Nyhetsbrev steigan.no 15.05.2023
John Pilger: Utarmet uran i Ukraina
Hva skal en stemme og gjøre i en skjellsettende tid?
Viktige trekk på sjakkbrettet i Vest-Asia
Skjebnesvangert møte i WHO – får de fullmakt til å innføre globalt «helse»diktatur?
Iran og Egypt diskuterer normalisering
Amerikanske lovgivere fremmer lovforslag for å bekjempe Syria-normalisering
John Pilger: Utarmet uran i Ukraina
Av John Pilger - 15. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/john-pilger-utarmet-uran-i-ukraina/
John Pilger og Declassified UKs Phil Miller diskuterer utarmet uran for et offensivt Ukraina, noe Vesten vet vil mislykkes. Vil utarmet uran bare bli brukt til å forgifte etniske russere i Donbass?
Ammunisjon med utarmet uran har blitt sendt til Ukraina, noe som ble bekreftet av den britiske forsvarsminister James Heappey forrige uke. Storbritannia kunngjorde i forrige måned at de ville sende ammunisjonen til bruk med Challenger 2-stridsvogner i Ukraina, et trekk som umiddelbart eskalerte kjernefysiske spenninger med Russland, president Vladimir Putin truet med å plassere taktiske atomvåpen i Hviterussland bare noen dager senere.
Det britiske trekket kommer midt i indikasjoner på at Kiev er stadig mer desperat, til det punktet at Kiev er villig til å svi av den jorda de kjemper for.
I løpet av de siste månedene har dokumenter som har kommet fram som en del av Pentagon-lekkasjen vist at ukrainske styrker har det langt verre enn tidligere rapportert av konsernmedier. Som har vist tidligere viser de lekkede dokumentene at «den lenge planlagte ukrainske offensiven vil mislykkes.»
Storbritannias beslutning om å sende ammunisjon med utarmet uran til Ukraina representerer mer enn en farlig eskalering i Vestens proxy-krig med en atomvåpenmakt. Det er et eksempel på Ukrainas vilje til å angripe den etniske russiske befolkningen i det østlige Ukraina og forgifte landet det prøver å beholde, men vet at det ikke vil være i stand til det. Utarmet uran vil ha effekter ikke bare på russiske soldater, men også på sivilbefolkningen i årene som kommer.
Russland grep inn i Ukraina etter åtte års krig fra Kiev mot de etniske russerne i øst som hadde erklært uavhengighet fra Ukraina etter det USA-støttede kuppet i 2014.
Amerikanske og britiske konsernmedier ser ut til å avfeie bekymringene for russisk atomskalering som svar på bruken av utarmet uran, og den offisielle linja i Vesten er at slike våpen representerer en lav miljørisiko.
Det er imidlertid tungtveiende grunner til å stille spørsmål ved den offisielle holdninga. Runder med utarmet uran ble brukt av amerikanske styrker i begge Irak-krigene, så vel som på Balkan på 1990-tallet. Ammunisjon med utarmet uran er tyngre enn bly og brukes vanligvis til å gjennombore pansringen på stridsvogner. Ved støt mot metall skjærer, brenner og fordamper det. Denne prosessen produserer giftig radioaktivt støv.
En rapport fra The Guardian fra 1999 gjenga holdninga til forskere som uttalte seg i forbindelse med bombinga av Kosovo med utarmet uran: «En enkelt partikkel av utarmet uran som sitter fast i lymfeknuten kan ødelegge hele immunsystemet.»
I John Pilgers film som dokumenterer Irak etter den første Gulf-krigen, Paying the Price: Killing the Children of Iraq, snakket han med leger i Basra hvor de rapporterte og flere ganger økning i kreftdødsfall. Pilger snakket også med en irakisk barnelege som beskrev en tilstrømning av medfødte misdannelser som man aldri hadde sett før krigen.
Når det gjelder den andre Irak-krigen, ble de mest slående rapporterte effektene av utarmet og andre giftige stoffer sett i Fallujah, der amerikanske styrker bombet nådeløst i 2004.
Økningan i fødselsdefekter i Irak har blitt kalt «katastrofale», og The Guardian gikk så langt som å publisere et stykke i 2014 som anklaget Verdens helseorganisasjon for å dekke over det «atommarerittet» som ble etterlatt i Fallujah av USA og Storbritannia. Andre har sammenlignet byens helsekrise med den etter USAs atomangrep på Hiroshima.
Er dette fremtida for generasjoner av etniske russere i Ukraina?
Ukraina har kurs mot å tape, om enn sakte, på slagmarka, hva kan man oppnå ved å ta ut noen flere russiske stridsvogner hvis det permanent gjør landet til en fare for innbyggerne, gjennomsyret av giftige støvpartikler av radioaktivt tungmetall? Hvordan kan denne avgjørelsen sees på som noe annet enn en ondskapsfull innrømmelse av at landet går tapt, og at det å «salte» det er en siste handling av ondskap mot etniske russere i Donbass?
Hva skal en stemme og gjøre i en skjellsettende tid?
Av Lars Ranes - 15. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/hva-skal-en-stemme-og-gjore-i-en-skjellsettende-tid/
For å reorientere seg bør en først kvitte seg med illusjonen om at valg betyr noe fra eller til i noen deler av verden lenger. Politikk i den «demokratiske» delen har blitt kunsten å tilpasse seg makten som er vokst frem av ekteskapet mellom stat, industri og finans, og i dag utgjør den korporative staten. De etablerte partiene har blitt en del av systemet, og problemet, fremfor løsningen. Politikk for å stake ut motsatt kurs, mot desentralisert makt og et livsgrunnlag fundamentert i primærnæringen, er en klok strategi. Samtidig må det bygges allianser og en ny ark: En livbåt og en ny start som gjør det mulig å forlate Titanic-skuta før den treffer isfjellet.
Veien til helvete er brolagt av tilsynelatende gode intensjoner til elitene, som alltid må ha mer makt og kontroll for å nå sine mål. Med grådighetens tyngdekraft kommer kleptokratiet og plutokratiet snikende, og en gjøkunge vel plassert i velferdsstaten.
Det krever selvransakelse og dybdeforståelse å stake ut en rettferdig ny vei, som spiller på naturens premisser og kan tilby meningsfulle liv og arbeid for alle.
Den sentraliserte makten har langt på vei formet verdensbildet til den oppvoksende generasjon. Det er lett tro at EU, WHO og NATO handler om samarbeid for å løse felles problemer og utfordringer, til beste for vår økonomi, helse, naturen og verdensfreden, når det er det eneste de leser i avisen.
Vårt medansvar
Det er viktig å forstå at alle er medansvarlige for dagens tilstand og de dårlige økonomiske utsiktene vi står overfor. Veien formes ikke bare av sentralmakta.
Den brolegges også av de valgene hvert individ i samfunnet tar. Det gjelder i mindre grad hvem vi stemmer på til valg, men det å være lønnstager og konsument av varer og tjenester i et system som formes av konkurranse og penger.
De fleste velger minste motstands vei: Konformitet og materiell trygghet i et samfunn basert på markedsliberalisme og konkurranse, hvor den største fisken blir igjen til slutt. De fleste ser seg tjent med å følge den.
Vesten er nå på høyden i sin materialistiske vekstsyklus. Enorme ressurser, finansiert av inflasjonsdrivende gjeld, skatt og avgifter, ødsles uten at noe blir bedre, fordi systemene som skulle ivareta din og min helse og velferd har blitt mer opptatt av å nære seg selv. Den umettelige gjøkungen består av akademikere, finansfolk, konsulenter, mediafolk, byråkrater og politikere med høy lønn, og eierskapet som de tjener.
CO2 på hjernen
Etter at fugleungene som gjøken kastet ut har blitt anemiske etter noen års krigføring mot tidens nye «pester» og stormakter som truer vestens hegemoni, vil krigen mot karbongasser trolig årelate oss for det som er igjen av velstanden som ble bygd etter krigen.
For sentralmakten gjelder det alltid å ha en fiende som skaper frykt, som krever underkastelse og enighet, og forsvarer mer uvettig pengebruk til krig og brannslukking.
I kjølvannet av Titanic-skuta strømmer regler og direktiver fra EU-apparatet. Tiden har nå kommet for å overvåke og legge seg bort i hvordan vi skal bruke pengene våre for å berge klimaet.
Dokumentsamfunnet
Tusentalls lojale arbeidsmaur som lager og flytter dokumenter på en skjerm, og ikke produserer mat og nyttige ting, kan enn så lenge betale seg ut av prisstigningen. Det offentlig har passert 60% av «verdiskapningen».
Tusenvis av nye mastergrader må ha høy lønn for å betale tidenes høyeste boligpriser. Da er det velkomment at et esende PST trenger flere folk som kan følge med om noen bedriver statsfiendtlig aktivitet og truer gjøkungen i reiret.
Kanskje lokker Moderna og Pfizer nyutdannede bioteknologer og biokjemikere med et tilbud utenlands for å utvikle morgendagens høyteknologiske medisin og vaksiner. Eller jobbe for verdensfreden i Kongsberg Gruppen. Inntil det meste av jobber er erstattet av kunstig intelligens og roboter.
Ingen er uskyldige
For bonden og industriarbeideren er det for sent, men de var med på leken så lenge de ikke fikk smake steken.
Den tradisjonelle bonden har lastet på med kjemiindustriens kunstige gjødsel og sprøytegift for sine åkre så lenge han kunne leve på subsidiert melk, gjeld og støtteordninger. Nå er utsikten minstepensjon. Industriarbeideren har ikke brydd seg så mye om hva han produserer og for hvem, bare tariffen er ålreit. Vi har alle etterspurt og konsumert varene så lenge de har vært billige nok.
Hva skal vi gjøre når det er bruk for de færreste, og vi ikke har flere penger og eiendeler som staten og korporasjonene kan tappe oss for. Da ender vi som en utgiftspost på statens balanse, redusert til en unyttig spiser og et negativt klimaavtrykk.
De andres tur nå
De undertrykte landene i øst og sør har endelig fått en mulighet til å slite seg ut av det vestlige imperiets økonomiske lenker og betingede almisser. Kina og Russland byr til dans, til tross for vestens desperate forsøk på å holde føringen. Det er bare en fordel at de nye geopolitiske stormaktene er mer tradisjonelle og mindre opptatt av woke og karbongasser.
Selv om den økonomiske veksten vil forflyttes til andre deler av verden, vil den sannsynligvis heller ikke bringe varig lykke der. Selv om den bygges på en sosial kontrakt om at godet skal komme folket til gode, forankret i landets moderne historie, kultur og en autoritær ledelse som må levere på det. I motsetning til i vest, hvor kapitalismen ble et gode for de få, og det store hoffet som nå jobber for dens interesser.
De kan lære av våre feil
Økonomisk vekst i nye globale øst og sør vil også være basert på konkurranse, effektivisering og stordrift. Nå som vi står ved et kritisk teknologisk tidsskille, hvor genmanipulasjon lett kan «forbedre» både planter, dyr og mennesker, og kunstig intelligens og roboter kan overgå mennesket i smarthet og produktivitet, kan det også gå ille når nye demografier skal opp og frem.
Ved å benytte lærdommen vi har samlet i her i vest på hvordan vi ikke skal gjøre det, kan vi forhåpentligvis være til hjelp når voksesmertene også kommer i øst og sør.
Kritisk å endre kurs nå
Grovt og kort fortalt: Vi har redusert jordens mangfold av arter, til land og vanns, med 50% de siste 50 årene. Vi har halvert innholdet av mineraler som er essensielle for vår helse, i matjorda de siste 50 årene. Befruktningsevnen er redusert med 50%.
Den materialistiske veksten var aldri ment å ivareta økologi, artsmangfold og det livsviktige samspillet mellom matjorden og vår egen helse. Den er bygget på kjemisk industri og konkurranse, patenter, standardisering og effektivisering, som gir mat og medisiner med bieffekter, og billige varer som forsøpler naturen. Internasjonale handelsavtaler, EU-direktiver og politikere som løper storkapitalens ærend, akselererer det destruktive løpet. Snart er det umulig å leve av egne hender og skaperkraft.
Kronisk sykdom – et symptom
Det store artsmangfoldet av nyttige mikrober i matjorda og vårt eget fordøyelsessystem, fundamentet for vår vitalitet og helse, er det ikke mye igjen av. Kronisk sykdom, fysisk og psykisk, er snart mer normalen enn unntaket. Når kreftsvulstene vokser svares det med mer cellegift og stråling. Krig mot naturen og vårt eget økosystem er det vi kan best.
Vi stoler ikke lenger på vårt eget immunforsvar, men overgir det til farmaindustrien som gjør det til et nytt lukrativt marked. Så lenge staten sponser bretter vi opp armen og spiser av dosetten når vi blir kronisk syke og gamle. Helsevesenet er ikke lenger bærekraftig.
Den levende jorden
I indiansk naturvisdom er det essensielt å leve «med» jorden, som gir oss hva vi trenger av mat og ly. Ikke misbruke den ved å dekke den med betong og ødelegge de naturlige livsbetingelsene til plantene med kjemisk gjødsel, sprøytegifter og store landbruksmaskiner.
En teskje sunn matjord inneholder 100 milliarder bakterier fordelt på 10 000 arter. De gjør jordens næring tilgjengelig for plantene, og vi blir friske av å spise dem når vi går veien utenom matindustriens raffinerier.
Flukten fra den korporative staten
Mange rømmer nå Titanic-skuta i USA.Enny variant av homestead-bevegelsen er på gang. Den første oppsto for godt over 100 år siden da halvannen million bosetninger med åkerlapp ble etablert på prærie og i ødemark med regjeringens støtte og velsignelse.
Den nye bevegelsen er en flukt fra regjeringen, som en ikke lenger kan stole på. Den har gjort politikk til sirkus og kamp mot meningsmotstandere hvor ingen triks er skitne nok. Den som gir mest til Big: farma, våpen og aktørene som skal berike seg på det nye «grønne» kontroll-og overåknings-samfunnet, har størst sjanse for å vinne.
Når tidenes finansboble snart sprekker kan det bli stor armo, og folk kan miste sine sparepenger og pensjon. Produksjonen er allerede flyttet ut av landet, og stive priser og dårligere matforsyning nå blir ikke bedre når det blir enda verre å kjøpe mat fra en verden som heller vil kvitte seg med amerikanske dollar.
De vil leve med jorden
De nye «homesteaderne» vil bort fra den pengeinfiserte staten. Det er et stort steg å ta, men bølgen av utvandrere fra urbane strøk omtales nå som en tsunami. De satser på levende matjord, uavhengig eller i felleskap hvor en hjelper hverandre. Messer og sammenkomster samler allerede over hundre tusen i antall.
I motsetning til de gamle utvandrerne som gikk en skrinn og tøff hverdag i møte, har de nye tilgang til det beste av moderne teknologi, inkludert off-grid energiforsyning og små motoriserte hjelpemidler for såing, høsting, og gjødsling med flytende kompost som syder av liv. Økologisk jordbruk er ikke lenger avlinger med skrumpne små grønnsaker.
«Singing frogs farm» i California er et lysende eksempel på hvor mye overflod en liten jordlapp kan gi for flere familier og arbeidere.
«De praktiserer definitivt den tredoble bunnlinjen. De integrerer produktivitet, økonomisk avkastning, økologisk forvaltning og investeringer i sine ansatte og samfunnet. Uten kompromiss.”
Kate Greenburg, … Colorado Agriculture Commisioner
Tid for de enkle spørsmålene
Er det avgassene fra husdyrene og den gamle risplanten som har næret verden i århundrer som nå får kloden til å koke? Er det nok med et selvbygget laftahus med vedkomfyr og annen off-grid-energi for 500 000 kr, eller må huset koste 5 millioner for å få storindustriens EU-stempel.
Kan det også bli forbudt å dyrke sin egen mat, ha sin egen ku og hogge sin egen ved i Norge, som en allerede ser tendenser av i deler av verden. Blir vi lykkeligere av 15 000 flere EU-direktiver eller er det bedre å frigjøre seg fra de 15 000 som vi allerede har?
Gode forutsetninger i Norge
Det kan bli lenge å vente for de som tror at partiene som utgjør etablissementet på Stortinget vil finne tilbake til sine røtter, og det er dårlig tid. Dessverre sitter de fleste av oss fast i vår avhengighet av storsamfunnet. Da kan det være meningsfullt og strategisk lurt å begynne å bygge et parallelt liv og samfunn nå, som en kan falle tilbake på hvis det gamle blir utålelig.
Samarbeid er nøkkelen og små og fleksible drifts- og boformer, som i en kolonihage tilknyttet et bruk: Jordbruk, skogbruk, fiske, jakt og annen sank fra naturen. En ku og en sau eller to, en systue og skomaker, og simsalabim så kan en ha et meningsfylt liv som deltids eller fulltidsarbeider på landet.
Å bygge arken sammen
Det er kraft i sannheten og stå opp for det som en mener er riktig. Selv om 90% av folket med sitt daglige arbeid, konsum og politiske stemme vil leve i en verden styrt og formet av EU-kommisjonen og de store korporasjonene og dens massemedier, så kan gjenværende 10% vise at det finns en bedre vei. Det beste er å vise med handling.
Bytting av varer og tjenester er aktuell sivil ulydighet for de som ikke vil nære gjøkungen og bidra til sentralmaktens stadige krigsprosjekter: virus-krig, NATO-krig og CO2-krig.
Nye takter for samarbeid
Nytenkningen i det gamle Bonde og Småbrukarlaget er gode takter. De allierer seg med Framtiden i våre hender og lederskikkelser fra andre forbund, for en bred allianse for det norske småbruket og selvberging på mat.
Mange hjelpsomme personer med faglig integritet organiserte seg og sto opp for våre individuelle friheter og opplyste oss da myndighetene innførte sitt nye smitte-terrorvelde, og sikret seg varig hjemmel for mer av det samme med nok en kjapp høringsrunde. Det er fortsatt liv i venstresidens fredsfane, selv om den ikke har noen plass i det gode selskap på Stortinget. Driftige alternative media, som steigan.no, gjør det fortsatt mulig å bli hørt, uten å bli filtrert og stoppet av den korporative statens mange redaksjoner.
Hva skal en stemme og gjøre?
Å krangle om enkeltsaker og dyrke polariteten langs den forslitte politiske aksen er ikke nødvendigvis klokt eller taktisk lurt når Titanic-skuta nærmer seg isfjellet. Det er bedre psykologi å være raus og inkluderende, og støtte meningsfeller fra alle kanter. Om skatten er x eller y % spiller mindre rolle når gjøkungen spiser hele kaka likevel, og bare levner smuler igjen til de opprinnelige fugleungene.
Det er noen små partier med en tydelig antiglobalistisk profil som fortjener stemmen til de som ellers finner seg hjemme i deres politikk.
Initiativet Folkestyret, mye takket være vår tids Jeanne d´Arc, Susanne Heart, som har mot og hode og hjerte på riktig plass, presenterer seg som en politisk nøytral folkebevegelse som fokuserer på det presserende: «Å styrke demokratiet og individets frihet gjennom å innføre et mer desentralisert folkestyre i Norge». De stiller lister der de kan, og skulle gjerne hatt noen signaturer der det enda mangler (info-gruppe på Face Book).
Desentralisert makt og innflytelse med grunnlag i menneskerettene og naturretten er et godt mantra mot det altoverskyggende egoet av sentralisert og korporativ makt som nå truer alt og alle.
Det gjelder å bygge arken nå, for å kunne hoppe av Titanic-ferden før livbåtene kun er for første klasse, og også ha plass og hjerterom for kua, risplanten og andre utryddingstruede arter enn mennesket.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Viktige trekk på sjakkbrettet i Vest-Asia
Av Pepe Escobar - 15. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/viktige-trekk-pa-sjakkbrettet-i-vest-asia/
I stormaktskonkurransen henger alt sammen: Usikre forhandlinger mellom Russland og NATO om Ukraina kan bli påvirket av Tyrkias eventuelle vending etter valget og Syrias tilbakevending til Den arabiske liga.
The Cradle, 9. mai 2023.
Vest-Asia er en region som for tida opplever stor geopolitisk aktivitet. Nylig diplomatisk innsats, initiert av Russland og overvåket av Kina, sikret en lenge unnvikende iransk og saudiarabisk tilnærming, mens Syrias tilbakekomst til Den arabiske liga har blitt ønsket velkommen med stor fanfare. Den diplomatiske bølgen signaliserer et skifte bort fra den keiserlige «splitt og hersk»-taktikk som har blitt brukt i flere tiår for å skape nasjonale, stammemessige og sekteriske kløfter i hele denne strategiske regionen.
Proxy-krigen i Syria, støttet av imperiet og dets terrorister – inkludert okkupasjon av ressursrike territorier og massetjuveri av syrisk olje – fortsetter å rase til tross for at Damaskus har fått overtaket. Denne fordelen, svekket de siste årene av en floke av vestlige økonomiske drapssanksjoner, vokser nå eksponentielt: Den syriske staten ble ytterligere styrket av Irans president Ebrahim Raisis nylige offisielle besøk – som lovet å utvide bilaterale bånd – like før Syria kom tilbake til Den arabiske liga.
«Assad må gå» – et meme snytt rett ut av kollektiv vestlig hybris – gikk til slutt ikke. Til tross for imperiets trusler kom de arabiske statene som hadde forsøkt å isolere den syriske presidenten tilbake for å prise ham på nytt, anført av Moskva og Teheran.
Syria er mye diskutert i informerte kretser i Moskva. Det er en slags konsensus om at Russland, som nå er opptatt med «alt eller ingenting» proxy-krigen mot NATO, for øyeblikket ikke vil være i stand til å innføre en syrisk fredsløsning, men det utelukker ikke at saudierne, iranerne og tyrkerne fronter en russiskledet avtale.
Hadde det ikke vært for den aggressive oppførselen til Straussianske neo-cons i Washington kunne en omfattende multiterritoriell fred blitt oppnådd, inkludert alt fra Syrias suverenitet, til en demilitarisert sone i de russiske vestlige grenselandene, stabilitet i Kaukasus, og en grad av respekt for internasjonal lov.
Det er imidlertid lite sannsynlig at en slik avtale blir realisert, og i stedet vil situasjonen i Vest-Asia sannsynligvis forverres. Dette skyldes blant annet at Nord-Atlanteren allerede har flyttet fokus til Sør-Kinahavet.
En umulig «fred»
Det kollektive vesten ser ut til å mangle en avgjørende leder, med en Hegemon (altså USA, o.a.) som for tida «ledes» av en senil president som er fjernstyrt av en flokk med veldresserte krigshissere. Situasjonen har utviklet seg til et punkt hvor den mye hypede «ukrainske motoffensiven» faktisk kan være opptakten til en ydmykelse av NATO som vil få Afghanistan til å se ut som Disneyland i Hindu Kush.
Utvilsomt kan det være noen likheter mellom Russland-NATO nå og Tyrkia-Russland før mars 2020: begge sider satser på et avgjørende militært gjennombrudd på slagmarka før de setter seg ved forhandlingsbordet. USA er desperat etter det: selv det 20. århundrets «Oracle» Henry Kissinger sier nå at med Kina involvert, vil det bli forhandlinger før slutten av 2023.
Til tross for at alt haster, ser det ikke ut til at Moskva har det travelt. Dens viktigste militærstrategi, som vi har sett i Bakhmut/Artemyovsk, er å bruke en kombinasjon av snegleteknikken og hakkemaskinen. Det endelige målet er å demilitarisere NATO som helhet i stedet for bare Ukraina, og så langt ser det ut til å fungere strålende.
Russland er med på lang sikt, og forventer at en dag vil det kollektive vesten ha en «Eureka!»-øyeblikk og innse at det er på tide å forlate brettet.
La oss nå anta, ved et guddommelig inngrep, at forhandlinger ville starte om noen måneder, med Kina involvert. Både Moskva – og Beijing – vet at de rett og slett ikke kan stole på noe Hegemonen sier eller signerer.
Dessuten har USAs avgjørende taktiske seier allerede vært avgjørende: Russland ble sanksjonert, demonisert og skilt fra Europa, og EU sementerte seg som en deindustrialisert, ubetydelig tredjerangs vasall.
Forutsatt at det er en forhandlet fred, vil den uten tvil minne om en Syria 2.0, med et massivt «Idlib»-ekvivalent rett utenfor Russlands dør, noe som er noe helt uakseptabelt for Moskva.
I praksis vil vi ha Banderista-terrorbande – den slaviske versjonen av ISIS – fritt til å streife rundt i den russiske føderasjonen med bilbombing og kamikaze-droner. Hegemonen vil være i stand til å slå proxy-krigen av og på etter ønske, akkurat som den fortsetter å gjøre i Syria, Irak og Afghanistan med sine terrorceller.
Sikkerhetsrådet i Moskva vet godt, basert på Minsk-farsen som er innrømmet selv av den tidligere tyske kansleren Angela Merkel, at dette vil være Minsk på steroider: Kiev-regimet, eller rettere sagt post-Zelensky-regimet vil fortsette å være væpnet til døde med splitter nye NATO-triks.
Men så er det andre alternativet – der det ikke er noe å forhandle om – like illevarslende: en evig krig.
Sikkerhetens udelelighet
Den virkelige avtalen som skal forhandles frem er ikke «bonde i spillet» Ukraina: det er sikkerhetens udelelighet. Nøyaktig hva Moskva fornuftigvis prøvde å overbevise Washington om via disse brevene sendt i desember 2021 .
I praksis er det som Moskva for tida gjør realpolitikk: å banke NATO på slagmarka til de er svekket nok til å akseptere en strategisk militær operasjon (SMO). SMO vil nødvendigvis omfatte en demilitarisert sone mellom NATO og Russland, et nøytralt Ukraina, og ingen atomvåpen stasjonert i Polen, Baltikum eller Finland.
Men gitt at Hegemonen er en synkende supermakt og «ikke-avtaledyktig», er det usikkert om noe av dette vil holde, spesielt med tanke på Hegemonens besettelse av uendelig NATO-ekspansjon. «Ikke avtaledyktig» (недоговороспособны) er et begrep russiske diplomater laget for å beskrive sine amerikanske kollegers manglende evne til å holde seg til enhver avtale de signerer – fra Minsk til Irans atomavtale.
Denne giftige blandingen blir enda mer kompleks med introduksjonen av den tyrkiske vektoren.
Den tyrkiske utenriksministeren Cavusoglu har allerede gjort det klart at dersom president Recep Tayyip Erdogan beholder makten i presidentvalget vil Ankara verken innføre sanksjoner mot Russland eller bryte Montreux-konvensjonen, som forbyr passasje av krigsskip til og fra Svartehavet i krigstid.
Risiko for et geopolitisk skift i Ankara
Erdogans viktigste sikkerhets- og utenrikspolitiske rådgiver, Ibrahim Kalyn, har treffende påpekt at det ikke er noen krig mellom Russland og Ukraina; snarere er det en krig mellom Russland og vesten med Ukraina som stedfortreder.
Dette er grunnen til at det kollektive vesten er tungt investert i en «Erdogan must go»-kampanje, som er overdådig finansiert for å drive en merkelig koalisjon inn i presidentsetet. I tilfelle den tyrkiske opposisjonen vinner – og betalingen deres til Hegemon begynner – kan sanksjoner og brudd på Montreux komme på banen igjen.
Men Washington kan vente seg en overraskelse. Den tyrkiske opposisjonslederen Kemal Kilicdaroglu har antydet at det vil være en mer eller mindre fortsatt balansert posisjonering av Ankaras utenrikspolitiske tilt, mens noen observatører mener at selv om Erdogan blir kastet ut, vil det være grenser for Tyrkias vending tilbake mot vest.
Erdogan, som tjener på statsapparatet og hans enorme nettverk av klienter, går rulle for å sikre gjenvalg. Først da kan han gå over fra å hele tida sikre sine innsatser til å bli en ekte aktør i eurasisk integrasjon.
Ankara under Erdogan, slik det står, er ikke pro-russisk. I hovedsak prøver Tyrkia å tjene på begge sider. Tyrkerne selger Bayraktar-droner til Kiev, har inngått militæravtaler, og investerer samtidig, under kappen til de «tyrkisktalende statene, i separatisttendenser på Krim og i Kherson.
Samtidig trenger Erdogan sårt russisk militær- og energisamarbeid. Det er ingen illusjoner i Moskva om «Sultanen» eller om hvor Tyrkia går. Hvis Ankaras geopolitiske vending er fiendtlig, er det tyrkerne som vil ende opp med å miste førsteklasses seter i det eurasiske høyhastighetstoget – fra BRICS+ til Shanghai Cooperation Organization ( SCO ) og alt mellom det.
Denne artikkelen ble først publisert i The Cradle:
Bold gambits on the West Asian chessboard
Skjebnesvangert møte i WHO – får de fullmakt til å innføre globalt «helse»diktatur?
Av red. PSt - 15. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/skjebnesvangert-mote-i-who-far-de-fullmakt-til-a-innfore-globalt-helsediktatur/
Andrew Bridgen, som er britisk parlamentsmedlem av S, kritiserer WHOs nye internasjonale helseforordning (IHR) og pandemiavtalen som et uhørt maktgrep – og frarøver alle 194 WHO, medlemsland, hele verden, deres suverenitet over nasjonale helsespørsmål.
Den nye IHR og pandemitraktaten vil overføre myndigheten til å avgjøre hva som er en pandemi og hva som fortjener status som en folkehelsenødsituasjon av internasjonal bekymring (PHEIC), og bokstavelig talt hvordan helsespørsmål bør behandles – et grenseløst mandat av diktater – til generaldirektøren for Verdens helseorganisasjon (WHO).
WHOs generaldirektør kan gi et direkte forbud med straff for bruk av «WHO-forbudte» medisiner, selv om det er bevist effektivt. Dette er nøyaktig hva som skjedde under COVID. Leger og apotek hadde ikke lov til å foreskrive, anbefale og selge medisiner som var effektive mot COVID, fordi WHO forbød det.
Denne WHO-makten ville bli utvidet som en internasjonal lov, eller snarere som en «regelbasert orden», det nye tyranniske begrepet valgt av eliten, for å omgå bokstavelig talt alle nasjonale og internasjonale lover.
Både IHR og pandemitraktaten vil bli stemt over av den kommende verdenshelseforsamlingen, fra 21.-30. mai 2023. Avstemningen er planlagt 24. mai 2023. To tredjedels flertall kreves av delegatene på 194 medlemmer for å vedta den.
Se denne 20-minutters videoen der Andrew Bridgen forklarer det britiske parlamentet hvorfor den nye WHO IHR og pandemiavtalen må stemmes ned.
WHO er registrert som et FN-organ, noe det egentlig ikke er. WHO ble opprettet i 1948 utenfor FN.
WHO har full immunitet mot straffeforfølgelse, og ledende ansatte har diplomatisk og skattefri status i Sveits.
WHO er mer enn 80 % finansiert av private kilder, hovedsakelig fra farmasøytisk industri, Gates Foundation og andre private sponsorer .
WHO inngår i det som kalles International Health Partnership (IHP+), etter Davos-modellen for «stakeholder» kapitalisme, altså en korporativ sammenblanding av offentlige og private interesser med privat storfinans i førersetet.
De «filantropiske» stiftelsene som har føringa i dette «partnerskapet» er:
I styret for sistnevnte sitter Ted Turner og Gro Harlem Brundtland.
WHOs pandemitraktat – et angrep på menneskeheten
Aldri før i menneskehetens historie har en organisasjon åpenlyst planlagt et kupp mot suvereniteten og helsefriheten til ethvert menneske på jorden. Dette skriver James Rugosky i en lang artikkel om WHOs pandemitraktat.
Han oppsummerer innholdet i traktaten slik:
Verdens helseorganisasjon ønsker å kontrollere måten DU administrerer helsen din på.
WHO prøver å ta enda mer makt over livet ditt. Den søker å utvide sin evne til å kontrollere hele verdens respons på den neste pandemien langt utover dens nåværende begrensede juridiske myndighet. WHO ønsker å gjøre mer enn bare å gi råd til land. Den vil ha full kontroll.
WHO søker å håndheve en autoritær «one size fits all»-tilnærming til verdens helse som kontrolleres av dem og dem alene.
WHO søker også å utvide sine økonomiske ressurser og årlige budsjett kraftig.
Dette handler ikke bare om USA. Innsatsen må være verdensomspennende. Fra 1. juni 2022 er «Pandemic Treaty» ennå ikke utarbeidet. NÅ er tiden inne for å gjøre stemmene dine hørt. Vi må AKTIVT arbeide for å forhindre at disse traktatforhandlingene krenker hele verdens rettigheter og friheter. Våre stemmer må bli hørt. Våre meninger må vurderes. Våre rettigheter må respekteres.
Forhandlingene mot denne «traktaten» blir kontrollert av byråkrater, politikere, advokater, offentlige helsetjenestemenn, ikke-statlige organisasjoner og farmasøytiske representanter som ønsker å plassere seg selv i kontroll over å bestemme fremtiden for verdens «helse.»
Innspillet fra uavhengige leger, sykepleiere, forskere og helsepersonell som faktisk reddet millioner av menneskeliv, blir fullstendig ignorert.
Meningene og ønskene til «We The People» blir ignorert.
Som en internasjonal traktat kan WHOs pandemipakt være juridisk bindende OVER USAs grunnlov og dermed krenke våre rettigheter og begrense våre friheter. For land rundt om i verden (og deres interne stater og provinser) vil denne juridisk bindende avtalen overstyre deres individuelle grunnlover og pandemiresponsstrategier.
USA er en «medsponsor» av de nåværende forhandlingene, men de er IKKE medlem av arbeidsgruppen som leder prosessen. ( KLIKK HER )
Det internasjonale forhandlingsorganet ( INB ) ledes av delegater fra seks land, som representerer verdens hovedregioner – medformann Ms. Precious Matsoso (Sør-Afrika) og Mr. Roland Driece (Nederland), ambassadør Tovar da Silva Nunes (Brasil) , Mr. Ahmed Salama Soliman (Egypt), Mr. Kazuho Taguchi (Japan) og Dr. Viroj Tangcharoensathien (Thailand)
En liste over delegater til spesialsesjonen til Verdens helseforsamling finner du HER .
Ministeren for helse og menneskelige tjenester (Xavier Becerra) leder den amerikanske delegasjonen til Verdens helseforsamling . Del dine meninger med ham direkte: Xavier.Becerra@HHS.gov Twitter: @ SecBecerra
Vi skylder fremtidige generasjoner å beskytte deres suverenitet og deres helsefrihet. Vi må kreve og sikre at USAs delegasjon til WHO jobber for å opprettholde suvereniteten til folket i USA og opprettholde våre helsefriheter.
I stedet for å la sentralisert, autoritær, diktatorisk, biomedisinsk fascisme ta over og kontrollere livene våre, må vi AKTIVT jobbe for å insistere på helsefrihet for alle på jorden.
En rekke dokumenter er tilgjengelige via disse lenkene: IHR , IPPPR , Governing Pandemics , WGPR , INB , WHASS , WHO-bidragsytere og ikke-statlige aktører .
Hele artikkelen leser du her.
Les mer på steigan.no om WHOs planlagte helsediktatur.
Iran og Egypt diskuterer normalisering
Av red. PSt- 15. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/iran-og-egypt-diskuterer-normalisering/
Forholdet mellom de to regionale stormaktene har vært dårlige siden sjahen flyktet fra Iran til Egypt etter den islamske revolusjonen i 1979.
Nyhetsdesken i nettavisa The Cradle skriver at Irak spiller en sentral rolle i meklinga mellom Iran og Egypt.
Irak er vertskap for forhandlinger mellom Iran og Egypt for å gjenoppta fullstendige diplomatiske forbindelser, med forberedelser i gang for et møte mellom presidentene Ebrahim Raisi og Abdel Fattah al-Sisi, rapporterte Shafaq News 14. mai 2023.
Fadahussein Maleki, et medlem av det iranske parlamentets nasjonale sikkerhets- og utenrikspolitiske komité, uttalte at «forhandlinger mellom Iran og Egypt pågår i Irak, og vi vil være vitne til gjenopprettelsen av iransk-egyptiske forbindelser i nær fremtid. Vi forventer åpning av ambassader mellom de to landene, og etter dette trinnet vil det bli gjort forberedelser for et møte mellom den iranske presidenten og den egyptiske presidenten.»
Maleki understreket videre at «gjenoppbygging av forholdet mellom Iran og Egypt er av største betydning fordi Egypt er et av de eldste og mest siviliserte landene i regionen og verden. Derfor har Egypt stor betydning og er høyt verdsatt sammenlignet med andre nasjoner.»
Maleki har utvilsomt et poeng og komplimentet kan godt gjengjeldes fra Kairo. Det er to av verdens eldste sivilisasjoner som ser ut til å kunne normalisere forbindelsene seg i mellom. Med sine 104 millioner innbyggere er dessuten Egypt Afrikas nest mest folkerike land etter Nigeria med 220 millioner. Egypt er også den nest mest folkerike muslimske staten – etter Indonesia.
Det er vestlig innblanding som har opprettholdt fiendskapet mellom disse to store nasjonene, men med svekkelsen av USAs posisjon i verden og i Midtøsten og med Kinas vellykte diplomati ser også denne knuten ut til å kunne bli løst.
Iran og Saudi-Arabia oppnådde en avtale normalisering av forholdene etter mekling i Beijing av den kinesiske lederen Xi Jinping i mars i år.
Bare tre dager etter kunngjøringen av en avtale om å gjenopprette diplomatiske forbindelser med Saudi-Arabia, uttalte Iran at de ønsket å forbedre båndene med Egypt, rapporterte The National, som er basert i Emiratene..
«Egypt er et viktig land i regionen, og det regionen trenger er synergi mellom Iran og Egypt, og vi tror på å ta nye skritt for å forbedre forholdet vårt,» sa Nasser Kanaani, talsmann for det iranske utenriksdepartementet.
Selv om Egypt mangler Saudi-Arabias enorme energiressurser, er Egypt en regional sunnimakt. Kairos 1000 år gamle Al-Azhar-moske regnes som verdens viktigste læresete for sunni-islam.
Som Al-Monitor bemerket har forholdet mellom det sjiadominerte Iran og det sunnidominerte Egypt vært dårlig siden sjahen i Iran, Mohammad Reza Pahlavi, ble styrtet i den islamske revolusjonen i 1979 og flyktet til Egypt, hvor han fikk asyl daværende president Anwar Sadat.
I august 2022 kunngjorde Egypts finansminister at landet ville utstede obligasjoner i kinesiske yuan. Egypt ser også ut til å gå over fra å bruke dollar til å bruke yuan i utenrikshandel. I september 2022 undertegnet Egypt en avtale med Shanghai Cooperation Organization (SCO) om å gjøre landet til dialogpartner. Og i mai 2023 ble landet opptatt i SCO som det. Iran vil antakelig bli opptatt som fullverdig medlem i organisasjonen på møtet deres i juli.
Igjen ser vi hvordan hele det geopolitiske kartet i Midtøsten og Det globale sør er i ferd med å endre seg totalt. Vesten og USA taper posisjoner og landene sjøl finner sin egen vei og nye måter å samarbeide på der de tidligere dyrket et bittert fiendskap.
Det går mot omkamp i Tyrkia
Av red. PSt - 15. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/det-gar-mot-omkamp-i-tyrkia/
Det har vært knyttet stor spenning til utfallet av det tyrkiske valget. 14. mai skulle tyrkerne velge både president og parlament, og opposisjonen mot Recep Tayyip Erdoğan hadde håp om å vinne over ham. På grunn av krigen i Ukraina og de skiftende alliansene i Midtøsten hadde valget også en stor geopolitisk betydning.
Erdogan ledet lenge under opptellingene og så ut til å få over 50% av stemmene, men klokka 4.00 europeisk tid 15. mai så det ut til at han bikker under 50% og da går det mot omvalg. Det er sannsynlig at et eventuelt omvalg vil finne sted 28. mai. Valgdeltakelsen har vært på imponerende 93%.
Den fremste utfordreren til Erdogan er Det republikanske folkepartiets Kemal Kilicdaroglu. Han representerer ikke bare sitt parti CHP, men også det som er kalt bordet til de seks.
Underhånden er det ingen tvil om at han er Vestens kandidat i dette valget. Men Kilicdaroglu sjøl benekter at han er pro-vestlig. I intervjuer har han tvert i mot understreket at han har ambisjoner om å gjøre Tyrkia til et viktig land på den nye silkeveien.
I parlamentsvalget har Erdogans parti AKP antakelig sikret seg flertall.
Her er en foreløpig fordeling av resultatet etter provins:
Amerikanske lovgivere fremmer lovforslag for å bekjempe Syria-normalisering
Av Dave DeCamp - 15. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/amerikanske-lovgivere-fremmer-lovforslag-for-a-bekjempe-syria-normalisering/
Lovforslaget vil forby USA å normalisere sitt forhold til Assad og utvide sanksjonene mot Syria til å ramme land som normaliserer sine forbindelser til landet.
Anti-War, 11. mai 2023.
En tverrpolitisk gruppe lovgivere i Representantenes hus har fremmet et lovforslag som har som mål å bekjempe Syrias normalisering med land i regionen, loven vil utvide sanksjonene og forby USA å etablere diplomatiske bånd med regjeringen til Bashar al-Assad.
Lovforslaget ble introdusert av representantene Joe Wilson (R-SC), Michael McCaul (R-TX), Steve Cohen (D-TN) og flere andre medlemmer av huset. Lovgivningen kommer som et svar på at Syria blir gjenopptatt i Den arabiske liga, noe som har gjort amerikanske tjenestemenn rasende, de ønsker å holde Syria isolert.
«USA må bruke all vår innflytelse for å stoppe normaliseringen med Assad. Jeg er stolt over å bli med mine kolleger i å kreve ytterligere sanksjoner mot enhver form for investering i territorium under kontroll av Assad-regimet, mens vi fortsatt er forpliktet til å sikre at det syriske folket får rettferdighet», sier McCaul, leder av utenrikskomiteen i Representantenes hus, i en uttalelse om lovforslaget.
Lovforslaget søker å utvide Caesar Act, som USA anvendte for å pålegge lammende økonomiske sanksjoner mot Syria i 2020, som er utformet for å forhindre landets gjenoppbygging. Sanksjonene har hatt en ødeleggende innvirkning på Syrias sivilbefolkning, og Representantenes hus stemte nylig overveldende for å fortsette å håndheve dem etter et jordskjelv som drepte tusenvis av syrere.
Ifølge et sammendrag av lovforslaget vil lovgivningen «utvide Caesar Act ved å tette smutthull i det opprinnelige lovforslaget som gjorde det vanskelig å håndheve.» Lovforslaget vil «klargjøre bruken av nåværende sanksjoner mot det syriske regimets flyselskaper, og for transaksjoner av energi, å sende et klart tegn til land som normaliserer seg med Assad, som vurderer å tillate det syriske regimets flyselskaper å lande på sine flyplasser.»
Lovgivningen vil kreve «en årlig strategi i fem år for å motvirke normalisering med Assad-regimet, mot land som har tatt skritt for å normalisere seg med Assad-regimet». Det vil forby noen amerikanske føderale byråer fra å «anerkjenne eller normalisere med noen regjering i Syria ledet av Bashar al-Assad».
Til tross for Washingtons harde holdning mot normalisering, følger regionale land fortsatt opp med sine planer. Tirsdag sa Syria og Saudi-Arabia at de gjenopptar diplomatiske bånd for første gang på over 10 år. Dagen etter inviterte Saudi-Arabias kong Salman Assad til å delta på et toppmøte i Den arabiske liga i Jeddah senere denne måneden.
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War:
US Lawmakers Introduce Bill to Combat Syria Normalization
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp