Nyhetsbrev steigan.no 16.11.2024
En russisk vurdering etter Trumps seier: – Endringene blir mindre enn det mange tror
Spionene frykter Tulsi Gabbard og BigPharma frykter Robert F. Kennedy jr.
Bondeprotester i Brussel – det starter nok snart i Frankrike også!
FHI og Oslo kommunes folkehelseundersøkelse på villspor?
Kjetil Rolness vil øse ut enda flere milliarder for at flere ukrainere kan få dø i en tapt krig
FN-komité sier at Israel utfører folkemord, HRW sier at Israel begår krigsforbrytelser
Når konsernmedia har arbeidsuhell – narrativet om Syria
Trump har et mandat til å avslutte Ukrainakrigen
Sangen om Olav Tryggvason
Av Knut Erik Aagaard - 16. november 2024
https://steigan.no/2024/11/sangen-om-olav-tryggvason/
Gjennom ni artikler har dr. philos. Knut Erik Aagaard tatt oss gjennom norrøn historie fra Olav Tryggvason gjennom middelalder i perioden da røttene til det moderne Russland ble skapt og fram til dagens situasjon med NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina. Han dro veksler på Snorre Sturlason, Thoukydides og Herodot og geleidet oss fra «den vene guten» Olav Tryggvason og fram til et mord i Kiev. Det er en tour de force fra Aagaards side som vi setter stor pris på å kunne presentere i sin helhet.
Her er samtlige artikler i kronologisk rekkefølge:
https://steigan.no/2024/11/den-vene-guten/
https://steigan.no/2024/11/olav-etter-oppveksten-i-gardarike/
https://steigan.no/2024/11/myten-om-kiev-staten-1/
https://steigan.no/2024/11/myten-om-kievstaten-2/
https://steigan.no/2024/11/storfyrst-vladimir-rus-rikets-samling-og-kristning/
https://steigan.no/2024/11/myten-om-kiev-staten-3/
https://steigan.no/2024/11/jaroslav-den-vise-og-rikets-sammenbrudd/
https://steigan.no/2024/11/de-to-kongene-olav-og-det-hellige-russlands-grunnleggelse/
https://steigan.no/2024/11/mord-i-kiev/
Denne serien er merket med @OlavTryggvason.
En russisk vurdering etter Trumps seier: – Endringene blir mindre enn det mange tror
Av skribent - 16. november 2024
https://steigan.no/2024/11/en-russisk-vurdering-etter-trumps-seier-endringene-blir-mindre-enn-det-mange-tror/
Korfor vil ikkje USAs utanrikspolitikk endre seg under Trump? Det er djupstaten, dummen.
Taktiske endringar kan forventast frå administrasjonen til den 47. presidenten, men den strategiske kursen vil mest sannsynleg ikkje endre seg.
Av Alan Lolaev, gjesteforskar ved Laboratorium for politisk geografi og samtidspolitikk, Høgskulen for økonomi (Moskva).
Donald Trumps siger i USAs presidentval har vekt uro blant dei som støttar landets noverande utanrikspolitikk under Biden, og gitt håp til dei som gjerne ser at den endrar seg.
Det presserande spørsmålet som resonnerer både i amerikanske politiske sirklar og blant Washingtons allierte og motstandarar over heile verda, er kor store endringar ein kan vente frå den nye Republikanske administrasjonen.
Mange ekspertar, som har høyrd dei dristige ytringane til Trump og kampanjeteamet hans, spår at hans retur til presidentsetet vil medføre betydelege politiske endringar. Men sjølv med Republikansk majoritet i begge Kongress-kammera (spesielt Senatet, som har stor innverknad på utanrikspolitikken), er det usannsynleg at Trump vil greie å oppfylle alle sine løfte på dette området.
I teorien vil Trumps retur til presidentstillinga skje under dei gunstigaste kåra for implementering av hans utanrikspolitiske agenda. Republikanarane har ikkje berre styrka majoriteten i Representanthuset, men også tatt tilbake kontrollen over Senatet, som signifikant påverkar utanrikspolitikken ved at dei godkjenner sentrale utnemningar og ratifiserer internasjonale traktatar.
Bekymringane no over substansielle utanrikspolitiske endringar, er som ekko av dei under Trumps første periode, då dei kraftige ytringane hans ofte vart oppfatta som politiske kursendringar, men til sjuande og sist viste seg å ikkje vere det. Når han kjem på plass i Det kvite hus att, er Trump forventa å gjenintrodusere «Amerika først»-prinsippet i utanrikspolitikken, og dermed ei meir pragmatisk tilnærming til internasjonale spørsmål, men ikkje nødvendigvis ei total endring i utanrikspolitiske mål og prioritetar.
Trumps første periode: Taktiske endringar, strategisk kontinuitet
Forventningane om uunngåelege, radikale endringar i USAs utanrikspolitikk etter Trumps siger i 2016, viste seg å vere falske. Til dømes lova Republikanaren å løyse opp NATO, bygge opp nærare band til Russland og ta eit tøffare standpunkt mot Kina. Trump kritiserte europeiske land for utilstrekkelege forsvarsbudsjett og trua gjentatte gongar med å redusere USA si rolle i NATO.
Han vil kanskje igjen insistere på at NATO-land aukar utgiftene sine til forsvar, med trykk på at USA ikkje burde bere den tyngste børa. Denne tilnærminga skapte spenningar innan alliansen og førte til ei omdistribuering av ansvar og plikter. Og det auka europeiske engasjementet i eiga sikkerheit styrka NATO.
Trump uttrykte også ønske om å etablere nærare band med Moskva; han snakka positivt om Putin og søkte ein ny avtale om atomvåpenkontroll som også skulle inkludere Kina. Men desse ambisjonane førte til fleire sanksjonar mot Russland og auka støtte til Ukraina og utelukka reelle forbetringar av relasjonane mellom USA og Russland.
Under Trump starta USA ein aktiv handelskrig mot Kina, innskrenka samarbeidet innan høgteknologiske sektorar og implementerte tiltak for å kontre kinesisk påverknad i Asia og andre regionar. Men desse konfronterande stega var eit logisk framhald av strategiane for avgrensing (containment) og “pivot to Asia” som Obama-administrasjonen starta, og dei fell difor ikkje inn under definisjonen for eit stort politisk skifte.
Ukraina-spørsmålet: jamnt minkande støtte
Ei av dei sentrale utanrikspolitiske prioriteringane til Trumps andre periode blir konflikten i Ukraina. Under valkampen hevda Trump at han raskt skulle få sett stopp for landets krig mot Russland så snart han vart president. Men han sa og at han ikkje ville forplikte seg til å auke hjelpa til Ukraina, og insisterte på at europeiske land burde ta ein større del av dette ansvaret.
Trump sitt forhold til Russland har vore prega av motsetningar. På den eine sida har han søkt varmare relasjonar med Putin og ofte omtalt han i positive vendingar med karakteristikkar som «brilliant» og «smart». Men han fordømde Russlands operasjon i Ukraina, og sa Putin hadde gjort «ein kolossal feil». Denne inkonsekvensen, saman med anti-ukrainske utsegner frå medlemmar av Trumps indre sirkel, har skapt uvisse om kva for eit standpunkt Washington vil ta under ein ny Republikansk administrasjon.
Trump er forventa å søke ei fredeleg løysing på Ukraina-konflikten, truleg ved å utnytte Kiev si avhengigheit av US-amerikanske militær og økonomisk hjelp, samt den potensielle avslutninga av denne hjelpa, som eit argument for fred.
Ein fredavtale vil truleg kome med vilkår som er mindre gunstige for Ukraina enn dei ville ha vore for eit år sidan. Med ein bakkesituasjon som endrar seg i Russlands favør, tyder Ukrainas territorielle tap på at vilkåra for ein eventuell fred kan bli meir utfordrande for Kiev enn dei hadde vore viss forhandlingane hadde funne stad tidlegare.
Viss dette scenariet skulle materialisere seg, ville det, som på andre nøkkelområde, ikkje bety eit stort skifte i USAs utanrikspolitikk.
Den noverande Biden-administrasjonen har allereie vist teikn på «Ukraina-utmatting» – trøytte av den dyre støtta til Kiev. Folkeopinionen i USA reflekterer også ein jamn nedgang i støtta til å halde fram med å gi like mykje støtte som dei no gir til Ukraina. Sjølv om Demokratane hadde vunne valet, med Kamala Harris i Det kvite huset og Demokratisk kontroll med Kongressen, så ville støtta til Ukraina sannsynlegvis ha halde fram sin gradvise nedgang.
Trump-administrasjonen kan gå for ein strategi som er fokusert på ei meir pragmatisk løysing for Ukraina-konflikten. Denne tilnærminga vil truleg kombinere ein reduksjon av militærstøtta med aktive diplomatiske forhandlingar som dersom dei lykkast kan la Trump vise fram ei «effektiv løysing» på konflikten. Men for Ukraina og deira allierte vil ein slik strategi bety auka press på Kiev om å kompromisse, og potensielt svekke posisjonen deira i forhandlingar og skifte maktbalansen i regionen.
Den viktigaste avgrensande faktoren: institusjonell treigheit eller djupstaten
Grunnen til at radikale endringar i USAs utanrikspolitikk er usannsynlege, ligg i den institusjonelle treigheita til det avgjerdstakande systemet. Landets utanrikspolitikk er tungt byråkratisert og kan ikkje operere på eiga hand, uavhengig av balansen mellom interessene til ulike maktgrupper. Presidenten har betydeleg makt, men lyt ta omsyn til Kongressen når viktige utanrikspolitiske avgjrder skal takast. Som på andre område av avgjerdstakinga, er djupstaten sin påverknad på utanrikspolitikken framleis betydeleg
I Kongressen er det tverrpolitisk semje på nøkkelområde av den amerikanske utanrikspolitikken: avgrensing av makta til Russland og Kina, å oppretthalde NATO og støtte Israel. Denne konsensusen tillet ikkje anna enn taktiske justeringar, medan den overordna strategien forblir intakt.
Så ein ny Trump-periode vil truleg føre til ein meir pragmatisk utanrikspolitikk. Administrasjonen hans vil truleg fokusere på ei tøffare haldning overfor Kina, redusert støtte til Ukraina, omdistribuering av ansvar innanfor NATO, og redusert US-ameriknask engasjement i globale alliansar og avtalar.
Om desse endringane kan sjå betydelege ut, vil dei ikkje utgjere noka full overhaling av Washingtons langsiktige utanrikspolitiske retning.
Omsett av Monica Sortland for Derimot.no.
https://www.rt.com/news/607508-changes-us-foreign-policy-trump
Spionene frykter Tulsi Gabbard og BigPharma frykter Robert F. Kennedy jr.
Av red. PSt - 16. november 2024
https://steigan.no/2024/11/spionene-frykter-tulsi-gabbard-og-bigpharma-frykter-robert-f-kennedy-jr/
Donald Trumps valg av Tulsi Gabbard som amerikansk etterretningssjef har sendt sjokkbølger gjennom det nasjonale sikkerhetsetablissementet, skriver Reuters.
Det byrået kaller «spionverdenen» skal være forbannet over valget av Gabbard, en tidligere kongresskvinne for Demokratene, som ikke bare gjorde seg bemerket ved å besøke Syria og fordømme Donald Trump den gangen for å stjele Syrias olje, men som også har tatt avstand fra USAs rolle i krigen i Ukraina. Hun har sagt rett ut at denne krigen ikke handler om demokrati eller om å støtte folket i Ukraina, men om USAs forsøk på å skade og svekke Russland. Gabbard har også fordømt de hemmelige amerikanske biologiske laboratoriene i Ukraina og i resten av verden!
Det er klart at «spionverdenen» får skjelven av at en slik person skal kunne koomme til å se dem i kortene, for ikke å si rive i stykker de kriminelle prosjektene deres.
Vi siterer Reuters:
Randal Phillips, en tidligere tjenestemann i CIAs operasjonsdirektorat som jobbet som byråets øverste representant i Kina, sa at med Trump-lojalister i øverste regjeringsposter, «kan dette bli veien til noen virkelig tvilsomme handlinger» av ledelsen i etterretningssamfunnet.
En vestlig sikkerhetskilde sa at det kan være en innledende nedgang i etterretningsdelingen når Trump tiltrer i januar, som potensielt kan påvirke «Five Eyes», en etterretningsallianse som består av USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand.
Innenfor og utenfor det amerikanske etterretningsnettverket fokuserer mye av angsten på Trumps valg av Gabbard (43) som direktør for nasjonal etterretning, spesielt gitt hennes synspunkter som blir sett på som sympatiske for Russland i krigen mot Ukraina.
«En utnevnelse av utenrikspolitikk og nasjonal sikkerhet som har skapt betydelig uenighet er den av Tulsi Gabbard som direktør for nasjonal etterretning [DNI]», sa Philip Giraldi, en tidligere CIA-operasjonsoffiser med erfaring i Europa og Midtøsten, til den offisielle russiske kanalen Sputnik.
CIA-veteranen sa at mye av dissensen kommer fra «etterretningssamfunnet», inkludert aktive offiserer og tidligere ansatte i organisasjoner som CIA og NSA.
Innvendinger mot Gabbards nominasjon har fokusert på hennes mangel på etterretningserfaring, og hevdet at hun «ikke vil være i stand til å oppfatte problemer blant et uregjerlig konglomerat av 18 etterretningsbyråer,» sa analytikeren.
Men Giraldi svarte på disse innvendingene med å si at hun er «smart, erfaren og dyktig nok til å samle sine egne ansatte rundt seg som vil lede henne mellom skjærene i det uryddige farvannet i Washington DC».
BigPharma frykter Kennedy
Forskere er bekymret for konsekvensene i resten av verden hvis Donald Trump får innsatt Robert F Kennedy Jr. som helseminister USA. Dette skriver NTB.
Kennedy har mange ganger kritisert vaksiner og omtales ofte som vaksineskeptiker. Ifølge nyhetsbyrået AP har han uttalt at det ikke finnes noen trygge og effektive vaksiner.
Likevel sier han selv at han ikke er vaksinemotstander.
Helseeksperter lar seg ikke berolige av dette, og flere er sterkt bekymret for konsekvensene hvis Kennedy blir helseminister.
– Framskritt vil raskt gå tapt i samfunn hvor vaksineskepsis fremmes, noe jeg frykter vil skje i USA hvis Kennedy utnevnes, sier Beate Kampmann, professor ved London School of Hygiene & Tropical Medicine, til The Guardian.
I andre deler av verden tror hun holdningene til vaksiner vil bli mer polarisert.
Professor Andrew Pollard ved Universitetet i Oxford sier han er redd Kennedy vil fremme syn som strider mot forskning og vitenskap.
– Hvis dette gjør at familier nøler med å vaksinere mot dødelige sykdommer som truer barn, så vil konsekvensene bli dødelige for noen.
Donald Trump varslet torsdag at han ønsker seg Kennedy som helseminister. Om Senatet vil forsøke å stanse utnevnelsen, er foreløpig uklart.
Lover å rydde opp i korrupsjonen og skape bedre helse i USA
Robert F. Kennedy jr. tar kritikken fra BigPharma med knusende ro. I en samtale med Tucker Carlson sier han at FDA får nesten halvparten av budsjettet sitt fra Big Pharma-selskaper og CDC tjener mye av pengene sine via vaksinepatenter.
(FDA er Food and Drug Administration, som angivelig skal kontrollere både matvarebransjen og den farmasøytiske industrien og CDC er Centers for Disease Control and Prevention som styrer USAs helsepolitikk og var sentrale i «pandemien» og vaksinekampanjene.)
CDC bruker 4,9 milliarder dollar årlig av budsjettet på 12 milliarder dollar på å kjøpe og distribuere vaksiner. Så det er egentlig et vaksineselskap. Det er ikke et regulerende kontrollbyrå. Det er omtrent 40% av budsjettet. CDC har 57 vaksinepatenter. NIH (National Health Institute) har tusenvis av patenter, mange av dem for vaksiner».
«For eksempel eier Tony Faucis byrå et halvt Moderna-patent og kommer til å tjene milliarder og milliarder av dollar på salg av Moderna-vaksinen. Fire av Tony Faucis beste hjelpere har også patentrettigheter til Moderna. Så Tony Fauci kan tildele patentrettigheter til sin favorittlojalist i hans byrå».
«Og de får da beholde 150.000 dollar i året resten av livet på et produkt de skal regulere. Tony Fauci eier patenter på legemidler som han har utviklet. Og så er det, du vet, den regulatoriske funksjonen har vært i hovedsak underordnet de kommersielle og merkantile aspektene ved vaksineproduksjon».
Kennedy skisserer sin plan for å eliminere farmasøytiske annonser på TV, sikre gjennomsiktig tilgang til føderale helsedatabaser og få slutt på korrupt praksis innen medisinsk tidsskriftindustri.
«Jeg er ikke skremt av byråene. Jeg vet hvordan de fungerer og hvordan de skal endres, og de fleste av disse endringene trenger du ikke Kongressen for… Med et pennestrøk kan du fjerne regelen som lar farmasøytiske annonsører vise direkte til forbrukerannonser på TV… Jeg kan åpne opp alle databasene… CDC holder låst ned som om det var Fort Knox. Vel, jeg åpner den databasen på dag én… Jeg har 100 ting jeg skal gjøre umiddelbart for å løse opp byråets blokkeringer».
Vil det skje i virkeligheten?
Det mange spør seg om er hvorvidt folk som Gabbard og Kennedy virkelig vil få gjort det de har lovt eller om de vil bli satt til side eller vende kappen etter vinden som så mange har gjort før dem.
Vi holder oss ikke med helter i Washington, slik de øvrige mediene i Norge gjør.
Vi hører hva de sier, men er mest opptatt av hva de gjør. Som britene pleide å si:
The proof of the pudding is in the eating.
Amerikansk politikk er i det minste blitt langt mer interessant etter Det demokratiske partiets spektakulære nederlag 5. november.
Bondeprotester i Brussel – det starter nok snart i Frankrike også!
Av Romy Rohmann - 16. november 2024
https://steigan.no/2024/11/bondeprotester-i-brussel-det-starter-nok-snart-i-frankrike-ogsa/
Nå er europeiske bønder er i gang med protestene mot frihandelsavtalen mellom EU og Mercosur. De mener økt import fra Sør-Amerika vil skade europeisk jordbruk.
Det var rundt 100 bønder som samlet seg ved EU-hovedkvarteret i Brussel onsdag. Bøndene var tydelige på at Mercosur avtalen er skadelig for bøndene, miljøet og sosialrettigheter.
Mercosur er et frihandelssamarbeid mellom Brasil, Argentina, Uruguay, Paraguay og Venezuela.
Vi skreiv om forhandlingene om Mercosur-avtalen som skal finne sted i november og om avtalen som allerede er inngått med EFTA-landene her på steigan.no den 27. oktober:
På G20-toppmøtet i Rio (Brasil) den 18. og 19.november er det mulig at EU- kommisjonen går inn på en ny handelsavtale med Mercosur. I Frankrike vil inngåelsen av en slik avtale bety nye store protester som også kan bety slutten for den franske regjeringen.
I Brussel Times skriver de dette:
Rajae Maouane (Ecolo) hevdet at traktaten har flere problemer. Benoît Lutgen (Les Engagés) uttrykte skuffelse over at Belgia ikke prioriterte denne saken under sitt roterende formannskap i EU-rådet i første halvdel av året.
Bøndene er sjølsagt bekymret, og mener at Belgia ikke kan akseptere en avtale som straffer europeiske produsenter.
I byen Chaumont i Frankrike, EUs største jordbruksprodusent, dumpet bønder gjødsel i protest. Brasil har presset på for å få avtalen mellom EU og Mercosur signert innen slutten av november.
FHI og Oslo kommunes folkehelseundersøkelse på villspor?
Av Einar Flydal - 16. november 2024
https://steigan.no/2024/11/fhi-og-oslo-kommunes-folkehelseundersokelse-pa-villspor/
Folkehelseinstituttet (FHI) og Oslo kommune gjennomfører i disse dager en stor undersøkelse av innbyggernes helse. Den spør om mye. Det mest bemerkelsesverdige er at den ikke spør om faktorer vi i dag vet gir klare utslag i folkehelsen.
Grafen nedenfor viser resultatene fra en undersøkelse som ble gjort før folk fikk WiFi og AMS-målere i hus. Den forteller at en lang rekke diffuse helseplager den gang, i 2001, hadde nær sammenheng med hvor langt vekk du bodde fra en mobilmast.
En rekke undersøkelser har påvist slike sammenhenger og flere biologiske forklaringer på cellenivå er godt kjent blant dem som forsker på slikt: En hovedforklaring som var etablert innen strålevernet alt på 1960-tallet og stadig er blitt sikrere gjennom moderne forskning, er at de brå, lavfrekvente pulsene som inngår i mikrobølgene fra mobilmaster, fører til stadig forhøyet produksjon av ROS/oksidanter. At dette fører til cellestress, som åpner en Pandoras eske av mulige virkninger, både akutte og langtids. Det skjønner en hver lege.
Og en hver lekmann kan forstå at å lete etter forklaringer til disse symptomene i ulike sosiale variabler uten å trekke inn avstanden til mobilmaster, ville virke tilslørende og føre til helsetiltak som ikke rørte ved hovedårsaken: nærheten til mobilmasten.
Men dette var altså før vi i tillegg fikk WiFi i de tusen hjem, dimmere, sparepærer og LED-pærer og deretter AMS-målere og «smarte» vannmålere, nettbrett og Apple- og Android-bokser til TV-en. Nå er bildet mer komplisert, for også disse dingsene fyller våre omgivelser med skarpe, ganske lavfrekvente pulser via sendere og ut i feltene rundt husets ledningsnett. Slike kilder gir biologien belastninger som slår ut i de samme symptomene – ikke hos alle, men hos så mange av befolkningen at det tegner seg et tydelig mønster – hvis man bare stiller de rette spørsmålene.
Hvor meningsfylt er det da å gjøre en større helseundersøkelse av Oslos befolkning med en mengde spørsmål om søvn, kosthold, boforhold, utdanning, økonomi, sosial omgang og helseplager, uten å ta med ett eneste spørsmål om eksponering for slike kilder? Man kunne for eksempel spurt om avstanden fra sofa, soveplass og kjøkkenbordet til WiFi-ruteren og AMS-måleren, om avstanden til nærmeste mobilmast, om du har mange dimmere i huset, sover med WiFi påslått og om mobilen er satt i flymodus hvis den ligger på nattbordet. Eller man kunne spurt om annet som kan bidra til å forklare helsesituasjonen utfra eksponeringen for mikrobølger og skitten strøm.
Denne store undersøkelsen vil selvsagt ikke finne noen sammenheng mellom helsetistanden i Oslo og slike strålekilder – ganske enkelt fordi den ikke spør om noe som kan gi informasjon om slikt. I stedet vil svaret på spørsmål om mikrobølger og skitten strøm kan påvirke helsa bli: «Nei, noen slike sammenhenger er ikke påvist». Slik vil den bidra til å forsterke forestillingen om at slike sammenhenger ikke fins.
Hvor mye koster denne helseundersøkelsen? Det vet jeg ikke, så jeg spurte ChatGPT. Svaret, som skal være basert på tre kilder, tyder på at det er «betydelige beløp»:
«Folkehelseinstituttet (FHI) og Oslo kommune samarbeider om en omfattende folkehelseundersøkelse i Oslo for å kartlegge helse, trivsel og livskvalitet blant byens innbyggere. Undersøkelsen gjennomføres med støtte fra byens ressurser og etter modell fra tidligere undersøkelser, men eksakte kostnadsdetaljer har ikke blitt oppgitt i offentlige kilder. FHI har engasjert eksterne partnere, som Verian og Gallup, for å samle inn og analysere dataene, noe som tyder på et betydelig finansielt engasjement fra offentlig sektor».
Formuleringen «et betydelig finansielt engasjement fra offentlig sektor» betyr dermed også et betydelig sløseri, ettersom betydningen av en godt dokumentert årsak til redusert folkehelse ikke sjekkes ut. I stedet vil variasjonene i folkehelse bli forsøkt forklart med det man spør om. Betydningen av menneskeskapte elektromagnetiske felt blir dermed tåkelagt.
Invitasjoner til å delta på undersøkelsen er sendt til 160.000 tilfeldig utvalgte innbyggere over 18 år. I tillegg til kostnadene i kroner og øre over offentlige budsjetter kommer tidsbruken hos innbyggerne som skal svare på de mange spørsmålene. I undersøkelsen angis svartiden til 20 minutter. Med en svarprosent på 50% blir det 1.600.000 minutter, som utgjør 26.667 timer. Regner vi et årsverk til 1.950 timer, blir det 13,7 årsverk.
Det kan virke som om vi her har en sak for Sløseriombudsmannen.
Einar Flydal, den 15. november 2024
Om du vil ha flere detaljer:
Populærfaglig:
Susan Pockett: Stråletåka – Helse- og miljøforurensningen fra mikrobølgene (Z-forlag, 2020). (237 sider). (Selges bare HER)
Einar Flydal og Else Nordhagen: Smartmålerne, skitten strøm, pulser og helsa (2021), (285 sider) (Selges bare HER)
Da mobilmastene ble slått av på en boligblokk i Okinawa…, bloggpost, EFlydal, 13.03.2015.
Studier om mobilmaster og helse – en oversikt med tysk grundighet, bloggpost, EFlydal, 20.04.2016
Faglitteratur:
Sachin Gulati, Wilhelm Mosgoeller, Dietrich Moldan, Pavol Kosik, Matus Durdik, Lukas Jakl, Milan Skorvaga, Eva Markova, Dominika Kochanova, Katarina Vigasova, Igor Belyaev: Evaluation of oxidative stress and genetic instability among residents near mobile phone base stations in Germany, http://doi.org/10.1016/j.ecoenv.2024.116486 (sammendrag på norsk: https://einarflydal.com/2024/06/24/langtids-helsevirkninger-fra-mobilmaster-na-vet-vi-nok-for-a-handle/)
D J Panagopoulos, A Karabarbounis, I Yakymenko og G P Chrousos: Menneskeskapte elektromagnetiske felt tvinger ioner til oscillering og fører til dysfunksjoner i spenningsstyrte ionekanaler, oksidativt stress og DNA-skade (gjennomgang), norsk oversettelse, med engelsk original, INTERNATIONAL JOURNAL OF ONCOLOGY 59: 92, 2021.,
https://einarflydal.com/?sdm_process_download=1&download_id=74741
Denne teksten ble først publisert på
den 16.11.2024
Kjetil Rolness vil øse ut enda flere milliarder for at flere ukrainere kan få dø i en tapt krig
Av Pål Steigan - 16. november 2024
https://steigan.no/2024/11/kjetil-rolness-vil-ose-ut-enda-flere-milliarder-for-at-flere-ukrainere-kan-fa-do-i-en-tapt-krig/
Norske skrivebordskrigere er seg sjøl lik. De går nå hverandre en høy gang for å gi bort mest mulig av norske skattepenger til amerikansk våpenindustri og de korrupte oligarkene i Ukraina. Guri Melby vil gi 105 milliarder kroner og Kristin Clemet i Minerva ville først gi 300 milliarder og så høynet hun til 500 milliarder.
For å lansere slike vanvittige forslag benytter de seg av den norske skamfølelsen. Vi skal skamme oss over det som er igjen av vår velstand, sjøl om den nå forsvinner i rekordhastighet, og vi skal ikke minst skamme oss over inntektene til Oljefondet eller Statens pensjonsfond utland, fondet som angivelig skal sikre kommende generasjoner av nordmenn pensjoner og fortsatt velstand.
Og denne skammen gjør at vi fortest mulig bør kvitte oss med disse inntektene. Og her kommer Melby og Clemet inn på banen med forslag som angivelig skal vise hvor godhjertet og solidariske de er. Men merk at de er «solidariske» og «godhjertet» med andres penger. Verken Melby eller Clemet ofrer noe personlig. Det koster dem ingenting. Null!
Hadde de krigerske overklassedamene gitt halve lønna si til Ukraina, så hadde de da i det minste vist at de putter pengene sine der munnen deres er, men neida. De ofrer ikke en nikkel.
Og nå er også Kjetil Rolness kommet på banen for å følge opp en artikkel i Minerva.
I et innlegg på Facebook skriver han:
Selv med Trumps plan (som man kan mene mye om), blir vi nødt til å gi Ukraina langt større militær støtte, for at Russland skal skjønne at kostnadene ved å fortsette krigen blir større enn kostnadene ved å avslutte den. Men hva gjør Norge i denne situasjonen? Nils August Andresen tenker høyt – og sammenligner tall:
«NATOs samlede planlagte militære bistand til Ukraina for 2025 beløper seg til bare 43 milliarder dollar, eller rundt 480 milliarder kroner.
Til sammenligning: Oljefondet hatt et verdistigning bare hittil i år på rundt 3800 milliarder kroner.
Norge kunne altså alene båret den FULLE økonomiske kostnaden av selv en vesentlig større våpenstøtte i mange år uten å bli ÉN KRONE FATTIGERE enn vi var ved inngangen til året. Det hører med at mange av oljefondets milliarder de siste årene er tjent på gassinntekter som har vært særskilt høye nettopp på grunn av krigen.
Asle Tojes edruelighet
En som setter foten ned for denne bisarre givergleden er Asle Toje, som skriver i en kommentar på veggen til Rolness:
Om det var penger det skortet på, ville dette vært klokt, men det er mannskaper. Den tingen som ikke kan kjøpes for penger. Akkurat nå virker Norge mer ivrig på å kjempe enn hva Ukraina selv er. Kanskje pga våre mediers tendens til å ikke dekke nyheter som ikke passer narrativet. I Kiev snakker man nå forhandlinger. Jeg antar denne saken bekrefter det gamle dictum: når det eneste verktøy du har, er en hammer vil stadig flere problemer se ut som en spiker. Og til sist. Minerva presenterer hva vi før kalte ‘sosialist-matte’: Summen han foreslår å gi bort, tilhører ikke Andresen (Nils August Andresen, ansvarlig redaktør i Minerva, red.) og det er åpenbart ikke nok penger, siden Ukraina er i ferd med å tape på det budsjettet. Pengene brenner i lommene. Høyre vil skusle våre kollektive sparepenger (de vi skulle investere) bort på en tapt krig, Ap på en havarert klima-kamp. Etter at det var åpenbart at begge deler er forfeilet. Dette, kjære venner, er sinnelaget som har ført til Europa opp i stry.
Presist. Klokkerent.
FN-komité sier at Israel utfører folkemord, HRW sier at Israel begår krigsforbrytelser
Av Dave DeCamp - 16. november 2024
https://steigan.no/2024/11/fn-komite-sier-at-israel-utforer-folkemord-hrw-sier-at-israel-begar-krigsforbrytelser/
USA benekter begge anklagene og fortsetter å bevæpne Israel.
Antiwar.com, 14. november 2024.
På torsdag sa en rapport publisert av FNs spesialkomité* at Israels handlinger i Gaza er «i samsvar med kjennetegnene på folkemord», mens Human Rights Watch ga ut en rapport som sa at Israel begikk krigsforbrytelser og etnisk rensing.
*(En spesialkomité i FN er en gruppe eksperter eller representanter utnevnt av FN for å undersøke og rapportere om spesifikke spørsmål eller hendelser. For eksempel undersøker spesialkomiteen for FN-pakten og for styrking av organisasjonens rolle, ideer og forslag angående pakten og FNs rolle i å opprettholde fred og sikkerhet. Et annet eksempel er FNs spesialkomité for å etterforske israelsk praksis, som har anklaget Israels krigføring i Gaza for å være i samsvar med kjennetegnene på folkemord. Kilde: special UN committee meaning – Søk. O.a.)
FN-rapporten, utgitt av FNs spesialkomité for å undersøke israelsk praksis, sa at Israel har brukt «kriminelle midler» for å nå sine militære mål, inkludert bruk av sult som våpen.
«Dette inkluderte bevisst å forårsake død, sult, stor lidelse og alvorlig skade, bruke sult som en metode for krigføring og bevisst rette angrep mot sivile», heter det i rapporten.
Komiteen, som ble dannet i 1968, diskuterte også den okkuperte Vestbredden, der den sa at Israel har et «apartheidsystem av urettferdighet». Rapporten sa at «drap og alvorlig kroppslig eller psykisk skade påført palestinere i Gaza og den okkuperte Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, er brudd på folkeretten».
HRW-rapporten la vekt på Israels tvangsfordrivelse av palestinere i Gaza. «Israelske myndigheter har forårsaket massiv, bevisst tvangsfordrivelse av palestinske sivile i Gaza siden oktober 2023 og er ansvarlige for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten», sa HRW. «Det er ingen plausibel tvingende militær grunn til å rettferdiggjøre Israels massefordrivelse av nesten hele Gazas befolkning, ofte flere ganger».
Fordrevne palestinere etter å ha flyktet fra den nordlige delen av Gaza, midt i en israelsk militæroperasjon, i Gaza by, 5. november. REUTERS/Mahmoud Issa
Som svar på rapportene benektet USA igjen at Israel begikk folkemord. Med henvisning til folkemord-statusen, sa utenriksdepartementets talsmann Vedant Patel: «Det er noe vi utvetydig vil være uenige i. Vi mener den typen formuleringer og den typen anklager absolutt er ubegrunnede, da det er relatert til den humanitære situasjonen».
På spørsmål om HRW-rapporten, hevdet Patel at USA ikke har sett «tvangsfordrivelse» i Gaza, og sa at det ville være en rød linje for utenriksminister Antony Blinken. Hans benektelse kommer mens israelske styrker gjennomfører en kampanje for etnisk rensing i det nordlige Gaza, en realitet som har blitt erkjent av israelske medier.
Israelske tropper tvinger palestinske sivile til å forlate de nordlige byene Jabalia, Beit Lahia og Beit Hanoun under trussel om død, enten ved skyting eller sult. Haaretz rapporterte at israelske styrker ødelegger alle hjemmene i områdene de renser, slik atpalestinerne ikke har noe sted å vende tilbake til.
Patels kommentarer følger Biden-administrasjonens mønster det siste året med å benekte virkeligheten på bakken i Gaza, for å sikre at amerikanske våpen fortsetter å strømme til Israel.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
(2) Turkey Breaks Diplomatic Relations w/ Israel! Col. Macgregor Explains Why it Matters. – YouTube
What REALLY Happened in Amsterdam (Double Down News)
Col. Larry Wilkerson: Trump’s Team Pushing America to WAR for Israel Against Iran?
Miriam Margolyes urges fellow Jews «to shout, beg, scream for a ceasefire» in Gaza
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Når konsernmedia har arbeidsuhell – narrativet om Syria
Av Foreningen lov og helse - 16. november 2024
https://steigan.no/2024/11/nar-konsernmedia-har-arbeidsuhell-narrativet-om-syria/
I en første utgave av denne serien om Når konsernmedia har arbeidsuhell kunne vi se en CNN-journalist sprelle vilt når intervjuobjektet plutselig begynte å si «feil» ting. Nå skal jeg vise et annet ubetalelig eksempel, og nå skal vi over til Vestens krig mot Syria som startet i 2011.
Av Terje Hansen, Foreningen lov og helse.
15. november 2024
Verken foreningen generelt eller denne gjennomgangen spesielt skal primært handle om analyser av Syria-krigen, men skissering av bakteppet blir likevel nødvendig her. Situasjonen var per 2018 slik at syriske myndigheter og dets militære styrker i stor grad var i ferd med å vinne krigen mot de ekstreme jihadistiske opprørsgruppene. Det hadde de riktignok neppe klart uten at Russland gikk inn i 2015 og hjalp, for frem til da hadde de vestligstøttede terrorgruppene nesten lyktes med å male i stykker det meste av Syria og ta store landområder i sin ferd i retning hovedstaden Damaskus. ISIS hadde rykket frem i lengre tid da Russland gikk inn med militære ressurser, og det var først da ISIS begynte å få klare tilbakeslag. Den enorme påståtte vestlige krigsinnsatsen mot ISIS, med til sammen 87 land i en koalisjon, og med noen av de fremste krigsmaskineriene i Vesten, hadde frem til da av en eller annen grunn ikke gitt særlig resultater.
Da vi var kommet til 2018 hadde de jihadistiske opprørsgruppene, som hadde fått tyngre våpenforsendinger fra vestlige land så som USA, i tillegg til enorme pengesummer og politisk støtte fra Vesten inkludert Norge samt land i Midtøsten som spesielt Saudi Arabia, Tyrkia og Qatar m.fl., kommet klart på vikende front de fleste steder, kanskje bortsett fra i Idlib hvor de hadde fått lov å etablere seg på lånt tid.
Da Assad kom på en briljant idé
Det var altså i denne situasjonen Assad kom på en briljant idé.
Når det gjelder bruk av kjemisk gass, som straks blir et poeng i denne historien, er det svært lite, for ikke å si null gevinst rent militært og taktisk ved å bruke det. Spesielt i den veldig banale form at man for eks. flyr et par helikoptre over en opprørslandsby og slipper noen rørbeholdere med gass ned litt sånn tilfeldig. Militær-faglig sett er det helt meningsløst. Strategisk og ikke minst politisk er det ikke bare meningsløst, det er det absolutte selvmord og 100% stupid.
I det politiske bildet bør også to ting påpekes: for det første det at tidligere president Obama i krigens start hadde gått ut og sagt at bruk av kjemisk gass var den “røde linjen” for USA, for da ville USA kunne gå inn i krigen direkte mot Assad’s styrker, og ikke bare bruke proxy-styrker (jihadistiske opprørs- og terrorgrupper) som de hadde gjort stort sett ellers.
For det andre, i starten av 2018 hadde også sågar president Trump begynt å snakke mer og mer om at USA skulle trekke seg ut av Syria fra de basene de hadde stort sett i de kurdiskkontrollerte områdene. Senest 3. april 2018 var dette omtalt:
Hva fant Assad og hans rådgivere ut ville være briljant å gjøre i en denne situasjonen? Du gjetter kanskje riktig, naturligvis besluttet de å bruke gass, fire dager etter det ovennevnte oppslaget i Washington Post. Jeg ser for meg denne hypotetiske diskusjonen før den briljante avgjørelsen ble tatt:
Assad: “vi har hatt mye fremgang i det siste, vi vinner kamper og territorier og vestens agenda mot oss er på vikende front – vi skulle ikke brukt litt kjemisk gass da?”
Assad’s sjefsrådgiver: “men det gir jo null militær gevinst da, og vil være nesten det eneste som helt sikkert vil kunne pådra oss voldsom internasjonal harme, en masse trøbbel og trolig trekke inn mer vestlige militære ressurser?”
Assad: “ja sant, så da gjør vi det?”
Assad’s sjefsrådgiver: “ja, enig!”
Den 7. april 2018 gikk det meldinger ut i alle vestlige medier om et gassangrep i byen Douma. Blant annet meldte NRK om at organisasjonen White Helmets kunne fortelle oss at det hadde blitt brukt kjemisk gass fra de syriske styrkene:
For den uinnvidde kan det tillegges at White Helmets er beskrevet som en nærmest veldedig og frivillig bistandsorganisasjon, blant annet av Wikipedia, men det er virkelig ikke mange undersøkelser du trenger å gjøre for å forstå at hele White Helmets er en vestlig etterretnings- og propagandaoperasjon, startet av en britisk tidligere militæroffiser, trolig også forbundet med britisk etterretning, James le Mesurier.
Den litt ukjente med effektive sniffe-metoden
Det mange ikke er klar over er at når det har vært brukt kjemisk giftig gass finnes det en meget effektiv men dog litt ukjent fagmetode i etterforskningsøyemed; nemlig å gå bort til området eller tingen som er utsatt for den giftige/dødelige gassen og rett og slett sniffe! Målet er da å naturligvis å kjenne etter om det lukter giftig/dødelig gass. Nettopp denne litt undervurderte metoden brukte sannhetens fyrtårn CNN, da deres “journalist” Arwa Damon gjorde reportasje:
Konsernmedias kanselleringsmetoder
I første utgaven skrev jeg om tre metoder for kanselering som konsernmedia bruker flittig når intervjuobjektet sier “feil” ting, disse metodene var:
å late som man har fått tekniske problemer,
en kanskje mer vanlig variant er å avbryte intervjuobjektet og late som at tiden har utløpt,
den trolig mest aller mest vanlige varianten er å avbryte/overkjøre intervjuobjektet og hoppe videre lynraskt til annet tema.
Alle de tre variantene over er for øvrig gjerne akkompagnert av verbal (og noen ganger fysisk) fekting/sprelling, nesten som i en allergisk reaksjon mot det at noen sier noe sant.
Et godt eksempel på kanselleringsmetode nr. 3 så vi fra Jo Skårderud i seansen på Litteraturhuset i Trondheim da det kom spørsmål fra salen (se mot slutten av gjennomgangen vår). Saken fra CNN og Lutnick var også et godt eksempel på nr. 3, selv om journalisten der ikke klarte å kansellere det hele fullstendig.
Når skal vi se et fantastisk eksempel på nr. 2. Sky News skulle intervjue en militærekspert, men hadde kommet i skade for å invitere “feil” militærekspert. De inviterte tidligere generalmajor, offiser i de britiske spesialstyrkene Jonathan Shaw, men dette viste seg å være et gedigent arbeidsuhell. Jimmy Dore er flink til å få frem det latterlige når det skjer latterlige hendelser, spesielt vedrørende konsernmedia, og har tatt opp hendelsen med Sky News og Shaw i et av sine show:
“Journalisten” latet altså som at tiden var utløpt.
Dette er jo naturligvis veldig komisk, men det som er gravalvorlig i alt dette er at noen fortsatt tar disse mediene på alvor.
Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.
Trump har et mandat til å avslutte Ukrainakrigen
Av skribent - 16. november 2024
https://steigan.no/2024/11/trump-har-et-mandat-til-a-avslutte-ukrainakrigen/
Men først må vi avvise foreldete doktriner og overtroen som har kommet til å definere denne konflikten.
Responsible Statecraft, 13. november 2024
Den varige selvinnlysende sannheten i valgpolitikken, urokkelig selv om den ukritisk gjentas, om at amerikanere ikke stemmer på utenrikspolitikk, ble avvist denne valgsyklusen.
Selv om ingen enkelt utenrikspolitisk sak fremkalte noe i nærheten av velgernes bekymring for innenrikspolitiske utfordringer, førte de to spiralkrisene i Europa og Midtøsten til at en stor del av velgerne konkluderte med at utenrikspolitikk er for viktig til å overlates til teknokratene.
Påtroppende president Trump utnyttet behendig dette dvelende anti-etablissements-synet, først ved å velge JD Vance som sin visepresidentkandidat, og deretter ved å definere seg mot Harris – som gjorde alt hun kunne for å annonsere Det demokratiske partiet til neokonservative, anti-Trump republikanere, til og med ved å døpe Liz Cheney til et kjernekampanjesurrogat – som antikrigskandidaten.
Det vanskelige, men nødvendige arbeidet med å løse Ukrainakrigen, den farligste og mest destruktive konflikten på det europeiske kontinentet siden 1945, faller nå på den påtroppende Trump-administrasjonen. Men å gjøre det krever å ta tak i, og avvise, foreldete doktriner og overtroen som har preget den etablerte tilnærmingen til Ukraina.
Når man diagnostiserer krisene som amerikansk utenrikspolitikk står overfor, lønner det seg å konsultere den tidligere generasjonen av amerikanske diplomater. Som kjent utøvde den kalde krigen en disiplinerende effekt på sine amerikanske og sovjetiske figurer. Den tette rivaliseringens natur, kombinert med det begge parter anerkjente som de katastrofale konsekvensene av direkte konfrontasjon, betydde at ingen av sidene var i stand til å diktere den andre.
De to supermaktene var bundet til en felles logikk av strategisk forsiktighet som tillot og faktisk nødvendiggjorde konkurranse på marginene, men som hardt motvirket en kompromissløs «vinneren tar alt»-mentalitet, i eksistensielle spørsmål om krig og fred.
Dette ga grobunn for utviklingen av et beslutningssamfunn som var ivrig etter å lære av sine feil, og som besatt grep etter selv de minste detaljene amerikansk politikk kan foredles eller reformeres på. Det er ikke rå tvangsmakt, men snarere en vedvarende åpenhet, moderert av en nagende anerkjennelse og respekt for grensene for amerikansk makt, som produserte slike anstrengelser av politisk geni, som det lange telegrammet av George F. Kennan og avspenningspolitikken, som gjorde det mulig for USA å kjempe på gunstig fot med sin sovjetiske konkurrent.
Å trekke den åpenbare sammenhengen mellom denne kulturen med formålsdrevet introspeksjon, som har vært en sjelden vare de siste tiårene, og kaskaden av utenrikspolitiske tabber som har rammet Amerika siden 1991, kan meget vel sees på som en øvelse i å strekke seg etter lavthengende frukter. Det er ikke en anklage jeg ønsker å frikjenne meg selv for. Klokskapen og fremsynet utøvd av beslutningstakere i en ikke så fjern fortid, gir en lærerik parallell til de moderne utfordringene USA står overfor – det er ingen skam å reparere gammel visdom.
Likevel har den gjennomgripende uvitenskapelige delen av Washington blitt erstattet av noe enda verre: en slags overfladisk, performativ introspeksjon – selv-iakttagelse, som trekker alle de gale lærdommene i tjeneste for den stadig sviktende nåværende situasjonen.
Denne belastningen er raskt i ferd med å bli den utbredte takten i svanesangen til Kievs maksimalistiske program for slagmarken. Ukraina taper krigen, blir vi fortalt, fordi landets vestlige støttespillere nølte med å besørge dødelig hjelp, fordi Det hvite hus tok for mye hensyn til Moskvas røde linjer, og fordi NATO ikke formelt ville forplikte seg til «seier», definert som Russlands betingelsesløse kapitulasjon på slagmarken.
Lærdommene som stammer fra disse konklusjonene, er enkle. Pentagon burde ha tømt sine lagre for å hjelpe Ukraina, selv om det ville ha avslørt kritiske sårbarheter i landets egen beredskap – som en lovgiver uttrykte det i krigens tidlige dager, «hvis det skyter, send det».Øverst i skjemaetNederst i skjemaet
Vestlige land, sier argumentet, burde som prinsipp ha trampet over alt Moskva kan betrakte som en rød linje. Selv det å prøve å balansere vår bistand til Ukraina med den reelle og alvorlige risikoen for eskalering, som Biden-administrasjonen forsøkte å gjøre med sin modell for styring av eskalering, blir fordømt av disse stemmene som å overgi seg til russisk «atom-utpressing».
Likevel, og av mange av de samme grunnene, har denne krigen fått en metafysisk overbygning som tilslører og umuliggjør enhver meningsfull debatt. Vi blir fortalt mot alle tilgjengelige bevis, at den hensynsløse nedslaktingen som utspiller seg i Øst-Ukraina og mer nylig i Russlands Kursk-region, er en del av et edelt korstog for demokrati. Og det er et globalt korstog, for Russlands «seier» i Ukraina vil drive Putins marsj vestover og gi Xi Jinping «grønt lys» til å angripe Taiwan.
Men når har mobilisering i krigstid noen gang gjort et land mindre korrupt, mer fritt eller mer liberalt? I den grad demokrati krever stabilitet er det slett ikke klart at ukrainske institusjoner har dratt nytte av den ubestemte fortsettelsen av en krig som har herjet landets økonomiske utsikter og kastet det inn i en demografisk krise.
Forestillingen om at kineserne venter på å se hvem som kontrollerer hvilken del av det vestlige Donetsk – i motsetning til å måle faktorer mye nærmere hjemlandet, som styrkebalansen i Asia-Stillehavet og Taiwans avskrekkingsevner – fortjener neppe nøktern kommentar. Beijing kan heller ikke tolke Vestens klare signal om at de ikke vil kjempe for Ukraina, som å ta stilling til Taiwan, ettersom sistnevnte inntar et helt annet nivå av strategisk betydning i amerikansk politisk tenkning.
Til slutt, som jeg tidligere forklarte sammen med mine kolleger George Beebe og Anatol Lieven, er det ikke et fnugg av bevis for at Moskva demonstrerer verken evnen eller intensjonen om å starte en angrepskrig mot noen NATO-stat, faktisk ville det være i strid med Russlands strategiske mål bak invasjonen av Ukraina i utgangspunktet.
Problemet er ikke bare at Ukraina-krigen er den mest propaganderte, ideologiserte konflikten siden Irak, selv om den også er det. Det er dessuten at de militære og politiske realitetene som styrer denne konflikten har blitt farlig avviklet fra sikkerhetsdiskursene i de fleste vestlige regjeringer.
Ethvert forsøk på å løsrive Vesten fra denne hengemyra kan bare starte med erkjennelse av enkle sannheter: Ukraina kunne ikke, kan ikke og vil ikke seire over Russland i en full konvensjonell krig, hvis seier defineres som fullstendig utkastelse av russiske styrker fra Ukrainas 1991-grenser utelukkende med militære midler; Ukraina taper på avgjørende vis denne utmattelseskrigen, og ingen mengde vestlig militærhjelp kan snu kursen mot kollaps; Russlands totale, betingelsesløse nederlag kan ikke på noen måte oppnås med annet enn full krig mellom NATO og Russland, mens Washington og europeiske hovedsteder har konkludert og kontinuerlig bekreftet de tre siste årene, at de ikke vil gå til krig over Ukraina.
Det er ikke vanskelig å si hvor dette fører, men det gjør det ikke lettere å akseptere etter tre år nedsenket i et hav av fornektelse og innbilskhet. Det er for lengst på tide at Washington kommer opp for å trekke luft om Ukraina.
Amerikanske, europeiske og ukrainske interesser er best tjent med en USA-ledet innsats for raskt å nå en forhandlet løsning, noe påtroppende president Trump med rette identifiserte som en av sine viktigste utenrikspolitiske prioriteringer. Administrasjonen bør være ærlig overfor det amerikanske folket om at denne prosessen vil bli kompleks og utfordrende, slik fredssamtaler alltid er, men kostnadene ved passivitet, ved å unnlate å leve opp til anledningen, er uendelig mye større.
Den nyvalgte president Trump har sikret seg et mektig mandat til å stoppe denne krigen og dermed styrke, ikke bare USAs europeiske holdning, men også landets globale posisjon. Tiden for å gripe den er nå.
Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:
Trump has a mandate to end the Ukraine War
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Mark Episkopos er Eurasia-forsker ved Quincy Institute for Responsible Statecraft. Han er også professor II i historie ved Marymount University. Episkopos har en doktorgrad i historie fra American University og en mastergrad i internasjonale anliggender fra Boston University.