Nyhetsbrev steigan.no 16.09.2023
Sindre Finnes løy, men det fratar ikke Erna Solberg ansvar
Hvorfor villedet Faktisk.no leserne når det gjaldt investeringene til Sindre Finnes?
Syria krever erstatning for oljen USA har stjålet
Mackinders strategiske ‘bibel’ revurdert
De vestlige mediers sort-hvide verdensbillede
Putin hoppet ikke etter Wirkola
Sindre Finnes løy, men det fratar ikke Erna Solberg ansvar
Av Pål Steigan - 16. september 2023
https://steigan.no/2023/09/sindre-finnes-loy-men-det-fratar-ikke-erna-solberg-ansvar/
Ved å innrømme innsidehandel dagen etter valget klarte Sindre Finnes å plassere saka så langt fra et valg som mulig. På grunn av Støres systematiske ødeleggelse av Arbeiderpartiet har Erna Solberg hatt stø kurs mot å bli statsminister i 2025. Høyre måtte bare kvitte seg med denne saka først slik at velgerne har glemt den til da.
Men det spørs om det er så greit.
Flere kommentatorer drar nå i tvil om Erna Solberg kan bli statsminister igjen etter dette.
Politisk redaktør i Dagsavisen Lars West Johnsen skriver i kommentaren Erna har krasjlandet:
Valgoppslutningen mandag var skandaløst lav. Tilliten til våre politikere har fått så mange dype kutt de siste årene. Erna Solbergs tilfelle kan være et banesår. Hvorfor skal man lenger stole på en politiker når ukulturen går helt til topps? Dette er i ferd med å bli landets aller største demokratiske problem.
Derfor må Høyre, som Norges største parti, vurdere nøye hva partiets rolle skal være i arbeidet med å gjenoppbygge tilliten. Er paret Solberg-Finnes virkelig framtida?
Politisk redaktør Hanne Skartveit i VG mener at Sindre kan felle Erna.
TV 2s kommentator, Aslak Matre Eriksrud skriver: Erna Solberg kjemper for sitt politiske liv.
Solberg har også brutt loven
Erna Solberg prøvde å redde sitt politiske live ved å kaste ektemannen under bussen og være på gråten på pressekonferansen. Godt forsøk. Men det holder ikke. Hun påstår at Finnes løy for henne, og det kan godt hende. Men det fratar ikke henne ansvar. Hun hadde en sjølstendig plikt til å sette seg inn i ektemannens økonomiske forhold.
Ekteskapsloven § 39. Opplysningsplikt om økonomiske forhold.
Ektefeller har plikt til å gi hverandre de opplysningene som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling. For dette formålet kan en ektefelle kreve at den andre ektefellen og skattemyndighetene gir opplysninger om eller kopi av den felles eller den andre ektefellens skattemelding og fastsetting av formues- og inntektsskatt. En ektefelle kan også kreve opplysninger av selskaper, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet eller forsikringsvirksomhet, og av andre som har midler til forvaltning.
Og her snakker vi ikke om hvem som helst. Hun var i hele denne perioden da mannen nærmest drev som day trader statsminister i Norge, og som det var det hennes plikt å beskikke sitt hus, som det heter. Og det gjorde hun ikke.
Solberg har kalt seg inhabil, og det har hun opplagt vært. Men hun har også brutt lovens krav til å sikre seg nødvendig kunnskaper, hvis vi altså skal tro på hennes versjon.
Toppen av det isfjellet som er den nye norske modellen
Enda så grov den er, er saka med innsidehandelen til Finnes en liten sak i forhold til alle de lovbruddene Erna Solbergs regjering gjorde seg skyldig i under koronaperioden. Da ble minst 12 paragrafer i Grunnloven og en rekke andre viktige norske lover brutt.
Koronakommisjonen, som var spesielt sammensatt for å være mildest mulig overfor regjeringa, slo fast i sin rapport at Grunnloven ble brutt da Norge stengte ned 12. mars i fjor. Aftenposten skrev:
– Det var et grunnlovsbrudd, sa kommisjonsleder Stener Kvinnsland da han i går la frem sin rapport.
Det var altså ikke «kongen i statsråd», regjeringa, som tok beslutninga om å stenge Norge, men en embetsmann, nemlig helsedirektør Guldvog. Og hva mer er, Kommisjonen har ikke klart å finne noen skriftlige begrunnelser for tiltakene som ble satt inn 12. mars.
En lang serie brudd på Grunnloven
Jusprofessor Hans Petter Graver skriver:
Samfunnet styres ikke lenger demokratisk, men autokratisk av smitteverneksperter og -politikere. En sektor er dominerende, alle andre hensyn er underordnet denne. Stortinget har abdisert og politikken er fraværende.
Ved hjelp av Smittevernloven ble en serie paragrafer i Grunnloven helt eller delvis satt til side.
Disse lovbruddene var Erna Solbergs ansvar og det er mer enn nok til å reise riksrettssak mot henne. Men slik det politiske kameraderiet fungerer i Norge, vil det ikke bli gjort.
Hun har også inngått en hemmelig avtale med Pfizer. Vi har ikke sett teksten, naturligvis, men hvis den avtalen Pfizer inngikk med Sør-Afrika er en rettesnor, så har selskapet med regjeringas godkjenning frasagt seg ansvar for eventuelle skader av vaksinen. Og så gikk Erna Solberg ut og sa at det var en «borgerplikt» å vaksinere seg. Her kan det godt hende at det ligger et enda grovere lovbrudd fra Erna Solbergs side.
Hvorfor villedet Faktisk.no leserne når det gjaldt investeringene til Sindre Finnes?
Av red. PSt - 16. september 2023
https://steigan.no/2023/09/hvorfor-villedet-faktisk-no-leserne-nar-det-gjaldt-investeringene-til-sindre-finnes/
Like etter at Solberg-regjeringen ga Faktisk.no millioner, publiserte de en artikkel som renvasket Sindre Finnes’ aksjehandel. Det ser ikke bra ut, skriver Øyvind Sægrov i Subjekt.
Han skriver videre:
Det er ikke en nyhet at Erna Solbergs ektemann, Sindre Finnes, hadde aksjer han ikke burde ha.
Dagbladet avdekket dette allerede i 2017. Finnes handlet aksjer i bompenge-selskapet Q-Free. Og da bompengeopprøret kokte i 2019, ble Dagbladet-saken delt med store iver på Facebook.
Så involverte Faktisk.no seg. I juli 2019 publisert Faktisk.no en faktasjekk med følgende konklusjon: «Nei, mannen til statsministeren tjener ikke penger på bomstasjoner». Leser man derimot artikkelen, står det jo klart at Sindre Finnes har hatt aksjeposter i Q-Free. Faktisk.no har faktisk ikke grunnlag for å ha en slik overskrift.
Hva er motivet for å skrive en sak med en slik tittel og konklusjonen «helt feil»?
Regjeringen Erna Solberg var generøse med tildelinger til Faktisk.no.
I september 2018 var Faktisk.no-redaktør, Kristoffer Egeberg, på pengejakt hos regjeringen, ifølge Medier 24. Den gang kulturminister Trine Skei Grande (V) oppfordret til å søke, og Egeberg ba om friske 39 millioner kroner til prosjektet sitt.
Og pengestøtte fikk de, både fra Regjeringen Solberg og Regjeringen Støre. Ikke bare mediestøtte, men særskilte tilskudd for å lage undervisningsopplegg og innovasjonsstøtte.
Her er Finnes’ liste over handler – skal ha tjent 1,8 millioner mens kona var statsminister
Oppslaget i Faktisk.no var faktisk helt feil.
Men det var svært gunstig både for Faktisk.no og for regjeringa der og da.
Faktisk.no har mange ganger vist seg som en megafon for makta, enten det gjelder den farmasøytiske industrien eller vestmaktenes behov for hatkampanjer mot Russland. I dag fungerer organet som en forlenget arm for Forsvarets opplysningstjeneste: Faktisk.no opptrer nå åpent som redskap for den militære etterretningstjenesten.
Avsløringene av aksjehandelen til Sindre Finnes mens Erna Solberg var statsminister viser at Faktisk.no også opptrådte som en mørklegger av faktiske forhold. Man kan stille seg spørsmålet om ikke denne saka kunne kommet opp mye tidligere hvis det ikke hadde vært for den rollen Faktisk.no spilte.
Vi har etter hvert samlet en del stoff om dette fremmedelementet i norsk medieverden som Faktisk.no er. Se bare her.
Syria krever erstatning for oljen USA har stjålet
Av Romy Rohmann - 16. september 2023
https://steigan.no/2023/09/syria-krever-erstatning-for-oljen-usa-har-stjalet/
USA og deres allierte har de siste årene stjålet olje og naturgass fra Syria tilsvarende enorme summer, ifølge den syriske staten. Nå krever Syria i et brev til FN at tyveriet, som fortsatt pågår, opphører, at USA betaler for naturressursene de stjal og at USA slutter å okkupere landet, melder nyhetsbyrået Sana.
Av Romy Rohmann.
Det syriske utenriksdepartementet har sendt et brev til FN med krav om slutt på USAs folkerettsbrudd i landet.
Ifølge den syriske staten bryter USA Syrias suverenitet og plyndrer landets rikdom og strategiske ressurser. Syria anklager USA for å stjele blant annet landets olje, det dreier seg om ca 150.000 fat olje per dag.
Dette gjøres, skriver det syriske utenriksdepartementet, ved hjelp av terrororganisasjoner, som USA bruker som et verktøy for å nå sine mål.
Totalt vil Syria ha tapt 115,2 milliarder dollar mellom 2011-2023, på grunn av USAs handlinger i landet, hevder Utenriksdepartementet.
Nå krever Syria at amerikanske tjenestemenn holdes ansvarlige for tyveriene, at USA tvinges til å kompensere dem og at USAs okkupasjon av Syria avsluttes.
Det ser ikke ut til at FN har noen tanker om å ta hensyn til Syrias krav.
Mackinders strategiske ‘bibel’ revurdert
Av Alastair Crooke - 16. september 2023
https://steigan.no/2023/09/mackinders-strategiske-bibel-revurdert/
Strategic Culture 11. september, 2023
Det er så lenge siden Brzezinski opprinnelig formulerte Mackinder-forestillingen at klassisk diplomati har blitt impotent.
I 1997 skrev Zbig Brzezinski, den opprinnelige ‘drivkraften’ bak politikken med å gjøre Afghanistan til en hengemyr som Russland skulle bli slept inn i, sin berømte bok, The Grand Chessboard. Det var et verk som «for alltid» innlemmet Mackinder-doktrinen om at «han som kontrollerer det asiatiske kjerneområdet kontrollerer verden», i den amerikanske tidsånden.
Fortellende nok var undertittelen American Primacy and Its Geostrategic Imperatives. Brzezinski hadde allerede skrevet i sin bok at uten Ukraina ville Russland aldri bli kjernemakten, men med Ukraina kan og vil Russland bli det. Dermed ble Mackinders doktrine, «Han som kontrollerer kjernelandet» en etablert sannhet, kodifisert i amerikansk «kanonisk lov» – aldri å tillate et forent kjerneområde. Og Ukraina ble sett på som navet som kjernemakten dreide seg rundt.
