Nyhetsbrev steigan.no 16.09.2022
USA: Økning av hjertebetennelse særlig hos unge menn som følge av vaksinering
Protestfestivalen 2022 – Samtale om Russland
Klimahysteriker eller klimafornekter?
Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy, del 3
Socialdemokraterna i Sverige tapte kampen om arbeiderstemmene
Storbritannia stopper vaksinering for barn 5-11 år
USA: Økning av hjertebetennelse særlig hos unge menn som følge av vaksinering
Av skribent - 16. september 2022
https://steigan.no/2022/09/usa-okning-av-hjertebetennelse-saerlig-hos-unge-menn-som-folge-av-vaksinering/
Nå er det kommer flere rapporter om sammenhengen mellom Covid-vaksinen og hjertemuskelbetennelser hos unge menn.
Rapporten er oversendt CDC.
Rapporter som er oversendt US. Centers for Disease Control and Prevention (CDC), de som overvåker systemet, antyder at det har vært en økning i antall tilfeller av hjertebetennelse hos unge menn som følge av Covid-19-vaksinen.
Nylige tall offentliggjort i CDCs Safety Datalinks oversikts-system viser at i løpet av én uke etter at de hadde fått sin andre dose med Pfizer-BioNtech-vaksinen var det 14 tilfeller av hjertemuskel-betennelse (myocarditis), eller betennelse i hjerteposen (perictridits) blant 102 091 menn mellom 16 og 17 år.
Og av de 206 000 12 – 15-åringene som fikk den samme andre vaksinen i serien, var det 31 tilfeller med samme diagnose, ifølge CDC.
Dise rapportene ble presentert til CDCs Advisory Committee on Immunization Practices den 1. September.
De viser at antallet slike hendelser i gruppen 12 – 15 år er 150,5 pr. Million innbyggere , eller 1 av 6600. For aldersgruppen 16 – 17 år var det 137,1 pr. million innbyggere, eller 1 av 7262.
Ser man på resultatet av den første vaksinedoser, viser CDC-tallene at de øker til 188 pr. Million blant 16 – 17-åringer. Men for gruppen 12 – 15 år var det bare 61,3 pr. Million som utviklet hjernebetennelse etter den første dosen, ifølge tallene.
Tallene som ble oversendt til CDC i august 2021 viser at det forkom 42,6 hjertebetennelses-tilfeller pr. Million for 12 – 15-åringer, og 71,5 pr million blant ’16 – 17-åringer, alle blant menn.
Statistikken viser da at én av 23 500 fra den yngste gruppen ble syke, men det var én av 14 000
I den eldre gruppen.
Byrået har merker seg at «myocarditis er en sjelden følge av mRNA Covid-19-vaksinen», og de har bekreftet 131 myocarditis-tifeller til VAERS hos personer 5 år og eldre etter at 123 362 627 millioner vaksiner er satt».
Når dataene blir analysert «ser det ut til at myocarditis og pericarditius-tilfellene etter dose 1 og dose 2 er like.
Dette selv om tallene er små og tiden mellom vaksinene kan være lang», sier CDC.
The Vaccine Safety Datalink blir av CDC beskrevet som «et samarbeidende prosjekt mellom CDC sitt Immunization Safety Office og ni organisasjoner innen helsevesenet».
De er ment å «observere sikkerheten ved vaksinen og å følge med på undersøkelser om sjeldne og alvorlige og uheldige hendelser etter immunisering med vaksine».
I mai sa CDC at rapportene om hjernebetennelser knyttet til Pfizer-vaksinen var mye lavere hos gutter fra 5 til 11 år enn hos voksne og unge menn.
I den gruppen var forekomsten av hjernebetennelser 2,7 pr. Million innbyggere..
Etter alt tallene var presentert anbefalte Advisory Committee on Immunization Practices oppdaterte vaksiner. Dette ble støttet av CDC-direktøren Rochelle Walensky.
Walensky sa at: «oppdateringen med Covid-19-vaksinen gir bedre beskyttelse mot den nye Covid-19-varienten».
Og hun la til: «Det kan hjelpe oss til å øke beskyttelsen som har sunket siden tidligere vaksinasjoner, og er designet til å gi bedre beskyttelse mot de nya variantene av viruset».
«Denne anbefalingen er resultat av sammenlignende vurderinger og robuste vitenskapelige diskusjoner.
Om du er berettiget til ny dose er det på tide å få din oppgradering av Copvid-19-vaksinen. Og jeg anbefaler på det sterkeste at du tar dem», la hun til den 1. september.
Enda en studie
En undersøkelse ledet av dr. Tracy Hoeg ved Floridas helsevesen, og publisert midt i 2021 viser tall lignende de som ble sendt til CDCs rådgivende komite den 1. september.
Hoeg sa at hun og andre publiserte resultater fra en undersøkelse fra året før viste 94 tilfeller av myocarditis pr. Million innbygger i aldersgruppen 16 – 17 år, det vil si 1 av 10600, og 162 pr. million innbygger i aldersgruppen 12 – 15 år, eller 1 av 6200.
Dette skrev hun 1. september.
CDC «har nå fått oppdaterte og liknende rapporter», skrev Hoeg på twitter tidligere denne måneden.
«Om vi ikke hadde blitt vill-ledet som anti-vaxxernes feilinformasjon, hvordan skulle ellers debatten rundt å minske sjansene for disse uheldige tilfellene ha kommet fram, og hvor mange tilfeller av hjernebetennelser kunne da ha blitt unngått forrige år», spør hun.
Hoeg stiller også spørsmål ved uttalelser fra ansatte i CDC som anbefaler oppfriskende doser for alle som er 12 år og eldre.
«I dag er CDCs anbefalinger ikke bygget på data om fordeler og ulemper ved at «alle» fra 12 år og oppover ska få en slik kromosom-oppfriskende vaksine. De sier det ikke noen grunn til ikke å ta en oppfriskende vaksine. Mener de virkelig det?» spør hun.
«Hvorfor er det så vanskelig for CDC og regjeringen å gi oss en nyansert og individualisert anbefaling?»
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst for Derimot.no. Originalen finner du her: More Reports of COVID Vaccine-Linked Heart Inflammation in Young Males Submitted to CDC
Om logiske brister
Av Anders Nordstad - 16. september 2022
https://steigan.no/2022/09/om-logiske-brister/
Kjøtt er kjøtt.
Og melk er melk.
Dette er «logikken» som styrer handelen med jordbruks- og matvarer. Og som dermed styrer norsk matpolitikk.
Den legger sterke føringer for hvordan vi selv må tilpasse vår egen matproduksjon.
Markedsreguleringen og tollvernet, som skal gi grunnlag for at vi i Norge skal kunne drive matproduksjon tilpasset våre egne naturgitte forutsetninger, baserer seg nemlig nettopp på dette.
At kjøtt er kjøtt, altså.
Og at melk er melk.
Og at en fransk potet er nøyaktig den samme som en norsk mandelpotet dyrket i ei lita norsk fjellbygd.
Hvordan kjøttet, melken eller poteten produseres spiller ingen rolle!! I handelen med matvarer.
Denne åpenbare logiske bristen som både WTO- og tilleggene til EØS-avtalen baserer seg på, er ødeleggende for norsk matproduksjon, vår mulighet til å føre en selvstendig matpolitikk tilpasset våre naturgitte forhold og vår egen evne til å brødfø oss selv. Inn i en svært usikker fremtid. Hvor det eneste vi vet med sikkerhet er at nye kriser vil oppstå.
De eneste som tjener på denne 30 år gamle logiske bristen er landets 3 dagligvarekjeder. Og de tjener godt. For å si det forsiktig. De utnytter hvert eneste lille hull den logiske bristen gir dem og putter alle pengene rett i egne lommer.
Det er nemlig ikke sånn at maten ville bli dyrere dersom vi produserte mer av maten vår selv. Prisene bestemmes av hvor mye vi er villige til å betale for maten vår.
Vi er altså i ferd med å skusle bort vår egen evne til å produsere det aller viktigste vi trenger, nemlig maten vår. Alt på grunn av en logisk brist.
Er det verdt det?
Virkelig???
Dette innlegget ble først publisert på bloggen til Anders Nordstad på Facebook.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Protestfestivalen 2022 – Samtale om Russland
Av Pål Steigan - 16. september 2022
https://steigan.no/2022/09/protestfestivalen-2022-samtale-om-russland/
Av Pål Steigan.
Protestfestivalen i Kristiansand har nå publisert den samtalen om Russland som jeg hadde med jurist og folkerettsekspert Cecilie Hellestveit og general og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Tidligere lå den bare på Facebook, men som jeg lovte leserne, ville vi publisere den her så snart den var klar på YouTube, og her er den:
I omtalene på forhånd ble det stilt spørsmål som: Er Putin gal? Er Putin uforutsigbar? Etter at vi alle tre hadde svart et rungende nei på begge spørsmål, var det tid for å dykke djupere i materien.
Trettiårskrigen
Jeg nevnte i diskusjonen at røttene til denne krigen må spores tilbake til Sovjetunionens sammenbrudd, og den første krigen som brøt ut umiddelbart etterpå var Gulfkrigen i 1991. Det er gode grunnen til å anta at så lenge Sovjetunionen fungerte som en supermakt, ville det ha vært umulig for USA å få FN med på en slik krig.
