Nyhetsbrev steigan.no 16.02.2023
Seymour Hersh: Presidenten må stilles til ansvar
Norsk Folkehjelps innsamling til jordskjelvofre i Syria går til al-Qaida
Nye kostholdsråd vil true mer enn folkehelsa
«Terningkast 666 til Hell-debatten: En Steigan-åpenbaring av bibelske proporsjoner»
Vedvarende villfarelse i USAs og NATOs forsvarsetablissement
USA forteller at de ikke har nok langdistanseraketter å sende til Ukraina
Seymour Hersh: Presidenten må stilles til ansvar
Av Seymour Hersh - 16. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/seymour-hersh-presidenten-ma-stilles-til-ansvar/
I sitt første intervju etter at han publiserte sin bombe av en artikkel, sa den undersøkende journalisten Seymour Hersh at det var «ikke en vanskelig historie å finne» og at det var åpenbart at NATO var involvert i Nord Stream-angrepet. Hersh var overrasket over kollegene sine, som «ikke ser ut til å ha noen på innsida».
Les: Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream rørledningene
«Jeg så at tyskerne begynner å takle denne historien,» sa programleder Gary Brecher i Radio War Nerd.
«Vil du kalle det de gjør å takle?» sa Hersh.
I løpet av «alle intrigene sine», siterte Brecher Hershs kilde, «sa noen ansatte i CIA og utenriksdepartementet: ‘Ikke gjør dette. Det er dumt og vil være et politisk mareritt hvis det kommer ut.’»
«Er det ikke utrolig dumt?» spurte Brecher.
«Men de så det ikke på den måten,» sa Hersh. «De så gassen komme fra Russland. Russland hadde rørledninger som leverte gass til Tyskland, veldig billig, så mye at noen av de tyske selskapene solgte (gassen) videre med fortjeneste.»
Nord Stream var eid av Gazprom «kontrollert av oligarker som respekterer Putin. Men 49 % var (eid av) fire forskjellige europeiske selskaper, som solgte gass nedstrøms over hele Europa. Så du hadde en enorm kilde til billig gass for Europa. Tyskland er et ekte kraftsenter, med Mercedes og BASF, det største kjemiske selskapet i verden. De suger til seg gass.»
Biden vil ha denne krigen
«Og så frykten var…» sa Hersh, «Biden vil ha denne krigen. Ikke spør meg hvorfor presidenter vil ha krig. Jeg tror det er bra for oppslutningen deres. Men Biden var veldig stor på det … å vise at vi kan stå opp mot Russland … med ukrainske soldater. Det fungerer bra politisk også i USA.»
Biden «så gassen som et våpen», sa Hersh. «Så lenge Russland solgte så mye gass, trodde de Russland ville benytte den som våpen hvis det ble krig.» Planlegginga begynte før krigen, sa Hersh.
På en pressekonferanse med Tysklands kansler Olaf Scholz 7. februar 2022 sa Biden at hvis Russland invaderte Ukraina, «vil det ikke lenger finnes noen Nord Stream 2». Presset for å forklare hvordan, holdt Biden fast: «Vi vil – jeg lover deg – vi vil være i stand til å gjøre det.»
27. januar 2022 sa utenriksdepartementets visestatssekretær for politiske anliggender Victoria Nuland at «Når det gjelder Nord Stream 2, fortsetter vi å ha veldig sterke og klare samtaler med våre tyske allierte, og jeg vil være tydelig med deg i dag . Hvis Russland invaderer Ukraina, på en eller annen måte, vil ikke Nord Stream 2 fortsette… vi har hatt omfattende konsultasjoner på alle nivåer med våre tyske allierte. Jeg skal ikke gå inn på detaljene her i dag, men vi vil samarbeide med Tyskland for å sikre at rørledningen stanses.’
26. januar 2022 sa talsperson for det amerikanske utenriksdepartementet, Ned Price, til NPR :
«Jeg vil være veldig tydelig: Hvis Russland invaderer Ukraina, på en eller annen måte, vil ikke Nord Stream 2 fortsette. Jeg skal ikke gå inn på detaljene. Vi vil samarbeide med Tyskland for å sikre at den ikke fortsetter.»
«Det kalles en trussel,» sa Hersh. «Folk spør meg: ‘Hvordan fant du denne historien?’ En venn av meg sa det slik: ‘Du er en ekspert på å dekonstruere det åpenbare.’ Hva annet var det?»
«Spesielt de tyske avisene er veldig ubehagelige mot meg,» sa Hersh. » New York Times og Washington Post ignorerer meg.» Mainstream media vil at Hersh skal avsløre kildens navn og «få ham i fengsel,» sa Hersh. «Noe som ville avslutte karrieren min. Jeg har gjort dette i 50 år… Jeg beskytter folk. Jeg har en kilde. Jeg tar skytset, men det er jobben min. Men det er deres jobb å forstå virksomheten litt bedre,” sa Hersh.
«De forstår virksomheten i New York Times og Washington Post, » sa Hersh.
«Problemet er at det hele har blitt kjipere. For nå tror New York Times og Washington Post en navngitt kilde kan være en pressemann, en pressesekretær, som hvisker noe til dem på siden. Jeg vet ikke, de ser ikke ut til å ha noen inne,» sa Hersh.
Dekningen av Ukrainakrigen, «sammenlignet med det jeg hører fra vennene mine, som har tilgang til informasjonen… Den krigen jeg vet om er ikke krigen du leser om,» sa Hersh.
I Tyskland har BASF stengt fabrikker og «snakker med Kina om å flytte anlegg dit, sa Hersh. Å lamme den tyske økonomien var å «skyte av venstre fot uten noen som helst grunn,» understreket Hersh. «Det er ufattelig dumt. Er det kriminelt? Det er utvilsomt en fantastisk grad av dumhet i Det hvite hus og fra presidentens side. Det er bare forbanna dumt.»
«Du må spørre deg selv, hva er det med presidenter? Hvorfor liker de krig så mye? (Kanskje) fordi det er politisk nyttig, sa Hersh. «Det er kolossalt ille. Det finnes ingen unnskyldning for det.»
«Det hvite hus har New York Times, Washington Post, MSN og CNN som fronter for seg,» sa Hersh. «Fienden er Fox News. Den eneste reporteren som ringte meg fra en TV-stasjon … var Tucker Carlson.”
«Han er en smart fyr. Jeg ville ikke delta i showet hans,» sa Hersh om Carlson, «men han har har hatt dødsens rett når det gjelder krigen i Ukraina».
Nord Stream-historien «forbløffet meg fordi det var en så åpenbar historie,» sa Hersh. – Russerne gjorde det ikke. Og hvis russerne ikke gjorde det, hvilket land i NATO (gjorde det?)… Jeg spøkte med en venn: Kanskje Makedonia gjorde det. Er de i NATO?»
«Det er ikke engang en vanskelig historie å forstå,» sa Hersh. «USAs president, visestatssekretæren sa begge at de kom til å gjøre det. Og de gjorde det.»
Utenriksminister Antony Blinken «innen en måned etter hendelsen holdt han en tale der han snakket om å stoppe Russland fra å bruke olje og gass som våpen … Han var tydeligvis blant menneskene som visste hva som skjedde.»
«New York Times har mange fantastiske reportere, men når det kommer til denne typen rapportering, undervurderer de det amerikanske folket. Vi er klare til å innse at presidenten gjorde dette, sa Hersh. «Man må holde presidenten til ansvar.»
Hersh står ved historien sin mens han insisterer på å beskytte kildene sine, samtidig som han antyder at de kan kan være tilknyttet rørledningsindustrien: «Den eneste tingen regjeringen er flink til, er å spore opp folk.»
«Dette er ikke en vanskelig historie å finne fram til,» sa Hersh. «Det er noe som heter rørledningsindustrien – amerikanske selskaper. De bygger rørledninger rundt om i verden. De vet hva som skjedde.»
Angående medieangrepet på ham fra statsfinansierte mediekilder som Bellingcat , sa Hersh: «Jeg kan ikke bry meg om Bellingcat . Når du kommer til et visst nivå med etterretningsmiljøet, får du vite hvem som er hvem. Jeg kan ikke bekymre meg for det.»
Glenn Greenwald har pekt på at Bellingcat er finansiert av National Endwoment for Democracy, som er grunnlagt av CIA og utenriksdepartementet.
Les: Greenwald on Nord Stream: “You Have to Spread Lies on Behalf of the CIA to Get Ahead in Journalism”
Norsk Folkehjelps innsamling til jordskjelvofre i Syria går til al-Qaida
Av Eva Thomassen - 16. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/norsk-folkehjelps-innsamling-til-jordskjelvofre-i-syria-gar-til-al-qaida/
Driver Norsk Folkehjelp fortsatt med «revolusjon» i Syria?
Det er en enorm naturkatastrofe som har rammet deler av Tyrkia og Syria. Et jordskjelv som hittil har drept 40.000. 7 millioner barn er rammet. Tyrkia er alliert av NATO, EU og vestlige land, er ikke underlagt sanksjoner. Det renner inn hjelp alt fra NATO, EU, alle land, inkludert Ukraina.
I Syria derimot kommer det ikke hjelp inn. (Fra 13. februar har det skjedd en endring. Jeg kommer tilbake til det.)
Hvorfor hjelper ikke NATO-land og EU Syria? Fordi poltikk er viktigere enn menneskeliv. Syria har vært i krig i 12 år. Landet er utsatt for de mest dødbringende sanksjoner noe land har opplevd. Sanksjoner som nå gjør at de som ønsker å sende bistand selv blir rammet av sanksjonene. Som tredjepart.
Jordskjelvet har rammet både Idlib som er kontrollert av terrorgruppa Hayat Tahrir al-Sham (HTS/Al-Qaida) og regjeringskontrollerte områder som Aleppo, Hama, Latakia og Jableh.
I de regjeringskontrollerte delene av Syria er situasjonen desperat.
Landdirektøren i Røde halvmåne, Mohammed Hammoud, sier til NRK at mangel på tungt utstyr gjør at 80 prosent av arbeidet med å grave frem overlevende foregår per hånd.
– Det er galskap på sykehusene i Aleppo. Likene ligger over alt, sier Hammoud.
Han sier at allerede før skjelvet arbeidet i de offentlige sykehusene i Aleppo for halv kapasitet.
– Nå er de totalt overlesset av døde og skadde, sier Hammoud.
Norsk Folkehjelp/Idlib
Det er ikke bare stater som er mer opptatt av politikk enn menneskeliv. Det er også såkalte bistandsorganisasjoner (NGO). En slik NGO er Norsk Folkehjelp. De skriver de er opptatt av det syriske folket, de har videosnutter hvor lokalansatte sier at verden har glemt Syria. I bakgrunnen ser vi White Helmets som Norsk Folkehjelps representant ber oss å gi penger til. Terroristen og lederen av terrorgruppa HTS, Abu Mohammad Al-Julani, sier det samme. Det er Idlib som er basen til Norsk Folkehjelp.
Nå kan det ikke skjules mer. Når selve lederen av HTS/Al-Nusra/Al-Qaida representerer folket og behovene i Idlib og roper på internasjonal bistand. Han utgir seg å være talsmann for det syriske folket og for NGOene.
Al-Julani er en av verdens farligste menn. 10 millioner dollar har USA utlovet for å ta ham dead or alive. Han går rundt i Idlib, har kontroll på hjelpen og bestemmer at det ikke skal komme hjelp inn til Idlib fra Damaskus, fra regjeringskontrollerte områder. Hjelpen skal komme inn fra Tyrkia. Han har satt opp kontrollposter overalt i Idlib. Altså han har kontroll over alt i Idlib. All bistanden. Også over Norsk Folkehjelp.
Det er han som bestemmer at sivilbefolkningen i Idlib ikke skal få humanitær bistand.
A UN spokesperson told Reuters on 12 February that humanitarian aid from government territory to the opposition-held north has been held up, as the Hayat Tahrir al-Sham (HTS) extremist group is refusing to grant approval for the aid’s entry.
“There are issues with approval [from HTS],” the spokesperson said without elaborating further.
Les: HTS blocks aid coming from Damascus-held territory
Med mindre den kommer inn fra Tyrkia. Han begrunner det med at ved å ta imot hjelp fra Damaskus er man med på å legitimere Syria som en suveren stat. Legitimere at president Assad faktisk er Syrias statsoverhode. Han tar til orde for å ikke oppheve sanksjonene. Det deler han med mange. Mange regjeringer. Og NGOer.
Norsk Folkehjelp har støttet «revolusjonen» i Syria i 10 år. Nå er kun «revolusjonen» i Idlib. Det er kun i Idlib Norsk Folkehjelp holder til. Men, de tør ikke være der selv. Det er for farlig. Idlib kontrolleres av terrorgruppa HTS som står på FN, USA og EU terrorliste. Også Norge må anse HTS som terrorgruppe. Det ser åpenbart ut som det ikke er et problem så lenge de oppholder seg og brukes som proxysoldater i regimeskiftekrigen i Syria. Eller kan brukes andre steder, som i Ukraina.
Regimeskiftekrig
Norges politikk overfor Syria er regimeskifte. I klartekst betyr det at Norge ønsker at islamistene i Idlib skal overta landet. At grupper som Taliban skal overta Syria. At militante islamister som ingen vestlige politikere eller bistandsarbeidere tør å omgås. Norge vil ikke en gang hente hjem IS- damer og barna deres fra disse interneringsleirene nordøst i Syria. Eks. Al-Hol. Der 65 000 kvinner og barna deres fra over 60 land er parkert siden 2019. De er for farlige å ta hjem. Hadde de ikke fått bistand ville de være nødt til å finne på noe annet enn terror. For eksempel å ikke dra i det hele tatt.
Det kryr av NGOer i Idlib. Men, ingen av dem gjør en gang et forsøk på å hjelpe menneskene som bor i regjeringskontrollerte områder. Som Aleppo, Hama, Latakia og Jableh. Det Norsk Folkehjelp er opptatt av er å få hjelp inn fra Tyrkia til Idlib. Ikke å få donorene sine eller Norge å oppheve sanksjonene mot Syria slik at hjelp kan nå alle i Syria. Sanksjonene mot Syria rammer nemlig ikke Idlib og områdene USA okkuperer sammen med den kurdiske separatistbevegelsen SDF nordøst. Der er også Norsk Folkehjelp.
Norsk folkehjelp har vært behjelpelig med å selv stille de spørsmålene de mener folk bør stille dem og de svarene de mener vi bør få.
Hvorfor jobber ikke Norsk Folkehjelp i Tyrkia, som også er rammet av jordskjelvet?
Norsk Folkehjelp har ikke fra før av et etablert program i Tyrkia, men har derimot vært ti år i Syria. Å arbeide i Tyrkia krever at man er registrert der som organisasjon. I Tyrkia ser vi at flere land stiller penger og mannskaper til disposisjon for å få folk ut av ruinene. I Syria er de ingen slik hjelp. Det er syriske organisasjoner som gjør hoveddelen av arbeidet. Disse organisasjonene er sterke og viktige, som står på i denne situasjonen, men uten støtte og bistand er det begrenset mye de kan få utrettet.
Kommentar
Norsk Folkehjelp jobber ikke i Tyrkia for der krever Tyrkia at man er registret som organisasjon. Faktum er at man må registrere seg som organisasjon i Syria også for å ha lov til å jobbe der. Hvorfor har ikke Norsk Folkehjelp gjort det? Det svarer de ikke på. De stiller ikke spørsmålet enn gang. Svaret er ekkelt. De er ikke i Syria for å gi det syriske folket humanitær bistand. Terrorister trenger ikke bare våpen, men også sivil infrastruktur og softpower. «Grasrot-revolusjon». Å gjøre lokalbefolkningen avhengig av seg. Å drive med sysselsetting av damer i burka. Sy- og strikke-kurs. Konene og enkene må sysselsettes mens mennene driver krig. Når Norsk Folkehjelp snakker om det er syriske organisasjoner som opererer burde Norsk Folkehjelp ha redegjort for at disse organisasjonene er såkalte partnerorganisasjoner med lokalansatte. Norsk Folkehjelp og de andre NGOene tør ikke selv å være i Syria. Det er for farlig. Hvorfor? Fordi de opererer kun i områder kontrollert av terrorgrupper. Ingen vestlige organisasjoner opererer i regjeringskontrollerte områder. Noen få unntak. Fordi det snart ikke er flere områder som er opprørskontrollert. Valgets kvaler står mellom å stikke av eller krype til Damaskus og be om å få registret seg som en hjelpeorganisasjon. Det er langt fra sikkert at man få autorisasjon fra Damaskus etter å ha samarbeidet med terrorgrupper i 12 år.
Røde Kors har samarbeidet med Syrias Røde halvmåne som er del av den internasjonale Røde Kors bevegelsen. De driver ikke med politikk, men med bistand. De er også fristilt vestlige regjeringer.
Videre
Hvorfor er det så vanskelig å komme fram med hjelp til Syria?
I januar ble resolusjonen for å bringe humanitær hjelp fra Tyrkia utvidet med seks måneder, men det er kun ett sted FN har lov å krysse grensen med humanitære forsyninger. Befolkningen nordvest i Syria er med andre ikke bare rammet av borgerkrig og nå et jordskjelv, men også av storpolitikk. Det har vi i lang tid advart mot.
Kommentar
Det er riktig at det har med storpolitikk å gjøre. Men Norsk Folkehjelp nevner ikke hvem som driver med storpolitikk i Syria. Det foregår en regimeskiftekrig i Syria. Det vet Norsk Folkehjelp. De har valgt side i denne krigen. Under mottoet: «Assad er en diktator». «Det syriske folket trenger demokrati». «Borgerkrig».
Det Syria med hjelp fra Russland derimot kjemper for er å få stanset krigen, få befridd Idlib for terrorister. Grenseovergangene mellom Tyrkia og Syria er brukt som smuglerruter av terrorister, våpen, bistand osv. Syria er en suveren stat. Med territorielle grenser. Grenseoverganger de vil ha kontroll over. Syria kan gi bistand via Damaskus til Idlib. Syrias Røde Halvmåne jobber i hele Syria, også i Idlib. Det er ikke behov for softpower- våpen som USAID .og Norsk Folkehjelp. Som skjuler seg under «ulltepper» og i «telt».
Videre
Hvordan vet jeg at pengene går til de jordskjelvrammede?
Norsk Folkehjelp har jobbet i den berørte regionen i Nordvest-Syria siden 2012 med tre syriske partnerorganisasjoner for å møte de humanitære behovene i regionen. Vi har lang erfaring og arbeider tett med de lokale partnere som kjenner de lokale forholdene veldig godt. Våre partnere har drevet matutdeling og kontantstøtte i mange år før jordskjelvet..
Kommentar
Spørsmålet som bør stilles, men som Norsk Folkehjelp behørig ikke stiller er hvor er «Nordvest-Syria»? De liker ikke svaret de må gi. Det er ingen steder som heter «Nordvest-Syria. Norsk Folkehjelp kamuflerer hvor de faktisk holder til ved å kalle Idlib noe annet. Idlib har vært kontrollert av terrorgrupper helt siden Norsk Folkehjelp tok seg ulovlig inn i Syria i 2012 og ga bistand til terrorister.
De har flyttet rundt i Syria sammen med terrorgruppene. Der områdene er befridd av den syriske hæren med hjelp fra blant annet Russland. drar Norsk Folkehjelp «lokale partnere» sammen med de gruppene som har kontrollert der til neste sted. Nå er de i Idlib. Det siste området som er kontrollert av terrorgrupper.
Terrorfinansiering
Norsk Folkehjelp har ikke kontroll med om pengene går til terrorfinansiering. De vet ikke hvem sluttmottakeren er. De har ikke kvittering og de er ikke der selv. Når titusenvis av terrorister har overlevd i idlib så lenge Norsk Folkehjelp har vært der, så er det ikke sånn at bistanden fra Norsk Folkehjelp blir kvittert ut som humanitær bistand, mens annen bistand går til terrorgrupper. Til terrorfinansiering. At Norsk Folkehjelp har klausuler på pengene.
I 2016 skrev jeg en artikkel om at norske bistandsorganisasjoner ikke har kontroll med hvem sluttmottakerne av pengene er. De har ikke kontroll med om det er terrorgrupper som får bistanden. Faktisk.no tok tak i denne saken i 2017 (hvorfor?..) og skulle faktasjekke den. De mente min påstand var feil og friskmeldte bistandsorganisasjonene. Som vedlegg hadde faktisk.no dokumentasjon fra korrespondanse mellom NGOene og UD som bevis på at NGOene hadde kontroll på at bistanden gikk dit det stod i reklamen den skulle.
UD spør Norsk Folkehjelp om hvordan de sikrer at hjelpen kommer dit den skal i Idlib. Norsk Folkehjelp svarer at de har en «gentlemans agreement» mellom lokalansatt og Al-Qaida/HTS. Hvem inngår en «gentlemans agreement» med terrorgrupper som lever av bistand? Påstanden min i 2016 står seg fortsatt i 2023.
På steigan.no: flere artikler om Norsk Folkehjelp.
Nye kostholdsråd vil true mer enn folkehelsa
Av Romy Rohmann - 16. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/nye-kostholdsrad-vil-true-mer-enn-folkehelsa/
Flere og flere fagpersoner går kraftig ut mot artiklene som Helsedirektoratet har lagt fram i arbeidet med de nordiske ernæringsanbefalingene (NNR)
Av Romy Rohmann.
Dette bærekraftkapittelet som nå er på høring, vil true mer enn folkehelsa. Det kan det slå beina under norsk jordbruk, øke matimporten og svekke forsyningssikkerheten.
Prosjektet som Helsedirektoratet har ansvar for, der flere hundre forskere har vært involvert, høster nå også kraftig kritikk fra ei gruppe forskere ved Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio).
Som vi har skrevet om her på Steigan.no tidligere har Norsk Bonde og Småbrukarlag og Bondelaget kommet med kritiske bemerkninger, det vil antakelig være mange slike innen høringsfristen går ut.
I en høringsuttalelse går ei gruppe forskere ved Nibio kraftig ut mot en av de vitenskapelige artiklene som tar for seg bærekraftsvurderingene. De mener blant annet at det er få kilder, manglende referanser og omfattende bruk av artikler som ikke er fagfellevurdert. Nationen skriver om dette 15. februar.
«Noe av dette materialet mangler ikke bare en vitenskapelig kvalitetssjekk, men innholdet er også høyt omtvistelig», skriver de i uttalelsen.
«Man kan få et inntrykk av «cherry picking» når man leser de ganske fragmenterte diskusjonene», skriver Nibio-forskerne videre. Uttrykket brukes om å plukke ut enkelte fakta som støtter ens egne meninger.
De peker videre at rapporten lider av flere mindre og større feil og misforståelser «som avslører at forfatterne og deres lokale eksperter har en ganske begrenset forståelse av agronomiske spørsmål generelt, og spesielt for de nordiske produksjonssystemene».
En av de to forskerne som trakk seg fra arbeidet før den ble lagt ut på høring var Audun Korseth.
Korsæth reagerte kraftig på konklusjonen i en av artiklene han skulle bidra som fagekspert, forteller han til Nettavisen.
Konklusjonen som ble laget var at man skulle kutte kraftig på kjøtt, meieriprodukter og egg. Det ble bare trukket fram hva som var negativt med slike produksjoner fra et miljøperspektiv, mens ingen av de positive sidene ble tatt med, sa Korsæth til avisen.
Artiklene Helsedirektoratet har lagt ut kan du lese her.
Nå har også Ola Nafstad, assisterende direktør i Animalia gått ut i et debattinlegg i Nationen 12. februar med følgende kritikk av den ene artikkelen, Overview of food consumption and environmental sustainability considerations in The Nordic and Baltic region. Han skriver dette:
Denne artikkelen er én av totalt fem artikler som utgjør bærekraftsdelen i det vitenskapelige arbeidet. Artikkelen kommer blant annet med følgende konklusjoner og anbefalinger:
*Reduser husdyrholdet og forbruket av kjøtt, melk og egg, og erstatt det med blant annet skogsbær.
*Undersøke muligheten for å redusere forbruket av fisk og erstatte det med skalldyr og tang.
*Vurdere en omfattende tilbakeføring av dyrket mark til barskog.
Artikkelen kommer dermed med anbefalinger som, om de gjennomføres, dramatisk vil redusere matproduksjonen og potensialet for matproduksjonen i Norge og drastisk svekke vår matsikkerhet og vårt bidrag til verdens matforsyning fra havet.
De ser da helt bort fra at kommersiell produksjon av hasselnøtter for humant konsum i dag foregår mange breddegrader lenger sør, eller at våre eikenøtter er giftige og det anbefales å kontakte Giftinformasjonen om man spiser flere enn fem.
Artikkelen foreslår å delvis erstatte potetdyrking med blant annet dyrking av søtpoteter som et tiltak mot potetsykdommer, uten å nevne at søtpotet er en varmekjær tropisk plante som i svært begrenset grad kan vokse i Norden.
Les: Nye kostråd basert på eikenøtter og blåbær?
Eli Gjerlaug Enger PhD, forsker i Norsvin SA skriver i en kronikk i Bondebladet den 13.Februar:
Hun skriver at det arealet som svineproduksjonen legger beslag på er også feil i artikkelen.
Artikkelen har en svært snever bruk av kilder. Særlig når det gjelder «Gjennomsnittlig miljøpåvirkning per kg matvare». Her er det gjennomgående ingen god vitenskapelig forankring og det som legges fram har ikke relevans for norske eller nordiske forhold.
For få forhold rundt bærekraft er vurdert. Forhold som er tatt med er beslag av landareal, klimagassutslipp, vannforbruk og forurensing av fosfor og nitrogen. Disse forholdene er forsøkt håndtert i en metode for planetens tålegrense, kalt «planetary boundaries». Metoden er viet stor oppmerksomhet, men den er ikke forklart og har heller ikke noen god vitenskapelig forankring.
I artikkelen er det utelukkende brukt globale tall for alle produksjoner. Dersom den i stedet hadde brukt norske klimatall for gris, ville disse vist at svinekjøtt er en matvare med lavt klimaavtrykk. I Norge har vi verdens mest fôreffektive gris. Den spiser et klimavennlig fôr, og gjødsla blir godt kun brukt én kilde (Poore, J., & Nemecek, T., 2018). Denne litteraturen er basert på et globalt gjennomsnitt, men opererer likevel med doble verdier av tallene FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) bruker.
Norsk og nordisk landbruk har for mange av disse parameterne bare halve nivået av FAO, og feilen som oppstår ved å bruke den litteraturen blir derfor svært stor. For eksempel kan vi i Norsvin, som kjenner norsk svineproduksjon godt, vise til at norsk gris er beregnet til å ha 3,3 kg CO2 ekvivalenter per kg kjøttprodukt, mens FAO og bærekraftsartikkelen bruker henholdsvis 6 og 12,3 kg CO2 ekvivalenter per kg kjøttprodukt som et globalt gjennomsnitt. Det er fire ganger for høyt for norsk landbruk!
Dette bærekraftkapittelet som nå er på høring vil true mer enn folkehelsa. Det kan det slå beina under norsk jordbruk, øke matimporten og svekke forsyningssikkerheten.
Kort fortalt betyr dette at vi skal ha færre husdyr, spise mindre kjøtt, melk, egg og poteter.
Vi skal spise mer skogsbær og nøtter, søtpoteter og labkjøtt, mindre fisk, mer skalldyr og tang.
I våre nordiske land er selvforsyningsgraden høy for animalske produkter og lav for plantebaserte produkter, og dette er en naturlig tilpasning til et kjølig klima.
Vi får håpe at disse motsvarene som kommer vil påvirke resultatet av arbeidet, men det kan virke som det er andre krefter enn norsk matforsyning som står på dagsorden for norske myndigheter. Som vi har sagt tidligere her på Steigan.no
Når angrepene på landbruket er så massive og koordinerte, kan vi ikke gå rundt å tro det er tilfeldig lenger. Nå er det kanskje på tide å begynne og tenke at det faktisk er slik at myndighetene mener at det ikke er ønskelig med bønder og landbruk i framtidas Norge.
https://steigan.no/2023/02/angrep-pa-landbruk-og-matforsyning/
«Terningkast 666 til Hell-debatten: En Steigan-åpenbaring av bibelske proporsjoner»
Av red./KAJ - 16. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/terningkast-666-til-hell-debatten-en-steigan-apenbaring-av-bibelske-proporsjoner/
Tidsskriftet Journalisten har en kommentar til Hell-konferansen ved Mats With Greger som er spenstig nok til at vi vil dele den med våre lesere:
Terningkast 666 til Hell-debatten: En Steigan-åpenbaring av bibelske proporsjoner
Sukking, offing og hoderisting. Det var stort sett reaksjonene til de trønderske journalistene som hørte på paneldebatten under Hellkonferansen lørdag.
Basert på ansiktsutrykkene var det nok flere som ikke visste om de skulle le eller gråte. Rent faglig var det lite å hente, men underholdningen stod til en soleklar sekser på terningen.
God mediekritikk?
I paneldebatten med tittelen «Vi løper i flokk» ble det spurt om pressen glemmer andre perspektiver, og om vi er redde og fordømmende for andre meninger.
Til å svare på dette hadde man invitert Pål Steigan fra Steigan.no, Helge Lurås fra Inyheter, Vebjørn Selbekk fra Dagen, NTNU-profil Trond Andresen og generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø.
Sjefredaktør i M24, Cornelia Kristiansen, hadde på forhånd stilt det betimelige spørsmålet om dette var den beste mediekritikken Hell klarte å hoste opp. Det ulmet også blant flere konferansedeltakere, og i gangene gikk det til og med rykter om boikott.
Og selv om både Selbekk, Lurås og Nybø gjorde en reell innsats for å svare på spørsmålene stilt i debattbeskrivelsen, stjal det så få overskrifter at det ikke får plass i denne «anmeldelsen». Det meste skulle handle om Pål Steigan denne gangen.
Hysterisk
For en underholdning. Det er mulig å forstå både hoderysting og sukking, men personlig hadde jeg størst problemer med å ikke bryte ut i øredøvende latter.
Det ble sagt så mye snodig at det er vanskelig å gjengi, men det jeg vet er at jeg ble underholdt.
Steigan hadde varslet overfor Journalisten at han skulle grille journalistene litt. De som mot formodning trodde Steigan ville moderere seg på podiet, tok feil. Han var tydelig kry over å ha blitt invitert, og startet seansen med å proklamere:
– Jeg har kommet hit for å holde dere over langsomt brennende køl.
Steigan fortsatte med et par bibelreferanser om at norske medier har syndet mot journalistikkens ti bud, begått journalistikkens sju dødssynder og at Steigan selv kunne frelse medie-Norges journalistiske sjel.
«I promised to give you Hell»
Det er naturligvis hyggelig at vår redaktør har gitt vår kollega i Journalisten god underholdning, og siden han ikke refererer den kritikken som ble lagt fram, kan du lese den her:
I promised to give you Hell
Vi verdsetter også at han har fått med seg Steigans «bibelske» retorikk. Hvis det fantes tanker om boikott blant deltakerne kan man ikke si at det fikk noen praktisk betydning siden salen var fullsatt.
Gjennom lydmuren på nettet
Derimot kan vi nå vise at nettopp deltakelsen på Hell og innlegget derfra løftet steigan.no opp på et helt nytt nivå i antall lesere og i antall sidevisninger. Vi gikk fra et daglig antall sidevisninger på 35.000 (i tillegg til abonnentene våre) til over 82.000, altså en økning på over 140%.
Ut fra denne erfaringa tar vi gjerne flere møter med våre kolleger i mediene, sjøl om noen ikke er sikre på om de vil le eller gråte.
Vedvarende villfarelse i USAs og NATOs forsvarsetablissement
Av Larry Johnson - 16. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/vedvarende-villfarelse-i-usas-og-natos-forsvarsetablissement/
Det er tre nyere artikler jeg vil forsikre meg om at du har lest fordi de avslører vrangforestillingen som fortsetter å plage amerikanske militærledere, forståsegpåere og etablissementsmediene.
Av Larry Johnson – 10. februar 2023
Den første er om NATOs øverstkommanderende i Europa, amerikanske general Christopher Cavoli, som var overraskende oppriktig under en tale i slutten av januar til en svensk forsvarskonferanse, dog klarte de ikke helt forstå hva han sa:
De store tapene og det massive ammunisjonsforbruket sett under krigen i Ukraina har bekymret toppledere i NATO….
«Omfanget av denne krigen er ute av proporsjon med all vår nyere tenkning», sa Cavoli, som også er sjef for USAs europeiske kommando. «Men dette er virkeligheten vi må forholde oss til.»
En lærdom er viktigheten av tilstrekkelig kapasitet i forsvarsindustrien til å levere nødvendig utstyr og forsyninger for å tilfredsstille den glupske appetitten til storskala, høyintensiv krigføring. USA, Russland og Europa kjemper allerede for å øke produksjonen av artillerigranater etter å ha latt ammunisjonslagrene og fabrikkene deres gå ned etter den kalde krigen.
Å ha en kapabel forsvarsindustri i bunn er avgjørende. Vesten har ikke lenger det, og skulle den finne viljen og ressurser til å gjenskape en, snakker vi om mange år. Skjønner ikke Cavoli denne virkeligheten?
Allerede da ble det klart at NATO – som har utvidet seg fra 12 opprinnelige medlemmer til 30 medlemmer i dag – var avhengig av USAs støtte. I Libya, for eksempel, gikk NATOs luftstyrker tom for presisjonsstyrte bomber etter den første måneden.
At Moskva kjøper artillerigranater fra Nord-Korea tyder på at Russlands militære ikke er i stand til å kjempe mot NATO og Ukraina. NATOs paniske forsøk på å skrape sammen våpen og ammunisjon for Ukraina viser imidlertid at alliansen heller ikke har mye dybde i arsenalene sine.
Hvis USAs øverste sjef i Europa ikke forstår at Russland ikke går tom for granater eller missiler, er han da uvitende eller skjuler hans stab fakta for ham? Jeg gratulerer Cavoli for hans oppriktighet når han innrømmer at NATO ikke har noen strategisk dybde. Men han gir falske forhåpninger ved å gjenta tullet om at Russland ikke er i stand til å kjempe mot NATO. Slike feilvurderinger får folk drept.
Den neste er et latterlig stykke av Andrew A. Michta: Ukraina kan oppnå en strategisk seier over Russland. Vesten må trappe opp. Michta har litt av en CV:
Andrew A. Michta er dekan ved College of International and Security Studies ved George C. Marshall European Center for Security Studies og ny medredaktør for 1945. Han er tidligere professor i nasjonale sikkerhetsspørsmål ved US Naval War College og tidligere seniorstipendiat ved Center for European Policy Analysis. Du kan følge ham på Twitter: @AndrewMichta. Meningene som uttrykkes her er forfatterens og reflekterer ikke den offisielle politikken eller posisjonen til George C. Marshall European Center for Security Studies, det amerikanske forsvarsdepartementet eller den amerikanske regjeringen.
