Nyhetsbrev steigan.no 15.12.2024
Lys i gamle hus – la du merke til det?
Strømprisene slår bedrifter konkurs og gjør folk fattige
Det Norske kraftsystemet, POSIWID og om å gjøre de riktige tingene riktig
USA sikter mot Georgia som et verktøy for å svekke Russland
Norge bør forlate energibørsen Nord Pool
Utryddelskrigen – drepte og lemlestede barn i Gaza, mens vi ser en annen vei (1)
Er NATO-landet Romania et diktatur?
Europaparlamentet leker med risikoen for atomkrig
Lys i gamle hus – la du merke til det?
Av Romy Rohmann - 15. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/lys-i-gamle-hus-la-du-merke-til-det/
Den 14. desember var en spesiell dag, det var den årlige lysdugnaden «Lys i gamle hus» i regi av Fortidsminneforeningen.
Lys i gamle hus er et pilotprosjekt av Fortidsminneforeningen som skal gå frem til høsten 2025. Prosjektet jobber for gjenbruk og bygningsvern, og at tomme bygninger skal sees som en uutnyttet ressurs i arbeidet med bolyst og bosetting.
(
https://lysigamlehus.no/
)
Ifølge tall fra SSB er det rundt 211.000 boliger i Norge står ubebodd, de fleste i distriktene. Samtidig mangler det boliger og det er folk som ønsker å flytte ut av byene, mange som gjerne kunne tenke seg et hus med sjel eller et småbruk.
Det er mange som ikke har råd til å kjøpe seg egen bolig og som vi har skrevet om tidligere er presset verst i byene.
Regjeringa vår har noen målsettinger i sin distriktspolitikk som ikke helt virker. Når utarminga av fylkeskommunene og kommunene fører til skolenedleggelser og dårligere velferdstilbud er det ikke rart at drømmen om å flytte på landet ikke er like lett å følge for unge familier. Men jeg vil nå likevel slå et slag for å flytte «på landet».
Det finnes jobber i distriktene og med mange nok som flytter ut av byene vil kanskje skoler og tilbud kunne opprettholdes. Boliger er det, billige boliger også – og fra en som har flytta ut er det å anbefale. Samholdet, dugnadsånden på mindre steder er stor og muligheten for å leve et liv i nærkontakt med natur, ha tilgang på rein mat og skaffe seg «beredskapsvenner» er stor.
På hjemmesida til Lys i gamle hus kan du lese:
Lys i Gamle Hus er et prosjekt som Fortidsminneforeningens driver for å bidra til at tomme hus igjen kan bli boliger for folk, noe som kan bringe både verdier og menneskelige ressurser til Distrikts-Norge. Fortidsminneforeningen har bred erfaring innen bygningsvern, de har kunnskap om tilgjengelige tilskuddsordninger og er en nasjonal frivillig organisasjon med lokal forankring.
I 2022 starter vi opp pilotprosjektet Lys i gamle hus med noen utvalgte pilotkommuner, og etter hvert har flere kommuner kommet til.
På sin FB-side deler Lys i gamle hus dette. Ser det ikke fristende ut?
Strømprisene slår bedrifter konkurs og gjør folk fattige
Av red. PSt - 15. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/stromprisene-slar-bedrifter-konkurs-og-gjor-folk-fattige/
Derfor har Arbeiderpartiet 14 prosent på målingene. Diskusjonen om å kaste partileder Jonas Gahr Støre minner om å bytte ut pianisten på Titanic. Det hjelper ingenting.
Arbeiderpartiet sliter fordi partiet både har dårlige politiske svar og mangler styringsevne. Det beste eksempelet er fullstendig tafatthet overfor en kraftpriskrise som rammer arbeidsplasser brutalt, skriver Gunnar Stavrum i Nettavisen.
Han viser til bedriften Glencore i Kristiansand.
Nikkelverket Glencore er Kristiansands største private industriarbeidsplass. Den eneste grunnen til at verket ligger i Kristiansand er tilgang til billig energi. Det er viktig for en arbeidsplass som bruker 530 gigawattimer strøm i året, eller enklere – 530 millioner kilowattimer.
Regnestykket er enkelt: Dersom strømprisen øker med en krone, koster det Glencore over en halv milliard kroner på bunnlinjen.
– Nok er nok, sier Bjørn Linjord, innehaver av jernvareforretningen Trend Vennesla. Lørdag morgen satte han ei dokke som forestiller statsminister Jonas Gahr Støre i en gapestokk utenfor butikken hans i Vennesla i Agder.
Arbeiderpartiet virker paralysert som en hjortekalv i fjernlyset til en bil.
Rekordhøye strømpriser i Sør-Norge har fått full fyr på strømdebatten igjen. – Vi kan bruke statens ekstra inntekter fra høye strømpriser til å senke folks regninger, sier Sofie Marhaug (R).
Fredag behandlet Stortinget strømstøtteordningen, som gir vanlige folk penger tilbake når prisene er høye.
Samtlige partier på Stortinget støttet Rødts forslag: Regjeringen må finne ekstra tiltak for å hjelpe folk i Sørvest-Norge.
– Vi kan bruke statens ekstra inntekter fra høye strømpriser til å senke folks regninger, sier Marhaug.
Plaster på et blødende sår
Strømstøtteordninga er ingen løsning på noe som helst. Det er bare et system for å lappe på et system som er uhelbredelig, et lite plaster på en blødende pulsåre.
Etter total passivitet i årevis har politikerne på Stortinget funnet ut at de må gjøre et eller annet for å ikke miste all troverdighet.
Men sjøl de mest kritiske av dem klarer ikke å få seg til å si at det er hele systemet som er feil
De høye og uforutsigbare strømprisene som gir søkkrike kraftdirektører og tradere og gjør vanlige folk fattige er ikke en feil ved systemet. De er formålet med systemet.
Som Bjarne Berg Wig skriver i en annen artikkel i dag:
Formålet med et system er hva det faktisk gjør.
Hvis vi har ting som er feil, hjelper det ikke å gjøre dem riktig. Det blir bare mer og mer feil jo mer riktig vi gjør det. Det er dette som skjer med strømsystemet. Ettersom det ikke tjener folk og husholdninger godt, men som Finn Lied beskrev; «forsvinner i lederlønninger og underhold av en stor sal japper i kraftomsetningen» blir det bare mer feil jo mer riktig man gjør.
Å lappe på strømstøtteordninger eller lage nye kompensasjonsordninger vil bare forlenge lidelsene under et system som er totalt feil.
Dette er ikke noe hokuspokus. Man behøver ikke finne opp hjulet på nytt. Norge hadde i mange tiår et velfungerende energisystem som ga nordmenn fordelen av å leve i et vannkraftland med stabile strømpriser og la grunnlaget for vår suksessrike kraftkrevende industri.
Det er bare å krote det EU-styrte børssystemet og gjeninnføre det enkle sosialdemokratiske systemet som Finn Lied forsvarte.
Men det vil ikke dagens politikere gjøre. De er totalt hektet opp i det umulige «grønne skiftet» og sin lojalitet overfor EU og finanskapitalen til å gjøre noe sånt.
Derfor kommer de i stedet med ulike plasterlapper som skal få et feilslått system til å hangle videre en stund til.
Det Norske kraftsystemet, POSIWID og om å gjøre de riktige tingene riktig
Av Bjarne Berg Wig - 15. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/det-norske-kraftsystemet-posiwid-og-om-a-gjore-de-riktige-tingene-riktig/
Formålet med et system er hva det faktisk gjør.
Strømpriskrisa i Norge er som en studiesirkel i systemtenkning. Systemtenkning er å forstå virkeligheten rundt oss som systemer og forstå hvordan vi tenker om dem. For å forbedre vår evne til å forstå systemer er det to viktige huskeregler vi kan bruke.
– Den ene er POSIWID,
– den andre er å skille mellom riktige ting og riktig gjort
La oss se nærmere på dem.
Huskeregelen POSIWID
Systemtenkeren Stafford Beer (1926-2002) fant opp en huskeregel for å forstå systemer. Han ga den navnet POSIWID. «Purpose Of a System Is What It Does». Formålet med et system er hva det faktisk gjør. I stedet for å se på hva man planla eller ønsket at et system skulle gjøre, må vi se på den faktiske virkningen det leverer. Vi må observere «hva det gjør». Strømsystemet i Sør-Norge, som vi noen ganger opplever som «jævlig» som energiministeren Aasland sa forleden, er et godt læreeksempel. Virkningen av dette strømsystemet er akkurat slik det var designet. Det er tre konkrete virkninger av systemet vi kan se med et våkent blikk:
Ekstrem variasjon og tidvis priser som er hundre ganger kostprisen.
Et EU-basert børsbyråkrati som lever av å styre handelen basert på tilbud og etterspørsel av strøm.
Et stort sjikt av direktører og meglere som kjøper og selger strøm fra en børs med honorarer i millionklassen.
I tillegg kommer et nasjonalt byråkrati som skal sikre at forbrukerne kompenseres for noen av de verste utfallene.
Så må vi spørre, hvordan ble det slik? Vi hadde tidligere et system slik som vannforsyningen basert på kostpris pluss kostnader for drift og utbygging av infrastruktur. Tidligere industriminister for Arbeiderpartiet Finn Lied (1916-2014)
skriver i et brev i 1997 til sin partivenn Haakon Lie:
«Presset mot den kraftintensive industri blir nu uimotståelig med våre økonomer i høysetet. Den virkelige kostnad, kapital og drift, er ca. 7 øre/kWh i gjennomsnitt. Dette skyldes pionerene innsats, Evensen og Vogt. Det finnes ingen bedre måte å gi det norske folk fordel av grunnrenten enn å holde en lav kraftpris. Et system hvor ledetråden er at alle produsenter skal tjene mest mulig, representerer en omvei som resulterer i at grunnrenten forsvinner i lederlønninger og underhold av en stor sal japper i kraftomsetningen. Ja la dette være mitt 1. mai foredrag»[i]
Legg merke til setningen jeg har uthevet. Er det ikke nettopp det Finn Lied advarte mot i 1997 som skjer i dag? La oss se på den andre huskeregelen.
Vi må skille mellom riktige ting og riktig gjort
Når vi har et system eller ting som vi planlegger og utvikler slik at det fører til riktige resultater, kan vi si at vi har en riktig ting eller et riktig system (som igjen består av mange elementer som kompetanse, teknologi, strukturer, arbeidsprosesser, prosedyrer osv.) Dette riktige kan vi gjøre eller operere både riktig og feil. Når vi av og til opererer et riktig system feil, må vi korrigere dem slik at vi gjør det riktige tingene riktig. Eller motsatt: Hvis vi har ting som er feil, hjelper det ikke å gjøre dem riktig. Det blir bare mer og mer feil jo mer riktig vi gjør det. Det er dette som skjer med strømsystemet. Ettersom det ikke tjener folk og husholdninger godt, men som Finn Lied beskrev; «forsvinner i lederlønninger og underhold av en stor sal japper i kraftomsetningen» blir det bare mer feil jo mer riktig man gjør. Strømsystemet ble av EU partiene Ap og Høyre overlatt til det Europeiske børsbaserte kraftmarkedet. Både Ap, Høyre og FrP sto bak denne endringen av systemet (selv om FrP nå løper fra tidligere posisjoner). Det de krangler om i dag er å unngå å operere et feil system enda mer feil.
Hvordan kan vi bruke systemtenkning til å gjøre riktige ting riktig?
Verden blir raskt mer digital, og dette vil naturligvis kreve mer elektrisk strøm. Å forvalte den unike norske naturressursen blir strategisk avgjørende slik det var i begynnelsen av i begynnelsen av 1900-tallet. Vi skal ikke bakover i tid, vi skal framover og videreutvikle industrien, næringslivet og landbruket. I stedet for å sløse bort mange millioner til kraftlobby og meglere som ikke tilfører noen verdi, kan vi bruke disse ressursene i å videreutvikle vannkraftsystemet, til forskning på alternative utslippsfrie kraftkilder (atomkraft og CO2 rensede gasskraftverk). Og selvsagt på energiøkonomisering i industri og hjem. Når vi forstår kraftsystemene er det ikke kablene til Europa som er rot-problemet. Det er politikken med å underlegge Norge et system der strøm blir en vare på et Europeisk marked. POSIWID regelen viser oss at et system har gått fra å gi riktige virkning til feil virkning. Da må systemet endres.
USA sikter mot Georgia som et verktøy for å svekke Russland
Av Brian Berletic - 15. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/usa-sikter-mot-georgia-som-et-verktoy-for-a-svekke-russland/
Den politiske uroen fortsetter i nasjonen Georgia langs Russlands sørlige Kaukasus-grense, ledet av åpent anti-russiske demonstranter som er støttet av penger og praktisk assistanse fra amerikansk-europeiske myndigheter.
Protestene er en gjentakelse av lignende uroligheter som var rettet mot Georgia i 2003, og førte til styrtet av den valgte regjeringen da.
En Guardian-artikkel fra 2004 med tittelen «USAs kampanje bak uroen i Kiev», innrømmet ikke bare at urolighetene i Ukraina det året var fullstendig organisert, regissert og støttet av den amerikanske regjeringen, den innrømmet at lignende amerikansk-sponsede uroligheter hadde som mål å ramme «fire land om fire år», inkludert Georgia. Det nåværende regjerende partiet i Georgia søker å unngå NATO-medlemskap, og dermed unngå å bli det «neste Ukraina».
The Guardian innrømmet:
Kampanjen ble finansiert og organisert av den amerikanske regjeringen, med amerikanske konsulenter, meningsmålere, diplomater, de to store amerikanske partiene og amerikanske ikke-statlige organisasjoner. Kampanjen ble først brukt i Europa i Beograd i 2000 for å slå Slobodan Milosevic ved stemmeurnen. Richard Miles, USAs ambassadør i Beograd, spilte en nøkkelrolle. Og i fjor, som USAs ambassadør i Tbilisi, gjentok han trikset i Georgia, og trente Mikhail Saakashvili i hvordan han kunne få Eduard Shevardnadze til å falle.
Den samme artikkelen forklarte også:
I fjor [2003], før han ble president i Georgia, reiste den USA-utdannede Saakashvili fra Tbilisi til Beograd for å bli veiledet i masseprotestteknikker.
Og fra 2003 til 2008 ønsket det USA-installerte klientregimet ledet av Saakashvili velkommen USA-NATO til militær trening og leveranse av utstyr og våpen som en del av en de facto NATO-isering rett ved Russlands grenser som en del av det det amerikanske utenriksdepartementet omtalte som «Georgia trenings- og utstyrsprogram».
Denne treningen og utstyrsleveransen fortsatte helt frem til 2008 da georgiske styrker angrep russiske fredsbevarende styrker i august, og utløste en kort, men ødeleggende krig for Georgia. Tidligere samme år byttet for eksempel georgiske styrker fra Kalashnikovs til USA-produserte M4-karbiner, rapporterte Reuters, noe som gjenspeiler dybden av USAs engasjement i å bygge opp Georgias styrker før angrepet på Russland.
Til tross for forsøk fra USA på å fremstille konflikten i august 2008 som en «russisk invasjon», fant EU, som en del av sin egen etterforskning, ut at Georgia var ansvarlig for å utløse konflikten, slik Reuters rapporterte.
Georgia: Et verktøy for å «utnytte spenninger i Sør-Kaukasus»
Georgia ble tatt som gissel av USA, og deretter brukt som en væpnet stedfortreder mot nabolandet Russland i en ødeleggende krig. Dette fungerte som en mal USA ville bruke igjen, men i mye større skala i Ukraina fra 2014 til i dag.
Georgia er fortsatt identifisert av amerikanske myndigheter og amerikanske våpenindustrifinansierte beslutningstakere som en av flere mulige fronter for fortsatt bruk for å «overanstrenge» Russland.
I RAND Corporation-artikkelen fra 2019 med tittelen «Extending Russia: Competing from Advantageous Ground» er Georgia oppført med navn under en seksjon med tittelen «Tiltak 4: Utnytt spenninger i Sør-Kaukasus».
Andre tiltak inkluderer «Tiltak 1: Gi dødelig hjelp til Ukraina», «Tiltak 2: Øk støtten til de syriske opprørerne», «Tiltak 3: Fremme regimeendring i Hviterussland», «Tiltak 5: Redusere russisk innflytelse i Sentral-Asia» og » Tiltak 6: Utfordre russisk tilstedeværelse i Moldova.»
Alle de 6 tiltakene blir fulgt av den amerikanske regjeringen i en eller annen grad, spesielt med tanke på den pågående krigen i Ukraina og den nylige eskaleringen av konflikten i Syria.
Når det gjelder Georgia spesifikt, under «Tiltak 4», heter det i rapporten:
USA kan strekke Russland i Kaukasus på to måter. For det første kan USA presse på for et tettere NATO-forhold til Georgia og Aserbajdsjan, noe som sannsynligvis vil føre til at Russland styrker sin militære tilstedeværelse i Sør-Ossetia, Abkhasia, Armenia og Sør-Russland.
Den bemerker også at «USA kan også fornye innsatsen for å bringe Georgia inn i NATO».
Det nåværende regjerende partiet i Georgia søker å unngå NATO-medlemskap, og dermed unngå å bli «det neste Ukraina». For igjen å bruke Georgia som en engangsfullmektig, må USA fjerne den nåværende georgiske regjeringen fra makten, og reinstallere et lydig klientregime som er ivrig etter å underordne Georgias beste interesser til Washingtons.
Det samme dokumentet advarer imidlertid om at Washington fullt ut forstår de nasjonale sikkerhetsbekymringene Russland har med NATO-tropper som utvider sin tilstedeværelse langs grensen, inkludert muligens i Georgia, og bemerker at Russland kan gripe militært inn for å forhindre dette – akkurat som Russland nå har gjort i Ukraina.
Det samme dokumentet fra 2019 bemerket, under «Tiltak 1: Gi dødelig hjelp til Ukraina,» at den resulterende konflikten sannsynligvis ville «produsere uforholdsmessig store ukrainske tap, territorielle tap og flyktningstrømmer. Det kan til og med føre Ukraina inn i en ufordelaktig fred», tar alle realiteter nå form.
Dermed reflekterer Georgias nåværende regjerings politikk ikke bare Georgias beste interesser, men velbegrunnet frykt angående innrømmet potensiell katastrofe lagt ut av amerikanske beslutningstakere selv mens de forsøker å bruke Georgia igjen som en proxy mot Russland.
Georgia: En slagmark mellom imperium og suverenitet
Den amerikanske regjeringen bruker meningsmålingsbyråer for å vurdere og presentere opinionen i målrettede nasjoner, inkludert Georgia, for sitt globale publikum, og skildrer ambisjoner om å bli medlem av EU, NATO, og til og med posisjonere seg motstander mot Russland, som folkets vilje og representerer hva som visstnok er deres beste.
Mange tilskuere tar disse meningsmålingene som bevis på at sittende regjeringer som er motstandere av en slik interesse, er «diktaturer» som grovt overkjører offentlighetens vilje.
I virkeligheten vurderer disse meningsmålingene ikke den georgiske offentlighetens beste, men i stedet suksessen eller fiaskoen til amerikanske regjeringsfinansierte propagandakampanjer som har som mål å overbevise den georgiske offentligheten om at Washingtons interesser også er deres interesser.
Objektivt sett representerer nøytralitet for nasjoner som Georgia det georgiske folkets beste, spesielt med tanke på dets viktigste handelspartnere og konsekvensene som Georgia allerede har lidd under den tidligere politiske tilfangetakelsen og bruken fra Washingtons side.
Mens nasjoner rundt om i verden har investert tungt i nasjonalt forsvar på tvers av tradisjonelle domener som landegrenser, kyster og luftrom, har få nasjoner anerkjent, enn si forsvarte nye domener, inkludert informasjonsrom, der USA driver multidomene krigføring på krtss og tvers.
Amerikansk politisk innblanding kan forstås som et ikke-militært instrument i overtalelses-, tilskyndelses- og tvangsstrategier langs et enkelt spekter som – på den andre siden – inkluderer militære instrumenter for overtalelses-, tilskyndelses- og tvangsstrategier.
Med andre ord, USAs innblanding er bare de første trinnene i en prosess som til slutt inkluderer sanksjoner, USA-sponset oppvigleri, terrorisme, proxy-krig, og til og med USAs invasjon og okkupasjon – alt rettet mot å politisk fange og kontrollere en målrettet nasjon. Libya og Syria tjener som eksempler først målrettet av amerikansk politisk innblanding som stadig vokste til statsstøttet vold, til proxy-krig og til slutt direkte amerikansk intervensjon.
Grensene for Washingtons evne til å bevege seg langs dette spekteret er tiltakene en målrettet nasjon har satt i verk for å avskrekke hvert skritt fra å bli tatt.
En nasjon med et stort militær og et tett kontrollert informasjonsrom gjør USAs overtalelse, oppmuntring og tvangsstrategier av noe slag vanskeligere.
Nasjoner med mektige militære men ingen kontroll over sitt eget informasjonsrom – i det 21. århundre – er omtrent som nasjoner i forrige århundre med mektige landhærer, men ingen luftstyrker eller luftforsvar. Luftmakt tillot USA å angripe målrettede nasjoner ustraffet, og skapte forhold som både var militært og økonomisk gunstige for eventuell regimeendring.
I dag, ved å intervenere i en målrettet nasjons informasjonsrom, kontrollere hvilken informasjon som kan og ikke kan deles, er USA i stand til å snu en nasjons befolkning mot sine egne institusjoner uten at Washington selv avfyrer et eneste skudd. Selv om det tar mye lengre tid og ofte går vanlige tilskuere hus forbi, er det endelige resultatets suksess like rungende som enhver tradisjonell militær erobring. Fellingen av Georgias regjering i 2003 og statskuppet mot Ukrainas regjering i 2014 er bare to av mange eksempler.
Georgias nylige vedtak av sin lov om utenlandske agenter representerte et tentativt første skritt mot å sikre informasjonsrommet fra den dype og forstyrrende innblandingen som utøves av USA gjennom lokale fronter finansiert av den amerikanske regjeringen gjennom National Endowment for Democracy (NED) og tilstøtende organisasjoner.
Washingtons «supervåpen» rettet mot Georgia
NED finansierer programmer rettet mot Georgias informasjonsrom ved å stå frem medieorganisasjoner som fremmer amerikanske interesser, inkludert Georgias tilslutning til både EU og NATO. Disse medieplattformene gjentar også amerikanske fortellinger om amerikanske motstandere inkludert Russland og Kina i et forsøk på å forgifte den georgiske befolkningen mot hvem som ellers ville vært konstruktive partnere for Georgias fremtid.
Et eksempel på dette er «Open Caucasus,» (OC) riktignok finansiert av den amerikanske regjeringen gjennom NED på sin «Om oss«-side, som i skrivende stund inneholdt historier som fremmet pågående protester i Georgia, kronikker som fordømte Georgias valg som «rigget» og påstander om «russisk innflytelse» bak ønsket om at Georgia skal unngå igjen å bli brukt som fullmektig av USA mot Russland – alle narrativer fremmet av det amerikanske utenriksdepartementet selv.
(We have received funding from the European Endowment for Democracy, the United Kingdom Foreign and Commonwealth Office, the Friedrich-Ebert-Stiftung, the Open Society Foundations, the National Endowment for Democracy, the Ministry of Foreign Affairs of the Czech Republic, the Thomson Reuters Foundation, the Black Sea Trust, the European Journalism Centre, the Embassy of the Netherlands in Tbilisi, the Embassy of Switzerland in Tbilisi, the joint EU–UNDP initiative, the Confidence Building Early Response Mechanism (COBERM), the US Embassy in Tbilisi, as well as the International Centre for Journalists.)
Amerikanske regjeringsfinansierte medier som OC er mange og velfinansierte og monopoliserer ofte informasjonsområdet i målrettede nasjoner som Georgia. Dette er fordi mange nasjoner også er avhengige av USA-baserte sosiale medieplattformer som Facebook og søkemotorer som Google for å finne og dele informasjon. Disse USA-baserte plattformene samarbeider direkte med det amerikanske utenriksdepartementet og bestemmer hvilken informasjon som kan og ikke kan deles og hvilken informasjon som fremmes til allmennheten, og skaper en illusjon av overveldende konsensus samtidig som alternative synspunkter undertrykkes.
Amerikanske regjeringsfinansierte programmer retter seg også mot utdanningssystemene til andre nasjoner fra grunnskole til universitet, og former unge sinn i hva de skal tenke lenge før de forstår hvordan de skal tenke. Studentene ser deretter fortellinger fremmet gjennom disse programmene forsterket på tvers av de USA-dominerte mediene, som former nasjonal mening og til og med identitet.
USA gjennom utenriksdepartementet og NED skaper hele rørledninger av informasjon som indoktrinerer ungdommer som til slutt jobber seg inn i en målrettet nasjons juridiske, utdanningsmessige, journalistiske eller politiske system. Aspirerende advokater, lærere, ledere, diplomater og journalister er bevisst koblet til profesjonelle og personlige nettverk over hele det kollektive Vesten, noe som sikrer at det store flertallet av de som er indoktrinert i disse programmene ikke bare tjener amerikanske interesser, men står overfor profesjonell og personlig isolasjon hvis de ikke gjør det. .
Sammen representerer disse invaderende midlene for politisk innblanding og kapring et «supervåpen» få nasjoner anerkjenner, enn si kan forsvare seg mot. Nasjoner som Russland og Kina har gjort mye for å sikre sine respektive informasjonsrom så vel som sine utdannings-, juridiske og politiske systemer fra slik innblanding. Deres evne til å hjelpe allierte med å gjøre det samme er så langt begrenset.
Georgias pågående kamp mot Washingtons forsøk på å gjenreise politisk kontroll over nasjonen og omdirigere den til en vei for selvødeleggelse representerer en nasjonal sikkerhetstrussel ikke bare for Georgia selv, men for resten av den multipolare verden. Hvis Georgia kan bli politisk fanget, befolkningen forgiftet mot sine egne beste interesser (igjen) og overbevist om å ødelegge sin egen nasjon i konflikt med Washingtons fremste motstandere, kan enhver annen nasjon bli målrettet neste gang.
Mer må gjøres over hele den multipolare verden for å avsløre Washingtons «supervåpen» for regimeskifte, fremme midlene for å forsvare seg mot det, inkludert lover om utenlandske agenter som avskjærer NED og tilstøtende stiftelsesfinansiering, og opprettelsen av rørledninger som skaper fremtidige politiske ledere, diplomater, bedriftseiere og journalister som tjener det beste for sin egen nasjon, ikke Washingtons, og opprettelsen av sosiale medieplattformer innenfor og mellom nasjoner i den multipolare verden utenfor Washingtons kontroll.
Hjelp kan gis av Russland og Kina for å forsvare en nasjons informasjonsrom, akkurat som Russland og Kina selger militære våpen for å forsvare en nasjons tradisjonelle domener som luft, land og hav.
I dag er det Georgia. I morgen – som USA har bevist gjennom flere tiår og sin lange og stadig voksende liste over nasjoner delt og ødelagt av amerikansk innblanding – kan det bli hvilken som helst nasjon neste.
Originalens tittel:
US Targets Georgia as a Tool to Extend Russia
Norge bør forlate energibørsen Nord Pool
Av skribent - 15. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/norge-bor-forlate-energiborsen-nord-pool/
El-kabler og el-linjer til utlandet er i seg selv ikke noe negativt. Det som gjør dette negativt, er det at en i avtalene som er knyttet til disse el-linjene og el-kablene, har gitt fra seg muligheten til å bestemme hvor mye strøm som til enhver tid skal kunne bli sendt gjennom dem. Dette er fri-flyt-avtaler. Det andre er Norges tilknytning til energibørsen Nord Pool, som bestemmer hva elprisen til enhver tid skal være i Norge.
Hammerfest 13.12.2024
Dette er årsaken til at elprisene nærmest hele tiden, jager opp og ned, og rett som det er, inn i det absurde. Dette systemet fører til at prissmitten særlig fra Sentral-Europa, fører til at i de sørligere delene av Norge så drives el-prisene i været og til dels voldsomt i været.
Ved å reforhandle avtalene for el-linjene og el-kablene slik det bli slutt på «fri-flyt-bestemmelsene» og ved å si opp Norges tilknytning til Nord Pool så vil Norge kunne ha et eget nasjonalt prissettingssystem som er uten prissmitte fra utlandet.
Teknisk sett er det ingen vanskeligheter å lage et nasjonalt prissettingssystem som gir faste lave priser basert på kostpris for produksjon av el og et rimelig overskudd til kraftselskapene.
En vil fortsatt kunne selge overskuddskraft til utlandet, særlig når det er gode priser for salg til utlandet, og en vil kunne importere el fra utlandet når innkjøp derfra er billig. I slike situasjoner kan en begrense el produksjonen fra vasskrafta.
Disse kjøpene og salgene av el holdes utenfor prissettingssystemet for elprisen i Norge.
Kraftprodusentene i Norge kan stå for dette kjøpet fra utlandet når det er billig og salget av el når det er god pris for det, men dette siste med den klare bestemmelsen om at dette ikke skal sette selvforsyningsgraden i Norge for produksjon av el på spill.
Om Nord Pool
Nord Pool eies av Euronext (66%) og TSO Holding (34%).
Wikipedia skriver:
Euronext is registered in Amsterdam but its operational headquarters are located in Paris.[8] It operates major stock exchanges in seven countries: France (Euronext Paris), the Netherlands (Euronext Amsterdam), Belgium (Euronext Brussels), Ireland (Euronext Dublin), Portugal (Euronext Lisbon), Italy (Borsa Italiana) and Norway (Euronext Oslo Børs).
Utryddelskrigen – drepte og lemlestede barn i Gaza, mens vi ser en annen vei (1)
Av Jørgen Chr. Thorkildsen - 15. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/utryddelskrigen-drepte-og-lemlestede-barn-i-gaza-mens-vi-ser-en-annen-vei-1/
I skrivende stund er så mange som 44.708 blitt drept i en kollektiv avstraffelse av palestinerne på Gaza-stripen. I tillegg til 807 på Vestbredden. Barna utgjør en betydelig andel av dette. Hele 40% i Gaza, på Vestbredden noe mindre … men likevel, 20%.
Israelernes hevnlyst synes å være uten grenser. Men så handler det jo om folkemord – og etniske rensning. Rensning av områder for alt av arabere, palestinere og annet uvesen. De skal vekk, langt vekk … og ut av syne. For aldri noen gang å vende tilbake. Slik at israelerne kan ha disse områdene for seg selv. Og det endelig, etter alle disse årene i utlendighet. Tidligere israelsk forsvarsminister Moshe Yaalon i perioden 2013-2016 sier det selv, i det han knytter de tre ordene – okkupere, annektere og etnisk rense – sammen. Etnisk rensning – «finnes ikke noe annet ord for det», sier han. Kan det derfor lenger være noen tvil ?
«Vi må bosette Israels land og samtidig sette i gang en militær kampanje, sprenge bygninger og myrde terrorister. Ikke én, eller to, men dusinvis, hundrevis, eller om nødvendig, tusenvis». Israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir. (TRT World 22. juni 2023): Hvem er så disse terroristene? Israelernes handlinger, i ettertid, viser oss det.
Dette er ikke noe nytt. Det begynte langt tilbake i tid, og har pågått siden …
«Vi må fordrive araberne og ta deres plass … og hvis vi må bruke makt … for å garantere vår egen rett til å bosette oss på disse stedene, så har vi den til rådighet». David ben-Gurion, den 5. oktober 1937, i et brev til sin 16 år gamle sønn Amos.
«Vi må gjøre alt for å forsikre oss om at de (palestinerne) aldri kommer tilbake». David ben-Gurion, i sin dagbok, 18 juli 1948.
Det synes ikke å være noen grense for hvor langt israelerne er villig til å gå – med Norges og den vestlige verdens støtte. Medskyldige som vi med det blir. Og som om ikke det er nok. Vi hjelper til med med å sende dem våpen. Stadig mer våpen. Våpen som dreper, lemlester og ødelegger – både kropp og sinn.
Med det er vi inne på det som er tema denne gangen. Alle de skader som denne utryddelseskampanjen medfører. I øyeblikket, til sammen 106.050 i Gaza, og 6.250 på Vestbredden. Av disse utgjør barna den største andelen.
I følge et oppslag i MEMO ( Middel East Monitor ) den 11. oktober i år, uttalte Lisa Doughten fra OCHA ( Occupied Palestinian Territory ) under et møte i FNs Generalforsamling at Vestbredden og Gaza «er hjem for den største gruppen av amputerte barn i moderne historie … hver dag mister 10 barn ett eller begge bena». Hun la til at kvinner i disse områdene har tre ganger større sannsynlighet for å få spontanaborter som følge av Israels bombing. (1 – MEMO. Middle East Monitor)
I følge WHO (World Health Organization) blir mange av operasjonene utført uten bedøvelse og med stor mangel på leger, sykepleiere, foruten medisinsk utstyr som anestesi og antibiotika. Og årsaken kjenner vi fra talløse rapporter. Helsepersonell er gjenstand for målrettede angrep. Medisinsk utstyr og medisiner blir ikke sluppet inn i området. (2 – Save the Children)
På 17 av Gazas 36 sykehus, som – på en eller annen måte – fremdeles er i bruk, utføres det operasjoner. Dette til tross for at det er mangel både på drivstoff, strøm, rennende vann og helt nødvendige medisinske forsyninger. Operasjonene utføres under dårlige hygieneforhold. På 9 av sykehusene i den sydlige del av Gaza, opererer de opptil tre ganger opprinnelig kapasitet. Bare 30 % av det opprinnelige medisinske personellet er fortsatt på plass. Dette i følge WHO. (2 – Save the Children)
Ayadil Saparbekov, representant for WHO på stedet, opplyser at helsesystemet lider under gjentatte og målrettede angrep. Siden den 7.oktober i fjor, har dette hendt hele 516 ganger. Dette har resultert i 765 drepte leger og sykepleiere. Sykehusene som fortsatt er i bruk hadde opprinnelig en sengekapasitet på 1.500 – nå redusert til kun 650. Ikke på noen måte tilstrekkelig. Data fra Palestinas eget helseministerium oppgir, i følge Ayadil Saparbekov, at hele 1.000 av personellet ved sykehusene er blitt drept, som følge av angrepene. (3 – AA / Anadolu Ajansi)
Jason Lee, direktør for Redd Barna i de palestinske områdene, uttaler :
«Jeg har sett leger og sykepleiere bli helt overveldet av å se barn komme inn med sår forårsaket av eksplosiver. Virkningen av å se barn ha så mye smerte og ikke ha utstyr, medisiner til å behandle dem eller lindre deres smerter blir for mye selv for erfarne fagfolk. Selv i en krigssone kan ikke synet og lyden av et lite barn lemlestet av bomber forenes med, enn si forstås i kraft av, vår menneskelighet».
Lege / Unicef
«Små barn rammet av eksplosjoner er spesielt sårbare for store, livsvarige skader. De har svakere nakke og torso (bryst, mage og rygg). Derfor skal det mindre krefter til for å forårsake hjerneskade. Hodeskallene deres er fortsatt ikke fullt utformet, og ikke fullt utviklede muskler gir mindre beskyttelse. Så en eksplosjon vil derfor mer sannsynlig rive fra hverandre organer i mageregionen selv når skaden ikke er synlig.
Vi kan ikke forestille oss lidelsene til barna i denne konflikten. Enda mer fordi den er unødvendig og lett kan unngås. Disse lidelsene, drapene og lemlestelse av barn må sees på som en alvorlig krenkelse av barn, og gjerningsmenn må derfor stilles til ansvar. Bare en endelig våpenhvile vil få slutt på drap og lemlesting av sivile og tillate helt nødvendig humanitær hjelp – inkludert nødvendige medisiner for sårede barn – i en skala og på de steder som er nødvendig». (2 – Save the Children)
Selv om foreldrene forsøker å beskytte barna sine mot alt det grusomme som utspiller seg, blir det etter hvert stadig vanskeligere. Ja, enda vanskeligere – rett ut sagt umulig, som det nå er blitt. Et sant mareritt. Hele 87% av Gazaz boligmasse er helt eller delvis ødelagt – det finnes ikke lenger et trygt sted. Ingen ting å vende tilbake til. Ubeboelig, nesten alt sammen.
Ghazals historie
Ghazals historie bærer bud om utryddelseskrigens hensynsløse og hjerteløse angrep på de aller minste. Ei lita jente. En spire til nytt liv, enda ikke utfoldet i all sin prakt. Født inn i verden med en drøm om å leve i fred med sine egne – i et land – hvor hun har sine røtter. Og utvikle de evner som er henne gitt, til glede for både henne selv og de omkring henne. En drøm som den 12. oktober i fjor brått ble knust. Knust av de mørkeste krefter vi tenke oss kan. Og lille Ghazal – hun var bare 4 år gammel da det skjedde. Ikke hadde vel hun del i noe av det som skjedde omkring henne.
Huset hun bodde i ble truffet av granater – og revet i stykker. Der, hvor hun nå var – midt oppe i det alt sammen, lamslått og ubevegelig. Forvirret. Desorientert. Hva var alt dette ? Og så denne smerten i det venstre benet. Vanvittige smerter … Hennes smil var ikke lenger der. Kun et uttrykk av enorme smerter.
På grunn av de store ødeleggelsene, og sikkerhetsproblemene som fulgte, kunne ikke det medisinske personellet slippe til for å ta seg av henne. En lege som bodde i nabolaget gjorde det som under omstendighetene var mulig for å stoppe blødningene i benet. Slett ikke uvanlig i Gaza. Inngrepet ble gjort under lite tilfredsstillende forhold. Med høy risiko for infeksjoner. Uten bedøvelse, og mangel på medisinsk utstyr.
Legen klarte å stoppe blødningen. Joda. Men dessverre – såret væsket, ble rødt, varmt og hovent. Tegn på infeksjon. Da hun etter noen dager ble bragt til Khan Younis sykehus, ble legene konfrontert med det uunngåelige : å måtte amputere Ghazals venstre ben.
Familien var sammen med henne hele tiden. Mens det medisinske teamet gjorde seg klare til å foreta amputasjonen, sto hennes pappa ved siden av henne, og holdt henne inntil seg. Han ga henne sin kjærlighet og støtte – for at hun skulle tåle det som ingen barn noen gang ellers skal måtte tåle.
Ghazal – Unicef
Ghazal – Unicef
Ghazal lå, etter operasjonen, i timevis på en liten seng ute i korridoren og kjempet med intense smerter. Og det mens familien var der. Sammen med henne.
Med sin kjærlighet og omsorg så stor – en kjærlighet som mange av israelerne øyensynlig ikke tillegger dem. For dem er ikke palestinerne mennesker.
Dunias historie
Den 12 år gamle Dunia Abu Mohsen ble den 27.oktober 2023 rammet av et israelsk luftangrep mens hun opphold seg i slektningenes hjem i Al-Amal-området. En del av Khan Younis i sør på Gaza-stripen. Seks av hennes nærmeste, både foreldrene og to av hennes søsken, ble drept i dette angrepet. Selv ble hun påført så store skader i sitt høyre ben at det ble nødvendig for legene på Nasser Hospital å amputere hennes høyre ben like oppunder hoftepartiet.
Dina fortalte de besøkende fra Defense of Children International – Palestine om sine fremtidsdrømmer – om det som tente et håp i henne. Dette som ga en mening i det som nå hadde skjedd. «Jeg vil at noen skal ta meg med til utlandet, til hvilket som helst land, for å utstyre meg en benprotese, for å kunne gå som alle andre». Dette fremkommer av videoen. Den ble filmet 25. november under den syv dager lange våpenhvileavtalen mellom israelere styrker og palestinske væpnede grupper. «Jeg ønsker å bli lege, en slik som behandler oss – slik at jeg kan behandle andre barn».
«Jeg vil bare en ting: At krigen skal ta slutt».
Hennes drøm ble ikke oppfylt.
Da hun var i ferd med å komme seg etter operasjonen, ble sykehuset hvor hun oppholdt seg, rammet av en granat avfyrt av tank. En av legene ved sykehuset, Mohamed Zaqqout, fortalte Al Jazeera-korrespondent Wael al-Dahdouh at Dina sov i barselbygningen på Nasser sykehus da en granat trengte gjennom taket på rommet hennes. Granaten eksploderte ikke men forårsaket så store hodeskader. Flere av de andre som oppholdt seg der ble også skadet.
Zaqqout sa at de israelske styrkene, verken advarte sykehuset eller ga dem noen evakueringsordre. Området som sammenstøtet mellom Hamas og de israelske styrkene fant sted i, ligger ikke ikke i nærheten av sykehuset. (5 – DCIP / 6 – Palinfo)
De skadene som Dunia ble påført gjorde at hun døde. En brennende flamme – et streif av lys og et håp i denne mørke tid – ble med det slukket. Så ung og modig, med forhåpninger om å bli lege. En lege som en gang i fremtiden kunne ta seg av de mange skadede barna. Men nei, israelerne ville det ikke så.
Israelske styrker har, siden 7.oktober i fjor, systematisk og målrettet, angrepet og lagt i ruiner store deler av Gazas helsesystem. Den eneste muligheten til å kunne ta seg av de mange skadene som israelerne har forårsaket med sin utryddelseskrig. Hjerteløst, og uten kontakt med det gudommelige som bor i dem, og i oss alle. Hvor vi alle er ett. De har forlatt sin plass ved bordet – Communio – som en Compano. Og deler ikke lenger sitt brød med dem omkring seg. Den eneste virkelige kjærlighet vi derfor kan vise våre jødiske søsken, er å gjøre dem oppmerksom på det. Slik at deres øyne igjen kan åpne seg, bli i stand til å se og komme i hu hvem de er. Og også dette : å se hvem de har stående foran seg.
Vi her i steigan.no er ikke antisemitter. Overhodet ikke. Er de ikke heller det, de som unnlater å si ifra, ved å la våre arme søsken bli en paria i resten av verden – og med det gå til grunne.
Jørgen Chr. Thorkildsen
Psykoterapeut
1 – https://www.middleeastmonitor.com/20241011-un-gaza-home-to-largest-number-of-amputee-children-in-modern-history/
2 – https://www.savethechildren.net/news/gaza-more-10-children-day-lose-limb-three-months-brutal-conflict
3 – https://www.aa.com.tr/en/middle-east/over-1-000-doctors-nurses-killed-in-israeli-attacks-in-gaza-local-authorities-say/3402871
4 – https://www.unicef.org/sop/stories/facing-life-gaza-strip-new-disability
5 – https://www.dci-palestine.org/israeli_tank_fired_shell_kills_palestinian_girl_in_gaza_hospital
FDel to av denne artikkelen kommer i morgen.
Er NATO-landet Romania et diktatur?
Av Lars Birkelund - 15. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/er-nato-landet-romania-et-diktatur/
Hvis norske medier snakket negativt om en politiker eller et politisk parti kan du i disse dager være ganske sikker på at det er noen som sier at de vil ha fred.
Jeg nevner Viktor Orbán, Robert Fico, Tulsi Gabbard, Robert F. Kennedy, Donald Trump og Jeremy Corbin. Og Rødt, inntil Rødt bestemte seg for å bli med på å sende våpen til Kiev i fjor. Altså vet vi hva som kommer til å skje i Norge hvis det skulle skje noe så usannsynlig som at et fredsparti skulle ligge godt an på meningsmålingene.
«Călin Georgescu (født 1962) er en rumensk ingeniør med doktorgrad og ekspert på bærekraftig utvikling. Han er uavhengig kandidat til presidentvalget i 2024 i Romania. I første runde av valget kom han først.
Georgescu har jobbet i miljødepartementet og utenriksdepartementet for flere regjeringer fra 1990-tallet, og har flere ganger blitt foreslått til stillingen som statsminister i Romanias regjering».1
Călin Georgescu har tatt til orde for å ta Romania ut av krigen om Ukraina. Han har ikke norske medier sagt så mye om ennå, og det skyldes muligens at han er såpass ukjent. På den annen side er det jo mediene som sørger for at folk blir kjent. Og de kunne ha gjort Georgescu til kjendis ved å lansere han som fredskandidat. Det ville ha vært i tråd med forestillingen om at Norge er en ‘fredsnasjon’ og at Norge forvalter ‘fredsprisen’. Men det ville ha vært mot normalt. Så da får andre gjøre det.
6. desember ble det nevnte presidentvalget annullert fordi Călin Georgescu lå an til å vinne andre og avgjørende valgomgang, som skulle ha vært søndag 8. desember, etter en valgkamp der Georgescu igjen lovte å ta Romania ut av krigen om Ukraina. Det ble riktig nok brukt en annen begrunnelse for annulleringen. Men jeg syns man bør være ærlig.
Derfor er Romania nå et diktatur, sa Daily Romania 12. desember.2 Det som utløste den kommentaren var dog stengningen av Realitatea PLUS, en TV-kanal, som skal ha vært «the only major TV channel in Romania which criticized the decision to cancel the elections and which did not spread disinformation about Georgescu».
Realitatea PLUS skal altså ha vært den eneste av de større rumenske TV-kanalene som har kritisert avgjørelsen om å annullere valget OG den eneste som ikke har vært med på å desinformere om Georgescu, som for noen dager siden sa at det forberedes en falsk anklage mot ham.3 Jeg har også lest rapporter om razziaer mot boliger med Georgescu-tilhengere.
7. desember ble det opprettet en rumensk nettside der det ble oppfordret til å signere på en underskriftskampanje som krever et nytt fritt valg i Romania. Kampanjen skal ha fått godt over 700.000 underskrifter i løpet av noen timer før nettsiden ble stengt.4
Hvem stengte underskriftskampanje? Kan det være de som bygger en stor militærbase i Romania nå, nemlig NATO, med hjelp av EU og USA, som så sårt trenger at Romania er med på krigen? Mye tyder på det, også norske mediers, NATO-medienes, taushet om saken, der ingen meg bekjent har kritisert hverken annulleringen av valget eller stengningen av TV-kanalen. Bortsett fra Klassekampen, riktignok i milde former:
«Eva Sarfi, førstelektor i Øst-Europa-studier på Universitetet i Oslo (…) peker på at domstolene i Romania har vært korrupte og at rettsstaten ikke står like stødig der som i vestlige EU-land.
– På den ene siden sier grunnlovsdomstolen at de har bevis på at det har vært triksing, falske Tiktok-brukere og penger involvert. Men på den andre siden er det mange krefter i det eksisterende systemet som kunne være interessert i at resultatet annulleres, sier Sarfi.
Selv Elena Lasconi, sentrum-høyre-kandidaten som var Georgescus hovedmotstander etter at hun ble nummer to i første valgrunde, fordømte domstolens avgjørelse. Lasconi sa at det rumenske demokratiet ble «tråkket på» av staten. Sarfi mener Lasconis kritikk er «interessant».
– Det var kandidater fra den sittende koalisjonsregjeringen som kom på tredje og fjerde plass i første valgrunde, og de håpet jo på å vinne. Den sittende statsministeren har nære forbindelser til etterretningstjenestene og har ved flere anledninger brukt dem til egen fordel, sier hun og legger til:
– Så det er muligens ikke bare algoritmene som har hatt en finger med i spillet her.
Georgescu er mot våpenstøtte til Ukraina. Serfi sier samtidig at befolkningen i Romania ikke kan betegnes som prorussiske.
– Men samtidig er folk i Romania skeptiske til å bruke penger på krigen og frykter også ukrainsk nasjonalisme, sier Sarfi».5
Helsingforskommitteen mener likevel at det var riktig å annullere valget6 og bruker et urimelig påskudd, som i bunn og grunn kun går ut på at Georgescus kampanje var mer effektiv enn motstandernes, viser KKs artikkel.
Det er ikke bare Daily Romania som har sagt at Romania er et diktatur. Mocanu Ingrid Luciana, som er advokat med «PhD in Constitutional Law» skrev fra sin base i Bucuresti, Romania lørdag 14. desember:
«I Romania blir vanlige borgere plukket opp fra gaten av politiet, som de farligste kriminelle, bare fordi de har postet sin indignasjon på sosiale medier, over hva de mener om annulleringen av valget til presidenten i landet deres, og fordømmer forsøk på å etablere et diktatur. Det er akkurat som i kommunismen da borgere ble sendt i fengsel av Securitate for forbrytelsen konspirasjon mot den sosiale orden, da de kritiserte det kommunistiske regimet til Ceausescu».7
Valget i Romania ble altså annullert. Hvor lenge? Til ‘noen’ har klart å uskadeliggjøre Georgescu og sikre at kun krigskandidater (les NATO/EU-kandidater) har muligheter til å vinne? Inntil da er Romania et diktatur.
Og til slutt: Hvor demokratisk er et land så lenge kun krigskandidater har reelle muligheter til å vinne fram, noe som også gjelder Norge?
___________________________________________
1. https://no.wikipedia.org/wiki/
2. https://x.com/daily_romania/status/1867253454399238250
3. https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/videos/552002654310737
4. Hvis du bruker denne linken https://t.co/Xn3kW1odmg går jeg ut i fra at du opplever det samme som jeg, nemlig at nettsiden er stengt.
5. https://klassekampen.no/artikkel/2024-12-10/avlyst-valg-skaper-kaos/NBNH
6. I tilfellet Georgia er det motsatt. Der presser USA, EU, Norge, Helsingforskomiteen med flere på for omvalg, etter at Georgisk Drøm vant valget 26. oktober på løfter om å holde Georgia unna samme krig. Valginnblanding er nemlig OK så lenge ‘vi’ gjør det, men ikke hvis andre gjør det.
7. https://x.com/Ingrid_Mocanu/status/1867709327550652520
Brev til Refaat Alareer
Av Chris Hedges - 15. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/brev-til-refaat-alareer/
For ett år siden, 6. desember 2023, myrdet Israel den palestinske poeten Refaat Alareer i Gaza. Diktene hans lever videre der han fordømmer drapsmennene sine og ber oss om å ære vår felles menneskelighet.
10. desember 2024
Kära Refaat,
Vi är inte tysta. Vi tystas. De studenter som under det senaste läsåret satte upp läger, ockuperade korridorer, hungerstrejkade och talade ut mot folkmordet, möttes i höstas av en rad regler som har förvandlat universitetens campus till akademiska gulag. Bland den minoritet av akademiker som vågat tala ut, har många blivit sanktionerade eller avskedade. Sjukvårdspersonal som kritiserar Israels totala förstörelse av sjukhus, kliniker och riktade mord på vårdpersonal i Gaza har stängts av eller avskedatsfrån medicinska fakulteter, och vissa av dem hotas med indragna läkarlicenser.
Journalister, som i detalj redogör för masslakten och avslöjar israelisk propaganda, har tagits ur sändning eller fått sparken från sina publikationer. Jobb går förlorade på grund av inlägg på sociala medier. Den lilla handfull politiker som fördömer mordet har fått se miljontals dollar spenderas för att driva bort dem från sina ämbeten. Algoritmer, shadow-banning, deplatforming och demonisering – som jag har upplevt – används för att marginalisera eller bannlysa oss på digitala medieplattformar. En viskning av protest och vi är försvunna.
Ingen av dessa åtgärder kommer att hävas när folkmordet är över. Folkmordet är förevändningen. Resultatet kommer att bli ett stort steg mot en auktoritär stat, särskilt med Donald Trumpsmaktövertagande. Tystnaden kommer att breda ut sig, som ett stort moln av svavelhaltig gas. Vi kvävs av förbjudna ord. De dödade dig. De stryper oss. Målet är detsamma. Radering. Er historia, alla palestiniers historia, får inte berättas.
Sionisterna och deras allierade har inget annat kvar i sin arsenal än lögner, censur, smutskastningskampanjer och våld, de fördömdas trubbiga instrument. Men i min hand håller jag vapnet som till slut kommer att besegra dem. Din bok, ’Om jag måste dö: Poesi och prosa’.
«Berättelser lär livet», skriver du, «även om hjälten lider eller dör i slutändan.»
Att skriva, sa du till dina elever, «är ett vittnesbörd, ett minne som överlever alla mänskliga erfarenheter och en skyldighet att kommunicera med oss själva och världen. Vi levde av en anledning, för att berätta historier om förlust, överlevnad och hopp.»
Det har gått ett år sedan en israelisk missil träffade lägenheten på andra våningen där du tog skydd. Du hade fått dödshot i flera veckor på nätet och via telefon från israeliska konton. Du hade redan blivit fördriven flera gånger. Till slut flydde du till din systers hem i stadsdelen Al-Sidra i Gaza City. Men ni kom inte undan era jägare. Du mördades tillsammans med din bror Salah och ett av hans barn och din syster och tre av hennes barn.
Du skrev din dikt ’Om jag måste dö’ år 2011. Du gav ut den igen en månad före din död. Den har översatts till dussintals språk. Du skrev den till din dotter Shymaa. I april 2023, fyra månader efter din död, blev Shymaa dödad i ett israeliskt flyganfall. Hon, tillsammans med sin man och deras två månader gamla son, ditt barnbarn, som du aldrig träffade, blev dödade. De hade sökt sin tillflykt i den internationella välgörenhetsorganisationen ’Global Communities’.
Du skriver till Shymaa:
If I must die,
you must live
to tell my story
to sell my things
to buy a piece of cloth
and some strings,
(make it white with a long tail)
so that a child, somewhere in Gaza
while looking heaven in the eye
awaiting his dad who left in a blaze—
and bid no one farewell
not even to his flesh
not even to himself—
sees the kite, my kite you made, flying up above
and thinks for a moment an angel is there
bringing back love
If I must die
let it bring hope
let it be a taleDu har sällat dig till de poeter som blivit martyrer. Den spanske poeten Federico García Lorca. Den ryske poeten Osip Mandelstam. Den ungerske poeten Miklós Radnóti som skrev sina sista verser på en dödsmarsch. Den chilenske sångaren och poeten Víctor Jara. Den svarte poeten Henry Dumas, skjuten till döds av polisen i New York.
I din dikt ’Och vi lever vidare… ’ skriver du:
Despite Israel’s birds of death
Hovering only two meters from our breath
From our dreams and prayers
Blocking their ways to God.
Despite that.
We dream and pray,
Clinging to life even harder
Every time a dear one’s life
Is Forcibly rooted up.
We live.
We live.
We do.Varför är mördare rädda för poeter? Du var ingen kombattant. Du hade inget vapen på dig. Du sätter ord på papper. Ändå sattes den israeliska armén och underrättelsetjänsten in med all sin makt för att spåra upp er.
I tider av nöd, när världen är insvept i grymhet och lidande, när livet står på avgrundens rand, är poesin de förtrycktas sorgsna klagan. Det får oss att känna lidandet. Det är intuitivt. Den fångar blandningen av komplexa känslor – glädje, kärlek, förlust, rädsla, död, trauma, sorg – när världen faller samman. Den skapar i sin skönhet en frälsande mening ur förtvivlan. Det är en absurd handling av hopp, en trotsig motståndshandling, som hånar dem som avhumaniserar dig med lärdom och känslighet. Dess bräcklighet och skönhet, dess helgande av minnet, erfarenheten och intellektet, dess musikalitet, driver med mördarnas förenklade slagord och skrävel.
I din dikt ’Nybakade själar’ skriver du:
The hearts are not hearts.
The eyes can’t see
There are no eyes there
The bellies craving for more
A house destroyed except for the door
The family, all of them, gone
Save for a photo album
That has to be buried with them
No one was left to cherish the memories
No one.
Except freshly baked souls in bellies.
Except for a poem.Skrivandet är, som Edward Said påminner oss om, «det sista motståndet vi har mot de omänskliga sedvänjor och orättvisor som vanställer den mänskliga historien».
Våld kan inte skapa. Det bara förstör. Det lämnar inget av värde efter sig.
«Glöm inte att Palestina först och främst var upptaget av sionistisk litteratur och sionistisk poesi», sa du i en föreläsning som hölls för dina studenter i avancerad engelsk poesi vid det islamiska universitetet i Gaza. «När sionisterna funderade på att åka tillbaka till Palestina var det inte som att ‘Åh, låt oss åka till Palestina’.»
Du knäppte med fingrarna:
Det tog dem åratal, som över femtio år av tänkande, av planering, all politik, pengar och allt annat. Men litteraturen spelade en av de mest avgörande rollerna här. Det här är vår klass. Om jag säger till dig: «Låt oss gå till den andra klassen», så behöver du garantier för att vi kommer att gå dit, att vi kommer att hitta stolar – eller hur? Att den andra klassen, den andra platsen, är bättre, är fredligare. Att vi har någon slags kontakt, någon slags rättighet.
Så, under femtio år före ockupationen av Palestina och upprättandet av det så kallade Israel 1948, presenterades Palestina i sionistisk judisk litteratur för det judiska folket runt om i världen [som] … «Ett land utan folk [för] ett folk utan land. » «Palestina flödar av mjölk och honung.» «Det finns ingen där, så låt oss gå.»
Mördare är fångade i en bokstavlig värld. Deras fantasi är förkalkad. De har stängt av empatin. De känner poesins kraft, men de vet inte var den kraften kommer ifrån, som en publik som gapar över en trollkarls skickliga fingerfärdighet. Och det de inte kan förstå, förstör de. De saknar förmågan att drömma. Drömmar skrämmer dem.
Den israeliske generalen Moshe Dayan sade, att dikterna av den i Oxford utbildade Fadwa Tuqan, «var som att möta tjugo fientliga krigare».
Tuqan skriver i ’Martyrs Of The Intifada’ om ungdomarna som kastar sten på tungt beväpnade israeliska soldater:
They died standing, blazing on the road
Shining like stars, their lips pressed to the lips of life
They stood up in the face of death
Then disappeared like the sun.Många palestinier kan ur minnet recitera delar av dikterna ’Till min mor’ och ’Skriv ner: Jag är en arab’ av Palestinas mest hyllade poet Mahmoud Darwish. Israeliska myndigheter förföljde, censurerade, fängslade och höll Darwish i husarrest innan de drev honom i exil. Hans rader pryder de betongbarriärer som Israel har rest för att avskärma palestinierna på Västbanken och är inkorporerade i populära protestsånger.
Hans dikt ’Skriv ner: Jag är en arab’ lyder:
Write down:
—I am an Arab
And my ID number is 50,000
I got eight kids
And the ninth is due after summer.
So, will you be mad?
—I am an Arab
And I work along with my labour buddies in a stone quarry
And I got eight kids
I secure them bread, clothing and notebooks
Hacked out of the rocks
And I don’t beg for charity at your door,
And don’t lower myself at the footsteps of your court
—So, will you be mad?
Write down:
—I am an Arab.
I am a name without an epithet,
Patient in a country where everything
has a tantrum.
—My roots
—Were deeply entrenched before the birth of time
—And prior to the ushering of eras,
—Before cypresses and olive trees,
—And even before the grass grew.
My dad hails from a family of plowers, not blue-blood barons
My grandpa was a farmer, totally unknown
Taught me about the zenith of the soul before teaching me how to read
And my home is a cabin made out of sticks and bamboos
So, are you displeased with my status?
I am a name without an epithet!
Write down:
—I am an Arab.
Hair color: coal-like; eye color: brown
Distinguishing marks: I wear a headband on top of a keffiyeh
—And my palm is rock-solid, scratches whoever touches it
As to my address: I am from an isolated village, forgotten
—Its streets are unnamed
—And all its men are in the field or in the stone quarry
—So, will you be mad?
Write down.
—I am an Arab
You stole the meadows of my ancestors and a land I used to cultivate
—Together with all my kids
—You didn’t leave to us or to my offspring
—Anything - except these rocks
—So will your government take them away as well, as it’s been announced
—In that case
—Write down
—On the top of the first page:
—I don’t hate people and I don’t rob anyone
—But… If I starve to death, I’m left with nothing else but
—The flesh of my usurper to feed from
—So beware, beware of my hunger and angerDu skrev om dina barn. Dina ord skulle bli deras arv.
Till din dotter Linah, som då var åtta år gammal, eller som du säger «på Gazas tid, två krig gammal», berättade du godnattsagor när Israel bombarderade Gaza i maj 2021, när dina barn «alla satt uppe i sängen, skakade och sa ingenting». Du lämnade inte ditt hem, ett beslut du tog för att «vi skulle dö tillsammans».
Du skriver:
I tisdags ställde Linah sin fråga igen efter att min fru och jag inte svarat på den första gången: Kan de förstöra vår byggnad om strömmen går? Jag ville säga: «Ja, lilla Linah, Israel kan fortfarande förstöra den vackra al-Jawharah-byggnaden, eller vilken som helst av våra byggnader, även i mörkret. Vart och ett av våra hem är fullt av sagor och historier som måste berättas. Våra hem irriterar den israeliska krigsmaskinen, hånar den, hemsöker den, till och med i mörkret. Den kan inte uthärda deras existens. Och med amerikanska skattepengar och internationell immunitet kommer Israel förmodligen att fortsätta förstöra våra byggnader tills det inte finns något kvar.»
Men jag kan inte berätta något av detta för Linah. Så jag ljuger: «Nej, sötnos, de kan inte se oss i mörkret.»
Massdöd var inget nytt för er. Du blev skjuten av israeliska soldater med tre gummiklädda metallkulor när du var tonåring. År 2014 dödades din bror Hamada, din frus farfar, hennes bror, hennes syster och hennes systers tre barn i en israelisk attack. Under bombardemanget förstörde israeliska missiler kontoren för den engelska institutionen vid det islamiska universitetet i Gaza, där man förvarade «berättelser, uppgifter och examensuppsatser för potentiella bokprojekt».
Den israeliska arméns talesman hävdade att de bombade universitetet för att förstöra ett «Center för vapenutveckling», ett uttalande som senare ändrades av den israeliska försvarsministern som sa att «IUG utvecklade kemikalier som skulle användas mot oss».
Du skriver:
Mina föredrag om tolerans och förståelse, bojkott, desinvesteringar och sanktioner (BDS) och ickevåldsmotstånd, och poesi och berättelser och litteratur hjälpte oss inte eller skyddade oss mot död och förstörelse. Mitt motto «This too shall pass» blev ett skämt för många. Mitt mantra «En dikt är mäktigare än en pistol» hånades. När mitt eget kontor hade försvunnit genom hänsynslös israelisk förstörelse slutade studenterna inte att skämta om att jag utvecklade PMD:er, «Poems of Mass Destruction», eller TMD:er, «Theories of Mass Destruction». Eleverna skämtade om att de ville lära sig kemisk poesi vid sidan av allegorisk och berättande poesi. De bad om korta berättelser och långdistansberättelser i stället för vanliga termer som noveller och romaner. Och jag blev tillfrågad om mina tentor skulle innehålla frågor som kunde bära kemiska stridsspetsar!
Men varför skulle Israel bomba ett universitet? En del säger att Israel attackerade IUG bara för att straffa dess 20 000 studenter eller för att driva palestinierna till förtvivlan. Även om det är sant, så är för mig IUG:s enda fara för den israeliska ockupationen och dess apartheidregim, att det är den viktigaste platsen i Gaza för att utveckla studenternas sinnen som oförstörbara vapen. Kunskap är Israels värsta fiende. Medvetenhet är Israels mest hatade och fruktade fiende. Det är därför Israel bombar ett universitet: man vill ta död på öppenheten och beslutsamheten att vägra leva under orättvisor och rasism. Men återigen, varför bombar Israel en skola? Eller ett sjukhus? Eller en moské? Eller ett tjugovåningshus? Kunde det vara, som Shylock uttryckte det, «en munter sport»?
Palestiniernas existentiella kamp är att förkasta de israeliska ockupanternas barbari, att vägra att spegla deras hat eller replikera deras vildhet. Detta lyckas inte alltid. Raseri, förnedring och förtvivlan är kraftfulla verktyg som föder en hämndlystnad. Men du kämpade heroiskt denna kamp för din mänsklighet, och vår, till slutet. Du förkroppsligade en anständighet som dina förtryckare saknade. Du fann räddning och hopp i orden som fångade verkligheten hos ett folk som står inför utplåning och död. Du bad oss att ha känslor för dessa liv, inklusive ditt eget, liv som har gått förlorade. Du visste att det skulle komma en dag, en dag som du förstod att du aldrig skulle få se, när dina ord skulle avslöja brotten hos dem som mördade dig och lyfta upp det förlorade livet för dem du hedrade och älskade. Du lyckades. Döden tog dig. Men inte din röst, eller rösterna från dem du minnesbildat.
Du, och de, lever vidare.
Letter to Refaat Alareer – The Chris Hedges Report
Oversatt til svensk for steigan.no av Bertil Carlman.
Europaparlamentet leker med risikoen for atomkrig
Av skribent - 15. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/europaparlamentet-leker-med-risikoen-for-atomkrig/
Hvordan en hensynsløs løsning risikerer å eskalere Ukraina-krigen til en global katastrofe.
Brave New Europe, 13. desember 2024
28. november vedtok Europaparlamentet en ny Ukraina-resolusjon med den krigs-klingende tittelen, «Styrking av EUs urokkelige støtte til Ukraina mot Russlands angrepskrig og det økende militære samarbeidet mellom Nord-Korea og Russland». Denne resolusjonen ble vedtatt av et flertall fra de politiske gruppene konservative, sosialister, liberale og grønne. Kravene i den får selv en nøytral observatørs blod til å fryse.
Tilbake i juli hadde parlamentet vedtatt en resolusjon som i hovedsak oppfordret til en total krig mot Russland. Men denne nye resolusjonen går enda lenger – det er i realiteten en oppfordring til tredje verdenskrig.
Viktigst av alt, i denne siste resolusjonen krever Europaparlamentet at europeiske stater forsyner Ukraina med de langtrekkende kryssermissilene som trengs for å føre krigen dypt inn i Russland, og oppfordrer medlemslandene til ikke å la seg avskrekke av noen russiske trusler om å svare på dette med atomvåpen. Mer spesifikt oppfordrer den medlemslandene til umiddelbar levering til Ukraina av jagerfly som er i stand til å bære langtrekkende kryssermissiler, inkludert Taurus-kryssermissiler med en rekkevidde på 500 km. Den oppfordrer videre til at ATACMS, Storm Shadows SCALP-kryssermissilene som allerede er levert av USA, Storbritannia og Frankrike, hver med en rekkevidde på 300 km, skal utplasseres fritt mot militære mål inne i Russland.
Det resolusjonen fullstendig utelukker, er det faktum at oppskyting av slike missiler vil kreve kvalifisert militærpersonell fra NATO, og at enhver beslutning om å utplassere disse kryssermissilene dermed vil gjøre NATO til en aktiv part i krigen. Dette ville derfor dypt endre karakteren av denne krigen og ville snu dette fra en stedfortrederkrig, til et direkte engasjement mellom NATO og Russland. Med dette ignorerer Europaparlamentet på farlig vis det faktum at dette kan utløse en tredje verdenskrig, og at en slik krig sannsynligvis vil være av kjernefysisk karakter.
Det tas ingen hensyn til hvordan Russland kan reagere på NATOs eskalering, og heller ikke til det faktum at en tredje verdenskrig uunngåelig vil bli utkjempet på europeisk jord, med ufattelige, forferdelige konsekvenser for europeiske borgere. Det beviser nok en gang at medlemmene av Europaparlamentet opererer i en isolert boble, tilsynelatende lenge løsrevet fra virkeligheten utenfor institusjonen deres.
Den 13-siders resolusjonen er en liste av anklager, trusler, krav om våpen- og ammunisjonsleveranser, bønner om mer penger til krigen, og oppfordringer til ytterligere sanksjoner. Men ett aspekt mangler fullstendig: enhver tilnærming til fredelig løsning av konflikten. Ikke med en eneste omtale nevnes diplomatiske skritt eller forhandlinger for å forhindre risikoen for full atomkrig i Europa. Målet med det parlamentariske flertallet er klart: seier over Russland – for enhver pris. Selv om disse involverer livene til hundrevis av millioner europeiske sivile?
Hvor galt alt dette er viser seg i et annet aspekt: Under debatten understreket noen medlemmer behovet for å dra nytte av det lille tidsvinduet for å bringe Russland i kne før innsettelsen av Donald Trump 20. januar. Dette er galskap på alle tenkelige nivåer. Selv om resolusjonen oppfordrer EUs medlemsland til å engasjere seg med en fremtidig president Trump, for å overbevise ham om nødvendigheten av en seier over Russland, høres det hele lite overbevisende ut. Mer sannsynlig er en bisarr situasjon der Trump vil redde oss fra våre egne europeiske krigsgale politikere.
Denne resolusjonen er et dokument fullt av hat, panikk og hysteri, det er et skammelig uttrykk for uansvarlighet og mangel på empati for de mange ofrene for slik krigsfeber. Det er ingenting i det for oss europeere å være stolte av her. Heldigvis vil denne resolusjonen sannsynligvis ha liten direkte politisk innvirkning på Ukraina-krigen. Europaparlamentet har nok en gang bevist at det ikke fungerer som noe mer enn en prateklubb. I dette tilfellet kan det til og med være en velsignelse for oss alle.
For meg, som alltid har vært en tilhenger av den europeiske ideen, er det vondt å være vitne til debattene til et krigsgalt og hatefylt EU-parlamentarisk flertall. Og jeg spør meg selv: Hva slags krigshissende monster har vi skapt med EU?
Denne artikkelen er hentet fra Brave New Europe:
Michael von der Schulenburg – The European Parliament plays with the risk of nuclear war
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også:
Se også:
EU Parliament Member EXPOSES Brussel’s Madness | Michael von der Schulenburg
International – Ukraine: Realitätsleugnung , Michael von der Schulenburg [371]
Michael von der Schulenburg, tidligere assisterende generalsekretær (ASG), jobbet i 34 år for FN og kort for OSSE i ledende stillinger i utviklings- og fredsoppdrag i mange kriseregioner i verden, inkludert Afghanistan, Iran, Irak, Pakistan, Haiti, Somalia, Syria og Sierra Leone (se ww.michael-von-der-schulenburg.com). Han er nå medlem av Europaparlamentet for Bündnis Sahra Wagenknecht.