Nyhetsbrev steigan.no 16.05.2022
Nazipropaganda i den tyske dagsavisa taz
Bohemene som forsvant – på statens regning
Norge: Biometrisk digital identitet kommer
Under dekke av krigen i Ukraina planlegger Washington å dele Syria
Ukraina-krigen: Ukrainas «demokratiske» revolusjon
Nyhetsbyråer som propagandakrigere
Nazipropaganda i den tyske dagsavisa taz
Av skribent - 16. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/nazipropaganda-i-den-tyske-dagsavisa-taz/
Av Peter Schwarz, WSWS.
Den tyske dagsavisa taz, Die Tageszeitung, som står nært miljøpartiet Die Grünen (De Grønne), publiserte på årsdagen for Tysklands frigjøring fra Nasjonalsosialismen (nazismen) en artikkel som begrepet «nazi-propaganda» ville være en underdrivelse for.
I artikkelen argumenterer den russiske journalisten og forfatteren Julia Latynina for at det var Stalin, og ikke Hitler, som var ansvarlig for den andre verdenskrig. «Den virkelige historien om den andre verdenskrig er at Stalin hadde planlagt denne krigen, som skulle dekke hele verden og ende først når selv den siste argentinske sovjetrepublikken ville ha blitt del av USSR,» hevder hun. «Han hadde planlagt denne krigen – lenge før Hitler kom til makten.»
Artikkelen, på 1 800 ord, fletter sammen så mange forfalskninger, løgner og bakvaskelser at selv erfarne nynazistblekker ville hatt problemer med å passe dem alle inn i én utgave. Latynina fornærmer Den røde armé, bakvasker millioner av sovjetborgere som ga deres liv eller mistet deres kjære i kampen mot nazistenes terror, og presenterer Hitlers generaler Guderian og Rommel som strålende eksempler.
Latynina ytrer ikke én stavelse om nazistenes forbrytelser, der de omhyggelig planla krigen mot Sovjetunionen som en «utslettingskrig» og drepte nesten 30 millioner jøder, kommunister, soldater og sivile.
I steden fordømmer hun Den røde armés soldater, som bar hovedtyngden av kampen mot nazistene, som en «frarøvet menneskehop» som ble «sendt til deres død i tusener og tusener», og dro på mord- og plyndringstokt der de voldtok seg gjennom landene de hadde drevet (Hitlers hær) Wehrmacht ut fra. «Det er på dette fundamentet av knokler, blod og kropper at Putin bygger sin 9. mai-kult – kulten om Den store patriotiske krigen,» skriver hun.
Som et nøkkelvitne om «massevoldtektene og drapene begått av Stalins ‘frigjørere’ på Romanias territorium», siterte hun forfatteren Constantin Virgil Gheorghiu, som under krigen jobbet som diplomat for fascistdiktatoren Ion Antonescu. Antonescu var alliert med Hitler og ansvarlig for drap på 400 000 jøder.
Latynina fordømmer sovjetpartisanene som sloss mot nazistene som terrorister, da deres «terror ikke først og fremst var rettet mot tyskerne, men mot lokalbefolkningen». I samme åndedrett beskylder hun de «kinesiske kommunistene og Viet Cong-krigerne» for seinere å ha adoptert de grunnleggende prinsippene for denne «ekstremt grusomme og effektive terroren».
Latyninas bemerkninger om beleiringen av Leningrad [i dag St. Petersburg] er spesielt avskyelige. Hitlers Wehrmacht bombet og sultet ut millionbyen i 28 måneder; 470 000 sivile døde i prosessen, uten at Wehrmacht klarte å innta byen. Men Latyninas hat er ikke mot beleirerne, men reservert for forsvarerne. Hun beskriver sovjetsoldater som døde i forsvaret av byen som stalinismens ofre.
Latynina fordømmer til slutt Russlands president Putin som en «Stalin nummer to» og oppfordrer «den frie verden» til ikke å gjenta feiltaket fra den andre verdenskrig da de «lukket øynene for hvem Stalin var». Putin legemliggjør «både Hitler og Stalin på samme tid», derfor hjelper nå «den frie verden» Ukraina, og «ingen vil lenger se vekk».
Latyninas høyreorienterte ekstremisme
Publiseringen av denne fascistskitten i taz viser hvor langt til høyre miljøet rundt Die Grünen, som avisa har vært nært assosiert med siden grunnleggelsen for 43 år siden, har forflyttet seg.
Latyninas fascisttirade ble presentert både i online-utgaven av taz og i et spesielt trykt bilag hun tilbød til den russiske avisa Novaya Gazeta for den 9. mai. Novaya Gazeta opphørte sin publisering i Russland på grunn av sensur. Latynina skriver regelmessig for avisa, som regnes som den «liberale» opposisjonens stemme, men den har åpenbart ingen problemer med å kollaborere med høyreorienterte ekstremister.
Taz selv vet meget godt hvem den tilbød en plattform. Avisa publisert allerede for tre-og-et-halvt år siden en artikkel om Latynina, da hun var på en leseturné gjennom Tyskland. Artikkelen fra den gang identifiserer henne klart og tydelig som en høyreorientert ekstremist.
Hun leder «et korstog mot venstreorienterte, immigranter, menneskerettighetsaktivister og den allmenne stemmeretten», rapporterte taz den gang, og hun advarte vedvarende «mot farene fra islam», hun anså klimaendringer som «en oppfinnelse av det globale byråkratiet og offisielle vitenskapsrepresentanter», hun beundret [den beryktede islamofoben] Thilo Sarrazin og det sørafrikanske apartheidregimet og viste sympati for den norske massemorderen Anders Bering Breivik. Samtidig hadde Latynina blitt «en disippel av Ayn Rands libertarianisme». Hun kritiserte den allmenne stemmeretten «som en fare for demokratiet, fordi den overlater skattebetalerne til et tyranni av trygdemottakeres nåde».
Latynina har lenge stått for slike ytrehøyreposisjoner. I 2010 fordømte hun valget av Viktor Janukovitsj som ukrainsk president, i en lederartikkel for The Moscow Times, og sa: «Dessverre er det bare rike mennesker som virkelig er i stand til ansvarlig å velge sine politikere. Fattige mennesker stemmer på politikere som Janukovitsj eller på Venezuelas president Hugo Chavez.» Fire år seinere ble Janukovitsj styrtet i et høyreorientert kupp støttet av USA og Tyskland.
Den høyreorienterte forfatteren har blitt overøst med ei rekke internasjonale utmerkelser. Condoleezza Rice, USAs daværende utenriksminister og en av hovedlederne for Irak-krigen, tildelte henne eksempelvis i 2008 utenriksdepartementets hedersbenevnelse «Freedom Defenders Award».
Taz forsvarer Latyninas oppildnende artikkel
Selv om taz-redaktørene var inneforstått med Latyninas ekstreme høyreorienterte synspunkter publiserte de hennes historie-revisjonistiske artikkel uten noen som helst kommentar. Først da det ble uttrykt protester på sosiale medier, skrev Stefan Reinecke, leder av taz’ opinionsavdeling, et «svar» – som i all hovedsak rettferdiggjør artikkelen!
Selv om Reinecke beskylder Latynina for å gå for langt, med hennes «forkjærlighet for skingrende meninger» så seilte hun i «skumle farvann». Hennes tese om at Stalin planla den andre verdenskrig før Hitler kom til makten var «nært opp til propagandaløgna om at Hitler i 1941 førte en forebyggende krig mot Stalin». Denne «løgna dyrket av tyske høyreorienterte ekstremister» reduserte Hitlers forbrytelser og kastet «rollen som menneskehetens fiende» over på bolsjevismen.
Ikke desto mindre ser Reinecke på Latyninas nynazisttirade som et legitimt og nødvendig bidrag til revisjonen av Tysklands minnekultur. «Tysklands altfor vennlige syn på Moskva har også noe å gjøre med en historisk bevissthet om skyld overfor Russland,» skriver han. «Ingen steder var nazistenes utslettingskrig så grusom som i Sovjetunionen, som Russland er den juridiske etterfølgeren av.»
«De nasjonalt pregede produksjonene av erindringer, fra Kiev til Warszawa» – i betydningen den offentlige beæringen av nazikollaboratører og diktatorer som Stepan Bandera og Józef Piłsudski – «ble imidlertid i Vesten sett på med en blanding av forvirring og manglende interesse». Ifølge taz-redaktøren må dette endres: «Må vi revurdere historien, oppfatningene? Til dels, ja.»
Tysk erindringskultur er «sentrert om Holocaust, på en tidvis selvrefererende måte», beklager Reinecke. «Det refleksivt å avvise spørsmål om sammenligningen av Nasjonalsosialismen (nazismen) og stalinisme som et forsøk på relativisering» det er «en uproduktiv holdning».
Det som er nødvendig er en «dialogisk erindring», «der historien om andres vold ikke avfeies som sekundært, og andre offernarrativer blir sett med et minimum av empati». Dette er «utmattende, men den eneste måten grundig å få luftet ut avstengte erindringskulturer».
Man må huske dimensjonen av nazistenes forbrytelser for å forstå hvor kollosalt det Reinecke her foreslår på vegne av taz-redaksjonen er. Det industrielle mordet av 6 millioner jøder, utsletting av befolkningen i hele regioner, skytingen av hundretusener uten noen form for rettslig dom, millioner av tvangsarbeidere brukt som slaver, og drap av 3 millioner sovjetiske krigsfanger skal likestilles med gjerningsmennenes og kollaboratørenes «offernarrativer»!
Stepan Bandera, med hans «offernarrativ» som nå er del av den offisielle ukrainske statsideologien, kollaborerte med den tyske Hitler-hæren Wehrmacht som leder av den fascist-terroristiske Organisasjonen for ukrainske nasjonalister (OUN), og var medansvarlig for drap på 800.000 jøder og 100.000 polakker, i det som nå er det vestlige Ukraina.
Ifølge Reinecke har revisjonen av historien sine grenser der «revisjonismens legender … påminner nazislagord». Men det er nettopp dit hans forlangender om å se på «andre offernarrativer med et minimum av empati» fører. Ved nærmere ettersyn viser «utluftingen av avstengte erindringskulturer» seg å være en rehabilitering av naziideologi, slik Latynina gjør i sin taz-artikkel.
Taz og krigspropaganda
Taz’ rehabilitering av høyreorientert ekstremistideologi har en lang forhistorie. Avisa, som har vært nært tilknyttet partiet Die Grünen siden den ble stiftet, har vært en pådriver for tysk militarisme helt siden miljøpartiet i 1998 første gang gikk inn i den føderale regjeringen. Taz var i fronten for å berettige Tysklands kriger mot Serbia og Afghanistan, gjennom å påberope seg menneskerettigheter og til-og-med Auschwitz. Seinere angrep avisa Merkel-regjeringen fra høyre for ikke å gripe aggressivt nok inn i Libya, Syria og Ukraina.
Søndagsutgaven av taz viet i mars 2018 en forsidehistorie som strakk seg over tre sider til å forsvare den høyreorienterte ekstremisthistorikeren Jörg Baberowski. Artikkelen angrep trotskist-ungdomsorganisasjonen IYSSE for dens offentlige kritikk av Baberowski.
Baberowskis syn på andre verdenskrig tilsvarer dem man får fra Latynina. Han hevdet allerede i 2007 at nazistenes utslettingskrig var blitt «pålagt» Wehrmacht av Stalin og hans generaler. Deretter støttet han i 2014 åpent Ernst Nolte i Der Spiegel, ytrehøyrehistorikeren som i 1986 utløste den offentlige historikerkontroversen benevnt Historikerstreit med hans tese om at Nasjonalsosialismen til syvende og sist bare var en berettiget reaksjon på Bolsjevisme. Baberowski selv la til: «Hitler var ikke en psykopat, han var ikke grusom. Han ville ikke at det skulle snakkes om utryddelsen av jødene ved hans bord.»
Bare den tyske avdelingen av IYSSE (International Youth and Sudent for Social Equality) og Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party] kritiserte denne opprørende bagatelliseringen av Hitler. I artikler, pamfletter og på møter viste IYSSE og SGP tilknytningen til den tyske militarismens nåværende gjenkomst. «Gjenopplivingen av tysk militarisme krever en ny tolkning av historien som bagatelliserer nazitidens forbrytelser», erklærte IYSSE [engelsk tekst].
I samme måned som Spiegel-artikkelen ble publisert annonserte ledende representanter for den tyske regjeringen slutten for militær tilbakeholdenhet, på Sikkerhetskonferansen i München: Tyskland skulle igjen spille en rolle i Europa og verden som faktisk tilsvarte landets størrelse og innflytelse. Noen dager seinere støttet den tyske regjeringen det høyreorienterte kuppet i Kiev, som brakte et pro-vestlig regime til makten og med det la grunnlaget for dagens krig.
IYSSE ble utsatt for voldsomme angrep fra media, politikere og professorer, for deres kritikk av Baberowski og militarisme – men vant stor støtte blant studenter og arbeidere.
Da taz i 2018 avfyrte sin bredside mot IYSSE kunne det ikke lenger være noen tvil om Baberowskis høyreekstreme orientering. Han hadde blitt talerøret for kampanjen mot flyktninger, raste på alle kanaler mot «snakket om en velkomstkultur» og hadde bygget opp et nettverk i Berlin som inkluderte alt som hadde rang og navn i scenen til det nye høyre. Domstoler i Köln og Hamburg hadde bekreftet at Baberowski legitimt kunne kalles en «høyreekstremist» og en «historieforfalsker».
På den tiden reiste WSWS spørsmålet: «Hvorfor forsvarer taz den høyreorienterte ekstremistideologen Baberowski?» Den forklarte: «Et helt sjikt av politikere, opinionsdannere og velstående småborgere rekalibrerer sine politiske kompass i lys av gjenkomsten av tysk militarisme og økende klassespenninger.» Taz, som ble grunnlagt i 1979 som det sentrale organet for de delene av 68-bevegelsen «som hadde samlet seg i Die Grünen og talte for svært velstående middelklassesjikt», forflyttet seg nå raskt til høyre, akkurat som Die Grünen.
Ukraina-krigen har bekreftet denne vurderingen. Den offisielle propagandaen om at NATO forsvarer frihet og demokrati mot en autoritær aggressor er ei gjennomskuelig løgn. Konflikten ble igangsatt av NATO over mange år, og deretter massivt eskalert for å ødelegge Russland som en stor militærmakt, styrte landets regjering og få tilgang til dets enorme reserver av råvarer. President Putins reaksjonære og kortsynte beslutning om å angripe Ukraina militært tjente som et velkomment påskudd. Ukraina er en sjakkbonde i denne konflikten, og landets befolkningen tjener som kanonføde.
USA aleine har de tre siste månedene godkjent $ 53 milliarder for krigen. I tillegg kommer det ytterligere milliarder og enorme mengder våpen fra Tyskland og Europa. Kostnadene bæres av arbeiderklassen – i form av faren for en tredje, nukleær verdenskrig, stigende priser, tap av arbeidsplasser og sosiale nedskjæringer for å få finansiert våpenutgiftene. Det har allerede vært generalstreik og oppstander på Sri Lanka og i andre land.
Die Grünen og deres talerør, taz, responderer med å forflytte seg enda lenger til høyre. Den 30. april støttet en liten Die Grünen-konferanse overveldende Tysklands leveranse av tunge våpen til Ukraina og den føderale regjeringens våpenprogram for € 100 milliarder. Utenriksminister Annalena Baerbock og økonomiminister Robert Habeck, begge fra Die Grünen, er de mest aggressive forfekterne i regjeringen for en opptrapping av krigen, og en utvidelse av sanksjonene mot Russland.
Taz støtter dette krigshysteriet ved å omskrive historien og publisere artikler som tidligere bare ville blitt funnet i obskure nynazistblekker.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Bohemene som forsvant – på statens regning
Av Adara Ryum - 16. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/bohemene-som-forsvant-pa-statens-regning/
Av Adara Ryum, tidsskriftet Sivilisasjonen.
Hvor har de vært de tre siste år? De som hadde i oppgave å holde stand på samfunnets sidelinje, de som til alle tider har skrattet av de grådige, fnyst av de lydige, de som i generasjoner har drukket de prektiges skål bak deres rygg. La noen merke til at under koronanedstengingene så var de brysomme «kunstnere» borte, og at alt som var å høre i deres sted var maktens ekko og et rop etter gryn?
En eldgammel orden av uorden
Som refsere av nesegrus autoritetstro og folkefiendtlig overtro, har frittalende forfattere og vidløftige linedansere til alle tider vært til bry for makthaverne. Denne utfordringen har autoritære krefter stort sett løst på én av to måter: enten har de kneblet og sensurert det skapende mennesket, eller så har de betalt det og brukt dets talenter i henhold til egen agenda.
Og slik skal det fortsatt være. Ifølge offentlige budsjett- og programerklæringer, skal vi i vår «moderne» verden bevare denne eldgamle tradisjon. Vi skal holde oss med en samfunnsklasse hvis oppgave er å kritisere etablerte sannheter og rådende politikk. Det er politisk vedtatt at den «kunst» som produseres i vår samtid skal være rebelsk og avslørende til det ubehagelige. Det er maktstrukturer og menneskets svake punkter som skal frem i lyset. For å kunne skape den slags verker, er det antatt at «kunstnere» må støttes av det offentlige. Dette alt å dømme fordi de ellers ville skapt verker som ikke var fullt så «samfunnskritiske og dagsaktuelle» som de politikerne etterspør.
De er således ikke gitt noen ring oppgave, «kunstnerne», ansvarlige som de er for å varsle om politisk populisme og maktmisbruk. For å være på den sikre side, for å helgardere oss mot at våre etiske grunnvoller, verdier som menneskeverd, individets autonomi og åpenhet, skal bli truet, har vi de siste årene holdt oss med rundt 23.000 «kunstnere» i dette landet.
Så kom de, prøvelsene i 2020
I motsetning til vårt nasjonale helsevesen, var kulturfronten derfor vel beredt på enhver påkjenning. Lite hadde imidlertid de 23 250 å stille opp med i møtet med massepsykosen.
Hvor var den frihetssøkende og avslørende «kunstner» når samfunnet trengte ham som mest, når rettssikkerhet og menneskeverd ble satt til side i «folkehelsens navn»? Hvor var alle de som ellers synes det er viktig å «konfrontere», når det endelig hadde en reell kamp å kjempe? Man kan spørre seg hvorfor teatrene uten å mukke fulgte skandaløse forskrifter, som påbød dem å ta sesongens program av plakaten. Hvordan kan folk som får betalt for å «tenke utenfor boksen» godta to år med føre-var-politikk? Hvordan kan man med selvrespekt kalle seg rebelsk og samfunnskritisk, når alt man gjør er finne seg i maktmisbruk og svada? Hvorfor sa de ikke, alle som en, pokker ta dette sirkuset, the show must go on, vi spiller, maler og dreier for åpne hus – kom den som våger!
«Kunstner», setter du skapertrang og autonomi over trygghet, frasi deg statsstøtten
Å kritisere sløseriet Staten tillater seg på vår alles bekostning, tar Sløseriombudsmannen seg utmerket av. De statlige inngreps normative effekt på kulturlivet, har Jan-Ove Tuv opplyst oss om – og det han formidler er til ettertanke. Det virkelig monumentale moralske dilemma ved statsstøttet kunst og kultur, er derimot om det er etisk forsvarlig av politikerne å la «kunstnere» ha et sugerør inn i statskassen, når «kunsten» er blitt et talerør for den til enhver tid rådende politiske agenda.
Man kan rett ut spørre seg om vi i et fritt demokrati har interesse av et sivilt korps av krukkemakere, silketrykkere og nikkedukker som etter litt lommepenger støtter opp om sin velgjørers gjerninger – samme hva velgjører finner på. Samme om han sperrer dem inne og nekter dem å skape sine verker.
Vi naive trodde at «kunstneren» ikke hadde noe valg, at samme hva så måtte han leve ut sin skapertrang – at han ikke lot seg stoppe av en eneste kraft i verden. Den gang ei. Han er enkel å stoppe, man skrur bare av pengekranen og den blir knust.
Jeg maa, jeg maa, saa byder mig en Stemme,
i Sjælens Dyb, og jeg vil følge den; –
jeg føler Kraft og Mod til noget bedre,
til noget Høiere end dette Liv –
en Række kun af tøilesløse Glæder! –
Nei, nei, de fyldestgjør’ ei Hjertets Trang!
– Jeg sværmer vildt; kuns Glemsel er min Higen,
det er forbi! mit Liv har intet Maal!
(– Henrik Ibsen i Catalia 1850)
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i magasinet Sivilisasjonen.
Norge: Biometrisk digital identitet kommer
Av skribent - 16. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/norge-biometrisk-digital-identitet-kommer/
Den tyske bloggeren Thomas Oysmuller tar for seg hvordan digital biometrisk ID er på vei til å bli gjennomført i Norge. Artikkelen er hentet fra Der Blog für Science.
Av Thomas Oysmuller.
Norge kvitter seg med sitt gamle digitale registreringssystem og ruller ut en digital identitet som skal knyttes til biometriske data.
Det norske systemet «BankID» er under oppdatering og vokser til en digital identitet inkludert biometriske data. Det forrige digitale gjenkjenningssystemet hadde vært i bruk siden 2009 og var nyttig for en rekke tjenester og ting. Nå kommer noe nytt som skal «effektivisere» måten du kan verifisere din egen digitale identitet på på nett.
Norge digitalt og biometrisk
Nyheten: De nye appene vil ha integrerte biometriske data, ansiktsgjenkjenning og fingeravtrykk. Denne overgangen til et biometrisk system ble annonsert av Jan Bjerved, fra det norske betalingssystemet BankAxept. Det er foreløpig ikke klart når overgangen vil finne sted, men den endelige slutten for «BankID» vil antakelig komme i 2023.
Les: BankID på mobil blir historie: – Vil gjøre hverdagen enklere
Mer enn 4 millioner nordmenn, mer enn 80 prosent av befolkningen, bruker i dag såkalt «BankID», mange av dem daglig. Det var en «revolusjon» i 2009, men nå vil folk ha noe «enklere», sa Bjerkved. Det er faktisk bare et lite skritt til Norges digitale samfunn. «BankID» kreves for nettkjøp. Gjeldende «BankID» kan brukes frivillig til legebesøk (på nettsidene til Helsedepartementet kan du også se egne vaksinasjonstimer), selvangivelser, betaling av administrative bøter eller bilsalg.
Det forrige systemet var allerede et «digitalt ID-system», skriver den svenske journalisten Peter Imanuelsen. «For å si det enkelt: digital identitet er utbredt i Norge.» Det nye steget er nå å koble digital identitet med biometriske data. En kode (kjent som TAN i Østerrike) kan også brukes på «BankID» som sendes via SMS, men dette systemet vil gradvis fases ut.
Les: IT’S COMING: Digital ID with facial recognition
Den vil bli erstattet av apper som gjenkjenner ansikter og fingeravtrykk. Et passord kan også være nødvendig. – Når du signerer kontrakter eller andre situasjoner som krever ekstra sikkerhet, må du fortsatt bruke et personlig passord, sier Bjerved i BankAxept.
Politisk prioritering
Det selges inn til folk med at det er enklere. Det nye systemet er mer praktisk fordi innlogging bare vil ta 10 sekunder i stedet for de tidligere 30 sekundene. Det er langt mer «praktisk». I bytte mot dette gjør den sparte tiden nordmenn enda mer til en transparent borger.
Imanuelsen analyserer den nye digitale ID-en i Norge: «Så vi kommer til et punkt hvor vi ikke bare har en digital ID, men at folk også vil bruke ansiktet eller fingeravtrykkene for å få tilgang til den. I nabolandet Sverige har rundt 6000 mennesker allerede gått et skritt videre og fått implantert en mikrobrikke slik at de kan foreta kontantløse betalinger.»
En utvikling som ligner den i Norge kan også sees i andre europeiske land. I Østerrike er «Handysignatur», som har bevist seg i årevis, erstattet med «ID Austria». I motsetning til mobiltelefonsignaturen, vil ID Austria også kreve biometriske data og smarttelefonregistrering. Veldig lik det norske pushet. Dette meldte TKP.
Noen dager etter at Emmanuel Macron ble gjenvalgt, annonserte Frankrike et framstøt mot digital identitet. Implementering av nye innbyggerregistreringssystemer har høy prioritet i europeisk politikk.
Alle disse prosjektene, som det er mange flere av i EU-land, kjører for tida under plakaten «frivillig». Kritikere og skeptikere frykter at biometrisk digital identitet kan bli obligatorisk i framtida for å kunne bruke fordeler, tjenester eller andre ting.
Ovenfra eller nedenfra?
Av skribent - 16. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/ovenfra-eller-nedenfra/
Om privatpraktiserende synsing i Nei til EU.
Av Jan Christensen, Drammen.
Krigen i Ukraina har satt sinnene i kok hos mange. Også innad i Nei til EU. Før Nei til EU sentralt hadde uttalt seg noe om krigen, skrev jeg – 26.2 – bl.a. dette i Drammen Nei til EUs nyhetsbrev og på Buskerud Nei til EUs Facebookside: «Putin/Russlands invasjon i Ukraina må fordømmes. Den er brudd på det vi betrakter som folkerett og en nasjons rett til selvbestemmelse. Det er også brudd på et av Nei til EUs grunnprinsipper om solidaritet.»
Reaksjonen fra Nei til EUs ledelse var uventet: Dette var privatpraktiserende synsing og i strid med NtEUs syn (?). Nei til EUs ledelse har nå sendt ut ei pressemelding. De tar avstand fra steigan.no fordi «nettstedet sprer konspirasjonsteorier, vaksinedesinformasjon, antisemittisme og unnskyldninger for Russlands invasjon av Ukraina». Tillitsvalgte oppfordres «til å avvikle sine eierinteresser i Mot Dag og ikke skrive for steigan.no».
Jeg er tillitsvalgt i Drammen Nei til EU. Jeg har med interesse lest mange artikler i steigan.no. Det fortsetter jeg med. I mange saker finner jeg steigan.no som et nyttig og uredd korrektiv til våre dominerende massemedia, ikke minst når det gjelder EUs politikk og utvikling. I sin tid tegnet jeg også noen støtteaksjer i moderselskapet Mot Dag. Disse aksjene har i dag nærmest symbolsk verdi, og jeg ser ingen grunn til å kvitte meg med dem.
For meg representerer de ytringsfrihet – også fordi de ofte tar opp saker som ellers forties. Jeg ser heller ingen grunn til å nekte steigan.no eller andre å trykke noe av det jeg måtte skrive offentlig. Å ha tillitsverv i Nei til EU er for meg ikke viktig, men jeg har så langt ingen planer om å melde meg ut av organisasjonen.
Blant NtEUs medlemmer og tillitsvalgte er jeg neppe den eneste med sånne synspunkter. Så langt jeg skjønner, begynte hele dette «sirkuset» med en Dagblad-artikkel sist mandag. Bl.a. ble NtEUs leder, Roy Pedersen, intervjuet. Han var overrasket over at tillitsvalgte hadde aksjer i Mot Dag, han var usikker på om de kunne ekskluderes og opplyste at hva som nå skulle skje, ikke hadde vært diskutert i organisasjonen.
Dagen etter kommer så den nevnte pressemeldinga. Resultatet så langt er – ikke uventet – flere utmeldinger og heftig debatt på Nei til EUs Facebookside: Hvorfor lager ledelsen i Nei til EU denne haste-pressemelding, fjernt fra kampen mot EU og EØS? Endog før det har vært diskutert i organisasjonen? I det minste burde sånt blitt demokratisk behandlet. Av de valgte organer i Nei til EU, sentralt som lokalt.
Saken reiser også et annet viktig spørsmål: I hvilken grad skal Nei til EU la seg påvirke av sensasjonshungrige oppslag fra media som er opptatt av å splitte og svekke EU-motstanden? Er ikke de en langt større «fiende» enn steigan.no? Nei til EU er en grasrotorganisasjon der medlemsdemokrati og mangfold har stått – og må stå – sentralt.
Ovenfra-og-nedad-diktering av hva medlemmer som følger Nei til EUs vedtekter, skal lese, støtte og mene om andre saker, bør være organisasjonen uvedkommende. En grasrotorganisasjon skal styres nedenfra, ikke ovenfra.
Jan Christensen
Denne artikkelen er gjengitt med forfatterens velvillige godkjenning.
Under dekke av krigen i Ukraina planlegger Washington å dele Syria
Av Vanessa Beeley - 16. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/under-dekke-av-krigen-i-ukraina-planlegger-washington-a-dele-syria/
Av Vanessa Beeley.
Under dekke av mediefokuset på NATOs stedfortrederkrig i Ukraina tar Washington grep for å annektere syrisk territorium.
Den 11. mai under møtet med den «globale koalisjonen mot Islamsk stat» i Marrakech, Marokko, tok USAs fungerende assisterende utenriksminister, Victoria Nuland , et ekstraordinært grep som stort sett har gått under radaren til selv uavhengige medier. Alle blir distrahert av hendelser i Ukraina og de okkuperte palestinske områdene.
Nuland som ble berømt for utsagnet «Fuck the EU» under en telefonsamtale som avslørte USAs utenriksdepartements deltakelse i kuppet i 2014 i Ukraina og den påfølgende massakren i Odessa av Washingtons nazi-kontras, retter nå oppmerksomheten mot Syrias nordøstlige territorium.
Nuland har kunngjort at USA vil tillate utenlandske investeringer i det nordøstlige Syria under kontroll av de kurdiske separatistene, et annet amerikansk redskap i Syria. Disse investeringene vil ikke bli påvirket av de enestående sanksjonene som effektivt blokkerer Syria.
De mest brutale av disse økonomiske tiltakene ble introdusert under Trump-administrasjonen – Cæsar-sanksjonene som er utformet for å hemme all ekstern bistand til Syria fra den syriske alliansen, inkludert Russland og Iran.
Caesar Syrian Civilian Protection Act er også uredelig ved å hevde å «beskytte sivile». I virkeligheten er det straffer og skader mot det store flertallet av 17 millioner mennesker som bor i Syria. Det vil føre til at tusenvis av sivile lider og dør unødvendig. – Rick Sterling
Det er unødvendig å si at de de-facto ensidige sanksjonene, som brukes som en kollektiv avstraffelse hele den syriske befolkningen som bor i områder beskyttet av den syriske regjeringen, er ulovlige. Å utvide disse sanksjonene til suverene nasjoner som gir bistand til å gjenoppbygge syrisk infrastruktur er barbarisk og et bevisst forsøk fra USA for å sikre at Syria ikke kan komme seg etter den elleve år lange krigen mot landet.
Sammenhengen mellom økonomisk og militær tvang i Syria ble tydeliggjort av tidligere utenriksminister, Mike Pompeos utsending til Syria, ambassadør James Jeffrey, som ikke bare beskrev Al Qaida som en «amerikansk ressurs» i Syria, men også skrøt åpent av elendighet som sanksjoner hadde ført til det syriske folket:
Og selvfølgelig har vi økt isolasjonen og sanksjonspresset mot Assad, vi har holdt fast ved ingen hjelp til gjenoppbygging, og landet er desperat etter det. Du ser hva som har skjedd med det syriske pundet, du ser hva som har skjedd med hele økonomien. Så det har vært en veldig effektiv strategi…
Journalist Rick Sterling påpekte også ulovligheten og brutaliteten til Cæsar-sanksjonene:
USA har flere mål. Et mål er å hindre Syria i å komme seg. Et annet mål er å forlenge konflikten og skade de landene som har hjulpet Syria. Med fullendt kynisme og amoral beskrev den amerikanske utsendingen for Syria James Jeffrey sin oppgave: «Min jobb er å gjøre det til en hengemyr for russerne.»
Nuland sa at Washington vil utstede en generell lisens, som fritar selskaper fra amerikanske sanksjonsbegrensninger i det nordøstlige Syria.
«USA har til hensikt i løpet av de neste dagene å utstede en generell lisens for å legge til rette for privat økonomisk investeringsaktivitet i områder i Syria som er befridd fra ISIS, og som ikke er kontrollert av regimet.»
Ironien her er selvfølgelig at ISIS i virkeligheten er en annen stedfortreder for den amerikanske koalisjonen som hadde tjent på oljeressursinntektene før okkupasjonen av oljefeltene av de kurdiske kontragruppene. Det er også en grad av samarbeid nedsunket i korrupsjon mellom de kurdiske separatistene og ISIS, begge fokusert på etnisk rensing av nordøst for å gjøre plass for en «autonom region» effektivt kontrollert av Washington, London og Israel. Som den syriske forsker, Ibrahim Wahdi, skrev i februar 2022:
Vi kan tydelig se at den største organiserte smuglingen og masseoverføringen av ISIS-militante mot det syriske Badia knyttet til den irakiske grensen nord for Al-Tanf-regionen, som falt sammen med Ukraina-krisa og forhandlingene om den iranske atomavtalen, har som mål å utløse kaos fra CIAs og israelsk etterretnings side gjennom å gjenopplive ISIS for å beholde det som et påskudd for USAs okkupasjon av syriske territorium.
Nulands påstander om at investeringer i områder «tidligere holdt» av ISIS er «nødvendige for å forhindre en gjenoppblomstring av Den islamske staten ved å la den rekruttere og utnytte lokal misnøye» er hykleri av høyeste orden. Washington og London rekrutterer, bevæpner og utruster ISIS-terrorister og sender inn sine krigere i områder av Badia-ørkenen (øst for Homs) hvor de kan gjøre mest skade på installasjonene og konvoiene til den syriske arabiske hæren – dette inkluderer forstyrrelse av den magre oljeforsyninga til Damaskus fra nord-øst. Som Wahdi påpekte:
Faren med ISIS-kortet ligger i det store antallet fordelt på 9 fengsler i de USA-støttede SDF-kontrollerte områdene, som er potensielle mål for lignende angrep [for å løslate ISIS-terrorister], spesielt «Kamba Al-Bulgar»-fengselet, øst. av Al-Shaddadi-byen på den sørlige landsbygda i Hasaka, som inkluderer 5000 ISIS-krigere.
I tillegg til Al-Sina’a-fengslene, Al-Shaddadiyah, Derek/Al-Malikiyah, Al-Kasra, Al-Raqqa Central Prison, Rmelan og Nafker i byen Qamishli, hvor 60 ISIS-krigere ble overført fra til et fengsel i Al -Hasakah i september i fjor.
Både ISIS og de kurdiske Contras er ansvarlige for tjuveri av olje fra Syria. Al Qaida har monopol på behandlinga av den stjålne oljen via sin WATAD-organisasjon. Den amerikanske koalisjonen har en egeninteresse i å bringe den syriske befolkninga i kne og skape opposisjon mot den syriske regjeringa som har forpurret koalisjonens militære planer om regimeskifte.
Krigen mot Russland i Ukraina er også hevn for Russlands rolle i å genuint bekjempe ISIS i Syria og tvinge terrororganisasjonen til å trekke seg tilbake til Nordøst-Syria og Irak, hvor den er like ansvarlig for ødeleggelsen av sivil infrastruktur, spesielt elektriske installasjoner for ytterligere å straffe enhver irakisk motstand mot USAs okkupasjon.
Nuland og Washington fyrer bevisst opp under lokal misnøye og muliggjør rekruttering og utvidelse av ISIS.
Ikke bare vil disse sanksjonsfrie lisensene gjelde for de kurdiske Contras, men den tyrkisk støttede militsen som okkuperer de nordlige grensesonene til Syria vil også bli inkludert i avtalen. Dette betyr at syrisk territorium de-facto vil bli annektert av disse redskapene for NATO – inkludert Al Qaida (Tyrkia) og tilknyttede organisasjoner.
Ifølge en diplomat som har diskutert saken mye med amerikanske tjenestemenn, vil lisensen gjelde landbruk og gjenoppbyggingsarbeid, men ikke olje. Jeg antar at det ikke er nødvendig å inkludere olje, da det allerede regnes som noe USA allerede kontrollerer gjennom krigen de startet i 2011. Tross alt sa Trump veldig klart «vi beholder oljen – jeg har alltid sagt det – beholder oljen . Vi ønsker å beholde oljen, 45 millioner dollar i måneden. Behold oljen. Vi har sikret oljen.»
Hvis lisensen vil gjelde for gjenoppbygging og landbruk, vil dette legitimere byggingen av bosetninger og fortsatt tjuveri (fra kurdernes side) av syriske landbruksprodukter i regionen, okkupasjonen av hvetelagringssentrene og reduksjonen i forsyningen til Damaskus av disse essensielle ressurser. I hovedsak en forsterkning av beleiringa av det syriske folket som allerede lider av alvorlig matusikkerhet, fattigdom, drivstoff- og energimangel i et forferdelig omfang.
Det å holde tilbake midler for å opprettholde liv til uskyldige sivile for å tvinge en hel nasjon til å underkaste seg utenlandske agendaer i regionen må bestemt kvalifisere som økonomisk terrorisme. Ødeleggelse av essensiell sivil infrastruktur er en krigsforbrytelse, tilbakeholdelse av essensielle ressurser eller okkupasjon av disse ressursene er også en krigsforbrytelse. Man kan hevde at den amerikanske koalisjonen er ansvarlig for folkemord i Syria i henhold til folkemordskonvensjonen artikkel II (e) – «bevisst å påføre gruppen livsbetingelser beregnet til å medføre dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis».
Når Washington snakker om «stabiliserings»-aktiviteter i områdene deres «allierte» tok fra Den Islamske staten, lyver de. Dets «allierte» blir forledet til å tro at de vil dra nytte av samarbeidet med USA. I virkeligheten er de nyttige verktøy for å legge til rette for USAs og Israels agenda i regionen – å balkanisere Syria og fremfor alt å sikre den ulovlige amerikanske militærbasen Al Tanf i sør-øst (som grenser til Jordan) for å forhindre sammenkoblinga av motstandsaksen fra Iran til Libanon og til slutt Palestina. For å beskytte «israelsk sikkerhet» i regionen.
Den organiserte smuglinga og overføringa av ISIS-terrorister til det syriske Badia knyttet til den irakiske grensen nord for Al Tanf er for å opprettholde CIA/MI6/Israelisk kaosstrategi i Syria og for å rettferdiggjøre USAs okkupasjon av syrisk territorium under det falske ISIS-påskuddet.
Det Nuland foreslår er et skritt fremover for Washington i annekteringen av Syrias mest ressursrike territorium. Det er annektering ved fullmakt. Tyrkia vil også dra nytte av disse lisensordningene og vil ytterligere bygge inn sin Al Qaida-ledede milits i de nordlige grenseområdene og dermed sikre permanent usikkerhet for Syria i nord.
Arabere, assyrere og armenere vil nødvendigvis bli etnisk renset fra disse sonene for å gjøre plass for disse USA-sanksjonerte bosetningene, og det er allment kjent at de kurdiske partnerne deres har forberedt seg på dette en stund – forbudt den syriske læreplanen i skoler og rasering av arabiske hus i området mens de tvinger verneplikten inn på lokalsamfunnene, kjører kampanjer for kidnapping og internering.
Nuland informerte koalisjonsmedlemmer i Marrakech om at «Washington ønsket å samle inn 350 millioner dollar for disse påståtte «stabiliserings»-aktivitetene i det nordøstlige Syria i løpet av 2022. Irak er også målet for den samme «stabiliserings»-kampanjen. Det Nuland egentlig mener er at Washington under dekke av Ukraina vil sette seg i bevegelse for å sikre permanent krenking av Syrias territoriale integritet, samtidig som det utgir seg forargelse over at Russland krenker suvereniteten til Ukraina som allerede er okkupert av NATO og lite mer enn Washingtons vasallstat på grensa til deres erkefiende Russland.
Denne artikkelen er oversatt fra: Washington moves to annex north-east Syria by proxy
Les også Vanessa Beeley: NATOs hvite hjelmer følger al-Qaida til Ukraina
Se også: Vanessa Beeley -The tale of the White Helmets in the Western media, on the ground in Syria and beyond
Ukraina-krigen: Ukrainas «demokratiske» revolusjon
Av skribent - 16. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/ukraina-krigen-ukrainas-demokratiske-revolusjon%ef%bf%bc/
Dette er del 3 i en derie på tre artikler om bakgrunnen for krigen i Ukraina. Første del finner du her: Ukrainas nazisme-problem, andre del her: Ukraina-krigen: Vestens rolle.
Av Th. Olsen.
Er krigen i Ukraina Vestens forsvar for demokratiet? Etter at Russland invaderte Ukraina har rosemalingen av Ukraina som samfunn og demokrati steget til nye høyder, og utelatelsene av kritikkverdige forhold (for å utrykke det forsiktig) er blitt “kjettersk”. Svulstige påstander om at kampen til Ukraina er «kampen for vestlige demokratier» o.l. har florert i norsk offentlighet. Vi kunne for eksempel 10. mars lese på lederplass i VG at:
Den krisen Europa nå står midt oppe i, med en brutal krig, utløst av Russlands invasjon i det demokratiske og selvstendige Ukraina.
Venstres Ola Elvestuen hadde lignende uttalelse i Ranablad:
Nå må norske havner stenges for russiske skip og russiske eierinteresser. Ukraina må støttes i kampen for sitt demokrati.
Skribent og blogger Kjetil Rolness raste mot NRKs noenlunde avdempet og balansert (og naturligvis forenklede) beskrivelse av konflikten. Han var misfornøyd med at NRK ikke nevnte en rekke faktorer i konflikten, som for eksempel hva som foregikk i det jeg i Del 2 av denne artikkelserien kaller Maidan-kuppet i 2014:
…heller ikke at protestene førte til en demokratisk revolusjon, og en uavhengighet med bred støtte i folket.
Det er ikke mye kunnskap man trenger å tilegne seg om ukrainske samfunn og politikk før man ser at slike begreper og beskrivelser som “demokratisk reevolusjon” ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Jeg vil for øvrig presisere at å vurdere konflikten med disse termene/perspektivene blir temmelig meningsløst, for hvis Ukraina faktisk var et mønster-demokrati hadde ikke invasjonen fra Russlands side vært mer å fordømme, og skulle Ukraina vise seg å være alt annet enn et mønster-demokrati, eller ikke et demokrati i det hele tatt, gjør det isolert sett heller ikke invasjonen mer legitim. Det er rett og slett ikke mye mening i å bruke disse begrepene. Dette fungerer derimot naturligvis godt som «narrativ-bygger» når det skal vekkes følelser i det norske folk, slik at man kan støtte Ukraina betingelsesløst, og man kan fordømme Russland og Putin betingelsesløst. Slik retorikk, psykologisk manipulasjon og føleri fungerer dessverre ganske uovertruffent i det norske folk og hos politikere og skribenter som Rolness.
En fullverdig diskusjon om demokrati i Ukraina burde egentlig innledes med en grundig diskusjon om hva som reelt sett definerer et demokrati. Det norske folk og offentlighet har i stor grad redusert dette spørsmålet til at hvis man har valg hvor befolkningen kan avgi sin stemme hvert fjerde år har man demokrati; noe som gjør nesten alle land i verden til demokratier. Noen argumenterer videre for at det ikke holder å bare ha valg, men at det må være «frie valg», og i samme åndedrett definerer man automatisk at valg i Vesten er frie, og i resten av verden, inkludert Russland er valgene stort sett «rigget» slik at man der således ikke har demokrati. Ligger ikke et reelt og ekte demokrati et annet sted enn i at det er valg? Er ikke valg mer ett politisk system (som kan være nærmeste kjemisk fritt for ekte demokrati) enn at det definerer demokrati som en kvalitativ verdi? Kunne et ekte demokrati mye bedre defineres for eks. ut fra om et lands ledere jobbet så svetten silte utelukkende for landet og befolkningens beste, og ikke for eksempel for utenlandske interesser som EU, NATO, WHO, Verdensbanken, FN, eller finans-institusjonene, for å nevne noen? En grundigere drøfting av dette får jeg la ligge for denne gang.
Når det gjelder Ukraina er landet et av verdens mest markante oligarkier. Både publikasjoner i hovedstrømskomplekset og i alternative medier har skrevet mye om dette. Blant annet Atlantic Council har omtalt dette samt at nesten all media i Ukraina er styrt av oligarker. Er ikke en (reelt) fri presse en avgjørende bærebjelke i et demokrati? Carnegie Europe har også tidligere nevnt «oligark-problemet» i Ukraina, også knyttet til pressen:
The TV channels owned by just four oligarchs—Ihor Kolomoyskyi, Dmytro Firtash, Viktor Pinchuk, and Rinat Akhmetov—together cover almost 80 percent of the Ukrainian TV market.
Andre eksempler som har tatt opp tematikken er Bruegel.org og The Guardian. En mye grundigere gjennomgang av dette aspektet med demokratiets vilkår i Ukraina har blitt skrevet av Rolo Slavskiy. Han gjennomgår hvilke politiske makt-fraksjoner som har dominert Ukraina, og han beskriver ikke bare oligark-elementet, men også at dette oligarkiet går over i nærmest mafia-strukturer. Ukraina har siden deres uavhengighet etter Sovjetunionens fall nesten totalt blitt dominert av noe han kaller «The Eastern Mafia». Innenfor denne mafia-strukturen er det to grupperinger det er verdt å nevne – Donbass-grupperingen og Dniepropetrovsk-grupperingen; sistnevnte med oligarken Ihor Kholomoisky som den dominerende «herre og mester». Begge fraksjoner fikk stort makt etter at de tok over industri, fabrikker og energi-sektoren i sine regioner. Regionen Dniepropetrovsk har representert den øverste politiske makten siden 2014. Et lite unntak i dette var inntoget til «Orangerevolusjons-presidenten» Victor Yushchenko som ble president i 2005-2010. Hans inntog kom på en bølge av støtte fra Vest-Ukraina og en del i de sentrale regionene som var lei av den massive korrupsjonen og de dominante kriminelle elementene i politikken. Han hadde inngått samarbeid med gassbaronessen Yulia Tymoshenko fra Donbass for å danne en sterk opposisjonsblokk. Yushenkos ineffektive periode ved makten førte til Victor Yanukovych retur til makten, også han en skikkelse fra Donbass-mafiaen.
Som et direkte resultat av Yushchenkos inntog begynte en ny fraksjon å reise seg, som til nå ikke hadde hatt særlig makt i Ukraina på nasjonalt nivå, nemlig radikale «høyre-vingere» fra Galicia, ofte omtalt som ny-nazister. Yushchenko legitimerte disse, og integrerte disse inn i myndighetsapparatet. Deres historie går for øvrig lenger tilbake i tid og helt til den russiske revolusjonen. Galicerne ble i hovedsak integrert inn i sikkerhets-apparatet i Ukraina; i politi, i militæret og i SBU (sikkerhetspolitiet). Da Yanukovych kom til makten gjorde han ingenting for å reversere denne utviklingen, og til slutt ble han til dels drevet fra makten av nettopp disse i Maidan-kuppet i 2014. Etter kuppet i 2014 styrket disse galiciske fraksjonene sine makt over sikkerhetsapparatet ytterligere. Slavskiy understreker at disse nå i dag styrer Kiev i stor grad.
Den andre fraksjonen, «Eastern Mafia» med Ihor Kolomoyskyi har med suksess opprettet sin egen private hærstyrke, blant annet den beryktede Azov-bataljonen. Denne fraksjonen har overvunnet og slått ned Donbass-mafiaen ved hjelp av målrettede likvideringer samt det strategiske alliansen med Galicia-fraksjonen som styrer Kiev. Det er i dag alliansen av disse to fraksjonene som dominerer Ukraina politisk. Galicia-fraksjonen styrer sikkerhets-apparatet og militæret, mens Kholomoyskyi kontrollerer økonomien og media. Og begge disse fraksjonene har betydelig støtte fra Vesten og spesielt vestlige etterretningsbyråer.
I tillegg er nåværende president Zelenskyy et politiker-produkt av Kholomoyskyi. Det var Kholomoyskyi’s egen tv-kanal som skapte og sendte tv-programmet som fikk Zelensky frem på scenen, i hvilket han ble portrettert som en mann som var dedikert til å bekjempe korrupsjon og forsvare det ukrainske folket. Når det ble valg-periode brukte Kholomoyskyi sine media-ressurser og sine folk til å drifte valg-kampanjen for Zelenskyy. Zelenskyy har rett og slett vært en «Kholomoyskyi-puppet», mens det nå i dag under krigen samt i perioden før er tydelige tegn på at han er en tilnærmet fullstendig og utilslørt «USA-puppet». Det er min sterke antakelse at Zelenskyy nå ikke gjør en eneste beslutning eller sier et eneste ord uten at det er et diktert manuskript fra USA og UK.
Etter kuppet i 2014, hvor den trolig ekstremt korrupte Poroshenko kom til makten har det skjedd en rekke hendelser som ikke er forenlig med noe man kan kalle et demokrati. Dette kommer i tillegg til det ovennevnte, som allerede er nok til å egentlig avskrive Ukraina som et reelt demokrati (hvis man skal ta begrepet på alvor og la det transcendere det at det finnes politiske valg hvert fjerde år).
Den politiske volden i Ukraina
Den politiske volden som finner sted i Ukraina er svært omfattende, og ville fått krigsoverskrifter i et hvert annet vestlig land. Denys Gorbach har skrevet en lengre redegjørelse for dette. De høyre-ekstreme elementene i Ukraina er aktive i å prøve å nå sine politiske mål ved vold. Gorbach kaller dem «voldelige politiske entreprenører», noe han definerer som at de følger en opportunistisk strategi for å få popularitet og innflytelse ved å høste av sin spesielle kapasitet på og vilje til vold, istedenfor å følge en strikt ideologisk agenda.
Som nevnt tidligere er det tydelig at Azov Bataljonen og dets politiske fløyer har en strategi som tar sikte på å ikke bli for eksponert i de voldelige aksjonene. Dette resulterer i at Azov samt deres undergrupper og affilierte ofte har en tilbaketrukket rolle i aksjoner. Likefult er det også mye som tyder på at de har en aktiv rolle fra kulissene for volds-aktivismen, noe mange har gitt vitnesbyrd om.
I byen Lviv i Vest-Ukraina er politiet infiltrert av høyreekstreme elementer. Dette medfører at når aktivister, ofte fra venstres-siden eller fra «liberale grupper», har markeringer/arrangementer hvor de blir angrepet av høyre-ekstreme og nazistiske elementer griper ikke politiet inn. Det politiske målet med volden i Lviv er enkelt og greit å ta kontrollen over den politiske aktivismene på gatenivå, noe som Gorbach beskriver slik:
The contested hegemony over street-level political activism is the common rationale behind the acts of far-right political violence in Lviv. This western city, Ukraine’s “national Piedmont”, has always been considered the heartland of Ukrainian nationalism.
Gorbach har som illustrasjon for omfanget av volden til de høyre-ekstreme i Ukraina gått igjennom og listet opp hvert kjente tilfelle av slik vold og angrep de første 4 månedene av 2018. Jeg tar for meg bare noen få eksempler herunder:
19. januar i Kiev angrep den ny-nazistiske gruppen C14 en minnesmarkering for russiske anti-fascister Stanislav Markelov og Anastasia Baburova, som skal ha blitt drept av ny-nazister i Moskva i 2009.
28. januar i Lviv angrep høyre-ekstreme fra Azov National Corps og dets allierte Misanthropic Division med vold en demonstrasjon i Lviv. Angrepet ble utført mot en gruppe dyreverns-aktivister fra venstresiden, og det ble kastet røykgranater inn i folkemengden. Angriperne skal ha håndhilst på politiet og utvekslet mottoet «White Pride» seg i mellom. Politiet grep senere inn, men da med temmelig brutal arrestasjon av dyrevernsaktivistene og ikke angriperne.
