Nyhetsbrev steigan.no 15.05.2022
Tyske forskere: Tallet på vaksineskader kan være 40 ganger høyere enn antatt
17.000 leger og medisinske forskere: – Den medisinske unntakstilstanden må opphøre
Begrepet «frihet» må ha innhold
Indo-Stillehavsstrategien driver inn i illusjonenes hav
Russlands fremgang i Donbass betyr at Ukraina sannsynligvis ikke vil vinne krigen
Amerikansk toppmøte – en pinlig nedtur for USA?
Hvor ble det av respekten for statssuverenitetsprinsippet?
Tyske forskere: Tallet på vaksineskader kan være 40 ganger høyere enn antatt
Av red. PSt -15. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/tyske-forskere-tallet-pa-vaksineskader-kan-vaere-40-ganger-hoyere-enn-antatt/
Antallet alvorlige komplikasjoner etter vaksinasjoner mot Sars-CoV-2 er 40 ganger høyere enn tidligere registrert av Paul Ehrlich Institute (PEI). Dette er et av resultatene fra en langtidsobservasjonsstudie utført av Berlin Charité. Dette skriver den tyske nyhetskanalen mdr.de.
Professor Harald Matthes leder forskninga på bivirkninger etter koronavaksinasjoner.
Observasjon av rundt 40 000 deltakere
Forskning på «sikkerhetsprofilen til Covid-19-vaksiner» («ImpfSurv» forkortet), som fokuserer på effekter og bivirkninger av de ulike vaksinene, har pågått i ett år. Rundt 40.000 vaksinerte personer blir intervjuet med jevne mellomrom over hele Tyskland. Deltakelsen er frivillig og uavhengig av hvordan vaksinene påvirker testpersonene.
Ett resultat: åtte av 1000 vaksinerte mennesker sliter med alvorlige bivirkninger. «Tallet er ikke overraskende,» forklarer prof. Dr. Harald Matthes: «Det tilsvarer det som er kjent fra andre land som Sverige, Israel eller Canada. Forøvrig hadde til og med produsentene av vaksinene allerede fastsatt tilsvarende verdier i sine studier.» Med konvensjonelle vaksiner, som mot polio eller meslinger, er antallet alvorlige bivirkninger betydelig lavere.
Noen bivirkninger varer i flere måneder
Alvorlige bivirkninger er symptomer som varer i uker eller måneder og krever legehjelp. Disse inkluderer muskel- og leddsmerter, hjertemuskelbetennelse, overdreven reaksjoner i immunsystemet og nevrologiske lidelser, det vil si svekkelser i nervesystemet. «De fleste bivirkninger, også alvorlige, avtar etter tre til seks måneder, 80 prosent leges. Men dessverre er det også noen som varer mye lenger,» sier professor Matthes.
Leger: «diskuter det åpent uten å bli ansett som anti-vaksinasjon»
Rundt 179 millioner Covid 19-vaksinedoser har blitt vaksinert i Tyskland så langt. – I lys av rundt en halv million tilfeller med alvorlige bivirkninger etter Covid-vaksinasjoner i Tyskland, må vi leger ta grep, understreker prof. Matthes, som i tillegg til arbeidet i Berlin Charité sitter i styret for flere medisinske spesialistforeninger og har sett effekten i årevis av legemidler blir systematisk undersøkt. «Vi må komme til terapitilbud, diskutere dem åpent på kongresser og offentlig uten å bli ansett som antivaksinasjon.»
Ofre må tas på alvor
Det er spesielt deprimerende for de berørte at klagene deres ofte ikke blir tatt på alvor. Leger i privat praksis ville altfor ofte ikke assosiere symptomene med vaksinasjonene fordi de enten ikke var forberedt på dem eller fordi de ikke ønsket å posisjonere seg i en opphetet politisk stemning.
Dette vitner også de mange brevene til professor Matthes i, der de berørte beskriver deres ofte måneder lange søken etter effektiv medisinsk hjelp og anerkjennelse. De viser at mistenkte tilfeller ikke er offisielt rapportert. Og derfor er også tallene for alvorlige vaksinasjonsreaksjoner ved Paul-Ehrlich-Institut med 0,2 rapporter per 1000 vaksinedoser betydelig lavere enn i den nåværende Charité-studien.
Berliner Charité kåret til Europas beste sjukehus
I Newsweek-rangeringa av verdens beste sjukehus (gjennomført i samarbeid med forbrukerdataselskapet Statista), kom Charité på femteplass av totalt 1000.
«I tillegg til å rykke opp én plass i den globale rangeringa, bekreftet dette resultatet Charités status som det beste sykehuset i Europa. Newsweek-rangeringa satte et spesielt fokus på den vedvarende evnen til å levere pasientbehandling av høyeste kvalitet og å utføre kritisk medisinsk forskning under ekstremt utfordrende forhold.»
Den studien av vaksineskader som det vises til i denne artikkelen kommer altså ikke fra et ukjent frynsemiljø, men fra et av de aller mest ledende medisinske forskningsmiljøene i verden.
17.000 leger og medisinske forskere: – Den medisinske unntakstilstanden må opphøre
Av red. PSt - 15. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/17-000-leger-og-medisinske-forskere-den-medisinske-unntakstilstanden-ma-opphore/
Gjenopprett vitenskapelig integritet: En felleserklæring, som representerer 17 000 leger og medisinske forskere for å avslutte den nasjonale nødssituasjonen, gjenopprette vitenskapelig integritet og adressere forbrytelser mot menneskeheten. Declaration IV – Restore Scientific Integrity.
17 000 leger og medisinske forskere erklærer at den medisinske unntakstilstanden må oppheves , vitenskapelig integritet gjenopprettes og forbrytelser mot menneskeheten etterforskes.
Vi, leger og medisinske forskere i hele verden, forent gjennom vår lojalitet til den hippokratiske ed, erkjenner at den katastrofale COVID-19 folkehelsepolitikken som er pålagt leger og pasienter, er kulminasjonen av en korrupt medisinsk allianse av farmasøytisk industri, forsikring og helseinstitusjoner, sammen med finanstruster som kontrollerer dem. De har infiltrert vårt medisinske system på alle nivåer, og er beskyttet og støttet av en parallell allianse av store teknologiske selskaper, media, akademikere og offentlige etater som tjente på denne orkestrerte katastrofen.
Denne korrupte alliansen har kompromittert integriteten til våre mest prestisjefylte medisinske fellesskap som vi tilhører, og har skapt en illusjon av vitenskapelig konsensus ved å erstatte sannhet med propaganda. Denne alliansen fortsetter å fremme uvitenskapelige påstander ved å sensurere data, og skremme og sparke leger og forskere for ganske enkelt å publisere faktiske kliniske resultater eller behandle sine pasienter med utprøvd, livreddende medisin. Disse katastrofale avgjørelsene ble tatt på bekostning av de uskyldige, som er tvunget til å oppleve helseskade og død forårsaket av bevisst tilbakeholdelse av kritiske og tidssensitive behandlinger, eller som et resultat av tvangsinjeksjoner med genetisk terapi, som verken er trygge eller effektive.
Det medisinske miljøet har nektet pasienter den grunnleggende menneskerettigheten til å gi ekte informert samtykke til de eksperimentelle COVID-19-injeksjonene. Pasientene våre er også blokkert fra å innhente informasjonen som er nødvendig for å forstå risikoene og fordelene ved vaksiner, og deres alternativer, på grunn av utbredt sensur og propaganda som blir spredt av myndigheter, offentlige helsemyndigheter og media. Pasienter fortsetter å bli utsatt for lockdown som skader deres helse, karriere og barns utdanning, og skader sosiale og familiemessige bånd som er kritiske for det sivile samfunnet. Dette er ikke en tilfeldighet. I boka med tittelen «COVID-19: The Great Reset», har ledelsen i denne alliansen tydelig uttalt at de har til hensikt å utnytte COVID-19 som en «mulighet» for å tilbakestille hele vårt globale samfunn, kultur, politiske strukturer og økonomi.
Vi 17 000 leger og medisinske forskere i Global Covid Summit representerer et mye større, opplyst globalt medisinsk fellesskap som nekter å bli kompromittert, og er forent og villige til å risikere raseriet til den korrupte medisinske alliansen for å forsvare helsa til våre pasienter.
Oppdraget til det globale COVID-toppmøtet er å få slutt på denne orkestrerte krisa, som illegitimt har blitt pålagt verden, og å formelt erklære at handlingene til denne korrupte alliansen utgjør intet mindre enn forbrytelser mot menneskeheten .
Vi må gjenopprette folkets tillit til medisinen, som begynner med fri og åpen dialog mellom leger og medisinske forskere. Vi må gjenopprette medisinske rettigheter og pasientautonomi. Dette inkluderer det grunnleggende prinsippet om det hellige lege-pasientforholdet. Det sosiale behovet for dette er forsinket i flere tiår, og derfor er vi, verdens leger, tvunget til å ta grep.
Etter to år med vitenskapelig forskning, millioner av pasienter behandlet, hundrevis av kliniske studier utført og delt vitenskapelige data, har vi demonstrert og dokumentert suksessen vår med å forstå og bekjempe COVID-19. Når vi vurderer risikoen kontra fordelene ved store politiske beslutninger, har vårt globale COVID-toppmøte med 17.000 leger og medisinske forskere fra hele verden nådd konsensus om følgende grunnleggende prinsipper:
Vi erklærer og dataene bekrefter at injeksjonene av eksperimentell genterapi med COVID-19 må avsluttes.
Vi erklærer at leger ikke skal blokkeres fra å gi livreddende medisinsk behandling.
Vi erklærer at den nasjonale unntakstilstanden, som letter korrupsjon og forlenger pandemien, bør avbrytes umiddelbart.
Vi erklærer at medisinsk personvern aldri igjen skal krenkes, og alle restriksjoner på reise- og sosiale forhold må opphøre.
Vi erklærer at masker ikke er og har aldri vært effektiv beskyttelse mot et luftbårent luftveisvirus i lokalmiljøet.
Vi erklærer at det må etableres finansiering og forskning for vaksinasjonsskader, død og lidelse.
Vi erklærer at ingen mulighet bør nektes, inkludert utdanning, karriere, militærtjeneste eller medisinsk behandling, på grunn av manglende vilje til å ta en injeksjon.
Vi erklærer at brudd på den første endringen og medisinsk sensur fra regjerings-, teknologi- og mediebedrifter bør opphøre, og Bill of Rights opprettholdes.
Vi erklærer at Pfizer, Moderna, BioNTech, Janssen, Astra Zeneca og deres aktører har holdt tilbake og med vilje utelatt informasjon om sikkerhet og effektivitet fra pasienter og leger, og bør umiddelbart tiltales for svindel.
Vi erklærer at offentlige og medisinske instanser må holdes ansvarlige.
Les mer om Global Covid Summit.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Begrepet «frihet» må ha innhold
Av skribent - 15. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/begrepet-frihet-ma-ha-innhold/
Mai er her med frigjøringsdagen og 17. mai. Men hvilken frihet har vi når regjeringen underkaster seg WHO?
Av Rolf S. Kevin.
Når minister Ingvild Kjerkol er i Sveits 22. mai, er det for å stemme over avtalen som gir all makt til WHO. Ved neste «krise» eller «pandemi» vil WHO da bestemme håndteringen. Til høsten kan det bety tvangsvaksinering som vil ramme ca. 1,3 millioner nordmenn som ikke er vaksinert eller som ikke regnes som fullvaksinert. Samt portforbud, allerede til høsten. For viruset lever og muterer.
Vi har lagt frigjøringsdagen 8. mai bak oss. Den ble markert med taler om demokrati og frihet. Nå gires det opp mot tradisjonell 17. mai feiring. NRK annonserer begeistret at de for første gang på tre år kan sende fra Slottsplassen.
Før vi kaster oss ut i 17. mai
Før vi kaster oss ut i 17. mai feiringen, er dette en invitasjon til å tenke over hva demokrati og frihet betyr i praksis. I festtalene bruker vi begrepene som noe vi alle vet hva er. Skal begrepene ha en mening, må de fylles med innhold. Invitasjonen er å reflektere i lys av det vi har opplevd i koronaårene:
Regjeringen bundet av hemmelig kontrakt
Har vi et demokrati som sikrer våre medfødte menneskeretter og friheter når vi opplever:
En regjering som setter plan for pandemihåndtering utarbeidet av egen og foregående regjeringer til siden, uten noen politisk behandling.
En regjering som har bunnet seg til å gjennomføre pålegg fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) til:
Å følge deres feilaktige erklæring om pandemi som ble endret i 2009 og som tjente legemiddelindustriens ønske om å selge flere vaksiner.
Å kjøpe millioner doser av uferdige utviklede og ikke-godkjente biopreparater som feilaktig kalles vaksiner. På hemmelige kontrakter med firmaer som alle er dømt til å betale milliardbøter for svindel, bedrag og forskningsjuks gjennom årtier.
Å godta at globale vaksineprodusenter skal være fritatt for søksmål og erstatning til personer som blir skadet eller dør av preparatene.
Å anvende PCR-testmetode, som ikke er egnet til å diagnostisere sykdom, men som produserer opp mot 90 % falske positive testresultater for friske mennesker.
Regjerings udemokratiske og ulovlige koronatiltak
Stenge store deler av arbeidslivet. Det går særlig ut over små og mellomstore bedrifter.
Stenge skoler og universiteter med mange og uoversiktlige konsekvenser
Nekte borgere å reise innlands og utlands.
Nekte borgere å møtes utenfor og i eget hjem, og å oppholde seg på hytta.
Internere borgere i opptil 10 dager på «koronahotell» og kreve at de selv betaler.
Presse befolkningen til å la seg injisere med ny, uferdig utviklet og uprøvd bioteknologiske preparater med ukjent virkning.
Pålegge bruk av ansiktsmasker mot FHIs anbefaling og uten vitenskapelig grunnlag om virkningen på smitteoverføring.
Prioritere økonomiske og menneskelige ressurser til én sykdomsgruppe på bekostning av andre med langt høyre dødsrisiko. Som kreft og hjerte- og karsykdommer, psykiatri
Innføre koronasertifikat som vil splitte befolkningen med store innskrenkninger av personlig friheter til dem som enten ikke har tatt injeksjonene eller ikke tar dose 2, 3 eller flere.
Helsemyndighetene lyver og underslår livsviktig informasjon
Helsemyndigheter som lyver, underslår og nekter leger å behandle covidsykdom med andre, godt utprøvde og effektive legemidler.
Da «vaksinene» ble rullet ut i februar 2020, var det med forsikringer fra Legemiddelverket og Helse- og omsorgsdirektoratet at «vaksinene» var godt utprøvd, sikre og eventuelle negative virkninger ville være små og ubetydelige.
Mange uavhengige eksperter visste allerede da at helsemyndighetene løy. Nå er fasiten der med flere hundre døde og flere tusen skadede i Norge og millioner i alle land med høy vaksinasjonsgrad.
Allerede i februar/mars 2020 hadde leger i USA behandlet covidsykdom med godt utprøvde legemidler som ivermektin, hydroxicloroqvin m.fl. med nær 100 % friskmeldte. I Norge og andre vestlige land ble slike hindret salg og leger som brukte dem ble straffet.
Helsemyndighetene drev fryktpropaganda med daglige oppdateringer av «smittetall».
Helsemyndighetene ga ingen informasjon om å styrke immunforsvar gjennom kosthold og livsstil.
Mediene som myndighetenes propagandaapparat
Journalister, presse og medier rapporterte ensidig uten kritikk fra uavhengige fagfolk.
NRKs egne «overleger» rapporterte daglig om de «fantastiske mRNA-vaksinene» og hvordan de kunne utvikles på rekordtid.
Ensidighet og sensur av det som ikke passet inn myndighetenes narrativ. Sist ved at TV2 og Dagsavisen ikke vil annonsere for en film fra Hemali der vaksineskadede kommer til orde.
Internasjonale organisasjoner overtatt av profittinteresser
WHO ledes av Dr. Tedros Adhanom Ghebreyesus. Han har latt Kina ved Xí Jìnpíng og Bill Gates som representant for IT-og kjemiindustrien styre organisasjonens håndtering av covid. Mer enn halvparten av organisasjonens årlige budsjetter dekkes av dette tospannet.
WHO har endret pandemidefinisjonen, organisasjonen kan nå erklære pandemi etter egne vurderinger.
WHO endret definisjonen av flokkimmunitet der vaksiner prioriteres før naturlig ervervet flokkimmunitet.
WHO saboterer undersøkelser om opphavet til SARS Cov-2 viruset. Det er nå sannsynlig at viruset er utviklet som et biovåpen gjennom såkalt «gain of function» forskning som både Kina og USA driver.
Det stopper ikke der. WHO legger nå siste hånd på en ny, global traktat. Den vil gi organisasjonen diktatorisk makt til å bestemme over nasjonene i biosikkerhetssaker. WHO vil ha makt til å innføre digital identitet, vaksinepass, tvungen vaksinering, reiserestriksjoner, portforbud, standardiserte medisinske behandlingsformer m.m.
Autoritære krefter
Det kan være nyttig å ha med seg historien fra forrige gang autoritære krefter styrte Norge. De som var ungdommer og voksne da vi ble hærtatt av tysk krigsmakt i 1940, måtte fra den ene dagen til den andre ta viktige og skjebnesvangre valg. Skulle de følge makthavernes påbud om ikke å gjøre motstand, innlevere sine våpen og radioapparater og ikke flykte for å kjempe på alliert side?
Hvilke valg tror du at du hadde gjort i 1940 ut fra dine valg og handlinger i koronaperioden? Det er ikke bare et akademisk spørsmål. Dersom ikke makten på begge sider av Ukrainakonflikten besinner seg, kan vi havne i en situasjon der vi på nytt står overfor væpnet makt.
Referanser
Folkets Hvitbok om Corona saken. Utgitt av BINDERSinitiativet i juni 2021
Maktens Narrespill av Siv. Ingeniør BSc, MSc, Jan Kerr Eckbo utgitt på Solaris Forlag mai 2022
The Real Anthony Fauchi, Bill Gates, Big Pharma and the Global War on Democracy and Public Health av Advokat Robert F. Kennedy jr. på Skyhorse Publishing våren 2022
Indo-Stillehavsstrategien driver inn i illusjonenes hav
Av Bhadrakumar - 15. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/indo-stillehavsstrategi-driver-inn-i-illusjonenes-hav/
Det kinesiske avisa Global Times viste en politisk karikatur som markerte toppmøtet mellom USA og ASEAN i Washington 12.-13. mai. Den viste USAs president Joe Biden som søker hjelp fra en busslast av ASEAN-tjenestemenn for å gi et dytt til tanksen hans som håpløst sitter fast i slaps og gjørme og synker.
Bidens tank er selvsagt på vei til Kina. Vitsetegningen fanger opp USAs desperate behov for å få ASEAN-landene på linje med sin såkalte Indo-Stillehavsstrategi som tar sikte på å begrense Kina. ASEAN-landene lever av handel, men Washingtons besatte fokus er på sikkerhet og tvangsdiplomati, og dette misforholdet hindrer indo-Stillehavsstrategien i å få gjennomslag.
Toppmøtet ble arrangert i et sentralt øyeblikk når ASEAN-lederne vil få se om Biden har noe å tilby i form av økonomisk samarbeid – handel og investering og så videre – eller vil fortsette å la Kina styre den økonomiske integrasjonen i regionen. I 2021 hadde Kinas handel med ASEAN-landene nådd 878,2 milliarder dollar, noe som langt oversteg USAs handel med ASEAN (362 milliarder dollar per siste tilgjengelige 2021-tall.)
Toppmøtet forventes ikke å gi mye substans. Biden legger stor vekt på symbolikken i møtet. Han håper på å gi ASEAN-lederne inntrykk av at sjøl på et så skjebnesvangert tidspunkt med en krig som raser i Europa, forblir Indo-Stillehavsstrategien hans hjertebarn.
Biden håper uten tvil på å legge press på ASEAN-lederne i Ukraina-spørsmålet for å gå isom søker en koalisjon med dem mot Moskva. Men ASEAN-landene har blandet syn på Ukraina. Myanmar i den ene enden støtter Russland, mens Singapore instinktivt omfavner Washingtons sanksjoner mot Russland. Vietnam og Laos, med sterke forbindelser til Moskva siden sovjettida, avsto fra å stemme ved FNs generalforsamlings avstemninger som irettesatte Russland. ASEAN-landene er bekymret over økningen i kostnadene for olje, gass, korn og gjødsel på grunn av konflikten i Ukraina og krever en diplomatisk løsning på krisa.
Washingtons bønn om å ekskludere Russland fra G-20, Øst-Asia-toppmøtet og APEC senere i år er blitt ignorert av vertslandene (Jakarta, Phnom Penh og Bangkok.) Washingtons projeksjon av Ukraina-krisa som en konfrontasjon mellom demokrati og autokrati får ikke luft under vingene i Sørøst-Asia, som i stor grad praktiserer hybride former for autoritært styre (Indonesia og Malaysia er unntak.) ASEAN-landene ønsker ikke en fortsatt bipolar verdensorden. De ønsker heller ikke å bli fanget i rivaliseringsfella mellom USA og Kina. Dessuten er Russland et av de få landene som tilbyr plass for ASEAN til å navigere i forholdet mellom USA og Kina.
Det vil være interessant å se om Biden presser saka så hardt at han vil tvinge ASEAN-lederne til å kutte ned på våpenkjøp fra Moskva eller true dem med sekundære sanksjoner mot russisk olje. Vietnam, Myanmar, Malaysia og Indonesia har kjøpt en betydelig mengde militært utstyr fra Russland.
I bunn og grunn har USA ei svak hand i mangel av en robust økonomisk og handelsstrategi for å motvirke Kinas økende innflytelse i regionen. Biden-administrasjonen er uvillig til å forhandle nye frihandelsavtaler. Mens de proteksjonistiske følelsene står sterkt, blir åpning av amerikansk markedsadgang sett på som politisk farlig.
ASEAN, derimot, er glade i frihandelsalternativer. De forhandler for tida om en frihandelsavtale med Canada, og medlemmene har undertegnet Comprehensive and Progressive Agreement for Trans-Pacific Partnership (CPTPP) og Regional Comprehensive Economic Partnership (RCEP). Beijing er i samme klasse – de har til og med søkt om medlemskap i CPTPP, mens Kina gjennom RCEP har som mål å bli enda mer integrert med ASEAN. På samme måte ligger USA langt bak Kina når det gjelder infrastrukturinvesteringer. Washington har pumpet opp et Build Back Better World-initiativ for å motarbeide Kinas Belt and Road Initiative, men det er og blir store ord.
Indo-Pacific Economic Framework, som ble kunngjort i februar som en del av USAs Indo-Pacific-strategi, vil neppe forføre ASEAN-lederne. Poenget er at for ASEAN-landene er Kina det største markedet. De kommer ikke til å la seg overtale til å bygge en forsyningskjede fullstendig frikoblet fra Kina.
Singapores statsminister Lee Hsien Loong har sagt at Sørøst-Asia «ikke vil velge» mellom Kina og USA. Faktisk streber ASEAN etter å opprettholde positive forbindelser med både Washington og Beijing. Paradokset er at selv om det kan være strategisk konvergens mellom enkelte ASEAN-land og USA når det gjelder Kinas oppgang, er det også sprikende syn med hensyn til USAs tilnærminger – spesielt Washingtons mål om å motvirke Kinas fremvekst ved å bygge en USA-ledet sikkerhetsoren som kan undergrave ASEAN, og ved å militarisere sanksjoner i sin diplomatiske verktøykasse.
Indo-Stillehavsstrategien gir visjoner om utviklinga av en «fri» og «åpen» region styrket av sterke allianser og partnerskap. Slike mål virker forlokkende på Quad, som nyter forsøk på å håndtere Kinas fremvekst. Men der ASEAN ikke ser øye til øye med Quad er ønsket (og behovet) for mer robust økonomisk engasjement med Beijing og ønsket om inkluderende samarbeid. Igjen har Beijing kommet med et alternativ til en USA-ledet sikkerhetsorden da de presenterte sitt globale sikkerhetsinitiativ på det nylige Boao Forum for Asia med fokus på prinsipper som udelelig sikkerhet.
På Sør-Kinahavet vil toppmøtet i Washington lage de vanlige lydene om å opprettholde folkeretten, FNs havrettskonvensjon og fredelig løsning av tvister, men også her, hvor langt ASEAN er overbevist om hvor ekte USAs respekt er for deres sentrale rolle i regionen.
I mellomtida er en ny faktor valgseieren til Ferdinand Marcos Jr. som Filippinenes neste president. Hans medkandidat Sara Duterte er datteren til avtroppende president Rodrigo Duterte, som på en dyktig måte hadde hadde klart å skape en mellomposisjon mellom Beijing og Washington, motarbeidet forsøk fra USA på å øke spenningen i Sør-Kinahavet, og i stedet valgte å samarbeide med Beijing om territorielle tvister og å holde kommunikasjonskanaler på høyt nivå åpne med Beijing i spørsmål av gjensidig bekymring, inkludert direkte kontakt med president Xi Jinping.
Med sin politiske arv etter faren har Marcos Jr. lovet å signere en bilateral avtale med Kina for å løse Sør-Kinahavet-spørsmålet. Xi Jinpings gratulasjon til Marcos antyder at Beijing tilsynelatende ser en mulighet til å tilbakestille balansen i forholdet til Manila. Hvis Filippinene og Kina inngår et djupere samarbeid og endelig løser problemet med Sør-Kinahavet, vil det muligens ryste opp Asia-Stillehavet, undergrave USAs innsats for å militarisere den sørøstasiatiske regionen og gjøre selve Bidens Indo-Stillehavsstrategi håpløst foreldet.
Interessant nok unnlot Filippinene, som var USAs nærmeste regionale allierte historisk sett, å delta på Washington-toppmøtet, da de henviste til den politiske overgangen i Manila. I løpet av hele sitt 6-årige presidentskap besøkte Duterte aldri USA.
Artikkelen Indo-Pacific strategy adrift in an illusion ble opprinnelig publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Russlands fremgang i Donbass betyr at Ukraina sannsynligvis ikke vil vinne krigen
Av skribent - 15. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/russlands-fremgang-i-donbass-betyr-at-ukraina-sannsynligvis-ikke-vil-vinne-krigen/
Denne analysen er utarbeidet av Daniel L. Davis som er medvirkende redaktør for magasinet 1945, seniorstipendiat for forsvarsprioriteringer og tidligere oberstløytnant i USA. Han har vært i kampsoner fire ganger. Magasinet 1945 er sterkt provestlig og konservativt.
Av Daniel Davis.
Kan Ukraina virkelig beseire Russland? – I løpet av de siste dagene har en mengde seniorledere i både Ukraina og Washington kommet med trassige påstander om ikke bare å motstå russisk aggresjon, men å presse på mot ren seier. Selv om slike ambisjoner er helt forståelige, er det uklokt å sette politikk som søker et foretrukket resultat hvis det ikke finnes en rasjonell vei som Ukraina kan oppnå dette målet på. For øyeblikket støtter de fleste indikatorer, grunnleggende prinsipper i krig og nåværende trendlinjer på slagmarken utsiktene til et ukrainsk nederlag.
I en tale mandag på Ukrainas «Seiersdag», til minne om nederlaget til Nazi-Tyskland i andre verdenskrig, erklærte president Volodymyr Zelensky kategorisk at akkurat som Ukraina beseiret sin fiende i 1945, «er vi ingen tvil om at vi vil vinne» krigen mot Russland. Zelenskys utenriksminister gikk et skritt videre og la til at Kiev ikke bare søkte å vinne slaget ved Donbass, men definerte «seier for oss i denne krigen vil være frigjøringen av» alle ukrainske territorier. Det har ikke vært mangel på vestlige stemmer som støtter denne ideen – og i ett tilfelle eskalering av krigen.
Og det er ikke alt. I en tale til det ukrainske parlamentet i forrige uke uttalte den britiske statsministeren Boris Johnson at Ukrainas krig med Russland enkelt og greit er «det gode mot det onde», og at «Ukraina vil vinne; Ukraina vil være fritt.» Lørdag sa kongressmedlem Seth Moulton at USA ikke bare skulle hjelpe Ukraina med å forsvare seg selv, men åpent erklærte at USA er «fundamentalt i krig» med Russland, via proxy, og «det er viktig at vi vinner». Man skulle tro at alle disse stadig mer optimistiske uttalelsene springer ut fra håndfaste bevis på at Russland taper. I stedet skjer nesten det motsatte.
Som vitne for Senatets komité for væpnede tjenester, på tirsdag, tror direktør for nasjonal etterretning Avril Haines at Putin «forbereder seg på en langvarig konflikt i Ukraina» og fortsatt har ambisjoner utover slaget ved Donbass. Haines sa at han trodde den russiske lederen «sannsynligvis» ville beordre et nivå av en nasjonal mobilisering for å støtte slike mål. Bevis på bakken støtter en slik sannsynlighet og bidrar til å forklare hvorfor Putin sannsynligvis vil ta de grepet.
Etter den vel beskrevne katastrofen med Putins åpningsrunde med angrep i slutten av februar og begynnelsen av mars, har det russiske militæret tatt en rekke effektive grep for å omorientere innsatsen, rette opp taktiske og operasjonelle mangler og presse mot oppnåelige militære mål. I løpet av den siste måneden har Russland omsatt disse endringene til metodisk, om enn sakte, suksess på slagmarken.
I midten av april erobret Russland det kritiske transportknutepunktet Izyum nær den nordlige skulderen av Donbass-linjene. For bare dager siden, etter nesten to måneders kamp, erobret Putins tropper en annen viktig by i det nordlige Donbass som kontrollerer flere viktige veikryss i Popasnaya. Kreml-styrker har nå presset seg dypere inn i Severdonetsk, og satt ukrainske tropper i fare ved Lysychansk, like sørvest for Severdonetsk.
Russland ser ut til å bruke taktikker som etterligner det som fungerte for dem i Mariupol: omringe en by med bakketropper, kutte av ukrainske styrkers evne til å få forsterkninger (eller mat, vann og drivstoff), og deretter pepre ukrainske stillinger med artilleri, rakettangrep, brann og luftangrep, som gradvis krymper ringen rundt byen.
Til slutt rykker russiske tropper inn med infanteri og panser for å slå forsvarerne når de er på sitt svakeste, og erobrer byen. Mønsteret har vist seg effektivt og blir for tiden revidert i en rekke ukrainske fort-posisjoner i Donbass. Russlands strategi i Donbass kommer i tydeligere frem med erobringen av hver større by, og det lover ikke godt for Kiev.
Det formes en lomme rundt de ukrainske troppene på den nordlige skulderen av Donbass. Russland søker å omringe UAF-troppene i denne lommen ved å saturere viktige ukrainske posisjoner med kraftige bombardement, forsøke å krysse av flere byer på utsiden av lommen, gradvis tvinge UAF-forsvarere enten lenger vest – eller fange dem i lommen og deretter ødelegge dem ved ild og senere bakketropper.
Etter å ha tatt Izyum, Popasnaya og fortsatt til Severdonetsk, investerer Russland nå tungt i Lysychansk, Kramatorsk og Slaviansk, hver by på 100 000 innbyggere eller mer. Det er titusenvis av Ukrainas beste, mest erfarne tropper som bemanner frontlinjene i Donbass. Hvis Russland lykkes med å ta nok byer der, og kutte UAF-troppene av, kan de gjenta sin blodige taktikk som ble brukt for å ødelegge Mariupol.
Russland vil forsøke å omringe forsvarerne på den nordlige skulderen av Donbass og sakte sulte dem for forsyninger mens de nådeløst angriper dem med tunge våpen. Hvis den nordlige skulderen blir tatt av Russland, kan resten av UAF-stillingene i de sentrale og sørlige delene av Donbass – allerede under nådeløs russisk ild – bli uholdbare.
Hvorvidt Putin har nok tropper, ammunisjon og tid til å fullføre ødeleggelsen av UAF-stillingene i Donbass uten å mobilisere noen del av reservestyrkene er et åpent spørsmål. Det som er klart er imidlertid at Russlands nåværende operasjoner sakte kveler ukrainske tropper i Donbass og at til tross for optimistisk retorikk fra Kiev og vestlige hovedsteder, går kampen mot russisk taktisk suksess, muligens innen to måneder.
Militært sett er det svært lite håp om at til og med all den lovede støtten med tunge våpen og ammunisjon fra Vesten kan leveres til fronten, at de ukrainske troppene kan trenes tilstrekkelig og ildkraft bringes i bruk i tide til å endre kursen.
Det er alltid en mulighet for at Russland kan gå tom for krefter før fullførelse av omringingen, at Ukraina er i stand til å dra ut kampen utover to måneder, og at den fastlåste situasjonen kan vinnes av Kiev. Men det faller mer i kategorien «håp» og er et dårlig grunnlag å basere forventninger på. Ved å ignorere disse realitetene på slagmarken, setter Vesten scenen for potensielt å forsterke problemene sine.
Ukrainas og vestlige ledere fortsetter å komme med uttalelser som får offentligheten til å tro at ting blir bedre, at krigen trender i deres favør, og at snart vil de vestlige lovede tunge våpnene stoppe den russiske fremrykningen. Det forblir i beste fall et fjernt perspektiv. Å basere politikken på forventningen om det usannsynlige (men svært foretrukne) resultatet i stedet for den realistiske muligheten for at Russland kan ta Donbass er uklokt og farlig. Tenk på konsekvensene av denne uviljen til å møte harde sannheter.
Ved å fortsette å søke en militær seier i Ukraina, vil Ukrainas tropper fortsette å kjempe, ingen forhandlet løsning vil bli realistisk søkt, og mest sannsynlig fortsetter russiske tropper å gjøre fremskritt. Som et resultat vil flere ukrainske sivile og tropper fortsette å bli drept og såret, flere byer ødelagt, og den økonomiske krisen og matkrisen – for både Ukraina og verden – vil forverres. Det mest sannsynlige utfallet vil ikke endre seg (et forhandlet oppgjør, ikke en ukrainsk militær seier), men kostnadene for Kiev vil være mye, mye verre.
For hver dag denne krigen fortsetter, fortsetter risikoen for USA og Vesten, for at gjennom noens feilberegninger, en ulykke eller bare en tåpelig handling fra den ene eller den andre siden resulterer i et direkte sammenstøt mellom Russland og NATO, som utløser en artikkel 5 situasjon som kan trekke USA inn i en krig med en kjernefysisk supermakt. Hvor altruistisk det enn er å ønske å hjelpe Ukraina med å forsvare seg fra denne russiske invasjonen, er det ingenting på spill i Øst-Europa som er verdt å bli dratt inn i en potensiell atomkrig med Russland; en krig som vi kanskje ikke kommer levende i fra.
Å gamble på at nåværende trend på slagmarken ikke fortsetter, i håp om at Ukraina kan holde seg fast i Donbass, og tro at UAF til slutt vil drive Russland tilbake til landet sitt, gjør folket i Ukraina en bjørnetjeneste. Selv om det fungerer slik – et usannsynlig prospekt – vil det ta år å oppnå og resultere i et så svimlende tap av ukrainske liv at det ville være en pyrrhoseier -ikke verdt kostnaden. En bedre kurs vil være å delta i forhandlinger for å gjøre det som trengs for å få slutt på kampene, få slutt på drapene på ukrainske folk og fremskynde dagen da gjenoppbyggingen kan starte. Men å fortsette å basere politikk på stolthet og håp vil nesten helt sikkert føre til tusenvis flere dødsfall i Ukraina – dødsfall som kunne ha vært unngått.
