Nyhetsbrev steigan.no 16.11.2023
Hvorfor USA trenger denne krigen i Gaza
Det er for tidlig å planlegge gjenoppbyggingen i Ukraina
Russland og Ukraina nær en våpenhvile i mars 2022, men Vesten sa nei
Mange elever «mangler grunnleggende ferdigheter»
Russia Gate del 1 – En absurd historie starter
Eksplosiv økning i spedbarnsdødelighet
Jens Stoltenberg fikk Henry A. Kissinger-prisen
Hvorfor USA trenger denne krigen i Gaza
Av Pepe Escobar - 16. november 2023
https://steigan.no/2023/11/hvorfor-usa-trenger-denne-krigen-i-gaza/
Washington trenger å vinne sin Gaza-krig mot Iran fordi USA ikke klarte å vinne sin ukrainske krig mot Russland.
Det globale sør forventet begynnelsen av en ny arabisk virkelighet.
Tross alt har den arabiske gata – selv mens den er undertrykt i sine hjemnasjoner – pulsert med protester som uttrykker et voldsomt raseri mot Israels massakre på palestinere på Gazastripen.
Arabiske ledere ble tvunget til å ta en slags handling utover å suspendere noen få ambassadørskap med Israel, og ba om et spesielt toppmøte for Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) for å diskutere den pågående israelske krigen mot palestinske barn.
Representanter for 57 muslimske stater kom sammen i Riyadh 11. november for å gi et alvorlig, praktisk slag mot utøvere av og tilretteleggere for folkemord. Men til slutt kom det ingenting ut av det, ikke engang trøst.
OICs endelige uttalelse vil alltid være nedfelt i feighetens forgylte palass. Høydepunkter i det tafatte retoriske showet: vi er imot Israels «selvforsvar», vi fordømmer angrepet på Gaza;,vi ber (hvem?) om ikke å selge våpen til Israel, vi ber kengururetten ICC om å «etterforske» krigsforbrytelser, vi ber om en FN-resolusjon som fordømmer Israel.
Til protokollen: dette er det beste de 57 landene med muslimsk majoritet kunne tromme opp som svar på dette folkemordet fra det 21. århundre.
Historien, selv om den er skrevet av seierherrer, har en tendens til å være uforsonlig mot feiginger.
De fire øverste feige, i dette tilfellet, er Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Bahrain og Marokko – de tre sistnevnte har normalisert forholdet til Israel under en tung amerikansk hånd i 2020. Dette er de som konsekvent blokkerte alvorlige tiltak fra å bli vedtatt kl. OIC-toppmøtet, som det algeriske utkastet til forslag om et oljeforbud mot Israel, pluss forbud mot bruk av arabisk luftrom for å levere våpen til okkupasjonsstaten.
Egypt og Jordan – mangeårige arabiske vasaller – var også uforpliktende, så vel som Sudan, som er midt i en borgerkrig. Tyrkia under sultan Recep Tayyip Erdogan viste nok en gang at det er mye skrik og lite ull – en neo-osmansk parodi på den texanske «bare hatt og ikke noe storfe.»
BRICS eller IMEC?
Fire av de fremste feigingene fortjener litt gransking. Bahrain er en ydmyk vasal som er vert for en nøkkelfaktor i US Empire of Bases. Marokko har nære forbindelser med Tel Aviv – landet lot seg raskt selge etter et israelsk løfte om å anerkjenne Rabats krav på Vest-Sahara. Dessuten er Marokko sterkt avhengig av turisme, hovedsakelig fra det kollektive vesten.
Så har vi de store hundene, Saudi-Arabia og UAE. Begge er stablet fulle fra gulv til tak med amerikanske våpen, og er i likhet med Bahrain er de også vert for amerikanske militærbaser. Saudiarabisk kronprins Mohammad bin Salman (MbS) og hans gamle mentor, emirathersker Mohammad bin Zayed (MbZ), tar hensyn til trusselen om at fargerevolusjoner vil rase gjennom deres kongelige domener hvis de avviker for mye fra det aksepterte keiserlige manuset.
Men i løpet av noen uker, fra 1. januar 2024, under et russisk presidentskap, vil både Riyadh og Abu Dhabi utvide horisonten sin i stor grad ved å offisielt bli medlemmer av BRICS 11.
Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater ble bare tatt opp i de utvidede BRICS på grunn av nøye geopolitiske og geoøkonomiske beregninger fra det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina.
Sammen med Iran – som tilfeldigvis har sitt eget strategiske partnerskap med både Russland og Kina – er det meningen at Riyadh og Abu Dhabi skal forsterke energiinnflytelsen til BRICS-sfæren og være nøkkelspillere lenger nedover veien i avdollariseringsaksjonen hvis endelige mål er å omgå petrodollaren.
Likevel, samtidig vil Riyadh og Abu Dhabi også ha stor nytte av den ikke-så-hemmelige planen fra 1963 om å bygge Ben Gurion-kanalen fra Aqaba-bukten til det østlige Middelhavet der den vil – for en tilfeldighet – nærmest vil ødelagte nordlige Gaza.
Kanalen ville tillate Israel å bli et sentralt energitransitknutepunkt, og forskyve Egypts Suez-kanal, og det stemmer godt overens med Israels rolle som de facto nøkkelnoden i det siste kapittelet av krigen om økonomiske korridorer: det USA-lagde India-Midtøstkorridoren (IMEC) .
IMEC er et ganske perverst akronym, det samme er hele logikken bak denne fantastiske korridoren, som er å posisjonere det internasjonale lovbrytende Israel som et kritisk handelsknutepunkt og til og med energileverandør til Europa, en del av den arabiske verden og India.
Det var også logikken bak den israelske statsministeren Benjamin Netanyahus FN-bløff i september, hvor han viste hele det «internasjonale fellesskapet» et kart over det «nye Midtøsten» der Palestina var fullstendig utslettet.
Alt det ovennevnte forutsetter at IMEC og Ben Gurion-kanalen vil bli bygget – noe som ikke er gitt etter noen realistiske standarder.
Tilbake til avstemningen i OIC var de amerikanske undersåttene Egypt og Jordan – to land ved henholdsvis Israels vestlige og østlige grenser – i den tøffeste posisjonen av dem alle. Okkupasjonsstaten ønsket å presse rundt 4,5 millioner palestinere inn i grensene deres for godt. Men Kairo og Amman, som også er oversvømmet av amerikanske våpen og finansielt konkurs ville aldri overleve amerikanske sanksjoner hvis de lener seg for uakseptabelt mot Palestina.
Så til slutt var det for mange muslimske stater som valgte ydmykelse fremfor rettferdighet i veldig snevre, pragmatiske termer av nasjonal interesse. Geopolitikk er nådeløs. Det handler om naturressurser og markeder. Hvis du ikke har en, trenger du den andre, og hvis du ikke har noen, dikterer en Hegemon hva du har lov til å ha.
Den arabiske og muslimske gata – og den globale majoriteten – kan med rette føle seg nedslått når de ser hvordan disse «lederne» ikke er klare til å gjøre den islamske verden til en reell maktpol innenfor den fremvoksende multipolariteten.
Det kunne ikke skje på noen annen måte. Mange viktige arabiske stater er ikke suverene enheter. De er alle innpakket, ofre for en vasallmentalitet. De er ikke klare – ennå – for nærbildet av historien. Og dessverre forblir de fortsatt gisler for sitt eget «århundre med ydmykelse».
Det ydmykende nådekuppet ble sendt av ingen ringere enn Tel Aviv-folkemordsgalningen selv: han truet alle i den arabiske verden hvis de ikke holder kjeft – noe de allerede gjorde.
Selvfølgelig er det svært viktige arabiske og muslimske modige hjerter i Iran, Syria, Palestina, Irak, Libanon og Jemen. Selv om de ikke er et flertall på noen måte, reflekterer disse motstandsaktørene følelsen på gata som ingen andre. Og med Israels krig som utvides hver dag, vil deres regionale og globale innflytelse øke umåtelig, akkurat som i alle Hegemonens andre regionale kriger.
Kveler et nytt århundre i vuggen
Den katastrofale kollapsen til Project Ukraine og gjenopplivingen av en vanskelig vestasiatisk krig er dypt sammenvevd.
Utenfor tåken til Washingtons «bekymring» for Tel Avivs folkemordsangrep, er det avgjørende faktum at vi er midt i en krig mot BRICS 11.
Imperiet har ingen strategi. I beste fall gjør den taktiske forretningsplaner på farten. Det er to umiddelbare taktikker i spill: en amerikansk armada utplassert i det østlige Middelhavet – i et mislykket forsøk på å skremme motstandsaksen-kjemper som Iran og Hizbollah – og et mulig Milei-valg i Argentina knyttet til hans erklærte løfte om å bryte forholdet mellom Brasil og Argentina.
Så dette er et samtidig angrep på BRICS 11 på to fronter: Vest-Asia og Sør-Amerika. Det vil ikke bli spart på amerikansk innsats for å forhindre at BRICS 11 nærmer seg OPEC+. Et hovedmål er å skape frykt i Riyadh og Abu Dhabi – som det er blitt bekreftet av forretningskilder i Persiabukta.
Selv vasallledere på OIC-showet må ha vært klar over at vi nå er dypt inne i The Empire Strikes Back. Det forklarer også i stor grad deres feighet.
De vet at for Hegemonen er multipolaritet lik «kaos», unipolaritet er lik «orden», og onde aktører lik «autokrater» – slik som den nye russisk-kinesisk-iranske «ondskapens akse» og alle, spesielt vasaller, som motsetter seg «regelbasert internasjonal orden.»
Og det bringer oss til en fortelling om to våpenhviler. Titalls millioner over hele det globale flertallet spør hvorfor Hegemonen er desperat etter en våpenhvile i Ukraina, mens de blankt nekter en våpenhvile i Palestina.