Michta er nok et eksempel som støtter Andrei Martyanovs skarpe kritikk av de pseudo-intellektuelle som lefler for forsvarsetablissementet. Det er synd at Sigmund Freud ikke er tilstede for å gjøre noen sårt tiltrengte psykoanalyser på NeoCon-klanen. Folk som Michta viser en form for schizofreni i artiklene sine. Bare se følgende:
I kjølvannet av masseødeleggelsen av Ukrainas infrastruktur og innbyggernes flukt (anslagsvis 9 millioner ukrainske flyktninger har gått gjennom Polen alene), kan en kamp mot en fiende som kommanderer omtrent fire ganger Ukrainas befolkning bare ende på én måte.
Så Ukraina trenger styrker for å bryte ut av den nåværende fastlåste situasjonen, stanse den russiske fremrykningen og manøvrere for å oppnå en avgjørende seier på slagmarken. Den må kjempe på sine egne premisser. For å gjøre dette trenger den moderne vestlige stridsvogner og langdistanseraketter – i større antall enn lovet så langt, og viktigst av alt, kampfly.
Yep. Enda flere kubjeller. Michta bemerker med rette at Ukraina er underlegen og i undertall. Så hva er hans kloke anbefaling for å snu situasjonen? Send inn flere kampvogner, langdistanseraketter og kampfly som Russland har demonstrert evnen til å ødelegge. Ja, det gir mening.
Michta, en profesjonell snylter på forsvarsindustrien, tilbyr en løsning som garantert vil varme hjertene til sjefene i General Dynamics, Lockheed, Raytheon og mange andre. De gode dagene er her igjen. Vi trenger flere milliarder for å stoppe den røde fare.
Med mindre USA og dets europeiske allierte snarest tar de nødvendige beslutninger for å investere i deres forsvarsindustri, kan det bli umulig å forsyne Ukraina på lang sikt – selv om den politiske viljen består. Enkelt sagt, ser man på hastigheten som våpen og ammunisjon blir brukt opp i denne krigen, må Vesten flytte sin forsvarsindustri bort fra ‘akkurat-i-tide-levering’, lavvolumsparadigmet fra de siste tretti årene til et «for-sikkerhets-skyld»-tilnærming, der den bygger opp de mengdene våpen og ammunisjon som trengs for å opprettholde en langvarig kamp med en nesten likestilt motstander….
Men Vesten bør vurdere en annen mulighet: Gitt riktig utstyr kan den ukrainske hæren beseire det russiske militæret i løpet av de neste seks månedene og sette i gang styrker i Russland som kan implodere Putins regime. I russisk historie har militære nederlag vanligvis vært ledsaget av intern frakturering – inkludert revolusjonen i 1905 som fulgte Russlands nederlag av Japan, februar- og bolsjevikrevolusjonene i 1917 i kjølvannet av Russlands nederlag mot Tyskland, og implosjonen av Sovjetunionen i 1991 som følge av nederlaget i Afghanistan….
Jeg kunne tolerert dette tullet hvis det var skrevet av en 24 år gammel student uten minne av den kalde krigen og uten forståelse av Russlands historie med å håndtere utenlandske inntrengere, men Michta er erfaren. Den ukrainske hæren har ikke beseiret russerne i et feltslag siden starten av Russlands spesialmilitære operasjon. Selv med full hjelp fra NATO, klarte ikke Urkaina å sette i gang en offensiv for å redde sine fangede styrker i Mariupol. En lignende katastrofe for Ukraina utspiller seg akkurat nå i Donetsk langs forsvarslinjen som strekker seg fra Bakhmut til Seversk i nord.
Jeg synes det er spesielt ironisk at Michta siterer Sovjetunionens ‘nederlag’ i Afghanistan uten å erkjenne det sviende nederlaget USA ble tildelt i august 2021 til tross for vår ekstravagant dyre militærmaskin. Russland flyktet ikke fra Afghanistan med desperate innbyggere som klamret seg til avgående fly og stupte i døden. Det gjorde vi. I det minste gjennomførte Russland en kompetent tilbaketrekning. Se i speilet Michta. Folk som bor i glasshus bør være forsiktige med å kaste steiner.
Jeg vil gi Michta æren for et øyeblikks klarhet i det nest siste avsnittet i artikkelen hans:
Dette er en systemomveltende krig. Skulle Ukraina tape, vil ikke bare Russland og Kina bli oppmuntret til å presse deres fordel. Beskyldninger om manglende støtte til Ukraina mellom land på NATOs østlige flanke og deres allierte lenger vest kan også bli en alvorlig belastning på alliansen – og muligens bryte den. Konsekvensene av denne krigen når dermed langt utover spørsmålet om hvem som vinner i Ukraina.
Det er kjernen i sannheten – Ukraina-krigen har avslørt NATO som en tannløs tiger som ikke kan opprettholde en industriell krig mot en førsteverdens militærmaskin som Russland.
Vrangforestillinger er ikke begrenset til amerikanske forståsegpåere. Tyskerne har også hoppet på feil tog. René Pfister, Ann-Dorit Boy og Matthias Gebauer skriver i Der Spiegel og tilbyr sitt forslag til «Hvordan kan volden i Ukraina ta slutt? De fortsetter med å presentere falske stråmenn:
Da Russlands president Vladimir Putin marsjerte inn i Ukraina 24. februar 2022, trodde han tydeligvis at han ville være i stand til å erobre Kiev i løpet av få dager og innsette en marionettregjering.
Med invasjonen håpet Putin å oppfylle drømmen sin om å gjenopplive Sovjetunionen, men nå finner han seg selv i å kjempe mot en mektig ukrainsk hær, men også for sin egen politiske overlevelse.
Hvis Putin er i stand til å svelge Ukraina, hvorfor skulle han vike unna å gjøre det samme overfor andre republikker som en gang var en del av Sovjetunionen – som Moldova eller de baltiske statene?
Hvis Putin vant i Ukraina, kunne ikke Beijing se det som en invitasjon til å erobre Taiwan?
Der har du det – den nye dominoteorien. Jeg er gammel nok til å huske da den kommunistiske dominofaren var eksistensberettigelsen for USAs krig i Vietnam, Mellom-Amerika og Afghanistan. Sovjeterne var besatt av verdensherredømme og vi måtte stoppe dem. La oss kalle dette hva det er – Domino 2.0.
Der Spiegels forfattere gjentar den vrangforestillingen som har Vesten har bundet seg til det siste året:
Mer enn noen få vestlige militæreksperter er forsiktig optimistiske med tanke på muligheten for en ukrainsk seier, ikke minst fordi Moskva gjentatte ganger har snublet på slagmarken. Det ukrainske militæret har derimot klart å vinne tilbake halvparten av territoriet som Russland okkuperte umiddelbart etter invasjonen 24. februar….
«Det russiske forslaget er, for meg, enkelt», sier den amerikanske militæreksperten Michael Kofman. Det avhenger av å kverne ned det sterke ukrainske militæret med bølge på bølge av russiske soldater selv om de er dårlig trent og utstyrt. For at Ukraina skal stå imot det russiske angrepet, trenger Kiev sårt mer våpen og ammunisjon.
De kan ikke la den kubjellen være i fred. De vil ha mer. Mye mer! Forfatterne erkjenner motvillig at når konflikten trekker ut, slites samholdet i NATO:
At noen medlemmer av den vestlige koalisjonens oppfattes som mindre entusiastiske har utløst frustrasjon i sentraleuropeiske land som Polen, Tsjekkia og de baltiske landene, så vel som i Ukraina. I økende grad har den samme frustrasjonen bygget seg opp blant Bidens støttespillere i Washington.
Skribentene i Der Spiegel gir en elendig vurdering av hvordan en russisk seier vil se ut og insisterer på at Putin, selv om han regner med en seier, allikevel vil henge i en tynn tråd. De nevner til og med at han kan ha kreft.
Disse tre artiklene oppsummerer den barnslige, kortsiktige og tåpelige strategiske tenkningen som er grunnlaget for NATOs innsats for å ødelegge Russland. De ignorerer Russlands enorme naturressurser (som gir det selvforsyning som ingen av de andre stormaktene har). Landets robuste, teknologisk sofistikerte industrielle base (Russland produserer romraketter, USA gjør det ikke); og dens dypt forankrede følelse av nasjonal identitet. De forstår heller ikke den ødeleggende taktikken russerne metodisk utfører på slagmarken – den ukrainske hæren og utstyret blir knust og Vesten har tømt sine militærlagre og er ikke i stand til å gi erstatninger med det første.
Denne artikkelen ble publisert av A Son of The American Revolution:
Persistent Delusion Among the American and NATO Defense Establishment
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
USA forteller at de ikke har nok langdistanseraketter å sende til Ukraina
Av Dave DeCamp - 16. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/usa-forteller-at-de-ikke-har-nok-langdistanseraketter-a-sende-til-ukraina/
Ukraina ønsker Army Tactical Missile Systems (ATACMS), som har en rekkevidde på opptil 300 kilometer.
Av Dave DeCamp, 14. februar 2023
Mens USA jevnt og trutt har eskalert sin militære støtte til Ukraina, har Biden-administrasjonen holdt igjen med å sende Army Tactical Missile Systems (ATACM), ammunisjon som har en rekkevidde på opptil 300 kilometer og som kan avfyres fra HIMARS-systemene.
En grunn til ikke å sende ATACM er at de kan brukes til å bombe russisk territorium, og risikere en stor eskalering av krigen, selv om administrasjonen er mye mindre bekymret for eskalering enn den var tidligere i konflikten. Ifølge en rapport fra POLITICO forteller USA også Ukraina at de ikke har nok ATACM enheter til overs.
Med henvisning til folk som er kjent med de siste samtalene i Pentagon, sa rapporten at amerikanske tjenestemenn formidlet til representanter fra Ukraina, at det amerikanske militæret ikke har noen ATACM på lager. De sa at hvis USA sender ATACM til Ukraina, vil det gjøre det amerikanske militæret mindre forberedt på en fremtidig kamp.
Amerikanske militærlagre minker allerede ved å bevæpne Ukraina, ettersom en enorm mengde ammunisjon har blitt sendt til landet, nærmere bestemt 155 mm artillerigranater. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, sa mandag at Ukraina bruker ammunisjon raskere enn alliansen kan produsere, noe som reiser spørsmål om bærekraften i å støtte krigen.
POLITICO-rapporten sa at Ukraina vurderer å be USA om å godkjenne kjøp av ATACM fra en amerikansk alliert som har dem. I henhold til planen skulle USA sørge for finansieringen av avtalen. Sør-Korea, Polen, Romania, Hellas, Tyrkia, Qatar og Bahrain er alle bevæpnet med ATACM-systemer.
Rapporten sa at USA fortsatt er bekymret for at sending av ATACM kan eskalere krigen. Men administrasjonen har lovet andre våpen den tidligere utelukket på grunn av eskaleringsbekymringer. Senest sa USA at de kjøpte Ground Launched Small Diameter Bombs (GLSDB) for Ukraina, som kan treffe mål opptil 94 miles unna, nesten dobbelt så stort som angrepsområdet for ammunisjonen Ukraina for tiden bruker med HIMARS-systemene.
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Report: US Tells Ukraine It Doesn’t Have Enough Long-Range Missiles to Send
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Vår vei til atomkrigen
Av Ola Tunander - 16. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/var-vei-til-atomkrigen/
I denne artikkelen som først ble publisert i tidsskriftet Vardøger dokumenterer Ola Tunander opptakten til Ukrainakrigen og hva den handler om. Han viser også også et mulig scenario for hvordan krigen kan eskalere til en atomkrig.
Av Ola Tunander, Vardøger.
Ikke rom for kompromisser
Vi i Vesten oppfatter oss som «de gode» i konflikt med Vladimir Putin som «den onde». Men for Russland er det Vesten, USA-Storbritannia, som er «den onde». Putin snakker om «Løgnenes imperium».[i] Ifølge de neokonservative i Washington finnes friheten i Vestens eller retter sagt i USAs unipolære verdensordning,[ii] mens Putin ønsker at Russland, Kina, India, Europa og Afrika skal kunne møte USA som «likemenn» i en multipolær verden. Som det nå ser ut, vil USA aldri akseptere dette. Jeg vil i denne artikkel ta opp konsekvensene av denne tenkemåten. Vi går mot en storkonflikt mellom atomvåpenmaktene.