Daniel L. Davis er medvirkende redaktør for 1945, seniorstipendiat for forsvarsprioriteringer og tidligere oberstløytnant i USA og har vært i kampsoner fire ganger. Han er forfatteren av «The Eleventh Hour in 2020 America.» Twitter: @DanielLDavis1.
Denne artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
Les også: War In Ukraine Reality Check: Combat Fundamentals Still Favor Russia In Donbas
Amerikansk toppmøte – en pinlig nedtur for USA?
Av Jan Herdal - 15. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/amerikansk-toppmote-en-pinlig-nedtur-for-usa/
Av Jan Herdal.
Det amerikanske toppmøtet som skal arrangeres i Los Angeles i juni, skal etter planen gi Joe Biden en stjerne i boka og markere USAs fortsatte lederskap over sin tidligere bakgård. I stedet kan det blotte USAs manglende evne til å fremme sin agenda i området, skriver New York Times.
En del statsoverhoder truer med ikke en gang å delta. Det omfatter presidentene i Mexico og Brasil: – Et toppmøte uten presidentene i Mexico og Brasil er nesten meningsløst. Det er en fiasko, sier Jorge Castañeda, tidligere meksikansk utenriksminister, ifølge avisa.
Allerede i mars opplyste USA at Cuba, Nicaragua og Venezuela ikke vil bli invitert. Mexicos president Andrés Manuel López Obrador har gjort det klart at i så fall dukker heller ikke han opp. Da blir det bare en regjeringsdelegasjon fra Mexico. Cuba har vært invitert til de to siste toppmøtene.
Seinere har presidentene i Bolivia og Honduras sagt det samme som Mexicos president. En gruppe stater i Karibia truer med å boikotte hele møtet hvis USA inviterer sin protegé Juan Guaidó i stedet for Venezuelas president Nicolás Maduro.
Brasils president Jair Bolsonaro anklages for å ha ført Brasil nærmere Russland, og for kanskje ikke å ville akseptere utfallet av valget i Brasil i oktober. Han har et kjølig forhold til Washington. Noen kilder sier at han neppe vil delta på toppmøtet, andre at han ikke har bestemt seg.
Arrangørene toner ned kaoset, sier at det er vanlig, og at 3 uker er et hav av tid til å ordne opp, men NYT mener truslene om boikott understreker USAs økende problemer med å fremme sine egne interesser overfor sine naboer.
Redaktør for Americas Quarterly, Brian Winter, tror at latinamerikanske regjeringer vil vise at USA ikke lenger dirigerer feltet. De vil ha et toppmøte av likeverdige, ikke et der USA bestemmer hvem som står på gjestelista.
Med litt fratrekk for spill for galleriet – Sør- og Latinamerika danser ikke lenger etter USAs pipe. Historiens skraphaug er full av imperier som har gått ut på dato, det ene etter det andre. Der hører også dagens USA hjemme. Forvitringen er i gang.
Hvor ble det av respekten for statssuverenitetsprinsippet?
Av Daniel Ducrocq - 15. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/hvor-ble-det-av-respekten-for-statssuverenitetsprinsippet/
Av Daniel Ducrocq.
I fredstraktaten som ble undertegnet da trettiårskrigen tok slutt i 1648 ble det erklært et statssuverenitetsprinsipp også kalt ikke-innblandingsprinsippet, »et prinsipp om at alle stater har rett til å styre seg selv uten inngrep eller trusler utenfra.» (Store norske leksikon)
Artikkel 2 §4 i FN-traktaten av 1945 uttrykker det samme prinsippet: »Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet». (min uthevelse).
Det er verdt å merke seg at forfatterne av FN-pakten så på inngripen i en annen stats indre politiske forhold som en trussel mot statenes fredelige sameksistens.
Som kjent har suverenitetsprinsippet ofte blitt krenket på det groveste (bruk av militær makt), men også på en mer subtil måte som for eksempel gjennom innblanding i nasjonale valg. Også under det siste presidentvalget i Frankrike nylig, har flere politiske aktører utenfor landet forsøkt å påvirke franske velgere gjennom uttalelser til fordel for Emmanuel Macron, omtalt som forsvarer av »europeiske verdier». Uttalelsene advarte samtidig mot Marine Le Pen, anklaget for å være russiskvennlig.
»Nå må alle samles bak Macron! Det er enten han eller slutten for et forent Europa» Michael Roth Heringen (SPD), president for kommisjonen for utenrikssaker i Bundestag.
»EUs fiender befinner seg ikke bare i Moskva, men også i Paris» Pedro Sanchez(PSOE), Spanias president.
»Le Pen som president ville være en større seier for Putin enn en eventuell seier i Ukraina» Enrico Letta (Sentrum-venstre parti), tidligere statsminister i Italia.
I en kronikk i Le Monde 21.04.22 (tre dager før annen valgomgang) advarte den tyske rikskansleren Olaf Scholz (SPD), den spanske presidenten Pedro Sanchez (PSOE) og den portugisiske presidenten (Parti sosialist) mot å stemme for Marine Le Pen som de omtalte som »en ekstrem høyrekandidat åpenbart på linje med dem som angriper vår frihet og vårt demokrati.» Kronikken fra de tre statslederne er en direkte inngripen i en annen stats valgkamp, ett brudd på statssuverenitetsprinsippet.
En kan tenke seg reaksjoner om en kinesisk toppolitiker hadde appellert for å stemme for en eller annen kandidat i forkant av et valg i et vestlig land.
Også i Norge nøler ikke politikerne med å blande seg i andre lands politiske indre forhold. I sin halvårlige EU/EØS-utredning for Stortinget 26.04.22 sa d Anniken Huitfeldt at hun støtter EUs økonomiske straffereaksjoner mot Ungarn hvor, i følge den norske utenriksministeren, »demokrati- og rettstatssituasjonen forblir en bekymring.» Huitfeldts uttalelse er en innblanding i en annen stats indre politiske forhold. Det er et brudd på statssuverenitetsprinsipp og på FN-pakten. Artikkel 13 i FN-pakten slår nemlig fast at det er FNs generalforsamling som har mandat til »å sette i gang undersøkelser og vedta anbefalinger i det øyemed (….) å virkeliggjøre menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle (…)»
Det må ha falt »EU eliten» og Huitfeldt tungt for bryst at Viktor Orban vant valget 03.04.22 for fjerde gang på rad, med en fremgang på 4,8% i forhold til det forrige valget.
Daniel Ducrocq
Ukraina-krigen: Vestens rolle
Av skribent - 15. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/ukraina-krigen-vestens-rolle/
Victoria Nuland delte ut kaker på Maidan i Ukraina i desember 2013. Shutterstock
Dette er del 2 i en derie på tre artikler om bakgrunnen for krigen i Ukraina. Første del finner du her: Ukrainas nazisme-problem
Av Th. Olsen.
I del 1 gikk jeg gjennom hvordan Ukrainas nazi-problem nå “skrives ut av historien”. En annen side ved konflikten som i stor grad lider samme skjebne er NATOs, Vestens og spesielt USAs rolle i Ukraina over de siste tiårene, altså før den russiske invasjonen i februar 2022. Det blir egentlig umulig å vurdere konflikten og den nå oppskalerte krigen på fornuftig måte uten å også ta dette med i regnestykket. Det er skrikende åpenbart at Ukraina fungerer (og har gjort lenge) som en arena for spesielt USAs og UKs kamp for å svekke og ødelegge Russland, og at nå i 2022 etter invasjonen fungerer Ukraina som arena for Russland svar mot dette. Man skal være temmelig blind og uinformert for å ikke se noe av dette. I denne artikkelserien skal jeg ikke i særlig grad gå inn på krigens omstendigheter etter Russlands invasjon februar 2022, men vil bare kort vise til journalist i Le Figaro, som i motsetning til sine kollegaer i hovedstrømsmediene nå nylig snakket om USAs og UKs nåværende rolle i dette.
Rollen til USA
USAs rolle er så massiv og langvarig at jeg bare har anledning til å komme inn på noe av det i denne artikkelen. Det er nok fornuftig å starte med at USAs langvarige strategi mot Russland er ganske eksplisitt utrykket ved «Pentagons egen tenketank» RAND Corps. sitt strategi-dokument fra 2019 Extending Russia – Competing from Advantageous Ground. Her er oversikt over Kap. 4 i dokumentet:
USA har lang tradisjon med interesse for Ukraina også lenge før dette. Frigitte CIA-dokumenter viser for eks. at de har jobbet med ukrainske nasjonalister helt siden 1946. MI6, UKs utenlands-etterretning har det samme. Noe av dette tas for øvrig også opp i Oliver Stones film om Ukraina, som burde sees.
USAs økonomiske støtte til Ukraina
USA har brukte enorme pengesummer i Ukraina, og spesielt med bevilgninger til og opprusting av det ukrainske militæret. Fra 1991-2014 brukte USA ifølge U.S. Congressional Research Service ca. 4-5 milliarder dollar på militær-assistanse til Ukraina.
Siden 2014 har USA brukt enda mer penger i Ukraina – i perioden 2014-2021 brukte de 2,5 milliarder dollar, og med siste årets bevilgninger på ca 1 milliard dollar samt amerikansk UDs beslutning i februar 2022 om ytterligere 350 millioner dollar blir totalsummen siden 2014 ca 3,8 milliarder dollar. Oppå dette har det tilfalt Ukraina mer enn 1 milliard dollar fra NATO Trust Fund hvor også blant annet Italia er med. De store summene fra USA, NATO m.fl. til Ukraina førte til at Ukrainas militær-budsjett gikk fra 3 % av GDP i 2014 til 6 % i 2022, tilsvarende mer enn 11 milliarder dollar.
Victoria Nuland, den gang viseutenriksministeren erkjente åpent ved flere anledninger de store pengesummene, blant annet de 5 milliardene dollarene, med begrunnelse «…for å fremme demokrati». Her er en 8 minutters pressebriefing hvor hun forklarer med mange fyndord om USAs innsats for å «…bygge demokratiske ferdigheter og institusjoner i Ukraina».
Les også: Tidslinje: Hva har skjedd i Ukraina siden 1991?
Politisk støtte/innblanding
Også når det gjelder USAs politiske innblanding i Ukraina er det bare anledning til å se på deler av det omfattende bildet. En veldig illustrerende hendelse for USAs politiske innblanding i Ukraina fant sted ifm. Maidan-kuppet i 2014. Da ble USA og Nulands store favoritt Arseniy Yatsenyuk statsminister. Yatsenyuk hadde fra før av tette bånd til USA og NATO, og Yatsenyuks stiftelse Open Ukraine Foundation har hatt samarbeid med og/eller fått penger fra blant annet NATO (!), USAs utenriksdepartement, Det Tyske Marshallfondet og Chatham House i Storbritannia. En veldig avslørende hendelse var den oppsnappede og lekkede telefonsamtalen mellom Nuland og USAs ambassadør i Ukraina Geoffrey Pyat; en samtale som fant sted før den nye 2014-regjeringen var på plass og før Maidan-kuppet. Her er transkripsjon av samtalen hos BBC. Samtalen røpet at USA styrte det politiske spillet i kulissene. Samtalen gikk ut på at USA ønsket «Yats» (Arseniy Yatsenyuk) som ny leder, og Nuland skisserte at «Yats» måtte snakke med Klitsjko og Svoboda-leder Tyahnybok «fire ganger i uken». Nuland ga også på slutten klar beskjed om at Klitsjko ikke skal bli visestatsminister (her er det altså USA som bestemmer!).
Det er ingen tvil om at USA også har gitt politisk støtte til de høyre-ekstreme og nazistiske grupperingene i Ukraina, av den enkle grunn at disse er nyttige for USAs interesser i USAs kamp mot Russland i Ukraina.
National Endowment for Democrazy (NED)
Den amerikanske NGO’en National Endowment for Democrazy (NED), med sitt slagord «Supporting freedom arround the world» ble dannet i 1983. NED, med sin uttalte målsetning om «…å fremme demokrati i andre land» er virkelig verdt et eget studie, og her kommer bare en kortversjon. NED får sin finansiering i stor grad av amerikanske myndigheter i tillegg til en del stiftelser. Det har sine kontorer og organisasjoner i mer enn 100 land i verden, og det er ofte i kulissene når det skjer såkalte «fargerevolusjoner». Et eksempel er det som skjedde ifm. en slik såkalt fargerevolusjon i Egypt i 2011. Robert Becker, en leder for et NED-kontor i Kairo ble arrestert av sikkerhetspolitiet i Egypt. Egyptisk politi fant store mengder av dokumenter som viste NEDs involvering i opptøyene/demonstrasjonene. Saken ble dysset ned og Becker ble etter hvert utlevert til USA uten videre offentlig oppstyr.
CIA og NED:
På 1970-tallet var CIA belemret med en rekke kontroverser og skandaler i amerikansk offentlighet, og det ble en rekke krav og prosesser for å «dempe» en del av CIAs kontroversielle virksomheter. Et av CIAs viktigste arbeidsfelter er politiske aksjoner og påvirkning og regimeendringer i andre land. Det er liten tvil om at NED ble dannet med hovedmål om å overta mange av CIAs oppgaver relatert til dette. NED kalles ikke uten grunn «CIAs sivile front». William Blum har en god gjennomgang av NED og dets virksomhet samt relasjoner til CIA, hvor det blant annet står:
And Allen Weinstein, who helped draft the legislation establishing NED, declared in 1991: “A lot of what we do today was done covertly 25 years ago by the CIA.”
Allen Weinstein som uttalte overnevnte i Washington Post i 1991 var en av grunnleggerne av NED. Robert Parry i Consortium News har en tilsvarende god gjennomgang som tar for seg flere temaer angående NED; for eks. NEDs relasjonen til CIA, NEDs rolle i Ukraina og hva slags politisk innflytelse og makt NED har, også innad i USA:
NED was founded in 1983 at the initiative of Cold War hardliners in the Reagan administration, including then-CIA Director William J. Casey. Essentially, NED took over what had been the domain of the CIA, i.e. funneling money to support foreign political movements that would take the U.S. side against the Soviet Union.
Though the Reagan administration’s defenders insist that this “democracy” project didn’t “report” to Casey, documents that have been declassified from the Reagan years show Casey as a principal instigator of this operation, which also sought to harness funding from right-wing billionaires and foundations to augment these activities.
NED i Ukraina
NED har hatt et betydningsfull rolle i Ukraina, og det har hatt det lenge. I mars 2022 sa NEDs CEO Damon Wilson at NED har vært i Ukraina siden 1989:
“The Endowment is proud that we have had Ukraine as a major partner since 1989, before independence, supporting Ukrainian civil society organizations,” said NED President and CEO Damon Wilson.
I Parrys artikkel blir også NEDs tidligere CEO, Carl Gershman uttalelser omtalt, som i en kronikk i Washington Post i 2013 var ganske åpen om NEDs og USAs virksomhet i Ukraina:
Last September, NED’s longtime president, Carl Gershman, took to the op-ed page of the neocon-flagship Washington Post to urge the U.S. government to push European “free trade” agreements on Ukraine and other former Soviet states and thus counter Moscow’s efforts to maintain close relations with those countries. In furtherance of these goals, NED funded a staggering 65 projects in Ukraine, according to its latest report.
NEDs finansierte altså 65 prosjekter i Ukraina den gang. Alt i alt har NEDs finansiert og støttet 334 prosjekter/organisasjoner i Ukraina. I Norge er NED nesten ikke omtalt, med unntak av nettavisen Steigan.no som har skrevet om dem blant annet her, og Derimot.no som har skrevet om dem her og her. Det interessante man kan bite seg merke i her er at da Russland invaderte Ukraina for noen uker siden slettet NED sin oversikt over prosjekter i Ukraina. Oversikten er likevel å finne lagret på nettet.
Deres egen omtale av sin virksomhet i Ukraina – «å være partnere med sivile samfunnsgrupper, media-bedrifter og menneskerettighets-forkjempere» i Ukraina høres jo tilforlatelig ut, men det spørs om disse formuleringene ikke i stor grad er kraftige eufemismer. Man må nok være utstyrt med en astronomisk grad av naivitet for å genuint tro at USA og NED har en oppriktig omsorg for Ukrainas demokrati og borgerrettigheter, og at det hele ikke i stedet dreier seg om USAs kamp for å svekke og undergrave Russland.
NED er aktive i å skape såkalte “uavhengige” medier i landene USA ønsker innflytelse eller regimeendringer i. En av de markante kildene for norsk og vestlig presse til informasjon om den nå pågående krigen i Ukraina er Kiev Independent, som har dukket opp som “troll i eske” høsten 2021, og som med stor sikkerhet er et NED-prosjekt.
Les også: Hvorfor aksepteres Kyiv Independents nazistiske forbindelser?
Militær støtte
USA er også tungt inne i Ukraina med militær bistand. USA driver blant annet et operasjonssenter for marinen i Ochakov i Ukraina, øst for Odessa. USA bidrar sammen med Canada med hundrevis av instruktører som trener opp ukrainske militære i Yavorov nær grensen til Polen. Mye av USAs militær-bistand til Ukraina har heller ikke vært forsøkt holdt skjult, som da Kurt Volker i 2018 snakket åpent om at USA skulle bygge opp ukrainsk marine og flyvåpen. Det USA snakker mindre åpent om er penger, støtte og våpen som tilkommer Azov Bataljonen, som The Grayzone skriver om her:
Finally, this January, the transfer of the lethal weapons to Azov was confirmed by the Atlantic Council’s Digital Forensic Research Lab (DFRL). Aric Toler, a DFRL researcher, asserted that “the US Embassy did absolutely help facilitate this transfer, and I’m not sure if they were aware that Azov would be the first to train with them.”
Max Bluhmental snakker her mer om at USA bevæpner Azov Bataljonen.
I tillegg til USA-/NATO-bidrag i Ukraina, finnes det en plan verdt 10 milliarder dollar implementert av Erik Prince, grunnlegger av det beryktede Blackwater (heter nå Academi). Det at Blackwater får kontrakter/oppdrag av blant annet CIA og Pentagon er såpass dokumentert at det til og med står omhandlet i Wikipedia. Hans plan, som ble avslørt av Time Magazine var å skape en privat hær i Ukraina i samarbeid mellom et annet privat sikkerhetsfirma, Lancaster 6, og Ukrainas sentrale etterretnings-enhet (som i stor grad er kontrollert av CIA). Hva den nøyaktige formålet med denne private hæren er ikke åpent uttalt.
At CIA er dypt involvert i Ukraina forstår vel de fleste, selv uten å se noe dokumentasjon. Dette er også noe amerikanske myndigheter naturlig nok ikke er like åpne om som andre deler av deres bidrag til Ukraina. Til tross for dette hadde faktisk Yahoo.com i januar 2022 en artikkel om CIAs opptrening av enheter i det ukrainske forsvaret i Vest-Ukraina. Zerohedge.com omtalte også et annet og mye mer provokativt CIA-program – en 8-årig CIA-involvering hos ukrainske styrker som har kriget mot separatistene i Øst-Ukraina. Som vi har vist er Azov Bataljonen, Aidar Bataljonen og andre lignende grupper og militser som beviselig er nazist-infiserte sentrale aktører i krigen som har pågått siden 2014 i Øst-Ukraina, noe som har ført til beskyldninger om at CIA rett og slett trener høyre-ekstreme og nazistiske elementer i Ukraina.
En viss grad av samarbeid/kontakt mellom amerikansk militære og Azov Bataljonen og dets like er uansett dokumentert er rekke ganger:
Bildet skal være fra da et amerikansk militær-team gjorde en inspeksjon og besøkte Azov Bataljonen ved frontlinjen i Øst-Ukraina i 2017.
Også hovedstrømsmediet Daily Beast har tidligere omtalt Azov Bataljonen som nazistisk, og problematisert det at USA støtter/trener/finansierer dem:
The United States has also openly trained Ukrainian forces, including members of the neo-Nazi Azov Battalion, like Sgt. Ivan Kharkiv, who reflected fondly on “his battalion’s experience with US trainers and US volunteers quite fondly, even mentioning US volunteers engineers and medics that are still currently assisting them.”
“Our vetting screens for human rights violations, not for ideology,” a US embassy representative in Ukraine told the Daily Beast. “The battalions that are in question have been integrated as part of Ukraine’s National Guard, and so the idea is that they would be eligible for training.”
A year before the exchange, the US embassy in Kiev helped coordinate the transfer of rocket-propelled grenade launchers to the Ukrainian military in 2016, a portion of which were immediately sent to Azov.
Den meget grundige gravejournalisten Whitney Webb har skrevet om at ny-nazistene i Azov Bataljonen ble trent av USA, noe som førte til FBIs bekymring for det faktum at høyre-ekstreme eller nazistiske grupper i USA i sin tur ble trent av de USA-trente ukrainske ny-nazistene:
In other words, the neo-Nazi Azov Battalion is suspected by the U.S. government of both training and radicalizing violent white supremacist groups based in America. This is particularly troubling when one considers the fact that the U.S. government directly enabled the Azov Battalion’s growth and prominence. Now, it seems that those actions have translated into troubling domestic consequences for the United States.
Motstand mot militær-støtten til blant annet Azov Bataljonen
Enkelte politikere i USA jobbet i årevis med å få stoppet støtten til Azov Bataljonen, og i 2018 kom det et lovforslag (lovforslaget Fiscal 2018 Defense Appropriation Bill) som klarte dette offisielt, selv om det er dokumentert at våpen likevel har fortsatt å tilkomme Azov Bataljonen og affilierte grupper. Medlem av Kongressen Ro Khanna fra det Demokratiske partiet gikk tydelig ut mot dette i 2018:
George Soros
Milliardæren George Soros har vært svært aktiv i de tidligere Sovjet-landene, noen han ikke legger skjul på når han litt spøkefullt kaller disse områdene for Soros Empire i stedet for “Sovjet Empire”. Soros har vært svært aktiv i Ukraina siden 1990 og hans NGO The International Renaissance Foundation har hovedkvarter i Kiev. George Soros sine prosjekter går ofte hånd i hånd med NEDs operasjoner. Dette er oppsummert i ovennevnte artikkel fra Steigan.no:
I Ukraina har Soros etablert en avlegger til Open Society Foundation, som kalles The International Renaissance Foundation, med hovedkvarter i Kiev. Det er denne stiftelsen som har finansiert Spilna Sprava og en lang rekke andre såkalte NGOs (non-governmental organisations) i Ukraina. De samarbeider med med CIA, USAID, National Endowment for Democracy the International Republican Institute, the National Democratic Institute for International Affairs og Freedom House, som alle er CIA-organisasjoner.
Ovennevnte USAID er en annen organisasjon som er omtrent like betydningsfull som NED innenfor samme nedslagsfelt, og de er også viktige i Ukraina, men det går jeg ikke videre inn på her.
Canadas rolle
Canada bidrar også mye i Ukraina, og sammen med USA og Storbritannia er de nok landet som ruster Ukraina mest opp til konflikt med Russland. Som allerede nevnt har hundrevis av instruktører fra USA og Canada trent opp ukrainske militære i Yavorov nær grensen til Polen, i tillegg til andre steder i Ukraina:
“Canada is playing a leading role in our response,” NATO Secretary General Jens Stoltenberg said at the Ottawa Conference on Security and Defense on March 9, “including with training for tens of thousands of Ukrainian troops – many of whom are on the front lines today.
En mindre kjent ny-nazistiske gruppe kalt Centuria skal ha skrytt av å ha blitt trent av UK, Tyskland, Frankrike, Polen, USA og Canada:
Meanwhile, a lesser-known neo-Nazi order of Ukrainian military officers called Centuria has bragged that its members have “participated in military exercises with France, the UK, Canada, the US, Germany, and Poland,” according to a study published by the Institute for European, Russian and Eurasian Studies at George Washington University.»
Det har også kommet frem at kanadierne etter omgang med Azov Bataljonen var bekymret for at dette samarbeidet skulle lekke ut. Den 04. februar i år, noen uker før Russland rykket inn i Ukraina, kom det en pressemelding fra det kanadiske forsvarsdepartementet om levering av militært utstyr til Ukraina. I samme melding kommer det frem at Canada siden 2015 har levert militærutstyr for 23 millioner dollar til Ukraina, samt trent ca. 33.000 ukrainsk personell:
Since 2015, Canada has provided over $23 million dollars in non-lethal military equipment to Ukraine. That equipment included items such as: communications systems used for field operations, a mobile field hospital, and explosive disposal equipment. During this time, Canadian troops have also trained around 33,000 Ukrainian military and security personnel in a range of tactical and advanced military skills.
Under Maidan-kuppet i 2014 kom det frem en kontrovers om Canadas aktive bidrag. Hovedstrømsmediet CBC Canada, omtalte at høyre-ekstreme aksjonister/militser, etter å ha dekket rådhuset med nazisymboler i 2014 fikk en “safe haven” i Canadas ambassade. Disse militsene skal ha vært fra ny-nazistiske gruppen C14.
Storbritannias rolle
Storbritannia har en omfattende rolle i Ukraina, og her blir bare noe av dette nevnt.
UK har diverse militær-avtaler med Kiev, blant annet har UK investert 1,7 milliarder pund til å styrke Ukrainas marine. Dette programmet dreier seg blant annet om å bestykke ukrainske skip med britiske missil-systemer, felles produksjon av 8 rakettutskytings-systemer og byggingen av marinebaser i Svartehavet og i Azovhavet. Via Operation Orbital har britene trent omtrent 22 000 ukrainske militær-personell/militser, og sendt flere instruktører ned i begynnelsen av mars 2022:
Britain already has 900 troops in Estonia, with 150 in Poland and more than 100 inside Ukraine as part of Operation Orbital, which has trained 22,000 Ukrainian troops since 2015.
I januar 2022 kom det også fly til Ukraina fra UK. Den 29. januar 2022 hadde msn.com en gjennomgang av blant annet britenes Operation Orbital samt annen vestlig og britisk involvering i Ukraina.
Norges rolle:
Norge er et land uten egen utenrikspolitikk, og det sted i verden hvor USA er aktive er også Norge aktive. Det er ingen unntak for Ukraina. Nå etter den russiske invasjonen er det nok kjent for de fleste at Norge sendte M72 panservernraketter til Ukraina samt at vi ga 2 milliarder kroner i annet militært utstyr og humanitær støtte. Det norske forsvaret kunne berolige oss med at panservernrakettene ble tatt imot av et «godt system»:
– De transporteres nå til et tredje land, hvor de blir tatt imot av et godt system som ivaretar den videre distribusjonen, opplyser Jakobsen.
Men det er ikke først nå Norge gir støtte til ukrainske myndigheter. Umiddelbart etter Maidan-kuppet i 2014 kunne vi lese på NRK at Norge var raskt ute med både politisk og økonomisk støtte, såfremt Ukraina oppfylte visse krav:
Forutsatt at det gjennomføres økonomiske reformer og tas et oppgjør med korrupsjonskulturen – oligarkene som har styrt for mye, og at man innfører lover som beskytter minoriteter og gir rettigheter til den russiske minoriteten i øst, sier Brende.
Senere samme dag publiserte NRK en artikkel som var noe kritisk til at norske penger gikk til de nye myndighetene i Ukraina post-Maidan. Denne artikkelen ser det imidlertid ut til at NRK i ettertid har slettet og jeg har ikke klart å finne den igjen på internett. Jeg lagret imidlertid artikkelen den gang da den ble publisert:
I den slettede artikkelen til NRK skrev de også følgende:
Faktisk har hele ni medlemmer av landets nye innerste maktsirkel bakgrunn fra høyreekstreme organisasjoner.
Den gang uttalte daværende utenriksminister Børge Brende at Norge hadde noen krav til den nye ukrainske regjeringen, men disse dreide seg om de kjente og store problemene knyttet til korrupsjon og minoritetsrettigheter og det høyre-ekstreme elementet ble ikke nevnt:
Før de nye bevilgningene fra Norge til Ukraina nå i år har for øvrig Norge gitt til sammen 2 milliarder kroner til Ukraina siden 2014.
Norge har også hatt kontakt med Azov Bataljonen, noe norske myndigheter og det norske forsvaret benekter, men som Azov selv innrømmer på sin egen nettside:
Israels rolle
Her er vi igjen inne på et paradoks beslektet med det som ble nevnt i Del 1 angående Ukrainas nazi-problem og at presidenten er jødisk. For Israel har også en rolle i Ukraina. Eksempelvis i Maidan-kuppet i 2014 var det «street fighter» milits med israelere som dermed i praksis kjempet side om side med de høyre-ekstreme nasjonalistiske og nazistiske elementene. Ukrainas nazi-problem har vært omtalt flere ganger også av israelske medier, blant annet Times of Israel. Siden 2014 har det vært kritiske stemmer i Israel som ikke har vært fornøyd med at Israel bevæpner Ukraina siden dette medfører at israelske våpen kommer i hendene på nazistiske Azov Bataljonen. Ben Norton skrev om dette i 2018, hvor det het:
And in Asa Winstanley’s report, he also quotes a letter from the Israeli Defense Ministry that it wrote in response to a lawyer who had requested an end to Israeli military aid to Ukraine, citing the reports of Nazis attacking Ukrainian Jews, and also Roma in Ukraine.
Ovennevnte Amy Winstanley, som er en krass Israel-kritiker skrev om at noen i Israel hadde reagert på at israelske Tavor-rifler var kommet i hendene på Azov:
Azov Battalion online propaganda shows Israeli-licensed Tavor rifles in the fascist group’s hands, while Israeli human rights activists have protested arms sales to Ukraine on the basis that weapons might end up with anti-Semitic militias. They had written that Ukrainian armed forces use rifles made in Israel “and are trained by Israelis,” according to reports in the country.
Det samme ble for øvrig tatt opp i den israelske avisen Haaretz:
They argue that these weapons serve forces that openly espouse a neo-Nazi ideology and cite evidence that the right-wing Azov militia, whose members are part of Ukraine’s armed forces, and are supported by the country’s ministry of internal affairs, is using these weapons.
En rekke andre land
Det er en rekke andre land som lenge har bidratt med penger og våpen til Ukraina og jeg skal ikke ta for meg alle her. Jeg kan nevne at den bulgarske gravejournalisten Dilyana Gaytandzhieva, som har en lang merittliste i å dokumentere blant annet våpensalg, dokumenterte at tonnevis med våpen fra Bulgaria var ankommet Ukraina i 2020 og 2021. Tyrkia og Ukraina har ganske nære forbindelser, og Tyrkia har også bidratt med våpen. Blant annet i 2019 gjorde de en avtale med Kiev om å levere Tyrkias Bayraktar-drone til Ukraina. I tillegg har litauiske instruktører sammen med canadiske og amerikanske trent opp den omtalte Aidar Bataljonen:
I artikkelen fra The Grayzone jeg allerede har vist til er det en lengre gjennomgang av hvordan en stort antall land har støttet og bevæpnet Ukraina.
Maidan-kuppet
Jeg skal bare kort gå inn på Maidan-kuppet i 2014. Grunnen til at jeg kaller det et kupp er at dette vanskelig kan ses på som noe annet enn nettopp det, og ikke en «demokratisk revolusjon» som blant annet skribenten Kjetil Rolness og andre kaller det (noe jeg kommer mer inn på i del 3). Riktignok var det en ekte og genuin misnøye blant vanlige ukrainere mot et (som vanlig) korrupt styre, under daværende president Victor Yanukovitch, som fikk mange vanlige borgere til å samle seg til protester. Men protestene var regissert fra utlandet, og selve «gjennombruddet» og maktovertakelsen var voldelig og utført av de høyre-ekstreme og nazistiske bevæpnede militser. Se for eks. Yevhen Karas, leder for nazist-gruppen C14 snakke åpent ut om blant annet dette.
I sin gjennomgang av Ukrainas nazi-problem går også Salon inn på det som skjedde på Maidan-plassen og bakgrunnen:
Ukraine’s neo-Nazi Svoboda Party and its founders, Oleh Tyahnybok and Andriy Parubiy, played leading roles in the U.S-backed coup in February 2014. Assistant Secretary of State Victoria Nuland and U.S. ambassador Geoffrey Pyatt mentioned Tyahnybok as one of the leaders they were working with in their infamous leaked phone call before the coup, even as they tried to exclude him from an official position in the post-coup government. As formerly peaceful protests in Kyiv gave way to pitched battles with police and violent, armed marches to try to break through police barricades and reach the Parliament building, Svoboda members and the newly-formed Right Sector militia, led by Dmytro Yarosh, battled police, spearheaded marches and raided a police armory for weapons. By mid-February 2014, these men with guns were the de facto leaders of the Maidan movement.
Selv om hovedstrømsmediene i stor grad fjernet disse «plagsomme» sidene ved fortellingen om «Euromaidan» i 2014 var det likevel noen drypp, slik som BBCs reportasje som indikerte det som etter hvert ble mer og mer tydelig: det var «snipere» som skjøt på både demonstranter og sikkerhetspolitiet, noe som var utløsende for at demonstrasjonene som lenge var fredelige eskalerte til kaos, vold og drap (her er BBCs reportasje på Bitchute.com i tilfelle Youtube skulle finne på å sensurere/slette den). BBCs konkluderer ikke i sin reportasje, men mot slutten av klippet er det noen svake hint om at Russland stod bak, men dette baserer seg utelukkende på uttalelsene til den allerede omtalte Parubiy som blir intervjuet i BBCs reportasje. Den allerede nevnte dokumentaren til Oliver Stone tar også for seg det som hendte på Maidan-plassen. For de tysktalende finnes det også en kort reportasje/dokumentar på tysk om dette.
Kort tid etter Maidan-kuppet kom det frem informasjon som handlet om nevnte “snipere”, blant annet på NRK. Senere sluttet den norske (og vestlige) pressen å skrive om dette. En interessant hendelse relatert til dette var at det kom frem i en lekket telefonsamtale mellom EU-politiker Catherine Ashton og Estlands utenriksminister Urmas Paet hvor de diskuterte akkurat dette, her omtalt av The Guardian med transkripsjon av samtalen. Senere ble dette temaet som nevnt lagt lokk på, og Estlands myndigheter gikk også ut og dementerte at Urmas Paet hadde ment at opposisjonen som demonstrerte hadde noe med snikskytingen å gjøre.
I januar 2015 sa George Friedman, leder for det private og mektige etterretningselskapet Stratfor, av noen omtalt som «The Shadow CIA» med tette bånd til amerikanske myndigheter følgende om Maidan-protestene og maktovertakelsen som fulgte:
At the beginning of this year there existed in Ukraine a slightly pro-Russian though very shaky government. That situation was fine for Moscow: after all, Russia did not want to completely control Ukraine or occupy it; it was enough that Ukraine not join NATO and the EU. Russian authorities cannot tolerate a situation in which western armed forces are located a hundred or so kilometers from Kursk or Voronezh.
The United States, for its part, were interested in forming a pro-Western government in Ukraine. They saw that Russia is on the rise, and were eager not to let it consolidate its position in the post-Soviet space. The success of the pro-Western forces in Ukraine would allow the U.S. to contain Russia.
Friedman avsluttet med følgende:
Russia calls the events that took place at the beginning of this year a coup d’etat organized by the United States. And it truly was the most blatant coup in history.