Nyhetsbrev steigan.no 17.02.2022
Dagens overskrifter:
Den russiske dumaen vedtok å anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Lugansk
Hva ville du sagt om Dagbladet hadde trykt en overskrift som dette?
Høringssvar om koronapass – åpent brev til Regjeringen og Stortinget
Hvorfor vil World Economic Forum tvinge gjennom vaksinepassene?
Lederen for Zelenskijs parti: Påstandene om russisk invasjon koster Ukraina 2–3 milliarder dollar i måneden
Av red. PSt - 17. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/lederen-for-zelenskijs-parti-pastandene-om-russisk-invasjon-koster-ukraina-2-3-milliarder-dollar-i-maneden/
Lederen for partiet Folkets tjener i Ukraina, Davyd Arakhamia, tok et skarpt oppgjør med de vestlige medienes kampanje om en «kommende russisk invasjon» i Ukraina. Folkets tjener ble grunnlagt av president Vladimir Zelenskij og er det største partiet i Verkhovna rada, nasjonalforsamlinga i Ukraina.
«Jeg tror at når fasen forsvinner om to eller tre uker, bør vi gjøre en retrospektiv analyse av hvordan de store, kjente mediene begynte å spre informasjon verre enn Skabeeva og Solovyov. Direkte forfalskninger i CNN, Bloomberg, WSJ… Vi må studere dette, fordi dette er elementer i en hybridkrig, sa Arahamiya.
(Olga Skabeeva er russisk TV-anker og kjent for sin stålfaste støtte til Putin. Vladimir Solovyov er også en TV-personlighet i Russland og omtales i Wikipedia som «propagandist».)
Arahamiya mener at det for øyeblikket «gjøres forsøk på å lage en ny kollektiv sikkerhetsavtale», og Ukraina er kun en plattform for forhandlinger, altså at Ukraina brukes som påskudd i en internasjonal drakamp.
Arahamiya bemerket også at publisering av informasjon om trusselen om invasjon av den russiske hæren «koster landet 2-3 milliarder dollar hver måned.»
«Dette hysteriet koster nå landet 2-3 milliarder dollar hver måned. Vi kan ikke låne i utenlandske markeder fordi det bare er vanvittige renter. Mange eksportører nekter. Vi vurderer tapet av økonomien hver dag og sprer deretter denne informasjonen til partnerne gjennom Utenriksdepartementet, fordi de trenger å forstå. Når noen bestemmer seg for å flytte ambassaden til Lviv, må de forstå at slike nyheter vil koste den ukrainske økonomien flere hundre millioner dollar,» sa politikeren.
PST er styrt av CIA og Mossad
Av Ove Bengt Berg - 17. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/pst-er-styrt-av-cia-og-mossad/
Utvider skjellsorda med «antistatlig»
Av Ove Bengt Berg.
Det var virkelig shwung over Politiets sikkerhetstjenestes presentasjon den 11. februar av den nasjonale trusselvurderinga for dette året. PST presenterte et nyord i norsk offentlighet: Antistatlige overbevisninger. Begrepet finnes ikke i Store norske leksikon eller i vitenskapelig litteratur om politikk. Det brukes alt nå som et skjellsord, på linje med «populisme» og «konspirasjonsteorier». Det må komme fra utlandet. Det passer også med at det i Vesten ikke finnes sjølstendige nasjonale politiske overvåkings- og spioneringsorganer. De er kopla sammen i et fellesskap for gjensidig åpenhet seg imellom for utveksling av hemmeligheter, leda av CIA og Mossad, uavhengig av egen stats politiske ledelse. I Danmark sitter lederen av overvåkingspolitiet fengsla fordi han er mistenkt for å ha avslørt at USA bruker danske ressurser til «målrettet spionasje mot høytstående politikere og embetsfolk i Norge, Sverige, Tyskland og Frankrike.» Anklaga for å vise unasjonal holdning ved å avsløre utenlandsk spionasje!
Les også: PST: – Mer antistatlig tankegods om pandemien og vaksiner
Statens overvåkingsorganer virker som om de forstår at vi lever i en førkrigstid der de imperialistiske stormaktenes interesser ikke kan løses uten en omfattende krig. Samtidig i Vesten fører regjeringene en splittende politikk som øker motstanden mot politikken deres. Rikdommen blir skeivere fordelt, avstanden mellom regjeringene og folk som utsettes for politikken, blir større og plattformer for dialog forsvinner. Det er langt fra at flertallet reiser seg i opprør mot de ansvarlige for denne politikken, men uorganiserte opprør, små bål, har starta.
De statlige overvåkingsorganene har sin viktigste oppgave i fellesskap i hvert sitt land å arbeide for at alle opprør og tilløp til opprør knuses som «antistatlig» og at den nåværende politikken kan fortsette. Men da må de gå av hvis den tidligere «antistatlige» politikken blir den nye «statlige»?
Koronamotstand bare ett område: De gule vestene begynte med annen motstand: Det «grønne skiftet», økende fattigdom, overnasjonal styring, politisk trakassering av arbeidsfolk
Dagens opprør i Canada er uventa i et land med en internasjonal mediehelt som statsminister. I New Zealand har de fulgt opp, og de fortsetter i Frankrike. De som rammes av denne nye politikken som har økende økonomisk ulikhet som forutsetning, har starta et uorganisert opprør. De har ingen ideologi, planer eller kunnskap om årsakene til det som skjer, de bare protesterer. En organisert motstand som kan lykkes kan bare basere seg på en antiimperialistisk og sosialistisk, ja til og med kommunistisk ideologi. Og det er fullstendig uaktuelt blant opprørerne.
Elitene styrker makta si. Mediene blir mye sterkere propagandaorganer for regjeringene sine, understøtta av et aktivistisk ukritisk og kneblende universitetssjikt.
Overvåkingsorganene har internasjonalt fanga opp og sammen blitt enige om å se det som en trussel at den politikken som forakter vanlige arbeidende folk og hyller tenkerne på universitetene og i mediene, blir møtt med motforakt. Det er ikke nytt i verdenshistoria. Det nye er at dette kalles «antistatlig overbevisning». Noe negativt, trass i at anarkister og trotskister har fått følge av eliten i World Economic Forum om at nasjoner må bort. Overstyrt globalisering er målet: En felles verdensregjering styrt av de rikeste.
Spionasje på andre land gir trygghet
De som skryter av at de er imot «konspirasjonsteorier» tror nok ikke sjøl på hva de propaganderer. For mange av dem stoler ikke på det stater sjøl sier om sine hensikter og planer. De tror ikke på det for eksempel Kina og Russland sier om hva de driver med. De vil finne det ut sjøl. Da trenger de spioner. Spionene kan finne ut og melde fra om hva som faktisk skjer. Da har spionenes oppdragsgiver noe faktisk reelt å forholde seg til — hvis spionen ikke har skifta side. Spionasje og etterretning er nok et viktigere fredsskapende tiltak enn diplomatiet. Fakta og visshet om hva som den andre driver med gir trygghet.
Helt sikkert at Kina og Russland spionerer – også på Norge
Det er ikke vanskelig å være enig i at Kina og Russland spionerer på Norge. Spioneringa kan også være krigstrening både for angriper og forsvarer, som forsøk på datakrig med å slå ut norsk infrastruktur og elektrisitetsforsyning. Russland, som grenser til Norge fordi vi er en viktig brikke i USAs europeiske offensiv, har særlig grunn til å såionere på Norge. Vi sendte jo også en spion til Russland som blei tatt i 2017, Frode Berg. Tilsynelatende neppe et spesielt godt håndverk av norske overvåkings- og etterretnings-(spion-)organisasjoner.
Overvåkingsorganene er ikke nasjonale, men underlagt CIA og Mossad
Den danske overvåkingssjefen må straffes fordi han har vist de andre landas «sikkerhets-» og spionasjeorganisasjoner at danskene ikke er til å stole på. Da får ikke danskene vite noe som er viktig for dem når de trenger det. Israels Mossad, sannsynligvis verdens beste spionorganisasjon, har mest å «selge» på disse organisasjonenes internasjonale samarbeids- og utvekslingsbørs. Når Mossad ikke stoler på de andre, får ikke «amatørene» som Danmark og Norge vite det de kunne trengt å vite noe om. Hvis de ikke er 101 prosent lojale mot Mossad og CIA framfor sitt eget land.
Norge er en USA-koloni
Det er provoserende å høre sjefen for Forsvarets etterretningsorganisasjon framstå som en nasjonal forkjemper. Hvilke hemmeligheter har det norske forsvaret overfor USA? Ned til den minste manual har USA helt sikkert kontroll over alt norsk militært. Forsvarets etterretningstjenesten må sees på som et USA-organ. De amerikanske basene i Norge er bare begynnelsen. USA kan overta Norge så snart det passer USA helt uavhengig av om det i Norge skulle tenkes at det finnes militære og politiske ledere som vil si «akkurat nå passer det ikke».
Det er USA som har spionert på nordiske politikere. Som NRKbeta skriver har USA tappa ut fra internetttrafikken via danske kabler: «Slik kunne etterretningstjenesten drive målrettet spionasje mot sine nærmeste allierte». Norges nasjonale helt og fredsprisvinner, USAs tidligere president, Barack Obama, avlytta også telefonen til Tysklands forbundskansler for å være sikker på at hun ikke dreiv med konspirasjoner USA ikke visste om.
Edward Snowden er etterlyst for landsforræderi fordi han har avslørt hvordan USA dreiv ukjent overvåking av egne og andre lands innbyggere. Det er ikke tilfeldig at Snowden ikke er tilbudt politisk asyl i Norge for disse viktige avsløringene.
Fra Politiets overvåkingstjeneste til Politiets sikkerhetstjeneste — en bedring?
Politiets overvåkingstjeneste er en skandalisert tjeneste. Den var i praksis underlagt Arbeiderpartiets sentralstyre og dets generalsekretær Haakon Lie med nære kontakter i USA. Grunnlaget for Overvåkingspolitiets overvåking av AKP(m-l) var fordi Ap var redd for å miste kontrollen over LO. Ikke glem at i 1963 sa Asbjørn Bryhn som overvåkingssjef VG 6. juli:
«Vi er for tiden utsatt for en voldsom sjarmoffensiv på alle samfunnets områder. Den har bare et eneste mål: å bryte ned vår motstand, ødelegge vår forsvarsvilje. …så vi langsomt og sikkert pådyttes synspunkter som er i strid med våre interesser — f. eks. å få folk til å protestere mot Fellesmarkedet,…» [Fellesmarkedet heter EU i dag, red. merknad]
Dagens overvåkingssjef, Svein Sjøvold, sier han ikke vil drive som meningspoliti. Såpass har han lært at han skal si. Likevel er politisk og demokratisk arbeid for en annen politikk, som ikke nedstenging av stater på grunn av et lite farlig virus, regnet som «antistatlig overbevisning». Og dermed overvåkingsverdig. Med mine milde kritiske artikler med kritikk av koronapolitikken er jeg vel igjen et viktig overvåkingsobjekt for Overvåkingspolitiets etterfølger PST?
Om antistatlig politikk i dag blir statlig politikk? Må PST gå da?
Hva skjer med dagens PST hvis vi neste gang velger en helt annen koronapolitikk, som den som i dag kalles en «antistatlig» politikk? Da må vel dagens PST-ansatte gå av fordi de da plutselig hører inn under kategorien dem med «antistatlig overbevisning»?
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Den russiske dumaen vedtok å anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Lugansk
Av Bjørn Nistad - 17. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/den-russiske-dumaen-vedtok-a-anerkjenne-folkerepublikkene-donetsk-og-lugansk/
Vil Putin følge vedtaket?
Av Bjørn Nistad.
Den 15. februar 2022, samme dag som den tyske forbundskansleren Olaf Scholz ankom Moskva for samtaler med Putin, vedtok Dumaen med 351 mot 16 stemmer, og 1 avholdende, en oppfordring til Russlands president om å anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Lugansk. Betyr det at Donbass vil bli opptatt i Den russiske føderasjon på linje med Krim, og at en hardt prøvet befolkning etter åtte år med krig kan håpe på et normalt liv?
Donetsk News Agency: Russian lawmakers support appeal to Putin on DPR, LPR recognition
Oppfordringen til presidenten om å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater – som ble foretatt av en Duma der Putins parti, Det forente Russland, har rent flertall – kan forstås på to måter. Den kan bety at Putin har bestemt seg for å anerkjenne Donetsk og Lugansk, for eventuelt å innlemme områdene i Den russiske føderasjon på linje med Krim. Eller hensikten kan være å øke presset mot Kiev-regimet for å få det til å gjennomføre Minsk-avtalene fra 2015. Altså å omdanne Ukraina til en føderasjon med vidtgående selvstyre for regionene, der de russiskvennlige områdene i øst vil kunne blokkere et ukrainsk Nato- og EU-medlemskap.
På pressekonferansen etter samtalene med den tyske forbundskansleren svarte Putin unnvikende da han ble spurt om sitt syn på Dumaens oppfordring til å anerkjenne Donetsk og Lugansk.
Han sa at oppfordringen var et uttrykk for sympatien nesten alle russere hadde med befolkningen i Donbass. Videre sa han at Russland ønsket en politisk løsning på krisen i Ukraina basert på Minsk-avtalene. Samtidig karakteriserte han det som foregikk i Donbass, som folkemord.
Scholz på sin side snakket nesten utelukkende om Minsk-avtalene og fremholdt at det ikke fantes noe alternativ til disse.
Se pressekonferansen etter samtalene mellom Scholz og Putin, dubbet til engelsk, her.
DPR Head welcomes appeal to Putin on recognizing Donbass Republics
Spørsmålet er om en løsning av krisen i Ukraina basert på Minsk-avtalene lenger er mulig.
Som reaksjon på Dumaens oppfordringen til Putin om å anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Lugansk har den ukrainske Radaen ikke bare vedtatt en erklæring om at Minsk-avtalene ikke lenger er gyldige, men har også besluttet å innføre sanksjoner mot dumarepresentantene som stemte for oppfordringen.
Tyskland, Frankrike og andre stater kan oppfordre Kiev-regimet til å oppfylle Minsk-avtalene, men at Radaen skal fatte de nødvendige vedtak for å virkeliggjøre avtalene virker tilnærmet utenkelig.
USA, Storbritannia og diverse østeuropeiske stater som ønsker en konfrontasjon – eller krig – mellom Russland og Ukraina, vil dessuten støtte ethvert forsøk på å sabotere Minsk-avtalene.
Og slik det politiske klimaet er i Ukraina, risikerer enhver ukrainer som måtte ta til orde for å oppfylle Minsk-avtalene, å bli drept.
Hva gjør Putin da?
Noe må den russiske lederen, for å bevare sin anseelse i befolkningens øyne, kunne hevde å ha oppnådd etter å ha oppmarsjert over 100 000 russiske soldater på grensen til Ukraina.
Russlands krav om at Nato ikke må utvides, og at det ikke må opprettes utenlandske militærbaser eller utplasseres offensive våpen i de østeuropeiske Nato-landene har allerede blitt avvist av USA og Nato.
I en slik situasjon har Putin knapt noe valg; han må etterkomme Dumaens oppfordring til å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater.
Det er dessuten vanskelig å se at det skulle foreligge noe alternativ til å innlemme Donbass i Den russiske føderasjon.
Etter at Kiev-regimet i åtte år har bedrevet en terrorkrig mot befolkningen i Donbass, blant annet i form av nærmest daglig beskytning av bolighus og andre sivile mål, som har kostet flere tusen sivile livet, er det utenkelig at Donbass igjen skulle komme under Kievs kontroll. Tilnærmet alle som bor i Donbass, betrakter seg som russere og ønsker at hjemstedet deres skal bli en del av Russland, og Donbass er dessuten for lengst økonomisk integrert med Russland.
Ved fortsatt å nekte å oppta Donbass i Den russiske føderasjon risikerer den russiske ledelsen at Donbass-befolkningen vil vende seg mot Russland.
En anerkjennelse av Donetsk og Lugansk som selvstendige stater vil trolig utløse vestlige økonomiske sanksjoner.
Men sanksjoner har blitt innført mer eller mindre uavhengig av hva Russland måtte foreta seg eller unnlate å foreta seg, og er primært bestemt av styrkeforholdet mellom Vesten og Russland.
Russland har bevist at landet klarer å leve godt med de vestlige sanksjonene. At Tyskland og andre europeiske land som dekker en tredjedel eller mer av sitt energiforbruk med russisk olje og gass, skulle klare seg dersom det økonomiske samkvemet mellom Russland og Vesten skulle bryte sammen som følge av en sanksjonskrig, virker mer tvilsomt.
Befolkningen i Donbass har lidd nok. Krigen og bombingen må bringes til opphør. La oss håpe at Donbass blir opptatt i Den russiske føderasjon slik at menneskene i området kan leve et normalt liv!
Denne artikkelen er tidligere publisert på bloggen til Bjørn Nistad.
Donbass Insider: Ukraine mobilizes its army and SBU to attack DPR and LPR and involve Russia in the Donbass war
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Hva ville du sagt om Dagbladet hadde trykt en overskrift som dette?
Av leserinnlegg - 17. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/hva-ville-du-sagt-om-dagbladet-hadde-trykt-en-overskrift-som-dette/
”Om jeg kan, skyter jeg Jonas Gahr Støre!”
Av Einar Jacobsen.
De fleste vil reagere på en slik overskrift og være enige i at slikt ikke sømmer seg i noen avis. Men en slik variant var overskriften til en toppsak i Dagbladet 2. Februar med ”Om jeg kan, skyter jeg Putin”. Med krigstyper.
Drapsønsket, som for øvrig – om fullbyrdet – ville vært en krigsforbrytelse, kom fra den ukrainske snikskytteren Olena Bilozerska som ingressen nærmest roser for å ha drept 10 russiske soldater. Bilozerska ”er klar til å drepe igjen” og for hennes modige innsats har hun mottatt medaljer av høy rang, forteller reportasjen som er skrevet av journalist Line Fransson og kvalitetsmerket (?) som ”Dagbladet spesial”.
En naiv leser kunne fort komme i skade for å tro dette var en unik sak. Et kjapt nettssøk viser imidlertid at identiske reportasjer med lignende formuleringer, bilder og heltedyrkelse, er publisert i The Sun og Daily Mail.
Men nettsøket avslører også mer som artikkelen utelater, nemlig at Bilozerska er en kontroversiell høyreekstrem-blogger med uttalelser som at det bør reises et monument av Adolf Hitler. Hun var aktiv i statskuppet 2014 og jobbet som militærreporter for den høyreekstreme og nynazistiske (Wikipedias betegnelse) Azov-bataljonen. Hun sto også på lista til det ultranasjonalistiske og fascistiske Pravyi Sector. Bilozerska er altså ikke en hvilken som helst person som har rekruttert seg for ”den gode sak”, men en svoren nynazist. Av en eller annen grunn mener Dagbladet at disse bakgrunnsopplysningene er irrelevante for leserne. Alternativt utfører ikke Dagbladet bakgrunnssjekk av kildene før de trykker slike saker og har ikke vært klar over hvem de har snakket med. Begge deler er uansett graverende.
Les også: Vestlige medier bruker nazipropaganda for å bygge opp hetsen mot Russland
Det er også grunn til å spørre hvordan avisa har kommet i kontakt med Bilozerska. Er det Ukrainas PR-avdeling som har laget saken og oversendt den til Dagbladet, Daily Mail og The Sun som de så har trykket nærmest uredigert?
Hadde det vært en virkelig journalist bak saken, ville man forventet noen kritiske spørsmål og problematiseringer. Det ville eksempelvis vært naturlig å spørre hvordan de kan være sikre på at det er russere de har drept. Russland har ikke erklært Ukraina krig og har følgelig ingen soldater der, i hvert fall ikke offisielt. Om det så befant seg russere der uoffisielt, så ville de ikke vært ikledd russiske uniformer! Å skille mellom en russer og en øst-ukrainer gjennom et kikkertsikte er neppe mulig. Det store flertallet av opprørere utgjøres uansett av ukrainere, så sannsynligvis er det snakk om egne landsmenn Bilozerska har drept. Men det fremstår kanskje som mer stuerent å drepe russere?
På 30-tallet var de borgerlige avisene fulle av nazistisk propaganda som avhumaniserte bolsjevikene. Den gang var faktisk Dagbladet et hederlig unntak blant borgerpressen. Den tiden er åpenbart forbi. Nå stiller avisa seg fremst i rekken for å hisse til krig med avskyelig propaganda for personer hvis tankegods slekter på vår hjemlige terrorist.
Det er dette de kaller «ansvarlige redaktørstyrte medier».
Einar Jacobsen
Vedlegg:
(Epost sendt til Erik Egeland i Dagbladet etter forespørsel om kilder):
Hei!
Det er flust av kilder om man gidder å søke opp litt bakgrunnsinfo om henne:
Her er kilde for hennes utalelser om Hitler-monumentet og hennes høyreekstreme standpunkter. Det er fra en debatt mellom to journalister Kiev-post fra 2013:
Her er en oversikt over hennes kontroversielle utspill (kjenner ikke til nettstedet, men den omhandler den samme debatten om henne som fra Kiev-post over. Og det er linker til alle uttalelsene henne):
Her fra Euromaidan-press om hennes tilknytning til Pravyi Sector:
«Journalist Olena Bilozerska has enrolled in the volunteer corps of the Right Sector to fight against Russian invaders in Ukraine.»
https://euromaidanpress.com/2014/09/16/women-in-the-right-sector-volunteer-corps-documentary-film/
Og her:
https://euromaidanpress.com/2014/09/13/olena-bilozerskas-war-diary-how-one-ukrainian-village-welcomed-us/
Wikipedia-artikkelen om henne (bare på Ukrainsk, men kan oversettes med Google Translate) står det at hun var oppført på valglisten til parlamentsvalget:
«13. september 2014, på kongressen til Høyre Sektor -partiet, ble hun valgt til det andre nummeret på valglisten i det tidlige valget til Verkhovna Rada i Ukraina . [1] [2]«
Her er kilde til hennes arbeid som krigsreporter for Azov-bataljonen:
«Olena Bilozerska, 42 joined the Praviy Sektor («Right Sector») paramilitary group in 2014 after serving as an embedded reporter with the Azov Regiment, another neo-fascist militia unit. «
https://sputniknews.com/20220205/ukrainian-female-sniper-linked-to-neo-nazi-volunteer-battalion-lionized-by-uk-tabloid-media-1092777143.html?fbclid=IwAR273qHOuBZKXBUzMautDx18uf8Gvr6DMRTl0_De13rAbZh0oDqVm9OOzss
Her ser vi henne som «embedded» journalist for Azov-bataljonen i slaget om Mariupol:
https://www.youtube.com/watch?v=EiLN-1EQ5-4&ab_channel=WojnanaUkrainie
Og her en fotoserie av henne fra hennes rapportering for Azov:
https://censor.net/en/photo_news/290565/how_azov_battalion_freed_mariupol_from_terrorists_photos
Her er. Wikipedias karakteristikk av «Pravyi Sector»:
«Right Sector’s political ideology has been described as hardline right-wing nationalist,[17][18][19][20] neo-fascist,[21][22] or neo-Nazi,[23][24][25][26][27] and right-wing,[5] far-right or radical right.[28][29][30][31] Right Sector was the second-most mentioned political group in Russian media during the first half of 2014, and Russian state TV depicted it as neo-Nazi because of its far-right, extremist views and anti-Russian sentiment;[32][33] the Associated Press found no evidence that the group had committed hate crimes.[20]
https://en.wikipedia.org/wiki/Right_Sector
Her er Wikipedias karakteristikk av Azov-bataljonen:
«Azov Special Operations Detachment (…) often known as Azov Detachment, Azov Regiment (…) or Azov Battalion (until September 2014), is a right-wing extremist[1] and Neo-Nazi Ukrainian National Guard unit,[2][3][4][5][6][7] based in Mariupol, in the Azov Sea coastal region.[8] It saw its first combat experience recapturing Mariupol from pro-Russian separatists forces in June 2014.[4] Azov initially formed as a volunteer militia on 5 May 2014 during the Ukrainian crisis.[9] On 12 November 2014, Azov was incorporated into the National Guard of Ukraine, and since then all members are contract soldiers serving in the National
Mvh
Einar Jacobsen
Etiopia og USAs forfeilede politikk
Av John Graversgaard - 17. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/etiopia-og-usas-forfeilede-politikk/
Av John Graversgaard, medlem av redaksjonen i Kritisk Revy.
I medierne ser vi ensidig mediekampagne mod Etiopien, hvor der er udbrudt væbnet krig mellem centralregeringen og oprørere i den nordlige provins Tigray. I mangel på kendskab til indholdet i konflikten så vælger vestlige regeringer og medier at støtte oprørernes fortælling. Oprørere, som har stærke venner i Washington. Man fristes til at sige – som sædvanlig. Ser man nærmere på, hvem som rådgiver Joe Biden i Washington, forstår man bedre forvirringen. Det er folk, som var tæt knyttet til det gamle regime i Addis Abeba, et regime domineret af Tigray-folk i organisationen TPLF( Tigray Peoples Liberation Front).
Den gamle garde
Det etnisk baserede TPLF-styre tabte i 2018 magten efter at have styret Etiopien i 27 år. Folkelige protester og demonstrationer ledte til, at de mistede magten. Undertrykkelse af etniske mindretal og en brutal politik medførte, at folk havde fået nok af årtiers undertrykkelse. I et desperat forsøg på at fastholde magt og indflydelse har TPLF forsøgt sig med et kuplignende forsøg rettet mod den nyvalgte regering med præsident Abiy Ahmed. Da TPLF mistede magten, trak de sig tilbage til Tigray og gik over til åben kamp mod regeringen. I denne kamp fik de støtte af Washington, og USA er i stigende grad blevet forhadt gennem sin støtte til TPLF – som er gået over til brug af åben terror. Resultatet er, at USA’s fremtidsudsigter i Etiopien er forringede, da USA gennem sin optræden har styrket de antikolonialistiske og panafrikanske kræfter, som arbejder for et mere selvstændigt Afrika. EU har også valgt den samme kurs og udtalt sig om konflikten på en måde, som savner evidens og grundlag i, hvad der faktisk er sket i konflikten.
TPLF dannedes i 1975 som en marxistisk organisation, og fra starten var der en fraktion med planer om at etablere provinsen Tigray som en selvstændig stat, som et ”Stor Tigray”. TPLF deltog aktivt i kampen mod militærdiktaturet Mengistu, som var støttet af Sovjetunionen. Den stærkeste faktor var imidlertid den eritreanske befrielsesbevægelse, EPLF, som trænede TPLF militært, og som gennem brug af guerillaførelse og strategiske fordele af Eritreas geografi knuste Etiopiens hær. Etiopien havde luftstøtte, men kunne ikke stå mål med frihedskæmpere, som havde massiv støtte i befolkningen. Med støtte fra EPLF erobrede TPLF så magten over hele Etiopien, et multietnisk land historisk præget af en stærk centralmagt som har forsøgt at undertrykke mindretallene. F.eks. gennem undertrykkelse af oromoer og nægtelse af Eritreas selvstændighed. Skiftende regimer har således ført krig mod Eritrea, hvad enten det var under kejser Haile Selassie, Mengistu -styret eller under TPLF-styret. Efter mange års krig kollapsede Mengistu-styret. EPLF befriede Eritrea, og TPLF erobrede magten i Etiopien i 1991.
Det var et styre, som byggede på et etnisk mindretal på 6 % af befolkningen, og dette mindretal fra Tigray besatte centrale poster i landet. TPLF ændrede Etiopiens regionale opdeling til at følge etniske og sproglige kriterier. Etiopien er ellers et kludetæppe af etniske grupper med egne sprog og med flere religioner, som bor på kryds og tværs. Denne opdeling var skæbnesvanger og lagde roden til konflikter mellem etniske grupper.
Men regimet blev stadigt mere forhadt og udviklede sig til et kleptokratisk styre, som fyldte egne lommer og var gode til at opnå støtte fra Vesten. Store beløb kunne overføres til ledende TPLF-personers konti i udlandet. Samtidig fortsatte Etiopien med at føre krig mod Eritrea – i stedet for at satse på udvikling og samarbejde i et af verdens fattigste områder.
TPLF fortsatte med at have en betydelig kontrol med militæret, og store dele af landets militær var placeret i Tigray. Var det for at planlægge at genvinde magten – eller var det for at sikre en konsolidering af deres planer om et Stor Tigray? Nok begge dele.
TPLF starter krigen
Om natten 4. nov. 2020 angriber TPLF den nordlige militærkommandos militærbaser, som er beliggende i Tigray. Det er oplyst, at det er et brutalt, uprovokeret overfald, hvor omkring 400 officerer og soldater nedslagtes, medens de sov i deres barakker. TPLF beslaglagde krigsmateriel, herunder også langdistanceraketter, hvor 22 blev affyret mod Asmara, Eritreas hovedstad. TPLF gik også til angreb i naboregioner Amhara og Afar, med store ødelæggelser til følge og masseflugt af mennesker. Mange blev myrdet, da TPLF-tilhængere gik fra hus til hus med macheter og knive. Især byen Mai Kadra blev hårdt ramt af massakrer, og disse brutale myrderier er veldokumenterede. Der skete omfattende ødelæggelser af infrastruktur såvel bygninger som hospitaler, klinikker, højskoler, broer og veje. Tragiske ødelæggelser hvor det kun er civilbefolkningen som er tabere. TPLF har desperat kastet sig ud i en krig for at generobre den magt, de har mistet. Som altid i krige er sandheden krigens første offer, og TPLF har dygtigt brugt sine store økonomiske ressourcer til gennem en effektiv cyber-propaganda at fremstille sig selv som ofrene. Brug af sociale medier har ført til en kaskade af misinformation om, hvad der faktisk er sket på landjorden.
USAs strategiske fejltagelse
Etiopien har i amerikansk udenrigspolitik i lange perioder været et ”anker” i regionen. Gennem kontrol med Etiopien kunne USA kontrollere Det røde Hav, en af verdens vigtigste handelsruter. Under det feudale kejserdømme med Haile Selassie var Etiopien en sikker partner, dog afbrudt af et militærkup under oberst Mengistu som allierede sig med Sovjetunionen. Oberst Mengistu indførte et brutalt diktatur og fortsatte kampen mod Eritreas selvstændighed, hvad der skulle vise sig at være en alvorlig fejltagelse. Selv om Etiopien fik massiv militærstøtte fra Østblokken, blev man slået af den eritreanske befrielsesbevægelse, som havde fordelen af en befolkning, der støttede oprørerne, og et bjergrigt terræn ideelt til guerillakrig.
