Nyhetsbrev steigan.no 17.05.2022
New York Times endrer narrativet om krigen
Joe Biden omgjør Trumps beslutning og sender soldater til Somalia
Fracking som våpen i Joe Bidens lange korstog mot Russland
Storbritannias rolle bekrefter at Sverige/Finlands NATO-medlemskap var planlagt i årevis
Krigstrusselen stiger etter hvert som økonomien avtar
Omfattende kritikk av «grønn vekst»-ideologien
Nei til EU må finna tilbake til eiga plattform
Gratulerer med Nasjonaldagen, Norge!
New York Times endrer narrativet om krigen
Av skribent - 17. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/new-york-times-endrer-narrativet-om-krigen/
I en markant dreining av fortellingen viser avisa New York Times, som også er kalt The Gray Lady, eller the newspaper of record, at USAs stedfortrederkrig har alvorlige problemer og foreslår at den blir avsluttet.
Det er tidligere professor John Walsh som skriver dette i Asia Times. Walsh har gjort noen tydelige observasjoner av dreininga av NYTs narrativ om Ukraina.
New York Times har en jobb å gjøre – og den har gjort den jobben spektakulært bra de siste månedene.
The Times er en leder – og etter denne skribentens mening selve lederen – når det gjelder å skrive den amerikanske fortellingen om krigen i Ukraina, en fortelling designet for å opprettholde moralen, gi krigen en høy moralsk hensikt og rettferdiggjøre de utallige milliarder som strømmer ut fra skattebetalernes lommer inn i Joe Bidens stedfortrederkrig mot Russland.
Dag ut og dag inn, side opp og side ned, med ord og bilder har den instruert alle, inkludert politikere og opinionsledere på lavere nivå, nøyaktig hva de skal tenke om krigen i Ukraina.
Så når The Times sier at ting ikke går bra for USA og dets mann i Kiev, Volodymyr Zelensky, er det en slags mann-biter-hund-historie. Det forteller oss at noen sannheter har gått fra ubehagelige til ubestridelige. Slik var det med side 1- historien 11. mai med overskriften «Russere holder mye av østen, uansett tilbakeslag».
Samme dag publiserte NYT kronikken: America and Its Allies Want to Bleed Russia. They Really Shouldn’t..
«Russland vil ha enorm innflytelse på framtidige forhandlinger»
The Times fortsetter: «Det russiske forsvarsdepartementet sa tirsdag at dets styrker i det østlige Ukraina hadde rykket fram til grensa mellom Donetsk og Luhansk, de to russisktalende provinsene der Moskva-støttede separatister har kjempet mot Ukrainas hær i åtte år.»
Her minner avisa oss om at de første skuddene i denne krigen ikke ble avfyrt 24. februar 2022, som fortellingen sier, men for åtte lange år siden i Donbas. Det er en rystende påminnelse for de som baserer sin støtte til krigen på «hvem avfyrte det første skuddet», at deres «moralske» syn har en betydelig blindsone.
The Times fortsetter at «Erobringa av Donbas, kombinert med den russiske invasjonens tidlige suksess med å erobre deler av det sørlige Ukraina som grenser til Krim-halvøya … gir Kreml en enorm innflytelse i enhver fremtidig forhandlinger for å stoppe konflikten.»
«Diplomatisk innsats bør være det sentrale»
Mest oppsiktsvekkende er at den flaggviftende krigsforherligelsen ser ut til å være erstattet av en langt mer nøktern vurdering. NYT ber om at vekta flyttes fra det som kan være en farlig eskalering over til diplomati.
«Men jo lengre krigen er, desto verre blir skadene på Ukraina og jo større er risikoen for eskalering. Et avgjørende militært resultat i Øst-Ukraina kan vise seg å være vanskelig å oppnå. Likevel er det mindre dramatiske utfallet i form av en fastlåst død neppe bedre. Ubestemt forlengelse av krigen, som i Syria, er for farlig med kjernefysiske stormakter som deltakere.
«Diplomatisk innsats burde være midtpunktet i en ny Ukraina-strategi. I stedet utvides krigens grenser og selve krigen omformes som en kamp mellom demokrati og autokrati, der Donbas er frihetens grense . Dette er ikke bare deklamerende ekstravaganse. Det er hensynsløst. Risikoene trenger knapt å nevnes.»
Walsh oppsummerer:
Det ser ut til at noen i den utenrikspolitiske eliten og andre områder av Djupstaten har sett den truende katastrofen for proxy-krigen mot Russland som blir ført av Joe Biden, Victoria Nuland, Antony Blinken og resten av neocon-gjengen. Utsiktene til et kjernefysisk holocaust som ligger ved enden av denne veien kan kanskje være nok til å vekke dem fra deres eksepsjonelle bevisstløshet.
John V Walsh, inntil nylig professor i fysiologi og nevrovitenskap ved University of Massachusetts Chan Medical School, har skrevet om spørsmål om fred og helse for San Francisco Chronicle, EastBayTimes/San Jose Mercury News, Asia Times, LA Progressive, Antiwar.com, CounterPunch og andre
Joe Biden omgjør Trumps beslutning og sender soldater til Somalia
Av red. PSt - 17. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/joe-biden-omgjor-trumps-beslutning-og-sender-soldater-til-somalia/
President Joe Biden signerte mandag 16. mai 2022 en ordre om å omdisponere hundrevis av amerikanske soldater til Somalia for å motarbeide den islamske ekstremistiske opprørsgruppa al-Shabab, en innsats som amerikanske militærledere sa hadde blitt hemmet av president Donald Trumps beslutning om å trekke styrkene ut av landet, skriver AP.
Amerikanske styrker vil bli omdisponert fra andre steder i Afrika for å trene og gi annen støtte til somaliske styrker i deres kamp mot al-Shabab, som regnes som den største og rikeste filialen til al-Qaidas ekstremistorganisasjonen.
«Våre styrker er ikke, og vil heller ikke være, direkte engasjert i kampoperasjoner,» sa Pentagons pressesekretær John Kirby. «Hensikten her er å muliggjøre en mer effektiv kamp mot al-Shabab fra de lokale styrkenes side.»
Dette er en påminnelse om at USA fortsatt er engasjert i den lange kampen mot islamske ekstremister rundt om i verden, selv om innsatsen har blitt overskygget av krigen i Ukraina og andre saker, skriver AP. Men USAs forhold til islamistiske ekstremistgrupper er mer komplisert enn som så. De brukes også av USA, både direkte som leiemordere, og indirekte som påskudd for amerikansk intervensjon.
Beslutninga om igjen å stasjonere styrker i Somalia, i stedet for å rotere dem inn og ut, er ment «å maksimere sikkerheten og effektiviteten til styrkene våre og gjøre dem i stand til å gi mer effektiv støtte til våre partnere,» sa talsperson for Nasjonalt sikkerhetsråd, Adrienne Watson som kunngjorde omdisponeringen.
Kommentar: Det handler om den lange krigen om Afrika
Somalia ligger på Afrikas horn og er strategisk viktig for kontrollen av Indiahavet og sjøveien mot Suez-kanalen. USA har også trappet opp i nabolandet Etiopia og forbereder seg til den langvarige kampen om Afrika, først og fremst rettet mot Kina.
New Report Reveals US Special Forces Active in 22 African Countries
Les: America’s Half a Century of War in Somalia Comes to an End. Sort Of
Tidligere i år rapporterte The Intercept at USAs militære driver 29 baser på kontinentet. En av disse er et enormt drone-knutepunkt i Niger, noe The Hill kalte «tidenes største U.S. Air Force-ledede byggeprosjekt». Byggekostnaden alene var over 100 millioner dollar, med de totale driftskostnadene som forventes å toppe 280 milliarder dollar innen 2024. Utstyrt med Reaper-droner kan USA nå gjennomføre bombeangrep over landegrensene over hele Nord- og Vest-Afrika. Dette er den vestlige delen av USAs operasjoner på det afrikanske kontinentet, Etiopia og Somalia er de østlige delene av operasjonen.
Fracking som våpen i Joe Bidens lange korstog mot Russland
Av skribent - 17. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/fracking-som-vapen-i-joe-bidens-lange-korstog-mot-russland/
I en artikkel i The Ecologist i 2014 viser forskeren og den gravende journalisten Steve Horn at for USA, og spesielt for daværende visepresident Joe Biden har fracking lenge vært et våpen i USAs og Bidens langvarige korstog mot Russland. Det er også vel verdt å merke seg at Bidens initiativ kom bare to måneder etter det USA-styrte kuppet i Kiev 22. februar samme år.
For den amerikanske frackingindustrien – og for visepresident Joe Biden – er fracking mer enn bare en måte å få inn enorme mengder kontanter på, skriver Steve Horn. Det er også et nøkkelvåpen i USAs lange krig med Russland, som Biden gjorde klart i Kiev 21. april 2014.
Av Steve Horn, The Ecologist. (Utdrag)
Under sitt to-dagers besøk denne uken i Kiev, Ukraina, avduket visepresident Joe Biden president Barack Obamas «US Crisis Support Package for Ukraine».
En sentral del av denne pakka innebærer å fremme etablering av hydraulisk frakturering (‘fracking’) i Ukraina. Dean Neu , professor i regnskap ved York University i Toronto, beskriver dette fenomenet i sin bok Doing Missionary Work.
Og i dette tilfellet innebærer det at USA opptrer som en moderne misjonær for å spre evangeliet om fracking for å fremme sine egne interesser.
Biden: «fracking er frihet»
Med den pågående russiske okkupasjonen av Krim som bakteppe for reisen, gjorde Biden Vladimir Putins Russland og dets dominans av det globale gassmarkedet til et av midtpunktene i en nøkkeltale han holdt mens han var i Kiev.
«Og når dere prøver å etablere energisikkerhet, er det ingen grunn til at dere ikke kan være energisikre. Jeg mener at det ikke er det. Det vil ta tid. Det krever noen vanskelige beslutninger, men det er kollektivt innenfor deres makt og Europas makt og USAs makt» , sa Biden.
«Og vi står klare til å hjelpe dere med å nå det målet. Tenk dere hvor dere ville vært i dag hvis dere var i stand til å si til Russland: Behold gassen deres. Det ville vært en helt annen verden dere ville stått overfor i dag.»
Fracking som våpen – rettet mot Russland
Den amerikanske olje- og gassindustrien har lenge drevet lobbyvirksomhet for å «væpne» sin fracking-dyktighet for å avverge russisk dominans på det globale gassmarkedet. Det gjøres først og fremst på to måter.
Én måte: ved å omforme det amerikanske utenriksdepartementet til en global emissær for fracking via dets Unconventional Gas Technical Engagement Program (tidligere Global Shale Gas Initiative ), som er en nøkkeldel, om enn mindre omtalt, av president Obamas » klimahandlingsplan«. «
Den andre måten: ved å eksportere amerikansk fracked gass til det globale markedet, nemlig EU-land som for tida er sterkt avhengige av Russlands gassleveranser.
Slik sett har krisa i Ukraina – som Naomi Klein påpekte i en artikkel nylig – bare fungert som en «sjokkdoktrine»-unnskyldning for å presse gjennom planer som allerede var underveis. Det er med andre ord «gammel vin på en ny flaske «.
Gass-‘støttepakke’ detaljer
Innenfor energisikkerhetsdelen av bistandspakka , lover Det hvite hus i «de kommende ukene at ekspertteam fra flere amerikanske myndigheter vil reise til regionen for å hjelpe Ukraina med å møte umiddelbare og langsiktige energibehov.»
Den delen inneholder tre hovedsaker USA vil gjøre for å sikre at amerikanske olje- og gasselskaper fortsetter å tjene penger under denne geopolitiske striden.
Hjelp med rørledninger og sikring av tilgang til gass på midtstrømsnivå i produksjonen.«I dag ankom et amerikansk bredt sammensatt ekspertteam til Kiev for å hjelpe Ukraina med å sikre omvendte strømmer av naturgass fra sine europeiske naboer», forklarer faktaarket fra Det hvite hus . «Omvendte strømmer av naturgass vil gi Ukraina ytterligere umiddelbare energikilder.»
Teknisk assistanse for å øke konvensjonell gassproduksjon i Ukraina. Det vil si gass hentet ikke fra fracking og horisontal boring, men via tradisjonell vertikal boring. Som Det hvite hus forklarer, «amerikanske tekniske eksperter vil gå sammen med Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling og andre i mai for å hjelpe Ukraina med å utvikle et offentlig-privat investeringsinitiativ for å øke konvensjonell gassproduksjon fra eksisterende felt for å øke innenlandsk energiforsyning.»
Skifergassmisjonsarbeid.«Et teknisk team vil også engasjere regjeringa i tiltak som vil hjelpe den ukrainske regjeringa med å sikre rask og miljømessig bærekraftig implementering av kontrakter signert i 2013 for utvikling av skifergass» , sier Det hvite hus .
Tradisjonelt gjør misjonærer veldedighetsarbeid i tjeneste for menneskeheten, men når det gjelder den amerikanske regjeringa og Ukraina, har konseptet med misjonsarbeid blitt snudd på hodet.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Storbritannias rolle bekrefter at Sverige/Finlands NATO-medlemskap var planlagt i årevis
Av skribent - 17. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/storbritannias-rolle-bekrefter-at-sverige-finlands-nato-medlemskap-var-planlagt-i-arevis/
Av Robert Stevens, WSWS.
Britisk imperialisme har det siste tiåret spilt en avgjørende viktig rolle i å utdype samarbeidet med Finland og Sverige som NATO-«partnere», som kulminerte denne uka med deres beslutninger om formelt å melde seg med i militæralliansen.
David Camerons koalisjonsregjering av Conservative Party/Liberal Democratic Party var i 2014 vertskap for et NATO-toppmøte i Wales som grunnla Den raske utrykkingsstyrken, Joint Expeditionary Force (JEF). Opprinnelig tilrettelagt av Storbritannia som «rammeverk-nasjonen», besto styrken av syv NATO-allierte som skulle samle militærstyrker fra Norden og Baltikum. Den «raskt utkommanderbare styrken, med evner til å utføre hele spekteret av operasjoner, deriblant
høyintensitetsoperasjoner» skulle «tilrettelegge for effektiv utplassering av eksisterende og nye militære kapasiteter og enheter». Storbritannias forsvarsdepartement (MoD) sa i 2021, om sitt mandat: «JEF er i stand til å operere hvor som helst i verden, dit hvilke som helst to av dens medlemmer sammen velger å utplassere til.»
Det var ikke noe forsøk på å skjule JEFs mål. Toppmøtet skisserte en «NATO-beredskapshandlingsplan», og erklærte: «Den besørger ei omfattende og helhetlig pakke med tiltak nødvendige for å respondere på endringene i sikkerhetsmiljøet på NATOs grenser og lengre unna som er av de Alliertes bekymring.» [uthevelse tilføyd] Innen den tiden, etter godt over et tiår med NATO-utvidelser stadig nærmere opp mot Russlands vestlige grense var «NATOs grenser» bare få hundre kilometre fra St. Petersburg og Moskva.
Toppmøtet ble holdt like etter det pro-vestlige Maidan Square-kuppet i Ukraina i 2014, som involverte fasciststyrker, og som førte til veltingen av den pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj og installerte Petro Porosjenko.
Som respons annekterte Russland Krim og sendte militærstyrker inn i de østlige regionene i Ukraina. NATO-toppmøtet erklærte: «Dette bruddet på Ukrainas suverenitet og territorielle integritet er et alvorlig brudd på folkeretten, og en vesentlig utfordring for den euro-atlantiske sikkerheten,» og la til: «Russlands aggressive handlinger mot Ukraina har fundamentalt utfordret vår visjon om et Europa som er helt, fritt, og i fred.»
JEF ble opprinnelig tenkt som en styrke på 10 000-mann, og Financial Times rapporterte den gangen at den ble opprettet «for å styrke NATOs makt som respons på russisk aggresjon i Ukraina.»
De syv opprinnelige landene var Storbritannia, Danmark, Estland, Latvia, Litauen, Nederland og Norge. Det ble gjort klart at JEF var en NATO-styrke i alt unntatt navnet. Som en artikkel i Belfast Telegraph bemerket i forhold til inneværende års JEF-operasjoner: «Styrken bruker NATO-standarder og doktriner slik at den kan operere i forbindelse med alliansen, FN eller andre multinasjonale koalisjoner.»
Det var av avgjørende viktig betydning for opptrappingen av provokasjonene mot Russland at Sverige og Finland måtte bli med i JEF. Begge land meldte seg inn i 2017. Med deres inkludering ble JEF fullt operativt i 2018, da styrken begynte å holde ei rekke militærøvelser og krigsspilloperasjoner både uavhengig av og sammen med NATO.
Betydningen av JEF for amerikansk og britisk imperialisme, som en Europa-basert militærstyrke som formelt opererer utenfor Den europeiske unions (EU) sfære, ble oppsummert av Washingtons tankesmie Center for Strategic and International Studies (CSIS). Derfra ble det i oktober i fjor bemerket: «Integreringen av marinespesialstyrken JEF Baltic Protector inn i den USA-ledede 2019-øvelsen BALTOPS – en årlig NATO-ledet øvelse som har pågått siden 1972 – viser den potensielle nytten av JEF i et nøtteskall: Uavhengig og fleksibel, men NATO-kompetent og skalerbar. Som en Royal Navy commodore uttrykker det, er JEF en ‘styrke av venner som fyller et hull i sikkerhetsarkitekturen i Nord-Europa, mellom en nasjonal styrke og en NATO-styrke.’»
Det britiske forsvarsdepartementet (MoD) publiserte i mars 2021 sitt strategidokument, et såkalt review, «Defence in a Competitive Age» som oppfølger til MoDs Integrated Review av utenriks- og forsvarspolitiske retningslinjer [begge engelske tekster]. Sentralt i britisk imperialismes post-Brexit-agenda, i en periode med «stormaktskonflikt», var «å videreutvikle JEF (med Danmark, Estland, Finland, Latvia, Litauen, Nederland, Norge, Sverige og fra våren 2021, Island) slik at styrken tilbyr disse landene fleksible alternativer for å håndtere sub-terskel-konkurranse, så vel som å respondere på kriser, og forbedre styrkens interoperabilitet med NATO.»
Finlands rolle som en ledende styrke innen JEF ble tydeliggjort den 1. juli i fjor, ved at landet for første gang var vertskap for et møte med JEFs forsvarsministre.
På årets JEF-toppmøte, som ble holdt den 22. februar på Belvoir Castle i England, ble spenningen med Russland ytterligere skrudd opp. Deltakerlandenes 10 forsvarsministre erklærte at JEF er «ei gruppe likesinnede og proaktive nasjoner, med felles formål og verdier, og et felles fokus på sikkerhet og stabilitet i nordområdene, Nord-Atlanteren og Østersjøen». De var forent mot «oppbyggingen av russiske styrker på grensa til Ukraina, og ytterligere inngrep i Donbas-regionen». To dager seinere invaderte Russland Ukraina.
Toppmøtet bekreftet deltakelsen av JEF sammen med NATO i en serie antiRussland-øvelser, som involverte Finland og Sverige. Disse skulle finne sted i april, mai og gjennom hele 2023. Storbritannias forsvarsminister Ben Wallace erklærte i en uttalelse fra forsvarsdepartementet den 29. april at de ville se «våre tropper slå seg sammen med allierte og partnere på tvers av NATO og Joint Expeditionary Force i en framvisning av solidaritet og styrke i en av de største fellesutplasseringene siden den kalde krigen.»
MoD bemerket: «Øvelsene vil se 72 Challenger 2-stridsvogner, 12 AS90 belteartillerikanoner og 120 pansrede kampvogner av typen Warrior, utplassert til land fra Finland til Nord-Makedonia ….»
«Troppene fra B Squadron of the Queen’s Royal Hussars er denne uka utplassert til Finland for å delta i øvelsen Exercise Arrow. De vil bli integrert inn i en finsk panserbrigade, med deltakelse fra andre partnere, deriblant USA, Latvia og Estland. Øvelsen vil forbedre britiske og finske troppers evne til å samarbeide som del av JEF, og avskrekke russisk aggresjon i Norden og Baltikum-statene.»
Uttalelsen kunngjorde detaljer om militærøvelsen Exercise Hedgehog, som nå er i gang, og som involverer finske og svenske styrker som i løpet av de neste ukene går sammen med amerikanske og britiske styrker i NATOs krigsspill, deriblant i Estland, med grense til Russland beliggende bare 150 kilometer fra St. Petersburg.
Toppmøtet Belvoir Castle Summit ble etterfulgt av nok et toppmøte på høyt nivå, holdt den 14. og 15. mars i Storbritannias statsminister-residens, Chequers. Economist rapporterte, at det var deltakelse av «seks statsledere og andre offisielle representanter for Joint Expeditionary Force (JEF)». Magasinet beskrev JEF som Boris Johnsons «antiRussland-koalisjon», og bemerket: «Den britisk ledede Joint Expeditionary Force forflytter seg raskt mot Russland.»
Magasinet rapporterte at Johnson dagen etter beskrev hva som fant sted på møtet. «Vi ble enige om at Putin ikke måtte lykkes i denne satsingen,» sa han. Economist fortsatte: «De ble enige om å ‘koordinere, levere og finansiere’ mer våpen og annet utstyr som ble etterspurt av Ukraina. Og de erklærte at JEF, gjennom øvelser og ‘framskutt forsvar’, ville søke å avskrekke ytterligere russisk aggresjon – inkludert provokasjoner utenfor Ukraina som kan stå i veien for NATO, eller falle under alliansens terskelnivå.»
Viktigheten av at JEF opererer som en nominelt ikke-NATO militærstyrke ble igjen understreket. Det var en «høyberedskapsstyrke fokusert på regionene i nordområdene, Nord-Atlanteren og Østersjøen… I motsetning til NATO trenger den ikke intern konsensus for å utplassere tropper i en
krise: Storbritannia, ‘rammeverk’-nasjonen, kan starte operasjoner med én eller flere partnere. Som en britisk offiser sier det: ‘JEF kan handle mens NATO tenker.’»
Under betingelser med uopphørlige provokasjoner mot Russland, inkludert kanaliseringen av store mengder våpen til Ukraina, skal JEF kunne spille en helt sentral rolle.
Economist bemerket at styrkens nominelle ikke-NATO-status «gjør den spesielt nyttig under uklare omstendigheter. ‘Den er der for å reagere fleksibelt på alle slags beredskapssituasjoner, [slike] som kanskje faller under terskelen for Artikkel fem,’ sier Johnson, med henvisning til NATOs klausul om kollektivt forsvar. JEF har betydning fordi selv om Artikkel fem dekker ‘væpnet angrep’, er det uklart om provokasjoner på lavere nivå eller provokasjoner som er tvetydige, slike som de umerkede russiske soldatene som tok Krim vekk fra Ukraina i 2014, ville møte terskelen.»
Economist refererte til Martin Hurt fra forsvar-tankesmia ICDS i Estland, som forklarte at JEF er et «verdifullt supplement» til NATO. «Han sier at i tilfelle et angrep i Nord-Europa har JEF, sammen med amerikanske styrker, potensial til å bli den som responderer først.»
Economist kommenterte, derfor «har JEF også blitt et viktig diplomatisk og militært instrument for å respondere på Russlands krig i Ukraina. Britiske offisielle embetsrepresentanter sier at bare for noen uker siden ville et London-toppmøte bygget rundt styrken ha vært utenkelig.»
Johnson sa JEF «består av landene som var raskest ut av startgropa, sammen med oss, til å sende direkte militærhjelp til Ukraina.» Economist bemerket, da møtet fant sted, at «ni av ti medlemmer nå leverer våpen (Island, som mangler en stående hær, er unntaket).»
MoD lanserte i forrige måned dokumentet Storbritannias Forsvarsbidrag i nordområdene, Defence Contribution in the High North, som erklærte: «Hæren har økt sin trening i kaldt vær, inkludert som en del av sin forbedrede framskutte utplassering, Forward Presence, i Estland, hvor hærens doktrine for kaldt vær har blitt testet og foredlet sammen med det estiske forsvaret. Hærens trening sammen med JEF-partnere, deriblant Finland, Norge og Sverige, forbedrer dens evner i kaldt klima, og bygger på ekspertisen til Royal Marine og Joint Helicopter Commands fra nordområdene.»
Etter toppmøtet Belvoir Castle Summit skrev World Socialist Web Site: «Forsvarsministrenes uttalelse understreket: ‘JEF er utformet fra de første prinsippene for å være komplementær til NATOs positur for Avskrekking og Forsvars.’ At JEF også inkluderer to ikke-NATO-medlemmer, Finland og Sverige, blåser i lufta løgnene fra USA og landets allierte om at innlemmelsen av Ukraina i NATO er et fjernt perspektiv, som Moskva overdriver for å unnskylde deres egen aggresjon. JEFs militære arkitektur eksisterer allerede for at Ukraina skal bli fullt integrert i antiRussland-operasjoner i god tid før landet innvilges NATO-medlemskap.»
Bare i løpet av tre måneder vil Finlands og Sveriges de facto medlemskap i NATO raskt bli de jure, der JEF nå spiller en avgjørende rolle på vegne av amerikansk og britisk imperialisme for å drive fram deres agenda rettet mot regimeendring i Russland, og oppstykkingen av det enorme landet.
Denne artikkelen ble først publisert av WSWS.
Krigstrusselen stiger etter hvert som økonomien avtar
Av skribent - 17. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/krigstrusselen-stiger-etter-hvert-som-okonomien-avtar/
Denne artikkelen ble skrevet av en amerikansk ekspert i mai 2015, like etter Maidan og det USA-ledete kuppet i Ukraina. Den gir en god forståelse for det som foregår i Ukraina dag. Oversetters anmerkning.
Av Paul Craig Roberts, mai 2015
(Oversatt av Terje Valen.)
Wolfowitz-doktrinen om amerikansk utenrikspolitikk utgjør en alvorlig trussel mot menneskeheten.
Paul Craig Roberts, hovedtale til den årlige konferansen til Financial West Group, New Orleans, 7. mai 2015.
De definerende hendelsene i vår tid er Sovjetunionens sammenbrudd, 9/11, eksport av jobber og økonomisk deregulering. I disse hendelsene finner vi grunnlaget for våre utenrikspolitiske problemer og våre økonomiske problemer.
USA har alltid hatt en god mening om seg selv, men med det sovjetiske sammenbruddet nådde selvtilfredsheten nye høyder. Vi ble det eksepsjonelle folket, det uunnværlige folket, landet valgt av historien for å utøve hegemoni over hele verden. Denne nykonservative doktrinen frigjør den amerikanske regjeringen fra folkerettens begrensninger og tillater Washington å bruke tvang mot suverene stater for å gjenskape verden i sitt eget bilde.
For å beskytte Washingtons unike status som eneste supermakt etter Sovjetunionens sammenbrudd, skrev Paul Wolfowitz, i 1992, det som er kjent som Wolfowitz-doktrinen. Denne doktrinen er grunnlaget for Washingtons utenrikspolitikk. Læren sier:
«Vårt første mål er å forhindre gjenkomsten av en ny rival, enten på territoriet til det tidligere Sovjetunionen eller andre steder, som utgjør en trussel av størrelsesorden på det som Sovjetunionen tidligere sto for. Dette er en dominerende vurdering som ligger til grunn for den nye regionale forsvarsstrategien, og krever at vi forsøker å forhindre at enhver fiendtlig makt dominerer en region hvis ressurser under konsolidert kontroll vil være tilstrekkelig til å generere global makt.»
I mars i år utvidet Rådet for utenriksrelasjoner denne doktrinen til Kina.
Washington er nå forpliktet til å blokkere fremveksten av to store atomvåpenbevæpnede land. Denne forpliktelsen er årsaken til krisen som Washington har skapt i Ukraina og for bruk som antirussisk propaganda. Kina blir nå konfrontert med Pivot to Asia og byggingen av nye amerikanske marine- og flybaser for å sikre Washingtons kontroll over Sør-Kinahavet, nå definert som et område av amerikanske nasjonale interesser.
9/11 tjente til å starte de neokonservatives krig for hegemoni i Midtøsten. 9/11 tjente også til å starte den innenlandske politistaten. Mens sivile friheter har krympet hjemme, har USA vært i krig i nesten hele det 21 århundret, noe som, ifølge Joseph Stiglitz and Linda Bilmes har kostet oss minst $6 billioner dollars. Disse krigene har gått veldig dårlig. De har destabilisert regjeringer i et viktig energiproduserende område. Og krigene har i stor grad multiplisert «terroristene», hvor kampen mot disse var den offisielle årsaken til krigene.
Akkurat som sovjetunionens sammenbrudd utløste amerikansk hegemoni, ga det opphav til eksport av jobber. Det sovjetiske sammenbruddet overbeviste Kina og India om å åpne sine massive underutnyttede arbeidsmarkeder for amerikansk kapital. Amerikanske selskaper, sammen med alle de motvillige, som ble presset av store forhandlere og Wall Streets trussel om å finansiere overtakelser, flyttet produksjon og de industrielle og profesjonelle servicejobber som kunne flyttes, for eksempel programvareutvikling, til utlandet.
Dette fjernet deler av den amerikanske middelklassen og fjernet karrierestiger. Amerikansk BNP og skattegrunnlag flyttet med jobbene til Kina og India. Amerikanske reelle median familieinntekter opphørte å vokse og begynte å synke. Uten inntektsvekst for å drive økonomien, tydde Alan Greenspan til en utvidelse av forbruksgjelden, som har gått sin gang. For tiden er det ingenting som driver økonomien.
Når varer og tjenester produsert av offshorejobber bringes til USA for å bli solgt, går de inn som import, og forverrer dermed handelsbalansen. Utlendinger bruker sine handelsoverskudd til å erverve amerikanske obligasjoner, aksjer, selskaper og eiendom. Følgelig blir interesser, utbytte, kapitalgevinster og husleier omdirigert fra amerikanere til utlendinger. Dette forverrer underskuddet på driftsbalansen.
For å beskytte dollarens valutaverdi i møte med store underskudd på driftsbalansen og pengeskapingen til støtte for balansen i «banker som er for store til å mislykkes», har Washington fått de japanske og europeiske sentralbankene til å skrive ut penger i vilden sky. Utskrift av yen og euro kompenserer utskriften av dollar og beskytter dermed dollarens vekslingsverdi.
Glass-Steagall-loven som skilte kommersielle banker og investeringsbanker hadde blitt noe erodert før den totale opphevelsen i andre periode av Clinton-regimet. [Redaktørens avklaring: Glass-Steagall-loven ble delvis opphevet; det som var igjen var Federal Deposit Insurance Corporation, som i hovedsak eksisterer som et middel til å kausjonere ut store banker på skattebetalernes bekostning. ] Denne opphevelsen, sammen med manglende regulering over motderivater, fjerning av posisjonsgrenser på spekulanter, og den enorme økonomiske konsentrasjonen som følge av den sovende statusen til anti-trust-lover, produserte ikke fri en markedsutopi, men en alvorlig og pågående finanskrise. Likviditeten som er utstedt på vegne av denne krisen har ført til bobler i aksjemarkedet og obligasjonsmarkedet.
Implikasjoner, konsekvenser, løsninger
Da Russland blokkerte Obama-regimets planlagte invasjon av Syria og tiltenkt bombing av Iran, innså nykonservative at, mens de hadde vært opptatt av sine kriger i Midtøsten og Afrika i et tiår, hadde Putin gjenopprettet den russiske økonomien og militæret.
Wolfowitz-doktrinens første mål – å forhindre gjenkomsten av en ny rival – hadde blitt brutt. Her fortalte Russland USA «Nei». Det britiske parlamentet sluttet seg til å legge ned veto mot Storbritannias deltakelse i en amerikansk invasjon av Syria. Statusen som eneste supermakt ble rystet.
Dette omdirigerte oppmerksomheten til neokonservative fra Midtøsten til Russland. I løpet av det forrige tiåret investerte Washington 5 milliarder dollar i finansiering av fremstående politikere i Ukraina og ikke-statlige organisasjoner som kunne sendes ut i gatene i protester.
Da Ukrainas president gjorde en nytte-kostnadsanalyse av ukrainas foreslåtte tilknytning til EU, så han at de ikke betalte og avviste det. På det tidspunktet kalte Washington frivillige organisasjoner ut i gatene. Nynazistene la til volden, og regjeringen, som var uforberedt på vold ,kollapset.
Victoria Nuland og Geoffrey Pyatt valgte den nye ukrainske regjeringen og etablerte et vasallregime i Ukraina.
Washington håpet å bruke kuppet til å kaste ut Russland fra sin marinebase i Svartehavet, Russlands eneste varmtvannshavn. Men Krim, i århundrer en del av Russland, valgte å vende tilbake til Russland. Washington var frustrert, men kom seg etter skuffelse og beskrev Krim selvbestemmelse som russisk invasjon og annektering. Washington brukte denne propagandaen til å bryte opp Europas økonomiske og politiske forhold til Russland ved å presse Europa inn i sanksjoner mot Russland.
Sanksjonene har hatt uheldige konsekvenser for Europa. I tillegg er europeerne opptatt av Washingtons voksende krigføring. Europa har ingenting å tjene på konflikt med Russland og frykt for å bli presset inn i krig. Det er indikasjoner på at noen europeiske regjeringer vurderer en utenrikspolitikk uavhengig av Washingtons.
Den virulente antirussiske propagandaen og demoniseringen av Putin har ødelagt russisk tillit til Vesten. Med NATO-kommandanten Breedlove som krever mer penger, flere tropper, flere baser på Russlands grenser, er situasjonen farlig. I en direkte militær utfordring til Moskva søker Washington å innlemme både Ukraina og Georgia, to tidligere russiske provinser, i NATO.
På den økonomiske scenen er dollaren som reservevaluta et problem for hele verden. Sanksjoner og andre former for amerikansk finansimperialisme får land, inkludert svært store, til å forlate dollarbetalingssystemet. Ettersom utenrikshandelen i økende grad gjennomføres uten bruk av amerikanske dollar, faller etterspørselen etter dollar, men tilbudet har blitt kraftig utvidet som følge av kvantitative lettelser. På grunn av offshore produksjon og amerikansk avhengighet av import, vil et fall i dollarens kursverdi føre til innenlandsk inflasjon, ytterligere senke amerikanske levestandarder og true de riggede, aksjer, obligasjoner og edle metallmarkeder.
Den reelle grunnen til kvantitative lettelser er å støtte bankenes balanser. Den offisielle grunnen er imidlertid å stimulere økonomien og opprettholde den økonomiske oppgangen. Det eneste tegn på utvinning er reelt BNP som bare vises som positivt fordi deflatoren er undervurdert.
Bevisene er tydelige på at det ikke har vært noen økonomisk oppgang. Med BNP negativt i første kvartal og andre kvartal som trolig også vil være negativt, kan andre etappe av den lange nedgangen begynne i sommer.
Dessuten er dagens høye arbeidsledighet (23 prosent) forskjellig fra tidligere arbeidsledighet. På etterkrigstidens 1900-tall håndterte Den amerikanske sentralbanken inflasjonen ved å kjøle ned økonomien. Salget ville avta, varelager ville bygge seg opp, og permitteringer ville skje. Etter hvert som arbeidsledigheten økte, ville Fed snu kursen og arbeidere ville bli kalt tilbake til jobbene sine. I dag er ikke jobbene der lenger. De er flyttet over havet. Fabrikkene er borte. Det er ingen jobber å ringe arbeidere tilbake til.
For å gjenopprette økonomien kreves det at eksport av jobber reverseres og jobbene bringes tilbake til USA. Dette kan gjøres ved å endre måten selskaper beskattes på. Skattesatsen på bedriftens fortjeneste kan bestemmes av den geografiske plasseringen der selskaper tilfører verdi til produktene de markedsfører i USA. Hvis varene og tjenestene produseres offshore, vil skattesatsen være høy. Hvis varene og tjenestene produseres innenlands, kan skattesatsen være lav. Skattesatsene kan settes til å kompensere for de lavere kostnadene ved å produsere i utlandet.
Tatt i betraktning lobbymakten til transnasjonale selskaper og Wall Street, er dette en usannsynlig reform. Min konklusjon er at amerikansk økonomi vil fortsette nedgangen.
På utenrikspolitisk front betyr hubris og arroganse av Amerikas selvbilde som det «eksepsjonelle, uunnværlige» landet med hegemoniske rettigheter over andre land at verden er klar for krig. Verken Russland eller Kina vil akseptere den vassallstatusen som er akseptert av Storbritannia, Tyskland, Frankrike og resten av Europa, Canada, Japan og Australia. Wolfowitz-doktrinen gjør det klart at prisen på verdensfred er verdens aksept av Washingtons hegemoni.
Derfor, med mindre dollaren og med den amerikanske makten kollapser eller Europa finner mot til å bryte med Washington og forfølge en uavhengig utenrikspolitikk, og sier farvel til NATO, er atomkrig vår sannsynlige fremtid.
Washingtons aggresjon og åpenlyse propaganda har overbevist Russland og Kina om at Washington har til hensikt å starte krig, og denne erkjennelsen har trukket de to landene inn i en strategisk allianse. Russlands 9. mai-seiersdagsfeiring av Hitlers nederlag er et historisk vendepunkt. Vestlige regjeringer boikottet feiringen, og kineserne var der i deres sted. For første gang marsjerte kinesiske soldater i paraden med russiske soldater, og Kinas president satt ved siden av Russlands president.
Sakers rapport om Moskva-feiringen er interessant. Legg spesielt merke til diagrammet over tap fra andre verdenskrig. Russiske tap sammenlignet med de samlede tapene i USA, Storbritannia og Frankrike gjør det helt klart at det var Russland som beseiret Hitler. I det orwellske vesten går den siste omskrivingen av historien ut av historien den røde hærens ødeleggelse av Wehrmacht. I tråd med den omskrevne historien nevnte Obamas bemerkninger på 70-årsjubileet for Tysklands overgivelse bare amerikanske styrker. Til sammenligning uttrykte Putin takknemlighet til «folket i Storbritannia, Frankrike og USA for deres bidrag til seieren».
Russlands president har i mange år offentliggjort at Vesten ikke lytter til Russland. Washington og dets vasallstater i Europa, Canada, Australia og Japan hører ikke når Russland sier «ikke press oss så hardt, vi er ikke din fiende. Vi ønsker å være dine partnere.»
Etter hvert som årene har gått uten Washington-høring, har Russland og Kina endelig innsett at deres valg er vassalstatus eller krig. Hadde det vært noen intelligente, kvalifiserte personer i Det nasjonale sikkerhetsrådet, utenriksdepartementet eller Pentagon, ville Washington blitt advart bort fra neocon-politikken med å så mistillit. Men med bare neocon hubris til stede i regjeringen, gjorde Washington feilen som kunne være skjebnesvanger for menneskeheten.
Om forfatteren Paul Craig Roberts
Dr. Paul Craig Roberts gikk på fire av de fineste universitetene, studerte under to Nobelprisvinnere i økonomi, forfattet 20 fagfellevurderte artikler i tidsskrifter for stipend, og publiserte fire akademiske pressefellevurderte bøker, inkludert Harvard og Oxford Universities, og syv kommersielt publiserte bøker. Hans siste bok er The Neoconservative Threat to World Order: Washington’s Perilous War for Hegemony.
Omfattende kritikk av «grønn vekst»-ideologien
Av Erik Plahte - 17. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/omfattende-kritikk-av-gronn-vekst-ideologien/
Av Erik Plahte.
Del 8 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.
«De eksisterende [klima]scenarioene starter med en forutsetning om at alle land bør fortsette å fremme økonomisk vekst i resten av århundret, uansett hvor rike de allerede er. Vekst er en norm det ikke stilles spørsmålstegn ved», skriver den økonomiske antropologen Jason Hickel m.fl. (Nature Energy, 2021). Men dette stemmer ikke helt. Det er de ledende politiske og økonomiske kreftene som ikke stiller dette spørsmålstegnet og som hevder at fortsatt økonomisk er nødvendig og går godt i hop med natur- og miljøvern. Stadig flere kritiske røster hevder og grunngir at denne kombinasjonen er umulig. At fortsatt økonomisk vekst vil innebære fortsatt rovdrift på naturens ressurser fordi økonomiske hensyn blir overordna økologiske hensyn. At en økonomi som opprettholder naturressursene for å sikre menneskeheten en trygg framtid, ikke kan fremme fortsatt økonomisk vekst.
Sammenbruddene i naturprosessene er globale, altomfattende, akselererende og irreversible, grundig dokumentert av IPCC, UNEP, IPBES, UNCCD og en rekke miljøorganisasjoner. Om de ikke stanses, står vår sivilisasjon foran et sammenbrudd. Man kan like det eller ikke, men det betyr at ikke bare har den kapitalistiske vekstfilosofien gått ut på dato. Selve det kapitalistiske økonomiske systemet har gått ut på dato. Å erstatte det med et annet system må settes på dagsorden. Talsmenn og -kvinner for økonomisk vekst og fortsatt kapitalisme hevder sjølsagt at dette er feil, den økonomiske veksten kan fortsette – uten begrensninger i tid – fordi veksten kan frikoples fra vekst i forbruket av naturressurser. Hvordan grunngis dette, holder argumentasjonen?
Frikopling (engelsk: decoupling) – et sentralt begrep
Det er vanlig å skille mellom relativ frikopling og absolutt frikopling. «Relativ frikopling vil si at den økonomiske veksten er raskere enn veksten i materialforbruket. Absolutt frikopling er oppnådd dersom det er økonomisk vekst samtidig som den totale materialforbruket avtar. Selv om begge tilfellene innebærer økt effektivitet i materialforbruket, er det bare den siste formen som kan oppfattes som en måte å minske presset mot miljøet.» (materialflows.net)
«Den sentrale utfordringa når vi går mot en verden med sterke føringer på [bruken av] ressurser og karbon, er å frikople veksten absolutt fra hvor intenst vi bruker materialer og energi», skriver UNEP i rapporten Towards a Green Economy fra 2011 (s 23, min utheving).
Hvorfor er slik vekst en krevende utfordring? For det første fordi Jorda er begrensa, og det setter absolutte grenser for hvor mye energi og råvarer som kan utvinnes og brukes. For det andre fordi det er enda snevrere grenser for hvor mye vi kan omdanne naturen «om vi fortsatt skal ha muligheten til å leve trygt på Jorda», som det sies i teorien om planetariske grenser som er lansert av Stockholm Resilience Centre. Så tilhengerne av «grønn vekst» hevder at det er mulig å fortsette en økonomisk vekst uten å bryte disse grensene.
Fire av disse grensene allerede er overskredet: tap av biologisk mangfold, bruk av land, klimaendring og omsetninga av nitrogen og fosfor. Flere står i fare for å bli brutt, men de brutte absolutte grensene snakker veksttilhengerne ikke så mye om. De sier oss at vi har ikke lenger «muligheten til å leve trygt på Jorda». All fornuft skulle da tilsi at det primære målet ikke kan være vekst, men å gjenopprette det biologiske mangfoldet, redusere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, tilbakeføre ødelagt land og i det minste hindre ytterligere tap av nitrogen og fosfor til naturen.
FNs 2030 Agenda for Sustainable Development fra 2015 stemmer i budskapet fra UNEP. Der står det i mål nr 8.4 (min utheving):
I økende grad styrke effektiviteten i bruk av globale ressurser i forbruk og produksjon mot 2030 og gjøre vårt ytterste for å frikople økonomisk vekst fra miljøsammenbrudd, i samsvar med 10-års rammeprogramet for bærekraftig forbruk og produksjon, med de [økonomisk] utviklede landene i spissen.
Man kunne vente at et så ambisiøst og klart program for økonomisk vekst ville bygge på omfattende analyser som viser at slik frikopling virkelig er mulig økonomisk, sosialt, organisatorsk/administrativt og politisk, og ikke minst om det er mulig ut fra helt nødvendige sammenhenger mellom økonomisk aktivitet på den ene sida og de økologiske følgene av bruken av materielle ressurser og energi.
Ingen holdbare argumenter for frikopling
Men slike analyser finnes ikke, ifølge Jason Hickel og Giorgos Kallis, begge professorer i politisk økologi ved Universidad Autónoma de Barcelona. I den grundig dokumenterte artikkelen (Is Green Growth Possible?) har de vurdert forholdet mellom økonomisk vekst og grønn økonomi og oppsummerer (mine uthevinger):
Teorien for grønn vekst hevder at fortsatt økonomisk ekspansjon lar seg forene med økologien på vår planet siden teknologiske framskritt og endringer vil tillate oss å frikople økende BGP absolutt fra ressursbruk og karbonutslipp. Dette blir nå forutsatt i nasjonal og internasjonal politikk, inkludert FNs bærekraftsmål. Men empiriske analyser av ressursbruk og karbonutslipp understøtter ikke teorien om grønn vekst. Vi har granska relevante studier av historiske trender og modellbaserte framskrivninger, og finner at (1) det finnes ikke noe empirisk holdepunkt for at det er mulig å oppnå absolutt frikopling fra ressursbruk i global målestokk ved fortsatt økonomisk vekst, og (2) absolutt frikopling fra karbonutslipp raskt nok til å hindre global oppvarming over 1,5 °C eller 2 °C er ytterst lite trolig, selv under optimistiske politiske vilkår. Vi slutter at grønn vekst høyst sannsynlig er et feilslått mål, og at politikerne heller må se seg om etter alternative strategier.
Til forbeholdet i den siste setninga er å si at dette er sitert fra et vitenskapelig tidsskrift, ikke et politisk propagandaskrift. Som forskere må Hickel og Kallis ha dekning for påstandene sine. Men de sier kort og godt at fortsatt global økonomisk vekst står i veien for å nå Paris-målene. «Riktignok», skriver de (min utheving),
kan absolutt frikopling av BNP fra ressursbruk (a) være mulig på kort sikt i noen rike land med en kraftfull nedtrappingspolitikk, men bare om en antar teoretiske forbedringer i effektivitet som kan være umulig å oppnå i virkeligheten, (b) men lar seg ikke gjennomføre i globalt omfang, ikke engang under de beste politiske forutsetninger, og (c) er fysisk ikke mulig å opprettholde på lengre sikt. I lys av disse resultatene kan vi slutte at teorien om grønn vekst i forhold til ressursbruk ikke lar seg understøtte empirisk. Vi kjenner ikke til noen troverdige empiriske modeller som motsier denne konklusjonen.
Med støtte i ca 300 vitenskapelige referanser kommer rapporten Decoupling Debunked (frikopling tilbakevist) fra European Environmental Bureau (2019) til samme konklusjoner som Hickel og Kallis:
Vi kan trygt konkludere at det ikke finnes noe empirisk bevis som understøtter at det finnes noen frikopling av den typen som er beskrevet som nødvendig i denne rapporten – dvs en absolutt, global, varig og tilstrekkelig rask og omfattende frikopling av miljøtrykket (både ressurser og belastninger) fra økonomisk vekst.
Artikkelen Is Decoupling GDP Growth from Environmental Impact Possible? ( PLoS ONE, 2016) av en gruppe forskere fra Australia understøtter denne konklusjonen. På grunnlag av en enkel dynamisk modell konkluderer de:
På grunnlag av denne enkle modelleringa slutter vi at å frikople veksten i BNP fra ressursbruken, relativt eller absolutt, vil i beste fall bare være midlertidig. Varig frikopling (absolutt eller relativ) er umulig for essensielle ressurser som ikke kan erstattes av andre, fordi det man kan vinne i økt effektivitet til sjuende og sist støter mot fysiske grenser.
«Vår modell demonstrerer kategorisk at BNP kan ikke fortsette å øke i all evighet», sier de videre og avslutter med:
Vi hevder at det nå er på tide å innse at det finnes biofysiske grenser, og at det er på høy tid å gå løs på oppgava å reorientere samfunnet mot et sett av mål som er mer oppnåelige og tilfredsstillende enn bare ganske enkelt evig vekst.
Trass i at teorien mangler empirisk grunnlag, kunne det jo tenkes at den likevel stemmer. Men etter en omfattende analyse basert på sju ulike kriterier konkluderer Decoupling Debunked også med at det er ytterst lite trolig at absolutt, varig og tilstrekkelig frikopling vil skje i nærmeste framtid.
Hickel går enda lengre. I en artikkel i Foreign Policy viser han til tre empiriske studier, en av dem fra UNEP, som alle konkluderer med at «selv under de alle gunstigste vilkår er det ikke mulig å frikople GBP fra ressursbruken i global skala». (Bak betalingsmur, fulltekst her.)
Bevisbyrden ligger hos talsmennene for frikopling,
skriver Hickel og Kallis og avslutter: «Inntil alle argumentene i rapporten er tilbakevist, er frikoplingsbegrepet bare et reint trosspørsmål med liten relevans for politiske beslutninger.» Det er på høy tid å lytte til kritikerne, og reise en helt annen debatt, skriver de: «Det vi trenger å frikople, er ikke økonomisk vekst fra miljøbelastningene, men rikdom og ‘det gode liv’ fra økonomisk vekst.» Med andre ord, utvikle en økonomi der målet ikke er privatøkonomisk gevinst, også kalt profitt, men å produsere ting vi trenger, fordele dem på en rettferdig måte og gjenopprette et stoffskifte med naturen som lar seg opprettholde over lang tid.
«Vi konkluderer at kraftige, raske og absolutte reduksjoner i ressursbruk og utslipp av klimagasser er umulig å oppnå ved de eksisterende frikoplingsratene», skriver en internasjonal forskergruppe, og fortsetter: «Frikopling må suppleres med strategier for hva som er tilstrekkelig og med strengt regulerte mål for absolutte reduksjoner.» Gruppa siterer flere andre forskergrupper som tar til orde for at det nå er nødvendig å sette tæring etter næring, dvs å begrense forbruket av ressurser til hva vi faktisk kan ta ut uten å forringe naturen, i stedet for å stadig øke produksjonen for å dekke evig økende behov for forbruksartikler (les: et stadig økende behov for økonomisk vekst).
Men det store flertallet av de over 800 artiklene om frikopling gruppa har vurdert, «stiller ikke spørsmålstegn ved paradigmet om økonomisk vekst». Med andre ord: De tar fortsatt økonomisk vekst som et utgangspunkt og spør om det da er mulig å ivareta natur- og miljøhensyn. Det som trengs, er å snu saka på hodet. Utgangspunktet må være å ta vare på naturen, og så innrette økonomien etter det. Lar ikke det seg gjøre – og analysene tyder på at slik er det – viser det bare at kapitalismen har utspilt sin rolle og må forkastes. Helt konkret betyr det for eksempel at norsk natur skal bevares, følgelig ingen flere vindturbinparker. Ingen dumping av gruveavfall i Førdefjorden, spare energi framfor å måtte rasere mer natur for å dekke et evig økende energiforbruk.
Valget står mellom «grønn» og «vekst»
Når det er slik at absolutt frikopling er nødvendig for å sikre en bærekraftig framtid, samtidig som absolutt frikopling er fysisk umulig, står valget mellom enten fortsatt økonomisk vekst + økologisk katastrofe eller å stanse den økonomiske veksten + innordne økonomien under de kravene økologien stiller for å gjenopprette og opprettholde en sikker framtid for menneskeheten. Beholde kapitalismen og en tiltakende naturødeleggelse som gradvis eller mindre gradvis vil rasere livsgrunnlaget vårt, eller kvitte oss med den.
Veksttilhengerne drømmer om evig økonomisk vekst, men alt tyder på at det er fysisk umulig. Vi bruker mere ressurser enn naturen byr på (jf Del 7 i denne serien), og det må nødvendigvis ta slutt en gang. Jo mer krevende det blir å opprettholde ressurstilgangen, desto vanskeligere blir det å videreføre den økonomiske veksten. Evig økonomisk vekst er umulig. Det er ikke engang sannsynlig at det er mulig resten av dette århundret.
Alternativet til dagens kurs mot klima- og miljøkatastrofe er ikke «grønn vekst», men nedvekst, krymping («degrowth» på engelsk), som reduserer det globale økologiske fotavtrykket fra 1,75 jordkloder ned til den ene vi har til rådighet. «Spørsmålet er ikke om verdensøkonomien må krympe – særlig økonomien i de rike landene i Nord – men hvordan denne prosessen vil skje: på en kaotisk eller organisert måte, og hvordan den vil ende.» (U Hoffmann: «Can Green Growth Really Work», UNCTAD 2015).
Du vil finne alle de publiserte delene i denne serien ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.
Nei til EU må finna tilbake til eiga plattform
Av leserinnlegg - 17. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/nei-til-eu-ma-finna-tilbake-til-eiga-plattform/
Av Hans Olav Brendberg (aktivist i EU-kampen i 1994 og inntil nylig medlem av Nei til EU) og
Trond Andresen (aktivist i EEC-kampen i 1972 og medlem av Folkebevegelsen mot EEC den gangen, aktivist i andre runde med folkeavstemning i 1994 og fortsatt medlem av Nei til EU)
10. mai gjekk «Nei til EU» ut med ei pressemelding der dei tok avstand frå nettavisa steigan.no, og bad tillitsvalde om å avvikla sine eigarinteresser i eigarselskapet Mot Dag AS, og ikkje skrive for steigan.no.
Pressemeldinga er skrive av leier i Nei til EU Roy Pedersen og generalsekretær Kjell Arnestad, som ein reaksjon på et oppslag i Ja-til-EU-avisa Dagbladet. Ho er ikke drøfta i Nei til EUs styre, og har preg av panikk.
Pressemeldinga er ein skivebom, og det er fleire grunnar til dette.
Nei til EU er ein organisasjon som forsvarar folkestyre og suverenitet, og organisasjonen har røter i ein breid allianse som vart bygd allereide då forslaget om norsk medlemsskap i EEC var oppe tidleg på sekstitallet.
Nei til EU må som organisasjon vera tydeleg på prinsipp – men organisasjonen er ikkje tent med å bli ei resolusjonskvern som tek stilling til alle slags konfliktar utanom EU-spørsmålet. Organisasjonen er for folkestyre og suverenitet – men kva vil dette tyda i praksis i spørsmål som til dømes NATO-medlemsskap eller konflikten i Midt-Austen? Nei til EU femner rørsler og parti som alltid har vore usamde om slike spørsmål – og Nei til EU har løyst dette ved å ikkje ta seg noko mandat som går ut over Noregs tilhøve til EU, og EU sitt tilhøve til Europa og verda.
Slik har Nei til EU greidd å byggja ein breid front mot norsk EU-medlemsskap – ein front som ikkje har vorte kløyvd av Ja-sidas forsøk på å så splid og mistanke mellom ulike tyngdepunkt i Nei-rørsla.
Pressemeldinga mot Steigan bryt mot denne tradisjonen, og går NtEU vidare på denne vegen risikerer ein eit kløyvd og svekka grunnlag for EU-motstanden i Noreg. Ein gjer det motsette av det samlingsarbeidet Arne Haugestad og Kristen Nygård gjorde i 1972 og 1994: I staden for å samla breidde i norsk EU-motstand let fronten seg bruka i internt kiv.
Men pressemeldinga frå Nei til EU er meir alvorleg enn dette. Pressemeldinga slår fast: «Nei til EU tar avstand fra steigan.no fordi nettstedet sprer konspirasjonsteorier, vaksinedesinformasjon, antisemittisme og unnskyldninger for Russlands invasjon av Ukraina.»
Kva faktavurdering ligg til grunn for denne påstanden? Steigan har tatt avstand frå Russlands invasjon av Ukraina, men nettstaden har ei kritisk dekning av krigen. Sjølvsagt kan ein del av dette vera kontroversielt – men er ikkje dette ein del av medias oppgåve? Er Nei til EU verkeleg negativ til at det finst aktørar som går motstraums innanfor det norske mediemangfaldet?
Påstandane om at steigan.no driv med «antisemittisme» er av same ugrunna slag som dei som er brukt i ein svær svertekampanje mot Jeremy Corbyn, for å hindra at han skulle bli statsminister i Storbritannia.
Og den ålmenne skuldinga om å «spre konspirasjonsteorier» er så vag at ho er verdilaus.
Vidare: Er det eitt terreng Nei til EU bør halda seg unna, så er det blandinga av politikk, jus og medisin som vi har sett under koronaepidemien. Ein treng sjølvsagt ikkje vera samd med Steigan – men her trengst det utan tvil offentleg debatt og opprydding.
No meiner sjølvsagt folk ulike ting om steigan.no. Men er dette ei oppgåve for Nei til EU? Journalistveteranen Erling Borgen karakteriserte – med rette – Dagbladoppslaget om at eigarar av Steigan også var med i Nei til EU som «Mccarthyisme» og «brønnpissing». Ved å bita på agnet skaffar Nei til EU seg heilt unødvendig eit problem, som over tid kan rotgnaga grunnlaget for organisasjonen. Korleis er det med dei nettavisene og bloggane som Nei til EU ikkje tek avstand frå – går dei god for dei? Korleis kan ein tolka togn og manglande vilje til å uttala seg? Ved å ta i ei sak Nei til EU aldri burde tatt i, står ein i neste omgang svært utsett til for hogg. Det er blod i vatnet, og kva gjer ein om haiflokken dukkar opp på nytt? Kastar fleire enn Steigan på havet? Dette er ikkje eit problem ein tverrpolitisk front bør skaffa seg.
Nederst i pressemeldinga viser Nei til EU til sine vedtekter og bærebjelker, som slær fast at «Medlemskap er uforenlig med enhver rasistisk aktivitet eller argumentasjon». Dette er ein grisete – og grunnlaus – insinuasjon om at Steigan er i konflikt med denne delen av Nei til EUs verdigrunnlag. Det er alvorleg når Nei til EU på denne måten låner autoritet til grunnlause skuldingar, og det underbyggjer inntrykket av elendig organisasjonshandverk.
Mange medlemmer har reagert mot pressemeldinga, på Nei til EUs Facebook-side. Fleire har skrive at dei no melder seg ut på grunn av dette. Og nokre har bede om at forfattarne av pressemeldinga svarar på den kraftige kritikken. Dei blir møtt med total togn. Men Nei til EU er ikkje Vatikanet eller EU-kommisjonen. Dette skal vera ein demokratisk grasrotorganisasjon. Når medlemmer spør, bør leiarane svara.
Denne saka må ikke få døy i togn.
Fra redaksjonen:
Brev til Nei til EU ved Roy Pedersen
Til Roy Pedersen
Nei til EU har sendt ut ei pressemelding som er et alvorlig, usant og grovt angrep på steigan.no og på pressefriheten i Norge.
https://neitileu.no/aktuelt/nei-til-eu-tar-avstand-fra-steigan.no
I pressemeldinga skriver dere at
«Nei til EU tar avstand fra steigan.no fordi nettstedet sprer konspirasjonsteorier, vaksinedesinformasjon, antisemittisme og unnskyldninger for Russlands invasjon av Ukraina.»
Dette er påstander uten belegg, men vi tilbyr dere spalteplass til usensurert å legge fram hva dere måtte ha av argumenter for disse påstandene.
Siden påstandene er uten enhver forankring i virkeligheten, hadde det beste vært at dere ba oss, våre støttespillere og lesere om unnskyldning.
Det er ikke dekning for pressemeldinga i Nei til EUs egne vedtekter.
Der står det at
«Alle som støtter organisasjonens formål og arbeidsformer kan bli medlemmer av Nei til EU.
Medlemskap er uforenlig med enhver rasistisk aktivitet eller argumentasjon.»
Ingen av beskyldningene deres er sanne, men det er spesielt absurd å beskylde oss for «antisemittisme» siden vi i åtte år har avslørt den grove antisemittismen som både spres av nazi-organisasjoner som Azov i Ukraina, men også av parlamentet og regjeringsapparatet gjennom deres hyllest til folkemordere og antisemitter som Stepan Bandera. I disse årene har vi gjentatte ganger bedt norske politikere om å ta avstand fra den grove rasismen og antisemittismen som spres av disse kreftene. Men vi har talt for døve ører.
Utspill av den typen dere har kommet med skader kampen mot EU, og i kritiske tider som dette burde ledelsen i Nei til EU ikke angripe EU-motstandere som oss, men heller gjøre alt som står i deres makt for å styrke kampen mot EU og EØS.
Vennlig hilsen
Pål Steigan
sjefredaktør i steigan.no
Gratulerer med Nasjonaldagen, Norge!
Av Niels Gerhard Johansen - 17. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/gratulerer-med-nasjonaldagen-norge/
Gratulerer med Nasjonaldagen, Norge!
Vi feirer at landet vårt er fritt (såvidt) litt ennå…
vennlig hilsen
Niels Gerhard
Samfunnsengasjert satiretegner