Nyhetsbrev steigan.no 15.08.2022
Drapsforsøket på Salman Rushdie og redselen for å drøfte radikal islam
Hvor ble det av Ukrainas Kherson-offensiv?
Frakoblingen mellom Kina og USA tar fart
Hvilken strømpris er høy nok for klima-forkjemperne?
Høye strømpriser: Ikke pga krigen eller tørke, men fordi vi må kjøpe til europeisk pris
Kraftdiskusjonen: Tyskland er nettoeksportør av elektrisk kraft
Trenger barn under 5 år en mRNA sprøyte? (3)
Den skjulte sannheten om krigen i Ukraina
Drapsforsøket på Salman Rushdie og redselen for å drøfte radikal islam
Av Pål Steigan - 15. august 2022
https://steigan.no/2022/08/drapsforsoket-pa-salman-rushdie-og-redselen-for-a-drofte-radikal-islam/
Forfatteren Salman Rushdie ble knivstukket i halsen på scenen foran det som skulle ha vært en forfattersamtale 12. august 2022.
Forfatteren skulle delta i en samtale ved Chautauqua Institution i delstaten New York i USA. Det er et kunst- og litteratursenter drevet av en ideell organisasjon i småbyen Chautauqua.
En mann løp opp og stakk 75-åringen to ganger, skriver Aftenposten.
Politiet opplyser at de har pågrepet Hadi Matar (24). Han er bosatt i New Jersey. Lørdag ble han siktet for drapsforsøk.
15. august meldes det at Rushdie antakelig er utenfor livsfare. Han har fått svært alvorlige skader, men han er tatt av respirator og snakker og vitser, ifølge agenten hans, Andrew Wylie.
I en første reaksjon på drapsforsøket skrev Jonas Gahr Støre:
Professor Terje Tvedt om Salman Rushdie og debatten i Norge og Vesten
I en kommentar på Facebook skriver professor Terje Tvedt:
Drapsforsøket på Salman Rushdie har enda en gang avdekket den grunnleggende konflikten mellom radikal islamisme og retten til å utøve religionskritikk i åpne, moderne samfunn. Det bør imidlertid også føre til en selvransakelse om hvordan det vestlige politiske lederskapet og sentrale forskningsmiljøer har forstått og håndtert hvordan ytringsfriheten vil komme under press fra denne politiske-religiøse bevegelsen. Det gjelder i alle høyeste grad også for Norge.
Tvedt viser til sin egen bok «Det internasjonale gjennombruddet» fra 2017 der han skrev:
«Det er blitt hevdet at de norske reaksjonene på denne demonstrasjonen representerte et vannskille i norsk offentlighets holdning til norske muslimer. De er blitt brukt som et bevis på islamfiendtlighet og tidlig islamofobi, og følgelig at de stereotypene som utviklet seg da skapte vansker for integreringsvillige muslimer. Men dette «møtet» kan ikke oppsummeres som et slags norsk syndefall, fordi det ikke stemmer med hva som faktisk skjedde. Reaksjonene var snarere milde, og svært få var rettet mot norske muslimer. Kritikken rettet seg så å si kun mot Iran.
Realiteten er at demonstrasjonen i Norge stort sett ble møtt med – et skuldertrekk. VG skrev om demonstrasjoner i andre land, men nevnte ikke demonstrasjonen i Norge med ett ord, og det var nesten ikke oppslag i norske aviser. Det var ingen opprop, og ingen organisasjoner kom med kritiske uttalelser. Kirken kom med én uttalelse. Biskopen i Stavanger, Bjørn Bue, sa han forsto muslimenes reaksjon på Rushdies bok: «Av hensyn til muslimene i Norge skulle jeg ønske at boka ikke ble utgitt.» Arthur Berg, tidligere landskjent redaktør i den kristne avisen Dagen, mente: «Blasfemi bør være straffbart, samme hva slags religion det gjelder», og lederen for Santalmisjonen, Gunnleik Seiersted, var enig, og stortingspresident Jo Benkow (H) beroliget: «Muslimene er svært sindige mennesker, og jeg håper det ikke blir noen form for bråk. Demonstrasjonen støtter jo ikke Khomeini. Dette er en demonstrasjon mot utgivelsen av boka til Salman Rushdie».
Skuddene mot forleggeren 1993
Fire år senere ble ytringsfriheten på nytt og mer brutalt angrepet.
Den 11. oktober 1993 ble forlagsdirektør William Nygaard skutt utenfor huset sitt i Dagaliveien på vei til jobben i Oslo sentrum. Aschehoug hadde utgitt Sataniske vers den 12. april 1989, og følgelig avvist kravet fra Det islamske forsvarsråd fra februar 1989. Det var da drapsforsøket skjedde, vel kjent at en rekke personer involvert i utgivelsen av boken hadde blitt myrdet eller forsøkt drept.
Da skuddene falt i Oslo denne morgenen sent på høsten i 1993, var det første gang i norsk historie at noen forsøkte å drepe en forlegger på grunn av en bok. Hvordan reagerte det offentlige Norge på denne hendelsen?
Regjeringen, politiet, forfatterforeningen og Aftenposten advarte mot å fokusere på Rushdie-saken som mulig bakgrunn og som mulig motiv for drapsforsøket. Utenriksdepartementet var fra første stund krystallklare og avviste hele problemstillingen: «Dette er ingen politisk sak, det er en politisak», sa daværende statssekretær i UD, Jan Egeland. Aftenposten skrev at det var et tegn «på politifaglig profesjonalitet» da politiledelsen offentlig gikk ut og sa at de ikke satset på Rushdie-saken som et hovedspor. Aftenposten hadde allerede advart: «I de dramatiske begivenhetenes kjølvann utvikler det seg lett et slags nasjonalt … hysteri. Et behov for oppgjør, fronter og stillingtagen … Det vil være en katastrofe dersom vi i løpet av noen få år gir islam den rollen kommunismen hadde i vår politiske og åndelige bevissthet.» Det viktigste var å unngå at nordmenn «langsomt sementerer et bilde av den islamske verden som fanatisk, intolerant og farlig». Forfatterforeningen, som hadde vært så aktive i 1989, var tause; den avviste på sitt årsmøte forslag om å rette kritikk mot Iran og fatwaen. De var nå som Utenriksdepartementet mer opptatt av dialog.
Kommentar:
Så langt Terje Tvedts analyse. Les resten her.
Det de ansvarlige i norsk offentlighet ikke vil innrømme, er at det finnes en reaksjonær, radikal islamisme, som faktisk er tilhenger av denne formen for terror. Denne radikale islamismen er ikke representativ for det store grosset av muslimer i verden, men de finnes, og de driver sin propaganda for å vinne over ikke minst misfornøyde ungdommer for en slik militant politikk.
Og Vesten har sjøl fyrt opp under denne ekstreme islamismen ved å støtte jihadister i Syria, Libya og Afghanistan og legge til rette for terrorister, slik MI5 og MI6 gjorde for terroristene i London og Manchester. USA har drevet en liksomkrig mot IS i Syria, mens USA sjøl sørger for å opprettholde IS som våpen mot regjeringa i Syria. Vesten prater toleranse ut av den ene sida av munnen og krig og terror ut av den andre.
I Iran er reaksjonene blandet. Offisielt har det vært få kommentarer og noen har fordømt attentatet, men det finnes også dem som hyller det, skriver The Guardian:
«Den forbannede Salman Rushdie er stukket med en kniv i Amerika,» sa en kanal. «Ondskapen på vei til helvete; Salman Rushdie, den frafalne forfatteren av sataniske vers, ble angrepet i New York, heter det i en andre publikasjon, Khorasan. Et annet statlig medium sitert fra en rapport på tidspunktet for Khomeinis fatwa, der hans etterfølger, Ali Khamenei, sa: «Imamen har avfyrt en pil, og den vil ikke mislykkes før den treffer målet. Jeg tror den vil treffe målet. I Irak skrev en medieorganisasjon, Sabreen, som støtter alle pro-iranske militser, dekningen sin med: «Fred være med dere. Guds hevn.»
Falsk anti-rasisme
Det finnes en falsk anti-rasisme som fordømmer enhver kritikk av islamisme og jihadisme i «anti-rasismens» navn. I virkeligheten har det muslimske ekstremhøyre svært mye felles med fascismen, både i menneskesyn og i metoder.
Hvor ble det av Ukrainas Kherson-offensiv?
Av Pål Steigan - 15. august 2022
https://steigan.no/2022/08/hvor-ble-det-av-ukrainas-kherson-offensiv/
I ukevis har vi fått høre at det er like før Ukraina setter inn en storoffensiv mot den russiskokkuperte havnebyen Kherson i sør. Her er et knippe slike artikler i USAs hovedstrømspresse:
Ukraine Battle Expands as Kyiv Launches Counteroffensive – New York Times – May 29, 2022
Ukraine Regains Some Territory in Counter-Offensive in Kherson Area – Defence Ministry – Reuters – Jun 9, 2022
Near Kherson, Ukrainians regain territory in major counteroffensive – Washington Post – Jun 29, 2022
Ukraine prepares a counter-offensive to retake Kherson province – Economist – Jul 3, 2022
Kherson cut off: Ukrainian counter-offensive gaining momentum in southern city – Fox News – Jul 29, 2022
Her hjemme har mediene skrevet sine versjoner av det samme, slik som ABC Nyheter: Nærmer seg det store slaget om Kherson: – Det ukrainerne gjør er veldig intelligent
Dette er igjen en avskrift av det den ukrainske avisa Kyiv Independent, skriver.
Men det har ikke skjedd stort på Kherson-fronten på flere måneder. Her er kartet 14. mai:
Og her er kartet 12. august:
Som man ser er det praktisk talt ingen forskjeller. En liten landsby erobret og en mislykket elvepassasje er det «Kherson-offensiven» har produsert så langt.
– Del av en psykologisk operasjon
Moon of Alabama har sett på bakgrunnen for denne kampanjen.
Den 9. august snakket Zelenski-rådgiver Mikhail Podolyak med et ukrainskspråklig BBC-kanal. Det ukrainske nyhetsnettstedet Ctrana rapporterte om det (maskinoversettelse): Podolyak kalte uttalelsene om motangrepet på Kherson «en del av informasjonen og den psykologiske operasjonen»:
Rapporter om motoffensiver fra Ukrainas væpnede styrker i sørlig retning er en del av den «informasjonspsykologiske spesialoperasjonen». Dette sa rådgiveren for OP-sjefen Mikhail Podolyak i et intervju med BBC.
Den nyheten nådde ikke Washington Post-propagandisten David Ignatius. Den 11. august berømmet han fortsatt den ikke-eksisterende ‘sørlige offensiven’:
A southern offensive opens in the Ukraine war
Den 12. august, en dag etter at Ignatius-teksten ble publisert, tegnet fire Washington Post-reportere et annet bilde:
On the Kherson front lines, little sign of a Ukrainian offensive
MYKOLAIV-REGIONEN, Ukraina — På frontlinja i sørøst i Ukraina er det lite som tyder på at en stor motoffensiv er under oppseiling. I flere uker har vestlige etterretnings- og militæranalytikere spådd at en ukrainsk kampanje for å gjenerobre den strategiske havnebyen Kherson og det omkringliggende territoriet er nært forestående. Men i skyttergraver mindre enn en kilometer fra Russlands posisjoner i området, dukker ukrainske soldater ned under et eskalerende angrep av artilleri, med liten evne til å rykke fram. …
Framgangen ukrainske styrker hadde gjort her de siste månedene – med å gjenerobre en rekke landsbyer fra Russlands kontroll – har stort sett stoppet opp, med soldater som er svært utsatt i det åpne terrenget.
«Det er ingen steder å gjemme seg,» sa Yuri, som har kjempet her uten pause siden begynnelsen av krigen, og som andre soldater oppga han ikke etternavnet sitt, i tråd med protokollen. Enheten hans har et sammenrasket arsenal: moderne antitankvåpen og et sovjetisk maskingevær produsert i 1944, og fokuset her er å holde linja.
Ukrainske militære tjenestemenn er ordknappe på enhver tidsramme for et bredere press, men sier at de trenger flere forsyninger av vestlige våpen før det kan skje. Ukraina mangler kapasitet til å starte en fullskala offensiv hvor som helst langs den 1200 mil lange frontlinjen, innrømmet en sikkerhetstjenestemann.
Moon of Alabama konkluderer:
Ingen nye våpen kommer inn i Mykolaiv-området. Frontlinjeenheter er utarmet og har ikke blitt rotert ut siden mars. Russiske styrker har overveldende materiell overlegenhet i området.
Det er ingen ukrainsk Kherson-offensiv. Det blir ingen ukrainsk Kherson-offensiv.
Hvis det blir en offensiv i det generelle området vil den bli lansert av russisk side som vil overkjøre de få utmattede ukrainske styrkene som holder frontlinjen.
Kommentar:
Uten å være på bakken på Kherson-fronten er det vanskelig å ta stilling til disse vurderingene. det vi kan slå fast at når det gjelder den lenge varslede Kherson-offensiven har det vært svært mye prat og ekstremt lite ull.
Russerne har så langt konsentrert seg om å rive i filler den ukrainske fronten i Donbass, og den har nå mer eller mindre kollapset. Etter det ser det ut til å bli sørfrontens tur.
Ukrainas tragedie er at landet har blitt brukt som et vestlig instrument for å ødelegge Russland. Hadde ikke Vesten pusjet på for krig og konflikt, kunne man kanskje fått et føderalt Ukraina med Donbass som autonome russisktalende republikker i 2014. Men dette alternativet ble revet i stykker av NATO og deres nazistiske stormtropper i Odessa og Mariupol, og siden av Porosjenkos «anti-terror-operasjon» eller rettere terrorkrig mot de sivile i utbryterrepublikkene.
Odessa 2. mai 2014 – massakren som startet krigen
Mariupol killings: US backs Ukrainian regime’s reign of terror
Porosjenko: For hver drepte soldat vil vi drepe hundrevis
Denne krigen kunne vært unngått for lenge siden, men det var ikke i NATOs interesse. Det er Ukrainas ulykke og Ukrainas skjebne.
Den psykologiske kampanjen om en «Kherson-offensiv» holdes i gang for å holde krigen i gang, og slik blir enda tusenvis på tusenvis av ukrainere drept i en krig for NATO.
Frakoblingen mellom Kina og USA tar fart
Av Bhadrakumar - 15. august 2022
https://steigan.no/2022/08/frakoblingen-mellom-kina-og-usa-tar-fart/
Fem av Kinas størst statseide selskaper kunngjorde i en mengde uttalelser fredag 12. august 2022 at de tar sikte på å stryke seg fra børsen i New York. Dette skjer på bakgrunn av eskalerende spenninger mellom USA og Kina, sa PetroChina Co Ltd, China Life Insurance Co, China Petroleum & Chemical Corp, Aluminium Corp of China og Sinopec Shanghai Petrochemical Co. som representerer over 300 milliarder dollar i markedsverdi.
Av M. K. Bhadrakumar.
Fra august 2022 er markedsverdien til disse kinesiske gigantene som følger: PetroChina (132,11 milliarder dollar); China Life Insurance (94,88 milliarder dollar); China Petroleum & Chemical Corp (70,23 milliarder dollar). Aluminium Corp of China (10,29 milliarder dollar) er også verdens nest største aluminiumoksidprodusent og tredje største primæraluminiumprodusent; og Sinopec Shanghai Petrochemical Co. ($3,77 milliarder) er et datterselskap av Sinopec (markedsverdi: $68,45 milliarder), og er en av de største petrokjemiske bedriftene i Kina.
Det som er den aktuelle driveren for disse beslutningene er først og fremst en større gransking av kinesiske selskaper notert i USA som de amerikanske regulatorene insisterer på etter et lovvedtak i Kongressen i 2020. Det var under Trump-administrasjonen. Lovgivningen kom etter at langvarige forhandlinger mislyktes for de amerikanske regulatorene for å få full tilgang til å inspisere revisjonspapirene til kinesiske virksomheter børsnotert i USA. Beijing ser på dette som «angrep» mot kinesiske selskaper og som «finansiell frakobling».
Både når det gjelder markedsverdien på New York-børsen som helhet (som i dag står på 26,2 billioner dollar) og når det gjelder amerikanske depotaksjer i de fem kinesiske selskapene, er ikke denne utviklingen i seg selv noe jordskjelv, men det har sine implikasjoner.
Vil det bringe New York Stock Exchange i vanry? Kanskje, til slutt. Vil det ha alvorlig innvirkning på de kinesiske selskapenes virksomhet? Usannsynlig. (For eksempel representerte amerikanske depotaksjer i PetroChina omtrent 0,45 prosent av den totale aksjekapitalen i selskapet.)
Ikke desto mindre er det et milepæl som vil bli lagt merke til i finansmarkedene, selv ettersom et økende antall kinesiske firmaer også posisjonerer seg for å stryke fra de amerikanske markedene. Interessant nok inkluderer den amerikanske lovgivningen fra 2020 også et press for å stryke amerikanske børsnoterte selskaper ved å endre revisjonsreglene. US Securities and Exchange Commission har satt 159 kinesiske konseptaksjeselskaper (selskaper som opererer i Kina) på sin overvåkningsliste for avnotering i slutten av juli.
Tatt i betraktning at kappløpet om å opprettholde toppposisjonen blant globale kapitalmarkeder er hardt, betyr oppfatningene til globale investorer, og utvandringen av kinesiske firmaer med høyt potensial dårlig nytt for New York-børsen. Wall Street er også en mektig lobbyist. Derfor vil den kinesiske planen være å få de strenge amerikanske reguleringene moderert. For øyeblikket strammer reguleringene skruene for kinesiske selskaper som reiser kapital i USA med mindre de fullt ut forklarer sine juridiske strukturer og avslører risikoen for at virksomheten deres blir forstyrret av kineserne myndigheter.
Åpenbart ligger det i Kinas interesse å oppnå en konsensus. Framover vil den ultimate lakmustesten være hvorvidt flere store kinesiske statseide firmaer stryker seg fra de amerikanske markedene. Det er rundt 250 kinesiske selskaper notert i USA. Det er der usikkerheten i forholdet mellom USA og Kina vil spille inn.
Det er bare naturlig at kinesiske selskaper vil omorganisere sin tilnærming til finansmarkedene – for eksempel ved børsnotering på Hong Kong-børsen – i stedet for å utsette seg selv for økende politisk risiko i USA. Og politisk risiko kan komme fra en rekke kilder.
Tradisjonelt kunne politiske risikoer blitt vurdert i form av politiske beslutninger og endringer som påvirker handelstariffer, skatter, arbeidsforhold, privatisering og regulering, endringer i politiske lederskap, politisk ustabilitet eller usikkerhet som stammer fra terrorisme, opptøyer, kupp eller krig, etc. som kan forstyrre et selskaps evne til å utføre sin valgte strategi og evne til å kostnadseffektivt levere sine produkter eller tjenester.
Men geopolitiske risikoer som den russiske intervensjonen i Ukraina har introdusert en helt ny mal – «sanksjonene fra helvete» frøs russiske valuta- og gullreserver, konfiskerte russiske private eiendeler og kastet russiske banker ut av det vestlige banksystemet. Vestlige toppolitikere har antydet at lignende forferdelige ting kan gjøres mot Kina også, hvis landet ga hjelp til Russland – selv om det er lettere sagt enn gjort, gitt den store størrelsen på den kinesiske økonomien sammenlignet med Russlands og den høye graden av gjensidig avhengighet i handelen mellom EU og Kina og økonomiske forhold mellom USA og Kina.
I mellomtiden ruver Taiwan-situasjonen i bakgrunnen. I kjølvannet av speaker Nancy Pelosis besøk i Taipei 2. til 3. august, har kinesiske kommentarer truet med «alvorlige vidtrekkende implikasjoner for bilaterale bånd, inkludert på økonomiske områder» – og siterer som eksempel beslutningen fra Kinas ledende batteriprodusent for elektriske kjøretøy. Contemporary Amperex Technology Co vil sette på vent planene sine om å kunngjøre en multi-milliard dollar fabrikk i Nord-Amerika.
En usignert kommentar i Global Times truet 4. august med at «Med starten av store militærøvelser rundt Taiwan-øya, har fastlandet faktisk startet eller fremskyndet gjenforeningsprosessen, en prosess som USA ikke kan stoppe. Det betyr at Kina i realiteten er forberedt på amerikansk intervensjon. Man kan bare forestille seg hva Kina vil gjøre for å eliminere potensielle risikoer, inkludert dets enorme beholdning av amerikanske statsobligasjoner.»
«Kina er den nest største utenlandske eieren av amerikanske statsobligasjoner, bare etter Japan. Kinas beholdning av amerikanske statspapirer falt til 980,8 milliarder dollar i mai, og falt under 1 billion dollar for første gang på 12 år … ytterligere forverring av forholdet mellom Kina og USA vil sannsynligvis ha en direkte innvirkning på Kinas risikoappetitt når det gjelder å eie amerikanske statsobligasjoner. Det å redusere beholdningen av amerikanske statsobligasjoner kan bli et føre-var-alternativ. Det kan gi enda et slag for den globale posisjonen til den amerikanske dollaren – den virkelige ryggraden i den amerikanske økonomien.»
«Russland-Ukraina-konflikten har allerede gitt et alvorlig slag mot troverdigheten til dollaren. Nå kan en eskalering i spenningen mellom Kina og USA svekke dollarens status ytterligere dersom Kina kutter sin beholdning av amerikanske statsobligasjoner. I denne forstand vil Pelosis konfirmasjonsreise på sikt komme tilbake og bite den amerikanske økonomien på en måte som vil undergrave dollarens troverdighet.»
Det virker som å dra det vel langt, men det oppsiktsvekkende er at det i det hele tatt blir luftet slike blasfemiske tanker! Den gode delen i alt dette er at både Washington og Beijing ser ut til å være enige om at kjeft-kjeft er bedre enn krig-krig.
Stort sett var avskjedsmeldinga som Kurt Campbell, koordinatoren for Indo-Stillehavssaker i Bidens nasjonale sikkerhetsråd, ga under sin pressesamtale 12. august om Pelosis besøk, hans bekreftelse på at Biden og Kinas president Xi Jinping hadde tatt opp muligheten av et personlig møte. Dette skal ha skjedd da de sist snakket på telefon i slutten av juli «og ble enige om å la teamene sine følge opp for å finne ut av detaljene».
Campbell sa at det ikke var noen nye detaljer å kunngjøre, men begge lederne forventes å delta i G20-møtet i november på Bali.
Interessant nok bemerket en innflytelsesrik kinesisk redaktør ved rolig ettertanke, en hel uke etter speaker Nancy Pelosis tur til Taipei, at «en av grunnene» kan være at hun med hensikt brukte Taiwan-spørsmålet for å piske opp «en storm av opinionen» og «skap en atmosfære» for vedtakelsen av CHIPS and Science Act sist tirsdag, i en behendig «kombinasjon av slag» mot Kina.
Man skal aldri si aldri i disse ekstraordinære tider i amerikansk politikk! Faktisk trakk Campbell også fram Beijings sanksjoner mot Pelosi og hennes familiemedlemmer.
Campbell sa at USA ville sikre navigasjonsfrihet i Taiwanstredet og i regionen, men «Vi vil ikke handle uoverveid eller på refleks. «Vi vil være tålmodige og effektive. Vi vil fortsette å fly, seile og operere der internasjonal lov tillater det, i samsvar med vår langvarige forpliktelse til navigasjonsfrihet, og det inkluderer å gjennomføre standard luft- og maritime passasjer gjennom Taiwanstredet i løpet av de neste ukene.»
Det er viktig at Campbell ikke ga detaljer om når slike passasjer ville finne sted, eller bekreftet rapporter om at USA hadde valgt å ikke seile et hangarskip gjennom sundet da Biden-administrasjonen «ikke ønsket å eskalere den spente konfrontasjonen .»
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Hvilken strømpris er høy nok for klima-forkjemperne?
Av skribent - 15. august 2022
https://steigan.no/2022/08/hvilken-strompris-er-hoy-nok-for-klima-forkjemperne/
Strømprisene har gått opp 710 prosent (!) på ett år. Likevel har ikke forbruket gått ned. Nå brukes «grønn omstilling» som argument for høyere strømpriser. Dette skriver kommentatoren Thomas Vermes i ABC Nyheter. Vermes skriver videre:
For en uke siden presenterte Klassekampen utrolige tall:
Strømprisene i Sør-Norge har i første kvartal gått opp med hele 710 prosent i Sør-Norge – uten at forbruket går nevneverdig ned.
Det er dårlig nytt for behovet for strømsparing. Selv har vi spinket og spart på strømmen etter at kraftprisene ble ødelagt her i landet, og hører om mange som gjør det. Så hvorfor slår det ikke ut?
Strømstøtten som kompenserer brøkdeler av husholdningenes merutgifter til strøm, er utpekt som synderen.
«Strømstøtte og god økonomi har gjort at prissignalene ikke har gitt tilstrekkelig strømsparing. Da er ikke løsningen ennå rausere støtteordninger til fortsatt forbruk for alle. Når knapphet er problemet er det sparing som er svaret!» skrev Naturvernforbundets leder Truls Gulowsen på twitter som en kommentar til Klassekampens tall.
Det er logisk. Luten har ikke vært kraftig nok. Men hvilken strømpris ønsker miljøvernerne seg i Norge?
Vermes viser til en artikkel av Høyrepolitiker Nils-Henrik von der Fehr i Stavanger Aftenblad 7. august der von der Fehr blant annet skriver:
«Det er ingen tvil om at vi i Norge har et høyt strømforbruk».
«Når det er knapphet på strøm, må man begynne å spare».
von der Fehr tar avstand fra strømstøtte, fordi:
«Støtten gjør til og med vondt verre. I praksis gjør den at man ikke møter den reelle prisen og da svekkes signalet.»
Til dette kommenterer Vermes:
Hvis han da mener at det sunneste ville være å pøse på med markedspriser uten støtte, vil jeg kalle det et ekstremistisk standpunkt. I sommermåneden juli var gjennomsnittlig pris (uten støtte) på Sørvestlandet 2,58 kroner for en kWh.
Utsiktene til høyere gasspriser på kontinentet gjør at vi snart kan se 5-tallet, altså det dobbelte av dagens ville pris.
Det opp mot hva vi har vært vant til. Gjennomsnittet i Sør-Norge i årene 2016-2020 lå på 33,4 øre.
Totalprisen med en strømstøtte på 90 prosent av alt over 70 øre per kWh, blir 1,53 kr inkludert moms, altså 3,7 ganger «vanlig» norsk pris.
Og Vermes peker på at sjøl ekstrempriser ikke har virket slik prisekstremistene sier den vil:
En nesten firedobling av strømprisen for sørvestlendingene har altså ikke slått ut i lavere forbruk.
Spørsmålet som gjenstår til professorer, liberalister og natur- og klimavernere blir uansett:
Hvor høyt opp vil dere ha strømprisen for å redusere strømforbruket?
Og journalist Vermes peker på den alliansen som er oppstått i Norge:
Landet er utsatt for en knipetangmanøver fra tre kanter: Liberalister, kraftbransjen og klimaforkjempere.
MDG beskylder partier som vil stanse strømeksport for strømnasjonalisme
Og sannelig bekrefter ikke MDG umiddelbart denne konklusjonen når deres nestleder Arild Hermstad tar skarpt avstand fra å stanse strømeksporten og sier at dette ville være «strømnasjonalisme».
Er det noe vi har misforstått? Er ikke MDGs politikere valgt inn for å representere nasjonen Norge og det norske folkets interesser? Hvis de ikke representerer nasjonen Norge, hvem representerer de da?
Tallenes tale
Så langt i år har Norge, per 14. august, netto eksportert 8,4 TWh strøm til Norden og Europa via strømkablene til Sverige, Danmark, Nederland, Finland, Tyskland og England, ifølge tall fra Statnett.
De to siste og omstridte kablene til Tyskland og England har en eksportkapasitet på 24 TWh i året. Det tilsvarer nesten hele magasinkapasiteten i Sørvest-Norge (NO2), ifølge Dag og Tid.
I fjor var nettoeksporten av strøm til utlandet på 17,4 TWh, vel 12 prosent av årlig norsk produksjon. Til sammenligning er totalforbruket av strøm i EU rundt 3.300 TWh.
Høye strømpriser: Ikke pga krigen eller tørke, men fordi vi må kjøpe til europeisk pris
Av Ove Bengt Berg - 15. august 2022
https://steigan.no/2022/08/hoye-strompriser-ikke-pga-krigen-eller-torke-men-fordi-vi-ma-kjope-til-europeisk-pris/
Av Ove Bengt Berg.
Motstanden mot de høye strømprisene stiger i takt med at bortforklaringene for årsakene til prisstigninga viser seg å være usanne. Bevisst usanne mot bedre vitende. Regjeringa trenger hjelp, og Erna Solberg og de tyngste mediene kommer løpende støttende til.
NRK påstår, sjøl mot bedre vitende, at årsaken til tomme dammer er tørke og ikke fordi vannmagasinene målretta er tømt. Så skjønte også VG at Støre trengte hjelp mot forslaget om makspris. Astrid Meland skreiv en forsvarstale i innlegget 11. august at «Makspris er ikke løsningen». Om hvor farlig lav strømpris var for det norske samfunnet. Meland skriver som om verden starta i 2021.
«Det med strømprisene er ikke vanskelig. Det er faktisk veldig enkelt», som Aslak Sira Myhre skriver i Dagsavisen. Myhre viser til det som Rødt, Øystein Stray Spetalen, fagforeninger og Ap-nestoren Finn Lied sa når utenlandskablene skulle etableres: «Utenlandskabler i kombinasjon med marked vil gi europeiske strømpriser i Norge, og vil gjøre at vi mister kontroll med krafta vår». Av alle sa faktisk Jens Stoltenberg på NHOS årskonferanse i 2013 om utenlandskabler: «Det kan svekke norsk kraftbalanse og føre til høyere priser, både for forbrukerne og den kraftkrevende industrien.»
Ikke manglende nedbør, men politiske vedtak har ført til tomme bassenger = dyrere strøm
En demning inneholder som alle ser vann. Vannet samles opp fordi det kan omgjøres til strøm i de tusen hjem og i alle bedriftene i Norge. Nå er vannbassengene nær tomme. Hvorfor? Bare tørke, og manglende nedbør? Det er beviselig feil. Vannmagasinene var tappa ned før det blei tørke.
Nettstedet Værstat.no er veldig flink til å ta for seg medienes påstander om ulike værfenomener. Også om påstanden om at lave vannbassenger skyldes tørke. Statens egen mediekanal, NRK, forsvarer påstanden om tørken som forklaring på tomme vannmagasiner på denne måten: «Vi produserer altså mindre kraft, har mindre fyllingsgrad og vi har det siste året hatt tørke i det aktuelle området.» Det er så dumt at det nesten ikke er til å tro at vi skal bruke skattepenger på slike bedragere. NRKs påstand om at tørke som forklaring på de nedtapte bassengene, og ikke bevisst nedtapping, er årsak, blir tilbakevist av overingeniør Carl Andreas Veie i NVE som til Værstat.no svarer at
tilsiget for de siste 52 ukene har det vært om lag 90 % av gjennomsnittet for Sør-Norge for de siste 20 årene. …
Hovedårsaken til at magasinfyllingen i de tre sørligste prisområdene ligger såpass lavt, er at magasinene ble tappet ned ganske mye på sommeren og høsten i fjor».
Veie tilbakeviser det nåværende konserndirektør i Statnett for kraftsystem og marked, Gunnar G. Løvås, tidligere prosjektleder for Englands-kabelen North Sea Link, som mot faktum fastholder at det er unormalt lite regn og vann fra snøsmelting som år er årsak til den voldsomme prisøkninga.
Jon Hustads tall avslører NRK-bløffen
I en artikkel i Dag og Tid 12. august i år viser Jon Hustad til at i 2021 blei det produsert hele 144 TerraWatttimer av en bassengfylling på 120 tWt! Altså at basseng med lavere fylling enn normalt, blei tømt ytterligere. Ned mot rasjonering. Se bildet av Vatnedalsmagasinet øverst. Hustads hovedpoeng er at dagens politikk uunngåelig føre til «Ei evig straumkrise».
Også Statistisk sentralbyrå ser at ikke tørken er årsaken
Nettsida bygg.no for Byggeindustrien, skriver i 29.06.2022 skriver om den store krafteksporten i 2021.
– Det ble satt ny toppnotering for eksporten i 2021. Nivået er 30 prosent høyere enn gjennomsnittet for de siste fem årene, sier seniorrådgiver Magne Holstad i Statistisk sentralbyrå (SSB).
– Det høye nivået på eksporten henger sammen med at det i fjor var høy kraftproduksjon, relativt høye priser i Europa, og at flere utenlandskabler ble satt i drift, sier han.
NRK-journalistene Solveig Nyhus Aksnes, Jøte Toftaker og Berge Myrene har levert kjempegode søknader om godt lønna stillinger i regjeringsapparatet, i stortingsadministrasjonen eller i Statnett og de store medieredaksjonene. De har lært lite av Dagsrevyens politisk korrekte, men likevel vrengebilde om den dømte mora som sendte dattera si til prostitusjon.
Aslak Sira Myhre:
Enkelt: Dårlig ide å selge for å kjøpe vår felles betalte kraft i et europeisk marked
Det er i innlegget i tidligere Ap-kontrollerte Arbeiderbladet, i Dagsavisen 13.08.22, at Myhre har fått på trykk innlegget med overskriften «Det er ikke vanskelig». Der undertittelen sier det viktigste: Energimarkedet undergraver framtidas fellessskap. Her er noen sitater fra Myhres artikkel:
Norge er et energiproduserende land. I motsetning til de aller fleste land i verden har vi ikke i moderne tid hatt mangel på energi. Vannkraftutbygginga har lagt grunnlaget både for norsk industristruktur og for livet i norske hus og hytter.
Norsk strøm er billig. Den er betalt ned av folk i Norge mange ganger. Stort sett alle kraftverk er offentlige og bygd for våre skattepenger. Vi har betalt ned gjelda på dem over skatteseddelen og strømregninga. Vi betaler for leie av et linjenett som også er bygd for våre skattepenger. Det koster altså om lag tolv øre kilowatten i snitt å produsere vannkraft i Norge.
…politikerne i Norge, har valgt å gjøre strøm til en vare i et europeisk marked. Det er en serie beslutninger som har skapt dette markedet. Overføringskablene gjør det mulig å mate markedet med kraft og inngå avtaler om salg av norsk kraft fra for eksempel Tyssedal til de tyske jernbanene. Men det er kablene i kombinasjon med kraftmarkedet med alle sine friheter og reguleringer som gjør det vanskelig å gjøre det som de fleste i Norge ser ut til å ønske. Bruke den norske kraftproduksjonen på norsk industri og norske husholdninger
Myhre oppsummerer en «dårlig ide»:
For å forklare strømprisen med Putins krig i Ukraina, manglende nedbør, sløsing eller grønt skifte må man se bort fra disse ganske åpenbare punktene. Den store politiske uenigheten står om det er riktig å selge den norske vannkrafta som en vare i et deregulert europeisk marked. Er det noe de siste årene har vist er det vel at det er en dårlig ide.
Dårlig ide?
Dette er jo ikke en tilfeldig ubetenksom ide. Dette er et ledd i en velbegrunna og målretta strategisk beslutning. Det er helt etter planen. Fra et offentlig organ som Statkraft der en gruppe mennesker får gjøre hva de vil og alle regjeringer applauderer uten å si det til andre enn sine elitistiske venner. «Ideen» er i samsvar med en samstemmig politisk styrende elite som med tung medieoppslutning mener dette.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
Kraftdiskusjonen: Tyskland er nettoeksportør av elektrisk kraft
Av Daniel Ducrocq - 15. august 2022
https://steigan.no/2022/08/kraftdiskusjonen-tyskland-er-nettoeksportor-av-elektrisk-kraft/
Av Daniel Ducrocq.
Siden 1908 har kraftstasjonen i Tyssedal vært grunnlag for industriproduksjon i Hardanger (Tyssedal, Odda).
Vi har tidligere kunne lese om en tiårs leveringsavtale av strøm fra Tyssedal til Deutsche Bahn på en pris som norske forbrukerne kan drømme om, 30 øre per kWh.
https://steigan.no/2022/08/energipolitikk-sofie-marhaug-har-energiminister-aasland-pa-gaffelen/
Vi er bedt om å tro at slik skal vi hjelpe Tyskland til å takle en vanskelig energisituasjon.
Da er det verdt å vite at i det første semesteret av 2022 har Tyskland vært nettoeksportør av elektrisk kraft. Landet har solgt 15,4 TWh mer enn det har importert, og gått forbi Frankrike som eksportør av elektrisitet, skriver BFM Business, 10. august.
Les: Electricité: la Suède et l’Allemagne remplacent la France comme premiers exportateurs nets en Europe
Det er den forrige regjeringen som inngikk avtalen med Deutsche Bahn og dagens regjering vil neppe reforhandle avtalen, selv når risikoen for kraftmangel i den sørlige delen av Norge er til stede. En regjerings plikt er først og fremst å sikre interesser til landets befolkning. For de norske regjeringene er denne plikten underordnet tilpasning til det hellige EU frimarked.
Daniel Ducrocq
Trenger barn under 5 år en mRNA sprøyte? (3)
Av Glenn Richard Bergstø - 15. august 2022
https://steigan.no/2022/08/trenger-barn-under-5-ar-en-mrna-sproyte-3/
Oppsummering
Jeg har tidligere skrevet om nødgodkjenningen av mRNA sprøyter til barn under 5 år i to artikler:
Trenger barn under 5 år en mRNA sprøyte?
Trenger barn under 5 år en mRNA sprøyte? Oppdatering
Disse artikler har bakgrunn og fakta rundt nødgodkjenningen og studien som var grunnlaget. Jeg anbefaler å lese de to andre artikler først for en bedre forståelse av saken. Fordi dette er potensielt den største medisinske skandalen i historien.
Første artikkel tar for seg analysen til Dr. Clare Craig og Hart Group. (Video) Oppdateringen tar for seg en artikkel til professor Marty Makary og epidemiolog Dr. Tracy Beth Høeg.
Alle tre er svært kritisk til studien og kaller den en katastrofe. De sier den er så sjokkerende at de er overrasket over at den i det hele tatt eksisterer, for å ikke snakke om å bli brukt til å godkjenne “vaksinering” av barn.
Og alle leger, professorer, forskere og epidemiologer som er kritiske og skeptiske til studien og godkjenningen blir angrepet. Kritikken er: “de vet ikke hva de snakker om og de klarer ikke lese eller forstå studier”. Og når noen ikke er 100% enig blir de gale konspirasjonsteoretikere og farlige for fellesskapet.
David og Goliat
Men det er ikke slik at disse to amerikanske legene sammen med de rundt 30 leger og forskere i Hart Group er alene om sine synspunkter. Det er hundrevis og kanskje tusenvis av leger, forskere, epidemiologier, eksperter og spesialister som også er kritiske til studien, godkjenningen og å gi mRNA sprøytene til barn. Og flere og flere står frem på tross av truslene, hetsen og mulighet for å miste jobben og levebrød. De står i en nesten umulig David og Goliat situasjon hvor de prøver å bekjempe giganten som eier både media og legemiddelindustrien, og finansierer faktasjekkerne.
mRNA sprøytene er milliard industri. Vi snakker om hundrevis av milliarder, hvor en milliard er tusen millioner og skrives med ni nuller. Og jeg er overrasket over hvor naive folk er om hva enkelte er villig til å gjøre for slike astronomiske summer. På samme måte som jeg er overrasket over hvor mange privatpersoner som med nebb og klør beskytter disse mega mektige selskapene og milliardærene. Mange bruker timer hver dag på å faktasjekke, hetse, mobbe, plage og latterliggjøre de av oss som kritiske, skeptiske eller sier de stikk motsatte av narrativet.
Flere og flere
Det er som sagt mange leger som er kristiske, skeptiske eller motstandere av å gi barn mRNA sprøytene enn de jeg har skrevet om til nå, men jeg kan ikke skrive om dem alle. I denne del 3, eller andre oppdatering, vil jeg presentere Proffesor Zvika Granot og PECC.
Israelske eksperter
Dr. Zvika Granot er professor i immunologi ved Det medisinske fakultet ved det hebraiske universitetet, en internasjonal ekspert innen nøytrofilforskning og utvikler nye tilnærminger til immunterapi. Han er også medlem av PECC, The Public Emergency Council for the Covid19 Crisis, som er en israelsk organisasjon av 30 ledende leger, forskere og forskjellige fagpersoner som er uenige i måten pandemien blir håndtert på og føler de ikke lengre kan være stille.
Eksempler på andre medlemmer :
Dr. Yifat Abdi-Kork; Molekylærbiologi, Epidemiologi.
Prof. Shoshy Altuvia; Genetikk.
Prof. Zvi Bentwich; Indremedisin, immunologi.
Prof. Emerita Rivka Carmi; Pediatri, Neonatologi.
Prof. Gilad Haran; Biofysikk.
Prof. Asa Kasher; Etikk.
Prof. Udi Qimron; Immunologi, Mikrobiologi.
Dr. Dotan Rousso; Lov.
Prof. Eyal Shahar; Epidemiologi, folkehelse.
*Komplett liste over medlemmer finner du her: https://pecc-il.org/council/
PECC sier de følger fem hoved-prinsipper og har fem hoved-standpunkter.
Prinsipper:
1. Ansvarlig, etisk og balansert medisin.
2. Opprettholde autonomien til både pasient og behandler.
3. Umiddelbar forsterkning av helsesystemet.
4. Fokus på individets helse i en bredere sammenheng.
5. Medisinsk ledelse som tar hensyn til samfunnet og samfunnsspørsmål.
Standpunkter:
1. Fra et vitenskapelig synspunkt er lockdowns et ineffektivt verktøy for å håndtere Covid-19 krisen.
2. Det må bygges differensielle forsvarssystemer med fokus på beskyttelse av svake, sårbare og hjelpeløse.
3. Det må lages et nytt informasjonssystem som vil endre diskursen og virkemidlene for å håndtere epidemien.
4. Vaksinen er viktig – men den må ikke tvinges frem, verken direkte eller indirekte.
5. Skoler må åpnes umiddelbart.
(Det er bare min mening, men det virker ikke utifra dette som PECC består av tullete konspirasjonsteoretikere, kvakksalvere eller antivaksere. Slik faktasjekkerne garantert vil fremstille dem.)
PECC om mRNA sprøyter til barn
Grunnen til jeg lister jeg titler, fagfelt, prinsipper og standpunkter er at jeg må understreke hvem som kommer med uttalelsene som følger!
Når en skal vaksinere alle barn på jorden burde det være en selvfølge å lytte til et bredt spekter av eksperter, ikke bare stole på rapporten fra de som selger vaksinen. Og det hele blir blir en parodi når rapporten fra selgerne sier at produktet deres vil øke sjansen for infeksjon.
På twittersiden til PECC legger de 8 august ut en offisiell video med Prof. Zvika Granot hvor han går gjennom PECCs synspunkter på studien til Pfizer. Studien som var grunnlag til nødgodkjenning. De legger til og med en link til studien. Samme link som jeg brukte i begge de forrige artiklene: https://www.fda.gov/media/159195/download
I Tweeten skriver de:
“FDA og det israelske helsedepartementet godkjente vaksinen i alderen 6 måneder til 5 år til tross for grunnleggende feil i Pfizers studie. Her forklarer prof. Zvika Granot, et PECC-medlem og en immunolog, hvorfor studien og dens resultater er urovekkende”
“-De fleste av de «alvorlig» syke små barna (i henhold til forsøkets definisjon) var faktisk vaksinert.
-Det eneste barnet i forsøket som ble innlagt på sykehus på grunn av covid var vaksinert.
-Den endelige analysen viser til kun 10 saker av 375 verifiserte saker”.
Video
I videoen er det er Prof. Granot som taler direkte til kameraet. Den varer i 4 minutter og innholder noen grafer og statistikker. Selvom den ikke er på norsk så er det, etter min mening, den beste fremstilling og forklaring på denne skandalen til nå.
Høydepunkter fra video:
-Vi har allerede sett mange forvrengninger av vitenskap, løgn og halvsannheter under covid-krisen. Mer enn en gang har vi sett aggressiv politikk basert på håp som mangler vitenskapelig grunnlag, presentert for offentligheten som vitenskapelige fakta.
-Vi har sett hvordan økonomiske og politiske enheter presenterer forvrengt vitenskap og kneblet mange forskere som tenker annerledes til taushet.
-Godkjennelse av vaksinasjon for babyer og småbarn av FDA i USA og av helsedepartementet i Israel slår alle rekorder fra absurditetens teateret og reiser dyp tvil om oppførselen til regulatorene i USA og i Israel.
-Det vi ser i dataene som ble presentert for FDA angående vaksinering av små barn i alderen 6 måneder til 5 år forskrekket og dypt sjokkerte oss i PECC.
-Studien med babyer og små barn opp til 5 år inkluderte 4526 barn, 3500 av disse barna er ikke inkludert i den endelige dataanalysen. Over 75 % av det totale antallet barn vises ikke i det hele tatt i den endelige analysen uten en tilfredsstillende forklaring.
-Forskerne sto overfor et problem da de skulle gjennomføre studien. Korona er en ubetydelig sykdom hos små barn, med ubetydelig alvorlig sykdomsforløp og dødelighet. Så hvordan vil de bevise effektivitet i å forhindre alvorlig sykdom hvis den sykdommen knapt eksisterer? De omdefinerte derfor alvorlig sykdom til økning i hjertefrekvensen eller pustefrekvensen.
-Totalt var det seks vaksinerte barn med det som ble definert som alvorlig sykdom, men kun to i kontrollgruppen som ikke fikk vaksinen.
Gitt størrelsen på gruppene er dette 50 % mer alvorlig sykdom blant de vaksinerte.
-Fra Pfizer studien ser det ut til at vaksinen er mer sannsynlig å øke hyppigheten av alvorlig sykdom.
-Det var kun et barn i hele studien som var innlagt på sykehus på grunn av feber og kramper, og det barnet var vaksinert.
-De ventet tre uker mellom første og andre dose. Og så ventet ytterligere åtte uker til den tredje dosen. Dataene i disse fasene så ikke bra ut. Etter den første fasen i den vaksinerte gruppen var overføringshastigheten enda høyere enn i kontrollgruppen. Derfor valgte de å ignorere den fasen.
-Alt i alt ignorerte de 365 tilfeller av infeksjon, som utgjorde 97 % av de totale covid-tilfellene som oppsto under studien.
-4 barn var for dem tilstrekkelig bevis for vaksinens effekt. (4 av 4526 = 0,088 %)
-Det var 12 barn som ble smittet to ganger i løpet av studien, hvorav de fleste vaksinerte med tre doser. De ble også ignorert.
-De små barna som ble vaksinert hadde det dårligere på tvers av alle parametere sammenlignet med kontrollgruppen.
-Hvor fikk Pfizer frekkheten til å sende inn en søknad om godkjenning til FDA? Og hvordan våget FDA å forråde sin rolle og gi denne godkjenningen?
-Ingen av komiteens medlemmer nevnte i sitt møte at vaksinens effekt kun var basert på 10 tilfeller av ca. 400, og kun basert på en liten del av de som var inkludert i studien. For ikke å nevne det faktum at alvorlig covid-sykdom og flere infeksjoner forekom mer blant de vaksinerte. Ingen nevnte den negative effekten mellom første og andre dose, eller de andre problemene i studien.
Hvem sier dette?
Jeg vil igjen poengtere hvem som faktisk sier dette. Se gjennom listen til PECC medlemmer en gang til, og husk at dette er det offisielle standpunkt til organisasjonen. Dette er svært alvorlige påstander som kommer fra epidemiologer og immunologer fra tre forskjell land, Storbritannia, USA og Israel. Fra leger og forskere som uten tvil ville blitt klassifisert som eksperter før 2020.
PECC forstår og tolker studien akkurat slik legene i tidligere artikler beskriver.
PECC har også offisielt standpunkt på mRNA sprøyter til barn 5-11 år, 12-15 år og 16-18 år, som heter Position Paper – COVID-19 Vaccine for Children.
Dokumentet er 19 sider og går gjennom data og analyser, men konkluderer med:
“Basert på data som er kjent i dag, rettferdiggjør ikke nytte-risiko-analysen en omfattende vaksinering av hele populasjonen av barn. Dette er ikke tilfellet for barn i faresonen, som er mer sårbare for en alvorlig sykdom, og for hvem vaksinasjon anbefales. Ingen tvangsmidler eller press, direkte eller indirekte, bør brukes til å motivere en forelder til å ta en medisinsk avgjørelse om å vaksinere sine barn på en måte som ikke er basert utelukkende på helsemessige hensyn”.
Flere standpunkter
PECC har standpunkter på mange andre ting relatert til covid håndteringen enn vaksiner, og jeg anbefaler å lese dem. Det er interessant lesning med nok innhold for mange flere artikler. Her er noen få eksempler:
“I lys av mangelen på klare bevis for effektiviteten av maskering i allmennheten, og vitnesbyrd om mulig helse- og miljøskade, er vi av den oppfatning at bruken av masker bør begrenses til dens opprinnelige omriss – medisinsk personell som bærer masker i spesifikke soner . I andre soner kan bruk av maske være en anbefaling, siden det ikke støttes av bevis”.
Position Paper – The Science And The Ethics Regarding The Risk Posed By Non-Vaccinated Individuals
“I lys av bevis som indikerer fravær av høyere risiko forårsaket av ikke-vaksinerte individer. Valget om å bli vaksinert bør forbli i hendene på hver person, i henhold til deres forståelse og verdier”.
Information Page: The Coronavirus Vaccine Approval
“Vi vil gjerne understreke at til tross for alt det ovennevnte – betyr det ikke at en vaksine som er gitt nødautorisasjon ikke er trygg. Betydningen av ovenstående er at per definisjon er alle nødvendige sikkerhetstester ennå ikke er fullført, og derfor er det ikke mulig å vitne om sikkerheten til vaksinen i henhold til de aksepterte og nødvendige standardene som kreves av FDA for å gi godkjenning”.
Green Passport – Misuse Of The Vaccination Certificate
“Eksisterende kunnskap tilsier at det grønne passet er unødvendig, utgjør en epidemiologisk risiko og utgjør en «slipery slope» for aspekter knyttet til medisinsk etikk og sosiale perspektiver”.
Ny gjennomgang av avgjørelsen
Jeg håper at flere vil stå frem, og at det kreves en ny studie uten juks og en gjennomgang av nødgodkjenningen. Videre må personer bak denne farlige og skadelige korrupsjonen tiltales.
Barns sikkerhet og fremtid må komme foran stolthet, ego, propaganda og personlig gevinst.
History will judge us by the difference we make in the everyday lives of children – Nelson Mandela
Glenn Richard Bergstø
Menneskerettsforkjemper
Den skjulte sannheten om krigen i Ukraina
Av Jacques Baud - 15. august 2022
https://steigan.no/2022/08/den-skjulte-sannheten-om-krigen-i-ukraina/
Den tidligere sveitsiske sikkerhetsoffiseren Jacques Baud har tjenestegjort i en rekke stillinger som rådgiver både for det sveitsiske militære og for NATO. Han har blant annet vært rådgiver for NATO i Ukraina etter 2014, der han blant annet bidro til gjenoppbygging av hæren i landet.
Av Jacques Baud – 1. august 2022
De kulturelle og historiske elementene som bestemmer forholdet mellom Russland og Ukraina er viktige. De to landene har en lang, rik, mangfoldig og begivenhetsrik historie sammen.
Dette ville vært avgjørende hvis krisen vi opplever i dag var forankret i historien. Imidlertid er det et produkt av nåtiden. Krigen vi ser i dag kommer ikke fra våre oldeforeldre, våre besteforeldre eller til og med våre foreldre. Den kommer fra oss. Vi skapte denne krisen. Vi skapte hver del og hver mekanisme. Vi har bare utnyttet eksisterende dynamikk og utnyttet Ukraina for å tilfredsstille en gammel drøm: å prøve å felle Russland. Chrystia Freeland, Antony Blinken, Victoria Nuland og Olaf Scholz sine bestefedre hadde den drømmen; vi realiserte den.
Måten vi forstår kriser på, bestemmer måten vi løser dem på. Juks med fakta fører til katastrofe. Dette er hva som skjer i Ukraina. I dette tilfellet er antallet saker så enormt at vi ikke vil kunne diskutere dem her. La meg bare fokusere på noen av dem.
Ga James Baker løfter om å begrense utvidelsen av NATO østover til Mikhail Gorbatsjov i 1990?
I 2021 uttalte NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg at «det var aldri et løfte om at NATO ikke ville utvide østover etter Berlinmurens fall». Denne påstanden er fortsatt utbredt blant selverklærte eksperter på Russland, som forklarer at det ikke var noen løfter fordi det ikke var noen traktat eller skriftlig avtale. Dette argumentet er litt forenklet og falskt.
Det er sant at det ikke finnes traktater eller vedtak fra Det nordatlantiske råd (NAC) som inneholder slike løfter. Men dette betyr ikke at de ikke er formulert, og heller ikke at de er formulert av tilfeldighet!
I dag har vi følelsen av at Sovjetunionen, etter å ha «tapt den kalde krigen», ikke hadde noe å si i den europeiske sikkerhetsutviklingen. Dette er ikke sant. Som vinner av andre verdenskrig hadde Sovjetunionen de jure vetorett over tysk gjenforening. Med andre ord, vestlige land måtte innhente dens avtale, i bytte mot at Gorbatsjov krevde en forpliktelse til ikke-utvidelse av NATO. Det bør ikke glemmes at Sovjetunionen i 1990 fortsatt eksisterte, og det var ennå ingen spørsmål om å demontere den, som folkeavstemningen i mars 1991 ville vise. Sovjetunionen var derfor ikke i en svak posisjon og kunne hindre gjenforeningen.
Dette ble bekreftet av Hans-Dietrich Genscher, den tyske utenriksministeren, i Tutzing (Bayern) 31. januar 1990, som rapportert i en melding fra den amerikanske ambassaden i Bonn:
Genscher advarte imidlertid om at ethvert forsøk på å utvide [NATOs] militære rekkevidde inn på territoriet til Den tyske demokratiske republikken (DDR) ville blokkere tysk gjenforening.
Tysk gjenforening fikk to store konsekvenser for Sovjetunionen: tilbaketrekningen av gruppen av sovjetiske styrker i Tyskland (GSFG), den mektigste og mest moderne kontingenten utenfor sitt territorium, og forsvinningen av en betydelig del av dens beskyttende ‘voll’. Med andre ord, enhver bevegelse ville gå på bekostning av sikkerheten. Dette er grunnen til at Genscher uttalte:
…Endringene i Øst-Europa og prosessen med tysk forening bør ikke «undergrave sovjetiske sikkerhetsinteresser.» Derfor bør NATO utelukke en «utvidelse av sitt territorium mot øst, dvs. for å komme nærmere de sovjetiske grensene.»
På dette stadiet var Warszawapakten fortsatt gjeldende og NATO-doktrinen uendret. Derfor uttrykte Mikhail Gorbatsjov ganske snart sine legitime bekymringer for USSRs nasjonale sikkerhet. Det var dette som fikk James Baker, den amerikanske utenriksministeren, til umiddelbart å starte diskusjoner med ham. Den 9. februar 1990, for å lette Gorbatsjovs bekymringer, erklærte Baker:
Ikke bare for Sovjetunionen, men også for andre europeiske land, er det viktig å ha garantier for at dersom USA opprettholder sin tilstedeværelse i Tyskland innenfor rammen av NATO, vil ikke en tomme av NATOs nåværende militære jurisdiksjon spre seg østover.
Løfter ble dermed gitt rett og slett fordi Vesten ikke hadde noe alternativ for å få USSRs godkjenning; og uten løfter ville ikke Tyskland blitt gjenforent. Gorbatsjov godtok tysk gjenforening bare fordi han hadde mottatt forsikringer fra president George HW Bush og James Baker, kansler Helmut Kohl og hans utenriksminister Hans-Dietrich Genscher, Storbritannias statsminister Margaret Thatcher, hennes etterfølger John Major og deres utenriksminister Douglas Hurd, president François Mitterrand, men også fra CIA-direktør Robert Gates og Manfred Wörner, daværende generalsekretær i NATO.
Således, 17. mai 1990, i en tale i Brussel, erklærte Manfred Wörner, NATOs generalsekretær:
«Det faktum at vi er forberedt på å ikke utplassere en NATO-hær utenfor tysk territorium, gir Sovjetunionen en solid sikkerhetsgaranti.»
I februar 2022, i det tyske magasinet Der Spiegel, avslørte Joshua Shifrinson, en amerikansk politisk analytiker, et deklassifisert HEMMELIG dokument av 6. mars 1991, skrevet etter et møte med de politiske ministrene for utenriksdepartementene i USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Det rapporterer ordene til den tyske representanten, Jürgen Chrobog:
Vi gjorde det klart i 2+4-forhandlingene at vi ikke ville utvide NATO utover Elben. Derfor kan vi ikke tilby NATO-medlemskap til Polen og de andre.
Representantene for de andre landene godtok også ideen om ikke å tilby NATO-medlemskap til de andre østeuropeiske landene.
Så, skriftlig eller ikke, var det en «avtale», ganske enkelt fordi en «avtale» var uunngåelig. Nå, i folkeretten, er et «løfte» en gyldig ensidig handling som må respekteres («promissio est servanda»). De som benekter dette i dag er ganske enkelt individer som ikke vet verdien av det gitte ord.
Så Vladimir Putin bort fra Budapest-memorandumet (1994)?
På Munich Security Forum i februar 2022, refererte Volodymyr Zelensky til Budapest-memorandumet fra 1994 og truet med å bli en atommakt igjen. Det er imidlertid lite sannsynlig at Ukraina vil bli en atommakt igjen, og atommaktene vil heller ikke tillate det. Zelensky og Putin vet dette. Faktisk bruker Zelensky ikke dette memorandumet for å skaffe atomvåpen, men for å få Krim tilbake, siden ukrainerne ser på Russlands annektering av Krim som et brudd på denne traktaten. I utgangspunktet prøver Zelensky å holde vestlige land som gisler. For å forstå dette vi må gå tilbake til hendelser og fakta som er tilfeldigvis «glemt» av våre historikere.
Den 20. januar 1991, før Ukrainas uavhengighet, ble befolkningen i Krim invitert til å velge ved folkeavstemning mellom to alternativer: å forbli med Kiev eller å gå tilbake til situasjonen før 1954 og bli administrert av Moskva. Spørsmålet som ble stilt på stemmeseddelen var:
Er du for gjenopprettelsen av den autonome sovjetiske sosialistiske republikken Krim som et subjekt av Sovjetunionen og medlem av unionstraktaten?
Dette var den første folkeavstemningen om autonomi i Sovjetunionen, og 93,6 % av Krim-befolkningen gikk med på å bli knyttet til Moskva. Den autonome sovjetiske sosialistiske republikken Krim (ASSR Crimea), som ble avskaffet i 1945, ble dermed gjenopprettet 12. februar 1991. Den 17. mars arrangerte Moskva en folkeavstemning for opprettholdelsen av Sovjetunionen, som ville bli akseptert av Ukraina, og dermed indirekte bekreftet Krim-beslutningen. På dette stadiet var Krim under kontroll av Moskva og ikke Kiev, mens Ukraina ennå ikke var uavhengig. Da Ukraina organiserte sin egen folkeavstemning for uavhengighet, var deltakelsen av krimerne lav, fordi de ikke lenger følte seg bekymret.
Ukraina ble uavhengig seks måneder etter Krim, og etter at sistnevnte hadde utropt sin suverenitet 4. september. Den 26. februar 1992 utropte Krim-parlamentet «Republikken Krim» med samtykke fra den ukrainske regjeringen, som ga den status som en selvstyrende republikk. Den 5. mai 1992 erklærte Krim sin uavhengighet og vedtok en grunnlov. Byen Sevastopol, administrert direkte av Moskva i det kommunistiske systemet, hadde en lignende situasjon, etter å ha blitt integrert av Ukraina i 1991, utenfor all lovlighet. De påfølgende årene var preget av en drakamp mellom Simferopol og Kiev, som ønsket å holde Krim under sin kontroll.
I 1994, ved å signere Budapest-memorandumet, overga Ukraina atomvåpnene sine til det tidligere Sovjetunionen som forble på deres territorium, i bytte mot «dets sikkerhet, uavhengighet og territoriale integritet». På dette stadiet mente Krim at det – de jure – ikke lenger var en del av Ukraina og derfor ikke var berørt av denne traktaten. På sin side følte regjeringen i Kiev seg styrket av notatet. Dette er grunnen til at den 17. mars 1995 tvangsavskaffet Krim-grunnloven. Den sendte sine spesialstyrker for å styrte Yuri Mechkov, president på Krim, og annekterte de facto republikken Krim, og utløste dermed folkelige demonstrasjoner for å knytte Krim til Russland. En hendelse knapt rapportert av vestlige medier.
Krim ble deretter styrt på en autoritær måte av presidentdekreter fra Kiev. Denne situasjonen førte til at Krim-parlamentet formulerte en ny grunnlov i oktober 1995, som reetablerte den autonome republikken Krim. Denne nye grunnloven ble ratifisert av Krim-parlamentet 21. oktober 1998 og bekreftet av det ukrainske parlamentet 23. desember 1998. Disse hendelsene og bekymringene til den russisktalende minoriteten førte til en vennskapstraktat mellom Ukraina og Russland 31. mai 1997. I traktaten inkluderte Ukraina prinsippet om grensers ukrenkelighet, i bytte – og dette er veldig viktig – for en garanti for «beskyttelse av den etniske, kulturelle, språklige og religiøse originaliteten til de nasjonale minoritetene på deres territorium».
Den 23. februar 2014 kom ikke bare de nye myndighetene i Kiev fra et statskupp som definitivt ikke hadde noe konstitusjonelt grunnlag og som ikke ble valgt; men ved å oppheve Kivalov-Kolesnichenko-loven fra 2012 om offisielle språk, respekterte de ikke lenger denne garantien fra 1997-traktaten. Krimfolket gikk derfor ut i gatene for å kreve «retur» til Russland som de hadde fått 30 år tidligere.
Den 4. mars, under sin pressekonferanse om situasjonen i Ukraina, spurte en journalist Vladimir Putin: «Hvordan ser du på fremtiden til Krim? Vurderer du muligheten for at den slutter seg til Russland?» han svarte :
Nei, vi vurderer det ikke. Generelt mener jeg at bare innbyggerne i et gitt land som er trygge og frie til å bestemme kan og bør bestemme fremtiden deres. Hvis denne retten har blitt gitt til albanerne i Kosovo, hvis dette har blitt muliggjort i mange deler av verden, så er det ingen som utelukker nasjoners rett til selvbestemmelse, som så vidt jeg vet er nedfelt i flere FN-dokumenter. Imidlertid vil vi på ingen måte provosere en slik avgjørelse og vil ikke forsterke slike følelser.
Den 6. mars vedtok Krim-parlamentet å holde en folkeavstemning for å velge mellom å forbli i Ukraina eller be om tilknytning til Moskva. Det var etter denne avstemningen at myndighetene på Krim ba Moskva om en tilknytning til Russland.
Med denne folkeavstemningen hadde Krim bare gjenvunnet statusen den hadde fått lovlig rett før Ukrainas uavhengighet. Dette forklarer hvorfor landet fornyet sin forespørsel om å bli knyttet til Moskva, som i januar 1991.
Dessuten hadde statusen for styrkeavtale (SOFA) mellom Ukraina og Russland for stasjonering av tropper på Krim og Sevastopol blitt fornyet i 2010 og skal gjelde til 2042. Russland hadde derfor ingen spesifikk grunn til å gjøre krav på dette territoriet. Befolkningen på Krim, som legitimt følte seg forrådt av regjeringen i Kiev, grep muligheten til å hevde sine rettigheter.
Den 19. februar 2022 stakk Anka Feldhusen, den tyske ambassadøren i Kiev, kjepper i hjulet på arbeidet ved å erklære på TV-kanalen Ukraine 24 at Budapest Memorandumet ikke var juridisk bindende. Dette er forøvrig også den amerikanske stillingen som det fremgår av uttalelsen på nettsiden til den amerikanske ambassaden i Minsk.
Hele den vestlige fortellingen om «annekteringen» av Krim er basert på en omskrivning av historien og tilsløringen av folkeavstemningen i 1991, som fantes og var helt gyldig. Budapest-memorandumet fra 1994 er fortsatt mye sitert siden februar 2022, men den vestlige fortellingen ignorerer ganske enkelt vennskapstraktaten fra 1997, som er årsaken til de russisktalende ukrainske borgernes misnøye.
Victoria Nuland delte ut kaker på Maidan i Ukraina i desember 2013. Shutterstock
Er den ukrainske regjeringen legitim?
Russerne ser fortsatt på regimeskiftet som skjedde i 2014 som illegitimt, da det ikke ble gjort gjennom konstitusjonelle prosesser og uten støtte fra en stor del av den ukrainske befolkningen.
Maidan-revolusjonen kan brytes ned i flere sekvenser, med ulike aktører. I dag prøver de som er drevet av hat mot Russland å slå sammen disse forskjellige sekvensene til én enkelt «demokratisk impuls»: En måte å bekrefte forbrytelsene begått av Ukraina og dets nynazistiske fanatikere.
Først samlet befolkningen i Kiev seg i gatene, skuffet over regjeringens beslutning om å utsette undertegningen av traktaten med EU. Regimeskifte var ikke i luften. Dette var kun et uttrykk for misnøye.
I motsetning til hva Vesten hevder, var Ukraina da dypt splittet i spørsmålet om tilnærming til Europa. En undersøkelse utført i november 2013 av Kyiv International Institute of Sociology (KIIS) viser at landet ble delt nesten nøyaktig «50/50» mellom de som favoriserte en avtale med EU og de som favoriserte en tollunion med Russland. I sør og øst i Ukraina var industrien sterkt knyttet til Russland, og arbeiderne fryktet at en avtale som ekskluderte Russland ville fjerne jobbene deres. Det er det som til slutt ville skje. Faktisk, på dette stadiet, var målet allerede å prøve å isolere Russland.
I Washington Post bemerket Henry Kissinger, Richard Nixons nasjonale sikkerhetsrådgiver, at EU «bidro til å gjøre en forhandling til en krise».
Det som senere skjedde involverte ultranasjonalistiske og nynazistiske grupper som kom fra den vestlige delen av landet. Vold brøt ut og regjeringen trakk seg, etter å ha signert en avtale med opprørerne om nyvalg. Men dette ble fort glemt.
Det var intet mindre enn et statskupp, ledet av USA med støtte fra EU, og utført uten noe juridisk grunnlag, mot en regjering hvis valg var blitt kvalifisert av OSSE som «gjennomsiktig og ærlig» og etter å ha «vist en imponerende demonstrasjon av demokrati.» I desember 2014 sa George Friedman, president for den amerikanske geopolitiske etterretningsplattformen STRATFOR, i et intervju:
Russland definerer hendelsen som fant sted i begynnelsen av dette året [i februar 2014] som et kupp organisert av USA. Og faktisk var det det mest åpenbare [kuppet] i historien.
I motsetning til europeiske observatører, var Atlanic Council, til tross for at de var sterkt for NATO, raskt til å merke seg at Maidan-revolusjonen var blitt kapret av visse oligarker og ultranasjonalister. Den bemerket at reformene lovet av Ukraina ikke var blitt gjennomført, og at vestlige medier holdt seg til en kritisk «svart-hvitt»-fortelling.
En telefonsamtale avslørt av BBC mellom Victoria Nuland, daværende assisterende utenriksminister for Europa og Eurasia, og Geoffrey Pyatt, USAs ambassadør i Kiev, viser at amerikanerne selv valgte ut medlemmene av den fremtidige ukrainske regjeringen, i strid med Ukrainere og europeere. Denne samtalen, som ble berømt takket være Nulands berømte «F*** the EU!»
Kuppet ble ikke enstemmig støttet av det ukrainske folket, hverken i substans eller form. Det var arbeidet til et mindretall av ultranasjonalister fra det vestlige Ukraina (Galicia), som ikke representerte hele det ukrainske folket. Deres første lovverk, 23. februar 2014, var å oppheve Kivalov-Kolesnichenko-loven fra 2012, som etablerte det russiske språket som et offisielt språk sammen med ukrainsk. Det var dette som fikk den russisktalende befolkningen til å starte massive protester i den sørlige delen av landet, mot myndigheter de ikke hadde valgt.
I juli 2019 bemerket International Crisis Group (finansiert av flere europeiske land og Open Society Foundation):
Konflikten i Øst-Ukraina begynte som en folkebevegelse. […]
Protestene ble organisert av lokale borgere som hevdet å representere det russisktalende flertallet i regionen. De var bekymret både for de politiske og økonomiske konsekvensene av den nye regjeringen i Kiev og for den regjeringens senere forlatte tiltak for å forhindre offisiell bruk av det russiske språket i hele landet [Rebels without a Cause: Russia’s Proxies in Eastern Ukraine, International Crisis Group, Europe Report N° 254, 16 juillet 2019, s. 2].
Vestens forsøk på å legitimere dette høyreekstreme kuppet i Kiev gjorde at opposisjonen i den sørlige delen av landet ble holdt skjult. For å presentere denne revolusjonen som demokratisk, ble den virkelige «Vestens hånd» smart maskert av den imaginære «Russlands hånd». Slik ble myten om en russisk militær intervensjon skapt. Påstander om russisk militær tilstedeværelse var definitivt falske, noe sjefen for den ukrainske sikkerhetstjenesten (SBU) innrømmet i 2015 da han sa det ikke var noen russiske enheter i Donbass.
For å gjøre ting verre, fikk ikke Ukraina legitimitet pga. måten det håndterte opprøret på. Etter dårlig rådgiving av NATOs militære, førte Ukraina i 2014-2015 en krig som bare kunne føre til nederlag: det betraktet befolkningen i Donbass og Krim som fiendtlige utenlandske styrker og gjorde ingen forsøk på å vinne «hjerter og sinn» til autonomistene. I stedet har strategien vært å straffe folket ytterligere. Banktjenester ble stoppet, økonomiske forbindelser med de autonome regionene ble ganske enkelt kuttet, og Krim fikk ikke lenger drikkevann.
Dette er grunnen til at det er så mange sivile ofre i Donbass, og hvorfor den russiske befolkningen fortsatt står i flertall bak sin regjering i dag. De 14 000 ofrene for konflikten har en tendens til å tilskrives de «russiske inntrengerne» og de såkalte «separatistene». Imidlertid er mer enn 80% av sivile tap resultatet av ukrainsk beskytning ifølge FN. Som vi kan se, massakrerer den ukrainske regjeringen sitt eget folk med hjelp, finansiering og råd fra militæret i NATO og landene i EU som forsvarer sine verdier.
I mai 2014 fikk den voldelige undertrykkelsen av protester befolkningen noen områder i Donetsk- og Lugansk-regionene i Ukraina til å holde folkeavstemninger om selvbestemmelse (Donetsk-folkerepublikken godkjent av 89%) (Lugansk-folkerepublikken godkjent av 96 %). Selv om vestlige medier fortsetter å kalle dem folkeavstemninger om «uavhengighet», er de folkeavstemninger om «selvbestemmelse» eller «autonomi» (самостоятельность). Fram til februar 2022 snakket våre medier konsekvent om «separatister» og «separatistiske republikker». I virkeligheten, som det står i Minsk-avtalen, søkte disse selverklærte republikkene ikke «uavhengighet», men en «autonomi» i Ukraina, med evnen til å bruke sitt eget språk og sine egne skikker.
Er NATO en defensiv allianse?
NATOs begrunnelse er å bringe europeiske allierte inn under USAs atomområde. Den ble utformet som en defensiv allianse, selv om nylig deklassifiserte amerikanske dokumenter viser at sovjeterne tilsynelatende ikke hadde til hensikt å angripe Vesten.
For russerne er spørsmålet om NATO er offensivt eller defensivt irrelevant. For å forstå Putins synspunkt, må vi vurdere to ting som vanligvis overses av vestlige kommentatorer: utvidelsen av NATO mot øst, og USAs gradvise oppgivelse av den internasjonale sikkerhetens normative rammeverk.
Faktisk, så lenge USA ikke utplasserte missiler i nærheten av sine grenser, brydde Russland seg ikke så mye om NATO-utvidelsen. Russland vurderte selv å søke om medlemskap. Men problemer startet å dukke opp i 2001, da George W. Bush bestemte seg for ensidig å trekke seg fra ABM-traktaten og utplassere antiballistiske missiler (ABM) i Øst-Europa. ABM-traktaten var ment å begrense bruken av defensive missiler, med begrunnelse om å opprettholde den avskrekkende effekten av gjensidig ødeleggelse ved å tillate beskyttelse av beslutningstakende organer med et ballistisk skjold (for å bevare en forhandlingskapasitet). Dermed begrenset den utplasseringen av anti-ballistiske missiler til visse spesifikke soner (spesielt rundt Washington DC og Moskva) og forbød det utenfor nasjonale territorier.
Siden den gang har USA gradvis trukket seg fra alle våpenkontrollavtalene som ble etablert under den kalde krigen: ABM-traktaten (2002), Open Skies-traktaten (2018) og Intermediate-range Nuclear Forces (INF)-traktaten (2019).
I 2019 rettferdiggjorde Donald Trump sin tilbaketrekning fra INF-traktaten med påståtte brudd fra russisk side. Men, som Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) bemerket, ga amerikanerne aldri bevis for disse bruddene. Faktisk prøvde USA ganske enkelt å komme seg ut av avtalen for å installere deres AEGIS-missilsystemer i Polen og Romania. Ifølge den amerikanske administrasjonen er disse systemene offisielt ment å avskjære iranske ballistiske missiler. Men det er to problemer som helt klart sår tvil om amerikanernes gode tro:
Den første er at det ikke er noe som tyder på at iranerne utvikler slike missiler, som Michael Ellemann fra Lockheed-Martin uttalte foran en komité i det amerikanske senatet.
Den andre er at disse systemene bruker Mk41-raketter, som kan brukes til å skyte enten antiballistiske missiler eller atomraketter. Radzikowo-området i Polen ligger 800 km fra den russiske grensen og 1300 km fra Moskva.
Bush- og Trump-administrasjonene sa at systemene som ble utplassert i Europa var rent defensive. Men selv om det er teoretisk sant, er det teknisk og strategisk usant. For tvilen, som gjorde at de ble installert, er den samme tvilen som russerne lovlig kunne ha i tilfelle en konflikt. Denne tilstedeværelsen i umiddelbar nærhet av Russlands nasjonale territorium kan føre til en virkelig atomkonflikt. For i tilfelle en konflikt ville det ikke være mulig å vite nøyaktig hva slags missiler som er lastet i systemene – bør russerne derfor vente på eksplosjoner før de reagerer? Faktisk vet vi svaret: uten å ha noen tidlig varslingstid, ville russerne praktisk talt ikke ha tid til å fastslå arten av et avfyrt missil og ville dermed bli tvunget til å reagere forebyggende med et atomangrep.
Ikke bare ser Vladimir Putin på dette som en risiko for Russlands sikkerhet, men han konstaterer også at USA i økende grad ser bort fra folkeretten for å føre en ensidig politikk. Dette er grunnen til at Vladimir Putin sier at europeiske land kan bli dratt inn i en atomkonflikt uten å ville det. Dette var innholdet i talen hans i München i 2007, og han kom med det samme argumentet tidlig i 2022, da Emmanuel Macron dro til Moskva i februar.
Finland og Sverige i NATO – en god idé?
Fremtiden vil vise om Sveriges og Finlands beslutning om å søke om NATO-medlemskap var en klok idé. De overvurderte sannsynligvis verdien av atombeskyttelsen som tilbys av NATO. Faktisk er det svært usannsynlig at USA vil ofre sin nasjonale jord ved å slå russisk jord for Sveriges eller Finlands skyld. Det er mer sannsynlig at hvis USA bruker atomvåpen, vil det først og fremst være på europeisk jord og kun som en siste utvei på russisk territorium, for å bevare sitt eget territorium fra atomangrep.
Videre satte disse to landene, som oppfylte nøytralitetskriteriene som Russland ville ha for sine direkte naboer, med vilje i siktet til Russlands atomvåpen. For Russland kommer hovedtrusselen fra den sentraleuropeiske krigsarenaen. Med andre ord, i tilfelle en hypotetisk konflikt i Europa, ville russiske styrker primært være engasjert i Sentral-Europa, og kunne bruke sine atomhærer til å «flankere» operasjonene sine ved å slå de nordiske landene, med praktisk talt ingen risiko for en kjernefysisk respons fra USA.
Var det umulig å forlate Warszawapakten?
Warszawapakten ble opprettet like etter at Tyskland ble med i NATO, av nøyaktig de samme grunnene som vi har beskrevet ovenfor. Dens største militære engasjement var invasjonen av Tsjekkoslovakia i august 1968 (med deltakelse av alle paktens nasjoner, unntatt Albania og Romania). Denne hendelsen resulterte i at Albania trakk seg fra pakten mindre enn en måned senere, og at Romania sluttet å delta aktivt i den militære kommandoen til Warszawapakten etter 1969. Derfor er det ikke riktig å hevde at ingen var fri til å forlate traktaten.
Denne artikkelen ble først publisert i The Postil Magazine: The Hidden Truth about the War in Ukraine, 1. august 2022.
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.