Brzezinski bestemte videre at dette ‘Store sjakkspillet’ skulle være et av ren amerikansk forrang: «Nei, ingen andre spiller», insisterte han; Det er et spill bare for en. Når en sjakkbrikke er flyttet; snur ‘vi’ (USA) ganske enkelt brettet rundt og flytter den andre sidens sjakkbrikker (for ‘dem’). Det er «ingen andre» i dette spillet, advarte Brzezinski.
Dette er dagens dilemma. Det er så lenge siden Brzezinski opprinnelig formulerte Mackinder-forestillingen, at klassisk diplomati har blitt impotent.
Det var imidlertid Henry Kissinger som ga Mackinder sin berømte vri: «Den som kontrollerer pengene, kontrollerer verden» skulle bli dollarens og bankenes finansialiserte hegemoni.
Men Kissinger tok feil i dette fra «begynnelsen». Det har alltid vært: «Den som har produksjonskapasitet, råvarer, mat, energi (menneskelig så vel som fossil) og sunne penger, kan forandre verden». Men Kissinger ignorerte ganske enkelt disse tilleggsbetingelsene, og baserte USA i stedet på opprettelsen av et globalt ‘edderkoppnett av våpenbaserte dollar (berør det, og sanksjonenes nett forgifter deg). I tillegg ble dette systemet multiplisert gjennom at Wall Street distribuerte tilgangen til billioner i nyskapte penger bare til de som tilpasset seg.
Kissinger utviklet imidlertid doktrinen om «triangulering» i et nikk til Mackinder: USA burde forsøke å alliere seg med enten Russland mot Kina eller være med Kina i opposisjon til Russland. Men aldri å la Kina og Russland gå sammen mot Vesten. Kjerneområdet må alltid være splittet.
Disse «reglene» er innprentet i Washingtons mentale kretsløp. Likevel har forestillingene som ligger til grunn for dem liten gyldighet i dag. Landmassen, med militariserte stater (kjernelandet Asia) versus sjømaktene (atlantisistene), reflekterer neppe dagens mer abstrakte maktmidler.
Dollarsfæren har utvilsomt vært en kilde til amerikansk makt (pålegge og tvinger stater til å kjøpe og ha dollar), helt siden Bretton Woods-avtalen og petrodollaravtalene. Det skapte en massiv syntetisk etterspørsel etter dollaren, som i utgangspunktet fungerte bra for Washington. Men det gjør det ikke i samme grad i dag.
Det var for godt til å være sant. Trykk opp penger og til helvete med konsekvensene. Gjeld? Spiller ingen rolle, trykk opp litt mer. Washington overdrev det (den politiske fristelsen var for stor).
Dollarens «hegemoni» har skiftet fra å være et verktøy for projeksjon av makt til å bli den viktigste kilden til USAs sårbarhet. Enkelt sagt, Washingtons massive overforbruk av dollar og dollargjeld har gjort ‘dollaren’ til et tydelig tveegget sverd. Det skjærer mot Vesten nå. Finansielt topptung har den vestlige basen for produksjon blitt svekket og krympet, og utløser et todelt amerikansk samfunn med store ulikheter.
Den nåværende konflikten i Ukraina har understreket manglene i hegemonisk makt som spesifikt oppstår fra en forsømt produksjonsbase.
Mackinder, hvis han var her i dag, ville derfor kanskje måtte justere sin modell, skille mellom landet som er «utenfor» det ene settet av økonomisk politikk (den BRICS-ledede asiatiske, afrikanske og globale sørblokken), og det som er «innenfor»: dvs. innenfor et «kystnært» gjeldsledet, forbrukerorientert paradigme.
Koblet til det foregående er de spesifikke kostnadene forbundet med denne overdrevne bevæpningen (dvs. ‘total’ finansiell ‘krig’). Det amerikanske finansdepartementet har brukt flere varianter: Gjeld (først for å få Storbritannias globale stilling til å kollapse etter krigen). Renten ble brukt som våpen for å «ydmyke» det japanske økonomiske mirakelet på begynnelsen av 1980-tallet. Frankrike og Vesten gikk til krig for å gjøre slutt på Gaddafis ambisjoner om en panafrikansk sfære med bruk av gulldinaren i stedet for franc eller dollar. Og så var det den enestående sanksjoneringen av Russland, som paradoksalt nok har gitt opphav til en fornyet russisk økonomisk styrke, snarere enn økonomisk kollaps (som forventet).
Men også her ser vi uoverensstemmelsen mellom «sanksjonssverdet»: Wall Street Journal har bemerket at europeerne blir fattigere, som følge av nedstengninger, men mer presist ved å slutte seg til Bidens «prosjekt» om økonomisk krig, som har til hensikt å tvinge Russland i kne):
I 2008 hadde eurosonen og USA tilsvarende bruttonasjonalprodukt (BNP), BNP-gapet er nå 80%. European Centre for International Political Economy, en Brüssel-basert tankesmie, publiserte en rangering av BNP per innbygger i amerikanske stater og europeiske land: Italia ligger like foran Mississippi, den fattigste av de 50 statene, mens Frankrike ligger mellom Idaho og Arkansas, henholdsvis 48. og 49. plass. Tyskland redder ikke ansikt: Det ligger mellom Oklahoma og Maine (38. og 39. plass). Den amerikanske medianlønnen er nå halvannen ganger høyere enn i Frankrike.
Var det verdt det at EU-lederne pantsatte Europas fremtid for solidaritetens skyld? Sanksjonsknepet fungerte uansett ikke.
Vel … USA og EU er midt i en ny vri på Mackinders geostrategiske ‘historie’ om hvordan man kan forhindre at et enhetlig kjerneområde oppstår: Det er en blåkopivariant av ‘ydmykelsen’ av japansk teknologisk dyktighet: Det er klart at ‘Plaza Accord’-verktøyet (1985) for rigging av renten mot et ‘beseiret’ og kompatibelt Japan, ikke vil fungere for Kina.
Snarere blir Kina utsatt for en teknologi-beleiring ledsaget av en stigmakampanje, der landets leder blir angrepet, mens Kinas økonomi presses med at stadig mer teknologi blir forbudt for eksport eller samarbeid. Hver dag feirer den vestlige regimepressa de økonomiske vanskelighetene som Kina står overfor:
«Landets [Kinas] kometaktige vekst har avtatt, en kort post-pandemisk bølge har avtatt, og analytikere peker på dype strukturelle problemer som undergraver Kinas fremtidsutsikter. Xi og den herskende klikken (sic) sliter med å møte de nye utfordringene fra Kinas modne økonomi. Kinas økonomi virket en gang som verdens nye motor [som Japan en gang gjorde] … men en følelse av stagnasjon sniker seg inn».
Det er sant. Den amerikanske utvidede slitasjen i den kinesiske økonomien har hindret veksten. Kinesisk eksport til både USA og Europa synker, og ungdomsledighet er faktisk en aktiv bekymring for det kinesiske lederskapet.
Men Kina forstår godt at dette er krig: «Strategisk Mackinder-krig». På en nylig tur til Beijing advarte USAs handelsminister Gina Raimondo om at den rådende usikkerheten, også forsterket av de tøffe tiltakene som den kinesiske regjeringen har tatt mot utenlandske virksomheter, gjør Kina «uinvesterbart» i øynene til amerikanske investorer.
Stopp! En liten pause for å ta inn hva handelsministeren sa: Vedta vår økonomiske modell, ellers skyr vi deg!
Utenriksminister Yellen holdt også nylig en tale om forholdet mellom USA og Kina, og antydet at Kina i stor grad hadde blomstret på ryggen til denne «fritt-virkende anglo-markedsordenen, men nå dreide landet mot en statsdrevet holdning, en som «er konfronterende mot USA og dets allierte». USA ønsker å samarbeide med Kina, men helt og utelukkende på sine egne premisser, sa hun.
USA søker «konstruktivt engasjement», men et som må være underlagt at USA sikrer sine egne sikkerhetsinteresser og verdier: «Vi vil tydelig kommunisere til Kina våre bekymringer om sin oppførsel … mens vi engasjerer oss med verden for å fremme vår visjon for en åpen, rettferdig og regelbasert global økonomisk orden. Yellen avsluttet med å si at Kina må «spille etter dagens internasjonale regler».
Ikke overraskende vil Kina ikke ha noe av det.
Det er en nøyaktig parallell til det som skjedde i 2007, på München Security Forum. Vesten insisterte på at Russland skulle godta NATOs globale sikkerhetsparadigme. President Putin utfordret Vesten: «Det gjør dere: Dere angriper Russland kontinuerlig, men vi skal ikke bøye oss». Ukraina i dag er testområdet for utfordringen fra 2007.
Enkelt sagt, Yellens tale viser en fullstendig svikt i å erkjenne at den kinesisk-russiske ‘revolusjonen’ ikke er begrenset til det politiske, men også strekker seg til den økonomiske sfæren. Det viser hvor viktig den «andre krigen» – krigen for å forme en utgang fra grepet til den vestlig-ledede globale «ordenen» – er for både Putin og Xi.
Allerede i 2013, i en tale om lærdommer fra oppløsningen av Sovjetunionen, satte Xi fingeren på årsaken til denne implosjonen til «de herskende lagene» (med vendingen i retning den vestlige liberale markedsideologien fra Gorbatsjov-Jeltsin-æraen), som hadde ført Sovjetunionen til nihilisme.
Xis poeng var at Kina aldri hadde tatt denne katastrofale omveien inn i det liberale vestlige systemet.
Putin svarte: «[Kina] klarte på best mulig måte, etter min mening, å bruke verktøyene for sentraladministrasjonen (for) utviklingen av en markedsøkonomi … Sovjetunionen gjorde ikke noe slikt, og resultatene av en ineffektiv økonomisk politikk påvirket den politiske sfæren.
Washington og Brussel skjønner det bare ikke. Enkelt sagt er Xi og Putins vurdering at den sovjetiske katastrofen var et resultat av en ubetenksom dreining mot vestlig liberalisme; mens det «kollektive Vesten» derimot ser Kinas «feil», som finansialisert teknologikrig føres for, som Kinas bevegelse bort fra det «liberale» verdenssystemet.
Dette analytiske misforholdet er ganske enkelt innprentet i Washingtons mentale kretsløp. Det forklarer også langt på vei Vestens absolutte overbevisning om at Russland er så svakt og skjørt økonomisk, på grunn av den opprinnelige feilen i å unngå ‘anglo’-systemet.
Kulminasjonen: Washington bryter (sin egen) Brzezinski-regel nummer én: «imperativet» for å sikre at Russland og Kina ikke kommer sammen, mot Vesten.
Det store spørsmålet i dag er om teknologivåpenet, som et «geo-strategisk imperativ» for å dele kjerneområdet, vil være noe mer effektivt for å oppnå dette målet enn dollarvåpenet har vært.
I forrige uke lanserte Huawei sin nye smarttelefon utstyrt med Huaweis interne 9000-prosessor laget av det kinesiske halvlederfirmaet SMIC, ved hjelp av en 7nm-klasse fabrikasjonsprosess. For mindre enn ett år siden, da USA introduserte sitt omfattende sett med sanksjoner mot den kinesiske halvlederindustrien, lovet «eksperter» at det ville drepe industrien, eller i det minste fryse den teknologiske prosessen ved 28nm-standarden. Kina kan nå tydeligvis masseprodusere 7nm chips, helt innenlands. iPhone 14 Pro har 4 nm brikker, så Kina er nesten på nivå, eller kanskje 1 eller 2 år bak.