Sverre Diesen kalte dette en «konspirasjonterori», men der må den gode generalen ha falt for vulgærjournalistikken. Jeg tror at dersom vi hadde fått tid til å drøfte dette, ville Diesen ha nyasert sitt standpunkt.
Det var nemlig slik at etter Jaltaavtalen i 1944 var stormaktsblokkene og deres innflytelsessoner ganske godt definert, og sjøl under Warszawapaktens invasjoner i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968 gjorde USA og Vesten ingenting for å revidere denne oppdelinga av verden, og bortsett fra politiske kampanjer og infiltrasjon fra CIA og andre sikkerhetstjenester var USAs innblanding ubetydelig.
For ikke å snakke om at Stalin unnlot å intervenere til fordel for de greske kommunistene i 1944 og utover da Storbritannia gikk inn i borgerkrigen i Hellas for å bekjempe kommunistene og partisanene ved hjelp av greske nazi-kollaboratører.
Les: Athens 1944: Britain’s dirty secret
Redselen for det tomme rom
I imperialismens tid har det hele tida vært en kamp mellom ulike stormakter. Kampen har dreid seg om markeder, tilgang til billig arbeidskraft, råvarer, energi, transportruter og militær kontroll. Og de imperialistiske landa deler opp verden seg i mellom etter styrkeforhold. Men de imperialistiske maktene utvikler seg ujamnt. England rådde en gang over hele verden, men ble tatt igjen og forbigått av USA, og på enkelte områder også av Tyskland. Denne ubalansen som da oppstår skaper grunnlag for en nyoppdeling av verden utfra det nye styrkeforholdet. Til sjuende og sist er krig den måten imperialismen bruker for å avgjøre hvordan denne nyoppdelinga skal bli.
Dersom et rike bryter sammen eller mister kontrollen over noen områder vil rivalene konkurrere om å fylle tomrommet. Imperialismen følger det prinsippet som Aristoteles i sin fysikk kalte horror vacui – redselen for det tomme rom.
I det tjuende århundret var det to enorme kriger som begge ble utløst på grunn av denne ubalansen. Verdenskrigene var kriger om hegemoni, om økonomi, om kontroll – om nyoppdeling. Etter 1. verdenskrig møttes stormaktene i Versailles for å slå fast det nye maktforholdet og den nye oppdelinga. Taperne i krigen, Tyskland, Russland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble desimert og stykket opp, og enten gjort om til maktesløse enheter eller erobret av seierherrene.
Balkan, som hadde vært kontrollert av Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble delt opp på denne måten. Jugoslavia ble konstruert av seierherrene i Versailles. Det osmanske riket mistet all sin kontroll over Midt-Østen og Nord-Afrika, og inn kom England og Frankrike og delte byttet mellom seg. Vi lever fortsatt med en konflikt som sprang rett ut fra 1. verdenskrig og Versailles, nemlig palestinakonflikten.
Seierherrene i 2. verdenskrig møttes i Jalta på Krim og der bestemte Roosevelt, Churchill og Stalin den nye oppdelinga av Europa. Både Versailles-avtalen og Jalta-avtalen holdt seg gjennom hele den kalde krigen. Selv ikke opprøret i Ungarn eller Sovjets og dets alliertes innmarsj i Tsjekkoslovakia førte til noen endring av dette mønsteret.
Sovjetunionens sammenbrudd
Det dramatiske skillet kom ved innledninga til nittitallet. I 1991 opphørte Sovjetunionen å eksistere og snart var også østblokka en saga blott. Og dermed var balansen brutt, den som hadde opprettholdt den gamle orden. Og nå lå et enormt område klart for nyoppdeling. Det svekkede Russland klarte knapt å ta vare på eget territorium, og slett ikke det området som i sin tid var kontrollert av Sovjetunionen. Aldri noen gang tidligere har et så svært område ligget åpent for omfordeling. Det var resultetet av to forferdelige kriger som var kommet i spill igjen. Det kunne ikke føre til noe annet enn krig.
(Les: Krig i vår tid.)
USAs Eurasia-strategi
Den som virkelig skjønte betydninga av dette historiske skiftet var den seinere sikkerhetsrådgiveren til Det hvite hus Zbignew Brzezinzki. Han oppsummerte dette noen år seinere i klassikeren The Great Chessboard:
Det siste tiåret av det tjuende århundre har vært vitne til et tektonisk skifte i verdensanliggender. For første gang noensinne har en ikke-eurasisk makt dukket opp ikke bare som den viktigste makta til å kontrollere for eurasiske maktforhold, men også som verdens fremste makt. Nederlaget og sammenbruddet til Sovjetunionen var det siste trinnet i den raske oppstigningen av en stormakt på den vestlige halvkule, nemlig USA, som den eneste og faktisk den første virkelig global makta.
Brzezinzki så, kanskje bedre enn noen annen vestlig strateg, de mulighetene som åpnet seg for USA med Sovjetunionens sammenbrudd. Og han foregrep dagens diskusjoner om Ukraina da han skrev:
Ukraina, et ny og viktig rom på det eurasiske sjakkbrettet, er en geopolitisk krumtapp fordi dens eksistens som et uavhengig land bidrar til å transformere Russland. Uten Ukraina slutter Russland å
være et eurasisk imperium. Russland uten Ukraina kan fortsatt strebe etter imperiestatus, men det ville da bli en overveiende asiatisk imperium…
Med Sovjetunionens sammenbrudd lå veien åpen for USA til å bli historiens første virkelig globale makt, og gjennom det overgå til og med Det britiske imperiet.
Men det måtte gjøres skritt for skritt – gjennom kriger, sanksjoner, statskupp og fargerevolusjoner.
Irak, som var en del av det Det osmanske riket tapte etter nederlaget i første verdenskrig, hadde tette bånd til Sovjetunionen, som en av de verdslige arabiske statene. I Sovjetunionens tid hadde et angrep på Irak som Gulfkrigen vært nærmest utenkelig.
Det samme ville de krigene Vesten startet for å rive fra hverandre det sosialistiske Jugoslavia ha vært, helt utenkelige. Men med Sovjetunionens sammenbrudd ble det plutselig mulig å redusere den staten som var lederen av de alliansefrie landenes bevegelse til en fragmentert og ødelagt region med ekstrem fattigdom, narkobandepolitikere og amerikanske baser.
Alt dette ble naturligvis gjort ved å påberope seg «nasjonal sjølråderett» og «kamp mot diktatoren», slik spinnmaskineriet i Vesten alltid gjør.
Nyoppdeling av verden etter 1990
USAs Eurasia-strategi dreide seg om å sikre kontrollen over den veldige eurasiske kontinentet. Det er denne kampen for nyoppdeling til fordel for i første rekke USA, som har ligget til grunn for de fleste krigene siden 1990: Somalia, Irak-krigene, Balkan-krigene, Libya, Ukraina, Syria.
USA har vært aktivt i spiss hele veien, og kampen for å utvide NATO østover og drive regimeskifter i form av såkalte ”fargerevolusjoner” har vært deler av denne kampen. Kuppet i Kiev, omdanninga av Ukraina til amerikansk koloni med nazistiske innslag og krigen i Donbass hører også med i dette bildet. Denne krigen stanser ikke før Russland er erobret og partert, eller har satt en stopper for USAs offensiv.
I denne forstand har vi vært gjennom en «trettiårskrig» som har dreid seg om å sikre og konsolidere USAs hegemoni. Nå er vi over i en ny fase som handler om USAs fall som hegemon og framveksten av en multipolar verden. Antakelig vil det komme mange kriger før set nye kartet er lagt – hvis vi da ikke får den ene store krigen som gjør at den neste vil bli utkjempet med steiner og spyd.
«Trettiårskrigen» ble først kalt det i ettertid, akkurat som «hundreårskrigen» mellom England og Frankrike, seinere Burgund. Det er et navn moderne historikere har gitt til en serie med stridigheter og konflikter, utkjempet gjennom en 116-årsperiode, i tida fra 1337 til 1453.
Russland som en fugl Fønix av asken
USA kom så langt som hegemon at de til og med styrte politikken i Russland. Den pro-vestlige Boris Jeltsin var deres mann, og under hans regime ble russisk økonomi ødelagt og statseeindom utparsellert til oligarker og vestlige selskaper.
Hans økonomiske politikk hadde vært katastrofal for russisk økonomi og ført til et fall i BNP på 50%.
Det var hyperinflasjon, gallopperende kriminalitet, sammenbrudd i helsevesenet, pensjonssystemet, svikt i matvareleveransene og et dramatisk fall i forventet levealder.
I 1993 vedtok Jeltsin ved presidentdekret å oppløse parlamentet. Som svar på dette okkuperte parlamentarikerne parlamentsbygningen. Jeltsin brukte etteretningsdata fra USA da han satte inn hæren mot de folkevalgte og bombarderte parlamentet og drepte kanskje så mange som 2000 mennesker. Det ar denne ”demokratiets mann” USA hjalp med å vinne valget i 1996.
USAs intervensjon i valget var ikke akkurat noen hemmelighet på den tida. Time hadde dette som hovedoppslag 15/7-1996 med forsidetittelen ”Yanks to the rescue”.
Magasinets egen ingress sier at det handler om
The secret story of how four U.S. advisers used polls, focus groups, negative ads and all the other techniques of American campaigning to help Boris Yeltsin win.
Den tisiders artikkelen forteller i detalj om tre amerikanske agenter som opprettet et hovedkvarter i Russland og jobbet der i fire måneder for å sikre Jeltsin seieren. De tre var Joe Shumate, George Gorton og Richard Dresner.
Bill Clinton som Jeltsins konsulent
USA-agentenes annonsekampanjer og mediamanipulasjoner klarte å få Jeltsin på offensive i valgkampen. Men likevel var det langt fra sikkert at han ville vinne. De tre amerikanerne tok kontakt med Bill Clintons rådgiver Dick Morris og ba om hjelp derfra. De ville at Clinton skulle akseptere at Jeltsin fikk opptre som en verdensleder på toppmøtet mellom de to i april 1996. Denne forestillingen gikk godt hjem i Russland.
Morris, som siden røk uklar med Clinton, sa i et intervju med ”America Talks live” i september 2016:
«Da jeg jobbet for Clinton, ringte Clinton meg og sa: «Jeg ønsker å få Jeltsin valgt som president i Russland mot Gennady Zyuganov», som var kommunisten som stilte mot ham. Putin var Zjuganovs store støttespiller.
Moder Russland kunne ikke la dette fortsette
Russland var altså ikke bare fratatt sin innflytelse og kjørt bankerott, men ble også latterliggjort og fornedret av seierherrene i den kalde krigen. Dette kunne ikke fortsette.
Russland er verdens største land, det er en av verdens største økonomier og har fra naturens side enorme ressurser. Den russiske herskerklassen og det russiske folket kunne ikke la dette fortsette.
«Moder Russland kan ikke la dette fortsette,» skrev jeg en gang på 1990-tallet. «Hun vil finne en en ny tsar, som kan bringe landet på fote og redde det fra undergangen.» Og hun fant ham i Vladimir Putin.
Under hans regjeringstid har Russland ikke bare kommet på fote igjen, men er ei stormakt i netydelig økonomisk og politisk framgang. Fra USAs side var Maidan i 2014 et forsøk på å rette enda et bajonettstøt mot Russland. Tanken var ikke bare å skaffe et USA-lojalt og anti-russisk regime så tett på Moskva som mulig, men planen var åpenbart å fordrive Russland fra Krim, og gjøre halvøya til et usenkbart hangarskip for USA. Det mislyktes.
Og der er vi nå.
Ukrainakrigen fra stedfortrederkrig til krig mellom NATO og Russland
Fra 2014 har USA klart å føre krigen som en stedfortrederkrig der Ukraina er blitt rustet opp til å ha en armé av NATO-klasse. Krigen tok en ny vending med Russlands folkerettsstridige invasjon i Ukraina 24. februar 2022.
I månedene som har fulgt at USA og det forente Vesten pøst våpen og penger inn i Ukraina. Denne krigen er blitt ledet av Storbritannia og USA, blant annet via Ramstein-senteret i Tyskland. Men med Kharkov-offensiven til Ukraina later det til at krigen har tatt enda en ny vending.
Offensiven var åpenbart planlagt og styrt av USA. Russerne og en del uavhengige kilder hevder at så mye som en tredjedel av soldatene på ukrainsk side kom fra et NATO-land.
Noen har reagert på at kommentatoren M. K. Bhadrakumar skrev at Ukraina glir inn i en virkelig krig. «Ukrainerne har da sannelig opplevd virkelig krig,» sier de. Og det er utvilsomt riktig, men det den indiske kommentatoren viser til er det kvalitative skiftet i denne krigens karakter: «Det er nå en de facto krig mellom NATO og Russland.»
Klimahysteriker eller klimafornekter?
Av Odd Handegård - 16. september 2022
https://steigan.no/2022/09/klimahysteriker-eller-klimafornekter/
Av Odd Handegård.
Jeg har ofte lurt på hvordan innleggene mine blir oppfattet av de som leser dem og av de som bare kikker på dem. Oppfattes jeg som en «klimafornekter» som slår fast at klimaendringene kun er konsekvenser av naturgitte forhold vi ikke kan gjøre noe med? Eller er jeg en «klimahysteriker» som antyder at kloden stårran en klimakatastrofe om 100 år? Eller er jeg ingen av delene? Det pussige er at lesere som frykter klimautviklingen ofte tolker meg som klimafornekter, mens de som ikke tror på en menneskeskapt klimautvikling, tolker meg som klimahysteriker. Mystiske greier.
Og ikke bare det – jeg har også fått tilbakemeldinger på at innleggene får et slags politisk stempel av de som videreformidler tekstene i andre fora, altså folk som stemmer Frp, Rødt eller andre mindre partier. Særlig er det mange som stusser over at mange innlegg også trykkes på steigan.no (uten at jeg selv har sendt innleggene dit). Personlig synes jeg det er flott at synspunktene blir referert/sitert, uansett hvem som gjør det. Skal vi komme noen vei med opposisjonen mot vindkraft i Norge og mot andre sider av norsk energipolitikk, trengs folk i alle partier – uansett hva de måtte mene om årsakene til klimautviklingen, og uansett hva de mener om andre politiske spørsmål.
Mitt enkle svar på spørsmålet i headingen ovenfor er i alle fall: Det er bortkastet arbeid å engasjere seg i debatten om den globale klimautviklingen. En slik debatt er en ødeleggende politisk strategi for vår politiske virksomhet – det kommer aldri noe fornuftig ut av slik krangel. Jeg konsentrerer meg derfor heller om de aktuelle «klimatiltakene» og om norsk energipolitikk. Hvordan klimaet vil se ut om 100 år, påvirkes selvfølgelig både av oss og av naturlige årsaker – utviklingen har alltid variert mellom varme- og kuldeperioder. Det viktige spørsmålet er derfor: Hvordan virker klimatiltakene for meg og for mine nærmeste? Og en ting til: Vi må vite hva våre interesser er – mulighetene for å bli rundlurt av Støre/Solberg og deres ekkokammer er naturligvis alltid nærliggende.
De som frykter en kommende klimakatastrofe, har bare en – irrelevant – klimaløsning: En vesentlig redusert bruk av fossil energi og vesentlig mer (ustabil) sol- og vindkraft. Men en slik løsning er urealiserbar fordi den varierende fornybare krafta må «balanseres», og da er kull, gass og litt kjernekraft de eneste stabile alternativene. Norsk og internasjonal politikk forutsetter at den økonomiske veksten i verden skal fortsette, og da holder det ikke å satse kun på varierende vind- og solkraft. Punktum.
Eksisterende fossil energi blir trolig brukt opp i løpet av et par hundre år – og sola eksploderer først om 3-4 milliarder år: Fornybar energi vil uansett ikke kunne erstatte den fossile energien. Bruken av både fossil og fornybar energi kommer til å øke – det vil også CO2-utslippene gjøre. Spørsmålet blir derfor: Ettersom utslippene av klimagasser vil øke i flere hundre år, er det da nødvendig med alle de klimatiltakene som bare medfører økte CO2-utslipp og gigantiske problemer for de fleste av oss (vindkraft, strømpris m.m.) uten å bidra til klimaforbedringer? – NB! Også de som ser bort fra de menneskeskapte klimaendringene, har uløselige problemer: Hva i all verden skal erstatte den fossile energien når den er brukt opp om noen få hundre år?
Finnes det ingen løsninger? Det gjør det sikkert, men de skal jeg evt. komme tilbake til.
Andre artikler av Odd Handegård.
Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy, del 3
Av skribent - 16. september 2022
https://steigan.no/2022/09/ukraina-cias-75-ar-gamle-proxy-del-3/
Av professor Gerald Sussman, CovertAction Magazine, 12. September 2022.
Del 1: Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy
Del 2: Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy – del 2
På begynnelsen av 1950-tallet, etter å ha sluppet 85 agenter i fallskjerm over Ukraina, der tre fjerdedeler av dem ble fanget, innrømmet CIA at prosjektet var en dyster fiasko. Dette hindret ikke de kalde krigerne fra å bruke leiesoldater til regimeendring andre steder, inkludert det mislykkede invasjonsforsøket i Grisebukta, på Cuba, et tiår senere. Med den ukrainske opprørsbevegelsen knust, ble mange av bandittene, inkludert Mykola Lebed, en av grunnleggerne av OUN og en løytnant under Bandera, trent av Gestapo i hensynsløse torturmetoder, emigranter.
Lebed, som hadde vært organisasjonens utenriksminister og leder for det beryktede hemmelige politiet, ble beskrevet av den amerikanske hæren som en «kjent sadist og samarbeidspartner for tyskerne». Han migrerte til München etter krigen, hvor han spilte en viktig rolle i det nyopprettede og hemmelig CIA-drevne Radio Free Europe, det USA-finansierte propagandaorganet som overførte sendinger til Øst-Europa. RFE fikk selskap av Radio Liberty (også drevet av CIA og rettet mot Sovjetunionen) og Voice of America, ikke bare for å kringkaste propaganda, men også for å videresende enveis kodede meldinger for «stay-behind» sabotører.
Under krigen skal Lebed ha vært en god elev og favoritt hos det tyske Gestapo. Etterpå flyttet han til München, der nøt Lebed beskyttelsen (det samme gjorde Bandera) fra den nazistiske etterretningsoffiseren Reinhard Gehlen, som selv hadde nære operasjonelle forbindelser med CIA.
Gehlen ble senere sjef for vesttysk etterretning, ansatte nazistene han hadde jobbet med under krigen, og hjalp CIA ved å dele informasjon om Øst-Europa. Da Lebed kom på kant med etterkrigstidens OUN-B i Tyskland, smuglet CIA ham og mange andre ukrainske ultranasjonalister til USA.
Med støtte fra CIA-direktør Allen Dulles, arbeidet Lebed i New York City (og bodde i velstående Westchester County) under et falskt navn som en anti-sovjetisk etterretningsressurs og fikk statsborgerskap. De høyreekstreme ukrainerne har da og nå lenge vært instrumenter for en kaldkrigspolitikk. «Tidligere medlemmer av den ukrainske undergrunnen er nå i USA,» skrev CIA i et topphemmelig dokument fra 1950, «vil bli utnyttet til det ytterste, så langt det er praktisk mulig.»
I de tidlige kaldkrigsårene var det hundrevis om ikke tusenvis av nazister, inkludert slike krigsforbrytere som SS-offiser Otto von Bolschwing (en ledende organisator av den endelige løsningen og en adjutant av Adolf Eichmann), brakt inn i USA fra Tyskland, Ukraina, Balkan, de baltiske statene og Hviterussland.
Blant dem var også Adolf Heusinger, «en av de mange høytstående nazi- og fascistiske tjenestemennene som hadde blitt integrert i amerikanske militære og etterretningsnettverk.» Heusinger hadde vært Hitlers sjef for hærens generalstab, og i 1961-1964 ble han utnevnt til formann for NATOs militærkomité, så lett fløt overgangen fra å være en høytstående nazist til å bli en militær kommandant for den «frie verden».
I mellomtiden førte Banderas krav om total kontroll over OUN til friksjon i det Tyskland-baserte fascistiske lederskapet. I 1950 planla USA og Storbritannia felles operasjoner i Ukraina, men CIA bestemte seg på det tidspunktet for å jobbe tettere med ZP/UHVR (utenlandsk representasjon av det ukrainske øverste frigjøringsrådet, paraplyorganisasjonen for alle høyreorienterte nasjonalistiske formasjoner), mens det britiske MI6 tok til seg Bandera som sin hovedkontakt blant ukrainerne.
Da Bandera ble myrdet i 1959 etter at USA nektet å utlevere ham til Sovjetunionen for krigsforbrytelser, overtok Stetsko OUN.
Med Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 trodde USA at det endelig hadde Russland i sin hule hånd. Under det autokratiske, vodkadrevne styret til Boris Jeltsin i Russland, ble USA invitert inn for å lede et nyliberalt program i «sjokkterapi», noe som resulterte i fullstendig ødeleggelse av den russiske økonomien.
Del 4: I sjokkterapiens kjølvann følger utvidelser av NATO og Vladimir Putin blir en for vesten, skuffende sterk leder. USA girer om og øker sin tilstedeværelse og pengebruk i Ukraina. Victoria Nuland deler ut boller og fem milliarder dollar under Maidan, der senator John McCain opptrer på scenen sammen med nynazisten Oleh Tyahnybok (Oversetters merknad)
CovertAction Magazine: https://covertactionmagazine.com/2022/09/12/ukraine-the-cias-75-year-old-proxy/
Gerald Sussman er professor i internasjonale forhold og forfatter av en rekke bøker, inkludert Branding Democracy: U.S. Regime Change in Post-Soviet Eastern Europe (2010).
Prof. Sussman kan kontaktes på sussmang@pdx.edu. For mer informasjon, se hans nettside på: https://www.pdx.edu/global-studies/profile/gerald-sussman.
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
Socialdemokraterna i Sverige tapte kampen om arbeiderstemmene
Av Anders Romelsjö - 16. september 2022
https://steigan.no/2022/09/socialdemokraterna-i-sverige-tapte-kampen-om-arbeiderstemmene/
Socialdemokraternas och V:s valrörelse – en katastrof? Förklarar varför M och SD vann skolvalet?
Av Anders Romelsjö, Global Politics.
15 september, 2022
Den socialdemokratiske vänsterprofilen Daniel Suhonen skrev i måndags (12.9.2022) i Arbetet:
Socialdemokraternas valrörelse: ”En total katastrof”
En total avsaknad av vallöften och reformer gjorde att Socialdemokraterna förlorade kampen om arbetarväljarna. Det anser Daniel Suhonen, chef för den fackliga tankesmedjan Katalys.
– Ett val som arbetarklassen avgjorde och som Socialdemokratin förlorade summerar Daniel Suhonen.
Han är mycket kritisk till Socialdemokraternas valstrategi som han beskriver som ”en total katastrof”. Enligt honom har partiet satsat allt på partiledaren Magdalena Anderssons förtroende och struntat i att gå fram med reformförslag.
– Man har inte haft några tunga vallöften för människor. Det är ett otroligt misstag. Och så har man kört riskminimering, triangulering, högerns frågor. Detta kommer att få betalas av vanliga människor i arbetarområden och glesbygden. Det kommer att bli en brutal högerpolitik, men det kom liksom inte fram i den här valrörelsen.”
Daniel Suhonen beskriver två bilder som frusit fast i hans medvetande under valrörelsen. Det ena är där Magdalena Andersson inte kunde välja mellan Vänsterpartiet och Liberalerna, den andra är när hon ett antal gånger sa att hon höll med Ulf Kristersson i SVT:s valduell.
– Vill man föra en politik med Vänsterpartiet som till stor del har en socialdemokratisk agenda men inte en socialdemokratisk historia, eller vill man hellre samarbeta med Liberalerna som vill privatisera allting? Hur kan det vara en rimlig socialdemokratisk analys? frågar Daniel Suhonen.
– Man byter väljarbas. Man håller på att bli som det franska socialistpartiet. Inte ett parti för dem som behöver fördelningspolitik och vill företrädas av ett klassparti utan ett parti för dem som har råd med att visa solidaritet som en identitetspolitisk markör, menar Daniel Suhonen.
Kommentar: Det är lätt att instämma i detta. Högerledaren Kristersson vann tydligt SVT:s valduell enligt min mening. Magdalena Andersson hamnade med instämmanden i en ”underdog”-position. Kritiken mot SD och löften om fler poliser i slutet av valrörelsen gick inte hem. Fast S ökade med 2,2 %. M ökade med ungefär 2 % från omkring 17 % någon månad före valet medan S knappast ökade under den sista månaden.
Men tappet för V under sommaren med 1,5-2 % var också avgörande. Jag skrev i måndags ”Valet gick dåligt för V. Partiledaren var svag i utfrågningen i TV. Hon ställde inte tydligt upp på partiprogrammet, kunde inte svara på frågor om partiets historia som ”kommunistiskt” och hon kunde inte säga vad hon menade med socialism. Natofrågan sopade hon under mattan efter förmåga.” Valutgången
Skolvalet gick ännu sämre för Socialdemokraterna enligt preliminärt resultat. Man noterar låga siffror för Mp, och ganska låga för V.
Vinnaren i hela landet blev dock Moderaterna som fick 27,1 procent av rösterna, följt av Sverigedemokraterna på 20,9 procent. Socialdemokraterna hamnade på tredje plats med 16,2 procent. Nya Dagbladet: Moderaterna störst i skolvalet. Tror knappast att det handlar om klasståndpunkt här utan S:s avsaknad av reformprogram och visioner.
Denne artikkelen ble først publisert av Global Politics, Sverige.
La oss analysere i dybden!
Av Knut Erik Aagaard - 16. september 2022
https://steigan.no/2022/09/la-oss-analysere-i-dybden/
Kharkov september 2022
Av Dr. philos. Knut Erik Aagaard, 14.september 2022.
Jeg leste i VG i forgårs om den sensasjonelle kritikken som rettes mot den av folket beleirede president Putin i tårnet i Kreml, i en av statskanalene (NTV), en kritikk så sensasjonell at den går viralt og kanskje innvarsler et tidsskifte, en ny tid. Jeg merker meg imidlertid at lignende kritikk er fremmet mot hærledelsen, etterretningsledelsen og utenriksministeren de siste månedene, men ingen av dem sitter i leir i Sibir. De samarbeider tilsynelatende daglig og fredelig med Putin uten å la seg merke med noe, og smiler ofte.
Den aktuelle kritikken kommer fra Boris Nadezhdin, folkevalgt fra Dolgoprudnyj, en krets i Stor-Moskva. VG mener slik kritikk er svært sjelden kost, og tyder på at [det folkevalgte] regimet er truet, for Nadezhdin er ikke alene. Som dokumentasjon for sensasjonen bringer VG inn ekspert fra Forsvaret Karen-Anne Eggen. Hun sier det er oppsiktsvekkende at slik kritikk får plass på statlig russisk TV. Hun gjengir også sin oppfatning av russisk dekning av spesialoperasjonen.
