Nyhetsbrev steigan.no 15.09.2023
Tyskland ruster opp til jubel fra Norge
I Vladivostok reiser det russiske fjerne østen seg
Lynn Forester de Rothschild: På tide å dumpe ESG
Finnes det folk i organisasjonen Motvind som er for vindturbiner til havs?
Hovedfiendekameratene – Høyre og Arbeiderpartiet kompiser på Sørlandet
Senator Warren krever gransking av Musk for å hindre angrep på russisk flåte
Krig, penger og Amerikas fremtid
Tyskland ruster opp til jubel fra Norge
Av Jan Hårstad - 15. september 2023
https://steigan.no/2023/09/tyskland-ruster-opp-til-jubel-fra-norge/
Når folket hadde vunnet i to folkeavstemninger om EU, trodde det i sin utrolige naivitet at da var den saken lagt død. Embetsverket, borgerskapet, militæret skjønte da at de måtte sørge for EU-iseringen med andre midler via EØS og utallige felles komiteer. Dette kalles salamitaktikk: å skjære i tynne skiver.
Resultatet var at Norwegen ble et forbilledlig EU-land, mer EU enn de fleste gamle EU-stater. Så sa Jaglands kompisser som fikk Nobels fredspris, uvisst av hvilken grunn.
Jeg fikk med meg at fotfolket i AP sendte noen synsemeldinger til Støre om kommunikasjon, identifikasjon og slike saker. Ingen ting tyder på at en fra det hold er noe interessert i Støres tenkning og praksis. Og det var også slik at Klassekampen dyrket Støre med eksklusive intervjuer.
En kunne starte med hans artikler i globalistiske forum, på engelsk og fransk som er tilgjengelige på UDs arkiv. Her har vi både en fanatisk og begeistret globalist. Det var også kjent at han som utenriksminister ombygget UDs lokaler for å gi større plass for Tyskland-relasjonene.
Det norske EU-borgerskapet så det slik at Tyskland måtte bli landets nærmeste partner i EU. Dette ble markert offentlig ved at Kanzler Merkel var æresgjest ved åpningen av Operahuset i Bjørvika i 2008.
Så kommer det en dypt hemmeligholdt bombe i politikken tirsdag 12 sept 2023:
NTB melder at Norge har inngått et LANGSIKTIG, STRATEGISK PARTNERSKAP med TYSKLAND om ubåter og sjømålsraketter med felles innkjøp av identiske systemer.
En skulle tro at dette medførte førstesidemeldinger i pressen og fant plass i Dagsrevyene. Overhodet ikke et kny.
Ellers heter det jo fra Krigspartiet på Tinget at «USA er vår nærmeste allierte» og på Forsvarets Forum er USA nærmest som en slags Allah en dyrker.
Åpenbart har det ikke gått opp for provinstenkerne på Tinget at det nåværende Tyskland befinner seg i dyp splittelse mellom de atlantiske krigerne og fredsfolket både hos Wagenknecht og Alternative für Deutschland. Og alle artiklene til Johannes Stern og Peter Schwarz på wsws.org de siste årene er fulle av forferdelse: det militære Tyskland ruster seg til en revansjekrig mot Russland. Krigsbudsjettet for 24: 85,5 milliarder Euro. Langt høyere enn Russlands. Som Schwarz skriver: det tyske storborgerskapet drømmer om å knuse Russland.
Den offisielle norske tenkemåten går ut på at historien beveger seg linjært framover til det bedre må vite. En skulle nesten tro de offisielle i Norge levde på en slags egen øy fullstendig upåvirkelig av konfliktene i verdensøkonomien, mangelen på strategiske råvarer og den permanente krig som systemet står for.
Nato planlegger nå å ha en kampberedt styrke på 300 000 soldater. Gigantiske militærøvelser finner sted til våren og krig forberedes mot Kina, mot Iran og mot Russland.
Det betyr at NatoZonen – alle medlemstater – legger om til en KRIGSØKONOMI. Intet er så dyrt som å føre krig. Det er allerede under praktisering.
Og som vi har sett: hele det politiske Norge er krigsrusa. Begeistret støtter de nå alle kriger og sleper rundt med en virkelighetsoppfatning som gikk ut på dato for 20-30 år siden. Og globalistene i Norge innen EU og Nato priser seg lykkelig over at de også har «venstresida» med på lasset. Uten det ville de ikke lykkes.
I Vladivostok reiser det russiske fjerne østen seg
Av Pepe Escobar - 15. september 2023
https://steigan.no/2023/09/i-vladivostok-reiser-det-russiske-fjerne-osten-seg/
Denne uka har det vært møte i Eastern Economic Forum i Vladivostok. Møtet har stort sett ikke vært omtalt i vestlige medier. Men det var et møte med enorm betydning for Eurasia og Det globale sør, skriver Pepe Escobar. Han var til stede på konferansen og skriver entusiastisk: «I Vladivostok denne uken var ‘det russiske fjerne østen’ på full, strålende utstilling. Russland, Kina, India og det globale sør var alle der for å bidra til denne handelen, investeringene, infrastrukturen, transporten og institusjonelle renessansen.» – Red.
The Cradle 14. september 2023.
Russlands president Vladimir Putin åpnet og avsluttet sin ganske detaljerte tale til Eastern Economic Forum i Vladivostok med et løpende budskap: «Det fjerne østen er Russlands strategiske prioritet for hele det 21. århundre.»
Og det er akkurat den følelsen man hadde allerede før talen. Folkene fra hele Det globale sør minglet på det fantastiske forumområdet ved Far Eastern Federal University (åpnet for bare 11 år siden), med den mer enn fire kilometer lange hengebrua til Russky Island over Østens Bosporos-strede.
