Nyhetsbrev steigan.no 17.02.2023
Ecuador: Enda et sammenbruddet for et nyliberalt prosjekt
30 millioner amerikanere på kanten av «sultstupet»
Fransk helsepersonell ber verden om hjelp
En ensidig klassekrig: Den svenske kapitalens seiersmarsj
Ukraina: Fred gjennom sikkerhetsgarantier mulig?
Delstater og byer i USA anbefaler strengere strålegrenser
Ny giv for overvåkningssamfunnet?
I Syria smuldrer Vestens humanitære krav til støv
Ballongferden
Av Terje Sørensen - 17. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/ballongferden/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Ecuador: Enda et sammenbruddet for et nyliberalt prosjekt
Av skribent - 17. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/ecuador-enda-et-sammenbruddet-for-et-nyliberalt-prosjekt/
Av Gustavo A Maranges 7. februar 2023
Det ble holdt regionalvalg i Ecuador søndag [5.2.2023]. Tretten millioner mennesker skulle velge 5700 (guvernører, ordførere og rådmenn) og de syv rådene for innbyggerdeltakelse og sosial kontroll (borgerråd eller CPCCS) og deres rådgivere og deres varamedlemmer. I tillegg hadde den utøvende makten, under ledelse av Guillermo Lasso, åtte konstitusjonelle folkeavstemningsspørsmål, som var gruppert i tre temaer: sikkerhet, miljø og landets politiske arbeid.
Valget fant sted midt i en økonomisk krise, med det høyeste nivået av usikkerhet man har sett de siste 30 årene, og med en president hvis popularitet knapt når 20 %. Alle disse faktorene virket mot denne nyliberale administrasjonens odds, selv om det knusende nederlaget antyder en mye dypere årsak utover dagens situasjon.
Den store vinneren ved denne anledningen var «Union for a Hope» (UNES) koalisjonen, hvis mest synlige medlem er partiet Revolución Ciudadana (RC) ledet av den tidligere presidenten, Rafael Correa, som er i politisk eksil i Belgia. I mellomtiden var den andre styrken Pachakutik-partiet, som vant noen guvernørverv og ordførerverv, spesielt i Amazonas- og Andesregionene i landet. Nederlaget til Lassos parti Creating Opportunities (CREO) var så rungende at det knapt klarte å vinne mer enn ett enkelt ordførerverv, og det var kun mulig takket være en allianse med andre politiske krefter.
Denne triumfen kan bare sees på som et rungende comeback for de ecuadorianske venstrekreftene. De overvant sviket til Lenin Moreno med hans skarpe sving til høyre etter at han ble president. Disse svikene forårsaket interne tvister og konstant juridisk trakassering og mediekaos. Den ecuadorianske venstresiden, ledet av Correa, tapte ikke bare presidentvalget i 2021, men vant heller ikke mer enn to borgermesterposter i det forrige regionale valget i 2019.
I dag, etter at man hadde telt over 97 % av stemmene, vant den samme politiske kraften (UNES) 7 av 23 guvernørverv: i Pichincha, Azuay, Santo Domingo, Santa Elena, Manabi og Guayas. Det representerer ikke bare det største antallet for et enkelt parti, men også landets 7 mest folkerike og viktige provinser. I tillegg til det vant de minst 6 borgermesterposter i provinshovedsteder, blant dem Quito (Pichincha) og Guayaquil (Guayas), de to viktigste byene i landet.
I Guayaquil, en konservativ høyborg de siste 31 årene og regnet som landets økonomiske sentrum, beseiret kandidaten Aquiles Alvarez favoritten Cynthia Viteri. I Quito vant samtidig sosiologen Pavel Muñoz, som tidligere hadde ulike stillinger innenfor Correas administrasjoner. I tillegg tok RC 8 av de 21 valgte byrådene. Disse suksessene ble oppnådd uten allianser med andre partier, noe som peker på styrken til RC i de viktigste bysentrene.
Et annet oppmuntrende faktum er at for første gang i Ecuadors historie har en urfolkskvinne blitt valgt til ordfører. Hun heter Diana Caiza, er 36 år gammel og har blitt utnevnt av Pachakutik til å stille som ordfører i Andesfylket Ambatos.
I ‘Council for Citizen Participation and Social Control (CPCCS)’ oppnådde ingen politisk gruppe flertall. Selv om kandidater for denne institusjonen ikke kan tilhøre noe politisk parti, kan de støttes av dem under kampanjene sine. Tre valgte rådmenn ble støttet av UNES, to andre av det konservative Social Christian Party (PSC), mens de to andre ikke hadde noen politisk tilknytning til et parti.
Til tross for at det mangler flertall, er det et meget positivt resultat, som vil gi venstrekreftene stor innflytelse over utnevnelsen av ny riksrevisor, justisminister, ombudsmann og rettsråd, som alle er ledige i dag. Tilsvarende er CPCCS ansvarlig for å utnevne ytterligere 65 andre ledende stillinger i regjeringen.
Konstitusjonelle folkeavstemningsresultater
Dette var den andre, og kanskje den viktigste, seieren for den ecuadorianske venstresiden. Etter at 90 % av stemmene var talt, aksepterte Lasso hele omfanget av nederlaget. Meningsmålinger viste at bare 5 % av velgerne ville stemme «Nei» til alle hans såkalte reformtiltak, mens over 60 % ville avgi blandede stemmer. Men meningsmålingene var feil, og det enstemmige avslaget oversteg 50 %, og ikke en eneste av Lassos reformer gikk igjennom.
Den mest bittert utkjempede striden var over det første spørsmålet, som handlet om utlevering av narkotikaforbrytere, men avstemningen endte med at 52% til 48% favoriserte «Nei». Resten av spørsmålene ble alle avvist med 10 % margin. De mest avviste forslagene gjaldt CPCCS. Regjeringen forsøkte praktisk talt å drepe denne institusjonen ved å overføre sine mest relevante oppgaver til nasjonalforsamlingen, en institusjon som har lavest innbyggergodkjenning og hvor høyresiden har langt mer kontroll.
For bare noen dager siden hadde vi en artikkel med tittelen «Ecuador: En konstitusjonell folkeavstemning ment å styrke kontrollen over eliter». I den avslørte vi de mulige effektene av Lassos reformer. Å akseptere dem ville ha betydd kapitulasjon fra arbeiderklassen og minoritetene til den nyliberale økonomiske eliten. Men heldigvis var de fleste ecuadorianere klar over dette, og delte på en eller annen måte våre kriterier om at dette var ment som et angrep på deres demokratiske normer.
Enkelte medier, som den spanske avisen «El País», beskrev resultatene som «uventede», noe som kan skyldes en overfladisk analyse eller, på en svært subtil måte å si, at det var et betydelig nederlag for den nyliberale modellen. Mange har en tendens til å begrense årsakene til seieren til dagens situasjon i Ecuador, eller at det er en straffeavstemning mot Lasso, men vi får se hvordan det hele utvikler seg.
Ecuador er for tiden det tredje mest utrygge landet i regionen, med antallet voldelige dødsfall som dobles i 2022 (4500 drap, det høyeste på 30 år) sammenlignet med 2021 (2045 drap). Den organiserte kriminaliteten har styrket seg, noe fengselsopptøyene viser. I tillegg ble to kandidater myrdet for første gang i landets historie, en av dem kvelden før valget. Han vant forresten posthumt på vegne av UNES. En annen faktor i nederlaget til Lassos regjering er dens manglende evne til å redusere inflasjonen, og hans totale kapitulasjon overfor IMF som har økt Ecuadors gjeld ytterligere og forårsaket mer sosial misnøye.
Å ikke ta hensyn til folkets politiske samvittighet er å undervurdere deres kultur. Hvordan skulle vi ellers kunne forklare hvordan Rafael Correa, som er i eksil, for tiden er den politikeren med høyest godkjenning i landet, til tross for at han har høyresidens forankrede medier og juridiske maskineri mot seg?
I politiske termer ser Lasso og hans CREO-parti ut til å være dødelig såret, og det vil i stor grad komplisere ledelsen hans de neste to årene. Valget må med andre ord ikke bare sees på som en umiddelbar seier mot bankene og oligarkene, men også som noe som vil påvirke presidentvalget i 2025 positivt; til fordel for venstrekreftene. Avslutningsvis er det trygt å si at på grunn av besluttsomheten til folket ved valglokalene og presidentens avvisning, er ikke Ecuador lenger den regionale høyresidens høyborg som det var for bare noen dager siden.
Kilde: Resumen Latinoamericano – USA
Ecuador: The Crumbling of another Neo-liberal Restoration Project
Oversatt av Bertil Carlman.
Slik er det i velferds-Norge
Av Romy Rohmann - 17. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/slik-er-det-i-velferds-norge/
Ansatte i det offentlige både henviser til og henter mat til sine brukere
Av Romy Rohmann.
Matposer fra Frelsesarmeen: NAV henviser til Frelsesarmeen, barnevernet kommer og henter til familiene de har, og kommunehelsetjenesten kommer og henter til sine brukere, sier hjelper i Frelsesarmeen.
Fafo rapporten: Veldedighet i velferdsstaten, Hvem trenger hjelp til livsopphold fra de frivillige organisasjonene? skrevet av Tone Fløtten, Gunhild Astrid Frisell og Inger Lise Skog Hansen ble lagt fram nylig.
Dette er dyster lesning, Fafo har undersøkt matutdelingen til Frelsesarmeen i Drammen, Oslo og Sarpsborg. Prosjektet er gjennomført fra slutten av oktober 2022 til januar 2023, sjølsagt i samarbeid med Frelsesarmeen.
Vi har snakket med folk som rett og slett har blitt fulgt fra Nav til Frelsesarmeen av Nav-ansatte. Dette viser at det offentlige ikke strekker til, sier daglig leder Tone Fløtten i Fafo til NRK.
Her er noen utklipp fra rapporten:
Norge har en omfattende velferdsstat med ytelser og tjenester som sikrer at de fleste nordmenn har gode levekår. Samtidig er det noen som har så dårlig økonomi at de må oppsøke matutdelingene. (Oppsummering s 9)
På bakgrunn av denne undersøkelsen mener vi det er behov for å gå opp grensen mellom det offentliges ansvar og frivillig sektors ansvar. Undersøkelsen viser at det å sikre at de mest utsatte har nok mat, er mer eller mindre satt ut til de frivillige organisasjonene. (kap 9.7 s 61)
En ansatte gir uttrykk for frustrasjon over situasjonen og sier:
NAV henviser til Frelsesarmeen, barnevernet kommer og henter til familiene de har, og kommunehelsetjenesten kommer og henter til sine brukere. Egentlig er det litt irriterende at ikke kommunen tar vare på sine egne selv, det skulle ikke være vår oppgave. Vi gjør det fra egen lomme. Kommunen besøker de som gjerne strever med psykisk helse eller er eldre, og de spør om de kan hente mat til enkelte brukere. Vi gir, men vi syns det er rart at de ikke har et budsjett i kommunen til dette. (Hjelper) (Kap 5 s 29)
Rapporten kan leses her: https://www.fafo.no/images/pub/2023/20845.pdf
Denne rapporten har blitt omtalt i flere aviser de siste dagene og i går ble den også tema på NRK Debatten.
https://tv.nrk.no/serie/debatten/202302/NNFA51021623/
De ansvarlige politikerne ble konfrontert med eksempler og tallfakta fra rapporten, og tok dette «sjølsagt på største alvor». Frivilligheten skal være et supplement var politikerne enige om, men når det viser seg at de offentlige velferdsytelsene ikke strekker til var løsningene de kom med sprikende.
NAV-direktøren ble konfrontert med konkrete historier fra en frivillig fra Frelsesarmeen, og tok det sjølsagt med seg tilbake til sin organisasjon.
Som vanlig blei det en diskusjon om hvem som har gjort hva for «de fattige» når, Høyre og AP/SP var sjølsagt uenige om dette. Forslagene og kokret invitasjon fra SV, Rødt og FrP til å komme med ei akutt krisepakke eller konkrete løsninger nå, blei møtt med fra regjeringshold, det vil og det har kommet tiltak til de utsatte gruppene, øking av minstepensjoner er iverksatt, strømstøtte, ekstra barnetrygd kommer i mars, gratis SFO for 2klassinger i august osv.
Men denne dokumentasjonen i økninga vi har fått i matkøer og ellers økt fattigdom blant våre innbyggere er det helt tydelig at det er de frivillige organisasjoner som må ta seg av.
Jeg har lenge lurt på om de ikke ser eller ikke vil se så jeg tenkte at en rapport vil kanskje være noe våre ansvarlige politikere MÅ forholde seg til. Men dette anses tydeligvis ikke som ei så stor krise at våre ansvarlige politikere er villig til å komme med ei krisepakke NÅ slik de har gjort i andre tilfeller de siste åra: jfr Coronapandemien og Krigen i Ukraina.
For som vi veit er det ikke pengene det står på når det er kriser som dukker opp som våre politikere ønsker å prioritere. Fattige folk i landet vårt er tydelig ikke særlig høyt prioritert.
30 millioner amerikanere på kanten av «sultstupet»
Av red. PSt - 17. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/30-millioner-amerikanere-pa-kanten-av-sultstupet/
Den midlertidige sosialstøtten som ble gitt til titalls millioner innbyggere i USA under koronakrisa er i ferd med å utløpe. Supplemental Nutrition Assistance Program (SNAP) skal avvikles i slutten av februar. Reduksjonen i matkuponger vil påvirke mer enn 30 millioner amerikanere i 32 stater – mange av disse menneskene vil stå på kanten av en «hunger cliff,» et «sultstup.
Bloomberg rapporterer at når støtten utløper, vil familier motta minst $95 mindre per måned. Noen familier kan oppleve en reduksjon på opptil $250 per måned.
Husholdninger med barn vil i gjennomsnitt tape rundt $223 per måned, ifølge Center on Budget and Policy Priorities, et ikke-partipolitisk forsknings- og policyinstitutt.
«Akkurat nå er folk virkelig imot det.»
«Det er ikke mange puter som kan dette,»sa Ellen Vollinger, SNAP-direktør ved Food Research & Action Center, en anti-sult forkjempergruppe.
Bloomberg har kartlagt de 32 statene der forbedrede fordeler avvikles.
SNAP-kostnadene steg til rekordhøye 119,5 milliarder dollar i 2022 ifølge data utgitt av USDA. Her ser man hva som ble sprøytet inn i systemet i form av «koronaoverføringer».
Kostnadene ved matkupongene økte fra 60,3 milliarder dollar i 2019, ett år før «pandemien», til rekordhøye 119,5 milliarder dollar i 2022.
Matusikkerheten kommer til å øke enda mer.
Myndighetene kjøpte seg ro – og nå dumpes de fattigste i grøfta
Dette som skjer nå med de sosiale ytelsene i USA er en bit i det store puslespillet som handler om at finanskapitalen har veltet virkningene av finanskrisa fra 2019 over på statskassene og vanlige folk.
I 20q9 ble det klart for toppene i finansinstitusjonene et kapitalismen var på vei inn i ei krise som langt overgikk finanskrisa fra 2008, antakelig lapitalismens største krise noensinne. For sjøl å slippe unna bestemte de seg på et møte i Jackson Hole i USA i august 2019 for å «gå direkte», det vil si ikke bare «trykke penger» gjennom sentralbankene, men forsyne seg direkte av statskassene rundt i hele verden.
For å få politisk aksept for et slikt gigantisk plyndringstokt trengte de ei krise uten sidestykke. Den fikk de med covid-19, og da først og fremst hvordan virusinfeksjonen ble møtt. WHO og verdens regjeringer snudde opp-ned på alle tidligere vedtatte protokoller for å møte en virusepidemi og innførte global unntakstilstand med lockdown, portforbud, skolestengninger, masketvang og sosial distansering.
Prisen for en slik politikk løp opp i mange titalls tusen milliarder dollar. Alle land måtte øke sin gjeld til finansinstitusjonene kraftig for å betale kompensasjoner, ikke minst til de rikeste, men også til vanlige folk. Hadde de ikke gjort det, ville det blitt opprør.
Nå skremte de folk til underkastelse og betalte dem kompensasjon for en del av det de tapte. Slik unngikk de sosial uro mens plyndringa pågikk.
Nå avvikles denne støtten og hundretalls av millioner mennesker oppdager plutselig at de er blitt veldig mye fattigere. Budsjettene kuttes også over hele verden fordi statene skal betale for den økte gjelda.
På denne måten er årsakssammenhengen tilslørt. Folk ser ikke at det er de ultrarike som har plyndret dem og det framstår som noe som har skjedd på grunn av et virus og på grunn av bortfall av støtte. Kapitalismen har klart å skjule sin eksistensielle krise bak «pandemiens masker». Ganske genialt. Og store deler av venstresida og fagbevegelsen er blitt lurt trill rundt.
Og nå kommer en fattigdom som nålevende mennesker i vesten knapt har opplevd maken til.
Les: Tidligere BlackRock manager: – Koronakrisa er et cover for verdens største finansboble
I 2019 la BlackRock fram planen for den kommende krisa: – En finansiell operasjon uten sidestykke
Fransk helsepersonell ber verden om hjelp
Av Eirik Værnes - 17. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/fransk-helsepersonell-ber-verden-om-hjelp/
I over 500 dager har uvaksinert fransk helsepersonell vært «suspendert» fra jobbene sine. De får ikke behandle pasientene sine, og de får ikke lønn. Nå ber de resten av verden om hjelp til å legge press på franske myndigheter.
Av Eirik Værnes.
De suspenderte
Frankrike åpnet opp igjen i mars 2022. Da ble munnbindet og vaksinepasset lagt bort for størsteparten av samfunnet. Men kravet om vaksinering gjaldt fortsatt for noen yrkesgrupper. Leger, sykepleiere, ambulansesjåfører, kirurger, psykologer, jordmødre, gynekologer og brannmenn er blant yrkene som er rammet av vaksinekravet. I over 500 dager har de vært «suspendert» fra jobbene sine.
Statusen «suspendert» ble gitt til de ansatte innenfor de ovennevnte yrkesgruppene som ikke ville ta koronavaksinen. De er ikke permittert og de er ikke oppsagt, noe som innebærer at de ikke kan få lønn eller andre ytelser.
Dr. Grégory Pamart er 33 år og har kone og barn. Han får ikke lov til å praktisere jobben sin som lege, og har blitt tvunget til å forlate sine pasienter. I denne videoen forklarer han hvordan situasjonen er for de franske arbeiderne som går uten lønn og ikke får lov til å jobbe. Han ønsker at dette skal få internasjonal oppmerksomhet.
Dr Pamart Gregory – SOS FRANCE
«Jeg vil plage de uvaksinerte»
Vi er vant til at politikere ikke holder det de lover. Men da president Macron sa han ville «plage de uvaksinerte til siste slutt», så mente han det tydeligvis. (https://www.nrk.no/urix/macron-lover-a-plage-uvaksinerte-1.15796431) En minoritet i Frankrike får fortsatt ikke gå tilbake til jobbene sine. Nettopp fordi de er en minoritet blir de glemt av folket. De holder små demonstrasjoner og forsøker å bli hørt og forstått. Men situasjonen er fastlåst.
Les: Macron lover å plage de uvaksinerte til det ytterste
I juli 2021 holdt Macron en pressekonferanse hvor han la frem planene om å gjøre vaksinering av helsepersonell obligatorisk. Om de ikke rettet seg etter hans krav ville de bli sanksjonert eller bøtelagt. Helseminister Véran sa at de uvaksinerte helsearbeiderne ikke ville kunne jobbe etter 15. september 2021.
Og i september det året ble 3000 helsearbeidere suspendert. I oktober ble det estimert at 15.000 arbeidere var rammet.
5000 suspenderte brannmenn måtte, i følge Grégory Pamart, sitte hjemme, uten å kunne bidra, da landet ble rammet av skogbranner i sommer.
Frankrike droppet påbudet om munnbind og krav om vaksinepass på de fleste steder 14. mars 2022. Allikevel var dette fortsatt et krav på sykehus, helsesentere og eldrehjem.
Hvem blir de neste?
Dr. Pamart er redd for at han aldri vil kunne praktisere i sitt eget land igjen. Han spør hvem som vil bli de neste til å bli rammet av kravet om vaksinering. Lærere, politi, dommere?
Hva om kravet sprer seg til andre land? Det kan virke usannsynlig, men viljen er der hos noen av politikerne.
De franske arbeiderne har ofret mye for sine prinsipper. Det minste vi kan gjøre er å hjelpe dem med å spre ordet.
Den kjente franske genetikeren Alexandra Henrion-Caude kommer snart ut med boken «Les apprentis sorciers». Pengene fra salget vil gå til de suspenderte.
La France Insoumise (LFI), venstrepartiet til Jean-Luc Mélenchon, kom med forslag om å gjeninnsette helsepersonalet i november 2022. De fikk støtte fra høyrepartiet Les Républicains (LR), men vant ikke frem.
En ensidig klassekrig: Den svenske kapitalens seiersmarsj
Av Andi Olluri - 17. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/en-ensidig-klassekrig-den-svenske-kapitalens-seiersmarsj/
Sveriges forvandling fra sosialdemokratisk likhetssamfunn til et samfunn som i svært stor grad favoriserer de rike kan sammenliknes med det som skjedde under Margareth Thatcher i Storbritannia på 1980-tallet, skriver Andi Olluri. Artikkelen er i tre deler. Dette er første del. – Red.
Ett ensidigt klasskrig: De svenska bolagens segertåg. Del 1
Av Andi Olluri.
En långsam kupp
I den rika dokumentationen om klass och kontroll av det politiska systemet, kan vi läsa att “Sverige” genomgått en politisk process som resulterat i “extremt rigida elitdynastier”. Vi lever “i det bortklingande klassmedvetandets samhälle, och i ett politiskt landskap där” partier tvärsöver spektrumet tjänar samma intressen. “Idag har till slut de sista resterna av det gamla socialdemokratiska klassmedvetandet försvunnit”.(1)
“Klassmedvetandet” har givetvis “försvunnit” bland den allmänna befolkningen, och har i samma veva förstärkts till ren marxism hos den extremt välorganiserade, välfinansierade eliten som för ett skoningslöst och ensidigt klasskrig mot alla andra. Processen har skett över tid, och har idag kristallklara och oundvikliga manifestationer i samhället – en katastrofalt nedbrytande effekt på den allmänna demokratin. Detta meriterar noggrann granskning.
Sent i 1800-talet, och in på 1900-talet, blev Sveriges arbetarrörelse en av världens livligaste och välorganiserade, något elitsektorn betraktade som samhällets “andliga farsot”, som justitieminister Axel Örbom uttryckte det.(2) Businessrepresenanter var öppna om att den svenska eliten behövde organisera sig och köpa upp det politiska systemet, “ty annars växa arbetarna oss över huvudet”, vilket skulle “orsaka samhället obotlig skada”. Under de första åren av 1900-talet bildades välfinansierade och mäktiga sammanslutningar för näringslivet, såsom SAF, i ett försök att skapa en enad “front mot socialismen”. I 1904 hölls ett väsentligt möte mellan riksdagsmän och flera ledande businessmän från de olika industrierna för att inleda kampen mot den utökade demokratiseringen som skedde i landet – mot de som “spelade ett högt spel”, som de formulerade saken. Man insåg att den “enda utvägen” var “sammanslutningen mellan arbetsgivare”. Det var det “enda botemedel” samt det mest effektiva som kunde tillämpas mot ytterligare demokratisering efter 1920-talet. Från och med 1930-talet blev “En stor del av” näringslivets insatser för att kontrollera politiken “opinionsbildande och bestod i att sprida publikationer”, filmer, böcker, reklamer och så vidare, “för främjandet av industrins intressen”. Man skapade en roterdörr mellan näringslivet och det politiska systemet, där “Näringslivsorganisationernas män blev centrala i arbetet med att utforma … näringslivspolitik” i riksdagen.(3)
Under 1980-talet hade näringslivet äntligen lyckats “förändra samhällsklimatet” (Curt Nicolin) och åstadkommit en “liberal revolution” (Gösta Bohman).(4) Man kunde börja nedmontera vad som faktiskt var ett ovanligt jämlikt och demokratiskt system, ett mål de dominerande klasserna länge längtat efter. Socialdemokratin följde efter sedan 1970-talet och var lika viktiga som “högern” i att avreglera kredit- och marknadssektorerna, privatisera välfärd, samt slopa flera skatter. Detta syftade till att förflytta inkomster och förmögenhet från allmänheten till en minimal minoritet rika. En mycket noggrann och detaljerad studie om förändringen, publicerad i 2019, är väldigt illustrativ och värd att citera.
Sveriges radikala förvandling mot icke-egalitarianism är oförneklig … den svenska omfördelningen från de fattiga till de rika sedan 1991 är nästan jämförbar med vad som hände i Storbritannien under samma period sedan 1980 … Den svenska löneandelen nådde sin kulmen i 1977, på 80,5%, och sjönk till 63,9% i 1995. Detta var ett mer dramatiskt fall än i de allra flesta länder, inklusive Thatchers Storbritannien, och skedde i Sverige utan nedmonteringen av fackföreningar … Den nya inkomstfördelningen har resulterat i spektakulär ansamling av förmögenhet i Sverige … Sverige har den största koncentrationen av förmögenhet i Västeuropa och är jämförbar med USA … Vad Sveriges specifika internationella ranking än må vara, kan det inte råda tvivel om att privata förmögenhet i Sverige ackumulerats spektakulärt sedan 1980. Vid den tiden belöpte sig privat nettoförmögenhet till ungefär två gånger högre än Sveriges nationella inkomst. I 2016 ökade den siffran till 465% av den nationella inkomsten, vilket är den högsta siffran under de senaste 200 åren … välfinansierade kontraattacker från höger – som i Sverige organiseras av SAF – inleddes mot fackföreningarnas ställning, offentlig reglering och välfärden …
Ett nytt ideologiskt klimat väcktes i mitten av 1970-talet … Ojämlikheten började under en Socialdemokratisk regering, men fortsatte under både vänster- och högerblocket … Socialdemokraterna och högerpartierna i Sverige är båda ansvariga. Från 1982 till 2017 skedde fyra regeringsskiften, medan ojämlikhet fortsatte öka oavbrutet … den dramatiska ökningen av ojämlikhet är till största delar orsakad av politiska regeringsbeslut … den regressiva omfördelningen är högre i Sverige än i något annat OECD-land … det förekommer faktiskt mer omfördelning i Polen och Ungern än i Sverige …
Näringslivspropaganda och lobbying fick nytt liv under 1970-talet, då den mäktiga Svenskt Näringsliv initierade allmänna kampanjer och sin egen tankesmedja. Näringslivslobbyism hade två huvudinriktningar, dena ena fokuserade på skattepolitik, och den andra på privatisering av sociala tjänster … [lobbyisterna, såsom Sven-Olof Lodin] skröt i 1992 om sitt “intrig-skapande och infiltrering” i alla viktiga statliga departement samt i Skattemyndigheten och domstolarna … I 1981 påpekade en Socialdemokratisk ämbetsman att Socialdemokratiska ekonomer bör studera “de nya ekonomiska doktrinerna från USA” … Inga höga toppar inom Socialdemokraterna under 1980- och 1990-talen, frånsett Olof Palme som struntade i ekonomiska frågor, var påverkade av 1968-talets radikalism … Socialdemokraterna styrde under de viktigaste episoderna av skapandet av ojämlikhet, 1981-1991 och 1994-2006, men en liknande utveckling hade i stort sett definitivt skett under borgerliga regeringar … förmodligen hade högerregeringar inte kunnat skapa mer ojämlikhet under samma period fram tills idag. Sannolikt mindre, eftersom Socialdemokraterna och fackföreningar hade mobiliserat motstånd mot detta.
Socialdemokratiskt styre må också förklara varför Sverige blev ojämlikt så pass fort. Socialdemokraterna har alltid stött en starkt liberal, frihandel-orienterad falang. Ojämlikheten sedan 1982 har utraderat hela jämlikheten som skapades efter andra Världskriget.(5)
Det krävs aktiv ignorans för att missa de tydliga effekter detta fått på samhället – något som skett genom aktiva val. Ämnet får minimal diskussion i media (ett samlingsnamn för förespråkare av elitintressen) vilket man naturligt nog bör förvänta sig. Vi gör däremot ingen nytta i att följa samma spår.
Hur den andra halvan lever
En över 700 sidor lång granskning av effekterna på klasskillnader i Sverige från 2021 sammanfattade ett bedrövligt porträtt som tydligt visar vartåt saker och ting går:
Fördelningspolitiken har också tillåtits tyna bort. Mellan 1981 och 2016 har den rikaste hundradelen av befolkningen mer än tredubblat sin andel av hushållens disponibla inkomster, från 2.5 till 9.0%. Värdet av det samlade ojämlikhetsmåttet, Ginikoefficienten, växte med 60% … Sedan den ekonomiska krisen 1991-1993 har andelen fattiga ökat från 7.3 till 14.4% (år 2016) … Bland de som lever på förtidspension eller arbetslöshetsförsäkring är cirka 40% fattiga enligt EU:s definition, en ökning från 1991 med 6%. Även avståndet mellan medelklass och överklass har ökat kraftigt. Den rikaste tusendelen har 38 gånger högre disponibel inkomst än medianmedborgaren. Dagens svenska inkomstfördelning kan därmed i vissa avseenden mäta sig med Englands 1668 … Klyftorna skär inte bara genom klasserna, de delar också landet. Det skiljer 23-24% mellan de län som har högst respektive lägst medianinkomst. och det skiljer omkring 60% mellan de rikaste och fattigaste kommunerna. I Danderyd är antalet barn i fattigdom 2%, i Malmö femton gånger fler. Skillnaderna i medellivslängd är 8 år för män (mellan Danderyd och Överkalix) och 6 år för kvinnor (mellan Lidingö och Åsele). Avståndet i livslängd inom vårt land är därmed ungefär lika stort som det mellan Sverige och Thailand. Mellan kortutbildade och högutbildade i de fattigaste respektive rikaste kommunerna i Stockholms län skiljer sig livslängden så mycket som 18 år.(6)
Numera äger 187 svenska miljardärer en förmögenhet som motsvarar närmare 50% av Sveriges BNP, värre än länder såsom Sydafrika, USA eller Brasilien, som en studie av Credit Suisse fann.(7) En stor andel av företagens vinster hamnar till slut i fickorna på utländska investerare, främst amerikanska, då 25-80% av de svenska börsbolagens aktier ägs utomlands. Och andelen har ökat dramatiskt; Stockholmsbörsens värde har under de senaste 30-40 åren ökat från ungefär 12% jämfört med Sveriges BNP till 200% av BNP strax före finanskrisen i 2008. På motsvarande sätt har den rikaste hundradelen av den svenska befolkningen ökat sin förmögenhet med 81% sedan mitten av 1980-talet. Nå, så lever den ena halvan.
Å andra sidan minskade förmögenheten hos den nedre 40% av befolkningen med 129% sedan mitten av 1980-talet, och i 2017 hade 60% av Sveriges befolkning skulder som översteg deras förmögenheter. Medan ett fåtal blev makalöst rika besattes de flesta andra i skuld, en netto negativ förmögenhet. Därför är det rätt självklart att de rikaste 100 000 svenska invånarna ökade sin förmögenhet från 18% till 42% av Sveriges nationalförmögenhet.(8) Såsom redan har påpekats, har denna utveckling saknat partigräns. I en granskning utförd av två statsvetare från Göteborgs universitet, Mikael Gilljam och Mikael Persson, fann man att regeringarna mellan 1956-2014 till stor grad fattade politiska beslut som gynnade höginkomsttagare, inte låginkomsttagare – två gånger fler beslut gynnsamma för höginkomsttagare istället för låginkomsttagare, av socialdemokratiska regeringar, och tre gånger fler av borgerliga regeringar.(9) Dessa är rätt förutsägbara konsekvenser när ett politiskt system mer och mer köps upp; olika partier, samma finansiärer, samma intressen som tillfredsställs. Sättet genom vilket detta åstadkoms, och propagandillusionerna som behöver matas för allmänheten för att detta skall tolereras av de, är rätt fascinerande att undersöka.
Frihandel i Orwells tid
En av de viktigaste faktorerna som försäkrar fortbeståndet av det neoliberala systemet som skapats sedan 1980-talet, är så kallade “frihandelsavtal”, ständigt prisade av media såväl som vänster- och högerpartierna. Dessa avtal har egentligen ingenting att göra med “frihandel”, utan är snarare en orwellism för internationella regelverk, utformade av massiva transnationella företag snarare än folkvalda politiker, som i praktiken omöjliggör för stater att reglera privata marknader (privatiserad vård, skola etc.) och att äventyra privata investerares vinster. Rikard Allvin, ledande expert i frågan, diskuterar detta omfattande i sin noggrant dokumenterade bok Frihandelns Fångar – en bok som fick obefintlig uppmärksamhet i media, men recenserades endast i den av svenskar mycket populära och lästa tidskriften Mat & Klimat, som anmärkte att bokens innehåll “borde fyllt löpsedlar”.(10)
“I Frihandelsavtalen”, påpekar Allvin, finns inga krav på att genomföra en viss politik, bara utfästelser om att inte göra avsteg från den inslagna marknadsorienterade vägen. Det går fint att avreglera, men för den stat som avser att återföra en tidigare privatiserad verksamhet till det offentliga väntar problem, för en sådan avreglering kan ha cementerats i frihandelsavtalen … ISDS, Investor-State Dispute Settlement, är ett system som funnits sedan 1960-talet och som ger utländska investerare möjlighet att dra stater inför rätta i ett påstått oberoende, privat skiljedomsförfarande … I stället för att röra beslagtagna fabriker, började stämningarna riktas mot stater som förbjöd farliga kemikalier, genomförde folkhälsoreformer eller drog tillbaka tillstånd för miljöfarlig verksamhet. Under de senaste tio åren har utvecklingen fullkomligt exploderat … Avtalen har gått från att handla om frihandel till att i stället börja handla om centrala funktioner i länders lagstiftning … parten [stater] lovar att inte införa några ytterligare begränsningar. Den existerande nivån av avreglering är huggen i sten och kan inte minska. Den kan däremot öka … Varje gång en marknad blir mer öppen, är denna förändring den nya miniminivån av öppenhet.(11)
Idag ingår Sverige i åtminstone 60 sådana avtal, som ger företag rätten att stämma staten på mångmiljardbelopp och därigenom omöjliggöra reglering av privata verksamheter i offentlig sektor – “ett initiativ som syftar till att separera folk från makten över sina ekonomiska liv”, som en ledande ekonomisk EU-jurist formulerade saken. De så kallade skiljedomstolarna representeras ständigt av investerare och businessrepresentanter. En studie i Journal of International Law informerade: “Regelverket kring opartiskhet är närmast obefintligt, och den jurist som är skiljedomare ena dagen kan, och gör det också, agera juridiskt ombud för investerare dagen efter”.(12)
Värdena som prioriteras är tydliga nog: en ovald och transnationell samt högt klassmedveten och otroligt organiserad elitminoritet, som inte kan påverkas av folket genom omröstning eller avsättas genom allmänna val, måste få rätten att kunna hålla de enda valda (nominella) representanterna för allmänheten på mattan. Företagens klassintressen måste går före alla andra, inklusive staterna, inte tvärtom. “Ingen sektor är immun”, varnar Allvin. “Inte välfärden, inte läkemedelssektorn, inte ens vattnet. Så fort man vill ta tillbaka kontrollen från marknaden, återreglera en sektor där utländska investerare klivit in, finns investeringsskyddet och risken för stämningar där”. Han fortsätter: “I väst har man framför allt börjat bry sig om de här frågorna i takt med att vi själva utsatts för stämningar, men ingen har brytt sig under alla de år då våra egna investerare gett sig på andra länder. Svenska investerare har varit väldigt offensiva”.(13)
Det finns en tydlig lustighet i Allvins formulering, som man kan uttyda ifall man läser boken noggrant. Nämligen, att i själva verket har nästan ingen “börjat bry sig” om att demokratin utstår en frontalattack, eftersom båda politiska flyglar håller med varandra om att detta måste ske, med en servil informationsapaprat som inte stör harmonin. Den svenska “Demokratin ser ut som förr, men den har har tömts på mycket av sitt innehåll”, och “Många av de verkliga besluten fattas någon annanstans, av någon annan. Av Riksbanken, av EU, av företags investeringsbeslut, av lobbygrupper och parterna i handelsavtalen. Räckvidden för politiken, för demokratin, har blivit mer och mer begränsad”, i Allvins ord. Båda politiska flyglar är således överens om att till största möjliga mån förhindra demokratisk påverkan på samhällets centrala institutioner. Vi vänder oss till detta omedelbart.(14)
Svenska entusiaster och representanter för dessa totalitära “frihandelsavtal” har “frekvent” deltagit “i stora publika arrangemang organiserade av näringslivsintressen” och utför tillsammans med dessa lobbyism för att öppna upp lukrativa marknader här hemma och runt om i tredje världen.(15) Socialdemokraten och tidigare utrikesminister och då utrikeshandelsminister, Ann Linde, deklarerade att vi står “inför ett vägval. Vi väljer en öppen … handel med breda, ambitiösa handelsavtal”. Linde tydliggjorde partiets entusiasm för marginalisering av befolkningen ännu en gång, när hon tillsammans med Karl-Petter Thorwaldsson (LO) skrev att “Sverige behöver TTIP”, förkroppsligandet av “frihandelsavtalen” – något som upprepades också av finansministern Mikael Damberg. Detta förespråkade man för antingen i svensk businesspress eller utländsk media, för att minimera risken för avslöjande om vad allt handlar om för sin främsta fienden, den inhemska populationen.(16) Detta fortsatte oavbrutet, fram tills Socialdemokraterna förlorade valet i 2022. Därför förklarade Karl-Petter Thorwaldsson, som blev näringsminister i Anderssonadministrationen, att “Vi måste prata mer frihandel … Vi har inte lagt tillräckligt med tid på frihandelsdiskussioner med USA”, som DI rapporterade i maj 2022. Utrikeshandelsminister Anna Hallberg krävde: “När det gäller frihandeln måste EU göra mer och snabbare … Vi har ett antal handelsavtal på bordet som vi måste få klara nu”. “Vilken fantastisk marknad vi skulle ha om vi kunde få” totalitära “handelsavtal på plats”. Detta rapporterades av SvD i juni 2022, som valde att inte ställa några kritiska frågor om vad innebörden av allt detta egentligen är, och väljer därigenom att dra läsaren vid näsan.(17) Sanningen är att “socialdemokratiska regeringar” varit “en av EU:s flitigaste förespråkare för … frihandelsavtalen”, som Allvin informerar.
Därför behöver vi inte förvånas när handelsanalytiker häpnas över att “såväl den svenska rödgröna regeringen som centrala svenska fackförbund hamnat i samma ringhörna som näringslivet”.(18)
I korthet har nästan total konsensus uppnåtts, ingen ifrågasätter plojen, ingen debatt förekommer. Som en ledande professor i internationell rätt och handel formulerade saken: “När vi byter regering förväntar vi oss att politiken ska förändras. Men handelsavtalen ligger fast”.(19) Villkoren för effektiv propaganda är således perfekt lagda: å ena sidan kan svensk vänsterpolitik skråla om att man “måste ta tillbaka kontroll” över privatiserad välfärd, “strama åt” privat makt och så vidare ad nauseam. Högern svarar: “nej, det är maktfullkomligt att göra det. Ni är alltför radikala. Sådant kan inte tolereras”. Sedan hakar media på, och en bitter debatt hålls mellan de två sidorna, strikt inom dessa ramar av sofistikerad propaganda. Samtidigt är båda sidor (främst “vänstern”) överens om att de totalitära frihandelsavtalen måste implementeras, vilka man vet garanterar att reglering av marknader blir i stort sett omöjligt. Socialdemokraternas och Moderaternas fraser om att reglera friskolor, eller privat sjukvård är därför mer eller mindre meningslösa PR-fraser används för att skapa sken om en meningsfull debatt om de väsentliga frågorna, då båda är fullt överens om att privatisering av offentlig välfärd och konsolidering av koncentrerad privat makt måste cementeras, och detta får inte fundamentalt ifrågasättas. Utsträckningen av detta propagandasystem, och underordningen av de olika partierna till Businessklassen är dramatisk, och än mer dramatisk är den allmänna kampanjen i media och TV som syftar till att förhindra befolkningen från att förstå dessa saker. Riksdagsvalen reduceras mer och mer till fasad, och meningsfull demokratisk påverkan försvinner successivt. Utvecklingen förtjänar noggrann granskning. Vi vänder oss till detta, med ett fokus på de senaste regeringarna.
Referenser
Erik Bengtsson, Världens jämlikaste land?, Arkiv Förlag, Lund (2020), s. 172, 179.
Ibidem, s. 92 et seq.
Christer Ericsson, Kapitalets politik och politikens kapital – högermän, industrimän och patriarker 1890-1985, Santérus Förlag, Estland (2008), s. 46, 49, 83f., 86, 90f.
Björn Elmbrant, Så Föll den Svenska Modellen, Atlas Förlag, Stockholm (2005), s. 58f.
Structural Change and Economic Dynamics, Göran Therborn, “Sweden’s turn to economic inequality, 1982-2019”, mar. 2020, vol. 52, s. 159-166.
Förord i Klass i Sverige: Ojämlikheten, Makten och Politiken i det 21:a Århundradet av Therborn et al., Arkiv Förlag, Lund (2021).
Göran Therborn, Kapitalet, Överheten och Alla Vi Andra: Klassamhället i Sverige – det Rådande och det Kommande, Arkiv Förlag, Lund (2018), s. 19f., 97.
Ibidem, s. 51, 87, 98f.
Ibidem, s. 112.
Mat & Klimat, Göran Hådén, 26 jan. 2022.
Rikard Allvin, Frihandelns Fångar: Avtalen som hotar demokratin, Ordfront Förlag, Stockholm (2022), s. 15f., 109. Även kallade ICS-avtal. Allvin noterar att “från 60-talet och framåt” har “ett parallellt rättssystem byggts upp med hjälp av internationella investeringsavtal. Utländska investerare som anser sig förfördelade av staten kan stämma länder i privata skiljedomstolar, dit de, och endast de, har tillträde”, det vill säga Multilateral Investment Court, MIC (s. 20). För otaliga exempel på detta, se hela kap. 1 et seq. Vi kan läsa (s. 27) att “Trots att mörkertalet är stort finns idag mer än tusen registrerade fall där investerare dragit stater inför rätta … Utfasning av privata sjukvårdsförsäkringar, förbud mot farliga kemikalier, miljöstopp för guldgruvor, begränsning av hydraulisk spräckning (fracking), förbud mot seriefigurer med sockrade flingor riktade mot barn eller höjda minimilöner”.
Allt som allt är detta “Ett system som innebär att en, och endast en, av parterna kan säga till den andre att ‘om du inte gillar mina villkor så ses vi i rätten’”, vilket “kan påverka hur kommunala, regionala och statliga myndigheter och regeringar fattar beslut” (s. 43). Som ett av många exempel, har flera kanadensiska studier (Kanada är ett av de länder som stämts flest gånger) visat att myndigheter “ändrat sina beslut med hänsyn till ISDS och rentav upprättat ett system för att förhandsgranska lagar med hänsyn till eventuella stämningsrikser” och att “investerare i flera fall väljer att stämma stater trots att utsikterna att vinna är små – ett tecken på att investerare ser andra motiv bakom en tvist än att nödvändigtvis tilldömas ett skadestånd” (s. 44).
Ibidem, s. 20, 22, 25. “Efter finanskrisen 2008 har EU aktivt arbetat för att sluta så många nya och omfattande frihandelsavtal som bara möjligt”, påpekar Allvin, och dessa frihandelsavtal “blev unionens nya fokus … inkluderade långtgående liberalisering av tjänstemarknaden och investeringar”. Den europeiska fackliga centralorganisationen ETUC fördömde inriktningen som “extremt aggressiv”. Corporate Europe Observatory, en organisation som granskar lobbyismen inom EU, menade att “hela strategin mer eller mindre var ett beställningsverk från det europeiska näringslivet” och dess frontorganisation Business Europe (s. 53, 76f.). Ibland har lagstiftningen inom EU mottagits av industri i USA, såsom i fallet TTIP. Se s. 125ff. 80% av feedback för EU:s frihandelslagar kommer från multinationella företag, medan civilsamhället står för 6%, och under TTIP stod storindustri för 93% av deltagandet vid mötena hos EU-kommissionen (s. 80-82).
Ibidem, s. 251.
Ibidem, s. 261.
Ibidem, s. 86. Bara för att ta ett exempel: dåvarande EU-kommissionär Cecilia Malmström (2014-2019) framförde tillsammans med alkoholbolagen (Spirits Europe) klagomål mot Sydafrika, som försökte stävja alkoholförsäljning i landet. Sydafrika hade då den största alkoholkonsumtionen per capita i Afrika, en folkhälsokatastrof.
Ibdem, s. 88, 145, 214
DI, Jens Kärrman, 17 maj 2022; SvD, Wiktor Nummelin, 4 jun. 2022.
18 Allvin, op. cit., s. 118, 183. Några exempel passar att presenteras: EU-kommissionären Cecilia Malmström (som tillsammans med enorma lobbygrupper, Coca-Cola, Pfizer med fler spelat in reklamfilmer för att lobba fram TTIP, se s. 152f.) och Ann Linde hyllade Mercosur-frihandelsavtalet i ett gemensamt inlägg i sommaren 2019 (s. 172). En granskning av avtalet (ETC, Rebeca Borges, 18 sep. 2021) noterade:
Miljöorganisationer, civilsamhälle, urfolksrörelser, forskare och fackförbund är alla eniga och kämpar desperat för att avtalet [Mercosur] ska stoppas … Urfolksrörelser i framförallt Brasilien menar att avtalet gynnar de aktörer som allra hårdast kränker deras rättigheter och koloniserar deras mark … Små- och medelstora bönder och lantarbetare på båda sidor av Atlanten menar att avtalet enbart gynnar storskalig, exportbaserad produktion av mat och råvaror och att enorma landytor riskerar att säljas eller tas över … istället för att motverka klimatkrisen, driver [avtalet] på den ekonomiska utveckling som lett oss dit … Det har till och med gått så långt att utrikesminister Ann Linde uppmanat Europakommissionen att ratificera avtalet så fort det går … Och frihandelsideologin kritiserar man inte lättvindigt. Det är en dröm som Sverige har lagt flera decennier på att förfina, och som byråkrater vigt sina liv åt.
När Ceta-avtalet antogs i 2018, röstade en överväldigande majoritet i riksdagen “ja” (248 ledamöter, 77 blankt). Allvin beskriver: “frusna demonstranter utanför [riksdagen]. Nyhetsbevakningen uteblir” (s. 233). Regeringen kände sig året innan oroade över, i deras ord, över de “generella antifrihandelsströmningar som nu växer” (s. 226). Media utförde sin samhälleliga roll, och tystade debatt och diskussion, och gör så än idag.
Karl-Petter Thorwaldsson skrev tillsammans med Maria Rankkas (tidigare VD för Timbro, och som producerat frihandelspropaganda med den amerikanska industriorganisationen Amcham, se s. 211) en talande text med titeln: “Put politics aside and approve trade pacts” (s. 204, för fler kommentarer, se s. 222-226). För fler exempel, se s. 214f, där Mikael Damberg propagerar för avtalen i amerikansk press, där S och M tillsammans med Stockholms Handelskammares Skiljedomsinstitut spelar in propagandafilmer för avtalen, producerade av PR-byråer, tidigare funktionärer vid Timbro och så vidare.
Ibidem, s. 117
Denne artikkelen ble først publisert i Global Politics. Del 2 kommer i morgen.
Ukraina: Fred gjennom sikkerhetsgarantier mulig?
Av leserinnlegg - 17. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/ukraina-fred-gjennom-sikkerhetsgarantier-mulig/
Av Ola Tellesbø, advokat, medlem i Rødt
Hva var galt med START I, START II og nye START? Det som ble oppnådd var en suksess. Skulle de ha vært bedre, måtte det ha vært at de var mer omfattende.
Hva var galt med de to gjensidige sikkerhetsgarantiene Russland foreslo høsten 2021, vis-a-vis henholdsvis USA og NATO?[1] Bærer forslagene i seg oppskriften til fred?
Blant annet skulle ikke Russland og USA «bruke territoriene til andre stater med for øyet å forberede eller utføre et militært angrep mot den andre Parten» (Artikkel 3). Usa skulle hindre ekspansjon av NATO østover eller etablering av baser i disse landene (Artikkel 4). Partene skulle ikke utplassere militære styrker eller våpen «i områder hvor slik utplassering kan bli oppfattet av den andre Parten som en trussel til dets nasjonale sikkerhet, med unntak av slik utplassering innenfor Partenes nasjonale territorium», heller ikke «i områder utenfor nasjonalt luftrom eller nasjonalt territorialfarvann henholdsvis, fra hvor de kan angripe mål i territoriet til den andre Parten» (Artikkel 5). Partene skulle arbeide for «ikke å utplassere bakkebaserte mellom- og kortdistanseraketter utenfor deres nasjonale territorium, så vel som i områder i deres nasjonale territorium, fra hvor slike våpen kan angripe mål i det nasjonale territoriet til den andre Parten» (Artikkel 6). Atomvåpen utplassert utenfor deres nasjonale territorium skulle tas tilbake. Partene skulle heller ikke «trene militært og sivilt personell fra ikke-atom-land til å bruke atomvåpen eller utføre øvelser» i så måte (Artikkel 7).
Vis-a-vis NATO foreslo Russland blant annet at partene ikke skulle «utplassere militære styrker eller våpen» i andre stater i Europa med unntak av det som var utplassert per 27. mai 1997 (Artikkel 4). Partene skulle «ikke utplassere landbasert mellom- og kortdistanseraketter i områder som tillater dem å nå territoriet til de andre Partene» (Artikkel 5). «Alle medlemstater av NATO forplikter seg å avstå fra enhver utvidelse av NATO, innbefattet opptakelsen av Ukraina så vel som andre stater» (Artikkel 6). Partene skulle «ikke utføre noen militære aktivitet i territoriet til Ukraina så vel som andre stater i Øst-Europa, i Sør-Kaukasus og i Sentral-Asia» (Artikkel 7).
Det er interessant at Russland tilbyr å forplikte seg til ikke å utplassere mellom- og kortdistanseraketter som kan nå NATO-land.
Ukraina var ikke part i forslagene. Fra før fantes Budapest-memorandumet hvor Usa, Storbritannia og Russland garanterte Ukrainas selvstendighet mot at Ukraina avskaffet atomvåpen.[2] De samme statene skulle avstå økonomisk press ment å underordne etter deres interesser Ukrainas selvstendighet. Mye gikk deretter galt. Krims autonomi hang i en tynn tråd. Etter mye fram og tilbake avskaffet Ukraina i 2005 autonomien. EU presset på for å tvinge Ukraina inn i sin økonomiske fold vekk fra Russland. Maidan-opprøret utviklet seg til et statskupp. Russland annekterte Krim deretter. Zelensky satt den endelige spikeren i memorandumet høsten 2019 da han sa at Ukraina ville skaffe atomvåpen. Dertil var også Minsk-avtalene for Donbass død.
Da Russland invaderte Ukraina kom det igang forhandlinger med Ukraina om sikkerhetsgarantier. Disse skal ha bestått i 15 punkter og gjeldt garantier i bytte mot oppgivelse av Nato-medlemskap, avstå at fremmede stater får etablere militære baser og våpenlagre i landet, erklæring av nøytralitet og redusering av landets stående styrker. Garantier for minoriteter til å snakke russisk skal også ha vært et punkt.[3] Det virker som The National Interest bygger på disse punktene i sitt forslag. Her foreslås at Ukraina grunnlovsfester sin nøytralitet (punkt 1), Krim forblir russisk (punkt 2), ellers full tilbaketrekking av russiske styrker (punkt 3), folkeavstemming i Donbass om uavhengighet eller å være en del av Ukraina (punkt 4). Ukraina skulle redusere styrkene til 150.000 mann + 100.000 reservestyrker (punkt 7) og avstå utvikling av masseødeleggelsesvåpen, herunder stenge ned alle 26 Usa-sponsede biologiske forskningslaboratorier (punkt 8).[4]
Hvert sett av sikkerhetsgarantier har vært kritisert, men en avtale med verifikasjonmuligheter ville ha begunstiget alle, særlig Nord- og Øst-Europa og Russland.
Nå er utsiktene for sikkerhetsgarantier fjernt. Kanskje Russland kunne ha ført tilbake provinsene Kherson og Zaporeche i krigens innledende fase. Nå er dette et ikke-tema. For ukrainerne er tilbakeføring derimot et absolutt krav. Russernes sluttmål for krigen om full kontroll over Donbass er uakseptabelt for ukrainerne. Russland vil også prøve å sette en stopper for bombingen av det Russland nå oppfatter som eget territorium. Altså, krigen vil fortsette og Russland får ingen sikkerhetsgarantier.
Hva vil så skje?
Det som ikke vil skje, er at Ukraina makter en motoffensiv av betydning. Gjenerobring, tilsvarende det som ble gjort av det østlige Kharkov og byen Kherson, er utelukket. Det som gradvis kommer fram om Ukrainas tap, ikke minst fra tyrkiske og israelske medier, taler for seg.
Om Ukraina skal levnes en sjanse, forutsetter det full europeisk militær inntreden med store bakkestyrker, fly og tunge våpen. Slike forberedelser vil derimot Russland ha til hensikt å kvele ved å komme Europa i forkjøpet. Militært. Til tross for det ansporer den siste våpenforsendelsen et slikt forløp, men mest for å forberede tanken og publikum. Det økende alvoret er at selv om erfaringen er negativ, endrer det nødvendigvis ikke på mentaliteten om hardt-mot-hardt og videre opptrapping.
Ukraina har ett kort til i erme, bruk av atom-, kjemiske eller biologiske våpen. Ukrainas tilbakeholdenhet i så henseende vil være omvendt proporsjonal med krigens hell. Det er påregnelig at også dette blir prøvd ut i mindre skala, kanskje allerede er utprøvd, igjen med scenariet videre opptrapping.
Bare muligheten for disse scenariene gjør et tredje scenario mer sannsynlig. Det er at Russland gjør et nytt inntog langt inn i Ukraina for å få et nytt forhandlingskort. Russland har imidlertid flere utfordringer. Enhver erobring vil flytte grenser uten at krigen opphører, ikke minst bombingen inn på russisk territorium. For å ha et forsvar mot dette kan elven Dnipro framstå som et viktig skille.
Militæranalytikere er nå opptatt av den massive russiske styrkeoppbyggingen. Snarlig angrep langs flere akser spås. Men hva vil være målsettingen? Big arrow-taktikk for enkelt å sikre resten av Donbass, Kherson og Zaporeche? Stoppe Vestens våpenforsyninger gjennom Polen? Gjøre en overbevisende militær manøver for å få i gang forhandlingene igjen? Underlegge seg mer territorium? Ta hele Ukraina? Sistnevnte skal i utgangspunktet kreve flere soldater enn det Russland har mobilisert.
Å stipulere fremtiden er forbundet med å ta feil. Feil er likevel meningsfullt dersom hensikten er å synliggjøre hva som er påregnelig dersom de faktiske forholdene ikke inngår i kunnskapsgrunnlaget. Så langt har krigen vært presentert som et tapsprosjekt for Russland. De som har forfektet dette, er de som taper mest på å innse det motsatte, og dermed de siste til å innse det. For at Ukraina skal komme seg fortest mulig til forhandlingsbordet og tape minst mulig territorium, trenger de folkevalgte i Europa en kopernikansk vending. Gjensidige sikkerhetsavtaler er ikke feil. Det tragiske er at de ble utsatt.
[1]Forslagene kan leses hos https://www.unz.com/ishamir/to-make-sense-of-war/
[2]Memorandumet er tilgjengelig hos https://policymemos.hks.harvard.edu/files/policymemos/files/2-23-22_ukraine-the_budapest_memo.pdf?m=1645824948
[3] https://www.ft.com/content/7b341e46-d375-4817-be67-802b7fa77ef1?shareType=nongift
[4] https://nationalinterest.org/feature/proposed-peace-plan-end-russo-ukrainian-war-203009
Delstater og byer i USA anbefaler strengere strålegrenser
Av Einar Flydal - 17. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/delstater-og-byer-i-usa-anbefaler-strengere-stralegrenser/
Verden over gjennomskues det nå hvordan en blanding av foreldede fagtradisjoner, uvitenhet og næringsinteresser har skapt et altfor slakt strålevern. Det er ikke tilpasset dagens voldsomme vekst i bruk av trådløs kommunikasjon.
Av Einar Flydal, pensjonist, fhv. forsker og strategirådgiver i Telenor og univ.lektor NTNU
Det fører til at stadig flere byer, skoler, delstater eller hele land kommer med bestemmelser eller anbefalinger som strammer inn – eller i det minste ber folk begrense eksponeringen .
Her får du et ferskt eksempel fra USA – fra desember 2022, ferdig oversatt til norsk, på noen få sider med klar tale og klare råd:
Det gjelder Retningslinjer for å redusere stråling fra elektromagnetiske felt i den amerikanske delstaten Maryland, utarbeidet av Marylands Råd for veiledning om barns helsevern mot miljøskader, vedtatt i desember 2022.
Du laster ned dokumentet som PDF her: MARYLAND-Retningslinjer-for-a-redusere-straling-fra-elektromagnetiske-felt-2022.pdf
For en oversikt over andre lokale lover, forskrifter og retningslinjer i USA som begrenser eksponeringen, se https://ehtrust.org/local-cell-tower-laws-that-protect-communities/
“Vitenskapelig” eller “politisk” begrunnet?
Hva er standardsvaret fra strålevernmyndighetene i land som Norge når man viser til slike vurderinger som delstaten Maryland har gjort? Eller til vedtak om lavere grenseverdier enn de som ICNIRP anbefaler for å beskytte seg om oppvarmingsskader?
Da svarer de at slike vedtak er “politiske, og ikke vitenskapelig basert”. Hva menes med det? Jo, det er et utsagn som må forstås utfra det spesielt snevre vitenskapssynet som folkene bak våre grenseverdier bekjenner seg til. Det er både forankret i stiftelsen ICNIRPs retningslinjer (1998, 2002 og 2020) og vist i disse folkenes praksis, slik den kommer fram i en rekke analyser av deres argumentasjon (se f.eks. Susan Pocketts bok “Stråletåka – Helse- og miljøforurensningen fra mikrobølgene”, 2020):
Intet funn på dette området er, slik de ser det, vitenskapelig tilstrekkelig påvist før det er påvist gjennom direkte observasjon i flere gjentatte forsøk, forklart fysisk og gjennom kartlegging av årsakskjeder, forankret i udiskutable målinger av eksponeringens intensitet, påvist på mennesker og godtatt av forskningsverdenen som uomtvistelig.
I praksis gjør disse ekstremt strenge kravene at intet annet godtas enn fysikkens mest sikre lovmessigheter: Når oppvarmingen blir høy nok, brytes ionebindinger i stykker. Dermed ødelegges biologisk vev. Altså: man blir kokt. Det er sikkert nok.
Er funnene mindre sikre enn som så, er de i dette miljøet ikke gode nok til å kalles «vitenskapelig fastslått». Per definisjon er derfor alle beslutninger som baserer seg på mindre sikre funn, etter deres syn «politiske», underforstått mindreverdige og tatt på useriøst grunnlag.
Anbefalingene fra Maryland er altså “politiske” i en slik forstand, men solid vitenskapelig basert i enhver mer rimelig tolkning av “vitenskap”.
Einar Flydal, 16. februar 2023
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Einar Flydal.
Ny giv for overvåkningssamfunnet?
Av leserinnlegg - 17. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/ny-giv-for-overvakningssamfunnet/
Illustrasjon: Shutterstock
Ben Økland, leserinnlegg.
Seymour Hersh er en av vår tids skarpeste grave-journalister. I 1970 fikk han Pulitzerprisen for internasjonal rapportering, etter at han i 1969 hadde avslørt My Lai –massakren (under Vietnam-krigen). Han dekket Watergate-skandalen for ”The New York Times”, og i 2004 rapporterte han om amerikanernes mishandling og tortur av fanger i Abu Ghraib –konsentrasjonsleiren (i Irak) for ”The New Yorker”.
Nå har han gjort det igjen – I en alder av 86 år! Han har avslørt at amerikanerne i militært tospann med Norge sprengte Russland sine Northstream gassrørledninger.
Implikasjonene er formidable. Tyskland må deretter kjøpe amerikansk, flytende naturgass – til dobbel pris, og fantasiprisen smitter til Norge sin naturgass som sendes i rør til Tyskland. Oljeselskaper og regjering håver inn kontanter. Og prisnivået smitter også over på godtfolk sine strømregninger, altså eventyrpriser som vi må betale, fordi stortingspolitikere og regjering i stor grad har overlatt omfattende deler av styringen av Norge til EØS/EU.
Seymour Hersh sin avsløring kan vise seg å ha eksplosiv effekt. Tyskerne kan nemlig komme til å bli skikkelig forbannet, og det har de jo egentlig god grunn til.
I USA tror man, nærmest religiøst, på det såkalte ”frie markedet”, hvilket angivelig skal bygge på ”fri konkurranse på like vilkår” – og slett ikke på militære sabotasjeaksjoner med mål om bl.a. å suge ut mengder av penger fra en alliert stat, altså fra Tyskland i dette tilfellet. Antakelig blir det allikevel ikke noe særlig spetakkel i USA, for publikum der er for lengst passivisert via TV.
I Norge blir folk innbilt at landet er en ”fredsnasjon” – ikke en krigersk og i praksis en ekstremt kapitalistisk stat som tyr til væpnet angrep på infrastruktur for å plyndre penger fra et alliert land – og dessuten fra egne borgere via strømregningene deres. I vår ”vidunderlige nye verden” er jo strømprisene avhengige av (gass)prisene i ”markedet” og ikke av hva det koster fra fossefallene våre, ikke sant?
Seymour Hersh fikk ikke publisert artikkelen sin i pressen. I USA har myndighetene kontroll på journalistikken. Hersh måtte ty til internett – og det gjorde han.
Etter år med NATO-propaganda i mediene (inklusive også skattefinansierte Nrk), er nordmenn nå ”ferdig dressert” til å tro nesten hva som helst.
Men her mente de overordnede makthaverne at det trengtes ”journalistisk innsats”:
I USA begynte luftforsvaret straks å skyte ned værballonger, og annet(?) som befant seg i luftlagene over USA, i Canada, og til og med i Midt-Østen(?). De rapporterte at dette kunne være ”spion-greier”, men at det var ”unidentified objects”; UFO-er altså. Etterpå fikk offentligheten vite null og niks.
Straks ble den amerikanske pressen konsentrert om ”UFO-balloons”. Fengende saker, reneste Hollywood! Forestillingen virket etter hensikten: Så og si ingen presseorganer slo opp Hersh sin oppsiktsvekkende avsløring av Northstream-sabotasjen. Nyheten druknet i støyen omkring ”UFO-balloons”. Fjollete? Ja, men det har en virkning…
Hva skjedde i Norge? Ja, slikt overlater vi jo helst til NATO, underlagt overnasjonal kommandostruktur som vi jo er. Jens Stoltenberg trommet sammen et NATO-møte. Møtet behandlet bl.a. ”sikkerhetsutfordringer for undersjøiske installasjoner, kabler og rørledninger” (jfr. den nærmest vanvittige propagandabløffen om at Russland angivelig skulle ha sprengt sine egne gass-rørledninger). På pressekonferansen etterpå fremtrådte Stoltenberg bekymret og alvorstung.
Ikke nok med det. Under perfekt regi ble publikum her hjemme samtidig fortalt på Nrk TV at det også var gjennomført en ny trusselvurdering av de relevante sikkerhetsmyndighetene. Justisminister Mehl kunne på pressekonferansen fortelle at nå skulle det komme på plass ny lovgivning: PST skulle få fullmakter til å overvåke både nettdebatter og private meldinger via internett.
Vi hadde det sånn under den kalde krigen. Det var ikke noe internett den gang, men myndighetene overvåket folk – og produserte ”mapper” på ”suspekte personer; altså venstreradikalere, kommunister og andre uhumskheter”. Nå, når krigen ikke lenger er ”kald”, vil justisministeren vår at PST skal få lovhjemmel til å overvåke privat meiningsutveksling og korrespondanse på internett.
Hva datatilsynet kan gjøre i denne situasjonen, gjenstår å se. Må vi etter dette få en ny slags ”Lund-kommisjon” før ytringsfriheten til slutt kan bli gjenopprettet her i landet?
Ben Økland, Lillesand
Les: Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream rørledningene
Største sensasjon i nyhetsdøgnet, norske medier behandler den som en ikke-sak
I Syria smuldrer Vestens humanitære krav til støv
Av Jonathan Cook - 17. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/i-syria-smuldrer-vestens-humanitaere-krav-til-stov/
USA sa at de ønsket å frigjøre syrere fra en tyrann. Så var USA villig til å la syrerne dø av kulde og sult. Sannheten: For Vesten handler Syria bare om makt
Av Jonathan Cook, 13 februar 2023
USAs President Joe Biden og hans administrasjon ga etter sist torsdag og opphevet til slutt sanksjonene mot Syria. Endringen av politikken kom etter fire dager med nådeløse og sjokkerende opptak fra katastrofeområdet i Sør-Tyrkia og Nord-Syria, forårsaket av et jordskjelv på 7,8 på Richters skala.
Det virker som om Washington følte at de ikke lenger kunne opprettholde sin embargo da titusenvis av lik ble gravd opp fra ruinene og flere millioner slet med kulde, sult og skader.
USA hadde ikke råd til å se ut som den merkelige mannen som taper ansikt stående overfor en global bølge av bekymring for de ødelagte befolkningene i Syria og Tyrkia.
Les ogsæ: Jordskjelvet mellom Tyrkia og Syria: Europa, med milliarder til krig, viser sitt sanne hjerteløse ansikt
Med det nye unntaket vil den syriske regjeringen kunne motta jordskjelvhjelp i seks måneder før embargoen låses på plass igjen.
Men ingen bør la seg lure av denne tilsynelatende endringen i hjertelag.
I det umiddelbare kjølvannet av jordskjelvet var utenriksdepartementets første reaksjon å gjenta sin politikk. Talsmann Ned Price avviste muligheten for å heve sanksjonene, og hevdet at det ville være «kontraproduktivt … å nå ut til en regjering som har brutalisert sitt folk i løpet av et dusin år nå».
Sannheten er at sanksjonsregimet pålagt av USA og landets allierte i Europa, Canada og Australia, var en kriminell politikk lenge før jordskjelvet rammet. Det korte og forsinkede unntaket, under internasjonalt press, endrer ikke det bildet fundamentalt.
Vestlige påstander om humanitær intervensjon i det oljerike Midtøsten var alltid en løgn. Det tok bare et jordskjelv for å gjøre det krystallklart.
Kollektiv avstraffelse
Sanksjoner er en form for kollektiv avstraffelse mot de bredere lag av befolkningen. Vesten har straffet syrere for å leve under en regjering de ikke valgte, men en som USA er fast bestemt på å styrte for enhver pris.
Vestens embargo ble innført parallelt med en borgerkrig, som raskt forvandlet seg til en vestlig stedfortrederkrig, som herjet det meste av landet. USA og dets allierte fyrte opp under og intensiverte krigen, sponset opprørsgrupper, inkludert jihadister, som til slutt ikke klarte å styrte regjeringen til Bashar al-Assad.
Mange av disse ekstremistgruppene strømmet inn fra nabolandene, der de hadde blitt sugd inn i vakuumet som var fantes i kjølvannet av Vestens tidligere «humanitære» operasjoner for å styrte regimer.
For å unngå kampene ble mange millioner syrere tvunget til å flykte fra hjemmene sine, noe som resulterte i endemisk fattigdom og underernæring. Selv da kampene avtok, fortsatte Syrias økonomi å synke, ikke bare på grunn av vestlige sanksjoner, men fordi USA og andre hadde tatt Syrias oljefelt og dets beste jordbruksland.
Denne helt menneskeskapte katastrofen gikk forut for og forverret forrige ukes jordskjelv. Syrerne, som allerede er lutfattige, sultne og isolerte, må nå takle ytterligere katastrofer.
Demonisk politikk
Den antatte logikken i Vestens tiår-lange politikk for å utarme Syria, utformet etter en mal Washington regelmessig ruller ut mot offisielle fiender, var enkel. Desperate syrere ville bli motivert til å reise seg mot sine ledere i håp om bedret situasjon.
Men prosjektet mislyktes åpenbart, akkurat som det har gjort så ofte før i offisielle, fiendtlige stater som Cuba og Iran. Ikke desto mindre fortsatte lidelsesprogrammet å bli håndhevet i humanismens navn.
Da Syria ble rammet av et jordskjelv med styrke 7,8 i forrige uke, endret Washingtons insistering på at sanksjonene forblir på plass politikken, fra det rett og slett umenneskelige til det beviselig demoniske.
Men i stedet for å anta amerikansk velvilje for midlertidig heving av sanksjoner, bør fokuset være på hvorfor de er der i utgangspunktet.
Logikken i Vestens posisjon var denne: Å heve sanksjonene krever anerkjennelse av Assad-regjeringen, som igjen ville være en innrømmelse av nederlag i kampen for å fjerne ham. Beskyttelsen av det kollektive egoet til Washington-tjenestemenn, har gått foran den langvarige pinen til millioner av syrere.
Det i seg selv viser løgnen til enhver påstand om at USA og Europa, i deres kamp for å velte Assad-regjeringen, noen gang virkelig brydde seg om det syriske folket.
Det viser også et avslørende kontrapunkt til Ukrainas behandling. Tilsynelatende skal det ikke spares på noen midler for å redde de «europeisk-utseende» ukrainerne fra Russlands invasjon, selv om landet risikerer en atomkonfrontasjon. Men mørkhudede syrere vil bli overlatt til sin skjebne så snart smuldrende murverk ikke lenger er på våre TV-skjermer.
Når kvalifiserte denne typen rasistisk diskriminering som humanisme?
Nei, det er ikke medfølelse som motiverer Vesten til å bevæpne Ukraina, mer enn det var medfølelse som motiverte Vesten i å sponse en syrisk opposisjon, som raskt ble dominert av nettopp de gruppene Vesten stemplet som terrorister andre steder.
Kamp om overherredømme
Vestens antatte humanitære instinkter kan egentlig bare forstås ved å grave dypere. Mye dypere.
Å hjelpe ukrainere ved å bevæpne dem med stridsvogner og jetfly, samtidig som man fratar syrere livsvikte nødvendigheter, er ikke posisjoner som er så motsetningsfylt som de først ser ut til. Inkonsekvensen kvalifiserer ikke engang som dobbeltmoral, sett fra vestlige hovedsteder.
Politikken overfor Syria og Ukraina fremmer det samme målet, og det målet har ikke noe å gjøre med velferden til vanlige ukrainere eller syrere. Det målet er vestlig overherredømme. Og mer eller mindre synlig i bakgrunnen, i begge tilfeller, er nettopp den samme offisielle fienden som Vesten ønsker å se avgjørende «svekket»: Russland.
Les også: Jordskjelvet i Tyrkia-Syria: Dette handler ikke om Assad. Syrere trenger rett og slett hjelp
Den syriske regjeringen har vært en av de siste i Midtøsten til å fremdeles stå ved Russlands side, blant annet ved å gi den russiske marinen tilgang til Middelhavet via den syriske havnen i Tartus. Det var en av hovedgrunnene til at Vesten var så opptatt av å se Assads regjering knust, og hvorfor Moskva støttet opp Damaskus militært, mot vestlig-støttede opprørere, noe som forhindret Vestens anstrengelser.
I mellomtiden ble Ukraina gradvis forvandlet til en uoffisiell, fremskutt base for NATO på Russlands dørstokk, en grunn til at Russland ønsket å se Kiev kuet og hvorfor USA er så opptatt av å støtte det opp militært.
Å straffe Syria er ikke en etisk utenrikspolitikk. Den rasjonaliseres ved å se verden og dens folk gjennom bare én linse: hvordan de kan tjene egeninteressene til vestlig og først og fremst USAs makt.
Som alltid spiller Vesten sitt koloniale store spill, maktintriger for å stille opp sine geostrategiske sjakkbrikker i et mest mulig fordelaktig arrangement. Disse interessene inkluderer global militær dominans og kontroll over viktige økonomiske ressurser som olje.
Høyeste forbrytelse
Mens Syria kjemper for å håndtere jordskjelvet var det første instinktet til USA og dets allierte ikke hvordan man skulle lindre lidelsene til folket. Det var å spille et spill med avledning og agn. Damaskus ble beskyldt for ikke å ha tillatt hjelpen å nå noen av de nordlige regionene som ble hardest rammet av jordskjelvet. Disse inkluderer områder som fortsatt er i opprørernes hender.
Lowcock, tidligere leder av FNs humanitære anliggender, klaget: «Det kommer til å kreve tyrkisk samtykke for å få hjelp inn i disse områdene. Det er usannsynlig at den syriske regjeringen vil gjøre mye for å hjelpe.»
De første forsendelsene kom gjennom en overfart fra Tyrkia sist torsdag. Den syriske regjeringen godkjente også levering av humanitær hjelp til områder som ikke er under deres kontroll, nordvest i det jordskjelvrammede landet. Som svar sa en talsmann for den militante gruppen HTS, som kontrollerer mye av Idlib, til Reuters, at den ikke ville tillate hjelp fra regjeringskontrollerte deler av Syria fordi «vi ikke vil tillate regimet å dra nytte av situasjonen for å vise at de hjelper».
Men uansett hva den vestlige fortellingen er, er ikke kampen om skyld når det gjelder å få hjelp til Nord-Syria bare et resultat av stahet fra Damaskus.
I dag kan Assad-regjeringen ha sikret seg det meste av syrisk territorium, men den har langt fra kontroll over den syriske nasjonen. USA har bidratt til å skape et stort, autonomt nordøstlig hjørne for den kurdiske befolkningen, og andre deler av nord er i hendene på en allianse av ekstremistgrupper, dominert av utløpere fra al-Qaida, så vel som restene av den islamske staten (IS) og tyrkisk-støttede krigere.
Denne fragmenteringen viser seg å være et massivt hinder for hjelpearbeidet. I sin natur ønsker regjeringer å hevde suverenitet over hele sitt territorium.
Men Assad-regjeringen har ytterligere grunn til bekymring. Det er alvorlige farer med å la den lokale al-Qaida-franchisen og andre opprørsgrupper ta æren for å håndtere nødsituasjonen. Dette er ikke bare en PR-kamp. Hvis al-Qaida blir sett på å bringe hjelp til desperate samfunn i Nord-Syria, vil de vinne hjerter og sinn blant vanlige syrere, og arabere lenger unna.
Å la al-Qaida få ansvaret for hjelpeoperasjonene er en oppskrift på at Damaskus mister autoritet hos store deler av lokalbefolkningen. Det kan tjene som et forspill til å gjenopplive Syrias borgerkrig og kaste syrere tilbake i kamp og blodsutgytelse.
«Ondskap i det hele»
Poenget er ikke at det ikke kan legges skyld på Assad og hans regjering. Det er at uansett hva vestlig ortodoksi proklamerer, vil innblanding fra utenforstående makter for å velte regjeringer, aldri føre til humanitære resultater. Det gjelder selv om en operasjon for regimeendring kan oppnås raskt, i motsetning til det langvarige uføret i Syria.
Det var i stor grad av den grunn at Nürnberg-rettssakene mot nazistiske ledere etter andre verdenskrig, erklærte aggresjon mot en annen nasjons suverene territorium som den «øverste internasjonale forbrytelsen« og en som «inneholder i seg selv det akkumulerte onde av det hele».
Angrep på suverene stater fører til tap av limet som binder en befolkning sammen, uansett hvor ufullkommen, og produserer sine egne, vanligvis uforutsigbare, konsekvenser.
Vestens 20-årige okkupasjon av Afghanistan skapte en bandittstat, der korrupte lokale tjenestemenn sluset unna amerikanske midler ment for statsbygging og fungerte som marionetter for regionale krigsherrer. Det voldelige kaoset utløst av Washington banet vei for Talibans tilbakekomst.
USAs og Storbritannias invasjon av Irak i 2003, og deretter oppløsningen av det irakiske politiet og hæren, realiserte ikke noen av Washingtons løfter om «frihet og demokrati». I stedet skapte det et maktvakuum som rev landet fra hverandre og førte til at Iran og ekstremistgrupper kjempet om makten.
Vestens omveltning av Muammar Gaddafis regjering i 2011, resulterte i at Libya ble et land med slavemarkeder, samt et fristed for ekstremister og en kanal for våpenhandel til andre konfliktsoner, som Syria.
Nå ser vi i Syria, nok en gang arven fra Vestens humanisme. Svekket av år med stedfortrederkrig og et vestlig sanksjonsregime, er Damaskus altfor skjørt og redd til å risikere å avstå noen av sine gjenværende krefter til motstandere.
De som vil lide igjen, denne gangen fra et jordskjelv, er ikke regjeringer i Washington, Europas hovedsteder eller Damaskus. Det vil være vanlige syrere, nettopp de menneskene Vesten hevder de ønsker å redde.
Jonathan Cook er forfatter av tre bøker om den israelsk-palestinske konflikten, og vinner av Martha Gellhorns spesialpris for journalistikk. Hans nettside og blogg finner du på www.jonathan-cook.net
In Syria, the West’s humanitarian claims crumble to dust
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.