Nyhetsbrev steigan.no 15.06.2023
Freia har ingen eierinteresser i Russland, men det har Oljefondet
Nå legges ansvaret for Nord Stream-sabotasjen på Ukrainas øverstkommanderende
Den trassige veksten til ytre høyre i Tyskland
Slik kvittet norske politikere seg med det norske arvesølvet
Russland begeistret for enkel kinesisk drone – du får den på Elkjøp
To selvinnlysende erfaringer fra covidpandemien
En gjeldskatastrofe utvikler seg
Freia har ingen eierinteresser i Russland, men det har Oljefondet
Av red. PSt -15. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/freia-har-ingen-eierinteresser-i-russland-men-det-har-oljefondet/
Godhetsposører på rekke og rad, inkludert folk man trodde var en smule mer sindige, slik som Den norske Turistforening, har stått i kø for å boikotte Freia. De har ikke hatt en tanke for at de setter et par hundre norske industriarbeidsplasser i fare, eller for den del tenke igjennom logikken, det vil si mangelen på den, i det de holder på med. Her gjelder det å få vist sin eksepsjonelle godhet.
Det har ikke spilt noen rolle at Freia ikke har noen interesser i Russland. Det er det eieren Mondelez som har.
Mondelez er ett av 1.362 selskaper som handelshøyskolen i Kyiv har på listen over selskap som fortsatt har virksomhet i Russland. Der finner vi også Pepsi, Cola, Spar-kjeden som eies av Norgesgruppen, Unilever, L’Oreal, Rockwool og flere norske selskaper.
Og ikke minst er Det norske oljefondet en storinvestor i Russland.
Ifølge Oljefondet har det store aksjeposter i Gazprom (731 millioner), LUKOIL (536 millioner) og Sperbank (523 millioner):
En del av boikottkameratene har fått kalde føtter:
Norgesgruppen, Rema 1000 og Oda vil ikke boikotte Freia nå
Norgesgruppen vil ikke «boikotte Freia NÅ». Betyr det at de kan gjøre det seinere? Og har de glemt at de eier Spar-kjeden med 530 utsalgssteder i Russland?
Trygve Hegnar i Finansavisen lar alt som heter nøktern forretningsdrift fare og sier:
Boikotten av Freia er nødvendig, all boikott hjelper. Alt russisk burde boikottes til president Putin gir seg, skriver Trygve Hegnar i dagens leder. Alt russisk burde boikottes til president Putin gir seg.
Følger vi Hegnars logikk bør vi boikotte Oljefondet inntil de trekker seg ut av Russland. Men hvordan boikotter et land sitt eget «pensjonsfond»? Etter samme Hegnar-logikk bør vi også boikotte ethvert selskap Oljefondet har aksjer i, siden fondet i likhet med Mondelez har eierinteresser i Russland.
Fri Fagbevegelse kaller hele kampanjen mot Freia for en «privatpraktiserende utenrikspolitikk på feil premisser», og deres kommentator Kjell Werner skriver: «Slik symbolpolitikk burde gi aktivistene vond smak i munnen.»
Det forutsetter naturligvis at disse aktivistene har smakssansen intakt etter å ha slukt hele karavaner av kameler hittil i denne krigen.
Les også: Kampanjen mot Freia – hykleri på høyt plan
Nå legges ansvaret for Nord Stream-sabotasjen på Ukrainas øverstkommanderende
Av red. PSt - 15. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/na-legges-ansvaret-for-nord-stream-sabotasjen-pa-ukrainas-overstkommanderende/
Etter at den verdensberømte gravejournalisten Seymour Hersh avslørte Biden-administrasjonens rolle i sprengninga av Nord Stream-rørledningene (med Norge som villig redskap) har hovedstrømsmediene kommet med den ene alternative historien etter den andre.
Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream rørledningene
En god stund forsøkte mediene seg med: «Russland gjord det». En historie behøver ikke bli trodd, bare den får folk til å glemme den opprinnelige historien.
Åpenbart styrt fra amerikansk etterretning kom det så en historie om seilbåten Andromeda og ei gruppe som skulle ha gjennomført denne aksjonen nærmest som amatørdykkere. Beleilig nok hadde sabotørene lagt igjen passene sine, slik det har vært tradisjonen siden 11. september. Hersh punkterte den historien:
Spøkelsesskipet og Nord Stream
Nå er det kommet en ny variant, og det er magasinet Politico, som står nært Biden-administrasjonen, som kommer med den:
Commander-in-Chief of the Ukrainian Armed Forces Zaluzhny allegedly directed explosions on “Nord Streams”
I denne varianten framstår CIA i en rolle som moderat varsler:
CIA advarte Ukraina om ikke å ødelegge Nord Stream måneder før et angrep på gassrørledningene, etter å ha mottatt et tips fra nederlandsk militær etterretning, ifølge medieoppslag.
Den nederlandske militære etterretningsbyrået, MIVD, mottok informasjon om et «forestående angrep» på Nord Stream fra en navngitt kilde i Ukraina i juni, tre måneder før en serie undervannseksplosjoner traff rørene i september i fjor, viser en felles etterforskning av nederlandske og tyske nyhetskanaler publisert tirsdag.
Ifølge planen mottatt av MIVD, var den øverstkommanderende for de ukrainske væpnede styrker, general Valery Zaluzhny, ansvarlig for operasjonen mot Nord Stream, som involverte et lite team med dykkere som reiste på en seilbåt i midten av juni 2022.
De nederlandske etterretningstjenestene informerte deretter USA, som tok kontakt med Ukraina via CIA for å advare dem, heter det i rapportene.
Den nederlandske regjeringen og MIVD nektet å kommentere til NOS, Die Zeit og ARD om deres felles rapportering.
Kanskje det passer å kaste Zaluzhny under bussen nå siden han angivelig lider av store hodeskader etter å ha vært midt i et russisk bombeangrep.
Det meldes at Kina er lite imponert over hvordan USA har behandlet denne saka:
USAs treghet med å undersøke eksplosjonene på «Nord Stream»-rørledningene har skapt bekymring i Kina», sa den offisielle talspersonen for det kinesiske utenriksdepartementet, Wang Wenbin, tirsdag 13. juni.
– Det har gått over åtte måneder siden eksplosjonene på «Nord Stream», men etterforskningen går veldig sakte. Det er spesielt overraskende at USA, som alltid har vært flink til å bruke hete temaer og strever etter å spille en ledende rolle, forblir taus om denne hendelsen, sa han på en orientering.
USAs passivitet i denne saken, sier diplomaten, skaper alvorlig forvirring. «Hva er årsaken til USAs taushet? Hvilke utrolige hemmeligheter har hendelsen med ‘Nord Stream’ for USA? Jeg mener at USA bør gi en forklaring til det internasjonale samfunnet angående disse spørsmålene,» konkluderte Wang Wenbin.
Den trassige veksten til ytre høyre i Tyskland
Av Bhadrakumar - 15. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/den-trassige-veksten-til-ytre-hoyre-i-tyskland/
Den politiske klassen i Tyskland er rystet over funnene i en YouGov-måling som ble publisert fredag om at 20 prosent av de tyske velgerne ville gi sin stemme til ytre høyre-partiet AfD (Alternativ for Tyskland), noe som gjør det til det nest sterkeste partiet bak sentrumhøyre-partiet CDU (28%) og foran kansler Olaf Scholz sitt SPD (19%). Det er ingen tvil om at det er et politisk jordskjelv.
Av M. K. Bhadrakumar.
Gitt Tysklands proporsjonale representasjonssystem – som er ulikt USA eller Storbritannia hvor altfor politikk er skjør, men er beskyttet av førstemann-forbi-stolpen-stemmesystemet – er det rimelig å anslå at den nåværende «trafikklys»-koalisjonen mellom sentrum-venstre SPD, De Grønne (som spurte 15%) og de nyliberale Fridemokratene eller FDP (7%) ikke lenger har mandat til å styre, etter bare halvannet år i posisjon.
Ved valget til Forbundsdagen i 2021 fikk SPD 25,7%, FDP 11,5% og Miljøpartiet De Grønne 14,8% av stemmene. Dette bratte fallet til koalisjonen på bare 18 måneder innfører en politisk usikkerhet på et tidspunkt hvor økonomien er i dyp resesjon, Ukraina-krigen er ved et vippepunkt og fremveksten av det høyreekstreme AfD, som for øvrig dekker hele høyre spekter fra demokratiske nasjonalister til nynazister, betyr i seg selv et banebrytende skifte i tysk politikk siden andre verdenskrig, med viktige konsekvenser.
20 % er en viktig terskel i en fragmentert politisk situasjon som i Tyskland, og det er politiske observatører som setter AfDs ytre potensial på rundt 30 prosent. Så langt har en koalisjon med AfD vært et tabu for de to mainstream-partiene CDU og SPD. I utviklingssituasjonen står CDU overfor et Hobsons valg (et fritt valg der det i virkeligheten ikke er noen alternativer, o.a.) – en tilbakevending til «den store koalisjonen» med SPD (som det ikke er noen appetitt på, gitt de elendige erfaringene fra perioden 2005–2009 og fra 2013–2021 under kansler Angela Merkel.) Alternativet vil være en koalisjon med ytre høyre AfD, som muligens kan bli uunngåelig på et tidspunkt.
I europeisk politikk generelt er dette den rådende trenden – høyreekstreme som kommer inn fra kulden. Det skjedde nylig i Sverige og skjer nå i Finland. Poenget er at AfD er på rulle nå, og når de først bryter gjennom glassbarrieren på 20 prosent, vil det bli stadig vanskelig for sentrumspartier å ekskludere dem fra mainstream-politikken som koalisjonspartner.
Resesjonen i Tyskland forventes å bli lang, noe som alt annet enn garanterer at på kort sikt i det minste, fungerer den økonomiske syklusen til AfDs fordel. Innvandring er et annet problem som bidrar til AfDs støttegrunnlag. Ifølge offisielle tall økte antallet asylsøknader i Tyskland med 80 prosent mellom januar og mars 2023 sammenlignet med samme periode i fjor.
To andre saker som hisser opp opinionen er misnøye av Scholz’ støtte til Ukraina og raseri over energipolitikken hans. Scholz og SPD har posisjonert seg på Ukrainas side. Dette er en endring i tysk politikk, og problemet fortsetter å splitte folk. AfD, som er euroskeptisk og går inn for forbedrede forhold til Russland, utnytter det faktum at rundt en tredjedel av tyskerne ikke er enige i Scholz sin Ukraina/Russland-politikk.
Betyr dette noe? Det gjør det. Med økonomien i resesjon – og Tyskland drar hele eurosonen med seg – vil den økte oppslutningen om AfD sannsynligvis dempe entusiasmen for å helle mer penger og materiell inn i Ukraina. For eksempel støtter bare 28 % av de som svarte i den siste undersøkelsen leveranse av tyske jagerfly til Ukraina. I følge en Deutsche Welle-rapport: «Samlet sett er støtten til våpenleveranser til Ukraina synkende, bare et mindretall mener at våpenleveransene bør trappes opp. Oppfordringen til diplomati øker: 55 % sier nå at den tyske regjeringen bør forsøke å få til forhandlinger for å få slutt på kampene.»
På samme måte er det en økende polarisering av synspunkter blant tyskere om deres «europeiske» identitet. Som en kommentator påpekte, er det kanskje bare en numerisk tilfeldighet at de 18 % som er helt uenige i forestillingen om en europeisk identitet, er det samme antallet som de nåværende meningsmålingene for AfD. Mer sannsynlig er det en overlapping. Paradoksalt nok øker antallet eurofober og euroskeptikere, og sistnevnte har en tydelig fordel på 56 prosent over 41 prosent eurofober! Dette kan til slutt sette EU i en felle, ettersom liten støtte til EU gjør det vanskeligere for medlemslandene å gå med på videre integrasjon, og likevel er det nødvendig med ytterligere integrasjon for å gjøre EU mer vellykket. Det store bildet er at den typen EU-integrasjon gjennom bakdøren som har skjedd, kanskje ikke fungerer lenger.
AfDs fremtidige potensial er betydelig siden det i Tysklands proporsjonale representasjonsbaserte system ikke trenger å vinne direkte flertall for å styre. På kort sikt er det imidlertid en politisk krise i vente i Tyskland, også forsterket av det faktum at venstresiden krymper og kanskje ikke engang får det minimum på 5 % av stemmene som kreves for å komme inn i neste parlament. Når det gjelder De Grønne, sitter de også fast i gjørme, med sitt rykte svekket av en nepotismeskandale, som vil ha langsiktige virkninger (siden De Grønne er et tett sammensveiset samfunn og de vil heretter slite med å bruke den kraften som ligger i moralske argumenter, noe som har vært et nøkkelelement i deres politiske fremvekst.)
Dessuten, mens de var ved makten trakk De Grønne ut kontakten for atomkraft, og drev Tysklands overgang til fornybar energi opp i en rasende hastighet, noe som gir tilbakeslag blant velgerne. En lov for å tvinge huseiere til å bytte oppvarmingssystem fra olje og gass til varmepumper, fra og med januar neste år, ble en flopp siden kostnadene for husholdningene potensielt er lammende – de varierer mellom £15000 – £40000, avhengig av størrelsen på huset. Fattigere huseiere er stort sett lavere middelklasse, og de er tilfeldigvis også den delen av velgermassen som er mest åpen for ytre høyre.
Det er nok å si at De Grønne i en overskuelig fremtid ikke kommer til å være i stand til å erstatte de tradisjonelle partiene. Dermed åpner det seg et stort gap i det ideologiske landskapet i det politiske sentrum. Det går i en slik retning at AfD på et tidspunkt kan bli uunnværlig for å danne en føderal regjering i Berlin.
Alt snakk om at Tyskland er den neste supermakten ved siden av Kina har forsvunnet. Det virker som en fjern drøm nå. Europas kraftsenter er i grus. Ukraina-krisen ødela festen. Men så må den tyske regjerende eliten i stor grad klandres for det, etter å ha spilt en tvilsom rolle i Ukraina helt siden regimeskiftet i 2014 – spesielt i planen for å undergrave Minsk-avtalene som så for seg regional autonomi for Donbass i et føderalt Ukraina.
I bunn og grunn har de tyske elitene ikke vært i stand til eller villige til å finne ut at deres lands økonomi og nasjonens velstand har blitt bygget på de billige grenseløse energiforsyningene fra Russland og potensialene til det voksende russiske markedet for Tysklands høyteknologiske industri. Nå får de kjenne smaken av den retten de har gjort i stand.
Slik kvittet norske politikere seg med det norske arvesølvet
Av red. PSt - 15. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/slik-kvittet-norske-politikere-seg-med-det-norske-arvesolvet/
Energiloven ble endret i 90/91, da ble strøm/energi vare.
I 1992 ble EØS-avtalen undertegnet, og strømmen/energien ble endel av de fire friheter, samt fri etableringsrett, og innført i EØS avtalen. -ALT som føres inn i EØS-avtalen tilhører EU-jussen. – Som energipakkene…
I 1994 kom Energy Charter Treaty(ECT). Denne forpliktet regjeringa til å tilrettelegge for fri transport av strøm over landegrensene.
Dette la grunnlaget for framtidig bygging av kraftlinjer ut av landet. ECT-avtalen styrer også om landet prøver seg med priskontroll eller regulering av strømproduksjon, for staten må ifølge avtalen betale produsentene det de taper på ikke å ha frihandel med strøm. Interessen for prisregulering fra statens side faller dermed bort.
I 2003 gikk Nordpool over fra å selge kraft i norske kroner, til å selge i euro, en forberedelse til å knytte seg til et europeisk marked…?
I 2009 kom ENTSO-e avtalen. Den sørger for teknisk samkjøring av strømtransporten mellom Norge til andre EU-land.
I 2010 solgte Nordpool den finansielle kraftbørsen til Nastaq-børsen i New York.
Så kom kablene på plass fra 2013…
Oslo børs ble solgt i 2018, til det samme firmaet Euronext, som i desember 2019 fikk kjøpe 66% av aksjene i kraftbørsselskapet Nordpool (Nordpool var opprinnelig etablert som et statlig selskap)
Hovedeier i Nordpool er altså Euronext, Europas største børsselskap. Dette selskapet er igjen eid av amerikanske Intercontinental Exchange, som også eier de største amerikanske børsene.
Og hvem eier tilfeldigvis Intercontinental Exchange?
Sannelig er det ikke de vanlige mistenkte! Hvem kunne ha trodd noe slikt?
Nå vil ikke vi et eneste øyeblikk påstå at norske politikere er betalte agenter for amerikanske finansgiganter. Vi tror de gir bort det norske arvesølvet av personlig overbevisning.
Russland begeistret for enkel kinesisk drone – du får den på Elkjøp
Av red. PSt - 15. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/russland-begeistret-for-enkel-kinesisk-drone-du-far-den-pa-elkjop/
Den kinesiske droneprodusenten DJI får ros av en tidligere russisk hærgeneral fordi dronene deres har vist seg så nyttige under Russlands militære operasjoner. Det er PCmag.com som skriver dette. En leser sendte oss dette tipset.
Som South China Morning Post rapporterer, er hærgeneral Yuri Baluyevsky den tidligere sjefen for generalstaben til de væpnede styrkene i den russiske føderasjonen. En ny bok skrevet av Baluyevsky sier at DJI Mavic-dronen spesifikt har hatt en «revolusjonær» innvirkning på krigføring ved å forbedre nøyaktigheten til artillerivåpen. Ved å holde Mavic svevende over et mål, sammenligner Baluyevsky nøyaktigheten som man får med presisjonsstyrte missiler.
Problemet for DJI og Kina er at Russland bestemmer seg for å utbasunere at de elsker disse dronene. Fredag publiserte den russiske ambassaden i Kina et innlegg på mikrobloggtjenesten Weibo som siterer en rapport fra det russiske statsmediet Sputnik om Balujevskijs bok. Innlegget inkluderte et sitat fra Baluyevsky som sa: «Mavic quadcopter-dronen laget av Kinas DJI har blitt et sant symbol på moderne krigføring.»
Den russiske ambassaden har siden tatt ned innlegget, men ikke før kinesiske brukere reagerte rasende på dets «ondsinnede hensikt» ved å oversvømme innlegget med kommentarer. DJI svarte med sitt eget innlegg på Weibo og sa: «Alle DJI-produkter er designet for sivile formål og kan ikke oppfylle kravene til militære spesifikasjoner … Vi støtter ikke applikasjoner for militære formål.»
I fjor plasserte USA DJI på en investeringsforbudsliste fordi det tjente Kinas militærindustrielle kompleks, med overvåking av uigurer i Xinjiang som konkret eksempel. Så i april i år forsøkte DJI å hindre at dronene deres ble brukt av Russland i krigen med Ukraina. Salget av alle DJI-droner ble suspendert i Russland, men basert på Baluyevsky-kommentarer var det tydeligvis for lite for sent.
Kanskje de vil kjøpe dem på Elkjøp?
Droner forandrer krigføringa
Under krigen om Nagorno-Karabakh ble det for første gang tatt i bruk dronesvermer i krig, og det var som om ryttere til hest skulle slåss mot tanks, skriver våpeninspektøren Scott Ritter. Aserbajdsjan satte inn tyrkiske og israelsk droner, både for å overvåke slagmarka og plukke ut de armenske stillingene og for å bombe dem sønder og sammen.
Scott Ritter skrev:
«Det som skjedde med den armenske hæren i den korte, men brutale 44-dagers krigen med Aserbajdsjan, går utover det å bare tape en krig. Det handlet mer om måten Armenia tapte på og nærmere bestemt hvordan landet tapte. Det som skjedde over himmelen i Nagorno-Karabakh – der Aserbajdsjan satte inn en rekke tyrkiske og israelskproduserte droner, ikke bare for å overvåke og finne koordinatene til armenske posisjoner, men forme og dominere slagmarken hele tiden – kan sammenlignes med en revolusjon i militære anliggender. Det har en likhet med da stridsvogner, mekaniserte pansrede kjøretøyer og fly kom tidlig på 1900-tallet, som til slutt førte til at hestekavaleriet var dødt.
Det er ikke slik at de armenske soldatene ikke var modige, eller godt trente og utstyrte – de var det. Det var at de kjempet en slags krig som var blitt innhentet av teknologi, hvor uansett hvor besluttsomme og modige de var overfor fienden, ble resultatet forhåndsbestemt – deres uunngåelige død og ødeleggelsen av utstyret deres; omlag 2425 armenske soldater mistet livet i kampene, og 185 T-72 stridsvogner, 90 pansrede kampvogner, 182 artilleristykker, 73 flere rakettkastere og 26 luft-rakett-systemer ble ødelagt.»
I en artikkel i Wall Street Journal skriver James Marson og Brett Forrest noe av det samme:
Mindre militære makter over hele verden setter inn billige droner utstyrt med missiler mot pansrede fiender, en ny slagmarktaktikk som viste seg vellykket i fjor i regionale konflikter, og flyttet den strategiske balansen rundt Tyrkia og Russland. Droner bygd i Tyrkia med rimelige digital teknologi ødela tanks og andre pansrede kjøretøyer, samt luftforsvarssystemer, til russiske protegéer i kamper i Syria, Libya og Aserbajdsjan. Disse dronene peker på at fremtidig krigføring blir formet like mye av billige, men effektive våpen som dyre våpen med den mest avanserte teknologien.
«Dette betyr en fullstendig endring av spillet,» sa den britiske forsvarsministeren Ben Wallace i en tale i fjor, med henvisning til Syrias store tap mot tyrkiske droner.
Eksemplet med DJI-dronen viser hvor håpløst det er å prøve å stanse militær buk av det som er blitt billig og lett tilgjengelig forbrukerelektronikk.
To selvinnlysende erfaringer fra covidpandemien
Av Halvor Næss - 15. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/to-selvinnlysende-erfaringer-fra-covidpandemien/
Det er nå over tre år siden covidpandemien startet og to nærmest selvinnlysende påstander oppsummerer de viktigste erfaringene.
Uten myndighetenes drakoniske håndtering ville pandemien forløpt under radaren for folk flest.
Negative konsekvenser som konkurser, inflasjon, mangelfull skolegang, skolevegring, depresjoner skyldes utelukkende myndighetens håndtering av pandemien og ikke Corona-viruset.
Begrunnelsen for første påstand er at dersom myndighetene ikke hadde stengt ned og etablert et testregime med karantene av friske, massemedia hadde unnlatt å provosere fram frykt i befolkningen med krigsoverskrifter og NRK hadde latt være å ramse opp antall smittede og døde mange ganger i døgnet, så ville folk flest ikke visst at en luftveispandemi med et nytt virus bølget gjennom befolkningen. De fleste av oss har hatt Covid både en og to ganger. Covid gir influensalignende symptomer og er for de fleste en mild sykdom. Slike luftveisinfeksjoner er vi vant med. Covid har litt høyere dødelighet enn vanlig influensa, men de færreste kjenner noen som er døde av Covid. Jeg har spurt mange og alle svarer nei. Det passer med at bare en av tusen smittede dør av Covid ifølge Folkehelseinstituttet. Empiriske studier viser at myndighetenes håndtering hadde liten eller ingen effekt på smitte eller død. Det er derfor selvinnlysende at uten myndighetenes håndtering og massemedias krigsoverskrifter så ville folk flest ikke opplevd pandemien som noe annet enn det de er vant med i influensasesongene.
Begrunnelsen for den andre påstanden er at Covid for de fleste er en mild influensalignende sykdom av få dagers varighet. De aller fleste som dør, er over 70 år eller har kompliserende sykdommer. Det betyr at det ikke er den arbeidsføre del av befolkningen som dør. Konsekvensene av selve viruset er derfor ikke verre enn etter en litt hard influensasesong. I stedet har vi opplevd konkurser, økonomisk nedtur, mangelfull skolegang med mer som bare kan forklares av myndighetenes drakoniske håndtering i form av nedstengninger av næringsvirksomhet og skoler, grensestengning, karantene av friske osv.
Påstandene var kanskje ikke selvinnlysende allerede i mars 2020, men de var sannsynlige. Allerede da pekte tall i retning av at dødeligheten var lav og at det først og fremst var gamle som døde. Retningslinjer for håndtering av luftveispandemier før mars 2020 anbefalte ikke nedstengninger av næringsvirksomhet eller skoler. Stengning av grenser eller karantene av friske ble heller ikke anbefalt. Tvert imot var anbefalingene at livet burde gå sin gang på normal måte nettopp for å hindre de negative konsekvensene vi nå opplever som følge av myndighetenes håndtering.
Litt refleksjon burde forsikre de fleste om at påstandene over er selvinnlysende. Man må være «ekspert» blendet av datamodeller for ikke å se at myndighetenes håndtering har vært en lang serie med feil og ført til alvorlige konsekvenser for befolkningen. Håndteringen viser hvor store skade myndighetene kan påføre en befolkning.
En gjeldskatastrofe utvikler seg
Av Michael Roberts - 15. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/en-gjeldskatastrofe-utvikler-seg/
Av Michael Roberts, 14. juni 2023.
Neste uke møtes 300 internasjonale organisasjoner og 100 statsledere i Paris for å diskutere hvordan man kan «bygge et mer responsivt, mer rettferdig og mer inkluderende internasjonalt finanssystem for å bekjempe ulikheter, finansiere klimaomstillingen og bringe oss nærmere oppnåelsen av bærekraftsmålene». Dette møtet er i Paris fordi det er den såkalte Parisklubben som i løpet av de siste 60 årene har overvåket og forvaltet lån og kreditt fra regjeringer og statsgaranterte private banker til de såkalte utviklingslandene – løst kalt det globale sør i disse dager.
Møtet finner sted når situasjonen for store deler av det globale sør i perioden etter pandemien er prekær. Det er mye snakk i det globale nord om stigende renter som forårsaker bankkriser og truer med konkurser for såkalte ‘zombieselskaper’ overbelastet med gjeld. Men dette er ingenting i forhold til den økonomiske og sosiale skaden som lavinntektsland med høy gjeld i Afrika, Asia og Latin-Amerika lider.
Det er mer enn et år siden jeg skrev et innlegg med tittelen The submerging debt crisis, der jeg beskrev det økonomiske stresset som legges på små, lavinntektsøkonomier rundt om i verden fra mat- og energiinflasjon, stigende renter og en sterk dollar. Så identifiserte jeg Ghana, Sri Lanka, Egypt og Argentina. Faktisk, så langt tilbake som midt i pandemien i 2020, fremhevet jeg den voksende gjeldskatastrofen for over 30 ‘fremvoksende’ økonomier, med mange av de fattigste menneskene på planeten.
Under pandemien ble IMF og Verdensbanken enige om et begrenset moratorium på at disse landene betjener og tilbakebetaler gjelden sin. Men dette var ikke en ettergivelse og moratoriet er nå over. Og det var ingenting ble gjort med Paris-klubbens gjeld eller med den enorme gjelden til private banker og andre finansinstitusjoner, som fortsatte å kreve sitt pund kjøtt. Og siden slutten av pandemien har den kraftige økningen i rentene på global gjeld og en sterk amerikansk dollar (mye av den globale gjelden er i dollar) tvunget enda flere land til randen av betalingsmislighold og inn i ytterligere fattigdom.
De fleste fattige land er avhengige av å selge råvarer og landbruksprodukter eller montere produksjonsdeler for Nord-Korea. Det betyr at eksportinntektene er avgjørende for nasjonalinntekten. Men veksten i verdenshandelen har falt bort, særlig siden den store resesjonen i 2008-9 og enda mer etter pandemien. Volumet av verdenshandelen vokste med en gjennomsnittlig hastighet på 5,8% i året mellom 1970 og 2008, mens BNP-veksten i gjennomsnitt var 3,3%. Men i den lange depresjonen fra 2011 til 2023 var den gjennomsnittlige veksten i verdenshandelen bare 3,4 % i året, mens den globale BNP-veksten i gjennomsnitt bare var 2,7 %. Faktisk har reelt BNP per hode for det globale sør, unntatt Kina, stagnert relativt til avanserte kapitalistøkonomier.
Reduksjonen i veksten i verdenshandelen rammer spesielt «fremvoksende» økonomier. Eksportveksten i økonomiene i det globale sør har falt med mer enn halvparten av det som ble oppnådd før den store resesjonen. Og dette tiltaket inkluderer Kina, verdens største eksportøkonomi.
Veksten i verdenshandelen i første kvartal 2023 er nå på -0,9 %, etter en nedgang på 2,0 % i siste kvartal i fjor. De fleste regioner viste en nedgang i varehandelen i løpet av de to siste kvartalene, noe som signaliserte en ytterligere nedgang i varehandelen, ifølge CPD. Og nå er det en global resesjon i produksjonsøkonomien.
Global produksjons-PMI (alt under 50 er resesjon).
Verdensbankens siste Global Economic Prospects maler en alvorlig situasjon for mange fattigere økonomier. Den sier at FNs 2030 mål for kampen mot fattigdom nå er «godt ute av kurs». Verdens fattigste land forventes å betale regninger på mer enn 35% i renter på gjeld i år for å dekke de ekstra kostnadene ved Covid-19-pandemien og en dramatisk økning i prisen på matimport. Mer enn 100 milliarder dollar ekstra vil bli brukt av de fattigste 75 landene, mange av dem i Afrika sør for Sahara, for å dekke lån tatt opp hovedsakelig det siste tiåret.
Gjeldsbetalinger forbruker mer av offentlige utgifter i fattige land enn da de allerede slet med å skaffe utdanning og helsetjenester. Det er mer sannsynlig at krig og ekstremvær knyttet til klimakrisen forårsaker nød i lavinntektsland enn andre steder på grunn av sparsomme sosiale sikkerhetsnett. I gjennomsnitt bruker de fattigste landene bare 3% av BNP på sine mest sårbare borgere – sammenlignet med et gjennomsnitt på 26% for andre økonomier.
Den økonomiske veksten i andre utviklingsøkonomier enn Kina vil falle fra 4,1 prosent i 2022 til 2,9 prosent i 2023. Verdensbankens sjeføkonom Gill sa: «Innen utgangen av 2024 vil inntektsveksten per innbygger i omtrent en tredjedel av EMDE-ene være lavere enn den var like før pandemien. I lavinntektsland – spesielt de fattigste – er skaden enda større: i omtrent en tredjedel av disse landene vil inntektene per innbygger i 2024 forbli under 2019-nivåene med et gjennomsnitt på 6%.» Fjorten lavinntektsland er allerede i, eller har høy risiko for, gjeldsproblemer, opp fra bare seks i 2015. Så mange som 21 land er sårbare.
La oss bare vurdere noen av disse gjeldskatastrofene
Ghana har lenge vært ansett som en suksesshistorie og en modell for afrikansk utvikling. Det er en stor produsent av gull og kakao og har en av regionens høyeste BNP per hode. Men regjeringen har nå blitt tvunget til en IMF-redningspakke på 3 milliarder dollar da den misligholdt sin gjeld i desember i fjor. Staten lånte mye for å skjerme økonomien fra virkningene av pandemien. Som et resultat gikk gjelden i offentlig sektor fra 62% av BNP i 2020 til mer enn 100% i fjor. Gjeldsbetjening tar nå opp om lag 70 prosent av statens inntekter.
Ghana ble stengt ute fra internasjonale gjeldsmarkeder da bekymringene vokste over landets evne til å tilbakebetale det landet skyldte. Nå må innenlandske långivere dvs. lokale banker akseptere et tap på sine lån for å få IMF midler. Men Ghana må også få utenlandske långivere til å ta en «avkorting» på $ 34bn av gjelden, og det vil ikke være lett. Private långivere er ansvarlige for 60% av pålydende av Ghanas eksterne gjeld, men de høye rentene de belaster betyr at de er ansvarlige for 75% av gjeldsbetalinger. Disse långiverne vil ikke ta noen hårklipp uten kamp. Den ghanesiske regjeringen har sluttet å låne mer og pålegger alvorlige utgiftskutt på offentlige tjenester, som det er. Skattene økes – men dette vil bare ramme de som er i «formell» sysselsetting. De fleste jobber «uformelt» med kontanter, og mange selskaper unndrar skatt helt. Korrupsjonen florerer.
Nærliggende Nigeria er også dypt i trøbbel. Afrikas største land er ridd av interne kriger, endemisk korrupsjon og sløsing med energiinntekter. Utenlandske direkteinvesteringer har falt til sitt laveste nivå på ni år: fra 3 milliarder dollar i 2015 til 468 millioner dollar. Det er spådd at 13 millioner nigerianere til vil falle under fattigdomsgrensen mellom 2019 og 2025.
Libanon er et land som fortsatt ikke har noen regjering ett år etter nasjonale valg, med bare en midlertidig administrasjon på plass, og har vært uten president i syv måneder. Den tidligere sentralbanksjefen anklages for korrupsjon, hvitvasking og underslag. Det libanesiske pundet har mistet mer enn 98 % av sin verdi mot dollar siden 2019, mens den årlige inflasjonen klatret til 269 % i april.
Over i Asia, et enormt befolket land (230m), Pakistan, er i en dyp politisk og økonomisk krise og har vendt seg til IMF for en bailout. Landet har 126 milliarder dollar i utenlandsgjeld og må betale tilbake 80 milliarder dollar av dette de neste tre årene. Rupien har mistet 50% av sin verdi sammenlignet med amerikanske dollar. Valutareserver for å dekke betalinger er nede i bare 4,5 milliarder dollar. BNP faller. Landet har blitt rammet av jordskjelv og flom og blir styrt av militæret, som suger opp mye av offentlige utgifter. Inflasjonen på 38% er på et rekordhøyt nivå.
Så er det Argentina, en av de bedrestilte «fremvoksende» økonomiene. Økonomien er låst i kronisk hyperinflasjon og gjeld. De har nok en gang blitt tvunget til å gå til IMF for å få mer penger til å betale tilbake det de allerede skylder. Landet står overfor store gjeldsnedbetalinger denne måneden og neste.
Og valutareservene har gått tomme. Argentinas nettoreserver ble negative i mai.
Sri Lankas gjeldsmareritt i 2021 kulminerte i masseprotester og flukt fra den daværende presidenten fra landet. Men gjelden består. Mye har blitt gjort ut av gjelden til Kina, og det har blitt hevdet at Kina er problemet ved å drive fattige land inn i en «gjeldsfelle». Men bare 14% av Sri Lankas utenlandsgjeld skyldes Kina, mens 43% skyldes private obligasjonseiere (hovedsakelig vestlige gribbefond som BlackRock og banker som Storbritannias HSBC og Frankrikes Crédit Agricole). Ytterligere 16% skyldes Den asiatiske utviklingsbanken (som USA har betydelig innflytelse over) og 10% skyldes Verdensbanken (dominert av USA også). Så «multilateral» gjeld betyr egentlig gjeld til USA-dominerte institusjoner.
Hva må gjøres? Det første umiddelbare tiltaket er helt klart å slette den enorme gjelden som disse fattige landene har bygget opp. Gjelden er et resultat av en svak kapitalistisk verdensøkonomi; korrupsjon og vanstyre av lokale myndigheter; og det grådige presset på ressurser og inntekter fra utenlandske långivere.
Det er en betydelig konsentrasjon av eierandeler på noen få store eksterne kreditorer. Tilbake på 1990-tallet utgjorde de fem største eksterne kreditorene 60% av den totale eksterne kreditten til lavinntektsland og besto hovedsakelig av multilaterale kreditorer og Parisklubbens kreditorer. Ved utgangen av 2021 hadde konsentrasjonen av de fem største eksterne kreditorene økt ytterligere, og utgjorde 75 % av den totale eksterne kreditten til LIC. Og andelen gjeld til privat sektor har omtrent doblet seg fra 8% til 19%. Så hvis IMF, Verdensbanken og bare noen få sentrale kreditorland ble enige, kunne gjelden til de fattige landene fjernes. Vil Paris-møtet gjøre noe med dette? Jeg tviler på det.
Så er det det langsiktige problemet: den imperialistiske blokkens kontinuerlige utnyttelse, gjennom sine multinasjonale selskaper og finansinstitusjoner, av arbeidet i det globale sør med medvirkning fra innenlandske selskaper og regjeringer fra den lokale eliten. Uten en total omstrukturering av verdensøkonomien i retning av kollektivt eierskap og planlegging under arbeiderregjeringer, vil gjeldselendigheten fortsette.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Michael Roberts: