Nyhetsbrev steigan.no 15.03.2024
Frankrike kledde seg opp og har ingen steder å gå
Sverige er landet til Ikea, Abba og Kina-hauker
Det problematiske partnerskapet mellom legemiddelindustrien og staten
Afrikanske forskere kritiserer «urettferdig» pandemiavtale
De falske profetene som dømte Nigeria
Naivt å tro at ikke Solberg-regjeringa gjorde som sine kolleger i Storbritannia
Sudans glemte masser dør hver dag av sult
Stans krigen i Ukraina. Stans våpenleveransene. Krev fredsforhandlinger nå!
Frankrike kledde seg opp og har ingen steder å gå
Av M. K. Bhadrakumar - 15. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/frankrike-kledde-seg-opp-og-har-ingen-steder-a-ga/
Helt siden det knusende nederlaget i Napoleonskrigene er Frankrike fanget i de vanskelighetene som rammer land som blir klemt mellom stormakter. Etter andre verdenskrig tok Frankrike tak i denne vanskeligheten ved å smi en akse med Tyskland i Europa.
Fanget opp i en lignende knipe tilpasset Storbritannia seg til en underordnet rolle som benytter seg av den amerikanske makten globalt, men Frankrike ga aldri opp sin søken etter å gjenvinne ære som en global makt. Og det fortsetter å være et arbeid som pågår.
Angsten i den franske psyken er forståelig når de fem århundrene med vestlig dominans av verdensordenen nå nærmer seg slutten. Denne vanskeligheten dømmer Frankrike til et diplomati som konstant er i en tilstand av påtvunget handlingslammelse ispedd plutselige anfall av aktivisme.
Men for at aktivisme skal være resultatorientert, er det nødvendige forutsetninger som profilering av likesinnede aktivistgrupper, lederskap og medarbeidere og støttespillere og sympatisører – og, viktigst, opprettholdelse og logistikk. Ellers kommer aktivisme til å ligne epileptiske anfall, en uhelbredelig lidelse i nervesystemet.
Den franske presidenten Emmanuel Macrons behagelige dager i internasjonalt diplomati endte med den nylige oppløsningen av den fransk-tyske aksen i Europa, som dateres tilbake til Roma-traktatene i 1957. Da Berlin kraftig svingte til transatlantisisme som sitt utenrikspolitiske dogme, ble Frankrikes innflytelse mindre i europeiske anliggender.
Det står mye på spill i forsoningsmøtet på fredag da Macron reiser til Berlin for å møte kansler Olaf Scholz, som ikke bare ga ham en kald skulder ham ved å utelukke bruken av bakketropper fra europeiske land i Ukraina-krigen, men også sette foten ned i Taurus-missilspørsmålet da han hevdet at det ville innebære å utplassere tysk stab til støtte for Ukraina, som han kunngjorde onsdag i Forbundsdagen, ganske enkelt er «uaktuelt» så lenge han er kansler.
Selvfølgelig er dette ikke for å fornekte Macrons formidable intellekt – slik som da han i et grovt intervju i slutten av 2019 med magasinet Economist erklærte at Europa sto på «kanten av et stup» og måtte begynne å tenke på seg selv strategisk som en geopolitisk makt for å ikke ende opp uten kontroll over sin skjebne. Macrons forutseende bemerkning falt tre år før krigen i Ukraina.
Ifølge avisen Marianne, som intervjuet flere franske soldater, skal militæret anslå at Ukraina-krigen allerede er uopprettelig tapt. Marianne siterte en senior fransk offiser som spottende sa: «Vi må ikke gjøre noen feil når vi står overfor russerne; vi er en hær av cheerleaders» og å sende franske tropper til den ukrainske fronten ville ganske enkelt «ikke være rimelig». I Élysée-palasset hevdet en navngitt rådgiver at Macron «ønsket å sende et sterkt signal … (i) millimeternøyaktige og kalibrerte ord».
Natacha Polony : «Macron envisage des troupes en Ukraine : réveillons-nous ou ce sera la guerre totale»
Mariannes redaktør Natacha Polony skrev: «Det handler ikke lenger om Emmanuel Macron eller hans holdninger som en viril liten leder. Det handler ikke engang lenger om Frankrike eller dets svekkelse gjennom blinde og uansvarlige eliter. Det er et spørsmål om vi kollektivt vil bli enige om å gå i søvne inn i krig. En krig som ingen kan havde vil bli kontrollert eller begrenset. Det er et spørsmål om vi er enige om å sende barna våre til å dø fordi USA insisterte på å sette opp baser ved Russlands grenser».
Det store spørsmålet er hvorfor Macron likevel gjør dette – går i den grad inn for å bygge sammen en ‘koalisjon av de villige’ i Europa. En rekke forklaringer er mulige, og starter med Macrons holdning når han prøver å tjene politiske poeng til minimale kostnader, motivert av personlige ambisjoner og intra-europeisk friksjon med Berlin.
Men inntil ganske nylig var Macron tilhenger av dialog med Moskva. Oppfatningen i de fleste europeiske hovedsteder, inkludert Moskva, er at Macron gjør et forsøk på å bringe den ukrainske krisen til et nytt nivå ved å kunngjøre vestlig kamputplassering mot Russland offentlig som en åpenbar politisk manipulasjon.
Det geopolitiske fremtredende er at Macron som en gang for ikke så lenge siden ba om dialog med Moskva og tilbød sin mekling med Russland, som avga den berømte erklæringen om et «Stor-Europa» i 2019 og opprettholdt kontakter med Russlands president Vladimir Putin om dette; som i februar i fjor, mens han snakket om Russlands «sikre nederlag» i Ukraina, ba om å unngå å «ydmyke Moskva»; som gjentatte ganger understreket sitt engasjement for et diplomati som ble tilskrevet Charles de Gaulle, som tildelte Frankrike rollen som en «bro mellom øst og vest» – har nå svingt til den andre ytterligheten av hard euro-atlantisk retorikk.
Denne forferdelige inkonsekvensen kan bare sees på som en følge av den ugunstige utviklingen av hendelsene i scenariet med den ukrainske krisen, med det faktum at utsikter til et russisk nederlag i krigen ikke lenger ligger i kortene og er erstattet av den økende muligheten for at fred til slutt vil bare være oppnåelig på Russlands premisser. Sagt på en annen måte, dette endrer maktdynamikken i Europa dramatisk, noe som selvfølgelig påvirker Macrons egne ambisjoner om å «lede Europa».
I mellomtiden har russisk-franske forhold også gjennomgått et stadium med hard konkurranse og rivalisering – til og med konfrontasjon – på en rekke områder. Til å begynne med sa den franske utenriksministeren Stephane Sejournet i et intervju med Le Parisien i januar at Russlands seier i Ukraina vil føre til at 30% av verdens hveteeksport blir kontrollert av Moskva. For Paris er dette et spørsmål om bærekraften til en av nøkkelsektorene i den franske nasjonaløkonomien.
Fransk landbruk er preget av sin historie som hadde sin begynnelse med gallerne i 2000 f.Kr. Det må forstås at i moderne historie var den franske revolusjonen i 1789, som endret alle deler av den franske sosiale orden og førte til avskaffelse av privilegier for overklassen, også en landbruksrevolusjon, som tillot en bred omfordeling av jord. Det er nok å si at franskmennenes bånd til jordbruket deres er veldig sterkt.
Som det nå er endrer afrikanske stater strukturen for kornimport på grunn av de tekniske forskriftene som er introdusert av EU som en del av den grønne agendaen, og franske bønder møter følgelig økende kostnader, og utover det er det nå også det truende tapet av regionale markedsandeler til Russland.
Dette er på toppen av det innhogget Russland gjør i våpeneksporten til det afrikanske kontinentet i det siste. Også i politisk-militære termer har Frankrike tapt terreng til Russland i den ressursrike Sahel-regionen, landets tidligere kolonier og tradisjonelle lekegrind. Saken er at fuglene kommer til å hvile over Frankrikes nykoloniale strategier i Afrika, men Paris foretrekker å legge skylden på Russlands Wagner-gruppe som har rykket inn for å fylle sikkerhetsvakuumet i Sahel-regionen, som anti-franske styrker har kommet til makten i flere land samtidig – Mali, Niger, Burkina Faso, Tsjad og Den sentralafrikanske republikk.
I de beste geopolitikktradisjonene har Frankrike begynt å gjengjelde i regioner som er følsomme for russiske interesser – Armenia, Moldova og Ukraina der russisk militær tilstedeværelse er i det franske trådkorset. Ikke overraskende er Ukraina det mest strategiske området der Macron håper å oppnå en større fransk tilstedeværelse.
Gjennom det håper Macron å fremme sine lederambisjoner i Europa som navigatør for EUs utenrikspolitiske strategi i en vid bue fra det afrikanske kontinentet over Middelhavet til Transkaukasia – og potensielt hele veien til Afghanistan.
Alt dette utspiller seg mot det historiske bakteppet av en uunngåelig amerikansk nedtrapping i Europa, mens Indo-Stillehavet varmes opp og den ulmende rivaliseringen med Kina blir en altoppslukende lidenskap for Washington. I tillegg begynner den ruvende tilstedeværelsen til Russland over hele Europa å bli følt intenst ettersom landet vokser frem som den militære og økonomiske makt nummer én i det strategiske rommet mellom Vancouver og Vladivostok.
I dag er paradokset at den daværende russiske presidenten Dmitrij Medvedev helt tilbake i 2008 hadde foreslått en juridisk bindende pan-europeisk sikkerhetsavtale, som ville utvikle en ny sikkerhetsarkitektur i Europa, som skulle involvere omforming av de eksisterende og skape nye institusjoner og normer som regulerer sikkerhetsrelasjoner i Europa i et større geopolitisk rom som strekker seg østover «fra Vancouver til Vladivostok». Men dessverre oppfordret USA europeerne til å se det såkalte «Medvedev-initiativet» som en felle for å svekke NATO, OSSE, EU og andre europeiske organer, og avvise den fantastiske ideen som ville ha forankret den etter-kalde krigen i en æra fast forankret i en forpliktende sikkerhetsarkitektur.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
France all dressed up and nowhere to go
NRK: I går kl. 21:21 Macron: – Vil sørge for at Russland aldri vinner krigen Under et TV-intervju torsdag gjentok Frankrikes president Emmanuel Macron at han ikke utelukker at vestlige soldater kan bli sendt til Ukraina. Han understreket samtidig at Frankrike vil gjøre alt for å sikre at Russland ikke går seirende ut av krigen. – Dersom situasjonen forverrer seg, vil vi sørge for at Russland aldri vinner den krigen, sa han.
Sverige er landet til Ikea, Abba og Kina-hauker
Av Lars Birkelund - 15. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/sverige-er-landet-til-ikea-abba-og-kina-hauker/
Den såkalt nord-atlantiske forsvarsalliansen, NATO, har som kjent langt større ambisjoner enn å forsvare sine medlemsland.
Hva var USA/NATOs hensikt med å lure Sverige (og Finland) inn i NATO, bortsett fra å styrke krigføringen mot Russland? Kan det ha vært å få deres hjelp til (hybrid)krigen mot Kina?
Det kan vi trygt gå ut fra. For i 2018 klarte Jens Stoltenberg å blidgjøre Trump, som truet med å ta USA ut av NATO, ved å si at NATO kan brukes mot Kina.
Her fra Klassekampen 14. mars: «lederen for Natos nyeste medlem (har) dundret inn i en betent europeisk debatt ved å si at Europa nå må anerkjenne USAs «legitime sikkerhetsinteresser» i møte med en kinesisk trussel (…)»
Klassekampen: Sverige gir kraft til USAs Kina-kamp
Kina-debatten raser samtidig innad i Nato, der ikke minst generalsekretær Jens Stoltenberg stadig videreformidler USAs Kina-advarsler (…)
Trita Parsi er direktør for den amerikanske utenrikspolitiske tenketanken Quincy Institute i Washington D.C. Han mener Sveriges Kina-standpunkt ikke bare er et brudd med en nøytral tradisjon, men «plasserer svenskene utafor det europeiske konsensusen om Kina og kan bidra til å dytte Nato mot konfrontasjon med Beijing».
I en tekst med tittelen «Sverige er landet til Ikea, Abba og Kina-hauker» skrev han i fjor i Foreign Policy at «det er overraskende hvor haukete Sveriges perspektiv på Kina har blitt».
Sweden Is the Land of Ikea, ABBA—and China Hawks
Med utgangspunkt i offentlige svenske sikkerhetsvurderinger viser Parsi samtidig til hvordan en endring i Sveriges syn på Kina har skjedd veldig brått».
Falling out of Favor: How China Lost the Nordic Countries
Det at Kina er en trussel mot USA er naturligvis bare en løgn, i dette tilfellet fra Sveriges statsminister, Ulf Kristersson. Kina er ikke mer av en trussel for USA enn Vålerengas fotballklubb er en trussel for Lillestrøms fotball. Det dreier seg altså kun om hvem som skal være øverst på pallen. Men USA, NATO og Jens prøver å lure oss til å tro at det er mer, at Kina ønsker krig.
Kina ble en supermakt UTEN å føre kriger. Det er et farlig eksempel for USA, som ble en supermakt ved å føre kriger over hele verden. Og det er derfor Jens og andre prøver å lure oss med anti-kinesisk propaganda.
Det problematiske partnerskapet mellom legemiddelindustrien og staten
Av Halvor Næss - 15. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/det-problematiske-partnerskapet-mellom-legemiddelindustrien-og-staten/
Utrullingen av coronavaksinene har avslørt et bekymringsfullt samarbeid mellom legemiddelindustrien og staten på bekostning av befolkningen. Vaksineforskningen utføres delvis ved universiteter og finansieres av skattebetalerne. Staten betaler for vaksinene og legemiddelindustrien høster profitten. Legemiddelindustrien er fritatt erstatningsansvar ved vaksineskader så lenge det dreier seg om en pandemi uten annen effektiv behandling. Robert Kennedy jr. har i sin bok om Fauci dokumentert hvordan det er en nær kobling mellom amerikanske helsemyndigheter og legemiddelindustrien. Helsebyråkrater bytter jobb til legemiddelindustrien mens ansatte i industrien går motsatt vei. Hovedstrømsmedia fungerer som mikrofonstativ for stat og industri og bringer kritiske røster til taushet. Mulig effektiv behandling av covid med ivermectin, klorokin, vitaminer eller andre stoffer ble sterkt motarbeidet. Til slutt viste det seg at coronavaksinene hverken er effektive eller trygge. Det er fortsatt kontroversielt om vaksinene er årsaken til en betydelig del av overdødeligheten de siste 2-3 årene, men myndighetene synes lite interessert i å undersøke dette nærmere ved å koble databaser for vaksinering mot dødsregisteret. Slik er det tilsynelatende i alle land.
Denne vaksineskandalen har sperret øynene opp for mange inkludert meg selv. Skjuler det seg andre skandaler bak samarbeidet mellom stat og legemiddelindustri? Først vil jeg understreke at jeg ikke er motstander av privat legemiddelindustri. Er det noe vi har lært av økonomisk teori og empiri så er det at innovasjoner på alle områder er avhengige av private entreprenører som tester ut nye ideer (inkludert legemidler) på markedet. Problemet er at vi ikke lenger har et fungerende marked når det gjelder legemidler på grunn av den sterke koblingen mellom legemiddelindustrien og staten. Jeg vil belyse dette med noen flere eksempler.
