgregor: «Denne krigen ble tapt for lenge siden»
Av skribent - 17. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/douglas-macgregor-denne-krigen-ble-tapt-for-lenge-siden/
Før kritikere fordømte ham som «stemmen til Vladimir Putin», var USAs oberst Douglas Macgregor kjent for sine vågale militære bedrifter, ikke minst i Gulf-krigen. Nå kjemper West Point-kandidaten mot det diplomatiske etablissementet over Russland og dets krig mot Ukraina. Nettavisa Die Weltwoche har intervjuet den amerikanske obersten.
Av Urs Gehringer.
Den pensjonerte oberst Douglas Macgregor i USAs hær har ingen tålmodighet med tåper. I Vestens forsøk på å hjelpe ukrainerne med å slå tilbake Russlands invasjon, ser han et broket mannskap. En gang betraktet som en krigshelt, er Gulfkrigsveteranen nå fordømt som en «Putin-apologet» for sin kompromissløse kritikk av det han ser på som Vestens dobbelthet overfor den gamle fienden fra den kalde krigen.
Den 69 år gamle strategen sier til Die Weltwoche : «På dette tidspunktet er forestillingen om at russerne ville forhandle med noen som helst om hendelser i Ukraina rett og slett urealistisk.» Mer illevarslende for ukrainerne, mener Macgregor at kampen deres for territoriell integritet allerede er tapt. Han avviser strålende rapporter om ukrainske taktiske seire som en politisk oppdiktet «fiksjon».
Dette er ikke første gang den kampherdede krigeren krysser klinge med det utenrikspolitiske og militære etablissementet. Som aktiv tjenesteoffiser tok han det ekstraordinære skrittet å publisere en radikal kritikk av den amerikanske hærens militære beredskap med sin bok, «Breaking the Phalanx». Rost av den daværende sjefen for hæren, general Dennis Reiner, og seinere av forsvarsminister Donald Rumsfeld, ble Macgregors offentlige kritikk likevel sett på av mange topper som et skudd over baugen. US News and World Report skrev: «Hæren viser at den foretrekker generaler som er gode på byråkratisk spill framfor de som kan tenke innovativt på slagmarka.»
År etter å ha tjent som en av topplanleggerne for NATOs luftbombingskampanje av Kosovo i 1999 for å fordrive jugoslaviske styrker, fant Macgregor seg igjen på kollisjonskurs med det offisielle Washington. Den amerikanske obersten dukket opp på russisk stats-kanalen RT i 2014, og tok til orde for en folkeavstemning i Ukraina for å la russere i Øst-Ukraina bestemme om framtida deres var i Ukraina eller Russland.
I kjølvannet av president Bidens kunngjøring , forrige uke, om at USA planlegger å forsyne Ukraina med mer avanserte rakettsystemer og ammunisjon, henvender vi oss til utenrikspolitisk kjetter for hans provoserende motstridende synspunkter.
Weltwoche: Oberst Macgregor, kan de amerikanske missilsystemene som president Joe Biden ønsker å levere, bli en game changer i krigen?
Doug Macgregor: Nei. Disse våpnene kommer ikke til å ha noen betydelig innvirkning overhodet. Først av alt er dette «High Mobility Artillery Rocket System» et godt system, men vi sender bare fire utskytere. Dette er omtrent like viktig som å sende fire stridsvogner. Du har ikke nevneverdig innvirkning med så få utskytingsenheter. Ha noe annet i tankene. Det tar i gjennomsnitt minst fem uker å trene besetningsmedlemmer på High Mobility Artillery Rocket System. Med mindre vi sender amerikanske soldater for å betjene disse systemene, virker det svært usannsynlig for meg at disse systemene skal settes i drift raskt og ha noen reell nytte i det hele tatt.
For det andre er rekkevidden på 50 mil systemets ytre grense. Jeg tviler på at de ville få noen raketter nær den russiske grensa.
Så, til slutt, når høymobilitetsrakettsystemet skyter, er det synlig fra satellitter i lav bane rundt jorda. Det betyr at så snart du avfyrer en salve av disse rakettene, er det første du absolutt må gjøre å raskt flytte til et nytt sted. Hvis du ikke gjør det, vil du bli identifisert og ødelagt av ild mot batteriet.
Hvis vi har lært én ting av denne nåværende krigen, har russerne utmerket ild mot batterier. De har radarene, de har koblingene til etterretningsovervåkings- og rekognoseringsressursene i verdensrommet, samt overhead i bakkemiljøet. Poenget er at disse fire utskytingsenhetene ikke kommer til å utgjøre noen forskjell i det hele tatt. Det ser ut som et tiltak for å redde ansikt fra den amerikanske regjeringen for å skape illusjonen om at vi har gjort noe viktig for ukrainere, mens vi i realiteten ikke har gjort det.
Weltwoche: Som reaksjon på den annonserte utplasseringen av amerikanske rakettsystemer, sa det russiske sikkerhetsrådets nestleder, Dmitri Medvedev, at «hvis, Gud forby, disse våpnene brukes mot russisk territorium, vil våre væpnede styrker ikke ha noe annet valg enn å slå til kommandosentrene.» Hvis de fire enhetene ikke utgjør noen forskjell på slagmarka, som du påpeker, så kan russerne lett slappe av, kan de ikke?
Macgregor: Russerne forsterker ganske enkelt noe som de faktisk gjorde klart helt fra begynnelsen av denne operasjonen. Hvis vi begynner å operere fra NATO-nabostater og direkte angriper russiske styrker i Ukraina, vil de se på disse nabolandene som medkrigere. Akkurat nå er staten som er samlingsområdet for distribusjon og framføring av nytt utstyr og assistanse til Ukraina Polen. Det er ikke urimelig for russerne å si: «Hvis disse tingene kommer inn fra Polen og de faktisk treffer Russland, vil vi slå til mot Polen.»
Nå, poenget mitt er at jeg tror folk i Washington er svært følsomme for dette, mer enn folk tror i Europa. Som et resultat kunne de ha startet en mye større innføring av rakettsystemer. Jeg tror at de plutselig ble redusert.
Weltwoche: Du kalte utplasseringen av de få artillerirakettsystemene «en ansiktsreddende satsning» av Biden-regjeringen. I et nylig intervju med Tucker Carlson [på Fox News Channel] gikk du lenger og sa at den amerikanske administrasjonen «virkelig ikke ønsker å innrømme at denne krigen har gått tapt for lenge siden». Når ble krigen tapt, synes du?
Macgregor: Jeg tror den ble tapt i midten til slutten av mars. Årsaken er at russerne hadde svært begrensede og tydelige mål da de startet denne operasjonen. Først og fremst sa de at de ønsket nøytralitet for Ukraina. De ønsket autonomi for de såkalte «Donbas-republikkene», som alle er russisktalende. Under det ønsket de like rettigheter for russiske statsborgere i Ukraina for å få snakke russisk, få lov til å leve som de finner passende. Så, endelig, anerkjennelse av at Krim er legitimt en del av Russland. Det var de tre grunnleggende målene. Russerne gjorde det helt klart fra det øyeblikket de rykket inn i Ukraina, at de ønsket et forhandlet oppgjør.
Da de endelig rykket inn, beveget de seg ikke langs tre eller fire akser der de kunne konsentrere slagkraften til styrken sin. De svekket faktisk sin kampkraft. Med andre ord, langs en 700 kilometers front flyttet de inn på flere forskjellige steder med mål om å unngå skade på infrastruktur, unngå skade på mennesker. De ønsket rett og slett ikke å drepe veldig mange mennesker da de gikk inn, og de ønsket å gi folk en mulighet til å bli med dem, inkludert ukrainske styrker som ikke ønsket å kjempe. Det fungerte ikke særlig bra.
Weltwoche: Hvorfor fungerte det ikke?
Macgregor: Fordi, så snart russerne innrømmet at de bare gikk inn i Ukraina med det formål å nøytralisere eller ødelegge den ukrainske trusselen mot Russland, og at de ville trekke seg tilbake når de kom til en slags forhandlet oppgjør, ville flertallet av russisktalende (millioner) av dem i Øst-Ukraina) si at det er urealistisk for dem å slutte seg til russerne fordi, så snart russerne var borte, ville ukrainsk hemmelig politi dukke opp og myrde dem og deres familier. Dermed hjalp de ikke til.
Alt dette var tydelig fra 16. til 23. mars. Det ble klart at ukrainerne ikke forhandlet i god tro. Det russiske etterretningsnettverket oppdaget at vi (amerikanere) og våre venner i London oppfordret ukrainerne til å kjempe videre og lovet den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyy at vi ville gi ham det han trengte for å vinne. Samtidig skapte vi denne fiksjonen om at de ukrainske styrkene faktisk hadde stor suksess mot russerne, da russerne faktisk knuste dem, og det var svært få eksempler på såkalt «ukrainsk taktisk suksess.»