29. januar tok National Militia, en undergren av Azov kontroll over og okkuperte rådhuset i Cherkasy. Her tvang de byrådet til å stemme for sin egen oppløsning pga. angripernes misnøye med byrådets politiske beslutninger i en gitt sak. Altså politisk beslutning vedtatt pga. av trusler, vold og tvang.
13. februar gikk gruppen Freikorps, som skal være tett affiliert med Azov National Corps til angrep på en tilstelning arrangert av LGBT-bevegelsen i Kharkov.
15. februar endte C14 og National Militia i sammenstøt med politiet i Kiev ifm. en rettssak til borgermesteren fra Odessa Gennady Trukhanov som var tiltalt for tyveri.
8. mars, på kvinnedagen, var det en rekke arrangementer og nesten tilsvarende mange angrep fra høyre-ekstreme grupper. I Mariupol angrep Azov-grupperinger feminist- og liberalist-marsjer. I Kiev ble en rekke marsjer angrepet, og hvor politiet var helt passive i å beskytte deltakerne i marsjene. I Lviv angrep medlemmer av Azov National Corps besøkende til en feminist-utstilling, samt en relatert marsj. Da deltakerne i marsjen trakk seg tilbake og inn på en trikk ble den bombardert med brostein. Politiet stod passivt å så på.
Dette var som sagt bare et lite utdrag av hendelsene i denne perioden. Gorbach oppsummerer det hele slik:
As I have argued above, Ukraine’s far right are taking the logic of “violent entrepreneurship” outside the purely commercial and apolitical realm – and employing it in the domain of political contestation, where illicit violence is a precious resource that can be bought and rented. Ukrainian Nazi movements thus exist on the intersection of several worlds (criminal, commercial, military, marginal-political, mainstream political).
Minoritets- og språklover
Det har blitt foreslått og vedtatt nye lover om språk og minoriteter i Ukraina som i enkelte henseender må sees på som problematiske. I 2017 vedtok daværende president Petro Poroshenko en undervisningslov som nedtonet minoritetenes språklige rettigheter i undervisning. I Ukraina som har omtrent en tredjedel russisktalende skulle loven sørge for at ukrainsk ble eneste språk i undervisning.
25. april i 2019 vedtok Radaen å fjerne russisk språk og kultur fra deler av det offentlige rom i Ukraina. Dette var kort tid etter at Zelenskyy var valgt til president, hvor Radaen vedtok med 270 mot 39 stemmer en lov som sørger for full «ukrainifisering» og stempling av russisktalende ukrainere. Den vedtatte loven som ble utarbeidet året før krevde blant annet at alle i Ukraina som er offentlig ansatte skulle snakke ukrainsk, enten de er på jobb eller opptrer offentlig. Videre skulle alle ansatte i butikker og restauranter kunne snakke ukrainsk, og egne språkinspektører og høye bøter for brudd på dette var virkemidler for å gjennomføre dette.
Når det gjelder minoriteter ble det i 2021 fremmet en lov om rettigheter for urfolk og nasjonale minoriteter i Ukraina. Dette høres med første øyekast positivt ut, men en konsekvens av lovforslaget er at minoritetene tvert imot mistet rettigheter da den fratar russere, polakker, ungarere m.fl. statusen som nasjonal minoritet med språklige og kulturelle rettigheter. Angrepene på minoriteter i Ukraina, som hadde pågått lenge før disse ovennevnte lovforslagene, fikk tidligere blant annet den i hovedsak russisk-språklige Donbass-regionen til å reise seg. Men det gjorde også den ungarske minoriteten i Ukraina, som før hadde fått undervisning på sitt eget språk, og som fikk Ungarns støtte i sine krav.
Ikke enkelt å være opposisjonspolitiker eller kritisk journalist i Ukraina
Medier og blomstrende politisk opposisjon bør være et sentralt parameter for å «måle demokrati» i et land. For å ta Norge som et eksempel – vi har knapt en politisk opposisjon, alle partier er med i samme «klubb», fronter overordnet sett den samme politikken, de samme agendaene, dog med noen ørsmå og stort sett kosmetiske forskjeller seg imellom. Noen beskriver den politiske sfæren i Norge (uten reell opposisjon) med den negativt ladede betegnelsen «et kartell», noe som dessverre er nærmere virkeligheten enn man burde sette pris på. Også mediene fronter de samme sakene og agendaene nærmeset uten unntak, slik at begrepet frie og uavhengige medier i Norge (og hele Vesten) er en ren nominalisme. Dette resulterer videre i at det naturligvis heller ikke finnes særlig grad av reell fri og åpen debatt i Norge.
Denne alvorlige mangelen på demokrati i Norge utspiller seg i en noe mer subtil form her hjemme enn i Ukraina. I Ukraina stenges medie-kanaler og presse over en lav sko, og opposisjonspolitikere fengsles, angripes, utestenges og drepes. I februar 2021 ble tv-kanalene 112, NewsOne og ZIK stengt av det ukrainske sikkerhetsrådet. Bakgrunnen for å stenge media og forfølge, fengsle, torturere og drepe opposisjonspolitikere er naturligvis stort sett at disse er eller fremstår som pro-russiske, eller rett og slett forfekter dialog og tette relasjoner med nabolandet Russland heller enn i retning EU og USA. De tre overnevnte tv-kanaler er eiet av Taras Kozak, et medlem av Radaen, der han representerer Opposisjonsplattformen – For Livet. Kozak er tett tilknyttet oligarken og en av partiets ledere, Viktor Medvedchuk. At Zelenskyy har god grunn til å angripe opposisjonen er ikke vanskelig å se iom. at hans parti Folkets tjener har gått fra 43 % oppslutning ved valget i 2019 til omtrentlig 17 % siste året, mens Opposisjonsplattformen – For Livet har gått fra 13 % til omtrentlig 20 %.
Drap på journalist gjort av høyreekstreme
I det som av norske politikere, skribenter og andre omtales som et fullverdig og blomstrende demokrati er det likevel ikke lett å være opposisjonspolitiker eller kritisk journalist. I 2014 hadde faktisk NRK en artikkel om journalister som blir drept i verden – utfra kartet i artikkelen ser vi at det bare er Syria som «slo» Ukraina i dette (de vestlig-støttede jihadistene i Syria har drept mange journalister i årenes løp). Det pussige er likevel at NRK har funnet det for godt å ikke omtale Ukraina i artikkelen, bortsett fra en liten kommentar i siste setning.
I 2016 ble journalisten Pavel Sheremet drept i Kiev. Russland fikk (naturligvis) umiddelbart skylden for dette. Men senere ble fem høyre-ekstreme ukrainere pågrepet for dette, blant annet Andrej Antonenko. For å sitere Wikipedia:
An independent investigation by journalists which was published as an online documentary has revealed severe shortcomings in the official investigation and has implicated the involvement of the Security Service of Ukraine.
Ukrainas sikkerhetstjeneste, ofte omtalt som SBU har vært «i vinden» i andre sammenhenger også. SBUs metode med bortføringer og tortur av politikere og dissidenter er blant annet omtalt av Human Right Watch og FNs høykommisjonskontor. Det har også kommet frem informasjon som tyder på at SBU planla å likvidere politiker og journalist Anatoly Shariy. Shariy blir «beskyldt» for å være såkalt pro-russisk, noe som spesielt etter 2014 i praksis er erklært som ulovlig. Han støttet opprinnelig Zelenskyys valgkamp, men har i ettertid blitt en sterk kritiker av Zelenskyy i tillegg til blant annet Euromaidan-kuppet i 2014. I 2012 fikk Shariy politisk asyl i EU, og lever i dag i Spania.
Shariy er på en «svarteliste» som er linket til både ukrainske myndigheter og SBU. Svartelisten inneholder blant annet personlig informasjon og bostedsadresser. Flere personer har blitt drept etter at deres navn har fremkommet av svartelisten.
I april 2015 ble Oleh Kalashnikov, en såkalt pro-russisk politiker fra partiet Party of Regions skutt og drept i Kiev.
Dagen etter ble journalisten Oles Buzina drept i Kiev; han hadde promotert samarbeid mellom Ukraina, Hviterussland og Russland og hadde gått hardt ut mot de ny-nazistiske organisasjonene i Ukraina. Gjerningspersonene viste seg å være ny-nazistene Andrey Medvedko og Denis Polishchuk som både hadde hatt stillinger i myndighetsapparatet og militæret.
Da Party of Shariy, det politiske partiet til Shariy støttet Zelenskyy og sterkt kritiserte Poroshenko ifm. valgkampen før valget i 2019 ble medlemmene av Party of Shariy jevnlig angrepet med vold, sannsynligvis fra Poroshenkos tilhengere. Volden fortsatte i kjølvannet av Zelenskyys valgseier, da Party of Shariy begynte å kritisere Zelenskyy.
I 2020 ble medlemmer angrepet med røykbomber og tåregass av nazist-affilierte grupper. I Kharkiv ble et medlem banket opp av maskerte menn og etterlatt alvorlig skadet. I Vinnytsia ble et medlem banket opp av folk fra den ny-nazistiske gruppen Edelweiss, med brukne ribbein og punkterte lunger som resultat. I en annen hendelse ble et medlem angrepet fysisk inne på parti-kontoret av et medlem av Azov Bataljonen.
MintPressNews har skrevet en grundig artikkel om slike omstendigheter i Ukraina. De skriver blant annet om at Shariy beskyldte president Zelenskyy for å ha planlagt å likvidere ham, en beskyldning som helt klart ikke var tatt ut av løse luften:
While members of his party were beaten in the streets and inside their offices, Shariy was under threat. On July 8, 2020, he accused Zelensky of ordering his assassination, publishing a confession given to Catalan Police by Zoloytkhin, the man who had published his address the year before. Zoloytkhin was wanted in Ukraine for numerous serious crimes, including participation in the 2016 kidnapping and beating of journalist Vladislav Bovtruk. Zoloytkhin confessed to police that top figures in the Zelensky government had instructed him to murder Shariy, and Shariy published a video confession from Zoloytkhin
I august 2020 ble en buss med medlemmer fra Opposisjonsplattformen – For Livet angrepet og skutt på, hvor flere ble skadet. National Corps og Azov fikk skylden av noen, uten at jeg har klart å finne endelig bevis for dette. Myndighetene på sin side kalte i sin etterforskning hendelsen for «hooliganism».
The Grayzone har også en grundig artikkel om dette «demokratiske» fenomenet i Ukraina med vold, bortføringer, tortur og drap av opposisjonspolitikere.
I mars 2022 gikk Zelenskyy, som i 2019 ble valgt på en parole om å skape fred og forsoning med de russisktalende i landet til det skritt å forby 11 opposisjonspartier, i tillegg til de allerede nevnte 3 tv-kanalene, her omtalt av Al Jazeera.
Andre «demokratiske» aspekter
Sommeren 2019 skulle oligarken og politiker Petro Poroshenko, som var president før Zelenskyy vant valget i 2019, og som muligens har vært den mest korrupte presidenten i Ukrainas historie, avhøres i en etterforskning hvor han stod tiltalt for 11 lovbrudd, blant annet mistanke om forræderi og maktmisbruk. Blant de mistenkte lovbruddene var å ha fremprovosert konflikten med Russland i Ketsj-stredet ved Krim i 2018, ulovlig nasjonalisering av Privat Bank, og hvitvasking. Som reaksjon på etterforskningen aksjonerte høyre-ekstreme og nasjonalister og Poroshenkos tilhengere fra hans politiske parti hvor de forsøkte å storme det statlige etterforskningsbyrået, her ser vi noe av hendelsen.
I mai 2017 utrykket Jurij Bereza, medlem av Radaen og kommandant for Dnipro Bataljonen fra talerstolen i parlamentet ønske om å skyte opposisjonen da han stod på talerstolen i Radaen. Bakgrunnen var at Radaen vedtok en lov som forbød St. George-bånd som har blitt brukt til å markere seieren over Hitler-Tyskland, noe som opposisjonen protesterte mot.
I 2018 kom det frem at Ukrainas generalkonsul i Tyskland Vasyl Marusjtsjynets i mange år hadde kommet med anti-semittisk hets og blant annet hyllet Holocaust, en sak som utløste diplomatisk skandale. Dette har ikke blitt omtalt i norske medier, men tysk presse og Reuters omtalte saken.
I 2015 vedtok Radaen et lovforslag som ikke bare hyllet organisasjonene som under Andre Verdenskrig utførte drap og etnisk rensing i stor skala og samarbeidet med Nazi-Tyskland, men lovforslaget gjorde det også forbudt å kritisere disse organisasjonene (OUN og UPA) og personene, hvor The Jerusalem Post blant annet skriver følgende:
Ukraine’s parliament, the Supreme Rada, passed a draft law last month honoring organizations involved in mass ethnic cleansing during World War Two.
The draft law – which is now on President Petro Poroshenko’s desk awaiting his signature – recognizes a series of Ukrainian political and military organizations as “fighters for Ukrainian independence in the 20th century” and bans the criticism of these groups and their members. (The bill doesn’t state the penalty for doing so.) Two of the groups honored – the Organization of Ukrainian Nationalists (OUN) and the Ukrainian Insurgent Army (UPA) – helped the Nazis carry out the Holocaust while also killing close to 100,000 Polish civilians during World War Two.
En tv-kanal har relatert til dette også fått bot for å kalle C14 for ny-nazister. I Lviv erklærte også de lokale myndighetene at de ville feire 75-årsjublieet for dannelsen av SS-divisjonen Galicia.
Uten at jeg skal gå grundig inn på det her kan det også nevnes at Ukraina er et land med et massivt nivå av korrupsjon, helt i verdenstoppen. Ukraina har blitt omtalt som Europas mest korrupte land, for eks. her av The Guardian.
Hvis man utfra ovennevnte fakta om det ukrainske samfunn, USAs og Vestens omfattende rolle i Ukraina samt de nazistiske elementenes verdensledende rolle i landet klarer å omtale konflikten som en kamp for demokratiet har man sensasjonell liten grad av kontakt med virkeligheten. Krisen i Ukraina handler om brutal geopolitikk, og er overordnet sett nå (og har vært lenge) hovedsakelig en slagmark for USAs kamp mot Russland.
Oppsummering
Det er ingen tvil om det var dramatisk og negativt at krigen som har pågått siden 2014 ble eskalert dramatisk opp da Russland invaderte Ukraina i slutten av februar. Det er heller ingen tvil om at det er grunn til å ha medfølelse med den ukrainske befolkningen i og med at Ukraina og dets befolkning nå brukes som arena for en proxy-krig som geopolitisk sett i realiteten er mellom Vesten (primært USA og Storbritannia) og Russland.
Denne krisen blir på samme måte som med Covid-19 og vaksinen; det er viktig å kunne gjøre et informert valg. Hvis Norges befolkning og politikerklasse faktisk ønsker verdenskrig, må det i det minste komme ut av et informert valg hvor ikke en mengde av den sentrale informasjonen og bakteppet er utelatt. Norsk presse og politikk er nærmest fullstendig lakeier for USAs (og dermed NATOs) prosjekter, og norske befolkning lar seg påvirke til å styre alle sine holdninger og beslutninger av kampanje-journalistikk og følelser. Dumme beslutninger i denne situasjonen kan føre til verdenskrig (noe det strengt talt allerede er, med tanke på Vesten og Norges våpenleveringer til Ukraina).
Uansett ønske og legitimitet til å fordømme Russland er Norge ikke tjent med krig mot nabolandet Russland, og vi bør virkelig komme ut av den situasjonen hvor vi fungerer som en vasall-stat for USA hvor det er USAs interesser som styrer all vår politikk. De massive sanksjonene som er innført mot Russland skaper også en massiv krise i Europa, noe som bare USA tjener på i sitt geopolitiske maktspill. I tillegg er verdenskrig (og atomkrig) noe vi for enhver pris ikke bør «leke med». Denne norske og europeiske selvutslettelsen for å tjene USAs diktat er ganske utrolig å bivåne, men skjer pga. massiv kunnskapsløshet, kampanje-journalistikk og føleri, og kan få enorme konsekvenser for oss.
Les de to foregående artiklene:
Ukrainas nazisme-problem
Ukraina-krigen: Vestens rolle
Nyhetsbyråer som propagandakrigere
Av Max Blumenthal - 16. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/nyhetsbyraer-som-propagandakrigere/
Reuters, BBC og Bellingcat deltok i skjulte programmer finansiert av det britiske utenriksdepartementet for å «svekke Russland», avslører lekkede dokumenter
Av Max Blumenthal., The Grayzone.
Lekkede dokumenter viser Reuters og BBCs engasjement i skjulte britiske FCO-programmer for å bevirke «holdningsendring» og «svekke den russiske statens innflytelse», sammen med etterretningsleverandører og Bellingcat.
UK Foreign and Commonwealth Office (FCO) har sponset Reuters og BBC til å gjennomføre en serie skjulte programmer med sikte på å fremme regimeskifte i Russland og undergrave regjeringen i Øst-Europa og Sentral-Asia, ifølge en serie lekkede dokumenter.
Det lekkede materialet viser hvordan Thomson Reuters Foundation og BBC Media Action deltar i en skjult informasjonskrigføringskampanje rettet mot Russland. Medieorganisasjonene jobbet gjennom en skyggeavdeling i den britiske FCO kjent som Counter Disinformation & Media Development (CDMD), sammen med en samling etterretningsaktører i en hemmelig enhet kjent som «konsortiet».
Gjennom opplæringsprogrammer for russiske journalister overvåket av Reuters, forsøkte det britiske utenriksdepartementet å produsere en «holdningsendring hos deltakerne», og fremme en «positiv innvirkning» på deres «oppfatning av Storbritannia.»
«Disse avsløringene viser at når parlamentsmedlemmer klagde på Russland, brukte britiske agenter BBC og Reuters til å iverksette nøyaktig samme taktikk som politikere og mediekommentatorer anklaget Russland for å bruke,» sa Chris Williamson, en tidligere britisk Labour-parlamentsmedlem som forsøkte å få til en offentlig gransking av CDMDs hemmelige aktiviteter, men ble blokkert på grunn av nasjonal sikkerhet, til The Grayzone.
«BBC og Reuters fremstiller seg selv som en upåklagelige, upartiske og autoritative kilder til verdensnyheter,» fortsatte Williamson, «men begge er nå enormt kompromittert av disse avsløringene. Dobbeltstandarder som dette bringer bare etablissementspolitikere og pressen i ytterligere vanry.»
Talsmann for Thomson Reuters Foundation, Jenny Vereker, bekreftet implisitt ektheten av de lekkede dokumentene i et e-postsvar på spørsmål fra The Grayzone. Imidlertid hevdet hun at, «Konklusjonen om at Thomson Reuters Foundation var engasjert i ‘hemmelige aktiviteter’ er unøyaktig og gir en feilaktig fremstilling av vårt arbeid i allmennhetens interesse. Vi har i flere tiår åpent støttet en fri presse og har jobbet for å hjelpe journalister globalt med å utvikle ferdighetene som trengs for å rapportere med uavhengighet.»
Samlingen av lekkede filer ligner mye på britiske FCO-relaterte dokumenter utgitt mellom 2018 og 2020 av et hackerkollektiv som kaller seg Anonymous. Den samme kilden har krevd æren for å ha fått tak i de siste dokumentene nå.
Grayzone rapporterte i oktober 2020 om lekket materiale utgitt av Anonymous som avslørte en massiv propagandakampanje finansiert av den britiske FCO for å dyrke støtte til regimeskifte i Syria. Like etter hevdet utenriksdepartementet at datasystemene deres hadde blitt penetrert av hackere, og bekreftet dermed ektheten deres.
De nye lekkasjene illustrerer i alarmerende detalj hvordan Reuters og BBC – to av de største og mest fremtredende nyhetsorganisasjonene i verden – forsøkte å svare på det britiske utenriksdepartementets oppfordring om hjelp til å forbedre dets «evne til å reagere og fremme vårt budskap over hele Russland», og for å «motvirke den russiske regjeringens fortelling.» Blant FCOs uttalte mål, var ifølge direktøren for CDMD, «å svekke den russiske statens innflytelse på sine nære naboer.»
Reuters og BBC ba om kontrakter på flere millioner dollar for å fremme den britiske statens intervensjonistiske mål, og lovet å dyrke russiske journalister gjennom FCO-finansierte turer og treningsøkter, etablere innflytelsesnettverk i og rundt Russland, samt å fremme pro-NATO-fortellinger i russisktalende regioner.
I flere forslag til det britiske utenrikskontoret skrøt Reuters av et globalt påvirkningsnettverk med 15 000 journalister og ansatte, inkludert 400 i Russland.
De britiske FCO-prosjektene ble utført i det skjulte og i samarbeid med påstått uavhengige, høyprofilerte nettmediesteder inkludert Bellingcat, Meduza og det Pussy Riot-grunnlagte Mediazona. Bellingcats deltakelse inkluderte hva ser ut som en britisk FCO-intervensjon i Nord-Makedonias valg i 2019 på vegne av pro-NATO-kandidaten.
Etterretningskontraktøren som hadde tilsyn med denne operasjonen, Zinc Network, skrøt av å ha etablert «et nettverk av YouTubere i Russland og Sentral-Asia» mens de «støttet deltakere til å foreta og motta internasjonale betalinger uten å være registrert som eksterne finansieringskilde». Firmaet hevdet også sin evne til å «aktivere flere typer innhold» for å støtte anti-regjeringsprotester i Russland.
De nye dokumentene gir avgjørende bakgrunnsinformasjon om rollen til NATO-medlemsstater som Storbritannia i påvirkning av fargerevolusjon-lignende protester holdt i Hviterussland i 2020, og reiser foruroligende spørsmål om intrigene og urolighetene rundt den fengslede russiske opposisjonsfiguren Alexei Navalnyj.
Videre sår materialet alvorlig tvil om uavhengigheten til to av verdens største og mest prestisjefylte medieorganisasjoner, og avslører Reuters og BBC som tilsynelatende etterretningsenheter i den britiske sikkerhetstjenesten, noe deres nyhetsavdelinger er stadig mer uvillige til å se nærmere på.
Reuters ber om hemmelig kontrakt med det britiske utenriksdepartementet for å infiltrere russiske medier
En serie offisielle dokumenter som ble avklassifisert i januar 2020 avslørte at Reuters i hemmelighet ble finansiert av den britiske regjeringen gjennom 1960- og 70-tallet for å hjelpe en anti-sovjetisk propagandaorganisasjon drevet av etterretningstjenesten MI6. Den britiske regjeringen brukte BBC som en formidler for å skjule betalinger til nyhetsbyrået.
Avsløringen fikk en talsmann for Reuters til å erklære at «ordningen i 1969 [med MI6] ikke var i tråd med våre ‘Trust-prinsipper (tillitsprinsipper)’, og vi ville ikke gjøre dette i dag.»
Trust-prinsippene skisserer et mål om å «bevare [Reuters] uavhengighet, integritet og frihet fra partiskhet i innsamling og spredning av informasjon og nyheter.»
I sin egen verdierklæring proklamerer BBC: «Tillit er grunnlaget for BBC. Vi er uavhengige, upartiske og ærlige.»
Imidlertid ser de nylig lekkede dokumentene analysert av The Grayzone ut til å avsløre at både Reuters og BBC igjen er engasjert i et uklart forhold til Storbritannias utenriksdepartement for å motvirke og undergrave Russland.
I 2017 leverte den ideelle avdelingen til Reuters medieimperium, Thomson Reuters Foundation (TRF), et formelt anbudstilbud om å «inngå en kontrakt med utenriksministeren, representert ved den britiske ambassaden i Moskva, for levering av et prosjekt til ressursbygging i russisk media (Capacity Building in Russian Media).» Brevet ble signert av Reuters administrerende direktør Monique Ville den 31. juli 2017.
Reuters anbud var et svar på en oppfordring fra FCO, som søkte hjelp til å implementere «et program med tema-turer til Storbritannia for russiske journalister og andre påvirkere på nettet».
Ved å jobbe gjennom den britiske ambassaden i Moskva, forsøkte FCO å produsere en «holdningsendring hos deltakerne», og fremme en «positiv innvirkning» på deres «oppfatning av Storbritannia.»
I 2019 fremmet FCO et lignende initiativ, denne gangen med en enda mer aggressiv plan for å «motvirke den russiske regjeringens fortelling og dominans av media og informasjonsrom.» Faktisk forsøkte den britiske regjeringen å infiltrere russiske medier og formidle sin egen fortelling gjennom et påvirkningsnettverk av russiske journalister utdannet i Storbritannia.
Reuters svarte på begge oppfordringene fra FCO med detaljerte anbud. I sitt første bud skrøt mediegiganten av å ha etablert et globalt nettverk av 15 000 journalister og bloggere gjennom «ressursbyggende intervensjoner». I Russland hevdet den at minst 400 journalister var blitt dyrket gjennom sine opplæringsprogrammer.
Reuters hevdet å ha utført 10 tidligere treningsturer for 80 russiske journalister på vegne av den britiske ambassaden i Moskva. Den foreslo åtte til, og lovet å fremme «britisk kulturelle og politiske verdier», samt å «skape et nettverk av journalister over hele Russland» bundet sammen av en delt «interesse i britiske anliggender».
Reuters anbud synliggjorde de institusjonelle fordommene og den intervensjonistiske agendaen som lå til grunn for treningsprogrammene. I beskrivelsen av en serie britiske FCO-finansierte programmer dedikert til å «bekjempe russisk statsfinansiert propaganda», koblet Reuters russiske myndigheters fortellinger sammen med ekstremisme. Ironisk nok refererte den til sin egen innsats for å svekke dem som «objektiv journalistikk».
Samtidig så det ut til at Reuters anerkjente at det skjulte samarbeidet med den britiske ambassaden i Moskva var svært provoserende og potensielt ødeleggende for diplomatiske forbindelser. Ved å fortelle om en britisk FCO-finansiert tur den arrangerte for russiske journalister midt i Sergei Skripal-saken, etter at den britiske regjeringen anklaget Moskva for å ha forgiftet en russisk etterretningsoffiser som spionerte for Storbritannia, sto det i anbudet: «[Thomson Reuters Foundation] var i konstant kommunikasjon med den britiske ambassaden i Moskva, for å vurdere risikonivåer, inkludert omdømmerisiko for ambassaden.»