Barnevaksiner har et marked som potensielt omfatter alle barn i hele verden. Forskning som dokumenterer at nye barnevaksiner er effektive og trygge, er derfor viktige. Nå viser det seg at utprøving av nye barnevaksiner enten testes mot eksisterende vaksiner eller vaksiner mot helt andre sykdommer. Det finnes ingen gode studier hvor barnevaksiner er testet mot nøytral placebo. Et eksempel fra pandemien er en coronavaksine som ble testet på barn. Kontrollgruppen fikk vaksine mot meningokokker. Det som særlig forblir usikkert, er eventuelle bivirkninger. Faktum er at kunnskap om barnevaksiners bivirkninger er mangelfull. Av denne grunn er det all grunn til å være skeptisk til vaksineinformasjonen som kommer fra stat og industri. Selv var jeg i min naivitet ukjent med denne mangelfulle testingen av barnevaksiner inntil nylig.
Et annet eksempel jeg kom over nylig, er forebyggende behandling av migrene med sprøyter. Denne behandlingen er dyr og koster over 40.000 kroner i året. Myndighetene betaler for denne behandlingen basert på strenge kriterier hvor de fleste migrenepasienter faller utenfor. Det er ukjent hva staten faktisk betaler for sprøytene da forhandlingene om prisen er hemmelige. Dersom disse sprøytene var solgt på det frie markedet, ville sannsynligvis prisen være langt lavere enn 40.000 kroner i året, kanskje 10.000 kroner i året. I så fall ville langt flere pasienter trolig kjøpt disse sprøytene med bedre livskvalitet til følge. Grunnen til at legemiddelindustrien ikke reduserer prisen i et forsøk på å selge til flere pasienter som vil betale selv, er at det trolig ville by på problemer når det gjelder forhandlinger om prisen med helsemyndighetene både i Norge og i andre land. Konsekvensen er at staten betaler sprøytene for et relativt begrenset antall pasienter mens en stor gruppe pasienter blir holdt utenfor og ikke ser seg råd til å kjøpe sprøytene pga den høye prisen som er en direkte følge av nåværende finansieringsordning. Sannsynligvis har legemiddelindustrien større fordel av dette samarbeidet med helsemyndighetene enn hvis alle pasientene måtte betale alt selv og trolig har også helsemyndighetene er fordel av samarbeidet.
Mange tror at det er et fritt legemiddelmarked i USA, men det er feil. Et ekstremt eksempel fra USA illustrerer dette hvor selskapet Merck var eneste produsent av medisiner mot den sjeldne og dødelige sykdommen Wilsons sykdom. Merck solgte pillene for vel en dollar per stykk, men solgte produksjonen videre til et firma som igjen solgte til et annet firma (Valeant Pharmaceuticals) som økte prisen så mye at ett års behandling kostet 300.000 dollar. Dette kunne de gjøre fordi det tar tid for andre firmaer å få godkjenning fra myndighetene til å komme inn på markedet for salg av de samme medisinene selv om disse ikke lenger er underlagt patentreglene.
Nye medisiner er ofte svært dyre. En viktig grunn til det er at utprøving av nye medisiner kan være svært dyr. Helsemyndighetene har utarbeidet strenge kriterier for godkjenning av nye medisiner. Jeg har selv vært med på utprøving av en rekke nye medisiner utviklet av legemiddelindustrien. Slike studier har inkludert opp til 20.000 pasienter og hver pasient koster fra 50-100.000 kroner eller mer. Det betyr at utviklingen av en ny medisin ofte koster flere milliarder kroner. Den strenge reguleringen av legemiddelutprøving er sannsynligvis påskyndet av BigPharma. Bare de største selskapene har råd til dette og konkurranse fra mindre firmaer unngås. Man kan spørre om ikke legemiddelutprøving kunne vært gjort billigere og det tror jeg. Entreprenører på det frie marked lever av å finne fram til nye og billigere løsninger. Jeg finner det sannsynlig at dette også er mulig for legemidler.
Som redegjort for over viser det seg at det kan settes spørsmålstegn med utprøvingen av mange vaksiner. Det er mulig at lignende problemer finnes ved utprøving av vanlige medisiner. Gullstandarden for testing av nye medisiner er de randomiserte forsøkene. Det typiske er at halvparten av forsøkspasientene ved loddtrekking får den nye behandlingen mens kontrollgruppen får placebo (eller allerede eksisterende behandling). Men hva inneholder placebo? Kanskje kontrollgruppen får et stoff med uønsket virkning både når det gjelder effekt mot den aktuelle behandlingen eller bivirkninger. Mistanke om dette er publisert etter konkrete studier. Muligheten for bedrag er derfor til stede og det kan ikke utelukkes at det nære samarbeidet mellom BigPharma og særlig de amerikanske helsemyndighetene kan skjule slike bedrag. Prosedyrene for utprøving av nye vaksiner gjør det betimelig å stille spørsmål om dette også for andre medisiner.
Legemiddelindustrien argumenterer sterkt for patentreglene for legemidler. Begrunnelsen er at utvikling av nye medisiner er dyr og patent er nødvendig for å kunne selge medisinene dyrt nok til å dekke kostnadene over noen år. Ellers ville utprøving av nye medisiner ikke skje. Ikke alle økonomer er enig i denne begrunnelsen. Reguleringer og patent fører til høye priser. Det er dokumentert at legemiddelpatenter kan ha perverse konsekvenser. Det finnes eksempler på antisosial og antikonkurranse markedsføring av legemidler. Patentreglene kan føre til både for mye og for lite forskning på ulike områder. Legemiddelindustrien bruker store midler på lobbyvirksomhet for å opprettholde høye priser på patenterte legemidler. Dersom patentreglene ble avskaffet ville trolig utforskningen av nye medisiner endre seg, men ikke nødvendigvis til en ulempe for pasienter. Grensene for helseentreprenørers fantasi på det frie markedet er ukjent.
Innovasjoner er avhengig av at entreprenører tester ut nye ideer på markedet. Innenfor legemiddelindustrien finnes det mange firmaer, men ofte bare én kjøper, nemlig staten. Dette kalles monopsoni og gir stor markedsmakt til staten som kan fordreie etterspørselen av medisiner bort fra hva tilfellet ville vært på et åpent marked med mange kjøpere slik eksemplet over med migrenesprøyter viser. Dette har åpenbare konsekvenser for hvilke medisiner entreprenørene velger å teste ut. Legemiddelindustrien har gjennom lobbyvirksomhet stor innflytelse på staten og hva de vil at staten skal etterspørre.
Vi opplever tidvis at medisiner ikke er tilgjengelige. De er fjernet fra markedet eller det produseres for lite i forhold til behovet. Dette skjer sjelden eller aldri i et fritt marked, men ettersom legemiddelmarkedet er sterkt regulert, er dette et økende problem. Det er faktisk dannet et eget offentlig mangelsenter for overvåkning av dette problemet.
Coronavaksinene har avslørt det problematiske partnerskapet mellom BigPharma og helsemyndighetene. I denne kronikken har jeg beskrevet noen eksempler på uheldige sider ved dette partnerskapet også når det gjelder andre medisiner. I virkeligheten har jeg sannsynligvis bare berørt en liten del av de problemene som finnes. Løsningene er ikke nye og bedre offentlige (statlige) reguleringer. På grunn av partnerskapet mellom BigPharma og helsemyndighetene er det selve troen på offentlige (statlige) reguleringer som er problemet etter min mening. Selv om det trolig høres fremmed ut for de fleste er det mange eksempler på at private reguleringer gjennom et fritt marked både er mer rettferdige og effektive enn offentlige (statlige) reguleringer.
Afrikanske forskere kritiserer «urettferdig» pandemiavtale
Av skribent - 15. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/afrikanske-forskere-kritiserer-urettferdig-pandemiavtale/
I artikkelen De falske profetene som dømte Nigeria omtaler Toby Green en koalisjon av senior afrikanske akademikere som anklaget WHO for å være «kolonialistisk» i sine planer for en ny pandemitraktat som kan tillate den å kaste Afrika tilbake i lockdown. Nettmagasinet SciDevNet omtaler dette initiativet, og det er så viktig at vi gjengir artikkelen i sin helhet. – Red.
Ei gruppe afrikanske forskere oppfordrer sine regjeringer til å kreve en gjennomgang av rollen til globale nordbaserte internasjonale helseorganisasjoner i utformingen av den nye globale pandemiske beredskaps- og responsavtalen før den blir ferdigstilt på Verdens helseforsamling i mai.
Gruppa – kjent som Pan-African Epidemic and Pandemic Working Group – sier internasjonal helsepolitikk bør prioritere lavinntektsland med høy sykdomsbyrde, og kritiserer det nåværende utkastet for å være «kolonialistisk».
«Lockdownregelverket, som ble innført under COVID-19, og som fortsatt blir forsterket i utkastene til instrumenter, var et klassebasert og uvitenskapelig instrument, som forårsaket betydelig skade på personer med lavere inntekt og er ubrukelig for overfylte uformelle omgivelser som i urbane deler av Afrika», sa gruppa i en uttalelse.
«Det vil bare føre til forstyrrelse av økonomier og utdanning, befeste framtidig fattigdom og multigenerasjonsulikhet, og øke nasjonal gjeld direkte korrelert med gjeldskrisa i Afrika i dag,» sa gruppa.
Verdens helseorganisasjon (WHO) og noen verdensledere i rike land initierte i mars 2021 ideen om en ny internasjonal traktat for å forberede verden på en bedre respons på framtidige pandemier.
Som en oppfølging av ideen om en ny internasjonal traktat etablerte WHO i desember 2021 det mellomstatlige forhandlingsorganet (INB) – som omfatter alle 194 medlemsland – for å forhandle, utarbeide og diskutere innholdet i traktaten.
WHO foretok gjennomgangen av den allerede eksisterende internasjonale helseforordningen (IHR) fra 2005 – som foreskriver forpliktelser for land til å rapportere folkehelsekriser og internasjonale reiserestriksjoner.
Over 300 endringer hadde blitt gjort i det internasjonale helseforskriften, med begge dokumentene er planlagt for ferdigstilling i mai.
Men gruppa sier at det nåværende utkastet til traktaten ikke gjenspeiler erfaringer fra feilene under COVID-19.
Nærmere bestemt ber den panafrikanske gruppen om en gjennomgang av artikkel 12, nytt paragraf seks, og ny artikkel 13 i den nylig endrede internasjonale helseforordningen, som gir WHOs generaldirektør fullmakt til å bestemme «til enhver tid» at en sykdom er en folkehelsesituasjon til internasjonal bekymring, eller en pandemi.
Wellington Oyibo, en medisinsk parasittolog ved University of Lagos og gruppens helserådgivende direktør, fortalte SciDev.Net at virkningen av disse tiltakene vil ligne på å bruke ei slegge for å drepe en maur.
«Løsninger påvirket afrikanere hardt fordi dette er mennesker som tjener til livets opphold på livsopphold, og likevel låser du dem inne i flere måneder»? sa han.
«Folket er fortsatt ikke kommet over de sosioøkonomiske og pedagogiske konsekvensene av nedstengninger, fordi det ikke finnes statlig støtte».
Oyibo, også direktør for Center for Transdisciplinary Research in Malaria and Neglected Tropical Diseases ved University of Lagos, sa at tiltakene som ble tatt under COVID-19-utbruddet var drastiske og urealistiske for afrikanere.
Han sa at tilfellene av COVID-19 var lave i Afrika, men den globale helsemyndigheten insisterte på at hele Afrika skulle vaksineres.
«Afrika har sine sykdommer, som kolera, gul feber, malaria og andre ting som dreper mer enn COVID-19».
Gruppa sa formuleringa i traktaten som sier at «statsparter … forplikter seg til å følge» WHOs anbefaling truer nasjoners helsesuverenitet.
Forskerne sier også at artikkel 23 og 36 i endringer i International Health Regulations, som gjelder obligatoriske digitale passasjerlokaliseringsskjemaer og obligatoriske vaksinasjonssertifikater, er problematiske og er i strid med Nürnbergkoden for medisinsk etikk, som tar til orde for frivillig samtykke.
Gruppa sa også at artikkel 44 i det internasjonale helseforskriften, som tar for seg å motvirke spredning av informasjon i media og sosiale nettverk, utgjør sensur og er et brudd på retten til ytringsfrihet, og la til at globale organer og rike land ikke er kunnskapens dommere.
Reginald Oduor, universitetslektor ved institutt for filosofi, University of Nairobi, Kenya, som er koordinator for sosiale medier for gruppa, sa: «Dette er en forevigelse av klassisk vestlig imperialisme som kommer gjennom bakdøra».
«Det er helseimperialisme å underlegge kunnskap fra andre deler av verden og tenke medisinske innovasjoner og kunnskap om COVID-19 eller andre pandemier må komme fra Genève eller de utviklede landene».
«Dette er grunnen til at vi må gå inn for flere kunnskapssentre,» la han til. «Ethvert samfunn har rett til å ha sine egne innovasjoner».
Mausi Segun, Afrika-direktør for Human Rights Watch, sa at hun er bekymret for at det nåværende utkastet bruker ordet «oppmuntrer» i flere setninger.
«Hvis du vil at land skal overholde, må det få konsekvenser», sa hun.
«På dette tidspunktet er det fortsatt overlatt til individuelle land å bli «oppmuntret» om de vil vedta disse retningslinjene eller ikke. Det tar oss ikke lenger enn der vi var da COVID-19 brøt ut.
«Konsekvensen er feilene vi var vitne til med COVID-19».
WHOs generaldirektør Tedros Gebreyesus sa under sin åpningstale på det åttende møtet i INB at problemet med tillitsunderskudd blant nasjonene må tas opp.
«Noen av barrierene som påvirker oss fra å gjøre fremskritt er tillitsunderskuddet», sa han.
«Men hvis vi prøver å forstå det som et vanlig problem og løse det med fleksibilitet og kreativitet, kan tillit bygges. Så kommer vinn-vinn-løsningen.»
De falske profetene som dømte Nigeria
Av skribent - 15. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/de-falske-profetene-som-domte-nigeria/
Løftet om en velstand rakner.
For fem år siden spådde økonomer en strålende framtid for Nigeria og resten av kontinentet. Men i dag står landet overfor det en ledende nigerianske akademiker nylig fortalte meg er dens «største krise siden uavhengigheten». Devalueringen av den nigerianske nairaen med 97% det siste året, sammen med en enorm økning i inflasjonen, har utløst en økonomisk krise uten sidestykke i sin moderne historie. Kjøtt, egg og melk er nå en luksus, og det har vært rapporter om folk nord i landet som har blitt tvunget til å spise ris av dårlig kvalitet som vanligvis brukes som fiskemat.
Nigerianere har svart med en bølge av «motgangsprotester». Siden februar har demonstrasjoner rystet mange store byer, inkludert Lagos, Ibadan og Kano. I Lagos svarte politiet med sympati og delte ut kjeks og vann til demonstrantene for å forhindre at de skulle besvime av sult. Etter at matrasjonene i nigerianske fengsler ble kuttet, brøt det ut protester i fengselet i den sentrale byen Jos i slutten av februar.
Mange har lagt skylden på krisa på president Bola Ahmed Tinubu, som ble valgt under kontroversielle omstendigheter i fjor. Den mektige emiren fra Kano, Aminu Ado Bayero, sa i februar at nigerianere møtte «økonomiske vanskeligheter, hungersnød og sult» og oppfordret president Tinubu til å handle. Senere samme måned gikk Tinubu med på å frigjøre 102.000 tonn av en strategisk kornreserve til subsidierte priser, men det er så vanskelig de fleste nigerianere står overfor at da dette skjedde var det et stormløp ved depotet.
I første instans er det president Tinubus økonomiske politikk som har skylden. I mai 2023 fjernet han drivstoffsubsidier, som Verdensbanken estimerte kunne spare den nigerianske regjeringen 5 milliarder dollar i året. Det var en del av en bredere strategi for å øke utenlandske investeringer. Likevel, til tross for smerten denne katastrofale strategien allerede har forårsaket, advarte globale investorer forrige uke om at sentralbanken måtte «stramme inn» pengepolitikken ytterligere for å tiltrekke seg investeringer – selv etter en økning på 4% i Nigerias rente, til 22,75%.
Denne tilstramminga av skruene vil bare forverre krisa. Oppfordringen fra investorer strider mot det finansielle ledere sa i fjor: at fjerninga av drivstoffsubsidier allerede ga markedene «alt de håpet på». Til og med Financial Times rapporterte i forrige uke at «mange i ettertid stiller spørsmål ved klokheten i å brått fjerne subsidiene uten en støtdempende plan».
Men Tinubu kan ikke klandres for alt. Da han ble valgt, sto Nigeria allerede overfor ei økonomisk krise. Ved slutten av 2021 pekte analytikere på ei truende gjeldskrise, med offentlig gjeld som hadde økt voldsomt under den forrige presidenten Muhammadu Buhari. Dette fulgte et tiår der, som Bloomberg rapporterte, langsiktige lån hadde blitt mer enn fordoblet. I 2022, det siste året for Buharis regjering, utgjorde årlige gjeldsnedbetalinger 7,5 milliarder dollar, som oversteg regjeringens totale inntekter med nesten 1 milliard dollar.
Det er imidlertid verdt å merke seg at i 2019 var bildet omvendt. Det året ga Den afrikanske utviklingsbanken sin årsrapport, som sa at «tilstanden på kontinentet er god. Afrikas generelle økonomiske resultater fortsetter å forbedres». Dette fulgte et tiår med vedvarende økonomisk vekst over hele Afrika, med noen som på den tiden hevdet at utryddelse av fattigdom innen 2030 var mulig. Som to nederlandske økonomer konkluderte med i 2018, var det «utvidede muligheter for vedvarende økonomisk vekst på lengre sikt».
Hva endret seg mellom 2019 og 2022? Det åpenbare svaret er Covid-pandemiresponsen, som ikke bare avbrøt økonomisk vekst over hele Afrika, men i det nigerianske tilfellet førte til en kollaps i oljeprisen som resulterte i et kraftig fall i inntektene. Det så også en enorm økning i gjeldsbyrden. I april 2020 godkjente IMF et lån på 3,4 milliarder dollar til Nigeria for å finansiere deres Covid-respons – nesten halvparten av regjeringas årlige inntekter. Central Bank of Nigeria trakk på dette for å tilby kredittløsninger til virksomheter i nød. Nå blir imidlertid disse lånene innkrevd, og noen anklager regjeringa for å «lure» nigerianerne.
Enda verre, i slutten av februar anla det nigerianske nettverket for sosioøkonomiske rettigheter og ansvarlighet et søksmål mot president Tinubu for regjeringens manglende redegjørelse for utbetalingene fra dette enorme lånet. I en historie som vil være dystert kjent for lesere i Storbritannia og USA, påstås det at den effektive trykkinga av penger som fulgte med Covid-responsen har ført til svindel eller tjuveri av midlene som aldri har blitt gjort rede for.
Dette antyder at den virkelige årsaken til Nigerias krise er det forskere Ruben Andersson og David Keen treffende betegner «wreckonomics» i deres provoserende nye bok med samme navn: en merkelapp som beskriver hvordan innføringa av en krigsøkonomisk modell brukes til profittvirksomhet av eksisterende institusjonelle interesser. For disse interessegruppene er formålet med krigen ikke nødvendigvis å vinne den, men å hente ut profitt fra krisesituasjonen — ofte ved å forlenge den så lenge som mulig.
En slik analyse gir en annen vri til konseptet om den nyliberale «permakrisa«. Mens disse rullerende krisene vanligvis snakkes om i politiske termer, viser wreconomics at det er en del av et økonomisk rammeverk. I hver krise innrammet som en krig – enten det er ekte kriger som i Ukraina eller «krigen mot Covid» – har eksisterende økonomiske interesser de institusjonelle rammene for å hoppe inn og tjene på dem. Denne korporative pengetrykkinga går på bekostning av statsbudsjetter, og fører til framtidig gjeld, som betales av de som ikke hadde noen finger med i overskuddet – og som må tåle de smuldrede statlige tjenestene.
Den nigerianske krisa passer perfekt til wreconomics-modusen. En «krig mot Covid» ble erklært over hele verden. Dette skapte et massivt eksternt sjokk og førte til trykking av penger finansiert med kreditt fra IMF. Eksisterende interesser utnyttet dette til å tjene på gjelda i Nigeria, slik det også skjedde i Senegal, Storbritannia og USA. Og ingenting av dette hadde noe å gjøre med trusselen mot den nigerianske befolkningen av Covid selv, siden, med en medianalder under 20 år, var dette alltid en lav risiko sammenlignet med en sykdom som malaria som dreper 600.000 mennesker årlig over hele Afrika. For øyeblikket er de registrerte Covid-dødsfallene i Nigeria totalt 3155 (av 220 millioner innbyggere o.a.).
Konsekvensen var en enorm økning i nigeriansk statsgjeld som, sammen med kollapsende inntekter i 2020 på grunn av oljeprisen, snudde det rosenrøde bildet som ble beskrevet av makroøkonomer i 2019. Ikke bare har alt dette ført til den nye æraen med innstramminger, men det ble spådd helt fra starten av grupper som Oxfam. De rapporterte i 2021 at fra og med 15. mars samme år var 85 % av IMFs Covid-lån knyttet til framtidige innstramninger i de berørte landene. Disse «eksternaliserte tapene» oppleves nå av folk i Nigeria – og faktisk over hele Afrika. Etter hvert som ødeleggelsene forårsaket av denne politikken blir tydelig, har Afrika begynt å slå tilbake. I forrige uke anklaget en koalisjon av senior afrikanske akademikere WHO for å være «kolonialistisk» i sine planer for en ny pandemitraktat som kan tillate den å kaste Afrika tilbake i lockdown. «Dette er en videreføring av klassisk vestlig imperialisme som kommer gjennom bakdøra», sa en akademiker. Koalisjonen forsøker å utfordre hvorvidt afrikanske regjeringer automatisk bør akseptere den nye pandemitraktaten, samt endringer i IHR-reguleringa som fremmes for diskusjon og avstemning på Verdens helseforsamling i mai.
Gruppas helserådgivende direktør, Wellington Oyibo fra University of Lagos, utfordret begrunnelsen for den nye traktaten.
«Løsninger påvirket afrikanere hardt fordi dette er mennesker som tjener til livets opphold og likevel låser du dem inne i flere måneder?» sa han. «Folket er fortsatt ikke kommet over de sosioøkonomiske og pedagogiske konsekvensene av nedstengninger».
Men med ei økende krise er det offisielle handlingsrommet for Nigerias regjering svært begrenset. President Tinubu forhandler om ytterligere Verdensbankens budsjettstøtte på opptil 1,5 milliarder dollar – men dette vil bare fremme den vrakøkonomiske modellen som har vist seg så ubrukelig de siste fem årene. I mellomtida, med utsettelsen av valget i Senegal, og fengslingen der av den ledende opposisjonskandidaten Ousmane Sonko, vokser politiske kriser over hele kontinentet. I slike tilfeller ser regjeringer vanligvis etter noen å klandre. WHO kan være en god start.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd:
The false prophets who doomed Nigeria
Naivt å tro at ikke Solberg-regjeringa gjorde som sine kolleger i Storbritannia
Av red. PSt - 15. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/naivt-a-tro-at-ikke-solberg-regjeringa-gjorde-som-sine-kolleger-i-storbritannia/
En granskning i Storbritannia avslører at regjeringa der holdt diskusjoner om pandemitiltak skjult med WhatsApp og innførte tiltak kun for å virke bedre enn andre land.
Kommentatoren George Gooding skriver om dette på sin blogg.
Den britiske COVID-granskningen har så langt avslørt det som hele tiden har vært ganske åpenbart om hva myndighetene drev med under pandemien.
Tidligere har det blitt avslørt at England innførte påbud om munnbind kun for å unngå en politisk konflikt med førsteministeren i Scotland, Nicola Sturgeon.
Scotlands helseminister Sir Gregor Smith måtte innrømme at han slettet WhatsApp-meldingene sine hver ettermiddag, og ba sine kolleger om å gjøre det samme — for å skjule spor om hva de hadde diskutert i forbindelse med innføringen av COVID-tiltak.
Den walisiske førsteministeren Mark Drakeford har under avhør innrømmet at nedstengningstiltak i Wales var et «mislykket eksperiment».
Nå har også Wales’ daværende utenriksminister Simon Hart innrømmet at Wales innførte enkelte tiltak i Wales kun for å skille Wales ut fra resten av landene i Storbritannia — ikke fordi de trodde tiltakene ville spille noen rolle mot spredning av COVID.
«Det var, er jeg redd, med tristhet fremfor sinne å melde, at jeg tror det er tilfellet, for hvis man tok utgangspunkt i utfall fremfor prosesser, var det vanskelig å se noe bevis for at utfallet kom til å bli annerledes som resultat av noen av tiltakene som dukket opp» sa Hart under avhør.
Lockdowns were for the «sake of it»
The Lockdown files message is clear: we must never again suppress democracy by giving power to power-hungry people.
Kampen om å være mest «god» mot COVID
Gooding skriver videre:
De som var bare en smule kritisk under pandemien så dette spillet utfolde seg overalt i verden: politikere som skulle konkurrere både nasjonalt og internasjonalt om å virke mest handlekraftige i kampen mot COVID. Pressen skapte en assosiasjon mellom det å være for strenge tiltak med å være «god», og politikere verden rundt forsøkte å være aller «godest» ved å lansere stadig nye og strengere tiltak.
Og her hjemme var det ikke bedre, skriver Gooding:
I Norge har vi fått høre at Solberg-regjeringen ikke har dokumentasjon for hvordan beslutningene ble gjort i forbindelse med nedstengningen 12. mars 2020. Når vi hører hva som foregikk i Storbritannia, er det naivt å tro at den norske regjeringen gjorde noe annerledes — de destruerte bevis for hvordan og hvorfor de bestemte seg for å stenge ned landet. Bevis som måtte ha unnsluppet destruksjon har nå blitt skjult for oss i 60–70 år eller hva nå enn de landet på av hemmelighold — lenge nok til å sørge for at alle som var involvert i disse beslutningene er døde og begravd.
Hvis vi ikke tar et oppgjør med Solberg om hvordan hennes regjering — og de fleste andre regjeringer rundt om i verden — holdt på under pandemien, så kommer de til å gjøre det igjen i forbindelse med andre kriser.
Les resten av kommentaren til George Gooding her:
Naivt å tro at Solberg-regjeringen ikke gjorde som britiske politikere under pandemien
Kommentar:
Kommentaren til Gooding stemmer eksakt med vår erfaring og de analysene vi har gjort gjennom fire år. steigan.no var et av de meget få mediene som stilte seg kritisk til hele koronaregimet og koronakampanjen fra starten av. Belønningen for det var at vi ble forsøkt tiet i hjel, sjikanert, for eksempel av byrådsleder Raymond Johansen og daværende Rødt-leder Bjørnar Moxnes, hetset, fordømt og sensurert.
Ikke noe av dette fikk oss til å endre vår journalistiske kurs eller fikk oss til å slutte å avsløre det gigantiske maktmisbruket politikerne og mediene bedrev. Det var en uhellig allianse mellom BigPharma, de kapitalkontrollerte mediene, helsebyråkrater, teknogigantene og politikere over hele verden som bidro til å påføre menneskeheten tusenvis av milliarder dollar i tap, enorme menneskelige lidelser og savn, dødsfall og alvorlig svekket helse. Alt sammen for å bane veien for den mest profitable og mest dødelige vaksinekampanjen i menneskehetens historie. Samtidig fikk herskerklassen en generalprøve på hvordan den skal skremme og true milliarder av mennesker til underkastelse og lydighet.
Uten aktivt løgnaktige kampanjemedier hadde dette ikke vært mulig.
Les: Feige politikere og ensrettede medier la veien åpen for maktarrogante helsebyråkrater
Sudans glemte masser dør hver dag av sult
Av skribent - 15. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/sudan-glemte-masser-dor-hver-dag-av-sult/
Mer enn ti måneder inn i krigen i Sudan har lokale kilder over hele landet fortalt Middle East Eye at folk dør av sult hver dag. Krigen i Sudan er den glemte krigen som aldri når overskriftene i de store mediene.
Av Mohammed Amin, Middle East Eye.
Den humanitære situasjonen er alvorlig, med de sudanesiske væpnede styrkene (SAF) og dens fiende, Rapid Support Forces (RSF) paramilitære, som anklager hverandre for å hindre bistandsleveranser og kutte tilgangen til internett.
I slutten av januar rapporterte Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) at 10,7 millioner mennesker har blitt fordrevet av konflikter i Sudan, ni millioner av dem inne i landet. Dette vil etterlate Sudan med den høyeste frekvensen av intern fordrivelse i verden, og til og med overgå Syrias 7,2 millioner.
Befolkningens behov er enormt mye større enn den tilgjengelige finansieringen. FN-byråer sier at Sudan trenger 2,7 milliarder dollar i bistand i år. Så langt er mindre enn fire prosent av dette gitt av donorer.
Bare 43 prosent av fjorårets plan ble finansiert, og flere kilder har fortalt MEE at Sudan sliter med å få internasjonal oppmerksomhet sammenlignet med konflikter i Ukraina og Gaza.
På bakken dreper underernæring barn. En rekke sykdommer, inkludert kolera – det er nå mer enn 10.000 mistenkte tilfeller i Sudan – har brutt ut. Leger, sykehus og akuttmottakere som yter hjelp i lokale nabolag har blitt angrepet. Innhøstingssesongen har mislyktes.
Den hærjusterte regjeringen står overfor konkurs og har ikke klart å gi skikkelig humanitær støtte, mens RSF har blitt anklaget for å hindre bistand i å nå områdene den kontrollerer.
FNs World Food Programme sier at «minst 25 millioner mennesker sliter med skyhøye rater av sult og underernæring», og at 3,8 millioner barn under fem år er underernærte.
Barn som dør hver dag
Flere kilder over hele Sudan fortalte MEE at barn dør hver dag av sult.
Tre medlemmer av det landsomfattende nettverket av gjensidig hjelpegrupper kjent som nødhjelpsrom (ERR) fortalte MEE at i hovedstaden Khartoum dør folk stille i hjemmene sine på grunn av sult.
I det sørlige Khartoums Kalakla-nabolag sa en akuttmottaker:
«Vi fant tre personer som hadde dødd av sult i hjemmet sitt. Naboene deres begravde dem stille. Det ser ut til at de ikke hadde mat, ingen penger og var redde for å gå ut på grunn av den kontinuerlige beskytningen».
Andre legevaktmedlemmer fortalte MEE at det samme skjedde i Omdurman, Khartoums vennskapsby og stedet for en nylig hæroffensiv.
En lege i delstaten Kassala, øst i Sudan, sa at mange barn der døde av underernæring.
«Barn i de avsidesliggende områdene Talkok, Allafa og andre landsbyer dør av underernæring», sa legen til MEE. «Da noen av dem ankom Kassala sykehus var de alvorlig underernært og vi klarte ikke å redde livene deres».
Situasjonen er kanskje verst i Darfur, den enorme vestlige regionen som fungerer som RSFs maktbase. Der står sudanesere som er fordrevet på grunn av flere tiår med kamp og lever i leire for internt fordrevne (IDP) hungersnød, underernæring og mye mer.
Hjelpeorganisasjonen Medicins Sans Frontieres (MSF) har anslått at i Zamzam, en leir i Nord-Darfur, dør ett barn annenhver time og rundt 13 dør hver dag.
«Det vi ser i Zamzam-leiren er en absolutt katastrofal situasjon. Vi anslår at minst ett barn dør annenhver time i leiren», sier Claire Nicolet, leder for Leger Uten Grensers beredskap i Sudan.
«De med alvorlig underernæring som ennå ikke har dødd har høy risiko for å dø innen tre til seks uker hvis de ikke får behandling. Tilstanden deres kan behandles hvis de kan komme seg til et helseinstitusjon. Men mange kan ikke».
Adam Rigal, en talsmann for de som bor i leirene for internt fordrevne, sa at barn, gravide kvinner og eldre døde hver dag i leire over hele regionen.
«Vi lever under katastrofale og enestående humanitære forhold som er pålagt oss av begge parter i konflikten ettersom titalls barn, gravide kvinner og eldre internt fordrevne dør daglig på grunn av akutt underernæring, mangel på mat, medisiner og drikkevann», sa han til MEE.
«Helsesituasjonen i Darfur, spesielt i flyktningleirene, er katastrofal», la Rigal til, og påpekte at barn ikke hadde tilgang til mat, medisiner eller husly.
Flere titalls millioner i nød
Nesten 25 millioner sudanere trenger nå hjelp, ifølge FN.
«For tiden står nesten 18 millioner mennesker overfor akutt matusikkerhet i Sudan, hvorav nesten fem millioner er ved nødnivåer av sult (IPC4)», har organisasjonens World Food Program (WFP) sagt.
«Det internasjonale samfunnet bør gi mer oppmerksomhet og støtte til den humanitære krisen i Sudan, gitt alvorligheten av landets situasjon», heter det.
Sudans finansminister Gibril Ibrahim har innrømmet at landet står overfor «alvorlige økonomiske utfordringer, med mer enn 80 prosent av inntektene tapt på grunn av krigen».
På en pressekonferanse i Port Sudan på tirsdag, advarte Ibrahim at innhøstingssesongen hadde sviktet i forskjellige stater på grunn av usikkerhet forårsaket av krigen.
«Vi vet at folket vårt lider av høye priser og mangel på varer, men vi må være tålmodige og jobbe sammen for å avslutte krigen ved å vinne hæren vår. Jeg tror alle disse problemene vil bli løst», sa Ibrahim.
Den sudanesiske organisasjonen Fikra for Studies and Development har rapportert at Sudans innenlandske matproduksjon har falt betydelig på grunn av krigen.
«Bare 37 prosent av Sudans jordbruksareal har blitt dyrket i forhold til tidligere år. Dessuten har Sudans nasjonale hveteproduksjon redusert med 70 prosent”, sa organisasjonen i en pressemelding.
Blame Game
Midt i denne uroen har de to stridende partene byttet beskyldninger om hvem som er ansvarlig.
Hæren har anklaget RSF for å kutte landets tilgang til internett, mens RSF har anklaget hæren for å blokkere strømmen av bistand til Darfur.
Mange flere påstander har blitt fremsatt, ettersom hver side forsøker å vinne informasjonskrigen som har rast siden kampene startet 15. april i fjor.
Det hærtilknyttede utenriksdepartementet har avvist å blokkere bistand som kommer inn til Darfur fra Tsjad, og sier at dette er en av hovedrutene for militære forsyninger til RSF.
Middle East Eye har tidligere rapportert om RSFs forsyningslinjer, som går inn i Darfur fra Tsjad og Den sentralafrikanske republikk, og ofte har sin opprinnelse i De forente arabiske emirater.
I juni i fjor fortalte lokale vitner til MEE at RSF sto bak plyndringen av WFPs lager i el-Obeid. Markeder oppkalt etter den paramilitære lederen, Mohamed Hamdan Dagalo , har dukket opp over hele Sudan og solgt plyndrede varer.
«RSF plyndret ikke lagre for humanitær bistand i områdene under vår beskyttelse, ettersom nødhjelp ikke nådde disse fasilitetene i utgangspunktet», sa Rapid Support Forces i en uttalelse.
«I tillegg er styrkene våre forpliktet til å beskytte og levere humanitær hjelp til sivile i alle områder, i henhold til de permanente ordrene gitt til dem av RSF-ledelsen i denne forbindelse».
Sudan har vært under en internettblokade i mer enn en måned, noe som har fått tusenvis av mennesker til å bruke Elon Musks Starlink satellitt-internett for å kommunisere og bruke bankapper.
For å prøve å samle ytterligere internasjonal støtte i Sudans mørkeste time, har Fikra for Studies and Development lansert en global oppfordring for kunngjøring av hungersnød i Sudan av hjelpeorganisasjoner.
«Den humanitære situasjonen i Sudan, spesielt i Khartoum, har blitt kraftig forverret etter kuttet i telekommunikasjonen. Krisekjøkkenene som drives av legevaktene har stanset arbeidet på grunn av mangel på dagligvarer», sa organisasjonen.
«Det ser ut til at det internasjonale samfunnet har mistet interessen for å hjelpe Sudan, så la oss i dette øyeblikk heve stemmene våre for å si at sudaneserne ikke bare dør på grunn av kuler, men heller at de også dør av sult og sykdom».
Sudan: Nearly 230,000 children and new mothers likely to die from hunger without critical action – Save the Children
Stans krigen i Ukraina. Stans våpenleveransene. Krev fredsforhandlinger nå!
Av leserinnlegg - 15. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/stans-krigen-i-ukraina-stans-vapenleveransene-krev-fredsforhandlinger-na/
Av Torgeir Engstad, Toril Konst og Kolbjørn Schanche.
Antikrigsinitiativet i Tromsø.
Antikrigsinitiativet i Tromsø har siden Russland folkerettsstridig invaderte Ukraina krevd at krigen må stanses, at Norge må kreve forhandlinger og stanse alle våpenleveranser.
Russland skulle slås militært, en gang for alle
Det uttalte målet til USA og NATO har vært å slå Russland på slagmarken, gjenerobre Krim og Donbass, og ødelegge den russiske økonomien. Norge har fulgt opp denne strategien, ivrigere enn noen, og er i dag den største våpenleverandøren til Ukraina sett i forhold til innbyggertallet. Det har den norske regjeringa sørget for med støtte fra alle stortings-partiene, fra FrP til Rødt.
Generalsekretæren i NATO, Jens Stoltenberg, formulerte seg slik til Times Radio 23.02.2023: (YouTube, vår oversettelse fra engelsk) «Russisk aggresjon må slås en gang for alle med krigen i Ukraina”- “Vi må sørge for at vi bryter syklusen med russisk aggresjon —-Vi må sørge for at Russland ikke angriper igjen når denne krigen slutter». Hans forgjenger Fogh Rasmussen ble intervjuet i dansk TV2 News 12.03.2022: sitat: «Putin vil bli slået til plukkfisk av NATO. Når først NATO beveger seg, så er det med en enorm kraft. Man skal huske på at de investeringer vi gjør i forsvaret er ti ganger så store som Putins» (sitat slutt).
Det er ingen ringere enn de to siste generalsekretærene i NATO som har uttalt seg slik.
Vi kunne ha sitert andre toneangivende folk i NATO og EU som har uttalt seg på liknende vis, men lar det ligge. Vi avslutter med tidligere utenriksminister Anniken Huitfeldt, som ivrig sluttet seg til strategien om at krig skaper fred. Til TV2 sa hun 25.11.2022:
«Vi skal gi et vesentlig bidrag til trening av ukrainske soldater i Polen og Tyskland».
Nå har det gått 2 år, og krigslysten later fortsatt til å være stor hos noen.
Den franske presidenten Macron har nylig foreslått å sende regulære tropper fra Europa inni Ukraina. (Politico 29 Febr 2024). Med unntak av Litauen, med sine 15000 soldater, har de øvrige europeiske lederne hatt is nok i magen til å si nei.
Stoltenberg er mer på linje med Macron, og har nylig sagt at Ukraina har rett til å sende langt-trekkende missiler inn på russisk territorium. Han vil utstyre Ukraina med dette under henvisning til internasjonal lov («Financial Times» febr 22, 2024). Tyske topp-generaler i Bundeswehr diskuterer hvordan den russiske Kertsj-brua til Krim kan sprenges med Taurus missiler (ref Der Spiegel), mens britiske soldater hjelper Ukraina med å skyte ut Storm Shadow missiler (ref The Telegraph 28.02.24). Dersom forslagene til Macron og Stoltenberg skulle bli satt ut i livet, er den direkte konfrontasjonen mellom Russland og regulære NATO-tropper et faktum, og situasjonen vil raskt spinne ut av kontroll.
Tapstallene er enorme etter 2 år med utmattingskrig.
Nær 500 000 unge ukrainske menn antas å være drept (ref: Scott Ritter, Douglas Macgregor), og langt flere lemlestet. På russisk side har også tapene vært betydelige, ikke minst under erobringen av Bakhmut og Avdejevka, men likevel mindre enn på ukrainsk side. Det er flere årsaker til dette. Russland var ikke primært ute etter å erobre territorier, men å ødelegge den ukrainske hæren. Russerne har drevet en aggressiv utmattingskrig, med stadige taktiske tilbaketrekkinger for å redusere egne tap, og har lyktes med det. Russland har også bedre forutsetninger enn Ukraina til å tåle en utmattingskrig. De har mangedoblet våpenproduksjonen, og har langt større ressurser når det gjelder tropper og økonomi. De som søker kunnskap om dette anbefales å lese Macgregor og Ritter, og likeså Blackburn (Aftenposten 24.11.23). Nå er Russland på offensiven, og tapstallene øker voldsomt. I denne situasjonen ivrer NATO for å sende mer våpen til Ukraina med denne begrunnelsen: «En russisk seier ville svekke oss, og oppmuntrer ikke bare Moskva, men også Kina, Iran og Nord-Korea. Det angår europeisk sikkerhet og amerikansk sikkerhet» (Stoltenberg. NATO´s pressekonferanse 08.02.24). Den ukrainske hæren har nå stor mangel på stridsdyktige menn, og tvangsrekrutterer de over 50 år og ungdommer under 20 år. De hales ut av busser og trikker på vei til jobb og sendes til fronten, til en nokså sikker død.
To år etter invasjonen har den militære situasjonen for Ukraina gått fra galt til verre. Nylig falt Avdejevka, det sterkeste forsvarsverket. Flere tusen ble drept og mange hundre ble tatt til fange. Flukten fra Avdejevka var kaotisk og uorganisert.
Det vanvittige er at denne nedslaktingen kunne ha vært unngått hvis ikke USA og Vesten hadde nektet Ukraina å inngå en fredsavtale med Russland i mars 2022.
Nederlaget vi nekter å innse
Det er fortsatt mange i vest som nekter å se realitetene i øynene: USA/NATO og Ukraina har tapt denne krigen. Tvilerne anbefales å lese amerikanske og europeiske medier de siste ukene (Time, Febr 2024: «Ukriane can´t win the war», Politico.eu Febr 2024 «Why the west is loosing Ukraine», NBC News 4 nov 2023: «Ukraine desperate for supplies as Russian advances on invasion´s 2 year anniversary»). I Norge er det ingen tegn til realitetsorientering. Tvertom, Støre, Barth-Eide og alle stortingspartiene har det samme svaret: Send mer våpen til Ukraina! Russland må ikke vinne denne krigen! Ingen later til å forstå at utgangspunktet for fredsforhandlinger blir verre og verre for hver dag som går. Den amerikanske sikkerhets-rådgiveren, Jake Sullivan, begrunnet de brutte fredsforhandlingene 04.06.2022 slik:
“USA er ikke klar til å forutsi vilkår for ukrainske fredsforhandlinger. Det som skjer på slagmarken vil ha en avgjørende innvirkning på hvordan dialogen om fred utspilles». Siste setning gjenspeiler krigens brutale dynamikk og logikk. Man trenger ikke være spåmann for å skjønne at det vil gå troll i ord når det gjelder Sullivans spådom om hvordan dialogen om fred vil utspilles når det endelige resultatet fra slagmarken i Ukraina foreligger.
Den unødvendige krigen
Det hjerteskjærende er at denne krigen var helt unødvendig. Grunnlaget for krigen ble lagt og framprovosert etter Sovjetunionens oppløsning for drøyt 30 år siden. NATO utvidet sine grenser østover i flere bølger, tross utallige advarsler om konsekvensene. USA/NATO påvirket aktivt valget i Ukraina i 2005, da deres kandidat Jusjtsjenko vant. USA/NATO planla og orkestrerte det væpna kuppet i 2014, da den lovlig valgte presidenten Janukovitsj ble fjernet. Bombingen av det østlige Ukraina har senere pågått, igjen oppmuntret og finansiert av USA/NATO. MINSK-avtalene som fulgte blei sabotert av Vesten. Så kom den folkerettsstridige invasjonen i februar 2022, men allerede etter 1 måned kunne krigen ha blitt avsluttet dersom Ukraina hadde fått lov å inngå den fredsavtalen med Russland som nesten var ferdig forhandlet. Russland skulle trekke seg tilbake til grensene før invasjonen i februar 2022 mot at Ukraina ikke skulle med i NATO, og at Krim skulle forbli russisk. Boris Johnson, instruert av USA, klarte å hindre at en slik fredsavtale ble inngått. I stedet skulle freden sikres gjennom krig mot Russland. Den ukrainske sjefsforhandleren David Arakhamia har bekreftet dette.
Fredsforhandlinger er eneste løsning
Fred oppnås ikke med mer våpenleveranser til Ukraina! Det forlenger krigen og tar livet av nye tusener som ofres som kanonføde. De som vil hindre at Russland vinner denne krigen må i så fall gjøre som Macron foreslår, gå inn med regulære NATO-tropper og angripe russiske soldater og russisk territorium, evt bombe Russland med langttrekkende missiler slik Stoltenberg åpner for. Russland har vært svært tydelig på at de vil oppfatte dette som en eksistensiell trussel, rett eller galt, og vil om nødvendig svare med atomvåpen. Det ville være uansvarlig å oppfatte dette som en tom trussel.
Det må også nevnes at den økonomiske krigen mot Russland har mislyktes. Russland er i ferd med å bli den sterkeste økonomien i Europa, og paradoksalt nok som en konsekvens av stedfortrederkrigen og de mer enn 12000 sanksjonene som har blitt iverksatt mot Russland, og som den norske regjering og stortingspartiene har støttet uten protest.Israel derimot møtes ikke med en eneste sanksjon for det pågående folkemordet av palestinerne. NATO-landene har opptrådt som USA´s vasaller, og presses nå til å finansiere stedfortrederkrigen.
Det finns bare ett anstendig valg: Stans våpenleveransene og aksepter nøytrale fredsforhandlere. På den måten sparer vi tusenvis av liv på begge sider av fronten og hindrer at Ukraina blir helt ødelagt som nasjon.
Tromsø 6 mars 2024
Styret i Antikrigsinitiativet i Tromsø
Torgeir Engstad, Toril Konst, Kolbjørn Schanche
Dette debatt-innlegget fra Antikrigsinitiativet i Tromsø ble publisert på Nordnorsk debatt til dagsavisa Nordlys 8 mars, og blei lett omskrevet sendt til kronikk- og debattredaktør i Klassekampen samme dato, men ingen respons derfra.