Nyhetsbrev steigan.no 16.12.2022
CIAs rolle i statskuppet i Peru
Sykehuset stilte krav om fullvaksinering – så plutselig ble kravet slettet
Storbritannias stedfortrederkrig mot Russland
Statens opprinnelse i slaveri og implikasjoner for den moderne stat
McKinsey, jesuittene og SMART grønnvasking
#TwitterFiles del 3: FJERNINGEN AV DONALD TRUMP del 1: oktober 2020 – 6. januar
Fusjonskraft, Acer og forsyningssikkerhet
CIAs rolle i statskuppet i Peru
Av Ben Norton - 16. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/cias-rolle-i-statskuppet-i-peru/
USAs ambassadør i Peru, Lisa Kenna, jobbet for CIA i 9 år, samt Pentagon. En dag før kuppet mot den valgte venstreorienterte presidenten Pedro Castillo, møtte Kenna Perus forsvarsminister, som deretter beordret militæret til å vende seg mot Castillo.
Kuppet satte i gang masseprotester over hele Peru. Det ikke-valgte regimet har utløst brutal vold, og politiet har drept en rekke demonstranter.
I mellomtiden har den amerikanske regjeringen støttet Perus uvalgte kuppregime, som erklærte en landsomfattende «unntakstilstand» og satte militæret ut i gatene i et forsøk på å knuse protestene.
De fleste regjeringer i Latin-Amerika har kritisert eller til og med nektet å anerkjenne Perus ikke-valgte kuppregime, inkludert Mexico, Argentina, Bolivia, Colombia, Honduras, Venezuela, Cuba og forskjellige karibiske nasjoner.
CIA har organisert mange kupp mot demokratisk valgte venstreorienterte ledere i Latin-Amerika, fra Guatemalas president Jacobo Árbenz i 1954 til Chiles president Salvador Allende i 1973.
Under Trump fungerte Kenna også som eksekutivsekretær for utenriksdepartementet og var «seniorassistent» for Trumps utenriksminister Mike Pompeo, som tidligere ledet CIA.
Når det gjelder arbeidet hans for det beryktede spionbyrået, innrømmet Pompeo i 2019: «Jeg var CIA-direktøren. Vi løy, vi jukset, vi stjal. Vi hadde hele opplæringskurs.»
Under en nominasjonshøring i Kongressen i 2020 innrømmet Kenna at hun som eksekutivsekretær så «nesten alle» notatene som ble sendt til Pompeo, og la til: «Jeg er klar over det store flertallet av» oppringninger til og av ham.
Kenna har også tidligere jobbet for forsvarsdepartementet og tjente utenriksdepartementets roller i Irak, Jordan, Egypt, Swaziland og Pakistan.
Da president Joe Biden tok over i januar 2021, beholdt han Kenna som ambassadør i Peru.
Les Ben Norton: Peru coup: CIA agent turned US ambassador met with defense minister day before president overthrown
Sykehuset stilte krav om fullvaksinering – så plutselig ble kravet slettet
Av red. PSt - 16. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/sykehuset-stilte-krav-om-fullvaksinering-sa-plutselig-ble-kravet-slettet/
Sykehuset Telemark kom nylig med krav om fullvaksinering mot covid-19 og influensa til flere ledige stillinger. Det ble gjort klart at søkere som ikke vil oppgi vaksinasjonsstatus i jobbintervju regnes som diskvalifiserte. Dette skriver Telemarksavisa (TA).
Avisa skriver videre:
I enkelte stillinger har sykehuset krevd at arbeidstaker skal være fullvaksinert, både mot covid-19 og influensa. Begrunnelsen er at dette må til for å kunne utføre arbeidsoppgavene på en forsvarlig måte i de aktuelle stillingene.
Seinest denne uken sto det følgende i utlysninger etter sykepleier/intensivsykepleier, samt anestesisykepleier:
«Dette vil bli etterspurt ved et eventuelt intervju. Arbeidssøker har ikke plikt til å oppgi sin vaksinasjonsstatus. Uten denne informasjon vil arbeidssøker være diskvalifisert til stillingen».
Kravet har blitt stilt, selv om FHI ikke mener at det er grunnlag for å inkludere helsepersonell i målgruppen for en ny oppfriskningsdose av koronavaksinen. FHI anbefaler imidlertid influensavaksinen til helsepersonell som har nær kontakt med pasienter.
Slettes
Onsdag var vaksinekravet slettet fra utlysningen etter intensivsykepleier på akuttmottaket på Notodden.
– Nå jobbes det med å fjerne kravene. Det er krav som har hengt igjen etter tidligere koronabølger. For mer informasjon må jeg vise til HR-avdelingen, sier Berit Unhammer, som står oppført som kontaktperson til stillingen.
Kommunikasjonsdirektør ved Sykehuset Telemark, Geir Jørgen Bekkevold, erkjenner at kravene ikke er i henhold til retningslinjene fra FHI, som sykehuset vanligvis følger om vaksinering.
– Vi jobber med å fjerne kravene fra alle stillingsannonser. Vaksinasjon er frivillig, men vi stilte strengere krav i perioder da smittetrykket var større. Kravene henger igjen fra den tiden.
– Når det gjelder fjerde dose av koronavaksinen er det opp til hver enkelt ansatt å gjøre en vurdering. Vi har ikke tilbud om vaksinering på sykehuset, og det foreligger ingen krav til helsearbeidere. FHI har også vært tydelig på at tilbudet til alle mellom 18 og 65 år er politisk besluttet.
– Er vaksinasjon tema i jobbintervju?
– Ikke slik situasjonen er nå, svarer han.
Kommentar:
Det har aldri vært noe vitenskapelig grunnlag for å tvinge helseansatte til å ta covidvaksine. Nå innrømmer også myndighetene at «vaksinen» ikke kan beskytte mot smitte, sjukdom eller død, og vi hører ikke lenger så ofte mantraet «sikker og effektiv». Når heller ikke FHI vil stille seg bak vaksinekravet, skulle det bare mangle at ikke også sjukehus og helseinstitusjoner frafaller det. Men dette er tydeligvis en seig materie.
USAs etterretningsmiljø og konflikten med Russland – Ray McGovern, Alexander Mercouris, Glenn Diesen og Benjamin Abelow
Av red. PSt - 16. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/usas-etterretningsmiljo-og-konflikten-med-russland-ray-mcgovern-alexander-mercouris-glenn-diesen-og-benjamin-abelow/
Av Benjamin Abelow, Anti-War, 11. desember 2022
Det som følger er en innledende kommentar av Benjamin Abelow, på en diskusjon holdt sist mandag (5. desember) med Glenn Diesen, Alexander Mercouris og Ray McGovern. Ben er forfatter av den nylige How the West Brought War to Ukraine (se: www.BenjaminAbelow.com ) Abelows bemerkninger:
En utrolig god diskusjon
Dette er virkelig en av de aller beste diskusjonene jeg har hørt om Ukraina-krigen, USA-Russland-politikken og lignende, med tre veldig smarte og velinformerte personer. Den inneholder spesielt Ray McGovern, men de to andre har også strålende ting å si.
Kort sagt, McGovern (bortsett fra å ha en fantastisk tørr sans for humor) er en CIA-veteran gjennom 27år, nå pensjonert. Han drev Russland-desken i CIAs analytiske fløy (informasjonsinnsamling og analyse), (i motsetning til deres «operasjons»-fløy), og var personlig briefer til presidenten under Reagans presidentskap. Da han pensjonerte seg, ble han tildelt CIAs Intelligence Commendation-medalje, som han returnerte i protest mot CIAs bruk av tortur. I 2003 var han med på å grunnlegge VIPS – Veteran Intelligence Professionals for Sanity – for å advare den amerikanske presidenten om at etterretningen han mottok om Irak var uredelig, selv om hans advarsler ikke ble tatt hensyn til og Irak ble invadert under falske påskudd. Blant medlemmene i VIPS er William Binney, som tjenestegjorde ved NSA som senior teknisk direktør.
Den første delen av diskusjonen gir en grundig demontering av Russiagate. I den sammenheng, la meg si til mine progressive venner at McGovern selv er liberal og har uttalt at han anser Donald Trump for å ha vært en forferdelig dårlig president. Når det er sagt, anbefaler jeg på det sterkeste til alle (uavhengig av politisk tilhørighet) at du lytter til de første 15 minuttene. Men så går intervjuet/diskusjonen videre til andre temaer – også briljant. Denne diskusjonen er så god at den virkelig kan ta plassen til en film, lørdag kveld på Netflix.
Selv om du hater å konsumere innhold i video eller lyd, er de første 15 minuttene veldig spesielle:
Du kan også finne dette som et vanlig lydintervju på mobilenheten din, på podcastprogrammet «The Duran» – som er en god kilde til analyse generelt.
Dette dukket opprinnelig opp på RayMcGovern.com.
US Intelligence Community and Conflict With Russia – Ray McGovern, Alexander Mercouris, Glenn Diesen, and Benjamin Abelow
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Storbritannias stedfortrederkrig mot Russland
Av Mark Curtis - 16. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/storbritannias-stedfortrederkrig-mot-russland/
Storbritannias deltakelse i Ukraina-konflikten er vidtrekkende, og involverer militær- og etterretningsstøtte, våpenforsyninger og informasjonskrigføring. Whitehall ser krigen ikke bare som en måte å forsvare Kiev på, men ønsker å påføre rivalen Russland et strategisk nederlag. Dette er en farlig strategi, skriver Mark Curtis.
Av Mark Curtis, DeclassifiedUK, 27. september 2022.
Ukraina-konflikten er også britisk, gitt den omfattende britiske rollen i krigen, med Whitehall som støtter Kiev for å slå tilbake Russlands brutale invasjon på mange måter som er skissert i denne bakgrunnsartikkelen.
Britiske regjeringer går imidlertid ikke til krig for moralske eller humanitære formål; bare for strategisk gevinst. I Ukraina er Whitehalls hovedmål å motvirke Russland, en makt britiske regjeringer lenge har ønsket å sette endelig på plass og avslutte Moskvas uavhengige utenrikspolitikk, en politikk som utfordrer NATOs overherredømme i hele Europa og til en viss grad Midtøsten.
Russlands brutale invasjon må fordømmes og reverseres, ukrainsk suverenitet opprettholdes og ukrainernes rettigheter forsvares.
«Whitehall ser Ukraina-krigen som en mulighet.»
Men årsakene til dette for planleggerne i Whitehall, er ikke deres bekjente, høysinnede påstander om å forsvare demokratiet eller stoppe russiske krigsforbrytelser – Storbritannia er helt fornøyd med å godta slike forbrytelser i sine egne nåværende konflikter, spesielt Jemen.
Londons interesse for demokrati er ikke til å få øye på når det gjelder å støtte ulike diktaturer i Gulfen eller Egypt. Og motstanden mot ulovlige utenlandske okkupasjoner blir lagt til side når det gjelder den økende militære støtten til Israel.
Problemet med Russland
Whitehall ser Ukraina-krigen som en mulighet. Liz Truss har gått så langt som å si at «vi vil lamme Russlands økonomiske utvikling både på kort og lang sikt» med sanksjonene som ble pålagt landet etter invasjonen av Ukraina i februar.
Hun har faktisk også oppfordret til regimeendring i Moskva, og sa at Storbritannia «aldri kan tillate Russland å være i stand til å gjennomføre denne aggresjonen igjen … det er derfor vi helhjertet støtter Navalnyj», med henvisning til den fengslede opposisjonslederen Aleksandr Navalnyj.
Som et tegn på hvordan Russland ligger fast i britiske lederes blikk, har den nye sjefen for den britiske hæren, general Sir Patrick Sanders, til og med fortalt troppene at de må være klare til å møte Russland på slagmarken.
Se også:
https://declassifieduk.org/?post_type=post&p=8915
Whitehalls største problem med Moskva er at de «søker sin egen uavhengige innflytelsessfære atskilt fra enhver amerikansk-støttet global orden eller regelbok», sa daværende sjef for den britiske hæren, general Sir Carleton-Smith, i fjor.
Uakseptabelt for britiske planleggere, valgte Russland å bli en rival. Daværende forsvarsminister Michael Fallon sa i 2017 at «Russland har valgt å bli en strategisk konkurrent for Vesten».
Hans etterfølger Gavin Williamson uttrykte en lignende beklagelse og sa at «etter 1990 … trodde det bare ville være én supermakt», med henvisning til USA. Nå «ønsker Russland å hevde sine rettigheter», klaget han.
«Etter 1990 … trodde det bare ville være én supermakt.»
Denne russiske uavhengigheten og rivaliseringen har bidratt til «erosjon av strategisk fordel» for Vesten, som må gjenvinnes, sier general Sanders. Storbritannia ønsker å se Russland begrenset til en status som global paria.
Whitehall gjør en ekstraordinær innsats for å hjelpe Ukraina, og beseire Russland, i krigen. Seks hovedbidrag kan identifiseres.
1. Fremmedkrigere
Det har kommet flere rapporter om at «pensjonerte» SAS-soldater er aktive i Ukraina. Om dette er riktig eller et Whitehall-knep er vanskelig å fastslå.
Dager etter invasjonen ble det rapportert at et «crack-team» av «pensjonerte» britiske spesialsoldater hadde meldt seg frivillig «for oppdrag dypt inne i Ukraina». De ble sagt å være høyt trente snikskyttere og eksperter i bruk av luftvern og anti-tank missiler. Måneden etter ble tre av soldatene drept i et russisk luftangrep.
De britiske styrkene antas å drepe russere direkte. En rapport i juni hevdet at et team av tidligere SAS-soldater, alle veteraner fra krigene i Irak og Afghanistan, hadde drept opptil 20 russiske generaler og 15 leiesoldater fra den Moskva-vennlige Wagner-gruppen.
Så mange som 3.000 briter kan kjempe i Ukraina, ifølge en kilde – en georgisk kommandant sier det er rundt 20.000 utenlandske soldater i landet totalt. Ifølge vår opptelling har rundt ni briter blitt drept eller tatt til fange i Ukraina, og fem er nettopp løslatt.
Noen skal ha forlatt den britiske hæren for å slutte seg til konflikten. – Et lite antall tjenestegjørende britisk personell har ikke adlydt ordre og kan ha reist til Ukraina for å kjempe, sa forsvarsminister James Heappey til parlamentet i juni.
I utgangspunktet oppfordret daværende utenriksminister Liz Truss briter til å dra til Ukraina, og mange gjorde det, inkludert sønnen til en høytstående konservativ politiker.
Ministrene trakk deretter utsagnet tilbake og sa at de ikke ville at briter skulle bli med i krigen i det hele tatt. Regjeringen sier nå at deltagelse i Ukraina kan utgjøre et lovbrudd i henhold til britisk lovgivning og åpner for rettsforfølgelse mot folk når de kommer tilbake til Storbritannia. Men ingen er så langt kjent for å ha blitt straffeforfulgt.
2. Offisielle støvler på bakken
Storbritannia sendte spesialstyrker til Ukraina i februar, uker før invasjonen, med SAS, SBS, Special Reconnaissance Regiment og Special Forces Support Group som jobbet i landet for å trene ukrainske spesialstyrker i antiopprørstaktikk, snikskyting og sabotasje.
Disse spesialstyrkene instruerte snart lokale tropper i Ukrainas hovedstad Kiev, om hvordan de skulle bruke britisk-leverte anti-tank missiler som ble levert i slutten av februar, da invasjonen begynte.
I juli sa forsvarsdepartementet at de hadde 97 soldater i Ukraina, men de har ikke vært villige til å røpe hvor de befinner seg.
3. Britiske våpen dreper russere
Det er ikke bare britiske soldater, men også britiske våpen som dreper russere. Tidligere denne måneden fortalte forsvarsminister Ben Wallace parlamentet at langtrekkende våpen levert av Storbritannia og andre stater hadde gjort det mulig for Ukraina å angripe mer enn 350 russiske kommandoposter, ammunisjonslagre, forsyningsdepoter og «andre høyverdige mål langt bak fra frontlinjen».
Storbritannias forsyning av £ 2,3 milliarder i militærbistand til Ukraina, har inkludert over 10 000 antitankmissiler, hundrevis av andre missiler og våpen, 200 pansrede kampkjøretøy og tre millioner runder med håndvåpenammunisjon.
Nøyaktig hvordan Storbritannia bruker sin militære bistand er hemmelig – regjeringen har nektet å gi en fullstendig oversikt over sine utgifter.
Det er heller ikke kjent hvor mange russiske soldater disse britiske våpnene har drept, men tallet kan være betydelig – Wallace hevder Russland har mistet ikke mindre enn 25.000 soldater i Ukraina.
Det er sannsynlig at siste generasjons lette panservernvåpen (NLAWs) levert av Storbritannia har vært spesielt ødeleggende, og de har blitt kreditert for å ha bidratt til å stoppe Moskvas pansrede enheter.
«Forsvarsminister James Heappey har støttet Ukrainas angrepsmål inne i Russland med britisk-leverte våpen.»
Storbritannia har i hovedsak koordinert den internasjonale forsyningen av våpen til Ukraina siden invasjonen. Britiske våpen blir med vilje gitt «for å gå lenger» enn å forsvare Ukraina, for også gjøre det mulig for landet å «iverksette offensive operasjoner», har den britiske regjeringen sagt.
Faktisk har forsvarsminister James Heappey støttet Ukrainas angrepsmål inne i Russland med britisk-leverte våpen. Heappey sa: «Vi søker ikke å fortelle ukrainerne hva de kan og ikke kan brukes til, annet enn at de skal brukes på en lovlig måte».
