Nyhetsbrev steigan.no 15.11.2024
Selv Kiev innser at fronten kollapser
Avsløring: Israel-lobbyister skriver USAs nyheter
Flommen i Valencia skyldes ikke klima, men bevist fjerning av dammer
Den politiske prisen som betales for å være i Vesten
Goldman Sachs og selskapene som skal plyndre Ukraina etter krigen
Svømming i gjørme i helvetes femte sirkel
Selv Kiev innser at fronten kollapser
Av red. PSt - 15. november 2024
https://steigan.no/2024/11/selv-kiev-innser-at-fronten-kollapser/
Mens hjemlige krigsentusiaster i Norge overgår hverandre i å lansere gigantbevilgninger til krigen i Ukraina og prøver å innbille folk at denne proxy-krigen mot Russland kan vinnes, har Kyiv Post en heller kjølig vurdering av krigsutsiktene.
Ukraine Braces for Critical Winter Phase as Front Line May Shift 35 km Westward.
De menser altså at fronten vil bevege seg vestover med om lag 35 kilometer innen desember. Det betyr er kollaps, fordi de ukrainske styrkene forlater ada godt befestede frontlinjer for å rykke tilbake til uforberedye og dårlig befestede posisjoner.
Avisa tror heller ikke at Zelenskys mobiliseringsplan om å stille 160.000 nye soldater på beina vil lykkes.
Oppslaget i Kyiv Post er bygd på en analyse i Financial Times:
Ukrainas frontlinje forventes å flytte seg 30-35 kilometer vestover innen desember når Ukraina forbereder seg på å kalle opp 160 000 ekstra tropper mellom november og februar.
Som rapportert av Financial Times (FT), kan de neste månedene bli en kritisk fase i krigen, med Ukraina som tar sikte på å forsterke sitt forsvar og forbedre sin forhandlingsposisjon med Moskva i forkant av USAs påtroppende president Donald Trumps presidentskap, noe som kan påvirke samtalene.
Center for Defense Strategies (CDS), en militær tenketank, anslo at «frontlinjen sannsynligvis vil flytte seg 30-35 kilometer (19-22 miles) vest for sin nåværende posisjon» innen desember.
Moskva har intensivert offensiven den siste tiden, med russiske styrker som har avansert i sitt raskeste tempo siden 2022. Ukrainske tjenestemenn har erkjent at forsvaret i øst «smuldres opp» på grunn av mangel på arbeidskraft, ifølge FT-rapporten.
Ytterligere medisinsk personell blir utplassert til østfronten i påvente av intensiverte kamper i både de sørlige og østlige regionene ettersom Moskvas angrep intensivert, sa en talsperson for den ukrainske hæren til FT.
FT la til at Trump, som skal tiltre i januar, har lovet å «avslutte krigen om 24 timer» og stilte spørsmål ved pågående amerikansk militærhjelp til Ukraina. Ukrainske tjenestemenn håper angivelig at stabilisering av frontlinjene og demonstrasjon av motstandskraft innen januar kan bidra til å overtale Trump til å opprettholde USAs støtte.
Mediene bereder grunnen for å fjerne Zelensky
Kommentatoren Simplicius skriver:
Bare en dag etter at vi skrev om ryktene om den nye planen for USA om å holde ukrainske valg neste år for å gi den uforsonlige Zelensky sparken, gjorde The Economist det semi-offisielt ved å erkjenne at Zelensky «plutselig» står overfor en «maktkamp’ hjemme:
Artikkelen åpner opp med innrømmelsen av at begravelsesseremonier for soldater i Kiev har «bli hyppigere» etter den nylige opptrappingen av Russlands offensiver, et vitnesbyrd om AFUs eget økende dødstall i en tid da de desperat prøver å selge den motsatte påstanden om ‘astronomiske russiske tap’.
Foreløpig er det to datoer på Kyiv-politikkens lepper: 20. januar 2025, datoen for Trumps innsettelse, det første øyeblikket for enhver mulig våpenhvile og opphevelse av militærlovgivningen, og 25. mai, den tidligste datoen for et valg.
Et valg midt under en krig virker utenkelig, skriver de, men:
Likevel ser det ut til at noe grunnarbeid har begynt. Regionalvalghovedkvarteret mobiliserer, og arbeidet med kandidatlister begynner. Representantene for en sannsynlig presidentrival til Volodymyr Zelensky sier at Ukraina trenger valg; men de bekymrer seg for å komme med en offentlig uttalelse om dette, i frykt for et voldsomt tilbakeslag fra presidentkontoret.
Så kommer selvfølgelig det obligatoriske dolkestøtet i ryggen:
Og Rezident UA-kanalen rapporterer:
#analyse
Alle våre kilder i generalstaben og presidentens kontor bekrefter informasjonen om at Russland forbereder en offensiv operasjon for våren 2025, hvis formål er å nå Dnepr. Kreml klarte å spille Kursk-gambiten og tvinge de væpnede styrkene til å bruke reserver/utstyr på russisk territorium, hvor det er bakken for den tredje måneden, og Syrsky, suspendert av presidentens kontor, er ikke i stand til å formidle meningen av generalstaben om meningsløsheten i operasjonen, som lar fienden erobre våre posisjoner i rekordfart. Etter Pokrovsks fall vil den russiske hæren gå inn i operasjonsrommet og vil være i stand til å bevege seg rolig i retning av Dnepr, og dekke Zaporozhye fra nord, mens de ødelegger broene, vil byen egentlig ikke bli behersket på grunn av mangel på forsyninger. Alt dette er åpenbare ting for generalstaben, men politikere forfølger sine mål og håper å få en mulighet til et kupp, hvorfor de holder fast ved Kursk-operasjonen til tross for de store tapene til Forsvaret.
Denne krigen er tapt for Vesten, og sjøl i Kiev begynner man å innse det.
Men skrivebordskrigerne i Oslo overgår hverandre i å kaste hundretalls milliarder ned i et stort, svart hull.
Mord i Kiev
Av Knut Erik Aagaard - 15. november 2024
https://steigan.no/2024/11/mord-i-kiev/
Sangen om Olav Tryggvason 9
Drapet på Oles’ Buzina
«Argumenter og Fakta» 16.04.2020
«Fem år etter: Oles’ Buzinas mordere ennå ikke dømt».
Skrevet av Andrej Sidortsjik
Introduksjon, kommentarer og oversettelse ved dr. philos. Knut Erik Aagaard oktober 2024
Introduksjon
Som russikkyndig kan jeg rapportere fra russisk presse og nyhetsdekning. I Norge får vi høre at russiske medier lyver, men det kan jeg avkrefte med følgende belegg: I årene 2014 og 2015 var Ukraina den heteste poteten i russisk debatt. Det mest toneangivende debattprogrammet i russisk fjernsyn, på statskanalen som «alle» ser, og som nå heter «Kveldsdebatt med Vladimir Soloviev» hver søndag og tre hverdager i uken, og tilsvarende i mange andre debattprogrammer. I disse to årene var Ukraina hovedpost på programmet hver eneste gang. Deltakerne var de vanlige: professorer, journalister, sosiologer, statsvitere, øst-spesialister og vest-spesialister, politikere og ministre. Kjendiser av alle avskygninger. Skulle vi putte dem i to bokser (det bør vi jo ikke): Patriotene var vel i flertall, men dissidentene gjorde seg sterkt gjeldende.
Tenk deg et panel med en proamerikansk amerikaner som avskyr Putin, en europeisk ambassadør, en pro-russisk sosiolog fra Ukraina, en pro-ukrainsk statsviter fra Russland, en russerhater fra Kiev, en overlevende liberaler fra Jeltsin-tiden som mener Russland fortsatt er Sovjetunionen (og drømmer om EU) pluss fire-fem kjente og populære hurra-patrioter. Prime time nesten hver kveld i uken, substansielt innhold og temperatur på kokepunktet. Slik var det russiske presserommet disse årene: Høyt under taket og langt mellom veggene.
I disse debattene briljerte den (påstått) ultranasjonalistiske, men folkekjære antikommunisten Vladimir Zhirinovskij – Russlands beste taler og en glimrende analytiker, som en gang var på nippet til å bli russisk president for partiet han selv skapte tidlig på nittitallet (LDPR) – og den ildsprutende journalisten Oles’ Buzina, ukrainsk patriot fra Kiev, en av de få som sto seg godt mot Zhirinovskijs målbindende retorikk. Oles’ Buzina representerte millioner av pro-russiske ukrainere som så hvor det bar. Russland og Ukraina er to stater, var hans tese, men ett folk.
Buzina så hvor det bar og det gikk ham ille. Han fikk tre kuler i ryggen 16. april 2015 av to ukrainske nynazister, etter å ha utgitt boken «Det førkievske Rus’», som jeg forsøksvis har villet presentere i denne artikkelserien. Jeg leste boken da den kom og kontaktet forfatteren våren 2015, eksplisitt for å intervjue ham og skrive disse artiklene, som er mer aktuelle nå enn de var da jeg fikk ideen. Men så ble han død.
Slik minnes Oles’ Buzina i den velrenommerte russiske avisen «Argumenty i Fakty» på femårsdagen for mordet:
Fem år etter: Oles’ Buzinas mordere ennå ikke dømt.
Den 16. april 2015 ble det begått et mord på adressen Djegtarjovskaja-gaten nr. 58. To maskerte menn åpnet kl 13:20 ild mot en mann som døde på stedet av de skadene han var påført.
Den avdøde viste seg å være skribenten, journalisten og programlederen Oles’ Buzina. Han hadde tidligere fortalt at han mottok drapstrusler. Oles’ var en mann som alltid var litt i veien, men etter statskuppet i februar 2014 ble han et svært plagsomt irritasjonsmoment for de nye makthaverne, og særlig for nasjonalistene, som nå ellers hadde fått frie hender. Oles’ gikk som en isbryter tvers igjennom den nye offisielle ideologien – han protesterte mot EuroMaidan, han anså russere, hviterussere og ukrainere som ett treenig folk, han snakket om nødvendigheten av å styrke rettighetene for det russiske språket, og han tok til orde for en føderalisering av Ukraina.
«Bevisste ukrainere er mindre opptatt av å skape en ukrainsk kultur enn av å tilintetgjøre russisk kultur»
Seks år før statskuppet i Kiev 2014 advarte skribenten Oles’ Buzina: «Bevisste ukrainere er mindre opptatt av å skape en ukrainsk kultur enn av å tilintetgjøre russisk kultur». Disse ordene viste seg å være profetiske og avspeiler fullt ut dagens ukrainske innenrikspolitikk.
Journalist Oles’ Buzina, som ble myrdet i Kiev, hva huskes han for?
[Boksopplysninger: Buzina var gift og etterlater en datter. Han var utdannet filolog og historiker. Buzina arbeidet i flere år som journalist, blogger og programleder i TV. I 2015 søkte han avskjed fra stillingen som sjefsredaktør i Kiev-avisen «Сегодня» [«I dag»] på grunn av sensur utøvet av ledelsen i medieholding «Mediegruppe Ukraina». Buzina deltok i parlamentsvalget i 2012 for «Den russiske blokken», og kom på fjerdeplass med 8,22 prosent av stemmene for dette partiet. Buzina utga flere polemiske bøker av historisk-politisk karakter, for eksempel «Det førkievske Rus’» i 2014. Han deltok i debattprogrammer også i russisk fjernsyn.]
Etter EuroMaidan ble Buzina både av venner og fiender innstendig tilrådet å forlate landet. Men han forble i Ukraina og fortsatte å forsvare sine egne synspunkter i publikasjonene sine, noe som nå var blitt svært farlig. Umiddelbart før han ble myrdet, ble private opplysninger om Buzina publisert i databasen/drapslisten Mirotvorets. I denne nettressursen, som redigeres av det ukrainske Innenriksdepartementet, publiseres personopplysninger om dem som er oppført på listen over «Ukrainas fiender».
«Manson» og «Allah»
Ingen betviler at mordet som ble begått 16. april 2015 var politisk motivert. Forbrytelsen vakte en stormende reaksjon i den internasjonale offentligheten. Den ble fordømt av representanter for EU, USA, Russland og FNs generalsekretær Pan Ki-moon. Innflytelsesrike presseforbund og menneskerettsorganisasjoner, som «Journalister uten grenser» og «Human Rights Watch», gikk ut og krevde omhyggelig etterforskning av forbrytelsen. Den daværende presidenten i Ukraina, Petro Poroshenko, ble også nødt til å reagere. Han erklærte at denne forbrytelsen utgjør «en bevisst provokasjon», innsiktet på å «diskreditere det ukrainske folkets politiske veivalg». Poroshenko erklærte at det å oppklare drapet på Buzina var en æressak for myndighetene. Presidenten tok etterforskningen under personlig kontroll.
Mirotvorets – Fredsskaperen. En drapsliste med navn og adresser.
Hva er databasen Mirotvorets og hvem har bruk for den?
[Boksopplysninger: Databasen er dels en drapsliste som kan brukes av enhver forvirret nynazist i Ukraina til å oppspore og likvidere motstandere av regimet i Kiev, dels en ondsinnet propagandaressurs. Der publiseres personlige opplysninger som boligadresse, arbeidssted, telefon og portrett av folk som oppfattes som en trusel for samfunnet eller staten. For folk langt borte kan det være et adelsmerke å stå på listen, men for demokratiske aktivister i Ukraina kan det være livsfarlig. [Det står også nordmenn på listen. Det bør vi være oppmerksomme på nå i 2024, når flyktninger fra Putins uprovoserte fullskala invasjon jo får prioritert oppholdstillatelse i Norge]. Mange er allerede likvidert pr. april 2020, flere siden].
Versjonen til Anton Gerasjtsjenko, som opprettet nettressursen, også kalt innenriksminister Arsene Avakovs høyre hånd, om at drapet var «en provokasjon fra de russiske spesialtjenestene» ble ikke bekreftet. Etterforskerne, som en kort tid hadde frie hender, klarte å komme på spor av utøverne. Den 18. juni 2015 opplyste innenriksminister Avakov at to var arrestert mistenkte for drapet. Praktisk talt momentant ble det kjent at de arresterte var aktivister for de ytterliggående ukrainske høyregrupperingene.
Andrej Medvedko, som i etterforskernes versjon var den umiddelbare utøveren av drapet, er kjent i høyrenasjonalistiske kretser under tilnavnet «Manson». Medvedko var leder av det høyreradikale partiet Svobodas [Frihet] avdeling i Petsjerskij-bydelen i Kiev, og hadde dannet partiets mest radikale fløy, den nazistiske kjernegruppen «S-14». Manson var med i kamphandlingene under Maidan-perioden, og tok senere del i straffeoperasjonene i Donbass, som soldat for Innenriksdepartementets bataljon «Kiev 2».
«Manson» folkehelt: Oles’ Buzinas morder løslatt 2015. Foto: Korotka PRO, Kiev.
Denis Polisjtsjuk –med tilnavnet «Allah» –stilte som kandidat ved valgene til det ukrainske parlamentet i 2012, men ble ikke valgt. I 2014 tok han – i likhet med Manson – del i straffeoperasjonene i Donbass.
«Allah» hylles etter løslatelsen i 2015.
Allerede i 2015 lyktes det etterforskerne å fremskaffe tungtveiende beviser mot Medvedko og Polisjtsjuk. De ble for eksempel gjenkjent av lokale beboere som var vitne til drapet. Bilen som forbryterne flyktet i ble identifisert, og det ble fastslått at den var blitt fremskaffet av Medvedkos og Polisjtsjuks bekjente. Ennvidere lyktes det etterforskerne å lokalisere forbryternes klær, som de kastet fra seg, og maskene som de bar. På maskene var det bevart DNA-spor, og ekspertisen påviste sammenfall mellom dette biomaterialet og DNA fra Medvedko og Polisjtsjuk.
I de følgende årene [sic] befattet etterforskningen seg med å få bekreftet de allerede innsamlede data. Myndighetene, som innledningsvis hadde erklært at oppklaring av mordet var en prinsippsak, mistet enhver interesse for saken. Representanter for de høyreradikale grupperingene, som ikke gjorde noen hemmelighet av at de anså Medvedko og Polisjtjsjuk for å være helter, gjorde med støtte fra folkevalgte i parlamentet hva de kunne for å hindre at de anklagede ble stilt for retten.
«På ordre fra myndighetene». Hvorfor ble ikke Oles’ mordere stilt for retten?
Retten er satt, men den går ikke».
Etter mer enn to år ble saken til Medvedko og Polisjtsjuk i november 2017 tross alt likevel oversendt til vurdering ved Sjevtsjenskij regionsdomstol i Kiev. Rettsforhandlingene, som begynte på nyåret 2018, ble fra starten trenert av påtalemakten. I sin tur forsøkte den presiderende dommer i regionsdomstolen Sjevtsjenskij, Jevgenij Sidorov, å trekke seg fra rettsforhandlingene, under henvisning til at han ble utsatt for press. Den 6. mai 2019 aksepterte domstolen at dommeren trakk seg, hvorved saken var avvist [fire år etter at mordet ble begått].
Imidlertid førte både Medvedko og Polisjtsjuk i mellomtiden frie menneskers liv, helt uten begrensninger i sin aktivitet. Medvedko var for eksempel i mai 2019 en skinnende stjerne under konflikten med de radikale i administrasjonen for et av Kievs kjøpesentre. I 2019 organiserte Medvedko en konsert med det nynazistiske bandet «Peruns Øks» [tilsvarende «Tors Hammer»]. Fra scenen fikk bandet en fremført en hilsen av daværende statminister i Ukraina, Aleksej Gontsjaruk (med en fortid fra Zelenskijs «kontor»).
I Ukraina var det [i 2019] mange som knyttet håpet om sakens gjenopptakelse og en fellende dom til maktskiftet i landet. Det ble ansett at det for president Valdimir Zelenskij ville være prinsipielt maktpåliggende å sluttføre den mest omtalte forbrytelsen begått under motstanderen Poroshenkos presidentperiode. Disse forventningene ble ikke innfridd. Skjønt Zelenskijs gruppering hadde forsøkt å demonstrere i det minste en slags aktivitet i rettssaken om mordet på [journalisten Pavel] Sjeremeta [et annet av de mange og mye omtalte drap på pressefolk i Kiev], så viste Zelenskij enda mindre interesse for rettssaken mot Buzinas mordere enn Poroshenko hadde gjort.
Har noe endret seg med Zelenskij som president?
Dagen før femårsdagen for Oles’ Buzinas død stiller vi følgende spørsmål til hans mor Valentina Pavlovna Buzina: «Merker De noen endring i tilnærmingen til saken under de nye makthaverne?»
«Nei, ikke det spor. De har allerede utnevnt et tredje sett dommere. Vet De, for å være ærlig, jeg vet ikke lenger hvem jeg kan henvende meg til, hvem jeg kan snakke med om dette», svarer Valentina. «Det er smertelig å høre, til og med fra journalister, om Sjeremeta-saken, for Oles’ ble drept over ett år før ham. Om bare mordet var blitt oppklart da, eller enda bedre, om saken var blitt endelig sluttført .. Hadde det ikke vært for mordet på Sjeremeta, hadde jeg ikke hatt et slikt vanskelig forhold til journalister».
Hun fortsetter: «Nå møtes ikke dommerne på grunn av viruset [Covid]. De to siste rettsmøtene gikk jeg glipp av, for jeg lå på sykehuset. De har tatt helsen fra meg. Blodtrykket stiger. Det er vel både alderen og sorgen. Det siste rettsmøtet var i slutten av februar. Og så begynte karantinen. Og nå aner jeg ikke når det blir et nytt rettsmøte. Jeg har ikke noen tillit lenger. Jeg stoler ikke på myndighetene. Av pressen får jeg vite at disse to mennene, som er anklaget for mord, sitter i noen sånne offentlige utvalg og mottar lønn fra staten for sitt arbeid. Har noen tenkt på hvordan det er for meg, å sitte så lenge på disse rettsmøtene og bare se på disse folkene?»
Valentina Pavlovna Buzina sier at det eneste hun ber til Gud om nå, er at hennes sønns to drapsmenn skal få straff som fortjent. Det synes ikke å være andre å håpe på i dagens Ukraina, enn på Gud.
Valentina Pavlovna Buzina, moren til Oles’ Buzina, studerer sjokkskadd blodsporene etter sønnen.
Folkefiende og folkehelt
Som tidligere skuespiller i «Klubben for de glade og vellykkede», lærte den populære humoristen Vladimir Zelenskij svært raskt den nye politiske grunntonens spilleregler, hvor alle inndeles i Ukrainas «venner» og «fiender». Statens lover har ikke gyldighet for «fiender». Det spiller ingen rolle hvem det er, en skribent som var mot EuroMaidan eller en ung pike hvis eneste forbrytelse var at hun bodde i Gorlovka [henvisningen unnslipper oversetteren].
Grunnen til at Oles’ Buzinas mordere ikke er dømt for mord, er at de under rådende ukrainsk ideologi er «helter» som drepte en «fiende». Selve voldsutøvelsen mot skribenten er en demonstrativ henrettelse til skrekk og advarsel. Og nå sier nasjonalistene det rett ut til dem som henregnes blant Ukrainas fiender: «Med deg vil det gå som det gikk med Oles’ Buzina».
Det kan kanskje komme en tid da Ukraina vil minnes denne perioden med skam. Men det er ikke sikkert». Andrej Sidortsjik, 16.04.2020 «Argumenty i fakty», Moskva.
To mistenkelige personer.
Andrej Medvedko og Denis Polisjtsjuk på jobb i Kiev.
Andrej Medvedko er siden 2019 medlem av Samfunnsrådet for Ukrainas Nasjonale Antikorrupsjonskontor
(Wikipedia 21.10.24).
oooo0000oooo
I dette litt modale toneleie avrunder jeg her den sørgmodige sangen om Olav Tryggvason.
Ung maa Verden endnu være, Slektens Sagas lange Lære endnu kun dens Vuggesange og dens Barndoms Eventyr ..
Oktober 2024, Knut Erik Aagaard.
I denne serien om Russlands tidlige historie og dens moderne følger har jeg repetert litt og delvis nylest fra:
Buzina, Oles’: «Докиевская Русь» (Арий, Kiev 2014)
Cameron, Averil: «The Byzantines» (Blackwell 2006)
Christensen, Svend Aa. og Knud Rasmussen: «Russlands historie 1: Rigets oprindelse indtil 1689» (Politikens forlag, København 1992, 2. utg.)
Dzhakson, Tatjana N.: «Исландские королевские саги о восточной Европе. Тексты, перевод и комментарий». Российская Академия Наук, 2. korrigerte, utvidede og annoterte utg. Moskva 2012.
Gibbon, Edward: «The Decline and Fall of the Roman Empire» Origin of the Russian Monarchy (London 1776-
1778, her etter Everyman’s Library 1994, bind 5, side 585-601)
Kushnir, Ilja I.: «Архитектура Новгорода» (Соиздатель, Leningrad 1991)
Longworth, Philip: «Russia’s Empires» (John Murray, London 2006)
Miljukov, Pavel N.: «Очерки по истории русской культуры» (St. Petersburg 1896 etter siste og utvidede utgave Paris 1937, Haag 1964, nyutgitt av Progress, Moskva 1993)
Nansen, F.: “Nord i tåkeheimen» (Dybwad, Kristiania 1911)
Nestor: «Повесть временных лет» (Kiev ca. 1113/Асбука 1997 og annotert utg. 2024, St. Petersburg)
Nistad, Bjørn D.: «Ukrainas historie» (Vidarforlaget, Oslo 2017)
Norwich, John Julius: «Bysants’ historie» (Pax, Oslo 1997)
Odden, Per Einar: «Den hellige Olga av Kiev (879-969)» (www.katolsk.no/biografier/historisk/olga)
Odden, Per Einar: «Den hellige Vladimir av Kyjiv (956-1015)» (2008
(www.katolsk.no/biografier/historisk/vladimi1))
Odden Per Einar: «Den hellige Nestor» (2010 (www.katolsk.no/biografier/historisk/neskroen))
Platonov, Sergei, F: «Лекции по русской истории» (Petrograd 1917/Victory, St. Petersburg 2011)
Tjønn, Halvor: «Vikingenes Russland» (Saga Bok, Stavanger 2006)
Tjønn, Halvor: «Russland blir til» (Dreyer, Oslo 2015)
Sars, Johan Ernst: «Udsikt over den norske Historie» 1874 (etter samlede verker, bd.1, Gyldendal 1911)
Snorreson Munk, Odd: «Olav Tryggvasons saga», kompilert ca. 1190, på norsk ved Magnus Rindal
(Samlaget 1977)
Sturlason, Snorre: «Noregs kongesoger»: Eirikssønene, Håkon Jarl, Olav Tryggvason, Olav den Heilage. (Samlaget 1979)
Denne artikkelen er den niende og siste i denne artikkelserien.
Denne serien er merket med @OlavTryggvason.
Avsløring: Israel-lobbyister skriver USAs nyheter
Av Alan MacLeod - 15. november 2024
https://steigan.no/2024/11/avsloring-israel-lobbyister-skriver-usas-nyheter/
En MintPress News-undersøkelse har funnet hundrevis av tidligere ansatte i Israelske lobbygrupper som AIPAC, StandWithUs og CAMERA som jobber i toppredaksjoner over hele landet, og skriver og produserer amerikanske nyheter – inkludert om Israel-Palestina. Disse kanalene inkluderer MSNBC, The New York Times, CNN og Fox News.
Dette skriver Alan Macleod som er en seniorjournalist i MintPress.
I artikkelen Revealed: The Israel Lobbyists Writing America’s News dokumenterer han dette i detalj.
Noen av disse tidligere lobbyistene er ansvarlige for å produsere innhold om Israel og Palestina – en gigantisk og ikke avslørt interessekonflikt. Mange sentrale ansatte i amerikanske nyhetsrom var også tidligere israelske spioner eller etterretningsagenter, og står i sterk kontrast til journalister med pro-Palestina følelser, som har blitt renset ut i massevis siden 7. oktober 2023.
Denne etterforskningen er en del av en serie som beskriver Israels innflytelse på amerikanske medier. En tidligere rapport avslørte tidligere israelske spioner og militære etterretningstjenestemenn som jobbet i amerikanske redaksjoner.
Kampen om kontroll over Israel-Palestina-narrativet har vært like intens som selve krigen på bakken. Amerikanske medier har blitt mye kritisert for å vise en tydelig skjevhet i retning av det israelske perspektivet. En ny undersøkelse fra MintPress News avslører imidlertid at ikke bare pressen er skjev til fordel for Israel, men den er også skrevet og produsert av israelske lobbyister selv. Denne etterforskningen avdekker et nettverk av hundrevis av tidligere medlemmer av Israel-lobbyen som jobber ved noen av USAs mest innflytelsesrike nyhetsorganisasjoner, og bidrar til å forme publikums forståelse av hendelser i Midtøsten. I prosessen hjelper det med å hvitvaske israelske forbrytelser og gi samtykke til fortsatt amerikansk deltakelse i det en lang rekke
internasjonale organisasjoner har beskrevet som et folkemord.
Et eksempel er Kayla Steinberg. Hun skrev om seg sjøl:
«Hei! Mitt navn er Kayla Steinberg … Sommeren før mitt første år på college, deltok jeg på AIPAC New England Leadership Dinner og elsket det absolutt. Etter å ha reist til Saban, visste jeg at jeg måtte engasjere meg i [AIPAC] og reise tilbake til Israel…Jeg drømmer om å bli journalist en dag, og jeg håper å skrive om Israel eller jødedommen. WIPAC og AIPAC har lært meg så mye om hvor viktig det er for USA å være Israels største venn, og jeg vet nå hvorfor jeg er stolt pro-Israel».
Steinberg ble faktisk journalist. Siden 2022 har hun vært produsent ved NBC News, pitchen, skriptet, produsert og redigert historier på tvers av NBCUniversals nyhetskanaler, inkludert MSNBC, CNBC og NBC News. Steinberg, som en gang uttalte offentlig at «pro-Israel advocacy» var en nøkkelinteresse for hennes, produserte NBC-dokumentaren «Epidemic of Hate: Antisemitism in America», som sidestilte den amerikanske kongresskvinnen Ilhan Omars kritikk av AIPAC med de hvite overherredømmemarsjene i det beryktede Unite The Right-møtet i Charlottesville, VA.
Steinberg er en av mange tidligere israelske lobbyister ansatt av NBCUniversal, et konglomerat som eier over et dusin kanaler, inkludert CNBC, NBC News og MSNBC. Emma Goss, for eksempel, begynte sin karriere i media med å reise til Israel for å lage en dokumentar for Write on For Israel. Denne sionistgruppen har som mål å utdanne unge jødiske studenter til å «gjøre en forskjell på høyskoler» ved å lære om jødisk identitet og antisemittisme ved amerikanske universiteter.
Mens hun var på college, var hun reporter for Israel on Campus Coalition (ICC). ICC uttaler at dens oppgave er å «inspirere amerikanske studenter til å se Israel som en kilde til stolthet og styrke dem til å stå opp for Israel på campus» og å «forene de mange pro-israelske organisasjonene som opererer på campus over hele USA» gjennom koordinering og deling av forskning og ressurser.
Allerede før han ble uteksaminert, hadde Goss allerede begynt å jobbe for MSNBC, og hjalp til med å produsere «Morning Joe», en av flaggskipnyhetene deres. Hun fortsatte å jobbe for NBCUniversal i fire år, og hjalp til med å produsere, pitche, undersøke, redigere og booke gjester for The Today Show, MSNBC og NBC Nightly News. I 2018 dro hun for å jobbe i lokale medier, og fra 2023 jobber hun som reporter i NBC Bay Area.
CNBCs hovedreporter Gili Malinsky har et enda tettere forhold til Israel og dets lobby. Fram til 2011 var hun sjef i de israelske forsvarsstyrkene, nærmere bestemt i deres PR-avdeling. Malinsky (som har dobbelt amerikansk og israelsk statsborgerskap) ledet en enhet dedikert til å kommunisere IDFs historie med omverdenen, overvåke militærets tilstedeværelse på sosiale medier, samt sende IDF-offiserer til utlandet på PR-turer og organisere turer for utenlandske dignitærer å se det israelske militæret i aksjon.
I 2011 begynte hun sømløst å jobbe for Friends of the Israeli Defense Forces (FIDF), og ble deres markedskoordinator. FIDF er en amerikansk gruppe som samler inn penger til forsyninger og støtte til israelske soldater, i tillegg til å oppmuntre amerikanere til å verve seg til det israelske militæret. Dens uttalte mål er å «forkjempe de modige menn og kvinner i IDF og ta vare på deres behov gjennom transformasjonsmuligheter og støtte mens de beskytter staten Israel og dets folk».
En hær av pro-Israel journalister
Alan Macleod nevner et stort antall journalister/propagandister som gjør jobben for Israel i USAs mediekanaler. Her nevner vi bare noen få av dem:
CNBCs markeds- og investeringsreporter Samantha Subin.
Benji Stawski har siden 2022 vært redaktør i CNBC.
Forbindelsene til pro-israelske organisasjoner strekker seg også til ledelsen av NBCUniversal. Danny Bittker, selskapets visepresident for produksjon og drift.
Brandon Glantz, NBC Universals seniordirektør for globale personvernoperasjoner, jobbet tidligere for Hillel International, den største jødiske campusorganisasjonen i verden.
Yelena Kutikova, direktør og visepresident for læring og utvikling ved NBCUniversal frem til mai i år.
CNNs Israel Connections: Tidligere IDF, Unit 8200 og Israel lobbyister
CNN er ansett blant de mest prestisjefylte nettverkene innen kringkastingsjournalistikk. Og likevel, i likhet med NBCv Universal og Fox, fant denne studien et stort antall CNN-ansatte med bakgrunn som israelske talsmenn.
Jenny Friedland begynte sin profesjonelle karriere i American Jewish Committee, en sterkt pro-israelsk organisasjon, som lister opp «å beseire Boycott Divestment and Sanctions» som et av hovedmålene deres, og nylig publiserte en artikkel med overskriften “Five Reasons Why the Events in Gaza Are Not ‘Genocide’”. Friedland har vært produsent for CNN siden 2019, først og fremst for Fareed Zakarias show.
En annen CNN-produsent, Hannah Rabinowitz, har tidligere jobbet for Anti-Defamation League (ADL), en gruppe som utgir seg for å være en antirasistisk organisasjon, men som i praksis ofte bruker påstander om antisemittisme for å skjerme Israel fra kritikk. En nylig MintPress News-undersøkelse fant at ADLs påstander om en økning i antisemittisme over hele Amerika var basert på å stemple pro-Palestina-marsjer som iboende antisemittiske. ADL-sjef Jonathan Greenblatt uttalte det samme, og gikk så langt som å si at antisionisme ikke bare var antisemitt, men at det tilsvarer «folkemord». Greenblatt forklarte at «Hver jødisk person er sionist … det er grunnleggende for vår eksistens.» Dette vil utvilsomt være nyheter for det store flertallet av amerikanske jøder under 40, slik målinger viser, anser Israel for å være en rasistisk apartheidstat.
Toppen av isjellet
Her har vi bare skrapet overflaten. Avsløringa i MintPress går langt djupere og breiere og viser til alt overmål i jhvor stor grad Israel-narrativet er kontrollert at nøkkelpersoner med direkte forbindelser til Israel og i mange tilfeller også til IDF direkte.
Les hele artikkelen her:
Revealed: The Israel Lobbyists Writing America’s News
Flommen i Valencia skyldes ikke klima, men bevist fjerning av dammer
Av red. PSt - 15. november 2024
https://steigan.no/2024/11/flommen-i-valencia-skyldes-ikke-klima-men-bevist-fjerning-av-dammer/
Flomkatastrofene i Spania er de dødeligste i manns minne. I Valencia er over 220 mennesker blitt drept av vannmassene og skadene på eiendom løper opp i milliarder.
Den umiddelbare årsaken til flommen er voldsomme regnvær med opp til 70 millimeter i timen. Det gjør at mange medier hevder at flomkatastrofene skyldes klimaendringer:
Menneskeskapte klimaendringer gjorde Spanias nedbør omtrent 12% større og doblet sannsynligheten for en storm like intens som denne ukens flom i Valencia, ifølge en rask, men delvis analyse torsdag av World Weather Attribution, en gruppe internasjonale forskere som studerer global oppvarmings rolle i ekstremvær. Dette skriver byrået AP.
Menneskeskapt flom
Det er velkjent at varmere klima kan gi mer nedbør, men i dette tilfellet bør man gå tettere inn på de konkrete forholdene. Det er nemlig noe annet som er menneskeskapt, nemlig at man i stor stil har fjernet demninger som tidligere kunne ta av for store nedbørmengder. Og det er en bevisst del av et EU og WEF-prosjekt som handler om å «bringe naturen tilbake».
Dam Removal Europe er en NGO som er støttet av EU. Deres program er å fjerne dammer for å bringe «frittflytende elver tilbake».
Deres kart over dammer og flomdiker som er fjernet i Spania ser slik ut:
Det er bare en elv som renner ut i Valencia, nemlig Turia. Der ble den viktigste dammen fjernet. Se kart:
Og hva fjerning av dammer kan føre til kan man se her:
Riving av dammer og flomdiker er en del av et EU-sponset program. På to år fjernet Spania 256 dammer:
Lokalbefolkninga legger ansvaret på EUs klimateknokrater
Daily Mail skriver:
Flom dreper hundrevis i Spania og lokalbefolkningen mener at de forferdelige ødeleggelsene rundt Valencia var et resultat av EUs øko-ildsjeler, som rev ned de historiske demningene som ville ha forhindret katastrofen.
Prosjektet med å fjerne dammer er også sterkt støttet av World Economic Forum:
The removal of dams in Europe is reviving rivers and boosting biodiversity. Here’s how.
Les også Dam Removal Progress.
Så katastrofen er nok menneskeskapt, ikke gjennom å kjøre med dieselbiler, men ved å fjerne dammer og flomsikring. Og dette har vært bevisste politiske handlinger heiet fram av virkelighetsfjerne teknokrater og deres NGO-er.
Den politiske prisen som betales for å være i Vesten
Av Ted Snider - 15. november 2024
https://steigan.no/2024/11/den-politiske-prisen-som-betales-for-a-vaere-i-vesten/
Selv om det ikke kan sies å være den eneste – eller til og med hovedårsaken – har de ledende støttespillerne til Ukraina på begge sider av Atlanterhavet sett sine regjeringer lide massive nederlag.
Antiwar.com, 14. november 2024
Konseptet «Vesten» er komplekst og vanskelig. Noen ganger ekskluderer det land i det geografiske vest, som Cuba og Venezuela og noen ganger Brasil. Noen ganger inkluderer det land som ikke er i det geografiske vesten, som Japan og Australia. Som Richard Sakwa har forklart, kan Vesten referere til et 500 år gammelt sivilisatorisk Vesten eller til et kulturelt eller historisk Vesten som Russland anser seg selv for å være et kjernemedlem av.
Dobbeltbilletten til opptak i det politiske Vesten er medlemskap i det USA-ledede sikkerhetssamfunnet etter Den kalde krigen, bygget rundt NATO og i et kulturelt fellesskap som angivelig er bygget rundt frihandel, frihet og demokrati. Det politiske Vesten ekskluderer per definisjon Russland og nå Kina.
Men i det siste ser det ut til å være en politisk pris som betales av regjeringer i det politiske Vesten. Den blir krevd av deres innbyggere ved valgurnene.
6. november kollapset regjeringen i Tyskland, Europas mest folkerike land og dets største økonomi, da kansler Olaf Scholz sparket sin finansminister, lederen av en av hans to koalisjonspartnere, og oppløste koalisjonsregjeringen. Regjeringen vil halte videre til et tillitsvotum holdes i parlamentet i januar. Hvis Scholz sosialdemokratiske parti ikke overlever tillitsavstemningen, vil det utløse tidlig valg i mars.
Katalysatoren for kollapsen er uenighet mellom koalisjonspartnerne om en svekket økonomi og budsjettkamper. Det er flere årsaker til Tysklands økonomiske nedgang, inkludert konkurranse fra Kina i bilindustrien. Men sentralt blant Tysklands økonomiske utfordringer er julingen Tysklands energiintensive industrisektor har fått av energikrisen, forårsaket av krigen i Ukraina. Tysk industri har slitt med å tilpasse seg høyere energipriser forårsaket av USA-ledede sanksjoner mot russisk olje og av sprengningen av Nord Stream-rørledningen. Å være den største økonomiske støttespilleren til Ukraina har ytterligere belastet økonomien.
Alle de tre medlemmene av Scholz sin allerede upopulære koalisjon har mistet støtte. Scholz sine sosialdemokrater har bare rundt 16% på meningsmålingene, og den samlede støtten til koalisjonen deres svever rundt 30%, mens opposisjonspartiet kristeligdemokratene alene har 32,5% støtte. To ytterliggående partier, det høyrepopulistiske Alternative für Deutschland og det populistiske venstrepartiet Sahra Wagenknecht-alliansen, får begge støtte, delvis fordi de motsetter seg ytterligere støtte til Ukraina.
Selv om det ikke er den eneste årsaken til prisen den tyske regjeringen betaler ved valgurnene, bidrar krigen i Ukraina, og deres politikk på den, til kostnadene. Molly O’Neal, en assosiert stipendiat ved Quincy Institute for Responsible Statecraft, har påpekt at motstandere av regjeringers holdninger til Ukraina har klart seg bra, ikke bare i Tyskland, men i Frankrike og andre steder i Europa.
Flere medlemmer av det politiske Vesten har blitt straffet i nylige valg, inkludert Italia, Østerrike, Finland, Portugal, Slovakia, Australia og Japan. Mens mange medlemmer med god anseelse i det politiske Vesten har falt, har regjeringer utenfor det politiske Vesten, inkludert alle de opprinnelige medlemmene av BRICS, som har tatt alternative politiske tilnærminger til krigen i Ukraina, klart seg bedre. Selv om noen har gjort det dårligere enn de tradisjonelt har gjort, og selv om ikke alle oppfyller Vestens kriterium for demokrati, har Russland, Kina, India og Sør-Afrika alle gjenvalgt sine regjeringer. Brasil returnerte Lula da Silva til makten. Lula da Silva støtter BRICS sterkt og har, sammen med Kina, spilt en ledende rolle, i motsetning til det politiske Vesten, i å ta til orde for en diplomatisk løsning på krigen i Ukraina.
Selv om det ikke kan sies å være den eneste – eller til og med hovedårsaken – har de ledende støttespillerne til Ukraina på begge sider av Atlanterhavet sett sine regjeringer lide massive nederlag.
I Storbritannia mistet partiet til Boris Johnson, som spilte en ledende rolle i å skyve Ukraina bort fra den lovende veien for diplomati med Russland, i bytte mot et løfte om militær støtte dersom Ukraina forpliktet seg til krig med Russland, 251 seter i et knusende nederlag.
I USA ble partiet til Joe Biden, som ledet den militære støtte- og sanksjonskoalisjonen til støtte for Ukraina og mot Russland, knust av Donald Trump som har lovet å få slutt på krigen i Ukraina.
Og i Frankrike, etter at president Emmanuel Macron led et knusende nederlag mot ytrehøyrepartiet til Marine Le Pen, Nasjonal Samling, i valget til EU-parlamentet, tapte hans parti også for Valgalliansen NUPES, i det franske parlamentsvalget. Le Pens parti kom på tredjeplass, bare 17 seter bak Macrons koalisjon.
Reverseringen i valget i Frankrike kan ikke sies å være primært på grunn av Ukraina. Men samtidig som den stadig mindre Macron har åpnet muligheten for «tropper på bakken» i Ukraina og tatt til orde for tillatelse for Ukraina til å bruke vestlige langdistansemissiler til å angripe inne på russisk territorium, har den stadig større Le Pen lovet å blokkere franske tropper på bakken i Ukraina, og å forhindre Ukraina fra å bruke franskleverte langdistansemissiler til å skyte over den russiske grensa.
De siste månedene har regjeringer i det politiske Vesten, inkludert kraftsentre som USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, betalt en høy pris for sin politikk ved valgurnene. Det ser i det siste ut til å være en politisk pris for medlemskap i det politiske Vesten.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
The Political Price Being Paid for Being in the West
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Thousands of protesters march in Paris ahead of tense football match between France-Israel
Richard D. Wolff & Michael Hudson: America’s Collapse: Economy & Endless Wars!
EU Kingdom of the Blind, Orban can see
Draghi and Macron want more EU centralisation
German political obsession to destroy Russia is wrecking Germany
BRICS rise and Europe’s economic decline w/ Alex Krainer (Live)
Ted Snider er en regelmessig spaltist om amerikansk utenrikspolitikk og historie ved Antiwar.com og The Libertarian Institute. Han er også en hyppig bidragsyter til Responsible Statecraft ogThe American Conservative så vel som andre utgivere. For å støtte arbeidet hans eller for media eller virtuelle presentasjonsforespørsler, kontakt ham på tedsnider@bell.net.
Goldman Sachs og selskapene som skal plyndre Ukraina etter krigen
Av red. PSt - 15. november 2024
https://steigan.no/2024/11/goldman-sachs-og-selskapene-som-skal-plyndre-ukraina-etter-krigen/
Goldman Sachs har plukket ut aksjene som vil bidra til gjenoppbyggingen av Ukraina. Det vil si de har navngitt de selskapene som vil stå i første rekke når det gjelder å sikre seg indrefileten av Ukrainas ressurser og økonomi når krigen en dag er over. Det handler om landgrabbing av det helt store formatet orkestrert av en av verdens største finansbanker.
Finansavisen skriver:
Goldman Sachs melder om økt interesse fra kunder om gjenoppbyggingen av Ukraina, og banken tilbyr en samling aksjer som speiler nettopp dette.
Denne kurven av aksjer består av europeiske selskaper som er tilpasset gjenoppbyggingsprosjekter i Ukraina, med overvekt mot maskineri og konstruksjon.
Det er ingen norske aksjer i kurven, men svenske aksjer utgjør 10,8 prosent, og danske står for 6,2 prosent. Tyske aksjer er størst med 26,4 prosent vekting, etterfulgt av franske aksjer som utgjør 16,4 prosent.
Industritung kurv
Aksjen med høyest vekting, tyske Heidelberg Materials, og står for 7,4 prosent. Selskapet er stort innen sement og har 20 prosent eksponering mot Øst-Europa.
Volvo kaprer femteplassen med 7,1 prosent vekting. Den svenske giganten produserer 70 prosent lastebiler og 20 prosent byggeutstyr, og er dermed kraftig eksponert mot økonomisk aktivitet og infrastruktur, også i Ukraina.
Danske Rockwool har en vekting på 6,2 prosent og kategoriseres under byggeprodukter. Selskapet har 20 prosent eksponering mot Øst-Europa og tilknyttes gjenoppbyggingen.
Svenske Alfa Laval har 2,9 prosent vekting. Denne eksponeringen er blant annet knyttet til produksjonen av solsikkeolje i Ukraina, som i 2021 utgjorde 47 prosent av den globale solsikkeoljeproduksjonen.
ABB er også med i kurven med 2,8 prosent vekting. Selskapet driver 45 prosent med automasjon og 55 prosent med robotikk, og er tilknytt elektrifisering.
Ellers inkluderer kurven aksjer som CRH (7,3 prosent), Saint-Gobain (7,3 prosent), Holcim (7,2 prosent) og BASF (7,1 prosent).
«Monsterblekkspruten» Goldman Sachs har vært lenge i gamet
Goldman Sachs har vært kalt «monsterblekkspruten» fordi banken har vært over alt og sikret seg posisjoner, både finansielle og politiske for å tyne maksimal profitt ut av enhver situasjon, slik de gjorde med finanskrisa etter 2008:
The Great Vampire Squid Keeps On Sucking
I 2022 skrev NBC News om hvordan banken arbeidet for å sikre seg profitt fra krigen i Ukraina bare noen dager etter den russiske «spesialoperasjonen» ble innledet.
Når Heidelberg Materials står på toppen av bankens Ukraina-liste, er det ikke tilfeldig. Selskapet er nemlig kontrollert av ingen andre enn Goldman Sachs.
Stikkprøver blant de øvrige selekapene som er nevnt viser også et sterkt innslag av Goldman Sachs-interesser, slik som for eksempel Alfa Laval.
Goldman Sachs har utviklet en egen strategi for hvordan finanskapitalen skal profitere på dagens situasjon:
Trade Routes Realigned: From Integration to Fragmentation.
Larry Fink i BlackRock: Krigen i Ukraina har satt en stopper for globaliseringa
I sitt årlige brev til aksjonærene sier toppsjefen i finansgiganten BlackRock, Larry Fink:
Russlands invasjon i Ukraina har satt en stopper for den globaliseringa vi har opplevd de siste tre tiårene.
BlackRock kontrollerer direkte over 10.000 milliarder dollar i investeringer og indirekte ytterligere 20.000 milliarder til, via sitt Aladdin-system for andre investorer. De er uten sammenlikning den mektigste kapitalgruppa i dagens verden, så det er all grunn til å lytte til hva sjefen deres sier.
BlackRock slutter seg til krigen mot Russland
Larry Fink gjør det fullstendig klart at BlackRock vil bruke sine finansielle muskler i den økonomiske krigen mot Russland:
I samråd med våre aksjonærer har BlackRock også sluttet seg til den globale innsatsen for å isolere Russland fra finansmarkedene.
Zelensky legger Ukraina åpent for BlackRock
Vladimir Zelenskyy og BlackRocks Larry Fink ble i desember 2022 enige om å «fokusere på kort sikt på å koordinere innsatsen til alle potensielle investorer og deltakere i gjenoppbyggingen av landet vårt, og kanalisere investeringer inn i de mest relevante og virkningsfulle sektorene i den ukrainske økonomien».
I 2020 skrev Finacial Times om hvordan BlackRock hadde tatt over rollen som monsterblekksprut fra Goldman Sachs: How Goldman’s vampire squid gave way to BlackRock.
Vesten forbereder seg på å plyndre etterkrigstidas Ukraina med nyliberal sjokkterapi
Mens USA og Europa oversvømmer Ukraina med våpen for titalls milliarder dollar, bruker det som en anti-russisk stedfortreder og heller bensin på bålet til en brutal krig som ødelegger landet, legger de også planer om å plyndre landets etterkrigsøkonomi.
Representanter for vestlige regjeringer og selskaper møttes i Sveits i juli 2022 for å planlegge en rekke harde nyliberalistiske politiske retningslinjer som skal påtvinges Ukraina etter krigen, og ber om å kutte arbeidslovgivningen, «åpne markeder», droppe tollsatser, deregulere industrier og «selge statseide bedrifter til private investorer.»
Den 4. og 5. juli 2022 møttes topptjenestemenn fra USA, EU, Storbritannia, Japan og Sør-Korea i Sveits for en såkalt «Ukraina Recovery Conference«. Der planla de Ukrainas gjenoppbygging etter krigen og kunngjorde ytelsesforpliktelser – mens de siklet over en bonanza av potensielle kontrakter.
I mars 2022 vedtok det ukrainske parlamentet en nødlovgivning som tillater arbeidsgivere å suspendere tariffavtaler. Så i mai vedtok parlamentet ei permanent reformpakke som effektivt fritok det store flertallet av ukrainske arbeidere (de i bedrifter med færre enn 200 ansatte) fra ukrainsk arbeidslov.
Dokumenter som ble lekket i 2021 viste at den britiske regjeringa veiledet ukrainske tjenestemenn i hvordan de kunne overbevise en motstridig offentlighet til å gi opp arbeidernes rettigheter og implementere antifagforeningspolitikk. Opplæringsmateriell beklaget at folkemeningen til de foreslåtte reformene var overveldende negativ, men ga meldingsstrategier for å villede ukrainere til å støtte dem.
Ukraina: Rothschild og BlackRock tar kontrollen
Finanshuset Rothschild & Co har gjennomført en av de største gjeldsreorganiseringene i historien. Dette skriver Reuters.
Ukraina framstiller dette som en stor seier og en stor reduksjon av landets gjeld. Det de ikke sier noe om er at de nå er totalt i lomma på Rothschild og BlackRock. De vil kreve «sitt pund kjøtt» raskt nok.
(Uttrykket «et pund kjøtt» stammer fra Shakespeares stykke Kjøpmannen i Venezia der pengeutlåneren Shylock ga lån mot retten til å kreve et pund kjøtt fra kjøpmannen Antonios kropp.)
Rothschild & Co er et internasjonalt finanshus med hovedkvarterer i London og Paris. De er kontrollert av Rothschild-familien. Historisk var det de som finansierte Englands innsats i Napoleonskrigen. De finansierte bygginga av Suez-kanalen og Brasils uavhengighet av Portugal.
Rothschild kjøper seg opp i BlackRock
I forbindelse med gjeldsrestruktureringa i Ukraina har Rothschild kjøpt seg opp i Ukrainas største kreditor, BlackRock. (I den samme børsmeldinga heter det at Norges Bank også kjøpte seg opp i BlackRock.)
Det lukter «god, gammel» britisk kolonialisme av Ukraina-affæren. Til sjuende og sist er det verdens største finanssvindel betalt for med noen hundretusen menneskeliv.
Og hvem er de største eierne i Goldman Sachs?
Våre faste lesere er neppe overrasket når vi kan vise tildata fra Wall Street som viser at de største eierne i Goldman Sachs er de vanlige mistenkte: Vanguard, BlackRock og State Street.
Norske selskpare står ikke på lista til Goldman, skriver Finansavisen. Men Oljefondet er med. Fondet eier nesten 1% av aksjene i monsterblekkspruten, Goldman Sachs Group Inc: 13,9 milliarder kroner.
Og fortsatt er det noen som innbiller seg at krigen i Ukraina handler om «internasjonal solidaritet» og «støtte til nasjonal frigjøringskamp».
Hva er så skummelt med X?
Av Kjetil Tveit - 15. november 2024
https://steigan.no/2024/11/hva-er-sa-skummelt-med-x/
Det fisefornemme dårskapet flykter fra Twitter/X som katter fra en støvsuger.
Både mediehus og offentlige institusjoner, som jo er venstrevridde, flykter nå fra den frie plattformen X, til fordel for de langt mer sensurerte plattformene.
De savner åpenlyst tiden da Twitter hadde en slagside mot den politiske venstresiden. FBI og Det hvite hus med Biden/Harris, sørget for dette, ved nødvendig sensur og skyggebanning, noe Twitter Files avslørte etter at Elon Musk hadde overtatt.
Blant de hundre første presidentordrene da Biden kom til makten var å sørge for at menn skulle kunne delta i kvinneidrett. Identitetspolitikk var det viktigste av alle ting.
Vi snakker om marxisme – fortrinnsvis en kulturell marxisme denne gang – der samfunnet etter gammel oppskrift i ny drakt — wokedrakten — polariseres til utnyttere, utbyttere, profitører versus de utnyttede, undertrykte ofrene.
Enhver samhandling mellom mennesker er et nullsumspill i denne verden med én vinner og én taper — vinn-vinn-situasjoner passer ikke inn i denne filosofien — og livet handler nå om å speide etter vinneren og deretter knuse den, sånn for sikkerhetsskyld.
Hadde du mer enn to kviger på bås i Russland rundt revolusjonen, risikerte du – satt litt på spissen – å bli jaget til Sibir av bolsjevikene fordi du var kapitalist.
I dag er det «feil» hudfarge (hvit), «feil» kjønn (mann), eller «feil» seksualitet (hetero) som fremstilles som de kyniske utnytterne som må tie i det offentlige rom, fordi de «ikke kan vite hvordan ofrene har det».
Offerrollen har blitt den nye kapitalen, og det gjelder å være maksimalt begredelig og mislykket for å plassere seg høyt i offerhierarkiet, og kan du skylde det på noen, er det helt prima.
Samfunnet har tatt fyr, og fornuften har veket i årevis fordi venstresiden – de som nesten alle har klippekort i mediene – kansellerer hverandre over en lav sko dersom man sier noe som kan være både fornuftig og faktuelt, men som er antagonistisk til metanarrativet: nullsumspillet, hevnen.
Fornuften
Aftenposten skrev i går om en konferanse i Oslo kongressenter den 31 oktober, arrangert av SEGM (Society for Evidence-Based Gender Medicine) og Riskhospitalet.
Temaet for konferansen var transhelse, med et spesielt fokus på behandling av kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori, særlig hos unge.
Konferansen samlet internasjonale eksperter for å diskutere ulike tilnærminger til medisinsk behandling, som pubertetsblokkere og hormonbehandling, samt utfordringer knyttet til økende polarisering på feltet. Formålet var å dele forskningsbasert kunnskap og erfaringer for å kunne tilby trygg og evidensbasert behandling for transpersoner.
Både Norge, Sverige, Danmark og Finland har endelig strammet inn praksisen med hormonell behandling og kirurgi på barn der man søker å imitere det motsatte kjønn. Storbritannia har sluttet helt med slik behandling for barn, med unntak av tilfeller til forskningsformål.
Grunnen til innstrammingene er at man plutselig oppdaget at det hele var et medisinsk eksperiment, fordi man hadde glemt å utføre uhildet forskning på området.
Det viste seg at alt for mange angret det irreversible inngrepet som et barn naturligvis er ute av stand til å forstå konsekvensene av, at man fikk geriatriske sykdommer før fylte 30 år, og at mange fikk psykiske problemer.
Fornuft er noe man gradvis tilegner seg med alderen. For eksempel er man gjerne litt mer fornuftig som 60-åring enn som 50-åring. Barn og ungdom befinner seg naturlig nok i starten av denne utviklingen, men heldigvis har de tradisjonelt kunnet spørre voksne til råds.
Utenfor konferansen hadde rundt 30 illsinte demonstranter samlet seg, deriblant Rød Ungdom og PKI som anklaget forskerne på konferansen for transfobi, høyrevridde holdninger og hat.
Den stolte innehaver av fornuft ser fort at dette ikke er intelligent oppførsel.
Ifølge Aftenposten var en av forskerne på konferansen en demokrat fra USA som stadig ble beskyldt for å være høyrevridd på grunn av sine forskningsfunn. Hun har naturligvis sine objektive funn hun må forholde seg til… Mens «fjortisene» åpenbart tror at man får en politisk ladning hvis tallene viser «feil» resultat.
Det samme kan man si om «transfobi». Hvis forskerne finner at å maltraktere kjønnet til barn — som selv ikke vet sitt eget beste — og som angrer etterpå, skaper mer lidelse enn helsegevinst, så betyr ikke dette at hun har en aversjon mot transseksuelle.
Hun er heller ikke en «hater». Tvert imot. Hvordan kan man argumentere at man hater barn man vil beskytte mot en lobby som man mener ikke driver evidensbasert medisin?
Problemet i dag er at det ikke er noen voksne hjemme. De fornuftige har gått i hi, fordi til og med voksne har begynt å bruke pubertale fjortisargumenter i diskursen, og de dummeste er ofte de mest høylytte som roper KANSELLER!
Og ikke nok med det. Algoritmene er fjortis. Ja du hørte riktig.
Twitter
Temaet om transseksuelle er bare ett av utallige eksempler, men et godt eksempel fordi infantil-diskursen er nøyaktig den samme.
Algoritmene på Twitter var instruert av Det hvite hus — som hadde blitt woke — samt FBI — som også hadde blitt woke — til å sensurere faktabasert informasjon som noen kunne oppfatte som «høyrevridd», «hatefullt» eller «fobisk».
Algoritmene var fjortis-woke og ikke fornuftbaserte på samtlige sosiale medier, pre Elon Musk. De sensurerte bort en mengde voksen-diskurs, ubehagelige sannheter og fornuft. Venstresiden — den kompakte majoritet — ble radikalisert til et usaklighetsnivå man for få år siden trodde var umulig.
Da Elon Musk overtok det som nå heter X, forsvant mye av den usaklige sensuren, og har dermed blitt mindre politisk farget, samtidig som de andre sosiale plattformene sensureres som aldri før.
Esben Teigen i nettavisen Document skrev dette på X 13. november:
Det aller verste med det hele er at de med entusiasme fortsetter å bruke Facebook, vel vitende om kreftene som står bak her. Her opplever vi daglig at våre saker blir fjernet, helt uten begrunnelse. Selv om vi etterlyser svar, og leverer formelle klager – driter de i det.
Og dette er ikke snakk om kontroversielle saker en gang. Vi har NTB-meldinger som blir fjernet, rett og slett fordi Facebook arbitrært sensurerer mediehus og personer som er «kontroversielle».
Document har blitt kåret til gasellebedrift av Dagens Næringsliv i flere år på rad på grunn av den kraftige veksten i lesertall. Avisen får offentlig pressestøtte, sitter i redaktørforeningen, og forholder seg til vær varsom-plakaten. Problemet er at de er «høyrevridd», forteller ubehagelige sannheter, som umodne sjeler og voksen-woke-majoriteten kan krenkes av.
Facebook fjerner altså ikke Documents innhold fordi det er feil, ikke fordi innholdet er i strid med Vær varsomplakaten, og ikke nødvendigvis fordi det er et kontroversielt innhold. Nei, fordi selve «avisen er feil». De er «høyrevridd».
Slike sosiale medier som Facebook er det flere aviser, enkeltpersoner og offentlige institusjoner som Politiet og SSB ønsker å satse videre på, mens de med syltynne begrunnelser forlater X.
Vi har en politisk venstreside som dominerer samfunnet totalt, som helst ønsker å slippe unna med dogmatiske holdninger i sitt ekkokammer beskyttet av algoritmer, uten å måtte svare på sine logiske brist.
Tenk så irriterende det må være når en skikkelig ufin type spør i kommentarfeltet på X om man kan definere en kvinne? De vet utmerket godt svaret, men hvis de sier sannheten høyt blir de hundset av sine egne — det dobbeltmoralske, selvhøytidelige, dogmatiske, fisefornemme dårskapet — til de blør.
På Facebook strammer man stadig til algoritmene så man i framtiden skal slippe å bli konfrontert med hva man stilltiende har akseptert i godhetens- og inkluderingens navn hva gjelder både indoktrinering og maltraktering av barn, mens man har himlet med øynene over de «hatefulle» høyrevridde som ville stanse galskapen før det var for sent.
Det er rett og slett logikken, sannheten og voksen-diskursen som skremmer livskiten av woke-vrakene, offentligheten og mediene over til andre sosiale plattformer enn X.
Svømming i gjørme i helvetes femte sirkel
Av Vijay Prashad - 15. november 2024
https://steigan.no/2024/11/svomming-i-gjorme-i-helvetes-femte-sirkel/
Det är uppfriskande att läsa detta 46:e nyhetsbrev av Vijay Prashad. Han håller huvudet högt, ser både bakåt och framåt, och han gräver inte ner sig i meningslöst detaljerade analyser av vilka medarbetare USA:s nyvalde president, Donald Trump, tar in i den regering som kommer att ta över Vita Huset i januari 2025. Lika lite som «the politicians of the old parties of liberalism and conservatism» t.ex. Bidenadministrationen, kan lösa arbetarklassens problem i USA, lika lite kan «the far right of a special type», t.ex. den kommande Trumpadministrationen göra det. Detta faktum gäller åtminstone alla delar av det kollektiva väst, vilket Vijay påpekar. Analysen utgår från den globala majoritetens perspektiv, med goda kunskaper om den globala minoritetens, det kollektiva västs pågående existentiella kamp för överlevnad.
Översättare: Bertil Carlman
Svømming i gjørme i helvetes femte sirkel
Kära vänner
Hälsningar från skrivbordet på Tricontinental: Institutet för social forskning.
När Dante Alighieri och hans guide når helvetets femte krets i Infernos Canto VII, kommer de över floden Styx, där människor som inte kunnat hålla tillbaka sin ilska i livet, nu vältrar sig och slåss mot varandra på ytan av det turbulenta, grumliga vattnet. Under dem ligger de som hade varit sura i livet; deras frustrationer kommer upp till ytan som bubblor:
«And I, who stood intent upon beholding,
Saw people mud-besprent in that lagoon.
All of them naked and with angry look.They smote each other not alone with hands,
But with the head and with the breast and feet,
Tearing each other piecemeal with their teeth».
I varje kultur finns någon variant av denna karakteristik av helvetet, där de som har brutit mot regler, som är avsedda att skapa ett harmoniskt samhälle, drabbas av ett liv av straff efter detta. På den indiska Gangeslätten, århundraden före Dante, beskrev till exempel de okända författarna till Garuda Purana de tjugoåtta olika narakas (helveten). Likheterna mellan Dantes Inferno och Garuda Purana kan förklaras av de vanliga fasor och rädslor som människor delar: att bli uppslukade levande, bli dränkta och lemlästade. Det är som om den rättvisa som finns tillgänglig för de flesta människor på jorden är otillräcklig, och därför finns det hopp om, att en gudomlig rättvisa till slut kommer att ge ett uppskjutet straff.
I januari 2025 installeras Donald Trump – som har odlat en ilskans politik som inte är ovanlig i vår värld – för sin andra mandatperiod som USA:s president. En sådan ilskans politik finns i många länder, även i hela Europa – som annars ser sig själv som på något sätt ovanför de brutala känslorna och som en kontinent av förnuft. Det finns en frestelse bland liberaler att karakterisera denna ilskans politik som fascism, men det är inte korrekt. Trump och hans politiska brödraskap över hela världen (från Giorgia Meloni i Italien till Javier Milei i Argentina) utger sig inte för att vara fascister, inte heller bär de samma emblem eller använder samma retorik. Även om vissa av deras anhängare viftar med hakkors och andra fascistiska symboler, är de flesta av dem mer försiktiga. De bär inte militäruniformer, inte heller kallar de ut militären ur kasernerna för att hjälpa dem. Deras politik är inbäddad i en modern retorik om utveckling och handel, tillsammans med löften om arbetstillfällen och social välfärd för landets medborgare. De pekar finger åt den nyliberala pakten mellan de gamla partierna liberalism och konservatism och hånar dem för deras elitism. De lyfter fram individer utanför elitens led som frälsare, män och kvinnor som de säger äntligen kommer att tala för det övergivna prekariatet och den förfallna medelklassen. De talar ilsket för att skilja sig från de gamla partierna liberalism och konservatism som talar utan känslor om det hemska sociala och ekonomiska landskap som nu existerar i stora delar av världen.
Detta väcker frågan: gör ledarna för denna «extremhöger av en speciell typ» – en ny sorts höger som är intimt förknippad med liberalismen – något särskilt unikt? En närmare titt visar att de bara bygger på den grund som lagts av den färglösa ledningen för de gamla liberala och konservativa partierna. Till exempel har de gamla partierna redan:
Decimerat den sociala strukturen genom privatiseringar och avregleringar, försvagat fackföreningarna genom en uberiseringspolitik och skapat osäkerhet och atomisering i samhället.
Genomdrivit en politik som har ökat inflationen och sänkt lönerna, samtidigt som den ökat välståndet för ett fåtal genom slapp skattepolitik och stigande börser.
Stärkt statens repressiva apparat och försökt kväva oliktänkande, bland annat genom att rikta in sig på dem som åter vill bygga upp arbetarrörelser.
Uppmuntrat krig och förödelse, till exempel genom att förhindra ett fredsavtal i Ukraina och uppmuntrat USA:s och Israels folkmord på palestinier.
En sådan ilskans politik är redan i rörelse i samhället, även om inget av den har skapats av extremhögern av en speciell typ. En värld av ilska är en produkt av den nyliberala pakt som ingicks mellan de gamla partierna för liberalism och konservatism. Det är varken Alternativ för Tyskland (Alternative für Deutschland, AfD) eller Frankrikes Nationell samling (Rassemblement national) eller Trump under hans första mandatperiod, som har skapat denna värld, hur motbjudande deras politik än må vara. När dessa grupper vinner statsmakten blir de förmånstagare av ett samhälle av ilska som skapats av den nyliberala pakten.
Trumps och hans politiska familjs språkbruk är ändå oroväckande. De talar med nonchalant ilska, och de vänder den ilskan mot de utsatta (särskilt migranter och dissidenter). Trump, till exempel, talar om flyktingar som om de vore ohyra som måste utrotas. Äldre, dekadent språk kan höras i extremhögerns retorik av en speciell typ, dödens och oordningens språk. Men detta är deras ton, inte deras politik. De gamla partierna i den nyliberala pakten har redan skickat sina militärer till gränsen, invaderat slummen, skurit bort socialt bistånd och välfärd ur sina länders budgetar, och de har ökat utgifterna för förtryck hemma och utomlands. De gamla politikerna i den nyliberala pakten kommer att säga att «ekonomin»blomstrar, med vilket de menar att aktiemarknaden badar i champagne. De säger att de kommer att skydda kvinnors rätt att kontrollera sin hälsa, men att de inte kommer att anta någon lagstiftning för att göra det. De säger att de är för eldupphör samtidigt som de godkänner vapenöverföringar för att fortsätta krig och folkmord. Den nyliberala pakten har redan rubbat samhället. Partierna på yttersta högerkanten skjuter helt enkelt bort hyckleriet. De är inte antitesen till den nyliberala pakten, utan dess mer exakta spegelbild.
Men irrationell ilska är inte stämningen hos de människor som röstar på extremhögerns partier av en särskild typ, en kliché som vävts av fantasilösa nyliberala politiker. Det är tonen från extremhögern hos en speciell sorts ledande politiker som skulle ge dem en plats i den femte cirkeln i Dantes helvete. Det är de som är arga. Deras motståndare i eliten, politikerna i de gamla partierna liberalism och konservatism, är de vresiga som ligger under leran och dämpar sina känslor.
År 2017 publicerade Brasiliens ’Perseu Abramo Foundation’ en studie om de politiska uppfattningarna och värderingarna hos invånarna i São Paulos favelor. Studirn visade att de är för en mer social politik för bistånd och välfärd. De vet att deras hårda arbete inte leder till tillräckliga medel, och därför hoppas de att regeringens politik ska ge ytterligare stöd. Dessa åsikter borde teoretiskt sett leda till att klasspolitiken växer. Men forskarna fann att så inte var fallet: i stället hade nyliberala idéer översvämmat favelorna, vilket ledde till att invånarna inte såg den primära konflikten som en konflikt mellan de rika och de fattiga, utan en konflikt mellan staten och individerna, och de åsidosatte kapitalets roll. Resultaten av denna studie replikeras i många andra liknande undersökningar. Det är inte så att de delar av arbetarklassen som vänder sig till extremhögern av en särskild typ är irrationellt arga eller vilseledda. De är tydliga med sina erfarenheter, men de skyller förnedringen av sina liv på staten. Kan man klandra dem? Deras förhållande till staten formas inte av socialarbetare eller socialkontor, utan av ondskan hos den särskilda polis som har befogenhet att förneka deras medborgerliga och mänskliga rättigheter. Och så kommer de att associera staten med den nyliberala pakten och hata den. Politikerna på yttersta högerkanten reser sig ur dessa grumliga vatten och framstår som potentiella räddare. Det spelar ingen roll att de inte har någon agenda för att vända det blodbad som de gamla partiernas nyliberala politik åsamkar samhället: åtminstone påstår de sig hata det också.
Men den extrema högerns agenda av en speciell typ är inte att lösa majoritetens problem: den är att fördjupa dem genom att påtvinga samhället en frän form av nationalism, en nationalism som inte har sina rötter i kärlek till medmänniskor utan i hat mot de utsatta. Detta hat maskerar sig sedan som patriotism. Storleken på den nationella flaggan växer, och entusiasmen för nationalsången ökar med ökat decibelvärde. Patriotismen börjar lukta av ilska och bitterhet, av våld och frustration, av helvetets gyttja. Det är en sak att vara patriotisk när det gäller flaggor och hymner, men det är en annan att vara patriotisk mot svält och hopplöshet.
Människor längtar efter att vara anständiga, men den längtan har kvävts av desperationens och förbittringens smuts. Dante och hans guide tar sig så småningom genom helvetets cirklar, korsar bäckar och klyftor för att komma fram till ett litet hål i himlavalvet där de kan se stjärnorna och få sin första glimt av paradiset. Vi längtar efter att få se stjärnorna.
Varma hälsningar
Vijay