Jeg tror på det tidspunktet russerne sa: «Vel, spillet er over. Vi kommer ikke til å få noe samarbeid ut av Vesten. USA har effektivt sagt at de ønsker å male oss ned i støvet.» De endret operasjonen. De sluttet å kjempe for bestemte byer. De sa: «Vi vil ganske enkelt sirkle rundt disse stedene i den grad vi kan. Mens vi avskjærer dem eller isolerer dem, vil vi fokusere på store konsentrasjoner av ukrainske styrker.»
De store konsentrasjonene var alltid i Donbas, og det har tatt ytterligere tre eller fire uker å rekonsentrere russiske styrker for å utføre det oppdraget og nå det målet. Jeg tror det vi trenger å forstå er at på dette tidspunktet er forestillingen om at russerne ville forhandle med noen som helst om hendelser i Ukraina rett og slett urealistisk.
Weltwoche: Det er flere punkter jeg ikke vil la stå uimotsagt. Du sier at russerne «rett og slett ikke ønsket å drepe veldig mange mennesker da de gikk inn.» De utallige angrepene på sivile mål og bombardementet av byer som Mariupol, som Røde Kors beskrev som «apokalyptiske» bevise at russerne ikke holder seg for gode til å drepe barn, kvinner og eldre vilkårlig. I din oppregning av Putins krigsmål, glemmer du også å nevne at Putins åpent erklærte intensjon var å halshugge regjeringen i Ukraina, som han feilaktig hevdet var drevet av fascister. Det målet nådde han tydeligvis ikke. Videre hevder du at «russerne knuste» ukrainske styrker. I sannhet forsvarte ukrainerne seg med besluttsomhet, fra dag én. De russiske troppene ble tvunget til å trekke seg tilbake og omorganisere seg øst i Ukraina. Til slutt er det viktig å beholde ett faktum klart i tankene: Putin angrep en suveren stat under trussel om å bruke atomvåpen. Det har aldri vært et lignende åpenbart brudd på folkeretten i Europas moderne historie.
Macgregor: Jeg tror denne saken om internasjonal lov må undersøkes på nytt. Franskmennene, britene og amerikanerne grep alle inn i Libya og ødela regjeringen der, desimerte samfunnet og skapte kaos som fortsetter å vedvare til i dag. Det er ingen stabilitet i Libya, og ingen ser ut til å ha tatt opp noe spørsmål om internasjonal lov.
Vi (amerikanere) grep inn i Syria etter å ha grepet inn i Irak hvor vi skapte kaos i strukturen og i en skala som absolutt er større, om ikke mye større, enn Ukraina. Ingen ser ut til å ha reist noen spørsmål om folkeretten. Vi har satt i gang alle slags angrep og raid over hele verden etter eget skjønn mot alle vi trodde var fienden, og effektivt myrde med fly eller ubemannede systemer eller missiler alle i Afrika, Midtøsten eller til og med i Sør-Asia, som vi anså som en trussel. Ingen ser ut til å ha reist noen spørsmål om folkeretten.
Jeg tror at hvis du skal snakke om internasjonal lov, vil ikke publikummet ditt være veldig mottakelig. De ser internasjonale lover som gjelder på en helt eksepsjonell basis for de som USA, Storbritannia og Frankrike ikke liker.
Weltwoche: Så i dine øyne er det ingen grunn til å kritisere Putin for angrepet på Ukraina, selv om Ukraina ikke hadde tatt et eneste skritt med aggresjon mot Russland?
Macgregor: Ukrainerne hadde vært veldig klare når det gjaldt deres besluttsomhet om å erobre Donbas på nytt og deretter, å gjenvinne kontrollen gjennom erobringen av Krim. Hvis du er en russer og du ser på det – og du ser den enorme opphopningen av våpen og utstyr i Ukraina, spesielt Øst-Ukraina, og du regner med at USA på et tidspunkt kommer til å flytte angrepsvåpen som mellomdistanseraketter inn i Øst-Ukraina. De ville ha kunnet nå svært viktige mål i Russland i løpet av svært kort tid — du tar beslutningen om å gå inn eller sitte og gjøre ingenting.
Regnestykket [for Russland] var veldig enkelt: «Hvis vi ikke gjør noe, hva skjer? Vel, situasjonen i Ukraina blir mer og mer farlig for hver måned og år som går for Russland. Hvis vi gjør noe, vil vi bli fordømt av alle, men vi kan i det minste ødelegge trusselen.»
Til slutt kom de ned på det andre alternativet. Det er ikke det beste, men det var den eneste de så fordi de ikke så noen bevis for at vi eller noen andre skulle høre på dem.
Weltwoche: Et poeng til. Du sier: «Det ble klart at ukrainerne ikke forhandlet i god tro.» La oss anta at Sveits eller Amerika ble angrepet. Ville du forhandlet med angriperen «i god tro» etter at han allerede har erobret store deler av ditt suverene land?
Macgregor: Nå, når det gjelder å forhandle i god tro, hvis du kjemper mot en stor fiende og ryggen din er mot veggen, ja, du forhandler, og du forhandler seriøst, for hvis du ikke gjør det, risikerer du total ødeleggelse. Nå var den gode nyheten for Ukraina at det aldri var i Russlands interesse å totalødelegge Ukraina. Det var i utgangspunktet ingen interesse for å erobre, permanent okkupere noe territorium. Det har endret seg.
Russerne ser nå ikke noe annet alternativ enn å forbli der de er i Øst-Ukraina – å annektere eller innlemme disse territoriene på en eller annen måte i Russland, holde havnene i områdene som ukrainere normalt vil eksportere korn fra, og beholde kontrollen over 90 % av Ukrainas industrielle base, som formelt sett var russisk, uansett.
Weltwoche: La oss fokusere på USA, den ledende vestlige makten. President Biden har sendt blandede og motstridende meldinger i flere uker. I sin nylige New York Times-uttalelse skrev Biden: «Så mye som jeg er uenig med Putin, og synes handlingene hans er en forargelse, vil ikke USA prøve å fjerne ham fra makta i Moskva,» I mars sa Biden. erklærte at Putin «ikke kan forbli ved makten». Kan den amerikanske regjeringen tas på alvor?
Macgregor: Det enkle svaret er «nei.» Men jeg tror USA har vært forvirret lenge. Denne regjeringa er sannsynligvis mer forvirret enn nesten alle andre vi har hatt, men vi har ikke et klart, entydig, strategisk rammeverk vi opererer fra. Det er ikke noe klart, entydig sluttmål for noe vi går i gang med.
Nå, i Ukraina, prøvde vi å baktale og demonisere Mr. Putin som en slags ond diktator og karakterisere ham som verdig å bli fjernet. Vel, det har ikke fungert særlig bra. Det er ingen sjanse for at Mr. Putin blir fjernet av et internt kupp eller noen annen styrke inne i Russland. Herr Putins rating i Russland er godt over 85 %. Han har enorm støtte i landet for å gjøre det han gjør i Ukraina – ikke fordi russere hater ukrainere, for det gjør de ikke gjør det, men fordi russerne var enige med ham om at Russland i seg selv konfronterte i økende grad det som kunne bli på kort sikt en eksistensiell trussel mot den russiske staten og det russiske folket.
Nå er spørsmålet: «Hva er USAs strategiske mål i Ukraina? Hvordan vil du at situasjonen skal se ut når kampene tar slutt?» Det spørsmålet ble aldri stilt, og det har aldri blitt stilt i noen av intervensjonene vi har utført de siste 30, 40, 50 årene.
Weltwoche: For ikke så lenge siden kalte Frankrikes president Emmanuel Macron NATO «hjernedød». Nå har alliansen fått et nytt liv i kjølvannet av Ukraina-krigen. Selv de nøytrale landene Sverige og Finland ønsker å bli med i alliansen. Det kan vel ikke ha vært Putins intensjon?
Macgregor: Jeg tror at NATO er svakere enn noen gang. Samholdet du ser er en fasade, i beste fall. Macron hadde helt rett, og han var ikke den første som kom med disse uttalelsene. USA har ikke allierte i Europa. Den har militære avhengigheter. Det er ett land i Europa som er i stand til å stille med betydelig militær makt og dominere scenen om nødvendig, og det er Tyskland. Tyskland, i dag, er hva det var før andre verdenskrig og første verdenskrig. Det er den dominerende makta, den regionale makta, og i stor grad en internasjonal makt.
Weltwoche: Økonomisk sett…
Macgregor: Ja. Men det kan bli alt annet over natta hvis det velger å gjøre det. Ingenting, fundamentalt, har endret seg i den forbindelse.
Når det gjelder Sverige og Finland, tror jeg ikke de kommer til å bli med, for jeg ser ikke mye som tyder på at Tyrkia (som protesterer mot å gi medlemskap til de to) kommer til å endre standpunkt.
Jeg har sett NATO fra innsida og har sett at det er ekstremt dysfunksjonelt. Om og om igjen var europeerne aldri i stand til å bli enige om at en europeisk stat ville ta ledelsen på mye av noe. De bygde aldri de kapasitetene som var nødvendige for å forsvare europeiske interesser. Så de misligholdt USAs enorme investering i kommando, kontroll, kommunikasjon, datamaskiner, etterretning, overvåking og rekognosering. Europa var effektivt forsvarsløst uten USA.