Dekningen er ren propaganda, fremgår det, den er et narrativ om å frigjøre befolkningen i øst, om å bekjempe nazister i Kiev, og verst av alt: om å innlemme Ukraina i Russland. Etter forfatterens mening trenger den østlige befolkningen nettopp frigjøring etter at boligstrøkene der har vært bombet fra Kiev hver dag siden mai 2014. Videre stemmer det jo, at Ukraina har visse vansker med neo-nazister i vestlige regioner og i regjeringen, så dét er vel et også aktverdig mål. Dessuten har Russland veldig eksplisitt, nærmest ostentativt, unnlatt å innlemme Ukraina i Russland, eller å arbeide for, eller ytret ønske om, en slik innlemmelse i 31 år. Så den russiske dekningen av spesialoperasjonen er dels faktuell, ikke narrativ, og ekspertens attribuering av motiver er dels reinspikka og inkompetent tøv.
Til opplysning for VG og Forsvarets eksperter må det være på sin plass å påpeke at Boris Nadezhdin fra Dolgoprudnyj har operert prime time som vestlig liberaler i statskanalens daglige og milelange debattprogrammer nærmest annenhver dag så lenge jeg har fulgt kanalen, iallfall de siste ti årene, sjeldnere etter at vi fikk spesialoperasjonen. Og i de ti årene har han sagt det samme hver gang, at Putins politikk er gal og at folk må stemme på noen andre. Men ingen vil høre på ham. Det vil si, alle vil høre på ham, for han er folkekjær, men ingen (eller få) gjør som han sier.
Boris Nadezhdin representerer et lite mindretall av russiske velgere, nemlig de maksimalt ti prosent som mener at Russland bør styres slik USA og Europa styres (som om de styres likt!). Han satt selv i statsstyret under Jeltsin, en epoke de færreste, om noen, vil tilbake til. Han er skarp, vittig og folkekjær, men han har i sin beundring for Vesten en viss mangel på sunne fordommer, som danner seg lettere for oss som bor her. Og han er altså hyllevare i russisk fjernsyn, i likhet med mange likesinnede og mindre folkekjære. VG burde være klar over at opposisjonen mot Putin i Russland, den farlige, er langt fra demokratisk, langt fra vestlig og minst av alt liberal. Så nå har VG skutt gullfuglen igjen. Den viste seg å være en and denne gangen også, og den falt pladask i bakken, slik det hender ender ender, i jakttida.
For det stormer om høsten og i russisk fjernsyn. I kveldsdebatten i forgårs (12.09.22, statskanalen Rossia 1) ble spesialoperasjonen viet særlig og heftig oppmerksomhet etter fadesen i Kharkov-regionen.
Dumaens visepresident Aleksander Babakov er først ut, en gnistrende økonom, som ikke omtaler spesialoperasjonen denne kvelden, men nøyer seg med en flengende kritikk av finansministeren, som altså er utnevnt og støttet av Putin.
Deretter Andrej Sidorov, dekanus ved det statlige Moskva-universitetets fakultet for internasjonal politikk, amerikanist, som vet alt om Amerika, men skjønner litt mindre. Han er alvorlig bekymret for tilbakeslagene ved fronten, og antyder en utvidelse av oppsatte mål, siden det egentlig er NATO, ikke Ukraina, som bekjemper Russland, kanskje er det behov for noen tiltak mot Baltikum, som ikke oppfører seg pent, men uten okkupasjon, moderat som han er. Litt mer moderat enn hurra-patriotene, men av god to. Han våger dog å anbefale krig mot hele staten Ukraina, til den kapitulerer. Han kritiserer dessuten de russiske diplomatene, som går litt på gummisåler, og som også er ansatt og ansett av Putin.
Etter Sidorov kommer Karen Georgievitsj Shakhnazarov, en av Russlands mest respekterte filmskapere (ikke forfatterens førstevalg), en god analytiker, sovjet-marxist av legning og et ærlig hjerte, som faktisk står til venstre. Interessert i historie, har forlest seg på Julius Caesar, Titus Livius, Polybios, Tacitus, Sallust og Spengler, trekker lange linjer.
Shakhnazarov tar utgangspunkt i det han oppfatter som et alvorlig tilbakeslag i en kritisk fase av Russlands forsvar mot USA i Ukraina. Den som ikke erkjenner sitt nederlag, går snart på et nytt. Hans kritikk er tveegget, med både en haukeaktig og en moderat skjæreflate.
Overkommandoen hadde åpenbart undervurdert oppgavens omfang, så målene og midlene må revurderes. Det er kritisk, for Russland får bare denne ene sjansen til å forsvare seg: Enten vinner vi denne krigen eller vi mister vårt fedreland, og verden mister Russland. På den annen side er det på høy tid at vi revurderer vårt forhold til broderfolket i Ukraina. Enten vi liker det eller ikke, har det utviklet seg en nasjonalfølelse og en patriotisme der, basert på nasjonens myte om seg selv. Mange folk lever på myten om seg selv. Vi må derfor komme ukrainerne i møte, og la dem styre seg selv i en nøytral stat under internasjonal kontroll.
Nei, tvert imot, svarer Sergej Mikhejev, det nærmeste du kommer en revolver-predikant i Russland. Han snakker fortere enn et maskingevær og mister aldri tråden eller diksjonen. Like kjapp i replikken som Tucker Carlson, like sjarmerende, men mindre ironisk. Mikhejev er politolog – en krysning mellom en statsviter, en historiker og en sosiolog. I fredstid lager de meningsmålinger. Han er svært eksponert i radio og fjernsyn, med flere daglige programmer og klippekort i de store debattene. Han er mot bolsjevismen, Lenin, revolusjoner og sosialisme, men veldig for fedrelandet og den nytte det hadde av de førnevnte. Han er også imot demokratiet, ikke nødvendigvis prinsipielt, men iallfall imot de demokratier han har sett, hvilket mange kan si seg enig med ham i, hvis vi med demokrati mener folkestyre.
Men essensielt er Mikhejev en dyptfølt ortodoks kristen, hvilket ikke hindrer ham i å skyte ned meningsmotstandere på flekken med to seksløpere, fra hoften. En eksplosiv forkynner. Han har den største respekt for Putin som moralsk autoritet, som et storartet intellekt med handlekraft på høyde med Aleksander den Store og Julius Caesar, men han nøler ikke et øyeblikk når han hudfletter ministre og guvernører som Putin har utnevnt og støtter. Han har tre hovedpunkter i dag: 1. Amerikanske mellomvalg endrer intet, vi lever på illusjoner. 2. Europa overlever vinteren, og kommer sterkere igjen, glem Europa. 3. Ingen forhandlinger med Zelenskij. Ingen selvstendighet for et nøytralt Ukraina, de fikk alt av oss i 1991, de har brukt det opp, og brukt det mot oss.
Gjennombruddet ved fronten viser at spesialoperasjonen var galt planlagt fra starten, og gjennomføres helt galt. Vi trenger en helt ny forsvarsdoktrine for konvensjonelle kriger. Vi må innse at vi er på galt spor, vi er for ettergivende. Hva om vi blir angrepet langs hele grensen, fra de hundrevis av amerikanske baser som omringer oss? Hvorfor har vi ikke unntakstilstand og strengt grensevern mot Ukraina?
Det er svært mye høyrøstet og implisitt samfunnskritikk i russiske medier, ikke rettet mot Putin, som alle forguder, men mot «systemet» han bestyrer. Det er en gammel russisk tradisjon, om den gode tsar og de onde rådgiverne hans.
Som den nest siste før finalen får Dmitrij Drobnitskij ordet, politolog, amerikanist som kollega Sidorov, men skarpere i resonnementer, formuleringer, djervere i konklusjoner, nikker ikke for noen, slår et slag for fornuften i møte med ideologien. En sterk patriot, men mer nyansert i analyser av oss i vest.
Her agiterer han for at anerkjennelsen av ukrainerne som et eget folk nærmest var den største feilen begått i sovjetisk historie. Boljevikene tvangsukrainiserte russere bosatt i sør, det var marxistene som gjorde det! Russerne ble tvunget til å lære ukrainsk på skolen, til å ta ukrainske myter for god fisk. Det eksisterer ikke noe ukrainsk folk. Lillerusserne var en minoritet på russisk jord, med sin egen lillerussiske dialekt, men ukrainere var de ikke. De ble gjort til ukrainere av bolsjevikene, etter Lenins teori om nasjonal selvbestemmelsesrett. Det var disse nyslåtte ukrainerne som styrte partiorganene i den ukrainske Sovjetrepublikken.
Drobnitskij slutter seg til Mikhejevs krav om bedre kontroll med ytringer i en de facto krigssituasjon, men mildere enn Mikhejev. Han støtter seg på Stalin, som alltid rapporterte både om seire og nederlag, for eksempel under slaget om Kharkov i 1942, for nøyaktig 80 år siden. Folket fikk sann informasjon, noe som styrket kampviljen. Russere er nøye med årstall. Den røde hær vant ikke slagene om Kharkov i 1941 og 1942. Sovjetiske tropper oppga byen, som de senere tok tilbake. Og den situasjonen vi står i nå, er den nye, store kalde krigen, der amerikanerne bare er en del. Mot oss står det kollektive Vesten. Men om det kollektive Vesten overlever denne krisen, er et åpent spørsmål. Et sammenbrudd i Vestens sikkerhetsordning vil være et like stort geopolitisk sjokk som Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Skjønt han er enig i at europeerne overlever vinteren.
