Nyhetsbrev steigan.no 18.03.2023
Vi beklager feil i tittelen på dagens nyhetsbrev og håper at våre lesere bærer over med at vi sender ut et nytt med korrekt tittel!
Kan den nye finanskrisa utløse en dollarkollaps?
Polen sender fly til en tapt krig
Beredskap og sjølforsyning, vi har bedre sjølforsyning enn vi trur
Rødts landsstyre: – Ja til våpen til Ukraina
Kraftige sammenstøt over hele Frankrike etter at Macron innførte pensjonsreformen ved dekret
Hvorfor det amerikanske banksystemet går i oppløsning
Ukrainas død ved stedfortreder
Kan den nye finanskrisa utløse en dollarkollaps?
Av Pål Steigan - 18. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/kan-den-nye-finanskrisa-utlose-en-dollarkollaps/
Økonomen Michael Hudson skriver om at det amerikanske banksystemet går i oppløsning. Dette utsagnet bør antakelig oppfattes bokstavelig. For noe er annerledes denne gangen i forhold til de tidligere finanskrisene i USA. Tidligere fantes det ikke noe alternativ til dollaren, menb det gjør det nå. Og dollaren er en såkalt Fiat-valuta, mens alternativene ser ut til å bli knyttet til edle metaller og faktisk vareproduksjon. Det utgjør hele forskjellen.
Hva er penger og hva er Fiat-systemet?
Noen av de første pengene man kjenner til var kauriskjell, som ble brukt som «mynt» i Afrika i flere århundrer. Min gamle sjef i J. W. Cappelens Forlag, igmund Strømme, var i Tysklandsbrigaden i 1945, og han fortalte at i det okkuperte Tyskland ble sigaretter brukt som penger. Vi har også nevnt eksempler på at bokser med makrellhermetikk ble brukt som «valuta» i amerikanske fengsler.
Men gjennom århundrene har edle metaller, særlig sølv og gull, vært brukt som valuta. Det norske ordet øre kommer antakelig fra det latinske aureus, som betyr gull. Pund og lire (libra) viser til det samme, nemlig edle metaller som ble veid for å bestemme verdien.
Den amerikanske dollaren var også basert på gullstandarden.
Store norske leksikon skriver:
Gullstandard er et pengesystem der det i lov er fastsatt at pengeenheten skal ha et visst gullinnhold.
Gullstandard var det dominerende pengesystem i verden fra midten av 1870-årene til utbruddet av første verdenskrig. Gullstandarden avløste i Norge og mange andre land en sølvstandard som virket etter samme prinsipper.
Under full gullstandard suppleres denne bestemmelse med to andre: sentralbankens plikt til å løse inn sedler i gull, og dens plikt til å kjøpe gull mot betaling i sedler.
I den norske pengelov av 1873 ble det bestemt at gullinnholdet i den norske krone skulle være 0,40323 g fint gull. Lov om Norges Bank av 1892 bestemte at seddelmengden ikke måtte overstige gullbeholdningen pluss 425 millioner kroner.
Etter andre verdenskrig gikk landene i Det internasjonale valutafond (IMF) inn for å holde faste valutakurser i forhold til gull eller dollar. Det var imidlertid ikke tale om gullstandard i egentlig forstand. Der var valutaene knyttet til dollar, og dollaren var knyttet til gull. Verdien av en dollar var satt til $35 per ounce.
Ikke minst på grunn av nederlaget i Vietnamkrigen avskaffet Richard Nixon 15. august 1971 enhver forbindelse mellom dollar og gull. Fra da av var USAs valutasystem fullt og helt et Fiat-system. Fiat er latin og betyr «la det bli slik», som i Bibelen: Fiat lux, «la det bli lys».
Det betyr at verdien er slik fordi staten eller sentralbanken har sagt at det er slik. Det er ingen forbindelse mellom valutaen og edle metaller eller fysisk produksjon. Systemet hviler på tynn luft. Og det kan gå greit så lenge den som bestemmer verdien har makt til å få andre til å godta den. USA har hatt militærmakt nok til å få andre til å godta at fiat-dollaren er pålitelig betalingsmiddel.
Men i tillegg til dette kommer at i det moderne banksystemet blir penger skapt gjennom utlån, gjennom gjeld. USAs gjeld er nå på 123% av BNP (2022). I tillegg kommer de såkalte derivatene, eller «økonomiens masseødeleggelsesvåpen», som investoren Warren Buffett kaller dem. Verdens derivatmarked er 20 – 25 ganger større enn verdens brutto nasjonalprodukt.
Dette minner mistenkelig om det som skjedde med Romerrikets pengeverdier da keiserne blanet mer om mer uedle metaller inn i pengene for å betale for stadig nye tapte kriger og eget luksusforbruk.
Dette er å «sparke boksen nedover gata». Man klarer ikke å løse problemene, så man bare utsetter dem og øker samtidig de gjeldberget som en dag kommer til å kollapse.
Allerede babylonerne visste godt at et rentesrente system var dødsdømt i det lange løp. Til slutt går gjeldskurven til himmels, og da fant de ut at det var bedre å slette gjelda på en organisert måte, slik de gjorde hvert Jubelår da leirtavlene som gjeld var notert på ble knust.
Inn kommer BRICS, gullyuan og gullrubel
Det globale sør: Gullstøttede valutaer for å erstatte den amerikanske dollaren
Pepe Escobar skriver:
Innføringen av råvarestøttede valutaer i det globale sør kan oppheve den amerikanske dollarens dominans og utjevne konkurransevilkårene i internasjonal handel.
Kina og Russland har manøvrert seg oi posisjon til å dumpe dollaren fullstendig i all samhandel over grensene. De inngår også avtaler om køp og salg som baserer seg på egne valutaer, også med giganter som Saudi-Arabia, Iran og India. Det kan være at det derfor er dollaren klokkene ringer for neste gang.
Og Norge, Oljefondet, samt norske politikere fra FRP til Rødt, har som kjent surret seg til masta i det amerikanske skipet, og vil dermed følge det til bunns når den tida kommer.
Les: Det globale sør: Gullstøttede valutaer for å erstatte den amerikanske dollaren
Si hei til russisk gull og Kinas petroyuan
Polen sender fly til en tapt krig
Av Dave DeCamp - 18. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/polen-sender-fly-til-en-tapt-krig/
Polen blir det første NATO-medlemmet som forsyner Ukraina med jagerfly
Warszawa sier de vil sende sovjetproduserte MiG-29 jagerfly i løpet av de kommende dagene
Av Dave DeCamp, Anti-War.
Polen vil bli det første NATO-medlemmet som forsyner Ukraina med jagerfly, ettersom Polens president Andrzej Duda sa torsdag at landet hans planlegger å gi Kiev fire sovjetproduserte MiG-29 jagerfly i løpet av de kommende dagene.
«I løpet av de kommende dagene overleverer vi fire fly til Ukraina i full stand,» sa Duda på en pressekonferanse. Ukrainske piloter er opplært til å bruke MiG-29, så de polske flyene kan brukes i kamp når de ankommer. Duda sa at Polen vil sende flere MiG-29 etter at de fire første er levert.
I fjor, i mars 2022, tilbød Polen å gi MiG-29-er til USA for å overføre dem til Ukraina, men Pentagon avslo, med henvisning til bekymring for eskalering. NATO-diplomater sa den gang at Russland kunne oppfatte trekket som at alliansen går direkte inn i krigen.
Men nå er USA og deres NATO-allierte mindre bekymret for eskalering, og Polens trekk kan inspirere andre alliansemedlemmer til å gi Ukraina fly. Polen var ledende i kravet om å gi Kiev tyskproduserte Leopard-stridsvogner.
I følge The Wall Street Journal er Ukrainas MiG-29 allerede bevæpnet med NATO-utstyr, inkludert AGM-88 høyhastighets anti-strålingsmissiler, eller HARMs, som har en rekkevidde på rundt 80 kilometer. Ukrainas MiG-er avfyrer også USA-leverte Joint Direct Attack Munition-Extended Range (JDAM-ER), presisjonsstyrte bomber som kan treffe mål opptil 70 kilometer unna.
Duda sa at han var åpen for å gi Kiev amerikanskproduserte F-16-er, noe som ville kreve omfattende opplæring av ukrainske piloter. USA legger allerede grunnlaget for opplæringen da minst to ukrainske piloter har ankommet USA for å vurdere ferdighetene deres.
Poland to Be First NATO Member to Provide Ukraine With Fighter Jets
Beredskap og sjølforsyning, vi har bedre sjølforsyning enn vi trur
Av Romy Rohmann - 18. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/beredskap-og-sjolforsyning-vi-har-bedre-sjolforsyning-enn-vi-trur/
Den 29.september 2022 lanserte Green House rapporten Underutnytta matressursar på menyen., som har blitt til i samarbeid med Framtiden i våre hender, Nortura og Plateful.
Av Romy Rohmann.
Denne rapporten viser at dersom vi hadde utnytta de matressursene vi har kunne sjølforsyninga i Norge vært langt høyere.
Rapporten tar opp noen deler av norsk landbruksproduksjon og viser hvordan vi ved bedre utnyttelse av disse kunne vært
Korn
Grøntsektoren
Biprodukter av kjøtt
Høner og kje
Disse er valgt ut da de ikke er med i regnestykket over matsvinn. Landbruksdirektoratet, som er ansvarlig for matsvinnstatistikken for jordbruket, erkjenner at det finnes spiselige råvarer som faller utenfor matsvinndefinisjonen.
Dette er blant annet planter og grønnsaker som ikke blir sendt til salg på grunn av størrelse, utsende og korn som blir omdefinert fra matkorn til fôrkorn fordi de ikke har ønska bakeegenskaper.
Dette har vi bla skrevet om på Steigan.no her
https://steigan.no/2023/03/fortellingen-om-det-norske-matkornet/
Deler av dyr som vi ikke bruker lenger, men som kunne vært brukt og som vi tidligere brukte den gang vi utnytta hele dyret.
Regner med at flere enn meg husker sangen om mannen og kråka, som begynner slik; mannen han gikk seg i vedaskog…. den slutter slik:
Og den som ‘kje kråka kan nytta så,
heifara, kan nytta så,
han var ikkje verd’e ei kråke å få.
Hei fara! Falturilturaltura!
Det skjulte matsvinnet som denne rapporten avdekker, er minst like stort som det enorme matsvinnet vi allerede kjenner til. Dersom vi hadde sørget for best mulig utnyttelse av maten vi produserer ville det gitt oss en mye større sjølforsyning. Det krever sjølsagt at vi framsnakker innmat, framsnakker grønnsaker med litt annerledes størrelse og utseende, og ikke bare definerer at forbrukeren ikke vil ha det og kaster det før det kommer inn i matforsyningskjeden.
Vi er nødt til å rigge matsystemet vårt annerledes, så vi unngår at det er systematikk i at verpehøns destrueres, at krokete gulrøtter ikke når butikkhyllene eller at gode kornressurser brukes til dyrefôr i stedet for menneskeføde.
Hvert år klekkes det 7,2 millioner kyllinger av verpehøner i Norge, disse blir til nye verpehøns som produserer egg på løpende bånd. Problemet er at rundt halvparten av dem er hanekyllinger som ikke kan legge egg. Derfor havner de rett i kverna så fort de har blitt klekket ut av egget.
Det er en ressurs som kunne vært utnytta, men fra et matperspektiv er det ikke mye næring å hente i nyfødte hanekyllinger. Det er det derimot i eldre verpehøns. Etter å ha lagt over 300 egg i året begynner eggproduksjonen til en verpehøne å avta etter noen år. Det betyr at eggbøndene må erstatte dem med nye krefter. Resultatet er at cirka 3,6 millioner verpehøns går ut på dato hvert år – og de blir gasset i hjel, kvernet opp og ender opp i betongen.
NRK satte dette problemet på agendaen for noen år siden og i 2020 ble 526.000 verpehøner godkjent for slakt. Men de øvrige 3,1 millionene ble enten gasset i hjel eller destruert på annet vis.
For at vi skal få geitemelk må jo geitene kjee, det er mange av disse som ikke blir sendt inn til slakteriene. Rapporten har tatt for seg husdyrtelling av mordyr, slaktestatistikk og informasjon fra folk i geitenæringa og gjort noen anslag og kommet fram til at det blir født rundt 56 000 killinger i året, og at ca 30 000 av disse blir destruerte.
I rapportens sammendrag står det i kapitelet: Bakgrunn
Denne rapporten adresserer at det er eit aukande samfunnsbehov for å ikkje sløse med etande matressursar, av omsyn til klima, natur og ressursknappheit, av omsyn til sjølvforsyning og matsikkerheit, og av omsyn til økonomien – ikkje minst for bonden.
Ein del av matsløsinga som skjer i Noreg i dag blir registrert som matsvinn. Kva som blir registrert og ikkje er bestemt av matsvinndefinisjonen. Dette rapporten undersøker kva som finst av etande matressursar som ikkje blir ete, og som heller ikkje er definert som matsvinn.
Det er slike råvarer rapporten omtalar som underutnytta matressursar. Slike ressursar, som det i tillegg er rimeleg å anta at finst i et visst kvantum er undersøkt.
Videre i sammendraget står det:
Dersom me får underutnytta matressursar i bruk som mat, vil det kunne auke sjølvforsyningsgraden av mat og fôr. Det vil vidare for nokre produksjonar gje rom for å dempe den totale produksjonen samstundes som salet og konsumet av mat er like stort, noko som igjen vil kunne gje klima- og miljøeffektar. Økonomisk er det moglegheiter for at ulike ledd i verdikjeda, særleg bonden, kan tene på at større delar av maten blir bruks som mat.
Det finst fleire gode døme på aktørar som bidreg til god bruk av underutnytta matressursar, både i Noreg og i andre land.
Dette krever sjølsagt at de offentlige opplysningskontorene og kostholdsrådene legger økt sjølforsyning og utnytting av norske ressurser til grunn når de går ut med informasjon eller kommer med råd.
Rapporten kan du laste ned i sin helhet og lese her: https://static1.squarespace.com/static/5b86da62f7939241baf2e4da/t/633529304e5a8457da277f7f/1664428395111/Underutnytta+matressursar.pdf
Rødts landsstyre: – Ja til våpen til Ukraina
Av red. PSt - 18. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/rodts-landsstyre-ja-til-vapen-til-ukraina/
Ledelsen i partiet Rødt går nå inn for våpenstøtte til Ukraina. Landsstyret i partiet vedtok dette med 10 mot 4 stemmer. Partiet stiller seg dermed på linje med regjeringene i de fleste NATO-land og imot det som er tendensen på venstresida og i arbeiderklassen i Sør- og Mellom-Europa. Begrunnelsen for vedtaket er for å si med Arnulf Øverland: «så dialektisk fin at den nesten ikke kan tenkes»:
– Rødt må ha en prinsipiell antiimperialistisk politikk og stå for disse prinsippene i praksis. Etter mitt syn innebærer det både at Rødt skal si ja til at Ukraina må kunne få våpenstøtte fra Norge, men ikke ubetinget, og at Norge må jobbe hardere for en fredsløsning, sier Moxnes til NRK.
– Hva er hovedbegrunnelsen?
– Ukraina er under angrep fra et Russland med erklærte imperialistiske ambisjoner, og ber om våpen, da må vi kunne bidra med det. Norge har blant annet luftvern de desperat trenger, sier Rødt-lederen, og fortsetter:
– Men det er viktig at Norge samtidig jobber mye hardere diplomatisk for en rettferdig og varig fredsløsning. Andre land som gir våpenstøtte har til nå gjort mer på dette feltet. Det er også viktig at det fortsatt er Norge, eventuelt sammen med andre land, og ikke Nato, som gjennomfører våpendonasjoner, for å begrense faren for krig mellom stormakter.
Rødt har ingen analyse av Ukraina-krigen, men er imot Russland
Den som prøver å finne noen analyse av stormaktskonflikten i Ukraina fra Rødts side, leter forgjeves. Partiet har ei nettside om Ukraina, men den er bare en samling med politiske uttalelser som man ellers kan finne fra de fleste andre partier i Norge eller høre på Dagsrevyen hver dag.
Moxnes sier at «Rødt må ha en prinsipiell antiimperialistisk politikk og stå for disse prinsippene i praksis,» og det betyr i hans verden at Norge må støtte den imperialistiske NATO-alliansens krig mot Russland i Ukraina.
Rødt har ikke gjort nor forsøk på å analyser imperialismen i dag, styrkeforholdet mellom imperialistmaktene eller de ulike imperialistmaktenes agenda i Ukraina og på global skala.
Man er imot den russiske imperialismen, men uten å ha gjort noen analyse av Russland eller russisk imperialisme.
Lakmustesten på om en sosialist er antimperialist eller ei er ikke hvordan denne sosialisten stiller seg til andre lands imperialisme. Også imperialistmakter klarer å være imot andre lands imperialisme. Lakmustesten er hvordan denne sosialisten stiller seg til sitt eget lands imperialisme, og den testen stryker Rødt på med glans. Uansett alle talemåter om «våpendonasjoer utenom NATO» har nå Rødt stilt seg fullt og helt bak den vestlige imperialismens politikk og krig i Ukraina.
Man får anta at det fortsatt finnes folk i Rødts landsstyre som har lest Lenins verk Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Det ble gitt ut på norsk av Oktober forlag 1976. Der heter det blant annet:
«Ingen sosialist – merk det – tør i teorien nekte for at det er nødvendig å gjøre en konkret, historisk vurdering av enhver krig.» Lenin (s. 29)
Boka er skrevet fra oktober 1914 til april 1917, altså under 1. verdenskrig. Sitatet over er en polemikk mot den delen av datidas «venstreside» = den sosialistiske bevegelsen organisert i Den Andre Internasjonalen som støttet opp om sine egne lands våpenbevilgninger i den imperialistiske omfordelingskrigen.
Bakgrunnen var at Den andre internasjonalen hadde hatt en konferanse i Sveits før krigen, og der blitt enig om det såkalte Baselmanifestet. Manifestet pekte på en rekke konflikter som forberedte grunnen for 1. verdenskrig, og at disse konfliktene hadde sin årsak i «kapitalistisk imperialisme», og kalte krigens karakter «røveraktig, imperialistisk, reaksjonær og slavebindene». De store haiene kjempet mot hverandre for å sluke fedrelandene til andre folk. Dette var en krig hvor kommunistene vedtok at de ikke skulle støtte noen parter. Resolusjonen ble støttet av alle partiene i verden som deltok i Den andre internasjonalen.
Da krigen kom, valgte likevel «opportunistene og revisjonistene» som Lenin kalte dem, å støtte sine egne borgerskap med krigsbevilgninger. De som ikke gjorde det, som Karl Liebknecht og Rosa Luxembourg i Tyskland, og Lenin i Russland, er de som i dag huskes. Luxembourg og Liebknecht blei myrdet da krigen var slutt, 15. januar 1919, tre dager før starten på fredskonferansen i Paris, som varte i et år og delte opp verden på ny mellom seierherrene. (18. januar 1919 til 21. januar 1920). Mens Lenins bolsjeviker tok over Russland gjennom revolusjonen i 1917.
Dette har også vært Rødts standpunkt.
I Rødts prinsipprogram, som fortsatt gjelder, heter det i kapittel 4. Imperialisme og antirasisme i underpunkt Økonomisk og militær imperialisme:
Kapitalisme betyr ofte krig. Rivaliseringen mellom stormaktenes kapitalister bidrar til en rivalisering mellom statene, som i verste fall ender i militær konfrontasjon. Problemet forverres av at våpenindustriene selv er mektige økonomiske og politiske aktører, som kan være tjent med et høyt militært spenningsnivå og konflikt.
Når nå konfliktnivået mellom USA og Russland øker igjen følger Norge USAs linje og stiller norsk territorium til disposisjon for amerikanske styrker sin militære innringing av Russland. Rødt mener at utviklinga.
I Rødts verden er ukrainsk nasjonalisme åpenbart udelt progressiv og den ukrainske nasjonalismens prosjekt er tydeligvis overordnet alle andre spørsmål. Det skjer til tross for at den ukrainske nasjonalismen er sterkt influert av fascisme og nazisme, at den er rasistisk ikke bare overfor russisktalende, men også alle andre minoritetsfolk i Ukraina, slik som grekere, ungarere, romfolk og andre.
Og den russiske imperialismen er for Rødt tydeligvis den farligste av all imperialisme. Og det uten at Rødt har forsøkt å analysere den.
Russisk imperialisme
Lenins klassiske definisjon på imperialismen er som kjent:
Konsentrasjon av produksjon og kapital har skapt monopoler
Bankkapital og industrikapital er smelta sammen og har skapt et finansoligarki
Kapitaleksporten til forskjell for vareeksporten får særlig stor betydning
internasjonale kapitalistiske kapitalsammenslutninger deler verden mellom seg
Jordas territoriale oppdeling mellom de kapitalistiske stormaktene er avsluttet
Russland kan leve opp til disse kriteriene et stykke på vei. Men hvis vi ser på kapitaleksportens rolle, som jo er et kjernepunkt i overgangen til den imperialistiske fase, kommer Russland til kort.
Kapitaleksport 2016: nr 1. USA 89,7 mrd. nr. 15: Russland 9,46 mrd $. Russlands kapitaleksport er altså 10,5% av den amerikanske.
Kapitaleksport 2020: nr 1. USA 98,4 mrd. nr. 15: Russland 12 mrd $. Russlands kapitaleksport har altså økt til 12,1% av den amerikanske, men er fremdeles svært liten. Kilde: Verdensbanken.
Har kapitaleksporten tatt over for vareeksporten? Nei, det ser ikke slik ut. Av verdens 100 største banker hører 19 hjemme i Kina, 12 i USA, åtte i Japan, seks i Frankrike og Storbritannien, fem i Canada og Tyskland. Sverige står med tre av verdens 100 størsta banker: Nordea, Handelsbanken, SEB och Swedbank. Oligarkenes Russland har en eneste, som Norge, statlige Sberbank, som plasserer på 60. plass. Russland er ingen finansiell stormakt. Til sammenligning er DNB i Norge på 84. plass). Men, noen land har også statlige investeringsfond. Russland har to fond av de 15 største, på til sammen 191 milliarder dollar. Sammenliknet med Oljefondets 1388 milliarder dollar er det 14%.
Kort sagt: Russland er ingen stor imperialistmakt. Landet har faktisk problemer med å fylle de klassiske kriteriene for å kvalifisere som imperialistmakt.
Finansielt er Norge via Oljefondet en betydelig større imperialistmakt enn Russland.
Ikke noe av dette spiller noen rolle for ledelsen i Rødt, for de gjør ingen konkret analyse av den konkrete situasjonen. Det er imot Putin og imot Russland. Punktum. Forøvrig i likhet med hva massemediene i Norge ellers mener.
Nå får vi se hva Rødts landsmøte i april vil mene. Men ikke hold pusten. Antakelig har Moxnes & co nærmest full kontroll.
På nettsidene til Rødt står det at For Rødt er kampen mot Forskjells-Norge det aller viktigste. I og med at partiet nå har valgt å støtte en bevilgning til våpenindustrien og iligarkene i Ukraina på 15 milliarder kroner hvert år i fem år, må denne påstanden opplagt få tilføyelsen «nest etter krigsbevilgninger til Ukraina». For det er utenkelig at Rødt vil få til noen årlige milliardbevilgninger for å bekjempe «Forskjells-Norge».
Kraftige sammenstøt over hele Frankrike etter at Macron innførte pensjonsreformen ved dekret
Av red. PSt - 18. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/kraftige-sammenstot-over-hele-frankrike-etter-at-macron-innforte-pensjonsreformen-ved-dekret/
Masseprotester brøt ut i byer over hele Frankrike denne uka etter at statsminister Elisabeth Borne kunngjorde at hennes regjering planlegger å innføre president Emmanuel Macrons pensjonskutt uten avstemning i nasjonalforsamlinga. Sinnet øker i arbeiderklassen, som går inn i en direkte konfrontasjon med Macron-regjeringa.
Pensjonsreformen er et massivt angrep på den franske arbeiderklassen og store deler av middelklassen, og så er da også tre fjerdedeler av det franske folket imot den. Ei meningsmåling nylig viste at blant dem under 35 år er 74% imot reformen.
Macrons politistat tar ikke noe hensyn til det. Regjeringa valgte å trampe på demokratiet og folkets vilje under føttene. 60 prosent av befolkninga støtter en generalstreik for å blokkere økonomien og tvinge Macron til å trekke tilbake kuttene, og streikene og protestene øker over hele Frankrike.
Politiet angrep protester av tusenvis i Marseille, Lyon, Lille, Toulouse, Bordeaux, Nantes, Rennes, Brest, Dijon, Angers og Besançon. Titusenvis samlet seg på Place de la Concorde i Paris, der politi bevæpnet med tåregass, vannkanoner, gummikulevåpen og automatgevær voktet strategiske bygninger, inkludert presidentpalasset Elysée, nasjonalforsamlingen og den amerikanske ambassaden.
Macron erklærte at han ville aktivere linje 3 i artikkel 49 i Frankrikes grunnlov. Bestemmelsen 49-3 tillater regjeringa å tvinge nasjonalforsamlinga til å vedta lovgivning uten avstemning, med mindre forsamlingen stemmer for å felle regjeringa. Macrons parti har bare et mindretall i nasjonalforsamlinga og kunne ikke få nok stemmer for pensjonskuttene fra det høyreorienterte partiet The Republicans (LR).
Macron sa til regjeringa at hvis pensjonskuttene gikk til forsamlingen og ble nedstemt, ville resultatet bli katastrofalt. Han viste til den økende finanskrisa, frykt for svikt i europeiske banker og økende spekulasjoner mot den franske statsgjelda. Det ville også gå på tvers av Macrons forsøk på å finansiere militærbudsjettet sitt på 413 milliarder euro og hans deltakelse i NATO-krigen mot Russland i Ukraina. I Frankrike ser vi altså en direkte forbindelse mellom den interne klassekrigen og militariseringa og krigen mot Russland.
Det er opplagt at arbeiderklassen og ungdommen i Frankrike ikke har tenkt å gi seg. For dem er dette en eksistensiell klassekrig. Det handler om grunnleggende levevilkår og om framtida. På den andre sida har heller ikke den franske overklassen med Macron i spissen tenkt å gi seg. Det er derfor grunn til å vente enda hardere kamper framover.
Hvorfor det amerikanske banksystemet går i oppløsning
Av Michael Hudson - 18. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/hvorfor-det-amerikanske-banksystemet-gar-i-opplosning/
Økonom Michael Hudson reagerer på sammenbruddet av Silicon Valley Bank og Silvergate, og forklarer likhetene med finanskrakket i 2008 og spare- og lånekrisen på 1980-tallet.
Av Michael Hudson. Geopolitical Economy Report 12. mars 2023
Bankoppløsningen som nå skjer i USA er det uunngåelige resultatet av måten Obama-administrasjonen reddet bankene på i 2008.
Da eiendomsprisene kollapset, oversvømmet (USAs sentralbank, Fed) Federal Reserve det finansielle systemet med 15 år med kvantitative lettelser (QE, quantitative easing) for å blåse opp eiendomsprisene på nytt – og med dem prisen på aksjer og obligasjoner.
Det som ble blåst opp var formue-prisene, fremfor alt for de ’pakkede’ boliglånene som bankene hadde, men også for aksjer og obligasjoner over hele linjen. Det er det bankkreditt gjør.
Dette gav billioner av dollar i fortjeneste for eierne av finansielle eiendeler – én-prosenten (de rikesete, red.) og noen få til.
Økonomien polariserte seg etter hvert som aksjekursene tok seg opp, kostnadene ved boligeierskap økte (på lavrentelån), og den amerikanske økonomien opplevde historiens største obligasjonsmarkedsboom, da rentene falt under 1 %.
Men i sin iver etter å stå til tjeneste for finanssektoren, malte Fed seg inn i et hjørne. Hva ville skje når renten endelig steg?
Stigende renter får obligasjonskursene til å falle. Og det er det som har skjedd under Feds kamp mot «inflasjon», les: økende lønnsnivåer.
Prisene stuper for obligasjoner, og også for den kapitaliserte verdien av pakkede boliglån og andre verdipapirer der bankene holder sine eiendeler mot innskytere.
Resultatet i dag ligner på situasjonen som spare- og låneforeninger (S&L) befant seg i på 1980-tallet, noe som førte til deres bortgang. S&L’er hadde gitt langsiktige boliglån til rimelige renter. Men i kjølvannet av Volcker-inflasjonen steg det samlede rentenivået.
S&L’ene kunne ikke betale innskyterne høyere renter, fordi boliglånsinntektene deres var fastsatt til lavere renter. Så innskyterne trakk pengene sine.
For å få penger til å betale disse innskyterne, måtte S&L’ene selge boliglånene sine. Men den pålydende verdien av denne gjelden var lavere, som følge av høyere renter. S&L’ene (og mange banker) skyldte penger til innskytere på kort sikt, men var låst til langsiktige tilganger i en situasjon med fallende renter.
Feds siste velferdsutbetaling til kjeltring Wall Street Banker
Selvfølgelig var S&L-lån mye mer langsiktige enn tilfellet var for kommersielle banker.
Men på samme måte som QE (kvalitative lettelser) ble fulgt for å styrke bankene, må avviklingen ha motsatt effekt. Og hvis den har gjort en dårlig derivathandel (tapt et økonomisk veddemål, red.), er den i trøbbel.
Enhver bank har problemer med å holde aktivaprisene oppe med sine innskuddsforpliktelser. Når obligasjonskursene faller, svekkes bankens formuesstruktur. Det er dette hjørnet Fed har malt økonomien inn i.
Da Fed ble obs. på dette problemet, prøvde de å unngå det så lenge de kunne. Men da sysselsettingen begynte å ta seg opp og lønningene begynte å komme seg, kunne ikke Fed motstå å kjempe den vanlige klassekrigen mot arbeidskraften. Og det har blitt en krig mot banksystemet også.
Silvergate Bank ble den første som måtte gå. De hadde forsøkt å ri på kryptovalutabølgen ved å opptre som bank for forskjellige merkevarer.
Etter at den omfattende svindelen til Sam Bankman-Fried (SBF) ble avslørt, ville alle ta ut kryptovaluta-innskuddene de hadde. Bestyrerne betalte dem ved å ta ut innskuddene de hadde i bankene – fremfor alt Silvergate. Den gikk under. Og med Silvergate gikk mange kryptovalutainnskudd.
Det populære inntrykket var at krypto var et alternativ til kommersielle banker og «fiat-valuta.» Men hva kan kryptofond investere i for å støtte sine myntkjøp, hvis ikke bankinnskudd og statspapirer eller private aksjer og obligasjoner?
Hva var krypto til syvende og sist, om ikke bare et aksjefond med hemmelig eierskap for å beskytte hvitvaskere?
Silvergate var et «spesialtilfelle» på grunn av sin spesialiserte innskuddsbase. Silicon Valley Bank var også et spesialisert tilfelle; de drev hovedsaklig med utlån til IT-gründere. Og First Republic Bank spesialiserte seg på utlån til velstående innskytere i San Francisco og det nordlige California-området.
De hadde alle sett markedsprisen på sine finansielle verdipapirer synke da styreleder Jerome Powell hevet Feds renter. Og nå ble innskuddene hos dem trukket tilbake, noe som tvang dem til å selge verdipapirer med tap.
Reuters rapporterte 10. mars at bankreservene i Fed stupte. Det er neppe overraskende, siden bankene betaler rundt 0,2 % på innskudd, mens innskytere kan ta ut pengene sine for å kjøpe toårige amerikanske statsobligasjoner som gir 3,8 % eller nesten 4 %. Ikke rart velstående investorer flykter fra bankene.
Dette er dilemmaet bankene – og bak dem, Fed – befinner seg i.
Det åpenbare spørsmålet er hvorfor Fed ikke bare redder dem ved å kjøpe dem ut. Problemet er at de fallende prisene på langsiktige bank-aktiva i møte med kortsiktige innskudds-passiva nå ser ut for å ha blitt den nye normalen.
Fed kan gi lån til banker for å bøte på deres nåværende underskudd, men hvordan kan solvens løses uten å redusere renten kraftig for å gjenopprette den 15-årige, unormale nullrentepolitikken (ZIRP)?
Renteavkastningen nådde sin topp den 10. mars. Ettersom man leide inn flere arbeidere enn forventet, annonserte Powell at Fed kanskje måtte heve renten enda høyere enn han hadde advart om. Volatiliteten (usikkerheten rundt finansielle instrumenter) økte.
Og med det fulgte en kilde til uro som har nådd enorme omfang utover det som forårsaket krakket i 2008, da AIG og andre spekulanter gikk under: derivater.
JP Morgan Chase og andre New York-banker har derivater verdt titalls billioner dollar – det vil si pengespill om hvordan renter, obligasjonskurser, aksjekurser og andre tiltak kommer til å endre seg. For hver vinnende gjetning fins det også en taper.
Når det blir veddet om billioner av dollar, er en eller annen bankhandler nødt til å ende opp med et tap som lett kan utslette hele bankens netto egenkapital.
Man flykter nå mot «kontanter», til en trygg havn – eller noe som er enda bedre enn kontanter: US-amerikanske statsobligasjoner. Til tross for snakk om at Republikanerne nekter å heve gjeldstaket, kan statskassen alltid trykke opp pengene som trengs for å betale obligasjonseierne.
Det ser ut til at statskassen vil bli det nye depotet de som har de økonomiske ressursene vil velge. Bankinnskudd vil falle. Og med dem, bankbeholdning av reserver i Fed.
Så langt har aksjemarkedet motstått å følge etter stupet i obligasjonskursene. Min gjetning er at vi nå vil se Den Store Avviklingen av den store Fingerte Kapitaloppblomstringen i årene 2008-2015.
Så kyllingene kommer hjem for å hvile – der «kyllingene» kanskje er enorme overhenget av derivater.
Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er
Why the US banking system is breaking up
Copyright © Prof Michael Hudson , Geopolitisk økonomirapport , 2023
Oversatt av redaksjonen i Derimot.no.
Les også: Etter Silicon Valley er det nå tur for kollaps i Credit Suisse og enda et tap for Oljefondet?
Les: Bankkollapsen i USA – hvorfor kommer den?
Ukrainas død ved stedfortreder
Av Chris Hedges - 18. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/ukrainas-dod-ved-stedfortreder/
Det er mange måter for en stat å projisere makt og svekke motstandere, men proxy-kriger er en av de mest kyniske. Stedfortrederkriger sluker landene de utgir seg for å forsvare. De lokker nasjoner eller opprørere til å kjempe for geopolitiske mål som i siste instans ikke er i deres interesse. Krigen i Ukraina har lite å gjøre med ukrainsk frihet og mye å gjøre med å degradere det russiske militæret og svekke Vladimir Putins grep om makten. Når Ukraina nå ser ut til å være på vei mot nederlag, eller krigen når en fastlåst situasjon, vil Ukraina bli ofret som mange andre stater, i det en av grunnleggerne av CIA, Miles Copeland Jr., refererte til som «Nasjonenes spill» og «maktpolitikkens amoral».
Av Chris Hedges, opprinnelig publisert av scheerpost.com
Jeg dekket stedfortrederkriger i mine to tiår som utenrikskorrespondent, blant annet i Mellom-Amerika, der USA bevæpnet militærregimene i El Salvador og Guatemala og Contras-opprørere som forsøkte å styrte Sandinist-regjeringen i Nicaragua. Jeg rapporterte om opprøret i Punjab, en stedfortrederkrig oppildnet av Pakistan. Jeg dekket kurderne i Nord-Irak, som ble støttet og deretter forrådt mer enn en gang av Iran og Washington. I løpet av min tid i Midtøsten ga Irak våpen og støtte til Mujahedin-e-Khalq (MEK) for å destabilisere Iran. I Beograd, da jeg var i det tidligere Jugoslavia tenkte jeg, ved å bevæpne bosniske og kroatiske serbere, at det kunne absorbere Bosnia og deler av Kroatia til et større Serbia.
Stedfortrederkriger er notorisk vanskelige å kontrollere, spesielt når ambisjonene til de som kjemper og de som sender våpnene avviker. De har også for vane å lokke sponsorer av stedfortrederkriger, slik det skjedde med USA i Vietnam og Israel i Libanon, direkte inn i konflikten. Stedfortrederhærer med liten ansvarlighet får våpen, hvorav betydelige mengder havner på det svarte markedet eller i hendene på krigsherrer eller terrorister. CBS News rapporterte i fjor at rundt 30 prosent av våpnene som sendes til Ukraina kommer til frontlinjene, en rapport de valgte å trekke delvis tilbake etter sterkt press fra Kiev og Washington. Den omfattende omdirigeringen av donert militært og medisinsk utstyr til det svarte markedet i Ukraina, ble også dokumentert av den amerikanske journalisten Lindsey Snell. Våpen i krigssoner er lukrative varer. Det var alltid store mengder til salgs i krigene jeg dekket.
Krigsherrer, gangstere og kjeltringer, Ukraina har lenge vært ansett som et av de mest korrupte landene i Europa, blir av sponsorstater forvandlet til heroiske frihetskjempere. Støtte til de som kjemper disse stedfortrederkrigene er en feiring av vår antatte nasjonale dyd, spesielt forførende etter to tiår med militære fiaskoer i Midtøsten. Joe Biden, med dystre tall på meningsmålingene, har til hensikt å stille til valg for en andre periode som en «krigstids»-president som står sammen med Ukraina, som USA allerede har forpliktet 113 milliarder dollar i militær, økonomisk og humanitær bistand til.
Da Russland invaderte Ukraina «sto hele verden overfor tidenes test», sa Biden etter et lynbesøk i Kiev. «Europa ble satt på prøve. Amerika ble testet. NATO ble satt på prøve. Alle demokratier ble satt på prøve.»
Jeg hørte lignende følelser uttrykt for å rettferdiggjøre andre stedfortrederkriger.
«De er våre brødre, disse frihetskjemperne, og vi skylder dem vår hjelp», sa Ronald Reagan om Contras, som plyndret, voldtok og slaktet seg gjennom Nicaragua. «De er de moralske likeverdige med våre grunnlovsfedre og de modige menn og kvinner i den franske motstandsbevegelsen,» la Reagan til. «Vi kan ikke vende oss bort fra dem, for kampen her er ikke høyre mot venstre, den er rett mot galt.»
«Jeg vil høre ham si at vi skal bevæpne Den frie syriske armé,» sa John McCain om president Donald Trump. «Vi kommer til å dedikere oss til fjerningen av Bashar al-Assad. Vi skal få russerne til å betale en pris for sitt engasjement. Alle spillerne her er nødt til å betale en straff, og USA kommer til å være på siden av folket som kjemper for frihet.»
De som hylles som motstandshelter, som president Volodymyr Zelensky eller president Hamid Karzai i Afghanistan, er ofte problematiske, spesielt ettersom deres egoer og bankkontoer vokser. Flommen av overstrømmende hyllest rettet mot sine proxyer fra sine sponsorer i det offentlige, samsvarer sjelden med hva de sier om dem privat. Under fredssamtalene i Dayton, der den serbiske presidenten Slobodan Milosevic solgte ut lederne for de bosniske serberne og de bosniske kroatene, sa han om sine stedfortredere: «[de] er ikke mine venner. De er ikke mine kolleger … De er dritt.»
«Mørke penger skvalpet rundt», skrev The Washington Post etter å ha fått tak i en intern rapport produsert av kontoret til spesialinspektøren for gjenoppbygging av Afghanistan.
«Afghanistans største bank fløt inn i en kloakk av svindel. Reisende slepte kofferter lastet med 1 million dollar, eller mer, ombord på fly som forlot Kabul. Herskapshus kjent som «valmuepalasser» steg opp fra ruinene for å huse opiumskonger. President Hamid Karzai vant gjenvalg etter at kumpaner fylte tusenvis av valgurner. Han innrømmet senere at CIA hadde levert sekker med kontanter til kontoret hans i årevis, og kalte det ‘ikke noe uvanlig’.»
«I offentligheten, da president Barack Obama eskalerte krigen og Kongressen godkjente milliarder av ekstra dollar i støtte, lovet øverstkommanderende og lovgiverne å slå ned på korrupsjon og holde uærlige afghanere ansvarlige,» rapporterte avisen. I virkeligheten trakk amerikanske tjenestemenn seg tilbake, så en annen vei og lot tyverivirksomheten bli mer fastgrodd enn noensinne, ifølge en mengde konfidensielle regjeringsintervjuer innhentet av The Washington Post.
De som hylles som bolverk mot barbari, når våpnene strømmer til dem, blir glemt når konfliktene tar slutt, som i Afghanistan og Irak. De tidligere stedfortrederkrigerne må flykte fra landet eller lide vendettaene til dem de kjempet mot, slik det skjedde med de forlatte Hmong-stammene i Laos og sørvietnameserne. De tidligere sponsorene, som en gang gav overdådig militærhjelp, ignorerer desperate bønner om økonomisk og humanitær hjelp, da de som er fordrevet av krig går sultne og dør av mangel på medisinsk behandling. Afghanistan, for andre gang, er utstillingsvinduet for denne imperialistiske ufølsomheten.
Sammenbruddet av sivilsamfunnet skaper sekterisk vold og ekstremisme, mye av det i strid med interessene til de som oppildnet til stedfortrederkrigene. Israels stedfortredermilitser i Libanon, sammen med den militære intervensjonen i 1978 og 1982, ble utformet for å fjerne Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) fra landet. Dette målet ble nådd. Men fjerningen av PLO fra Libanon ga opphav til Hizbollah, en langt mer militant og effektiv motstander, sammen med syrisk dominans over Libanon. I september 1982, over tre dager, massakrerte det libanesiske Kataeb-partiet, bedre kjent som Falangistene, støttet av det israelske militæret, mellom 2.000 og 3.500 palestinske flyktninger og libanesiske sivile i flyktningleirene Sabra og Shatila. Det førte til internasjonal fordømmelse og politisk uro i Israel. Kritikere kalte den langvarige konflikten «Libanam», ved å blande sammen ordene Vietnam og Libanon. Den israelske filmen «Waltz with Bashir» dokumenterer fordervelsen og de hensynsløse drapene på tusenvis av sivile utført av Israel og dets stedfortredere under krigen i Libanon.
Stedfortrederkriger, som Chalmers Johnson påpekte, skaper utilsiktet tilbakeslag. Støtten til mujahedin i Afghanistan, som kjempet mot Sovjet, inkluderte bevæpning av grupper som de ledet av Osama bin Laden, ga opphav til Taliban og al-Qaida. Det spredte også reaksjonær jihadisme over hele den muslimske verden, økte terrorangrep mot vestlige mål som kulminerte i angrepene 11. september og gav drivstoff til to tiår med amerikansk-ledede militære fiaskoer i Afghanistan, Irak, Syria, Somalia, Libya og Jemen.
Skulle Russland seire i Ukraina, skulle Putin ikke bli fjernet fra makten, vil USA ikke bare ha sementert på plass en potent allianse mellom Russland og Kina, men sikret en motstander i Russland, som vil komme tilbake for å hjemsøke oss. Flommen av våpen, for milliarder av dollar inn i Ukraina, bruken av amerikansk etterretning for å drepe russiske generaler og senke slagskipet Moskva, sprengningen av Nord Stream-rørledningene og de mer enn 2.500 amerikanske sanksjonene rettet mot Russland, vil ikke bli glemt av Moskva.
«På en måte er blowback, tilbakeslag, ganske enkelt en annen måte å si at en nasjon høster det den sår,» skriver Johnson, «Selv om folk vanligvis vet hva de har sådd, er vår nasjonale erfaring med blowback sjelden forestilt i slike termer, fordi så mye av det lederne av det amerikanske imperiet har sådd, har blitt holdt hemmelig.»
De som støttes i stedfortrederkriger, inkludert ukrainerne, har ofte liten sjanse til seier. Sofistikerte våpen som M1 Abrams-stridsvognene er stort sett ubrukelige hvis de som opererer dem ikke har brukt måneder og år på å bli trent. Før den israelske invasjonen av Libanon i juni 1982, forsynte sovjetblokken palestinske krigere med tunge våpen, inkludert stridsvogner, luftvernmissiler og artilleri. Mangelen på trening gjorde disse våpnene ineffektive mot israelsk luftmakt, artilleri og mekaniserte enheter.
USA vet at tiden er i ferd med å renne ut for Ukraina. De vet at høyteknologiske våpen ikke vil bli mestret i tide til å stanse en vedvarende russisk offensiv. Forsvarsminister Lloyd Austin advarte i januar om at Ukraina har «et mulighetsvindu her, mellom nå og våren». «Det er ikke lenge,» la han til.
Seier er imidlertid ikke poenget. Poenget er maksimal ødeleggelse. Selv om Ukraina blir tvunget til nederlag, til å forhandle med Russland og innrømme territorium for fred, samt akseptere status som en nøytral nasjon, vil Washington ha oppnådd sitt primære mål om å svekke Russlands militære kapasitet og isolere Putin fra Europa.
De som mønstrer kriger med stedfortredere, er blindet av illusjoner basert på ønsketenkning. Det var liten støtte for Contras i Nicaragua eller MEK i Iran. Bevæpningen av såkalte «moderate» opprørere i Syria førte til at våpen strømmet inn i hendene på reaksjonære jihadister.
Avslutningen av stedfortrederkriger ser vanligvis nasjonen eller gruppen som kjemper på vegne av sponsorstaten forrådt. I 1972 ga Nixon-administrasjonen millioner av dollar i våpen og ammunisjon til kurdiske opprørere i Nord-Irak for å svekke den irakiske regjeringen, som på den tiden ble sett på som for nært knyttet til Sovjetunionen. Ingen, minst av alt USA og Iran, som leverte våpnene til kurdiske krigere, ønsket at kurderne skulle skape en egen stat. Irak og Iran undertegnet Alger-avtalen fra 1975, der de to landene løste tvister langs deres felles grense. Avtalen gjorde også slutt på den militære støtten til kurderne.
Det irakiske militæret lanserte snart en hensynsløs kampanje for etnisk rensing i Nord-Irak. Tusenvis av kurdere, inkludert kvinner og barn, «forsvant» eller ble drept. Kurdiske landsbyer ble sprengt til ruiner. Kurdernes desperate situasjon ble ignorert, for som Henry Kissinger sa den gangen, «skjult handling må ikke forveksles med misjonærarbeid.»
Den islamske regjeringen i Teheran gjenopptok militærhjelp til kurderne under krigen mellom Iran og Irak fra 1980 til 1988. 16. mars 1988 slapp Iraks president Saddam Hussein sennepsgass og nervegassen sarin, tabun og VX over den kurdiske byen Halabja. Rundt 5.000 mennesker døde i løpet av minutter og opptil 10.000 ble skadet. Reagan-administrasjonen, som støttet Irak, minimerte krigsforbrytelsene begått mot sine tidligere kurdiske allierte.
President Richard Nixons tilnærming til Kina, i et annet eksempel, inkluderte å avslutte skjult hjelp til tibetanske opprørere.
Svik er avslutningsscenen i nesten alle stedfortrederkriger.
Bevæpningen av Ukraina er ikke misjonsarbeid. Det har ingenting med frihet å gjøre. Det handler om å svekke Russland. Ta Russland ut av ligningen, og det ville være lite konkret støtte til Ukraina. Det er andre okkuperte folk, inkludert palestinerne, som har lidd like brutalt og mye lenger enn ukrainerne. Men NATO bevæpner ikke palestinerne for å kjempe mot sine israelske okkupanter eller holder dem opp som heroiske frihetskjempere. Vår kjærlighet til frihet strekker seg ikke til palestinere eller folket i Jemen som for tiden blir bombet med britiske og amerikanske våpen, eller kurderne, jesidiene og araberne som motsetter seg Tyrkia, et mangeårig NATO-medlem, i sin okkupasjon og dronekrig i hele nord og øst i Syria. Vår kjærlighet til frihet strekker seg bare til mennesker som tjener våre «nasjonale interesser».
Det vil komme en tid da ukrainerne, som kurderne, vil bli ofret. De vil forsvinne, som mange andre før dem, fra vår nasjonale diskurs og vår bevissthet. De vil i generasjoner måtte pleie svik og lidelse. Det amerikanske imperiet vil gå videre for å bruke andre, kanskje det «heroiske» folket i Taiwan, for å fremme sin fåfengte søken etter globalt hegemoni. Kina er den store premien for våre Dr. Strangeloves. De vil hope opp enda flere lik og flørte med atomkrig for å begrense Kinas voksende økonomiske og militære makt. Dette er et gammelt og forutsigbart spill. Det etterlater seg nasjoner i ruiner og millioner av mennesker døde og fordrevne. Det gir næring til overmotet og selvbedraget til mandarinene i Washington, som nekter å akseptere fremveksten av en multipolar verden. Hvis dette fortsetter ut av kontroll, kan «nasjonenes spill» få oss alle drept.
Les også: Chris Hedges på Rage Against the War Machine
Funksjonsbilde | Illustrasjon: Mr. Fish
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han jobbet tidligere utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.
Chris Hedges: Ukraine’s Death by Proxy
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad