Nyhetsbrev steigan.no 16.12.2021
Dagens overskrifter:
Statens eiendommer på vei til Wall Street
Kina og Russland forsterker alliansen og oppretter uavhengig finanssystem
Antallet covid-dødsfall stupte etter at Mexico by tok i bruk ivermectin
Kapasitetsproblemene i sykehuset: Noen må gå!
Nei, Norge trenger ikke «kraftutveksling» og «balansekraft» fra EU
Hvordan skape fred i verden?
En fryktløs juleappell til Statsmaktene
Statens eiendommer på vei til Wall Street
Av red. PSt - 16. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/statens-eiendommer-pa-vei-til-wall-street/
Det er klart at staten vil selge alle sine aksjer i selskapet Entra,men det foregår fortsatt kamper mellom budgiverne om hvem som skal sikre seg disse indrefiletene i det norske eiendomsmarkedet.
Det svenske eiendomsselskapet Balder kom inn på eiersida i Entra i desember i fjor, etter at de svenske konkurrentene SBB og Castellum hadde dratt i gang en budkrig om det norske eiendomsselskapet.
I oktober kjøpte Balder 610.059 aksjer i Entra, og økte dermed sin eierandel til 33,67 prosent.
Som følge av å ha passert en eierandel på 33,3 prosent krever loven at Balder må fremme et pliktig tilbud på Entra.
Det opplyses videre at kursen i det pliktige budet må være på minst 202,5 kroner pr aksje, som er den høyeste kursen Balder har betalt for Entra-aksjer de seneste seks månedene, justert for utbyttet betalt i oktober 2021. Det pliktige budet vil verdsette Entra til minst 36,9 milliarder kroner. Hvis det blir godtatt av de øvrige eierne, tilsvarer det et utlegg for Balder på 24,5 milliarder for aksjene det ikke allerede eier.
Eiersitsen i Balder ser slik ut:
Kina og Russland forsterker alliansen og oppretter uavhengig finanssystem
Av red. PSt - 16. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/kina-og-russland-forsterker-alliansen-og-oppretter-uavhengig-finanssystem/
Kinas president Xi Jinping og Russlands president Vladimir Putin gjennomførte et omfattende videomøte 15. desember. Møtet førte fram til en markant forsterking av samarbeidet mellom de to stormaktene.
Noe av det aller viktigste de to presidentene avtalte på møtet var å opprette felles finansielle systemer som gjør dem uavhengige av USA-kontrollerte systemer som SWIFT. Dette er et svar på truslene fra USA om å utelukke Russland fra SWIFT i tilfelle en krig i Ukraina.
Under samtalene onsdag ble Putin og Xi enige om å øke andelen av nasjonale valutaer i gjensidige oppgjør og utvide samarbeidet for å gi russiske og kinesiske investorer tilgang til aksjemarkedene, sa Yuri Usjakov, Putins utenrikspolitiske rådgiver. .
Usjakov sa at «spesiell oppmerksomhet ble rettet mot behovet for å intensivere innsatsen for å danne en uavhengig finansiell infrastruktur for å betjene handelsoperasjoner mellom Russland og Kina.»
«Vi mener å skape en infrastruktur som ikke kan påvirkes av tredjeland,» la Kreml-talsmannen til.
Les: USA vurderer å kutte ut Russland fra det internasjonale betalingssystemet SWIFT
Nyhetskanalen CNN melder:
Tjenestemenn har også vurdert å koble Russland fra det internasjonale betalingssystemet SWIFT, som Russland fortsatt er sterkt avhengig av, ifølge to kilder som er kjent med diskusjonene. Dette blir ansett som et «kjernefysisk»-alternativ. Europaparlamentet vedtok en ikke-bindende resolusjon i vår som krever et slikt trekk dersom Russland skulle invadere Ukraina, og USA har diskutert det med EU-kolleger.
Et slikt trekk ville utvilsomt framskynde dollarens fall som internasjonal reservevaluta. Og hva Biden&co tenker på er ikke greit å vite.
Nicolas Véron, som er seniorforsker ved Peterson Institute for International Economics sa i 2018 at et forsøk på å militarisere SWIFT vil være en trussel mot hele systemet. SWIFT eies av 2400 banker og det er dette systemet som gjør effektive globale betalingssystemer mulige. Det brukes av 11.000 banker over hele verden daglig og utfører i gjennomsnitt over 28 millioner transaksjoner per dag.
Russland har for lengst skjønt at det er nødvendig for land som ønsker å bevare sin uavhengighet å kunne operere utenfor SWIFT, så landet opprettet alt i 2017 sitt System for Transfer of Financial Messages (SPFS) til det formålet.
Blant dem som har tatt til orde for å utelukke Russland fra SWIFT er Victoria «Fuck the EU» Nuland, en av de markante haukene i Biden-administrasjonen.
Og vi ser igjen hvordan Vesten skaffer ris til egen bak. Hver gang de øker sanksjonene mot Russland og / eller Kina, reagerer de med å forsterke samarbeidet sitt og gjøre det djupere og mer omfattende. I geopolitikken regnes det som kardinalsynd nummer én.
Større samhandel samarbeid om handel, olje, gass, finans og militære forhold
Ifølge den offisielle kinesiske avisa Global Times påpekte Xi den enorme politiske fordelen og de store mulighetene som ligger i det allsidige praktiske samarbeidet mellom Kina og Russland. Handelen i de tre første kvartalene av 2021 oversteg 100 milliarder dollar for første gang, og helårsvolumet forventes å sette en ny rekord.
Putin beskrev forholdet mellom Russland og Kina som et eksempel på ekte mellomstatlig samarbeid i det 21. århundre, og sa at Russland er villig til å fortsette å styrke samarbeidet med Kina innen handel, olje og gass, finans, luftfart og romfartsindustrien. koble den eurasiske økonomiske unionen med det Kinas Belt and Road Initiative (BRI).
Vil samarbeide mot militære trusler
De offisielle kommunikéene sier ikke mye om det, men det er åpenbart av sammenhengen at de to presidentene legger opp til et svært tett militært samarbeid, eller «gjensidig støtte til hverandre mot økende trusler fra USA», som det heter i meldingene. Og de tok eksplisitt opp at de støtter hverandre gjensidig når det gjelder Ukraina og Taiwan.
De to presidentene ble også enige om å treffes ansikt til ansikt under de olympiske lekene i Beijing, uansett om vestlige ledere driver en diplomatisk boikottkampanje.
Kommentatoren i Global Times skriver:
USA og Vesten har nylig intensivert sine trusler mot Russland og Kina, og framstilt dem som destruktive krefter i Ukraina og Taiwanstredet. De har lagt mer militært og politisk press på dem, i et forsøk på å tvinge Kina og Russland til å trekke seg tilbake fra sine sentrale nasjonale interesser.
Washington gjør den historiske feilen å presse Kina og Russland for langt på samme tid.
Antallet covid-dødsfall stupte etter at Mexico by tok i bruk ivermectin
Av skribent - 16. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/antallet-covid-dodsfall-stupte-etter-at-mexico-by-tok-i-bruk-ivermectin/
Myndighetene skaper hjemmebehandlingsutstyr for en befolkning på 22 millioner!
Av Art Moore. Citizens Journal.
Et initiativ fra Mexico City`s helsmyndigheter for å skrive ut ivermectin til Covid-19-pasienter medførte at antallet innleggelser i sykehus og dødsfall stupte, ifølge to undersøkelser.
Sykehusinnleggelser ble redusert med 76% ifølge forskningsdata fra Mexican Digital Agency for Public Innovation, Mexicos helsemyndigheter og The Mexican Social Security Institute, ifølge er rapport fra LifeSiteNews.
Tidligere denne måneden rapporterte WND en drastisk nedgang i antall tilfeller i India sammenfallende med at helseministeriets anbefalinger om bruk av ivermectin og hydroxyklorokin ble iverksatt.
Da Mexico City hadde en topp av tilfeller i desember, tok helseministeriet der initiativet til et hjemme-tiltak for innbyggerne. Befolkningen i byen teller 22 millioner.
På det tidspunktet fortalte byens helseminister Olivia Lopez reportere at «det eksisterer tilstrekkelig evidens til å bruke medikamenter som ivermectin og azitromycin (et antibioticum) på smittede, til og med om de ikke enda har utviklet symptomer».
Fra og med 29. desember fikk de med en positiv covid-test og i det minste svake symptomer på sykdom et av regjeringens ivermectin-baserte behandlings-sett, skriver TrialSiteNews.
Deretter satte regjeringen i gang en studie for å kartlegge effekten på Covid-19 ved en tidlig bruk av ivermectin på byens befolkning.
Studien tok for seg 200000 mennesker, fordelt på to grupper; de som fikk ivermectin, og en kontrollgruppe.
Hindrer regjeringer publikum fra å motta behandling som virkelig er effektiv mot Covid-19? Via et telefonbasert tilbakemeldingssystem og sykehusdata om innleggelser, fant forskerne en reduksjon på 52-76% på innleggelser hos dem som tok invermectin.
Regjeringens funn ble støttet av Dr Juan J. Chamie-Quintero, en seniordataanalytiker ved det Colombianske universitetet EAFIT.
Han fant at overdødeligheten i byen sank markant bare noen få uker etter at ivermectinbehandlingene startet. Chamie-Quintero utførte også et forsøk i Peru, hvor regjeringen godkjente ivermectinbehandling i Mai 2020.
I de 24 statene i Peru som påbegynte tidlig ivermectinbehandling sank overdødeligheten med 59% bare 30 dager etter at de hadde en topp av dødelighet. Og det ble påvist en reduksjon i overdødelighet på 75% hos personer over 60 år.
STORE STATISTISK SIGNIFIKANTE REDUSKJONER I DØDELIGHET
Mer enn 50 fagfellevurderte studier verden over har vist ivermectins effekt på behandling og forebygging av Covid-19.
En studie av The American Journal of Therapeutics som analyserte 18 randomiserte behandlingsforsøk konkluderte med at ivermectin bevirket «betydelige, statistisk signifikante reduksjoner både i dødelighet, varighet av sykdommen og hvor raskt man var i stand til å fjerne viruset.
Studien konkluderte med at «de mange eksemplene på den gode effekten av kampanjer som har tatt i bruk ivermectin indikerer at man nå ha identifisert et effektivt virkemiddel mot Covid-19.»
I februar ble det vist gjennom et fagfellevurdert forsøk at ivermectin reduserer coronavirusinfeksjoner, sykehusinnleggelser og dødsfall med 75%.
HANDLINGSLAMMELSE PÅ TROSS AV OVERVELDENDE BEVIS PÅ EFFEKT
Dr Pierre Kory, chief medical officer ved Front Line Covid-19 Critical Care Alliance, er kjent for sitt vitnesbyrd i kongressen om effekten av ivermectin. I en Live Zoom-konferanse ( som allerede er fjernet av youtube!) , fremviste han meget lovende data fra flere stater i India bare i løpet av to uker etter at ivermectin ble introdusert.
I en senathøring i desember presenterte Kory beviser for at ivermectin hindrer smitte og redder liv.
«Selv om vi og mange andre er overordentlig oppmuntret av den betydelige suksessen med å utvikle vaksiner, er vi tilsvarende sjokkerte over fraværet av forskning og tilrettelegging på effektive alternativer til vaksine. Flere av disse er enkle og rimelige og kan benyttes tidlig i behandlingsforløpet fra hjemmet. For oss er dette komplett uforståelig», sa han i sin høring.
Kory sa at både han og kollegene er oppgitt over at hvis deres anmodning om tiltak ikke blir iverksatt, vil det kunne medføre ubotelig skade på helsemyndighetenes omdømme.
Originalens tittel: COVID deaths plunge after major world city introduces ivermectin
Oversatt og noe forkortet av Hans Borge for Derimot.no
Nyhetsbrevet fortsetter etter bildet.
Kapasitetsproblemene i sykehuset: Noen må gå!
Av skribent - 16. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/kapasitetsproblemene-i-sykehuset-noen-ma-ga/
Av Truls Olufsen-Mehus.
Kapasitetsproblemer på sykehus er blitt hovedårsaken til at myndighetene innfører nye inngripende tiltak i befolkningen. Det har vært og er fortsatt bare to veier ut av disse kapasitetsproblemene:
1) Tiltak som reduserer antall pasienter
2) Tiltak som øker kapasiteten, som økt bemanning og flere senger
Derfor må vi se ekstra nøye på hva som har vært gjort og ikke, og fordele ansvar til de ansvarlige.
Myndighetenes strategi for å redusere antall pasienter:
For å hindre flere pasienter har helsemyndighetene anbefalt å ikke bli smittet eller spre smitte. Dette har vært hovedstrategien ved å iverksette inngripende tiltak og anbefalinger fram til en vaksine kom på plass. Som munnbind, sosial distanse, maksimalt antall besøkende hjemme og maksimalt antall folk på arrangementer, fedre har ikke fått deltatt på fødsler og begravelser er gjennomført uten at alle nære fikk ta farvel. Bedrifter har ikke fått lov å holde åpent, mange er gått konkurs og folk er satt i personlig gjeld.
Folk har ikke fått lov å reise, flere har ikke sett sine kjære og familie i andre land, mange er etterlatt i ensomhet og pasienter og beboere har ikke fått nødvendige besøk av sine pårørende. Vi har etablert kontroversielle karantenehoteller, drevet smittesporing både i offentlig og privat regi og blitt påtvunget en mengde andre tiltak som de færreste har klart å forstå eller overholde. Selv ikke vår egen statsminister.
«Hold ut! Litt til! Til vaksinen kommer!» har beskjeden vært fram til statsminister Solberg annonserte “en frigjøringsdag” da semitrailere med vaksinedoser kjørte inn i landet i desember i fjor. Så ser vi alle hvordan det gikk med frigjøringen selv etter 92% vaksinedekning.
Myndighetenes strategi for å øke kapasiteten i sykehusene:
Det har ikke vært gjort mye annet enn å lage beredskapsplaner for sykehusene som skal klare å skalere opp til 4500 koronapasienter og 1200 på intensivbehandling. Men denne beredskapsplanen er ikke iverksatt. I stedet flyttes ansvaret og tiltakene nå bort fra sykehusene og ut i befolkningen for å opprettholde normaldrift, helt uten debatt.
Hvem er det som hadde forestille seg at våre ledere hadde ambisjoner om at sykehusene skulle drifte på normalkapasitet i en pandemi? Og nå i høst møter vi et nytt normalår av pasienter med luftveisinfeksjoner. Kun 14% av pasientene har korona. FHIs seniorforsker, Preben Aavitsland viser til SSB-statistikk og skriver på Twitter at “høstens bølge er lungebetennelse hos voksne og RS-infeksjon hos barn.” Han skriver i en annen Twittermelding at “bare i gruppa 0-4 år er det denne høsten mer enn “normalt” i sykehusinnleggelser.
Korona er altså ikke utslagsfaktoren for at «helsevesenet kneler» og dermed har heller ikke de uvaksinerte skyld i problemet. Men nå vil vi innføre koronapass og koronatiltak for å lette et helsevesen som møter et noe mildere normalår pasientmessig. Sammenlignet med at vi hadde lavere kapasitet i 2017, 2018 og 2019 på sykehusene enn vi har nå.
Men det var ingen som skulle stenge ned samfunn eller ha inngripende tiltak da det var verre stilt. Men det er det nå. Derfor rettes det kritikk til de ansvarlige for beslutninger i helsevesenet. Vi har åpenbare systemproblemer. Vi har ledere som ikke har tatt nok grep for å øke kapasiteten de siste to år. Sykehusledelsen har ikke fulgt de nye beredskapsplanene og summen av dårlig ledelse vises, fra utdanning, rekruttering og skalering. Svikten fra feilslått ledelse skal nå bæres av hele samfunnet i form av inngripende tiltak.
Ytterligere kritikk av myndighetenes plan om å redusere antall innlagte.
Det er uforklarlig, og trolig uforsvarlig, at ikke det er kommet et eneste godt råd for å forbedre folkehelsen. Helsedirektoratet laget i 2018 en strategi for å bedre folkehelsen for å bedre tåle belastningen av smittsomme sykdommer og redusere innleggelser. Den planen ser ut til å ha blitt glemt under pandemien.
Vi fikk én beskjed: ikke bli smittet!
Men vi fikk ikke vite hva vi kunne gjøre for bedre å tåle sykdom. Slik som influensa og lungebetennelse som tross alt er årlige årsaker til at helsevesenet kneler under bølger av pasienter med luftveisinfeksjon. Eksempelvis har vi 400.000 mednordmenn som røyker daglig, og røykere har betydelig større fare for å få lungebetennelse.
Røykere står i følge FHI for 10.000 årlige innleggelser pga kols i kombinasjon med lungebetennelse eller influensa. Hvordan kunne en skikkelig antirøykekampanje ha bidratt til færre pasienter med luftveisinfeksjoner? Med dybdeintervju og historier i media av samme intensitet som koronasyke pasienter, det vet vi nå at fungerer, la oss bruke den metodikken.
Et annet perspektiv er at i 2018 varslet WHO en global epidemi av fedmesom krever flere liv årlig enn koronapandemien. I Norge er kun 25% av voksne menn ved “normalvekt”, tenk på det, og 40% av kvinnene har normalvekt. Fedme som samfunnsproblem er betydelig og WHO har pålagt regjeringene ansvaret for å bekjempe den på grunn av den økte faren for alvorlig sykdomsforløp og redusert livskvalitet det medfører.
Vi vet at fedme fører til økt risiko for alvorlige sykdomsforløp og at fedme forårsaker andre underliggende risikotilstander. Vi vet fra influensaforskning så virker vaksinene mye dårligere på folk med fedme. Vi vet at folk med fedme ofte har lavere verdier av vitaminer og mineraler, noe som reduserer immunforsvarets kapasitet til å bekjempe sykdom.
Med andre ord er summen av personlige helsevalg på mikronivå, som livsstil, mat, mosjon og fokus, noe som utspiller seg i storsamfunnet på makronivå, i såkalt folkehelse. Nivået på folkehelsen påvirker åpenbart sykehuskapasitet og økonomi. Når bare 25% av voksne menn har normalvekt kan vi konkludere både med at noe må gjøres, og at mye har ikke blitt gjort.
I stedet er vaksine blitt helsemyndighetenes eneste kort å spille for å redusere antall pasienter på sykehusene. Og vi fortsetter å spille på dette ene kortet, til tross for oppnådd 92% vaksineringsgrad, så vil helsemyndighetene i tillegg sikre færre sykehusinnleggelser ved å innføre nye inngripende tiltak.
Selv om vi får rapporter fra verdens mest vaksinerte land, Gibraltar, et land med mer enn 100% fullvaksinedekning varsles nye smitteutbrudd med nye nedstengninger, maskepåbud og julen er kansellert. Grad av vaksinert befolkning henger tydeligvis ikke sammen med smitteutbrudd og nye tiltak. Tiltak ser ut til å innføres selv om vi alle er vaksinert, så det er på tide å tenke nytt.
Avslutningsvis er det på sin plass å rette kritikk, kreve ansvarlighet og etterspørre nye politiske løsninger for at vi ikke skal gå i sirkler av tiltak i fremtiden på grunn av sprengt sykehuskapasitet. Vi kan heller ikke akseptere at skylden for sviktende sykehuskapasitet gis til noen andre enn de som har og har hatt ansvaret, våre toppledere og politikere.
Det er faktisk ikke gjort nok for å redusere sykdomsinnleggelser og det er faktisk ikke gjort nok for å øke sykehuskapasiteten. Dette er et ledelsesproblem som nå er blitt et samfunnsproblem.
Noen må gå.
Denne artikkelen ble først publisert på Nordnorskdebatt. Den gjengis her med forfatterens velvillige godkjenning.
Truls Olufsen-Mehus er fylkesleder, KrF Troms og Finnmark, Hammerfest
Nei, Norge trenger ikke «kraftutveksling» og «balansekraft» fra EU
Av red. PSt - 16. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/nei-norge-trenger-ikke-kraftutveksling-og-balansekraft-fra-eu/
I en kronikk i Klassekampen 15. desember 2021 tar Rune Skarstein et oppgjør med myten fra kraftbransjen om at Norge trenger «kraftutveksling» og «balansekraft» fra EU. Under tittelen Kraftig oppspinn skriver Skarstein:
«Norge er eit «annleisland» når det gjeld elektrisitetsforsyning. I knapt noko anna land spelar elektrisitet så stor rolle i oppvarming av bustader, og i knapt noko anna land er elektrisitetsforsyninga i så stor grad basert på vasskraft. I 2019 var det registrert nær 1700 små og store vasskraftverk som sto for over 90 prosent av den totale elektrisitetsforsy- ninga. Over ein 30-årsperiode vart produksjonen av vasskraft langt meir enn dobla, frå 57 terawatt-timar (TWh) i 1970 til 144 TWh i 2020.
På kontinentet og i England brukar hushalda naturgass for oppvarming og matlaging. Elektrisitet blir i hovudsak brukt til opplysing. I Norge er elektrisk kraft langt viktigare og billigare, med ein reell produksjonskostnad godt under 30 øre per kilowattime (KWh). Seinast etter at fyring med mineralolje vart forbode i januar 2020, har mange hushald ikkje noko anna alternativ til oppvarming enn elektrisitet. Det gjer at etterspørselen etter straum i hovudsak varierer med årstida, men svært lite med prisen. Hushalda er avhengige av ei viss mengde straum enten han er dyr eller billeg.
Også store delar av industrien er avhengig av billeg elektrisitet for å overleve.»
Særtrekk ved Norge
Et særtrekk ved norsk produksjon av vannkraft er den kolossale magasinkapasiteten, skriver Skarstein.
«Vassmagasina har i dag ein samla kapasitet på over 87 TWh, som svarer til 70 prosent av det samla kraftforbruket i eit «normalår». Den store magasinkapasiteten gjer at Norge ikkje treng «kraftutveksling» med andre land i tørkeperiodar for å dekke eige behov dersom overføringsnettet har nok kapasitet og fyllingsgraden i magasina blir regulert med det formålet.»
Oppspinn
Kraftbransjen sier at Norge trenger «kraftutveksling» og «balansekraft» for å sikre jevn kraftforsyning. Dessuten påstår NVE at kraftkablene til Tyskland og England bare vil påvirke kraftprisen med noen øre per KWh. Begge deler er oppspinn, skriver Skarstein:
«Sidan 2012 har gjennomsnittsprisen på straum til hushald i EU ifølgje Eurostat vore over to kroner per KWh kvart einaste år. I Tyskland var han 1,44 kr. per KWh i 2020 og 1,56 i første halvår 2021. Høgre pris betyr høgre profitt for kraftleverandørane, Statkraft, Statnett og dei kommunale kraftselskapa. Derfor sender dette kartellet straum frå Norge til Tyskland, medan tilbodet på kraft minkar i Norge og prisen stig mot det tyske nivået.»
«I dei ti første månadene av 2021 er det samla eksportoverskotet på 30,5 TWh som svarer til 20 prosent av produksjonen i eit normalår. Det norske kraftkartellet driv ikkje med «kraftutveksling», men ein systematisk og grassat krafteksport styrt av jakta på profitt.»
Den store strømbløffen
Da regjeringa la fram strømpakka ble det skapt et inntrykk av at regjeringa tar halve regninga. Virkeligheten er en helt annen, skriver finansinvestoren Jan Petter Sissener i en kommentar i Nettavisen:
– Støre-regjeringen tar halve regningen, kunne NRK melde da regjeringen la frem strømpakken sist lørdag.
Den bebudede strømpakken, som statsminister Jonas Gahr Støre åpnet nå midt i adventstiden, fikk dermed både NRK og andre medier til å melde at nå slår regjeringen virkelig på stortrommen og hjelper folk ut av strømkrisen.
De lot seg lure.
Sannheten er derimot en helt annen. Det er bare en liten bit av dette som dekkes av staten.
Sissener legger fram to eksempler som viser at realiteten er en helt annen enn den regjeringa og mediene påstår. Eksemplene er de samme som regjeringa trekker fram når den forteller om sin strømstøtte.
Det er bare for strømpris over 70 øre per kilowattime (Kwh) at staten dekker halvparten av kostnaden. For selve strømmen altså. I tillegg til strømmen må det også betales elavgift og nettleie. Og på toppen av det hele merverdiavgift. Og da blir regnestykket slik, skriver Sissener:
Og det er unektelig svært lang avstand fra å «ta halve regninga» til å ta mellom 13,7% og 14,1% av regninga. Når mediene lar seg bløffe av dette, så må man spørre seg: Kan de ikke regne, eller ser de det som sin oppgave å hjelpe regjeringa med dens propagandatriks?
Hvordan skape fred i verden?
Av Terje Valen - 16. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/hvordan-skape-fred-i-verden/
Av Terje Valen.
I tidsskriftet Sosialistisk framtid nr. 4, 2021 skriver Odd Arild Viste under tittelen «Hva skjedde med antimilitarismen?» om viktigheten av nedrustning i verden. Med dette har han startet en offentlig debatt om Rødt sitt program før han har lansert den inne i partiet. Det åpner for offentlige motinnlegg. Viste viser i sin artikkel til det som vi ofte kaller «det brukne geværs politikk» som Arbeiderpartiet gikk inn for i sitt program fra 1933, der målet var avvikling av forsvaret og oppretting av et vaktvern som bare hadde politimessige oppgaver. Klassesolidariteten på tvers av landegrensene ble sett på som et alternativ til militær opprustning. Dette kaster han frem som et alternativ til Rødt og SV sin politikk på dette feltet.
Så viser han til at antimilitarismen fortsatt lever på den politiske venstresiden utenfor Norge, spesifikt i det danske partiet, Enhedslisten og det tyske Die Linke.
Når det gjelder Die Linke så er deres politikk på området nedfelt i valgprogrammet for 2021 under overskriften «Ohne Frieden ist alles nichts: Für Frieden und Abrüstung. Waffenexporte verbieten». (Uten fred er alt fortapt: for fred og avrustning. Forby våpeneksport.) Det er et langt og grundig kapittel som ikke understøtter Vistes påstand om «det brukne geværs» politikk fordi den knytter seg til SANTIAGO DECLARATION ON THE HUMAN RIGHT TO PEACE fra desember 2010 som igjen er knyttet direkte til FN-pakten. I begge disse hevder nasjonenes like rett og nasjonale suverenitet, og ikke-innblanding i andre staters indre anliggender er understreket. Under dette ligger også retten til å forsvare seg for de som er utsatt for aggresjon utenfra, eller for å unnslippe en tilstand der andre stater har erobret overherredømme. Det betyr at Die Linke også har denne virkelig antiimperialistiske siden med i sin fredspolitikk.
La oss først være klar på ett punkt. Den langsiktige politikken er en nedrustet verden der motsetninger blir løst gjennom forhandlinger og der våpenmakt ikke behøver eksistere. Men så var det veien dit da. Og det avhenger av en konkret og prinsipiell analyse av den internasjonale situasjonen nå. Dette mener Viste også, og det er der jeg og partiet Rødt er uenig med analysen og konklusjonene hans.
Begrunnelsen for den politikken Viste fremmer er følgende:
«I de store spørsmål om krig, fred og sikkerhet er de vanskelig å komme unna politikkens grunnleggende linjer. Hvor går de viktigste skillelinjene i samfunnet – mellom klasser og nasjoner? Er staten i et kapitalistisk samfunn et i utgangspunktet nøytralt redskap? Og hvor kommer de virkelige truslene fra? Mitt standpunkt er at de viktigste skillelinjene i samfunnet går mellom klasser. På de fleste politikkområdet ser det ut som både SV og Rødt også legger en slik forståelse til grunn, men altså ikke i forsvarspolitikken, hvor de nasjonale fellesskapet trumfer klassefellesskapet.»
På denne bakgrunn går han også mot en eventuell nordisk forsvarsallianse. Og mener at SV og Rødt bør orientere seg i retning de tyske og danske søsterpartiene og at nedrustning er den eneste ansvarlige veien å gå. Han har videre flere argumenter for dette. Før jeg går videre må det understrekes at jeg enig med at staten, definert som statapparatet, ikke er noe nøytralt redskap, men et redskap for den herskende klassen, og idag for den ledende finanskapitalen.
Hva er den grunnleggende skillelinjen og hva der den viktigste skillelinjen nå?
Viste skriver: «I store spørsmål om krig, fred og sikkerhet er det vanskelig å komme unna politikkens grunnleggende linjer. Hvor går de viktigste skillelinjene i samfunnet – mellom klasser eller mellom nasjoner? Er staten i et kapitalistisk samfunn et i utgangspunktet nøytralt redskap. Og hvor kommer de viktigste truslene fra? Mitt standpunkt er de viktigste skillelinjene i samfunnet går mellom klasser, og ikke mellom nasjonar.»
Her er det snakk om politikkens grunnleggende linjer og om de viktigste skillelinjene og de viktigste truslene ut fra det.
Her er jeg og Rødt grunnleggende uenig med Viste. Jeg mener at den grunnleggende skillelinjen ikke er det samme som den viktigste skillelinjen. Vi er enige om at grunnleggende skillelinjen eller motsigelsen i verden går mellom arbeid og kapital, men vi er uenige om hva om hva som er de viktigste skillelinjene eller motsigelsene nå, eller om du vil hovedmotsigelsen.
Jeg mener at den viktigste skillelinjen, hovedmotsigelsen, i dag går mellom imperialismen med USA og dets vasaller på den ene siden og verdens undertrykte og utbyttede folk og nasjoner på den andre siden. Med USA og dets vasaller, mener jeg da ikke det arbeidende folket, eller arbeiderklassen i de landene det er snakke om, men om den finanskapitalens representanter og deres statsapparat, mediemakt osv. i alle disse landene.
På toppen står imperiet USA sine største finanskapitalister og deres statsapparat. I hvert annet av vasallstatene har vi deres allierte, de unasjonale finanskapitalistene der og deres statsapparater, som realiteten er helt underlagt USA-imperialismen politisk, selv om det etter hvert har blitt et større og større problem for disse statene fordi underkastingen under USA får stadig større økonomiske og andre skadevirkningen.
Denne føydallignende pyramide av finanskapitalens statsapparater utbytter i dag en hel verden. De har sin hjemlige utbytting av arbeiderklassen, og de har sin internasjonale utbytting ved å holde resten av verdens nasjoner og folk, som ikke har klart å komme seg ut av deres grep, i et kvelergrep ved hjelp av militær og økonomisk krig, undergraving og arbeid for regimeendring i land der statene tar folkets parti mot den imperialistiske utbyttingen.
Derfor går den viktigste skillelinjen, hovedmotsigelsen i verden i dag, mellom finanskapitalens USA og dets vasallstater på den ene siden og de undertrykte nasjoner og folk på den andre siden. Arbeiderklassens internasjonale solidaritet må derfor ta uttrykk i at denne klassen innen USA-imperiet med vasaller og hjelpende overklasser i alle land, på den ene siden, må kjempe mot sin egen stats utbyttende innenrikspolitikk og dens imperialistiske utenrikspolitikk, og på den andre siden må støtte alle verdens folk og nasjoner som kjemper mot USA-imperialismen, samme hva slags politiske, religiøse eller andre ideologier denne kampen drives under.
Det finnes også et teoretisk grunnlag for denne påstanden i Lenins bok «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium».
I denne sammenhengen er Odd Arild sin politikk en gedigen sabotering av den kampen som over hele verden føres mot alle verdens folks verste fiende, USA-imperialismen, og alle som lider under den.
Noen historiske erfaringer
La oss så ta et blikk på norsk forsvarspolitikk før 2. verdenskrig og hva denne politikken førte til. Det som preget hele feltet var en blanding av brukne geværs politikk fra arbeiderpartiet, sammen med den andre borgerlige leirens militærpolitiske konsentrasjon om å stå mobilisert mot et angrep fra Sovjet pluss å forlite seg på at vår den gang reelt sett allierte, England, ville forsvare oss. Det samlete resultatet av dette var at Tyskland så lett kunne erobre landet vårt og underlegge oss en 5 års ganske brutal naziokkupasjon.
Før andre verdenskrigen var Sovjetunionen den eneste store staten som hadde klart å bryte ut av det jeg kaller den columbisk-imperialistiske sfære. Landet var da stadig under enorme militære, diplomatiske, økonomisk og andre typer angrep fra alle de gamle kolonistatene som hadde erobret verden siden Columbus steg i land på Hispaniola og innledet det 500årige holocaust som fulgte i land utenfor den columbiske sfære. Det viste seg også gjennom 2. verdenskrig da Sovjetunionen under ledelse av kommunistpartiet der, (sammen med Kina under ledelse av kommunistpartiet der) var den kraften som i det vesentlige nedkjempet Tyskland og Japans angrep på land og folk rundt seg.
Så skal vi se på en enorm erfaring som arbeiderklassen i de imperialistiske land har gjort under imperialismen. Hvis vi ser bort fra en kort stund i Tyskland i forbindelse med oktoberrevolusjonen i Russland, har det ikke vært i nærheten noen bevegelse der, som har gjort det mulig for arbeiderklassen der å slippe ut av denne imperialistiske fasen av kapitalismen. Grunnene er at de gamle kolonistatene, som etter hvert er blitt USA med vasallstater, har kunne flyttet ganske store deler av de arbeidende klasser ut av sine egne land for å okkupere områder som de hadde sikret seg gjennom folkemord, som USA, Australia, New Zealand, Sør-Afrika, Canada og Sør-Amerika og til slutt Israel. Så har man ved hjelp av de enorme profittene som var å hente i de koloniale og nykoloniale land kunne bestikke og holde i ro arbeiderklassen i egne land.
Til slutt har finanskapitalens virkeliggjøring av parolen om åpne grenser ført til store arbeidsvandringer som på avgjørende vis har svekket arbeiderklassen både i utvandrings- og innvandringslandene. I tillegg har store desinformasjonskampanjer svartmalt alle land og ledere som har brutt ut av det imperialistiske systemet. Og nå har de også tatt i bruk det store ikke-statlige frivillige hjelpeorganisasjonene (NGOene) som sine viktigste våpen i invasjonen av andre land. Angrip landet og gjør det avhengig av utenlandsk hjelp som produseres i imperialistlandene, slik at muligheten til utvikling av egen uavhengig økonomi ødelegges. Jamfør Afghanistan der 75% og mer av statsbudsjettene besto av utenlands «hjelp» og Haiti der «hjelpe»organisasjonene administrerer en reell okkupasjon fra USA.
Jeg mener, i likhet med Viste, at avskaffing av krig og nedrusting er vårt langsiktige mål.
Men dette målet er umulig å oppnå uten at USA-imperialisme blir slått internasjonalt av de undertrykte folkene og nasjonene og med støtte fra arbeiderklassen i alle land. Å ta fra disse landene redskapene for å forsvare seg mot USA-imperialismen og å frigjøre seg fra den, er å fordømme dem til evig undertrykking. Og da forblir det umulig også for arbeiderklassen i USA og vasallstatene å erobre den politiske makten i sine stater fordi USAs og vasallmaktenes beholder tilgangen til enorme rikdomskilder i de undertrykte folkene og nasjonene der de har den reelle makten.
Dessuten fører Vistes standpunkt til at vi må støtte alle kamper som arbeiderklassen i de undertrykte land og folk fører mot sine arbeidsgivere, uansett hvem som har satt dem igang om hvilke mål de har. Med sin hær av NGOer og agenter jobber USA systematisk med å destabilisere land som er ute av deres grep eller truer med å gå i den retningen. Til arsenalet hører svartmaling av statsledere, organisering av demonstrasjoner, uro, streiker, samarbeid med grupper som vil bryte ut av staten, og andre tiltak som kan åpne for å USA kan holde seg inne i eller slipper inn i landet igjen.
Blir det større bevegelser for demokrati osv. kan dette være direkte arrangert av USA, eller så sjanghaier de ledere i disse bevegelsen gjennom oppkjøp og andre midler og bruker dem til imperialistiske angrep på landet. Dette er godt dokumentert ved mange anledninger – vi nevner Iran da Arbenz ble styrtet, Chile da Allende ble styrtet og flere kupp i Latin-Amerika i det siste tiåret, og ikke bare kuppforsøkene i Venezuela. Det USA-organiserte kuppet i Ukraina er også et godt eksempel på deres metoder.
Om teoretiske grunnlag
Hvis vi ser på hva marxismen sier om dette er det først naturlig å vende seg til Marx sjøl. I Det kommunistiske manifest viser Marx at det under begrepet klassekamp er flere viktige arter. Marx skriver her at det er fire slike viktige arter klassekamp. Den første som er nevnt er kampen for å oppheve den private eiendomsretten (til produksjonsmidlene) og lønnsarbeidet. Den andre kampen dreier seg om å oppheve den borgerlige familien sammen med kvinneundertrykkingen. Den tredje kampen er arbeiderklassens kamp for å erobre det politiske herredømmet, å heve seg opp til den nasjonale klassen og konstituere seg sjøl som nasjon og da er det ennå nasjonalt, men ikke på noen måte i borgerskapets betydning. Den fjerde kampen dreier seg om å oppheve den borgerlige ideologien.
Dette betyr at alle disse kampene er store klassekamper. For å gjenta – kampen for å oppheve den private eiendomsretten (til produksjonsmidlene) og lønnsarbeidet – kampen for å oppheve den borgerlige familien og kvinneundertrykkingen – kampen for å heve arbeiderklassen opp til den nasjonale klassen gjennom å erobre det politiske herredømmet i staten – kampen mot den borgerlige ideologien. Dette var Marx sitt syn på klassekampen. Den inneholder i seg alle disse underavdelingene.
Da kapitalismen utviklet seg videre til den imperialistiske kapitalismen ble punkt tre, spørsmålet om å erobre den politiske makten og oppheve seg til den nasjonale klassen utviklet videre av Lenin. Han viste da til at dette siste ble spesielt vanskelig under de vilkårene som da oppsto. Imperialismen ga nye muligheter til å splitte og holde arbeiderklassen nede og til å skyve klassekampene over til de avhengige landene. Dermed ble det enda mer avgjørende at disse landene kunne frigjøre seg fra imperialismens grep for at arbeiderklassen i de imperialistiske statene kunne gjøre samme jobben hjemme. Den samme situasjonen rår i dag, bare oppgradert i en høyere potens.
Det var bare i en situasjon der imperialistiske stater kjempet om sin kake av den undertrykte og utbyttede verden at Lenin sa at arbeiderklassen ikke skulle støtte noen av partene. Det gjaldt selvfølgelig ikke stater som ville kjempe mot eller frigjøre seg fra imperialismens grep. Da var det arbeiderklassens oppgave i de undertrykte landene å støtte denne nasjonale frigjøringskampen, og det skulle også arbeiderklassen i sin egen imperialistiske stat gjøre.
Betydning for den antiimperialistiske kampen i dag
I dag er full støtte til alle stater som klarer å frigjøre seg fra grepet til de overklassene som styrer staten i USA og vasallstatene og de undertrykte utbyttede folkene og landene, og at disse klarer å tvinge imperialismen i kne, helt avgjørende for at arbeiderklassen i de imperialistiske landene skal kunne klare å gjøre jobben sin der. Og i tillegg kan det da faktisk også skje på den måten arbeiderklassen alltid har ønsket og jobbet for, på en fredelig måte.
I dag er det derfor om å gjøre å støtte fullt ut alle de statene som vil forsvare det formelle innholdet i FN-pakten og prinsippene fra Bandung-konferansen og til den alliansefrie bevegelsen, og å fremme antikrigsarbeid inne i de imperialistiske statene som bygger på de «fem prinsipper for fredelig sameksistens». [i] Dette er veien mot en fredelig verden i dag.
Dette er de samme prinsippene som nå er satt i Kinas grunnlov. Disse «fem prinsipper for fredelig sameksistens» (eller Panchsheel) er:
(1) gjensidig respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet;
(2) gjensidig ikke-aggresjon;
(3) gjensidig ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender;
(4) likestilling og gjensidig nytte; og
(5) fredelig sameksistens som sådan.
Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, og av den nye oppfølgingen fra Bandung-konferansen og de alliansefrie statene, blitt stadfestet på nytt. De er også stadfestet i den Santiago (de Compostela) deklararsjonen som Die Linke viser til i sitt program
Dette står opp mot USAs selvbestaltete prinsipp som de kaller «den regelbaserte orden» der reglene lages av USA og åpner for at USA kan utøve aggresjon mot ethvert land som motsetter seg dets ønsker.
Nå organiserer de undertrykte og utbyttete statene seg, sammen med de som har brutt av imperialismens sfære, for å omdanne FN slik at organisasjonen ikke følger USAs regelbasert orden, men FNs eget charter. Den anti-imperialistiske bevegelsen etter Bandung-konferansen er blåst liv i igjen sammen med den alliansefrie bevegelsen som hadde det vi kan kalle et nytt oppstartsmøte i Havanna i 2006 og et stort oppfølgingsmøte Beograd i Serbia i 2021, der bevegelsen også ble startet i 1961, med 120 stater til stede. I tillegg er det stadig flere land i Latin-Amerika som bryter ut av det USA-dominerte OAS og slutter seg til sin egen økonomiske union og det samme har skjedd i Asia der Kina har tatt initiativ til et slikt økonomisk samarbeidsområde.
Spesielt viktig er solidaritet med alle som blir utsatt for væpnet og/eller økonomisk krig fra USA med vasaller, som Cuba, Venezuela, Syria, Nord-Korea, Russland, for å nevne noen av de 40 landene som er utsatt for USAs sanksjoner.
Dette er en diametralt motsatt analyse av den Viste legger frem. Jeg mener at hans analyse er spesielt skadelig for arbeiderklassen i alle land og spesielt de undertrykte og utbyttede folkene og landene i vår nåværende historiske situasjon der alle menneskers hovedoppgave er å hindre den storkrigen på det eurasiske kontinent som USA vil sette i gang som eneste middel til fortsatt å opprettholde sin dødelige regelbaserte orden.
Utdyping av dette innlegget finner du på en artikkel laget på grunnlag av et foredrag holdt på medlemsmøte i Antikrigsinitiativet i Bergen 8. desember 2021. [ii]
[i] http://www.tvalen.no/2021/10/22/forandrer-kina-verden/
[ii] http://www.tvalen.no/2021/12/10/verdens-undertrykte-folk-og-nasjoner-reiser-seg/
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Valen.
En fryktløs juleappell til Statsmaktene
Av Adara Ryum - 16. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/en-fryktlos-juleappell-til-statsmaktene/
Av Adara Ryum, tidsskriftet Sivilisasjonen.
Vaksinepass. Ordet i seg selv vekker frykt. Frykt hos dem som minnes en annen tid, andre pass. Frykt hos dem som ei tåler urett som ikke rammer dem selv. Og frykt blant dem som under slikt et regime ikke skal være verdige borgere mer. Men frykt ikke, vedtas vaksinepass, våkner verden.
Det egentlige demokratiske problem
Den er tynnslitt. Det har den vært lenge. Tilliten til øvrigheten og dens lakeier. Den henger og dingler i en tynn tråd. En tråd mer frynset for hver dag som passerer. Brutte løfter, vilkårlig – vanvittig – bruk av skattebetalerens kasse, løgn og fordekkelse. Like lang som et vondt år er listen. Journalen som føres over hovmodet autoriteter utviser landets befolkning. Man taler om politikerforakt. Det er visstnok et problem. Et demokratisk problem. Det man burde tale om, er den forakt politikeren har for eget folk.
Strømmen vår selges til spottpris. Unionen rasler med forbud mot fyring av ved. Hva vil de oss egentlig – de som sitter der høyt på strå? Skal madrassene tømmes for skilling, skrapes ut på senvinteren et beinkaldt år? Og hva så, skal en fattig kall fryse i hjel? Å, kunne dere øvrighetens tjenere kjenne skam, hadde skammens byrde blitt større enn et menneske kan bære.
Men en og annen bondekall har skjønt det lenge. Forstått at verden, den er gal. Nå gjenstår kun for ham å innse at galskapen han ser, kan bli rettet mot ham.
Ny innpakning, samme gamle smak
For med ett så skjer det igjen. Innpakket og fordekt som et smittevern. Et dokument innføres. Et merke som gir tilgang; adgang til steder og goder de uten, kun kan sikle etter. Dét er igjen en realitet. Hverdag for våre sentraleuropeiske naboer. Få spør seg, hvordan kunne det skje? De fleste er opptatt. De har ting å gjøre. For det er tidkrevende å pleie frykt. Frykt for virus, medmennesker og sitt eget ukjente indre.
Undrer vi oss over hvordan de har det? De som er henvist til ensomhet, bortvist fra allmenningen. Spør vi oss hvor langt deres myndigheter har tenkt å drive vanviddet? Mener de med alvor at de vil fryse ut, diskriminere og sabotere livet til egne borgere? Nei, vi stiller oss ikke slike spørsmål. Vi er oss selv nok. Det er nordmannens evige last.
Frihet og liv er ett
Men folket, det våkner nå. Nordmannens politiske barnetro svinner hen. Den avtar idet han speider utover og ser at landet vi arvet, selges i ideologiens navn. Og når han enser at det frø våre fedre kjærlig plantet, røskes hånlig ut av vårt bryst, ja, da kjenner han sviket på kroppen. Kunnskap våre mødre overlot i våre hender, blir utvisket av læreverk, skoleverk og hjernevask så hinsides banal, så avsindig grotesk. Og idet tråden trekkes litt for langt, forstår den blåøyde mann at makten ei kjemper menneskeverdets sak.
Kun ett skritt til, og mennesker i fleng, vil ane den sannhet som ikke skal vites. Vi var forgiftet av frykt, kun det fant sted. Og dermed må makten, med sine ulovlige knep, maktesløst legge våpnene ned. For løpet er kjørt idet mennesket husker det høyeste bud, all gift har en motgift; fryktløshet og troen på Gud.
Alle har et hjerte man kan tale til
Jeg husker et dikt, det stod i en i gammel lærebok. Diktet lød kun slik:
Han fikk passet sitt påskrevet. Han brukte det aldri mer.
Kjære statsapparat. Denne appell dedikeres til dere. Måtte dere alle – alle og enhver – i løpet av julens dager kjenne på den indre gode frihet. For et fritt og et godt menneske, kuer aldri et annet.
Dette innlegget ble først publisert i tidsskriftet Sivilisasjonen.