På spørsmål fra programleder om ukrainsk er et språk, blir det uro blant debattantene: Nei, det er en dialekt, sier Sidorov. Ja, det er et språk, sier Drobnitskij. Hva da med dialekten i det russiske fylket Belgrad på Ukrainas nordgrense, spør Kedmi giftig: Er den også et språk? Mikhejev hever som vanlig blikket: Hvis dere fortsetter å krige på denne feilslåtte måten, så gi meg et år: Da får vi et nordrussisk, et vestrussisk, et østrussisk og et sørrussisk språk. Fedrelandet vil være borte.
Man føler seg nesten hjemme, i et land med en slik språkstrid i prime time. Og det ville unektelig tatt seg fint ut om Lom, Skjåk og Bræk erklærte seg som en selvstendig stat og forlangte letale våpen, Javeliner og Himars fra NATO og EU mens kommunestyrene turnerte europeiske parlamenter og Det Hvite Hus med tiggerstaven. Disse kommunene har antakelig en særpreget historie og definitivt en spesiell dialekt, sett fra min vestkant, men paralleller kan trekkes ut i infinit regress.
Språkstriden varer nesten en halvtime, før ordet går til Aleksander Sosnowskij, tysk jøde, psykiater og pressemann med sovjetisk opprinnelse og oppvekst i Kiev. Jeg hadde håpet, sier han, at vi ikke skulle ende opp med denne debatten, for den handler ikke om noen ting. Den fører ikke til noe godt, ikke til annet enn å sette noen opp mot andre. Jeg har dåpsattest på to språk. Ukrainsk er et vakkert og melodiøst språk, og den som sier noe annet har ikke forstått noe som helst. La oss snakke om krig, ikke om språkstrid. La alle snakke som de vil, det har ikke noe med nasjonalisme å gjøre.
Her protesterer Drobnitskij hissig, støttet av kollega Sidorov, men får svar på tiltale: Jeg bodde i Ukraina til jeg fylte tyve år. Det var der jeg gikk inn i det militære. Jeg vet alt om ukrainsk antisemittisme, jeg vet alt om ukrainsk nasjonalisme, så du kan la være å fortelle meg det. Jeg vil ikke delta i en slik diskusjon, den lukter nasjonalisme. Etter dette redegjør Sosnowskij om Tysklands begrensede evne og vilje til å levere krigsmidler til Ukraina, men dét forklares i mer detalj av siste taler.
Jakov Kedmi får siste ord i denne artikkelen, og var nest sist i debatten. Kedmi, som forfatteren har presentert på Steigan enno tidligere (Les: Fra den gale siden), er pensjonert israelsk generalløytnant, tankfører og etterretningssjef, den første sovjetiske jøde som fikk utreisetillatelse til Israel i 1969 ved å gjøre seg så vanskelig at kommunistene måtte kvitte seg med ham, blant annet etter sultestreik for åpen presse utenfor FN-bygningen i New York. Han er et mye brukt analytisk orakel i russisk radio og fjernsyn.
Oversettelsen er litt happy-go-lucky, tatt ned på øret fra russisk fjernsyn. Ved usikkerhet lar oversetteren tvilen komme Russland og Kedmi til gode. Det er vel kjent, i engere kretser, at oversetteren er en stor fan av Kedmis analyser av russisk historie, av øst/vest-forhold og den internasjonale situasjon, men ikke av konfliktene i Midt-Østen.
Kedmi (etter noen innledende betraktninger): Men så til det som foregår, la oss analysere litt i dybden. Dere vet antakelig ikke hva slags væpnede styrker Russland råder over. Vet dere at dere har 12 armeer? Vet dere at landet deres har en armé av angrepstanks, pluss enda et enormt tank-korps som også nesten utgjør en armé? Det er en enorm slagkraft i en slik armé, en slik armé er det ingen andre land i verden som har. Disse 12 armeene er utstyrt for å føre krig. Disse 12 armeene ble skapt, utstyrt og rustet for å motstå NATO. Enhver anrmé dannes for å nedkjempe den fiende som det kan bli aktuelt å føre krig mot. Og på tross av all kritikk og alle pretensjoner: Dere har jo et lusent forsvarsbudsjett, mindre enn 10 prosent av det amerikanske. Og på dette lusne budsjettet har det lykkes Russland å skape en storartet, strategisk slagkraft som overgår den amerikanske. Det har lykkes dere å skape nye våpensystemer som langt overgår nesten alt som finnes i verden, på disse lusne pengene. På tross av alt som har skjedd de siste tyve årene, på tross av hele raden av forsvarsministre dere har hatt disse årene, på tross av den korrupsjonen som var, og fortsatt er, for selv om den er redusert, så eksisterer den fortsatt. Å skape en slik hær med slike lusne penger, det er et mirakel!!
Vi hadde en gang en forsvarsminister (i Israel) som advarte: Vi må passe oss for å skape en hær med en stat! Hos dere i Russland stiller det seg annerledes. Dere har alltid bestrebet dere på å skape en hær i staten. Men staten måtte jo bygges opp [underforstått: for den var jo blitt borte i løpet av nittitallet]. Økonomien måtte bygges opp og stabiliseres. Industrien måtte utvikles. Og deres stat har jo vært fattig, det har manglet penger og dere står under et voldsomt sanksjonstrykk. Overfor all kritikk [som dere kommer med], og overfor alle velmente ønsker om at hæren til enhver tid skal være velutstyrt med absolutt alt, så må dere ta høyde for virkeligheten og realitetene. Var det overhodet tenkelig i den virkelige verden, utfra de realitetene, å skape et slikt forsvar på 22 år? Jeg tror ikke et eneste annet land i verden kunne klart det. Det må dere huske på når dere kritiserer og ytrer ønsker.
Når det gjelder det som skjedde ved fronten nettopp: Svært få vet egentlig hva krig er, og hva smerte egentlig er. Enda færre har vært i strid, særlig på kommanderende poster, i en tank-bataljon eller i andre pansrede kjæretøy. Situasjonen er umenneskelig. Dere vet ingenting om det. Total uvisshet. Titalls meldinger i minuttet. Du må vurdere hver av dem. Du vet ikke hva som skjer med resten av styrken. Dynamikken er rasende. Spenningen er nerveslitende, enormt. En slik anspenthet foreligger ingensteds og aldri. Og ansvaret. For folk og utstyr. Det er helt utenkelig at det under slike forhold ikke begås feil. Jeg har sett slike feil, jeg har sett titalls slike feil. I alle våre slag ble slike feil begått. Glimrende offiserer begår dem. Hvordan skal du hindre det? Det er jo krig! Total uvisshet.
Døm ikke så strengt de offiserer og generaler som begår feil. Det er naturlig. De er folk, ikke automater. Det finnes ikke ideelle mennesker. Det finnes ikke ideelle militære, de er ikke datamaskiner. Han er en levende mann og han er utslitt, har ikke sovet på tre døgn. Han kan gjøre feil. Og når feilen oppdages, så må den rettes.
Og hva er det egentlig, som har skjedd ved fronten nå? På enkelte frontavsnitt hadde overkommandoen unnlatt å ta i betraktning at ukrainske tropper kunne få et overtak mannskapsmessig og i ildkraft. Man antok at de styrkene som sto på disse avsnittene var tilstrekkelige til å motstå fienden, i den overbevisning at det ikke forelå en reell trussel fra ukrainsk side.
Den beslutningen var en feiltakelse, ja – og hva så? Vi [i Israel] opplevde også det, mange ganger. Det lyktes ukrainske tropper på to-tre avsnitt å konsentrere større militær slagkraft enn dere hadde regnet med. Ukrainerne utnyttet sin [lokale] tallmessige og rustningsmessige overlegenhet til å bryte gjennom fronten. Og hva skulle overkommandoen gjøre med det? Der står det noen titalls soldater. For hvor mange timer hadde de ammunisjon til å fortsette slaget? Hva skulle de gjøre med de sårede? De hadde ingen mulighet, så hva skulle de gjøre? En time til, og så er det slutt. Derfor måtte troppene trekkes tilbake. Hinsides all heroisme og patriotisme er det en grense for hva folk kan tåle mot en overlegen fiende, når de ikke lengre vet hvor skuddene kommer fra. De regnet feil, fronten er lang.
At overkommandoen ikke i tide forutså at problemet kunne oppstå, og ikke i tide sørget for å ha mobile tank-avdelinger klar til å yte bistand på to-tre frontavsnitt, det er en feil. Overkommandoen kunne omgruppert tidligere, men den gjorde det ikke, fordi den undervurderte fienden og derfor manglet mannskap og utstyr. Det går ikke, vår styrke er for liten.
Men at avdelingene er for svake på slike frontavsnitt, det bestemmes ikke av hæren. Dét bestemmes av andre [underforstått: av den politiske ledelsen, president Putin og forsvarsminister Shoigu]. Så: Ikke bruk flere ressurser enn dere har! Og med det de hadde, gjorde de jobben slik den skal gjøres. Her blir det nødvendig med en revurdering [av hendelsesforløpet].
Ukrainske styrker brøt fronten på to-tre avsnitt. Og hva så? Hva er problemet når fienden bryter gjennom fronten i et slag? Problemet består ikke i at fienden bryter fronten. Problemet er at gjennom denne åpningen i fronten kan fienden sende inn nye avdelinger, nye divisjoner, og i så fall vil dere bli feid overende. Men så er saken den at Ukraina ikke har noen avdelinger eller divisjoner å sende gjennom den åpnede fronten.
Ukrainrne klarte [på grunn av vår taktiske feilberegning] å bryte fronten. Men de har ingen som kan følge dem gjennom. Feilberegningen var ikke den at Ukraina angivelig ikke kunne bryte gjennom akkurat her, men at et slikt gjennombrudd utfra et militærtaktisk synspunkt er betydningsløst. Du ofrer dine mannskaper, du bryter fronten, men hva så? Du har ingen å sende gjennom. Dette er jo helt uten militær betydning. Saken er at de konsentrerer en styrke, bryter fronten og sprer nyheten gjennom massemediene til hele verden [hvilket er hele hensikten]. Nettopp å gå til et slikt skritt, er nok for den ukrainske hærledelsen. Den er rede til å ofre sine soldater, tusenvis av soldater, men det gir ingen som helst militær fordel. På avisenes forsider er det en seier, ja, men ikke militært.
Ved Kherson brøt ukrainerne nylig fronten og rykket frem omtrent 10 kilometer ved å ofre sine soldater. De hadde ingen å sende etter, så de trakk seg tilbake igjen. Alt de hadde av soldater ble liggende igjen på slagmarken i forbindelse med at de brøt fronten.
Nesten det samme skjer nå i Kharkov-regionen. Kharkov er en annenrangs, tredjerangs front. Ukrainerne har ikke styrker å sende gjennom denne åpningen for å angripe den nordlige delen av de russiske styrkene i Donbass.
Det den russiske overkommandoen ikke tok i betraktning, var uansvarligheten i den ukrainske hærledelen. En feil? Ja. Jeg husker en gang, før Dommedagskrigen [Yom Kippur-krigen, den fjerde arabisk-israelske krigen i oktober 1973]. Vi skulle skrive diplomoppgave ved offiserskolen før uteksaminering, et år før krigen brøt ut. Oppgaven var å forutsi hvordan Egypt ville angripe. «De sender fallskjermjegere over Nilen», skrev jeg, «noen titalls bataljoner». Men kurslederen, som senere ledet divisjonsetteretningen i den krigen, sa: «Dét er ikke mulig». «Hvorfor ikke?», spurte jeg. Han svarte: «Du sender ikke inn fallskjermjegere medmindre du er sikker på at de blir fulgt av hæren innen 24 timer. Fallskjermjegernes utrustning holder bare for 24 timer. Hvis de ikke får følge av hæren, blir de tilintetgjort. Ingen hær i hele verden vil gjøre noe slikt». «Jo», svarte jeg: «Den egyptiske hæren vil gjøre akkurat det». Egypterne respekterer ikke sine egne soldater. Og etter et år gjorde egypterne akkurat det. Og fallskjermjegerne ble drept. De ble skutt eller kjørt ned av tanks. Kurslederen begikk den samme feilen som den russiske hærledelsen: «Etter taktikkens lover gjøres det ikke slik». Egypterne gjorde det slik fordi de ikke brød seg om soldatenes skjebne. Ukrainerne gjør det samme av samme grunn. «Du sender ikke soldater i kamp, hvis det ikke venter en militær fordel». Men ukrainerne gjør det. Russernes ledelse tok ikke ukrainernes uansvarlighet i betraktning, deres uansvarlighet overfor egne soldater, sin egen hær, trass i alt [det negative] de påstår om den russiske hæren.
Så det er ikke noe problem at ukrainerne brøt fronten. Frontavsnitt der fienden kan tenkes å få et overtak vil bli styrket, troppetallet vil bli økt, det blir sendt inn mobile stridsmidler som kan settes inn raskt på det ene eller andre frontavsnitt. Den russiske hæren samler seg til neste offensiv, som kommer snart, svært snart. Den blir svært forskjellig fra den som overkommandoen planla og utførte inntil for noen dager siden. Her venter det ukrainerne store overraskelser.
Så et ord om denne damen [den tyske forsvarsminister Lambrecht, som var nevnt tidligere i denne debatten]: Hun vet ingenting om Bundeswehr. Bundeswehr har ingen tanks! De kan raske sammen mindre enn 200 tanks hvis de bruker alle sine krefter på å gjøre dem kampklare. Flere har de ikke! Selv om de sender alt de har! La USA sende tanks, de har over tusen stykker. Tyskland har bare 300, hvorav bare 200 kan gjøres kampklare. Og man kan ikke bare sende tanks uten videre. Uten reservedeler, smøringsolje, mekanikere og tankførere. En tank kjemper én dag i et slag, deretter må den etterses og bringes i orden igjen. Ellers vil den verken kjøre eller skyte. Det er umulig for Tyskland å sende 200 tanks nå. Det krever tid, minst et halvt år, kanskje mer, med personell. Altså: Europa har ikke tanks, verken Frankrike, England eller Tyskland. Jeg vet hvor lang tid det tar å gå fra én tank til en annen.
Tanks har bare USA. USA vil nå utstyre to enorme hærer: Den polske og den ukrainske. De vil utstyre dem i løpet av noen år. Om fem år vil de ha klar en enorm tank-armé, rustet med de allernyeste tanks og andre pansrede kjøretøy, med det nyeste artilleri og hypermoderne luftskyts. Fraktet på amerikanske fly, av to grunner: Andre har ikke kapasitet, og det gir store penger til det amerikanske militær-industrielle kompleks.
Og vi må forstå hva Vesten nå streber etter. De land dere [russere] kjemper mot, har begrenset økonomisk potensial, begrensede menneskelige ressurser, og begrensninger i det militær-industrielle kompleks. Hele den amerikanske militærindustrien og all landets finansielle makt vil i Polen og Ukraina erstatte alt, utenom soldater, som USA trenger for den store krigen [mot Russland]. Bare soldater vil vi ikke sende. Vi tar polakker og ukrainere. Med dem skal vi skape kampdyktige divisjoner med hypermoderne våpen. Dette blir en enorm knyttneve mot Russland fra vest. Det gjør vi for å true Russland fra vest, og for å hindre Russland i å blande seg inn mens vi forbereder denne store amerikanske krigen.
Programleder: Hvor lang tid har vi på oss?
Kedmi: La meg svare slik: Hva er forskjellen mellom en spesialoperasjon og en krig? En spesialoperasjon kan du avslutte når det passer deg, det er en vanlig, enkel beslutning. En krig, derimot, avsluttes med kapitulasjon. Krigens mål er å knuse fiendens hær, tilintetgjøre motstanderens stridsevne, om ikke for et århundre, så i det minste for noen tiår. En spesialoperasjon har en begrenset målsetning.
Programleder: Hvor lang tid har vi før USA har etablert disse to divisjonene?
Kedmi: Amerikanerne sier selv at de ønsker å etablere dem i løpet av 5 år. Og hvor lang tid de faktisk har, bestemmes ikke av dem, men av den russiske overkommandoen og den militære ledelsen som skal gjøre jobben.
Ledelsen må enten stille seg det mål å knuse og tilintetgjøre den ukrainske hæren, slik at det aldri mer kommer en trussel mot Russland fra Ukraina, eller å finne en midlertidig løsning. En midlertidig løsning krever en spesialoperasjon. Å tilintetgjøre fienden krever en krig.
Kan vi lære noe av denne oppbyggelige debatten?
Forfatterens kommentar:
Man ville vente at deltakerne i et slikt propagandaprogram var enige med hverandre, og enige i den politikken Russland fører. Men deltakerne viser seg å være rykende uenige seg imellom, på grensen til håndgemeng, og feller alle helt forskjellige, men strenge dommer over statens politikk, nå og i foregående tiår. Hvis Putin virkelig har planlagt denne sendingen, med dens mange lag av motstridende narrativer, som en intellektuell og dynamisk kinesisk eske, må han i sannhet være en mester i 3D-sjakk. Det er knapt forståelig og derfor lite trolig. Mangfoldet blir mye lettere å forstå om vi i stedet antar at deltakerne rett og slett sier sin egen mening, hvilket motsier det vestlige narrativet, som kanskje er litt narraktig.
På forskjellige måter viser alle deltakerne tegn på savn etter Sovjetunionen. Et slikt savn kan spores tilbake ærlige sovjet-marxister som trodde på ideen, til dem som hadde fordeler av det det korrupte systemet og skodde seg på det, til dem som har mistet tryggheten, de enkle sannhetene og det sosiale sikkerhetsnettet i systemet, i all dets grå og banale hellige alminnelighet, til dem som savner sine 27 millioner foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, som mot alle odds reddet staten, og til dem som savner den fredelige sameksistens mellom unionens mange folkeslag. Kanskje er det egentlig det tapte paradis de savner, fedrelandet som ble ofret for våre løgnaktige løfter om demokrati og marked, synonymer for dem, fedrelandet som de fanatisk forsvarer mot den euroamerikanske milliarden de historisk utgår fra og ekskluderes av. Det er lett for tyskere å ta avstand fra Hitler. Han tapte jo krigen og brakte skam over dem. Det er betydelig vanskeligere for russere helt å ta avstand fra Stalin, som reddet ikke bare dem, men også oss fra nazismen. Stalins stjerne er stigende i Russland.
Og hvordan kan det ha seg at debattantene kritiserer staten, men ikke Putin? Det kan ikke være frykt, for ingen rettsforfølges i dag for å huse gale meninger, medmindre de direkte motarbeider statens fundamentale interesser og nødvendige selvforsvar. Jeg tror nesten alle russere innerst inne, også Nadezhdin, som på sin måte også er patriot, ser Putin som en tragisk helt av antikke dimensjoner. Krisen i Ukraina er det endelige nederlaget for en hjørnesten i Putins prosjekt, nemlig en felles og gjensidig, udelelig sikkerhetsordning for Russland, Europa og USA. Han strittet imot Vestens provokasjoner og aggresjon så lenge det overhodet var mulig. Helt frem til hans opptreden på Valdai-konferansen i oktober 2021 og hans fredsultimatum før jul samme år, helt til det endelig ble klart at fienden ville angripe gjennom Ukraina. Putin ble motstrebende halt inn i en krig han hadde satset alt på å forhindre, gjennom 22 år. Nesten alle i Russland ser, føler eller forstår denne tragedien. Som jeg selv formulerte det 02.03.2008 i en artikkel Dagsavisen refuserte: «Vladimir Putin er den ubestridt største statsmann i det tjueførste århundrets første tiår». 80 prosent av russere vil si at tesen også gjelder for andre og tredje tiår.
Storbritannia stopper vaksinering for barn 5-11 år
Av Foreningen lov og helse - 16. september 2022
https://steigan.no/2022/09/storbritannia-stopper-vaksinering-for-barn-5-11-ar/
10. september 2022 av Terje
Vi viste i artikkelen Begraves nå covid-prosjektet? blant annet til at Danmark ikke lenger kom til å tilby Covid-vaksine for personer under 18 år, enten de første dosene eller såkalte booster-doser. Nå beveger Storbritannia seg inn i samme spor, dog bare for barn 5-11 år. Det kommer nå meldinger fra flere hold, blant annet her i The Guardian at barn i alderen 5-11 år ikke lenger vil kunne få Covid-vaksinen, såfremt de ikke er i bestemte risikogrupper:
The UK Health Security Agency (UKHSA) said children who had not turned five by the end of last month would not be offered a vaccination, in line with advice published by the UK’s Joint Committee on Vaccination and Immunisation (JCVI) in February 2022. UKHSA said the offer of Covid jabs to healthy five to 11-year-olds was always meant to be temporary.
(Det britiske helsesikkerhetsbyrået (UKHSA) sa at barn som ikke hadde fylt fem ved slutten av forrige måned, ikke ville bli tilbudt en vaksinasjon, i tråd med råd publisert av Storbritannias Joint Committee on Vaccination and Immunization (JCVI) i februar 2022. UKHSA sa at tilbudet om Covid-jabs til friske fem til 11-åringer alltid var ment å være midlertidig.)
Dette må sies å være en liten glede i en ellers dyster pandemi, men utrolig nok rapporteres det at beslutningen fra UKHSA har skapt harme i såkalte “foreldre-grupper” og hos enkelte akademikere:
The decision to reduce the number of children who are offered Covid jabs has prompted outcry from parent groups and academics.
(Beslutningen om å redusere antall barn som tilbys Covid-jabs har skapt ramaskrik fra foreldregrupper og akademikere.)
En av disse er professor Christina Pagel:
However, Prof Christina Pagel, of University College London, criticised the move. “JCVI itself considered there to be a benefit to young children to be vaccinated – even if most of them had already been infected,” she said.
(Prof Christina Pagel, fra University College London, kritiserte imidlertid flyttingen. «JCVI selv anså det for å være en fordel for små barn å bli vaksinert – selv om de fleste av dem allerede hadde blitt smittet,» sa hun.)
Videre sa angivelig Pagel følgende:
Pagel said that at least one serious Covid wave was expected later this year, but that many children about to start school would now have to wait six years for vaccination, with likely relatively frequent infections in that time (vår utheving).
(Pagel sa at det var ventet minst én alvorlig Covid-bølge senere i år, men at mange barn som skal begynne på skolen nå vil måtte vente seks år på vaksinasjon, med trolig relativt hyppige infeksjoner på den tiden (vår utheving).)
Hun beklager seg over at (de “stakkars”) barna må vente opptil hele 6 år før de kan få den katastrofale vaksinen. I tillegg legger hun tydeligvis til grunn et premiss om at siden de ikke får vaksinen vil de relativt hyppig få infeksjoner – som om det ikke for lengst er krystallklart og bevist at Covid-vaksinen ikke stopper smitte og infeksjoner, og som om naturlig immunitet ikke eksisterer eller har noe verdi.
Denne artikkelen ble først publisert av Foreningen Lov og Helse. (Vi har oversatt sitatene til hjelp for lesere som foretrekker norsk tekst. Red.)
Tenk om
Av Jon Nordmo - 16. september 2022
https://steigan.no/2022/09/tenk-om/
Av Jon Nordmo.
Tenk om det var Syria og Egypt som hadde vunnet krigen mot Israel i 1973 og at det var israelere som var trengt sammen på et bitte lite område, som gradvis ble mindre etter hvert som Syria og Egypt opprettet bosettinger for sin befolkning på det lille som var igjen av Israel. Og når israelerne forsøkte å gjøre motstand, så ble de bombet, skutt, satt i fengsel og utsatt for en 100% effektiv blokade.
Hva hadde Stoltenberg, Solberg og Støre (de tre «s’ ene») sagt da? Oppfordret begge parter til å ikke gå til voldshandlinger, men finne en fredelig løsning?
Tenk om det var Mexico og Canada som hadde villet bli med i Warsawa-pakten og at Sovjetunionen opprettet militærbaser langs USA sin nordlige og sørlige grense.
Hva hadde Stoltenberg, Solberg og Støre sagt da? Hver nasjon har rett til å velge sine allianser?
Tenk om det var Kina som hadde okkupert den rikeste delen av for eks. Sør-Korea under dekke av å bekjempe terrorister, utvinnet oljen som fantes der, og så solgt den til egen vinning.
Hva hadde Stoltenberg, Solberg og Støre sagt da? Viktig å bekjempe terrorister?
Tenk om det var Syria som bombet Israel med jevne mellomrom (200 ganger i løpet av de siste 10 årene) fordi de ikke likte at Israel fikk økonomisk og militær hjelp fra USA og ville forhindre det.
Hva hadde Stoltenberg, Solberg og Støre sagt da? Klart Syria har rett til å forsvare seg selv?
Tenk om det var Russland som hadde drept en fremtredende journalist i USA som var negativt innstilt til Russland og som støttet Biden administrasjonen.
Hva hadde Stoltenberg, Solberg og Støre sagt da? Beklagelig, men slettes ikke sikkert at det var Russland som sto bak. Kanskje det var Biden selv, som ville legge skylda på Russland?
Tenk om Russland hadde myrdet en av Frankrikes øverste militære ledere som var på statsbesøk i Tyskland. Ved hjelp av en drone som samtidig tok livet av den høytstående velkomstdelegasjonen fra Tyskland. Med begrunnelse at generalen støttet terror.
Hva hadde Stoltenberg, Solberg og Støre sagt da? Bra at en notorisk terrorist møtte sitt endelikt?
Tenk om det var Kina som holdt omfattende krigsøvelser utenfor kysten av California. Sammen med Canada, Mexico og Cuba.
Hva hadde Stoltenberg, Solberg og Støre sagt da? Enhver nasjon har rett til å drive flåteøvelser i internasjonalt farvann.
Tenk om det var Ukraina som hadde fremgang i krigen og hadde okkupert en liten del av Russland og der funnet laboratorier og produksjons steder for forbudte biologiske våpen.
Hva hadde Stoltenberg, Solberg og Støre sagt da? Kanskje Ukraina løy om saken?
Tenk om Kina hadde arbeidet iherdig for at Hawaii skulle løsrive seg fra USA, patruljerte farvannet rundt Hawaii med sine krigsskip, donerte milliarder for å støtte og oppmuntre de kreftene i staten som ville ha en løsrivelse fra USA. Og de kreftene gikk til angrep, laget voldelige demonstrasjoner og brant ned offentlige bygninger, banker osv. Og USAs politi ble nødt til å arrestere folk og selv gå litt voldelig til aksjon for å stanse kaoset.
Hva hadde Stoltenberg, Solberg og Støre sagt da. At USA måtte la demokratiet gå sin gang og la være med å slå ned på demonstrasjonene og hærverket?
Ja tenk om!
For oss trygt plassert i NATO landenes informasjonssamfunn, er ovenstående tanke-eksperiment forholdsvis absurd.
Men for mennesker i resten av verden, som ikke er født og oppvokst med spesielle briller som sørger for at man automatisk ser saken kun fra NATO landenes perspektiv og derfor rettferdiggjør stort sett alt som NATO kan finne på og fordømmer alt som kan true NATOs «opplyste enevelde» i verden, er tankeeksperimentet ikke et eksperiment. De tenker tankene. Og gjennomskuer det grenseløse hykleriet som NATO landene (og deres faste 5 allierte) representerer.
Det blir unektelig spennende fremover å se om det klarsynet som nesten hele verden har fått (i hvert fall når det gjelder å gjennomskue NATO sine motiver, handlinger og begrunnelser for handlingene), kan smitte over på NATO landenes befolkning.