Nyhetsbrev steigan.no 15.04.2022
Dagens overskrifter:
Hva synes du om «ICD-10 KODE U071, U072, U099 OG U109»?
Fuellmich teamer opp med toppadvokater og tar corona-bedraget for retten i USA
Covid-løgner og bestikkelser – tyskere stoler mindre på media
Crimes Against Humanity? Yes, We Can!
Hva er Russlands rolle i det imperialistiske systemet
«Alle» går inn for grønn vekst
Russlands Ukrainakrig har ingen tidsramme
«Den er så dialektisk fin at den nesten ikke kan tenkes – endelig kan det føres krig uten at freden krenkes!»
Av Pål Steigan - 15. april 2022
https://steigan.no/2022/04/den-er-sa-dialektisk-fin-at-den-nesten-ikke-kan-tenkes-endelig-kan-det-fores-krig-uten-at-freden-krenkes/
Eller: Når dialektikken brukes til å mobilisere støtte til USAs og NATOs krig mot Russland.
Av Pål Steigan.
Den gamle AKP-eren og tidligere lederen av Rød Valgallianse, Jørn Magdahl, har publisert noen tekster på Facebook om krigen i Ukraina som vi tillater oss å gjengi nedenfor, slik at våre lesere skal kjenne argumentasjonen.
I denne teksten bruker Magdahl et begrepsapparat som vil være kjent for folk som har lest Mao Zedongs artikkel Om motsigelsen, men som vil være fremmed for mange andre. Det er et begrepsapparat fra dialektikken, som kan være svært nyttig å bruke for å analysere kompliserte prosesser. Geir Sundet har lagd en utgave for mobiltelefon her.
I den vedlagte teksten hevder Magdahl at hovedmotsigelsen i Ukraina-konflikten går mellom Russland og Ukraina.
I et innlegg på hans Facebook-side skriver en annen:
«i det øyeblikket russiske tanks krysser grensa til Ukraina, endrer hovedmotsigelsen karakter. Den bipolariteten du beskriver blir i Ukraina underordna den nye hovedmotsigelsen, mellom den russiske imperialismen og det ukrainske folket.»
Å bruke dialektiske begreper uten å begrunne, drøfte eller forklare, kan fort virke som en herskerteknikk: «Vi som forstår dette».
Men la oss først viser til hva dette dreier seg om:
Mao Zedong skriver:
«I utviklingsprosessen til en sammensatt ting er det mange motsigelser, og en av dem er nødt til å være hovedmotsigelsen. Eksistensen og utviklinga til den motsigelsen bestemmer eller påvirker eksistensen og utviklinga til de andre motsigelsene.»
I den nåværende krigen i Ukraina er det en rekke motsigelser. Mellom arbeidere og oligarker, mellom Øst- og Vest-Ukraina, mellom katolikker og protestanter, mellom russisktalende og ukrainsktalende, mellom nazister og kommunister, mellom NATO-tilhengere og NATO-motstandere, mellom USA-tilhengere og USA-motstandere, mellom EU-tilhengere og EU-motstandere, mellom den ukrainske nasjonen og Russland, mellom den ukrainske nasjonen og USA og mellom USA og Russland. osv osv.
I tradisjonene etter AKP, som også omfatter mye av dagens Rødt, finnes det en oppfatning som er slik:
«De er alltid forskjell på okkupert og okkupant, og (jeg – vi) har alltid vært på den okkupertes parti. I Vietnam, Tsjekkoslovakia osv)». Eventuelt «Vi har alltid støtta nasjonal frigjøring».
Hvis det stemmer, skulle man forventet at Rødt hadde vært entusiastiske støttespillere for de opprørske republikkene i Donbass, fordi de gjør krav på nasjonal sjølråderett og har kjempet militært mot en angriper i åtte år. Man skulle også trodd at partiet hadde støttet Syria mot imperialismens angrep og forsøk på å partere landet. Men det har jo ikke partiet gjort, så prinsippet er tydeligvis ikke allmenngyldig.
Den konkrete analysen av den konkrete situasjonen
Det som er helt fraværende i teksten fra Magdahl er en konkret analyse av de konkrete forholda i Ukraina og de ulike motsigelsenes utviklingshistorie. Denne krigen begynte jo ikke med Russlands folkerettsstridige invasjon i Ukraina. Den begynte da USA og deres allierte forberedte kuppet mot Ukrainas lovlig valgte president i 2013.
Les: Bakgrunnen: Vesten samarbeidet med nazister for å gjennomføre kuppet i Ukraina i 2014
Men forberedelsene går mye lenger tilbake. USA, og da først og fremst CIA har hatt kontakt med og trent nazistiske og høyrenasjonalistiske krefter i Ukraina helt siden 1953, antakelig lenger. I 2016 ble 3800 til da hemmelige CIA-dokumenter avklassifisert og offentliggjort.
Dokumentene ligger på CIAs nettside, blant annet her.
Wayne Madsen skriver om disse dokumentene:
CIA drev to store programmer som ikke bare hadde til hensikt å destabilisere Ukraina, men å nazifisere det med tilhengere av den ukrainske nazilederen Stepan Bandera under andre verdenskrig.
CIA-programmene strakte seg over fire tiår. Startet som en paramilitær operasjon som ga finansiering og utstyr til slike anti-sovjetiske ukrainske motstandsgrupper som det ukrainske øverste frigjøringsrådet (UHVR); dets tilknyttede selskaper, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og den ukrainske opprørshæren (UPA), alle nazistiske banderister. CIA ga også støtte til en relativt anti-Bandera-fraksjon av UHVR, ZP-UHVR, en utenlandsbasert virtuell grein av CIA og britiske MI-6 etterretningstjenester. Den tidlige CIA-operasjonen for å destabilisere Ukraina, ved å bruke ukrainske eksilagenter i Vesten som ble infiltrert i det sovjetiske Ukraina, fikk kodenavnet Project AERODYNAMIC.
Et tidligere TOP SECRET CIA-dokument datert 13. juli 1953 gir en beskrivelse av AERODYNAMIC: «Formålet med Project AERODYNAMIC er å sørge for utnyttelse og utvidelse av den anti-sovjetiske ukrainske motstanden for kald krig og varme krigsformål. Slike grupper som f.eks. det ukrainske øverste frigjøringsrådet (UHVR) og dets ukrainske opprørshær (OUN), utenriksrepresentasjonen til det ukrainske øverste frigjøringsrådet (ZPUHVR) i Vest-Europa og USA, og andre organisasjoner som OUN/B vil bli benyttet.» CIA innrømmet i et tidligere SECRET-dokument fra 1970 at de hadde vært i kontakt med ZPUHVR siden 1950.
OUN-B var Bandera-fraksjonen til OUN og dens nynazistiske sympatisører finnes i dag innebygd i den ukrainske nasjonale regjeringen i Kiev og i regionale og kommunale myndigheter over hele landet.
AERODYNAMIC plasserte feltagenter i det sovjetiske Ukraina som på sin side etablerte kontakt med den ukrainske motstandsbevegelsen, spesielt SB (etterretningstjeneste) agenter fra OUN som allerede opererte i Ukraina. CIA sørget for luftdropp av kommunikasjonsutstyr og andre forsyninger, antagelig inkludert våpen og ammunisjon, til den «hemmelige» CIA-hæren i Ukraina. De fleste av CIAs ukrainske agenter fikk opplæring i Vest-Tyskland fra den amerikanske hærens avdeling for Foreign Intelligence Political and Psychological (FI-PP). Kommunikasjon mellom CIA-agentene i Ukraina og deres vestlige behandlere ble utført av toveis walkie-talkie (WT), kortbølge via internasjonale postkanaler og hemmelige luftbårne kurerer og kurerer over land.
USAs og CIAs hemmelige krig mot først Sovjetunionen og så Russland har altså pågått i snart 70 år, og det er svært merkelig at en mann som Jørn Magdahl, som tross alt har studert historie, argumenterer som om denne konflikten startet 24. februar i år.
Imperialismen forsøker alltid å utnytte nasjonale motsetninger for å føre krig
En del folk i Rødt-miljøet argumenterer som om nasjonale bevegelser alltid er progressive, men det er jo mer regelen enn unntaket at imperialismen bruker nasjonale bevegelser for å splitte og herske og sette den ene nasjonen opp mot den andre.
Les: Imperialismen, arbeiderklassen og det nasjonale spørsmålet
Nazi-Tyskland brukte både den fascistiske Ustasja-bevegelsen Kroatia, den stor-albanske bevegelsen og ikke minst den rasistiske og fascistiske bevegelsen OUN i Ukraina i sin erobringskamp. Stepan Banderas OUN er forløperen til og det ideologiske opphavet til den fascistiske og høyrenasjonalistiske bevegelsen i Ukraina i dag. De var spesielt kjent for sine grusomme massakrer mot jøder, romfolk, polakker og russere. Noen ganger var de så ekstreme at sjøl det tyske SS syntes at de gikk for langt.
På 1990-tallet brukte vestmaktene «kampen for nasjonal frigjøring» til å partere Jugoslavia. Da Sovjetunionen ble oppløst var det ingen igjen til å garantere Jugoslavias eksistens, og både Tyskland, Frankrike og USA så sitt snitt til å utnytte de nasjonale motsetningene mellom serbere, kroater, albanere og bosniaker til å skape demagogiske grunnlag for krig.
«Støtte til nasjonal uavhengighet» på Balkan var ikke noe annet enn den tyske og amerikanske kapitalens folkeforføring for å sikre sitt eget herredømme. Massevis av folk ble fordrevet og drept. Etnisk renskning, overgrep og ødeleggelser angivelig for «menneskerettgheter» og «nasjonal frigjøring», men i realiteten har man skapt mafiastater og kleptokratier under imperialismens overhøyhet.
Den hegemoniske imperialistmakta USA mot den økonomisk mye svakere imperialistmakta Russland
Når vi analyserer de konkrete forholda i Ukraina, ser vi at det er USA med noen allierte europeiske land på laget, som har drevet fram og skapt den langvarige krigen i Ukraina. Det er en krig som tar sikte på å blodtappe Russland som forberedelse til den store krigen de ser for seg mot Kina.
USA er i alvorlig krisa og prøver å holde på sitt hegemoni. Men mot den det hegemoniske USA-systemet bryter det seg fram en multipolær verden. Russland, Kina, India og flere vokser fram i motsetning til USAs imperium.
Er Russland imperialistisk?
Javisst! Hvis man bruker Lenins begrepsapparat, så er det det. Men som Anders Carlsson viser i denne artikkelen er Russland en miltært sterk, men økonomisk svak imperialistmakt.
Les: Hva er Russlands rolle i det imperialistiske systemet
Som finanskapitalist, noe som er helt sentralt i imperialismen er Russland svakere enn Sverige.
Hvis vi så vender tilbake til diskusjonen om hovedmotsigelsen i Ukraina-konflikten, så må vi si at det har ikke skjedd noe skifte. Motsigelsen gikk før mellom USA og Russland, og den går fortsatt mellom USA og Russland. Ukraina er ingen hovedaktør, men har den ulykkelige skjebnen å være slagmarka for denne krigen mellom stormaktene. Det som skjedde 24. februar var ikke at vi fikk noen ny hovedmotsigelse, for å bruke Maos begrepsapparat. Det som skjedde var at hovedmotsigelsen, altså motsigelsen mellom USA og Russland, endret karakter. Fram til da hadde USA vært den førende, hovedsida i motsigelsen. Fra invasjonen tok Russland føringa og ble hovedsida i motsigelsen.
Når nå Magdahl & co mobiliserer til støtte for det de hevder er «Ukrainas frihetskamp» er de dessverre kommet i skade for å støtte en imperialistmakt mot en annen, altså ikke ulikt det som skjedde med den andre Internasjonalen i 1914.
Marx og Lenin hadde en lakmustest for å sjekke kvaliteten på folk som kalte seg sosialister. De spurte ikke hvordan de stilte seg til andre lands kolonialisme og imperialisme, men hvordan de stilte seg til eget lands kolonialisme og imperialisme. Å støtte USAs/NATOs krig mot Russland er å støtte den imperialistiske blokka som Norge er en intergert del av i dens kamp for verdensherredøøme.
Det er noe sosialister aldri bør gjøre.
Det er også, som vi ser, sterkt i strid med arbeiderklassens interesser, i Russland, Ukraina, Norge og USA. Arbeiderklassen og de fattige kommer til å tape enormt på denne krigen, mens våpenindustrien og finanskapitalen blir enda søkkrikere enn de allerede var.
Vedlegg: Jørn Magdahl – Den russiske invasjonen i Ukraina – synspunkter
DEN RUSSISKE INVASJONEN I UKRAINA. SYNSPUNKTER (1) Jeg vil gjennom flere korte meldinger i dagene framover komme med noen standpunkter i den debatten som går om krigen i Ukraina, og politiske følger av dette. Jeg begynner med det mest grunnleggende: Etter at Russland invaderte er det altoverveiende viktige å støtte det ukrainske folkets kamp for nasjonal selvbestemmelse. Dvs. støtte til den militære og sivile motstandskampen i Ukraina, og krigsmotstanden i Russland. Sterke krefter forsøker å bruke krigen til å stoppe ei venstreside på sterk framgang i Norge. Det bør ikke lykkes – Rødt har f.eks. tatt en rekke initiativ for å svekke okkupanten, men det fins enkeltpersoner og miljøer på venstresida som bommer på hva som er hovedmotsigelsen i denne konflikten nå. Selvfølgelig er det relevant at imperialistmakter rivaliserer om makt over Ukraina, men det må aldri brukes som unnskyldning for invasjonen – eller til å svekke solidariteten med motstandskampen.
SYNSPUNKTER PÅ UKRAINAKRIGEN (2). FORTSATT NEI TIL NATO Det kom mange svar på den første kommentaren min om at det viktigste nå er å støtte den ukrainske motstandskampen. Det logiske ville ha vært å gå videre på hva dette betyr og ikke betyr for oss. Jeg kommer tilbake til dette i seinere kommentarer, men er først nødt til å si noe om den nye debatten om norsk utenrikspolitikk. Etter hvert som Rødt har steget på meningsmålingene har angrepene fra deler av det profesjonelle «kommentariatet», men også i deler av befolkningen, blitt merkbart mer aggressive. Det er da selvfølgelig heller ikke noe rart i at den store spriken mellom Rødts syn på NATO og synet til et flertall av velgerne våre blir forsøkt utnyttet, og det er heller ikke noe merkelig at den russiske invasjonen i et naboland skaper utrygghet i et annet. Det er også noen medlemmer i Rødt som vil at vi skal endre synet vårt på norsk NATO-medlemskap. Jeg er sterkt uenig med dem. (1) Den første parolen jeg noen gang bar i et 1. maitog da jeg var AUF-medlem på 60-tallet var: Nei til USA- og USSR-imperialismen. Det var ingen motsetning mellom å bekjempe Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia, og USAs folkemord i Vietnam. Medlemmer av Rødts forløpere sto i første rekke i solidaritetsarbeidet begge steder, og også da først Sovjet og seinere NATO-landa, okkuperte Afghanistan. Skulle vi på venstresida da plutselig ville fortsette alliansen med den sterkeste imperialistmakta i verden? En makt som går til den ene folkerettsstridige invasjonen etter den andre, og som i dag i hovedsak baserer rollen sin som eneste supermakt på militær styrke, og der det er en risiko for igjen å få Trump e.l. som øverste leder. 2) Mange er sikkert langt på vei enige i overnevnte, men mener det er uansvarlig å dette trumfe det sikkerhetsbehovet vi har som naboland til Russland. Gjennom mange år har imidlertid NATO-medlemskapet og forpliktelsene overfor «Out of Area-strategien bidratt sterkt til å svekke den norske militære motstandskrafta. NATO-medlemskapet. Sånn sett kan en si at medlemskapet har skapt STØRRE usikkerhet for Norge. 3) For Norge betyr medlemskapet først og fremst at vi er under USAs atomparaply. Skulle det først bli en krig mellom NATO og Russland er det skremmende.
Både fra politiske motstandere og fra «prinsippfaste» på venstresida er det blitt framstilt som opportunisme når Rødts leder har sagt at NATO-tilhengere i Rødt kan fortsette å stemme på oss. Vi skal ikke gå ut av NATO i morgen. Men dette er jo helt SANT. Natomedlemskapet er der så lenge folk vil (og helst ikke lenger), og i dag står «NATO-kampen» foruten krigs- og atomvåpenmotstand særlig mot planene om USA-baser (med amerikansk jurisdiksjon) på norsk jord.
SYNSPUNKTER PÅ MOTSTANDEN MOT UKRAINAKRIGEN (3). OM MILITÆRMAKT OG PASIFISME. Svært få på venstresida støtter Pål Steigans oppfordring til nøytralitet mellom overgriper og angrepet (samtidig som det skinner gjennom at sympatien hans ligger på Putins side.) Men dessverre er det en god del debattanter i sosial media som formulerer seg slik at det kan virke som om de drar i samme retning. (a) Samtidig som vi samarbeider breit i solidaritet med Ukraina, er det fullt lovlig å påpeke hykleriet hos dem som synes det fins gode unnskyldninger når USA eller andre vestlige makter bryter folkeretten, og går til den ene angrepskrigen etter den andre. Men det blir veldig feil og skadelig når de får det til å høres ut som om dette på noen måte kan unnskylde Putin-regimet. (b) Selv om hovedsaken nå er rettferdig motstandskamp mot Russland som okkupantmakt, er det riktig at konflikten OGSÅ må forstås på bakgrunn av rivaliseringa mellom stormaktene. Men det blir feil å legge ensidig vekt på ytre forklaringsfaktorer («NATOS innringing»), og ikke vektlegge indre faktorer i Russland – som at Putin står i en tsaristisk tradisjon med ambisjoner om å gjøre Russland «stort igjen», og at Putin rått misbruker erfaringer og minne om oppofrelsene under den 2. verdenskrig. (c) Mer utbredt er det jeg vil kalle pasifistiske strømdrag (ikke pasifisme i egentlig forstand – med prinsipiell motstand all bruk av vold i alle situasjoner.) Utgangspunktet er godt: Sterk empati for krigens ofre og det syn at fred ikke er bare er målet, men selve veien. Men kravet om å slutte å krige rettes mot begge parter, og tankegangen er at «våpen forlenger krigen». Og ja: Selvfølgelig skal vi gå inn for forhandlinger og våpenhvile (og for sivile og politiske motstandsformer), men ikke kapitulasjon eller fred på angriperens premisser – hvis det kan unngås. Dette siste må jeg modifisere litt: Selvfølgelig kan omkostningene så store at en må gi seg, men dette må det være opp til ukrainerne selv å bedømme. Omkostningene ved ikke å yte mest mulig motstand mot imperialister (både «her og der»), er selvfølgelig at de kan gjøre mer og mer som de vil, og i dette tilfellet diktere fredsløsningen. Målet må være et kompromiss som er minst mulig urettferdig.
Etter hva jeg har skrevet over ville det være logisk å støtte norske våpengaver til Ukraina. Når jeg likevel er i tvil – har det sine årsaker, som jeg kommer tilbake til i et seinere innlegg.
UKRAINAKRIGEN (4) – OG PARTIET RØDT. I en kommentar i den forrige tråden i denne serien om Ukrainakrigen skriver Hans Jørgen Hedels: «Det er vondt å være vitne til Rødt og SVs handlingslammelse i Ukraina spørsmålet. Det er spesielt smertefullt å se hvordan Rødts møysommelig opparbeidede politisk kapital nå fordamper som en snøball i sommersola. Sperregrensa neste. Hvor i all verden er Moxnes i dette opprørte havet?» Men Rødt ligger fortsatt på 6-7 % på meningsmålingene, altså langt over valgresultatet. Dette er veldig bra, men det er selvfølgelig en fare for at oppslutningen vil fortsette ned. Det kan virke på Hedels som om dette skjer fordi partiet/partiledelsen ikke har vært «flinke» nok, men problemet er mest objektivt, selv om noe også er selvforskyldt – slik jeg komme tilbake til lengre ned. Analyseproblemet ligger i at to konflikter filtrer seg i hverandre: Både en rivalisering mellom stormakter, og en rettferdig ukrainsk motstandskamp mot russisk imperialisme. For Rødt som parti er det krystallklart at det er kampen mot Putin-regimets invasjonshær som er viktigst nå. Men meningsmotstandere og redaktører kjører kampanje mot Rødt, fordi vi også er mot USA-imperialismen og vestlig stormaktspolitikk, og fordi de vil bruke anledningen å svekke velgeroppslutningen om partiet.
Rødts unge ledelse og stortingsgruppe har gjort en fantastisk jobb med å skape tillit i kampen mot forskjells-Norge, og må fortsette med det, selv om krigen nå overskygger alle andre spørsmål nå. Mht. Ukrainakrigen prioriterer Rødt å delta i breie samarbeid i solidaritetsmarkeringer, i humanitært støttearbeid og i flyktningmottak. Men partiet var også tidlig ute med gode egeninitiativ: – Rødt tok opp i Stortinget at Norge må ratifisere den FN-konvensjonen som gir den internasjonale straffedomstolen mulighet til å straffeforfølge statsledere, som Putin, som fører folkerettsstridige angrepskriger, og samtidig ta de samme bestemmelsene inn i norsk lov. Utenriksminister Huitfeldt gjorde nærmest narr av dette, men i dag er straffeforfølgelse noe som diskuteres av mange. – Rødt har (sammen med MDG) krevd at russiske oligarker skal ut av norsk olje- og gassproduksjon, og at det skal bli lettere å skaffe innsyn i eierforhold, slik at det Norge ikke blir frihavn. – Rødt har foreslått at Norge skal gi opphold til russiske desertører og militærnektere for å bidra til å svekke moralen blant invasjonssoldatene ytterligere. Opphold bør også gis til russiske aktivister og kunstnere som forfølges pga. krigsmotstand. (Mer om alt dette på Rødts hjemmesider).
Den siste uka har pressefokus vært på at noen (eldre) medlemmer i Rødt har verv eller mindre eierposter i selskapet Mot Dag AS som eier Steigan.no. Rødt-medlemmer har gjennom mange år kritisert reaksjonære sider ved denne nettavisa – i spørsmål om anti-rasisme, samrøre med ytre høyre, oppfatninger av kjønn osv. Gjennom pandemien, og stillingen til krigen i Ukraina (Putinstøtte under dekke av nøytralitet) bør det ha blitt tydelig for alle som har giddet å følge med, at dette i hovedsak er et reaksjonært politisk prosjekt, og at samrøre med dette skader Rødt. Jeg vil på det innstendigste slutte meg til oppfordringen de aktuelle Rødt-medlemmer om å trekke den økonomiske støtten til dette politiske prosjektet. Det er noe ynkelig over forsøka på å stemple denne oppfordringen som et angrep på ytringsfriheten. Ingen av oss er pliktige til å støtte alle dem vi mener skal ha ytringsfrihet. Steigan har et stort nedslagsfelt, og nok andre venner til å drive med sitt videre.
—
Stilt overfor alle lidelsene i denne krigen håper vi på raskest mulig fred, men ikke en fred på angriperens premisser – hvis det overhodet kan unngås.
Hva synes du om «ICD-10 KODE U071, U072, U099 OG U109»?
Av Terje Sørensen -15. april 2022
https://steigan.no/2022/04/hva-synes-du-om-icd-10-kode-u071-u072-u099-og-u109/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
«Ha’kke peiling», sier du?
Da kan jeg trøste deg med at det hadde heller ikke jeg før jeg for et par dager siden leste nettpublikasjonen «Endring i registreringen av covid-19 assosierte dødsfall» fra FHI, datert 16.3.2022. Der kunne jeg lese om instituttets endringer av systemet for registrering av covid-19-assosierte dødsfall. Den GAMLE FREMGANGSMÅTEN var at et ‘covid-19 assosiert dødsfall’ skulle være «Dødsfall hvor covid-19 (ICD-10 kode U071, U099, U109) OG hvor den avdøde er registrert med en positiv SARS-CoV-2 prøve i MSIS er angitt på dødsattesten». Den NYE FREMGANGSMÅTEN er at ‘covid-19 assosiert dødsfall’ skal være «Dødsfall hvor covid-19 (ICD-10 kode U071, U072, U099, U109) er angitt på dødsattesten».
Her bør man holde tungen rett i munnen!
Etter en del strev fant jeg en tabell over de fire nevnte kodene, gult markert i en skjermdump, se vedlagte illustrasjon:
Listen inneholder totalt 19630 ulike dødsfallkoder!
Som ikke-medisiner er jeg varsom med å mene noe om hvilke tilstander som kan subsumeres under de fire gulmarkerte tilstandene. All den tid det nå etter den nye fremgangsmåten er slik at den som melder dødsfallet – normalt en lege – etter hva jeg forstår, oppfyller sin lovbestemte plikt når han/hun kun bruker kode U072, synes det for meg slik at det ikke behøver være noen som helst grunn i det hele tatt til å merke av flere koder. Hadde det vært en eller flere grunner, ville vedkommende melder ha brukt koden(e) U089 og/eller U099.
Som sagt, innrømmer jeg min profesjonelle uvitenhet, og enhver innsigelse fra noen som vet bedre, vil jeg selvsagt forholde meg til.
—000—
Jeg har ellers lagt merke til at de covid-19 assosierte dødsfalltallene nå per 10.4.2022 (uke 14) er blitt økt for perioden uke 1 t.o.m. uke 10 i 2022. Jeg har både på Facebook og i nettportalen «steigan.no» lagt ut en illustrasjon hvor jeg blant annet viste til at den nye opptellingsmåten da ga 62,4 prosent flere covid-19 assosierte dødsfall enn den gamle opptellingsmåten. Prosenttallet 62,4 er nå for samme periode økt til 72,3!! Se min medfølgende illustrasjon merket «2» som turde være forståelig.
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Fuellmich teamer opp med toppadvokater og tar corona-bedraget for retten i USA
Av Nina Cappelen - 15. april 2022
https://steigan.no/2022/04/fuellmich-teamer-opp-med-toppadvokater-og-tar-corona-bedraget-for-retten-i-usa/
Av Nina Cappelen, forfatter og blogger.
I et nytt podcast-intervju med australske Maria Zeee opplyser advokat Reiner Fuellmich at rettsprosessen nå er i fase to, og at kollektive søksmål nå skal prøves for retten i USA og India.
Advokaten er krystallklar på at pandemien aldri har handlet om helse, og at de såkalte «vaksinene» ikke er effektive, men tvert imot livsfarlige. Et av de store spørsmålene Fuellmich og hans team stiller seg er hvorfor så mange mennesker «faller for» det offisielle corona-narrativet som presenteres gjennom hovedstrømsmediene. Han ønsker å få belyst spørsmålet på nytt av spesialist i klinisk psykologi Mattias Desmet. Advokaten opplyser videre at Wall Street nå ser ut til å forstå hva som foregår, og ønsker å belyse hvordan de internasjonale selskapene og aksjemarkedet reagerer på det som skjer. Deretter vil det bli en sluttprosedyre og en jury som vil ta stilling til saken. Neste skritt er å forberede en sak knyttet til PCR-testen innenfor det ordinære rettssystemet i USA.
Fuellmich understreker at han og hans team ikke avviser at det finnes et virus der ute, men at det er menneskeskapt og ikke er farligere enn et vanlig influensavirus. Han viser til at det ikke var noen overdødelighet før vaksineringen startet, og at overlevelsesraten av corona-viruset er på 99,09 prosent. Det er ingen risiko for barn knyttet til viruset, så hvorfor gi dem Corona-vaksiner, spør han. Fuellmich sier at så fort folk kom i panikkmodus med maskebruk og sosial distanse ble det lettere å overtale dem til å tro at den eneste veien ut av pandemien var å ta «vaksinen». Advokaten mener at «vaksinene» i realiteten er et biovåpen for å redusere verdens befolkning. Han er tydelig på at han og hans team skal stoppe eliten fra å gjennomføre disse planene, og viser til at motstanden mot globalistene er sterkt økende på verdensbasis, og at dette gir håp.
Our immune system is so magical it can still deal with it.
– Reiner Fuellmich
På spørsmål om hvor de kommende rettssakene skal finne sted forklarer advokaten at det finnes et fåtall land og steder hvor rettssystemet fremdeles fungerer. Det er kun i India og enkelte domstoler i USA som ikke er korrumpert, sier han. Hele den vestlige verden har blitt infiltrert av elitens «puppets» de siste 30-40 årene. World Economic Forum er den viktigste plattformen for disse onde menneskene, sier han og viser til Young Global Leaders som har blitt brukt til å utdanne personer som deretter har infiltrert våre systemer. Rettssystemet er politisk motivert, og derfor har det ingen hensikt å prøve sakene her, sier han og trekker frem Tyskland som eksempel. Dette er grunnen til at Fuellmich og hans team nå flytter til USA for å prøve sakene der. Han forteller at teamet hans vokser dag for dag, og at det kommer stadig nye dedikerte advokater til. USA er et av få land der det er mulig å gjennomføre det som kalles «class action law suit» (kollektivt søksmål red. anm.) Fuellmich sier han vil samarbeide med advokater som har lang erfaring fra retten i USA, og som kjenner detaljene i corona-bedraget. Dette er kjernen i fase to, sier han og forklarer at de samme vitnene som sto frem i første fase vil stå frem i de kommende rettssakene. To saker er allerede sendt inn til rettssystemet i India. Han er tydelig på at eliten har påført verdens befolkning skade med vilje, og at advokatene vil legge frem klare bevis på dette i retten. Det finnes ingen immunitet mot å påføre folk skade med vilje, sier han og understreker at han ikke tror det vil ta flere år å få sakene gjennom systemet.
Fuellmich sier at «vaksinene» ødelegger immunsystemet, og at de som står bak visste om dette på forhånd. Dette er eugenikere som er for befolkningsreduksjon og kontroll av menneskeheten, sier han.
I intervjuet snakkes det også om linken mellom Covid19-vaksiner og 5G, samt den kommende matkrisen. Han avslutter intervjuet med å oppfordre folk til ikke å få panikk, tilbringe tid i naturen, og fortsette å spre informasjon.
Les også: Fauci innrømmer at vaksinene ikke beskytter mot alvorlig Covid19 eller død
Reiner Fuellmich skal nå ut på en foredragsturnè i de største byene i USA sammen med Dr. Judy Mikovits, Patrick Wood, og Dr. Richard M. Fleming. Det kan du lese mer om HER. Foredragene vil bli streamet online.
HØR DET UHYRE INTERESSANTE INTERVJUET HER (54 min)
Covid-løgner og bestikkelser – tyskere stoler mindre på media
Av skribent - 15. april 2022
https://steigan.no/2022/04/covid-logner-og-bestikkelser-tyskere-stoler-mindre-pa-media/
En studie fra Institute of Journalism kom frem til at 43 prosent av de spurte sier journalistikken har blitt mye dårligere under Covid-pandemien.
Av Politikeren.
Troverdigheten til journalister har falt drastisk på grunn av covid journalismen de siste årene. Det sier 41 prosent av de spurte i en studie fra Institutt for journalistikk ved TU Dortmund Universitet og meningsforskningsinstituttet Forsa.
Dortmunds journalistikkprofessor og leder for studien, Michael Steinbrecher, snakket om en «alarmerende forandring i meninger». Ifølge undersøkelsen var 43 prosent også enige i den generelle påstanden om at journalistikken har blitt mye dårligere de siste årene.
62 prosent var også enige i at journalistikk er blitt for mye avhengig av overdrivelse og skandalisering. 28 prosent var enige i påstanden om at journalistikken har mistet kontakten med folket de leverer sitt arbeid til.
Bare åtte prosent av de spurte mente at troverdigheten hadde økt under pandemien. Denne saken ble Først rapportert av Deutschlandfunk radio.
Steinbrecher sa at studien også viser at mer enn en tredjedel av folk tror at journalistikk først og fremst er avhengig av «påvirkningen fra de mektige i politikk og næringsliv» og at det er de som avgjør til slutt hva som skrives eller ikke skrives i media.
Dette kan skade aksepten for journalistikken og dens demokratiske funksjon, på sikt, sa han. Til tross for kritikken stiller imidlertid det store flertallet av befolkningen ikke grunnleggende spørsmål ved viktigheten av journalistikk, heter det. Derfor er det stadig viktigere at flere stiller de kritiske spørsmålene om dagens journalisme og at det blir enda mere viktig at journalistene svarer for sine verk.
Kilde: Glaubwürdigkeit des Journalismus hat in der Pandemie abgenommen
Crimes Against Humanity? Yes, We Can!
Av Bjørn Richter - 15. april 2022
https://steigan.no/2022/04/crimes-against-humanity-yes-we-can/
Av Bjørn Otto Richter.
Kunstneren Bjørn Otto Richter samarbeider med steigan.no om å bruke kunst og montasjer for å kommentere verdenssituasjonen og aktuelle spørsmål.
Hva er Russlands rolle i det imperialistiske systemet
Av skribent - 15. april 2022
https://steigan.no/2022/04/hva-er-russlands-rolle-i-det-imperialistiske-systemet/
Av Anders Carlsson.
I politisk og militær forstand er Russland fortsatt en stormakt, men i økonomisk forstand er det nærmest en halvkolonial annenrangsnasjon, skriver den svenske forfatteren Anders Carlsson.
Denne artikkelen av Anders Carlsson ble først publisert i Proletären i 2019. Den er tidligere publisert på steigan.no, men har fått ny aktualitet i dagens situasjon. Vi har tillatt oss å oppdatere noen tall.
Det kapitalistiska Ryssland har åter, 30 år efter kalla krigets slut, tilldelats rollen som den kapitalistiska världens fiende nummer ett.
Det är på många sätt en oförtjänt roll, dels för att Ryssland sedan kontrarevolutionen 1991 gjort allt för att vara västkapitalismen till lags, och dels för att Ryssland inte har vare sig ekonomisk eller militär styrka att bära upp den anskrämliga fiendekostymen.
Det kapitalistiska Ryssland är naturligtvis en stormakt. Det ges av själva storleken. Ett land som sträcker sig över nästan hela den norra delen av den euroasiatiska kontinenten, som har 146 miljoner invånare, som besitter närmast outsinliga råvaruresurser – och som sist men minst innehar världens näst största kärnvapenarsenal – är en stormakt.
Men för att rätt förstå Ryssland måste vi istället undersöka landets plats i det globala kapitalistiska system som Ryssland numera är en del av.
Är Ryssland en imperialistisk stormakt, som utmanar andra imperialistiska stormakter om herraväldet på världsmarknaden, som en del förståsigpåare från både höger och vänster påstår? Eller intar Ryssland en mer underordnad roll i denna kamp mellan imperialistiska finanskapital?
Lenin definierade i sin bok Imperialismen som kapitalismens högsta stadium, imperialismen som monopolistisk kapitalism, men han fann själv denna definition alltför kortfattad, och därmed alltför ytlig, därav hans berömda fem punkter.
Jag skall inte dra alla fem här, utan nöjer mig med de tre som är mest relevanta vad gäller analysen av dagens Ryssland:
• Bankkapitalets sammansmältning med industrikapitalet och uppkomsten av en finansoligarki på grundval av detta finanskapital.
• Kapitalexporten, till åtskillnad från varuexporten, erhåller synnerlig betydelse.
• Internationella monopolistiska sammanslutningar av kapitalister, vilka delar världen mellan sig, bildas.
Om vi börjar från slutet, med de internationella monopolistiska sammanslutningar vi numera benämner som transnationella storföretag, kan vi snabbt konstatera att Ryssland inte är mycket till konkurrent vad gäller uppdelningen av världen.
Den amerikanska affärstidningen Forbes listar varje år världens 2000 största företag. USA och Kina delar numera broderligt på de tio första platserna och Kina har sedan 309 och USA 560 företag på 2000-listan.
Näst intill hälften av de internationella monopolistiska sammanslutningarna hör alltså hemma i USA eller Kina.
För att nämna några andra länder har Indien 51, Kanada 50, Australien 39 och Sverige 32 företag bland världens tvåtusen största.
Hur står sig då Ryssland i denna konkurrens? Ja, inget vidare. Ryssland är säte för två av de 100 största globala företagen, för sex av de 500 största och för ynka 24 av de 2 000 största.
Som monopolistisk stormakt distanseras alltså det gigantiska Ryssland av lilla Sverige.
Av världens 100 största banker hör endast en hemma i Ryssland. Sverige har exempelvis fyra banker på listan.
Om vi går vidare och tittar på den ryska ekonomins mer allmänna karaktär, så klarnar bilden ytterligare.
Under 2000-talet har Kina förvandlats till hela den kapitalistiska världens verkstad. Det finns idag inte ett enda globalt företag som inte profiterar på Kinas billiga arbetskraft. Förvandlingen har lett till att Kina idag svarar för 20 procent av världens produktion av tillverkningsvaror, där enklare produktion, som inom textilindustrin, efterhand kompletterats med högteknologisk.
På andra plats i tillverkningsligan kommer ännu USA, trots att en stor del av USA:s tillverkningsindustri flyttats utomlands, först till Mexiko och senare till Kina och andra länder i Sydostasien. Ryssland kommer först på femtonde plats med en procent av tillverkningsproduktionen, passerat av länder som Indien, Taiwan, Mexiko och Brasilien.
Här finns ett undantag, som räddar Ryssland från denna ligas bottenträsk. Som ett arv från kalla kriget är Ryssland fortsatt en av världens största vapenproducenter med 22 procent av världens vapenexport på sitt konto. I topp finns naturligtvis USA med 34 procent av den globala vapenexporten. USA:s vapenindustri har inte outsourcats.
Man behöver inte ens vända på myntet för att räkna ut hur baksidan ser ut. Varje land som ligger efter vad gäller tillverkningsindustri måste producera och sälja råvaror för att överleva i en globaliserad ekonomi.
Detta är en traditionell kapitalistisk arbetsdelning, faktisk äldre än imperialismen. Utvecklade kapitalistiska länder säljer tillverkade varor. Kolonier plundras på sina råvaror.
I denna kapitalistiska arbetsdelning intar dagens Ryssland en närmast semikolonial roll. 82 procent av den ryska exporten består av råvaror av olika slag, framförallt av olja och gas, men också av metaller och trävaror, vilket ger en underordnad, beroende ställning på världsmarknaden. Råvaruproducerande länder missgynnas som ni vet av orättvisa handelsvillkor och de utsätts ständigt för prisspekulation på råvarumarknaderna.
Denna underordnade ställning gör Ryssland till ett relativt fattigt land. Vad gäller BNP per capita, som är det jämförande rikedomsmått som normalt används, hamnar Ryssland först på 61:a plats, passerat av länder som Costa Rica, Panama, Rumänien och Maldiverna.
Men hur är det då med finanskapitalet och dess oligarker? Där måste väl ändå Ryssland ligga i topp? Det kryllar ju av ryska oligarker, åtminstone i nyhetsförmedlingen.
Nja, riktigt så enkelt är det inte.
Det finns listor över nästan allting, så givetvis finns också en lista över världens 100 största banker. Av dessa bankgiganter hör 19 hemma i Kina, 12 i USA, åtta i Japan och sex vardera i Frankrike och Storbritannien, fem i Canada och Tyskland. Lilla Sverige ståtar med tre av världens 100 största banker: Nordea, Handelsbanken, SEB och Swedbank.
Oligarkernas Ryssland får dock hålla till godo med en enda (som Norge), statliga Sberbank, som placerar sig på 60:e plats. Det är kanske därför ryska oligarker tvingas tvätta sina smutsiga pengar via Nordeas, SEB:s och Swedbanks baltiska filialer.
Nej, Ryssland är sannerligen ingen finansiell stormakt.
Kapitalexporten från Ryssland har däremot varit enorm efter Sovjetunionens upplösning 1991. Dessvärre finns ingen säker statistik över dessa flöden, särskilt inte från 1990-talet, då plundringen var rakt igenom kriminell. Men från 1999, då Vladimir Putin valdes till president för första gången, uppskattar Rysslands centralbank det sammanlagda finansiella utflödet till 1 000 miljarder dollar.
Det är sanslöst mycket pengar för ett land där en stor del av befolkningen lever i fattigdom.
En del av dessa pengar har gått till investeringar i väst, som när oligarken Oleg Deripaska köpte det som idag är Kubal i Sundsvall, detta för att stärka sin ställning som dominant på världens aluminiummarknader. Eller som när det ryska gasbolaget Gasprom bygger pipelines som Northstream 1 och 2. Skall man exportera gas måste den transporteras.
Men i det stora hela är det något underligt med den ryska kapitalexporten. Det två största mottagarländerna för ryskt kapital, eller skall jag säga ryska pengar, utgörs nämligen av Cypern och Brittiska Jungfruöarna. Och då handlar det inte om investeringar, utan om att säkra rövade tillgångar från klåfingriga skattemyndigheter och andra oförutsedda händelser. Det är därför jag talar om pengar, inte om kapital. Pengar som inte investeras i en förmerande process förvandlas som bekant inte till kapital.
Detta handlar inte om kapitalexport, utan om pengaflykt.
För att summera detta inledande avsnitt, så säger analysen att den ryska kapitalismen är långtifrån imperialistisk i Lenins ekonomiska mening; som råvaruexporterande är den snarare semikolonial och därmed placerad i den globala arbetsdelningens periferi.
Dagens Ryssland är inte någon utmanare vad gäller herraväldet på den kapitalistiska världsmarknaden, den kampen utkämpas idag av USA och Kina och i viss mån av EU.
För Ryssland innebar kapitalismens återkomst en större ekonomisk katastrof än andra världskriget.
Innan vi behandlar den politiska och militära sidan av ämnet måste några ord sägas om den ryska kapitalismens utveckling, såsom den föddes ur ett svårt byråkratiserat, socialistiskt system.
Vår svenske nyliberal Anders Åslund, som på 1990-talet anlitades som rådgivare åt Boris Jeltsin, hävdade att den första uppgiften bestod i att ”skapa en ny ägarklass”. Det är en sanning med mycket stor modifikation, trots att all kapitalism naturligtvis behöver en ägarklass. Men i Ryssland fanns embryot till denna klass på plats flera år innan Åslund for på sin nyliberala mission i österled.
I min bok ”Resa in i det okända” anför jag exemplet Bank Menatep. Året var 1988. Michail Gorbatjov hade lett Sovjetunionen i nästan tre år och hans perestrojka gav detta år sovjetmedborgare rätt att bilda privata företag i form av kooperativ.
På det kommunistiska ungdomsförbundets, Komsomols, huvudkontor i Moskva diskuterade en grupp funktionärer den nya politikens möjligheter. De kom snabbt fram till en briljant idé. Med pengar från Komsomol beslutade de sig för att bilda en ny institution namngiven som ”Centrum för vetenskaplig och teknisk kreativitet”. Målsättning sades vara att främja Komsomolmedlemmars ”entreprenörskap”.
Så blev det också, åtminstone för instiftarna själva. Med kapital från sin nya institution startade de några månader senare Bank Menatep, med sin nya Komsomol-institution som en av tre kooperativa ägare, men med sig själva som bankdirektörer. Affärerna gick lysande, inte minst för att Mentap Bank erbjöd sina korrupta kunder tjänsten att tvätta svarta pengar vita.
1990 löste de unga bankdirektörerna ut de kooperativa ägarna och ombildade Bank Menatep till aktiebolag, nu med sig själva som aktieägare. Arrangemanget var ännu inte lagligt, men 1990 hade sovjetmyndigheterna förlorat kontrollen över perestrojkan, så de nyblivna aktieägarna kunde utan risk ta lagen i egna händer.
När Sovjetunionen föll samman ett drygt år senare var Bank Menatep redan en etablerad affärsbank, rustad att delta i plundringen av den gemensamma egendomen.
Ett knappt årtionde senare, år 2000, korades Bank Menateps huvudägare till Rysslands rikaste man och till den sextonde rikaste personen i hela världen. Han var då 39 år och ståtade med en förmögenhet om 15 miljarder dollar.
Inte illa pinkat av en föregiven ungkommunist!
Denne man heter Michail Chodorkovskij och han är bara alltför typisk för Anders Åslunds nya kapitalistklass. Nästan alla så kallade oligarker hämtades från olika delar av den sovjetiska byråkratin och nästan alla började sin kapitalistiska bana redan under sovjettiden, företrädesvis genom svindlande affärer och kriminell plundring.
Rysk domstol upplöser stridbart bilarbetarfack
Denna födelseprocess är på intet sätt unik för rysk kapitalism.
I Kapitalet sammanfattar Karl Marx kapitalets födelse med följande ord: ”Om penningen kom till världen med naturliga blodfläckar på ena kinden, så kommer kapitalet till världen blod- och smutsdrypande ur alla porer, från topp till tå.”
Låt oss aldrig glömma att kapitalismens födelse i vår del av världen byggde på utrotning av ursprungsfolk i Amerika och Australien, på slavhandel från Afrika och på en rent terroristisk proletarisering av Europas fattigfolk.
Ändå är brutaliteten i den ryska kapitalismens födelse viktig för förståelsen av dess karaktär, delvis för att födelsen ligger så nära i tiden. För även om flertalet ryska kapitalister började sparka i den sovjetiska magen redan i slutet på 1980-talet, så ägde själva förlossningen rum på 1990-talet. Med förödande resultat för det stora flertalet människor i Ryssland.
Mellan 1991 och 1995 föll Rysslands BNP med 46 procent, industriproduktionen 46 procent, livsmedelsproduktionen med 32 procent och investeringarna med 61 procent (OECD, IMF).
Som en jämförelse skall här sägas att Nazitysklands angreppskrig mot Sovjetunionen 1941-1945, som inkluderade 25 miljoner döda och ödeläggelse av hela landsdelar, gav ett BNP-fall på 22 procent.
För Ryssland innebar alltså kapitalismens återkomst en större ekonomisk katastrof än andra världskriget!
1989 var den sovjetiska militärbudgeten 40 procent av den i USA. 2018 var den mindre än tio.
1990-talets ryska kapitalism var en ren plundringskapitalism, där ett litet fåtal personer, som Michail Chodorkovskij, kunde göra sig enorma förmögenheter på mycket kort tid.
I grunden handlade det om att lägga beslag på den statliga egendomen i en process som jag i ”Resa in i det okända” kallar ”elementärkaotisk borgerlig privatisering ovanifrån”, detta med en nick till oktoberrevolutionen, där nationaliseringarna de första åren gick mycket längre än vad Lenin tänkt sig i en process som en samtida betraktare kallade ”elementärkaotisk proletär nationalisering underifrån”.
Båda dessa beteckningar är relevanta.
Om vi återgår till Michail Chodorkovskij, så gjorde han och Bank Menatep sitt stora klipp 1996. Chodorkovskij och ytterligare sex oligarker fixade detta år Boris Jeltsins seger i preidentvalet och som tack för hjälpen belönades de med ett belöningsprogram kallat ”lån för aktier”.
De sju oligarkerna skulle låna ut pengar till staten mot säkerhet i aktier i statliga bolag. Men meningen var aldrig att staten skulle betala tillbaka lånen, utan genom detta program närmast skänkte Jeltsin bort de mest lönsamma statliga företagen.
Chodorkovskij lade beslag på oljebolaget Yukos, Michail Friedman slog klorna i oljebolaget Tyumen och Vladimir Potanin, Oleg Deripaska och Roman Abramovitj tog över det enorma metallföretaget Norilsk Nickel.
Det är plundraren Deripaska som numera äger Kubal i Sundsvall.
Men hur kunde dessa sju herrar ha pengar nog att finansiera den ryska staten, om än bara under några månader? Sätten var många, men jag skall ta ett belysande exempel här.
Året var 1992. De sovjetiska prisregleringarna på konsumtionsvaror var avskaffade och en hyperinflation på 2 600 procent drabbade genast Ryssland. På ett enda år steg till exempel priserna på ett kilo kött från två till 3 187 rubel per kilo. Människor svalt och de tidigare sovjetmedborgarna blev i ett huj av med alla sina besparingar.
Men det går också att tjäna pengar på inflation, särskilt i den bastardekonomi som fanns i Ryssland de första åren efter kontrarevolutionen. Så höjde inte den ryska centralbanken utlåningsräntan i takt med inflationen, utan bara till mellan 10 och 25 procent. Den som tog ett lån på 10 miljoner rubel i centralbanken per 1 januari 1992 kunde ett år senare betala tillbaka lånet till ett realvärde på 40 000 rubel, inklusive ränta.
Vad göra med tio miljoner rubel i en sönderfallande ekonomi? Det fanns många möjligheter, men den bästa och mest populära var oljehandel.
Prisregleringarna var nämligen inte avskaffade på allt, som på olja. 1992 var det därför möjligt att köpa rysk olja till en hundradel av världsmarknadspriset. Ni förstår gången. De med goda kontakter i statsbyråkratin, som fortsatt var sovjetisk, rusade iväg till centralbanken och tog ett lån på säg 10 miljoner rubel. Sedan rusade de vidare till någon kontakt i oljeindustrin och köpte olja för pengarna. Sedan vidare till utrikeshandelsdepartementet, där en väl tilltagen muta genast gav exportlicens. Så simsalabim. I ett huj var 10 miljoner rubel förvandlade till 1000 miljoner med bara små avdrag för transport, mutor och symbolisk återbetalning av lån.
Det var på denna typ av affärer, som också omfattade metaller, som nästan alla ryska oligarker gjorde sina förmögenheter.
Tala om rövarkapitalism!
Så blev svensk industri en bricka i stormaktsspelet
Nu några ord om detta med oligarker, som frekvent används vad gäller ryska storkapitalister – men nästan aldrig om västliga diton. De senare är bara särskilt framgångsrika entreprenörer.
Det grekiska begreppet ”oligarki” betyder fåmansvälde och jag menar faktiskt att det är relevant vad gäller ryskt 1990-tal, då herrar som Chodorkovskij, Potanin, Friedman, Abrahamovitj med flera inte bara var kapitalister, utan också politiker. Det var som sagt de sju oligarkerna som fixade Jeltsins valseger 1996 och därefter styrde de i praktiken inte bara sina respektive affärsimperium, utan också den ryska staten, då med benäget bistånd från och med väl tilltagna mutor till den gangstergrupp kring Jeltsin som kallades ”Familjen”.
I slutet på 1990-talet var verkligen Ryssland en oligarki. Vilket gör det dubbelt ironiskt när charlataner som Stig Fredriksson försöker ärerädda Jeltsin som ”demokrat”. Hur kan en oligarki vara demokratisk?
Det är i detta skede som Vladimir Putin träder in på scenen. Diverse oligarker grälar om vem som fann denna pärla, som fram till augusti 1999, då han utsågs till premiärminister, var en obemärkt tjänsteman vid stadsförvaltningen i S:t Petersburg. Men klart är att Putin handplockades av oligarkkretsen kring Jeltsin.
När Putin ett knappt halvår senare utsågs till tillförordnad president tackade han genast sin uppdragsgivare genom att som allra första åtgärd underteckna dekretet ”Garantier för tidigare presidenten och medlemmar av hans familj”, som gav Jeltsin och hans döttrar och svärsöner livslång immunitet mot de korruptionsåtal som förbereddes mot dem.
”Familjen” var naturligtvis glad över det, men allra gladast var nog de sju oligarkerna, som slapp få sina korrupta bykar tvättade i offentliga rättegångar.
Ett år senare undertecknade Putin ett nytt dekret med samma innehåll, men då gällande alla presidenter i Ryska federationen, inklusive honom själv.
Putin accepterade utan knot den underordnade roll som gavs av Rysslands ekonomiska kollaps på 1990-talet.
Det påstås ibland att Vladimir Putin representerar någon slags återgång till planekonomiska förhållanden eller i vart fall till någon form av statskapitalism.
Det är inte sant. Fakta är att privatiseringspolitiken fortsatte med oförminskad takt under Putins två första presidentperioder och att den än idag är huvudlinjen för den ryska statens ekonomiska politik, trots att det finns allt mindre att privatisera. När Putin år 2012 åter äntrade presidentposten, efter mellanspelet med Dimitrij Medvedev, undertecknade han således dekretet ”Om statens långsiktiga ekonomiska politik”, där det slås fast att alla kvarvarande statliga företagstillgångar skall säljas – ”… utom naturliga monopol, naturresurser och tillgångar med anknytning till försvaret”.
Tidsplanen tycks ha blivit något försenad, men så sent som 2016 annonserade Putin försäljning av kvarvarande statligt ägande i ”kronjuveler” som diamantbolaget Alrosa, flygbolaget Aeroflot, oljebolaget Rosneft och järnvägsbolaget Rysslands järnvägar.
Putin är inte någon slags förklädd antikapitalist eller ens någon statskapitalist, vilket han själv med emfas avvisar, utan hans ambition har varit och är fortsatt att få den ryska kapitalismen att fungera på ett mer anständigt marknadsekonomiskt sätt, detta efter rövarkapitalismens härjningar på 1990-talet.
• Statliga företag skall fortsatt säljas – men de skall inte skänkas eller reas bort.
• Kapitalistisk marknadsekonomi är bra, men den behöver vissa regleringar.
• Kapitalisterna skall inte styra över staten, utan staten skall styra för dem.
Ungefär så kan man sammanfatta Vladimir Putins ekonomiska politik och den skiljer sig inte nämnvärt från den ekonomiska politiken i andra länder, möjligtvis med undantag från detta med kapitalisternas direkta inblandning i politiken, som var en företeelse med ryska förtecken.
En av Putins första åtgärder var att rensa upp i det skattesmitarträsk som oligarkerna inrättat åt sig själva. Som varnande exempel valde han den före detta ungkommunisten Michail Chodorkovskij, vars bolag Yukos år 2003 åtalades för skattebedrägerier och dömdes att betala 33 miljarder dollar i obetald skatt, inklusive ränta och väl tilltagna straffavgifter. Yukos hade inte så mycket pengar i kassan, så bolaget gick i konkurs och Chodorkovskij själv fick krypa i finkan.
Två saker skall sägas apropå detta.
För det första: Yukos konkursbo köptes upp av det då helt statliga oljebolaget Rosneft, vilket en den borgerliga skribenter betecknar som ”expropriation”, trots att uppköpet skedde lagenligt och enligt marknadsekonomins alla regler. En märklig slutledningskonst. Lika märkligt är sedan att samma borgerliga skribenter ”glömmer” att berätta att Rosneft några år senare privatiserades till 50 procent, varav 18,5 procent idag ägs av brittiska BP.
En minst sagt märklig expropriation.
För det andra: Att Putin och hans skatterådgivare valde just Michail Chodorkovskij som varnande exempel var ingen tillfällighet. Chodorkovskij tillhörde tillsammans med Boris Berezovskij och Vladimir Gusinskij en liten grupp oligarker som vägrade ge upp sin politiska makt; Chodorkovskij skröt rentav med att han hade hundra dumaledamöter på sin avlöningslista. Den ambitionen passade inte Putin, så Chodorkovskij hamnade inför skranket, trots att han inte fifflat mer än de andra oligarkerna.
Men det gick ingen nöd på honom. När exemplet väl var statuerat benådades Chodorkovskij av Putin, med en god del av sina miljarder säkrade på bankkonton i Schweiz.
”Revolutionen var en resa in i det okända”
Vad det gäller relationerna till den kapitalistiska världsmarknad som Ryssland helt och fullt blev en del av på 1990-talet, så hade Putin initialt ingen som helst ambition att begränsa denna integration – det var de inhemska oligarkerna, de som styrde över Jeltsin och därmed över den ryska staten, han ville komma åt.
Ryssland blev således medlem i den så kallade G8-gruppen redan 1998 och i World Trade Organisation 2012. Året därpå fattades beslut om att ta upp Ryssland i OECD. Under sina första år som president talade Putin därutöver om möjliga medlemskap i såväl EU som Nato.
Integrationen löpte till synes smärtfritt. Putin accepterade utan knot den underordnade roll som gavs av Rysslands ekonomiska kollaps på 1990-talet, väl medveten om att oljeexporten var nyckeln till både Rysslands ekonomiska återhämtning och till hans egen maktställning.
Också på det politiska planet var hållningen till imperialismen, och då framförallt till USA, välvillig. Putin var den förste att uttrycka solidaritet med USA efter attacken mot World Trade Center 11 september 2001 och när George W Bush en knapp månad senare inledde angreppskriget mot Afghanistan öppnade han genast ryskt luftrum för amerikanska transporter till kriget. Så sent som 2012 erbjöd sedan Rysslands utrikesminister Sergei Lavrov flygplatsen i Uljanovsk som ett nav för transporterna till Afghanistan, ett erbjudande som genast ledde till protester i Lenins födelsestad. Men Lavrov fick oreserverat stöd av Putin.
Ryssland gick med i Natos Partnerskap för fred, PFP redan 1994. och 2002, under Putins första presidentperiod, inrättades sedan Nato-Ryska rådet som ett bilateralt samarbete i det så kallade kriget mot terrorismen. Genom detta råd gavs Ryssland en permanent ambassadör i Natos högkvarter i Bryssel.
Det där med PFP är lite lustigt. Som bekant är också Sverige med i PFP och ända fram till 2013 samövade därför svensk och rysk militär i olika Nato-övningar, bland annat i den årliga marinövningen Baltops i Östersjön. Pånyttfödelsen till lede fi har sannerligen gått fort.
Rysslands eftergivenhet gentemot USA och Nato i perioden fram till 2013 är närmast häpnadsväckande. Så gav Ryssland 2011 grönt ljus för bombkriget mot Libyen genom att avstå från veto i FN:s säkerhetsråd.
I februari 1990, då Michail Gorbatjov ännu var president i Sovjetunionen, utfärdade USA:s utrikesminister James Baker ett högtidligt löfte. ”Natos jurisdiktion kommer inte att flyttas en tum österut”, förklarade han, ett löfte som folkrättsexperter betraktar som juridiskt bindande trots att den naive Gorbatjov inte krävde att det sattes på pränt.
Sedan dess har Polen, Ungern, Tjeckien, Bulgarien, Rumänien, Kroatien, Montenegro, Slovakien och Albanien tagits upp som medlemmar i Nato. Ryssland och Putin protesterade inte ens mer än klädsamt när de forna sovjetrepublikerna Estland, Lettland och Litauen 2004 togs upp i såväl Nato som EU.
Allt vände 2013, då USA, EU och Nato började kasta lystna blickar på Ukraina, en åpenhet som Ryssland kategoriskt motsatte sig. Denna vändning tarvar en förklaring. Varför är exsovjetiska Ukraina så speciellt i förhållande till likaså exsovjetiska Estland, Lettland och Litauen?
Man skulle kunna svara att Ukraina är mycket större än de pyttesmå baltiska staterna och därför av större geopolitiskt intresse. Men det vore att förenkla frågan. Här finns djupare förklaringar.
En vink om det mer komplexa svaret gav Vladimir Putin i sitt årliga tal inför Ryska federationens federala församling 2005. Det var i det han talade om Sovjetunionens kollaps som ”en av förra århundradets stora geopolitiska katastrofer”, ett uttalande som numera anförs som bevis för Putins ambition att återupprätta det socialistiska Sovjetunionen.
Det är falsk bevisföring. Putin talar inte nostalgiskt om det socialistiska Sovjetunionen, det vill han absolut inte ha tillbaka, utan bekymrat om Ryssland. Vilket ges i talets följande mening. ”För den ryska nationen blev den ett genuint drama. Tiotals miljoner av våra medborgare och landsmän befann sig utanför ryskt territorium”, säger Putin.
Det är inte socialismens sammanbrott som utgör katastrofen – den välkomnas av Putin – utan den ryska nationens sönderfall och splittring.
Den ryska reaktionen på västmakternas inblandning i Ukraina hösten 2013 och våren 2014 var given.
Vladimir Putin är rysk nationalist, det är därför han är så populär i en del sverigedemokratiska kretsar. Men som rysk nationalist ser han sig inte bara som företrädare för medborgarna i Ryssland, utan för alla ryssar, också för de tiotals miljoner ryssar som efter Sovjetunionens sammanbrott lever i diasporan, inte minst i Ukraina.
Ja, mer än så. I den nationella mytologi som är Putins ideologiska hemvist finns en utvidgad rysk nation med rötter i det historiska Kievrus på 800-talet, grundat av den svenske vikingen Rurik. I denna nation ingår inte bara storryssarna, utan också vitryssarna och lillryssarna (ukrainarna) förenade av dialekter av det ryska språket och av ortodox kristendom.
2005 lät Putin gräva upp den vite generalen Anton Denikins lik från hans grav i Chicago, där han legat sedan 1946, för att transportera kvarlevorna till en ny begravning i Moskva. 2009 hedrade Putin denne inbördeskrigets värste slaktare genom att besöka hans nya grav. Inför ett församlat pressuppbåd framhöll han Denikin som en stor rysk nationalist och framhöll då särskilt Denikins uppfattning om att ”ingen skall tillåtas blanda sig i stora och lilla Rysslands inre angelägenheter”.
Man skall vara ytterst försiktig vad gäller att anföra ideologiska skäl till politiska agerande, som regel ligger alltid krasst materiella skäl bakom, men här menar jag att nationalismen spelar roll.
Att släppa Estland, Lettland och Litauen gick bra, trots att både Estland och Lettland har stora ryska befolkningar. Men när USA, EU och Nato kastade lystna blickar på Lill-Ryssland passerade de en oacceptabel gräns. Ingen rysknationell ledare kan gå med på att någon utomstående splittrar denna mytiska gemenskap, då förlorar han eller hon sin legitimitet.
Den ryska reaktionen på västmakternas inblandning i Ukraina hösten 2013 och våren 2014 var given. Den var en ren och medveten provokation och att den skulle leda till ryska motåtgärder, som återtagandet av Krim, var självskrivet. Priset har USA sedan fått betala via Rysslands ingripande i Syrien.
Detta måste man observera. Det är inte så att det Ryssland som stött angreppskriget mot Afghanistan och bombkriget mot Libyen plötsligt gått och blivit antiimperialistiskt. Ryssland agerar utifrån egna intressen i Syrien, där inte minst Ukraina ligger i potten. Om USA, EU och Nato ger upp sina planer på att ”ta över” Ukraina, så är Ryssland berett att återgå till den timida linje som gällde ända fram till 2013. Ryssland är inte en pålitlig allierad till folk som kämpar för självbestämmande.
Sammanfattningsvis: I ekonomisk mening är Ryssland en i det närmaste semikolonial andrarangsnation i konkurrensen på den kapitalistiska världsmarknaden, helt utlämnat åt fluktuationerna på de globala råvarubörserna.
I politisk och militär mening är Ryssland fortfarande en stormakt, inte minst genom sitt kärnvapeninnehav. Men utan någon önskan att mäla sig ur den gemenskap man ingick i ända fram till hösten 2013. Det är västmakternas klåfingrighet vad gäller Ukraina – Lill-Ryssland – som orsakat den nuvarande krisen.
Ryssland är inte en aggressiv stormakt, annat än i förhållande till det man ser som angrepp mot den utvidgade ryska nationens intressen.
Det talas ibland om rysk upprustning och sant är att den ryska militärbudgeten mer än fyrfaldigades mellan 1998 och 2018, från 14 till 61,4 miljarder dollar i fast penningvärde. Men då skall man veta att Sovjetunionen 1989 hade en militärbudget om 231,8 miljarder dollar i samma fasta penningvärde. Dagens ryska millitärbudget är alltså bara en fjärdedel av den sovjetiska.
1989 svarade den sovjetiska militärbudgeten för 40 procent av den i USA. 2018 svarar den ryska militärbudgeten för mindre än 10 procent av den amerikanska.
Det är siffror som ger perspektiv på det påstådda ryska hotet.
Resa in i det okända
Oktoberrevolutionen och den sovjetiska erfarenheten
Vaskeseddel fra forlaget
Äntligen finns nu en heltäckande bok på svenska om Sovjetunionen. Resa in i det okända följer det första socialistiska samhällsbygget från Oktoberrevolutionen 1917 till kapitalismens återupprättande 1991.
Öppnandet av de sovjetiska arkiven i början av 1990-talet har resulterat i en ny och omfattande forskning, som i långa stycken reviderar tidigare historieskrivning. Med stöd i denna forskning tar Anders Carlsson oss med på en svindlande resa, där färden sällan följer på förhand uppgjorda resplaner.
Carlsson räds inte de svåra frågorna. Med ett odogmatiskt förhållningssätt till socialistisk teori diskuterar han socialistisk demokrati, statlig repression och byråkratism. Dessutom bjuds läsaren på en analys av orsakerna till Sovjetunionens upplösning och av tillståndet i dagens kapitalistiska Ryssland.
Boken vänder sig alla som vill skaffa sig en djupare förståelse för Sovjetunionens komplexa historia. Förlag: Proletärkultur
ISBN: 91-7384-059-9
Sidor: 734
«Alle» går inn for grønn vekst
Av Erik Plahte - 15. april 2022
https://steigan.no/2022/04/alle-gar-inn-for-gronn-vekst/
Del 3 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.
Av Erik Plahte.
Noen ser på fortsatt økonomisk vekst som en forutsetning for å kunne gjennomføre «det grønne skiftet» eller «Green New Deal» i en eller annen versjon. Andre hevder det motsatte – det grønne skiftet er en forutsetning for eller vil gi grunnlag for fortsatt økononisk vekst. Men et tredje syn, at fortsatt økonomisk vekst er uforenelig med å legge om til en virkelig bærekraftig økonomi som ikke lenger belaster naturen, vinner stadig fram.
Økonomisk vekst er en forutsetning for fortsatt kapitalisme. Om den økonomiske veksten går i null, forsvinner profitten, bedrifter går konkurs, næringslivet går i stå med massearbeidsløshet som følge, de internasjonale maktforholdene forrykkes, det blir streiker, sosial uro, protestaksjoner, d e rådende maktforholdene blir utfordra, og ingen kan si hvordan det vil gå. Dette vil verken kapitalkreftene eller verdens ledende politikere ha noe av. De er ikke i tvil, de har gjort sitt valg: Den økonomiske veksten skal og må fortsette. Rettere sagt, det er den kapitalistiske økonomien som skal opprettholdes.
Men det snakkes det ikke om. Det er så opplagt at det ikke er noe å nevne. Derfor gjelder det å begrunne at fortsatt økonomisk vekst og et grønt skifte til en grønn økonomi er både ønskelig og mulig. Mathis Wackernagel og William Rees skrev i boka Our Ecological Footprint: Reducing Human Impact on the Earth (New Society Publishers, 1996): «I dagens materialistiske verden med veksttvang er det politisk akseptable økologisk katastrofalt, mens det som er økologisk nødvendig, er politisk umulig.»
Tanken om «grønn vekst» er ikke ny
Ideen om grønn vekst kan minst spores tilbake til Brundtland-kommisjonens rapport fra 1987 som innførte begrepet «bærekraftig» (en konstruert og innholdsløs oversettelse av sustainable, som betyr «kan opprettholdes»). Kommisjonen skrev f.eks. (s 15)
Begrepet bærekraftig utvikling innebærer grenser – ikke absolutte grenser men begrensninger som følger av det eksisterende nivået på teknologi og sosial organisering av miljøressurser og av biosfærens evne til å absorbere virkningene av menneskelig virksomhet. Men både teknologi og sosial organisering kan reguleres og forbedres og bane vei for en ny æra med økonomisk vekst.
Rapporten er uklar på om det finnes absolutte grenser for en bærekraftig utvikling eller om grensene kan tøyes ved passende teknologi og sosial organisering. Nå har begrepet «bærekraftig» blitt så misbrukt at det er mere populært å snakke om «grønn» politikk, «grønn» vekst, «grønn ny giv», m.m. I dag er de tre ledende internasjonale forkjemperne for teorien om «grønn vekst» UNEP (United Nations Environment Programme, FNs miljøprogram), OECD og Verdensbanken, men ideen er fulgt opp i en lang rekke politiske program.
OECD satte «grønn vekst» som mål allerede i 2001, og gjorde det til et nøkkelbegrep i strategien Towards Green Growth (2011):
I juni 2009 signerte ministre fra 34 land en Green Growth Declaration, og erklærte at de: «Erkjenner at grønn og vekst kan gå hånd-i-hånd, og vil styrke innsatsen for å fremme strategier for grønn vekst som en del av sine tiltak mot krisa og videre framover.»
I 2011 kom UNEP med sin rapport Towards a Green Economy i 2011. (Mer om den i neste innlegg.)
Året etter publiserte Verdensbanken sin Inclusive Green Growth: The Pathway to Sustainable Development.
EU-kommisjonen har fulgt opp i flere dokumenter, f.eks. i The Roadmap to a Resource Efficient Europe. Der foreslår Kommisjonen ulike tiltak for å øke ressursproduktiviteten og frikople den økonomiske veksten fra ressursbruken og miljøbelastningene. I Kommisjonens European Green New Deal står det (min utheving):
Klimaendringer og miljønedbryting er eksistensielle trusler mot Europa og verden. For å overvinne disse utfordringene vil the European Green Deal omforme EU til en moderne, ressurseffektiv og konkurransedyktig økonomi ved å sikre
null netto utslipp av klimagasser innen 2050
økonomisk vekst frikopla fra ressursbruken
ingen personer eller steder skal bli utelatt.
«Frikople» betyr at den økonomiske veksten kan opprettholdes uten en (tilsvarende) vekst i ressursbruken.
Det fins mange utgaver av Green New Deal, i USA, Storbritannia, Canada, EU og sikkert flere land. SV har sitt program Grønn ny deal / Rettferdig grønt skifte. Bernie Sanders’ Green New Deal er en enormt ambisiøs plan som omfatter omtrent alle politikkområder. Man må spørre seg om hvordan og av hvem den enormt sentraliserte storkapitalen i USA skulle kunne bli pressa til å godta en plan som på alle punkter går mot deres interesser. Det sier ikke planen noe om.
Selv SV skriver i sitt program: «Alle statlige selskaper skal ha som mål å bidra til å oppfylle klimamålene Norge er forpliktet til å nå, sikre grønn omstilling og ha høyest mulig avkastning over tid.» Noen kritisk holdning til fortsatt økonomisk vekst inneholder programmet ikke. Rødt slår derimot fast at «Det er ikke mulig med evig vekst på en klode med begrensede ressurser.» (Grønn industri)
I boka A People’s Green New Deal (Pluto Press 2021) presenterer Max Ajl en ordrik oversikt over og kritikk av de ulike etablerte varianter av Green New Deal, forkjemperne for dem, deres ideologiske grunnlag og begrensninger. Boka kan lastes ned gratis fra www.plutobooks.com/open-access-ebooks/.
Agenda-rapporten Grønn vekst for framtida fra 2019 leverer et skrøpelig forsvar for grønn vekst, definert som «en absolutt begrensing av klima- og miljøskade, samtidig som økonomien fortsetter å vokse» (se min omtale i «Grønn vekst» – en rosa drøm om dansk fjellsmør).
Per Espen Stoknes, MDG-politiker, forsker ved BI og en av forfatterne av Agenda-rapporten, skriver i boka Grønn vekst – En sunn økonomi for det 21. århundre (Tiden 2020) sant nok at «kapitalismen er fast innstilt på å maksimere vekst», og den sørger for at de som har mest fra før, også vokser mest. Men «det dreier seg ikke om å finne et ‘alternativ’ til kapitalismen›, skriver han videre. «Hovedanliggendet er hvordan vi skal forme en mengde høyst ulike kapitalistiske systemer til smartere og mer balanserte versjoner som faktisk støtter og tjener forskjellige samfunn og kulturer, samtidig som de gjenoppretter naturområder.» (s 69–70) Uten noen analyse av maktforhold og hvordan dette kan være mulig å gjennomføre er det ingenting annet enn en naiv drøm.
Våre politikerne kappes om å være miljøbevisste. Når de snakker om å gjennomføre noe upopulært, som f.eks. krafteksport eller å tapetsere kystdistriktene med vindturbinanlegg, begrunner de det med «det grønne skiftet». I Hurdalsplattformen bruker AP og SP ordet «grønn» 24 ganger, men blir slått av de blå-blå: 30 ganger i Granavoldenplattformen.
«Grønn» har blitt et moteord blant politikere. Men kan deres ulike varianter av «grønn vekst» virkelig være grønne? Mange forskere har stilt seg disse spørsmålene. I et seinere innlegg får vi se hva de har kommet til.
Du vil etter hvert finne alle de publiserte delene ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.
Russlands Ukrainakrig har ingen tidsramme
Av Bhadrakumar - 15. april 2022
https://steigan.no/2022/04/russlands-ukrainakrig-har-ingen-tidsramme/
Den indiske yrkesdiplomaten M. K. Bhadrakumar kommenterer den siste pressekonferansen til Russlands president Vladimir Putin. Han mener den varsler en svært hard kamp i de kommende ukene mellom de russiske styrkene og de kombinerte styrkene til Ukraina og deres NATO-allierte. Han skriver også at mange ledende militære fra NATO er fanget inne i stålverket Azovstal i Mariupol. Dette blir mer og mer en direkte krig mellom NATO og Russland, skriver den indiske diplomaten.
Av M. K. Bhadrakumar.
I sine første utvidede kommentarer på nesten en måned om krigen i Ukraina sa Russlands president Vladimir Putin tirsdag at fredssamtalene hadde nådd en «blindvei» og varslet at Russlands «militære operasjon vil fortsette til den er fullført».
Putin definerte et mer begrenset mål for krigen, med fokus på kontroll over Donbass – og ikke hele Ukraina. Putin gjentok at Russlands handlinger så langt i flere regioner i Ukraina kun var ment å binde fiendens styrker og gjennomføre missilangrep med det formål å ødelegge det ukrainske militærets infrastruktur, for å «skape vilkår for mer aktive operasjoner på Donbass’ territorium.»
Eller som han sa: «Målet vårt er å gi hjelp til befolkninga i Donbass, som føler et ubrytelig bånd med Russland og har vært gjenstand for folkemord i åtte år.»
På spørsmål om hvorfor operasjonen ikke kan framskyndes, sa Putin til journalister: «Jeg får ofte disse spørsmålene, ‘kan vi ikke skynde oss?’ Vi kan. Men det avhenger av intensiteten av fiendtlighetene, og uansett hvordan du sier det, er intensiteten av fiendtlighetene direkte relatert til antall ofre.»
Han gjorde det klart at «vår oppgave er å nå de fastsatte målene og samtidig minimere disse tapene. Vi vil opptre rytmisk, rolig og i henhold til planen som opprinnelig ble foreslått av generalstaben.» Han la til: «Operasjonen går i henhold til planen.»
Det er klart at havnebyen Mariupol sør i Donbass kunne ha blitt erobret med rå makt. Men det ville ha forårsaket forferdelige skader. I stedet har fiendtlige styrker – ukrainsk militære, den nazistiske Azov-bataljonen og utenlandske leiesoldater – stadig blitt fanget i blindgater og omringet på to hovedsteder, nemlig Azovstal stålverk og byens hovedhavn.
De russiske styrkene har fått kontroll over havna, mens i Azovstal har rundt 3000 fiendtlige soldater blitt omringet, som muligens inkluderer dusinvis eller hundrevis av militære offiserer fra NATO-landene – og overraskende nok Sverige. Ekspertene anslår at byens fall i russiske hender er nært forestående. Det russiske forsvarsdepartementet kunngjorde onsdag at over 1000 ukrainske soldater, inkludert 162 offiserer, overga seg tidligere på dagen i Mariupol.
I ettertid kan man se at hovedhensikten bak den paniske diplomatiske innsatsen fra noen av NATO-landene (spesielt Frankrike og Tyskland) for å sørge for «humanitære korridorer» fra Mariupol var del av en ondsinnet agenda for å evakuere de vestlige offiserene som er fanget i byen. Kjernen i saken er at NATO-styrker de facto er utplassert i Ukraina, som utenlandske frivillige eller som militærinstruktører, og utstyrt med tungt militært utstyr kjemper de mot den russiske hæren.
En fransk journalist som klarte å snike seg inn med franske «frivillige» har siden kommet ut med en video som viser at amerikansk militærpersonell koordinerer det utenlandske militæret i Ukraina og direkte håndterer opplæringen og innrulleringen av de utenlandske «frivillige» i de ukrainske styrkene.
Les: Reporter fra franske Le Figaro: Det er USA som styrer krigen
Under slike forhold kan helt åpenbart ikke fredssamtaler mellom Moskva og Kiev komme videre. Det store spørsmålet er: Ønsker Biden-administrasjonen at konflikten skal ta slutt og en fredsavtale skal forhandles? Svaret virker å være «nei». Faktisk er det USA som gir næring til denne konflikten.
Det amerikanske senatet har godkjent et utkast til lov om utlån av våpen, lend-lease, som i stor grad vil forenkle forsyninger til Ukraina. Wall Street Journal rapporterte at USA vil gi Ukraina tungt utstyr, inkludert sovjetiske luftvernsystemer. Biden-administrasjonen sies å forberede seg på å kunngjøre en bevilgning på mer enn 700 millioner dollar i ytterligere militær bistand til Ukraina, som sannsynligvis vil omfatte tunge bakkeartillerisystemer, helikoptre og pansrede kjøretøy. USA hadde gitt mer enn 2,4 milliarder dollar i militær bistand til Ukraina under Bidens presidentskap, inkludert 1,7 milliarder dollar siden Russland startet sin operasjon i Ukraina i slutten av februar.
Interessant nok bekreftet Putin 12. april rapportene om at britisk etterretning hadde iscenesatt de såkalte Bucha-drapene for å plyndre russisk militær og skape internasjonal bråk. Pentagon hadde tydelig distansert seg fra kontroversen knyttet til det som viste seg å være falske nyheter. Putin sa:
«Det er mye oppstyr, men de (EU og USA) trengte bare å vedta en ny pakke med sanksjoner, noe vi vet veldig godt. I dag diskuterte vi deres spesielle operasjon, den psykologiske operasjonen utført av britene.
«Hvis dere vil vite adressene, de hemmelige møteplassene, skiltnummerene, merkene på kjøretøyene de brukte i Bucha, og hvordan de gjorde det, kan FSB i Russland gi denne informasjonen. Hvis ikke, kan vi hjelpe til. Vi avslørte den stygge, motbydelige posisjonen til Vesten sammen med våre russiske venner, i sin helhet og fra begynnelse til slutt.»
De russiske og ukrainske styrkene har omgruppert og styrket sine posisjoner i Øst-Ukraina gjennom de siste fjorten dagene som forberedelse til en avgjørende kamp om Donbass. De russiske styrkene forbereder seg på å omringe en enorm konsentrasjon av ukrainske tropper, anslått til å være i området 100.000 soldater, hentet fra de beste enhetene til de væpnede styrkene. Kiev overfører også alle tilgjengelige styrker til østfronten for å stoppe den russiske offensiven.
Putins uttalelser i går tyder på at Russland ikke er ute etter en rask seier for enhver pris. Putin sa tirsdag at Moskva «ikke hadde noe annet valg» og at operasjonen hadde som mål å beskytte mennesker i deler av Øst-Ukraina og «sikre Russlands egen sikkerhet». Han sverget at det ville «fortsette til det er fullført og de målene som er satt er oppfylt.»
Mer og mer en direkte krig mellom NATO og Russland
Og vær sikker; kampene i det østlige Ukraina vil bli intensivert i løpet av de neste to til tre ukene, men det endelige resultatet vil ta tid. De ukrainske styrkene og fremmedkrigerne som har strømmet til den østlige regionen er godt utstyrt og vil ikke bare yte hard motstand, men kan til og med komme til å føre kampen inn på russisk territorium.
Dette dystre scenariet er omfatter også den reelle faren som består i at NATO i økende grad befinner seg direkte i krig med Russland i Ukraina. Ifølge vestlige medierapporter er britiske og amerikanske elite-spesialstyrkeenheter utplassert i Ukraina, inkludert tjenestemenn fra British Special Air Service (SAS) og soldater fra den første operative enheten til spesialstyrken «Delta» i den amerikanske hæren.
Det har vært rapporter om at operasjonene i Mariupol var under kommando av en amerikansk general som forsøkte å rømme med helikopter sendt for å redde ham for en uke siden, men ble avlyttet av Donetsk-militsen som var involvert i operasjonen sammen med de russiske styrkene, og ble tatt i deres varetekt. Det er fullt tenkelig at den østerrikske kansleren Karl Nehammers Moskva-misjon på mandag og hans «veldig direkte, åpne og tøffe» samtaler med Putin på et en-til-en-møte i sistnevntes Novo-Ogaryovo-residens i nærheten av Moskva skjedde i koordinering med Washington. Innholdet i det 75 minutter lange møtet Kreml er ikke publisert fra Kremls side.