Utviklingsmulighetene til det som faktisk er russisk Asia, og en av nøkkelnodene i Asia-Stillehavet, er bokstavelig talt sjokkerende. Data fra departementet for utvikling av det russiske fjerne østen og Arktis – bekreftet av flere av de mest iøynefallende panelene under forumet – viser hele 2800 investeringsprosjekter som er på tegnebrettet, hvorav 646 allerede er i gang, komplett med opprettelse av flere internasjonale avanserte spesielle økonomiske soner (ASEZ) ) og utvidelse av frihavna i Vladivostok, hjem til flere hundre små og mellomstore bedrifter.
Alt som går langt utover Russlands «dreining mot Østen» som ble annonsert av Putin i 2012, to år før Maidan-hendelsene i Kiev. For resten av planeten, for ikke å snakke om det kollektive vesten, er det umulig å forstå magien til det russiske Fjernøsten uten å være på stedet – starter med Vladivostok, den sjarmerende, uoffisielle hovedstaden i Fjernøsten, med sine nydelige åser, slående arkitektur, frodige øyer, sandbukter og selvfølgelig terminalen til den legendariske transsibirske jernbanen.
Det besøkende fra Det globale sør opplevde – det kollektive vesten var praktisk talt fraværende fra forumet – var et arbeid som pågår innen bærekraftig utvikling: en suveren stat som setter tonen når det gjelder å integrere store deler av sitt territorium i den nye, fremvoksende, polysentriske geoøkonomiske æraen. Delegasjoner fra ASEAN (Laos, Myanmar, Filippinene) og den arabiske verden, for ikke å snakke om India og Kina, forsto bildet.
Velkommen til «avvestliggjøringsbevegelsen»
I sin tale rapportert Putin hvordan investeringsraten i Fjernøsten er tre ganger så stor som gjennomsnittet i den russiske republikken. Fjernøsten har et nesten ubegrenset potensial for naturressursnæringer. Tenk hvordan kraften i Sibir og Sakhalin-Khabarovsk-Vladivostok gassrørledningene vil bli koblet sammen og hvordan produksjonen av flytende naturgass (LNG) i russisk Arktis tredobles innen 2030.
I en bredere sammenheng gjorde Putin det klart at «den globale økonomien har endret seg og fortsette å endre seg. Vesten ødelegger med egne hender handels- og finanssystemet som det selv har skapt.» Det er ikke så rart at Russlands handelsomsetning med Asia-Stillehavet vokste med 13,7 prosent i 2022, og med ytterligere 18,3 prosent bare i første halvdel av 2023.
Gå over til til presidentens forretningsrettighetskommissær Boris Titov som viser hvordan denne reorienteringen bort fra det «statiske» vesten er uunngåelig. Selv om vestlige økonomier er godt utviklet, er de allerede «for tungt investert og trege,» sier Titov:
«I øst, på den annen side, blomstrer alt, går raskt fremover og utvikler seg raskt. Og dette gjelder ikke bare Kina, India og Indonesia, men også mange andre land. De er sentrum for utviklinga i dag, ikke Europa, våre hovedforbrukere av energi er der, endelig.»
Det er ganske umulig å yte rettferdighet til det enorme omfanget og absorberende diskusjoner som er omtalt i de store panelene i Vladivostok. Her er bare en smakebit av nøkkeltemaene.
En Valdai-sesjon fokuserte på de akkumulerte positive effektene av Russlands «vending mot øst», med Fjernøsten posisjonert som det naturlige knutepunktet for å dreie hele den russiske økonomien til asiatisk geoøkonomi.
Men det er selvfølgelig problemer, som sagt av Wang Wen fra Chongyang Institute for Financial Studies ved Renmin University. Vladivostoks befolkning er bare 600.000. kineserne ville si at for en slik by er infrastrukturen dårlig, «så den trenger mer infrastruktur så fort den kan. Vladivostok kan bli det neste Hong Kong. Måten er å sette opp SEZ-er som i Hong Kong, Shenzhen og Pudong.» Ikke vanskelig, siden «den ikke-vestlige verden ønsker Russland hjertelig velkommen.»
Wang Wen kunne ikke annet enn å fremheve gjennombruddet representert av Huawei Mate 60 Pro: «Sanksjoner er ikke så ille. De styrker bare avvestliggjøringsbevegelsen,» som den uformelt omtales som i Kina.
Kina ved midten av 2022 ble definert av Wang som «stille modus» når det gjelder investeringer i frykt for amerikanske sekundære sanksjoner. Men nå er det i endring, og grenseregioner blir igjen satt på som nøkkelen til handelsbånd. I frihavnen i Vladivostok er Kina den største investoren med sitt engasjement tilsvarende 11 milliarder dollar.
Fesco er det største maritime transportselskapet i Russland – og når ut til Kina, Japan, Korea og Vietnam. De er aktivt engasjert i forbindelsen mellom Sørøst-Asia og den nordlige sjøruten, i samarbeid med russiske jernbaner. Nøkkelen er å sette opp et nettverk av logistiske knutepunkter. Fesco-ledere beskriver det som «titanisk skifte i logistikk.»
Russian Railways i seg selv er en fascinerende sak. Den driver blant annet Trans-Baikal, som tilfeldigvis er verdens travleste jernbanelinje, som forbinder Russland fra Ural til Fjernøsten. Tsjita, som smaker av det transsibirske – et topp produksjonssenter 900 km øst for Irkutsk – regnes som hovedstaden til russiske jernbaner.
Og så er det Arktis. Arktis er hjemsted for 80 prosent av Russlands gass, 20 prosent av oljen, 30 prosent av territoriet, 15 prosent av BNP, men består av bare 2,5 millioner mennesker. Utviklingen av Northern Sea Route krever førsteklasses høyteknologi, for eksempel en stadig voksende flåte av isbrytere.
Flytende og stabil som vodka
Alt som skjedde i Vladivostok er direkte knyttet til det mye omtalte besøket til Nord-Koreas Kim Jong-un. Timingen var praktfull. Tross alt er Primorsky Krai-regionen i Fjernøsten en umiddelbar nabo til Den demokratiske folkerepublikken Korea (DPRK).
Putin utarbeidet i Russland og DPRK utvikler flere felles prosjekter innen transport, kommunikasjon, logistikk og den marine sektoren. Så mye mer enn militær- og romsaker ble diskutert i minnelighet av Putin og Kim, er kjernen i saken geoøkonomi: et trilateralt Russland-Kina-DPRK-samarbeid, med det tydelige resultatet av økt containertrafikk som passerer gjennom DPRK og den fristende muligheten for en DPRK-jernbane som når Vladivostok og deretter kobles dypere inn i Eurasia via den transsibirske linjen.
Og hvis det ikke var banebrytende nok, ble mye diskutert i flere rundebord om International North South Transportation Corridor (INTSC). Russland-Kasakhstan-Turkmenistan-Iran-korridoren vil bli ferdigstilt i 2027 – og det vil være en nøkkelgren av INTSC.
Parallelt klør New Delhi og Moskva etter å starte Eastern Maritime Corridor (EMC) så snart som mulig – det er den offisielle betegnelsen for ruten Vladivostok-Chennai. Sarbananda Sonowal, den indiske ministeren for havner, skipsfart og vannveier, promoterte en indo-russisk workshop om EMC i Chennai fra 30. oktober for å diskutere «den jevne og raske operasjonaliseringen» av korridoren.
Jeg hadde æren av å være en del av et av panelene: Greater Eurasia: Drivers for the Formation of an Alternative International Monetary and Financial System.
En sentral konklusjon er at scenen er klargjort for et felles Eurasia-betalingssystem – en del av den eurasiske økonomiske unionen (EAEU) utkast til erklæring for 2030-2045 – på bakgrunn av hybridkrig og «giftige valutaer» (83 prosent av EAEU-transaksjoner omgår dem allerede).
Likevel er debatten fortsatt hard når det gjelder en kurv av nasjonale valutaer, en kurv med varer, betalings- og oppgjørsstrukturer, bruk av blokkjede, et nytt prissystem eller å sette opp en enkelt børs. Er alt mulig teknisk? Ja, men det vil ta 30 eller 40 år å ta form, som panelet har sagt.
Slik det er nå, er det nok med et enkelt eksempel på utfordringer fremover. Ideen om å komme opp med en kurv med valutaer for et alternativt betalingssystem fikk ikke noen kraft på BRICS-toppmøtet på grunn av Indias posisjon.
Aleksandr Babakov, nestleder i den russiske Dumaen, fremkalte diskusjonene mellom Shanghai Cooperation Organization (SCO) og Iran om handelsfinansiering i nasjonale valutaer, inkludert et veikart for å lete etter de beste måtene i lovgivningen for å tiltrekke seg investeringer. Dette diskuteres også med private selskaper. Modellen er suksessen til handelen mellom Kina og Russland.
Andrey Klepach, sjeføkonom i VEB, spøkte om at den beste valutaen er «flytende og stabil. Som vodka.» Så vi er ikke der ennå. To tredjedeler av handelen utføres fortsatt i dollar og euro. Den kinesiske yuanen utgjør bare tre prosent. India nekter å bruke yuanen. Og det er en enorm ubalanse mellom Russland og India: så mye som 40 milliarder rupier står på russiske eksportørers kontor uten noe sted å gå. En prioritet er å forbedre tilliten til rubelen. Den bør aksepteres av både India og Kina. Og en digital rubel blir en nødvendighet.
Wang Wen var enig og sa at det ikke er nok ambisjoner. India bør eksportere mer til Russland og Russland bør investere mer i India.
Parallelt, som påpekt av Sohail Khan, visegeneralsekretæren for SCO, kontrollerer India nå ikke mindre enn 40 prosent av det globale digitale betalingsmarkedet. Den hadde en andel på null for bare syv år siden. Det står for suksessen til dets enhetlige betalingssystem (UPI).
Et BRICS-EAEU-panel uttrykte håp om et felles toppmøte mellom disse to viktige multilaterale organisasjonene vil finne sted neste år. Nok en gang handler det om trans-eurasiske transportkorridorer – ettersom to tredjedeler av verdensomsetningen snart vil følge det østlige sporet som forbinder Russland med Asia.
På BRICS-EAEU-SCO er de beste russiske selskapene allerede integrert i BRICS-virksomheten, fra russiske jernbaner og Rostec til store banker. Et stort problem er fortsatt hvordan man skal forklare EAEU til India – selv om EAEU-strukturen anses å være en suksess. Og pass på denne plassen: En frihandelsavtale med Iran vil snart bli inngått.
På det siste panelet i Vladivostok påpekte talskvinne for det russiske utenriksdepartementet Maria Zakharova – den moderne motparten til Hermes, gudenes budbringer – hvordan G20- og BRICS-toppmøtene satte scenen for Putins tale på Eastern Economic Forum.
Det kreves «fantastisk strategisk tålmodighet.» Russland har tross alt «aldri støttet isolasjon» og «alltid tatt til orde for partnerskap.» Den hektiske aktiviteten i Vladivostok har nettopp demonstrert hvordan «vendingen til Asia» handler om forbedret tilkobling og partnerskap i en ny polysentrisk æra.
Lynn Forester de Rothschild: På tide å dumpe ESG
Av red. PSt - 15. september 2023
https://steigan.no/2023/09/lynn-forester-de-rothschild-pa-tide-a-dumpe-esg/
ESG står for Environmental, Social, Governance, (miljø, sosial, styring)og har vært reklameskiltet for den globale finanskapitalen med BlackRocks Larry Fink i spissen. BlackRock har til og med truet med å gripe inn i selskaper de har aksjer i dersom de ikke etterlever finansgigantens definisjon av ESG. BlackRocks tyranniske ESG agenda.
Men så ombestemte BlackRock seg: Storfinansen dumper «bærekraftsmålene».
På sidelinja til G20-møtet i India sa også Lynn Forester de Rothschild det samme: «Nå er det på tide å kaste ESG i søpla»
I intervjuet innrømmer hun at ESG bare har vært et narrativ, en fortelling, for å reklamere for den globale kapitalismen av i dag. Nå synes hun denne fortellinga har gått for langt. «Det har vært for mye grønnvasking og virtue signalling» (virtue signalling = forsøk, særlig i sosiale medier, på å få andre til å tro at du er god og edel gjennom de verdiene du påstår at du står for).
Nå vil hun ha en ny fortelling. Hun har ikke satt noe merkenavn på denne nye fortellinga, men det kommer nok. Hun antyder at det kan være «inkluderende kapitalisme», men vi får se når markedsføringsbyråene deres har tygd litt på det. Rothschild-familien er en av de store finansfamiliene i verdenshistorien. De pleier å få det som de vil ha det.
Men dette er også et uttrykk for at enda så mektige finanskapitalistene er, så er dette linjeskiftet uttrykk for en defensiv. Føler de at de er blitt avslørt? Føler de at reklamen ikke virker lenger? Skjønner de at millioner av mennesker har fått «woke»-kapitalismen fullstendig på tvers i halsen og at milliarder ikke en gang gidder å spørre hva ESG er?
De snakker fortsatt om klima og «klimakontroll» fordi de har sett hvor effektivt det er til å styre diskusjonene og investeringene dit de vil. Men dette har naturligvis ingenting med klima å gjøre. Dette handler om krisa i den globale finanskapitalen og hvordan de store finanskonsernene har klart å få statskassene og befolkningene rundt i verden til å finansiere denne krisa gjennom lockdownpolitikken, «det grønne skiftet» og krigen i Ukraina.
Men de er som larven Aldrimett, de spiser seg gjennom alt de kommer over.
Lynn Forester de Rothschild sier at Joe Bidens Inflation Reduction Act er en av de beste «insentivene til klimakontroll». Og er det noe den loven ikke gjør så er det å påvirke klimaet på noen gunstig måte. Den har heller ingenting med inflasjon å gjøre. Snarere er den en måte å avlede skattebetalernes midler til statlige subsidier for karbonbeskatning og grønn teknologi.
En huskeregel for oss andre er: Det er ikke noe sånt som en bærekraftig kapitalisme, det er ikke noe ESG, det er ikke noen inkluderende kapitalisme. Alt dette er smoke and mirrors, røyk og speil, som har til hensikt å avlede oppmerksomheten fra at den ekstremt lille gruppa ekstremt rike mennesker skal plyndre oss enda mer.
Finnes det folk i organisasjonen Motvind som er for vindturbiner til havs?
Av Romy Rohmann - 15. september 2023
https://steigan.no/2023/09/finnes-det-folk-i-organisasjonen-motvind-som-er-for-vindturbiner-til-havs/
Den store demonstrasjonen «Folkets energi – på naturens premisser» i Haugesund 26. august var en suksess. Men det var noen skjær i sjøen. Er det slik at det er krefter i organisasjonen Motvind som ikke er mot vindkraftutbygging til havs?
Av Romy Rohmann.
Arrangørene til denne demonstrasjonen, skreiv på sin FB-side 4.9 dette:
Vi vil starte med å takke en betydelig del av ledelsen i Motvind Tysvær for godt samarbeid i forbindelse med demonstrasjonen «Folkets energi – på naturens premisser» i Haugesund 26. august!
Synnøve Bredal Bjelland for sin iherdige innsats med å spre arrangementet til gruppens medlemmer, Ove Stumo for å stille med gjerder og bannere, Bjarne Jensen for sin tydelige appell mot havvind og ikke minst Geirmund Merkesdal for å være en skikkelig brobygger!
Vi klarte å komme sammen til slutt, og dere har vært med på å høyne demonstrasjonen mot havvind, samt vindkraft for øvrig!
Dessverre har vi opplevd en god del motgang også, helt opp til dagene før demonstrasjonen gikk av stabelen.
Vi vil gå så langt å si at det føles som at vi har blitt motarbeidet, og fra vår oppfattelse har det i all hovedsak stammet fra Hildegunn Flengstad.
Verst av alt var kanskje trusselen, noen få dager før demonstrasjonen, om å ringe alle appellantene og få dem til å trekke seg om Marianne Sol Levinsen, Vestlandets kanskje mest dedikerte havvindmotstander, fikk lov til å holde appell!
Hildegunn Flengstad sitter i det vi, og mange andre med oss, vil kalle en uforenelig dobbeltrolle.
Hildegunn, som både er leder i Motvind Tysvær og nestleder i Motvind Norge, sikter nå etter ordførerkjedet i Tysvær kommune – for havvindpartiet SV
Vi betviler ikke Hildegunns brennende engasjement mot vindkraft – på land. Men i lys av hennes dobbeltrolle som leder i en organisasjon mot vindkraft og som lokalleder i et parti for havvind, samt basert på erfaringer ved det å arrangere stor demonstrasjon mot havvind, må vi si at vi betviler hennes engasjement mot havvind på det sterkeste!
