Nyhetsbrev steigan.no 15.01.2024
Hassan Nasrallah: «USAs trusler vil ikke stoppe oss»
Emmanuel Todd: «Vi er vitne til Vestens endelige undergang»
Norskprodusert mat er tryggere enn importert mat
Klimakamp — bare gjennom diktatur?
CDC dømt til å frigi 7,8 millioner mRNA-bivirkningsrapporter
Verdens fem rikeste menn dobler formuene sine mens de fattigste blir fattigere
Hvordan bryte den onde sirkelen av underutvikling i Det globale sør?
Aksjon mot Israel i MGP
Av red. PSt - 15. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/aksjon-mot-israel-i-mgp/
Jorun Folkvord skriver på Facebook:
Takk til alle som har sendt meldinger om gårsdagens lynaksjon på MGP, men jeg må oppklare noen poeng og har noen tips til hvordan vi alle kan bidra.
1)
Dette var ikke MIN aksjon. Jeg var en av mange som bidro. Billett, t-skjorte, flagg, lage plan. Mange gjorde en innsats, og de fleste er fra Aksjonsgruppa for Palestina. Dette var et gruppearbeid, det var en tilfeldighet at jeg fikk den synlige rollen.
2)
Mange har kommentert at jeg har vært modig, og jeg takker for det. Jeg tror jeg brukte opp en ukes pulsslag det siste kvarteret før jeg reiste meg opp. Men det er mange som er mye modigere enn meg, og da tenker jeg spesielt på de 116 drepte journalistene. De har betalt en mye høyere pris for sitt mot enn det jeg har gjort. Det var en utrolig sterk markering av alle som lå som døde journalister utenfor NRK i går (bilde fra VG).
3)
Vi er mange som er fortvila og føler vi gjør for lite for å stoppe krigen. Husk at alle små og store bidrag teller. Ting trenger ikke være store og spektakulære. Det er mye vi kan gjøre i det små, ikke minst kan vi si fra om israelske varer hver gang vi ser dem. En diskusjon i lunsjen på jobben kan få en til med på å boikotte, og boikott var det som til slutt knakk apartheidregimet i Sør-Afrika. Du kan finne mer info her: https://palestinakomiteen.no/aktivisme/boikottkampanjer/ og her:
https://bdsmovement.net/
4)
Norge har en spesiell rolle, og jeg håper at gårsdagens aksjon får flere til å støtte kravet om å kaste Israel ut av Eurovision-finalen. Du kan signere på opprop her: https://www.opprop.net/utestengt_israel_fra_eurovision
Men husk også at den israelske hæren bruker våpen og utstyr som produseres her i Norge. Om det er små eller store deler av våpnene, om de tar veien via USA før de når Israel? Dette er egentlige uviktige spørsmål, realiteten er at norske våpen brukes i krigen mot sivile på Gaza. Du kan lese mer her: https://www.finansavisen.no/…/norske-vapen-brukes-av… og her https://www.vg.no/…/norske-vaapenkomponenter-kan-ha… og mange andre steder.
5)
Til sist: Mange medier har fokusert på at jeg sitter i bystyret for Rødt Oslo, og det gjør jeg. Men dette var ikke en Rødt-aksjon. Dette var en aksjon for Palestina, og handler ikke om Rødt. Og det handler ikke om meg. Det handler om tusenvis av drepte sivile og barn, det handler om hjemløse, foreldreløse og alvorlig skadde. Det handler om hundretusener som sulter, som ikke har mat, vann eller medisinsk hjelp. Det handler om at vi alle kan gjøre mer. Husk at LITT er NOE og mye mer enn ingenting.
Hassan Nasrallah: «USAs trusler vil ikke stoppe oss»
Av skribent - 15. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/hassan-nasrallah-usas-trusler-vil-ikke-stoppe-oss/
Motstandslederen Hassan Nasrallah sa at det å avslutte Hezbollahs operasjoner mot Israel bare kan diskuteres når krigen mot Gaza tar slutt.
Av nyhetsdesken i The Cradle.
Generalsekretær for Hezbollah, Hassan Nasrallah, sverget under sin tale 14. januar at ingen form for amerikansk press eller «skremsler» vil stoppe den libanesiske motstanden fra å fortsette sine daglige operasjoner mot Israel.
«Amerikanerne truet Libanon og sa at hvis sørfronten ikke ble deeskalert, ville Israel føre en krig mot landet … Den trusselen vil ikke fungere, verken i dag, eller i morgen, eller noen gang,» sa Nasrallah.
Han la til at den israelske hæren har blitt beseiret i Gaza og at dette «desimerte» militæret er «velkommen» til å prøve å starte en krig mot Libanon.
«Den israelske hæren, mens den var i god form og fullt utstyrt, ble ødelagt i møte med våre motstandskjempereunder julikrigen i 2006 … Israel og dets bosettere er de som burde frykte krig, ikke Libanon,» fortsatte han.
«Vi har vært klare for krig i 99 dager, og vi er ikke redde for det. Vi vil kjempe uten grenser [hvis krigen kommer til oss].»
Nasrallah bekreftet nok en gang at den libanesiske fronten ble åpnet «for å støtte Gaza og stoppe aggresjonen mot området … og når aggresjonen stopper, kan [stans i militæraksjonene] diskuteres.»
«Amerikanerne, som hevder å være bekymret for Libanon, må frykte og være bekymret for deres verktøy (Israel) … og dets rolle i regionen.»
I forkant av Nasrallahs tale søndag, ble åtte operasjoner utført av Hezbollah mot israelske militære steder ved den libanesiske grensa.
Motstandslederen fordømte også under sin tale det nylige angrepet til USA og Storbritannia på Jemen. Disse angrepene kom som et svar på angrep på israelsk-tilknyttet skipsfart og fartøyer på vei til Israel, utført av motstandsbevegelsen Ansarallah og jemenittiske væpnede styrker i Rødehavet.
Flere ble drept i det amerikansk-britiske angrepet på Jemen 12. januar.
USA fulgte opp med flere angrep på Jemen 13. januar, rettet mot nærområdet til Sanaa internasjonale lufthavn – som har vært under en Saudi-ledet blokade i ni år.
«Hvis Biden og de som følger ham tror at de ved aggresjon mot Jemen kan hindre jemenittene i å fortsette sine operasjoner [til støtte for Gaza], så er de uvitende,» sa Nasrallah.
«Den amerikanske aggresjonen er det som vil skade sikkerheten til maritim navigasjon i Rødehavet, som vil bli en slagmark … dette er en massiv dumhet,» la han til.
Jemenittiske operasjoner har ikke drept eller skadet noen. De tar sikte på å angripe israelsk-tilknyttede skip eller fartøyer på vei til israelske havner for å hindre varer fra å nå Israel mens befolkningen i Gaza er blokkert fra å motta hjelp.
Jemens væpnede styrker har sverget at alle andre skip står fritt til å navigere som de vil, og har uttrykt vilje til å stanse sine angrep hvis krigen mot Gaza avsluttes og hvis tilstrekkelig bistand når fram til palestinerne.
Nasrallah berømmet også den irakiske motstandens nylige angrep på Israel, så vel som dens pågående operasjoner mot amerikanske baser i Irak og Syria.
Med hensyn til Gazastripa og de pågående kampene der, bekreftet Nasrallah at Israel «drukner i fiasko», og berømmet den voldsomme motstanden til Qassam-brigadene og andre grupper i Khan Yunis, så vel som andre steder i Gaza.
Han la til at Israel ikke har oppnådd noen av målene de satte seg for å oppnå ved å starte krigen mot Gaza, «verken de offentlig uttalte målene eller de skjulte målene».
«Israelerne har blitt sett at deres regjering er inkompetent og må endres … Dette er en innrømmelse av fiasko i seg sjøl … Hvis den nåværende veien [mot motstand] fortsetter i Gaza, Vestbredden, Libanon, Jemen og Irak, vil fiendens regjering bli nødt til å akseptere motstandsaksens vilkår,» sa Nasrallah.
Emmanuel Todd: «Vi er vitne til Vestens endelige undergang»
Av red. PSt - 15. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/emmanuel-todd-vi-er-vitne-til-vestens-endelige-undergang/
Emmanuel Todd er en framtredende og eminent fransk intellektuell: en historiker, demograf og antropolog. Han er en av Frankrikes siste uavhengige tenkere, en kategori som har blitt en sjeldenhet i et land som pleide å ha så mange.
Han har nettopp gitt ut ei ny bok: La Défaite de l’Occident, Vestens nederlag. Todd gjorde seg bemerket da han i boka The Final Fall i 1976 forutså Sovjetunionens sammenbrudd. Vi i steigan.no har i årevis påvist at Vesten er på stø kurs mot undergangen. Det er mange årsaker til det og Todd griper det an fra en annen vinkel enn de vi har gjort. Han ser på protestantismens og arbeidsmoralens sammenbrudd i Vesten og i framveksten av en virkelighetsbenektende nihilisme.
Protestantismens død og Vestens fall
Etter Todds vurdering er forsvinningen av amerikansk protestantisme nøkkelfaktoren i Vestens fall. Dette fallet til den protestantiske religionen i Amerika har gitt opphav til denne nye amerikanske ideologien som regjerer over hele det vestlige rom: nihilisme. Dette er det sentrale konseptet i boka. Denne nihilismen er både utløseren av Vestens endelige undergang og drivkrafta bak Vestens fornyede voldelige imperialisme, sier Todd.
Les: Emmanuel Todd: death of Protestantism explains Western decline
Her er noen av sitatene hans fra intervjuer han har gitt de siste par dagene:
«Boka mi er i bunn og grunn en oppfølger til Max Webers The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism. På tampen av 1914-krigen trodde Weber med rette at framveksten av Vesten var i sitt hjerte fremveksten av den protestantiske verden – England, USA, Tyskland forent av Preussen, Skandinavia. Frankrikes flaks var å være geografisk limt til den ledende gruppa. Protestantismen hadde produsert et høyt utdanningsnivå, uten sidestykke i menneskehetens historie, universell leseferdighet, fordi det krevde at enhver troende skulle kunne lese Den hellige skrift for seg sjøl. I tillegg induserte frykten for fordømmelse og behovet for å føle seg utvalgt av Gud en arbeidsetikk, en sterk individuell og kollektiv moral. På den negative sida var det noen av de verste formene for rasisme som noen gang har eksistert – anti-svart i USA eller anti-jødisk i Tyskland – siden protestantismen, med sin konseptuelle todeling av «Utvalgt av Gud» og «Fordømt av Gud», ga avkall på det katolske prinsippet om likhet mellom alle mennesker.»
«I dag, helt symmetrisk, har den nylige kollapsen til protestantismen i USA satt i gang en intellektuell tilbakegang, en forsvinning av arbeidsmoralen og dens erstatning med massegrådighet (offisielt navn: nyliberalisme). Etter Vestens framvekst kommer dens undergang. Denne analysen av det religiøse elementet angir ingen nostalgi eller moraliserende klagesang hos meg: det er en historisk observasjon.»
«Jeg understreker den industrielle mangelen til USA med avsløringen av den fiktive naturen til det amerikanske BNP. Jeg deflaterer dette BNP og viser de grunnleggende årsakene til industriell nedgang: utilstrekkeligheten i ingeniørutdanninga og mer generelt nedgangen i utdanningsnivået. USAs BNP er en boble.»
«Den vestlige middelklassens fiksering på transgenderisme reiser et sosiologisk og historisk spørsmål. Å konstituere i den sosiale horisonten ideen om at en mann virkelig kan bli en kvinne og en kvinne en mann er å bekrefte noe biologisk umulig, det er å benekte verdens virkelighet, det er å bekrefte det falske.»
«Mellom 2016 og 2022 fusjonerte vestlig nihilisme med Ukrainas, født fra nedbrytningen av den sovjetiske sfæren. Sammen kom NATO og Ukraina opp mot et stabilisert Russland, som nok en gang er en stormakt, nå konservativ, og som føles betryggende for resten av verden som ikke ønsker å følge Vesten i dets eventyr.»
«Transideologi er derfor, etter min mening, et av flaggene til denne nihilismen som nå definerer Vesten, denne drivkraften til å ødelegge, ikke bare ting og mennesker, men virkeligheten.»
«Protestantismens kollaps i USA har forårsaket en nedgang i utdanningsnivået.»
«Religionens forsvinning: Amerikanere går ikke i kirken lenger, de tror ikke på Gud lenger.»
«Det er en kraftig nihilistisk impuls i USA: jakten på krig og vold. Dette er et tapt samfunn uten mening, som provoserer eller fanger konflikter overalt i verden.»
«Noe viktig har skjedd i Vesten: overgangen fra liberalt demokrati til liberalt oligarki.»
«Frankrike eksisterer ikke fordi det nå er på linje med USA.»
«Amerikanernes besettelse er å hindre samarbeidet mellom Tyskland og Russland. Dette er amerikanske lederes frykt. Men det kommer til å mislykkes fordi Vesten kommer til å tape. Det er virkeligheten som kommer til å vinne.»
«Det beste som kan skje med Europa er tilbaketrekningen av USA fra Europa.»
«Vesten er på en aggressiv bane.»
«Den amerikanske herskende klassen er blottet for moral, den har ikke mer religion, alt som gjenstår med den er en besettelse av penger og krig og en slags glede av å skape et kaos over hele verden.»
Jonas Bals og Ukraina
Av Terje Valen - 15. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/jonas-bals-og-ukraina/
I Klassekampen 13.1. skriver Jonas Bals om «En historie om to kriger og en felles menneskehet». Jeg mener at han der feilinformerer om noen vesentlige forhold. For det første er det ugjendrivelig dokumentert at det var et sterkt nazimiljø i Ukraina allerede mellom de to verdenskrigene. Det hadde sitt utspring i det grusomme jordeieraristokratiet som ble fratatt makten under Den russiske revolusjonen i 1917 og nedkjempet gjennom Den røde hærs kamp mot disse reaksjonære kreftene og deres hjelpere fra 14 invaderende land med England i spissen.
Flere av disse landene er de samme som nå deltar i væpningen av og støtten til Zelenski-regjeringens kamp mot Russland. De har i hele denne tiden hatt som mål og jobbet for å destabilisere et russisk regime som ikke er innenfor deres interessesfære. Det var et stort nederlag for dem da Putin ble valgt til leder og kastet ut USAs og andre vestlige «rådgivere» og «støttespillere» på begynnelsen av 2000-tallet.
Under 2. verdenskrig dannet de en sterk hær som kjempet på Nazitysklands side og foretok grusomme nedslaktninger spesielt av jøder, men også av polakker og russere. Etter denne krigen inngikk USAs hemmelige tjenester samarbeid med disse miljøene og brukte dem for å underminere det lovlige styret ledet av kommunistpartiet. Retningen ble bekjempet av dette styret, men levde sitt underjordiske liv i kontakt med den ukrainske diasporaen i USA og CIA.
Etter det USA-arrangerte kuppet i 2004 fikk nazismen igjen frie hender i Ukraina og fikk stor utbredelse. Dette varte til 2010 da det USA-vennlige styret ble kastet i valg etter å drevet en meget folkefiendtlig nyliberal politikk. Det nye styret vraket EU-sporet da de fikk for skadelige vilkår for å inngå lån. Så gikk de inn for en alliansefri linje med godt forhold både til øst og vest. En del av deres politikk var å skrive utviklingskontrakter med Russland og Kina. Like før kuppet i 2014 var det underskrevet en stor avtale med Kina med en ramme på 5 milliarder dollar. Men de gjorde også avtaler vestover. Det nye regimet skrotet den kinesiske avtalen.
Før valget i 2014 bygget USA og England opp en kraftig propagandaorganisasjon i Ukraina. Omyidar-nettverket skapte 40 NGOer som sammen med andre arbeidet systematisk med å få til en såkalt USA-vennlig fargerevolusjon i Ukraina. I dette arbeidet sto også de nazistiske og ultranasjonalistiske miljøene sentralt. Deres mål var å få vekk all russisk innflytelse i Ukraina.
Les: The Role of Pierre Omidyar and Big Charity in the Ukraine
eBay founder Pierre Omidyar contributes funds to Ukraine opposition groups
Før den russiske innmarsjen i Ukraina i 2022 hadde Ukraina samlet en relativt stor styrke langs grensen mot republikker i øst som ikke hadde godtatt det ulovlige regimeskiftet og deres tiltak mot den russiske delen av befolkningen. (Fikk ikke lov å bruke språket sitt blant annet og var trakassert og kriget mot i 8 år.) Det var åpnet for inntreden i NATO og EU for å føre amerikanske baser frem til grensen av Russland, siste trinn på utvidingen av NATO og fremføringen av baser og våpen i retning Russland siden 1998. Og husk at det offentlige målet i USAs geopolitikk var å få kontroll med hele det euro-asiatiske kontinent. Russland hadde derfor gått med på de såkalte Minsk-avtalene for en fredelig løsning av konflikten i Ukraina og mellom Ukraina og Russland. Denne ble aldri satt ut i livet og det har kommet frem fra lederne i Tyskland og Frankrike at avtalen ble inngått for å lure Russland slik at USA kunne få bygget opp en god angrepsstyrke i Ukraina.
Like før innmarsjen la Russland også frem et fornuftig forslag til sikkerhetsordning i Europa som også tok hensyn til Russlands sikkerhetsinteresser. Det ble blankt avvist av USA og deres allierte. Da grep Russland inn militært for å hindre at planene om få amerikanske baser og våpen helt inn på grensen sin i sørvest. Samtidig arbeidet USA for en regimeendring i Hviterussland også, slik at de også kunne få USA-baser og våpen på grensen mot Russland og dermed innringe landet fullstendig i vest. Flere av disse påstandene har jeg underbygget godt i boken Verdas undertrykte land og folk reiser seg mot IMPERIET for frihet og fred. Den finner du på tvalen.no
Bals unngår også et avgjørende viktig moment når det gjelder likhet i situasjonen i Ukraina og i Gaza. Det er at USA både har bygget opp Israel til sitt landfaste hangarskip i Middelhavet for å sikre sitt herredømme i området og at de har gjort det samme i Ukraina.
Bals Ukraina-historie er i virkeligheten en nokså nøyaktig avskrift av de amerikanske makthavernes og deres alliertes propagandafortelling. Når vi kjenner hele USAs aggressive og løgnaktige historie for å fremme sitt verdensherrevelde, så er skal vi kanskje heller ikke tro for mye på Bals’ fortelling.
Terje Valen, søndag 14. januar 2024.
Norskprodusert mat er tryggere enn importert mat
Av Romy Rohmann - 15. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/norskprodusert-mat-er-tryggere-enn-importert-mat/
Nesten 70 prosent mener norsk mat er tryggere enn importert mat, likevel importeres det framfor å satse på norsk mat.
Tror du norskprodusert mat er tryggere enn importert mat? Nationen har spurt om dette i en ny undersøkelse gjennomført av InFact og i undersøkelsen svarer hele 69,9 prosent ja på dette spørsmålet. Dette er en økning fra i fjor, da tilsvarende andel var på 63,3 prosent.
Alexander Schjøll er forskningsleder for bærekraftig tekstil- og matforbruk ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO og han mener at en av grunnene kan være at norsk landbruk i større grad enn før sett på som en del av løsningen på utfordringer knyttet til klima og selvforsyning. Schjøll mener dette kan være en av grunnene til at tilliten øker.
https://www.nationen.no/tilliten-til-norsk-matproduksjon-oker-det-overrasker-forsker/s/5-148-469427
Vi veit at både økologisk og regenerativt landbruk øker og det er flere bønder som satser på grasfora kjøttproduksjon her i landet. Norsk mat er sunnere, og Norge utmerker seg blant landene som bruker minst antibiotika i husdyrproduksjonen. Undersøkelser viser også at forekomsten av antibiotikaresistente bakterier i norsk mat og i norsk husdyrhold også er lav. Dette kan vi også lese om på Regjeringens nettside.
Dersom du styrer unna de store matvarekjedene og handler direkte fra en produsent nær deg kan du bidra til å sikre fortsatt matproduksjon over hele landet. På den måten kan du både forsikre deg om hvordan maten er produsert, komme i kontakt med lokale produsenter og støtte den lokale bonden eller småbrukeren.
Reko-ringer, bondens marked og direkte utsalg fra gårder finnes over hele landet og finnes det ikke kan du kanskje ta kontakt med en bonde og spørre om du kan kjøpe direkte, og har du lagringsplass og kompetanse på tørking og salting, eller god frysekapasitet kan du kjøpe stort.
https://www.rekonorge.no/
Det legges dessverre mange hindringer i veien for lokalprodusenter som ønsker å selge egenprodusert mat.
De som produserer og foredler lokalmat, vil gjerne tilby produktene sine til markedet. Men de hindres fordi politikken prioriterer storskalaproduksjon, dette skriver Thoralf Fagertun, kommunikasjonsrådgiver i Nordlandsforskning i en artikkel i Nationen 8.januar.
Forskerne har samlet et bredt utvalg av aktører i Saltens lokalmatbransje til arbeidsverksted om lokal matproduksjon og lokale matsystemer og alle erfarer det samme.
Han skriver: Krav om volum og effektivitet går på bekostning av kvalitet og handlingsrommet til å benytte lokale ressurser, sier seniorforsker Camilla Risvoll.
Hun peker på at lokale forhold, som for eksempel terreng og kort vekstsesong, i mange tilfeller gjør volumproduksjon uegnet.
Samtidig har Salten og Nordland et stort potensial for matproduksjon. Utmarka her er spesielt egnet for beitedyr, takket være et rikt jordsmonn og plantemangfold, sier Risvoll.
Og historisk sett har det vært langt flere beitedyr i fjellet enn det er i dag.
Når lokalmataktørene i Salten ser frem i tid, er de overbevist om at matsikkerhet og beredskap vil bli stadig viktigere. De spår at globale trender som klimaendringer og krig vil tvinge politikerne til å prioritere matberedskap, selvforsyning og klimatilpasning i matproduksjonen. Allerede i dag er et overordnet mål i nasjonal politikk at andelen norskprodusert mat skal økes.
Men dagens politikk er frikoblet fra lokale ressurser, sier seniorforsker Bjørn Vidar Vangelsten. – Det er mer lønnsomt å importere enn å bruke lokale ressurser.
https://eavis.nationen.no/titles/nationen/14174/publications/259/pages/16/articles/1962382/16/
Det er mer lønnsomt å importere, ja når «blårussens» måte å regne på lønnsomhet er rådende, blir det antakelig det. Men skal vi la blårussen få bestemme hva som er fornuftig og samfunnsmessig lønnsomt? Da regnes ikke beredskap, bærekraft, bosetting, helse, tradisjon og kultur, tja her kunne vi pøsa på med viktige faktorer som ikke så lett lar seg beregne lønnsomheten av. Men vi trodde kanskje samfunnsøkonomer hadde som oppgave å komme med slike beregninger, men samfunnsøkonomier har tydeligvis ikke mye å si i vårt samfunn. Et av dagens ferske eksempler er melkemangelen som vi skreiv om her på steigan.no, hadde bøndene fått mer for melka de produserer hadde melkeproduksjonen økt og vi hadde ikke måttet importere.
Tine sier nå at de har mangel på melk og må importere, Tine varsler at underskuddet kan bli på 15 millioner liter i vinter. I en video på Tines sider går Johnny Ødegård, leder for Norsk melkeråvare ut og «forklarer situasjonen». Han sier at Tine har vært klar over knappheten et halvår nå, men da er det litt underlig at de ikke har økt prisene til bøndene for å stimulere til mer produksjon. Tine skylder på at de trudde etterspørselen ville bli mindre, det dårlige sommerværet og dermed dårlig grovfôrproduskjon. Han nevner heldigvis til slutt det aller viktigste, dårlig økonomi for bøndene som driver med melkeproduksjon.
–
I 1991 fekk vi her på gården cirka 5,50 kr pr. liter melk, i 2023 var målprisen på samme gården 6,40 kr pr. liter melk. Altså på 32 år har vi oppnådd ei verdiauke på under 1 krone!
Skal vi bare kjøpe norsk mat må vi kanskje tenke at vi må kjøpe det som finnes når det er sesong, da lagring og bearbeiding for lagring betraktes som en ekstra utgift og derfor mindre lønnsomt framfor import av de som sitter med makta.
Det finnes mange muligheter til å lære seg hvordan du kan lagre mat slik at du kan kjøpe i sesong og ha til seinere. Her er det også mye å lære fra ei bestemor eller en annen litt eldre i familien.
Har du ikke egna kjeller kan du lage deg en jordkjeller i hagen, har du lagringsplass kan du hermetisere, tørke og salte. Mye av dette kan den litt eldre generasjon, kanskje det også kunne være en hyggelig aktivitet i familien. Her er det mye kompetanse som vi ikke må la gå tapt.
I et beredskapspersepktiv er det helt nødvendigveldig å øke sjølforsyninga i Norge, og ikke bare til 50% som faktisk er målet til dagens regjering.
NBS skriver i sin Opptrappingsplan dette:
Bønder over hele landet bidrar ikke bare med løpende matproduksjon, men også med (lokal)kunnskap og kompetanse, utstyr og maskiner.
Totalverdien av investeringer i landbruket er 190 milliarder kroner. Dette er investeringer som daglig kommer samfunnet til nytte gjennom forsyning av mat. Ved krig, kriser, flom, brann eller andre uforutsette hendelser, gir dette økt trygghet til lokalbefolkningen, og kan være et bidrag til nærliggende byer.
Dette er 190 milliarder kroner i driftsbygninger, utstyr, maskiner, lagringskapasitet og kompetanse som inngår i små og store kommuners totalberedskap. For hvert gårdsbruk som legges ned, svekkes denne beredskapen. Som Totalberedskapskommisjonen peker på, er næringslivets beredskap og evne til krisehåndtering en funksjon av samfunnsmessig tilhørighet.
https://www.smabrukarlaget.no/media/eiblxo0d/opptrappingsplan_311023.pdf
Hva kan du gjøre? I tillegg til å støtte norske bønder, handle norsk mat og knytte kontakt med lokale produsenter, gjør alvor av å få orden på beredskapslageret og planlegg for sjølberging. I fjor rundt nyttår skrev jeg denne artikkelen på Steigan.no, Nyttårsforsett – få orden på beredskapslageret og planlegg for sjølberging, der skreiv jeg bla;
To strategier som kan styrke den individuelle og lokale motstandskraften mot påkjenningene vi står overfor, er etableringen av lokale sjølbergingssystemer og styrking av fellesskapsnettverk.
Ved å bygge et sterkt lokalt sjølbergingssystem reduserer du matusikkerheten, og ved å bygge et fellesskapsnettverk av spesialister reduserer du effektene av et smuldrende finanssystem ettersom du ganske enkelt kan bytte varer og tjenester.
Sosialt samhold gir også mange psykologiske fordeler. Lokale sjølbergingssystemer og fellesskapsnettverk reduserer også enkeltpersoners avhengighet av statlige utdelinger, og i forlengelsen er det mindre sannsynlig at de blir tvunget inn i disse nye Great Reset-slavesystemene.
Hvordan etablerer man lokale sjølbergingssystemer og fellesskapsnettverk?
Da må vi lytte til og lære av bønder, fiskere, jegere, preppere og småbrukere og de som er sjølforsynt i eget og i andre land og de eldre vi har rundt oss som har erfaring med dette. Vi må dyrke overalt hvor det er mulig, anskaffe husdyr, lære oss å høste i naturen, lære oss hvordan preservere mat og skaffe oss alternative energikilder. Vi må også øke kompetansen vår på mange områder som har gått i glemmeboka for mange. Det fine er at det fortsatt er mange som kan og det er mange som vil lære bort.
Vi ser opprør over hele verden blant bønder og forbrukere. Det pågår nå et bondeopprør i disse dager i Tyskland og Frankrike, og vi har sett det i mange land de siste åra. Og dette er et viktig opprør som vi alle bør støtte og delta i.
Dette opprøret handler om å overleve i kampen mot internasjonal agro-business og teknokratene i EU og FN. Som Ernst Wolff peker på i artikkelen Bondeofferet prøver internasjonal agro-business å legge om hele det globale matvaresystemet og de grunnleggende prinsippene for matvareproduksjon. De vil vekk fra oppdrett og stell av dyr over til industriell produksjon av «laboratoriekjøtt» og tilsvarende dystopiske agendaer. Dette handler om at Milliardærene har tatt kontroll over FNs matvarepolitikk og vil bruke denne makta til å tvinge verden til å følge deres agenda.
Enten det er bondeopprørere i Nederland, gårdskollektiver eller preppere, så er de grasrotreaksjoner mot disse agendaene, så det er all grunn til å følge med på dem, studere deres erfaringer og delta.
Ernst Wolff Bondeofferet 11.7 2022:
Men hva ligger bak dette store angrepet på middelklassen i landbruket i Nederland? Hvorfor følges slike planer i den nåværende, allerede spente økonomiske situasjonen, og i et land som aldri har brydd seg om utslippsgrenser tidligere?
For å svare på dette spørsmålet må du først se til Brussel, hvor EU har jobbet med å realisere sine antatte klimamål i lang tid. Men det er åpenbart ikke å drive dette i EU-borgernes eller miljøets interesse, men til fordel for lobbyistene i verdens største industrier, inkludert landbruks- og agrokjemisk sektor.
Allerede i 2019 slo den høyeste domstolen i Nederland, etter press fra EU, fast at EUs nitrogenstandarder ikke må overskrides, men uten hell. I mellomtiden har imidlertid presset økt betraktelig. EU-kommisjonen, ledet av Ursula von der Leyen, vedtok Green Deal på slutten av 2019, som ser for seg en gradvis reduksjon i utslipp til null innen 2050.
Tiltakene som kreves for å oppfylle disse høye standardene vil ikke, som offisielt hevdet, gi et avgjørende bidrag til å redde verdens klima, men de vil ødelegge mer enn 15 000 gårder i Nederland.
Det har vært mange som oppfordrer til å prøve noe nytt i 2024, en hvit måned, ikke kjøpe klær ei angitt tid og liknende, Jeg oppfordrer dere: kjøp norsk mat, men ikke la dere lure av Tines NYT NORSK merking, sjekk sjøl.
Klimakamp — bare gjennom diktatur?
Av Ove Bengt Berg - 15. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/klimakamp-bare-gjennom-diktatur/
Samtidig som katastrofevarslene om jordas og menneskenes endetid står sterkt — forsker i Cicero Bjørn H. Samset fastslår at det blir verre enn dommedag — begynner det å komme fram en del røster som stiller spørsmål om de antyda forslaga er mulige å gjennomføre og i så fall på hvilken måte. Hvem får byrdene? Og vil alle menneskene i hele verden ha det samme været? Er virkelig naturtilstanden for hundre tusen år siden vårt nye mål for Paradiset? Og er de enorme kostnadene på å fange gassmolekyler verdt mer enn kostnadene på å tilpasse oss de varsla klimaødeleggelsene? Er klimaproblemet et utslippsproblem eller et energiproblem?
En av dem som stiller slike spørsmål, er tidligere leder i Norsk institutt for by- og regionforsking, Jon Naustdalslid. Han ser på klimakampens krav om gjennomføring på tvers av folkelig oppslutning som en trussel mot vårt demokratiske styringssystem. Derfor har han skrivi boka Klimatrusselen: Krise for demokratiet?
Det var i 2022 at Jon Naustdalslid utga boka «Klimatrusselen – Krise for demokratiet?». Boka «handlar om korleis klimaproblemet truar demokratiet, kva for utslag denne trusselen gir seg og korleis demokratiet kan møte trusselen», skriver han innledninga av boka. Målet er at boka skal bidra til et forsvar for demokratiet i klimakampen.
Klimautvalget 2050 leverte 27.10.2023 ei innstilling med vegvalg for omstilling til nullutslipp i 2050. Utvalgets hovedvurderinger er oppsummert i fire hovedpunkter. Det siste er, med utvalgets utheving: «Klimapolitikken må understøttes av et beslutningssystem som er bedre tilpasset målet om en helhetlig omstilling av samfunnet». Naustdalslids hovedtema er nettopp utvalgets snedige formulering om endring av det politiske og demokratiske beslutningssystemet. Han viser i boka si at klimautvalgets krav om endring av beslutningssystemet går rett inn i en aktuell debatt der flere kjente samfunnsdebattanter har krevd at «vanlege demokratiske spelereglar [blir sett] til side for å tvinge gjennom «nødvendige» tiltak».
Fra diskusjon om CO2 til hva som nødvendig med hvilke sosiale følger
Diskusjonen om klimaet har lenge vært en diskusjon om menneskene nå endrer klimaet med produksjon og utslipp av CO2. Noen har begynt å dreie diskusjonen mer over på hvilke konkrete tiltak skal vi gjøre, hva som er praktisk mulig og hva slags følger det grønne skiftet får for velferden. Og ikke minst hva folk godtar av samfunnsendringer. Skal det grønne skiftet gjennomføres med tvang trass i manglende oppslutning hos innbyggerne? Boka gir en grundig innføring av alle sider av det som kan kalles klimaproblematikken.
Hans egen oppvekst — tilbake til den?
Han fikk støtte av Fritt Ord til å skrive boka, men boka måtte utgis på eget forlag via Kolofon forlag. I en åpen debatt om klimaendringer og diskusjon om hvilke tiltak som skal gjennomføres hvordan, bør Naustdalslids bok være sentral. Han tar for seg hele klimapolitikken, og ikke bare nasjonalt. I et intervju med danske Weekendavisen 15.12.2023 avslutter Naustdalslid med sin egen erfaring med oppvekst på et småbruk i Naustdal ved Førde. Elektrisitet fikk de da han var 12 år. «Vi levde av fire-fem kuer, noen sauer og høns, og faren min jobba av og til som snekker. Det var ikke et dårlig liv, men det var et hardt liv, og det var også et kort liv, for folk var utslitt når de kom i 50- og 60-årsalderen. Vi så fram til at verden skulle bli bedre. Og den ble bedre.» *
Jo mindre du har, jo hardere rammer klimatiltaka
Nausdalslid peker på at Norges mål på de fleste klimakonferansene har vært å sette de mest ambisiøse klimamåla, uten at det å nå dem er viktig. Urealistiske klimamål fører lett til undergraving av demokratiet. Videre mener han at mange argumenter fra Facebook-gruppa Folkeopprøret mot klimahysteriet ikke trenger å vise at mange der ikke tror på at det finnes et alvorlig klimaproblem. «Mykje av denne skepsisen grunnar seg nettopp i at klimapolitikken råker urettvist, og at den påfører samfunnet store kostnader samtidig som den ikkje får ned utsleppa.»
Protestene i Europa øker mot klimatiltaka. Det begynte med de gule vestene i Frankrike, seinere har bønder både i Nederland og Tyskland fulgt opp i disse dager. «Folk forstår at konsekvensene av dette blir kraftig reduksjon i velferden, og en radikalt endret hverdag. Alle vil bli berørt, alle vil bli fattigere» er en påstand på Facebook som Naustdalslid siterer i boka si.
Despoti og diktatur er løsninga!
For klimaaktivistene er det verken tid til å diskutere eller å vente. Nå er katastrofen nær! Da gjelder kun en ting: Den eneste mulige og riktige politikken må iverksettes. Nå. Straks. Uten diskusjon.
Naustdalslid siterer tre filosofiprofessorer som vil ha udemokratisk autoritær gjennomføring. Den svenske er Torbjörn Tännsjö som mener at menneskeheten bare kan reddes av en global regjering som fungerer som et despoti og tar over styringa av hele verden der nasjonalstatene blir tvingi til til å opphøre. Einar Øverenget har også tatt til orde for nødvendigheten av å ofre demokratiet for å styre klimaet. Arne Johan Vetlesen skriver i en av sine bøker at han sammenlikner aktivister som hindrer oljeutvinning med unge tyskere som risikerte livet i protest mot Hitler på 1930-tallet!
Les boka!
Naustdalstlid peker på at demokrati som styringsform er forutsatt å løse ikke bare ett samfunnsproblem, men mange — i praksis alle. «Aukande polarisering truer demokratiet. Denne boka er eit forsvar for dei demokratiske prosessane i klimakampen», står det på baksida av boka.
Dette er ei bok som er bør være sentral for alle som er opptatt av klima og hva vi gjør med det vi mener er problematisk. Boka er systematisk bygd opp og er en grundig innføring av alle spørsmåla rundt klima, skrivi i en rolig og saklig stil. Det er veldig nyttig å lese denne boka! Den kan bestilles som bok gjennom Norli.no og som ebok til kr 199 her.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
CDC dømt til å frigi 7,8 millioner mRNA-bivirkningsrapporter
Av enigma - 15. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/cdc-domt-til-a-frigi-78-millioner-mrna-bivirkningsrapporter/
Av enigma, Fritt vaksinevalg.
CDC ble 5 januar 2024 rettslig beordret til å frigi 7,8 millioner innmeldte bivirkningsrapporter i fritekst fra vaksinedatabasen V-safe.
Saken ble ledet av Aaron Siri på vegne av Freedom Coalition of Doctors for Choice mot Center for Disease Control and Prevention (CDC).
I et intervju hos The HighWire gjør Aaron Siri rede for hvordan CDC har holdt bivirkningsdataene tilbake ovenfor befolkningen. Betydningen av dommen er enorm i kontekst av den globale mRNA-vaksineskandalen som stadig og i større grad når overflaten.
Den 29 sider lange dommen beordrer CDC til å frigi alle data i løpet av de kommende 12 månedene og vil gi befolkningen en gyllen mulighet til å evaluere hvorvidt CDC har tatt vaksinebivirkningene på alvor.
Dommen kan i sin helhet leses her:
040-Memorandum-Order-and-Opinion-2024-01-08-1Last ned
enigma
Verdens fem rikeste menn dobler formuene sine mens de fattigste blir fattigere
Av Pål Steigan - 15. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/verdens-fem-rikeste-menn-dobler-formuene-sine-mens-de-fattigste-blir-fattigere/
Verdens fem rikeste menn har mer enn doblet formuen til 869 milliarder dollar (8920 milliarder kroner) siden 2020 mens verdens fattigste 60 % – nesten 5 milliarder mennesker – har tapt inntekter.
Detaljene kommer i en rapport fra Oxfam mens verdens rikeste mennesker samles fra mandag i Davos, Sveits, til det årlige World Economic Forum-møtet med politiske ledere, bedriftsledere og superrike.
Det enorme gapet mellom fattig og rik vil sannsynligvis øke, heter det i rapporten, og vil føre til at verden vil krone sin første dollartrillionær innen et tiår. Samtidig advarer den om at hvis dagens trender fortsetter vil verdens fattigdom ikke bli utryddet før om 229 år.
Oxfam framhevet en dramatisk økning i ulikhet siden Covid-pandemien, og sa at verdens milliardærer ble 3,3 milliarder dollar (33,8 milliarder kroner) rikere enn i 2020, og formuen deres hadde vokst tre ganger raskere enn inflasjonsraten.
Rapporten Inequality Inc. viser at sju av 10 av verdens største selskaper har en milliardær som administrerende direktør eller hovedaksjonær, til tross for stagnasjon i levestandarden for millioner av arbeidere rundt om i verden.
Noen av funnene i rapporten
Siden 2020, og begynnelsen av dette tiåret med økning av forskjellene har de fem rikeste mennene i verden har sett formuen sine bli mer enn doblet, mens nesten fem milliarder mennesker har sett rikdommen sin falle.
Hvis hver av de fem rikeste mennene skulle bruke en million amerikanske dollar daglig, ville de bruke 476 år å tømme sin samlede rikdom.
Sju av ti av verdens største selskaper har en milliardær CEO eller en milliardær som deres hovedaksjonær.
Globalt eier menn 105 billioner dollar mer rikdom enn kvinner – forskjellen i formue er tilsvarende mer enn fire ganger størrelsen på USAs økonomi.
Verdens rikeste 1% eier 43% av alle globale finansielle eiendeler.
Den rikeste 1 % globalt slipper ut like mye karbonforurensning som de fattigste to tredjedeler av menneskeheten.
I USA, rikdommen til en typisk svart husholdningen er bare 15,8 % av den for en typisk hvit husholdning. I Brasil har i gjennomsnitt hvite mennesker inntekter som er mer enn 70% høyere enn de med afrikansk opprinnelse.
Bare 0,4 % av over 1600 av verdens største og de fleste innflytelsesrike selskaper er offentlig forpliktet til å betale sine arbeidere en lønn å leve av og støtte utbetaling av en slik lønn i sine verdikjeder.
Det ville ta 1200 år for en kvinnelig arbeider i helse- og sosialsektoren for å tjene hva en administrerende direktør i de største Fortune 100-selskapene tjener på gjennomsnitt på ett år.
Klassekrig
Rapporten fra Oxfam bekrefter det vi har påvist i steigan.no så lenge vi har eksistert. Det pågår en brutal klassekrig der ute og det er de superrike som vinner.
Og ikke bare det, fordi de eier eller kontrollerer mediene, klarer de å framstille sine interesser som menneskehetens interesser og får regjeringer over hele verden til å fremme politikk og reformer som forsterker denne plyndringa av verde. Og deres kaniner i medier og i de politiske partiene fordømmer enhver som påviser eller avslører overklassens krig mot menneskeheten som konspirasjonsteoretikere.
Enten det gjelder koronadiktaturet, «det grønne skiftet», The great reset eller krigen mot bøndene handler det om det samme: hvordan gjøre de rike enda rike og mesteparten av menneskeheten fattigere. Ingen av de «redaktørstyrte mediene» i Norge setter søkelyset på dette, ganske enkelt fordi deres lojalitet ligger hos milliardærklassen.
I Norge har vi for eksempel et kronprinspar som begge er lojale mot milliardærklubben i Davos og de kritiseres ikke for det av noen av partiene på Stortinget.
Hvordan bryte den onde sirkelen av underutvikling i Det globale sør?
Av Bertil Carlman - 15. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/hvordan-bryte-den-onde-sirkelen-av-underutvikling-i-det-globale-sor/
I förra avsnittet från Wenhua Zongheng utlovades en annan artikel än den som följer. Det beror på den snabba allmänna geopolitiska utvecklingen och även på en minst lika snabb ekonomisk, politisk, diplomatisk och militär anpassning till den allmänna geopolitiska utvecklingen, från Kinas sida. Egentligen borde man nog säga att dessa förändringar/utvecklingsvägar ömsesidigt påverkar varandra. De styrande politikerna i det socialistiska Kina har ett långt mycket bättre grepp om dessa processer än vad våra västliga ledare har. Inte bara USA:s president, utan även ledare i vasallstaterna saknar förmåga att någorlunda lotsa fram de länder de är satta att leda.
I artikeln tas inte frågan om korruption upp. När Xi Jinping valdes till ledare i Kina, påpekade även media i Väst, att en fråga som han var speciellt intresserad av var just korruptionen. I Xis bok ’The Governance of China’ från 2014, tas kampen mot korruption upp. Den kan bland annat ta sig uttryck i ”fyra former av dekadens: formalism, byråkratism, hedonism [njutningslära] och extravagans.” skriver Xi. I ett par artiklar i GT nyligen tas denna kamp också upp; nu med konkreta siffror. I artikeln China’s top anti-graft body to intensify scrutiny in finance, SOEs, healthcare, and more fieldsstår det till exempel ”Totalt 405 000 tjänstemän på alla nivåer straffades under de första nio månaderna 2023, varav 34 var högre tjänstemän på provins- eller ministernivå, per data från CCDI (Central Commission for Discipline Inspection) och NCS (National Commission of Supervision)”. Siffrorna är nominellt höga, men Kina har 1,4 miljarder invånare, och när nu länder i det Globala Syd vänder sig till landet, både för ekonomisk utveckling t.ex. genom BRI, och för diplomatisk hjälp t.ex. de nya förbindelserna mellan Saudiarabien och Iran, så krävs det att Kinas statsapparat är av en kvalitet som klarar stora påfrestningar och utmaningar.
Bertil Carlman
Hur man bryter den onda cirkeln av underutveckling i det Globala Syd
Ett samtida kinesiskt talesätt lyder: «1949 räddade socialismen Kina. I det tjugoförsta århundradet kommer Kina att rädda socialismen.» I ett tal 2018 till medlemmarna iden nytillsatta centralkommittén, påminde Kinas president Xi Jinping om, att efter Sovjetunionens kollaps, «hade socialismen misslyckats i Kina […] Då skulle den globala socialismen ha förfallit till en lång mörk tidsålder. Och kommunismen skulle, som Karl Marx en gång sade, vara ett spöke som dröjer sig kvar i limbo.”
Men vilka är de viktigaste kännetecknen för socialism med kinesiska särdrag? Hur integreras marknad och planering gemensamt i en socialistisk strategi, utan att komma i konflikt med varandra? Vad skiljer den kinesiska socialismen från den sovjetiska modellen? Vilka är de största utmaningarna som Kina står inför när man tar itu med de motsättningar som marknaden påtvingar socialismen? Kan den kinesiska erfarenheten inspirera andra länder på vägen mot socialism? Det fjärde numret av den internationella utgåvan av Wenhua Zongheng undersöker dessa centrala frågor i två essäer av Yang Ping, chefredaktör för den kinesiska utgåvan av Wenhua Zongheng, och Pan Shiwei, hedersordförande för ’Institute of Chinese Marxism, Shanghai Academy of Social Sciences’.
I [artikeln] «The Third Wave of Socialism» argumenterar Yang Ping för, att det under de senaste ett och ett halvt århundradena har funnits tre vågor av vetenskaplig socialism: framväxten av marxismen och revolutionära rörelser i Europa under 1800-talet (första vågen), framväxten av ett stort antal socialistiska stater och nationella befrielserörelser under 1900-talet (andra vågen), och, med Sovjetunionens kollaps och socialismens utmattning under Mao Zedong-eran, framväxten av en socialistisk marknadsekonomi, som började med Kinas reformer och öppnade på 1970-talet (tredje vågen). På liknande sätt hävdar Pan Shiwei i [artikeln] «The New Forms of Socialism in the Twenty-First Century»att tre huvudsakliga former av socialism har uppstått: klassisk socialism i den europeiska kapitalismens centrum, omvälvande former av socialism i kolonierna och halvkolonierna, och en ny form av socialism som håller på att utvecklas i Kina, och som syftar till att överträffa kapitalismen. Båda författarna anser att den nya vågen eller formen av socialism är i ett tidigt stadium och de diskuterar hur den ytterligare kan stärka socialismen i Kina och tjäna som inspiration för andra nationer runt om i världen.
Idag befinner sig de imperialistiska makterna mitt i en ekonomisk nedgång och är indragna i en frenesi av krigföring i Ukraina och Palestina – som riskerar att sprida sig till Öst- och Sydostasien och riskerar att kasta mänskligheten in i ett tredje världskrig. Vilka möjligheter erbjuder det socialistiska Kinas framväxt för det globala syd i detta sammanhang? Denna ledare går in på författarnas perspektiv för att undersöka denna fråga.
Framgångar och utmaningar för kinesisk socialism
Efter 45 år av reformer och öppning har det socialistiska Kina blivit en stor industriell, teknologisk, finansiell, kommersiell och militär makt. Baserat på bruttonationalprodukten (BNP) i termer av köpkraftsparitet (PPP), ett mer realistiskt mått för att jämföra ekonomier, har Kina med god marginal överträffat USA. År 2022 var Kinas BNP (PPP) 30,32 biljoner dollar jämfört med 25,46 biljoner dollar för USA. Med andra ord är Kinas BNP (PPP) 119 procent, eller ungefär 1,2 gånger större, än USA:s. För att sätta denna prestation i ett sammanhang i den socialistiska utvecklingens historia, jämfört med toppen på Sovjetunionens ekonomiska styrka 1975, nådde dess BNP (PPP) bara 58 procent, eller drygt hälften, av USA:s.
Sedan slutet av 2000-talet har Kina varit världens största industrimakt. Förra året stod Kina för 26,7 procent av den globala tillverkningsproduktionen, följt av USA (15,4 procent), Japan (5,3 procent) och Tyskland (4 procent). Detta innebär att Kinas industriproduktion överstiger den sammanlagda produktionen i de tre största industriländerna i det Globala Nord. Kina har också gjort anmärkningsvärda tekniska framsteg under de senaste decennierna och blivit världsledande inom sektorer som telekommunikation (5G), höghastighetståg, förnybar energi, mineralraffinering och elfordon, och Kina har nått mycket avancerade stadier inom många andra områden, inklusive artificiell intelligens, kvantdatorer, bioteknik och konstruktion.
Dessutom är Kina världens största handelsmakt, och fungerar som den främsta handelspartnern för över 120 länder. År 2022 uppgick Kinas export till 6,28 biljoner dollar, med ett överskott på 860 miljarder dollar, och avslutade året med internationella reserver på 3,13 biljoner dollar. Samtidigt kontrollerar den kinesiska staten, på finansområdet, världens fyra största banker baserat på totala tillgångar – Industrial and Commercial Bank of China (ICBC), China Construction Bank (CCB), Agricultural Bank of China (ABC) och Bank of China (BOC) – som tillsammans har ungefär 20 biljoner dollar i tillgångar. Globalt sett har landet blivit den största källan till finansiering av utveckling, och överträffar alla andra länder och multilaterala institutioner, inklusive Världsbanken.
Slutligen har Kina, genom att lyfta 850 miljoner människor ur extrem fattigdom mellan 1978 och 2021, uppnått en av de största bedrifterna i historien. Enligt Världsbanken stod Kina för 76 procent av all fattigdomsminskning under den perioden.
Samtidigt är Kina, trots sina framgångar, fortfarande ett utvecklingsland och står inför betydande ekonomiska, sociala och politiska utmaningar när man försöker avancera bortom sitt «primära stadium» av socialism. Till dessa utmaningar hör behovet av att minska ojämlikheten, både mellan stads- och landsbygdsområden och mellan regioner i landet (den östra delen är mycket mer utvecklad än den västra) och höja inkomsterna och det sociala välbefinnandet för över 300 miljoner (interna) migrantarbetare. Vidare måste man minska den höga ungdomsarbetslösheten, minska det stora ekonomiska beroendet av en finansialiserad fastighetssektor, ta itu med miljökonsekvenserna av den allt snabbare industrialiseringen och anpassa sig till en åldrande befolkning och sjunkande födelsetal. Man måste också återuppliva den marxistiska politiska skolningen inom Kinas kommunistiska parti (KKP) och bland massorna (en prioritet för Xi Jinping), och man måste kunna navigera i den taktik av hybridkrigföring som används av västmakterna, när de försöker hålla tillbaka Kinas framsteg.
En socialistisk våg eller en våg av utveckling i det Globala Syd?
Kina har lyckats bryta sig loss från den onda cirkeln av «utveckling av underutveckling» som har snärjt tredje världen. Årtionden efter att de blev självständiga från den västerländska kolonialismen, fortsätter denna cykel att definiera perifera länders erfarenheter inom det kapitalistiska systemet. På grund av sina enorma ekonomiska framgångar, ser allt fler länder på södra halvklotet Kina både som ett framgångsrikt exempel att följa, (med hänsyn till deras lokala särdrag) och som en potentiell partner i deras strävan efter utvecklingsinriktade strategier. Kina utvecklar i sin tur i allt högre grad sådana partnerskap.
I oktober 2022 innehöll rapporten från KKP:s tjugonde nationella kongress en rungande marxistisk kritik av den västerländska moderniseringsmodellen, som bygger på kolonisering, plundring, slaveri och rovgirig exploatering av naturresurserna och av folken i det Globala Syd. Denna modell tjänade inte bara som grund för industrialiseringsprocesserna i Europa och USA, utan också för deras ekonomiska, politiska och militära dominans över resten av världen, vilket skapade ett imperialistiskt system. Som svar på detta formulerade Kina sin egen distinkta moderniseringsväg, kännetecknad av principer om delat välstånd hos en enorm befolkning, materiella och etisk-kulturella framsteg, harmoni mellan människor och natur och fredlig utveckling.
Denna historiska medvetenhet formar Kinas statliga politik, särskilt ’Belt and Road Initiative’ (BRI), som lanserades 2013 i syfte att främja utvecklingen i västra Kina genom dess koppling till Centralasien. I Deng Xiaopings anda att «korsa floden genom att röra vid stenarna» insåg den kinesiska regeringen, att detta kunde vara hörnstenen i Kinas kontakter med det Globala Syd, som hade plågats av nyliberalism i över tre decennier. Tio år och hundratals miljarder dollar senare bekräftades denna inriktning vid KKP:s tjugonde nationella kongress. Den förklarade, att Kina har åtagit sig att hjälpa till med att minska klyftan mellan det Globala Nord och det Globala Syd och stödja den accelererande utvecklingen i länderna i det Globala Syd.
Den senaste tidens utveckling tyder på en högre grad av samarbete mellan Kina och utvecklingsländerna. Under samtalen mellan Kinas och Afrikas ledare i augusti (som hölls strax efter det femtonde BRICS-toppmötet), uttryckte afrikanska ledare till exempel sin uppskattning för Kinas insatser under de senaste två årtiondena. Kina har under den tiden främjat infrastruktur på kontinenten, men uppmanade också Kina att flytta sitt investeringsfokus från infrastruktur till industrialisering.
Över hela det globala syd står behovet av industrialisering återigen i förgrunden för den offentliga debatten, från länder som Brasilien och Sydafrika, vilka en gång hade robusta och diversifierade industrisektorer, men som har upplevt avindustrialisering under de senaste decennierna, till länder som Bolivia och Zimbabwe, som trots sina rikliga naturresurser aldrig har kunnat ackumulera tillräckligt med kapital, för att inleda en konsekvent industrialiseringsprocess på grund av västerländsk exploatering.
Under den senaste tiden har ett stort antal partnerskap mellan kinesiska statsägda och privata företag etablerats med länder i det Globala Syd, många av dem anknutna till lokal bearbetning av mineraler med hög efterfrågan, eller med produktion av elfordon. Kina investerar till exempel miljarder dollar i Bolivia i anläggningar för bearbetning av litium, en andra litiumfabrik och ett megastålverk i Zimbabwe, nickelbearbetningsanläggningar i Indonesien och ett nav för elbilsfabriker i Marocko. Det finns stora förväntningar på att regionala initiativ som BRI, det utvidgade BRICS-11 och Shanghai Cooperation Organisation kan fungera som hävstänger för att stärka denna process, även om de möter motstånd från västmakterna.
Utan industriell utveckling kommer folken i det Globala Syd inte att kunna övervinna sina djupt rotade problem, såsom hunger, arbetslöshet och otillräcklig tillgång till utbildning, bostäder och hälsovård av hög kvalitet. Detta kommer dock inte att kunna uppnås enbart genom relationer med Kina (eller Ryssland). Det är nödvändigt att stärka nationella folkliga projekt, med brett deltagande från progressiva sociala sektorer, särskilt från arbetarklassen, annars är det osannolikt att frukterna av någon utveckling kommer att skördas av dem som behöver dem mest. Med tanke på att få länder i det Globala Syd för närvarande upplever ett uppsving för massrörelser, är utsikterna för en global «tredje socialistisk våg»fortfarande mycket utmanande. Snarare verkar en ny utvecklingsvåg med potential att anta en progressiv karaktär mer genomförbar. Vår tids huvudmotsättning [borde vara huvudmotståndare, ö.a.] är imperialismen, och alla försök att konfrontera den är strategiskt fördelaktiga.
Det råder ingen tvekan om att Kina och Ryssland har varit måltavlor för de imperialistiska makterna just för att de har byggt upp starka suveräna nationer under de senaste decennierna. Utöver detta erbjuder dock Kina och, i mindre utsträckning Ryssland, ett större utbud av industriell, teknologisk, finansiell, kommunikationsmässig och militär kapacitet till länder i det Globala Syd. Det utökar deras valmöjligheter och potentiellt försvagar det västmakternas hegemoni mer allmänt. Var det inte just detta som saknades för framgången för «Tredje världen-projektet», den stora vågen av nationell frigörelse och utveckling mellan 1950- och 1970-talen, vars drömmar slutligen omintetgjordes av nyliberalismen och Imperiets krigsmaskin?
Originalen finner du her:
How to Break the Vicious Cycle of Underdevelopment in the Global South (thetricontinental.org)
Marco Fernandes er forsker ved Tricontinental: Institute for Social Research, medgründer av Dongsheng-kollektivet og medlem av No Cold War-kampanjen. Han forsker og skriver om geopolitikk og Kina fra et globalt sør-perspektiv. Han har en BA og MA i historie og en PhD i sosialpsykologi fra University of São Paulo (Brasil).