Det ser ut til at Ukraina fungerer som et testområde for nye britiske våpen. Ukrainske tropper har for eksempel brukt Martlets, et laserstyrt missil opprinnelig designet for å hjelpe Royal Navy med å bekjempe svermer av små, ubemannede angrepsbåter. Martlet er et våpen som testes av britiske tropper som ennå ikke er fullt utplassert av det britiske militæret.
Mer generelt bruker Storbritannia Ukraina «som en mulighet til å vise frem britiskproduserte våpen», rapporterer Independents Andrew Buncombe. Liz Truss, som utenriksminister, var utvetydig om dette: Hun sa i mars at britiske våpen til Ukraina er «en svært viktig eksport for oss», og bidrar til arbeidsplasser og vekst.
4. Militær trening
Storbritannias militære trening er til direkte hjelp for ukrainske kampoperasjoner. Tusenvis av ukrainske soldater får intensiv infanteriopplæring, blant annet om urban krigføring og skyting, på en militærbase i England.
Trening i bruk av antitankvåpen er en direkte måte Storbritannia hjelper det ukrainske militæret på, men det er også andre måter. For eksempel instruerte spesialstyrkene SBS, ukrainske tropper hvordan de skulle bruke små ubåter kalt «sjøscootere» for å hjelpe til med å ta tilbake Snake Island, som ligger 22 miles utenfor Ukrainas sørkyst i Svartehavet, fra russerne.
Den britiske treningen kan også hjelpe det britiske militæret til selv å bekjempe russere direkte. I en åpenhjertig kommentar fortalte baronesse Goldie, en britisk forsvarsminister, nylig parlamentet at instruksjonen av ukrainere gir «en flott læringsmulighet, fordi våre tropper lærer hva vår fiende gjør i den siste situasjonen på slagmarken og hvordan vi skal håndtere den».
5. Etterretningsstøtte
Informasjon om støtte til Ukraina fra de britiske etterretningstjenestene er, som alltid, uklar. Men den amerikanske reporteren Tom Rogan, som siterer tre vestlige etterretningskilder, skriver at den britiske militære innsatsen ledes av MI6 og at «Ukrainas dype innsats i kamprommet skyldes spesielt Storbritannia – spesielt britisk angreps- og rekognoseringspersonell fra spesialstyrker inne i Ukraina».
USA og Storbritannia leverer satellitt, elektronisk krigføring, signaler og cyberetterretning, skriver Rogan.
Han legger til at Ukrainas eskalerende kampanje er en direkte forlengelse av den mangeårige britiske doktrinen for spesialstyrkene. Dette innebærer utplassering av svært små (4, 8 eller 16 personer) patruljer dypt inn i fiendens territorium som samler målrettet etterretning for kommandører bak i felten.
Disse teamene utfører også sabotasjeoperasjoner mot mål som logistikktog, kommandosentre og høyverdige mål som fly, ammunisjonsdeponier og drivstoffdepoter.
«USA og Storbritannia leverer satellitt, elektronisk krigføring, signaler og cyberetterretning.»
MI6 er kjent for å ha hatt kontakter med Ukrainas president Volodymr Zelensky lenge før invasjonen. I oktober 2020 skal Zelensky ha holdt et hemmelig møte med MI6-sjefen Richard Moore, i Storbritannia. Zelensky fortalte mediene at et av temaene som ble diskutert var relatert til å motvirke desinformasjon og falske nyheter.
Britiske og amerikanske spionfly overvåker også russisk kommunikasjon på slagmarken ved å utføre regelmessige oppdrag i utkanten av Ukrainas luftrom, rapporteres det. Etterretning samlet inn av tre RAF elektroniske overvåkingsfly, kjent som Airseekers, blir matet tilbake til Defence Intelligence i London – og antagelig videre til Ukraina.
Jeremy Fleming, sjef for Storbritannias største etterretningstjeneste, GCHQ, har sagt at Storbritannia «styrker» Ukrainas forsvar ved å støtte landets cybersikkerhet, men ga ingen ytterligere detaljer.
Men GCHQ kommer helt sikkert til å spille en rolle i krigen. Den har sagt at den støtter britiske tropper «når og hvor som helst» de er utplassert.
6. Informasjonskrig
Storbritannias nøkkelrolle i informasjonskrigen mot Russland bygger på langvarig støtte til Ukraina. Simon Baugh, administrerende direktør i den britiske regjeringens kommunikasjonstjeneste – som overvåker regjeringens medievirksomhet – sier at Storbritannia har gitt «strategisk kommunikasjonsstøtte» til regjeringen i Kiev siden 2016.
Dette spenner «fra å bidra til å bygge en profesjonell kommunikasjonskapasitet i sentrum av regjeringen, for å bygge motstandskraft mot cybersikkerhetstrusler, til i fellesskap å levere en kampanje for å støtte de felles verdiene til våre demokratier».
Før invasjonen, i begynnelsen av februar, opprettet Whitehall en informasjonscelle i regjeringen, med 35 ansatte fra forskjellige departementer, som søker å motvirke russisk desinformasjon.
Baugh sier at denne cellen jobber med NATO, EU og etterretningsnettverket Five Eyes (som involverer USA, Australia, New Zealand, Canada og Storbritannia) og «skaper innhold for å styrke moralen og tilliten til det ukrainske folket ved å vise dem at de ikke er alene».
Han legger til: «Vi bygger evnen til å levere rask kommunikasjon med innvirkning, i sanntid og på grunnlag av 24/7 overvåking, innholdsproduksjon, respons og innsigelse.»
Fokuset på «innholdsproduksjon» er bemerkelsesverdig. Baugh hevder at cellen ikke sprer desinformasjon i seg selv, og at «vår modell er basert på at den britiske regjeringen bruker fakta for å avsløre sannheten».
Dette er imidlertid ikke lett å verifisere, da cellens aktiviteter er ugjennomsiktige. Ulike, tilsynelatende falske historier dukker opp i media om Russland, med uklart opphav. Påstander blir fremsatt av britiske etterretningstjenester som også er vanskelige eller umulige å verifisere, som GCHQs påstand om at Putins rådgivere løy til ham om Russlands opptreden i Ukraina.
«Whitehall investerer i å fremme ensidig informasjon, som kan utgjøre en form for propaganda.»
Min kollega Matt Kennard fant nylig at den britiske regjeringen brukte over £ 80m på medieprosjekter i Øst-Europa, i land rundt Russland, som ofte presenteres som å bekjempe «russisk desinformasjon».
Det er en lang historie med Storbritannia som fremmer skjulte informasjonsoperasjoner, inkludert planting av falskt materiale i medier.
Les om det britiske forsvarsdepartementet og «Integrity Initiative»
Det som er tydeligere er at Whitehall investerer i å fremme ensidig informasjon, noe som kan utgjøre en form for propaganda. I mars, for eksempel, kunngjorde regjeringen ytterligere £ 4,1 millioner i «nødfinansiering» til BBC World Service, for å støtte sine ukrainske og russiske språktjenester som sendes til begge land.
Storbritannias stedfortrederkrig mot Russland har en svært høy risiko gitt Moskvas (eventuelle)* tap på slagmarken, delvis på grunn av britisk militæraktivitet og våpenforsyninger kombinert med at Russland har verdens største arsenal av atomvåpen. Russland, som NATO, ser sannsynligvis atomvåpen som brukbare våpen. *(Overs.tilføying)
Putin kan være mest troende til å bruke atomraketter, nettopp på tidspunktet for britisk/ukrainsk militær ‘suksess’, dvs. hvis Moskva var nær nederlag, og spesielt hvis Ukraina så ut til å gjenerobre Krim, en region Russland anser som sitt eget territorium, som de ulovlig annekterte i 2014.
Originalen:
Explainer: Britain’s proxy war on Russia
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Mark Curtis er redaktør for DeClassifiedUK og har skrevet flere bøker.
Noen andre av hans artikler:
Cambridge University’s course for spooks
11 years after toppling Gaddafi, UK gets Libya’s oil
Britain’s secret role in the brutal US war in Vietnam
When Britain backed Iran’s dictator
Britain’s covert war in Yemen
Statens opprinnelse i slaveri og implikasjoner for den moderne stat
Av Halvor Næss - 16. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/statens-opprinnelse-i-slaveri-og-implikasjoner-for-den-moderne-stat/
Av professor og overlege Halvor Næss.
Det moderne menneske har eksistert i 2-300.000 år. Inntil for 11.000 år siden levde alle som jeger og sankere. Det fantes hverken byer eller stater, og menneskene levde sammen under egalitære, anarkistiske forhold med stor grad av individuell frihet. Samtidsbeskrivelser av jeger sanker kulturen blant nordamerikanske indianere fra 16-1700 tallet støtter denne oppfatningen. Det var stor motvilje mot å bli dominert av andre mennesker. Sosial samhørighet ble oppnådd med rasjonelle diskusjoner som inkluderte skepsis og empiri. Dette endret seg for 11.000 år siden da de første jordbrukssamfunn så dagens lys. Den første byen ble etablert for 9400 år siden, og for 5000 år siden var den første staten et faktum. At byene før de første stater manglet palasser taler for at det ikke fantes en dominerende, sentral elite.
Hvordan var det mulig for stater å oppstå blant våre forfedre som hadde levd i likhet og frihet over hundretusener av år uten å bli utbyttet av en elite? De visste ikke hva en stat var og langt mindre at en stat var mulig. Dette er snudd på hodet i dag og de fleste av oss kan ikke lenger forestille seg en verden uten stater. Hvordan kunne denne transformasjonen fra anarki til stat skje sett i lys av at anarki er default posisjonen for menneskeheten i et historisk perspektiv? I denne artikkelen vil jeg først beskrive hvordan den første staten oppsto ifølge nyere litteratur og deretter om dette bidrar til bedre forståelse av den moderne stat.
Menneskets historiske utvikling er åpen og uforutsigbar. En viktig grunn til det er at kulturell og politisk utvikling er avhengig av kunnskap, og det er umulig å vite hvilken ny kunnskap framtiden vil avsløre. Det var derfor ikke mulig for våre anarkistiske forfedre på forhånd å vite at etterkommerne med tiden ville komme til å leve under sentralmakter med monopol på vold innenfor gitte geografiske områder. Utviklingen mot den første statsdannelsen må derfor ha vært en åpen evolusjonær prosess som ikke hadde en stat som mål.
Den første staten oppsto i Sumer for 5000 år siden og etter det oppsto det stater andre steder i verden (for eksempel Kina og Mellom Amerika) uavhengig av statsdannelsen i Sumer. Prosessene mot stater har flere likhetstrekk som gjør det mulig å forstå hvordan denne utviklingen kunne skje.
Alle stater oppsto i områder hvor det allerede var etablert jordbruk basert på korn (hvete, ris, mais og andre kornsorter). Korn gjorde det mulig å bygge opp et matoverskudd som kunne forsørge arbeidere som ikke drev med jordbruk. Det dreide seg blant annet om håndverkere, men viktig for utviklingen mot de første statsdannelser var at matoverskuddet kunne brukes til å forsørge slaver. Jeger og sankere hadde ikke mat nok til å ernære slaver og slaveri oppsto først etter jordbrukets opprinnelse. (Det fantes et unntak på nordvestkysten av Nord Amerika hvor jeger og sankere hadde slaver. Det kunne de ha fordi rik laksebestand i elvene gjorde det mulig å bygge opp et matoverskudd hos fastboende jeger og sankere).
Slaver var ofte krigsfanger eller mennesker i andre byer eller landsbyer fanget ved plyndringstokter. En del av slavene kom imidlertid fra samme landsby eller by. Det dreide seg om mennesker som på grunn av nød eller gjeld solgte seg selv som slaver eller solgte sine barn som slaver til rike bønder. Alle bondesamfunn hadde slaver og slaveri ble lenge sett på som en uunngåelig del av tilværelsen slik de fleste av oss i dag ser på staten som en uunngåelig del av tilværelsen.
Slaveri skapte et avhengighetsforhold mellom slaver og eiere. Slavene var avhengig av eierne som forsørget dem, og eierne var avhengig av slavenes arbeid. Det dreide seg om et asymmetrisk avhengighetsforhold hvor eieren var den sterke, utbyttende part. Med tiden utgjorde slavene en relativt stor andel av befolkningen. Lenge fantes det ikke stater. Slaveeierne var uavhengig bønder og en må anta at rike bønder hadde mange slaver. Den asymmetriske avhengighetskulturen skapt av slaveriet over noen få tusen år var ny i menneskehetens lange historie og var en nødvendig forutsetning for de første statsdannelser.
Store grupper av mennesker var i stand til å samarbeide før de første statsdannelsene. Det er gjort arkeologiske funn som krevde samarbeid av mange mennesker lenge før de første stater. I Louisiana finnes noen massive jordhauger bygget av jeger og sankere for ca. 3500 år siden. Utgravninger viser at minst en av disse ble bygget av mer enn 10.000 mennesker i løpet av kort tid uten å ha blitt utsatt for regn (uker). Trolig har det dreid seg om tidsbegrensede dugnader hvor ledelsen ble oppløst når dugnaden var over. Kollektive oppgaver, i hvert fall av begrenset varighet, var derfor ikke avhengig av en stat gjennom lange perioder av vår historie.
Frekvensen av kriger økte etter jordbruksrevolusjonen. Årsaken til det kan ha vært forsøk på å tilrane seg kornlagre eller fange mennesker for slavearbeid. Både angrepskrig og forsvar krever samarbeid og det vanlige var å velge en leder for dette så lenge krigen varte. Noen ledere prøvde trolig å etablere seg som permanente herskere, men ble drept eller forvist hvis de forsøkte seg. Det er eksempler på dette fra de siste to tusen årene hvor ledere av statsløse mennesker i krig prøvde å etablere seg som konger, men ble drept etter at krigen var over. Et eksempel er den germanske hærføreren Arminius som ble drept av sine egne etter å ha beseiret en romersk hær. De første krigene var trolig kollektive dugnader hvor alle inkludert lederne gikk tilbake til sitt gamle virke etter krigen. Det manglet en tredje viktig betingelse for den første statsdannelsen og det var oppfinnelsen av skriftspråket.
Alle stater har hatt skriftspråk fra begynnelsen av. I Sumer ble skriftspråket oppfunnet noen hundre år før den første bystaten. Skriftspråket ble den første tiden brukt til registrering av økonomiske varer, kontrakter og administrering av blant annet slaver. Skriftspråket gjorde det mulig å få oversikt og kontroll på kornproduksjonen, byttehandel, rasjonering av mat og administrering av arbeid på en sikrere og betydelig mer omfattende måte enn hva tilfellet var med muntlig språk alene. Bare noen få kunne skrive og de skriftlærde tilhørte eliten. Skriftspråket bidro sannsynligvis til en sentralisering av rikdom ved hjelp av slaver. En konsekvens av skriftspråket var derfor større ulikhet hvor de rikeste ble rikere. Slavene ble eid av stadig færre, men rikere bønder (oligarker).
I jeger sanker samfunnene fantes ingen herre offer relasjon. Denne relasjonen var et produkt av slaveriet. Aksept for en hersker kunne derfor ikke skje uten den mentalitetsendringen som slaveriet innførte. Slaveri viste at en hersker kunne vinne makt og velstand ved å kontrollere andre mennesker. Økende ulikhet og samling av rikdom på stadig færre hender førte til skjerpende maktkamp mellom oligarker. I denne maktkampen var slavesoldater sentrale. Slavesoldatene hadde ingen mulighet til å konkurrere om makt på egenhånd, men gjennom lojalitet til eieren hadde de en viss mulighet til å bedre sine kår (slik tilfellet var blant slavesoldatene i det osmanske riket). Striden mellom oligarker ved hjelp av slavesoldater endte med eneherskere i de første bystatene. Frie borgere var neppe tilhengere av denne utviklingen, og det ble nødvendig å bygge opp et byråkrati for kontroll av befolkningen. Byråkratiet måtte finansieres av skatter og uten skriftspråk og slavesoldater ville dette vært umulig. At det ble bygd murer rundt bystatene var sannsynligvis for kontroll av innbyggerne og i mindre grad for forsvar mot angrep utenfra. For å kontrollere hele befolkningen måtte herskerne hindre opprør ved å dele ut korn fra statlige kornlagre ved nød, forsvare innbyggerne mot angrep utenfra, straffe forbrytere, dele ut status og andre tiltak. Avhengighetskulturen som startet med slaver spredte seg således til frie innbyggere. En historisk «path-dependent» utvikling har så fortsatt fram til dags dato hvor denne statsavhengighetskulturen er dominerende verden over.
Gjennom historien har det vært viktig for herskerne å kunne legitimere bruken av tvang. De første stater utviklet palassreligioner med eget presteskap som forankret statens berettigelse i en ekstern autoritet, nemlig gudene. Religionen videreutviklet avhengighetskulturen og argumenterte for at folket sto i gjeld til gudene for gode tider. Denne gjelden ble betalt i form av skatter til templene. De skriftlærde som utgikk fra presteskapet, administrerte denne beskatningen. For å opprettholde produksjonen i staten, var det viktig å bevare intern fred samt sørge for nok arbeidskraft. Religion bidro til dette og minsket behovet for bruk av statlig tvang. I dag er det statsintellektuelle som har overtatt denne rollen fra presteskapet.
Det er mulig at prosessen mot monopolisering av makten ble akselerert av nød og uår. Det var trolig lettere for eliten å kjøpe seg folkets underkastelse når sult herjet. Stadig tilbakevennende uår kan derfor ha virket som en slags pumpemekanisme mot økende sentralisering av makt. Dette er velkjent fra nyere tid. Gjentagende kriser øker gradvis befolkningens avhengighet av staten.
Forutsetningene for de første statsdannelsene var derfor jordbruk som skapte matoverskudd som gjorde slaveri mulig. Slaveri bidro til utvikling av en avhengighetskultur som var ny i menneskenes historie. Jeger sanker kulturen basert på frihet og likhet ble delvis erstattet med utbytter offer kultur, og oppfinnelsen av skriftspråket gjorde sentralisering av rikdom og makt ved hjelp av slavesoldater mulig med en sentral utbytter på toppen. Siden har statene spredt seg over hele kloden og befestet den asymmetriske avhengighetskulturen.
Har ovenstående betydning for forståelsen av den moderne stat? Jeg tror det og det viktigste er at den første statsdannelsen trolig ikke hadde vært mulig uten avhengighetskulturen skapt av slaveriet. Den moderne stat har videreutviklet denne avhengighetskulturen. For å beholde voldsmonopolet er statens viktigste oppgave å sørge for kontroll av befolkningen. Monopol på skole og helsevesen skaper avhengighet. De kanskje viktigste grunnene til at vi er avhengige av staten er pensjonen og at staten har monopol på penger. Fiatpenger fører til inflasjon, og det gjør det vanskelig å spare til alderdommen. Offentlig pensjon gir staten en gylden mulighet til å kontrollere befolkningen. Staten skaper avhengighet i næringslivet og organisasjoner gjennom reguleringer, subsidier, pressestøtte med mer. Slik kan staten beholde sitt voldsmonopol med minimal bruk av fysisk tvang.
Utvikling av demokratiet har vært en effektiv mekanisme for å skape mer avhengighet i befolkningen. Sammenlignet med et arvelig monarki er demokratiske politikeres interesser kortsiktige. For gjenvalg må det tilbys nye avhengighetsskapende tiltak. Innbyggernes motstand mot staten er svekket da alle er potensielt fremtidige politikere.
Politikere og byråkraters karriere bestemmes av hvordan de kan spre økt avhengighet til staten i befolkningen. En byråkrat som overlater mer ansvar til innbyggerne oppnår sjelden suksess. Håndteringen av Covidpandemien er eksempel på det. Anbefalinger før pandemien var at skadelige konsekvenser av alvorlige luftveispandemier er minst dersom sivilsamfunnet fungerer mest mulig normalt. Helsebyråkratene ville det ikke slik og gjorde befolkningen avhengig av drakoniske reguleringer og kontroll. Klimapolitikken er et annet eksempel. Klimaforskning viser at det er lite sannsynlig at vi står overfor en klimakrise. Politikere og byråkrater ønsker derimot å påvirke klimaet gjennom kontroll av befolkningen som gjøres avhengig av en rekke tiltak med sikte på å begrense CO2 produksjonen. Å spre frykt er et viktig virkemiddel for kontroll av befolkningen, og myndighetene er eksperter på direkte eller indirekte fryktspredning.
Det er vanskelig å forstå Covidhåndteringen og klimapolitikken basert på vitenskap og økonomisk teori, men dersom målet med politikken er å øke folks avhengighet til staten, er det lettere å forstå politikken. Befolkninger gjengjelder statsavhengigheten med å betale skatter og avgifter. Det foreligger således en gjensidig, men asymmetrisk avhengighet som har vært statens raison d’être siden de første bystater i Sumer skapt av slaveriet.
Dersom ovenstående er rett så var slaveriet og avhengighetskulturen den skapte en nødvendig betingelse for statens opprinnelse. Oppfinnelsen av skriftspråket akselererte dannelsen av de første bystatene. Siden har staten eksistens bestått av forsøk på å utvide befolkningens statsavhengighet drevet av statens interne insitamenter. Denne utviklingen er ikke levedyktig i det lange løp. Våre forfedre forkastet til slutt slaveriet som institusjon og kanskje vil våre etterkommere en gang forkaste staten og vende tilbake til en anarkistisk kultur basert på likhet og frihet uten en dominerende elite og med et ubegrenset potensiale for videre kreativ utvikling.
McKinsey, jesuittene og SMART grønnvasking
Av Einar Flydal - 16. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/mckinsey-jesuittene-og-smart-gronnvasking/
Den verdensomspennende konsulentkonsernet McKinsey er under debatt etter at Jonas Gahr Støre har rekruttert sin nye informasjonssjef derfra. Det minner meg om opplevelser fra min tid i Telenors konsernstab:
Av Einar Flydal, pensjonist, fhv. forsker og strategirådgiver i Telenor og univ.lektor NTNU
Midt på 1990-tallet pågikk fusjonsforhandlinger mellom Telenor og Telia. McKinsey satt på begge sider som ledelsenes rådgivere. Deres råd ble i stor grad basert på spørrerunder de gjorde på begge sider av Kjølen og bare McKinsey-konsulentene kjente grunnlaget for å spå en samordningsgevinst som bare for IT-systemene skulle gi rundt 1 milliard per år, om jeg husker rett. Det var ganske enkelt skremmende å se hvilken makt McKinseys folk fikk. De kunne ikke overprøves – ikke en gang av sine oppdragsgivere. Omtrent som jesuittenes rolle i Europas kongehus opp gjennom århundrene.
Så dukket det opp et tilfelle av langt større format der McKinseys rolle var langt mer alvorlig: Rundt årtusenskiftet hadde EU voldsomme forventninger til hvordan IKT skulle skape nye arbeidsplasser og vekst, men samtidig var klimaproblemet og CO2-utslipp kommet på agendaen. Løsningen ble å ta til seg den visjonære Buckminster Fullers gamle tanke om av-materialisering eller «de-coupling»: vekst uten økt bruk av ressurser.
McKinsey tok oppdraget for telekombransjen: Flere store telekom-selskap (30+), med et 80-talls offentlige organer som haleheng inngikk samarbeid. FN-systemet (UNEP og ITU, Den internasjonale telekommunikasjonsunionen, var med. De dannet The Climate Group (
https://www.theclimategroup.org
) og The Global e-Sustainability Initiative (
https://www.gesi.org
). Dette var telekombransjens store initiativ for å fortelle verden at ved raskt å bygge ut bredbånd kunne stater samtidig få til store miljøgevinster og økonomisk vekst.
McKinsey forfattet en spesielt flott utredning i 2008 fra The Climate Group som forklarte hvordan rask utbygging av bredbånd skulle «avkarbonisere» økonomien: SMART 2020 : Enabling the low carbon economy in the information age. Rapporten viste med flotte grafer og mange kildehenvisninger at ved tunge investeringer i bredbånd og store tiltak på utvalgte samfunnsområder kunne man komme tilbake til 1995-nivå i CO2-utslipp, og samtidig få til økonomisk vekst. Dette heftet ble viktig som innsalgsargument rundt i verden, og skapte en bølge av «SMART»-inititiativer for byer, transport, industri, m.m.
Se for eksempel: Smart cities: Digital solutions for a more livable future – McKinsey
Jeg tok for meg rapporten og fant at den underslo faren for tilbakekoplingseffekter («rebound») som ville spise opp effektiviseringsgevinstene – og vel så det. Den ble nevnt, men i fotnoter, i kildene, og i en advarsel langt bak. Den framgikk ikke av det eneste som kom til å bli lest av beslutningsfatterne: Executive summary. Advarselen innebar at for å lykkes, måtte man «beslaglegge» gevinstene fra IKT-investeringene med så voldsomme midler at det kun kan gjøres i meget strenge diktaturer. I den bortgjemte advarselen ble det også understreket at uten slike drakoniske tiltak, ville det bli sterkt økte CO2-utslipp.
Les om «smarte byer» på steigan.no
Litt graving viste også at anslaget for hvor stor den økonomiske veksten kunne bli, var hentet fra kilder som hadde brukt «Gjett på et tall!» som metode.
Det hele var altså en markedsføring for IKT-tiltak som ville gi større utslipp, samtidig med en grønnvasking av bransjen. Heftet viste at McKinsey-forfatterne utmerket godt hadde forstått at deres planforslag var ganske uten realisme. Det ville tvert i mot føre hele land og verdens klima på ville veier.
Det fins en omfattende litteratur som viser at tilbakekoplingseffektene fra økt IKT-bruk er dramatiske, og at jo høyere hastighet og mer datakommunikasjon, jo større blir energi- og ressursforbruket – både direkte i nettet og som avledet forbruk. Den gamle drømmen, som blant annet er nedfelt i EUs Lisboa-erklæring om «avmaterialisering» av økonomien som verktøy for økt bærekraft, har vist seg ikke å holde. McKinsey gjorde grønnvaskingsjobben som ingen maktet å overprøve.
Jeg skrev en noe famlende artikkel om dette temaet som knapt noen hadde begynt å orientere seg i, i telekom-tidsskriftet Telektronikk (nr. 2.08, 2008): ICT for Development and Climate Preservation? On the Need for more Realism and more Courageous Business Models.
Mer om McKinseys mange roller:
McKinseyfisering av velferdsstaten
McKinsey anklages for dobbeltrolle i forvaltning av milliardfond
Støre burde stilt ufravikelig krav til Thoner om kundelisten.
Dyre råd og null skatt – Dagsavisen
From Enron to Saudi Arabia, from Rikers Island to ICE’s gulag, how McKinsey serves as «Capitalism’s Consigliere»
Sensur
Av Lars Birkelund - 16. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/sensur/
Det viktigste i en sak kan være det vi ikke vet. Eller det mediene IKKE forteller om.
Mediene flyr i flokk, både når det er noen de mener bør mobbes og når det gjelder å tie om saker. Noe av det siste de holder kollektivt tett om er at Petro Porosenko (Ukrainas president 2014–2019) og Angela Merkel (Tysklands ‘sjef’ 2005–2021) har innrømmet at de bløffet om Minsk-avtalene fra 2014 og 2015, at de brukte avtalene for at Ukraina skulle vinne tid til å ruste opp til krig mot Russland. Altså ikke for å skape fred i Ukraina.
Dette er det kun ‘forbudte’ medier som Steigan.no som forteller om i Norge. Og det er naturligvis en av årsakene til at ‘øvrigheta’ og medienes deres prøver å skremme oss til ikke å bruke slike alternative medier, samt russiske og kinesiske medier.
Store norske leksikon: «Minsk-avtalene fra 2014 og 2015 tok sikte på å stanse voldshandlingene som oppstod i Øst-Ukraina som følge av Ukraina-krisen. Avtalene kom i stand under ledelse av Organisasjonen for Samarbeid og Sikkerhet i Europa (OSSE)». https://snl.no/Minsk-avtalene
Kineserne er naturligvis like sjokkerte som russere og andre over Ukraina og NATO-lands kyniske spill, med verdensfreden som innsats. «Vestens troverdighet ødelegges ytterligere ved at den virkelige intensjonen bak Minsk-avtalene nå er kjent» (kinesiske Global Times). https://www.globaltimes.cn/page/202212/1281708.shtml…
Dette styrker sjølsagt båndene mellom Russland og Kina. Mellom Russland og andre land, som har medier som taler der NATO-mediene tier. Dette, samt Kinas reaksjon på dette, tier norske medier også om. NATO-mediene. Medier som NRK, TV 2 Nyheter, Aftenposten, VG, Dagsavisen Oslo og Dagbladet. Jeg må dessverre tilføye Klassekampen.
Ukraina/NATO hadde altså ikke en gang TIL HENSIKT å overholde avtalene. Og da faller brikkene på plass. For jeg har mange ganger siden 2014 spurt meg sjøl og andre hvorfor bare Russland har ivret for å gjennomføre avtalene.
Ukrainske ledere har siden 2014 sagt at de fører krig mot Russland. Og ganske nylig ble jeg kjent med at Alexei Arestovich, Zelenskys rådgiver, i mars 2019 sa at han ønsket krig mot Russland, at det ville skje innen få år og at nettopp krig kunne kvalifisere Ukraina til NATO-medlemskap. Fra ca 7 minutter i dette intervjuet:
Den samme Zelenskys rådgiver har snakket rosende om IS brutalitet:
Og det var altså Arestovich som Zelensky VALGTE som rådgiver.
Hvis USA/NATO/EU hadde ønsket fred hadde de presset Ukraina til å gjennomføre avtalene. Men de ønsket det motsatte. De ønsket krig, mot Russland, med ukrainere som slaktofre og kanonføde.
Her Steigan.no og Jimmy Dore om skandalen, som nesten hele verden kjenner til bortsett fra nordmenn og andre ‘NATO-boere’. «Jimmy (…) lurer på hvorfor, hvis det Merkel sier er sant, Russland noen gang skulle tro på et ord av det vestlige makter sier i fremtidige forhandlinger». https://steigan.no/…/nato-onsket-aldri-fred-i…/… Og hvordan er det mulig å stole på vanlige norske/vestlige medier etter dette?
Her intervjuet der Porosjenko innrømmet det samme som Merkel: «For peace we need weapons, Ukraine’s ex-President Poroshenko tells DW”.
#TwitterFiles del 3: FJERNINGEN AV DONALD TRUMP del 1: oktober 2020 – 6. januar
Av skribent - 16. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/twitterfiles-del-3-fjerningen-av-donald-trump-del-1-oktober-2020-6-januar/
Dette er del tre av #TwitterFiles. Twitter-tråden ble originalt publisert av Matt Taibbi på hans twitterkonto 10. desember.
Av Matt Taibbi.
Oversatt av Martin Langvad
2. Verden kjenner til mye av historien om hva som skjedde mellom opptøyene ved Capitol 6. januar, og fjerningen av president Donald Trump fra Twitter 8. januar…
3. Vi viser deg det som ikke har blitt avslørt: uthulingen av standarder i selskapet i måneder før J6, beslutninger fra høytstående ledere om å bryte sine egne retningslinjer, og mer, og at det pågikk dokumentert interaksjon med føderale byråer.
4. Denne første delen dekker perioden før valget til og med 6. januar. I morgen vil @Shellenbergermd detaljere kaoset inne på Twitter 7. januar. På søndag vil @BariWeiss avsløre den hemmelige interne kommunikasjonen fra nøkkeldatoen 8. januar.
5. Uansett hva du mener om beslutningen om å fjerne Trump den dagen, har internkommunikasjonen på Twitter mellom 6. januar og 8. januar en klar historisk betydning. Til og med Twitters ansatte forsto i øyeblikket at det var et historisk øyeblikk med tanke på ytringsfrihet.
6. Så snart de var ferdige med å utestenge Trump, begynte Twitter-sjefer å prosessere ny makt. De forberedte seg på å forby fremtidige presidenter og administrasjoner – kanskje til og med Joe Biden. Den «nye administrasjonen,» sier en leder, «vil ikke bli suspendert av Twitter med mindre det er absolutt nødvendig.»
7. Twitter-ledere fjernet Trump delvis på grunn av det en leder kalte «konteksten rundt»: handlinger fra Trump og støttespillere «i løpet av valget og helt ærlig i 4+ år». Til slutt så de på et bredt bilde. Men den tilnærmingen kan slå begge veier.
8. Hoveddelen av den interne debatten som førte til Trumps fjerning fant sted i disse tre januardagene. Imidlertid ble den intellektuelle rammen lagt i månedene før Capitol-opptøyene. ‘
9. Før J6 var Twitter en unik blanding av automatisert, regelbasert håndhevelse og mer subjektiv moderering av toppledere. Som @BariWeiss rapportert, hadde firmaet et stort utvalg av verktøy for å manipulere synlighet, de fleste av dem ble brukt mot Trump (og andre) før J6.
10. Etter hvert som valget nærmet seg, slet toppledere – kanskje under press fra føderale byråer, som de møtte oftere etter hvert som tiden gikk – stadig mer med regler og begynte å snakke om «vios» (kanskje slang for violations, oversetters anm.) som påskudd for å gjøre det de sannsynligvis ville ha gjort uansett.
11. Etter J6 viser interne Slacks (kommunikasjonsapp, oversetters anm.) at Twitter-ledere får et kick ut av intensiverte forhold til føderale byråer. Her er tillits- og sikkerhetssjef Yoel Roth, som beklager mangelen på «generiske nok» kalenderbeskrivelser til å skjule sine «veldig interessante» møtepartnere.
12. Disse innledende rapportene er basert på søk etter dokumenter knyttet til fremtredende ledere, hvis navn allerede er offentlige. De inkluderer Roth, tidligere tillits- og politikksjef Vijaya Gadde, og den nylig sparkede assisterende generaladvokaten (og tidligere topp FBI-advokat) Jim Baker.
13 Særlig en slack-kanal tilbyr et unikt vindu inn i den utviklende tenkningen til toppledere på slutten av 2020 og begynnelsen av 2021.
14. Den 8. oktober 2020 åpnet ledere en kanal kalt «us2020_xfn_enforcement.» Gjennom J6 ville dette være hjemmet for diskusjoner om valgrelaterte fjerninger, spesielt de som involverte «høyprofilerte» kontoer (ofte kalt «VITs» eller «Veldig viktige twitrere»).
15. Det var i det minste en noe spenning mellom Safety Operations – en større avdeling hvis ansatte brukte en mer regelbasert prosess for å ta opp problemer som porno, svindel og trusler – og en mindre, mektigere gruppe av seniorpolitiske ledere som Roth og Gadde.
16. Den sistnevnte gruppen var en høyhastighets Høyesterett for moderasjon, som tok savgjørelser om moderering av innhold på farten, ofte i løpet av minutter og basert på gjetninger, magefølelse, til og med Google-søk, selv i saker som involverte presidenten.
17. I løpet av denne tiden var ledere også tydelig i kontakt med føderale håndhevings- og etterretningsbyråer om moderering av valgrelatert innhold. Mens vi fortsatt holder på med å gjennomgå #TwitterFiles, finner vi ut mer om disse interaksjonene hver dag.
18. Policy-direktør Nick Pickles blir spurt om de skal si at Twitter oppdager «feilinformasjon» gjennom «ML, menneskelig vurdering og **partnerskap med eksterne eksperter?*» Den ansatte spør: «Jeg vet at det har vært en tvilsom prosess … ikke sikker på om du vil at vår offentlige forklaring fokuserer på det.»
19. Pickles spør raskt om de «bare kunne si «partnerskap». Etter en pause sier han «f.eks. ikke sikker på at vi vil beskrive FBI/DHS som eksperter.»
20. Dette innlegget om situasjonen med Hunter Bidens laptop viser at Roth ikke bare møttes ukentlig med FBI og DHS, men med kontoret til direktøren for nasjonal etterretning (DNI):
21. Roths rapport til FBI/DHS/DNI er nesten farseaktig i sin selvflaggelerende tone: «Vi blokkerte NYP-historien, og så opphevet blokkeringen (men sa det motsatte)…kommunikasjonsavdelingen er sint, journalister tror vi er idioter…kort sagt, FML» (fuck my life).
22. Noen av Roths senere Slacks (meldinger på Slacks, oversetters anm.) indikerer hans ukentlige uformelle møter med føderale rettsbyråer involverte separate møter. Her skulket han henholdsvis FBI og DHS for å så delta på en «Aspen Institute-ting», og deretter ta en samtale med Apple.
23. Her sender FBI rapporter om et par tweets, hvorav den andre involverer en tidligere Tippecanoe County, Indiana Councilor og republikaner ved navn @JohnBasham
som hevder at «Mellom 2% og 25% av stemmesedlene per post blir avvist på grunn av feil.»
24.
25. Den FBI-flaggede tweeten ble deretter sirkulert i Slackgruppa for valghåndhevelse. Twitter siterte Politifact for å si at den første historien hadde blitt «bevist å være usann», og bemerket at den andre allerede ble ansett som «ingen vio ved flere anledninger.»
26. Gruppen bestemmer seg så for å bruke etiketten «Lær hvordan stemmegivning er trygt og sikkert» fordi en kommentator sier: «det er helt normalt å ha en feilprosent på 2 %.» Roth gir deretter det siste klarsignal til prosessen som ble startet av FBI:
27. Da vi undersøkte hele Slack-kanalen om valgkamphåndhevelse, fant vi ikke en eneste referanse til moderasjonsforespørsler fra Trump-kampanjen, Trumps hvite hus eller republikanere generelt. Vi så etter. De kan eksistere: vi ble fortalt at de gjør det. De var imidlertid fraværende her.
31. I ett tilfelle, sendte tidligere Arkansas-guvernør Mike Huckabee spøk-tweets om å sende stemmesedler for sine «avdøde foreldre og besteforeldre».
32. Dette inspirerer til en lang Slack-tråd som lyder som en
@TitaniaMcGrath parodi. «Jeg er enig i at det er en spøk,» innrømmer en Twitter-ansatt, «men han innrømmer også bokstavelig talt i en tweet til en forbrytelse.»
Gruppen erklærer at Hucks er en «fringe-sak», og selv om de bemerker, «vi gjør ikke unntak for vitser eller satire», bestemmer de seg til slutt for å la ham være, fordi «vi har terget nok bjørner».
33. «Kan fortsatt villede folk… kunne fortsatt villede folk», erklærer den humorskye gruppen, før de går videre fra Huckabee
Roth antyder at moderering selv i dette absurde tilfellet kan avhenge av hvorvidt vitsen resulterer i «forvirring». Denne tilsynelatende dumme saken varsler faktisk alvorlige senere problemer:
34. I dokumentene utvider ledere ofte kriteriene til subjektive spørsmål som intensjon (ja, en video er autentisk, men hvorfor ble den vist?), orientering (ble en forbudt tweet vist for å fordømme eller støtte?), eller mottakelse (skapte en spøk «forvirring»?). Denne refleksen vil bli nøkkelen i J6.
35. I et annet eksempel forbereder Twitter-ansatte seg på å slenge en advarselsetikett med «post-in-voting is safe» på en Trump-tweet om en postforstyrrelse i Ohio, før de innså at «hendelsene fant sted», noe som betydde at tweeten var «faktisk nøyaktig» .
36. «Bra jobba, kjapt håndtert folkens!» Trump ble «synlighetsfiltrert» så sent som en uke før valget. Her så ikke seniorledere ut til å ha et spesielt brudd, men jobbet likevel raskt for å sikre at en ganske ugyldig Trump-tweet ikke kunne «svares på, deles eller likes».
37. En tilsynelatende uskyldig oppfølging involverte en tweet fra skuespiller
@realJamesWoods , hvis allestedsnærværenhet i det omstridte Twitter-datasettet allerede er en #TwitterFiles-spøk.
38. Etter at Woods klagde på Trumps advarselsetikett, fortvilte Twitter-ansatte – som et frempek til hva som endte opp med å skje etter J6 – over manglende grunnlag til å handle, men bestemte seg for å «ta ham hardt på fremtidig vio».
39. Her er en etikett som ble påført Georgias republikanske kongresskvinne Jody Hice for å si: «Si NEI til sensur fra big tech!» og, «Stemmesedler via post er mer utsatt for svindel enn stemming i person. Det er bare sunn fornuft.»
40. Twitter-teamet var «snille» med Hice, og brukte bare «myk intervensjon», mens Roth bekymret seg for en «buhu-sensur»-reaksjon.
41. Samtidig er det flere tilfeller av pro-Biden tweets som advarer om at Trump «kan prøve å stjele valget» som dukket opp, bare for å bli godkjent av undersjefer med høy ansiennitet. Denne, konkluderer de, bare «uttrykker bekymring for at sendte stemmesedler kanskje ikke kommer i tide.»
42. «DET ER FORSTÅELIG»: Til og med hashtaggen #StealOurVotes – som refererer til en teori om at en duoen Amy Coney Barrett og Trump vil stjele valget – er godkjent av Twitter-messing, fordi den er «forståelig» og en «referanse til … en rettsavgjørelse i amerikansk høyesterett.»
43. I denne utvekslingen, igjen utilsiktet humoristisk, hevdet tidligere statsadvokat Eric Holder at U.S. Postal Service ble «bevisst forkrøplet», tilsynelatende av Trump-administrasjonen. Det ble opprinnelig merket med en generisk advarselsetikett, men den ble raskt tatt av Roth.
44. Senere i november 2020 spurte Roth om personalet hadde en «debunk» på «SCYTL/Smartmantic stemmeopptellings»-konspirasjonene, som DHS-kontaktene hans fortalte ham var en kombinasjon av «omtrent 47» konspirasjonsteorier:
45. Den 10. desember, da Trump var midt i å fyre av 25 tweets som sa ting som «Et kupp finner sted foran øynene våre», annonserte Twitter-ledere et nytt «L3-deamplification»-verktøy. Dette trinnet betydde at en advarselsetikett også kunne inkludere en minskning av synlighet:
46. Noen ledere ønsket å bruke det nye deamplifiseringsverktøyet for å stille begrense Trumps synlighet mer, med en gang, og å begynne med følgende tweet.
47. Til slutt måtte imidlertid teamet bruke eldre, mindre aggressive verktøy i det minste for den dagen, helt til «L3-entitetene» gikk live neste morgen.
48. Betydningen er at det viser at Twitter, iallefall i 2020, brukte et stort utvalg av synlige og usynlige verktøy for å tøyle Trumps engasjement, lenge før J6. Fjerningen av hans konto kommer etter at andre metoder er oppbrukt.
49. I Twitter-dokumenter refererer ledere ofte til «bots», f.eks. «la oss sette en bot på det.» En bot er en hvilken som helst automatisert heuristisk modereringsregel. Det kan være hva som helst: hver gang en person i Brasil bruker «grønn» og «blob» i samme setning kan det bli iverksatt tiltak.
50. I dette tilfellet ser det ut til at moderatorer la til en bot for en Trump-påstand på Breitbart. Boten ender opp med å bli et automatisert verktøy som usynlig ser på både Trump og, tilsynelatende, Breitbart («vil legge til medie-ID til bot»). Innen J6 ble Trump raskt dekket av roboter.
51. Det er ingen måte å følge de vanvittig mange meningsutvekslingene blant Twitter-personell mellom 6. januar og 8. januar uten å kjenne til det grunnleggende om selskapets enorme leksikon av akronymer og orwellske uord.
52. Å «bounce» en konto er å sette den i timeout, vanligvis for en 12-timers gjennomgang/avkjøling:
53. «Interstitial», et av mange substantiv som brukes som verb i Twitterspeak («denylist» er et annet), betyr å plassere en fysisk etikett på toppen av en tweet, slik at den ikke kan sees.
54. PII har flere betydninger, den ene er «public interest interstitial», dvs. en dekkende etikett som brukes av grunner av «allmenn interesse». Innlegget nedenfor refererer også til «proaktiv V», dvs. proaktiv synlighetsfiltrering.
55. Dette er alt nødvendig bakgrunn for J6. Før opptøyene var selskapet engasjert i et grunnleggende sinnsykt/umulig prosjekt, og forsøkte å skape et stadig voksende, tilsynelatende rasjonelt sett med regler for å regulere enhver tenkelig talesituasjon som kan oppstå mellom mennesker.
56. Dette prosjektet var absurd, men lederne var ikke i stand til å se dette, etter å ha blitt infisert med gruppetenking, og kom til å tro – oppriktig – at det var Twitters ansvar å kontrollere, så mye som mulig, hva folk kunne snakke om, hvor ofte og med hvem.
56 Når panikken bryter ut på J6, er det en god del av hva-f-skjer-innlegg, blandet med paniske oppfordringer til Twitter om å begynne å bruke hele sitt arsenal av modereringsverktøy. «Hva er riktig løsning? Gjør vi interstitial videoen?» spør en ansatt fortvilet.
57. Firmaets ledere på dag 1 av 6. januar-krisen prøvde i det minste å forholde seg litt til deres svimlende utvalget av regler. På dag 2 begynte de å vakle. På dag 3 var en million regler redusert til én: det vi sier går
57. Denne «Freedom or Death» tweeten fra #StopTheSteal provokatøren Mike Coudrey utløser opphetede reaksjoner:
58. Roth syter om Coudrey: «DENNE drittsekken», men virker fortsatt fast bestemt på å holde seg i det minste overfladisk til regler, og klør etter å handle «hvis» dette «utgjør oppvigling.»
59. Klokken 14:39. PST, ber en kommunikasjonstjenestemann Roth bekrefte eller avkrefte et rykte om at de hadde begrenset Trumps mulighet til å tweete. Roth sier: «Det har vi ikke.»
60. Minutter senere utførte Roth den historiske handlingen med å «bounce» Trump, det vil si å sette ham i timeout. «Jeg håper du … er riktig CorpSec’d,» sier en kollega. Dette retningslinjetemaet, som kanskje blir forsterket av spørsmål fra kommunikasjonsledere (som selv må svare på spørsmål fra brukere), dukker opp av og til. To dager senere ser man prat om å fjerne kommunikasjonsavdelingen fra prosessen.
61. Den første bedriftsomfattende e-posten fra Gadde 6. januar kunngjorde at 3 Trump tweets hadde blitt suspendert, men enda viktigere signaliserte det en vilje til å bruke legitime «brudd» som en guide for enhver mulig permanent suspensjon.
62. «HVA FAEN?» Trygt å si at Trumps «Gå hjem med kjærlighet og i fred»-tvitren midt i opprøret ikke ble godt motatt på Twitter-hovedkvarteret.
63. Et par siste poenger om 6. januar. Roth sjekket på et tidspunkt og fant ut at Trump hadde en rekke dupliserte bot-applikasjoner.
64. Ved slutten av den første dagen prøver toppsjefene fortsatt å bruke reglementet. Neste dag vurderer de en stor endring av tilnærmingen. Følg @shellenbergerMD denne helgen for minutt-for-minutt beskrivelse om hvordan det skjedde.
65. Innen 8. januar, som @BariWeiss vil fortelle om på søndag, vil Twitter motta hyllest fra «våre partnere» i Washington, og den sittende amerikanske presidenten vil ikke lenger bli hørt på plattformen.
66. Til slutt, folk til venstre, høyre og i mellom ønsker å vite hva annet er i #TwitterFiles, fra undertrykkelse/skyggeforbud av venstreorienterte til laboratorielekkasjeteoretikere, eller forsterkning av militær propaganda eller konservative beretninger. Vi vet at alle har spørsmål.
67. Og mens vi har snublet over ting her og der om emner som spenner fra COVID til utenrikspolitikk, er realiteten at datasettene er enorme, og vi jobber fortsatt gjennom dem. Mer kommer. God natt alle sammen.
Del fire:
Del fem:
Oversatt av Martin Langvad.
Les også Bari Weiss: Why we went to Twitter
Fusjonskraft, Acer og forsyningssikkerhet
Av Odd Handegård - 16. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/fusjonskraft-acer-og-forsyningssikkerhet/
Dersom verden hadde klart å løse de mange problemene knyttet til produksjonen av fusjonsenergi (kopiering av prosessene på sola), ville verdens energiproblemer kunne bli løst. Hvert 15-20. år siden 1950-tallet er det kommet pressemeldinger fra forskningen om at nye steg er gjort, men resultatene er uteblitt.
Av Odd Handegård.
I går kom det en ny sensasjonell melding, til og med fra president Biden (!) om at man nå – blant annet ved hjelp av kraftig laserbruk – hadde klart å produsere litt mer strøm enn man hadde brukt i fusjonsprosessen. De norske TV-stasjonene var entusiastiske. Aftenposten var litt mer reservert. Ser man nærmere på kommentarene, viser det seg dessverre at optimismen i media trolig er urealistisk: Foreløpig dreier det seg ikke om noe historisk gjennombrudd, bare om tendenser til starten på en ny teknologi som må videreutvikles.
De tvilsomme erfaringene vi har når det gjelder informasjonen om energi i Vesten, gjør oss mistenksomme: Den nye, superoptimistiske kvartsannheten om utviklingen av fusjonsenergi skal først og fremst trolig påvirke våre holdninger og dempe skuffelsen over at resten av den vestlige energipolitikken er en fiasko. – NB! I siste nr. av Teknisk Ukeblad som kom i går, lanseres et annet amerikansk fusjonsprosjekt (der bl.a. Equinor er inne med betydelig økonomisk støtte). Hele forsiden er dekorert med fire ord: «FUSJON KAN REDDE KLIMA». Men dette er et prosjekt med en helt annen teknologi enn Bidens, men hensikten er kanskje identisk.
Bløffen om et økende energibehov i Norge
En av de mystiske «opplysningene» fra norsk kraftbransje er som kjent at det skal eksistere et enormt behov for ny kraft fra norske bedrifter, og et tilsvarende behov for nye kabler – en kolossal planlegging er i gang i regi av Statnett. Hvilke bedrifter det dreier seg om, vet vi ikke ettersom Statnetts liste over relevante prosjekter er «unntatt offentlighet». Men som enkelte vet, er det i alle fall lekket ut en oversikt over hvilke bedrifter i Finnmark som skal ha et betydelig kraftbehov. Oversikten finnes i oversikten i vedlegget nedenfor. Den viser at mer enn halvparten dreier seg om elektrifisering i Barentshavet, og at mye av det øvrige dreier seg om videreutvikling av vindkraftnæringen i reindriftområdene. Bare en brøkdel av det påståtte kraftbehovet (ca. 8 TWh (?)) er realistisk og fornuftig.
Forsyningssikkerheten i Norge
Helt til begynnelsen av høsten i år hadde kraftbransjen eksportert så mye kraft at vannstanden i norske vannmagasin var blitt katastrofal, sør for Trøndelag. Kravet fra regjeringen om redusert eksport, kombinert med enormt mye nedbør i oktober/november, førte heldigvis til at alle magasin etter hvert fikk en tilfredsstillende vannstand, unntatt i Agder og Rogaland. Alle, inkludert politikerne på Stortinget, trodde dette ville bety at strømprisen ville synke, og at det ikke ville bli aktuelt med rasjonering og utkopling av strøm i vinter.
Men kraftselskapene har de siste to ukene gitt blaffen både i norske forbrukere, i statsråd Aasland og i forsyningssikkerheten for oss alle. Det har aldri vært eksportert mer kraft enn enkelte dager i det siste – uansvarligheten i bransjen understreker ytterligere behovet for å få politisk styring av kraftselskapene.
Acer og kravet om nye norske kraftkabler
Jeg har tidligere konstatert at norsk underordning under ACER, ikke nødvendigvis betyr at EU kan tvinge Norge til å bygge nye eksportkabler. I Klassekampen i går hadde Eric Nævdal en kronikk som nyanserer dette: EUs tredje energipakke har nemlig bestemt at «flaskehalsinntektene» (mange milliarder som Statnett tjener på å kjøpe billig kraft i et land og dyr kraft i et annet land), skal brukes til å bygge nye utenlandskabler. Dette er Norge ikke interessert i nå.
Spørsmålet er under debatt og en alternativ løsning kan være at pengene gis til norske nettselskaper som evt. skal bruke pengene til å bygge ut kablene fra havvindkraftverk i Nordsjøen til turbiner i Norge. – Dette er etter mitt syn problematisk fordi flaskekalsinntektene burde gå til norske forbrukere (noe også Statnett tilsynelatende har argumentert for), og fordi Norge ikke trenger havvind. Skal det bygges norsk havvind, burde krafta eksporteres direkte til Europa.