Freezing Project Ukraine bevarer Ghost of Hegemony bare litt lenger. La oss anta at Moskva ville ta agnet (det vil de ikke). Men for å fryse Ukraina i Europa, vil Hegemonen trenge en israelsk seier i Gaza – kanskje for enhver pris – for å opprettholde i hvert fall en rest av sin tidligere storhet.
Men kan Israel oppnå seier mer enn Ukraina kan? Tel Aviv kan ha tapt krigen allerede den 7. oktober, siden den aldri kan gjenvinne sin uovervinnelige fasade. Og hvis dette forvandles til en regional krig som Israel taper, vil USA miste sine arabiske vasaller over natten, som i dag har en kinesisk og russisk mulighet som venter i kulissene.
The Roar of the Street, brølet fra gata, blir stadig høyere – og krever at Biden-administrasjonen, nå sett på som medskyldig med Tel Aviv, stopper det israelske folkemordet som kan føre til en verdenskrig. Men Washington vil ikke etterkomme ønsket. Kriger i Europa og Vest-Asia kan være dens siste sjanse (det vil tape) for å undergrave fremveksten av et velstående, forent, fredelig Eurasia-århundre.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i The Cradle.
Det er for tidlig å planlegge gjenoppbyggingen i Ukraina
Av M. K. Bhadrakumar - 16. november 2023
https://steigan.no/2023/11/det-er-for-tidlig-a-planlegge-gjenoppbyggingen-i-ukraina/
Etter å ha fullført ødeleggelsen av Irak og Afghanistan, anser USA at også i Ukraina er ødeleggelsen nesten fullført. På det nylige møtet mellom utenriks- og forsvarsministrene i USA og India i New Delhi i 2+2-formatet, var de to landene «enige om behovet for gjenoppbygging etter konflikten» i Ukraina. Det er en påstand som ikke er synkronisert med virkeligheten på bakken.
Inderne og amerikanerne plystrer i mørket. Fremover er det faktisk å regne med en helt ny fase av Russlands spesielle militære operasjoner, og det ligger i luften hvordan Ukraina kan se ut i etterkant.
Det er mye uferdige saker igjen med hensyn til de såkalte «sørrussiske landene» som omfatter Novorossiya, det historiske navnet som ble brukt under tsartiden for det administrative området rett nord for Svartehavet og Krim.
I bemerkninger på et nylig møte 3. november på tampen av den nasjonale enhetsdagen med medlemmer av de føderale og regionale lederne av borgerkamrene ved Victory Museum i Moskva, gjentok president Vladimir Putin nok en gang at Russland «forsvarer våre moralske verdier, vår historie, vår kultur, vårt språk, inkludert ved å hjelpe våre brødre og søstre i Donbass og Novorossiya til å gjøre det samme. Dette er nøkkelen til dagens hendelser.»
En kjent politisk skikkelse fra Ukraina, Vladimir Rogov, som en gang var parlamentariker i Kiev, minnet Putin om med lidenskapelig intensitet: «Tro meg, vi mennesker som bor i den sørlige delen av Russland, som var avskåret fra sine røtter i 30 år, er faktisk et lager av det russiske folks historiske styrke, som var lagt i møllkuler og ikke kunne gjøre noen anstrengelser for å gjenopprette vårt store Russland.»
Putin svarte med å understreke det historiske faktum at Novorossiya utgjorde «det sørrussiske land – hele Svartehavsregionen og så videre» som ble grunnlagt av Katarina den store etter en rekke kriger med det osmanske riket.
Putin sa at den russiske føderasjonen hadde valgt å forsone seg med det urettferdige, urimelige trekket fra den sovjetiske ledelsen for å overføre de sørrussiske landene til Ukraina, men ting begynte å endre seg da regimet i Kiev «begynte å utrydde alt russisk …, erklærte at russerne er ikke en urfolksnasjon i disse landene…, og begynte også å trekke hele dette territoriet inn i NATO – frekt, uten å lytte til noen av våre protester, uten å ta hensyn til vår posisjon, som om vi ikke eksisterte i det hele tatt. Det er dette som står i sentrum for konflikten som pågår i dag. Dette er årsaken til denne konflikten.»
Putin sa at valget begrenset seg til å gjøre ingenting eller «stå opp for å forsvare menneskene som bor der … vi må gjøre alt vi kan for å sikre at innreise til disse territoriene [inn i Russland] er jevn og naturlig og at folk føler resultatet så raskt som mulig.»
Dette var ikke første gang Putin ga uttrykk for slike synspunkter. Men konteksten han snakket i er viktig, siden den har mer enn én betydning, bortsett fra den russiske psyken som en sivilisasjonsstat – nyhetene fra slagmarkene, Russlands overgang som krigsøkonomi, Europas manglende evne til å erstatte USAs nedtrapping på grunn av Israel-Palestina-konflikten.
For det første har den ukrainske motoffensiven endt i fiasko, og nok et slikt uhell er svært usannsynlig, bare fordi Ukraina ikke har noen soldatreserve igjen. Det russiske militæret har overtaket.
Putin foretok et uventet overnattingsbesøk i forrige uke til Rostov-on-Don, det operative senteret for Russlands krigsinnsats i Ukraina – det andre besøket til det militære hovedkvarteret på mindre enn en måned. Med følge av forsvarsminister Sergei Shoigu og sjefen for militære operasjoner i Ukraina, general Valéri Gerassimov, ble Putin vist nytt militærutstyr og fikk høre rapporter om militærets fremgang i Ukraina, ifølge Kreml.
Kreml-talsperson Dmitrij Peskov sa senere at Russland presser på for å nå sine mål i Ukraina. Dette er én ting.
Nå skjer dette når EU-landene på tirsdag erkjente at de kan være på vei til å svikte Ukraina når det gjelder deres løfte om å skaffe den ammunisjonen Kievs militære trenger for å avverge en forventet russisk offensiv. Midt i mye fanfare tidlig i år, hadde EU-ledere lovet å øke produksjonen og gi 1 million patroner med ammunisjon til Ukrainas frontlinje innen våren 2024, men synes det er vanskelig å levere varene.
Til sammenligning produserer Russland nå mer ammunisjon enn USA og Europa til sammen og kan produsere 200 stridsvogner og to millioner enheter ammunisjon i løpet av et år. Denne asymmetrien har alvorlige konsekvenser for utmattelseskrigen i Ukraina.
I mellomtiden var Alexander Mikheyev, administrerende direktør i Rosoboronexport, positiv til utsiktene på tirsdag og sa: «Jeg kan med sikkerhet si at den nåværende ordreporteføljen er verdt mer enn 50 milliarder dollar… I dag ser vi at interessen er enda større enn den var før fordi utstyret vårt – alt av fly, pansrede kjøretøy, luftvernsystemer, håndvåpen, høypresisjonsvåpen – presterte godt under forholdene under den spesielle militæroperasjonen [i Ukraina.] Så enten kommer partnerne allerede tilbake, eller den lange pausen vi hadde er over.»
Det er tilstrekkelig å si at ikke bare er den russiske forsvarslinjen godt utstyrt og befestet, men mobiliseringen av forsvarsindustrien begynner også å vise resultater. Enkelt sagt, Russland kan fortsette med utmattelseskrigen i Ukraina i mange år framover, ettersom krigsøkonomien har satt de spesielle militære operasjonene på «selvfinansiering», «kostnadsregnskapsprinsipper», mens det normale livet går videre. (Russisk økonomi forventer en vekst på 3 prosent i år.)
Og Kreml har utvilsomt også lagt merke til USAs president Joe Bidens dristige uttalelse under den nylige talen til nasjonen etter hans besøk i Israel om at militær hjelp til Ukraina og Israel er «en smart investering som kommer til å betale utbytte for Amerikansk sikkerhet i generasjoner.»
Så er det selvfølgelig det forverrede ytre sikkerhetsmiljøet. På et nylig møte om sikkerhet sammenlignet Putin USA med en edderkopp: «Det er nødvendig å vite og forstå hvor roten til ondskapen er, den edderkoppen som forsøker å pakke hele planeten, hele verden, inn i sitt nett og ønsker å oppnå vårt strategiske nederlag på slagmarken …»
«Ved å kjempe mot nettopp denne fienden innenfor rammen av den spesielle militæroperasjonen, styrker vi nok en gang posisjonene til alle dem som kjemper for deres uavhengighet og suverenitet … Sannheten er at jo mer Russland vokser seg sterkere og samfunnet vårt blir mer enhetlig, jo mer effektivt vil vi være i stand til å stå for både våre egne nasjonale interesser og interessene til de nasjonene som ble ofre for Vestens nykoloniale politikk.»
Derfor kan de stadig hyppigere referansene i den russiske politiske diskursen til bevaring av den russiske levemåten, kulturen og verdiene i Novorossiya utledes som svært meningsfulle markører for hva som venter i de spesielle militære operasjonene.
Nestlederen i Russlands sikkerhetsråd, Dmitrij Medvedev, var nylig eksplisitt på at Novorossiya [Nye Russland] også ville inkludere Odessa og Nikolayev – og muligens selve Kiev – som sannsynligvis ville gjøre Lvov i det vestlige Ukraina til en amputert innlandsstat på den polske grensen tilgjengelig for NATO-medlemskap til slutt.
Medvedev skrev i dag på Telegram-kanalen: «Amerika forråder lett «sine sønner» når de blir ubrukelige. Det ser ut til at denne perioden definitivt kommer for Kiev. Og det er ikke bare svermene av republikanere og demokrater på vei inn i det amerikanske presidentvalget. Slitasjen er der allerede. De fikk det – de spiser for mye penger, stjeler vilt og oppnår ikke militær suksess. I tillegg kom den israelsk-palestinske krisa. Kort sagt, støtten til den ubundne «rakkergutten» nærmer seg en uunngåelig slutt. Selvfølgelig ikke med en gang. Det vil også være mye penger, schizoide trylleformler om demokrati, bravurforsikringer om den kommende seier på jorden, og falsk tro om allianse for alle tider og så videre og så videre. Men situasjonen er klar: tiden for å gå inn i glemselen for enda en amerikansk marionett kommer.»
Det er klart at det er surrealistisk til og med å tenke på et amerikansk-indisk samarbeid for gjenoppbyggingen av Ukraina. Den grusomme skjebnen som venter Ukraina kan vise seg å være langt verre enn det Irak og Afghanistan opplevde.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Don’t plan yet for Ukraine reconstruction
Russland og Ukraina nær en våpenhvile i mars 2022, men Vesten sa nei
Av skribent - 16. november 2023
https://steigan.no/2023/11/russland-og-ukraina-naer-en-vapenhvile-i-mars-2022-men-vesten-sa-nei/
Av Michael von der Schulenburg, Hajo Funke, Harald Kujat – Fred for Ukraina
Den katastrofale avsporingen av tidlige fredsbestrebelser for å få slutt på krigen i Ukraina
Michael von der Schulenburg er tidligere assisterende generalsekretær i FN, som jobbet i over 34 år for FN, og kort periode for OSSE, i mange land i krig eller interne væpnede konflikter, ofte med sårbare regjeringer og væpnede ikke-statlige aktører
Hajo Funke er professor emeritus i statsvitenskap ved Otto-Suhr-Institutet/ Freie Universität Berlin
General Harald Kujat var den høyest fremtredende tyske offiseren i Bundeswehr og i NATO
Du kan lese den originale rapporten HER
Dette er en detaljert rekonstruksjon av de ukrainsk-russiske fredsforhandlingene i mars 2022 og de tilhørende meklingsforsøkene fra den daværende israelske statsministeren, Naftali Bennett, støttet av president Erdogan og den tidligere tyske kansleren Gerhard Schröder. Den ble utarbeidet av den pensjonerte generalen Harald Kujat og professor emeritus Hajo Funke, to av initiativtakerne til den nylig presenterte fredsplanen for Ukraina. Og det er også i forbindelse med deres fredsplan at denne rekonstruksjonen er så ekstremt viktig. Det minner oss om at vi ikke har råd til å utsette våpenhvile og fredsforhandlinger igjen. Den menneskelige og militære situasjonen i Ukraina forverres dramatisk, med den ekstra faren for at det kan føre til en ytterligere eskalering av krigen. Vi trenger en diplomatisk løsning på denne grusomme krigen for Europa og Ukraina – og vi trenger den nå!
Fra den detaljerte rekonstruksjonen av fredsbestrebelsene i mars kommer seks konklusjoner:
1. Bare en måned etter starten av den russiske militære intervensjonen i Ukraina, hadde ukrainske og russiske forhandlere kommet svært nær en avtale om våpenhvile og en skisse for en omfattende fredsløsning på konflikten.
2) I motsetning til i dag hadde president Zelensky og hans regjering gjort store anstrengelser for å forhandle fred med Russland og få en rask slutt på krigen.
3) I motsetning til vestlige tolkninger ble Ukraina og Russland den gang enige om at den planlagte Nato-utvidelsen var årsaken til krigen. De fokuserte derfor fredsforhandlingene på Ukrainas nøytralitet og avkall på Nato-medlemskap. Til gjengjeld ville Ukraina ha beholdt sin territorielle integritet, med unntak av Krim.
4) Det er liten tvil om at disse fredsforhandlingene mislyktes på grunn av motstand fra NATO og spesielt fra USA og Storbritannia. Årsakene er at en slik fredsavtale ville vært ensbetydende med et nederlag for NATO, en slutt på NATOs utvidelse østover og dermed en slutt på drømmen om en unipolar verden dominert av USA.
5. De mislykkede fredsforhandlingene i mars 2022 førte til en farlig intensivering av krigen som har kostet hundretusener av mennesker livet, spesielt unge mennesker, dypt traumatisert en ung generasjon og påført dem de alvorligste psykiske og fysiske sår. Ukraina har vært utsatt for enorme ødeleggelser, internflukt og massiv utarming. Dette er ledsaget av en storstilt fraflytting av landet. Ikke bare Russland, men også NATO og Vesten bærer en stor del av skylden for denne katastrofen.
6) Ukrainas forhandlingsposisjon i dag er langt verre enn den var i mars 2022. Ukraina vil nå miste store deler av sitt territorium.
7. Blokkeringen av fredsforhandlingene den gang har skadet alle: Russland og Europa – men fremfor alt folket i Ukraina, som betaler med blodet, prisen for stormaktenes ambisjoner og trolig ikke vil få noe tilbake.
Michael von der Schulenburg
Slik gikk sjansen tapt for en fredsløsning på Ukraina-krigen og vesten ville fortsette krigen i stedet
En detaljert rekonstruksjon av hendelser i mars 2022
Hajo Funke og Harald Kujat
Berlin, oktober 2023
I mars 2022 skapte direkte fredsforhandlinger mellom ukrainske og russiske delegasjoner og meklingsarbeid fra den daværende israelske statsministeren Naftali Bennet, en reell sjanse til å avslutte krigen fredelig, bare fire-fem uker etter at Russland hadde invadert Ukraina. Men i stedet for å avslutte krigen gjennom forhandlinger som Ukrainas president Zelensky og hans regjering så ut til å ha ønsket, bøyde han seg til slutt for press fra noen vestlige makter om å forlate en forhandlet løsning. Vestlige makter ønsket at denne krigen skulle fortsette i håp om å knekke Russland. Ukrainas beslutning om å oppgi forhandlingene kan ha bli tatt før det ble oppdaget en massakre på sivile i byen Bucha, nær Kiev.
Det som følger er et forsøk på en trinnvis rekonstruksjon av hendelsene som førte til fredsforhandlingene i mars og deres sammenbrudd i begynnelsen av april 2022.
I begynnelsen av mars 2022 gjennomførte Israels statsminister Naftali Bennett meklingsarbeid …
Naftali Bennett hadde gjennomført meklingsarbeid fra første uken i mars 2022. I et videointervju med den israelske journalisten Hanoch Daum 4. februar 2023, snakket han for første gang i detalj om prosessen og slutten på forhandlingene. Dette videointervjuet er grunnlaget for en detaljert rapport i Berliner Zeitung den 6. februar 2023: «Naftali Bennett ønsket fred mellom Ukraina og Russland: hvem blokkerte? Israels tidligere statsminister snakket for første gang om sine forhandlinger med Putin og Zelensky. Våpenhvilen skal ha vært innen rekkevidde.» (Berliner Zeitung, 06. feb. 2023).
Kort tid etter at krigen brøt ut, hadde Ukrainas president Volodymyr Zelensky bedt Bennett om hjelp til å åpne en kommunikasjonskanal med Russlands president Vladimir Putin. Putin svarte med å invitere Bennett til Moskva: «5. mars 2022, på Putins invitasjon, hadde Bennett fløyet til Moskva i et privatfly levert av israelsk etterretning. I samtalen i Kreml sa Bennett at Putin hadde kommet med noen betydelige innrømmelser, spesielt at han hadde gitt avkall på sitt opprinnelige krigstidsmål om å demilitarisere Ukraina. … . Til gjengjeld gikk den ukrainske presidenten med på å gi avkall på å bli med i Nato – et standpunkt han også gjentok offentlig kort tid senere. Dette fjernet en av de avgjørende hindringene for en våpenhvile ….». Ifølge Berliner Zeitung hadde andre saker, som fremtiden for Donbass og Krim, samt sikkerhetsgarantier for Ukraina, også vært gjenstand for intensive samtaler i løpet av disse dagene. (Ibid)
I intervjuet forklarte Bennett videre: «Jeg hadde den gangen inntrykk av at begge sider var veldig interessert i en våpenhvile (…). Ifølge Bennett var en våpenhvile innen rekkevidde på den tiden, og begge sider var forberedt på å gjøre betydelige innrømmelser. Men spesielt Storbritannia og USA ønsket at denne fredsprosessen skulle avsluttes og satte sikte på en fortsettelse av krigen. (Ibid)
I begynnelsen av mars 2022 kontaktet president Zelensky ikke bare Naftali Bennett, men også Tysklands tidligere forbundskansler Gerhard Schröder og ba ham bruke sine nære personlige bånd til Putin til å megle mellom Ukraina og Russland i håp om å finne måter å avslutte denne krigen raskt. I et intervju publisert i ukeutgaven av Berliner Zeitung 21./22. oktober i år, snakket Schröder for første gang offentlig om sin rolle i arbeidet som førte til fredsforhandlingene i Istanbul 29.mars 2022. I likhet med Bennet kom også han til den konklusjon at grunnen til at disse fredsforhandlingene ble forlatt var fordi amerikanerne hindret dem. «Under fredsforhandlingene i mars 2022 i Istanbul med Rustem Umerov (daværende sikkerhetsrådgiver for Zelensky, nå ukrainsk forsvarsminister), gikk ikke ukrainerne med på fred, fordi de ikke fikk lov til det. De måtte først spørre amerikanerne om alt de diskuterte,» og fortsatte: «Men på slutten (av fredsforhandlingene) skjedde ingenting. Mitt inntrykk var at ingenting kunne skje fordi alt annet ble bestemt i Washington. Det var fatalt.»
Den tyrkiske utenriksministeren Mevlüt Çavuşoğlu, som organiserte Istanbul-møtet på den tiden, hadde tidligere kommet med lignende kommentarer. I et intervju med CNN Turk 20. april 2022 sa han: «Noen NATO-land ønsket at Ukraina-konflikten skulle fortsette for å svekke Russland.»
… samtidig pågikk parallelle fredsforhandlinger mellom ukrainske og russiske forhandlere
Direkte forhandlinger mellom en ukrainsk og en russisk delegasjon hadde allerede pågått siden slutten av februar 2022, og i den tredje uken av mars, «bare en måned etter krigsutbruddet, de (hadde) blitt enige om de brede linjene for en fredsløsning. Ukraina lovet å ikke bli med i NATO og ikke tillate militærbaser av utenlandske makter på sitt territorium, mens Russland lovet til gjengjeld å anerkjenne Ukrainas territorielle integritet og å trekke tilbake alle russiske okkupasjonstropper. Spesielle ordninger ble gjort for Donbas og Krim.» (Jf. Michael von der Schulenburg: FN-pakten: Forhandlinger! Se: Emma, 6. mars 2023)
For å fremme fredsforhandlingene tilbød den tyrkiske presidenten seg å være vertskap for en ukrainsk-russisk fredskonferanse i Istanbul 29. mars 2022. Under forhandlingene meklet av den tyrkiske presidenten Erdogan, presenterte den ukrainske delegasjonen et posisjonspapir, som førte til Istanbul-kommunikéet. Ukrainas forslag ble oversatt til et utkast til traktat fra russisk side.
Teksten til Istanbul-kommunikeet fra 29.mars 2022 inneholdt 10 forslag:
Forslag 1: Ukraina erklærer seg som en nøytral stat og lover å forbli alliansefri og å avstå fra å utvikle atomvåpen, i bytte mot folkerettslige garantier. Mulige garantiststater inkluderer Russland, Storbritannia, Kina, USA, Frankrike, Tyrkia, Tyskland, Canada, Italia, Polen og Israel, men andre stater vil også være velkomne til å bli med i traktaten.
Forslag 2: Disse internasjonale sikkerhetsgarantiene for Ukraina vil ikke strekke seg til Krim, Sevastopol eller visse områder i Donbas. Partene i traktaten må definere grensene for disse områdene eller bli enige om at hver part forstår disse grensene forskjellig.
Forslag 3: Ukraina forplikter seg til ikke å bli med i noen militærkoalisjon og ikke å være vertskap for utenlandske militærbaser eller troppekontingenter. Eventuelle internasjonale militærøvelser vil bare være mulig med samtykke fra garantiststatene. Garantistene bekrefter på sin side sin intensjon om å fremme Ukrainas medlemskap i EU.
Forslag 4: Ukraina og garantiststatene er enige om at (i tilfelle aggresjon, væpnet angrep mot Ukraina eller militær operasjon mot Ukraina) hvert av garantistlandene, etter presserende og umiddelbare gjensidige konsultasjoner (som skal holdes innen tre dager) om utøvelsen av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar (som anerkjent i artikkel 51 i FN-pakten), vil gi bistand (som svar på og på grunnlag av en offisiell appell fra Ukraina) til Ukraina som en permanent nøytral stat under angrep. Slik bistand vil bli tilrettelagt ved umiddelbar gjennomføring av nødvendige individuelle eller felles tiltak, inkludert stenging av ukrainsk luftrom, levering av nødvendige våpen og bruk av væpnet makt med sikte på å gjenopprette og deretter opprettholde sikkerheten til Ukraina som en permanent nøytral stat.
Forslag 5: Ethvert slikt væpnet angrep (enhver militær operasjon i det hele tatt) og eventuelle tiltak som iverksettes som svar vil umiddelbart bli rapportert til FNs sikkerhetsråd. Slike tiltak vil opphøre så snart FNs sikkerhetsråd har truffet de tiltak som er nødvendige for å gjenopprette og opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.
Forslag 6: For å beskytte mot mulige provokasjoner vil avtalen regulere mekanismen for oppfyllelse av Ukrainas sikkerhetsgarantier basert på resultatene av konsultasjoner mellom Ukraina og garantiststatene.
Forslag 7: Traktaten vil gjelde foreløpig fra datoen for undertegning av Ukraina og alle eller de fleste av garantiststatene.
Traktaten trer i kraft etter at (1) Ukrainas permanente nøytrale status er godkjent i en landsomfattende folkeavstemning, (2) de relevante endringene er innlemmet i den ukrainske grunnloven, og (3) ratifisering skjer i parlamentene i Ukraina og garantiststatene.
Forslag 8: Partenes ønske om å løse problemene knyttet til Krim og Sevastopol vil bli inkludert i bilaterale forhandlinger mellom Ukraina og Russland for en periode på 15 år. Ukraina og Russland forplikter seg også til ikke å løse disse problemene med militære midler og til å fortsette diplomatisk løsningsarbeid.
Forslag 9: Partene fortsetter konsultasjoner (med andre garantiststater) for å forberede og bli enige om bestemmelsene i en traktat om sikkerhetsgarantier for Ukraina, våpenhvilemodaliteter, tilbaketrekking av tropper og andre paramilitære formasjoner, og kontinuerlig åpning og sikring av trygt fungerende humanitære korridorer, samt utveksling av omkomne og løslatelse av krigsfanger og internerte sivile.
Forslag 10: Partene mener det er mulig å holde et møte mellom presidentene i Ukraina og Russland for å undertegne en traktat og/eller ta politiske beslutninger om andre uløste spørsmål.
Tilsynelatende innledende støtte til meklingsarbeidet fra vestlige politikere
Bevis på de første vestlige politikernes støtte til forhandlingene fremgår av sekvensen av telefonsamtaler og møter i perioden fra begynnelsen av mars til minst midten av mars. 4. mars snakket Scholz og Putin sammen på telefon; 5. mars møtte Bennett Putin i Moskva; 6. mars møttes Bennett og Scholz i Berlin; 7. mars diskuterte USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland saken i en videokonferanse; 8. mars snakket Macron og Scholz på telefon; 10. mars møttes Ukrainas utenriksminister Kuleba og Russlands utenriksminister Lavrov i Ankara; 12. mars snakket Scholz og Zelensky og Scholz og Macron på telefon; og 14. mars møttes Scholz og Erdogan i Ankara. (Jfr. Petra Erler: Re: Anmeldelse mars 2022: Hvem ønsket ikke en rask slutt på krigen i Ukraina, i: «News of a Lighthouse Keeper», 1. sept. 2023)
Natos spesielle toppmøte 24. Mars 2022 i Brussel motsetter seg alle forhandlinger
Men denne første støtten surnet raskt, og NATO motsatte seg slike forhandlinger før Russland trekker alle sine tropper ut av ukrainske territorier. Dette drepte faktisk alle forhandlinger. Michael von der Schulenburg, tidligere assisterende generalsekretær i FNs fredsoppdrag, skriver at «NATO hadde allerede besluttet på et spesielt toppmøte 24. mars 2022, å ikke støtte disse fredsforhandlingene (mellom Ukraina og Russland).» (Jf. Michael von der Schulenburg: FN-pakten: Forhandlinger! Se: Emma, 6. mars 2023). Den amerikanske presidenten hadde fløyet til Brussel, spesielt for dette ekstraordinære toppmøtet. Det er åpenbart at fred, slik den ble fremforhandlet av de russiske og ukrainske forhandlingsdelegasjonene, ikke var i enkelte NATO-lands interesse.
Først holder Zelensky seg til utfallet av fredsforhandlingene
«Så sent som 27.mars 2022 hadde Zelensky vist mot til å forsvare resultatene av de ukrainsk-russiske fredsforhandlingene offentlig, foran russiske journalister – og dette til tross for at NATO allerede hadde bestemt seg på et ekstraordinært toppmøte 24. mars 2022, for ikke å støtte disse fredsforhandlingene.» (Ibid)
Ifølge von der Schulenburg hadde de russisk-ukrainske fredsforhandlingene vært et historisk unikt trekk, muliggjort bare fordi russere og ukrainere kjente hverandre godt og «snakket samme språk og sannsynligvis til og med kjente hverandre personlig». Vi kjenner ikke til noen annen krig eller væpnet konflikt der partene i konflikten ble enige om bestemte fredsbetingelser så raskt.
28. mars erklærte Putin, som et tegn på velvilje og til støtte for fredsforhandlingene, beredskap til å trekke tropper ut av Kharkov-området og Kiev-området. Dette skjedde tilsynelatende allerede før hans offentlige kunngjøring.
Fredsforhandlingene rakner
29. mars 2022, dagen for Istanbul-møtet, snakket Scholz, Biden, Draghi, Macron og Johnson igjen på telefon om situasjonen i Ukraina. På dette tidspunktet hadde holdningen til viktige vestlige allierte tilsynelatende hardnet til. De formulerte forutsetninger for forhandlinger som sto i åpenbar kontrast til Bennetts og Erdogans fredsbestrebelser: «Lederne ble enige om å fortsette å gi sterk støtte til Ukraina. De oppfordret igjen Russlands president Putin til å gå med på en våpenhvile, å stanse alle fiendtligheter, å trekke russiske soldater ut av Ukraina og å tillate en diplomatisk løsning (…)» (Petra Erler: Re: Anmeldelse mars 2022: Hvem ønsket ikke en rask slutt på krigen i Ukraina (i «News of a Lighthouse Keeper» 1. september 2023).
Washington Post rapporterte den 5. april at i NATO er det å foretrekke å fortsette krigen fremfor en våpenhvile og en forhandlet løsning: «For noen i NATO er det bedre for ukrainere å fortsette å kjempe og dø enn å oppnå en fred som kommer for tidlig, eller til en for høy pris for Kiev og resten av Europa.» Han sa at Zelensky burde «fortsette å kjempe til Russland er fullstendig beseiret».