En serie amerikanske presidenter har hatt den tilstanden fordi vi lider i USA av det jeg vil kalle «nasjonal narsissisme». Det er smigrende for oss å tenke på oss selv som denne store keisermakten som beskytter og dominerer alle. Jeg tror det kommer til å endre seg fordi vi ærlig talt ikke har midler eller ressurser til å opprettholde dette nivået av militære investeringer i evighet. Faktisk tror jeg vi nærmer oss slutten på det. Når vi når slutten av det, kommer du til å se en massiv tilbaketrekning av amerikanske styrker fra hele verden.
Weltwoche: Russland har i årevis sagt at de ser på NATOs utvidelse som en eksistensiell trussel. Hvis alliansen er så svak som du sier, har Russland ingenting å frykte, har det?
Macgregor: Russland er ikke redd for europeerne og har aldri vært det. Russland så alltid på de europeiske statene som fullstendig underordnede og avhengige av Washington. NATO er den USA-ledede alliansen. Så lenge vi blir sett på som den dominerende makta i Europa og utvetydig fiendtlige mot Russland, så, ja, vil Russland se på det som skjer under den brede tittelen «NATO» som en eksistensiell trussel mot Russland.
Det europeiske sluttspillet
Av Bjørn Richter - 17. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/det-europeiske-sluttspillet/
Vår kunstneriske medarbeider kommenterer sluttspillet til de inkompetente europeiske lederne.
Av Bjørn Otto Richter.
Nord-Korea, det urokkelige regimet, del 1, 1945–1950
Av Lars Birkelund - 17. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/nord-korea-det-urokkelige-regimet-del-1-1945-1950/
«Vet vi egentlig noe som helst om Nord-Korea», spurte Klassekampens Yohan Shanmugaratnam 16. januar 2014.
Ja, hva vet vi egentlig om Nord Korea bortsett fra klisjeene, ja, jeg tør si propagandaklisjeene om diktatur, menneskerettighetsbrudd etc? Jeg sier ikke dermed at det ikke er en del sannhet i dem. Men hvor mye av det vi blir fortalt er sant? Det har jeg ingen anelse om. Men en del av det som har blitt sagt om Nord Korea er i alle fall usant. Og jeg har etter hvert fått en temmelig klar ide om hvorfor landet har blitt som det har blitt (hvordan det enn er).
Når jeg ser tilbake tror jeg det var den groteske historien om at diktatoren skulle ha henrettet sin onkel ved å la ham bli spist levende av hunder som fikk meg til å interessere meg nærmere for landet. Historien var liksom for ‘god’ til å være sann. Med det mener jeg at den var god for de som ønsker krig, sanksjoner og andre fiendtligheter mot Nord-Korea, men dårlig for resten av verden og aller dårligst for vanlige nord-koreanere. Dessuten var historien usann, viste deg seg, som jeg trodde, til tross for at den ble formidlet av medier vi blir lært opp til å stole på. Mer om den og andre drøye historier som hadde det til felles at de var nyttige for krigshissere, men dårlige for resten i den siste av 7 artikler i denne serien.
Siden 1949 har USA lyktes med en lang rekke regimeskifter, i alle verdensdeler, enten ved statskupp eller kriger. Her en oppramsing som bygger på en liste 1 av William Blum. Den inkluderer ikke Venezuela, Cuba, Syria, Hviterussland, Russland og andre tilfeller av mislykkede forsøk på regimeskifter fra USAs side.
Syria (1949), Iran (1953), Guatemala (1954), Britisk Guiana (1953-64), Iraq (1963), Kambodsja 1955-70, Laos (1958, 1959 og 1960), Ecuador (1960-63), Kongo (1960), Brazil (1962-64), Den dominikanske republikken (1963), Bolivia (1964), Indonesia (1965), Ghana (1966), Chile (1964-73), Hellas (1967), Bolivia (1971), Australia (1973-75), Portugal (1974-76), Jamaica (1976-80), Tsjad (1981-82), Grenada (1983), Fiji (1987), Nicaragua (1981-90), Panama (1989), Bulgaria (1990), Albania (1991), Jugoslavia (1999-2000), Ecuador (2000), Afghanistan (2001), Irak (2003), Honduras (2009), Libya (2011), Ukraina (2014).
Antagelig kan også Bolivia (2019) tilføyes på denne lista, skjønt dette skiftet ble reversert et år seinere. Men hvorfor har USA aldri lyktes, i løpet av mer enn 70 år, med Nord Korea, et relativt fattig og lite land (areal omtrent en tredjedel av Norges), til tross for FN-mandat og hjelp av NATO-land og andre under krigen 1950-53? Det er en fascinerende historie, om det urokkelige regimet eller Immovable Object,2 som er tittelen på E. B. Abrams bok fra 2020. Undertittel: North Korea’s 70 Years At War with American Power. Boka var svært lærerik og inspirerte meg til å skrive denne artikkelserien, med basis i den og annet materiale. Der jeg kun oppgir sidetall er det den boka jeg viser til. Her kommer den første artikkelen, om forspillet til krigen.
Siden krigen i Ukraina er svært aktuell nå er det også aktuelt å trekke en sammenligning mellom den og Koreakrigen. Dette fordi USA og de fleste andre NATO-land er involvert også i Ukraina (krigen i Korea er formelt ikke avsluttet) og fordi det er strid om hvordan begge krigene begynte, der det grovt sett finnes et vestlig og et ikke-vestlig narrativ i begge tilfeller. Men i tilfellet Korea i 1950 lyktes USA med å overtale FN til et mandat på basis av at det var Nord Korea som startet krigen ved å invadere Sør-Korea 25. juni 1950. Dette til tross for at det hadde vært krigshandlinger med gjensidige mindre invasjoner mellom nord og sør allerede i et par år før dette, samt at det var borgerkrig innad i Sør-Korea. Det er også strid om hvem som invaderte først denne junidagen i 1950. Mandatet fra FN 3 ga den USA-ledede FN-styrken i oppdrag å «gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet i området», ved å tvinge nord-koreanere tilbake til den 38. breddegrad, siden de ikke frivillig gikk med på det. Mer om hvordan dette FN-mandatet kom i stand i en kommende artikkel.
Under andre verdenskrig var Korea del av Japan-okkuperte områder. Etter avtale med USA erklærte Sovjetunionen krig mot Japan 8. august 1945 og frigjorde fra og med neste dag store deler av det som til da hadde vært Japan-okkuperte områder av Asia, deriblant Korea. Sovjet var da mer enn sterke nok til å ta hele Korea. Men for å vise goodwill overfor USA valgte Sovjet allikevel, fra 17. august, etter at kampene med Japan om Korea var avsluttet, 4 å overlate den sørlige delen, sør for 38. breddegrad, til USA (som imidlertid ikke ankom før 5. september). Sovjets baktanke med dette var ifølge Abrams at de håpet på at USA ville gi Sovjet en viss innflytelse over Japan som gjenytelse. Men det fikk Sovjet ikke. De tok imidlertid en japansk øy:
«Japan trakk tilbake sitt suverenitetskrav over Sør-Sakhalin i San Francisco-traktaten (1952), men anerkjente ikke russisk suverenitet over øya. Japans offisielle posisjon er at Sakhalins tilhørighet ennå ikke er bestemt, og øya er merket med ‘ingenmannsland’ på japanske kart. Uavhengig av disputt over den folkerettslige status, har Japan for tiden en generalkonsul i Sakhalins hovedstad. Selv nå er ennå ingen offisiell fredsavtale undertegnet mellom de to landene» (norsk Wikipedia).
Under andre verdenskrig hadde Sovjet, USA og Storbritannia blitt enige med representanter fra Korea om at landet skulle få bli sjølstendig. Men blekket på det dokumentet rakk knapt å bli tørt før de to Vestmaktene insisterte på at det ikke kunne skje før de mente at tiden var moden for det. Det var altså ikke meningen at landet skulle bli delt, men slik ble det, på en måte som minner om hvordan Vietnam ble delt i 1954 (gjenforent i 1975 etter at USA trakk seg ut). Håpet om gjenforening av Korea lever fortsatt i store deler av befolkningen, både i sør og nord.
Under andre verdenskrig fantes det en koreansk bevegelse for frigjøring fra Japan, under ledelse av Lyuh Woon Hung, som USA samarbeidet med i krigen mot Japan. Man skulle dermed tro at det lå til rette for gode forbindelser mellom disse etter krigen. Men slik ble det ikke, for USA så på den tverrpolitiske frigjøringsbevegelsen som kommunister og som mulig alliert med naboen Kina. Og USA ble etter andre verdenskrig dypt involvert i den kinesiske borgerkrigen som pågikk fra april 1927 til mai 1950 (Wikipedia), med 100 000 soldater på det meste. Så USA hentet inn sin egen koreaner, Syngman Rhee, som hadde levd i eksil i USA i 25 år.