Eritrea blev i 1991 en selvstændig nation, hvad der brød med den amerikanske udenrigspolitik, som siden afkoloniseringen i Afrika og den kolde krig havde støttet, at Etiopien kontrollerede Eritrea. Eritrea havde kæmpet mod begge de store supermagter og overtog et krigshærget land efter 30 års væbnet frihedskamp. Med Etiopiens nederlag i Eritrea åbnede det for en magtovertagelse i Etiopien af Tigray gruppen . Man orienterede sig mod USA og havde som det tidligere styre ambitioner om at kontrollere Eritrea. TPLF viste sig at være et villigt redskab for USA og under Bush regeringens ”krig mod terror” kunne USA sende fanger til torturfængsler i Etiopien. Etiopien fik som belønning for denne loyalitet frie hænder til at fortsætte sin sabotage af fredsaftalen med Eritrea. Etiopien angreb Somalia med vestens støtte og begik alvorlige krigsforbrydelser i Ogaden, som er befolket af en somalisk talende befolkning. Ogaden kom under en total blokade, hvor man stort set fra vestlig side ignorerede de overgreb, som fandt sted.
I krigen mod Eritrea 1998-2000, hvor etiopisk militær massivt angreb Eritrea og trængte langt ind i Eritrea, spillede USA en passiv rolle. Det var en meget blodig krig, og flere hundrede tusinder eritreanere måtte flygte nordpå i Eritrea for ikke at blive fanget inde i de områder, som Etiopien besatte. Der underskrives en fredsaftale i Algiers i 2000 bekræftet af USA og EU med en detaljeret plan for markering af grænsen, og indsættes en FN styrke (UNMEE), hvor også Danmark bidrager. Efter grænsen var blevet fastlagt af en uafhængig kommission, afviste Etiopien at anerkende den, og blev ikke sanktioneret for dette brud. Etiopien trak ikke sine tropper tilbage fra områder, som var tildelt Eritrea.
Hvor skiftende amerikanske regeringer og præsidenter betingelsesløst havde støttet TPLF styret, og set igennem fingre med styrets brutale undertrykkelse, så sker der en ændring med Trump, som flytter fokus væk fra regionen. Der kommer nye folk i USA med ansvar for Afrika-politikken, og sanktionerne, som havde været indført fra 2009 – 2018 mod Eritrea, ophæves. Med Biden-regeringen kommer de gamle folk imidlertid tilbage i udenrigsministeriet, som havde plejet meget tætte forbindelser med TPLF-regeringen og set igennem fingre med TPLFs brutale styre. Det drejer sig om højtstående demokrater som Samantha Power og Susan Rice, som også havde været meget aktive med at sanktionere Eritrea. Det er også folk, som bliver meget aktive i mediekrigen, hvor man er passiv over for de grove forbrydelser som TPLF begår, og som ender med, at Etiopiens regering betegner TPLF som en terroristisk organisation.
Ahmed Abiy kommer til magten
TPLF mister magten i Addis Abeba i en rimelig fredelig overgang april 2018, hvor oppositionen overtager. Ny præsident bliver Abiy Ahmed, og TPLF-eliten, som pludselig mister al deres magt, begynder at modarbejde regeringen. Et alvorligt brud sker, da TPLF beslutter at gennemføre regionalvalg I Tigray, i modstrid med regeringens udsættelse af valg på grund af COVID-19. Abbink (2021) skriver, at TPLF kæmpede mod at blive skubbet til side, og både miste militær magt og kontrol over deres forretningsimperium. Samt risiko for at blive stillet til ansvar for deres forbrydelser. Deres historie som et ”avantgardeparti” havde vist, at de ikke havde skyet nogen midler for at knuse deres modstandere. Deres årelange støtte fra USA og EU gennem 27 år havde givet dem troen på at være selvskrevne til magten. Deres strategi blev nu at kontrollere Tigray og fremstille sig som ofre. Et narrativ som det lykkedes at sælge til vestlige medier og regeringer. Der var ingen reelle sociale årsager til oprøret i Tigray, og det beskrives af Abbink (2021) som en elites ”top-down” oprør efter at have mistet magten. Befolkningen i Tigray og de tilstødende provinser Amhara og Afar skulle komme til at betale en stor pris.
Abiy overrasker alle ved at slutte fred med Eritrea og rejser til Asmara og mødes med stor jubel. Eritreas præsident kommer til Addis Abeba, og dette tøbrud overrasker alle, ikke mindst Vesten som pludselig ser afrikanske ledere træde i karakter med deres egen dagsorden. Abiy udtaler de berømte ord: ”Isayas is leading us! ”. Chokerende udtalelse for Washington og Bruxelles, som har været vant til at se Etiopien som en stat, der ikke har udfordret imperialismen.
TPLF erklæres som en terroristisk organisation
I maj 2021 erklærer regeringen i Etiopien TPLF som en terroristisk organisation. Det skyldes de massive overgreb, som har fundet sted i Tigray og i naboprovinserne Amhara og Afar. Der bruges børnesoldater, foregår etniske drab, seksuelt misbrug og voldtægter, plyndringer, ødelæggelse af hospitaler, kirker og infrastruktur og ikke mindst massakrer på civile, som på ingen måde kan være militære mål. TPLF åbner fængslerne, og tusinder af kriminelle slippes fri. TPLF fremstår som en elite, der kæmper for egne interesser og tager en hel befolkning som gidsler i deres nationalistiske og etnificerede projekt. En hel generations fremtid ødelægges.
Samtidig fremstiller TPLF det, som at de er belejrede og bruger sult som et politisk våben i deres propaganda. Nødhjælpstransporter og lastbiler konfiskeres og vender ikke tilbage, men bruges af TPLF i deres krigsførelse. Krig i et landbrugsland hvor folk flygter og fordrives medfører store lidelser, ikke mindst da det betyder at bønderne ikke kan dyrke deres jord. Men den manglende fordømmelse fra vesten medfører stor bitterhed i Addis Abeba. Selv om der fremlægges overvældende beviser på TPLFs overgreb, så er USA og Vesten passive, og giver dermed TPLF håb om, at deres oprør har støtte. Det lykkes især gennem en målrettet kampagne i de sociale medier med støtte af TPLF-positive grupper i udlandet.
Der er begået overgreb af alle parter i krigen, men TPLF overgår alle med deres etniske drab på sagesløse civile i både Tigray og de tilstødende provinser Amhara og Afar. Det medførte et chok i den etiopiske offentlighed, men blev ikke genstand for omtale i de globale medier. Tværtimod indførte Joe Biden sanktioner, og EU-parlamentet udtrykte støtte til oprørerne i en resolution. Det blev bredt i Etiopien set som en neokolonial politik.
Cyberkrig
TPLF-gruppers målrettede påvirkning af globale medier i en regulær cyberkrig har påvirket verdens-opinionen på en måde, så det blev lige så vigtigt som deres krigsførelse på jorden. Det betød, at medier som CNN, New York Times og Daily Telegraph sendte nyheder, som byggede på TPLF propaganda. F.eks. omtalte New York Times børnesoldater som ”højt motiverede unge rekrutter” (Abbink, 2021).
Gennem et narrativ om at TPLF var ofrene og blev udsat for folkemord og udsultning, lykkedes det en periode at påvirke de vestlige medier og politikere. Regeringen i Addis Abeba erklærede en ensidig våbenhvile i juni 2021, men TPLF fortsatte deres massedrab og hærgen. De mange informationer om deres overgreb og krigsforbrydelser, ikke mindst den brutale etniske vold i naboprovinserne, har imidlertid betydet, at deres image er ved at smuldre.
Etiopien bøjer sig ikke
Den etiopiske regering er trådt i karakter og har også udvist FN ansatte, som i strid med deres mandat havde støttet TPLF. Det udløste automatfordømmelser fra EU og USA, som ellers ikke holder sig tilbage med at udvise diplomater. Etiopien er blevet udsat for en massiv kampagne internationalt, hvor ledende politiske kræfter i USA og EU ikke har forholdt sig til ”facts on the ground”. Det har medført en unødig forlængelse af krisen i det nordlige Etiopien. Der er brug for en mere evidens-baseret politik som samarbejder med Etiopiens føderale regering om at stoppe etnisk baseret vold og støtte en fredelig udvikling i regionen. Den nuværende politik har karakter af en nyimperialistisk politik mod et selvstændigt land, Etiopien, som aldrig har været koloniseret. Protesterne i Afrika mod denne politik er stærke – man siger #NoMore.
Noter
En faktabaseret kilde med stort kendskab til Etiopien er professor Jon Abbink, Leiden University, Holland, som jeg har været i kontakt med. Derfor bringes der en række henvisninger til hans artikler her:
Jon Abbink: The politics of conflict in Northern Ethiopia, 2020-2021: A study of war-making, media bias and policy struggle. African Studies Centre Leiden, The Netherlands. Working Paper 152/ 2021
‘The Ethiopia Conflict in International Relations and Global Media Discourse’, In E-International Relations 5 (2021), 6 p. (ISSN: 2053-8626, open access, https://www.e-ir.info/2021/11/21/the-ethiopia-conflict-in-international-relations-and-global-media-discourse/).
‘Getting things right on the Ethiopia conflict’ (29 August 2021). Reply on the website of African Arguments to: https://africanarguments.org/2021/08/an-open-call-by-african-intellectuals-for-urgent-action-on-ethiopia/
Also on:https://medium.com/@JonAbbink?p=e128eaaf82d8
Also on: https://ethioreference.com/archives/29171.
‘Tendency to demonise Ethiopia and give free pass to TPLF is false narrative’. In: Business Day newspaper (Johannesburg, ZA), 12 Nov. 2021.
‘Refocusing the Ethiopia conflict: grave doubts about the narratives of ‘humanitarian blockade’ and ‘Tigray genocide’.’ On https://medium.com/@JonAbbink/refocusing-the-ethiopia-conflict-grave-doubts-about-the-narratives-of-humanitarian-blockade-and-b1f0fb9dd4e5 (21-11-2021)
Andre kilder:
Blankspot( Svensk hjemmeside med en del information om konflikten i Etiopien)
Debatt: Ensidig journalistik om Etiopien när det gamla gardet försöker ta tillbaka makten – BlankspotText: Ahmed Ali. Ansvarig utgivare på Etiopiska Radion i Sverige.
Överlevare vittnar om en fruktansvärd massaker.https://blankspot.se/overlevare-vittnar-om-en-fruktansvard-massaker%ef%bf%bc/
Aregawi Berhe: Origins of the Tigray Peoples Liberation Front. African Affairs, 103/413, 569-592, 2004.
Twisting Facts for “Humanitarian Intervention” – Eritrea Ministry Of Information (shabait.com)
http://almariam.com/2021/11/14/u-s-starting-another-forever-war-imposing-pax-americana-on-ethiopia/
Høringssvar om koronapass – åpent brev til Regjeringen og Stortinget
Av skribent - 17. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/horingssvar-om-koronapass-apent-brev-til-regjeringen-og-stortinget/
Regjeringen utreder koronapass. Noen konsekvenser dersom det blir innført: Tvangsvaksinering. Isolering. Du kan miste jobben. Også du som er vaksinert, men ikke tar boostere.
Av advokat Jørgen Heier.
Noen konsekvenser dersom Regjeringens koronapass – etter EUs modell – blir innført i Norge: Du og barna dine kan tvinges til å vaksineres. Du kan miste jobben. Du kan isoleres og hindres i å reise. Dersom du er uenig i forslaget og vil bruke din demokratiske rett, kan du bruke denne teksten i ditt svar, som du legger inn her. Dette er noen av konsekvensene dersom forslaget om koronapass blir vedtatt:
Selv «fullvaksinerte» kan miste jobben. Selv etter tredje dose vil gyldigheten av dem være tidsbegrenset, du må ta «boosterdoser» for å opprettholde status som fullvaksinert.
Sitat fra forslaget:“Av bestemmelsen følger at dersom det er avgjørende for å motvirke et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, kan departementet i forskrift bestemme at befolkningen eller deler av den skal ha plikt til å la seg vaksinere.”Også barn kan tvangsvaksineres
Isolere de uvaksinerte, sitat: «Dersom et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom har oppstått, kan departementet i forskrift bestemme at personer som ikke er vaksinert, må oppholde seg innenfor bestemte områder, skal nektes deltakelse i organisert samvær med andre, for eksempel i barnehage, skole, møter eller kommunikasjonsmidler, eller at de må ta nødvendige forholdsregler.«
Du kan miste jobben, sitat: «Det vil også bli nødvendig å vurdere hva som kan bli rettsvirkningene av å bli nektet adgang til arbeidsplassen på grunn av manglende koronasertifikat. Til det siste må det for
eksempel tas stilling til om arbeidsgiver vil ha lønnsplikt for en uvaksinert arbeidstaker som nektes adgang til arbeidsplassen (og som ikke f.eks. kan arbeide hjemmefra) eller om arbeidstakeren vil måtte ha fri uten lønn. Eventuelt må det vurderes om manglende koronasertifikat skal kunne gi grunnlag for personalmessige forføyninger, i ytterste konsekvens oppsigelse eller avskjed.”
Kontrollregime en rettsstat ikke burde være bekjent av
Det vises til høringsnotat av 28.1.2022 om EU-Kommisjonens forslag av 14. desember 2021 til endringer i Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/399 om bevegelsen av personer over grenser (grenseforordningen), regjeringens beslutning av 9.2.2022 om at det nasjonale koronasertifikatet skal ha samme gyldighetskriterier som EU-sertifikatet, og høringsnotat av 11.2.2022 om å forlenge virketiden for de midlertidige bestemmelsene om koronasertifikat. Summen av dette vil etablere muligheten for et kontrollregime en demokratisk rettsstat ikke burde være bekjent av. Regjeringens forslag om koronasertifikat nå, når pandemien for alle praktiske formål er over, fremstår fullstendig malplassert.
Koronasertifikat bør anses som grensekontroll
Forslaget til endring i grenseforordningen medfører at bruk av koronasertifikat (i kombinasjon med elektronisk overvåking) ikke blir å anse som grensekontroll, hvilket vanskelig kan anses som noe annet enn en tilsnikelse, gitt at fri flyt av mennesker ellers skulle være en sentral frihet innen Schengenområdet.
Regjeringens beslutning om å harmonisere det nasjonale koronasertifikatet med EUs gyldighetskriterier medfører at en stor gruppe av den voksne befolkningen i Norge ikke kvalifiserer til koronasertifikat basert på vaksinestatus, hvilket er problematisk idet regjeringen synes å gå inn for en «2G»-løsning, dvs. at man ikke gir anledning til å få koronasertifikat basert på negativ test.
Forslaget om å «forlenge» virketiden for bestemmelsene om koronasertifikat, samt å presentere lovforslaget som en «presisering» ordlyden i smittevernloven § 4A-2, fremstår også som en tilsnikelse idet forslagene som nå fremmes, legger til rette for generell bruk av koronasertifikat som virkemiddel, nettopp slik man mente at tidligere ordlyd ikke gav hjemmel for.
Går George Orwells bøker en høy gang
Vurderingene i høringsnotatet av 11.2.2022 av koronasertifikatet opp mot menneskerettigheter og grunnlovsvern synes lettvinne og preget av et ønske om å begrunne et forhåndsbestemt resultat heller enn kritisk vurdering av hvorvidt et regime for segregering og kontroll er forenelige med gjeldende rettslige prinsipper. De typesituasjoner som beskrives som mulige bruksområder, representer dessuten en dystopisk fremtid der departementets betraktninger går George Orwells bøker en høy gang.
Når man leser de faglige grunnlagene departementet har innhentet fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, springer det en i øynene at:
Det er de politiske myndighetene som synes å be fagmyndighetene begrunne ønsket politikk, snarere enn at man lytter til faglige råd.
Helsedirektoratets uttalelse om at koronasertifikatet kan ha smittevernfaglige effekter, fremstår som et ubegrunnet postulat.
Folkehelseinstituttet anbefaler ikke koronasertifikat, og problematiserer at dette i den tenkte utforming ikke harmonerer med de vaksinasjonsanbefalingene som er gitt i Norge, slik at en stor gruppe mennesker vil kunne komme til å vaksinere seg av andre enn medisinske årsaker.
Nå over en million som ikke vil opprettholde sitt sertifikat uten booster
For både EUs og regjeringens ønskede koronasertifikat er anvendelsesområdet for barn noe uklart. Om man imidlertid bare tar utgangspunkt i den voksne delen av befolkningen (dvs. de over 18) er det verdt å huske på at Folkehelseinstituttet IKKE har anbefalt en 3. dose for aldersgruppen 18-44. For ca. 1 900 000 personer har altså Folkehelseinstituttet gitt et annet vaksinasjonsråd enn det som gir gyldig koronasertifikat ut over 270 dager etter dose 2. I Folkehelseinstituttets siste ukerapport (uke 5), fremgår det i tabell 23 at en del i aldersgruppen 18-44 har tatt 3. dose på frivillig basis, men det er altså i skrivende stund drøye 1 100 000 personer i denne aldersgruppen som til tross for å Folkehelseinstituttets anbefaling i ryggen, ikke vil opprettholde sitt koronasertifikat om de ikke vaksinerer seg videre. Det er også nærmere 500 000 eldre voksne som med grunnlag i internasjonale menneskerettigheter, grunnloven og pasientrettighetsloven § 4-1 har tatt et rettmessig valg om å ikke vaksinere seg i henhold til det foreslåtte koronasertifikatets gyldighetskriterier. Det er altså ca. 1 600 000 voksne nordmenn som på legitimt grunnlag har tatt et vaksinevalg som medfører en risiko for å bli stilt på siden av samfunnet dersom regjeringens forslag blir vedtatt.
I utakt med sine velgere
Departementet, Regjeringen og Stortinget forutsettes å ha registrert at det er omfattende og tiltagende protester fra befolkningene i Canada, Australia, New Zealand og Europa. Myndighetene i den presumptivt siviliserte delen av verden er nå i fullstendig utakt med sine velgere. Dette burde ikke være mulig i moderne demokratier. Norge har nå en gyllen mulighet til å gå foran som en demokratisk rettstat verdig, ved å beslutte det som er rett. Pandemien og koronasertifikatet bør nå skrinlegges én gang for alle.
Denne artikkelen ble først publisert på hemali.
Les også: – De nye koronaforskriftene er veien til diktaturet
Til opposisjonen: Godtar dere de nye diktatoriske koronaforskriftene? Ja eller nei?
Helsedepartementets forslag om å opprettholde koronasertifikat må forkastes
Hvorfor vil World Economic Forum tvinge gjennom vaksinepassene?
Av Pål Steigan - 17. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/hvorfor-vil-world-economic-forum-tvinge-gjennom-vaksinepassene/
Til tross for at politikken med vaksinepass ikke har støtte i FHI, ikke finnes på noen av partienes politiske programmer og ikke spiller noen rolle for å hindre smittespredning vil regjeringa Støre tvinge dem fram via en forskrift? Hvorfor? Hvem er det som står bak dette?
Når først Erna Solberg og nå Jonas Gahr Støre er så fanatisk innstilt på å tvinge vaksinepass ned over hodene på oss, så er det en politikk som de ikke har funnet på sjøl. Det er heller ikke en politikk som er funnet på i Norge. Den kommer fra helt andre kilder – og den har ingenting med helse eller smittevern å gjøre. Dette ekstreme tankegodset, for å sitere PST, har de fra svært lite tillitvekkende kilder
Det er slik at den internasjonale finanseliten har jobbet for dette i lang tid. I EU har det vært offisiell politikk i hvert fall siden 2018 å få etablert et digitalt helsepass, og planen var allerede da at det skulle innføres i 2022. Perioden fram til nå skulle brukes til å overvinne motstand mot disse passene.
Les: EU planla i 2018 at vaksinepasset skulle innføres i 2022
Det går fram av dokumentet med den fengende tittelen:
Det går fram av planen at det skulle gjøres studier av hvordan dette skulle gjennomføres i perioden 2019–2021. Planen bygger på et dokument som ble utarbeidet av WHO og det britiske SAGE i 2018 og som handlet om hvordan man skulle nedkjempe vaksineskepsis i EU: State of Vaccine Confidence in the EU 2018.
Men det er ikke helse som er den egentlige begrunnelsen
Helse brukes som plog for å pløye vei for det egentlige målet: en global elektronisk id. Dette er målet til den internasjonale finanseliten. Hvis du tviler på det bør du gjøre et søk på nettsidene til World Economic Forum på stikkordet «digital identity», slik vi har gjort her. Da vil du finne rundt 100 dokumenter som handler om dette, og du vil se at for milliardærklassen handler dette om det Klaus Schwab kaller den fjerde industrielle revolusjon.
Kapitalistklassen har alltid gått etter å plyndre alle mulige ressurser på planeten, over og under jorda, under havoverflaten og i lufta. Nå er tida kommet for dem til å utnytte kroppene våre og identiteten vår, og målet er som alltid å sikre seg kontroll og profitt.
Davosklubbens program for digital identitet
Hvis du går inn på WEFs temasider om digital identitet, vil du se at dette er knyttet til svært mange av deres satsingsområder som alle har med profitt og kontroll å gjøre:
Der kan man lese med deres egne ord:
Verdien av det digitale identitetsmarkedet forventes å overstige 16 milliarder dollar innen 2026. Antall relaterte initiativer har utvidet seg dramatisk – markedsinformasjonsfirmaet One World Identity identifiserte 225 forskjellige relaterte firmaer i 13 kategorier fra og med 2019, og mer enn 6,2 milliarder identiteter apper som lagrer offentlig utstedte dokumenter forventes innen 2025. På grunn av fragmenteringen av markedet er det imidlertid ikke lett å bruke én enkelt digital identitet på tvers av flere applikasjoner, sektorer eller grenser – noe som undergraver nytten og hindrer adopsjon. Interoperabilitet er fortsatt et erklært, men flyktig mål for myndigheter og organisasjoner; COVID-19 har vist hvor vanskelig det er å harmonisere de juridiske, regulatoriske og tekniske aspektene ved helsesporing og sertifikater. World Tourism Organization har identifisert minst 16 relaterte Digital Identity Pass, mens land som Singapore, Israel og EUs medlemsland (og byer som New York) implementerer sine egne versjoner. Lignende vanskeligheter finnes på andre områder – mens digitale identiteter nevnes som en del av digitale handelsavtaler, har gjensidig anerkjennelse ennå ikke blitt en realitet, og banksektoren har ennå ikke vært i stand til å samarbeide bredt om spørsmålet.
Bare som marked regner WEF altså med at digital id har en verdi av 16 milliarder dollar innen 2026. I tillegg til det kommer den verdien de kan hente ut i alle andre sektorer nå dette blir tatt i bruk. Ved å klikke på hver av de fem hvite ringene i den indre sirkelen i denne figuren, vil du se hvilke sektorer WEF knytter id-bruken til.
WEF: Advancing Digital Agency: The Power of Data Intermediaries
Milliardærklubben har nylig (februar 2022) publisert en rapport som tar for seg hele den digitale verdikjeden og peker på hvor nødvendig de mener det er å sikre digitale identiteter for alle og enhver, og det går fram at vaksinepassene ikke er målet, men middelet til å få dette på plass (side 24):
COVID 19-pandemien har ført til et forsterket fokus på kraften til medisinske data, spesielt såkalte vaksinepass. Disse passene tjene etter sin natur som en form for digital identitet. Kommersielle selskaper fungerer som en type sentralisert dataformidler i flere jurisdiksjoner. Gitt sensitiviteten til denne typen helsedata, hos mange tilfeller myndighetene har anskaffet tredjepartsentreprenører til å administrere og organisere slike systemer. Ikke overraskende, er streng sikkerhet og personvern sentrale kriterier i slike systemer, ikke minst på grunn av et folkepolitisk helseproblem er avhengig av å øke tilliten til systemet.
Vaksinepassene skal altså etabere tillit til et system som har et mye videre, ja altomfattende, siktemål. Så snart folk har godtatt vaksinepassene, så er de allerede på innsida av fengselsportene. De er blitt ringmerket og brennemerket med QR-koden, så da er det bare å tappe dette for alt det er verdt:
Bill Gates og ID-2000 alliansen
En av de sentrale operatørene i dette prosjektet er Bill & Melinda Gates Foundation via Microsoft og Gavi. Det kalles ID-2000 Alliance:
Ser man på hvem som er deres partnere, finner man blant annet Facebook, Mastercard og FN:
De såkalte bærekraftmålene og Agenda 2030
Som kjent er Erna Solberg ansatt i FN for å drive gjennom de såkalte «bærekraftmålene» og Agenda 2030. Mål nummer 16.9 handler om “By 2030, provide legal identity for all, including birth registration”. Og Verdensbanken har i lang tid presset på for at dette må være en digital id, slik som i deres rapport fra 2016:
to achieve SDG 16.9 “is through digital identity (digital ID) systems, central registries storing personal data in digital form and credentials that rely on digital, rather than physical, mechanisms to authenticate the identity of their holder.”
Og Verdensbanken argumenterer for at slike digitale ID-systemer er «avgjørende for å oppnå mange av de andre målene».
Så derfor vil ikke Støre gi seg på vaksinepasset
Vaksinepasset har ingenting med helse å gjøre. Det handler om å lage en sluse inn til et system der alle mennesker på jorda har en digital ID som finanskapitalen og diktatoriske myndigheter kan utnytte til hva de måtte ønske.
Verken Solberg eller Støre er først og fremst tillitsvalgte for det norske folk. De er lokale norske agenter for EU og internasjonal finanskapital, og det er bare slik handlingene deres kan forklares.
Helsepersonell på nåde
Av skribent - 17. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/helsepersonell-pa-nade/
Av Kjersti Patricia Amundsen, advokat.
Ledere på sykehus, sykehjem, omsorgsboliger, universiteter og høyskoler står daglig i dilemmaet: Hvordan skal de forholde seg til helsepersonell og helsefagstudenter som ikke er covid-19-vaksinert?
Temaet ligger som en juridisk floke i grenselandet mellom arbeidsmiljøloven, smittevernloven, helsepersonell-loven, helsetjenesteloven, helse-og omsorgstjenesteloven, universitets- og høyskoleloven, og utallige forskrifter. Lovtolkningen må ta hensyn til at vaksinering i Norge i dag er frivillig.
Hva skal så gjelde på et underbemannet sykehjem, der to av helsearbeiderne ikke er vaksinert? Hva med en overlege eller intensivsykepleier på sykehuset? Eller sykepleierstudenten som har tatt én vaksinedose, men ikke tør å ta flere fordi hun har hatt abnorme blødninger i lengre tid etterpå – kan hun nektes praksisplass? Risikerer studenten å ikke få godkjent eksamen, fordi praksis med alvorlig syke pasienter er en del av utdannelsen? Kan vi forskjellsbehandle de som har en «aktverdig» medisinsk grunn til ikke å vaksinere seg og de som bare ikke ønsker vaksinen?
«Studenter forteller at de nektes praksisplass, eller mister plass de har hatt»
Mitt inntrykk fra klientsamtaler er at mange uvaksinerte helsefagarbeidere opplever å jobbe «på nåde», og at mangelen på sykepleiere og helsefagarbeidere er en medvirkende årsak til at de ikke blir omplassert. Det finnes ikke nok folk til å erstatte dem i pasientrelatert arbeid. Man kan spørre seg om det er riktig at helsepersonells rettigheter skal variere etter bemanningssituasjonen der de jobber, eller ut fra den enkelte arbeidsgivers vurdering av smitterisiko og forståelse av jussen. Studenter forteller at de nektes praksisplass, eller mister plass de har hatt.
Helsedirektoratet sendte den 21.10.21 brev til landets kommuner, statsforvaltere og regionale helseforetak, blant annet om arbeidsgivers adgang til å omplassere ansatt helsepersonell som ikke ønsker å la seg vaksinere. I brevet opplyses ingen konkrete hjemler, og det sies ikke noe om hvordan motstridende hensyn i de ulike lovene skal vurderes. Direktoratet skriver at der det er nødvendig for å kunne tilby forsvarlige helsetjenester, er det grunnlag for å omplassere arbeidstakere som ikke ønsker å la seg vaksinere, men det går også frem av brevet at grunnlaget for forskjellsbehandling kan bortfalle, dersom vaksinert helsepersonell er kilde til smitteutbrudd i like stor grad som uvaksinerte.
Mener Helsedirektoratet at det i dagens situasjon er grunnlag for ledere til å omplassere helsepersonell?
De avgjørelsene den enkelte arbeidsgiver tar lokalt får også direkte konsekvenser for studenters praksisplass. Hvis en uvaksinert sykepleier omplasseres fra en kreftavdeling, vil heller ikke en uvaksinert student kunne ha praksis der. Har studenter noen rettigheter hvis de ikke får fullført sin utdanning på grunn av manglende vaksinering?
Dette er ett av flere spørsmål som Høgskolen i Innlandets sykepleierutdanning har bedt Kunnskapsdepartementet svare på. Departementet kaster den varme poteten tilbake til Høgskolen.
I KHRONO 22.01.22 kan man lese at studiedirektør Halvor G. Knudsen har sendt brev til Kunnskapsdepartementet med følgende relevante spørsmål:
Har KD vurdert problemstillingen tidligere, og er det etablert en praksis på dette området som høgskolen kan følge?
Kan vaksinemotstand være gyldig grunn til permisjon, og hva med studenter som av helsemessige årsaker ikke kan vaksinere seg?
Kan endrede premisser i omgivelsene gi grunnlag for at studenten søker kompensasjon?
«Departementet har ifølge svaret ikke tidligere vært borte i problemstillingen, og overlater til den enkelte institusjon å finne løsninger»
I brevet nevner Høgskolen spesifikt praksis med behandling av alvorlig syke pasienter, f eks kreftsyke, som eksempel på en viktig del av utdanningen, som det er umulig å erstatte med annen type praksis. For gjennomføring av slik praksis krever sykehuset at studenten er vaksinert. Dette innebærer at studenter som ikke er vaksinert går glipp av praksis som er nødvendig for å få godkjent utdanningen. Departementet har ifølge svaret ikke tidligere vært borte i problemstillingen, og overlater til den enkelte institusjon å finne løsninger, «uten at det går ut over læringsutbyttet til studentene». Departementet tar med dette ikke stilling til problemet høyskolen har beskrevet.
Departementet overlater også til Høgskolen å vurdere om studenter, som av helsemessige årsaker ikke kan vaksinere seg, kan ha krav på individuell tilrettelegging etter universitets- og høyskoleloven § 4-3, men presiserer at tilretteleggingen «må ikke føre til reduksjon av de faglige krav som stilles i den enkelte utdanning». Også her unngår departementet å ta stilling til problemet, som i direkte tale er: Hva skal vi gjøre når det ikke er mulig å lage et alternativt opplegg?
Hva gjelder ansvar overfor studentene, skriver departementet at vaksine er et krav som stilles av praksisstedet, og er dermed forhold utenfor institusjonens kontroll. Dette står i motstrid til svaret om at skolen plikter å tilrettelegge undervisningen.
Høgskolen overlates dermed til seg selv med disse vanskelige spørsmål, og studentene har ingen forutberegnelighet.
Situasjonen for arbeidsgivere, utdanningsinstitusjoner, leger, sykepleiere, helsefagarbeidere og studenter er uavklart. Det er for sent for myndighetene å være «føre var», men det er ikke for sent å løse disse problemene – ikke minst med henblikk på en eventuell fremtidig pandemi.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Inngrep.no.