Boris Johnsons beskjed til ukrainerne 9. april 2022: Vi må fortsette krigen
9. april 2022 ankom Boris Johnson uanmeldt Kiev og fortalte den ukrainske presidenten at Vesten ikke var klar til å avslutte krigen. Ifølge den britiske avisa Guardian den 28. april, hadde statsminister Johnson «instruert» Ukrainas president Zelensky «om ikke å komme med noen innrømmelser overfor Putin»:
«Ukrainska Pravda» rapporterte om dette i detalj, i to artikler 5. mai 2022:
«Ikke før hadde de ukrainske forhandlerne og Abramovitsj/Medinskij blitt enige i grove trekk om strukturen i en mulig fremtidig avtale etter Istanbul-resultatene, før den britiske statsministeren Boris Johnson dukket opp i Kiev nesten uten forvarsel.
Johnson hadde med seg to enkle beskjeder til Kiev. Den første er at Putin er en krigsforbryter. Han skal presses, ikke forhandles med. Det andre er at selv om Ukraina er villig til å undertegne noen avtaler med Putin om garantier, men at det kollektive Vesten ikke er det. Vi kan signere [en avtale] med dere [Ukraina], men ikke med ham. Han vil lure alle uansett, oppsummerte en av Zelenskys nære medarbeidere essensen av Johnsons besøk. Det ligger mye mer bak dette besøket og Johnsons ord, enn bare motvilje mot å inngå avtaler med Russland. Johnson inntok det standpunkt at det kollektive Vesten, som så sent som i februar hadde foreslått at Zelensky burde overgi seg og flykte, nå føler at Putin egentlig ikke er så mektig som de tidligere hadde forestilt seg. Dessuten er det en mulighet til å legge press på ham. Og Vesten ønsker å ta den.»
Neue Züricher Zeitung (NZZ) rapporterte den 12. april at den britiske regjeringen under Johnson regner med en ukrainsk militærseier. Det konservative medlemmet av Underhuset, Alicia Kearns, sa: «Vi vil heller bevæpne ukrainerne til tennene enn å gi Putin en suksess.» Den britiske utenriksministeren (og senere statsministeren) Liz Truss, bekjente i en hovedtale at «seier for Ukraina (…) er et strategisk imperativ for oss alle, og derfor må militær støtte utvides massivt». Guardian-spaltisten Simon Jenkins advarte: «Liz Truss risikerer å oppildne krigen i Ukraina for sine egne ambisjoner.» Dette, sa han, var trolig den første Tory-valgkampen «som ble utkjempet ved Russlands grenser». Johnson og Truss ønsket at Zelensky «skulle fortsette å kjempe til Russland er fullstendig beseiret. De trenger en triumf i sin stedfortrederkrig. I mellomtiden kan alle som er uenige med dem bli avvist som en svekling, en feiging eller en Putin-tilhenger. At denne konflikten blir utnyttet av Storbritannia for en kommende slesk lederkonkurranse, er kvalmende.»
Etter sitt andre besøk i Kiev 25.april 2022, sa USAs forsvarsminister Lloyd Austin at USA ønsker å bruke muligheten til å svekke Russland permanent, militært og økonomisk, i kjølvannet av Ukraina-krigen. Ifølge New York Times er den amerikanske regjeringen ikke lenger opptatt av en kamp om kontrollen over Ukraina, men av en kamp mot Moskva, i kjølvannet av en ny kald krig.
På møtet mellom forsvarsministrene fra NATO-medlemmer og andre land, innkalt av Austin i Ramstein, Rheinland-Pfalz/ Tyskland 26.april 2022, erklærte Pentagon-sjefen Ukrainas militære seier som et strategisk mål.
Det amerikanske magasinet «Responsible Statecraft» skrev 2.september 2022:
«Bidro Boris Johnson til å forhindre en fredsavtale i Ukraina? Ifølge en nylig artikkel i Foreign Affairs kan Kiev og Moskva ha nådd en foreløpig avtale om å avslutte krigen så tidlig som i april. Ifølge flere tidligere høytstående amerikanske tjenestemenn vi snakket med, så det ut til at russiske og ukrainske forhandlere foreløpig hadde blitt enige om konturene av en forhandlet midlertidig løsning i mars 2022», skriver Fiona Hill og Angela Stent. «Russland vil trekke seg tilbake til sin posisjon fra 23. februar, da de kontrollerte deler av Donbas-regionen og hele Krim-halvøya, og til gjengjeld vil Ukraina love å ikke søke Nato-medlemskap og i stedet motta sikkerhetsgarantier fra en rekke land. Beslutningen om å la avtalen mislykkes sammenfalt med Johnsons besøk i Kiev i april, der han oppfordret Ukrainas president Zelensky til å bryte samtalene med Russland av to hovedgrunner: Putin er umulig å forhandle med, og Vesten er ikke klar for en slutt på krigen.»
I artikkelen stilte forfatterne spørsmål som har blitt stadig viktigere etter hvert som krigen har utviklet seg:
«Denne tilsynelatende avsløringen reiser noen viktige spørsmål: Hvorfor ønsket vestlige ledere å hindre Kiev i å signere det som syntes å være en god forhandlingsavtale med Moskva? Ser de på konflikten som en stedfortrederkrig med Russland? Og viktigst av alt, hva skal til for å komme tilbake til et forhandlingsresultat?»
I sin kunngjøring av den delvise mobiliseringen, uttalte Putin 21. september 2022:
«Jeg vil offentliggjøre dette for første gang i dag. Etter starten av den spesielle militære operasjonen, spesielt etter samtalene i Istanbul, uttrykte Kiev-representanter ganske positive synspunkter på våre forslag. Disse forslagene handlet i hovedsak om å sikre Russlands sikkerhet og interesser. Men en fredelig løsning passet åpenbart ikke Vesten, og derfor ble Kiev, etter å ha blitt enige om noen kompromisser, faktisk beordret til å annullere alle disse enighetene.»
I anledning besøket av en afrikansk fredsdelegasjon 17. juni 2023, viste Putin demonstrativt avtalen som ble akseptert og initialisert i Istanbul ad referendum til kameraene.
Konklusjon: tapt mulighet
Basert på de offentlig tilgjengelige rapportene og dokumentene, er det ikke bare tydelig at det var en seriøs forhandlingsvilje fra både Ukrainas og Russlands side i mars 2022. Tilsynelatende ble forhandlingspartene til og med enige om et utkast til traktat til folkeavstemning. Zelensky og Putin var klare for et bilateralt møte for å sluttføre resultatet av forhandlingene. Faktum er at hovedresultatene av forhandlingene var basert på et forslag fra Ukraina, og Zelensky støttet dem modig i et intervju med russiske journalister 27. mars 2022, selv etter at NATO bestemte seg mot disse fredsforhandlingene. Zelensky hadde allerede uttrykt lignende støtte på forhånd, i et tegn som beviser at det tiltenkte resultatet av Istanbul-forhandlingene absolutt samsvarte med ukrainske interesser. Dette gjør den vestlige intervensjonen, som forhindret en snarlig slutt på krigen, enda mer katastrofal for Ukraina. Russlands ansvar for angrepet, som var i strid med folkeretten, bagatelliseres ikke av at ansvaret for de alvorlige konsekvensene som Ukrainas vestlige støttespillere fulgte, også må tilskrives statene som krevde fortsettelse av krigen. Krigen har nå nådd et stadium der ytterligere farlig eskalering og en utvidelse av fiendtlighetene bare kan forhindres av en våpenhvile. Det kan nå være siste gang en fredelig løsning gjennom forhandlinger kan oppnås. Det er fredsforslag fra Kina, Den afrikanske union, Brasil, Mexico, Indonesia, og et forslag utviklet på invitasjon fra Vatikanet, allerede i juni 2022. 3. oktober i år presenterte vi vårt eget fredsforslag til den tyske regjeringen, som forsøkte å inkorporere alle andre fredsforslag som var fremmet tidligere.
Se Avslutte krigen med en fremforhandlet fred – Legitimt selvforsvar og søken etter en rettferdig og varig fred er ikke motstridende HER.
Siden de mislykkede Istanbul-forhandlingene, krigens forløp og den nåværende ekstremt kritiske timingen, bør dette være grunn nok for et ansvarlig verdenssamfunn og FNs medlemsland, til å tenke nytt og presse på for våpenhvile og fredsforhandlinger.
Denne artikkelen ble publisert her:
Michael von der Schulenburg, Hajo Funke, Harald Kujat
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også steigan.no 30. mars 2022: Foran gjennombrudd i forhandlingene mellom Ukraina og Russland?
Kommentar: De som ivret for fortsettelse av krigen bærer et tungt ansvar
Det hadde altså vært mulig å få til en våpenhvile og en fredsavtale våren 2022. Partene var langt på vei enige. Men Vesten forlangte at krigen skulle fortsette. Og Vestens politikk fikk entusiastisk tilslutning fra alle partier på Stortinget.
Halvannet år seinere er fasiten at Ukraina kanskje har mistet mer enn 500.000 soldater, millioner av mennesker har forlatt landet og det er enorme materielle tap. Og fronten ligger omtrent der den har vært. De katastrofale menneskelige og materialle tapene har vært til ingen nytte. Men vil krigsentusiastene dra noen lærdom av det? Vil de beklage sin kampanje for krig? Norske og vestlige politikere risikerte ingenting ved å hisse til mer krig. Risikoen og tapene er det Ukraina som har tatt. Og fortsatt er det vel slik at Storting og regjering i Norge ønsker at krigen skal fortsette? Enda alle vet at den er tapt.
Red.
Mange elever «mangler grunnleggende ferdigheter»
Av Romy Rohmann - 16. november 2023
https://steigan.no/2023/11/mange-elever-mangler-grunnleggende-ferdigheter/
Flere elever mangler grunnleggende ferdigheter som trengs for å mestre videre skolegang og samfunnsliv. Dette sier Marthe Akselsen, i Utdanningsdirektoratet.
Av Romy Rohmann.
Dette går fram i en pressemelding den 9. oktober i forbindelse med offentliggjøringen av resultatene fra nasjonale prøver som ble gjennomført i høst.
Dårligere resultater, flere elever som mestrer på de laveste nivåene, økende skolefravær og stor mangel på utdanna lærere, er det slik Fellesskolen som skulle være en av bærebjelkene i velferdsstaten har utviklet seg?
I 2006 kom skolereformen Kunnskapsløftet, som skulle sikre at Norge hevdet seg i den internasjonale kunnskapskonkurransen, reformen kom med ambisiøse kompetansemål i alle fag, og elevenes ferdigheter og resultater skulle måles, og de nasjonale prøvene ble et viktig redskap. Utdanningsøkonomene har blitt viktige premissleverandører for skolepolitikken. Gjennom intrikate utregninger (skolebidragsindikatorer) skal man finne skolens bidrag til barnas læring for å kunne bedømme kvaliteten på undervisningen og skolens undervisning skal kompensere for dette.
Slik blir den enkelte lærer og skole gjort ansvarlig for skolens resultater. Noen steder ble politiske virkemidler har blitt tatt i bruk for å øke konkurransen mellom skolene som stykkprisfinansiering og fritt skolevalg.
I skolen mangler nesten én av fem lærerårsverk lærerutdanning, jeg vil anta at det også er vanskeligere å rekruttere faglærte lærere til skoler som ikke kan skilte med «gode resultater». For hvem vil jobbe et sted hvor «det er dårlig kvalitet på undervisningen».
Lytter man til de som har skoa på, lytter man til lærerne og deres organisasjoner, er lærerne fornøyd med jobben sin, når 4 av 10 lærere ofte tenker på å slutte i jobben sier vel det sitt.
Søkertallene til lærerutdanninga er heller ikke noe å rope høyt om, til OsloMet, som er landets største lærerutdanning gikk søkertallene ned 35 prosent sammenlignet med fjoråret.
Årets totale tall fra Samordna opptak viste en nedgang i søkertall for lærerutdanningene på 21,9 prosent.
Tidligere i høst varslet regjeringen at de ville innføre krav om lærerutdanning ved ansettelse, som en del av den nye opplæringsloven. I forslaget, som Kunnskapsdepartementet i dag sender ut på høring, ligger det nå er slikt krav. Det spørs om dette «kravet» aleine vil hjelpe, det vil antakelig bli mange ansatte i vikariater og på dispensasjon.
Innføringa av New Public Management, NPM kom på 1980-tallet som offentlig styringsprinsipp, og kom også etter hvert for fullt inn i skolen, har fått varige konsekvenser, under dekke av kvalitetsarbeid, med åpenbar betydning for ledelsesstrukturer, økonomistyring, kontroll, rapportering og dermed lærernes tap av autonomi – og dermed konsekvenser for elevene, gjennom testing og «teach for test», eller øving til prøve og prestasjonspress. Vi bør antakelig se litt kritisk på om denne «konkurranseskolen» er noe vi ønsker. Konkurranseskolen er et speilbilde av konkurransesamfunnet. Husk hva Nils Christie skreiv i boka Hvis skolen ikke fantes (1971) «skolen er som et radarapparat. Her kan vi avlese hva slags samfunn vi lever i.»
https://khrono.no/krisetall-for-laererutdanningen/776263
I disse dystre tallene er også barnehagelærerutdanninga med. Vi skreiv om barnehagen her på steigan.no den 27.10 og viste til en uttalelse fra leder av Utdanningsforbundet Steffen Handal i forbindelse med en rapport om barnehagene våre.
Manglende bemanning og kompetanse
I flere år har barnehageansatte fortalt om en hverdag hvor bemanningen ikke strekker til. Det er stor slitasje på de ansatte, som opplever at de ikke får gjort en god nok jobb. Sykefraværet er urovekkende høyt, og barnehagelærere forlater arbeidslivet alarmerende tidlig. De som slutter oppgir bemanningssituasjonen som hovedårsak, de kan ikke lenger stå inne for tilbudet til barna. Disse forholdene er etter hvert grundig dokumentert. Slitasjen på de ansatte er symptomer på et enda større problem, nemlig at barn ikke får det tilbudet de trenger og har krav på. Det er utopisk å tro at barnehagen kan følge opp alle barns utvikling, eller sikre et godt psykososialt miljø, når bemanningen er mangelfull.
Jeg vil gå så langt som til å si at mange barnehager i dag ikke driver i tråd med loven, eller at de må velge hvilke deler av lovverket som må brytes. Resultatet blir uansett at mange barn ikke gis tilstrekkelig støtte i sin utvikling, eller ikke blir inkludert i gode fellesskap sammen med andre barn.
I september 2022 skreiv vi her hvordan skolestengninger under pandemien fører til utdanningskrise.
Barn som aldri mestrer det grunnleggende, vil vokse opp til å bli mindre produktive og tjene mindre. Konsulentselskapet McKinsey anslår at innen 2040 kan utdanning tapt på grunn av skolenedleggelser føre til at globalt BNP blir 0,9 % lavere enn det ellers ville ha vært – et årlig tap på 1,6 milliarder dollar. Verdensbanken tror avbruddet kan koste barn 21.000 milliarder dollar (21 billioner) i inntekt i løpet av livet – en sum som tilsvarer 17 % av globalt BNP i dag. Det er mye mer enn de 10 billionene den hadde estimert i 2020, og også en økning fra de 17 billionene den spådde i fjor.
Vi har også skrevet om skolefraværet i juni her på steigan.no. Forsker antyder at det kan være borti 60.000, et helt årskull elever, som har et så alvorlig skolefravær at de står i fare for å falle helt ut av skolen.
Les også @Oppvekst
Russia Gate del 1 – En absurd historie starter
Av skribent - 16. november 2023
https://steigan.no/2023/11/russia-gate-del-1-en-absurd-historie-starter/
Etter at Hillary Clinton tapte presidentvalget i USA i 2016 ble det lansert en kampanje som gikk ut på at nederlaget skyldtes at Russland hadde blandet seg inn i valget til fordel for Donald Trump. Denne kampanjen fikk navnet Russia Gate, og vår medarbeider har gjennomgått hele kampanjen i stor detalj og vil presentere resultatene av denne studien gjennom sju artikler her i avisa. Artiklene vil komme hver uka framover og bli merket med emneknaggen @RussiaGate. – Red.
Av Th. Olsen.
Historien med kallenavnet «Russia Gate» om den angivelige russiske innblandingen i det amerikanske valget i 2016 samt Putins samarbeid med presidentkandidat Donald Trump er for meg personlig en liten milepæl. Årsaken er at jeg aldri frem til da «in real time» hadde gjennomlevd og samtidig vært oppmerksom på en større og mer omfattende og løgnhistorie enn dette. Mange eldre personer vil nok si at det har vært like store løgnhistorie tilbake i tid, og dette har de antakeligvis helt rett i. For eks. er Libya-krigen fra 2011 et annet eksempel på en verdensomspennende, koordinert og totalt notorisk løgnhistorie hvor pressen og «ekspertene» pumper ut løgnene over hele Vesten samtidig og over lang tid, til offeret, i dette tilfellet Libya, ble totalt destruert og de forbryterske interesserer og målsetninger var oppnådd. Men denne sistnevnte løgnkampanjen om Libya var jeg ikke oppmerksom på mens den pågikk, men ble klar over noen år i ettertid. Når det gjelder Russia gate var jeg for første gang i mitt liv klar over og fullstendig oppmerksom på løgnkampanjen samtidig mens den pågikk, noe som var en blanding av en fascinerende, grotesk og skremmende opplevelse.
Hvis man vil ha løgnen i fortettet utgave er wikipedia et bra sted å begynne. Denne lange Wikipedia-artikkelen inneholder nesten ikke et eneste sant ord. Løgnhistorien fra Wikipedia er kort oppsummert med mine ord følgende:
Russland blandet seg inn i valget i USA i 2016, med mål om å svekke Hillary Clinton og støtte opp om Donald Trump. Denne operasjonen ble direkte beordret av president Putin. For eks. skapte Internet Research Agency (IRA) fra St. Petersburg tusenvis av kontoer på sosiale medier som støttet Trump og var imot Clinton. GRU (russisk militære etterretningstjeneste) hacket datasystemer tilhørende diverse aktører til Hillary Clinton/Det Demokratiske Partiet, og via sin samarbeidspartner Wikileaks ble materialet lekket/publisert. Flere russiske «agenter» var i kontakt med flere personer i Trumps nettverk og tilknyttet hans valgkampanje. I juli 2016 åpnet FBI en etterforskning, Operasjon Crossfire Hurricane. Spesialetterforsker Robert Mueller, som etter hvert overtok etterforskningen konkluderte med at det var funnet omfattende bevis for russisk innblanding, og han tiltalte 26 russiske statsborgere og tre russiske organisasjoner.
(Slutt på min oppsummering av Wikipedia).
Ifølge Wikipedias og Vestens hovedstrømsmediers totale eventyrhistorie ble altså alt dette dokumentert og bekreftet gjennom den påfølgende etterforskningen. Det man derimot raskt finner ut allerede ved å bare skrape litt i overflaten er at alt ser ut til å være oppspinn og løgn, og da mener jeg faktisk bokstavelig talt alt. Det er de forskjellige elementene av hele denne løgnhistorien jeg skal gå gjennom nøye i denne artikkelserien.
Pressen med eventyr etter eventyr
Hovedstrømsmediene i Vesten og Norge spredde notorisk alle løgnene. Jeg kommer gjennom denne artikkelserien i syv deler hele veien til å vise til eksempler på pressedekningen av de forskjellige elementene av historien, da jeg mener det er viktig å aldri slutte å vise og påpeke hvordan pressen lurer oss. Jeg skal starte med å vise noen eksempler på dette. Jeg kan starte med Norges kanskje største propaganda-institusjon VG:
(Faksimile fra Vg.no)
Her fra Aftenposten:
(Faksimile fra Aftenposten.no)
Her Aftenposten, om at det var russerne som hacket Hillary Clinton:
(Faksimile fra Aftenposten.no)
Her fra NRK:
(Faksimile fra NRK.no)
Her fra Stavanger Aftenblad:
(Faksimile fra Aftenbladet.no)
Her fra Dagsavisen:
(Faksimile fra Dagsavisen.no)
Her vil Nettavisen være med på leken:
(Faksimile fra Nettavisen.no)
Her fra Norges etter min mening verste avis (hakket verre enn VG) Dagbladet:
(Faksimile fra Dagbladet.no)
Når det gjelder tøv og løgn kan det passe å avslutte med kronen på verket fra NRK:
(Faksimile fra NRK.no)
I denne siste fra NRK begynner det jo virkelig å bli åpenbart latterlig. Noen som er flinke på å latterliggjøre det latterlige er for øvrig Jimmy Dore o/co, og da kan for eks. denne anbefales:
Hele løgnhistorien med kallenavnet Russia Gate handler om mange elementer, hvor hackingen av DNC-serveren og den såkalte Steele-mappen kanskje er de to viktigste. Her er en oversikt over de viktigste elementene som dannet grunnlaget for hele Russia Gate-historien:
Hackingen av serveren til sentralkomiteen til Det Demokratiske partiet.
Steele-mappen/”The Steele Dossier”.
FISC (Foreign Intelligence Surveillance Court) og FBIs Crossfire Hurricane.
De såkalte «russiske» forbindelsene mellom Trump (eller hans folk) og Russland/Putin.
De 12 pågrepne angivelige GRU-agentene.
«Trollfabrikken» i St. Petersburg.
Til slutt har vi jo selve Mueller-høringen, som er svært viktig, i den forstand at den i veldig stor grad beviser det motsatte av hva pressen skal ha oss til å tro. Muellerhøringen viste nemlig ikke at Russia Gate-historien var sann, tvert imot beviste høringen i stor grad faktisk at hele historien var løgn; det kommer jeg tilbake til i siste del, del 7
Jeg skal gå gjennom disse elementene tematisk i de neste delene. For å foregripe litt av det som har blitt meget godt dokumentert i årene etterpå, dog ikke i hovedstrømsmediene og dermed ukjent for den delen av befolkningen som fortsatt utrolig nok får all «informasjonen» sin derifra, er at det var Hillary Clinton og hennes nettverk som selv stod bak bløffen om Russia Gate. Hun og hennes team klekket ut narrativet bare timer etter at det var klart at hun tapte valget. Det som kanskje enda færre mennesker er klar over er at britene også var særdeles sentrale i denne historien. Det reelle komplottet eller konspirasjonen her er den som Clinton og hennes team, elementer i FBI og CIA samt britene og MI6 m.fl. stod bak for å konstruere bløffen og for å ramme, og antakeligvis fjerne Trump. Rent juridisk er vel dette som hendte faktisk forsøk på statskupp. Dette aksepteres dog av de fleste, fordi statskuppet var rettet mot ham man ikke likte. Akkurat på samme måte som nordmenn aksepterer, og i mange tilfeller har null problem med eller til og med liker sensur, så lenge det er de synspunktene man misliker eller mener er feilaktige som rammes.
Påvirker ikke Russland valg?
For å avslutte denne delen med en betraktning om valgpåvirkning. Er det slik at Russland ikke påvirker valg eller ikke prøver å undergrave andre land? Jo det gjør de naturligvis. Alle de store landene (og noen av de mindre lande antakeligvis også) jobber på spreng for å påvirke valg i de land og områder hvor de har interesser. USA og UK har ikke gjort annet mer eller mindre over hele verden de siste hundre årene og vel så det. Og videre – ble ikke valget i 2016 påvirket av utenlandske aktører? Jo det ble det naturligvis. Av UK for eks. Og israelske interesser som herjer ganske fritt i USA. Og det ser faktisk ut til at også Ukraina har hatt en rolle i påvirkning av dette aktuelle USA-valget. Og da har vi ikke en gang nevnt alle de ikke-statlige aktørene. Selv om Russland trolig ikke rekker USA og UK opp til anklene i omfang på dette feltet driver de naturligvis også med valgpåvirkning. De gjorde nok det i USA også i 2016, det er bare det at denne konkrete historien, «Russia Gate», er falsk. Den er med stor sannsynlighet så falsk at det ikke er et eneste element i den som er sann.
Løse historier ble til «bevis»
Jeg skal la Consortium News, som har en del gode gjennomganger av Russia Gate få avslutte med en veldig treffende fenomenologisk beskrivelse av det hele hentet fra en av deres gjennomganger i august 2017:
The evolution of public discourse in the year since is worthy of scholarly study: Possibilities became allegations, and these became probabilities. Then the probabilities turned into certainties, and these evolved into what are now taken to be established truths. By my reckoning, it required a few days to a few weeks to advance from each of these stages to the next. This was accomplished via the indefensibly corrupt manipulations of language repeated incessantly in our leading media.
Dette er svært treffende. Eventyrene ble altså bygget på følgende pilarer og prosesser:
Hypotetiske muligheter ble plutselig beskyldninger, beskyldningene ble plutselig sannsynligheter, sannsynlighetene ble plutselig til noe nærmest sikkert, og det nærmest sikre ble så definert som beviste sannheter.
steigan.no har fulgt denne historien fra begynnelsen, se: Russia Gate.
Eksplosiv økning i spedbarnsdødelighet
Av skribent - 16. november 2023
https://steigan.no/2023/11/eksplosiv-okning-i-spedbarnsdodelighet/
Nytt statistisk materiale fra CDC finner kraftig økning av spedbarnsdødelighet mellom 2021 og 2022. Forskning forklarer at årsaken muligens lar seg knytte til kontaminasjon av mRNA-vaksinene med dobbelttrådet RNA (dsRNA).
Det har allerede gjentatte ganger vært hevdet at spedbarnsdødeligheten i USA har økt som følge av Covid-vaksinering av gravide. Påstandene har opphav i rent statistisk materiale.
https://swebbtube.se/w/oh3meVnkdQEati3vM8SMZn
I en ny gjennomgang hos TheHighWire gjøres det rede for mulige konsekvenser av funnene i tilslutning til relevant forskning.
Pfizer har på tidligere tidspunkt bekreftet funn av dobbelttrådet RNA (dsRNA) i sine vaksiner. Denne type kontaminasjon omtales som svært risikobetont i andre forskningsrapporter, hvor injeksjon av materialet kan medføre abort og sterilitet. dsRNA er strukturelt tilsvarende stoffet Poly(I:C). Stoffet er fostertoksisk og fremkaller spontanabort. I dyrestudier finner man at doser på 1 mg fremkalte abort hos 80%, mens 2 mg ga 100% effekt hos drektige kaniner. Allerede i 1969 antydet forskere at injeksjon med Poly(I:C) kunne oppfattes som et nyttig redskap for populasjonskontroll:
https://www.nature.com/articles/223718a0.pdf
A COVID-19 vaccine reckoning is coming for the DOJ over federal mandates
Jens Stoltenberg fikk Henry A. Kissinger-prisen
Av Terje Alnes - 16. november 2023
https://steigan.no/2023/11/jens-stoltenberg-fikk-henry-a-kissinger-prisen/
Ordtaket «Fortell meg hvem du omgås og jeg vil si deg hvem du er» skal være flere tusen år gammelt. Hva sier ordtaket om en som tar imot pris fra en mann som har millioner av menneskeliv på samvittigheten?
Fredag 10. november fikk NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg overrakt Henry A. Kissinger Prize 2023. Prisen gis til en som har gitt «eksepsjonelle bidrag til transatlantiske forbindelser». Overrekkelsen skjedde ved Det amerikanske akademiet i Berlin, der Tysklands president Frank-Walter Steinmeier (som fikk prisen i fjor), og leder for den amerikanske Kongressen Nancy Pelosi, var til stede.
Prisvinneren uttalte: «Denne prisen betyr virkelig mye for meg personlig. Men det er mer enn det. Jeg ser det som en pris til NATO. For alt Alliansen gjør». Stoltenberg understreket viktigheten av transatlantiske relasjoner og hvordan et sterkt transatlantisk bånd hadde fått ham til å føle seg trygg som ung mann i Norge. «Jeg tror ikke på Amerika alene.Jeg tror ikke på Europa alene.Jeg tror på Amerika og Europa sammen», sa han.
Det har virkelig vært en lang personlig reise for en som ble intervjuet i Aftenposten i 1985, som påtroppende leder i AUF. Den gang sa Stoltenberg at «AUFs mål er å nedbygge blokkene og norsk utmeldelse av alliansen». To år senere fikk Jens Stoltenberg ungdomspartiet til å legge vekk NATO-motstanden, for heller å arbeide «for nærkamp internt i NATO, for et blokkfritt og atomvåpenfritt Europa.»
AUF ville altså inn i NATO for å påvirke! Vi kan trygt si at den «nærkampen» vant NATO på knockout.
Les også: Gåten Jens Stoltenberg
USAs håndplukkede mann
I utenriks- og forsvarspolitikken har Stoltenberg konsekvent vært USAs mann. Stoltenberg har støttet alle USA-initierte kriger. Han sluttet lojalt opp om George W. Bush’ «krig mot terror» og sendte norske soldater til den katastrofale krigen i Afghanistan. De enorme feilgrepene i Afghanistan endte med et katastrofalt militært og politisk nederlag etter 20 år.
Som statsminister var Jens Stoltenberg den viktigste pådriveren for norsk krigsdeltakelse i Libya i 2011. Norske fly slapp nesten 600 bomber over landet. I møte med en svensk partikollega sjokkerte Stoltenberg da han begrunnet Libya-bombingen med at krigen var «utmerket trening for det norske luftvåpenet». Selv om Libya-krigen endte i katastrofe for Libya har han i ettertid vært helt immun mot selvkritikk, og sagt at han ville gjort det samme om igjen!
Hans lojale krigsinnsats betalte seg da han 1. oktober 2014 ble NATOs generalsekretær.
Les også: De som ødela Libya går fri
«Henry Kissinger er en flott mann»
Vi bør merke oss Stoltenbergs lovprising av Henry Kissinger. I takketalen ordla han seg slik:
Han er en flott mann.
En lidenskapelig transatlantiker.
Og en meget dyktig diplomat.
Henry var også viktig for min egen politiske oppvåkning.
I en alder av tretten tok min storesøster Camilla – som er her i rommet – meg med til en protest mot Vietnamkrigen ved den amerikanske ambassaden i Oslo.
På den tiden var Henry USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver. Og han var ansvarlig for forhandlingene for å få slutt på Vietnamkrigen.
Han ville ha USA ut av Vietnam. Og det gjorde jeg også … om enn av forskjellige grunner!
Les også: Krigsforbryter gjester Norge
En «meget dyktig diplomat»? Er det slik Henry Kissinger skal huskes i 2023? Som sikkerhetspolitisk rådgiver og utenriksminister i USA gjorde Kissinger seg skyldig i en rekke krigsforbrytelser som kostet millioner av mennesker livet.
I 2004 offentliggjorde det amerikanske nasjonalarkivet 20.000 sider med utskrifter av Henry Kissingers telefonsamtaler. Materialet stammer fra 1969 til 1974, og inneholder bl.a. lange samtaler mellom Kissinger og president Nixon. Dokumentene viser at Kissinger personlig ga ordre om gjentatte bomberaid over tett befolkede områder.
[Nixon] wants a massive bombing campaign in Cambodia.
He doesn’t want to hear anything about it. It’s an order, to be done.
Anything that flies on anything that moves.
– Henry Kissinger
Den amerikanske bombingen av sivile mål i Kambodsja drepte anslagsvis 500.000 mennesker. Men en nylig avsløring fra The Intercept viser at Kissinger var ansvarlig for enda flere sivile dødsfall under USAs krig i Kambodsja enn det som tidligere var kjent. Mens overlevende og familiemedlemmer fra disse dødelige kampanjene fortsetter å sørge, feiret Kissinger sin 100-årsdag tidligere i år.
I 2013 offentliggjorde WikiLeaks 200.000 dokumenter relatert til Henry Kissingers tid som utenriksminister. Wikileaks har kalt samlingen «The Kissinger Cables», og materialet stammer fra årene 1973 til 1976. Noen av de mest betydningsfulle funnene inkluderte USAs involvering med fascistregimer i Latin-Amerika, med Francos Spania og med militærjuntaen i Hellas.
Kissinger regnes som en av arkitektene bak kuppet mot den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende i Chile i 1973, noe som førte til 16 års militærdiktatur under Augusto Pinochet. Den indonesiske militærdiktatoren Suharto ble hjulpet til makta av CIA. Kissinger godkjente den indonesiske invasjonen av Øst-Timor i 1975, der 200.000 østtimoresere ble drept av indonesiske styrker. Det tilsvarte 30 % av befolkningen.
Stoltenbergs Kissinger-pris? Bare rett og rimelig
This is Kissinger’s legacy.
Death. Destruction. Suffering. Misery. Dictatorships.
His is a murderer, a liar, a crook, a thug.”
– fra CodePink “CITIZENS’ ARREST WARRANT»
Henry A. Kissinger er ansvarlig for millioner av menneskers død. Men rettsvesenet på den vestlige halvkule bryr seg ikke. At han nå gir en pris til den nordmannen i historien som har flest menneskeliv på samvittigheten synes bare rett og rimelig.
Ellers føler jeg personlig stolthet over å ha vært med på å politianmelde Kissinger i 2016, da han deltok på et arrangement om fred og sikkerhet (!) i Oslo, i regi av Nobel Peace Prize Forum og UiO. Vi krevde ham pågrepet, med sikte på strafferettslig forfølging.
«Vi har ikke glemt udådene til krigsforbryteren! – Arrester Kissinger!»
Kilder:
“NATO Secretary General Jens Stoltenberg awarded with the Henry A. Kissinger Prize”, nato.int 10.11.23, “Speech by NATO Secretary General Jens Stoltenberg upon receiving the American Academy of Berlin’s 2023 Henry A. Kissinger Prize”, nato.int 10.11.23, “Norsk brudd med NATO vårt mål”, Aftenposten 23.02.85, «Ville bombe for å trene», klassekampen.no 15.10.14, “The Kissinger Telcons”. National Security Archive Electronic Briefing Book No. 123. 26. mai 2004, «Henry Kissinger’s Bloody Legacy», theintercept.com 25.05.23, WIKILEAKS SPECIAL PROJECT K: THE KISSINGER CABLES, 7. april 2013
Denne artikkelen ble først publisert av Spartakus.
Øyeløs i Gaza
Av George Chabert - 16. november 2023
https://steigan.no/2023/11/oyelos-i-gaza/
Den pågående krigen i Gaza er den nyeste episoden av vår kolonialhistorisk føljetong, der vi er det siviliserte folket som har enerett til den jorda vi ønsker oss. Winston Churchill forklarer manuset slik:
«Jeg benekter at det er blitt gjort en stor urett mot indianerne i Amerika eller de svarte i Australia. Jeg benekter at det er blitt gjort urett mot dette folket ved at en sterkere rase, en rase av høyere kvalitet, en mer verdslig og klok rase har kommet inn og tatt deres plass.» (Sitert fra Churchills erklæring til The Palestine Commission i 1937.)
Benjamin Netanyahu bekrefter: Krigen i Gaza er «sivilisasjonens kamp mot barbariet»; «vi må vinne for den siviliserte verdens skyld».
FNs avgjørelse i 1947 var like illegitim som Balfour-erklæringen tretti år tidligere. Verden var fortsatt dominert av kolonimakter og det gjenspeiles i fordelingen av Palestina: 56 prosent av landet ble tildelt europeiske bosettere til tross for at den arabiske befolkningen var dobbelt så stor. Men det var ikke nok. De nye bosetterne fordrev palestinerne fra hjemmene sine. Som Holocaust-overlevende Hajo Meyer sa, ble palestinerne behandlet akkurat som nazistene behandlet sine ofre. De også omtales som «kreftsvulster» og «skadedyr» som må utryddes. Daglig blir de trakassert, ydmyket, jaget, drept og deres hus og land stjålet fra dem.
Siden Oslo-avtalen fra 1993-1995 er 62 prosent av Vestbredden «midlertidig» lagt under fullt israelsk styre full kontroll, håndhevet av den israelske hæren og bosettermilitser. Der finnes det 565 kontrollposter, 440 kolonier, og femhundretusen bosettere som råder over 80 prosent av vannressursene. Bosetterne er bevæpnet og med hjelp fra hæren har de innført en permanent unntakstilstand. Som i Gaza, sprengt nå i to uker med bomber med en sprengkraft tilsvarende to atombomber, lever ingen palestiner, uansett alder, i sikkerhet.
En liten jente bæres til et sykehus under angrep. Hennes avrevne venstre arm har to små beinstubber som stikker ut. Hennes øyne er åpne, hun er i sjokktilstand og gråter ikke. «Gaza har blitt en kirkegård for tusenvis av barn. Det er et helvete for alle andre», sa talsmann for FNs barnefond UNICEF. «Finish them!», sier i USA presidentkandidaten Nikki Haley. «EU er med Israel» erklærer Ursula von der Leyen, Europas nye Mona Lisa med sitt evige smil. «Israel er en demokratisk stat som styres av svært humanitære prinsipper, så vi kan være sikre på at den israelske hæren vil respektere reglene som følger av folkeretten i alt den gjør», forsikrer Tysklands kansler Olaf Scholz.
Denne voldsorgien bortforklares ved å skylde på urgammelt religiøst hat. Men det dreier seg ikke om religion. I 2013 fikk tusenvis av etiopiske jødiske kvinner som hadde flyktet til «det lovede land», hver tredje måned på israelske klinikker, uten deres viten eller samtykke, sprøyter som inneholdt prevensjonsmiddel. De etiopiske kvinnene var jøder, men de var først og fremst svarte. Som Churchill sa, det dreier seg om vår rett til å herske fordi vi er en rase av høyere kvalitet.
Krigen den «siviliserte verden» fører mot «barbariet» er kommet for å bli. I USA foreslår Nikki Haley at Forsvarsdepartementet omgjøres til Angrepsdepartementet. Donald Trump lover «en gallon» fiendeblod for én amerikansk blodsdråpe. Joe Biden lever videre i sin fantasiverden: «Vi er Amerikas forente stater, for Guds skyld, den mektigste nasjonen i verdenshistorien.» Samtlige har Russland, Iran og Kina i skuddlinjen.
EU vil sette premissene til nye kriger i Moldova og Georgia, nå med omvendt rekkefølge: først EU-medlemskap og NATO deretter. For den tidligere danske statsminister Anders Fogh Rasmussen haster det. Ukraina må i NATO mens krigen pågår «for å frigjøre ukrainske styrker til å gå til frontlinjen». En regelrett krigserklæring mot Russland, med andre ord.
Det finnes ingen politiske løsninger for de krigene som foregår og de som ligger foran oss da vårt mål er fortsettelsen av et verdensomspennende kolonialvelde, fordi vi er den mest verdslige og kloke rase. Krigene vil fortsette. Og Vesten vil fortsette å finne opp nye, stadig mer fantasifulle historier for å overbevise oss om at vi har rene hender. Som Aldous Huxley skriver i Eyeless in Gaza, «de som forsvarer krig har funnet opp et behagelig klingende vokabular av abstraksjoner for å beskrive prosessen av massemord.»