Dette skjedde på et tidspunkt da frigjøringsbevegelsen allerede var godt på vei med å bygge et sjølstyre som omfattet hele Korea. For med forventning om Japans nederlag under andre verdenskrig organiserte Lyuh i 1944 en landsdekkende undergrunns-organisasjon. Han dannet også komiteen for forberedelse av koreansk uavhengighet og i september 1945 proklamerte Lyuh etableringen av The People’s republic of Korea eller Folkerepublikken Korea (som omfattet hele Korea) der han ble visepresident. Men det ville altså ikke USA ha noe av da de ankom, til tross for at de anerkjente at Folkerepublikken allerede var godt i gang med å etablere et sjølstyre over hele landet og representerte en de facto regjering (Abrams, side 12 og 13).
«Denne nye koreanske regjeringen favoriserte reformer som ville omfordele land og rikdom, hjelpe arbeidere og opprettholde menneskerettighetene for alle koreanerne (…) Et merkelig samarbeid mellom det amerikanske militæret i Korea og japanerne utviklet seg. Selv om japanerne hadde vært USAs fiende i krigen bare uker før, fant mange av de amerikanske lederne det lettere å forstå dem enn koreanerne. I stedet for å ankomme for å utvise de tidligere koloniherrene, sørget Hodge (USAs militære øverste i Korea) for at det ble sluppet løpesedler fra lufta over Sør-Korea der innbyggerne ble bedt om å fortsette å adlyde de samme japanske myndighetene de hadde blitt tvunget til å adlyde før overgivelsen. 5. september 1945 ble de ønsket velkommen av den japanske politistyrken. Koreanerne, som ivrig ventet på de amerikanske soldatene som deres frigjørere, ble forbløffet over å se dem behandle japanerne som sine allierte i Korea». 5
USA truet deretter med dødsstraff for de som ikke anerkjente deres regime og dets lover og bestemmelser, som var basert på lovene som de japanske koloniherrene hadde innført. Slik gikk det til at koreanerne snart så på USA som nye okkupanter. Koreanere som hadde samarbeidet med Japan under Japans okkupasjon dominerte derimot det sør-koreanske maktapparatet i flere tiår etterpå, ifølge Abrams. «Mange av koreanerne så på dem som forrædere». 5 Tidlig på 2000-tallet konkluderte en sør-koreansk rapport med at mer enn 90 % av den sør-koreanske eliten fram til 1990 var etterkommere av disse koreanske kollaboratørene, og andelen var enda høyere i den militære ledelsen, ifølge Abrams (side 18). Det er ikke sikkert at andelen er like stor i dag. Men her kan vi uansett ane årsaken til at USA fortsatt har tillatelse til å ha militærbaser og nesten 30 000 soldater i Sør-Korea og at gjenforening ikke har skjedd. USA frykter fortsatt at gjenforening vil føre til at de som representerer Nord-Korea vil få for stor innflytelse over landet og at det vil føre til at et gjenforent Korea vil bety et uavhengig Korea, et Korea som ikke tillater USAs militærbaser (USAs baser i Sør-Korea er til bruk også mot Kina).
Sovjet på sin side var også opptatt av å ha innflytelse på Korea, men ønsket å bygge forholdet på det koreanske sjølstyret som allerede var noenlunde etablert, og blandet seg lite inn i Nord Koreas innenrikspolitikk. Dermed var det ikke så stor motstand mot Sovjets okkupasjon og Sovjet trakk seg dessuten ut i 1948. USA derimot forbød dette sjølstyret fra og med 12. desember 1945 (Abrams side 13). Ikke nok med det, men USA bestemte at den japanske lovgivningen fortsatt skulle gjelde, samt at USA innførte forbud mot anti-amerikanske demonstrasjoner og annet. Det sør-koreanske arbeiderpartiet og andre politiske partier ble forbudt. Opprør mot den amerikanske militærregjeringen og de sør-koreanske myndighetene de hadde innsatt ble som følge av dette «snart vanlig i sør». 5 Blant de mest kjente tilfellene er noe som USAs militære kalte «the Cheju civil war», ifølge Abrams (side 22).
«Jeju-opprøret (…) var et opprør på Jeju-øya fra april 1948 til mai 1949. Innbyggerne i Jeju som var imot delingen av Korea hadde protestert og hadde vært i en generalstreik siden 1947 mot valg planlagt av FNs midlertidige kommisjon for Korea (UNTCOK) som bare skulle holdes på territoriet kontrollert av USAs militærregjering i Korea. Arbeiderpartiet i Sør-Korea (WPSK) og dets tilhengere lanserte et opprør i april 1948, og angrep politiet, og Northwest Youth League-medlemmer stasjonert på Jeju mobiliserte for å undertrykke protestene (…). Den første republikken Korea under president Syngman Rhee eskalerte undertrykkelsen av opprøret fra august 1948 ved å utvide unntakstilstanden i november og starte en ‘utryddelseskampanje’ mot opprørsstyrker i de landlige områdene i Jeju i mars 1949, og beseiret dem innen to måneder. Mange opprørsveteraner og mistenkte sympatisører ble senere drept ved utbruddet av Koreakrigen i juni 1950, og eksistensen av Jeju-opprøret ble offisielt sensurert og undertrykt i Sør-Korea i flere tiår.
Jeju-opprøret var kjent for sin ekstreme vold; mellom 14.000 og 30.000 mennesker (10 prosent av Jejus befolkning) ble drept, og 40.000 flyktet til Japan. Grusomheter og krigsforbrytelser ble begått av begge sider, men historikere har bemerket at metodene som ble brukt av den sørkoreanske regjeringen for å undertrykke demonstranter og opprørere var spesielt grusomme, med vold mot sivile av pro-regjeringsstyrker som bidro til Yeosu-Suncheon-opprøret i Sør-Jeolla under konflikten. Noen historikere og lærde, inkludert militærhistoriker Allan R. Millett, anser Jeju-opprøret som den egentlige begynnelsen på Koreakrigen» (Wikipedia). 6
USA var involvert i grusomhetene som inkluderte en mengde massakrer, samt at nyere anslag har konkludert med at hele 60 000 av disse øyboerne ble drept (side 22). Til sammen kan over en million sør-koreanere, 20 % av befolkningen, ha blitt drept under denne borgerkrigen i Sør-Korea som utviklet seg mellom 1945 og 1950 grunnet opprøret mot USAs okkupasjon og den brutale USA-innsatte diktatoren Syngman Rhee. Dette altså før sjølve Koreakrigen. New York Times-korrespondenten Walter Sullivan sa tidlig i 1950 at store deler av Sør-Korea «er mørklagt av skyer av terror som trolig ikke har noen parallell i verden i dag» (Abrams side 23), samt at økonomien var fullstendig skakkjørt.
15. august 1948 erklærte Rhee opprettelsen av «The Republic of Korea», det vi i dag kjenner som Sør-Korea, men der Rhee påberopte seg retten til å styre over hele Korea, med andre ord at ‘hans’ republikk skulle omfatte hele halvøya. Dette skjedde etter avtale med USA, men uten å konsultere hverken myndighetene i nord eller Russland. Opprettelsen var naturligvis et brudd med avtalen om gjenforening under oppsyn av de to supermaktene, samt at den nok skyldtes at både Rhee og USA visste at Rhee ikke ville ha vunnet et valg i hele Korea. Et valg over hele Korea ville nærmest garantert ha ført til en overveldende seier for myndighetene i nord og innførelse av et politisk system som lignet på deres, ifølge Abrams. Da det ble avholdt parlamentsvalg i Sør-Korea 30. mai 1950 fikk Rhees «Liberal party» kun 22 av de til sammen 210 setene i nasjonalforsamlingen (Abrams side 25). Dette framskyndet antagelig Rhees USA-støttede krigshandlinger mot Nord, som var forsøk på gjenforening av landet, i likhet med Nord-Koreas invasjon en knapp måned seinere, 25. juni. Men gjenforening hadde altså vært mulig ved valg.
Rhees opprettelse av «The Republic of Korea» førte til at opprør nå spredde seg over hele Sør-Korea, men de skal i vel så stor grad ha vært motivert av at Rhees myndigheter beslagla eller beskattet jordbruksproduksjonen med opptil 70 %, slik at til og med bønder som tidligere var relativt velstående levde på et eksistensminimum (Abrams side 23).
Som svar på dette ble Nord Korea, offisielt Den demokratiske folkerepublikken Korea, opprettet 9. september 1948, under ledelse av Kim Il-sung, med det samme krav om å representere hele landet. Kim Il-sung er kun kjent som en brutal diktator i Norge/Vesten. Men han nøt stor respekt både i sør og Nord-Korea, da både han og hans foreldre hadde vært sentrale i motstanden mot Japans okkupasjon. Det at han ble leder skyldes altså ikke at han var ‘håndplukket’ av Sovjet, slik Syngman Rhee ble av USA. Derfor ble Nord-Koreas invasjon i 1950, som hadde til hensikt å gjenforene Korea, mottatt med positive forventninger i store deler, antagelig flertallet i Sør-Korea, slik at krigen kunne ha vært over i løpet av en måned eller to hvis ikke USA hadde grepet inn for å hindre gjenforeningen.
«En gang fant det i USA sted en stor borgerkrig der Nord forsøkte å gjenforene det delte landet med militærmakt. Sendte Korea eller Kina eller noen annen fremmed makt da inn en hær for å slakte amerikanere, mens de anklagde Lincoln for aggresjon?
Hvorfor valgte USA å føre fullskala krig i Korea? Bare ett år tidligere, i 1949, under de arabisk-israelske kampene i Palestina og i den india-pakistanske krigen om Kashmir, hadde FN, med amerikansk støtte, grepet inn for å megle fram en våpenhvile, ikke for å sende inn en hær for å ta parti og eskalere kampene». 7
Sør-koreanerne hadde naturligvis kjennskap til at Kim Il-sungs myndigheter i nord hadde ført en langt mer vellykket politikk, der de systematisk nasjonaliserte og redistribuerte japansk eiendom, samt at Japan-kollaboratører ble fjernet fra landets administrasjon. Myndigheter i nord hadde som sagt også en politikk for gjenforening med sør, men også et håp om gode forbindelser både med USA, Storbritannia, Kina og Sovjetunionen, vel og merke uten deres innflytelse på de indre politiske forholdene. Dette politiske programmet i 20-punkter illustrerer hva administrasjonen gikk ut på, og som de ifølge Abrams lyktes relativt godt med fram til 1950.
1. Fullstendig utrenskning av restene av det tidligere japanske imperiets orden i det politiske og økonomiske livet i Korea.
2. Opprettelse av en nådeløs kamp mot reaksjonære og anti-demokratiske elementer i landet, med absolutt forbud mot aktiviteter fra fascistiske og antidemokratiske partier, grupper og individer.
3. Garanterte friheter for ytringer, presse, forsamlinger og tro (religion) for alle mennesker. Garanterte betingelser for aktiviteter fra demokratiske politiske partier, arbeidstageres og bønders foreninger og andre demokratiske sosiale organisasjoner.
4. Hele det koreanske folket bør benytte seg av retten og plikten til å organisere folkekomiteer, institusjoner for enhetlige lokale administrasjoner, gjennom valg som er universelle, direkte, likeverdige og hemmelige.
5. Garanter like rettigheter for alle innbyggere, uansett kjønn, tro og eiendom de besitter.
6. Insister på personer og eiendoms ukrenkelighet, og lovens garantier for borgernes eiendom og personlige posisjoner.
7. Avskaff alle legale og juridiske institusjoner som ble brukt av det tidligere japanske imperialist-herredømmet og som var under innflytelse av det, og velg folkets juridiske institusjoner basert på demokratiske prinsipper og garanter like rettigheter under loven for alle innbyggere.
8. Utvikle industrier, farmer, transport og handel for å øke folkets velstand.
9. Nasjonaliser store bedrifter, transportinstitusjoner, banker, gruvedrift og skoger.
10. Tillat og oppmuntre til utvikling av fri håndverksproduksjon og handel.
11. Konfisker land fra japanske personer, japanske statsborgere, forrædere, og landeiere som praktiserer ‘tenant farming’ (antagelig noe ala den norske husmannsordningen), avskaff systemet med ‘tenant farming’, og overfør alt konfiskert land til eiendom for bønder, gratis. Få staten til å drifte alle vanningssystemer, gratis.
12. Kjemp mot spekulanter og lånehaier ved å innføre markedspriser for de daglige behov.
13. Innfør et enhetlig og rettferdig skattesystem og implementer progressiv beskatning.
14. Innfør 8-timers arbeidsdag for arbeidere og kontorfolk og reguler minimums lønninger. Forby arbeid for gutter under 13 år og implementer 6-timers dag for gutter mellom 13 og 16 år.
15. Innfør livsforsikring for arbeidere og kontorfolk og et forsikringssystem for arbeidere og bedrifter.
16. Innfør et universelt og obligatorisk utdanningssystem, med kraftig utvidelse av primærskoler, middelskoler, høyskoler og universiteter under statlig styre. Reformer folkets utdanningssystem i henhold til statens demokratiske system.
17. Kraftig utvikling av landets kultur, vitenskap og kunst og øk antall teatre, biblioteker, radiostasjoner og kinoer.
18. Kraftig økning av spesialskoler for å utvikle talenter som er nødvendige i alle sektorer innen statlige institusjoner og for folkets økonomi.
19. Oppmuntre og gi hjelp til folk og bedrifter for at de skal engasjere seg i vitenskap og kunst.
20. Øk antall statlige sjukehus, utrydd smittsomme sjukdommer, og gi gratis behandling til fattige» (side 29 og 30).
Da myndighetene i nord hadde et politisk og økonomisk program som tok hensyn til hele befolkningen (minus de som hadde samarbeidet med okkupantene og/eller ble regnet som fascister), økte levestandarden der betraktelig fram til 1950, i takt med økt produksjon både i landbruk og industri. Syngman Rhees regjering i sør ble sett på som administrator for en ny kolonimakt, USA, og hadde nærmest ingen interesse for «økonomiske affærer», samt at den var svært korrupt og brutal (Abrams, side 41). Dette førte til synkende levestandard der og et styrket håp om gjenforening med nord under et lignende politisk og økonomisk system. Men den muligheten ble forspilt fordi USA og deres installerte myndigheter ikke aksepterte noe valg som kunne ha ført til en frivillig og ikke-voldelig gjenforening. Uten noe slikt valg og snart med en krig klarte dermed Syngman Rhee, med USAs hjelp, å klamre seg til makten til 1960. «I 1960 ble han anklaget for valgfusk og måtte dra i landflyktighet. Han døde på Hawaii i 1965» (Store norske leksikon). Rhee vendte altså tilbake til USA, der han tidligere hadde vært i eksil i 25 år. Krigen (1950-53) blir omtalt i en kommende artikkel.
1. Overthrowing other people’s governments: The Master List https://williamblum.org/essays/read/overthrowing-other-peoples-governments-the-master-list
2. https://www.amazon.com/Immovable-Object-North-Koreas-American/dp/1949762300
4. Japan kapitulerte 15. august 1945, men kamper med Sovjet om Korea pågikk to dager til.
6. https://en.wikipedia.org/wiki/Jeju_uprising
7. Killing Hope U.S. Military and CIA Interventions Since World War II – Part I – William Blum https://www.cia.gov/library/abbottabad-compound/13/130AEF1531746AAD6AC03EF59F91E1A1_Killing_Hope_Blum_William.pdf
Dystopi på høring II – Muligheten til å ta i bruk koronasertifikatet forlenges
Av Eirik Værnes - 17. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/dystopi-pa-horing-ii-muligheten-til-a-ta-i-bruk-koronasertifikatet-forlenges/
Av Eirik Værnes.
Stortinget har vedtatt at muligheten til å ta i bruk koronasertifikatet skal forlenges. 2. juni tok Stortinget stilling til om de midlertidige bestemmelsene i smittevernloven og helseberedskapsloven skulle forlenges, og et flertall av de oppmøtte stemte for. Saken ble behandlet på Stortinget for andre gang tirsdag 7. juni og sendes nå videre til Kongen for å godkjennes og underskrives.
Nå, i juni 2022, fire måneder etter at Norge åpnet opp igjen, har de fleste glemt alt som heter smitteverntiltak og restriksjoner. Hverdagen er tilbake, og vi forholder oss som vanlig til jobb, familie, venner og sosiale sammenkomster, uten å tenke så mye på alle begrensningene som preget livene våre store deler av de to siste årene. Men i det stille, uten mediedekning, har politikerne vedtatt å forlenge mulig bruk av koronasertifikatet frem til sommeren 2023.(1)
Det ene kontrolltiltaket som det var en overveldende enighet om at ikke hadde noen effekt på smittebegrensning, og som ville føre til splittelse i befolkningen ved å skille vaksinerte og uvaksinerte. Skillet er heller ikke veldig tydelig: de som er vaksinert med to doser, kan ende opp med å bli definert som «uvaksinerte» hvis de ikke vil ta dose tre. De som støtter forslaget om forlengelse mener koronasertifikatet gir oss et åpent samfunn, med mer frihet.
Ny rekord i antall høringssvar
I februar i år la Helse- og omsorgsdepartementet ut et høringsnotat med forslag om å forlenge de midlertidige bestemmelsene om koronasertifikatet. Fristen for å sende inn høringssvar var 4. mars. Scenariene som ble beskrevet i høringsnotatet «Forlengelse av reglene om koronasertifikat» var dystre. Et avsnitt lød slik:
«Dersom et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom har oppstått, kan departementet i forskrift bestemme at personer som ikke er vaksinert må oppholde seg innenfor bestemte områder, skal nektes deltakelse i organisert samvær med andre, for eksempel i barnehage, skole, møter eller kommunikasjonsmidler, eller at de må ta nødvendige forholdsregler. Dersom det i slike situasjoner er nødvendig å vaksinere befolkningen eller deler av den med en gang for at folkehelsen ikke skal bli vesentlig skadelidende, kan Helsedirektoratet påby vaksinering eller de nevnte tiltakene.»
Forslaget om forlengelse ble først lagt ut på høring 11. februar 2022. Dagen etter fjernet Regjeringen alle tiltak mot Covid-19. «Koronapandemien utgjør ikke lenger en stor trussel for oss. Vi kan gå tilbake til en mer normal hverdag,» sa statsminister Jonas Gahr Støre. Allikevel skal vi ha koronasertifikatet i bakhånd. (2)
Allerede den 22. februar hadde det kommet inn 13 831 høringssvar til forslaget, kunne Faktisk.no melde. Til tross for over 14.000 høringssvar, som er en ny rekord i antall tilbakemeldinger, velger Regjeringen å gå videre med saken og forlenge muligheten til å bruke sertifikatet.
Les mer om høringsnotatet her: Eirik Værnes: Fem friheter koronasertifikatet tar fra deg.
Offensiv vaksinestrategi
Politikerne som støtter forslaget om forlengelse mener at sertifikatet vil gi mer frihet og mulighet til å holde samfunnet åpent i en krisesituasjon. Slik koronasertifikatet har fungert til nå, har det vært basert på at man har tatt antallet vaksinedoser som myndighetene krever eller en positiv test. Man viser det på steder som er åpne kun for dem som er vaksinerte. Vaksinene har vist seg å ikke hindre smitte, i tillegg kan de gi alvorlige bivirkninger. Vaksinering er et personlig helsevalg, og må være frivillig. Med et koronasertifikat blir ikke vaksinering frivillig. Å ta antall doser som er påkrevd blir en forutsetning for å kunne delta i samfunnet.
Ledene vaksineforskere både i Norge og andre land har gått ut og bekreftet at vaksinene ikke kan hindre smitte, og advarer mot bruken av dem, spesielt for barn.
Vaksineforsker Gunnveig Grødeland mener vi må veie nytten opp mot risikoen når det gjelder vaksinering av barn:
Lege og forsker Mette Kalager setter fokus på usikkerhetene knyttet til vaksinering av barn:
Og hun bekrefter at vaksinene ikke kan hindre smitte:
Dr. Robert Malone, virolog, forsker og oppfinneren av mRNA-teknologien, gir gode grunner for at foreldre bør tenke seg ekstra godt om før de bestemmer seg for om de vil la sine barn bli vaksinert:
https://rumble.com/vtknea-dr.-robert-malone-gives-warning-to-parents.html
5. april kom helseminister Ingvild Kjerkol med en redegjørelse for regjeringens videre håndtering av koronapandemien. «Å sikre høy grad av immunitet ved vaksinasjon er et sentralt tiltak i regjeringen sin strategi. Det aller viktigste virkemidlet vi har er en offensiv vaksinestrategi. Høy vaksinasjonsgrad reduserer sykdomsbyrden, og vi kan unngå belastende smitteverntiltak. I befolkningen fra 18 år og oppover er nå 90,6% vaksinert med to doser og vi ønsker at andelen skal øke ytterligere.»
Antallet bivirkninger etter vaksinering er høyt (3) – 59 303
meldinger om mistenkte bivirkninger, av dem 6256 alvorlige, per 17. mai 2022 – og allikevel vil myndighetene legge til rette for at tvang eller ekstremt press kan taes i bruk for å vaksinere. Og det gjelder ikke bare voksne, men også barn og unge, som har liten eller ingen risiko for å bli alvorlig syke.
For mer informasjon om bivirkningene etter vaksinering, les Eirik Værnes: «Dystopi på høring».
Det er myndighetene som bestemmer om samfunnet skal holdes stengt. Skoler, barnehager, treningssentere har vært stengte, til tross for forskning som indikerer at nedstengingen av disse stedene ikke har hatt noe å si for smittespredningen. I stedet har det ført til mer ensomhet, angst og andre mentale lidelser.
Det er med andre ord ikke myndighetene som gir oss frihet. De har tatt den fra oss, og vil selge den tilbake til oss, mot mer kontroll.
Klebrige kontrolltiltak
Som med andre kontrolltiltak som har blitt innført i etterkant av kriser, er dette tiltaket også «sticky». Det blir værende lenge etter at krisen er over. Ta for eksempel anti-terrorlovene som ble vedtatt etter angrepet 11. september 2001. De skulle gi myndighetene friere tøyler til å overvåke sine innbyggere, i jakten på terrorister. (4) Nå, over 20 år senere, er det mer overvåking enn noensinne. Både av privatpersoner og politikere.
NSA spionerte på privatpersoner og politikere gjennom telefonsamtalene deres og aktiviteten på internett. (5) De samlet inn amerikaneres telefonlogger og hevdet at overvåkingen hadde bidratt til å hindre terrorangrep. I den eneste saken NSA viser til når de mener innsamlingen av data fra millioner av mennesker har bidratt til å hindre terrorisme, slår dommer Marsha Berzon fast at NSA sine funn ikke var til nytte for dommen i saken, og la til at innsamlingen var ulovlig. (6)
Hvis man ønsker å se hva formålet med tiltakene er, så kan man se på resultatene de fører med seg. Overvåking har ikke ført til mer trygghet. Krigen mot terror har ikke ført til mindre terror. Det tiltakene har ført til er mer kontroll over sivilbefolkningen.
Sosiale kredittpoeng
I Kina har de et sosialt kredittsystem. Befolkningen belønnes og får poeng hvis de oppfører seg bra. Men de kan også straffes og få en lav score. Da mister de tilgang på tjenester i samfunnet.
Koronasertifikatet må vises for å komme over grensene i EU-land. Men det kan lett få andre bruksområder. Det kan også kobles mot digitale betalingssystemer, noe som utarbeides i flere land. Bank of England vurderer å innføre digital valuta som britene kan ta i bruk. (7) Systemet kalles ‘central bank digital currency’ (CBDC). Valutaen vil kunne lagres i en digital lommebok. Det vil være lettere å overvåke transaksjoner. Australske myndigheter vurderer det samme. Koronasertifikatet kan også lagres i digitale lommebøker som Apple Wallet og Samsung Pay. Vipps tilbød seg å bruke sitt system for å lagre koronasertifikatet i Norge.
I Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat fra 11. februar står det at koronasertifikatet kan bli et krav for å reise med kollektivtransport, besøke restauranter, kafeer og barer, og delta i barnehage eller skole.
Koronasertifikatet må vises når du reiser flere steder utenlands, men det kan også bli brukt innenlands til mer enn bare å krysse grenser. Det kan være du må vise det ved inngangen til forskjellige arrangementer, til cafeer og restauranter, kollektivtransport, og butikker. Se for deg at du har en utestående regning og ikke kommer inn på butikken for å handle mat før du har betalt den, fordi sertifikatet du går rundt med er koblet til banken din.
Hvem skal bestemme hva som er moralsk riktig? Noen ganger, når myndigheter og maktmennesker misbruker sin posisjon, er ulydighet faktisk en god ting. Regjeringer og statsoverhoder har tatt feil før. Om ingen turte å stå opp mot dem og kjempe ville vi ha stått på stedet hvil.
Vår uavhengighet og individualisme holder på å bli låst fast i et system hvor vi knapt kan bevege oss, og vi mister muligheten til å si ifra. For hvis vi gjør det blir vi trukket i poeng. Sosiale kredittpoeng. Og mister sjansen til å delta i og bruke tjenestene som samfunnet tilbyr.
Vi har sett det før. Det skal så lite til for folk i maktposisjoner å misbruke den makten, og når deres opposisjon er satt ut av spill, kan de regjere som de vil. Men det skal også så lite til for at vanlige borgere trekker vekk sløret foran øynene, og ser den dystopiske virkeligheten vi nærmer oss og legger til rette for med disse vedtakene.
Ser du det? Da må du begynne å stå imot, og først og fremst snakke om dette temaet med dem du kjenner. Er det greit å innføre et koronasertifikat uten at det begrenser smitte? Av frykt for virus og sykdom, er det verdt det å tillate at et kontrollpass kan bli en del av livene våre? Hvordan er situasjonen i Kina, og er det sånn vi vil ha det i Norge?
https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=88896
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/smitteverntiltakene-oppheves/id2900873/
https://www.vg.no/forbruker/teknologi/i/g5GBJ/anti-terrorlover-vedtatt
https://www.businessinsider.com/nsa-phone-snooping-illegal-court-finds-2020-9?r=US&IR=T
«Top gun: Maverick» er militær propaganda og dokumenter beviser det
Av Alan MacLeod - 17. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/top-gun-maverick-er-militaer-propaganda-og-dokumenter-beviser-det/
Top Gun: Maverick er en kassasuksess, populær blant både kritikere og publikum.
Av Alan MacLeod
Enheter fra sjø- og luftforsvaret over hele landet har satt opp rekrutteringsboder inne i filmsaler i håp om å verve folk inspirert etter å ha sett den fartsfylte fly-actionfilmen. Men dokumenter skaffet til veie gjennom Freedom of Information Act avslører at filmen ble først laget etter at en avtale ble signert mellom Hollywood og Pentagon, hvor marinen insisterte på å «veve inn» deres «nøkkelpunkter» i bytte mot å gi produksjonsselskapet tilgang til militærutstyr.
Undersøkende journalist Tom Secker, forfatter av «National Security Cinema: The Shocking New Evidence of Government Control in Hollywood», var en av dem som skaffet dokumentene. Secker forklarte at Top Gun: Maverick ble laget med en eksplisitt agenda, og fortalte MintPress:
“Det handler om rehabilitering av militærets omdømme i kjølvannet av en rekke mislykkede kriger. Filmen hjelper også med å vise piloter som flyr faktiske kampoppdrag som mennesker – hvilket er veldig sjeldent i disse dager med bombeangrep fra ekstrem høyde og dronekrigføring. Det hjelper å ta fokus vekk fra alle dronepilotene som har snakket ut om elendigheten og grusomhetene som hører til den jobben.
Filmen er oppfølgeren til den populære 80-tallsfilmen Top Gun, og følger historien til Pete «Maverick» Mitchell over 30 år senere, da den frafalne piloten som ikke følger reglene blir hentet inn for å trene marinens beste unge piloter til et hemmelig oppdrag for å sprenge et urananrikningsanlegg [et sted antydet å være i Iran]. Maverick viser i stedet at han fortsatt er den beste piloten og blir valgt ut til oppdraget selv.
Produksjonsavtalen mellom forsvarsdepartementet og Paramount Pictures er en eksplisitt gi-og-ta -avtale. I bytte for all slags teknisk støtte og tilgang til militært utstyr og personell, fikk Pentagon «innsatt en offiser for å gjennomgå manusets tematikk og veve inn sentrale nøkkelpunkter relevante for luftfartssamfunnet».
Hva disse nøkkelpunktene er, mente Secker, er ikke så vanskelig å oppdage. Gjennom hele filmen brukes uttrykket «det er ikke flyet; det er piloten». Dette kommer i en tid da militæret står overfor en presserende mangel på piloter – noe som vil virke fullstendig rart hvis det glamorøse bildet av stordrikkende, kvinnejagende våghalser som lever høyoktanlivet skulle være tilfellet.
I hovedsak fungerer filmen som en to timer og 11 minutter lang rekrutteringsannonse for militæret. Som en rekrutterer fortalte Fox News, «Vi ønsker å dra nytte av muligheten til å koble ikke bare filmen og ideen om militærtjeneste, men det faktum at vi har jobber og vi har rekrutterere som venter på dem.»
Roger Stahl, professor i kommunikasjon ved University of Georgia, fortalte MintPress at filmer spiller en nøkkelrolle i å forbedre oppfattelsen av militæret i inn- og utland, og sier:
“Utenrikspolitiske planleggere kalte folks tilbakeholdenhet med å godkjenne militær intervensjon på 80-tallet ‘Vietnam-syndromet’. Den originale Top Gun kom akkurat i tide for å rydde opp i dette bildet og bane vei for en mer velsmakende høyteknologisk visjon om imperialisme og til slutt den persiske gulfkrigen. Top Gun: Maverick kommer på et lignende tidspunkt i skyggen etter Irak og Afghanistan. Og vi vil sannsynligvis se en lignende omstart av den amerikanske militærmaskinen.
Stahl og Secker er medprodusenter av den nye filmen Theaters of War: How the Pentagon and CIA took Hollywood.
En haug av militærutstyr
I over 100 sider med kontrakter ble militæret enig om å gi Paramount tilgang til en haug av deres dyreste utstyr i bytte mot det som utgjør betydelig redaksjonell kontroll over innholdet og tonen i filmen – en ordning som er bemerkelsesverdig vanlig i dag.
Top Gun: Maverick ble filmet på en rekke militære lokasjoner over hele USA. Dette inkluderte flybaser fylt med de nyeste jagerflyene og ombord på to atomdrevne hangarskip, USS Theodore Roosevelt og USS Abraham Lincoln. Produksjonsselskapet fikk også låne et F-14 Tomcat-jetfly og bruke en rekke helikoptre. F/A-18 E/F Super Hornet er imidlertid stjernen i showet, med skuespillere som spiller piloter som blir kjørt gjennom et omfattende og strengt treningsprogram, og produksjonsselskapet fikk tillatelse til å feste kameraer over hele innsiden og utenfor flyet.
I tillegg gikk Sjøforsvaret med på å «støtte flyscener med hangarskipfly og hangarskipflyvere» og «tillate personell i aktiv tjeneste å vises i filmen». Dette inkluderte piloter, bakkemannskap og sjømenn ombord på marinens skip. For å sukre avtalen ytterligere ble marinens Blue Angel flyoppvisningsgruppe instruert om å utføre en overflyvning for produksjonsselskapet.
Paramount fikk også tillatelse til å kjøpe militæruniformer. Imidlertid hadde forsvarsdepartementet i virkeligheten vetorett over enhver skuespiller som dukket opp i filmen. Som avtalen sier:
“Produksjonsselskapet skal velge ut skuespillere, statister, dobbeltgjengere og stuntpersonell som portretterer tjenestemedlemmer til å overholde individuelle militærtjenesteforskrifter som regulerer alder, høyde og vekt, uniform, stell, utseende og standard for oppførsel. Forsvarsdepartementet forbeholder seg retten til å stanse støtte dersom uenighet angående disse militære aspektene ikke kan løses i forhandlinger mellom produksjonsselskapet og forsvarsdepartementet innen 72 timer. Forsvarsdepartementets kontaktoffiser vil gi skriftlig veiledning spesifikt for hver militærtjeneste som portretteres.
Dette er ikke bare teknisk. Forsvarsdepartementet er særdeles nøye på å beskytte sitt omdømme i media, og gikk så langt som å true med å stenge filmen ’12 Strong’ (2018) fullstendig bare fordi produksjonsselskapet hadde til hensikt å portrettere noen amerikanske soldater med skjegg og/eller tatoveringer.
Dette er imidlertid langt fra den mest tyngende betingelsen knyttet til avtalen. Klausul 8 i dokumentet bemerker for eksempel at forsvarsdepartementet godkjente et utkast til manus av ‘Top Gun: Maverick’ og at heretter:
“Produksjonsselskapet må på forhånd innhente samtykke fra forsvarsdepartementet for eventuelle påfølgende vesentlige endringer av militære avbildninger som er gjort på enten bilde- eller lyddelene av produksjonen før filmen vises for publikum.
Ikke bare det, men Paramount må «involvere forsvarsdepartementets kontakt i disse endringene, inkludert de som gjøres i etterproduksjon».
Som en siste sjekk fastsetter klausul 19 at produksjonsselskapet må gi militæret et siste klipp av filmen og la forsvarsdepartementet «bekrefte at tonen i de militære sekvensene i det vesentlige samsvarer med det avtalte manuset» og «skulle forsvarsdepartementet bestemme at materialet i produksjonen kompromitterer noen av de foregående bekymringer, vil forsvarsdepartementet varsle produksjonsselskapet om materialet, og produksjonsselskapet vil måtte fjerne det fra produksjonen.» Med andre ord er forsvarsdepartementet både medforfatter og medprodusent av filmen.
Skulle Paramount bryte denne avtalen, var vilkårene klare. Kontrakten sier at militæret permanent vil tilbakekalle bruken av bilder, inkludert personell eller utstyr, og således legge filmen død. Videre bemerker forsvarsdepartementet at «Forespørsler om fremtidig støtte… kan også bli avslått». For å si det som det er, alle som ikke produserer en film der hvert skudd fra hver scene ikke er slik militæret vil ha det, er svartelistet.
Til tross for at de effektivt er medforfattere og medprodusenter til filmen, krever kontrakten også at omfanget av militærets engasjement må bagatelliseres. Klausul 21a sier at militæret skal bli nevnt bare med frasen «En spesiell takk til forsvarsdepartementet» i sluttteksten. Ingen tvil om at Pentagon er klar over at propagandaverdien til Top Gun: Maverick ville blitt sterkt redusert hvis kinogjengere innså at dette var en timelang propagandafilm produsert av militæret selv.
‘Spesiell takk’ er en vanlig setning forsvarsdepartementet bruker for å skjule sin sanne rolle i Hollywood. Phil Strub, Pentagons Hollywood-forbindelse mellom 1988 og 2018, var muligens den mest innflytelsesrike mannen i underholdningsindustrien. Fra «Iron Man», «James Bond», «Jurassic Park» og «Transformers»-serien, til kjempehits som «Apollo 13», «Godzilla», «Black Hawk Down» og «I Am Legend», er Strubs CV i liga med Spielberg. Likevel blir han sjelden kreditert med noe annet enn ‘spesiell takk’, til tross for at dokumenter viser at han skrev og omskrev filmmanus for å passe til Pentagons agenda.
En dyster realitet
Når de presses på sitt engasjement i Hollywood, insisterer Pentagon på at de bare er der for å sikre at militæret presenteres så realistisk som mulig. Faktisk så sier produksjonsavtalen til Top Gun: Maverick at kontaktpersonene var der «for å gi dialog på settet og skildre actionscener nøyaktig». Cruise, som spilte Pete ‘Maverick’ Mitchell, er på samme side og sier at han krevde at filmen «måtte være så ekte som mulig».
Likevel er hele forutsetningen for filmen – at Iran utvikler et atomvåpen og at det amerikanske militæret må sette sammen en plan for å bombe landet i løpet av få dager – absurd i seg selv. Maverick selv bryter ofte grovt marinens regler, nekter ordre gitt av sine offiserer og stjeler et fly – noe som aldri ville bli tolerert. Videre er det en rekke sprø akrobatiske stunt som visstnok er en del av Mavericks treningsprogram, inkludert et der han flyr vinkelrett mellom to av elevene sine, centimeter fra å ødelegge alle tre flyene og avslutte livene deres. Dette ville vært for farlig selv for koreograferte rutiner fra Blue Angels, og ihvertfall pilotopplæring.
«Top Gun: Maverick er helt sikkert ikke nøyaktig», sa Secker til MintPress og la til:
“Hele premisset til filmen – akkurat som i den første filmen – er ikke virkelighet. Men å si at underholdningskontaktene til forsvaret er der for å hjelpe Hollywood med å presentere sannhet eller virkelighet er som å si at kjendiser ansetter PR/krisehåndteringsfirmaer fordi de oppriktig ønsker at publikum skal være godt informert.
Før hans død følte Top Gun-regissør Tony Scott seg skyldig i å lage en film som glamoriserer militærlivet, og beklaget:
“Alle disse barna må hate meg, fordi de trodde alle kom til å bli jagerpiloter som reiste over hele verden, mens istedet endte alle opp elleve etasjer ned på et gammelt hangarskip stasjonert i Det indiske hav.
Likevel er yrkets virkelighet ikke bare kjedelig, men gruelig. PTSD og selvmord er temmelig vanlig i yrket, ettersom piloter sliter med å komme overens med den svimlende mengden ødeleggelser de er pålagt å utføre.
Vitnesbyrd fra en rekke varslere tegner et bilde av luftkrig som er langt mindre glorifisert og uten tvil mye mer realistisk. USAF-flyveren Daniel Hale lekket dokumenter som viser at Obama-administrasjonen satte opp detaljerte drapslister og at over 90 % av ofrene for det amerikanske droneprogrammet, til og med dets egne tall, var sivile. Bureau of Investigative Journalism anslår at amerikanske dronepiloter har drept mellom 4126 og 10076 mennesker bare i Afghanistan.
«Da jeg avfyrte mitt første skudd og drepte folk, var det hjerteskjærende for meg, fordi jeg ikke trodde at jeg noen gang ville være i en posisjon hvor jeg måtte ta noen andres liv», sa USAF-operatøren Brandon Bryant. «Jeg følte at det ødela sjelen min… Det har isolert meg. Jeg sluttet å sove fordi jeg begynte å drømme om jobben min og kunne ikke unnslippe den i det hele tatt», la han til.
Den kanskje mest beryktede lekkasjen som avslører pilotlivets realiteter, er imidlertid Collateral Murder-videoen. I den ser man amerikanske Apache-helikopterpiloter hensynsløst åpne ild mot en mengde mennesker i Bagdad, og dreper minst 12, inkludert to Reuters-journalister. Mens angrepet fortsetter, ler pilotene og til og med skyter mot sivile som prøver å hjelpe ofrene. Mens lekkeren og utgiveren som er ansvarlig for at verden så disse bildene måtte i fengsel, er de som presenterer den striglete, glorifiserte versjonen av militærlivet populære favoritter til å motta Oscar-priser i år.
Akkurat som det ikke er noen scener i Top Gun: Maverick med skrikende iranske barn som plukker gjennom restene av deres døde familie, er det usannsynlig at noen ‘Top Gun 3’ dreier seg om Tom Cruise som sliter med PTSD forårsaket av den ufattelige volden han har deltatt i.
Hollywood: militærets andreflyver
Top Gun: Maverick har blitt produsert på et tidspunkt da USA for tiden struper Iran med ulovlige og dødelige sanksjoner. Tidlig i 2020 myrdet Trump-administrasjonen den øverste iranske generalen og statsmannen Qassem Soleimani, og innflytelsesrike personer i USA har bedt om et uprovosert atomangrep mot landet.
Likevel er ingenting av denne konteksten nevnt, noe som lar lovligheten av det fremstilte angrepet være ubestridt. Som Stahl fortalte MintPress, er den grunnleggende antakelsen at «USA har rett til å bryte internasjonal lov og angripe ethvert land uansett grunn». «Tenk om denne filmen ble laget av Iran og handlet om å bombe et israelsk eller amerikansk atomanlegg», sa han. «Folks hoder ville ha eksplodert med anklager om ekstrempropaganda».
Derfor kommer Top Gun: Maverick inn under promoteringen av et bemerkelsesverdig militaristisk samfunn; et som bruker nesten like mye på krig som alle andre nasjoner på jorden til sammen. Feiringer av militarisme er overalt i USA, fra sportsbegivenheter til kinoer, og gir næring til en overveldende kult av soldat-tilbedelse.
Militæret jobber eksepsjonelt hardt for å opprettholde et positivt omdømme og har funnet en villig samarbeidspartner i underholdningsindustrien. Stahl og Seckers undersøkelser har funnet ut at Pentagon og CIA har utøvd direkte kontroll over mer enn 2500 filmer og TV-serier. Disse inkluderer ikke bare militærbaserte storfilmer som American Sniper, Pearl Harbor og A Few Good Men, men også en rekke underholdningsprogrammer som The Price is Right, Teen Idol og The Ellen DeGeneres Show. En god tommelfingerregel er at hvis tittelen du ser på inkluderer militæret eller sikkerhetstjenestene, vil disse institusjonene sannsynligvis ha vært med å produsere verket, hvilket betyr at de selv bestemmer hvordan de skal avbildes.
Militæret åpner dørene for regissører og produsenter over hele landet, og tilbyr dem gratis eller spesiell tilgang til sitt arsenal av maskiner som ville være umulig å få tak i ellers, tilgang til militærbaser for filming og bruk av aktivt personell som statister, som sammen med en rekke andre fordeler ellers ville vært for dyre. Men den som betaler bestemmer, og Pentagon krever en betydelig politisk pris ved å insistere på at den kreative retningen og formen filmen eller TV-serien blir så gjennomført pro-militært som det er mulig å komme. Antikrigsproduksjoner trenger ikke engang søke, og blir derfor avvist av de fleste produksjonsselskaper som ikke ønsker å miste en så mektig alliert.
Slik sett har film og TV i Amerika sakte blitt til et militærunderholdningskompleks der hundrevis av millioner av amerikanere får en jevn diett av Pentagon-sponset pro-krigspropaganda. Og de er ikke engang klar over det.
På et tidspunkt følte Cruise en god del anger for å ha blitt en del av krigsmaskinen, og sa til magasinet Playboy:
“Noen følte at Top Gun var en høyreorientert film for å promotere marinen. Og mange barn elsket det. Men jeg vil at barna skal vite at det ikke er slik krig er – at Top Gun bare var en fornøyelsesparktur, en morsom film med en PG-13-vurdering som ikke skulle være virkelighet. Det er derfor jeg ikke fortsatte og lagde Top Gun II og III og IV og V. Det ville vært uansvarlig.
Uansvarlig kanskje, men å dømme ut fra det faktum at Cruise vil få et betydelig del av de globale billettinntektene ($747 millioner og mer), vil han i det minste bli økonomisk kompensert for det. I det samme Playboy-intervjuet beklaget Cruise også at han kunne komme til å bli «totalt ansvarlig for tredje verdenskrig». Gitt USAs konstant aggressive handlinger mot Iran, kan han en dag bli bevist å ha rett.
Denne artikkelen ble først publisert i MintPress:
“Top Gun: Maverick” is Military Propaganda. Official Documents Prove It
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Alan MacLeod er Senior Staff Writer for MintPress News. Etter å ha fullført sin doktorgrad i 2017 ga han ut to bøker: Bad News From Venezuela: Twenty Years of Fake News and Misreporting og Propaganda in the Information Age: Still Manufacturing Consent, samt en rekke av akademiske artikler. Han har også bidratt til FAIR.org, The Guardian, Salon, The Grayzone, Jacobin Magazine og Common Dreams.