I ett trekk, bemerker Arnaud Bertrand, har Kina vist at USAs innsats for å forkrøple Huawei og den kinesiske halvlederindustrien vært ineffektiv. Hva oppnådde sanksjonene? De har bidratt til å bygge et økosystem for halvledere som ikke var der før sanksjonene. Andre stater ‘forstår det’: Få halvlederne dine fra vestlige firmaer, og USA vil ikke nøle med å gjøre industrien til et våpen for geopolitiske formål. Kjøp kinesisk, sier Bertrand.
Denne uken lanserte Kina et investeringsfond på 40 milliarder dollar for å understøtte sin halvlederindustri.
Opprinnelig publisert her:
The Mackinder Strategic ‘Bible’ Reconsidered
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
G20 trenger en reell reform
Av M. K. Bhadrakumar - 16. september 2023
https://steigan.no/2023/09/g20-trenger-en-reell-reform/
For vertslandet India er seierspropagandaen om at G20-toppmøtet 9.-10. september var en «suksess» både forståelig og sannsynligvis forsvarlig. Og ganske riktig var indisk diplomati i full sving. Å forhandle frem G20-erklæringen er ingen liten bragd i et svært polarisert miljø.
Når det er sagt, i et fremtidsrettet perspektiv, vil de geopolitiske faktorene som var i virksomhet på toppmøtet i Delhi fortsatt være de kritiske faktorene som avgjør G20s fremtid som et format for å utforme nye retninger i økonomiske strategier. I en verden som er revet i stykker, gjenstår det mange usikkerheter.
De geopolitiske faktorene kan i stor grad tilskrives det faktum at G20-toppmøtet fant sted ved et vendepunkt i Ukraina-krigen, en hendelse som er, som toppen av et isfjell, en manifestasjon av de spenningene som bygges opp mellom vestmaktene og Russland. i tiden etter den kalde krigen.
Kjernen i saken er at den kalde krigen tok slutt gjennom forhandlinger, men den nye æraen var ikke forankret i noen fredsavtale. Tomrommet skapte kaos og uregelmessigheter – og spenningene begynte å dukke opp da NATO tok fatt på en utvidelse østover inn i de tidligere Warszawapaktens territorier på slutten av 1990-tallet.
Med stor innsikt i farene varslet George Kennan, koreografen av strategier for den kalde krigen, at Bill Clinton-administrasjonen, grepet av det «unipolare øyeblikket», gjorde en alvorlig feil, ettersom Russland ville føle seg truet av NATOs utvidelse, noe som ubønnhørlig ville komplisere Vestens forholdet til Russland i lang, lang tid fremover.
Men NATO fortsatte å ekspandere og slenge seg mot Russlands vestlige grenser i en bue av omringning. Det var en uuttalt hemmelighet at Ukraina til syvende og sist skulle bli slagmarken der de titaniske styrkene ville kollidere.
Forutsigbart nok, etter det regimeskiftet i Ukraina i 2014, som Vesten støttet, ble et anti-russisk regime installert i Kiev og NATO startet en militær oppbygging i landet sammen med en samordnet plan for å innlemme det i det vestlige alliansesystemet.
Det er nok å si at den «konsensusen» som oppstod på G20-toppmøtet i forrige uke angående krigen i Ukraina, i virkeligheten er et forbigående øyeblikk i den geopolitiske kampen mellom USA og Russland, ettersom den eksistensielle krisen Russland står overfor er innebygd i den.
Det er ikke fnugg av bevis for at USA er villig til å innrømme legitimiteten til Russlands forsvars- og sikkerhetsinteresser eller å gi opp sine forestillinger om eksepsjonalisme og verdenshegemoni. Vi har utvilsomt en svært turbulent periode i vente. Overdriv derfor ikke det glade budskapet fra Delhi-toppmøtet, selv om man gjerne kan nyte øyeblikket.
Washingtons kapitulasjon på toppmøtet når det gjaldt Ukraina var både et kreativt svar på meklingsinnsatsen fra de tre BRICS-landene – Sør-Afrika, India og Brasil – like mye som noe som ble gjort i egeninteresse for å avverge isolasjon fra Det globale sør.
Selv om Moskva i stor grad gir komplimenter til India og Modi, er det åpenbart det motsatte i den vestlige opinionen, hvor kompromisset om Ukraina ikke har falt i god jord. Den britiske avisen Financial Times, som gjenspeiler regjeringens tenkning, har skrevet skrevat Delhi-erklæringen bare refererer til «krigen i Ukraina», en formulering som tilhengere av Kiev tidligere har avvist, ettersom den antyder begge sider er like medskyldige, og «krevde en ‘rettferdig og varig fred i Ukraina’, men koblet ikke eksplisitt dette kravet til viktigheten av Ukrainas territoriale integritet.»
Følelsene er utvilsomt sterke og nå når Ukraina-krigen går inn i den neste brutale fasen vil de koke over ved utsiktene til en russisk seier.
Det er ingen tvil om at Vesten føler seg utfordret av den dramatiske bølgen som er båret frem av BRICS. Gruppens appell til utviklingslandene, det såkalte Globale sør, skremmer Vesten.
Vesten kan heller aldri håpe på å få innpass i BRICS-teltet. BRICS beveger seg besluttsomt i retning av å erstatte det internasjonale handelssystemet som ga grunnlaget for vestlig hegemoni. USAs militarisering av sanksjoner og vilkårlig beslagleggelse av russiske reserver har skapt bekymringer i hodet til mange nasjoners ledere.
Enkelt sagt har USA glemt sitt høytidelige løfte da dollar erstattet gull som reserver på begynnelsen av 1970-tallet om at deres valuta vil være fritt tilgjengelig for alle land. I dag har USA snudd opp ned på dette løftet og utnytter dollarens posisjon til å trykke så mye av den som de vil og slik at USA dermed kan leve over evne.
Den økende trenden går mot handel i lokale valutaer utenom dollar. BRICS forventes å fremskynde disse endringene. Og før eller siden kan BRICS jobbe med en alternativ valuta for å erstatte dollar.
Det kan derfor tenkes at det vil komme vestlige konspirasjoner for å skape dissonans innenfor BRICS, og Washington vil garantert fortsette å spille på Indias uro over Kinas ruvende tilstedeværelse i Det globale sør. Mens de utnytter indiske fobier angående Kina, ser Biden-administrasjonen også mot Modi-regjeringen for å fungere som en bro mellom Vesten og dDet globale sør. Er slike forventningene realistiske?
Den nåværende utviklingen i Afrika med en uttalt anti-kolonial, anti-vestlig overtone, truer direkte med å forstyrre den fortsatte overføringen av rikdom fra det ressursrike kontinentet til Vesten. Hvordan kan India, som har kjent til grusomheten ved kolonial underkastelse, samarbeide med Vesten i et slikt paradigme?
I bunn og grunn, alle disse geopolitiske faktorene tatt i betraktning, ligger G20s fremtid i kapasiteten til interne reformer. G20 ble unnfanget under finanskrisen i 2007 da globaliseringen fortsatt var på moten, og overlever i dag som vidt det er i et helt annet globalt miljø. I tillegg undergraver «politiseringen» («ukrainiseringen») av G20 av vestmaktene formatets eksistensberettigelse.
Selve verdensordenen er i endring og G20 må følge med tiden for å unngå å bli foreldet. Til å begynne med er G20-formatet spekket med rike land, hvorav de fleste er har lite å bidra med, på et tidspunkt da G7 ikke lenger spiller noen rolle. Når det gjelder BNP eller befolkning, har BRICS passert G7.
Større representasjon av Det globale sør er nødvendig for å erstatte de falmende maktene fra den industrielle verden. For det andre trenger IMF en presserende reform, noe som selvfølgelig er lettere sagt enn gjort, ettersom det innebærer at USA går med på å gi fra seg sine utilbørlige privilegier som omfatter det å kunne nedlegge veto mot beslutninger de misliker av politiske eller geopolitiske grunner – eller rett og slett for å straffe visse land.
Med IMF-reformen kan G20 håpe å spille en meningsfull rolle for å skape et nytt handelssystem. Men Vesten sløser bort tid ved å politisere G20, paranoid over at Vestens 500 år gamle dominans tar slutt. Dessverre er visjonært lederskap iøynefallende ved sitt fravær i den vestlige verden i et slikt historisk overgangsøyeblikk.
Når det gjelder India er hovedutfordringen todelt: forpliktelse til å løfte Det globale sør ved å gjøre det til en sentral planke i sine utenrikspolitiske prioriteringer og for det andre å fastholde det landet gikk inn for under G20-toppmøtet.
Her ligger faren. Etter all sannsynlighet, med G20-lederne borte fra indisk jord, kan Delhi gå tilbake til sin Kina-sentriske utenrikspolitikk. Indias engasjement for Det globale sør bør ikke bli en episode. Delhi tar feil dersom man tror at man kan spille rottefangeren fra Hameln.
En slik tankegang kan fungere i indisk politikk – i det minste en gang – men Det globale sør vil gjennomskue tankemåten vår og konkludere med at India bare hjelper seg selv i sin besettelse etter å finne sef en plass ved verdenspolitikkens høye bord.
Sagt på en annen måte, Modi-regjeringen må ikke spørre seg selv hva Det globale sør kan gjøre for å øke Indias internasjonale anseelse, men tvert om hva India kan gjøre for det globale sør.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
G20 is in need of genuine reform
De vestlige mediers sort-hvide verdensbillede
Av skribent - 16. september 2023
https://steigan.no/2023/09/de-vestlige-mediers-sort-hvide-verdensbillede/
Imens amerikansk krigsførelse går hånd i hånd med propaganda, bliver russisk disinformation afbildet som ”den store fjende” for demokratier i Vesten. Som konsekvens er karaktermord på enkeltpersoner, som udfordrer det gængse narrativ om krigen i Ukraine, blevet en tiltagende tendens i vestlige landes mainstream medier. I Danmark har DR for nyligt kortlagt et netværk af folk, der ”systematisk spreder russisk disinformation”. Men hvem afgør, hvad der er disinformation? Hvorfor lader de en journalist optræde som primært eksempel på dette netværk, når de – efter eget udsagn – har folk med efterretningsforbindelser, spioner mv. på listen? Laver mainstream medier smædekampagner rettet imod afvigende journalister, med formål om at forstærke et USA-politisk bias i befolkningen? Et nærmere kig på karakterhenrettelser i flere landes mainstream medier tyder på, at disse faktisk undergraver demokratiet selvom de foregiver at beskytte det – og imens DR laver lister over disinformanter, ringer alarmklokkerne om ørerne hos dem, der kender lidt til Danmarkshistorien. Før i tiden har registre over særegne politiske grupper nemlig haft fatale følger for de involverede.
Et netværk af spioner, efterretningsfolk og… en journalist?
DR-journalister har i forbindelse med deres dokumentar ”Skyggekrigen” udarbejdet lister over personer som ”systematisk spreder russisk disinformation”. Listen omfatter 152 personer i Norden, herunder ”spionagedømte, personer med bånd til russiske organisationer eller efterretningstjenester.”
Det er påfaldende, at selvom der tilsyneladende er ”meget farlige” navne på listen – altså mulige spioner og detslige – så vælger DR at eksponere to relativt almindelige mennesker som eksempler fra listen. Én af dem er journalisten Jesper Larsen.
Jesper Larsen har siden 2014 lavet journalistik om, og kritik af, Ruslands-dækningen i mainstream medier, som han har udgivet på diverse medier og egen hjemmeside. Nu indgår han ufrivilligt i ”Skyggekrigen” samt i TV-Avisen d. 17. maj 2023, hvor han bliver fremhævet som primært eksempel på de 152 personer i Norden, som ”systematisk spreder russisk disinformation”. Jeg har tidligere i en kronik på Free21DK.org peget på hvordan DR’s fremstilling af Jesper Larsen ligner et karaktermord, som ikke holder vand[1]. Her vil jeg opdatere på sagen, samt perspektivere til lignende karaktermord, fyringer mv., som begrænser ytringsfriheden for en helt bestemt gruppe kritiske journalister i mainstream medier i dag. En tendens, der ser ud til at være tiltagende i stater, som er på den USA-politiske side af Ukraine-krisen.
Stadig intet punktum i sagen om Butja
Det er væsentligt at begynde med et par ord om vestlige, mainstream mediers dækning af Butja-massakren – her går al kritik af Ukraines narrativ nemlig for at være russisk disinformation. Men hvem der stod bag de civile drab i foråret 2022, har længe været et åbent spørgsmål. Fra d. 27. februar indtil 30. marts havde russiske tropper kontrollen med den lille forstad til Kiev. Fra d. 3. april begyndte optagelser af lig fra civile, likvideret på åben gade, at cirkulere i medierne. Optagelserne kom fra det ukrainske militær. Ukrainske og vestlige myndighedspersoner anklagede med det samme Rusland for at stå bag massakren, hvilket russiske myndighedspersoner med det samme benægtede[2]. Den 3. april udsendte FNs generalsekretær en pressemeddelelse, hvori han understregede nødvendigheden af en uafhængig undersøgelse, som placerer ansvar for disse drab[3]. I de følgende måneder gik bølgerne højt – fra russisk side blev beskyldningerne afvist[4] og hændelsen kaldt en false flag-operation[5] og fra USA-politisk side blev den brugt som påskud til at stramme sanktionerne imod Rusland[6]. Kina og Rusland forsøgte at sætte gang i en undersøgelse via FNs sikkerhedsråd, hvilket øvrige medlemslande nedlagde veto imod[7]. Den 7. april blev Rusland ekskluderet fra FNs menneskerettighedsråd[8], som i december 2022 udgav en rapport, som holder russiske tropper ansvarlige for massakren[9]. Men rapporten fra FN’s Menneskerettighedsråd angiver ikke ofrenes identiteter, og opklarer heller ikke omstændighederne for optagelserne af civile lig, der lå på gaden i Butja[10] – selvom den russiske udenrigsminister, af hensyn til mulighederne for at foretage undersøgelser, flere gange har bedt ukrainske myndigheder om at offentliggøre identiteterne på de likviderede[11]. På dette grundlag er der – på trods af FN-rapporten – stadig nogle, der stiller sig kritisk an overfor Ukraines narrativ om Butja-massakren.
DR har fra starten rapporteret om Butja ud fra Ukraines narrativ[12], og TV2 har gjort det samme[13]. Mysteriet om hvorfor ligene først blev opdaget d. 2. april – altså dage efter de russiske tropper havde trukket sig tilbage – er sidenhen blevet gentaget af russiske aktører, og fremstilles stadig af DR som klassisk eksempel på russisk disinformation[14]. Men DR’s Butja-dækning har affødt adskillige klager om til Læserne- og Seernes (LSR) Redaktør, Jesper Termansen, som derfor i sin LSR-rapport, for 1. halvår 2022, bringer en redegørelse for presseturen dertil[15]. Her fremgår det, at turen til Butja var under kontrol af det ukrainske militær, hvor DR’s journalister blev guidet til at tage billeder af likviderede civile. Journalisterne kunne ikke færdes på egen hånd eller tale frit med lokale. Om turen skriver han følgende:
”Der var tale om en iscenesat pressefremvisning fra Ukraines side for at ændre det internationale samfunds opfattelse og øge støtten til Ukraine. Men bør i den situation også være pressens opgave at forholde sig kritisk også til virkemidlerne og iscenesættelsen[16].”
Derfor kan billederne alene ikke fungere som evidens for hvem der stod bag massakren, og på dette grundlag stiller jeg mig kritisk an overfor DR’s tendens til kategorisk at fremstille enhver skepsis som markør for russisk disinformation. På trods af den USA-politiske linje, som DR har lagt sig fast på, er der stadig ikke sat punktum i sagen om Butja.
Et karaktermord som ikke underbygges
Men som andre vestlige mainstream medier, kører DR den helt stramme linje i sagen om Butja, og på dette grundlag fremstiller de bl.a. Jesper Larsen for at sprede disinformation. Det virker alligevel mærkeligt, at de i TV-avisen d. 17. maj præsenterer deres ”afsløring” af det omtalte netværk med et klip fra Radio 24/7, hvor han bliver spurgt, om han tror at ukrainske tropper står bag Butja-massakren, hvortil han svarer: ”Jeg skal ikke dømme, men det ser sådan ud[17].” For hvorfor vælger DR at bruge et klip, hvor han undlader at forholde sig dømmende? I kraft af, at de fremhæver ham som hoved-eksempel på et ”netværk, som systematisk spreder russisk disinformation”, skulle man tænke, at et stærkere eksempel ville passe bedre. Hvorfor vælger DR ikke i stedet at vise et klip, hvor han enten beviseligt spreder falsk information – eller i det mindste udtaler sig mere skråsikkert om noget, som ikke er dokumenteret? Måske har de ikke noget på ham?
Mange spørgsmål melder sig, og et oplagt sted at søge svar, var til eventet ”Mød journalisterne bag Skyggekrigen”, som fandt sted om eftermiddagen d. 31. maj 2023 – arrangeret af FUJ (Foreningen for Undersøgende Journalistik). Her stod DR-journalisterne Lisbeth Quass og Niels Fastrup klar til at besvare spørgsmål efter et oplæg om deres dokumentar. Vi var nogle, som tog derhen for at spørge ind.
Imidlertid kunne de ikke svare på hvad Jesper Larsen har spredt af disinformation, ud over igen at referere til hans udtalelse om Butja-massakren i Radio 24/7. Lisbeth Quass oplyste om, at de som del af netværkskortlægningen skulle have 3 eksempler på russisk disinformation pr. person i ”netværket” – men hverken Quass eller Fastrup kunne give konkrete eksempler på, hvilken anden disinformation, der har fået Jesper Larsen på listen som hovedrepræsentant. Dette til trods for at hans ansigt var ét af meget få ansigter, som hang til skue på deres elektroniske dias under oplægget.
DR’s tvivlsomme valg af klip i TV-Avisen, samt journalisternes mangelfulde svar på vores spørgsmål, betyder at det er mest nærliggende at tro, at de slet ikke har noget fyldestgørende dokumentation, der berettiger fremhævelsen af netop ham som hoved-eksempel på dette netværk af 152 personer, der ”systematisk spreder russisk disinformation”. Det er derfor oplagt at tænke, at eksponeringen af Jesper Larsen handler om at modarbejde kritiske røster i samfundet.
Ikke et enestående tilfælde
I programmet ”Genstart” på P1 kunne man d. 4. januar 2023 høre et lignende karaktermord på Alina Lipp, som er blevet kendt på at opdatere om situationen i Donbas direkte fra frontlinjen. Udsendelsen starter med et lydklip, hvor hun præsenterer sig som uafhængig journalist. Henimod slutningen konkluderer de, at hun er med i et ”netværk af influencers”, der spreder prorussiske budskaber og er ”med til at ødelægge sammenhængskraften i Europa[18].” At programmet fungerer som et karaktermord på Alina Lipp er tydeligt alene i programtitlen, som bærer navnet ”Putins tyske lakaj”.
Efter 4½ minut fremlægger DR’s Tysklands-korrespondent Michael Reiter tre eksempler på russisk disinformation, som Alina Lipp har viderebragt, herunder at ”den ukrainske hær angiveligt bomber sin egen civilbefolkning”, at ”der findes laboratorier i Ukraine, hvor der bliver fremstillet biologiske våben” og at”Ukraine sælger organer fra afdøde soldater.” Han kalder påstandene for ”vilde konspirationsteorier” – men spørgsmålet er, om alle tre udsagn er så langt fra sandheden som han forsøger at få det til at se ud som?
Selv i FN er man bevidst om et højt antal konfliktrelaterede drab og skader på civile i Østukraine. Her har man udgivet en figur, der viser at de årlige tilfælde mellem 2018 – 2021 er steget med 30-40%, hvoraf 81% af er i områderne under pro-russisk kontrol i Donbas[19]. De angiver også at der tilsammen er forekommet 3404 konfliktrelaterede drab på civile mellem 2014 og 2021, og dertil mere end 7000 tilskadekomne. Så der er i hvert fald er belæg for det ene af Alina Lipps tre udsagn, som derfor ikke blankt kan afskrives som en ”vild konspirationsteori”.
Selv EU-arbejdsgruppen East StratCom anerkender, via deres hjemmeside EUvsDisnfo.eu, at der drives USA-finansierede biolaboratorier i Ukraine[20] – dog gør de sig umage med at udpensle, at disse laboratoriers fokus omfatter forskning i biosikkerhed og ikke i biovåben. Den amerikanske vice-udenrigsminister Victoria Nuland bekræfter også at disse biolaboratorier findes[21], og at USA i øvrigt samarbejder med Ukraine for at de ikke skal ende i de forkerte hænder. Dette oplyser hun under en høring, hvor der bliver spurgt ind til, hvad præcis der er så farlig ved denne forskning, siden de gør så meget for at russiske tropper ikke får kontrollen over laboratorierne. EUvsDisinfo tilføjer, at forskningen bliver udført i samarbejde med nabo-lande, imens Free21 tidligere har udgivet en artikel, hvor journalisten Gaytandzhieva dokumenterer hvordan Pentagon driver biolaboratorier i Georgien, hvori man forsker i at tilføre miltbrand, pest og tularæmi i myg, som potentielt vil være i stand til at sprede disse sygdomme over befolkninger[22]. Derudover siger advokat og professor Francis Boyle i et interview med journalisten Sherwood Ross, at der alene i USA findes cirka 13.000 forskere, der er i beskæftigelse med udvikling af biovåben – samt at USA har brugt cirka 100 milliarder dollars på udvikling af biologiske våben siden 11.september 2001[23]. Nej, det dokumenterer ikke at netop disse USA-finansierede biolaboratorier i Ukraine også forsker i biovåben, men det ville da være fint hvis Nuland svarede på hvorfor man fra amerikansk side er så bange for at netop disse laboratorier falder i hænderne på Rusland. I P1-programmet henviser de ikke direkte til hvor man kan høre Alina Lipps præcise formulering om produktionen af biovåben i Ukraine, men noget tyder på at man ikke behøver at være ”Putins tyske lakaj” for at tænke tanken.
Hvad angår påstanden om at Ukraine sælger organer fra afdøde soldater, så er dette for nyligt blevet bekræftet af det russiske udenrigsministeriums talskvinde Maria Zakharova, som beretter om at forretningen om ulovlige organ-transplantationer vokser som konsekvens af de store tab af soldater ved fronten[24]. Så man kan vel sige at det er ”inden for skiven”, når de i P1-programmet kalder dette for en påstand, som man ”kunne høre komme fra Putins egen mund”. Men det samlede hele vidner om et bias fra DR’s side, hvor man hellere vil stigmatisere Alina Lipp end at undersøge hendes udsagn.
De civile drab på russisksindede minoriteter i Donbas-regionen er et faktum, som medier må fremlægge for at rapportere neutralt, når de rapporterer om den nuværende konflikt. Men her i ”Genstart” på P1 afviser DR blot udsagnet på basis af at ”man kunne høre det komme fra Putins egen mund” – i stedet for først og fremmest at forholde sig til hvorvidt der er tale om fakta eller ej. Derfor er det tydeligt at karaktermord også har været formålet med denne udsendelse.
Ikke kun i DR
At journalister bliver fyret eller karaktermyrdet efter anklager om at formidle ”prorussiske budskaber” ser ud til at være en tiltagende tendens i vestlige landes mainstream medier. New Zealand Radio har for nyligt sendt en medarbejder på orlov pga. ”upassende redigering” af Ukraine-nyheder. Anklagen er, at ”prorussiske fortolkninger af nogle af begivenhederne i Ukraine fremstår som fakta[25].” The Guardian beretter om, at den pågældende medarbejder har indsat henvisninger til, at en ”pro-vestlig regering” i Ukraine har ”undertrykt etniske russere[26]”. De skriver at medarbejderen har tilføjet ordet ”kup” i beskrivelser af ”maidan revolutionen”, samt tilføjet passager om, at Rusland selv hævder, at baggrunden for deres invasion er at ”et USA-støttet kup i 2014, med hjælp fra nynazister, havde skabt en trussel mod dets grænser og startet en borgerkrig, som har medført at russisktalende minoriteter er blevet forfulgt[27]”. Ud over at suspendere sin medarbejder, kaldte direktøren i RNZ rettelserne for ”pro kremlin garbage[28]”.
Der er en række problemer i denne sag. For det første bistår den tidligere nævnte FN-rapport[29] som evidens for undertrykkelsen af etniske russere i Østukraine. For det andet blev Ruslands militære fremryk i 2022 netop begrundet af Putin som beskrevet af journalisten i RNZ – og her kan man pege på, at det blot er klassisk journalistisk praksis at præsentere begge parters syn på sagen. Et tredje problem for RNZ er, at selv tidligere CIA-officer Ray McGovern har udtalt at 2014’s regeringsskifte i Ukraine var et kup sponsoreret af Vesten[30]. Historiker Daniele Ganser har fremlagt omfattende research, som peger i samme retning[31]. Han gør det klart, at den ukrainske regering som blev indsat efter 2014 helt bestemt adskiller sig fra den forrige ved at være pro-NATO – hvilket må betyde at det heller ikke er forkert at omtale denne som ”pro-vestlig”. Der er også juridiske kilder, der bakker op om synet på at ”maidan revolutionen” faktisk var forfatningsstridig, og derfor kan betegnes som et kup[32]. Men herhjemme har både Ekstra Bladet[33] og Berlingske[34] bragt en kopi af Reuters udlægning af sagen uden yderligere research. På denne baggrund er der et påtrængende spørgsmål, der melder sig: Når disse medier (Ekstra Bladet, The Guardian, RNZ og Journalisten.dk) afskriver egentligt faktuelle rettelser som ”prorussiske”, vidner det så ikke om et USA-politisk bias i nyhedsformidlingen? The Daily blog gennemgår et eksempel på den originale og den rettede tekst og hævder, at medarbejderen tilsyneladende blev suspenderet for blot at nuancere fortællingen[35].
Samme skæbne overgik Politikens forhenværende Ruslands-korrespondent Jens Jørgen Nielsen, som nu er fyret som underviser på Folkeuniversitetet for at have været for ”Putin-venlig”[36]. Også to journalister er i år blevet afskediget fra det statsstøttede medie Voice of America alene på grund af deres tidligere arbejdsplads[37]. Dette forklarer måske hvorfor mange af dem, der opdaterer om Ukraine ud fra andre vinkler end mainstream mediernes, er uafhængige youtubere. Ligesom f.eks. Patrick Lancaster, som VICE Magazine forsøger at karaktermyrde for at have offentliggjort en optagelse, der skaber tvivl om hvorvidt russiske tropper stod bag Butja-massakren[38]. VICE Magazine påviser hvordan hans Youtube-popularitet er steget til det ti-dobbelte, samt at han indsamler donationer via Patreon. ”Hans prorussiske dækning har gjort ham til stjerne” skriver de, og undlader at beskæftige sig med argumenterne for og imod tesen om Butja, som han fremlægger. De skriver i stedet om ham som person.
At lave smædekampagner, frem for at efterprøve fremsatte oplysninger, ser ud til at være kutymen i mainstream medier i mange lande – i hvert fald når det gælder journalistik, som afviger fra det gængse narrativ om Ukraine. Det Tyske medie Der Spiegel kalder Alina Lipp for en Putin-propagandist[39]. En beskyldning, der gentages i Das Bild[40] og andre tyske medier. Britiske Graham Philips bliver i mediet The Telegraph hængt ud for skiftevis at have uploadet sexistisk indhold og prorussisk materiale til sin Youtube-kanal, og er i øvrigt blevet sanktioneret af Storbritannien for at have interviewet en krigsfange[41]. Det amerikanske dagblad The DailyBeast bruger en i Vesten ophedet kønspolitisk debat i karaktermordet på amerikansk-chilenske journalist Gonzalo Lira – han afbildes nemlig som en ”slesk højre-ekstremistisk dating-coach” med en bred fanskare af incels og pick up-artists. Mediet antyder, at han har tidligere har underholdt sine følgere med kvindefjendske ytringer og nu i stedet tjener som en slags lokkedue for narrativer, der ”passer perfekt til hvad Putin har sagt i månedsvis”[42]. Gonzalo Lira er på nuværende tidspunkt tilfangetaget i Ukraine[43].
Ellers højtagtede og prisvindende journalister, såsom John Pilger og Seymor Hersh, bliver kasseret af mainstream medier, såsom The Guardian, i det øjeblik de giver udtryk for et synspunkt, der kan kaldes ”pro-kremlin”, ”pro-moscow” eller putinistisk[44]. Dette vidner om et sort/hvidt mediebillede, hvor kun den tilhørende stormagt (USA) har monopol på hvad der betragtes som sandhed og fakta.
Direkte censur forekommer også. Det franske medie Le Figaro har i 2022 valgt at censurere journalist Anne Laure Bonnels dækning af Donbas[45], som dokumenterer drab på civile i regionen siden 2014[46]. Er formålet mon at manipulere narrativet om krigen, så det understøtter USA-politiske interesser? Noget tyder på det: Hendes dokumentar indleder med et interview hvor en mor beretter om oplevelsen af at finde to af sine tre børn sprængt i stykker som følge af et granatnedslag. Dette er én af flere fortællinger, som dokumenterer forfølgelsen af russiske minoriteter i området, og som i sig selv modsiger vestlige mainstream mediers narrativ om ”Putins uprovokerede invasion af Ukraine”. Som nævnt er de forudgående otte års forfølgelser af russiske minoriteter i Donbas-regionen en væsentlig faktor at inddrage, hvis man skal lave en fyldestgørende analyse af konflikten. Så hvorfor overser mainstream mediernes journalister disse forhold, når de beskæftiger sig med at hænge enkeltpersoner ud for at formidle ”prorussiske budskaber”?
De lytter blot til eksperterne
Måske svarede DR’s Lisbeth Quass på dette spørgsmål, da hun d. 2. juni deltog i P1-programmet ”Tabloid” for at fortælle om deres før omtalte netværkskortlægning. Her tilkendegiver hun at holdet bag ”Skyggekrigen” ikke selv har afkræftet de ”falske narrativer”, som de har brugt i opsporingen af netværket[47]. Hun siger ordret: ”Altså vi har taget udgangspunkt i nogle narrativer, som vi ikke selv har debunked, men som ifølge vestlige myndigheder og andre store aktører – som normalt møder stor troværdighed – er disinformation, der kommer fra Rusland.” Altså tilkendegiver hun her i programmet, at de ikke tjekker egne kilder – dette på trods af at hun præsenteres som graverjournalist, og oven i købet fortæller om, hvordan de offentligt hænger enkeltpersoner ud som disinformanter. Det siger sig selv, at hvis man uden videre research læner sig op af myndigheder og eksperters udsagn – så indebærer det en risiko for at videreformidle partiske fortolkninger af situationen. Hvis dette er normal praksis i mainstream medier, kan det forklare en del.
Journalisten James Corbett har tilbage i 2013 rapporteret om hvordan et snævert og biased kildegrundlag har været en gennemgående faktor i amerikanske mediers dækning af krigen i Irak og Syrien. Han peger på studier, der gransker 414 nyheder fremsat af tre prominente amerikanske nyhedskanaler (ABC, CBS og NBC), og påviser at 92% byggede på informationer fremsat af kun 3 regeringsmyndigheder: Det Hvide Hus, Det Amerikanske Udenrigsministerium og Pentagon[48].
Nu er der ikke noget juridisk i vejen for at lave nyheder, hvor man holder sig til nogle enkelte eksperters udsagn og undlader dybere research. Men i lyset af de sidste to årtier, hvor stribevis af løgne har ført til invasioner af Mellemøsten, er det så ikke fair at kræve at mainstream medier begynder at gå mere journalistisk til værks end før?
Der var som bekendt ingen masseødelæggelsesvåben i Irak[49]. Amnesty-anklagerne imod Libyens statsleder, der førte til den hurtige reaktion fra NATO-lande, var 10 år for gamle[50]. Mere og mere evidens peger på, at begrundelsen for at invadere Syrien, var endnu en krigsløgn[51]. Og nu har Danmark profileret sig som det land, der har sendt våbenmateriel af sted til Ukraine for langt det største beløb pr. indbygger[52]. Er det samme historie, som gentager sig? Vil vi, over de næste par år, se flere og flere informationer pible frem og danne grobund for fortrydelse ifht. vores førerposition i dette våbenkapløb? Det vil tiden vise.
Minder os om mørke tider i Danmarkshistorien
I mellemtiden ringer alarmklokkerne om ørerne for dem, der har indgående kendskab til Danmarkshistorien. Albert Scherfig beretter om, hvordan lister over navne på folk, der i systemets øjne havde ”forkerte holdninger” før i tiden har resulteret i frihedsberøvelse af 300 danske mænd og kvinder, hvoraf størstedelen endte i koncentrationslejr[53]. Årsagen til at dette kunne ske, var at politiet var i besiddelse af et register over danske kommunister. Disse blev så opsøgt og anholdt på deres hjemmeadresser. Scherfig skriver:
”Det var navne, der stammede fra en liste, det danske politi allerede året forinden havde afleveret til Gestapo. Det danske politi havde i en årrække, allerede siden 1927, registreret og optegnet kartotekskort over danske kommunister[54].”
I den forbindelse husker Pelle Dragsted os på at vi skal værne om hinandens frihedsrettigheder og ”aldrig se den anden vej når vores medborgeres rettigheder krænkes[55]”. Tanken om demokrati fordrer en holdnings- og ytringsfrihed, som betyder, at ikke alle mennesker i samfundet behøver at tænke det samme om en given sag. Men åbenbart ikke når det gælder Rusland – her gælder en på forhånd givet præmis om at ”Putin er ond”, som tilsyneladende tillader etablerede medier at rakke ned på enkeltpersoner og journalister, der gør sig skyldige i at anlægge en alternativ vinkel i debatten om Ukraine. De stærke interesser bag dæmoniseringen af Putin er allerede i 2015 blevet udpeget af Tommy Hansen, grundlægger af Free21[56].
Tilbage står vi, måske på tærsklen til 3. verdenskrig, imens de gamle journalistiske dyder er gået i glemmebogen. Opfører vestlige mainstream medier sig mere og mere som medier i totalitære samfund? Arbejder de på at fremme et sort/hvidt verdensbillede, som opildner til endnu mere krig? – ”Jeg skal ikke dømme, men det ser sådan ud”.
Referencer:
[1]
https://free21dk.org/
Line Lauridsen: ”Fra covidioter til antimyndighedsekstremister”. 31.05.2023.
<https://free21dk.org/2023/05/31/fra-covidioter-til-antimyndighedsekstremister/>
[2]
https://reuters.com/
Simon Gardner: ”Ukraine accuses Russia of civilian ’massacre’; Moscow denies it”. 03.04.2022.
[3]
https://news.un.org/
United Nations News: ”Ukraine: Secretary-General calls for probe into Bucha killings”. 03.04.2022.
<https://news.un.org/en/story/2022/04/1115442>
[4]
https://news.cgtn.com/
CGTN News: ”Zakharova: Residents of Bucha had never been exposed to violence while under Russian control”. 07.04.2022.
[5]
https://tass.com/
Tass, Russian News Agency: ”Lavrov doubts West looking into Bucha incident, with no data available”. 30.06.2023.
<https://tass.com/politics/1641079>
[6} http//jyllands-posten.dk/ International: ”USA strammer sanktionerne overfor Rusland efter Butja”. 06.04.2022. <https://jyllands-posten.dk/international/ECE13901303/usa-strammer-sanktionerne-over-for-rusland-efter-butja/>
[7]
https://interfax.com/
Top Stories: ”Russia’s repeat request for UN Security Council meeting on Bucha declined – Lavrov”. 04.04.2022. <https://interfax.com/newsroom/top-stories/77787/>
[8] https://dr.dk/ Morten Top: ”FN udelukker Rusland fra menneskerettighedsråd”. 07.04.2022. <https://www.dr.dk/nyheder/seneste/fn-udelukker-rusland-fra-menneskerettighedsraad>
[9]
https://www.ohchr.org/
Press Releases – Office Of The High Commissioner For Human Rights: ”UN report details summary executions of civilians by Russian troops in northern Ukraine”. 07.12.2022. <https://www.ohchr.org/en/press-releases/2022/12/un-report-details-summary-executions-civilians-russian-troops-northern>
[10]
https://www.ohchr.org/
United Nations Human Rights, Office Of The High Commissioner, Ukraine: ”KILLINGS OF CIVILIANS: SUMMARY EXECUTIONS AND ATTACKS ON INDIVIDUAL CIVILIANS IN KYIV, CHERNIHIV, AND SUMY REGIONS IN THE CONTEXT OF THE RUSSIAN FEDERATION’S ARMED ATTACK AGAINST UKRAINE”. 07.12.2022. Se side 9, blå boks. <https://www.ohchr.org/sites/default/files/documents/countries/ukraine/2022/2022-12-07-OHCHR-Thematic-Report-Killings-EN.pdf>
[11]
https://tass.com/
Tass, Russian News Agency: ”Lavrov urges UN chief to get Kiev to publish list of those killed in Bucha”. 22.09.2022. <https://tass.com/politics/1511935>
[12]
https://dr.dk/
Silas Bay Nielsen: ”Ligene ligger i Ruslands gader efter russiske styrker har forladt byen”. 03.03.2022. <https://www.dr.dk/nyheder/udland/ligene-ligger-i-butjas-gader-efter-russiske-styrker-har-forladt-byen>
[13]
https://nyheder.tv2.dk/
Claus Borg Reinholdt & David Buch: ”Russerne efterlod massegrave med kvinder og børn, siger præst i Butja til TV 2”. 19.05.2022. <https://nyheder.tv2.dk/udland/2022-05-18-russerne-efterlod-massegrave-med-kvinder-og-boern-siger-praest-i-butja-til-tv-2>
[14]
https://www.dr.dk/
Amalie Rokkedal Simonsen: ”Er du stødt på russisk disinformation? Få fire eksempler på det her”. 17.05.2023. <https://www.dr.dk/nyheder/indland/moerklagt/er-du-stoedt-paa-russisk-disinformation-faa-fire-eksempler-paa-det-her>
[15]
https://www.dr.dk/
Jesper Termansen: ”Lytternes og seernes redaktør: Halvårsrapport for første halvår 2022”. 14.09.2022. Se side 14 – 17. <https://www.dr.dk/static/documents/2022/09/15/lsr_halvaarsrapport_1._halvaar_2022_officiel_905cee0e.pdf>
[16] Ibid. Citat side 15, afsnit 8.
[17] https://www.dr.dk/ TV-Avisen: ”Nordisk netværk spreder disinformation”. 17.05.2023.
[18] https://www.dr.dk/lyd/ Genstart: ”Putins tyske lakaj”. 04.01.2023. <https://www.dr.dk/lyd/special-radio/genstart/genstart-2023-01-01-05-00-66>
[19]
https://ukraine.un.org/
United Nations Human Rights, Office Of The High Commissioner: ”Conflict-related civilian casualties in Ukraine”. 27.01.2022. <https://ukraine.un.org/sites/default/files/2022-02/Conflict-related%20civilian%20casualties%20as%20of%2031%20December%202021%20%28rev%2027%20January%202022%29%20corr%20EN_0.pdf>
[20]
https://euvsdisinfo.eu/
EUvsDiSINFO: ”Disinfo: The Russian special military operation in Ukraine uncovered US biological laboratories”. Dato ukendt. <https://euvsdisinfo.eu/report/the-russian-special-military-operation-in-ukraine-uncovered-us-biological-laboratories>
[21]
https://www.youtube.com/
Swarajya: ”Ukraine Has Biological Research Facilities, Concerned Russian Forces May Seek To Gain Control: US”. 11.03.2022. <
[22]
https://free21.org/
Dilyana Gaytandzhieva: ”US diplomats involved in trafficking of human blood and pathogens for secret military program”. 15.10.2019. <https://free21.org/us-diplomats-involved-in-trafficking-of-human-blood-and-pathogens-for-secret-military-program/?lang=en>
[23]
https://worldbeyondwar.org/
Sherwood Ross: ”Boyle Charges U.S. Germ Warfare Program is “Criminal Enterprise””. Februar 2020. <https://worldbeyondwar.org/boyle-charges-u-s-germ-warfare-program-is-criminal-enterprise/?fbclid=IwAR2Sklmt8hXwGQ97XeHMoQQsaZeyvDd06Ln2qlIrkLs6vijRBaRhu76odlM>
[24]
https://tass.com/
Tass, Russian News Agency: ”Ukraine ready to pay West in people’s organs for military assistance — Russian diplomat”. 15.06.2023. <https://tass.com/russia/1633129>
[25]
https://journalisten.dk/
Ritzau: ”Radiomedarbejder sendt hjem efter ”upassende redigering” af Ukraine-nyheder”. 13.06.2023. <https://journalisten.dk/radiomedarbejder-sendt-hjem-efter-upassende-redigering-af-ukraine-nyheder/?fbclid=IwAR0EZrhVdB1jga-HUC74wB7omiP4_MlXxIY2XIMVhQJWn_MvkSC-Gte_yD4>
[26]
https://www.theguardian.com/
Tess McClure: ”Radio New Zealand employee placed on leave amid investigation into pro-Russia editing of Ukraine reports”. 12.06.2023. <https://www.theguardian.com/world/2023/jun/12/radio-new-zealand-employee-placed-on-leave-amid-investigation-into-pro-russia-editing-of-ukraine-reports>
[27] Ibid. Se afsnit 7.
[28] Ibid. Se afsnit 2.
[29]
https://ukraine.un.org/
United Nations Human Rights, Office Of The High Commissioner: ”Conflict-related civilian casualties in Ukraine”. 27.01.2022. <https://ukraine.un.org/sites/default/files/2022-02/Conflict-related%20civilian%20casualties%20as%20of%2031%20December%202021%20%28rev%2027%20January%202022%29%20corr%20EN_0.pdf>
[30]
https://youtube.com
weltnetzTV: ”Ukraine conflict: It began with the Coup d’Etat in Kiev”. 11.11.2014. <
>
[31]
https://free21dk.org/
Daniele Ganser: ”Regimeskift i Ukraine: Hvem står bag? Del 1/3”. 24.03.2022. <https://free21dk.org/2022/03/24/regimeskift-i-ukraine-hvem-staar-bag-del-1-3/>
[32]
https://www.rferl.org/
Daisy Sindelar: ”Was Yanukovych’s Oyster Constitutional?”. 23.02.2014.
<https://www.rferl.org/a/was-yanukovychs-ouster-constitutional/25274346.html>
[33]
https://ekstrabladet.dk/
/ritzau/Reuters: ”Radiostation undersøger upassende redigering af Ukraine-nyheder”. 13.06.2023. <https://ekstrabladet.dk/nyheder/krigogkatastrofer/radiostation-undersoeger-upassende-redigering-af-ukraine-nyheder/9810892>
[34]
https://www.berlingske.dk/
/ritzau/Reuters: ”Radiostation undersøger upassende redigering af Ukraine-nyheder”. 13.06.2023. <https://www.berlingske.dk/internationalt/radiostation-undersoeger-upassende-redigering-af-ukraine-nyheder>
[35]
https://thedailyblog.co.nz/
Martyn Bradbury: ”MEDIAWATCH: If you are shocked by pro Russian ‘propaganda’ at RNZ, wait till you see all the pro American and pro China propaganda in our mainstream media”. 13.06.2023. <https://thedailyblog.co.nz/2023/06/13/mediawatch-if-you-are-shocked-by-pro-russian-propaganda-at-rnz-wait-till-you-see-all-the-pro-american-and-pro-china-propaganda-in-our-mainstream-media/>
[36]
https://www.berlingske.dk/
Sara Hodzic: ”Dansk historiker blev kritiseret for at være for »Putin-venlig« – nu er han færdig som underviser”. 11.11.2022. <https://www.berlingske.dk/europa/dansk-historiker-blev-kritiseret-for-at-vaere-for-putin-venlig-nu-er-han>
[37]
https://www.washingtonpost.com/
Paul Farhi: ”Voice of America journalists put on leave after ‘Russian propaganda’ accusations”. 24.02.2023. <https://www.washingtonpost.com/media/2023/02/24/voice-of-america-russian-propaganda/>
[38]
https://www.vice.com/
David Gilbert: ”Meet the US ‘Journalist’ Helping Spread the Kremlin’s Propaganda”. 09.06.2022.
<https://www.vice.com/en/article/wxneb4/ukraine-patrick-lancaster-journalist>
[39]
https://www.spiegel.de/
Hubert Gude: ”Putins nützliche YouTube-Waffe”. 15.04.2022. <https://www.spiegel.de/panorama/gesellschaft/alina-lipp-wie-eine-junge-deutsche-fuer-wladimir-putin-propaganda-macht-a-46149938-d7a0-4c9c-88f1-5f61cc9f85bd>
[40]
https://www.bild.de/
Filipp Piatov & Oskar Luis Bender: ”So manipuliert Russland die Deutschen”. 10.04.2023. <https://www.bild.de/bild-plus/politik/ausland/politik-ausland/exklusive-analyse-so-manipuliert-putin-in-deutschland-83437268.bild.html>
[41] Daniel Capurro: ”Who is Graham Phillips, the ex-Whitehall civil servant now pushing Russian propaganda?” 19.04.2022.
<https://www.telegraph.co.uk/world-news/2022/04/19/graham-phillips-journalist-civil-servant-russian-propaganda/>
[42]
https://www.thedailybeast.com/
Mark Hay: ”How a Sleazy American Dating Coach Became a Pro-Putin Shill in Ukraine”. 20.03.2022.
<https://www.thedailybeast.com/gonzalo-lira-is-a-pro-putin-shill-in-ukraine-and-a-sleazy-manosphere-dating-coach?>
[43]
https://thegrayzone.com/
Alexander Rubinstein: ”Father of Gonzalo Lira, American jailed in Ukraine, speaks out against “political imprisonment””. 01.06.2023. <https://thegrayzone.com/2023/06/01/father-gonzalo-lira-american-jailed-in-ukraine-imprisonment/>
[44]
https://www.theguardian.com/
George Monbiot: ”We must confront Russian propaganda – even when it comes from those we respect”. 02.03.2022. <https://www.theguardian.com/commentisfree/2022/mar/02/russian-propaganda-anti-imperialist-left-vladimir-putin>
[45]
https://www.telesurenglish.net/
Rahim Volkov: ”Le Figaro Censors Journalist Anne Laure Bonnel’s Donbas Article”. 13.03.2022.
<https://www.telesurenglish.net/news/Le-Figaro-Censors-Journalist-Anne-Laure-Bonnels-Donbas-Article-20220313-0010.html>
[46]
https://www.youtube.com/
77 Mega Mix: ”Donbass – 2016. Documentary Anne-Laure Bonnel (subtitles EN FR SPA ITA)”. 07.03.2022. <
[47]
https://www.dr.dk/
DR Lyd, Tabloid: ”For mange journalister og et netværk af løgne”. 02.06.2023. (Tidskode: 46:25). <https://www.dr.dk/lyd/p1/tabloid-3/tabloid-69>
[48]
https://www.corbettreport.com/
James Corbett: ”Media Lies While Syrians Die: Media Disinformation and the Syrian War”. 22.12.2013.
<https://www.corbettreport.com/media-lies-while-syrians-die-media-disinformation-and-the-syrian-war/>
[49]
https://www.dr.dk/
DR Udland: ”Ingen masseødelæggelsesvåben i Irak”. 07.10.2004. <https://www.dr.dk/nyheder/udland/ingen-masseoedelaeggelsesvaaben-i-irak-0#:~:text=Irak%20havde%20ingen%20lagre%20af,nu%2C%20at%20v%C3%A5bnene%20ikke%20fandtes>
[50]
https://www.youtube.com/
YaleCourses: ”Lecture 16: Denouement of Humanitarian Intervention”. 18.11.2019.
<
[52]
https://www.youtube.com/
R&U Videos: ”Tucker Carlson : Truth About Syrian Gas Attack (Fox News)”. 09.04.2028.
<
>
[53]
https://www.eftertrykket.dk/
Albert Scherfig: ”I samarbejdets navn: Interneringen af de danske kommunister”. 04.09.2020.
<https://www.eftertrykket.dk/2020/09/04/i-samarbejdets-navn-interneringen-af-de-danske-kommunister/?>
[54] Ibid. Se afsnit 2.
[55]
https://www.information.dk/
Pelle Dragsted: ”Interneringen af kommunisterne under Anden Verdenskrig er folkestyrets største svigt”. 17.06.2021. <https://www.information.dk/debat/2021/06/interneringen-kommunisterne-verdenskrig-folkestyrets-stoerste-svigt?fbclid=IwAR356okbL5h92IjTtg616padgQAOw5p6HcJeKo6QpMJibr-yBjAbaZqKsoI>
[56]
https://free21dk.org/
Tommy Hansen foredrag: “Krig eller fred i Europa – hvem vil hvad?”. 28.07.2016. Se tidskode: 1:10:00 og 1:16:00
<https://free21dk.org/foredrag-krig-eller-fred-i-europa-hvem-vil-hvad/>
Putin hoppet ikke etter Wirkola
Av Lars Birkelund - 16. september 2023
https://steigan.no/2023/09/putin-hoppet-ikke-etter-wirkola/
Han hoppet snarere etter «Eddie the eagle».1
Hvorfor er Putin så populær blant russerne og så upopulær i Norge og andre NATO-land?
For å begynne med det første var Russland nær undergangen da Vladimir Vladimirovitsj Putin ble president i 2000. For da hadde USA i nesten ti år nærmest styrt Russland gjennom den mer og mer svekkede (og forfyllede) Boris Jeltsin som, lik nordmenn, lot seg fortrylle av Bill Clinton (det har Jeltsin sjøl innrømmet) og derfor lett lot seg overtale til å føre en politikk som i mange tilfeller var etter USAs ønsker, men som var svært dårlig for Russland. Det krydde av vestlige rådgivere rundt Jeltsin og de fikk innflytelse fordi mange til å begynne med hadde tiltro til rådene de ga. En del av dem skal ha vært CIA-folk.
Men da det det gikk mot nytt valg i 1996 hadde ikke Jeltsin mer enn 2-3 % på meningsmålingene. I USA var man stolte2 over at de klarte å få ham gjenvalgt tross dette dårlige utgangspunktet. USA/Vesten sikret altså gjenvalg av en president som var dårlig for Russland.
USA/Vesten håpte/trodde også at Putin skulle videreføre Jeltsins politikk, i og med at Jeltsin valgte ham til sin etterfølger. Men det gjorde Putin ikke. Og derfor ble han upopulær i Vesten, men populær blant russerne, fordi han i løpet av få år klarte å forbedre deres levekår. Men Putin hoppet som sagt ikke etter Wirkola. Så det skulle ikke mye til for å bli mer populær enn forgjengeren, som i sin avskjedstale var skamfull og ba det russiske folk om tilgivelse:
Jeg vil be dere om tilgivelse, fordi mange av våre håp ikke har gått i oppfyllelse, fordi det vi trodde ville være lett, viste seg å være smertefullt og vanskelig (…) Jeg trodde selv på dette. Men det lot seg ikke gjøre alt på en gang. På noen måter var jeg for naiv. Noen av problemene var for komplekse (…) Vi kjempet videre gjennom feil etter feil. Under denne komplekse tiden opplevde mange mennesker omveltninger i livet (…) Jeg opplevde også smerten som hver og en av dere opplevde. Jeg opplevde det i mitt hjerte, med søvnløse netter, pintes jeg over hva som måtte gjøres for å sikre at folk levde lettere og bedre, om bare litt. Jeg hadde ikke noe mål viktigere enn det (…) En ny generasjon tar min plass, en generasjon av dem som kan gjøre mer og gjøre det bedre. I samsvar med grunnloven, når jeg går inn i pensjonisttilværelsen, har jeg undertegnet et dekret som overlater Russlands presidents plikter til statsminister Vladimir Vladimirovich Putin. I de neste tre månedene, igjen i samsvar med grunnloven, vil han være statsoverhode. Presidentvalget avholdes om tre måneder (…) Godt nytt år, godt nytt århundre, mitt kjære folk.3
I Krig, som bestilt?4 finnes to kapitler der Jeltsins presidentskap sammenlignes med Putins presidentskap. Dette fordi de positive sidene ved Putins politikk er lite kjent i Norge, mens negative sider ved Jeltsin ble dysset ned i norske/vestlige medier. Og ikke bare dysset ned. Det at Jeltsin i 1993 brukte stridsvogner mot parlamentet og drepte opptil flere hundre mennesker ble til dels hyllet av vestlige medier og myndigheter. Dette også som et eksempel på hvordan svart kan bli til hvitt i mediene. Stephen Cohen i Washington Post 10. oktober 1993:
23. september hadde Jeltsin forbudt eller suspendert parlamentet, visepresidenten, domstol og prokurator; stengt ned parlamentariske publikasjoner, innført sensur av nasjonale TV-kanaler, truet med å oppløse lokale forsamlinger som ikke fulgte hans linje og brakt væpnede sikkerhetsstyrker inn som del av den sentrale politikken. Kort sagt var demokratiet i Moskva avviklet i god tid før rasende forsvarere av Parlamentet 3. oktober prøvde å ta over fjernsynets hovedkvarter med makt og det er stor fare for at det samme kan skje i resten av landet (gjengitt i Cohens Failed Crusade, s 126).
4. oktober 1993 brukte Jeltsin tankkanoner for å ødelegge ikke bare det valgte parlamentet som hadde bragt ham til makta og som forsvarte ham under kuppforsøket i august 1991, men hele den politiske og konstitusjonelle orden i Russlands post-kommunistiske republikk (…) De fleste russeres første erfaringer med demokrati var da de stemte ved parlamentsvalgene i 1989 og 1990, inkludert det som nå var ødelagt (gjengitt på side 39 i Failed Crusade).
Etter slik å ha overvunnet sine viktigste motstandere i parlamentet suspenderte/forbød Jeltsin en rekke politiske grupperinger og opposisjonelle medier, inkludert sjølveste Pravda. Men det kom ingen vestlige oppfordringer om boikott eller sanksjoner mot Russland som følge av det heller. Bill Clinton og John Mayor (Storbritannias statsminister) støttet Jeltsin også i dette og skal ha blitt varslet om det på forhånd. Jeltsin hadde ikke noe alternativ, påsto Clinton og begrunnet ellers støtten til Jeltsin med at han var folkevalgt. Men folkevalgt var også parlamentet som Jeltsin satte inn stridsvogner mot.
Tre uker etter dette ankom Warren Christopher, Bill Clintons utenriksminister, Moskva for å hylle Boris Jeltsin som mannen som sørget for at Russland har blitt «gjenfødt som demokrati» (Cohen, s 135).
Som i USA, så også i Norge. I mediene kunne man lese uforbeholden støtte, som den fra USA. Reaksjonen fra statsministerens kontor var tross alt langt mer avdempet:
Det er først og fremst tragisk at så mange liv har gått tapt (…) President Jeltsin er valgt av folket og har handlet innenfor det mandatet folket har gitt ham. Regjeringen legger til grunn at opprørerne, inkludert Khasbulatov og Rutskoj, blir behandlet i samsvar med de rettsstatlige prinsipper som Russland nå ønsker å gjennomføre på samme måte som i andre europeiske land.5
Uttalelsen ble gitt ved statssekretær Øystein Singsaas og informasjonssjef Øivind Østang. Regjeringen til Gro Harlem Brundtland la dermed også mer vekt på at Jeltsin var folkevalgt enn at nasjonalforsamlingen var folkevalgt.
Mot slutten av 1990-tallet var det igjen bare noen få prosent av russerne som mente at Jeltsins presidentskap hadde bragt noe godt med seg, og da han så seg tilbake i sin avskjedstale til folket nyttårsaften 1999 innså han at han hadde feilet, som vist ovenfor. Men Bill Clinton og hans folk fortsatte å insistere på at «reformene» i Russland var på rett vei, også når de gikk av i januar 2001, vel et år etter Jeltsin (Stephen Cohen i Failed Crusade, s 272).
Om Jeltsin hadde gått av uten Putins løfte om immunitet får vi neppe vite. Men at immunitet var viktig for Jeltsin vet vi, da han visste at han risikerte riksrett. Han skal også ha fryktet en skjebne ala Romanias Nicolae Ceauşescu, som ble henrettet sammen med sin kone etter en rask og summarisk rettsak 25. desember 1989.
Den tragiske høsten 1993 la grunnlaget for det politiske systemet som brakte Vladimir Putin til makten, heter det i «Hvem la til rette for Putin?», en artikkel av de russiske regimekritikerne Aleksej Sakhnin og Liza Smirnova i Klassekampen 18. mai 2022.
Vestlige ledere heiet fram hyperkapitalismen som samlet makten og rikdommen rundt Vladimir Putins oligarkiske regime (…) Disse politikerne liker ikke å huske at de selv eller deres forgjengere i betydelig grad har bidratt til å gjøre Russland til akkurat det det er i dag. Etter Sovjetunionens oppløsning hadde regjeringen i Moskva et sårt behov for vestlige lån – og mottok dem. Til gjengjeld krevde IMF at Russland skulle gjennomføre radikale liberale reformer. Dette forårsaket en økonomisk katastrofe, en raskt voksende ulikhet og misnøye i flertallet av befolkningen. Men dette bekymret i liten grad lederne av den «frie verden». Vestens nye venn var ikke det russiske folket, bare regimet som styrte i Moskva.
Jeltsin gjorde alt han kunne for å vise sin begeistring for vestlige politikere. «Jeg ble helt betatt av denne unge, alltid smilende mannen – kraftig, energisk, kjekk», skrev han om Bill Clinton. Den amerikanske lederen betalte sjenerøst for slike komplimenter. Før han møtte «vennen Boris» i Vancouver i 1993, kunngjorde han at han ville gi økonomisk støtte til det nye Russland: «Vi må gjøre alt vi kan, og vi må handle nå. Fordi det er en god investering» (…)
Tidlig i 1996 ble det holdt et ekstraordinært «8-toppmøte» om sikkerhet i Moskva. I realiteten kom verdens ledere sammen med ett mål for øye: å støtte Jeltsin. «Dette usedvanlige besøket til Moskva av G8-lederne var en uvurderlig moralsk støtte for meg. De tok sitt valg mye tidligere enn mange fremtredende representanter for den politiske eliten i Russland», innrømmet den russiske presidenten. Vesten tvang den herskende klassen til å slå ring om Jeltsin for å påtvinge folket et antidemokratisk valg. Dessuten mottok Kreml 2,4 milliarder dollar fra Tyskland og Frankrike til finansiering av valgkampen (…)
«Det er usannsynlig at noen er i tvil om hvem som vant presidentvalget i 1996. Det var ikke Boris Nikolajevitsj Jeltsin», innrømmet president Dmitrij Medvedev i 2012. Vesten anerkjente imidlertid Jeltsin som vinner.6
Når vestlige medier og ledere i dag klager over at Putin har for mye makt skyldes det altså en lovgivning som ble innført av Jeltsin og som de aksepterte så lenge han var president.
Jeltsin var upopulær i Russland/populær i Vesten fordi han oppløste Sovjetunionen og var nær ved å ødelegge Russland. Putin har gjenreist Russland, så han er populær blant russerne, men upopulær i NATO-landene. Dette er spissformuleringer jeg har brukt noen ganger. Men Failed Crusade: America and the Tragedy of Post-Communist Russia (2001-utgaven), Stephen H Cohens bok om det knappe tiåret da Russland var under Jeltsins vanstyre, eller mangel på styring, viser at de knapt kan kalles overdrivelser.
Det synes i ettertid som om vestlige ledere brukte verdens største land som forsøkskanin i et enormt ‘liberalistisk’ eksperiment. De i Vesten som få år i forveien hadde bekymret seg for levekårene i kommunistiske Sovjetunionen aksepterte at levekårene ble rasert under Jeltsin. Også det at sjukdommer som tyfus og kolera gjenoppsto ble, tilsynelatende, sett på som en nødvendig del av «reformene». Cohens bok, om en skjebne som rammet mange byer i provinsene:
Den (byen) forfaller og er døende (….) Det er ikke noe arbeid i det hele tatt (….) Noen spiser hunder, andre gir sine siste kopek for å kjøpe et brød (…) Det er ingen telefontjeneste i deler av byen fordi tyver stjal telefonkablene (….) Det er ingen politistyrke som kan stoppe dem. Leilighetene har ødelagte toaletter og er uten gass. Rennende vann finnes bare på kjøkkenet, varmt vann over hodet ikke (s 46).
Bill Clinton mente likevel at Boris Jeltsin var «på rett side av historien». Men det var et sammenbrudd av sivilisasjon. FNs utviklingsprogram slo i 1999 fast at «en humanitær krise av monumentale proposjoner utvikler seg i det tidligere Sovjetunionen». Allikevel ble russerne bedt om å holde ut, litt til, i år etter år. Det som etter økonomers teori kun skulle være en kort og nødvendig hestekur gikk fra vondt til verre nesten sammenhengende i rundt ti år. Hans-Wilhelm Steinfeld sa det slik i Frihetens bitre tiår fra 2001:
Overordnet ble det demografiske svinnet på 12 millioner mennesker, bare tapet av menn var på ni-ti millioner. Volumet på industriproduksjonen sank fram til 1993 med 44 %. Begge disse tragediene hang sammen med hvordan statlig industri ble privatisert. I ettertid kalte russerne privatiseringen for piratiseringen av de nasjonale verdier. For med politisk velsignelse av Kreml fikk 2% av befolkningen, oligarkene, omtrent gratis overta 90% av alt staten hadde eid i Sovjetunionen (….) Det store flertallet av russerne ble degradert til filleproletariat» (s 36, 37).
Menns forventede levealder ble i løpet av ti år fram til 2001 redusert fra 70 år til 51 år og kriminaliteten nådde historiske høyder. «Gjør vi ikke noe med kriminaliseringen snart kommer den italienske mafiaen på voksenopplæring til Russland», skal visepresident Aleksandr Rutskoj ha sagt allerede tidlig i 1992 (Steinfeld, s 38). I løpet av få år ble en økonomi som var nesten 100% statlig forvandlet til en som var 70% ikke-statlig. Brutto nasjonalproduktet ble mer enn halvert og millioner på millioner av mennesker var i lange perioder uten inntekt, også mange av de som hadde arbeid. Tilbakeholdelse av lønninger og pensjoner ble brukt som en metode for å motvirke inflasjon! (Cohen, s 152). Men i Vesten mente man at Putin burde fortsette i samme spor da han tok over.
Jeg går ellers ut ifra at det er flere enn meg som husker at Jeltsin ble relativt pent behandlet også av norske medier og politikere. Ja, de lo av ham mang en gang. Men latteren var som regel mer godmodig enn hånlig, i alle fall inntil Jeltsins fysiske forfall ble åpenbart. For Jeltsin var en fyllefant, for å si det som det var, noe som førte til pussige opptrinn og til at folk i Norge/Vesten så på ham som ufarlig (mens russerne skammet seg over ham). Jeltsin fikk en del kritikk for krigføringen i Tsjetsjenia 1994–1996. Men han ble ikke utsatt for så kraftig, kampanjeaktig og krampeaktig kritikk som Putin de siste 20 åra. Det at han brukte stridsvogner mot nasjonalforsamlingen var imidlertid greit, var den vanlige oppfatningen i Norge/Vesten.
Politiske drap i Russland er et tilbakevendende tema i Norge, ikke minst drap på journalister. Også de tallene var verst på 90-tallet. Statista forteller at av de 58 journalistene som har blitt drept i Russland i perioden 1993 – 2017 ble vel halvparten, 30, drept i årene fra 1993 til og med 1999.7 Den generelle drapsraten økte fra 15,2 i 1991 til 26,2 i 1999. I 1994 var den på hele 32,6. I 2020, etter 20 år med Putin, var den på 4,7.8Drapsrate står her for antall drap pr 100 000 innbyggere.
Det var naturligvis ikke USA/Vesten aleine som hadde skyldafor Russlands ulykker på 90-tallet. Hovedansvaret ligger på de russerne som tillot at det skjedde, inkludert en president som grunnet ny grunnlov gjentatte ganger kunne sette den valgte nasjonalforsamlingen til side. En nasjonalforsamling som knapt turte å mukke etter at «Det hvite hus» i Moskva ble beskutt med stridsvogner i oktober 1993.
Da var det knapt noen i Norge/Vesten som klagde på at det manglet opposisjon i Russland. Under Putins tid har gjennomgangstonen vært stikk motsatt, med medier som NRK, TV 2, og Aftenposten, som akker og uffer seg over at det ikke finnes annet enn lojal opposisjon i Dumaen. Hva forventer de av russisk opposisjon, at den bruker stridsvogner mot Putin? Ville de ha hatt en sånn opposisjon i Norge, eventuelt at valgkamper erstattes med at politiske partier skyter på hverandre med tanks inntil den ene går tom for ammunisjon, eventuelt har drept alle de andre?
Historien om tiden etter den kalde krigen viser at Vestens beslutningstagere aktivt har isolert Russland, ved å ønske nærmest alle andre land enn Russland inn i NATO og EU, i strid med hva Vesten sa om all-europeiske sikkerhetsløsninger tidlig på 1990-tallet. Og dermed befant Russland seg tidlig i 2022 i en situasjon som for russerne lignet på situasjonen i august 1939, da de fleste europeiske land hadde inngått forskjellige typer avtaler med Hitler-Tyskland istedenfor å etterkomme Sovjetrusslands ønske om en allianse mot Hitler.
_______________________________________________
1. «Michael Edwards (født 5. desember 1963 i Cheltenham, England), bedre kjent som Eddie ’the Eagle’ Edwards (…) jobbet som gipsmaker da han begynte som skihopper. I 1987 deltok han i VM i Oberstdorf og ble nummer 55. Året etter deltok han i OL i Calgary, der han ble sist både i stor bakke og i normalbakke. Hans mangel på suksess gjorde ham imidlertid svært populær. Han ble en kultfigur, kjent som ‘verdens dårligste skihopper’, og etter hvert mediakjendis og gjenganger i talkshow på TV» – Wikipedia. I denne artikkelen symboliserer han Boris Jeltsin og hans mangel på suksess. https://en.wikipedia.org/wiki/Eddie_the_Eagle
2. https://archive.org/details/TimeUSMeddlingOnRussia
3. http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/6584973.stm
4. Boka kan kjøpes gjennom meg eller kjøpes/bestilles av bokhandlere, https://falkenforlag.no/Krig-som-bestilt-p533126936
5. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/smk/vedlegg/tidligere-pressemeldinger/1993/statsministeren-kommenterer-utviklingen-i-russland.pdf
6. https://klassekampen.no/utgave/2022-05-18/hvem-la-til-rette-for-putin
7. https://www.statista.com/chart/14046/journalists-killed-in-russia/
8. https://www.statista.com/statistics/1045368/homicide-rate-in-russia/