Avslutningsvis vil vi si til dere som kanskje kommer til å forsøke å vri dette til et angrep på Motvind Norge:
Vi støtter Motvind Norge og kampen mot vindkraft – både på land og til havs!
Vi mener derimot at tiden er moden for å ta stilling til uheldige forbindelser, og fra hva vi har sett og erfart er det flere uheldige forbindelser i Motvind Norge som bør settes under lupen.
Det planlegges vindkraft over hele landet, både på land og til havs, så det vi virkelig trenger nå er en sterk og samlet kraft mot galskapen! Nøkkelen er samarbeid og gevinsten er seier for naturen og det norske folk!
Vi gir oss aldri!
Sammen er vi sterke!
Det var et stort arrangement i Haugesund som Rogalandopprøret, HavvindProtest og 2 andre organisasjoner sto bak. Parolene var mot havvind og for anstendige strømpriser.
Det var en stor demonstrasjon som gikk gjennom sentrum forbi Steinparken hvor valgbodene sto og så tilbake til Rådhusplassen.
Det var mange appellanter som man kan se opptak av på FB sida til arrangørene:
Alexander Hole – Rogalandopprøret
Eivind Salen – Motvind Norge
Sofie Marhaug – Rødt
Bjarne Jensen – Leder av havvindutvalget i Motvind Norge.
Mimir Kristjansson – Rødt
Rogaland Nei til EU
Marianne Sol Levinsen – Norges Miljøvernforbund
Nei til EU – Ungdomsavdelingen
Amina prestbakk – Rogaland Nei til EU
Gyda Ulrike Oddekalv – Generasjons Partiet – Ordstyrer + appell
Som vi ser stilte Motvind med både Eivind Salen og Bjarne Jensen og det var bra, det er viktig at Motvind Norge er tydelige på sitt Nei til vindkraft. Vi er mange som støtter deres arbeid og gjerne vil fortsette med det.
Arrangørene av demonstrasjonen har nå (12.9) skrevet på sin FB-side:
Å publisere denne posten var ikke noe vi tok lett på, men basert på egne erfaringer samt innspill fra andre kom vi frem til at vi ikke kunne tie om det ufine vi opplevde.
Det viser seg nå at vi gjorde det rette, for du verden så mye støtte vi har fått!
Mange har engasjert seg i kommentarfeltet, mens andre har kontakt oss direkte eller gjennom andre. Det har vært en god miks av medlemmer, tidligere medlemmer samt ikke-medlemmer av Motvind Norge – inkludert styremedlemmer fra lokalgrupper.
Vi velger å legge ved statistikk, som viser at over 10.000 har sett posten til nå – og som man ser er reaksjonene overveldende positiv til at vi har delt våre erfaringer.
Det vi virkelig ønsker er å høyne innsatsen mot havvind, så vi har annonsert vår intensjon om å arrangere støttekonsert – Blowing in the Wind – målrettet for innsamling til havvindinitiativet til Motvind Norge. Reelen om konserten er sett over 11.000 ganger til nå!
Det eneste vi trenger av Motvind Norge er at det opprettes en spleis for anledningen, samt muligheten til nasjonal promotering i deres kanaler. Konserten vil i seg selv være en demonstrasjon, så her snakker vi dobbelt opp!
Sammen er vi sterke!
Vi får håpe alle gode krefter kan samles i kampen mot vindkraftutbygging til lands og til havs.
Hovedfiendekameratene – Høyre og Arbeiderpartiet kompiser på Sørlandet
Av Pål Steigan - 15. september 2023
https://steigan.no/2023/09/hovedfiendekameratene-hoyre-og-arbeiderpartiet-kompiser-pa-sorlandet/
En bedre illustrasjon på lagtempoen til Høyre og Arbeiderpartiet kunne man knapt få.
Avisa Lindesnes skriver:
Onsdag kveld ble de fleste innbyggerne i Lindesnes overrasket. Plutselig stod Alf Erik Andersen (Frp) sammen med Even Tronstad Sagebakken (Ap) på Ballastbrygga og smilte. De fortalte at Andersen er kommunens nye ordfører og at Tronstad Sagebakken blir varaordfører. Som om det var en helt naturlig og god løsning for de fire neste årene. Sammen med dem stod Paal Pedersen i Høyre og nikket. Han var nettopp blitt lovet at når og hvis Andersen kommer på Stortinget etter neste valg, så skal han få lov til å bære ordførerkjedet de resterende to årene av samarbeidet.
Hele valgkampen har den såkalte «venstresida» agitert mot sin angivelige «hovedfiende» Høyre. Og så snart valget er over går Ap og Høyre sammen om å dele ordførervervet.
Og det er egentlig slik Norge styres også. Den virkelige regjeringa i Norge er Arbeiderpartiet/Høyre. Det fungerer ofte sånn at Arbeiderpartiet legger til rette for en kapitalvennlig og folkefiendtlig reform, slik som privatisering av jernbanen. Og så gjennomfører Høyre det:
I 1989 ble NSB delt i en såkalt kjørevei- og en trafikkdel med adskilt økonomi. Dette møtte stor motstand i jernbanens fagorganisasjoner og prosessen tok tid. Grunnen til at Ap-regjeringa ville dele NSB i to på denne måten, på tross av motstand fra sitt eget grunnplan var at departementet og Stortinget av hensyn til et kommende EU-krav om å legge til rette for økt konkurranse på kjøreveien.
Dette direktivet kom i 1991. I direktivet kreves det at alle jernbaneselskaper skal kunne drifte jernbane på skinnene til alle medlemsland, både når det gjelder person- og godstransport.
I en større artikkel om privatisering av NSB skriver Erik Plahte på steigan.no: Oppsplittinga av det opprinnelige NSB i trafikkselskapet NSB og infrastrukturetaten Jernbaneverket i 1996 var Arbeiderpartiets verk. Det er åpenbart hva hensikten var: å gjøre det mulig å konkurranseutsette eller privatisere jernbanedriften.
– Jens Stoltenberg er en markedsentusiast. Det er trist å se at Arbeiderpartiet ødelegger offentlig sektor med sin fascinasjon for primitiv markedsøkonomi, sa den tidligere industriministeren og Ap-veteranen Finn Lied til Klassekampen 14. februar 2009.
Og så gjennomføres det av Høyre:
Og som vi har pekt på i Den nye norske modellen fører reformen til at en drøss med direktører blir veldig rike. Da HR-avdelingen i Bane Nor ble omorganisert, ble 11 ledere plassert i nye roller. To av dem ble etter kort tid oppjustert til direktørnivå i nyetablerte enheter. Nå er det totalt 44 direktører i Bane Nor.
Privatisering – lagtempo i flere etapper
Frislippet av apotekene skjedde under Jens Stoltenbergs første regjering. Et av formålene med loven var å skape økt konkurranse. I virkeligheten førte den til monopolisering. Etter reformen ble 99 % av de privateide apotekene kontrollert av tre internasjonale kjeder: Apotek 1 (heleid av tyske Phoenix Group) 49 %, Vitusapotek (heleid av tyske Celesio Group) 27 % og Alliance Boots (multinasjonalt selskap med hovedkvarter i Sveits) 23 %.
Barnehager
I barnehageforliket fra 2003 ble Ap, SV, FRP og Sp enige om å sikre full barnehagedekning innen tre år. I følge forliket skulle det innføres en makspris og kommunene skulle være forpliktet til å likebehandle private og offentlige aktører. SV regner dette som en av sine største politiske seire, men det var private investorer som hadde grunn til å juble. For eksempel Norlandia Health & Care Group.
Det var Willochs regjeringer som innledet privatiseringa, men de fikk absolutt følge av Arbeiderpartiet. Hvis vi ser på de siste førti åra under ett, har privatisering, konkurranseutsetting, selskapifisering, plan og målstyring med mer vært en lagtempo der de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet har vekslet på å dra. Og de har holdt stø kurs i samme retning.
Arbeiderpartiet har stort sett sagt “hit, men ikke lenger” hver gang partiet har stått i spissen for et nytt skritt i retning privatisering. Da Televerket ble til Telenor forsikret Arbeiderpartiet at selskapet skulle være 100% statlig eid. Men likevel ble det arbeiderpartimannen Tormod Hermansen som skulle gjennomføre omdannelsen av Telenor fra etat til et multinasjonalt kapitalistisk konsern etter forbilder fra Tony Blairs Storbritannia.
Ødeleggelsen av det norske kraftmarkedet er stjerneeksempelet
Norge hadde et velfungerende, regulert karftmarked som vår velferd i stor grad er bygd på. Det koster ca. 10 øre å produsere en kWh i Norge og denne grønne krafta har tjent forbrukerne og industrien godt. Men etter direktiv fra EU har som kjent Høyre og Arbeiderpartiet ødelagt også denne resten av det sosialdemokratiske velferdsnorge. Som Bjarne Berg Wig skriver:
Strøm er ikke en vare som alle andre. Strøm er varenes vare:
Historien om vannkrafta er sosialdemokratiets grunnfortelling. Arven etter den gamle venstrehøvdingen Gunnar Knudsen og sosialdemokratiske ledere opp gjennom vår nyere historie, er knyttet til utvikling og forsvar av denne unike ressursen! Det er derfor det treffer sosialdemokrater så hardt når Arbeiderpartiet står fram som det børsbaserte kraftmarkedets fremste forsvarer. Og det samme partiet i sak etter sak underlegger Norge EUs mange tusen direktiver og systemer.
Partiets fremste strateger for nedbygging av den sosialdemokratiske staten har vært Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og nettopp Tormod Hermansen.
Rødt: «Nesten ikke til å tro»
Rødts førstekandidat på fylkeslista i Agder Lisbeth Raanes Hansen reagerte på Høyre/Ap-samarbeidet i Lindesnes ved å skrive:
Noen tar ikke nei for et nei. Nesten ikke til å tro. Skal folks tro på demokrati kortsluttes?
Vi vet jo ikke hva Hansen hadde trodd eller hvilke forestillinger hun har om demokratiet i Norge, men folk flest har nok skjønt mer av hvor råttent det politiske spillet er enn hun later til å gjøre.
Demokratiet i Norge er stort sett et skinndemokrati. Den virkelige makta er i hendene til multinasjonale selskaper, EU og NATO. Så brukes det rundt en halv milliard på å finansiere et partisystem som skal gi folk inntrykk av at de har noe å si.
Senator Warren krever gransking av Musk for å hindre angrep på russisk flåte
Av Dave DeCamp - 15. september 2023
https://steigan.no/2023/09/senator-warren-krever-gransking-av-musk-for-a-hindre-angrep-pa-russisk-flate/
En ny biografi om Musk avslørte at han nektet å aktivere Starlink da han ble bedt om det av Ukraina for et angrep mot Sevastopol
Senator Elizabeth Warren (D-MA) har bedt om en etterforskning av SpaceX-sjef Elon Musk etter at det ble avslørt at han nektet å aktivere sin internettjeneste Starlink, for et ukrainsk angrep på den russiske svartehavsflåten på Krim.
Hendelsen fant sted i september 2022 og ble avslørt i et utdrag fra en ny biografi om Musk. Ifølge Musk kom Ukraina med en nødforespørsel om å aktivere Starlink nær Sevastopol på Krim, og den klare implikasjonen var at det var for å utføre et angrep på russiske krigsskip. Han avslo forespørselen på grunn av frykt for å eskalere krigen.
«Kongressen må undersøke hva som har skjedd her, og om vi har tilstrekkelige verktøy for å sikre at utenrikspolitikken føres av regjeringen og ikke av én milliardær», sa Warren mandag.
Ukrainske tjenestemenn har kritisert Musk for å forstyrre et planlagt angrep på Russlands flåte. Musk sa at Starlink aldri var ment å bli brukt til krig, selv om selskapet hans begynte å sende tusenvis av terminaler til Ukraina kort tid etter at Russland invaderte i februar 2022.
På tidspunktet for hendelsen leverte SpaceX Starlink-tjenesten til Ukraina på egen hånd og var ikke under en kontrakt med det amerikanske militæret. Men i mellomtiden begynte Pentagon å betale regningen for Ukrainas Starlink-tjeneste og inngikk en kontrakt med SpaceX, hvis detaljer ikke er avslørt.
Luftforsvarsminister Frank Kendall sa mandag at hendelsen i september 2022 reiste bekymringer i Pentagon om behovet for å være mer spesifikk når det gjelder kontraheringstjenester fra selskaper som SpaceX. «Hvis vi skal stole på kommersielle arkitekturer eller kommersielle systemer for operativ bruk, må vi ha noen forsikringer om at de kommer til å være tilgjengelige, « sa han.
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War:
Sen. Warren Calls for Probe Into Musk for Preventing Attack on Russian Fleet
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Den nye norske modellen
Av Red./Reg - 15. september 2023
https://steigan.no/2023/09/__trashed-26/
Kameraderi og korrupsjon ER den nye norske modellen.
Det er på tide å innse at kameraderiet, innsidehandelen og alt det snusket som har dukket opp denne sommeren og ettersommeren ikke er uheldige utvekster på et ellers hederlig system. Korrupsjonen og kameraderiet ER systemet.
Sjefredaktør Pål Steigan utdyper:
Systemet er skapt for å gjøre de rike rikere, og for politikerkasten og deres venner er det som å fange fisk i ei bøtte. Og i mellomtida får store deler av befolkninga stadig vanskeligere med å få endene til å møtes.
I videoen viser Steigan til hvordan reallønna til arbeiderne i USA fulgte utviklinga av produktiviteten i landet fram til ca. 1970. Dette er vist i denne artikkelen:
Krig, penger og Amerikas fremtid
Av Douglas Macgregor - 15. september 2023
https://steigan.no/2023/09/krig-penger-og-amerikas-fremtid/
Hvorfor risikerer elitenes parti en krig vi er så dårlig forberedt på å utkjempe?
13. september, 2023
Da Richard Nixon tapte valget mot John F. Kennedy, sa Nixon til tilhengerne: «Jeg kjenner Jack Kennedy. Han er en patriot.» Nixon visste at nasjonen ville være trygg i president Kennedys hender.
De fleste amerikanere har ikke samme tillit til president Biden. I april 2023 sa færre enn fire av ti voksne i USA (37 prosent), at de var positive til Joe Bidens prestasjon som president, og seks av ti sa at de var negative presidentens innsats. Med en 2 mot 1-margin mener amerikanske velgere nå at det er viktigere å kontrollere den amerikanske grensen enn å hjelpe Ukraina med å bekjempe Russland. For første gang på 30 år er den amerikanske regjeringens rentebetalinger på statsgjelden lik forsvarsutgiftene.
Disse avsløringene ville rokke ved tilliten til enhver administrasjon i det Hvite hus, men det er mye mer for Washington og deres NATO-allierte å vurdere. Påståtte forsøk fra utenriksdepartementet på å fryse konflikten i Ukraina blir blankt avvist i Moskva, av alle kunnskapsrike observatører av den russiske staten. I fravær av en fryst konflikt har Washington ingen anelse om hvordan de skal få slutt på den 600 dager lange konflikten.
I mellomtiden fortsetter Biden-administrasjonens sanksjoner å alvorlig svekke det kollektive Vesten. Europeiske økonomier glir mot resesjon. Tysklands økonomi, den største i eurosonen, stagnerer for tredje kvartal på rad. I 2022 produserte tyske bilprodusenter nesten 40 prosent færre biler enn de gjorde for 10 år siden. Med ordene til en av Tysklands ledende industriherrer har Tysklands avindustrialisering begynt.
Det er imidlertid Washingtons stedfortrederkrig med Moskva og krigens innvirkning på slagmarken, kombinert med de økonomiske konsekvensene, som forskyver maktbalansen i Moskvas favør. Ifølge åpen etterretning tyder ukrainske tap på at ukrainske soldater blir drept med en hastighet som kan sammenlignes med eller er større enn erfaringene fra første verdenskrig, da anslagsvis 1,7 millioner soldater i den russiske hæren døde av alle årsaker i løpet av tre år med kamper.
Krigskunsten er alltid utsatt for virkningen av teknologi, og Ukrainas krig mot Russland er intet unntak. Ukrainske soldater er modige, men ukrainske styrker, som amerikanske og allierte NATO-styrker, er fortsatt organisert for å kjempe en versjon av andre verdenskrig om igjen. Denne tilstanden er en oppskrift på nederlag mot et russisk militært etablissement organisert for krigføring i det 21. århundre.
I dag skaper russiske angrepsvåpen som artilleri, raketter, missiler og droner, knyttet til vedvarende overvåking fra luften, innen tett integrert luft- og missilforsvar, forhold på slagmarken som de den tyske hæren opplevde i det siste året av andre verdenskrig. Fra det øyeblikket den amerikanske og britisk-kanadiske hæren landet i Normandie, gjorde 5000 amerikanske og britiske jagerfly i luften over Vest-Europa det umulig for tyske bakkestyrker å manøvrere. Hele det tyske flyvåpenet forsvarte tyske byer mot amerikanske og britiske bombefly. Uten taktisk luftdekning eller støtte, kunne tyske formasjoner bare bevege seg om natten, og aldri i dagslys.
Ukrainas president Volodymyr Zelensky viser en fin forestilling i tillit, men han legger ikke skjul på den synkende folkelige støtten i Europa og USA for Washingtons stedfortrederkrig. Han vet at NATO er i trøbbel. Ærlig talt, alliansen var aldri designet for å føre offensiv krigføring mot noen. Hendelsene på Balkan i løpet av 1990-årene begynte den vanskelige utviklingen som forsøkte å forvandle NATO til et offensivt instrument for amerikansk, nasjonal sikkerhetsstrategi. Likevel er NATOs styrker ikke forberedt på avansert konvensjonell krigføring.
Helt forutsigbart stiller velgerne i NATOs trettito medlemsland spørsmål ved klokskapen i å outsource sin nasjonale sikkerhet og økonomiske helse til sine egne og Washingtons globalistiske eliter. Likevel må europeerne snart bestemme seg for om de skal ofre det lille som er igjen av deres respektive nasjonale suverenitet og økonomiske helse i NATOs navn, eller suspendere bistanden til Zelensky-regimet og forhandle direkte med Moskva. Totale europeiske bidrag til stedfortrederkrigen på rundt $ 167 milliarder, er større enn Washingtons bidrag.
Konfrontert med en svak økonomi, høyere avkastning og lavere priser på statsobligasjoner, har Biden-administrasjonen og dens partner på Capitol Hill, Washingtons «uniparty», egentlig to valg: For det første, kutte amerikanske og allierte tap i Ukraina, redusere skjønnsmessige utgifter, og fokusere på innenlandske nødsituasjoner ved den sørlige grensen og i USAs største byer. Eller, for det andre, kan administrasjonen og uniparty eskalere konflikten med Moskva.
Det hvite hus sin annonserte intensjon om å sende Army Tactical Missile Systems med en rekkevidde på 300 kilometer, sammen med tyske Taurus-cruisemissiler og andre angrepsvåpen til Ukraina, synes å indikere Washingtons preferanse for eskalering. Men ingen våpensystem kan fundamentalt endre sannheten om at ukrainske styrker blir svakere for hver dag som går.
Ingen steder er potensialet for konfrontasjon med russisk militærmakt større enn i Svartehavet. Men mellom 11. og 15. september vil rumenske, britiske, franske og tyrkiske styrker sammen med amerikanske maritime patrulje- og Poseidon rekognoseringsfly, dykkeringeniører med båter og spesialutstyr, gjennomføre Operation Sea Breeze 23.3, nær Donaudeltaet. Siden kommersielle fartøy seiler fra Svartehavet inn i Donau uten russisk innblanding, er det uklart hvorfor øvelsen i Donaudeltaet er nødvendig.
Dessverre er det å skyve farlige forhold til randen av konflikt ikke noe nytt i utøvelsen av amerikansk utenriks- og forsvarspolitikk. Etter Desert Storm i 1991 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1992, vokste amerikansk makt og innflytelse eksponentielt. Washingtons appetitt for å fylle angivelig «ikke-styrte rom» med amerikansk militærmakt var umettelig. Washington var fri i 30 år til å gripe inn med amerikansk militærmakt når og hvor de likte å etablere nye «grenser for usikkerhet» på Balkan, i Sørvest-Asia, i Midtøsten eller i Nord-Afrika.
Washingtons-uniparty (bedriftsoligarker, offentlige helsemyndigheter, mainstream media, sosiale medier, dypstatsbyråer, akademia, Hollywood og et utvalg av tvilsomme internasjonale byråer som FN / WHO / WEF), investerte raskt billioner for å fremme globalisering med amerikansk militærmakt. Når de væpnede styrker ble satt til handling, var en rekke administrasjoner alltid klare til å bøye seg for ineffektive, til og med mislykkede, militære sjefer.
Sløsende forsvarsutgifter, overdrevet overskudd i militærkapasitet, og motstand mot sårt tiltrengt endring i styrkedesign og modernisering, avslører nå at de amerikanske væpnede styrker er dårlig egnet til moderne, høyteknologisk, konvensjonell krigføring. Kampene i Ukraina viser at Washington ikke lenger kan ignorere innflytelsen fra geografi, kultur og økonomi, som alle opererer som begrensninger for bruken av amerikansk militærmakt.
Tidsalderen med overflod av rikdom og ubegrensede forsvarsutgifter nærmer seg slutten. Hvordan Washington reagerer på disse realitetene vil avgjøre Amerikas fremtid.
Douglas Macgregor, oberst (pensjonert) er seniorstipendiat i The American Conservative, tidligere rådgiver for forsvarsministeren i Trump-administrasjonen, en dekorert kampveteran og forfatter av fem bøker.
Denne artikkelen ble først publisert av The American Conservative:
War, Money, and America’s Future
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også: