Nyhetsbrev steigan.no 17.04.2022
Dagens overskrifter:
FAOs matvareindeks slår alle rekorder
Prisene på mat og drivstoff rett til værs – massedemonstrasjoner over hele verden
John Mearsheimer: – Finnes det noen løsning på krigen i Ukraina?
Tidligere rådgiver for NATO i Ukraina: De ønsker denne krigen for å skade Russland
Sensurkampanjen mot vestlig kritikk av NATOs Ukraina-politikk er ekstrem
Dominoene har begynt å falle – Sri Lanka stenger børsen ei uke i landets verste krise siden 1948
FAOs matvareindeks slår alle rekorder
Av red. PSt - 17. april 2022
https://steigan.no/2022/04/faos-matvareindeks-slar-alle-rekorder/
Den siste statistikken fra Verdens matvarefond FAO bekrefter det vi allerede har slått fast på steigan.no, nemlig at verdens matvarepriser går rett til himmels.
Det er først og fremst krigen i Ukraina og de massive vestlige sanksjonene mot Russland som driver matvareprisene gjennom taket. FAO skriver:
» FAO Food Price Index* (FFPI) var i gjennomsnitt 159,3 poeng i mars 2022, en økning på 17,9 poeng (12,6 prosent) fra februar, og gjorde et stort sprang til et nytt høyeste nivå siden starten i 1990. Den siste økningen gjenspeiler nye all-time topper for vegetabilske oljer, frokostblandinger og kjøttunderindekser, mens de for sukker og meieriprodukter også steg betydelig.
» FAOs kornprisindeks var i gjennomsnitt 170,1 poeng i mars, opp 24,9 poeng (17,1 prosent) fra februar, og markerte det høyeste nivået som er registrert siden 1990. Denne månedens økning reflekterte en økning i verdensprisene på hvete og grove korn, hovedsakelig drevet av konflikt -relaterte eksportforstyrrelser fra Ukraina og, i mindre grad, Den russiske føderasjonen. Det forventede tapet av eksport fra Svartehavsregionen forverret den allerede stramme globale tilgjengeligheten av hvete. Med bekymring over avlingsforholdene i USA (USA) som også ga støtte, steg verdens hvetepriser kraftig i mars, med 19,7 prosent. Etter å ha klatret oppover med 20,4 prosent i mars, markerte internasjonale priser for grovt korn rekordhøye, med mais-, bygg- og sorghumpriser som alle nådde sine respektive høyeste nivåer som er registrert siden 1990. Betraktelig reduserte forventningene til maiseksporten for Ukraina, en stor eksportør, på toppen av høye energi- og innsatskostnader, underbygget en økning på 19,1 prosent i verdens maispriser måned-til-måned. Styrken i maismarkedene påvirket andre grove kornsorter, med sorghumprisene som økte med 17,3 prosent, mens forsyningsusikkerhet økte presset på allerede stramme byggmarkeder, og presset byggprisene opp med 27,1 prosent fra februar. I mellomtiden holdt kontrasterende trender på tvers av de ulike opprinnelsene og kvalitetene marsverdien til FAOs risprisindeks lite endret fra februarnivåene og fortsatt 10 prosent under verdien fra året før.
» FAOs prisindeks for vegetabilsk olje var i gjennomsnitt 248,6 poeng i mars, opp 46,9 poeng (23,2 prosent) fra februar og nå en ny rekordhøye. Den kraftige økningen i indeksen ble drevet av høyere priser på solsikke-, palme-, soya- og rapsolje.
Hunger Games
Ikke ta feil av dette. Dette betyr hungersnød og død. Det betyr ekstrem elendighet og fattigdom. De som støtter USAs og EUs sanksjonspolitikk blir nødt til å si: «Det er verdt prisen!»
Fortjener vi ikke bedre?
Av Anders Nordstad - 17. april 2022
https://steigan.no/2022/04/fortjener-vi-ikke-bedre/
Av Anders Nordstad.
Mat handler om mange ting.
Om mye mer enn fravær av sult.
Særlig i landet vårt der tilstedeværelsen av sult er ukjent.
Mat er det sosiale limet i samfunnet vårt – både i familien og blant venner.
Vi møtes for å spise mat sammen.
Men mat er mye mer enn dette.
Det er tradisjon, kunnskap, kultur og gir identitet til både lokalsamfunn, regioner og nasjonen vår.
Uten egen mat er vi ingen nasjon.
Sånn er det bare.
Men mat handler først og fremst om tillit. Det handler om tillitsforholdet mellom de som lager maten og de som spiser maten.
Dette tillitsforholdet er det noen som ønsker å fjerne – de kalles kjøpmenn og politikere.
Kjøpmennene ønsker å fjerne det fordi det gir dem muligheten til å pakke inn nærmest hva-som-helst, kalle det mat og kreve en pris for dette som gjenspeiler kjøpekraften i samfunnet.
Politikerne ønsker å fjerne det fordi det gir mer mat for mindre penger. Tror de.
Selv om de tar sørgelig feil, så klart.
De tenker kortsiktig, når deres oppgave er å tenke langsiktig.
Og hva med oss forbrukere?
Vi som gjerne vil opprettholde tillitsforholdet? Vi som gjerne vil vite hvem som har laget maten vår og hvordan de har gjort det.
Vi får ikke muligheten til å velge.
Vi må ta det vi får. Det vi blir tilbudt.
Fortjener vi ikke bedre?
Anders Nordstad som tidligere var generalsekretær i Norges Bonde- og Småbrukarlag driver en blogg på Facebook. Der skriver han gode og forfriskende innlegg om «mat, miljø, bønder og de greie der».
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Prisene på mat og drivstoff rett til værs – massedemonstrasjoner over hele verden
Av red. PSt - 17. april 2022
https://steigan.no/2022/04/prisene-pa-mat-og-drivstoff-rett-til-vaers-massedemonstrasjoner-over-hele-verden/
De utålelige økningene av levekostnader utløst av USA/NATO-krigen mot Russland i Ukraina produserer nå ei massiv bølge av arbeiderklasseprotester over hele verden, skriver Eric London i WSWS. Vi gjengir noen av hans eksempler:
De siste dagene har kommuneansatte, statsansatte, oljearbeidere, telekommunikasjonsarbeidere og lærere i Iran lagt ned arbeidet, med krav om massive økninger av lønninger og pensjoner.
I Indonesia, verdens fjerde største land målt etter antall innbyggere, brøt det i forrige uke ut store studentdemonstrasjoner på grunn av den stigende prisen på matolje, og av president Joko Widodos nylige kunngjøring at han har til hensikt å bli sittende i en ny periode. Demonstranter i Jakarta, Sør-Sulawesi, Vest-Java og andre områder av landet, konfronterte brutal politiundertrykkelse, der én demonstrant ble påført livstruende skader.
I Pakistan skriver den engelskspråklige avisa The Diplomat torsdag at matvareprisene i landet det siste året har økt med 15 prosent, og at i likhet med Sri Lanka og Peru, «er Pakistan det foreløpig siste offer for politisk ustabilitet. Forekomsten av panikk i råvare- og finansmarkedene; en global inflasjonsspiral, stigende matvarepriser og en økning av protester, spesielt i framvoksende markeder, viser at denne prosessen ikke vil bli begrenset til Pakistan eller Sri Lanka.»
I Latin-Amerika, en region man en gang trodde var relativt skjermet fra nedgangen i russisk og ukrainsk eksport, fant det i forrige uke sted massedemonstrasjoner i Buenos Aires, Argentina, der en trailersjåførstreik har kvalt landets korneksport. Den spanske avisa El País bemerket torsdag at «konflikten på gata vokser sammen med den lokale valutaens tap av kjøpekraft», der inflasjonen fra mars til april steg med 6,7 prosent, og inflasjonsraten på årsbasis har steget til 55 prosent.
I Storbritannia advarte avisa The Guardian i en lederartikkel i forrige uke for at Storbritannia «glir inn i en sosial og økonomisk krise, som folket ikke har sett maken til på flere tiår. Husholdningenes drivstoffregninger er på vei til å toppe £ 2 400 innen høsten, mens prisene i en dagligvarebutikk skyter i været.» Inflasjonen i Storbritannia var i forrige måned på 7 prosent, den høyeste siden 1992.
Guardian bemerket: «I én prognose vil én av tre briter – 23,5 millioner mennesker – i år ikke ha råd til å dekke sine levekostnader.»
CNN: From Pakistan to Peru, soaring food and fuel prices are tipping countries over the edge
John Mearsheimer: – Finnes det noen løsning på krigen i Ukraina?
Av red. PSt - 17. april 2022
https://steigan.no/2022/04/john-mearsheimer-finnes-det-noen-losning-pa-krigen-i-ukraina/
Den berømte statsviteren John Mearsheimer studerte ved United States Military Academy 1966–1970, og tjenestegjorde deretter i fem år som offiser i United States Air Force. Han tilhører det som kalles den nyrealistiske skolen i internasjonal politikk, slik som Kenneth Waltz, Samuel P. Huntington og Stephen Walt.
Finnes det noen løsning på krigen i Ukraina?
Her gir Maersheimer en oppdatering av situasjonen og spør om det finnes noen løsning.
Se også: John Mearsheimer om hvorfor Vesten er hovedansvarlig for den ukrainske krisa
John J. Mearsheimer: – Ukraina burde bli en nøytral stat
Tidligere rådgiver for NATO i Ukraina: De ønsker denne krigen for å skade Russland
Av red. PSt - 17. april 2022
https://steigan.no/2022/04/tidligere-radgiver-for-nato-i-ukraina-de-onsker-denne-krigen-for-a-skade-russland/
Den tidligere sveitsiske sikkerhetsoffiseren Jacques Baud har tjenestegjort i en rekke stillinger som rådgiver både for det sveitsiske militære og for NATO. Han har blant annet vært rådgiver for NATO i Ukraina etter 2014, der han blant annet bidro til gjenoppbygging av hæren i landet. I dette intervjuet med Aaron Maté fra The Grayzone analyserer han krigen i Ukraina og hva USA og Vesten ønsker å oppnå med den.
Intervjuet er transkribert her. Vi siterer noen avsnitt:
Om forspillet
Jeg tror vi må forstå at krigen faktisk ikke startet 24. februar i år. Det startet allerede i 2014. Og jeg tror at russerne hele tiden håpet at denne konflikten kunne løses på politisk nivå, med Minsk-avtalene og alt det der. Så det som førte til beslutningen om å starte en offensiv i Donbas, var ikke det som skjedde siden 2014. Det var en trigger for det, og utløseren er to ting; Jeg mener, det kom i to faser, hvis du vil.
Den første er beslutningen og loven som ble vedtatt av [Volodymyr] Zelenskyy i mars 2021 om å gjenerobre Krim med makt, og som startet en oppbygging av de Ukrainske panserstyrkene i de sørlige delene av landet. Jeg tror russerne var helt klar over denne oppbyggingen. De var klar over at en operasjon skulle iverksettes mot republikkene i Donbas, men de visste ikke når, og selvfølgelig observerte de det, og så kom den virkelige utløseren.
Du husker kanskje at – jeg tror det var den 16. februar – fortalte Joe Biden under en pressekonferanse at han visste at russerne ville angripe. Og hvordan skulle han vite det? Fordi jeg fortsatt har noen kontakter, og ingen trodde faktisk at russerne – før slutten av januar, begynnelsen av februar – tror jeg ingen trodde at russerne ville angripe Ukraina. Så det må ha vært noe som gjorde Biden klar over at russerne ville angripe. Og dette noe var faktisk intensiveringa av artilleribeskytninga av Donbas som startet 16. februar, og denne økninga i beskytninga ble faktisk observert av [grense]observatøren til OSSE [Organisasjonen for sikkerhet] og Co-operation in Europe], og de registrerte denne økninga av krenkelser, og det var en massiv krenkelse. Vi snakker om noe som er omtrent 30 ganger mer enn hva det pleide å være, for de siste åtte årene har du forresten hatt mange krenkelser fra begge sider. Men plutselig den 16. februar hadde du en massiv økning av brudd på ukrainsk side. Så for russerne, spesielt Vladimir Putin, var det tegnet på at operasjonen – den ukrainske operasjonen – var i ferd med å starte.
Og så startet alt; Jeg mener, alle hendelsene kom veldig raskt. Det betyr at hvis vi ser på tallene, kan du se at det, som sagt, er en massiv økning fra 16.-17., og så nådde den et slags maksimum den 18. februar, og det fortsatte.
Og det russiske parlamentet, Dumaen, var også klar over denne mulige offensiven, og de vedtok en resolusjon som ba Vladimir Putin om å anerkjenne uavhengigheten til de to selverklærte republikkene i Donbas. Og det var det Putin bestemte seg for å gjøre 21. februar. Og like etter å ha vedtatt dekretene, loven som anerkjenner uavhengigheten til de to republikkene, signerte Vladimir Putin en vennskaps- og bistandsavtale med de to republikkene. Hvorfor gjorde han det? Jo, fordi det ville tillate republikkene å be om militær hjelp i tilfelle angrep. Og det er derfor, den 24. februar da Vladimir Putin bestemte seg for å starte offensiven, kunne han påberope seg artikkel 51 i FN-pakten som gir bistand i tilfelle angrep.
Russland har mistet all tillit til Vesten
Jeg tror russerne har mistet troen på Vesten totalt. Jeg tror det er hovedsaken. De stoler ikke lenger på Vesten, og det er derfor jeg tror de nå stoler på en total seier på den militære sidan for å ha noen fordeler i forhandlingene.
Jeg tror Zelenskyy … jeg er ikke sikker på nøyaktig om han er så motvillig til å ha fred. Jeg tror han ikke kan gjøre det. Jeg tror helt fra begynnelsen var han fanget mellom sine … husk at han ble valgt med ideen om å oppnå fred i Donbas. Det var hans mål; det var hans program som president. Men jeg tror Vesten – og jeg vil si at amerikanerne og britene ikke ønsket at denne freden skulle inntreffe. Og selvfølgelig, tyskerne og franskmennene som var garantistene for Minsk-avtalen for ukrainsk side, de implementerte egentlig aldri dette – deres funksjon. Jeg mener, de har aldri gjort jobben sin, helt klart. Og spesielt Frankrike, som samtidig er medlem av Sikkerhetsrådet. For jeg vil bare minne om at Minsk-avtalene også var en del av en resolusjon fra Sikkerhetsrådet. Altså, det betyr at de ikke bare har signaturen til de forskjellige partiene som ble gjort i Minsk, men du har også medlemmene av Sikkerhetsrådet som var ansvarlige for gjennomføringen av avtalen, og ingen ønsket å få denne avtalen inngått. Så det betyr at jeg tror det var mye press på Zelenskyy slik at han ikke en gang ville snakke med representantene for de to utbryterrepublikkene.
Og etter det har vi forresten sett at vi har flere indikasjoner på at Zelenskyy ikke hadde fullstendig, eller ikke helt, kontroll over det som skjer i Ukraina. Jeg tror den ekstreme, la oss si, nasjonalistiske ekstreme høyresiden – jeg vet ikke nøyaktig hva som er riktig begrep fordi det er en blanding av alt – men disse kreftene har definitivt forhindret ham, eller forhindret ham, så langt i å gjøre noe. Og vi kan også se at han er frem og tilbake når det gjelder fred. Så snart han startet, husker du kanskje at i slutten av februar, så snart Zelenskyy indikerte at han kanskje var villig til å starte forhandlinger, var dette tiden hvor disse forhandlingene skulle finne sted i Hviterussland. I løpet av timer etter at Zelenskyy bestemte det, kom EU med en beslutning som ga en halv milliard våpen til Ukraina, noe som betyr at amerikanerne, absolutt, men jeg tror Vesten som helhet, gjorde alle mulige anstrengelser for å forhindre en politisk løsning på konflikt, og det tror jeg russerne er klar over.
Sensurkampanjen mot vestlig kritikk av NATOs Ukraina-politikk er ekstrem
Av Glenn Greenwald - 17. april 2022
https://steigan.no/2022/04/sensurkampanjen-mot-vestlig-kritikk-av-natos-ukraina-politikk-er-ekstrem/
Den massive kampanjen mot steigan.no er ikke enestående. Den er tvert i mot en del av et globalt angrep på ytringsfriheten og på kritikere av NATOs stedfortrederkrig mot Russland. Det sensuren ønsker å oppnå er å hindre befolkninga i å i å spørre hvem som drar nytte av en langvarig proxy-krig, og hvem som betaler prisen, skriver Glenn Greenwald, som peker på at denne kampanjen er helt ekstrem.
Dersom man ønsker å bli eksponert for nyheter, informasjon eller perspektiver som strider mot det rådende USA/NATO-synet på krigen i Ukraina, kreves det hardt søkearbeid. Og det er ingen garanti for at søket vil lykkes. Det er fordi det statlige og korporative sensurregimet som har blitt innført i Vesten i forbindelse med denne krigen er forbløffende aggressivt, raskt og omfattende.
På en praktisk talt daglig basis kan ethvert sjølstendig nyhetsbyrå, enhver uavhengig plattform eller individuell borger bli forvist fra internett. I begynnelsen av mars, knapt ei uke etter Russlands invasjon av Ukraina, forbød EU – med henvisning til «desinformasjon» og «offentlig orden og sikkerhet» – offisielt de russiske statlige nyhetskanalene RT og Sputnik i hele unionen. I det Reuters kalte «et trekk uten sidestykke», ble alle TV- og nettplattformer ved lov forbudt å sende innhold fra disse to kanalene. Allerede før denne statlige sensurordren hadde Facebook og Google allerede forbudt disse kanalene, og Twitter kunngjorde umiddelbart at de også ville gjøre det, i samsvar med den nye EU-loven.
Men det som var «enestående» for bare seks uker siden har nå blitt vanlig, til og med normalisert. Enhver plattform som er viet til å tilby nyheter som er ubeleilige for NATO eller alternative perspektiver er garantert en svært kort levetid. Mindre enn to uker etter EUs dekret kunngjorde Google at de frivillig forbyr alle russisk-tilknyttede medier over hele verden, noe som betyr at amerikanere og alle andre ikke-europeere nå ble blokkert fra å se disse kanalene på YouTube hvis de ønsket det. Som så ofte skjer med Big Tech-sensur, kom mye av presset på Google for å mer aggressivt sensurere innhold om krigen i Ukraina fra deres egen arbeidsstyrke: «Arbeidere over hele Google hadde oppfordret YouTube til å ta ytterligere straffetiltak mot russiske kanaler.»
Dette sensurregimet er så produktivt og raskt at det er praktisk talt umulig å telle hvor mange plattformer, byråer og enkeltpersoner som har blitt forvist på grunn av forbrytelsen med å uttrykke synspunkter som anses som «pro-russiske». Tirsdag utestengte Twitter plutselig, uten noen forklaring som vanlig, en av de mest informative, pålitelige og forsiktige dissidentene, kalt «Russians With Attitude». Kontoen ble opprettet i slutten av 2020 av to engelsktalende russere, og har eksplodert i popularitet siden starten av krigen, fra omtrent 20.000 følgere før invasjonen til mer enn 125.000 følgere på det tidspunktet Twitter forbød den. En tilhørende podcast med samme navn eksploderte også i popularitet, og kan i det minste fortsatt høres på Patreon .
Det som gjør dette utbruddet av vestlig sensur så bemerkelsesverdig – og det som i det minste delvis driver det – er at det er en klar, påviselig sult i Vesten etter nyheter og informasjon som er forvist av vestlige nyhetskilder, de som lojalt og uten å stille spørsmål etteraper påstander fra amerikanske myndigheter, NATO og ukrainske tjenestemenn. Som The Washington Post erkjente da de rapporterte om Big Techs «enestående» forbud mot RT, Sputnik og andre russiske nyhetskilder: «I de fire første dagene av Russlands invasjon av Ukraina, har seertallet på mer enn et dusin russiske statsstøttede propagandakanaler på YouTube økt til uvanlig høye nivåer.»
Merk at dette sensurregimet er fullstendig ensidig og, som vanlig, helt på linje med USAs utenrikspolitikk. Vestlige nyhetskanaler og sosiale medieplattformer har blitt oversvømmet med pro-ukrainsk propaganda og direkte løgner fra starten av krigen. En New York Times-artikkel fra begynnelsen av mars sa det veldig forsiktig i overskriften: «Fakta og myteskapende blanding i Ukrainas informasjonskrig». Axios kom med et tilsvarende understatement da de skrev : «Desinformasjon om Ukraina sprer seg – og ikke bare fra Russland.» Medlemmer av den amerikanske kongressen har med stor glede spredd fabrikasjoner som gikk viralt for millioner av mennesker, uten noen reaksjon fra sensurglade Silicon Valley-selskaper. Dette er ingen overraskelse: alle deltakere i krig bruker desinformasjon og propaganda for å manipulere opinionen til sin favør, og det inkluderer absolutt alle direkte og proxy-krigskrigere i krigen i Ukraina.
Likevel er det liten eller ingen sensur – verken fra vestlige stater eller av Silicon Valley-monopoler – av pro-ukrainsk desinformasjon, propaganda og løgner. Sensuren går bare i én retning: å dempe alle stemmer som anses som «pro-russiske», uavhengig av om de sprer desinformasjon . Twitter-kontoen «Russians With Attitude» ble populær delvis fordi de noen ganger kritiserte Russland, delvis fordi de var mer forsiktige med fakta og virale påstander som de fleste amerikanske corporate media, og delvis fordi det er så få kanaler som er villig til å publisere informasjon som undergraver det den amerikanske regjeringa og NATO vil at du skal tro om krigen.
Deres forbrytelse, som forbrytelsen til så mange andre forbudte kontoer, var ikke desinformasjon, men skepsis til USA/NATOs propagandakampanje . Sagt på en annen måte, det er ikke «desinformasjon», men snarere synspunkt-feil som er målet for sensuren. Man kan spre så mange løgner og så mye desinformasjon man vil forutsatt at den er utformet for å fremme NATO-agendaen i Ukraina (akkurat som man står fritt til å spre desinformasjon forutsatt at formålet er å styrke Det demokratiske partiet, som har flertallsmakt i Washington til å kreve mer sensur og får støtte fra det meste av Silicon Valley). Men det man ikke kan gjøre er å stille spørsmål ved den NATO/ukrainske propagandaen uten å løpe en svært betydelig risiko for å bli forbudt eller blokkert.
Det er ikke overraskende at Silicon Valley-monopoler utøver sin sensurmakt i full overensstemmelse med de utenrikspolitiske interessene til den amerikanske regjeringa. Mange av de viktigste teknologimonopolene – som Google og Amazon – søker og oppnår rutinemessig svært lukrative kontrakter med den amerikanske sikkerhetsstaten , inkludert både CIA og NSA. Deres toppledere nyter veldig nære relasjoner med øverste tjenestemenn i Det demokratiske partiet. Og Kongressens demokrater har gjentatte ganger trukket GigTech-ledere inn for sine forskjellige komiteer for å eksplisitt true dem med juridiske og regulatoriske represalier hvis de ikke sensurerer mer i samsvar med partiets politiske mål og politiske interesser.
Men ett spørsmål henger igjen: hvorfor haster det så mye med å kneble de små lommene av uenige stemmer om krigen i Ukraina? Denne krigen har forent begge fløyer i the establishment og praktisk talt alle hovedstrømsmediene med en fastlåst konsensus som vi ikke har vært sett maken til siden dagene og ukene etter 9/11-angrepet. Man kan telle på to hender antallet framtredende personer innen politikk og media som har vært villige til selv minimalt å avvike fra Washington-konsensusen – dissens som umiddelbart fører til bakvaskelse i form av angrep på ens patriotisme og lojalitet. Hvorfor har de så stor frykt for å la disse isolerte og demoniserte stemmene bli hørt i det hele tatt?
Svaret virker klart. Fordelene med denne krigen for flere sentrale kraftsentra i Washington kan ikke overvurderes. Milliardene av dollar i bistand og våpen som sendes av USA til Ukraina flyr så fort og med en slik tilsynelatende tilfeldighet at det er vanskelig å spore. «Biden godkjenner 350 millioner dollar i militærhjelp til Ukraina,» sa Reuters 26. februar; «Biden kunngjør 800 millioner dollar i militærhjelp til Ukraina,» kunngjorde The New York Times 16. mars; 30. mars lød NBCs overskrift : «Ukraina vil motta ytterligere 500 millioner dollar i bistand fra USA, kunngjør Biden»; tirsdag kunngjorde Reuters: «USA vil kunngjøre 750 millioner dollar mer i våpen til Ukraina, sier tjenestemenn.» Med hensikt har disse gigantiske tallene for lenge siden mistet enhver mening og provoserer knapt et pip med spørsmålstegn –enn si innvendinger.
Det er ikke et mysterium hvem som drar nytte av denne orgie av militærutgifter. Tirsdag rapporterte Reuters at «Pentagon vil være vertskap for ledere fra de åtte fremste amerikanske våpenprodusentene på onsdag for å diskutere industriens kapasitet til å møte Ukrainas våpenbehov hvis krigen med Russland varer i årevis». Blant de som deltar på dette møtet om behovet for å øke våpenproduksjonen for å gi næring til proxy-krigen i Ukraina er Raytheon, som er så heldige pensjonert general Lloyd Austin som forsvarsminister, en stilling som han gikk fra Raytheons styre. Det er praktisk talt umulig å forestille seg en begivenhet som er mer gunstig for våpenprodusenten enn denne krigen i Ukraina:
Etterspørselen etter våpen har skutt fart etter Russlands invasjon 24. februar ansporet USAs og alliertes våpenoverføringer til Ukraina. Etterforsyning samt planlegging av en lengre krig forventes å bli diskutert på møtet, sa kildene til Reuters på betingelse av anonymitet. . .
Etterforsyning samt planlegging av en lengre krig forventes å bli diskutert på møtet. . . . Det hvite hus sa i forrige uke at det har gitt mer enn 1,7 milliarder dollar i sikkerhetshjelp til Ukraina siden invasjonen, inkludert over 5000 Javelins og mer enn 1400 Stingers.
Denne permanente maktfraksjonen er langt fra den eneste som høster fordeler av krigen i Ukraina og som har store økonomiske fordeler av å forlenge krigen så lenge som mulig. Sammensmeltinga av den amerikanske sikkerhetsstaten, det demokratiske partiets neocons, og deres medieallierte har ikke vært så omfattende siden storhetsdagene i 2002. En av MSNBCs mest uttalte DNC-herolder, Chris Hayes, hevdet at krigen i Ukraina har revitalisert troen og tillit til CIA og etterretningssamfunnet mer enn noen begivenhet i nyere minne – fortjent det, sa han: «De siste ukene har vært som Irak-krigen i revers for amerikansk etterretning.» Man kan knapt lese en mainstream-avis eller se en hovedstrømsnyhet uten å se nasjonens mest blodtørstige krigsforherligende gjeng av neocons – David Frum, Bill Kristol, Liz Cheney, Wesley Clark, Anne Applebaum, Adam Kinzinger – bli feiret som kloke eksperter og heroiske krigere. for frihet.
Denne krigen har virkelig vært veldig bra for den permanente politiske og mediaklassen i Washington. Og selv om det var tabu i flere uker å si det, er det nå mer enn klar at det eneste målet USA og dets allierte har når det kommer til krigen i Ukraina, er å holde den pågå så lenge som mulig. Ikke bare er det ingen seriøs amerikansk diplomatisk innsats for å få slutt på krigen, men målet er å sikre at det ikke skjer. Det sier de nå eksplisitt, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.
Fordelene ved uendelig hengemyr i Ukraina er like enorme som de er åpenbare. Militærbudsjettet skyter i været. Straff blir pålagt erkefienden til Det demokratiske partiet – Russland og Putin – mens de sitter fast i en krig som ukrainere lider mest under. Innbyggerne forenes bak lederne sine og blir distrahert fra deres kollektive tap av velstand og sikkerhet. Følelsene som er framprovosert av grusomhetene i denne krigen – enestående vist til offentligheten av vestlige medier som typisk ignorerer blodbad og ofre for kriger ført av vestlige land og deres allierte – er et veldig potent verktøy for å opprettholde enhet og demonisere innenlandske motstandere. Skravleklassen finner styrke, mening og besluttsomhet, og blir i stand til å etterlikne en Churchilliansk holdning uten noen av risikoene. Tidligere synder og forbrytelser fra amerikanske eliter blir tilgitt og glemt ved alteret for maksimalistiske påstander om Putins enestående ondskap – akkurat som de ble tilgitt og glemt gjennom manuset som hevdet at USA aldri hadde møtt en trussel så alvorlig eller ondartet som Trump. Tross alt, hvis Putin og Trump er Hitler eller enda verre, så er enhver som er imot dem noble helter, uansett hvilke tidligere forbrytelser de har gjort seg skyldige i.
Og det er grunnen til at sjøl små lommer av dissens ikke kan tolereres. Det er viktig at amerikanere og europeere forblir fanget i et fullstendig lukket propagandasystem om krigen, akkurat som russere holdes fanget inne i sitt eget. Å holde disse befolkningen samlet til støtte for å kjempe en stedfortrederkrig mot Russland er altfor verdifullt på for mange nivåer til å tillate noen spørsmål eller alternative perspektiver. Å hindre folk i å spørre hvem denne krigen er til fordel for, og hvem som betaler prisen for den, er helt avgjørende.
Big Tech har lenge vist seg å være et pålitelig instrument for sensur og dissens-knusing for den amerikanske regjeringa (til stor irritasjon for ansatte i corporate media er russiske mediekanaler fortsatt tilgjengelige på ytringsfrihetsalternativer som Rumble og Telegram, og det er derfor så mye sinne er nå rettet mot dem). En rask serie av tilsynelatende «kriser» – Russiagate, 1/6, COVID-pandemien – ble alle utnyttet for å få folk i Vesten til å tro at sensur ikke bare var rimelig, men helt nødvendig for deres eget beste. I Vesten provoserer sensur nå ikke sinne, men takknemlighet. Alt dette la det perfekte grunnlaget for denne nye eskaleringen av et sensurregime der dissens, på en praktisk talt daglig basis, blir stadig vanskeligere å spore.
Uansett ens syn på Russland, Ukraina, USA og krigen, burde det være djupt alarmerende å se en så samordnet, samlet kampanje fra de mektigste offentlige og private enhetene for å eliminere all dissens, mens den så aggressivt demoniserer det lille som klarer å slippe forbi. Uansett hvor smarte eller kritisk anlagte eller sofistikerte vi innbiller oss å være, er ingen av oss immune mot offisielle propagandakampanjer, som er utviklet og perfeksjonert over flere tiår. Heller ikke noen av oss er immune mot presset fra gruppetenkning og flokkadferd og bikubementalitet: dette er innebygd i psyken vår og dermed lett å utnytte.
Det er nettopp målet med å begrense og lukke informasjonssystemet som er tilgjengelig for oss. Det gjør det ekstremt vanskelig å være skeptisk eller kritisk til det bombardementet av godkjente meldinger som vi mottar hver dag fra alle retninger i alle former. Og det er nettopp grunnen til å motsette seg slike sensurregimer. En mening eller tro man har kommet til på grunn av propaganda og automatisk refleks i stedet for autonomi og kritisk vurdering, har ingen verdi.
Denne artikkelen av Glenn Greenwald ble først publisert på hans substack-side:
Western Dissent from US/NATO Policy on Ukraine is Small, Yet the Censorship Campaign is Extreme
Kommentar:
Den massive kampanjen mot steigan.no som vi har opplevd de siste par ukene, og som startet med et notat fra US State Department og ble videreført av Faktisk.no for dermed å gjøre sin seiersgang i nesten alle de store mediene i Norge, er altså bare en del av en internasjonal trend. Globalt styres den av USAs etterretning og det militærindustrielle komplekset. Det må jo være godt å vite for de som driver hetsen mot oss at de ikke er alene, men har sterke støttespillere å lene seg på.
Dominoene har begynt å falle – Sri Lanka stenger børsen ei uke i landets verste krise siden 1948
Av red. PSt - 17. april 2022
https://steigan.no/2022/04/dominoene-har-begynt-a-falle-sri-lanka-stenger-borsen-ei-uke-i-landets-verste-krise-siden-1948/
Sri Lanka vil stanse aksjehandelen hele neste uke for å unngå en mulig børskollaps, mens den økonomiske krisa blir djupere og protester mot regjeringen sprer seg. Dette skriver Bangkok Times fra Colombo som også skriver at dette er den verste økonomiske krisa landet har opplevd siden uavhengigheten i 1948.
Noe av hovedproblemet er at Sri Lanka knapt sitter på utenlandsk valuta til å betale utenlandsgjeld og helt sentral import, skriver E24 på bakgrunn av en artikkel i Bloomberg.
Sri Lanka sitter på utenlandsk valuta til en verdi av under 2 milliarder dollar, per i dag, mens tilbakebetalingen av gjeld bare i år er langt høyere. Reuters opererer med 4 milliarder dollar, mens Bloomberg setter verdien av gjeldsforpliktelsene til 8,6 milliarder doller.
Tirsdag gikk myndighetene ut og sa at de ikke kommer til å tilbakebetale mer utenlandsgjeld, og at de heller vil prioritere å bruke utenlandsreservene på å kjøpe inn matvarer og drivstoff.
– Det har kommet til et punkt hvor betaling av gjeld er utfordrende og umulig. Det beste grepet som kan tas er å restrukturere gjelden og unngå et hardt mislighold, sa sentralbanksjef Nandalal Weerasinghe, ifølge Reuters.
Kursen på Colombo-børsen har falt med 38% og kursen på rupee har falt 35% mot dollar.
Krisen har forårsaket omfattende elendighet for Sri Lankas 22 millioner mennesker og ført til uker med protester mot regjeringen.
Flere fagforeninger sluttet seg til demonstrantene som beleiret president Gotabaya Rajapaksas kontor åttende dag på rad på lørdag. De krevde at han og hans regjering skulle gå av, mens tusenvis av helsearbeidere marsjerte til Galle Face-promenaden for å delta i protesten. Kunstnere og populære idrettssstjerner har stilt seg i spissen for protestene, skriver Hindustan Times.
Sri Lanka blir ikke det siste
Den økonomiske krisa i verden er uten sidestykke etter to år med sjølpålagt økonomisk destruksjon gjennom lockdownpolitikken og så sanksjoner mot Russland som rammer svært mange økonomier hardere enn de rammer Russland, må det ramme flere.
Våren 2020 hadde Sri Lanka et underskudd på handelen med utlandet på 200 millioner dollar. Nå ligger det på 1000 millioner dollar.
I Asia, Afrika og Latin-Amerika er det stor frykt for at de uansvarlige sanksjonene fra Washington vil sette i gang en krisetsunami som det vil ta mange år å komme seg ut av, skriver Al Mayadeen.net.
I en tid hvor globale forsyningskjeder fortsatt sliter med å komme seg etter epidemien, har krigen i Ukraina og sanksjonene som er satt mot Russland forverret forstyrrelsene i forsyningskjeden. Land rundt om i verden bærer byrden av Washingtons geopolitiske gambiter, med mangel på energi, råvarer og matforsyninger.
Mens amerikanske og vestlige tjenestemenn hevder at deres økonomiske og finansielle sanksjoner er ment å straffe Russland, er sannheten at de også har skadet interessene til utviklingsland, som er spesielt utsatt for høy inflasjon når det kommer til import av mat og andre nødvendigheter. Mange av disse utviklingslandene har allerede å gjøre med store økonomiske problemer, og vestlige sanksjoner gnir salt i såret.
I rike land kan inflasjon bety prisøkninger, skriver Al Mayadeen, men i utviklingsland kan betydelig inflasjon føre til matmangel og kanskje en omfattende humanitær krise. Det har allerede vært en økning i advarsler om fremvoksende land i Asia og andre steder som opplever alvorlig energi- og matmangel, samt økonomiske katastrofer.
Denne kommentaren er riktig, men med den tilføyelsen at også rike land, eller skal vi si «angivelig rike land», også vil oppleve både sult og katastrofale fall i levestandard. USAs og EUs sanksjoner er et minst like hardt angrep på arbeiderklassen og de fattige som lockdownpolitikken har vært.
Dominoene vil fortsette å falle.