Vi i vest vil vi ikke kompromisse med «prinsippet om den enkeltes frihet» til å velge allianse, selv om det skulle føre til storkrig. Vladimir Putin sier på den andre side at NATOs utvidelse østover de siste 25 årene «truer den russiske statens eksistens». Disse forskjellige perspektiver gir ikke rom for kompromisser. Fra 2014 har USA bidratt med mer enn 12 milliarder dollar til militær trening og våpen i Ukraina,[iii] og jo mer våpen USA bidrar med, desto flere drepte ukrainere. En ukrainsk general snakket på ukrainsk tv i september om egne tap på langt over hundre tusen mann.[iv] For USA handler krigen i Ukraina ikke om Ukraina, men om å «svekke Russland»,[v] mens Putin har gjort det klart at USAs nærvær i Ukraina ikke kan tolereres. Et medlemskap i NATO vil bli forhindret til enhver pris. Det er vanskelig å se for seg hvordan en storkrig skal kunne unngås.
Hvordan man starter en krig
La oss gå tilbake til 1990. Alle de politiske lederne på vestlig side, president George H.W. Bush og hans utenriksminister James Baker, Vest-Tysklands kansler Helmut Kohl og utenriksminister Hans-Dietrich Genscher, Frankrikes president François Mitterrand, Storbritannias statsministrer Margaret Thatcher og John Major og utenriksministeren Douglas Hurd og generalsekretær i NATO Manfred Wörner, ga eksplisitte løfter til Moskva i 1990-93, til Mikhail Gorbatsjov og til Boris Jeltsin, om at NATO ikke ville utvides «med en tomme mot øst» (Baker), og alle disse løfter ble da nedtegnet på papir i referater fra samtaler, brev og memoarer fra de som deltok.[vi] Løftene var en forutsetning for at Sovjet skulle akseptere en tysk samling og dra tilbake 400 000 mann fra Øst-Tyskland. Ifølge et dokument fra forhandlingene var det enighet om at NATO ikke skulle utvides «bortenfor Elbe. Derfor kan vi ikke tilby NATO-medlemskap for Polen og de andre», sier de.[vii] Disse ord fantes ikke i form av en formell avtale, men også muntlige løfter mellom statsledere er bindende.[viii] Til tross for dette og russernes gjentatte protester drev USA NATO-utvidelsen til Sentral-Europa på 90-tallet, til de baltiske landene i 2004 og til Ukraina og Georgia fra 2008, selv om USA visste at det var fullstendig uakseptabelt for Moskva: «Den rødeste av alle røde linjer», skrev Moskva-ambassadøren og senere CIA-sjefen William Burns. Det kunne føre til «borgerkrig» og «russisk intervensjon».[ix] Washington visste at det kunne føre til krig. Den eneste rimelige forklaringen på at USA fortsatte med denne politikken, er at de ville trigge en krig for å svekke Moskva. Professor Jeffrey Sachs ved Columbia-universitetet kontaktet Det hvite hus i desember 2021 og sa: «Det kommer å bli krig hvis ikke USA vil innlede diplomatiske samtaler med president Putin om NATO-utvidelsen. De sa til meg at USA vil aldri gjøre det. [‘It’s off the table’ …] og nå har vi en krig». «USA nektet alt diplomati», sa Sachs.[x] Han sier nå at den amerikanske politikken er basert på overmot, en «remarkabel hybris».[xi]
Men det var også andre grunner for krigen. Egentlig startet den allerede i 2014, etter statskuppet samme år, da de to østlige fylkene i Donbass, Donetsk og Lugansk, nektet å akseptere det nye regimet i Kiev. Den demokratisk valgte presidenten, Viktor Janukovytsj, hadde sin støtte i de folkerike fylkene i øst og sør i landet. Minoriteten i vest, som hadde støttet Julija Tymosjenko, organiserte store demonstrasjoner. I februar 2014 tok de over makten med vold.[xii] Fylkene i sør og øst gjorde opprør, men de ble slått ned av styrker fra vest.[xiii] Det var kun Krim og de to fylkene i Donbass som overlevde. Kiev startet da en krig mot dem. Den pågikk i 8 år med mer enn 13 000 døde, inklusive 3000-4000 sivile, og 1,5 millioner flyktninger til Russland. Det har vært en av Europas mest langvarige kriger. Det er inn i denne krigen at Russland nå har intervenert. Etter fransk-tysk megling skrev Ukraina, Russland og OSSE under den første Minsk-avtalen i 2014 og Minsk II i 2015, som forutsatte en fredelig løsning på konflikten og som ga en relativ autonomi for Donetsk og Lugansk innenfor rammen av den ukrainske staten. Men de høyreradikale med Dmytro Jarosj motsatte seg avtalen. De fortsatte å bombe og befeste grensen for å kunne gjenerobre Donbass.[xiv] Hverken president Petro Porosjenko eller president Zelenskyj gjorde noe for å implementere avtalen. Sekretæren for det nasjonale sikkerhetsrådet Oleksyj Danilov, sa at en «oppfyllelse av Minsk-avtalen ville bety en ødeleggelse av landet».[xv]
President Porosjenko sa i tysk tv i 2022 at grunnen til at han skrev under Minskavtalen, var at Ukraina måtte kjøpe seg tid for å bygge opp sin militære styrke, for å kunne gjenerobre de to fylkene, nå «republikkene» i Donbass.[xvi] Minskavtalen var blitt bekreftet den 17. februar 2015 av Resolusjon 2202 i FNs sikkerhetsråd. Avtalen var derfor en internasjonalt gyldig og forpliktende avtale.[xvii] Men det viste seg at FN ikke kunne garantere for den, fordi USA allerede fra 2015 ikke tok resolusjonen på alvor.[xviii] Ifølge Porosjenko i 2022 hadde Ukraina heller aldri hatt til hensikt å følge avtalen. I stedet bygget man opp de egne styrkene med omfattende amerikansk støtte for å kunne gjenerobre både Krim og Donbass. Dette var et klart brudd mot Minskavtalen. Den planlagte gjenerobringen av Donetsk og Lugansk ville føre til flere titusentalls drepte russere eller russiskspråklige i de to republikkene, og det ville føre til flere millioner flyktninger til Russland. Ifølge Putin måtte Russland gripe inn pre-emptivt (i forkant) for å stoppe den katastrofen man så komme. Russland hadde ikke noe valg, slik Putin så det. Vi må konkludere med at både USA og Ukraina hadde gjort alt de kunne for å få Russland til å gå inn med militærmakt. Det var slik sett en varslet krig.
Taktikken ligner på forspillet til Sovjetunionens militære inntog i Afghanistan. I juli 1979 begynte USA å støtte det islamistiske opprøret i Afghanistan med militære våpen. USAs hensikt var å destabilisere den pro-sovjetiske regjeringen i Kabul, for å tvinge Moskva til å gå inn med militærmakt til støtte for Kabul. Den nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski og senere forsvarsministeren Robert Gates sa helt eksplisitt at USA hadde lagt ut en «felle» for å få Sovjet å gå seg ned i en den afghanske «hengemyren». Man ville la Sovjet bli sittende i en «umulig krig», som ville svekke økonomien og bryte opp og eliminere Sovjet som stormakt.[xix] På samme måte søkte USA fra 2014 å legge ut en «felle» for Russland i Ukraina, gjennom å åpne for ukrainsk NATO-medlemskap, ved å bygge opp Ukrainas militærmakt til NATO-standard og ved å støtte de radikale nasjonalistenes krig i Donbass. USA avviste også alle samtaler med Russland om en europeisk sikkerhetsordning som ble foreslått i desember 2021 og som tok hensyn til Moskvas uro, særlig uroen for en utplassering av USAs atomvåpen tett på Moskva. Den 19 januar 2022 presenterte senator John Cornyn forslag til «Ukraine Democrary Lend-Lease Act» for det amerikanske senatet. Den ville gi presidenten utvidete fullmakter til å bevilge penger for en kommende krig med Russland tilsvarende den amerikanske «Lend-Lease Act» som ble signert i februar 1941 for å støtte de alliertes kamp mot Nazi-Tyskland. De totale bevilgningene under den andre verdenskrig hadde vært på 50 milliarder dollar. Den nye «Lend-Lease Act» ble godkjent av senatet og kongressen i april 2022 og ble signert av presidenten i mai med en garanti om 40 milliarder dollar til Ukraina.[xx] Men allerede i januar må det ha stått klart for russerne at USA forberedte en storkrig tilsvarende den vi hadde på 40-tallet, en krig som kunne åpne for utplassering av amerikanske våpensystemer straks inntil Russlands mest vitale områder. Det spørsmål vi må stille er: Hadde russerne noe alternativ? Umiddelbart etter at Russland hadde gått inn den 24. februar, slo USA til med løfter om massiv våpenstøtte og med massive sanksjoner, som var forberedt måneder i forveien for å svekke russisk økonomi og for å bryte opp og eliminere Russland som stormakt.
Hva krigen egentlig handler om
Analysen ovenfor viser for det første at Russland så seg nødt til å stoppe Ukrainas gjenerobring av Donetsk-Lugansk og Krim (president Zelenskyjs beslutning om å gjenerobre Krim var fra mars 2021).[xxi] For det andre viser analysen at Russland for enhver pris ville stoppe et ukrainsk NATO-medlemskap og USAs opprustning av Ukraina til NATO-standard med vestlige atomvåpen tett på Moskva. Det dreier seg om en omvendt «Cuban missile crisis», der amerikanske våpensystemer i Ukraina blir oppfattet som en eksistensiell trussel mot Moskva slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba under Cubakrisen i 1962. I begge tilfellene søkte den ene parten å nekte den andre muligheten å ha atomvåpen nær egen grense og hovedstad. Russland hadde den samme «rett» til å gripe inn mot USA og Ukraina som USA hadde med blokaden mot russiske fartøy i 1962 inklusive USAs planlagte angrep mot Cuba og Sovjetunionen. I Europa ser vi med god grunn på slike pre-emptive operasjoner som juridisk tvilsomme, mens man i USA ser på dem som legitime. Man kan si at Russland her har fulgt den amerikanske tolkningen av folkeretten.
Det er åpenbart at det også fantes andre grunner for krigen på begge sider, men en russisk imperialisme for å underlegge seg Ukraina er neppe en av dem. De russiskspråklige Donetsk og Lugansk søkte seg til Russland allerede i 2014-15, men den russiske ledelsen ga dem en kald skulder til tross for den prekære situasjonen. Russland grep inn med betydelige militære styrker først da det ble klart at Ukraina nektet å følge Minsk-avtalen (som ville gi de to republikkene relativ autonomi) og da det var klart at Ukraina fra 2021 forberedte å ta Donetsk, Lugansk og Krim med makt. Samtidig var det tydelig at USA var i ferd med å bygge opp den ukrainske hæren for å gjenerobre de to republikkene. Ukraina var nå fra 2021-22 forberedt på en krig. Hvis Russland hadde hatt imperiale ambisjoner ville man ha erobret territorium fra 2014, før USA og Storbritannia hadde bygget opp den ukrainske hæren. Det som forbauset US Army generalen Joseph Hilbert og oberstløytnant Todd Hopkins var at russerne ventet så lenge. De refererer den 4. mai 2022 foran pressen i Pentagon til en samtale de hadde med sine ukrainske motparter. De sa: «Den største feilen russerne gjorde, var å gi oss åtte år til å forberede [krigen]».[xxii] Russland ville etter alt å dømme og inn i det siste unnvike en krig.
Det finnes ikke noe som tyder på at invasjonen den 24. februar handlet om en russisk imperialisme eller at Putin ville gjenerobre Ukraina. I sine taler den 21. og 24. februar beklaget Putin det historiske tapet av landet, men han sa også at dette tapet nå var historie. Han sa at «det ikke finnes planer om å okkupere Ukraina».[xxiii] Dette fremgår også av størrelsen på den styrke Russland hadde mobilisert i februar. Ifølge amerikansk militærteori ville en okkupasjon av Ukraina ha krevd en fem-seks ganger større styrke for å kunne lykkes.[xxiv] Russerne vet at en okkupasjon, som den i Afghanistan på 1980-tallet, vil ribbe statskassen. Da Moskva okkuperte Tsjekkoslovakia i 1968, gikk man inn med en ti-tolv-ganger større styrke per innbygger enn den man gikk inn med i Ukraina. De russiske styrkene var med andre ord aldri beregnet for en okkupasjon av Ukraina, eller for å sette inn et Quisling-regime. Også dette hadde forutsatt okkupasjon, noe ikke minst Norge har erfart.
Hypotesen om en russisk imperialisme kan derfor utelukkes, men i hæren finnes det en revansjisme og en vilje til å «befri» det russiske eller russiskspråklige Ukraina. Og jo mer Kiev brukte vestlige våpen med lang rekkevidde, desto viktigere ble det for russerne å ta en buffersone. Og jo lenger krigen har pågått og jo mer brutalt ukrainske nasjonalister har behandlet de lokale ukrainere som samarbeidet med russerne, desto mer umulig ble det for russerne å trekke seg ut slik man gjorde rundt Kiev i mars og rundt Kharkov i september. De som da hadde samarbeidet ble renset ut, og flere kilder sier at de ble drept og benyttet i propagandaen.[xxv] Mye tyder nå på at Putin ble nødt til å følge sine generaler og ta ikke bare hele Donetsk og Lugansk, som han hadde lovet, men også Kherson, Zaporozhye og kanskje mer. Eller for å sitere generalløytnant Vladimir Tjeremnikh fra en samtale jeg hadde med ham på 90-tallet: «Ukraina kommer tilbake om 10-15 år». Så ble han stille et sekund og sa: «Det østlige Ukraina. Det vestlige Ukraina kan dra til helvete.»[xxvi] Den kulturelle skillelinjen mellom øst og vest går rett igjennom Ukraina, hvilket var noe som passet Samuel Huntington, som siterte meg på dette i sin bok The Clash of Civilazations (1996).[xxvii]
Fra russisk side handler krigen om å avverge en «eksistensiell trussel» fra USA, om å holde Ukraina utenfor USAs innflytelsessfære, slik Chas W. Freeman definerer begrepet[xxviii] og om å beskytte titusentalls russere eller russiskspråklige i Ukraina fra å bli massakrert i Kievs forsøk å gjenerobre territorium. For USA handler krigen om å «svekke» Moskva og eliminere Russland som stormakt alliert med Kina. Men like viktig for USA har det vært å svekke det europeisk-russiske, og særlig det tysk-russiske gass- og industrisamarbeidet. Det er den samme konflikten som preget de amerikansk-tyske relasjoner siden 80-tallet og som tvang den tyske kansleren Helmut Schmidt til å gå av i 1982.[xxix] I januar 2022 besøkte CIA-sjefen William Burns Berlin for å «invitere» den tyske kansleren Olaf Scholtz til president Joe Biden. USA ville stoppe Nordstream 2. Scholtz sa at hans timeplan var full.[xxx] Hans rådgivere var neppe interessert i at han skulle reise, men den 7. februar besøkte han Det hvite hus. Alle journalistene spurte ham om Nordstream 2, men Scholz kunne ikke svare. Det var den mest ydmykende pressekonferanse jeg har sett.[xxxi]. Det russisk-tyske energisamarbeidet frem til 2022 var i praksis et skritt i retning av en gass- og industriunion tilsvarende kull- og stålunionen, som fra 1950-tallet lå til grunn for en tysk-fransk fred og dannelsen av EU. Den nye unionen kunne også ha blitt grunnsteinen i et nytt fredsprosjekt med Gerhard Schröder, Angela Merkel og Vladimir Putin som arkitekter. Men USA har nå gjort alt for å stoppe den. Allerede før krigen begynte, lyktes USA i å få garantier for at Tyskland skulle stoppe Nordstream 2. USA søkte å forhindre det tysk-russiske samarbeidet, fordi man ville unngå at USA ble satt til side i Europa. Krigen var indirekte rettet også mot Tyskland og Europa. Scholz tilpasset seg USAs krav. Tyskland er nå, for å sitere den tidligere sosialdemokratiske partilederen Oskar Lafontaine, «ikke lenger et suverent land».[xxxii]
Hvordan oppfattet president Zelenskyjs rådgiver krigen?
Tidligere øverstkommanderende for NATO i Europa, SACEUR, general Wesley Clark, uttalte 15. juni 2022 at Russland vil seire, hvis ikke NATO går inn med egne styrker i Ukraina.[xxxiii] Den britiske generalstabssjef, general Patrick Sanders, sa få dager seinere at britene må forberede seg på en krig i Europa.[xxxiv] Polens vise-statsminister Jaroslaw Kaczynski sa allerede i mars at «fredsbevarende styrker fra NATO må sendes til Ukraina».[xxxv] Polens forrige utenriksminister Radoslaw Sikorski foreslo i juni[xxxvi] at de vestlige land burde gi atomvåpen til Ukraina. Moskvas militære overtak fikk Vesten å fremme en opptrapping. Den 26. mai skrev Corriere della Sera om en ny europeisk allianse med Storbritannia, Polen, Ukraina og de baltiske land (og kanskje Tyrkia), som vil gå lenger enn NATO i kampen mot Russland.[xxxvii] De ville ikke la seg binde av et tysk-fransk veto. Ukrainske medier skrev om planene for en offensiv allianse i mars, og allerede i slutten av februar snakket Yehvan Karas, leder for Ukrainas ekstreme nasjonalistgruppe, C14, offentlig om en slik militærallianse med akkurat Ukraina, Storbritannia, Polen og kanskje Tyrkia. Karas sier i en tale publisert av Grayzone at Vesten gir oss våpen «fordi vi liker å drepe». Han sier at vi vil bryte opp Russland i flere land og at Ukraina leder an, «fordi vi har startet en krig ingen har sett på 60 år» (egentlig 80 år).[xxxviii]
President Volodymyr Zelenskyjs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj argumenterte allerede i 2019 for at Ukraina må starte en storkrig med Russland, for å unngå at Ukraina med sine bånd til Moskva vil bli dratt inn i den russiske sfæren innen 10-12 år. På journalistens spørsmål om hva som er det beste valget for Ukraina, svarte han: «Selvfølgelig en storkrig med Russland, og NATO-medlemskap som en følge av en seier over Russland».[xxxix] Han tok for gitt at NATO vil bli dratt inn i krigen, og sa: «Sannsynligheten er 99,9 prosent for at prisen for å bli medlem i NATO er en storkrig med Russland». Arestovytsj ville ikke stoppe krigen i Donbass nettopp fordi den ville gjøre storkrigen med Russland mulig.[xl] Allerede i 2019 beskrev han detaljert hvordan denne krigen ville starte i 2021-22 utvikle seg, akkurat slik vi har sett den seneste tiden, men på samme måte som Karas, som også har deltatt i møter med Zelenskyj, mente han at det var viktig å dra inn andre NATO-land i krigen for å kunne beseire Russland. Når det gjelder taktikk, har Arestovytsj anbefalt terrorismen til islamistgruppen ISIS, som benytter «grusomhet, henrettelser, brenning av folk og hodekutting», for å få en psykologisk effekt på media og opinion.[xli]
Amerikansk trening av ukrainske styrker har foregått siden 2015,[xlii] opprustning med moderne materiell fra 2017. Den 10. november 2021 ble det opprettet et «charter for strategisk partnerskap» mellom USA og Ukraina som ville åpne for et ukrainsk medlemskap i NATO.[xliii] Det ville gjøre det mulig å utplassere amerikanske atomvåpen mindre enn 50 mil fra Moskva. Kiev hadde også planlagt å gjenerobre Donetsk og Lugansk. Man hadde fra desember flyttet frem over hundre tusen mann langs grensen. I januar 2022 ble det amerikanske forslaget til en «Land-Lease Act» for å sikre et massivt militært støtte til Ukraina presentert slik USA hadde støttet de allierte under den andre verdenskrig. Den 17. februar hevdet den russiske vise-utenriksminister Sergeij Vershinin i FNs Sikkerhetsråd at Ukraina hadde 122 000 mann langs grensen.[xliv] Kievs styrker hadde kapasitet for å innlede en offensiv, noe styrkene fra Donetsk og Lugansk overhodet ikke hadde.
Vet vi dette? Ja, da Donetsk og Lugansk sammen med russiske styrker fra den 24. februar ville gjenerobre de to republikkene innenfor deres formelle fylkesgrenser, gikk de ikke inn fra øst til vest, men fra nord og fra sør for nettopp å omgå de sterkt befestede ukrainske linjene. Vi vet også at OSSE fra midten av februar hadde registrert en kraftig økning av artilleriilden, og den store majoriteten av rakettene ble skutt fra vest til øst som en direkte forberedelse for en hær-offensiv.[xlv] Mange sivile flyktet til Russland. Ukrainske styrker var åpenbart ansvarlige for å starte en offensiv. De var de eneste med kapasitet for det. Det russiske forsvarsdepartementet la frem detaljerte ukrainske dokumenter som viste at den ukrainske hær-offensiven skulle starte fra begynnelsen av mars.[xlvi] Det ble alt vanskeligere for Moskva å late som intet hadde skjedd. USA og Kiev-regimet hadde lykkes drive russerne inn i et hjørne.
En kommende eskalering av krigen
Putin sa i sin tale fra 24. februar: «Vi står foran er en trussel mot statens eksistens». [xlvii] Ifølge russisk doktrine åpner disse ord for å sette inn atomvåpen,[xlviii] samtidig som det betyr at Russland aldri vil gi etter for press. Etter Ukrainas offensiv i september besluttet Russland om å sette inn 300 000 nye styrker, som fortsatt bare er 1,2 % av tilgjengelige styrker. Det er neppe Russland som vil trappe opp gjennom å sette in atomvåpen i Ukraina. Men Polen Sikorski ville sette inn atomvåpen for å beseire Russland. Den russiske Dumaens leder, Viacheslav Volodin, svarte med at Russland ville da «legge det europeiske kontinentet i ruiner».[xlix] Begge sider spiller et høyt spill. Vi er på vei mot et militært sammenstøt. Dette er også Chicago-professoren John Mearsheimers konklusjon.[l] Det er stadig vanskeligere å tro at vi, dersom vi tar retorikken med «de godes kamp mot de onde» på alvor, vil kunne unngå atomvåpenkrigens ødeleggelse, og kanskje er det først etter en slik krig at vi kan erstatte vårt overmot, vår hybris, med fornuft.
Det finnes også mot-stemmer. USAs tidligere nestkommanderende for Europa, generalløytnant Stephen Twitty sa den 31. mai 2022 at Russland definitivt vil seire.[li] Vestlige våpen i Ukraina kan ikke endre på dette. Vi må søke et kompromiss, sa han, og det så snart som mulig. En uke før hadde Henry Kissinger sagt at Ukraina må søke forhandlinger og gi opp tanken på å beseire Donetsk og Lugansk og gjenerobre Krim. Vi måtte søke en løsning innen de neste to månedene.[lii] Denne «deadline» er for lengst passert. Den 12. august sa Kissinger til Wall Street Journal: «Vi befinner oss på randen til krig med Russland og Kina om ting vi delvis selv er ansvarlige for», og han fortsatte: vi forholder oss til Moskva og Beijing som «misjonærer». Vi «søker å konvertere eller fordømme». Vi må tvert om søke et «equilibrium» og akseptere legitimiteten til andres verdier, sier han. «Fordi, om vi tror at det endelige resultatet av våre anstrengelser er innføringen av våre verdier, da tror jeg ikke et equilibrium er mulig».[liii] Og det betyr at vi står på randen til en krig.
Uviljen til forhandlinger startet egentlig først i april. I mars startet fredssamtaler mellom Ukraina og Russland, først i Belarus og siden i Tyrkia. Fra midten av mars snakket både den ukrainske og den russiske siden om en «betydelig fremgang». Man diskuterte 15 punkter. Ukraina hadde gitt opp tanken på medlemskap i NATO og fremmede baser på ukrainsk territorium. De russiske styrkene trakk seg tilbake fra Kiev i slutten av mars. Men i begynnelsen av april hende det noe. Russernes tilbaketrekking ble beskrevet som en ukrainsk militær seier, og de som samarbeidet med russerne under okkupasjonen ble arrestert av spesialstyrker. Mange ble henrettede og benyttet i propagandaen.[liv] Straks etter, den 9. april, reiste Boris Johnson til Kiev. Han lovte betydelig militær støtte og et vesentlig bidrag til kampene. Han sa at «fredssamtaler er meningsløse på grunn av ‘krokodillen’ Putin». De ukrainske styrkene startet en offensiv. Eksakt hva som hende er ikke klart, men mye tyder på at Boris Johnson stoppet de forhandlinger som kunne ha åpnet for en fredsløsning. Det betydde at kampene fortsatte og at flere land ble direkte involverte.[lv]
Vi vet at militære fra USA, Storbritannia, Polen og flere andre land deltar i kampene i Ukraina. Det handler om etterretningsstøtte og ledelse av operasjoner, men også om å erstatte ukrainske tap. For å benytte avanserte vestlige våpensystemer er de ukrainske styrkene stadig mer avhengig av vestlig personell på bakken. Ifølge det russiske forsvarsdepartementets tall fra august har 1837 polakker deltatt i krigen. 643 sies å være drept, 493 har flyktet. Det sies fortsatt være omtrent 700 polske styrker i Ukraina, mens man på russisk side sier at det fortsatt er 190 kanadiere, 160 briter, 90 georgiere og 81 amerikanere, som deltar i kampene (litt over 1000 mann fra disse landene har flyktet eller blitt drept).[lvi] Polen har gitt Ukraina et par hundre tanks, mens amerikanere har gitt mer avanserte vestlige våpensystemer, som antagelig gjør det nødvendig med vestlig deltakelse på bakken. Krigen sies å ha blitt ledet fra baser i Polen og Tyskland. USA og Storbritannia dekker lønnsutgiftene til de ukrainske styrkene,[lvii] som om disse ikke var nasjonale ukrainske styrker, men «vestlige leiesoldater» i eget land.
For USA handler denne krigen ikke primært om Ukraina. Det handler, for å sitere USAs forsvarsminister Lloyd Austin, om å «svekke Russland». Det handler om å eliminere Russland som stormakt og kanskje om å søke bryte opp Russland i flere land, slik man lyktes med å bryte opp Sovjetunionen som følge av at landet var blitt svekket etter krigen i Afghanistan 1979-88. Dette er også eksplisitt et ukrainsk mål, hvis man skal tro på Yehvan Karas. Men det kommer neppe til å være like enkelt som i 1991.
Et mulig scenario
Et vestlig bevæpnet Ukraina vil ikke kunne seire (general Twitty). En seier forutsetter at krigen trappes opp og at NATO går inn med egne styrker (Wesley Clark) eller setter inn atomvåpen (Radoslaw Sikorski). Vi kan tenke oss et scenario der Polen går inn med «fredsbevarende styrker» (Jaroslaw Kaczynski) i det vestlige Ukraina. Det skulle kunne skje i samarbeid med britisk etterretning, som har vært de mest aktive på bakken i Ukraina. Russland kan da svare med å angripe de polske styrkene nær grensen, kanskje akkurat ved grensen. Det kan bli oppfattet som et angrep på Polen. Det reiser spørsmålet om å følge opp NATOs artikkel 5 (om å støtte alliertes forsvar eller gjengjelde angrepet). NATO vil da også formelt sett være i krig med Russland. Man kan, som en illustrasjon, tenke seg et scenario der en britisk ubåt får i oppgave å svare på det russiske angrepet på Polen med å slå ut en russisk ubåt ved Murmansk. Russland kan da svare med å slå ut det britiske hovedkvarteret ved Northwood utenfor London som en advarsel til britene, men også som en advarsel til USA. Dette reiser flere delikate spørsmål.
USA vil for det første stå foran det klassiske dilemmaet: Skal USA svare på et russisk angrep med et angrep på russisk territorium? Vil USA i så fall risikere at Russland «tar ut» for eksempel New York eller Washington? Dette var problemet da den amerikanske avskrekkingen ble diskutert på 60-tallet. Det var grunnen til at Frankrike under president Charles de Gaulle utviklet sine egne atomvåpen, som ikke sto under USAs kommando. Frankrike stolte ikke på USA, eller mer korrekt: Man skjønte at USA ikke ville ofre Washington for å redde Paris.[lviii] Da Moskva fikk interkontinentale missiler og ikke minst da man fikk atomvåpenmissiler på ubåter, syntes USAs nukleære avskrekking i Europa mindre troverdig. For å rette opp dette, utviklet USA «flexible response»-doktrinen. Fra 70-tallet ville USA kunne drive en krig i Europa med taktiske atomvåpen, som man trodde ville avskrekke Moskva fra et angrep med overlegne konvensjonelle styrker. Det ble antatt at USA ville slå ut sovjetiske styrker i Øst-Tyskland uten at Moskva ville svare med å slå ut amerikanske militærbaser i USA. Men ingen vet hvordan russerne vil svare på et amerikansk angrep, for eksempel mot et russisk hovedkvarter ved Murmansk, hvis dette angrepet er et svar på nevnte russiske angrep mot «Northwood, London» i vårt scenario. Vi må regne med at både USA og Russland vil forsøke å unngå et angrep på den andres territorium. Det finnes ikke lenger noe gitt europeisk krigsteater for bruk av USAs taktiske atomvåpen, unntatt kanskje i Ukraina.
USA står også foran et annet, liknende problem. USA vil søke å avskrekke Russland ved å flytte frem flystyrker til Europa, til dels med atomvåpen, samtidig som man vil søke unngå å slå ut vitale russiske mål for å ikke provosere Russland til å slå mot USA. USA vil kreve å få sette inn bombefly på norske flybaser, men sannsynlig også på svenske og finske baser etter de vedtak om NATO-medlemskap som nylig ble tatt i de svenske og finske parlamentene. Russerne vil ikke kunne vite om disse flyene vil bli utstyrt med atomvåpen. Vi må anta at disse basene derfor umiddelbart vil bli slått ut av russiske missiler. Ukrainakrigen har lært oss at de russiske missilene har både lang rekkevidde og er meget treffsikre.[lix] De hypersoniske missilene er det ikke mulig å beskytte seg mot.
I 1994 spurte jeg den ansvarlige for den sovjetiske militære planleggingen for Nord-Europa på sent 70-tall og tidlig 80-tall, den tidligere nevnte generalløytnant Tjeremnikh, om hva som ville ha hendt hvis fly fra US Air Force benyttet svenske flybaser i en krig. Det fantes slike svenske planer fra 60-tallet, og flere på svensk og amerikansk side mente at disse planene gjaldt også senere.[lx] General Tjeremnikh sa: Vi planla ikke for å okkupere Sverige, men vi ville ha slått ut disse flybasene.[1] Det betyr at vi må gå ut fra at de ville bli tatt ut med missiler med taktiske atomvåpen, fordi Moskva ville ha mistet alt for mange fly hvis man hadde benyttet seg av konvensjonelle våpen. Vi har grunn til å tro at slike planer gjelder også i dag. Nordiske flybaser, som er forberedt for, eller benyttes av, amerikanske attakk- eller bombefly, vil bli tatt ut, og hvis «nødvendig», med atomvåpen. Det finnes mye sterkere konvensjonelle våpen i dag, og vi vet at Russland har tatt ut hele ukrainske baser med et hundretall mann med en sverm av konvensjonelt bestykkete missiler.[2] Men hvis atomvåpenterskelen allerede har blitt passert, vil det bli satt inn atomvåpen. De nordiske parlamentene (også det norske) kan ikke klage. De har nylig med stor majoritet besluttet å åpne for slike flybaser for amerikanske fly. Dermed har vi også sikret oss et russisk tilsvar.[3]
Risikoen for krigens utvidelse til Europa
Det betyr at mye i Europa risikerer å bli ødelagt av bombing, muligens med atomvåpen, mens USA neppe vil atombombe Russland, for da vil Russland ødelegge USA. Russland kan bombe Europa, men USA, som har kapasitet å ødelegge Russland, kan ikke bombe Russland uten å risikere den samme ødeleggelsen av USA. Vi står foran en verden der europeiske land kan bli utsatt for angrep med kjernevåpen, men ikke Russland eller USA. Landene i Nord-Europa har nå med sine makabre parlamentsbeslutninger om å åpne for US Air Force valgt å bli del av en slik europeisk katastrofe.
Samtidig burde dette bety at hjørnestenen i NATOs avskrekkingsdoktrine får seg en smekk. USA, som skulle forsvare Europa, kommer da til å fremstå som impotent og man vil tape innflytelse. Det kan åpne for en europeisk erkjennelse av at vi må utvikle en selvstendig europeisk sikkerhetsordning og muligens også et mer selvstendig Norden. USA har med krigen i Ukraina gjort alt for å stoppe Nordstream 2 og en tysk-russisk gass- og industriunion for å søke forhindre en svekkelse av USA i Europa. USA har indirekte rettet krigen i Ukraina mot Europa og ikke minst mot Tyskland i like høy grad som man har rettet den mot Russland. Men med den beskrivelse av opptrappingen av Ukrainakrigen til Europa, som jeg her har gitt, kan USA komme å bli marginalisert i Europa også fordi USA ikke lenger kommer å fremstå som en troverdig sikkerhetsgaranti for Europa.
Vi kan naturligvis tenke oss at både USA og Storbritannia velger å angripe vitale mål i Russland som svar på en eskalering til Europa. Men Russland vil da sannsynligvis søke å slå ut britiske og amerikanske militær kapasiteter ved å ødelegge store deler av disse landene, for å begrense ødeleggelsen av Russland. Kanskje ville både Russland og USA, og muligens også Storbritannia idenne situasjonen se seg tjent med forhandlinger om en varig politisk løsning. Men spørsmålet er om det allerede er for sent, i det minste for deler av Europa, hvis vi ikke gir opp vår hybris. Kanskje kan gasskrisen til vinteren få oss å komme til fornuft. Kanskje kan vi stoppe den totale ødeleggelsen. Men å stoppe den europeiske krigen synes forutsette enten at Ukraina erklærer nederlag, eller at et kompromiss tvinger Ukraina å akseptere en type av nøytralitet (en «Finlandisering») og et tap av de sydøstlige delene av landet. Den hybris som nå preger vår omgang med Moskva, kan åpne flere veier, men mer enn én av dem går via den europeiske atomvåpenkrigen.
NOTER
[i] “Text of Putin’s Announcement of Military Action”, Consortium News, 1 March 2022 [24 February 2022].
[ii] Charles Krauthammer, “The Unipolar Moment”, Foreign Affairs, vol 70, 1990/91, s. 23-33.
[iii] U.S. Security Cooperation with Ukraine, Fact Sheet, Bureau of Political-Military Affairs, US Department of State, 19 August 2022.
[iv] “Ukrainian general estimates Kiev’s losses at hundreds of thousands since Feb” [Sergej Krivonos], Tass, 2 September 2022.
[v] Julian Borger, “Pentagon chief’s Russia remarks show shift in US’s declared aims in Ukraine”, The Guardian, 25 April 2022
[vi] “NATO Expansion: What Gorbachev Heard”, National Security Archive, 12 December 2017; “NATO Expansion: What Yeltsin Heard”, National Security Archive, 16 March 2018
[vii] Klaus Wiegrefe, “Neuer Aktenfund von 1991 stützt russischen Vorwurf”, Der Spiegel, 18 February 2022; Jacques Baud, “The Hidden Truth about the War in Ukraine”, The Postil Magazine, 1 August 2022b.
[viii] Avtalen fra Cubakrisen mellom president John F. Kennedy og den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov om å dra tilbake missiler fra Cuba og Tyrkia var en muntlig avtale og den var fortsatt gyldig.
[ix] William Burns, “Nyet means nyet: Russia’s NATO Enlargement Redlines” [Cable], 1 February 2008 (made Public by WikiLeaks). Joshua Shifrinson and Stephen Wertheim, “Acting too aggressively on Ukraine may endanger it — and Taiwan”, The Washington Post, 23 December 2021. Memo to Secretary of State Condoleezza Rice from Ambassador Burns, see William Burns, The Back Channel: American Diplomacy in a Disordered World (London: Hurst, 2019).
[x] “Jeffrey Sachs: U.S. Policy & «West’s False Narrative» Stoking Tensions with Russia, China”, Democracy Now, 30 August 2022.
[xi] Jeffrey Sachs, “Ukraine Is the Latest Neocon Disaster”, Consortium News,1 July 2022.
[xii] Jack Matlock, “Ukraine: Tragedy of a Nation Divided”, Krasno Analysis, 14 December 2021.
[xiii] Baud (2022b).
[xiv] Jacques Baud, “The Military Situation In The Ukraine – Update”, Labour Heartlands, 15 April 2022a. ; Yuriy Yatsyshyn, “Dmytro Yarosh: ‘Right Sector’ to fight until complete liberation of Ukraine from Russian occupants”, Euromaidan Press, 14 February 2015.
[xv] Yuras Karmanau, “Ukraine security chief: Minsk peace deal may create chaos”, AP, 31 January 2022.
[xvi] Poroshenko: ‘For peace we need three things: weapons, weapons, weapons’, DW, 15 June 2022.
[xvii] Unanimously Adopting Resolution 2202 (2015), Security Council Calls on Parties to Implement Accords Aimed at Peaceful Settlement in Eastern Ukraine, The UN Security Council, 17 February 2015.
[xviii] Ibid. Se referatet fra diskusjonen i Sikkerhetsrådet om avtalen.
[xix] Robert Gates, 1997. From the Shadows – The Ultimate Insider’s Story of Five Presidents and How They Won the Cold War (New York: Touchstone, Simon & Schuster), s. 143-149.
Brzezinski on intervention in Afghanistan (Le Nouvel Observateur, 15-21 January 1998).
[xx] PUBLIC LAW 117–118—MAY 9, 2022. https://www.congress.gov/117/plaws/publ118/PLAW-117publ118.pdf; https://www.congress.gov/bill/117th-congress/senate-bill/3522; https://www.congress.gov/bill/117th-congress/senate-bill/3522/actions; “Ukraine Democracy Defense Lend-Lease Act of 2022”, Wikipedia; Lend-Lease, Wikipedia, https://en.wikipedia.org/wiki/Lend-Lease ; Zeke Miller and Lisa Mascaro, “Biden signs Ukraine bill, seeks $40B aid, in Putin rejoinder”, AP, 10 May 2022.
[xxi] DECREE OF THE PRESIDENT OF UKRAINE NO. 117/2021, SEEMOREROCKS, 25 March 2021; https://www.president.gov.ua/documents/1172021-37533
[xxii] “Defense Officials Hold Media Brief on the Training of Ukrainian Military”, US Department of Defense, Pentagon Press Briefing, (Transcript) 4 May 2022.
[xxiii] Vladimir Putins tale den 21 og 24 februar 2022 (se Consortium News, 21 februar og 1 mars).
[xxiv] Stephen Budiansky, “A Proven Formula for How Many Troops We Need”, The Washington Post, 9 May 2004.
[xxv] «The Bucha Massacre», Standpoint Zero, 4 April 2022.; Max Blumenthal & Esha Krishnaswamy. “One less traitor”: Zelensky oversees campaign of assassination, kidnapping and torture of political opposition, 17 April 2022.
[xxvi] Samtal med generalløytnant Vladimir Tjeremnikh, PRIO seminar, Oslo, sommeren 1994 (se not nedenfor). General Tjeremnikh hadde vært ansvarlig for krigsplaneringen for Nord-Europa 1976-86 unntatt et år da han var øverstkommanderende i Afghanistan. Han var nær alliert med sjefen for generalstaben, marskalk Sergej Akhromejev, med forsvarsministeren marskalk Dmitrij Jazov og hærsjefen Valentin Varennikov.
[xxvii] Samuel Huntington, The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order (New York: Simon & Schuster, 1996), s. 167.
[xxviii] “US fighting Russia ‘to the last Ukrainian’: veteran US diplomat” (Aron Maté’s interview with Chas Freeman), Grayzone, 24 March 2022
[xxix] Peter Schweizer, Victory: The Reagan Administration’s Secret Strategy that Hastened the Collapse of the Soviet Union (New York: The Atlantic Monthly Press, 1994), s. 108; Ola Tunander, Det Svenska ubåtskriget (Stockholm: Medströms, 2019), s. 244.
[xxx] Markus Becker m.fl., “Putin zündelt – und Scholz hat keine Zeit für Biden”, Der Spiegel, 21 January 2022.
[xxxi] WATCH: Biden and Scholz participate in joint press conference, YouTube, 7 February 2022,
[xxxii] Oskar Lafontaine, «Deutschland handelt im Ukraine-Krieg als Vasall der USA», Berliner Zeitung, 30 August 2022.
[xxxiii] Wesley Clark, Kyiv Post on Facebook https://www.facebook.com/KyivPost/photos/a.218631171524955/5042245129163511/
[xxxiv] British Army Chief warns UK and allies facing ‘1937 moment’, Sky News, 28 June 2022.
[xxxv] Emma Gyllestad, ”Polen: ”Natostyrkor bör skickas till Ukraina””, Svenska Dagbladet, 16 mars 2022,
[xxxvi] Radoslaw Sikorski on Espresso TV, 11 June 2022, Захід має право подарувати Україні ядерні боєголовки, – депутат Європарламенту Сікорський [The West has the right to give Ukraine nuclear warheads, says MEP Sikorsky].
[xxxvii] Federico Fubini, “Il piano segreto di Boris Johnson per dividere l’Ucraina da Russia e Ue: il Commonwealth europeo”, L’Economia, Corriere della Sera, 26 May 2022.
[xxxviii] Yevhen Karas presentation in Alexander Rubinstein and Max Blumenthal, “How Ukraine’s Jewish president Zelensky made peace with neo-Nazi paramilitaries on front lines of war with Russia” Grayzone, 4 March 2022
[xxxix] Intervju med Oleksij Arestovytsj, om krig med Russland, 2019.
[xl] Ibid.
[xli] Intervjuer med Arestovytsj om ISIS i UKRLIFE.TV (2015).
[xlii] Zach Dorfman, “CIA-trained Ukrainian paramilitaries may take a central role if Russia invades”, Yahoo News, 13 January 2022.
[xliii] U.S.-Ukraine Charter on Strategic Partnership, US Department of State, 10 November 2021.
[xliv] Vise utenriksminister Sergeij Vershinin i FNs Security Council
[xlv] OSCE Daily Report 39/2022, 19 February, OSCE Daily Report 40/2022, 20-21 February,
OSCE Daily Report 41/2022, 22 February, https://www.osce.org/files/2022-02-22%20Daily%20Report_ENG.pdf?itok=63057
[xlvi] Russian Defense Ministry publishes Kiev’s secret order for offensive against Donbass, Tass, 9 March 2022.; “The original combat order of the National Guard proving Ukraine’s preparations for an attack on Donbass in March of this year”, Russian Ministry of Defence, 9 March 2022.
[xlvii] Se not 1.
[xlviii] “Putin spokesman refuses to rule out use of nuclear weapons if Russia faced an ‘existential threat”, CNN 22 March 2022.
[xlix] “Moscow responds to idea of sending nukes to Ukraine”, RT, 12 June 2022.
[l] John Mearsheimer, “The causes and consequences of the Ukraine war”, European University Institute, 16 June 2022; John Mearsheimer, “Russia-Ukraine”, 2022
[li] “Russia’s War in Ukraine: How Does it End?”, Council on Foreign Relations (Conversation with Stephen Twitty), 31 May 2022.
[lii] Giulia Carbonaro, “Henry Kissinger: Ukraine Should Give Up Territory to Russia to Reach Peace”, Newsweek, 24 May 2022.
[liii] Laura Secor, “Henry Kissinger Is Worried About ‘Disequilibrium’”, The Wall Street Journal, 12 August 2022.
[liv] https://then24.com/2022/04/25/ukrainian-governor-calls-for-the-execution-of-political-dissidents
[lv] Max Seddon, et.al, “Ukraine and Russia explore neutrality plan in peace talks”, Financial Times, 16 March 2022; Andrew Macaskill, “UK PM Johnson says Ukraine peace talks are doomed because of ‘crocodile’ Putin”, Reuters, 21 April 2022; Jake Johnson, “Boris Johnson Pressured Zelenskyy to Ditch Peace Talks with Russia: Ukrainian Paper”, Common Dreams, 6 May 2022.
[lvi] Ministry of Defence of the Russian Federation: “Number of Foreign Mercenaries in Ukraine”, August 2022.
[lvii] List of foreign aid to Ukraine during the Russo-Ukrainian War, Wikipedia; Felicia Sonmez & Andrew Jeong, “House approves nearly $40 billion in aid to Ukraine as it fights off Russian aggression”, The Washington Post, 10 May 2022.
[lviii] Charles De Gaulle, Memoarer i hoppets tecken, Stockholm: Albert Bonniers förlag, s. 207–208.
[lix] Ola Tunander, «Ett svenskt Natomedlemskap skapar en instabil värld», Dagens Nyheter, 29 april 2022; “Russian navy continues to attack military targets in Ukraine with Kalibr Cruise Missiles (Video)”, South Front, 7 April 2022. “Russian Iskander missiles strike killed 100 Ukrainian & foreign fighters in Kharkiv (Video)”, South Front, 2 April 2022; “Russia raises stakes: Three MiG-31 aircraft with hypersonic Kinzhal missiles deployed in Kaliningrad”, South Front, 19 August 2022.
[lx] Mikael Holmström, Den dolda alliansen (Stockholm: Atlantis, 2011), s. 446–450. Intervju med forsvarsminister Sven Anderssons rådgiver, Ingemar Engman, i Dirk Pohlmanns dokumentar ”Täuschung – Die Methode Reagan”, ARTE, 7 Mai 2015.
[1] Samtal med generalløytnant Vladimir Tjeremnikh, PRIO seminar, Oslo, sommeren 1994. Jeg skrev en rapport fra seminariet, som i 2008 ble presentert av den tidligere svenske forsvarssjefen general Bengt Gustafsson som en rapport fra den svenske etterretningstjenesten MUST (Militära Underrättelse- och Säkerhetstjenesten) og den ble publisert av websiden om det kalte krigen: The Parallel History Project (Zurich/Washington), 2008. Deler av rapporten var allerede publisert i min bok Murar: Essäer om makt, identitet och territorialitet (Ålborg: Nordisk Sommeruniversitet, 1995). Se også intervju med generalløytnant Leonid Petrovich Reshetnikov (med Scott Ritter), august 2022.
[2] Mark Episkopos, “Russian Navy Strikes Military Facility in Southern Ukraine”, The National Interest, 5 April 2022.
Denne artikkelen ble først publisert i Vardøger 40. Vi publiserer den her med forfatterens velvillige samtykke.