Reuters omtale av den hviterussiske TV-stasjonen Belsat, og dens spesielle relevans «for den britiske regjeringsstrategiens kapasitet til å oppdage og motvirke spredning av russisk informasjon» var bemerkelsesverdig. Mens stasjonen beskriver seg selv som «den første uavhengige TV-kanalen i Hviterussland», er Belsat, som Reuters-anbudet gjør klart, et organ for NATO-innflytelse.
Basert i Polen og finansiert av det polske utenriksdepartementet og andre EU-regjeringer, spilte Belsat en innflytelsesrik rolle i å fremme protestene som i fargerevolusjonstil brøt ut i mai 2020 for å kreve at den hviterussiske presidenten Alexander Lukashenko ble kastet.
Til syvende og sist ser det ut til at Reuters bud har vært vellykket, ettersom det mottok en kontrakt fra juli 2019 med FCOs Conflict, Stability & Security Fund (CSSF). Men ingen av aktørene så ut til å ønske at publikum skulle få vite om deres samarbeid i et prosjekt konstruert for å motarbeide Russland. Kontrakten ble merket «Strengt konfidensiell.»
«Svekke den russiske statens innflytelse»
Programmene avslørt gjennom den siste lekkasjen av dokumenter opererer i regi av en skyggefull avdeling av Foreign and Commonwealth Development Office kalt Counter Disinformation & Media Development (CDMD). Ledet av en etterretningsagent ved navn Andy Pryce, har programmet vært innhyllet i hemmelighold.
Faktisk har den britiske regjeringen avvist forespørsler om innsyn i divisjonens budsjett, og hindret parlamentsmedlemmer som Chris Williamson da han søkte data om budsjett og agenda, med henvisning til nasjonal sikkerhet som grunn for å blokkere kravet om informasjon.
«Da jeg prøvde å undersøke videre,» sa tidligere parlamentsmedlem Williamson til The Grayzone, «nektet ministrene å la meg få tilgang til dokumenter eller korrespondanse relatert til denne organisasjonens aktiviteter. Jeg ble fortalt at frigivilse av denne informasjonen kunne «forstyrre og undergrave programmets effektivitet.»
Under et møte innkalt i London 26. juni 2018, skisserte Pryce et nytt FCO-program «for å svekke den russiske statens innflytelse på sine nære naboer». Han oppfordret en sammenslutning av firmaer til å hjelpe den britiske staten med å etablere nye og tilsynelatende uavhengige medier for å motvirke russiske regjeringsstøttede medier i Moskvas umiddelbare innflytelsessfære, og for å forsterke budskapet til NATO-vennlige regjeringer.
Rettferdiggjort på grunnlag av Russlands antatte intensjon om å «så splid og forårsake forstyrrelse i demokratiske prosesser», var kampanjen Pryce la ut mer aggressiv og vidtrekkende enn noe Russland har blitt tatt for å gjøre i Vesten.
Pryce understreket at hemmelighold var essensensielt, og advarte om at «noen bevilgningsmottakere vil ikke ønske å bli knyttet til FCO.»
Et år senere skisserte FCOs CDMD-divisjon et program som skulle løpe ut 2022 til en kostnad på 8,3 millioner dollar for den britiske skattebetaleren. Det hadde som mål å etablere nye utgivere og støtte allerede eksisterende medieoperasjoner «for å motvirke Russlands forsøk på å så splid» og «øke motstandskraften mot fiendtlige Kreml-meldinger i de baltiske statene».
Derfor satte den britiske regjeringen i gang sammen med en rekke etterretningsentreprenører for å dominere baltiske medier med pro-NATO-meldinger – og kanskje så litt splid selv.
Som vist nedenfor la BBC inn et tilsynelatende vellykket bud om å delta i det skjulte baltiske programmet gjennom sin ideelle gren, kjent som BBC Media Action.
BBC foreslo også å delta i et eget britisk FCO-ledet propagandaprogram i Ukraina, Moldova og Georgia. Den navnga Reuters og en nå nedlagt etterretningsentreprenør kalt Aktis Strategy, som deltok i tidligere FCO CDMD-programmer, som nøkkelalliert i konsortiet.
BBC identifiserte lokale partnere som Hromadske, et Kiev-basert kringkastingsnettverk som startet midt i den såkalte «Ærefulle Revolusjonen» på Maidan i 2014 som stolte på ultranasjonalistiske krefter for å fjerne den demokratisk valgte presidenten og installere et pro-NATO-regime. Hromadske oppsto nesten over natten med oppstartmidler og logistisk støtte fra US Agency for International Development (USAID) og mediemogulen Pierre Omidyars ‘Network Fund’.
BBC Media Action foreslo å jobbe gjennom Aktis for å dyrke pro-NATO-medier i konfliktområder som Donbass-regionen i det østlige Ukraina, hvor en stedfortrederkrig har rast siden 2014 mellom det veststøttede ukrainske militæret og pro-russiske separatister. Det var klassisk informasjonskrigføring, som bevæpnet kringkastingsmedier for å snu kampen i en langvarig, grusom konflikt.
Den britiske FCO-propagandakampanjen advarte om at «Kreml-tilknyttede aktører» kunne undergrave prosjektet hvis det ble avslørt. For en medieorganisasjon som hevder å ha tillit som en av sine kjerneverdier, opererte BBC under høy grad av hemmelighold.
Den britiske FCOs innblanding i Øst-Europa og Baltikum skapte stor iver blant entreprenører som ønsket å bidra med «ressursbygging» og medieutviklingshjelp i Russlands periferi. Blant budgiverne var Reuters og veteran FCO-entreprenører som hadde deltatt i en rekke informasjonskrigføringskampanjer fra Syria til den britiske hjemmefronten.
Konsortiet
Blant etterretningsentreprenørene som bød på å delta i det britiske FCO-finansierte konsortiet var Zinc Network og Albany Communications. Som journalist Kit Klarenberg bemerket i en rapport fra 18. februar om de nye FCO-lekkasjene, kan disse firmaene «skryte av ansatte som har [sikkerhets] godkjenninger, personer som tidligere tjenestegjorde på de høyeste nivåene av regjeringen, militæret og sikkerhetstjenestene. De har dessuten lang erfaring med å gjennomføre informasjonskrigføringsoperasjoner på Londons vegne over hele verden.»
Zinc var tidligere kjent som Breakthrough, og har inngått kontrakt med det britiske innenriksdepartementet for å i det skjulte implementere medieprosjekter som propaganderer britiske muslimer i regi av initiativer opprettet for å hindre radikalisering. I Australia ble Zinc tatt i å drive et hemmelig program for å fremme støtte til regjeringens politikk blant muslimer.
Ben Norton rapporterte for The Grayzone om hvordan Albany hadde «sikret deltakelsen til et omfattende lokalt nettverk av over 55 frilansere, reportere og videografer» for å påvirke mediefortellinger og fremme vestlige regimeendringsmål i Syria, og utføre PR-tjenester på vegne av ekstremistiske syriske militser finansiert av NATOs medlemsland og Gulf-monarkier for å destabilisere landet.
I sitt bud på det britiske FCO-medieprogrammet i den baltiske regionen foreslo Albany en serie satiriske «interaktive spill» som «Putin Bingo» for å oppmuntre til motstand mot den russiske regjeringen og utnytte «frustrasjoner som russere opplever i EU».
Albany presenterte en Latvia-basert utgiver kalt Meduza som «en ledende markedsfører for disse spillene». Meduza er et kjært nettsted blant russiske opposisjonssupportere, og har mottatt økonomisk støtte fra den svenske regjeringen og flere milliardærstøttede pro-NATO-stiftelser.
Den britiske FCO-entreprenøren Zinc Network sa det «leverte publikumssegmentering og målrettingsstøtte» ikke bare til Meduza, men også til Mediazona, en angivelig uavhengig mediesatsing grunnlagt av to medlemmer av den anti-Kremlske performancekunstgruppen Pussy Riot.
En av Mediazonas grunnleggere, Nadya Tolokonnikova, delte scene med USAs tidligere president Bill Clinton på Clinton Foundations konferanse i 2015. Året etter slo Tolokonnikova ned på den nå fengslede Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange, og hevdet: «Han er knyttet til den russiske regjeringen, og jeg føler at han er stolt av det.»
I tillegg til å levere «målrettingsstøtte» for «uavhengige» utgivere som kjører riktig linje mot Kreml, foreslo Zinc å utnytte britiske FCO-finansiering til et program med direkteutbetalinger og rigge Googles søkeresultater til deres fordel. Etterretningskontraktøren var eksplisitt i ønsket om å redusere søkesynligheten til den russiske regjeringsstøttede kringkasteren RT.com.
Storbritannia finansierte og administrerte i det skjulte et nettverk av russiske YouTubere og «aktiverte» innhold som protesterte mot regjeringen
I et dokument merket «privat og konfidensielt» avslørte Zinc konsortiets rolle i å sette opp et «YouTuber-nettverk» i Russland og Sentral-Asia for å formidle budskapet til Storbritannia og dets NATO-allierte.
I følge Zinc støttet konsortiet aktører som utførte og mottok internasjonale betalinger uten å være registrert som eksterne finansieringskilder, antagelig for å omgå russiske registreringskrav for utenlandskfinansierte medieutgivere.
Zinc hjalp også YouTube-influenserne med å «utvikle redaksjonelle strategier for å levere nøkkelbudskap» mens de jobbet «for å holde engasjementet deres konfidensielt.» Og den gjennomførte hele sitt program for skjult propaganda i den hensikt «å fremme medieintegritet og demokratiske verdier.»
Den kanskje mest fremtredende russiske YouTube-påvirkeren er Alexei Navalnyj, en tidligere marginal nasjonalistisk opposisjonsfigur som ble nominert til en nobelpris etter å ha blitt mål for en høyprofilert forgiftningshendelse som brakte forholdet mellom Russland og Vesten til sitt laveste punkt etter den kalde krigen.
Den russiske regjeringens idømmelse av Navalnyj til 2,5 års fengsel for å ha unngått prøveløslatelse har inspirert en ny bølge av anti-regjeringsprotester. Tilbake i 2018 var Navalny personlig medsponsor av nasjonale demonstrasjoner mot forbudet av den krypterte meldingsappen Telegram.
I sitt bud på en britisk FCO-kontrakt avslørte Zinc at det spilte en rolle i kulissene for «å aktivere en rekke innhold innen 12 timer etter de nylig avholdte telegramprotestene.» Hvorvidt disse aktivitetene involverte Navalnyj eller hans umiddelbare nettverk var uklart, men den private avsløringen av Zinc synes å bekrefte at britisk etterretning spilte en rolle i protestene i 2018.
Russiske etterretningstjenester har gitt ut skjulte videoopptak som viser Vladimir Ashurkov, administrerende direktør for Navalnyjs anti-korrupsjonsorganisasjon FBK møte i 2013 med en mistenkt britisk MI6-agent ved navn James William Thomas Ford, som opererte fra den britiske ambassaden i Moskva. Under møtet kan man høre Ashurkov be om 10 til 20 millioner dollar for å framstille «et ganske annerledes bilde» av det politiske landskapet.
I 2018 dukket Ashurkovs navn opp i lekkede dokumenter som avslørte et skjult, britisk FCO-påvirkningsnettverk kalt Integrity Initiative. Som The Grayzone rapporterte, opererte Integrity Initiative bak dekket til en tankesmie kalt Institute for Statecraft, som skjulte sin beliggenhet gjennom et falskt kontor i Skottland.
Les: Den britiske regjeringa driver et hemmelig medieprogram for å sverte Russland
Drevet av en gruppe militære etterretningsoffiserer, arbeidet den hemmelige propagandagruppen gjennom klynger av medier og politiske påvirkere for å eskalere spenningen mellom Vesten og Russland. Oppført blant London-klyngen av anti-russiske påvirkere var Ashurkov.
Les: «Klyngelederne» til Integrity Initiative
Integrity Initiatives militære ledere skisserte agendaen deres i sterkt, utvetydig ordelag. Som det lekkede notatet nedenfor illustrerer, hadde de som mål å utnytte media, tankesmier og deres påvirkningsnettverk for å vekke så mye hysteri om Russlands antatt onde innflytelse som mulig. Siden de tok fatt på sin skjulte kampanje, har nesten alle deres ønsker gått i oppfyllelse.
Bellingcat slutter seg til Zinc Network, og blander seg angivelig i Nord-Makedonias valg
Etter Alexei Navalnyjs forgiftning, samarbeidet han med den britiske journalistgruppen Bellingcat for å koble forbrytelsen til Russlands etterretningstjeneste FSB. Selv om det er vel etablert at Bellingcat er finansiert av National Endowment for Democracy, en amerikansk regjeringsenhet som støtter regimeendringsoperasjoner over hele kloden, har det faktum aldri blitt dekket i den smiskende tradisjonelle pressen, inkludert Reuters.
Bellingcats rolle som partner i Zinc Networks britiske FCO-finansierte EXPOSE Consortium gjør at det kan tillegges enda mer mistro til utgiverens påstander om uavhengighet.
Faktisk ble Bellingcat oppført i lekkede 2018-dokumenter som et sentralt medlem av Zincs «nettverk av ikke-statlige organisasjoner». Blant medlemmene i nettverket var Institute for Statecraft, fronten for Integrity Initiative.
Bellingcat-grunnlegger Eliot Higgins har på det sterkeste benektet at han har akseptert finansiering fra den britiske FCO, eller har samarbeidet med organisasjonen. Men etter at Zink-dokumenter ble lekket tidlig i 2019, innrømmet Higgins at en versjon av Zink-forslaget hadde fått grønt lys fra utenriksdepartementet.
Christian Triebbert, en Bellingcat-medarbeider som av Zinc-dokumentene ble avslørt som en mulig instruktør, og som nå leder New York Times’ videoetterforskningsenhet, hevdet at programmet besto av velmenende arbeidsgrupper i «digital forskning og verifikasjonsferdigheter.»
Det han og Higgins imidlertid ikke nevnte, var at Bellingcat tilsynelatende hadde blitt sendt av Zinc Network for å «agere» i parlamentsvalget i 2019 i Nord-Makedonia. Innsatsen var viktig da valget sannsynligvis ville avgjøre om det lille landet ville gå inn i NATO og bli med i EU. Pro-NATO-kandidaten vant, og ikke uten litt hjelp fra det britiske utenriksdepartementet og dets allierte.
I følge Zinc-anbudet ga Bellingcat opplæring til Most Network, en makedonsk medieutgiver. Den fikk selskap av DFR Lab, et prosjekt fra NATO- og USAs regjeringsfinansierte Atlantic Council i Washington, DC.
Etter tilsynelatende å ha deltatt i den skjulte britiske FCO-finansierte intervensjonen i Nord-Makedonia, publiserte Bellingcat en artikkel i forkant av landets parlamentsvalg i 2020 med tittelen «Russlands innblanding i Nord-Makedonia.»
Flere dokumenter fra Zinc Network viser Reuters som aktør i det britiske FCO-finansierte konsortiets medieinnblanding i de baltiske statene.
På spørsmål fra The Grayzone hvordan Reuters deltakelse i britiske FCO-finansierte programmer rettet mot Russland var i samsvar med nyhetsorganisasjonens Trust (tillit)-prinsipper, uttalte talsmann Jenny Vereker: «Denne finansieringen støtter vårt uavhengige arbeid for å hjelpe journalister og journalistikk over hele verden, som en del av vårt oppdrag å styrke et fritt og levende globalt medieøkosystem for å støtte en flerfoldighet av stemmer og bevare flyten av nøyaktig og uavhengig informasjon. Dette er fordi nøyaktig og balansert nyhetsdekning er en avgjørende bærebjelke i ethvert fritt, rettferdig og informert samfunn.»
De siste årene har BBC og Reuters spilt en stadig mer aggressiv rolle i å demonisere regjeringene i land der London og Washington søker regimeskifte. I mellomtiden har høyprofilerte granskingsenheter som Bellingcat dukket opp tilsynelatende over natten for å hjelpe denne innsatsen.
Med utgivelsen av de britiske FCO-dokumentene må det reises spørsmål om hvorvidt disse anerkjente nyhetsorganisasjonene virkelig er de uavhengige og etiske journalistiske enhetene de hevder å være. Mens de hamrer løs på «autoritære» stater og ondsinnede russiske aktiviteter, har de lite å si om manipulasjonene til de mektige vestlige regjeringene som de står nære. Kanskje de ikke vil bite hånden som mater dem.
Denne artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Originalen finner du her: Reuters, BBC, and Bellingcat participated in covert UK Foreign Office-funded programs to “weaken Russia,” leaked docs reveal
NATOs selvmordspakt
Av Terje Alnes - 16. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/natos-selvmordspakt-2/
Om hvorfor Norge ikke kan signere FN-traktaten for forbud mot atomvåpen.
Av Terje Alnes.
NATOs trussel om å bruke atomvåpen har vært «en bunnplanke» i norsk forsvarspolitikk. Dette står å lese i artikkelen «Utsettelsen av utslettelsen: NATOs atomvåpen i 70 år», der Johannes Gullestad Rø, førsteamanuensis ved Forsvarets Høyskole, foretar en gjennomgang av NATOs atomvåpenstrategi.
Muligheten for utslettelse
NATO har fra første øyeblikk, dvs. fra alliansen ble stiftet 4. april 1949, vært klar på at atomvåpen er til for å kunne brukes. I NATOs første strategidokument står det at alliansen skulle «insure the ability to carry out strategic bombing promptly by all means possible and with all types of weapons, without exceptions». Det betyr at et sovjetisk angrep kunne bli besvart med atomvåpen.
Bakteppet var at Sovjetunionen etter 2. verdenskrig ble regnet for å være overlegen NATO-landene når det gjaldt konvensjonelle våpen. For NATO ble derfor atomvåpnene sett på som en sikkerhetsgaranti. Samtidig var atombombens ødeleggelseskraft så voldsom at nyttekalkyler i forbindelse med krigføring ble absurde. Å bruke atomvåpen kunne true staters fortsatte eksistens.
«Hvis NATOs meritter først skal markeres, er den 70 år lange utsettelsen av utslettelsen den viktigste.»
Johannes Gullestad Rø
Muligheten for utslettelse, eller gjensidig utslettelse, preget forholdet mellom NATO og Sovjetunionen gjennom hele den kalde krigen. Fra midten av 1950-tallet og utover hadde begge parter så store arsenal av atomvåpen at de kunne gjengjelde et atomangrep. Tilstanden ble betegnet som Mutually Assured Distruction, passende forkortet MAD. Prisen for å gå til krig ble regnet som for høy. Den britiske utenriksministeren Harold Macmillan sa i 1955 at krig var en «absurd option».
Atomkrig likevel en mulighet
Muligheten for en atomkrig var likevel ikke avskrevet. NATOs strategiske og operative planlegging viser at atomkrig var et aktuelt politisk instrument. Muligheten for et kjernefysisk slag var med i de strategiske vurderingene.
I 1962 hadde USA planene klare for et angrep som ville involvere 3.423 atomvåpen, med estimerte dødstall på 300 millioner mennesker! Helt frem til 1990-tallet satt forsvarsintellektuelle i USA og reflekterte over atomkrig som politisk instrument.
Den kalde krigen, og Koreakrigen, gjorde at forsvarsbudsjettene bulte. I 1953 brukte USA 17,8 % av BNP på det militære. I 1960 produserte landet 600 atomvåpen i måneden. NATOs doktrine om «massivt svar» impliserte at atomvåpen ville spille en avgjørende rolle ved en eventuell krig. Ved det minste tegn til utfordring skulle NATO gjengjelde med uovertruffen ødeleggelseskraft.
Atomvåpen i Vest-Europa
At NATO planla for å gjengjelde et angrep i liten skala med atomvåpen, når dette sannsynligvis ville bety en liknende salve i retur, skapte et troverdighetsproblem. Utover på 1950-tallet var det klart at sovjetiske raketter kunne nå amerikanske storbyer. Det betydde at den amerikanske presidenten måtte ofre millioner av amerikaneres liv for en liten krenkelse av Vest-Europas territorium. Det skapte et troverdighetsproblem.
I 1957 ble det etablert ordninger der atomvåpen ble integrert i allierte lands styrker, dvs. at amerikanske atomvåpen ble utplassert i NATO-land i Europa.
Fleksibelt svar
Mot slutten av 1950-tallet oppsto likevel et behov for større operativ fleksibilitet, avskrekkingen ville fremstå med mer troverdighet hvis gjengjeldelsen på et mulig sovjetisk angrep stod i rimelig forhold til angrepets art.
Enkelt sagt betydde dette at muligheten for å snuble inn i en atomkrig virket mer troverdig enn at NATO ville spasere inn i den med åpne øyne! Uansett ble risikoen for en fullskala atomkrig redusert. Alternativet med at NATO ville bruke atomvåpen først ble ikke forlatt, men nøyaktig når terskelen for bruk av atomvåpen ble overskredet ble ikke nærmere spesifisert.
Skulle doktrinen om fleksibelt svar ha troverdighet innebar den at NATO-landenes konvensjonelle styrker måtte rustes opp. Utover på 1970-tallet ledet USA an i en enorm satsing på konvensjonell militærteknologi. Fremskritt innen satellitt og robot-teknologi førte til utviklingen av konvensjonelle presisjonsvåpen.
Norge og atomvåpen
I det store og hele har Norge sluttet lojalt opp om NATOs atomvåpenstrategier, og hele tiden akseptert NATOs avhengighet av atomvåpnenes avskrekkende effekt. Noen reservasjoner har vi likevel gjort: Både basepolitikken, reservasjon mot å lagre atomvåpen i Norge (Gerhardsen i 1957) og anløpspolitikken (Bratteli-doktrinen fra 1975), viser dette. Likevel har vi akseptert å være «under atomparaplyen» til NATO.
Avvisningen av taktiske atomvåpen på norsk jord, sammen med anløpspolitikken, som forutsatte at allierte lands fartøy ikke hadde atomvåpen om bord, opprettholdt bildet av Norges «jomfruelighet» som medlem av atomalliansen NATO.
Til tross for dette lå trusselen om å gjengjelde et sovjetisk angrep altså som «en bunnplanke» i norsk forsvarspolitikk under hele den kalde krigen.
Vi bidro indirekte til å støtte opp om atomvåpenpolitikken ved navigasjon, flyplasser, lagringskapasitet og etterretning. Norge hadde både et luftvernsystem og et bakke-luft system som kunne utstyres med atomladninger. Norsk personell deltok i et apparat som kunne utføre kjernefysiske angrep, og norsk myndigheter aksepterte installasjoner som var sentrale for bruk av atomvåpen.
Norge sier nei til forbud
I juli 2017 ble FN-traktaten for forbud mot atomvåpen vedtatt, da 122 stater stemte for avtalen. 50 stater signerte forbudet allerede første dagen.
I september 2017 kom NATOs råd med en enstemmig uttalelse der det står at traktaten «disregards the realities of the increasingly challenging international security environment.» Ingen NATO-land har derfor sluttet seg til traktaten.
I en utredning fra Utenriksdepartementet fra oktober 2018 heter det at en eventuell norsk tilslutning til traktaten vil innebære «folkerettslige forpliktelser som ikke ville vært forenlige med de politiske forpliktelsene vi har påtatt oss gjennom NATO.»
Sagt på en annen måte: Så lenge Norge er med i NATO kan vi ikke signere et forbud mot atomvåpen.
Pentagons nye atomstrategi
Istedenfor forbud og destruksjon av atomvåpnene legges det tvert imot planer for å gjøre atomvåpen anvendelige – ja, NATO arbeider med en modernisering av atomvåpenarsenalet, slik at kjernevåpen lettere kan integreres med konvensjonelle våpen.
I dokumentet «Nuclear Posture Review» fra det amerikanske forsvarsdepartementet står det (s. 4):
«USA vil opprettholde og erstatte sin kjernefysiske kapasitet, modernisere NC3 (dvs. den kjernefysiske kommando, kontroll og kommunikasjon), og styrke integrasjonen av nukleær og ikke-nukleær militærplanlegging … USA vil koordinere integreringsaktiviteter med allierte som står overfor atomvåpentrusler og undersøke mulighetene for ytterligere alliert byrdefordeling av det nukleære avskrekkingsoppdraget.»
F-35 kampflyene, som Stortinget enstemmig har gått til innkjøp av, er laget for å kunne frakte atomvåpen, og de spiller en viktig rolle i moderniseringen av det amerikanske atomvåpenprogrammet. At vi skal betale anslagsvis 268,1 milliarder 2017-kroner (kilde: regjeringen.no) for hele kampflyprogrammet er prisen for den byrdefordelingen amerikanerne krever av oss.
I dokumentet (s. 8) står det om F-35 flyene:
«Vi er forpliktet til å oppgradere DCA («dual capable aircraft») med atomvåpen-kapable F-35-fly. Vi vil samarbeide med NATO for å sikre – og forbedre når det trengs – beredskapen, overlevelsesevnen og den operativ effektiviteten til DCA stasjonert i Europa.»
Kjøpet av de 52 F-35 kampflyene ble etterfulgt av etablering, og nylig utvidelse, av amerikanske militærbaser i Norge. Nå bygger amerikanerne en ny spionradar i Vardø. Globus-systemet sender data direkte til U.S. Strategic Command, som har ansvar for bruk av atomvåpen.
Aldri har Norge i en slik grad latt seg (mis)bruke i den amerikansk atomvåpenstrategien.
Kilder:
«Utsettelsen av utslettelsen: NATOs atomvåpen i 70 år», Internasjonal politikk nr. 1 2019, «Utredning om Traktaten om forbud mot kjernevåpen (Forbudstraktaten)», regjeringen.no 09.10.18, «Nuclear Posture Review», Office of the Secretary of Defence, februar 2018.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.