Nyhetsbrev steigan.no 16.02.2024
Putin signaliserer interesse for Ukraina-samtaler
Seniorforsker i FHI: «Sannhet er oppskrytt»
Ogallala underjordiske sjø og framtida for USA
Hvorfor Medvedev får lov til å spille «Born to be wild»
Putin signaliserer interesse for Ukraina-samtaler
Av M. K. Bhadrakumar - 16. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/putin-signaliserer-interesse-for-ukraina-samtaler/
Den store skjønnheten i den berømte amerikanske journalisten Tucker Carlsons intervju med Russlands president Vladimir Putin er at det er noe i det for nesten alle – det være seg historikere som minnes fortiden, diplomater som isolerer historien og tar den ut av kontekst, spionmestre som var kalde krigere med adrenalinet fortsatt i årene, politologer som har laget falske fortellinger, og til og med en amerikansk president eller to samt en fargerik britisk statsminister som helt sikkert kan ha blod på hendene.
Carlson uttalte beskjedent at han ønsket å sette seg ned med Putin fordi «de fleste amerikanere ikke er informert» om hvordan krigen i Ukraina «omformer verden».
I tilfelle, etter hvert som deres 2 timer lange samtale utviklet seg, utspant seg et enormt panorama:
fra Russlands opprinnelse til den «kunstige staten» som er Ukraina,
fra Dostojevskij til den russiske sjelen,
fra USAs avvisning til post-sovjet-Russland sin lengsel etter å være en del av den vestlige alliansen til CIAs støtte til separatisme og terrorisme i Nord-Kaukasus,
fra NATOs utvidelse til plasseringe av dens baser i Ukraina,
fra USAs proaktive utplassering av ABM-system i Europa til Russland som motvirker med hypersoniske angrepssystemer,
fra bevæpning av dollar til avdollarisering og
det tvingende behovet for USA for å tilpasse seg den geopolitiske virkeligheten at «verden er i endring».
Intervjuet har kræsjet internett og har fått dusinvis av millioner av visninger på X. Etterklangen etter intervjuet vil sannsynligvis fortsette under kampanjen foran valget i USA i november. Den uavhengige presidentkandidaten Robert Kennedy jr. skrev: «Tucker Carlson har blitt sjikanert i flere dager. Hovedstrømsmediene og det demokratiske etablissementet er opprørt over ham fordi han ganske enkelt gjorde jobben sin. Amerikanere kan håndtere tankevekkende samtaler. Vi kan håndtere farlige tanker eller motsatte ideer som ikke passer til MSM-fortellingen. La oss bestemme selv».
Uten tvil var krigen i Ukraina ledemotivet i intervjuet. På spørsmål om utsiktene for fred antydet Putin: «Hvis du virkelig vil slutte å krige, må du slutte å levere våpen». Putin svarte videre: «Da ville det ha vært over i løpet noen få uker. Slik er det».
Den fristende enkle løsningen er forankret i Putins tro, som han har beholdt konsekvent siden konflikten startet i februar 2022, at dette i sin kjerne er en borgerkrig og en brodermordsstrid som splittet familier, slektninger og venner, noe som kanskje ikke hadde skjedd uten ondsinnet, påtrengende oppførsel fra vestlige makter.
Samspillet mellom tre beslektede faktorer kan forklare Putins avmålte ro. Først og fremst kommer intervjuet etter at utviklingen på slagmarken har svingt i Russlands favør. Også, på et dypere nivå, understreker Kongressens motstand mot bistand til Ukraina transformasjonen av partidynamikken og velgerne i USA.
Det republikanske partiet, som en gang utmerket seg ved sin tøffe motstand mot Russland, heller i økende grad mot isolasjonisme, og i noen kretser er det til og med sympati for Moskva.
Selvfølgelig, hvis amerikansk politikk er feberhet, er det ikke på grunn av Putin, men på grunn av populismens vekst og polariseringen av samfunnet, som er interne fenomener med historiske røtter. Etter flere tiår med topartikonsensus fra den kalde krigen om USAs rolle i verden, har for mye globalisering, flyt av illegale migranter, utenlandske kriger, etc. diskreditert den gamle måten å tenke på.
En annen faktor kan være den begynnende følelsen i noen kretser i Moskva av at selv om president Zelensky «lurte velgerne sine» ved å snu ryggen til sitt mandat for å avslutte konflikten i Donbass, og i stedet bestemte seg i egeninteresse at det var «gunstig og trygt». «… for ikke å kollidere med nynazister og nasjonalister, fordi de er aggressive og veldig aktive, du kan forvente hva som helst av dem, og for det andre støtter det USA-ledede Vesten dem og vil alltid støtte de som motvirker Russland» – likevel, han kan fortsatt forhandle med Moskva.
Putin minte om den fantastiske avsløringen i et intervju på ukrainsk fjernsyn med Davyd Arakhamia som ledet delegasjonen for å forhandle med russiske tjenestemenn i Istanbul i mars 2022 og hadde faktisk parafert det endelige dokumentet, at «etter at vi kom tilbake fra Istanbul besøkte Boris Johnson Kiev og sa at vi ikke skulle signere noe med russerne og «la oss bare kjempe».
For å sitere Arakhamia, som for tiden er leder for det regjerende partiets fraksjon i det ukrainske parlamentet og er en topprådgiver for Zelensky: «Krigen kunne ha avsluttet våren 2022 hvis Ukraina hadde gått med på nøytralitet. Russlands mål var å legge press på oss slik at vi skulle være nøytrale. Dette var hovedsaken for dem: De var klare til å avslutte krigen hvis vi aksepterte nøytralitet, slik Finland en gang gjorde. Og for oss å forplikte oss til at vi ikke vil slutte oss til NATO. Dette er hovedsaken».
Uten tvil er det her maktkampen i Kiev og avsettingen av general Valery Zaluzhni, tidligere øverstkommanderende for de væpnede styrker, kommer inn som den tredje faktoren. Betydningsfullt nok mandag ga sjefen for Russlands utenlandske etterretningstjeneste Sergey Naryshkin, ifølge en Tass-rapport, en uttalelse i Moskva om at USA og dets G7-allierte er nervøse for avhopp fra det ukrainske regimet og har en idé om å utnevne en spesiell representant i Kiev for å sikre at Zelensky vandrer langs den stiplede linjen. Naryshkin antydet at det er grunnlag for slik frykt i G-7-hovedstedene.
Faktisk, på slutten av intervjuet med Carlson, la Putin også igjen en avskjedsmelding om at «Det er alternativer (for fredssamtaler) hvis det er en vilje». Han la til:
«Frem til nå har det vært bråk og skrik om å påføre Russland et strategisk nederlag på slagmarken. Nå begynner de (NATO) tilsynelatende å innse at det er vanskelig å få til, om det i det hele tatt er mulig. Etter min mening er det umulig per definisjon, det kommer aldri til å skje. Det virker på meg som nå har de som sitter med makten i Vesten også innsett dette».
«I så fall, hvis erkjennelsen har satt inn, må de tenke på hva de skal gjøre videre. Vi er klare for denne dialogen … for å si det mer nøyaktig, de er villige, men vet ikke hvordan de skal gjøre det. Jeg vet de vil. Det er ikke bare jeg som ser det, men jeg vet at de ønsker det, men de sliter med å forstå hvordan de skal gjøre det… Vel, la dem nå tenke på hvordan de skal snu situasjonen. Vi er ikke imot det».
Det store spørsmålet er om Biden-administrasjonen vil bite seg fast. Den tyske kansleren Olaf Scholz besøkte Det hvite hus 9. februar. I sine mediebemerkninger før møtet med president Biden tvilte Scholz på Putins intensjoner, og sa «Han ønsker å få deler av territoriet til naboene. Bare imperialistisk – imperialisme. Og jeg tror det er nødvendig at vi gjør alt vårt beste for å støtte Ukraina og gi dem muligheten til å forsvare landet sitt».
På sin side forble Biden imidlertid avventende. Et detaljert referat fra Det hvite hus med fokus på utviklingen i Vest-Asia, sa bare: «President Biden og kansler Scholz bekreftet sin resolutte støtte til Ukraina i dets kamp mot Russlands angrepskrig. Presidenten berømmet Tysklands eksemplariske bidrag til Ukrainas selvforsvar, og kansler Scholz understreket betydningen av vedvarende amerikansk støtte».
Det ser ut til at det mest sannsynlige er at Biden-administrasjonen har til hensikt å holde konflikten i live minst til november, mens hovedfokuset vil være på vestasiatisk utvikling som har direkte betydning for presidentens kandidatur i valget i november.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhdrakumar.
Putin signals interest in Ukraine talks
Sannheten om Google og Skien
Av red. PSt - 16. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/sannheten-om-google-og-skien/
Kommunepolitikere og Støreregjeringa lar et av verdens rikeste selskaper plyndre norske energiressuser og stille framtidige generasjoner i Norge i alvorlige problemer. Eivind Salen og Bårs S. Solem, begge fra Motvind Norge, har gått inn i materien og vist hvor rundlurt vi blir. Google hadde en gang mottoet: Don’t be evil. Det ble fjernet i 2018 – og det var sikkert like greit.
«Skien har ekstra ansvar for å sikre Google fornybar energi», sa Terje Aasland til NRK 9. februar.
«Energiminister Terje Aasland mener at Skien har et ansvar for å sikre Google den fornybare energien de kommer til å trenge.»
«Skien er vertskommune for Google, og Aasland mener at de ikke kan overlate ansvaret til andre.»
Bård S. Solem kommenterer dette på Facebook.
Han skriver:
Hvis Skien skal løse energibehovet med vindkraft, 7,5 TWh, må de etablere 470 turbiner av de største som er montert i Norge – innenfor kommunegrensene. 470 turbiner, hver av dem på 5,6 MW med en rotordiameter på 162 meter og en totalhøyde på 200 meter. Den typiske støysonen på 45 dB(A)Lden – som gjør det ulovlig med bolig eller fritidsbebyggelse – vil gjøre hele kommunen ubeboelig hvis dette skal gjennomføres. 375 km med anleggsveier, oppstillingsplasser, skjæringer og fyllinger og nedbygging av myr og skog.
Kanskje de heller vil prøve seg med solkraft – det støyer jo ikke – bortsett fra trafoene da… 75 km2 med solceller vil da være nødvendig for å produsere 7,5 TWh årlig. Det er 75 millioner m2 – eller 1 million eneboliger med sørvendte saltak.
Eivind Salen skriver:
Google hadde en gang mottoet: Don’t be evil. Det ble fjernet i 2018, for det er jo sånn med ord, at de kan gjøres forpliktende. Jeg har også forpliktet meg, med å bruke det sterke ordet «sannhet» i overskriften, og det som er med sannheten, er at den gjelder, selv om den er vond.
Ferdig utbygd vil dette ene datasenteret til Google ta mer elektrisk kraft enn samtlige husholdninger i de tre baltiske landene. Eurostat har statistikken, men embetsverket gjør ikke lenger jobben skikkelig, og går ikke inn i bakgrunnstallene så det kan legges frem for politikerne på en ordentlig måte. Ved siden av Googles datasenter i Skien, fortsetter man å bygge Morrow batterifabrikk i Arendal. De to strømslukene alene tar mer strøm enn samtlige husholdninger i Danmark.
Google er så stort og rikt, at det er vanskelig å fatte. De er verdt 1.800 milliarder dollar på børsen. Det er mer enn alle amerikanske børsnoterte energiselskap. Og de får energien på billigsalg. De kommer ikke til å betale prisen det koster for elektrisk kraft i Norge, ikke de 90 øre/KWh, 100 øre/KWh, eller 100+ øre/KWh havvind nå kommer til å ende opp med å koste, solpanel koster, og dyrere når det blir plassert på tak, som Google ikke har «råd» til.
Det kan jo være greit å holde dette digitaliseringseventyret opp mot det norske havvindeventyret. Det som koster 23 milliarder kroner, i foreløpig kostnadsramme, det bransjen mener er «for lite». Sørlige Nordsjø II kommer i beste fall til å produsere 5 TWh. Det kommer sørgelig til kort, for de 7,5 TWh Google trenger. Hywind Tampen til 8 milliarder bidrar med noe sånt som 0,35 TWh, vi er oppe i 5,35 TWh, og dere ser tegningen.
Norge sponser Google. Google er verdt 6 ganger mer enn Oslo Børs. Samlet inntekt for kommuner i Norge, produksjonsavgift, for vindkraft, det er noe sånt som 300 millioner, 0,3 milliarder kroner. Google tjener 300 milliarder dollar i året. 3200 milliarder kroner.
Kanskje de kunne ta den fulle kostnaden for strømmen de har tenkt å bruke, selv?
Den vonde sannheten er at det er tvert imot. Google får både BILLIGERE, og RENERE kraft, og for de 7,5 TWh de kommer til å bruke, får de papir på er fornybar, grønn og ren. Så de 5 TWh vi gir dem med havvind, eventuelt, det går til dem, og så må resten av Norge ta skitten kraft fra andre steder.
Er det ikke vondt?
Politikerne lar amerikansk kapital rundstjele oss
Er det ingen voksne i lokalet? Google stjeler fra oss som om vi var småbarn og de rappet sukkertøy fra oss.
Bare at det er så mange ganger mer alvorlig. Her er det intet mindre enn Norges framtid som står på spill. I sin tid prøvde utenlandsk kapital å rane fossekrafta fra oss. Men det ble det satt en stopper for gjennom konsesjonslovene.
Wikipedia skriver:
Konsesjonslovene var betegnelsen på lover vedtatt av Stortinget først i 1906 («panikklovene», utvidet i 1909 og 1917) som sterkt regulerte adgang til oppkjøp av vassdrag i Norge. Vilkår om hjemfall ble tatt inn i konsesjonsloven av 18. september 1909 om ervervelse av vannfall, bergverk m.v., og ble videreført i industrikonsesjonsloven som ble vedtatt 1917. Hjemfall til staten skulle sikre at fallrettigheter på private hender med tiden ble underlagt offentlig eierskap.
Konsesjonslovene ble vedtatt etter langvarig politisk kamp og søkte å stoppe store utenlandske firma i å kjøpe opp og kontrollere vannkraft og andre norske naturressurser. Blant de norske politikere som engasjerte seg særlig sterkt for konsesjonslovene var Gunnar Knudsen fra partiet Venstre og Johan Castberg fra Arbeiderdemokratene.
Fordi framsynte politikere sørget for konsesjonslovene og hjemfallsretten ble det mulig å bygge Norge som et velferdssamfunn.
Slike politikere har vi åpenbart ikke i dag. Tvert om gjør de sitt ytterste for å ødelegge all den nasjonsbygginga som ble påbegynt i 1905.
Seniorforsker i FHI: «Sannhet er oppskrytt»
Av Kjetil Tveit - 16. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/seniorforsker-i-fhi-sannhet-er-oppskrytt/
Seniorforsker i FHI, Bjørn Grinde, mente i 2021 i Aftenposten at det kunne være lurt av helsemyndighetene å lyve om bivirkninger fra mRNA-«vaksinen», slik som blodpropp og hjertestans.
Nå har vi langt mer blodpropp og hjertestans i samfunnet parallelt med en kolossal overdødelighet vi ellers ikke ser i fredstid.
Helsemyndighetene hemmeligholder vaksinestatus på de med blodpropp, hjertestans og i statistikken for overdødelighet.
Disse tallene kunne dokumentert at det er mRNA-«vaksinen» som har forårsaket denne humanitære katastrofen, eller frikjent den.
Når deler av kommunikasjonsapparatet sier på forhånd at man bør lyve om blodpropp og hjertestans, hvorpå vi deretter får rekord i blodpropp og hjertestans, mens man hemmeligholder viktig kunnskap rundt blodpropp og hjertestans, burde det ringe noen bjeller hos folk.
Vær ærlig nå… Tror du overdødeligheten skyldes klima for eksempel?
Eller tror du det kan skyldes mRNA-vaksinen?
Det europeiske legemiddelverket, EMA, bekrefter at mRNA-vaksinen ikke var godkjent til bruk mot smittespredning. Av den enkle grunn at den ikke forhindrer smittespredning.
Grinde mente åpenbart at vi måtte godta blodpropper og hjertestans siden mRNA-vaksinen var så effektiv i å forhindre smittespredning.
«Myndighetene har allerede vraket to vaksiner som følge av tilsvarende bivirkninger. Hvis de forkaster flere, eller skremmer folk vekk fra å ta dem, kan det få store konsekvenser for spredningen av sykdommen.»
Grinde og Aftenposten slår et slag for løgnen, og framsnakker løgnen når man kommuniserer helse ut til folket.
Tenkte man ikke på at når alle lyver til alle, så kunne det også være en løgn at den forhindret smittespredning?
Ogallala underjordiske sjø og framtida for USA
Av Terje Valen - 16. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/ogallala-underjordiske-sjo-og-framtida-for-usa/
Ogallala underjordiske sjø er enormt grunnvannsreservoar som strekker seg fra Sør Dakota og det østlige Wyoming i nord, gjennom Nebraska til New Mexico og deler av Colorado og Kansas og Oklahoma til New Mexico og Texas i sør. Sjøen ligger altså under det sentrale jordbrukslandet i USA.
Det var stort sett dette området som ble ødelagt av for hard bruk på 1930. Da oppstod den såkalte «Dust Bowl» altså et nedstøvet område. Jordbruksbefolkningen her mistet livsgrunnlaget og måtte reise sin vei. Dette varte til etter 2. verdenskrig. Da ble den underjordiske sjøen oppdaget. Det førte til at landbruket i dette området utviklet seg enormt.
I 2005 ble innholdet i sjøen beregnet til 3,608 km3 (3608 kubikk-kilometer). Det svært liten tilførsel til sjøen nå. En regner med at den ble dannet under en istid da tilgangen på vann var stor. Siden grunnvannspumpingen begynte for alvor på slutten av 1940-årene har en forbrukt mye mer enn det som siger til. Overforbruket, for å si det slik, har vært 410 km3 i året. Det tilsvarer 85 prosent av vannvolumet i Lake Erie. Det betyr at de grunnere områdene av sjøen allerede er tørre og at disse områdene stadig øker. Dette har funnet sted i New Mexico og Texas der sjøen er grunnest. Nebraska i nord har den dypeste og breieste del av sjøen og vil nok kunne holde ut lengst.
The Declining Ogallala Aquifer and the Future Role of Rangeland Science on the North American High Plains
Så nærmer vi oss poenget. De regionene som ligger over Ogallala er noen av de mest produktive jordbruksområdene. Her har vi de enorme kvegranchene, de milelange åkrene der det produseres mais, hvete og soyabønner. Store deler av disse anleggene mottar kan ikke drives uten å pumpe opp mye vann fra Ogallala.
I det siste har det også vokst fram en annen trussel mot sjøen – fracking av olje og gass. Den krever store mengder vann og sprer ut mange miljøskadelige substanser som siger ned i jorden og forurenser sjøen.
Jeg har i et tidligere innlegg dokumentert at utfasingen av den nye oljeboomen i USA vil skje i løpet av det neste tiåret og vist hvordan det påvirker USA sin utenrikspolitikk.
Nå kommer altså turen til jordbruket. Sentrale deler av den amerikanske produksjonen av ovennevnte jordbruksprodukter vil fases ut. Dette er en dødelig trussel mot USAs evne til å fø seg sjøl og til å ha en relativt dominerende rolle i verdens salg av jordbruksprodukter. Storfinansen i USA som eier det meste de industrielle ranchene og gårdene vil miste enorme profittmuligheter. Hvordan vil de løse dette? De har funnet to hovedmetoder som supplerer hverandre. Ingen legger an på at USA rett og slett i større grad må begynne å kjøpe jordbruksvarer fra utlandet. Begge er i høy grad også utenrikspolitiske.
Den ene er å legge om til mat som ikke er produsert av jordbruket. Men hvis resten av verden fortsetter å holde på sitt jordbruk som kan fungere utmerket på grunnlag av godt jordsmonn, vann og fotosyntesen, vil den nyindustrielle matproduksjonen som USA er tvunget til å gjennomføre (men ikke alle andre), ikke gjøre denne nye matproduksjonen konkurransedyktig. Dermed lager de en enorm kampanje mot jordbruket på grunnlag av skrekkscenarier om varmeøkning på jorden. Den spres for fullt i alle medier i alle kanaler. Målet er å hindre at andre land holder på sin vanlige jordbrukspolitikk. Da vil nemlig USAs nyindustrielle matproduksjon ikke gi de ønskete profittene til USAs oligarker når USA-jordbruket kneler.
Den andre metoden er å skaffe seg erstatning for tap av eget jordbruksland i utlandet. Her har de siktet seg inn på det enormt grøderike svartjords-området i Ukraina og Russland. For å holde oppe profittmulighetene til finansbaronene i USA innen matprodukter må de ha tak i store deler av disse områdene. Dette er en av de grunnleggende drivkreftene på USAs stråmannskrig mot Russland i Ukraina.
Hvis vi sammenligner areal- og ressurssituasjonen i USA og Russland trer det nå frem en enorm forskjell. Russland har et enormt territorium med rikelige ressurser som de trenger å utvikle innen sine egne grenser. Det foregår for eksempel igangsetting av svære investeringsprosjekter den østlige delen i landet. Putin har understreket dette i mange taler og intervjuer og understreket at Russland derfor ikke har noen interesse av utviding av sitt territorium.
Han har understreket gang på gang at Den militære spesialoperasjonen var innrettet på å få til en raskt løsning på problemene mellom Donbass og Lugansk uten for mye våpenbruk og dreping og å skape vilkår for et nøytralt og demilitarisert Ukraina, slik det var før det USA-organiserte kuppet i 2014 da NATOs oppbygging av en ny stor NATO-kvalitets hær (fra under 10 000 mann til mer enn en halv million) pluss gjøre vedtak om at Ukraina skulle inn i NATO. Det ville i så fall ha gjort det mulig å få til et uavhengig Ukraina uten å starte in verdenskrig. Vesten provoserte dermed frem krigen og trådte både også inn på scenen ved flere anledninger for å stanse alle tendenser til å oppnå fred gjennom avtaler. USA satset på å skaffe seg svartjorden og stresse og svekke Russland slik det (med sine enorme naturressurser) også skulle falle som en moden frukt slik USA legger det frem i sine strategiske dokumenter. Alt gikk heldigvis galt for dem i denne prosessen.
Forståelsen av det som skjer i Ukraina i Vesten bygger for en stor del på systematisk feilinformasjon og utelating av informasjon. Dette gjør at folk som ikke søker og tenker utenfor det området som USA-oligarkenes mediemonopol foreskriver, ikke kan vurdere korrekt det som skjer. For å forstå et lands utenrikspolitikk er det nødvendig å kjenne deler av landets lange historie. Dette er i stor grad bestemt av de orohydrografiske (jord/vann) og ressurser landet. Land som har systemer som fører til varig overforbruk av ressurser kan gjøre to ting for å skaffe seg disse. De kan kjøpe dem på fredelig vis, eller tilegne seg dem på annet vis. Det andre viset vil stort sett være aggressivt og krigersk.
Det siste har vært det koloniale Vesten sin metode siden Columbus landet i Karibien i 1492. Det kjennetegnes av folkemord (det siste foregår klarest på Gaza nå), røverier, slaveri og alle andre mulige metoder for å føre verdier over fra koloniene og nykoloniene verden. Det er denne høyverdige utenrikspolitikk som nå markedsføres av USA og hele den vestlige blokk av hvite vasaller som kamp for demokrati og frihet.
Vår største oppgave i verden nå er å avsløre og få slutt på dette columbiske systemet. Derfor er all støtte til amerikanske aggresjon, enten den er direkte eller ved ståmenn, et svik mot verdens folk som vil ut av dette nå amerikanskledete columbiske systemet.
Faktaopplysninger om Ogallala er tatt fra Wikipedia. Politiske vurderinger og konklusjoner er mine egne.
Den største svindelen
Av Svein Lund - 16. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/den-storste-svindelen/
Mange regjeringsmedlemmar og andre viktige personar i norsk politikk har fått gjennomgå for forskjellige variantar av uetisk oppførsel. Nokre har bidratt til innsidehandel med aksjar, nokre har fuska på eksamen, nokre har juksa med pendlarbustadar, nokre har stole solbriller og nokre har oppført seg uhøvelig overfor personar av motsett kjønn.
Det er bra om dei blir avslørte og må gå frå posisjonar dei aldri skulle hatt. Likevel kjem desse svindlane i skuggen av andre politikarar som har svindla heile det norske folk gjennom å stå fram som miljøvernarar, men samtidig gått god for store miljøøydeleggingar.
Det starta for alvor med Noregs og verdas første miljøvernminister, Olav Gjærevoll. Han brukte sin posisjon som professor i botanikk til å benekte dei store botaniske verdiane langs Guovdageaidnu-Alta-vassdraget, slik at dette kunne byggast ut, trass i at andre botanikarar omtalte det som «landets rikeste lokalitet overhodet når det gjelder konsentrasjon av sjeldne planter».
Blant dei fremste i å tvinge gjennom Alta-utbygginga var miljøvernminister/statsminister Gro Harlem Bruntland, som seinare gjorde internasjonal karriere som leiar for FN sin verdskommisjon for miljø og utvikling, og blei hylla som «mor til tanken om bærekraftig utvikling». Dersom dei to mest kjente miljøvernministrane hadde ønska å berge eit av landets mest verneverdige vassdrag mot utbygging, kunne dei trulig ha gjort det. Men dei gjorde det ikkje.
Da Ap kom i regjering i 2021, ville Støre ha Klima- og miljødepartementet under full kontroll, det skulle ikkje vere til hinder for gjennomføring av naturinngrep. Han sette derfor inn ein karrierepolitikar som aldri hadde vist noko interesse eller engasjement for klima- og miljøspørsmål. Ministeren si oppgåve blei å sitte stille i båten og seie ingenting, når Næringsdepartementet og Energidepartementet sa ja til den eine naturraseringa etter den andre, og samtidig reise på internasjonale konferansar og marknadsføre Noreg som føregangsland i miljøvern.
Da klimaministeren fikk opprykk for å erstatte utanriksministaren som måtte skiftast ut på grunn av innsidehandel, fikk Klima- og miljødepartementet ein mann dei færraste hadde hørt om, som aldri hadde tatt til orde for å ta vare på verken klima eller miljø. Altså var han ideell for denne jobben.
Andreas Bjelland Eriksen kjem inn i ei tid da Noreg tvert mot alle internasjonale råd og avtalar gir stadig nye leite- og utbyggingsløyver for oljeutvinning. Ikkje eit knyst frå ministeren for klima. I ei tid da vi står oppe i ei vindkraftutbygging som blir den største naturraseringa i Noregs historie. Ingen motførestilling frå ministeren for natur og miljø. Han kjem inn i ei tid da vindturbinane på Fosen er dømt ulovlige, mens dei som protesterer mot ulovligheitane blir bøtelagde. I ei tid da Noreg som første land i verda opnar for gruvedrift på havbotn, til protestar ikkje bare frå miljørørsla, men frå sjølvaste EU og ein tidligare miljøminister frå Høgre. Men ikkje frå den fremste ansvarlige for norsk miljøpolitikk.
Likevel kan vi i eit utal medier over heile landet no lese eit innlegg signert av klima- og miljøministeren: «La oss ta vare på naturen vår – sammen». «Vi bygger ned naturen i et skremmende tempo», skriv han. Kven er «vi»? Det er jo hans eiga regjering.
I Finnmark møter vi ei regjering som skal elektrifisere Melkøya med å rasere reinbeita og naturområda våre med vindkraft og kraftlinjer, som deler ut vidda til utanlandske gruveselskap, som lar oppdrettsmilliardærane øydelegge fiskefjordane. Det ser ikkje mye betre ut i resten av landet. Det skal byggast vindkraftanlegg i alle fylke unntatt Oslo. Skogar skal hoggast og myrer drenerast for datasenter. Fjordar, vassdrag og skogar fyllast med gruveavfall. Turistanlegg spiser opp fjellsidene. Skjær og holmar sprengast for oppdrettsanlegg og hydrogenfabrikkar blir planlagt på anna kvart nes etter kysten. Utan at ministeren har gjort noko for å stoppe denne utviklinga som hans eiga regjering ønsker. Likevel gir han i dette innlegget inntrykk av at denne regjeringa arbeider for å ta vare på naturen og for «arealnøytralitet», altså at inngrep i naturområde skal erstattast ved at andre område førast tilbake til naturen.
Dette er ein svindel som set alle småsvindlarane sine eksamensjuks, aksjehandlar og solbriller totalt i skuggen.
Hvorfor Medvedev får lov til å spille «Born to be wild»
Av Pepe Escobar - 16. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/hvorfor-medvedev-far-lov-til-a-spille-born-to-be-wild/
Washington splitter aktivt EU til fordel for en rabiat russofobisk Vilnius-Warszawa-Kiev-akse.
Yeah, darlin’ gonna make it happen
Take the world in a love embrace
Fire all of your guns at once
And explode into space
Steppenwolf, Born to be Wild, 1967
Verden må være takknemlig overfor nestlederen i det russiske sikkerhetsrådet, Dimitri Medvedev. Ved å parafrasere den ikoniske rekken av annonser fra den kalde krigen, om et øl som frisker opp de delene andre øl ikke kan nå, frisker Medvedev opp de – følsomme – delene Kreml og utenriksdepartementet av diplomatiske grunner ikke kan nå.
Mens forbløffende tektoniske skifter fortsetter å snu geopolitikk og geoøkonomi på hodet, og historiens engel ser østover mens USA, korrodert fra innsiden, desperat klamrer seg til rester av sin minkende Full Spectrum Dominance, legger Medvedev ikke skjul på hvor mye han liker «røyk og lyn», for ikke å snakke om «drønnet fra den tunge maskinen».
Bevis 1 er noe for tidene. Det fortjener et fullstendig sitat – komplett med fargerik norsk oversettelse:
«Vestlige politikere som har gjort i buksene og deres middelmådige generaler i Nato, har nok en gang bestemt seg for å skremme oss. De satte i gang de største militærøvelsene siden den kalde krigen.
Disse involverer 90.000 soldater fra 31 land i alliansen og «blokkerer nesten» Sverige, rundt 50 krigsskip, 80 fly, 1.100 bakkekampkjøretøyer, inkludert 133 stridsvogner.
Noen stadier forventes å finne sted i de mest åpenlyst russofobiske og mest motbydelige landene for oss, som Polen, Latvia, Litauen og Estland, det vil si i nærheten av Russlands grenser.
Pratmakerne i NATO var redde for direkte å si hvem disse øvelsene er rettet mot, og begrenset seg til tomt snakk om å «øve på forsvarsplaner og avskrekke mulig aggresjon fra nærmeste motstandere».
Men det er ganske åpenbart at denne krampen av pløsete vestlige muskler er en advarsel til vårt land. Det er som de sier, skal vi ikke true Russland ordentlig og vise det russiske pinnsvinet en feit transkjønnet europeisk rumpe.
Det viste seg ikke skummelt, men veldig viktig.
Når alt kommer til alt, hvis Alliansen selv bestemte seg for å gjennomføre øvelser på dette nivået, betyr det at de virkelig er redde for noe.
Og enda mer, de tror ikke bare på seier, men på noen militære suksesser av det råtne nynazistiske regimet i Kiev. I tillegg utarbeider de selvfølgelig den anti-russiske agendaen for innenrikspolitiske formål, og konsoliderer sine misfornøyde velgere.
Totalt sett er dette en veldig farlig lek med ild.
Betydelige krefter er samlet. Og øvelser av denne skalaen har ikke blitt gjennomført siden forrige århundre. Så de er en godt glemt gammel ting.
Vi kommer ikke til å angripe noe land i denne blokken. Alle fornuftige mennesker i Vesten forstår dette. Men hvis de spiller for hardt og krenker integriteten til landet vårt, vil de umiddelbart få et tilstrekkelig svar.
Dette vil bare bety en ting – en stor krig, som NATO ikke lenger vil kunne vende seg bort fra.
Det samme vil skje hvis et NATO-land begynner å tilby sine flyplasser til Banderas tilhengere eller innkvartere sine tropper med nynazister. De vil helt sikkert bli et legitimt mål for våre væpnede styrker og vil nådeløst bli ødelagt som fiender.
Alle som bærer hjelmer med NATO-symboler, som i dag brautende rasler med våpnene sine ikke langt fra våre grenser, bør huske dette.
Ydmykende nederlag eller Den Totalen Krieg
Medvedevs tunge drønn suppleres av en ypperlig analyse av Rostislav Isjtsjenko, som jeg hadde gleden av å møte i Moskva for mange år siden.
Dette er to sentrale poeng:
«I dag er beredskapen i militæret til europeiske NATO-medlemmer for en reell krig, lavere enn den var i den russiske hæren i den vanskeligste tiden ‘på 90-tallet’».
Isjtsjenko skisserer pent opp Vestens valg, «mellom anerkjennelse av et skammelig nederlag, med et nederlag på slagmarken for NATO-enheter, og begynnelsen av full krig med Russland, som de europeiske hærene ikke kan føre, og amerikanerne ikke har noen styrke til, for de skal engasjere seg i Kina.»
Den uunngåelige konklusjonen: hele den amerikanske arkitekturen av «russisk oppdemming» er «i ferd med å smuldre opp».
Isjtsjenko bemerker helt korrekt at «Vesten ikke er i stand til å føre en stedfortrederkrig mot Russland utover 2024» (forsvarsminister Shoigu, for ordens skyld, sa allerede i fjor at SMO vil avsluttes i 2025).
Isjtsjenko legger til: «Selv om de klarer å holde ut, ikke bare til høsten, men til desember 2024 (noe som er veldig tvilsomt), er slutten på Ukraina fortsatt nær, og for å erstatte dem var ikke Vesten i stand til å forberede enda en som ønsket å dø for USA i en stedfortrederkrig med Russland.»
Vel, de prøver. Hardt. For eksempel ved å mønstre en haug med hyener for Three Seas svindelen. Og ved å gi CIAs kjære Budanov i Kiev frie tøyler til å iscenesette en serie terrorangrep inne i Russland.
I mellomtiden antyder et konfidensielt notat utformet ved London School of Economics et nært samarbeid mellom den tyske regjeringen, USAID og Friedrich Ebert-stiftelsen for å bygge et slags «nytt Singapore i Kiev»: det vil si en «gjenoppbygging» som konsern-Tyskland profitterer på, ut av et lavlønnshelvete.
Vel, ingen vet hva slags «Kiev» som vil overleve, og i hvilken form. Så det blir ikke noe remikset «Singapore».
Det blir ikke noe kompromiss
Den tyske analytikeren Patrik Baab har gitt en grundig oversikt over de viktigste fakta som ligger til grunn for Medvedevs utbrudd.
Selvfølgelig må han sitere NATOs Stoltenberg, som allerede har bekreftet at dette ikke er en «uprovosert» angrepskrig – NATO framprovoserte den faktisk. Dessuten er det en stedfortrederkrig, i hovedsak om NATOs utvidelse østover.
Baab erkjenner også korrekt at etter fredsforhandlingene i Istanbul i mars/april 2022, ødelagt av USA og Storbritannia, er det null tillit i Kreml – og Utenriksdepartementet – til kollektiv vestlig politikk.
Baab viser også til en av Sy Hersh sine kilder i dypstaten:
«Krigen er over. Russland har vunnet.»
Likevel er nøkkelpoenget – som ikke unnslipper Medvedevs oppmerksomhet – at «ingen innrømmelser kan forventes i Washington. Den militære konfrontasjonen fortsetter. Krigen har blitt en utmattelseskamp.» Poenget knytter seg til at Medvedev allerede gjør det eksplisitt at Odessa, Dnipropetrovsk, Kharkov, Mykolaev og Kiev er «russiske byer».
Derfor er «et kompromiss i realiteten utelukket».
Russlands sikkerhetsråd forstår tydelig hvordan det strategiske konseptet vedtatt av NATO på toppmøtet i Madrid i 2022, fullstendig militariserer Europa. Baab: «Konseptet foreslår multi-domene krigføring mot en jevnbyrdig konkurrent bevæpnet med atomvåpen. Altså atomkrig. Det står: ‘NATO-utvidelse har vært en historisk suksess.'»
Dette er retorikken Stoltenberg etterplaprer rett fra NATOs tenketank, Atlantic Council.
Når man føler pulsen i Moskva, i en serie dyptgående utvekslinger, blir det klart at Kreml er forberedt på en stygg utmattelseskrig som kan vare i årevis – utover de nåværende rasende tjueårene. Som det heter, forblir sangen den samme, i Ukraina: en blanding av snegleteknikk og den uunngåelige kjøttkvernen.
Sluttspillet, som Baab tydelig forstår, er at «Putin søker en grunnleggende sikkerhetsavtale med Vesten». Selv som vi alle vet at det ikke kommer til å skje med de straussiske nykonservative som dikterer politikken i Washington, er fakta på den – geoøkonomiske – bakken umiskjennelige: Russalnd, sanksjonert-til-døde, har allerede overgått Tyskland og Storbritannia og er nå den sterkeste økonomien i Europa.
Det er forfriskende å se en tysk analytiker sitere historikeren Emmanuel Todd («WW III har allerede begynt») og den glimrende sveitsiske militæranalytikeren Jacques Baud, som forklarte hvordan det har vært «en sofistikert krigsfilosofi i Russland siden sovjettiden», inkludert økonomiske og politiske hensyn.
Baab refererer også til Sikkerhetsrådets trofaste Sergej Karaganov i et intervju med Rossiyskaya Gazeta: «Russland har fullført sin europeiske reise … Den europeiske og spesielt den tyske eliten er i en tilstand av historisk fiasko. Grunnlaget for deres 500-årige dominans – den militære overlegenheten som Vestens økonomiske, politiske og kulturelle dominans ble bygget på – har blitt fjernet fra dem (…) Den europeiske union beveger seg … sakte, men sikkert mot oppløsning. Av denne grunn har europeiske eliter vist en fiendtlig holdning til Russland i omtrent 15 år. De trenger en ytre fiende.»
Hvis du er i tvil, les Shelley
Det er nå krystallklart hvordan Washington aktivt splitter EU til fordel for en rabiat russofobisk Vilnius-Warszawa-Kiev-akse.
I mellomtiden er «ingen kompromiss» i Ukraina, dypt bestemt av geoøkonomi: EU trenger desperat tilgang til Ukrainas litium for «avkarboniserings» -svindelen; den enorme mineralrikdommen; den rike svartjorda (nå for det meste eiendommen til BackRock, Monsanto og co.); sjøruter (forutsatt at Odessa ikke går tilbake til sin status som «russisk by»); Og mest av alt, den ultrabillige arbeidsstyrken.
Uansett hva som skjer videre, er Baabs diagnose for EU og Tyskland dyster: «EU har mistet sin sentrale funksjon», og «historisk, har den mislyktes som et fredsprosjekt.» Tross alt, nå er det Washington-Vilnius-Warszawa-Kiev-aksen som «setter tonen.»
Og det blir verre: «Vi blir ikke bare USAs bakgård, men også Russlands bakgård. Energistrømmene og containertrafikken, de økonomiske sentrene beveger seg østover, og dannes langs aksen Budapest-Moskva-Astana-Beijing.»
Så når vi krysser Medvedev, Isjtsjenko og Baab, er den uunngåelige konklusjonen at stedfortrederkrigen mot land 404 vil fortsette og fortsette og fortsette – på utallige nivåer. «Fredsforhandlinger» er helt uaktuelt – i hvert fall ikke før valget i USA i november.
Isjtsjenko forstår hvordan «dette er en sivilisasjonskatastrofe» – kanskje ikke «den første siden Romerrikets fall»: Tross alt har flere sivilisasjoner kollapset over hele Eurasia siden det 4. århundre. Det som er åpenbart klart er at det kollektive Vesten slik vi kjenner det, raskt flørter med en enveisbillett til historiens skraphaug.
Og det bringer oss til Shelleys genialitet, innkapslet i en av de mest ødeleggende sonnettene i litteraturhistorien, Ozymandias, utgitt i 1818:
Ozymandias
Ozymandias
Jeg møtte en reisende fra et eldgammelt land
Som sa: «To store og trunkløse bein av stein
står i ørkenen. I nærheten av dem, på sanden,
halvt senket, ligger et knust ansikt, hvis rynke
og rynket leppe og hån av kald kommando,
fortell at billedhuggeren sin har de lidenskapene som er lest,
som ennå overlever, stemplet på disse livløse tingene,
hånden som spottet dem og hjertet som matet,
og på sokkelen vises disse ordene:
‘Mitt navn er Ozymandias, kongen av konger. :
Se på verkene mine, mektige, og fortvil! ‘
Ingenting ved siden av gjenstår. Rundt forfallet
Av det kolossale vraket, grenseløst og bart,
strekker den ensomme og jevne sanden langt unna. «
(Ozymandias (Percy Bysshe Shelley) – frwiki.wiki)
Mens vi fortsetter å lete etter lys i galskapens mørke – komplett med et folkemord som pågår 24/7 – kan vi visualisere sokkelen som står midt i en enorm ørken, malt av Shelley med et par sublime allitterasjoner, «grenseløs og bar» og «ensom og jevn».
Dette handler om et stort tomt rom som speiler et politisk svart tomrom: det eneste som betyr noe er den blinde besettelsen for total makt, «hånet av kald kommando» som hevder evigheten av en tåkete «regelbasert internasjonal orden».
Å ja, dette er en sonett, tung, drønnende torden, som overlever imperier – inkludert det «kolossale vraket» som forsvinner foran øynene våre.
Why Medvedev Is Free to Go Full ‘Born to Be Wild’
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jemens uendelige mareritt
Av Pål Steigan - 16. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/jemens-uendelige-mareritt/
Flyangrepene USA og Storbritannia gjennomfører har alvorlige konsekvenser. Ahmed Abdulkareem skriver for MintPress om krigen mot Jemen. Dette er et sammendrag av artikkelen Yemen’s Unending Nightmare: The Hidden Consequences of US and UK Airstrikes.
Ved Rødehavets kyster skulle humanitær hjelp vært den gjeldende formen for vestlig inngripen. I stedet har USA og Storbritannia valgt å gjøre Jemens kystområder langs Rødehavet og Adenbukta til en krigssone. Landet er allerede utarmet av en krig ført av Saudi-Arabia med støtte fra amerikanerne.
I flere uker har amerikanske og britiske marinefartøyer beveget seg langs utkanten av Jemens territorialfarvann i Rødehavet. Dette gjennomføres ikke bare for å beskytte sip som frakter varer til Israel, men også for å utføre luftangrep mot Jemen, verdens fattigste land.
De seneste ukene er det gjennomført flere enn 320 angrep med fly som hele tiden er å se på himmelen over Jemens storbyer. Mens amerikanske tjenestemenn oppfordret regionale aktører til å ikke eskalere konflikten i Midtøsten, ble det gjennomført flere angrep mot steder som Al-Jabana, Al-Taif og Al-Kathib.
Rammer sivile
Jemenittene er blitt skremt og overrumplet av at amerikanske bomber har rammet travle områder med mange sivile. I februar er eksempelvis flyplassen Hodeida International Airport blitt rammet. Likeledes er et populært utfartssted ved kysten blitt rammet. Her ble boliger, hoteller og butikker truffet, og angrepet skapte frykt hos sivilbefolkningen. Det kriserammede landet trenger forsyninger i form av mat og legemidler – ikke bomber.
I begynnelsen av februar demonstrerte titusener i byen Hodeidas gater mot de amerikansk-britiske angrepene mot landet. Folkemengden uttrykte også sterkt støtte til den hardt prøvede palestinske befolkningen i Gaza. Jemenittene viser full tilslutning til palestinernes sak, og demonstrasjonene ser ikke ut til å ebbe ut med det første.
Study Finds Media Giants New York Times, CNN, and Fox News Pushing for US War in Yemen
Eskalering i Rødehavet
Britiske og amerikanske ledere har hele tiden hevdet at bombeangrepene i Jemen har til hensikt å få en slutt på houthienes (Ansar Allahs) angrep mot internasjonal skipsfart. Det er imidlertid lite som tyder på at hensikten med angrepene oppnås. Fra Houthi-bevegelsen heter det at de vestlige angrepene medfører lite annet enn lidelse blant sivilbefolkningen. Samtidig har gruppen økt intensiteten i angrepene mot israelske, amerikanske og britiske mål i området. Deres militære kapasitet virker på ingen måte svekket av de vestlige angrepene.
Foretrukken praksis i konfliktrammede områder er å innlede med forhandlinger. De amerikansk-ledede flyangrepene mot Jemen ser ikke ut til å være fundert i et reelt behov for å gå til militært angrep – noe som først burde kunne skje etter at alle andre forsøk på å skape fred har feilet. Fra Det hvite hus hører man at det er snakk om selvforsvar, men intervensjonen i Jemen bærer ikke akkurat preg av dette. Talspersoner for Houthi-bevegelsen hevder at de bare angriper makter som direkte støtter Israels folkemord i Gaza.
Virkningsløse handlinger
Fra den jemenittiske bevegelsen heter det at angrepene mot nevnte mål vil fortsette så lenge Israels beleiring av palestinerne pågår. De uttaler at den riktige løsningen er å forsyne Gaza med mat og legemidler, og at bombeangrepene mot Jemen på ingen måte vil gavne USA, Storbritannia eller Israel.
Houthi-bevegelsen klandrer USA for å ha tvunget dem til å angripe fartøyer utenfor Jemen. De uttaler dessuten at angrepene i tillegg til å eksponere amerikanske krigsskip for fare, ikke vil hindre Jemens væpnede styrker i å fortsette sin aktive støtte til Gaza. «Det er den amerikansk-britiske aggresjonen som truer internasjonal ferdsel i Rødehavet og Arabiahavet og Adenbukta.»
En blokade blir til
Houthiene hevder at hensikten med deres handlinger er å tvinge Israel til å slippe nødhjelp til i Gaza. Derfor har deres angrep mot skip i farvannene utenfor Jemen fortsatt – nå i februar blant annet mot det amerikanske skipet Star Nasia og det britiske Morning Tide.
Gruppens angrep mot skip i regionen begynte 19 november, og siden da er det gjennomført minst 20 angrep til havs. Et tilsvarende antall skip er blitt angrepet, inkludert tre israelskeide fartøyer, åtte amerikanskeide og fire britiskeide. Ti av skipene var underveis til israelske havner.
Angrepene mot israelske interesser er mer omfattende, ettersom flere enn 200 droner og 50 missiler er sendt fra Jemen mot Israel. Prosjektilene er for det meste billige å produsere, men de utfordrer likevel vestlige styrker. Avanserte missiler for flere millioner dollar tas i bruk for å skyte ned de billige våpnene.
Eskalering
De jemenittiske angrepene mot amerikanske og britiske skip skjøt for alvor fart etter vestlige styrker begynte bombingen av mål i Jemen. I begynnelsen rammet angrepene utelukkende israelske interesser.
USAs respons var å sende en omfattende marineflåte til Rødehavet. Dette skape et lite virkningsfullt trusselbilde, og USA og Storbritannia trappet opp ved å sende missiler mot mål i Jemen. Det var ført på dette stadiet at Houthi-bevegelsen begynte å angripe amerikanske og britiske skip. Fra bevegelsens hold heter det at israelske skip skal stenges ute fra Rødehavet inntil Israel slipper nødhjelp inn i Gaza. Dersom denne hjelpen ikke slipper inn, vil ikke bare de jemenittiske angrepene fortsette. De vil eskaleres, selv om det kan ende i en vestlig bakkeinvasjon i Jemen.
«We Are Peace Lovers»: Mohammed Ali al-Houthi of Ansar Allah Discusses the Prospects of Escalation, Yemen’s Blockade, and Beyond
Der inntrengere begraves …
«Yemen is the Cemetery of Invaders», en bok skrevet av brigadegeneral Ben Amer, er svært populær lektyre i Jemen akkurat nå. Å beslutte å invadere Jemen er en meget risikabel handling, uansett hvem som står bak, uttaler forfatteren.
Jemen har det mest ulendte terrenget i Midtøsten, noe som er en kjempemessig utfordring for enhver invasjonsstyrke. Bratte fjellskrenter, dype daler og tørre platåer utgjør de utfordrende omgivelsene en fremmed militærmakt vil måtte forholde seg til. Ben Amer understreker at Jemen historisk sett har blitt angrepet en rekke ganger, men at alle forsøk på invasjon og okkupasjon har endt i nederlag. Derfor er Jemen kalt «inntrengernes gravlund». Folkets uavhengighetstrang vil alltid være en spore til motstand.
Det er uvisst hvor sannsynlig det er at vestlige styrker vil invadere Jemen, men Houthi-bevegelsen tar den mulige trusselen på største alvor og forbereder seg i henhold til dette.
Selv om den nåværende situasjonen er ganske ny, hevdes røttene til det som i vesten kalles Houthi-bevegelsen svært lange og gamle. De historiske båndene skal føre tilbake til 700-tallet, noe som setter den jemenittiske motstandskraften i perspektiv. Evnen og viljen til motstand knyttes i landet til selve gudstroen, som en hellig plikt overfor gud. I vesten er gruppen betraktet som et underbruk av Iran, et syn som ignorerer den lokale offerviljen.
Kan eksplodere
Vestlige makters syn på Houthi-bevegelsens handlinger i Rødehavet – som en hemsko for fri skipsfart – lover dårlig for en fredelig løsning på denne eskalerende konflikten. For at en katastrofal krig i Jemen skal kunne unngås og at USA skal kjøre seg fast i sanden, må vestlige ledere og medier erkjenne at Jemen er en kruttønne som kan eksplodere ved uforsiktig omgang.
Talspersoner for Jemens regjering klandrer vestlige ledere og medier for å gjøre Jemens posisjon vanskeligere. Det oppfordres til at man ikke sluker alt som kommer fra Det hvite hus rått. Derfra markedsføres bombeangrepene mot Jemen som selvforsvar og beskyttelse av internasjonal skipsfart. «USA er en aggressor og okkupant som har krysset oseaner for å dominere, plyndre og ødelegge.»